Å gjøre en forskjell av Jonas Gahr Støre by Cappelen Damm AS

Jonas Gahr Støre

Å gjøre en forskjell Refleksjoner fra en norsk utenriksminister

Til Magnus, Vetle og Gullik

© CAPPELEN DAMM AS, 2008 ISBN 978-82-02-29330-7 1. utgave, 1. opplag 2008 Omslagsdesign: Stian Hole, Blæst Design Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Bente Cecilie Bergan Trykk og innbinding: Scandbook ab, 2008 Satt i Sabon 10,6/15 og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Rolf Jakobsens dikt «Nord» fra Nattåpent er gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Forlag Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Nord Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den. Den er kortere. Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel. Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord. Rolf Jacobsen, Nattåpent (1985)

INNHOLD

Forord

1. Politikk

2. Arktis

3. Dilemma

4. Pamuk

5. Midtøsten

105

6. Blair

140

7. Amerika

148

8. Vi

193

9. Smitte

217

10. Rett

235

11. Afghanistan

257

12. Det meste er nord

294

FORORD

Dette er en bok om norsk utenrikspolitikk, fortalt gjennom opplevelser jeg har hatt som utenriksminister. Boken er ikke en katalog over saker i utenrikspolitikken. Den er heller ikke et politisk skrift for Arbeiderpartiet og regjeringen eller en argumentasjonsrekke mot politiske motstandere. Dette er personlige refleksjoner rundt spørsmål jeg mener er viktige. Utenriksdepartementets prosjekt Refleks – norske interesser i en globalisert verden har som mål å stimulere til debatt om utenrikspolitikk og internasjonale spørsmål. Vi startet med å invitere omlag 200 norske og internasjonale forskere og skribenter til å bidra til serien Globale Norge – hva nå. Deres innspill er tilgjengelige gjennom UD. I to år har vi invitert til debatter, foredrag og samtaler landet rundt. I september 2008 kom boken Norske interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden, en grunnlagsrapport fra staben bak Refleks-prosjektet. Medarbeidere i og utenfor UD fikk mandat til å tenke høyt og skrive fritt. Det er blitt en spennende og innsiktsfull bok. Jeg anbefaler alle med interesse for utenrikspolitikk å lese den. Om

noen måneder runder vi av prosjektet med en Stortingsmelding. Dette er min fortelling. Jeg trives med å skrive, det er en måte å sortere inntrykk på. Det kommer en dag da det kan være naturlig å se tilbake på hvordan det var å være utenriksminister. Disse refleksjonene og inntrykkene er skrevet ned underveis, på reiser og i ledige stunder mellom april og oktober 2008. Det er et stort privilegium å få lede den norske utenrikstjenesten. Dyktige medarbeidere representerer Norge ved 109 stasjoner verden over og i UDs tjeneste i Oslo. Jeg er imponert over deres kunnskap og innsats. De har gitt meg inspirasjon til å skrive denne boken. Jeg vil takke medarbeiderne i Refleks-prosjektet ved Leiv Lunde for spennende samarbeid gjennom to år. En særlig takk til Cathrine Løchstøer som stødig har fulgt meg gjennom bokprosjektet til siste punktum og til Torgeir Larsen, Morten Wetland og flere andre av mine medarbeidere i Utenriksdepartementet for kloke råd underveis. Den største takken går til Marit som daglig viser meg at det viktigste i verden er større enn utenrikspolitikken.

1. POLITIKK

Vi må beholde troen på at politikk nytter. At demokratier kan velge, at valg teller og at vi kan nå mål vi setter oss gjennom politisk arbeid. Etter tre år som utenriksminister er jeg styrket i troen på at vi kan gjøre en forskjell gjennom politikken. Det er min motivasjon som politiker å gjøre en forskjell. Mitt verdigrunnlag er det sosialdemokratiske. Visjonen er en mer rettferdig verden, ambisjonen å bekjempe fattigdom, å styrke demokratiet ikke bare i hvert land, men også der landene samarbeider. Målet er en bedre organisert verden som kan sikre fred, verne om menneskerettighetene, bekjempe klimaendringene, sikre nedrustning – kort sagt gi mennesker og samfunn gode liv. Vi må ha en verdiforankring. Men vi må også ha en kurs, handle slik at vi kan nå våre mål. Dette ansvaret har vi som enkeltmennesker i våre egne liv. Vi har det også som nasjon, som Norge i den verden vi lever i og er så avhengige av. I vår tid er Norge en politisk og økonomisk overskuddsnasjon. Vi har rygg til å bære vår del av ansvaret for å skape en bedre verden.

