Fredrik Backman: Alt min sønn bør vite om verden

ALT MIN SØNN BØR VITE OM VERDEN

Fredrik Backman

ALT MIN SØNN BØR VITE OM VERDEN Oversatt fra svensk av Einar Blomgren

Originalens tittel: Saker min son behöver veta om världen Copyright © Fredrik Backman 2012 Published by arrangement with Partners in Stories Stockholm AB, Sweden Oversatt av Einar Blomgren Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45517-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner og omslagsdesign: Team Hawaii, Stockholm, Sverige Sats: Type-It AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia 2014, Latvia Satt i 10,5/15 pkt. Janson og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken er tilegnet farmoren din, fordi hun lærte meg å elske ord.

Og deg.

Av alle andre grunner.

Innhold

Til sønnen min . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Hva du bør vite om bevegelsesaktiverte toalettlamper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12

Hva du bør vite om IKEA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

26

Hva du bør vite om fotball . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

42

Hva du bør vite om ting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56

Hva du bør vite om mannlighet . . . . . . . . . . . . . . .

76

Hva du bør vite om Gud og flyplasser . . . . . . . . . .

92

Hva du bør vite om hva som skjedde med den syngende plastsjiraffen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

106

Hva du bør vite om hvorfor moren til Felicia er sur på meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

124

Hva du bør vite om godhet og ondskap. . . . . . . . .

140

Hva du bør vite om å starte band. . . . . . . . . . . . . .

154

Hva du bør vite om kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . .

170

Hva du bør vite om når jeg holder deg litt for hardt i hånden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

186

Til sønnen min Jeg ber deg om unnskyldning.

For alt jeg kommer til å gjøre de nærmeste 18 årene eller så. For alt jeg kommer til å gå glipp av. Alt jeg ikke kommer til å forstå. Alle lapper om foreldremøter du ikke kommer til å ville vise meg.

For alle ganger jeg gjør deg skamfull. Alle leirer der jeg melder meg som frivillig funksjonær. Alle venninner du aldri kommer til å ville invitere hjem på middag.

For at jeg oppfører mamma-tok-feil-og-pappa-hadderett-dansen min ute blant folk.

For den gangen da skolen din inviterer alle foreldrene til slåballturnering, og jeg tar det litt for alvorlig. For at jeg brøler «jævla pappskalle» til mattelæreren din. For at jeg prøver meg med en high-five til vennene dine.

For at jeg kjøper minibuss.

For at jeg har shorts.

For at vi er sent ute den første gangen du er invitert i et ordentlig bursdagsselskap. For at jeg blir dritsur når det er kø på Gröna Lund. For at jeg kaller ekspeditøren i ska9

teboardbutikken for «mannen». For at jeg ikke skjønner at du egentlig heller vil drive med turn enn å spille fotball.

For at jeg glemmer å låse døra til badet.

For charterreisene. Cowboyhatten. «Ekte mannfolk veier over 90 kilo»-T-skjorta. Talen jeg holder når du går ut av videregående.

For alle gangene jeg blir litt full og forteller den vitsen om de to irene i en båt.

Jeg ber om unnskyldning for alt det der.

Men når du er som mest forbanna på meg, da vil jeg at du skal prøve å huske at for meg vil du alltid være den lille ett år gamle gutten som sto naken i entreen og flirte det tannløse smilet, med en koseløve lykkelig trykket mot brystet.

Når jeg er slitsom. Når jeg er pinlig. Når jeg er urettferdig. Da vil jeg at du skal tenke på den dagen.

Den dagen da du nektet å fortelle hvor faen du hadde gjemt de jævla bilnøklene mine.

Og husker at det var du som begynte.

