Anja og Gro Hammerseng-Edin
Anja + Gro = Mio Kunsten å få barn
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43981-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Mats Grimsæth Photography/matsgrimseth.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den fødte medmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Storken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En oppklarende samtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Små skritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høytid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alt jeg ville . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre forsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sannhetens øyeblikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjerteslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nå står ikke verda til påske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Redebygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mannlige forbilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pappa er et definisjonsspørsmål. . . . . . . . . . . . . . . . Svangerskapskurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Klar for kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mio min Mio . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ut av bobla. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjem. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nybakt medmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Donortanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 11 14 17 22 26 33 38 43 46 50 58 67 70 73 76 81 85 88 91 95
Foreldrekoden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Min rolle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Liksomtante . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Møter vi fordommer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smalltalk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pappagåten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skår i gleden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En telefon fra folkeregisteret . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utestemmen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En hvit konvolutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bakholdsangrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En uventet henvendelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinnerloddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
107 112 117 123 125 128 133 138 143 145 147 153 165
Innledning
Planlagt. Det var det det var. Vi brukte ikke lang tid på å bestemme oss for å få barn. Det vi brukte mye tid på, var å bestemme oss for hvordan vi skulle gjøre det. Er det så mye å lure på da? Et kjærestepar av samme kjønn med et felles ønske om å bli foreldre. De aller fleste er klar over at vi ikke kan bli gravide av å ligge sammen. Vi lever i et lesbisk forhold, ergo er vi avhengig av sæd for å få til det. Vi trengte hjelp av en mann. Det var soleklart. Utover det var det opp til oss å finne ut hvordan vi ville ha det. Underveis slo det oss begge at vi skulle ønske vi visste mer om mulighetene. Vi savnet lett tilgjengelig informasjon om hvordan vi kunne få barnet vi ønsket oss. Hva hadde andre i vår situasjon gjort? Hva hadde de tenkt? Fantes det alternativer som vi ikke visste om? Hva kostet det å bli inseminert? Ville vi få de samme rettighetene som mødre uavhengig av hvem av oss som fødte? Hva slags utfordringer kunne vårt barn få som følge av at vi ikke passet inn i boksen som en tradisjonell kjernefamilie? 7
Listen over spørsmål ble lang. På fleip snakket vi om å skrive en bok for «sånne som oss». Det måtte være flere som satt lettere forvirrede og rådville i tilsvarende situasjon? Dessuten kunne det vel være interessant for familie og venner å få et innblikk i hvordan det er å føle at man faller litt utenfor normalen. Hva tenker vi om foreldredrømmen? Hvordan fikk vi det til? Å velge å be en venn eller bekjent om hjelp var aldri et tema for oss. Det er jo noen som gjør det. Andre får barn sammen med et homofilt par hvor de deler omsorgen. Vi ønsket ikke det. Vi ville ikke dele. Vår drøm var å skape vår egen lille familie. Mange har vært nysgjerrige på hvilken løsning vi valgte. Noen spør direkte. Andre avslører at de tror de vet svaret, men vegrer seg for å spørre. Sist, men ikke minst, er det overraskende mange som vet så lite om emnet at de ikke aner hvordan de skal angripe en samtale om det. Det gikk etter hvert opp for oss at kanskje andre enn lesbiske par og deres nærmeste kan få glede av en informativ og ærlig bok som tar for seg hele reisen fra foreldredrøm til babylykke. Kanskje burde vi skrive barnebok? Burde det ikke også finnes en bok som kan være et hjelpemiddel for foreldre og lærere? Barn lærer tidlig om ulike religioner. Vi synes de burde lære mer om forskjellige familiesammensettinger i tillegg. I 2010 skrev vår nye Barne- og likestillingsminister Solveig Horne følgende spørsmål på Twitter: Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn? Spørsmålet er provoserende. Hva er et homoeventyr? Antyder hun at barn tar skade av å høre om homoer? Det er kanskje ikke så merkelig at samfunnet 8
ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til oss i enhver situasjon. Enkelte tror kanskje at vi kun finnes i eventyrene? Det endte med at vi ble enige om å starte med å skrive «voksen-boka». På den måten kan vi kanskje bidra til at andre som er interessert i temaet, kan få vite mer om det å få barn med en av samme kjønn – informasjon krydret med tanker og synspunkter fra vårt ståsted. Historier om helsepersonell som ber Anja om å sette seg i pappastolen på første ultralyd, tanker rundt lærere, foreldre og politikere, som kanskje kan påvirke systemet slik at medmødre som Anja i framtiden slipper å signere under «far» på sykehuspapirene.