Det er politikkens utfordring å se etter muligheter for handling, til å gjøre en forskjell. Skal vi lykkes med det, må vi være strategiske. Vi må velge hvor vi skal satse og se etter åpninger der vi kan engasjere oss. Hva er viktig for oss? Hvilke verdier vil vi fremme? Noen spør om det ikke er lett å bli desillusjonert, stilt overfor verdens skjeve gang med klimatrussel, ny opprustning og alle som lever i fattigdom og nød. Nei, det er ikke rom for å bli desillusjonert. Tvert imot er det rom for større ambisjoner og sterkere engasjement på politikkens vegne. Utenrikspolitikken trenger fornyelse. Som på alle områder må også denne ha et innhold og en form som svarer til utfordringene den møter. Men holdningen må være denne: Det finnes knapt et verdensproblem som verdens stater ikke kan løse dersom de har vilje til det. Det mennesker har gjort feil, kan mennesker gjøre om. Forandring ligger ikke utenfor menneskenes rekkevidde. Den ligger innenfor. Lenge sto 1980-tallet i opprustningens tegn. På denne tiden var jeg i 20-årene, studerte historie og statsvitenskap, og jeg var pessimist. Den kalde krigen var på sitt kjøligste, og det var vanskelig å se at det fantes noen vei ut av rustningsspiralen. Men midtveis i tiåret skjedde det utrolige: Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov møttes i Reykjavik og ble enige om å arbeide for en kjernevåpenfri verden. Det ble startsignalet til tidenes nedrustningsinnsats. Det umulige ble plutselig mulig. Gjennom politikk. På 1980-tallet var det også stor bekymring for at

ozonlaget som omkranser jorden skulle forsvinne som følge av industriens utslipp av såkalte CFC-gasser med ozonnedbrytende stoffer. Konsekvensen kunne bli en livsfarlig økning av UV-stråler mot jorden. Montreal-protokollen fra 1988, som bestemmer utfasing av CFC-gassene, kom i stand takket være kløktig miljødiplomati og kunnskap som allerede forelå. Et alvorlig miljøproblem fant sin løsning. Gjennom politikk. Kontrastene mellom fattige og rike i verden er ekstreme. Forskjellen i allmenn helsetilstand er en av de mest synlige. De fattigste menneskene i verden har knapt tilgang til medisiner og helsetjenester. 90 prosent av all helseforskning er innrettet mot behovene til ti prosent av verdens befolkning – de rikeste. Vi nordmenn er blant dem. Med andre ord: Bare ti prosent av ressursene går til å møte nitti prosent av helsebehovene. Det er uakseptabelt. Verden har i dag kunnskap, medisiner og ressurser nok til å løse helseproblemene for millioner av mennesker. Å gjøre eksisterende medisiner tilgjengelig for alle som trenger det, er en investering i sikkerhet også for oss. Dette krever ingen high tech-løsninger. Det er low tech. Det handler om politikk. I møte med unge mennesker rundt om i Norge – på skoler, høyskoler og universiteter – forteller jeg ofte om bakgrunnen for at Norge har satset så kraftig på kampanjen for å sikre vaksiner til alle verdens barn. Det er en historie som viser hvor kort veien kan være fra det enkelte menneskes engasjement til store resultater for mange. Hvordan begynte det? I mars 2000 krevde AUFs leder

Anniken Huitfeldt at den nye statsministeren, Jens Stoltenberg, skulle forplikte Norge til å stille seg i spissen for vaksinesatsingen. Gjennom AUFs internasjonale nettverk hadde Huitfeldt plukket opp at det ble arbeidet med en storsatsing på vaksiner. Sammen jobbet FN-organisasjoner, vaksineprodusenter og den nye, pengesterke stiftelsen til Bill Gates for å stable på beina en bred allianse. De manglet en regjering som kunne satse og fronte saken sammen med dem. Huitfeldt gjorde det til en hovedsak for AUF at Norge skulle stille opp. Og Stoltenberg tok poenget. Han har senere sagt at det var tre forhold som overbeviste ham. For det første var han selv far og hadde tatt sine barn med til helsestasjonen. I Norge er dette rutine, og det er gratis. For det andre var han økonom og skjønte at dette var en fantastisk god investering i forebygging av sykdom og død. For det tredje var han politiker, han var blitt statsminister, og nå hadde han sjansen. Den grep han. I dag kan vi dokumentere at vaksinealliansen GAVI (Global Alliance for Vaccination and Immunization) har levert. GAVI har bidratt til at hundrevis av millioner barn har fått vaksinebeskyttelse mot sykdommer de ellers ville stå i fare for å dø av. Satsingen har trolig bidratt til å redde livet til over en million barn i året. Da denne regjeringen tok over i 2005, utvidet vi engasjementet på helseområdet, blant annet ved å trekke i gang en bred dugnad for å nå FNs tusenårsmål som sikter mot en kraftig reduksjon i barnedødelighet og dødelighet blant fødende kvinner. Nå kommer resultatene også her.

