Allsang av Eivind Buene

Eivind Buene

ALLSANG roman

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45216-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til C.

I fremtiden kommer vi til å ha inntrykk av en alltid klar og alltid kald dag Thomas Bernhard

Orkesteret har sluttet å spille, men jeg synger av full hals. Jeg ligger på gulvet og synger, blikket festet på lysekronen der ute over hodene på publikum. Jeg vet at hun kan høre meg. Nevermore the sun shall rise, synger jeg, stemmen min alene i det store rommet, to chase the night with fiery skies. Jeg kjenner vibrasjonene i scenegulvet, løpende føtter i tunge støvler. Flere vakter som kommer for å hjelpe muskelbunten som står med en fot på brystkassen min og snakker inn i ermet på blazeren. Det er den aller fineste sangen jeg vet om, men det er ikke lett å synge liggende. My voice is hushed, a faint farewell, særlig ikke med en støvel mot brystet; jeg har ikke tenkt å stikke av, I will in silent darkness dwell. Det er vanskelig å projisere stemmen ut i salongen, ut til publikum, men jeg gjør så godt jeg kan. En av Händels fineste arier, og i kveld synger jeg den for henne. Jeg har gledet meg. Forberedt meg godt. Det går fint, situasjonen tatt i betraktning. Jeg har fortalt historien, sagt alt som skal sies, det eneste som gjenstår er å synge. Det er sangen som binder oss sammen. Sånn har det vært helt siden begynnelsen. Jeg var den første som sang denne arien her i Norge, da manuskriptet til Maria Magdalena ble funnet på et loft i England.

Jeg husker hvor stolt jeg var. Nevermore shall I, despised, jeg sang 7

den på debutkonserten min, og året etter gjorde jeg en innspilling med Händel-arier på et lite plateselskap drevet av en barokkentusiast i Oslo. Be close enough to catch her eyes. Det står to karer bøyd over meg. Den ene holder to fingre opp foran ansiktet mitt, fører dem frem og tilbake foran øynene, jeg later som ingenting og synger videre. Det er min sang. Det er bare rett og rimelig at jeg ligger her og synger. The lovely look of love betrayed, jeg har sunget den mange ganger med Marie som akkompagnatør, på flygelet i leiligheten i Industrigata. I welcome you, my unmarked grave.

I det siste har jeg stort sett akkompagnert meg selv på det gamle pianoet mitt. Det er ikke helt stemt, men det er mer enn godt nok til å øve med. Viktig å være godt forberedt. Debutkonserten var ikke så viktig, når alt kom til alt. Ikke plateutgivelsen heller. Det som er viktig er å ligge her og synge. Jeg vet at hun kan høre meg.

Det er vel ikke stort hun ser, jeg er omringet av en hel gjeng med sikkerhetsvakter nå. To av dem har begynt å trekke i bena mine, de forsøker å slepe meg av scenen. Jeg er ikke særlig tung, men jeg er lang, og jeg forsøker å kveile meg rundt anklene på en av vaktene. Jeg får ganske godt tak, vurderer å bite meg fast, men det går jo ikke an å synge med munnen full av legg. Den ene støvelen min slipper taket med et lite plopp og en av karene mister balansen og faller overende faretruende nær scenekanten. Travle lyder nede fra orkestergraven, musikere som flytter instrumentene i sikkerhet. ’twas not by evil meant to be, jeg har begynt å dunke rytmen i gulvet med den ledige hånden. Scenegulvet resonerer overraskende godt. Fulfilment of dunk dunk ka-dunk the prophecy ka-dunk kadunk. Det er blitt en fin feiring, dette. Det er 17. mai og stor festivitas. Ti år siden huset åpnet, da hun debuterte på scenen her i Bjørvika, da hun ble Maria Middlethon. Jeg tror jeg nærmer meg et svar på hva det egentlig var som hendte; når sangen min er fer8

