Aksel Fugelli Tøffe tider for gentlemen

TØFFE TIDER FOR GENTLEMEN

AKSEL FUGELLI

TØFFE TIDER FOR GENTLEMEN Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-43982-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Ingis Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg kom til Bergen med en gitarkasse full av klær i den ene handa og gitaren i den andre. Det regna som faen, gatene var fulle av damer med paraply, og jeg elsker damer med paraply. Her kan det hende at jeg blir en stund, tenkte jeg, og spurte en av dem om veien til Teatergaten.

– Den ligger ved teateret.

– Hvor er teateret?

– I sentrum.

– Hvor er sentrum?

Sentrum var forbi et lite vann og en brei gågate. Jeg banket på nummer elleve, et gammelt, rødt trehus. Ingenting skjedde. Jeg banket hardere.

– Baby!

En kjempe med røde bollekinn og svart potteklippet hår åpnet døra. Han målte meg, og lot seg ikke imponere av målene.

– Så det var du som hadde deg med dama mi da hun var i Hokksund? brummet han og strakte ut handa. – Gorm Olsen.

Jeg slapp gitarkassa i golvet og ga ham nølende labben.

Vi gikk ned i kjelleren. Den minnet om en tv-stue uten tv.

Et par gamle stoler, en sliten sofa og et oppskrapet bord sto plassert på filtteppet som dekket det kalde sementgolvet.

Jeg rev av meg den våte genseren og ble sittende i bar overkropp.

5

– Du trenger en kopp kaffe, sa Gorm og ga meg den.

– Sukker og fløte?

Jeg ristet på hodet. Selv tok han begge deler, og rørte omhyggelig rundt.

– Dette er kaffekoppen min, sa han og knuget en hvit kopp uten hank i den enorme neven. – Min kaffekopp. Du kan låne hva du vil her i huset, bare ikke denne her. Den er det eneste minnet jeg har fra militæret.

Gorm var fra Stanghelle.

Jeg kikket ned i det svarte grumset. Joril hadde ikke sagt noe om monsteret. Hun hadde snakket masse om en deilig dobbeltseng, og jeg hadde trodd det skulle bli min oppgave å holde den varm for henne mens hun var på jobb. Hun var så bra at jeg kunne ha forandret meg for hennes skyld. Nå ble ikke det nødvendig.

Gorm hevet og senket blikket et par ganger. Det var sikkert mye han lurte på, men han holdt seg for god til å spørre.

Eller kanskje han skjønte at det ikke spilte noen rolle hva jeg hadde gjort så langt i livet, eller hva Joril hadde gjort med meg. Vi var der og da, i en kjeller med kalkavleiringer i taket og muggsopp som reiv i nesa, en augustkveld noen år unna et nytt årtusen.

– Ja ja, sa han til slutt, men det låt ikke som i motsatt av nei nei.

Det smalt i ytterdøra. Joril kom springende ned kjellertrappa, oppskjørtet, sprudlende, småfull og deilig, akkurat sånn som jeg kjente henne.

– Nei hei, gutter! Har Gorm tatt godt i mot deg?

6

Hun ga meg et vått og vilt tungekyss som smakte solbær.

– Gud, som jeg har lengtet etter deg!

Jeg ga henne et forvirret smil, mens blikket mitt badet i det lange lyse håret, de knallblå øynene og de duvende brystene i den drøye utringningen. Gorm satt rolig på stolen.

– Du er jo kliss blaut. Og se på de stakkars hårtjafsene dine. Er det ikke litt trist å bli tynn i håret når du er tjuefem?

Hun tok meg i handa og leide meg opp trappa. Gorm løftet bagasjen min og fulgte etter. Joril viste meg rommet mitt. Der sto en enkel, oppredd seng og et nattbord.

– Jeg ble så kåt av det kysset, sa hun unnskyldende, og trakk seg tilbake med kjempen.

Kompisene mine i Hokksund pleide å kalle henne tåkeluren fra Harstad. Nå, når jeg fikk lydene hennes filtrert gjennom veggen, forsto jeg hvorfor. Dessuten stønnet hun mye høyere nå enn når hun lå med meg, det følte jeg meg ganske sikker på. Til gjengjeld ga ikke giganten fra seg et eneste pip. Som natta seilte på, vokste sympatien for ham.