Jeg bruker denne historien som et eksempel på at politikk nytter. Et initiativ fra lederen av et norsk ungdomsparti fikk betydning langt utover ungdomspolitikken. Det er mulig å gjøre en forskjell. Vi må tro på politikkens muligheter. Likevel er det ikke alltid så enkelt å bevare troen. Vi møter utfordringer i vår tid som krever kvantesprang i landenes evne til å finne løsninger. Klimatrusselen er global. Vi greier ikke å stoppe klimaendringene hvis vi ikke får til bindende avtaler som omfatter alle verdens land. Men slike avtaler må ta hensyn til at landene har forskjellig utgangspunkt når det gjelder utvikling, økonomi og utslipp av klimagasser. Avtalene må bygge på byrdefordeling. Rike land med avansert industri må ta de største løftene. Å komme til enighet vil kreve politisk vilje og kreativitet i en skala vi knapt har sett tidligere. Det vil handle om fordelingspolitikk, ikke ulik den vi har ført i Norge gjennom det siste århundret. De som har mest, må bidra mest. For at politikken skal virke og trekke mange med, må politikken bidra til rettferdige løsninger. Stadig flere av utfordringene vi møter vil kreve nytenking og løsninger som forener land med svært ulike forutsetninger. I vår tidsalder kan vi ikke lenger si at land langt borte ikke berører oss. På mange områder i politikken finnes det ikke lenger noe «langt borte». Det er en av utenrikspolitikkens aller største utfordringer. Samtidig lever vi videre med de evige spørsmål på utenrikspolitikkens dagsorden: Statenes forhold til hverandre, kampen om ressurser og markedsandeler, beskyt-

telse av egne borgeres sikkerhet og velferd, bruk og tøyling av militærmakt, respekt for grenser, kamp mot barbari og lovløshet. Statene er fortsatt hovedaktører på den internasjonale scenen. Vi får ikke til mer enn statene sammen vil og kan. Stater har interesser som springer ut av geografi og ressurser, altså forholdet til naboene og det som gir mulighet for arbeid og verdiskaping. Stater bygger på et verdisyn som ligger til grunn for fellesskapet, og som de ønsker å forsvare og fremme. Jeg har lagt vekt på at vår utenrikspolitikk må sette norske interesser tydeligere i sentrum. Det vil si at vi systematisk søker å fremme befolkningens velferd og sikkerhet i tillegg til de politiske verdiene som ligger til grunn for vårt samfunn. Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt har også rettet fokus mot norske interesser. I Norge har vi ofte, kanskje i motsetning til mange av de landene vi normalt sammenligner oss med, vegret oss for å snakke om interesser. I kommentarer og debatter snakkes det ofte om «vår rolle», «vår posisjon» eller «vår plass» i verden. Langt sjeldnere snakkes det tydelig om hva som er norske interesser, hva som er viktig for oss. Dersom vi ikke har et slikt fokus, reduserer vi den helt nødvendige debatten om hvordan Norge bør prioritere mellom forskjellige mål i utenrikspolitikken. Uten prioritering mister politikken retning. Noen har ment at et fokus på interesser betyr at vi nedprioriterer verdiene. Slik er det ikke. Hva vi ser som