dig er det mye som vil bli annerledes. Må bare ikke bli overivrig og miste tråden. Jeg glemmer teksten og fyller inn med litt nynning, desto bedre, jeg føler meg friere og mer ekspressiv på den måten. Hum-di-dum og Dum-di-dei. En vakker arie fra slutten av tredje akt, den heter Nevermore the sun shall rise i den engelske oversettelsen, men blir bare kalt Judasarien. Jeg har alltid tenkt at det er et merkelig navn, at den burde hete kjærlighetsarien. Men det er vel for uoriginalt. Dessuten er den det siste Judas synger før han går og henger seg i et tre, så det gir jo mening. Jeg er kommet til B-delen, and if I gained Marias charm, synger jeg, why should I be … og der forsvinner melodien også, det er ikke lett å konsentrere seg når disse folkene står og trekker i armer og ben, men jeg holder det gående, dunker rytmen med knyttede never, ka-dunk ka-dunk mens jeg leter etter melodien og mumler noen tekstbrokker, der kjenner jeg at den ene får tak under armene mine, jeg finner igjen en vag kontur av melodien og tar noen snarveier tilbake til A-delen mens jeg letter fra gulvet. Jeg forsøker å sprelle litt halvhjertet, men vaktene kan sine saker, de har festet vektergrepene sine både her og der på kroppen min, så jeg konsentrerer meg om sangen igjen. Jeg er på trygg grunn og kan trykke til litt ekstra i reprisen, åpningsfrasen igjen, Nevermore the sun shall rise, to chase the night with fiery skies, jeg tar ikke intonasjonen så nøye, det er følelsen som er viktigst, Nevermore shall I, despised, sånn har det jo alltid vært med opera, det er følelsen som teller.

Musikk er følelser! Be close enough to catch her eyes. Følelser, først og sist! Alt annet er bare utenomsnakk! Jeg nærmer meg slutten, høydepunktet når Judas forkynner at alt er slutt, når Maria er tapt er verden tapt for ham, The lovely look of love betrayed, synger jeg, med følelse, de har begynt å bevege seg mot bakscenen, jeg henger mellom dem som et magert slakt, men forestillingen er ikke 9

ferdig ennå. Jeg trekker pusten dramatisk før det siste utbruddet, tar en kort pause før den avsluttende frasen, et lite dramaturgisk triks, så holder jeg den siste tonen så lenge jeg har luft i lungene, det er ikke så lenge, men lenge nok til å forestille meg orkesteret avfrasere med en elegant trille og jeg gjør et kast med hodet, armene er utslått, jeg tar imot publikums hyllest, applausen ruller over meg, jeg bukker dypt og sender dem alle et strålende smil før jeg trekker meg tilbake til mørket bak scenen.

1

Lavmælte samtaler, litt klirring med kopper og glass, hurtige blikk mellom bordene. Studentene hadde fri under opptaksprøvene, og kantinen fungerte som venterom for opptakskandidatene. Øvingsrommene var også reservert for oss, vi hadde stått der inne i hver vår lille celle og varmet opp. Schimmel-pianoer, speil, skalaøvelser. Det var umulig å la være å lytte til lydene fra de andre rommene, de andre stemmene. Ansiktsløse, nakne stemmer hørt gjennom vegger med halvhjertet isolasjon. Umulig å ikke sammenligne de dempede lydene med lyden fra min egen kropp.

Et sammensurium av stemmer som konkurrerte om plassene på Operahøgskolen.

Etter oppvarmingen ble vi sittende og vente, før vi ble ropt opp etter tur og vist inn i en prøvesal. Jeg visste hva som skulle skje: Akkompagnatøren ville kikke på listen sin og finne frem de avtalte notene fra bunken på flygelet. Jurylederen ville komme med et par alminnelige fraser for å berolige nervøsiteten. De fire jurymedlemmene ville ordne penn og papir foran seg på bordplaten, legge hodet litt på skrå, lyttende, og pianisten ville vente på blikket som betød at hun kunne begynne på forspillet.