Faren din

HVA DU BØR VITE OM BEVEGELSESAKTIVERTE TOALETTLAMPER

Ja. Det er altså jeg som er faren din. Jeg forstår at du har begynt å skjønne det nå. Hittil har du jo så å si bare hengt med og latt oss andre gjøre all jobben, men etter hva jeg har fått opplyst, er du nå altså halvannet år gammel og dermed i den alderen der man kan begynne å lære deg ting. Forskjellige triks og sånt. Jeg er svært positivt innstilt til dette, jeg sier det nå med én gang.

For jeg vil at du skal forstå at dette med foreldrerollen ikke er så forbanna lett som det ser ut til. Det er mye å holde orden på. Stellebager. Barneseter i bilen. Voggeviser. Ekstra votter. Bæsj. Særlig bæsj. Det er en forbanna masse bæsj å holde orden på. Ikke ta det personlig. Du kan spørre hvilke som helst småbarnsforeldre. Første året, altså, hele jævla livet dreier seg om bæsj det første året.

Fornemmelsen av bæsj. Fraværet av bæsj. Oppdagelsen av bæsj. Den aromatiske sanseopplevelsen av bæsj. Ventingen på bæsj. Helt alvorlig, jeg kan ikke forklare deg hvor stor del av livet som går med til å vente på bæsj når man har fått barn.

13

«Skal vi gå? Greit! Har det kommet, da? Hva? Hva sier du? Har det ikke kommet? Faen og. Greit, greit. Ta det rolig, ikke få panikk nå. Hvor mye er klokka? Skal vi vente på det? Eller skal vi ta sjansen på at vi rekker fram før det?

Vi tar sjansen! Greit? Ikke greit? Tenk om det kommer på veien? Du har rett. Greit. Vær stille, så jeg kan få tenke, da! Greit, men tenk om vi venter her, og så kommer det ikke noe, hva gjør vi da? Skal vi ta sjansen og gå likevel, da? Og så kommer det på veien, og vi bare ’Fa-an! Hadde vi bare gått med én gang, hadde vi rukket fram før bæsjen!!!’»

Skjønner du? Sånn er det hele tiden når man har formert seg. Hele hverdagen dreier seg om bæsjlogistikk.

Man begynner å prate helt ubekymret om det med fremmede. Konsistensen, fargen, tidspunktene. Bæsj på fingrene. Bæsj på tekstiler. Bæsj som setter seg i fugene mellom flisene på badegulvet. Man begynner å diskutere den metafysiske opplevelsen av bæsj. Bryter det ned på et akademisk nivå. Da sveitsiske forskere gikk ut i mediene og fortalte at de hadde funnet en tidligere uoppdaget partikkel som kunne bevege seg fortere enn lyset, og hele verden lurte på hva den partikkelen besto av, da så alle småbarnsforeldre unisont på hverandre og bare: «Bæsj.

Selvsagt er det bæsj.»

Og det verste er ikke engang selve bæsjen. Det verste er når man ikke vet. Når man ser de små rykningene i ansiktet på barnet, og bare «Var det …? Det så ut som hun …, men kanskje hun bare skar en grimase? Kanskje 14

hun bare … feis? Åh, gode Gud, dette er et Ryanair-fly, si at det bare var en fis!» Og så må man vente de fem sekundene. Og det er de lengste fem sekundene i universet, det kan jeg garantere deg. Det er ti tusen evigheter og et livsbejaende fransk drama mellom hvert av dem. Og så, omsider, som om det var en av de scenene i Matrix, der selve tiden går saktere, kommer lukten. Og det er som å få en bløt sekk med betong i ansiktet. Og turen til stellerommet etterpå, den er som da de kjempende slavene gikk ut i Colosseum for å slåss med løvene. Jeg lover deg, når man kommer ut derfra igjen, føler man seg slik krigerne må ha følt seg da de vendte hjem til Roma etter å ha beseiret barbarene, men på veien inn er man bare kjent under ett navn: Gladiator.

Når du blir eldre, skal jeg fortelle om den aller første bæsjen. Urbæsjen. Den som alle babyer bæsjer en gang det første døgnet etter fødselen. Den er helt kullsvart.