Han gjorde jobben sin, stille og stødig. Mens jeg lå og vrei meg, satte smaken av stekt pattegris seg fast i ganen.

Da Joril endelig hadde fått nok, begynte tungtrafikken å dundre forbi de gardinløse vinduene. Dette er ikke en ny dag, tenkte jeg. Dette er bare dagen, som vender tilbake, som en forsvunnet venn. *

7

Neste morgen flyttet jeg opp på mørkeloftet. Det var støvete og fullt av skrot, som jeg skjøv inn i det mørkeste hjørnet. Et lite skråvindu dekket av spindelvev slapp inn en stripe med lys. Jeg slo opp vinduet og kikket ut på en blå himmel.

Joril gikk på jobb. Gorm strakte seg på sofaen i kjelleren.

– Den har fangarmer, mumlet han unnskyldende.

– Lukter du også stekt pattegris? spurte jeg.

– Jeg har akkurat dusjet.

– Kan du kjenne lukten av svidd pattegrisflesk her i huset?

Han ristet på det store hodet. * Jeg gikk ut i lyset. Gale mennesker gliste vanvittig mot meg bare fordi sola stakk dem i øynene. De nikket og smilte, rynket ansiktene i hysteriske grimaser og forventet at jeg skulle herme etter tvangshandlingene deres. En mann virket mer tilforlatelig enn de andre. Han hadde tynn kropp og groper under øynene, og han smilte ikke. Skjorta så ut som den var strøket med vaffeljern.

– Unnskyld, sa jeg. – Kanskje du kan hjelpe meg. Hva er hva, og hvem er hvem?

– Ja, det var det da, svarte mannen. – Dette er en gate, og jeg er Geir. Resten må du nesten finne ut av selv.

– Hva er det som feiler disse folkene? Prøver de å smile eller flekker de tenner?

– Vi er ikke så vant med sol her.

– Hvordan går man fram når man er blakk i denne byen?

8

– Er du til å stole på?

– Stort sett.

– Da kan du låne disse. Kom innom Ællingen når du vil betale.

Han ga meg en pose med fire tusen kroner i mynter, som han akkurat hadde vunnet på en enarmet banditt.

Jeg hadde ikke hatt så mange penger på lenge, og skjønte at de måtte brukes til noe fornuftig før de forsvant. Jeg fant fram til Kunstakademiet og strente inn i malersalen. Ei ung jente holdt på med et bilde av pyramider og kjeks. Det var genialt.

– Er du like flink til å male mennesker? spurte jeg.

Hun svarte ikke, hun trodde sikkert at jeg smisket eller køddet.

– Vil du male meg?

Nå så hun opp. Hun var vakker, men hun svarte ikke denne gangen heller.

– Jeg gir deg fire tusen spenn. Det er alt jeg har!

Hun smilte og nikket, og jeg forsto at hun var stum. Hun pakket sakene sine. Vi gikk til et atelier i Marken. Jeg dro av meg alle klærne og satte meg på en krakk.

– Du må ha et stort lerret, sa jeg. – Jeg vil bli dobbelt så stor som i virkeligheten. Minst!

Jenta satte på noe hindumusikk og malte. Jeg ville nødig bli foreviget som en småslapp narr, så jeg konset på å gjøre de runde øynene mine smalere, stramme inn kinnene, skyte fram brystkassa og løfte haken. Etter en stund gikk jeg og tittet over skulderen hennes. Hun hadde malt meg i rødt.

Jeg så ikke helt nykter ut. Seinere malte hun gult over det 9

røde. Rødfargen skinte gjennom det gule, og det var skikkelig fint. Kunst! Ei kirkeklokke i nærheten slo tolv slag. Malerinna bråstoppet, puttet penselen i et glass og ga meg trusa mi. Det var på tide å gå. * Om natta kom Joril opp på loftet. Hun tok meg i munnen, sugde og svelget. Men der tok jeg feil. Da hun skulle gi meg godnattkysset, kom alle rumpetrollene svømmende tilbake.