viktige verdier er i sannhet et politisk valg. Og hvilke interesser vi forsvarer er det samme. En helhetlig utenrikspolitikk bør omfatte både interesser og verdier. Vårt omfattende humanitære engasjement for å bistå mennesker i nød er en del av et moralsk ansvar. Men det inngår samtidig i det jeg vil kalle verdikjeden i norsk utenrikspolitikk, som en del av helheten. Norske interesser knytter seg ikke bare til våre geografiske nærområder. Å fremme verdier – som menneskerettigheter, fred og toleranse – kan i høyeste grad være å fremme norske interesser. I utvidet forstand er det også i norsk interesse å bidra til å bekjempe fattigdom. Det er moralsk riktig, men det er samtidig i vår opplyste egeninteresse fordi fattigdom langt borte kan true vår sikkerhet gjennom fare for terror, flyktningstrømmer, spredning av smittsomme sykdommer og klimaendringer. Under arbeidet med denne boken leste jeg på nytt tidligere utenriksminister Knut Frydenlunds Lille land – hva nå? fra 1982. Det er en god bok. Frydenlund skriver at utenrikspolitikken ikke lenger er et felt for de få, for ekspertene og for enkelte politikere. Den angår alle i deres daglige liv. Denne erfaringen gjør også jeg. På reiser i Norge, i møte med folk i arbeid og studier, og ikke minst i møte med elever og studenter, merker jeg at utenrikspolitikken vekker engasjement. Men det ytrer seg på en litt annen måte enn annet politisk engasjement. Det er ikke klare jaeller nei-holdninger, ikke én sak som dominerer alle

andre, slik det var under Vietnam-krigen eller under EUstridene i 1972 og 1994. Snarere møter jeg en bred interesse for endringene i det internasjonale samfunnet og for Norges plass i dette bildet. Flere har reist langt. Mange kan mye og vil vite mer. Nesten alle erfarer den oppleste sannheten om at skillelinjene mellom utenriks- og innenrikspolitikk viskes ut. Men hva betyr det, hva kan vi gjøre med det og hvordan kan demokratiet i Norge påvirke og ta best mulig vare på egne interesser? Knut Frydenlunds bok er preget av verdensbildet tidlig på 1980-tallet, midt under den kalde krigen. Likevel slår det meg at mye av det han er opptatt av, fortsatt gjelder. Dette er selvsagt ikke uten sammenheng med at han og jeg skriver ut fra et felles politisk grunnsyn, det sosialdemokratiske. Viktige norske interesser er de samme over tid. Frydenlund skriver om nærområdene, jeg vier mye plass til nordområdene. Han skriver om Norges gryende identitet som olje- og gass-nasjon, for meg er vår rolle som energinasjon en hovedsak også når vi tenker utenrikspolitikk. Han skriver om forholdet til Sovjetunionen og til De forente stater. Jeg skriver om forholdet til Russland og båndene til USA. Vi skriver begge om kampen mot fattigdom, om moral og utenrikspolitikk. I sum handler begge fortellingene om hva som er norske interesser og hvordan vi best tar vare på dem. Tidlig på 1980-tallet var den kalde krigen utenrikspolitikkens grunnbetingelse. I dag definerer globaliseringen utenrikspolitikkens hovedutfordringer. Sterke krefter som ikke lar seg stanse ved grensene, smelter verden

sammen. Denne utviklingen avtegner seg kanskje tydeligere i Norge enn i mange andre land. Ifølge den årlige globaliseringsindeksen som utgis av tidsskriftet Foreign Policy, er Norge blant de femten mest globaliserte landene i verden. Vi reiser, bruker internett, handler og kommuniserer med utlandet mer enn mange andre. Økonomien vår er utadrettet. Vi eksporterer produkter som er etterspurt i store deler av verden – olje, gass og fisk. Dette gir oss nye mål og behov som bryter tilvante mønstre, også i innretningen av utenrikspolitikken. Men la oss være på vakt. Det er riktig at vi opplever store forandringer, men ofte blir fremstillingen av en verden i endring for dramatisk og løsrevet fra hverdagen og virkeligheten til at vi kjenner oss igjen. Debatten om globaliseringen kan gi inntrykk av at verden er snudd opp ned. For de aller fleste av oss er ikke verden snudd opp ned. Den snurrer rundt slik den alltid har gjort. Ingen lever sine liv i «det globale». Vi lever livene våre veldig lokalt. Hele bølgen av globalisering og fremveksten av krefter som virker uten å stoppe ved landegrensene – fra valuta til virus – endrer ikke den personlige opplevelsen av å begynne og avslutte dagen på samme sted, bruke døgnets våkne timer til omtrent de samme syslene som dagen før. Debatten om globalisering blir noen ganger til et jippo med fremmedgjørende språk. Det er i seg selv en utfordring for demokratiet at debatten tar av fra de erfaringer vi gjør til hverdags. Derfor må en viktig del av debatten om globaliseringen handle om å sette ord på og