Som om selve ondskapen hadde bæsjet. Jeg tuller ikke.

Det bleieskiftet var mitt Vietnam.

Og det er klart du kanskje lurer på hvorfor jeg tar opp dette akkurat nå. Men jeg vil jo bare at du skal forstå hvordan allting henger sammen. Bæsj er en del av verden, skjønner du. Og nå for tiden, når miljøet og bærekraftig utvikling er så viktig, må man forstå hvilken rolle bæsj spiller i den store sammenhengen. Hvilken betydning bæsjen har hatt for den moderne teknologien.

For du vet, verden har ikke alltid sett ut slik som dette.

Det fantes en tid før alt var elektronikk og data. Kan du 15

begripe at da jeg var liten og man så en film og man ikke kom på hva en skuespiller het, da fantes det ingen måte å finne det ut på! Man var nødt til å vente til neste dag og gå på biblioteket og slå det opp. Jeg vet det. Helt sykt.

Eller så måtte man ringe en kamerat og spørre, men tygg på dette, da: Da kunne man bli nødt til å legge på etter ti ringesignaler og bare «Nei, han var ikke hjemme.» Ikke h-j-e-m-m-e, skjønner du?

Det var en annen tid. Men så kom all denne teknologien. Internett og mobiltelefoner og berøringsskjermer og dritt, og det skapte bare en masse fordømt press på min generasjon da vi ble foreldre, skjønner du? Alle andre foreldregenerasjoner har kunnet skylde på at de «ikke visste». Det er slik våre foreldre holder på. Drakk vin da du ammet? «Visste ikke.» Lot oss spise kanelboller til frokost? Sitte i baksetet uten bilbelte? Tok LSD da du var gravid? «Men snille deg, vi v-i-s-s-t-e jo ikke. Det var i 1970-årene, vet du. Det var faktisk ikke farlig da!»

Men min generasjon vet, greit? Vi vet ALT! Så hvis noe går galt med oppveksten din, er jeg ansvarlig. Juridisk sett kommer det aldri til å holde å si at jeg var i god tro. Jeg kunne ha googlet, liksom. Jeg burde ha googlet. Herregud, hvorfor googlet jeg ikke?

Faen.

Vi vil bare ikke gjøre feil. Det er det hele. Vi er en hel generasjon som vokste opp og ble spesialister på en eller to ting. Vi har nettbutikker og får skattefradrag for å la håndverkere pusse opp hjemme og har konsulenter og 16

personlige trenere og Apple-support. Vi prøver ikke selv, vi ringer noen som vet. Naturen forberedte oss ikke på dere.

Så vi googler. Vi leser tråder på diskusjonsfora. Vi ringer helsevesenet fordi dere nesten slo hodet i en bordkant, og spør om det kan gi «psykiske senskader», for vi vil ikke risikere å stå der om 16 år når dere får «ikke bestått» i matte, og tenke «Kanskje han fikk posttraumatisk stress?

Det er kanskje derfor?» Greit? Vi vil ikke bli holdt ansvarlige for at dere var ute og lekte med de jævla laservåpnene deres og flyvende biler hele natten i stedet for å gjøre skolearbeid!

For vi elsker dere.

Det er bare det det handler om. Vi vil at dere skal bli bedre enn oss. For hvis våre barn ikke blir bedre enn oss, hva er da meningen med alt dette? Vi vil at dere skal bli bedre, klokere, mer ydmyke, mer sjenerøse og mer uselviske enn vi er. Vi vil gi dere de aller beste forutsetningene vi bare makter. Så vi følger søvnmetoder og går på seminarer og kjøper ergonomiske badebaljer og presser bilstolselgere mot veggen og brøler «Det sikreste! Jeg skal ha det SIKRESTE, skjønnerude’!» (Ikke at jeg har gjort det, altså, du skal ikke høre så mye på moren din.)