Det summet i lysstoffrørene under den lave himlingen. Hvitt 11

lys over den konsentrerte stilheten i kroppene som var arrangert omkring i rommet. Noen satt alene ved bordene med en kopp te og skjerf rundt halsen, andre satt i par eller i små grupper. Lette vårjakker og tykke frakker hang over stolryggene, gulvet gjenlød av vinterstøvler når en eller annen beveget seg over til kaffeautomaten eller toalettene. Noen hadde trukket seg inn i en kappe av konsentrasjon, andre ble lavmælt hektiske av nervøsiteten og stiftet prøvende bekjentskaper med mulige medstudenter. Jeg hadde funnet meg en krok innerst i kantinen, ved et bord for meg selv.

Jeg bladde igjennom arkene på bordet foran meg en siste gang.

Helt unødvendig, jeg kunne teksten ut og inn. I ukene mens jeg forberedte meg til opptaksprøven leste jeg Moby-Dick, og jeg hadde valgt en av kaptein Akabs ravende monologer. Egentlig hadde jeg planlagt å lese et dikt av Dylan Thomas, en trygg klassiker. Det var egentlig ikke diktet i seg selv som appellerte til meg, det var Dylan Thomas’ stemme. Jeg hadde hørt gamle BBCopptak hvor han deklamerte sine egne dikt og blitt fullstendig oppslukt av stemmen hans. Av fremføringen, hvordan han gjorde opplesning av dikt til en performance, hvordan rytmen i de kompliserte verseføttene stod frem som ren musikk. Den gammeltestamentlige patosen, en lett skjelving på de lange vokalene, den dystre klangen. Jeg hadde hørt opptaket om og om igjen, helt til jeg plutselig skjønte hva det dreide seg om. Det dreide seg om en ung dikter som leste diktene sine med stemmen til en gammel mann. Men jeg hadde lyst til å gjøre det omvendt; jeg ville være den gamle mannen som holder sin rallende enetale med en ung manns stemme.

Jeg lukket øynene og gikk gjennom monologen en siste gang; Snakk ikke til meg om blasfemi, mann; jeg ville gå løs på solen, om den krenket meg! I hodet mitt var det Akabs egen stemme 12

som snakket, en dyster og gammel stemme som gnagde seg gjennom kroppen min og dempet den tiltagende nervøsiteten. Det var denne andre prøven jeg hadde gruet meg til. Sangstemmen var ikke nok lenger, nå var det de sceniske evnene som skulle vises frem. Jeg skulle arbeide med en regissør i en Mozart-arie og en gruppeimprovisasjon, fremføre den selvvalgte teksten og intervjues av opptaksjuryen. Jeg hadde nesten ingen erfaring fra scenen, bortsett fra litt amatørteater og en oppsetning av en samtidsopera på Musikkhøgskolen. Ikke mye å slå i bordet med. I den første runden hadde jeg sunget Mozart-arien, et resitativ fra Johannespasjonen og en Schumann-lied. Det hadde gått fint, juryen hadde nikket langsomt med ansiktene i alvorlige, men milde former. Jeg ble lettet, men ikke overrasket da jeg gikk videre til annen runde. Jeg var ikke nervøs for intervjuet. Hvis det var motivasjon de var ute etter hadde jeg gode odds. Og jeg kjente at sangstemmen min hadde utviklet seg det siste året, at den var i ferd med å åpne seg, bli større og varmere. De to årene jeg hadde gått på Musikkhøgskolen hadde bare vært en forberedelse til dette, det var hele tiden operascenen som var målet. Det var bare den manglende sceneerfaringen min som kunne felle meg. Jonas hadde lest med en skuespiller de siste månedene, men jeg hadde satset alt på stemmen. Nå var det tid for å angre. Jeg hadde nøyd meg med å studere John Houstons filmversjon av Moby-Dick, med Gregory Peck i hovedrollen. Jeg håpet vel at det eksentriske tekstvalget skulle kompensere for underutviklet skuespillertalent.

Om ikke lenge skulle jeg inn til prøven i scenisk improvisasjon.