– Nå svelger du! gliste hun.

Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, hvis jeg ville bli boende på loftet. * Den første uka i Bergen gikk med til å sitte modell. Hver kveld møttes vi på atelieret, malerinna og jeg. Det var kaldt å sitte naken i time etter time. Jeg pratet som en foss for å få tida til å gå, og det virket som om jenta, Helene het hun, stort sett var enig. Hun malte fire lag med rødt oppå det gule, og deretter hudfarge oppå det røde. Og jeg lærte at fire lag med rødt skinner fire ganger kraftigere igjennom enn ett lag med rødt.

Helene var dyktig, men litt for opphengt i naturalistiske stilarter. Hun målte meg omtrent slik Gorm Olsen hadde gjort det, og jeg syntes hun burde gi fantasien litt friere tøyler.

– Dette var jo fint, sa jeg da hun mente maleriet var ferdig, – men tror du det er rom for noen små inngrep her og der?

10

Hun heiste på skuldrene. Det var litt vanskelig for meg å snakke om dette, for den stumme jenta svevde høyt over alt seksualliv, det var jeg overbevist om. Hun var sjel med hud på.

– Hva med å lage den bitte litt større? mumlet jeg og pekte mot midten av bildet.

Hun gjorde den bitte litt større, og viste fram maleriet igjen.

– Enda litt større, sa jeg, og sånn holdt vi det gående en hel kveld før vi kom til enighet.

– Og så var det overkroppen …

Det gnistret ondt i øynene hennes, og jeg var glad hun ikke kunne snakke. * Da bildet var ferdig, fant jeg fram til stedet Geir hadde nevnt. Den Grimme Ælling var en mørk, kald kafé, nesten tom for folk, perfekt for dem som ønsker å slippe unna muntre utepilsdrikkere. Stedet hadde postkort på veggene og utenlandske sedler i taket. Geir satt ved bardisken og pratet med servitrisen. Jeg holdt opp maleriet.

– Jeg har ikke cash ennå, men du kan få pant i dette.

Naken Snorre på krakk.

Geir gjorde store øyne.

– Pass deg for Snorre, Tone. Han kan ødelegge deg.

Idet jeg satte meg, kom en kaffekopp seilende inn foran meg. Da jeg skulle til å be om en øl, smalt den i disken. Geir viste fram en serviett med åtte linjer på hver side.

– Glem pengene. Jeg holder på å bli millionær. Dessuten har jeg akkurat fått en barkrakk oppkalt etter meg.

11

– Det var jo ditt forslag, sa Tone.

– Ja, men du gikk med på det.

Geir løftet opp en gitar og forsøkte å få stavelsene på servietten til å passe til en melodi.

– Det der er ikke din melodi, sa Tone etter en stund.

– Hva mener du?

Hun nikket i retning toalettet. Geir bannet og reiste seg.

– Kom Snorre, nå skal vi ydmyke den jævelen en gang for alle.

Jeg visste ikke helt om jeg hadde lyst til å bli med inn på toalettet for å ydmyke noen, men Geir stoppet heldigvis ved den enarmede banditten i gangen. Da han fylte på penger, kjente jeg igjen melodien. Han trykket på knappene mens han forklarte hvordan man skulle utspille maskinen.

Fem hundre kroner fattigere ga han den et par slag.

– Det er det som er så bra med automater, sa han. – Hvis du taper, kan du gi dem en klæssing, og de kan ikke ta igjen.

Etter stengetid drev vi nedover Håkonsgaten til Garage.

Der traff vi Rod, en venn av Geir som kunne komme til å bli min venn også. Han hadde gustengult ansikt og nikotinbrune fingre. Kroppen var lang og håret kort, kinnbeina høye og øynene djupe. Han satt innerst i en krok, drakk øl og gomlet på en gulrot.

– Har du en til meg og? spurte jeg.

– Dessverre, sa Rod. – Jeg har bare tre igjen, og de må vare helt til i morgen.

Jeg syntes han var smålig, og stjal en.