Vi kameraovervåker barndommen deres slik at den får Big Brother-huset til å framstå som et fordømt vidunder av integritet, og vi går på babysvømming og kjøper funksjonelle klær som puster i kjønnsnøytrale farger og vi er bare så sykt, sykt redde for å gjøre feil. Så ubeskrivelig 17

skrekkslagne for ikke å strekke til. For vi gikk så lenge som verdenshistoriens største egoister før vi ble foreldre og innså hvor uviktige vi egentlig var.

Den innsikten, at man fra og med dette øyeblikket kommer til å trekke alle sine åndedrag gjennom en annens lunger, rammer hardere når man ikke er forberedt.

Og det eneste vi vil gjøre, er å beskytte dere. Spare dere for alle skuffelser og tilkortkommenheter og ulykkelige forelskelser. Vi har ikke en fordømt anelse om hva vi egentlig driver med, å få barn er på mange måter som å prøve å kjøre en hjullaster i et glassmagasin. Med gipsede bein. Og finlandshette bak fram. I fylla.

Men vi har tenkt å prøve. God dammit. For vi vil være de beste foreldrene vi noensinne kunne være. Det er det hele.

Så vi googler. Vi googler alt.

Og vi bryr oss om miljøet. For vi arvet ikke jorden av foreldrene våre, vi låner den av barna våre, og all den dritten der. Vi tror på den dritten! Vi er beredt til å slåss for den dritten! Så vi kjøper bedre biler. Vi kildesorterer. Vi monterer små bevegelsessensorer på alle lamper slik at de slukkes automatisk når ingen er i rommet. Og noen ganger gjør vi for mye ut av det. Det er med de aller beste intensjoner vi gjør det, men noen ganger vil vi for mye.

Noen ganger blir min generasjon så forferdelig overambisiøs, bare, prøv å forstå det. Og det er da et eller annet jævla geni bestemmer seg for å montere de bevegelsessen18

sorene på lampene på stellerommet i et kjøpesenter. Som slukkes etter 30 sekunder.

Og nå står vi her. Du og jeg. Og bæsjen. I mørket.

Du er ikke gammel nok til å ha sett turnere konkurrere i slike ringer i OL, men det er omtrent slik det ser ut når de lampene slukkes mens man selv sitter på do og man skal prøve å slå lyset på igjen. Og da kan du jo bare tenke deg hva slags jævla nytolkning av Svanesjøen som kreves for å slå det på når man har en bleie tung som en manual i den ene hånden og en halv pakke våtservietter i den andre, samtidig som man skal stå på ett bein for å balansere deg med kneet for å hindre at du sklir av stellebordet.

Og det er da, i nettopp den situasjonen, jeg føler at min generasjon kanskje har tatt dette med miljøvennlig teknologi ett skritt for langt. Det er slik jeg føler det. Skjønner du?

Jeg tror du skjønner.

Jeg vil bare at du skal vite at jeg elsker deg. Når du blir voksen, kommer du til å innse at jeg gjorde mange feil i oppveksten din. Jeg vet det. Jeg har forsonet meg med det. Men jeg vil du skal vite at jeg gjorde mitt aller, aller beste. Jeg lot ingenting være uprøvd. Jeg ga dette hvert eneste gram av alt jeg hadde.

Jeg googlet noe så inni helvete.

Men det var sykt mørkt der inne. Og det var bæsj overalt. Noen ganger må man gå på instinkt. Du skal ærlig talt være glad for at vi i det hele tatt kom levende ut.

19

Hvis jeg dør, så glem aldri dette:

1. Hopp av berg-og-dal-banen.

2. Ta tauet, vent til du kommer til skipet, og ta tønna med rom.

3. Ta flasken med olje fra lykten.

4. Bruk oljen på tauet, og tauet på romtønna.

Gå til den store snøapen og sett romtønna under snøapens arm.

5. Når LeChuck kommer og prøver å brenne deg, bruk pepperen på ham, slik at han nyser på tauet.

Det begynner å brenne, romtønna eksploderer og LeChuck dør.

Og slik klarer du Monkey Island 3.