Den fødte medmor (Anja)
– En sånn vil jeg ha. Jeg holdt mamma i den ene hånden, og pekte på en nydelig, liten jente med den andre. – En baby? Mamma kikket undrende på meg. Jeg var jo tross alt bare 10 år. – Ja. Mamma smilte til meg. – Det kan du, når du blir litt eldre. Da må du bare finne deg en mann først. – Nei, sa jeg. – Jeg skal bare ha barnet, og det skal jeg adoptere. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt lyst på barn. Samtidig har jeg aldri tenkt tanken på å gå gravid selv. Små barn sier mye rart, det kan ha vært tilfeldig at jeg svarte som jeg gjorde da jeg var ti? Uansett kan jeg huske at jeg tidlig tok stilling til at jeg ikke ønsket å bli gravid. At det var mulig å bli inseminert ante jeg ikke. Ei heller at jeg skulle finne meg en jente. 11
Det handlet ikke om legning. Det var bare det at jeg ikke klarte å forestille meg meg selv med barn i magen. Jeg minnes en episode på rommet til en kompis sammen med hele vennegjengen en gang i ungdomsåra. En av jentene var stupforelsket og klarte ikke la være å snakke om drømmegutten. Han som alltid tygde Rød Extra, som kunne danse og som hadde egen bil. Til sexy strofer av Usher, lot vi henne fortelle om den store fantasien for framtiden: Ring på fingeren, stor hvit brudekjole med slør, og to barn. Helst en gutt og en jente. Gutten skulle passe på lillesøsteren sin. Det hele var veldig søtt. Det var ikke vanskelig å se det for seg. To flotte potensielle foreldre. Riktignok litt unge, men antakelig var det nok snakk om noen år fram i tid. Selv om jeg husker at jeg håpet hun ville få drømmen oppfylt, delte jeg aldri de samme fantasiene for framtiden. Verken ønsket om å være hvit brud, ha ring på fingeren eller en mann for evig som jeg skulle få barn med. Ingen av de tingene opptok plass i hodet mitt. Kjæreste ville jeg ha, men noe livstidsspørsmål var det aldri snakk om for min del. Barna derimot, de kunne jeg se for meg, uten at jeg visste hvem jeg skulle oppdra barna sammen med. Jeg var ikke sikker på om det kom til å være en gutt eller en jente engang. Det var spennende å tenke over det, husker jeg. Det ga meg en form for frihetsfølelse å kunne «velge» bredt. Jeg antok at det kom til å bli fint uansett hva det ble til. Det var ikke viktig for meg å plassere meg selv i en kategori. Det er det strengt tatt heller ikke nå. Jeg trenger ikke å definere meg selv som verken lesbisk, bifil, eller homofil. Jeg definerer meg selv i øyeblikket som Gromofil og stortrives med det. Spenningen jeg en gang kjente 12
ved det ukjente. Knyttet til det å ikke vite hvor jeg ville lande. Den er borte nå. Jeg føler meg hjemme. Med Gro. Jeg har aldri følt meg rar eller utenfor når venninnegjengen har snakket om sine drømmer rundt graviditet eller det å bære en hvit brudekjole. For meg har det vært naturlig at mine venninner har ønsket seg dette. Like naturlig har det vært å ikke kjenne på det samme behovet. Da jeg og Gro begynte å snakke om barn, konkluderte vi kjapt med at hun skulle forsøke å bli gravid. Vi diskuterte kort hva vi ville gjøre dersom hun av en eller annen grunn ikke kunne, men endte med å drøye den samtalen til det eventuelt ble et relevant tema. Men fram til da var det ikke så mye å snakke om. Hun ville gjerne. Jeg ville ikke.