Jeg hadde funnet navnet mitt på listen, satt og ventet på å bli ropt inn. Lurte på hvilke av de andre kroppene som skulle inn sammen med meg. Det var tre av oss fra andreårs-kullet på Musikkhøgskolens vokallinje som hadde søkt over til Operahøgskolen, og 13

to var gått videre til andre runde: Jonas Winther og meg. Hadde han vært her nå, hadde vi sittet ved samme bord. Men hans andreprøve var i morgen, og først om et par dager ville vi vite hvem av oss som kunne feire og hvem av oss som måtte vende tilbake til enda et år på Musikkhøgskolen og håpe at talentet vårt ville vokse tilstrekkelig til neste års opptaksprøve.

En jente jeg ikke kunne huske å ha sett på den første opptaksdagen kom inn gjennom de doble dørene i enden av kantinen.

Hun må ha vært utenbys fra, for jeg kjente henne ikke igjen fra sangermiljøet i Oslo. Jeg ville ha husket henne. Hun stanset bare en brøkdel av et sekund mens dørene lukket seg bak henne, tok omgivelsene inn med et våkent blikk, beveget seg med lange steg gjennom rommet. Rødt hår, langt og slett, grønn kjole under en falmet militærjakke. Sorte strømper, blanke snørestøvler med høye skaft. Skrittene hennes var den eneste lyden i rommet da hun krysset gulvet, stemmen det eneste som brøt stillheten da hun var borte ved mitt bord.

DUETT

MARIE Hardangerdialekt, blå øyne. Stemmen eldre enn ansiktet; ru, røykfylt. Nærmere jazz enn opera, om man skulle gjette.

Hei, er det ledig her?

IVAN Møter blikket hennes. Samler arkene sine litt tettere.

Javisst. Slå deg ned.

MARIE Setter seg på den andre siden av bordet.

Skal du inn klokken halv to, eller?

IVAN Ja, skal visst det.

MARIE Smiler, rekker hånden mot ham.

Jeg også. Marie Midttun.

IVAN Griper den utstrakte hånden.

Ivan. Ivan Brun.

Pause. Lyden av skritt nærmer seg gjennom en korridor til venstre.

15

Innesko, myke såler. Jurylederen kommer til syne og roper opp navn fra et ark i hånden.

MARIE Reiser seg, smiler. Et glimt av store tenner bak leppene.

Lykke til. Håper vi sees igjen til høsten!

Forsvinner innover korridoren. Ivan står og ser etter henne en stund før han følger etter.

2

En stol. Et skap. Et nattbord. Jeg setter meg på sengen og trekker av meg buksene. Først det ene benet, så det andre. Smyger av meg sokkene, knepper opp én og én knapp i skjorten. Legger bukse og sokker på stolen, henger skjorten over stolryggen. Soverommet lukter varmt støv. Jeg sitter på sengekanten og venter på søvnen som pleier å komme smygende på denne tiden av døgnet.

Det er ikke så mye jeg venter på; jeg fyller snart førti.

I dag har jeg holdt meg innendørs. Sunget litt for meg selv.

I morgen er det 17. mai og gallaforestilling. Jeg kan se henne for meg i den røde salongen, lurer på om det isblå blikket har myknet med årene. Jeg reiser meg og vandrer naken ut i stuen, stanser ved det store vinduet. Herfra har jeg utsikt over vannet. Fjorden, festningen, operaen. Oslo er blitt en fredelig by. Stille dager, rolige netter. Byen snakker ikke til meg lenger. Ingen stemmer, ingen kropper, det er bare meg her, i det elektriske mørket. Vindusglasset er kaldt mot håndflaten, men det trekker ikke. Ingen grunn til å forbanne kulden, bedre å kle seg godt. Anorakk og ullstillongs.

Votter, lue og solide sko.

Leiligheten ligger på piren innerst i Bjørvika, ved foten av Ekebergåsen. Jeg står og ser solen synke bak åsene i vest. En stemme17

rest, det er alt som blir igjen. En plateutgivelse, noen konsertopptak. Lydfiler som ligger og slenger på nettet, støver ned i hjørnet av snart uleselige harddisker. Da jeg var fire år gammel tok foreldrene mine meg opp på kassett, jeg sang Å jeg vet en seter med klar barnerøst. Vi hørte på opptaket etterpå; det var første gang jeg hørte min egen stemme. For meg kunne det ha vært hvem som helst, lyden fra høyttalerne hadde ingen ting med meg å gjøre.