– Legg den tilbake! hvisket Geir. – Ingen kødder med gulrøttene til Rod. Han begynte å spise dem da han skulle slutte å røyke. Nå er han avhengig av begge deler.

12

– Se her! sa jeg og veivet den stjålne grønnsaken foran nesa hans. – Dette var bare for å gi deg en lærepenge. Ta bedre vare på røttene dine!

– Du kan få en halv, hvis du virkelig er sugen.

Han knekket den ene og ga meg den minste biten. Tre fine damer satte seg ved bordet vårt. De ville vite hva jeg gjorde i Bergen.

– Gjett tre ganger! sa jeg, men de bommet hver gang.

– Se på rumpa mi og gjett en gang til.

Jeg reiste meg og strammet setemusklene.

– Jobber du med data?

– Jeg er modell!

Mens jentene og Geir diskuterte popmusikk fra Manchester, la jeg hodet på skulderen til Rod og tok en liten blund.

Plutselig kom to dørvakter og ville lempe oss ut. Jeg slengte meg ned på golvet og greip tak i et bordbein. Rod holdt seg fast i meg.

– Du må aldri slippe! skreik han.

– Jeg har tenkt meg om! skreik jeg tilbake etter en stund, mens vaktene sleit i oss. – Dette er under en modells verdighet.

– Du må aldri slippe!

Jeg slapp. Den ene vakten bendte skulderbladene mine bakover. Vold kan kun bekjempes med kjærlighet, tenkte jeg og slikket ham på handa. Da tok han tak i overleppa mi og rykket den opp, så strengen røyk. Modellkarrieren fikk et skudd for baugen. *

13

Avtalen med Joril var at jeg skulle slippe husleia, men dele matutgiftene. Hun hadde lurt meg. Gorm åt som et norrønt uhyre, og jeg skyldte stadig mer penger. Joril forlangte at jeg skulle gå på arbeidskontoret. Jeg hadde hørt historier om dette stedet, og var glad det lå like langt unna hverdagen min som Amazonas-jungelen.

– Jeg klarer meg alltid, mumlet jeg. – Bare vent og se, snart dukker det opp noe.

– Vi bor i en velferdsstat, forklarte Joril. – Den hjelper deg mens du venter. I stedet for at du må ringe faren din og be om penger, betaler han skatt, og hvis du mangler penger, kan du gå på et kontor og fylle ut noen papirer, så får du dem. Sånn som Gorm.

– Jeg blir så dårlig til å snakke for meg når jeg møter representanter for systemer, så ingen vil tro noe på at jeg trenger arbeid.

– Poenget er ikke at du skal få jobb. Poenget er at du skal få penger fordi du ikke har jobb, så jeg slipper å jobbe overtid for å fø deg.

– Jeg sover på mørkeloftet og spiser to skiver og en potet om dagen. Hvis det er et problem, kan jeg dra.

Hun skiftet taktikk, og lovte å sove ei uke på loftet hvis jeg besøkte arbeidskontoret. Dette var jo et fristende tilbud, så jeg bestemte meg for å lure henne. Men den dagen jeg angivelig skulle gå, tok hun seg fri for å følge meg.

Da vi kom til Olav Kyrres gate, trakk vi i hver vår retning.

– Vi har god tid, sa jeg. – La oss prøve et par andre ting først.

På Kunstakademiet hadde jeg sett en plakat der de averterte etter aktmodeller. Du fikk riktignok bare 200 kroner 14

dagen, men du trengte ikke å røre en finger. Du burde helst ikke røre en finger, og det virket ganske tiltalende.

– Du er ikke akkurat den typen vi er ute etter, sa tegneinstruktøren.

Jeg gjorde ham oppmerksom på at jeg ikke var noen nybegynner når det gjaldt modellvirksomhet, men det var for døve ører.

– Nå skal han få se! sa jeg og trakk Joril med til Elite Modellbyrå. De hadde ikke bruk for meg der og da, men de tok noen fotografier til arkivet.

– Hva skal vi skrive om deg? spurte de.

– Billig og med på alt.