Storken (Gro)
Første gang jeg hørte om Stork Klinik i København var jeg rundt tjue år gammel. Fertilitetsklinikken som tilbyr inseminasjon til single kvinner, lesbiske og heteroseksuelle par som en løsning på barnløshet. Uten å kjenne til detaljene rundt arbeidet deres, var jeg klar over at den eksisterte. Stork kunne være et alternativ for meg med jentekjæreste. Etter hvert fikk jeg oppleve at noen bekjente ble gravide på klinikken. Informasjonen jeg tilegnet meg om selve prosessen fikk jeg først og fremst via andre. På et eller annet tidspunkt var jeg innom og leste litt på nettet, men det var ikke snakk om å gå i dybden på temaet. I løpet av de siste årene har enkelte vennepar fått barn ved hjelp av Stork. Naturligvis har jeg stilt spørsmål, men jeg hadde begrenset kunnskap om hva vi skulle igjennom da Anja og jeg tok beslutningen om at vi ville ha barn sammen. Det var trygt å tenke på at dette var et sted med lang fartstid og en hel del erfaring. Når jeg tenker meg om, så 14
er det kun to tilfeller i min bekjentskapskrets hvor andre alternativer er foretrukket framfor Stork. Da snakker jeg selvfølgelig kun om de av oss som ikke kan velge «gamlemåten» for å lykkes. Klinikken ga inntrykk av å kunne tilby en mer intim og personlig atmosfære enn det var mulig å oppnå på et sykehus i Norge. Det er ikke sikkert at det er tilfellet, men sannheten er at vi begge likte tanken om et lite sted med færre mennesker omkring oss. Begge likte Stork så godt at vi unnlot å sjekke alternativene i Norge. I ettertid har vi funnet ut at det finnes fire klinikker som tilbyr assistert befruktning for lesbiske par. To offentlige, Rikshospitalet og Sykehuset Haugesund, og to private, IVF-klinikken i Oslo og Medicus i Trondheim. IVF-klinikken var i 2009 første klinikk i Norge som utførte inseminasjon for lesbiske par. Stork startet opp i 1999 som en politisk protest og øyeåpner for de skandinaviske politikere som den gang ikke ønsket at enslige og lesbiske skulle få hjelp til graviditet på en forsvarlig måte. Siden har Nina Stork, klinikkens grunnlegger, vært en aktiv debattant og talskvinne for enslige og lesbiske kvinners rettigheter og muligheter for å starte familie og skape nettverk. Første kontakt tok vi via mail, hvor vi skrev at vi ønsket en samtale. Det var mulig å ta infosamtalen via telefon siden vi bodde i Norge. Egentlig hadde vi foretrukket å ta turen innom dem, men det var helt enkelt mer praktisk med telefon. Ikke minst billigere. Vi visste ikke hvor mange turer det ville ende med å bli. I følge statistikken ville det i min alder kreves gjennomsnittlig tre-fire forsøk for å lykkes. Det kunne selvfølge15
lig bli mange flere. Vi ble nødt til å tenke økonomisk. Det ville koste mye å reise to stykker til København på kort varsel mange ganger.
En oppklarende samtale (Anja)
Så nervøs jeg hadde vært. Vi satt i senga, Gro og jeg. Telefonen lå mellom oss. Høyttaleren var på så begge skulle høre hva som ble sagt. Journalsamtalen var obligatorisk. Den ville trolig ta i underkant av en time, og det var meningen at vi skulle snakke om helse og mulighet for å bli gravid. Men en slik prat kan også være avklarende for de som fortsatt er usikre på om dette er veien å gå. Stork hadde gitt oss klar beskjed om å lese nøye igjennom informasjonsdokumentet fra hjemmesiden deres i forkant, slik at vi ikke brukte unødig tid på snakke om emner vi lett kunne lese oss fram til på egenhånd. Det gjaldt blant annet hvilke tester Gro måtte gjennomføre før selve inseminasjonen. Underlig hvor opptatt man kan bli av å framstå normal i en slik setting. Hva var det normalt å snakke om? Hva var det normalt å lure på? Hva er egentlig definisjonen på normal? Stemmen i andre enden var varm og imøtekommende. 17
Jeg fikk inntrykk av at damen fra Stork forsto at dette var følelsesladet og spesielt for oss. Hun visste hva vi skulle gjennom og hennes tilstedeværelse bidro til at vi følte oss mer og mer trygge. Ingen spørsmål virket dumme. Hun snakket naturlig nok dansk. Utfordringen for meg var å forstå språket. Det ble en del «hæ?» fra min side underveis. Gro, som har bodd sju år i Danmark og forstår språket godt, oversatte så godt hun kunne. – Hva slags tanker har dere gjort dere om donorer? spurte hun. Dette var et stort spørsmål. – Hm, vi har snakket mye om dette, sa Gro. Hun kikket spørrende på meg for å forsikre seg om at det var ok at hun tok ordet. Jeg nikket og ventet på at hun skulle fortsette. Tok meg ikke tid til å smile. Så konsentrert var jeg om å få med meg hver eneste lille detalj i samtalen, at jeg knapt hadde kontakt med madrassen under meg. Det føltes som om jeg satt over