gi mening til hva denne verden av gjensidig avhengighet betyr, og hva den krever av oss. Et mantra i globaliseringssnakket er at mennesker over hele kloden er kommet hverandre så mye nærmere. Det er jeg ikke så sikker på. Det er ikke nærhet vi opplever når vi følger dramatiske hendelser i sanntid fra fire verdenshjørner. Det er snarere en veldig opplevelse av samtidighet. Når vi slår av kanalene eller nettet er vi ikke nødvendigvis kommet andre nærmere. Kanskje skjer det motsatte, at vi vender oss bort, lukker heller enn åpner døren, og sier at dette angår ikke oss, det er de andres kriger, de andres fattigdom, de andres katastrofer. Det var ikke bildene fra tsunamien som mobiliserte nordmenn så kraftig. Det var tapet av norske liv og fortellingene til de norske som kom hjem etter å ha opplevd katastrofen. Knut Frydenlund kalte sin bok Lille land – hva nå?. Det var en god tittel. Men er det i dag riktig å dyrke bildet av at vi er et lite land? Stemmer det? La oss i det minste bli enige om hvem vi er, før vi diskuterer hva vi mener. Snakker vi om folketall, er saken grei. Vi er 4,7 millioner nordmenn, det setter oss på 120.-plass blant verdens rundt 200 land. Går vi til landareal, endrer bildet seg. Med 385 000 kvadratkilometer kommer Norge på 75.plass. Om vi så går videre og legger til havområder og kontinentalsokkel, når vi en størrelse på 2 100 000 kvadratkilometer, og det plasserer oss blant de 15 største. Vi snakker i alle fall ikke om et lite land, men om et land med nærvær og interesser helt nord mot Arktis. Ta noen andre størrelser: Norge er verdens syvende

største bidragsyter til FN, suverent størst om vi regner bidrag per innbygger. Det har betydning for hvordan vi oppfattes og hvor stor påvirkningskraft vi har. Går vi til ryggmargen i verdensøkonomien, nemlig handelen med naturressurser, er Norge verdens femte største oljeeksportør, verdens tredje største gasseksportør og verdens nest største eksportør av fisk. Lite land? Og her er enda en ny størrelse vi skal venne oss til: Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er verdens nest største statlige investeringsfond, i skrivende stund på litt over 2000 milliarder kroner. Gjennom SPU har Norge investert i 10 000 selskaper i 50 land – over hele verden. I noen markeder er vi den største enkeltinvestor. Dette handler om hva slags fotavtrykk vi setter, og det er igjen grunnleggende for å forstå, forsvare og fremme norske interesser. Dette fikk jeg en ny opplevelse av på et ministermøte i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) i juni 2008. Temaet var nettopp statlige investeringsfond. Ordstyrer var den frittalende franske finansministeren Christine Lagarde. Hun åpnet møtet på denne måten: «Vi starter nå debatten. OECD har vurdert den rollen statlige investeringsfond spiller i verdensøkonomien. Studien konkluderer med at det norske pensjonsfondet utgjør selve gullstandarden blant statlige investeringsfond. Jeg gir derfor ordet til den norske utenriksministeren, og jeg håper alle forstår at jeg gir ham dobbel taletid.» Det var jeg ikke forberedt på. Møtet var et uttrykk for en ny virkelighet. Fondet og dets størrelse vekker