Så bar det inn på arbeidskontoret likevel. Mens vi ventet, fant Joril fram et skjema. Under rubrikken for hva slags arbeid jeg var egnet til, noterte jeg «filmregissør, popstjerne, utenrikskorrespondent, fotomodell». CV-en var verre. Jeg førte opp noen strøjobber og et par avbrutte studier, men det fantes ingen papirer som kunne dokumentere disse bravadene. Joril var storfornøyd, og da blir hun alltid pratesjuk. Jeg ba henne late som hun ikke kjente meg, siden menn med en snev av selvrespekt ikke lar seg følge av brystfagre blondiner når de går på arbeidskontoret. Hun svarte med å plassere handa i baklomma mi.

Endelig blinket det riktige nummeret over skranken.

– Ja, det var dette med jobb, stotret jeg og rensket stemmen. – Men det er egentlig ikke så viktig, jeg har sikkert ikke lov å være her en gang, for jeg har ikke meldt flytting …

– Det spiller ingen rolle, avbrøt dama.

– Uansett, så vet jeg ikke hvor lenge, eller om jeg er i stand til … jeg svimer stort sett rundt i ørska, og glemmer 15

ofte hva jeg heter, men det ordner seg vel, du vet, når englene er svarte og djevlene hvite, og du løper og løper, men aldri er sikker på hvilket bein som kommer først i mål, men … bare ta dette skjemaet, så får dere finne ut hva dere skal gjøre med meg. * Geir sov med gitaren i senga. Når han sto opp, tryllet han nydelige melodier ut av den. Deretter tuslet han ned til Den Grimme Ælling, tok en kaffe og en Lucky Strike og skreiv noen linjer. De handlet om uhell og misforståelser og overdrivelser. Servitrisene og jeg var hans eneste publikum.

Hvis vi ikke var fornøyde, gikk han over til pils og begynte på nytt.

– Hvorfor synger du på engelsk? spurte jeg.

– Hvorfor spiller vi rock? Det er ikke akkurat en norsk oppfinnelse. Hvorfor spiser du appelsiner og sjokolade?

Hvorfor drikker du kaffe?

Ettersom låtene ble ferdige, gikk Geir, Bønna, Pete, Fredrik og Moses ned i kjelleren til Bønna for å radbrekke dem igjen. Ingen kunne få det vakre til å låte så stygt og det stygge til å låte så vakkert som dette kjellerbandet. Pimpslap, som de kalte seg, kom til å bli store en dag.

– Kanskje jeg skulle tatt med meg gitaren neste gang? ymtet jeg frampå.

Geir hadde hørt meg spille et par ganger allerede, blant annet på søndags-jammen på Garage.

– Det holder lenge at du er her, du trenger ikke å spille noe instrument, sa han.

16

Den andre meldingen var klar, den første var litt tvetydig, men jeg valgte å tolke den i beste forstand. Så jeg fortsatte å være der. * Når tåkeluren fra Harstad ble for drøy, gikk jeg ut i høstnatta og stjal sykler. Det hjalp mot aggresjon og dårlig råd.

Den batteridrevne vinkelsliperen min kunne kutte over alle kjettinger. En natt fant jeg verdens smukkeste sykkel. Den var blitt ombygd så grundig at det var umulig å si hvilket merke den opprinnelig hadde hatt. Jobben var gjort med kjærlighet og omhu. Denne sykkelen kunne jeg ikke få meg til å selge videre. Jeg døpte henne Baba Yaga, etter den vakre alven i gammel russisk overtro. Hun som kommer svevende ut av skogen, stjeler små barn og koker dem levende. Jeg omlakkerte Baba Yaga og tok henne med til en sykkelreparatør for å få justert et par småting.

– Har Piddien solgt sykkelen sin? sa reparatøren. – Etter alt det arbeidet vi har hatt med den? Det kan ikke stemme!

Han så ut som han kjempet mot lysten til å ringe Piddien og sjekke.

– Han fikk atten år for å ha kverka mora, sjanset jeg.

– Piddien? gispet reparatøren. – Men det er jo mange år siden moren hans døde!

– Ingen ante at hun ble drept før Piddien plutselig brøt sammen og tilsto. Nå sitter han på en celle i landsfengselet og koper. Han har ikke bruk for sykkel der. *

17