Hvem er han gutten? spurte jeg. Jeg har hørt historien gjenfortalt i familieselskaper og bursdagsfester, jeg kan høre min fars lakoniske stemme, min mors overdrivelser, hvordan de intonerte ulike deler av fortellingen, hvordan de hver på sin måte imiterte den tynne guttestemmen min. Jeg skulle ønske jeg kunne huske den, holde den fast, den fremmede følelsen man får når man hører stemmen sin utenfra for første gang. Det går over, man venner seg til det. De aller fleste har hørt seg selv et utall ganger, på hjemmevideoer og YouTube-klipp. I gamle dager levde folk livene sine i lykkelig uvitenhet, de hørte aldri noe annet enn lyden inne i sitt eget hode. En illusjon. Ikke engang de store operasangerne fra fortiden kunne vite hvordan stemmen deres hørtes ut i virkeligheten. Mozarts Cavalieri, Händels Senesino, alle de berømte kastratene, de hadde bare en vag anelse. Da jeg begynte på Operahøgskolen visste jeg akkurat hvordan stemmen min hørtes ut. Det var en god stemme, et godt utgangspunkt. Men min styrke var forståelsen for stil; jeg forstod helt intuitivt at for å lykkes måtte jeg rendyrke en dyptgående stilistisk forståelse. Det var her jeg kunne utvikle noe ekstraordinært. Jeg formulerte det for meg selv, gjentok det som et mantra: En dyptgående stilistisk forståelse. I timene i bevegelse og sceneplastikk kom jeg oftere til kort. Her var til gjengjeld Marie i sitt ess, hun hadde en overlegen kroppsbeherskelse og fleksibilitet som gjorde at hun nærmest kunne danse rollene 18

sine. Jeg så hvor lett og uanstrengt Jonas spilte mot henne, hvor overbevisende han var når det gjaldt å bevege seg på en scene; hos meg lå det alltid en sperre et eller annet sted i kroppen, noe som gjorde at alle bevegelser ble litt for små eller litt for store, for mekaniske, for karikerte, de hadde ikke den utvungne naturligheten som hvem som helst kunne se hos Marie og Jonas. Jeg var ikke bekymret, det var ingenting som ikke kunne la seg løse gjennom hardt arbeid. Og jeg ga meg aldri i diskusjonene. Mot slutten av dagen satte vi oss ofte på nærmeste café, samtalene utviklet seg til rene symposier gjennom oslonettene. Et litt absurd og høyrøstet ensemble vandret fra bar til bar med de aller høyeste ambisjoner i en by med den aller laveste forståelse for opera.

En kveld hadde vi sett Händels Julius Cæsar i den gamle operaen på Youngstorget. Vi ramlet inn på stamcafeen borte i Torggata og begynte å diskutere oppsetningen, samtalen var i gang allerede før de første vinflaskene var kommet på bordet. Alle var enige om at operaledelsen viste tegn til en mer ambisiøs programmering mens man ventet på at det nye bygget i Bjørvika skulle stå ferdig. Ellers var vi uenige om det meste. Jeg kjørte en mykere linje enn vanlig, og lot Jonas lede an i samtalen som bølget frem og tilbake over bordet. Jeg behøvde ikke vinne noen diskusjoner i kveld, jeg hadde større forhåpninger som skulle innfris.

Allerede på vei inn i baren hadde jeg sørget for å manøvrere meg i riktig posisjon vis-à-vis Marie. Hun satt rett foran meg med de blå øynene sine, det røde håret, kontrasten mellom kjølig distanse og lidenskapelig engasjement. Marie var prestedatter og av natur skeptiker, men ikke uten en viss hang til metafysisk spekulasjon etter et par glass vin. Hun var kledd i grønt, som vanlig, balanserte mellom jentete skjødesløshet og kvinnelig eleganse – tjueseks år gammel, to år eldre enn meg. Nå lyttet jeg til diskusjonen, la inn 19

et argument nå og da, mens hele oppmerksomheten min var rettet mot Marie. Og Marie skulle merke det. Hun skulle kjenne intensiteten fra blikket mitt, fra interessen min. Ikke på en forstyrrende eller påtrengende måte, oppmerksomheten skulle være som en invitasjon, et tilbud, en åpning.