oppsikt. Det assosieres med Norge. Lagarde hadde kanskje tallene foran seg. Pensjonsfondet var i juni 2008 den største fondseier på den franske børsen og eide verdier for rundt 70 milliarder kroner i franske aksjer og rundt 70 milliarder kroner i franske statsobligasjoner. En norsk utenriksminister blander seg ikke opp i hvor det investeres. Fondets blotte eksistens gir oss likevel et ansvar, og det stiller særlige krav til hvordan vi opptrer. Vi som representerer Norge hører det ofte, i mange sammenhenger: «Det må være enkelt for Norge, dere som er så rike.» Jeg misliker slike utsagn intenst. For det er politikkens innhold vi vil assosieres med, ikke et hvilket som helst rikmannsomdømme. Likevel kommer vi ikke bort fra at andre ser på oss som privilegerte. De tar ikke feil. Derfor er det avgjørende hvordan vi fremstår med vår rikdom, og her er utenrikspolitikken viktig. Vi må tydelig vise at vi tar vår del av ansvaret og vel så det, ja, at vi strekker oss lengre enn omverden normalt kunne forvente. Vi har ressurser til å gjøre en forskjell, vi har et politisk og økonomisk overskudd som forplikter. En hovedobservasjon i Refleks-prosjektet er at Norges interesser utvides, både i innhold og geografisk. Fortsatt har nærområdene størst betydning, med nordområdene som vårt strategisk viktigste satsingsområde. Men norske interesser kan ikke begrenses til hva som sikrer oss inntekter, velferd og trygghet ved grensene. Vi må åpne for å forstå hvordan fredsbygging og utvikling, innsats mot klimaendringer og fattigdom er blitt realpolitikk og dermed interesseressurser for Norge. Det samme gjel-

der arbeidet for en bedre organisering av internasjonalt samarbeid. Politikken vi fører på disse områdene påvirker vår mulighet til å nå andre viktige mål som gjelder nordmenns sikkerhet og velferd. Som energiprodusent må Norge ta sin del av ansvaret for å møte de åpenbare klimavirkningene av fossile brensler. Vi skal leve opp til våre internasjonale forpliktelser og vårt nasjonale klimaforlik. Men dette er mer enn energipolitikk og teknologisk nybrottsarbeid. Energi- og klimasikkerhet vokser frem som et nytt og viktig anliggende også i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi har ansvar for både å levere olje og gass til markedene og for å lede an i å få ned utslippene av CO2 fra de samme energikildene. Er ikke det et paradoks? spør mange. Jo, det kan fremstilles slik, men det er ikke bare Norges paradoks, det er hele verdens paradoks. Det internasjonale energibyrået (IEA) mener at fossile energikilder (olje, gass og kull) vil utgjøre rundt 80 prosent av energiforbruket i 2030, omtrent samme andel som i dag. Bruken av nye kilder som sol, vind og bølgekraft vokser markert fra år til år, men fra et forsvinnende lavt nivå. Den store overgangen bort fra fossile brensler vil ta tid. Samtidig vil selve energiforbruket kunne øke med 50 prosent frem mot 2030. Veien ut av fattigdom for hundrevis av millioner medmennesker krever nye mengder energi. Problemet blir da: Øker bruken av fossile brensler så mye, da vil vi ikke nå noen av klimamålene verdens forskere er enige om at vi er nødt til å nå. Tvert imot, det vil gå i veldig gal retning.

Derfor trengs det et teknologisk løft for å få ned utslippene. Norges arbeid med fangst og lagring av CO2 fra Mongstad er viktig for Norge, men det er ikke først og fremst et prosjekt av norsk betydning. Det er et verdensprosjekt for å få frem teknologi som kan produsere elektrisitet fra gass, og aller viktigst: fra kull, uten utslipp av klimagasser. Når dette prosjektet lykkes, begynner den virkelig store oppgaven. Det er å gjøre teknologien tilgjengelig for landene med de største utslippene. FNs klimapanel (IPCC) anslår at fangst og lagring av CO2 må utgjøre rundt 20 prosent av svaret på klimautfordringen. Nå satser Norge tungt ved å utvikle slik teknologi. Samtidig investerer vi i arbeidet for å redde regnskogene. Å berge regnskogene utgjør ifølge IPCC også rundt 20 prosent av svaret. Dette er strategisk riktig. Vi engasjerer oss der vi har forutsetninger for å gjøre en markert forskjell. Norge engasjerer seg økonomisk og politisk på noen av de viktigste områdene i kampen mot klimaendringene. Det vil kreve at vi prioriterer tydelig og benytter de muligheter utenrikspolitikken gir. Som energinasjon er vi berørt av hvor og hvordan energi produseres og distribueres, hvordan beslutninger tas om energi, klima og transportløsninger. Dette skjer ofte i land vi har liten historisk kontakt med. Det er i norsk interesse å endre dette. Vi må styrke de politiske forbindelsene med land langt fra oss, i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Klima og energi er en arena der det er åpenbart at Norge må finne sin plass på en måte som gir oss innflytelse.