den. Det var overhodet ikke likt meg, som pleier å ligge tilbakelent, i overdrevet avslappet stilling. – Vi har i utgangspunktet tenkt at vi vil velge åpen donor siden det både er et krav i Norge for at Anja skal kunne søke om å bli medmor, men også fordi vi ikke ønsker å frata barnet muligheten til å selv velge om han eller hun vil vite mere om donor i framtiden. Gro snakket fortere enn hun pleier. – Er det mange som velger å ta kontakt med donor? Dere har sikkert noe erfaring med dette? Hvordan ville jeg reagere dersom «kidden» ønsket å ta kontakt med donor? Det var vanskelig å forestille seg. Uansett hadde Gro helt rett i at dette var rett valg for oss. Åpen donor. Kidden var det viktige her. Vår jobb ville 18
bli å få barnet vårt til å kjenne seg trygg på at vi støttet beslutningen uansett hva han eller hun bestemte seg for. – Det mest sentrale er at dere som foreldre utstråler at dere er komfortable med valget når det først er tatt. Dersom dere evner å formidle at dere er trygge på at valget er rett for dere som familie, og at dere er åpne og ærlige omkring det, er sjansen stor for at dette smitter over på barnet. Både Gro og jeg hadde satt pris på et klart svar fra Stork på hvilken type donor de mente vi burde velge, men det fikk vi ikke. Naturlig nok, egentlig. Det finnes vel ikke et fasitsvar på det. – Klinikkens erfaring er at de færreste barn unnfanget med åpen donor tar kontakt med donor etter fylte 18 år, fortsatte damen. Etter hva jeg kunne se av Gro i øyekroken, verdsatte hun nok denne samtalen like høyt som meg. Det var kult å snakke med noen som hadde peiling. Situasjonen vi sto i, var overveldende. Tenk at vi snart skulle gå i gang med dette. Shit! Det var kanskje på tide å slutte med å bruke det ordet, forresten? Foreldre sier ikke «Shit». Eller gjør de det? Gro ler av meg når jeg sier «kiddsa» i stedet for å si «ungene». Det er mulig jeg bør skjerpe språket mitt. Virke voksen og ansvarsfull. Gro plantet en albue i siden på meg. Tydeligvis hadde jeg humret på et upassende tidspunkt, og Gro fersket meg umiddelbart i å drømme meg bort. Jeg spurte i stedet om det var mulig å reservere sæd fra samme donor dersom vi senere skulle ønske oss søsken til det førstefødte barnet. Det var fullt mulig. Allerede på dette stadiet visste vi at det kunne bli aktuelt for oss. 19
Begge hadde lyst på mer enn én kid. Vi hadde lyst på flere barn. Videre snakket vi om Gros livsstil. Kosthold, alkoholinntak, vekt og trening. Alle disse faktorene kunne påvirke resultatet i forsøket på å bli gravide. Vi fikk veiledning i hva som var viktige fokusområder i den kommende tiden. Alkoholinntak de siste ukene før inseminasjonen påvirker evnen til å bli gravid. I langt større grad enn vi var klar over. Men vi drikker mest sannsynlig langt mindre enn gjennomsnittet på grunn av jobben vår. Likevel følte vi behov for å redusere inntaket. Vi ønsket å gjøre alt vi kunne for å lykkes så fort som mulig. Som storforbrukere av kaffe var det overraskende å få informasjon om at koffeininntaket også i stor grad kan påvirke evnen til å bli gravid. Gro drikker vanligvis minst tre kopper daglig. Det satt lenger inne for henne å droppe kaffen enn alkoholen. Hun besluttet å forsøke å halvere inntaket. Eventuelt ville hun erstatte enkelte kopper med koffeinfri kaffe. Det ble vel sånn sett mest min jobb, siden jeg liker å servere henne kaffe. Gro hadde lest seg opp i forkant om det som handlet om trening, derfor brukte vi liten tid på å snakke om emnet. I første omgang ville Gro trene som vanlig, så fikk vi heller gjøre endringer dersom det ble nødvendig. Hun fortalte meg i ettertid at hun hadde vært redd for at de skulle spørre hvor lenge vi hadde vært kjærester. Det var ikke lenge. Hun hadde fryktet at de skulle tvile på at vi hadde tenkt nøye nok igjennom dette. Tvile på at vi var seriøse. Det var jo ikke sånn at vi skulle opp til prøve, men jeg gir henne rett i at det var litt samme følelse. Da samtalen gikk mot slutten, ba damen fra Stork oss 20
om å begynne å registrere Gros menstruasjonsintervaller hvis vi ikke allerede var i gang med det. Vi spurte om hva som var viktig å huske på i forhold til at Anja ønsket medmorskap. Jeg bet meg merke i at jeg måtte signere et skjema for å dokumentere at jeg var med på dette, og at jeg først kunne søke om medmorskapet etter at barnet var født. Nå var vi i gang. Det kilte i magen da vi avrunda og takket for praten. Så fint det var å få dele dette med Gro. Selve samtalen tok vel en liten time, men det føltes som et kvarter. Om bare tida framover ville gå like fort. Hvis det var opp til meg, skulle vi ha tatt turen til København samme dag.