Marie og Jonas diskuterte regien; hun likte den fleksible spillestilen, den kroppslige energien på scenen, snakket begeistret om hvordan regissøren brukte salen og trakk publikum inn i oppsetningen. Jonas hadde blåst henne av og sagt at det var noe vammelt postmoderne møl, en fullstendig radbrekking av Händels ideer og dessuten gammelt nytt. Jeg hadde meldt at jeg ikke var så opptatt av regien, men at jeg hadde latt meg imponere av fremføringen, både av kontratenoren som sang hovedrollen og av hvordan den italienske dirigenten hadde fått frem noe som begynte å ligne på en virkelig barokklang der nede i den trange orkestergraven. Men stort sett konsentrerte jeg meg om min virkning på Marie. Lyttet til lyden av stemmen hennes. Den luktet av epler og moreller, av vestlandsvær og solvarm asfalt på stille riksveier som snirklet seg smalt langs Hardangerfjorden. Jeg visste at hun likte meg. Hadde merket hvordan noe beveget seg mellom kroppene våre når vi var sammen, hvordan blikkene våre møttes, hvordan vi kom bort i hverandre, liksom tilfeldig. Og jeg hadde tatt mot til meg og bestemt at dette var kvelden for å materialisere all denne energien.

Det var ikke snakk om å forføre henne, bare å gjøre de kreftene som dirret mellom oss synlige, gjøre dem synlige for henne, slik de var blitt synlige for meg. Hun skulle kjenne blikket mitt, og på et punkt i løpet av kvelden skulle hun møte det og holde det. Hun skulle holde det for første gang på den spesielle måten, holde det helt til hun ikke kunne ta feil av intensjonene mine. Og gradvis skulle hun falle ut av diskusjonen, i ro og fred skulle vi etablere en 20

liten samtale, vi to, der, på hjørnet av bordet, og Jonas skulle begynne å kjede seg og reise seg og si at det er på tide å komme seg hjem, og de andre skulle reise seg sammen med ham, og Marie og jeg skulle bestille mer vin og hendene våre skulle berøre hverandre over bordet og blikkene skulle hekte seg fast i hverandre på en helt ny måte og når baren stengte hadde vi fremdeles så mye å snakke om, som om vi nettopp hadde begynt, og det hadde vi jo, på en måte, og vi vandret gjennom de grålyse gatene, litt ustø og flirete, vi var trøtte og ville legge oss, men ikke for å sove, og den magiske morgenstemningen fulgte oss gjennom gatene, den stemningen som er så spesiell i Oslo, de lyse sommermorgenene som er så verdifulle og skjøre, som det er så få av, selv i løpet av et langt liv i byen er det for få av dem, man kan ikke få nok av disse minuttene når solen skyter de første strålene skrått inn mot glasstårnene i sentrum og de grønne tretoppene våkner til liv med byfuglenes sanger, og vi holder rundt hverandre og krysser den store, øde Rådhusplassen mens de første trikkene beveger seg snegleaktig over steinflatene og rekebåtene har tatt med seg sjøluften inn til byen og begynt å gjøre klar for dagens salg, og vi løper lattermilde ut på Honnørbrygga og balanserer på den gule skinnen helt ytterst og tøyser og tuller, men vi faller ikke i vannet, og fasadene på Aker Brygge reflekterer solen i et mylder av brutte vinkler når hun trekker meg inntil seg og kysser meg og jeg tenker at nå, nå begynner det, det er nå det begynner.

3

Byen er hvit og tom utenfor vinduet. Jeg svever der ute i mørket et sted, over Oslofjorden. En silhuett mot det bleke lyset fra Akershus festning. Det hender jeg vandrer gatelangs om natten, resultatet er alltid det samme; gamle gater, nye gater, ingen overraskelser.