Moren din får himle med øynene så mye hun vil. Jeg vil ikke risikere at den kunnskapen dør med min generasjon.

Hva du bør vite om mine forventninger til deg

Moren din: (leser en bok av en belgisk barnepsykolog) Her står det at han er inne i en utviklingsfase akkurat nå, der hjernen fokuserer på veldig konkrete ferdigheter.

Jeg: Okei …

Moren din: Og det står at barn fokuserer på forskjellige ting. Noen barn ruller rundt, noen barn utvikler stemmen, noen lærer å gripe ting ekstremt tidlig …

Jeg: Hva? Så barn får forskjellige superkrefter?

Moren din: (ser ikke helt ut som om man kanskje kan si det slik) Ja … jo da … slik kan man kanskje si det …

Jeg: Så det er som The Xavier Institute i X-Men ?

Moren din: (sukker) Ja. Jo da. Sånn er det. Hvis man regner å «rulle rundt» som en superkraft, da.

Jeg: (ser på deg, som ligger og sover på en stor pute) Lurer på hva slags superkraft han har.

Moren din: (ser på deg) Han er jo unektelig veldig flink til å sove.

21

(Taushet) Jeg: Ikke noe særlig til superkraft, hva?

Moren din: Nei. (Taushet) Jeg: Han er virkelig en eneste stor skuffelse, denne ungen.

Moren din: Mæh! Sånt kan du jo ikke si!

Jeg: Hva? Du må innrømme at fyren som «er flink til å sove», ville ha blitt mobbet rett ut av X-Men-gjengen!

Moren din: (løfter deg, forlater rommet) Nå går jeg og legger ham i hans egen seng så han slipper å høre på dette.

Jeg: Tror du at moren til Wolverine drev og dullet sånn med ham? Hva? (Taushet) Jeg: Men det kan jo kanskje være sånn at han bare er trøtt fordi han er ute og BEKJEMPER ONDSKAPEN HELE NATTEN?

Fødselsmatematikken

Barsel- og barnepleier: Ja, og så ser jeg her i papirene at den lille sønnen deres ble født et par uker for tidlig?

Jeg: Ja, det stemmer. I 37. uke.

Barsel- og barnepleier: Njaaa, 36+5 står det her.

Jeg: Ja, 36 uker og 5 dager. Det blir vel 37. uke?

Barsel- og barnepleier: Mjaaa, vi regner ikke sånn, skjønner du. Vi regner at han var 36+5.

Jeg: Så … dere regner at han var i 36. uke, da?

Barsel- og barnepleier: 36+5, ja.

Jeg: Men det blir vel 37. uke, da?

Barsel- og barnepleier: Mjaaa, vi regner ikke sånn, skjønner du.

Jeg: Hva? «Regner ikke sånn»? Dere regner vel uker?

Barsel- og barnepleier: Mjaaa, vi regner dager.

Jeg: Og hva faen består uker av, da, mener dere?

Barsel- og barnepleier: Mmm, de består av dager. Det vet jeg.

Jeg: Så 36 uker, altså?

Barsel- og barnepleier: Pluss 5.

23

Jeg: 36. uke, da, altså?

Barsel- og barnepleier: Mjaaa. Pluss 5, altså.

Jeg: Men hvis det har gått 36 uker og 5 dager, da var det vel for faen i 37. uke?

Barsel- og barnepleier: Ja. Sånn kan man kanskje se det.

Jeg: Akkurat!

Barsel- og barnepleier: Men vi regner ikke sånn.

Jeg: Men hvilken uke VAR vi i, da???

Barsel- og barnepleier: 36. Pluss 5.

Jeg: Så i 36. uke, da?

Barsel- og barnepleier: Mjaaa …

(Lang taushet) Barsel- og barnepleier: Hva leter du etter?

Jeg: Hodepinetabletter!

Note to self

Helsesøstrene på helsestasjonen liker ikke at man bruker ordet «dressere».