Hvit marmor, grå glassflater, noe grønt her og der. Ingen forventning, ingen skuffelse. Inn fra piren, over Kongsbakken, bortover almenningene og de små broene, innover i de gamle kvartalene bak jernbanestasjonen. På disse turene kjenner jeg den store, likegyldige friheten i de tomme gatene. Av og til vandrer jeg gjennom Kvadraturen, over Rådhusplassen og Aker Brygge, bort til Tjuvholmen. Sjelden lenger vest enn Slottsparken. Noen ganger kjenner jeg noe som ligner på glede; et stadig fravær av smerte. Byen forandrer seg ikke, den ligger som en rest av breen innerst i fjorden. Tomme dager, tomme netter. Sporadiske lyder. Det er bare jeg som blir eldre her jeg står. Jeg får lyst til å ta på meg anorakk og støvler og gå meg en tur, men jeg blir stående og stirre ut på mørket. Det siste lyset har sluknet i glassflatene på Operaen. Et tomt og stille operahus. Jeg er bare en slags vaktmester, men jeg liker å holde på rutinene. Gå på jobb, se til at alt er som det skal, gjennom alle de stille dagene. Snart skal jeg sove og alt skal for22

svinne. Fjorden, byen, operaen. Det gjør ikke noe. Jeg snur ryggen til vinduet og krysser stuegulvet. Det er ingenting som haster lenger. Men jeg husker den, følelsen av at noe må skje. Ingen tid å miste. Hver uke, nye mål. Nye noter, nye sanger. Stemmeøvelser og ensemblesang. Operahistorie og italiensk. Rolleinnstudering og interpretasjon, mitt favorittfag. Jeg fikk aldri nok av diskusjonene om frasering, tekstuttale, forming av dynamiske kurver, alt tolkningsarbeidet som ligger bak fremføringen av en operaarie. Vi arbeidet oss igjennom de store rollene, hørte på hverandres fremførelser, diskuterte valgene som ble gjort, hvilke muligheter som fantes. Jeg elsket å diskutere historisk fremføringspraksis, bryne stilsansen min på professorer og medstudenter. Det var barokkopera som var mitt område, og jeg var fast bestemt på å spesialisere meg innen dette feltet. Marie og jeg var med i en studentgruppe som gikk inn for å heve nivået på undervisningen, og vi drev aktiv lobbyering overfor dekanen for å skaffe barokkspesialister som gjesteprofessorer. Det hendte at vi arbeidet med tyske lieder i interpretasjonsklassene, også her forfektet jeg en radikal tilnærming til historisk fremføringspraksis. Jonas var ofte min antagonist i diskusjonene, med sin ukritiske forkjærlighet for senromantisk bel canto og sin påtatte dumhet i teoretiske spørsmål.

Det var åpenbart hvilket talent han hadde; han sang som en gud.

Han hadde funnet sitt livsmotto i en diktsamling: «Å tenke eller å synge,» pleide han å si. «Det er det som er spørsmålet.»

KVARTETT

Operahøgskolen, Oslo. Et seminarrom. En håndfull studenter og en professor, en mild trønder med grå hårmanke og mørke øyne, sitter i en halvsirkel på enkle plaststoler. Et stort, sort flygel i bakgrunnen, noen notestativ spredt rundt i rommet.

JONAS Schuberts sanger er som miniatyroperaer, ikke sant? Én dramatisk handling eller følelse komprimert i en sang med klaverakkompagnement.

IVAN Greit nok. Men stikkordet er miniatyr. Schuberts sanger er musikk for intime situasjoner og små rom. Det er ikke musikk for svære musikalske geberder; dem kan du spare til Verdi og Puccini.

PROFESSOREN Skal til å si noe, Ivan hever stemmen.

IVAN Det samme gjelder akkompagnementet – det er den lette, spinkle klangen i et hammerklaver som dikterer hvordan Schubert skal synges. Det er jo håpløst å nærme seg en stilriktig 24

interpretasjon hvis ikke skolen skaffer et hammerklaver til akkompagnement!

Gestikulerer mot flygelet.

Det er ikke mulig å få til en god dynamisk balanse med det monsteret der.

PROFESSOREN Takk, Ivan. Du har fremført disse synspunktene tidligere, klart og tydelig.

MARIE Og hva skjer? Ikke en dritt, så vidt jeg kan se. Hvor blir det av cembaloet vi skulle hatt til barokkinterpretasjonen? Hvordan skal vi kunne arbeide seriøst med Händel-resitativer uten et ordentlig cembalo? Det er bare Steinwayer og Yamahaer og Bösendorfere på hele huset!

JONAS OK, men nå var det Schubert vi snakket om. Han hadde et hammerklaver, den saken er grei. Det var det feteste instrumentet som var å oppdrive på hans tid. Men tror du ikke han hadde elsket å få satt de wienerske pølsefingrene sine i et moderne Steinway, om han hadde fått sjansen?

MARIE Men det er jo nettopp hele poenget! Han fikk aldri sjansen.

Han skrev for det instrumentet han hadde, punktum. Måten han skriver for venstre hånd, for eksempel, bassregisteret på et moderne flygel bare grumser til linjene hans. Samme med Beethoven, sjekk akkordene i åpningen av c-moll-sonaten, det låter jo helt elendig på et flygel. Og det er ikke Beethovens skyld.

JONAS Det der er et veldig dårlig ekesmpel, Marie. Beethoven var kro25

nisk misfornøyd med instrumentene sine, han klaget alltid.

Han maste på pianoprodusentene og gledet seg til fremtiden, når musikken hans kunne spilles på bedre instrumenter.

IVAN Hva så? Beethoven hatet pianoet sitt, men det var det han spilte på, det var der han komponerte. Det var hammerklaveret som var hans, hva skal vi kalle det, klanglige realitet, ikke sant?

JONAS Det er derfor man må forme klangen og fraseringen sånn at det faktisk fungerer på det instrumentet man har til rådighet, ikke drømme at verden stoppet opp i 1830!

Strekker ut en hånd og dunker den i Steinwayet et par ganger.

Beethoven var modernist! Han ville elsket det monsteret her, og da er det vår plikt å tilpasse musikken hans så den fungerer i vår tid.

IVAN Det er jo akkurat det som er poenget, Jonas. Den gjengse Schubert-fremføringen i våre dager, selv fra såkalt store utøvere, er sauset inn i den slappe romantiserende holdningen som har ligget som en klam hånd over musikken hans i mer enn hundre år. Man synger Schubert som om sangene hans var ferdigtolket i 1910! Det har ingenting med vår tid å gjøre, det handler om en latskap som er direkte ahistorisk, skjønner du hva jeg mener?

JONAS Svarer ikke. Holder Ivans blikk.

PROFESSOREN Jaha, kanskje det er noen av dere andre som har synspunkter på – IVAN La meg bare få fullføre resonnementet – det jeg mener er at det 26

er umulig å få frem det fulle potensialet i disse liedene uten en riktig ramme, og da må vi se på den opprinnelige konteksten, ikke sant. Schubert sang låtene sine for en liten krets, et håndplukket publikum, nærmest. Jeg kan ikke tenke meg at stort mer enn tredve personer hørte urfremføringen av An die Musik.

JONAS Kom igjen, Ivan. Sett kjepphestene på stallen et øyeblikk og senk skuldrene. Du skal alltid gjøre alt så jævlig vanskelig, men egentlig er det veldig enkelt: Man tar et partitur, man gjør det til sitt eget og man gir det til publikum på en måte som føles riktig for en selv. End of story. Det er den eneste måten hvis du vil få til en kommunikasjon over scenekanten. Ikke avbryt meg! Det finnes rikelig med studietilbud for den som vil fordype seg i musikkhistorie og teoretiske emner, men målet på Operahøyskolen er faktisk å bli operasangere.

IVAN Er det helt umulig å ha to tanker i hodet på én gang, eller? For det første snakker vi om tysk lied akkurat nå, ikke opera. Og vi snakker om stilinterpretasjon, og det er helt dilettantisk å tro at det er nok å kunne forme et vakkert vibratoløst pianissimo for å tolke Schubert på en overbevisende måte. Du snakker om kommunikasjon, men det grenser til svindel å innbille folk at etc. etc.