Båndene over Atlanterhavet er fortsatt avgjørende for Norges sikkerhet. Geografi og ressurser avgjør den saken. Vi trenger fortsatt ankerfeste hos våre europeiske og nord-amerikanske allierte for å balansere forholdet til Russland, selv om utfordringen i dag ikke har samme dimensjoner som under den kalde krigen. Vi vil fortsatt trenge et moderne og operativt forsvar. Det skal kunne delta i internasjonale operasjoner. Men det viktigste fokus må vi rette mot nærområdene. Det handler fortsatt om vilje og evne til å bevare Forsvaret som en forsikringspolise for egen fred og sikkerhet. Samtidig trenger vi beredskap i forhold til et bredt spekter av nye utfordringer. Mange av dem møter vi i våre nærområder, og vi møter dem sammen med nordiske naboer, Russland og europeiske partnere. Å videreutvikle denne sikkerhetsveven blir en hovedoppgave for norsk utenrikspolitikk i årene som kommer. Særlig vil en videreutvikling av det nordiske samarbeidet stå sentralt. De nordiske landene kan nå ta nye skritt mot tettere samordning i sikkerhetspolitikken. Vi er småstater som kan ha mye å hente ved å koordinere våre forsvarsressurser, våre systemer for å overvåke luft, hav og landterritorier og vår evne til å øve sammen. Her ligger noe av det mest spennende i nordisk utenrikspolitikk i årene som kommer. Noen vil bemerke at denne boken ikke har et eget kapittel om EU. Jeg hadde gjerne skrevet et. Fortsatt er jeg tilhenger av norsk medlemskap. Argumentene som var viktige for meg i 1994 er like viktige nå. Mitt hoved-

argument har alltid vært politisk: Et land som er så tett vevet sammen med sine naboer, som har for vane å stille opp for dem og som forventer at de stiller opp for oss, må ha en plass ved bordet der avgjørelsene tas. Dette synes opplagt for meg. Finlands tidligere president Martti Ahtisaari sa det slik i en samtale vi hadde: «For meg er det enkelt, jeg er i prinsippet for å delta med lik rett i alle de demokratiske fora som står åpne for oss.» Denne boken handler om opplevelser og inntrykk fra den aktive utenrikspolitikken. Vi må konstatere at flertallet i 1972 og i 1994 bestemte at Norge ikke skal delta i kjernen av det politiske Europa. Det er med andre ord ikke stort å fortelle om fra innsiden – og denne boken handler ikke om opplevelsen av å stå utenfor. Forholdet til Europa går like fullt som en rød tråd gjennom nær sagt alt det som er moderne norsk utenrikspolitikk. Det finnes knapt ett tema der det som utspiller seg i EU-samarbeidet ikke er en del av løsningen Norge på et eller annet vis skal forholde seg til. Derfor vil EU, EU-landene og EUs politikk alltid dukke opp i sentrum av vår utenrikspolitikk. Noen mener vi har økt handlefrihet ved å stå på utsiden, og viser til at vi ikke kunne gjort det ene eller andre om vi hadde vært medlem. Gjennomgående mener jeg at den vurderingen ikke holder. Det vil alltid være en diskusjon om hva som gir mest gjennomslag; å handle alene uten 27 europeiske land i ryggen – eller å være aktive på innsiden med å forme det 28 land kommer frem til. I lengden tror jeg det kommer mest ut av den siste tilnærmingen.

Samtidig kan det ikke være slik at hver samfunnsdebatt om Norge og verden skal ende i en debatt for eller mot norsk medlemskap i EU. Det er ofte her norsk Europa-debatt ender, i en diskusjon eller trette om ja eller nei, der de fleste argumentene er velkjente. Kanskje har denne stadige tilbakevending til ja-nei-ordskiftet begrenset vår evne til å diskutere grunnleggende sider ved vår egen utenrikspolitikk, og trengt debatten om interessene til side. Med andre ord: At Norge ikke er medlem av EU er utgangspunktet for dagens norske utenrikspolitikk. Som utenriksminister er det min oppgave å gjøre maksimalt ut av de politiske ressursene vi har til disposisjon. Men vi må stadig invitere til bred debatt både om Europas utvikling og vårt forhold til fellesskapet. Og så tillater jeg meg å være glad for at de andre 27 landene ikke har valgt som oss. Europa kan sove tryggere om natten med EU. Verden forandrer seg. Det er selve grunnbetingelsen for moderne utenrikspolitikk. Litt ute i det 21. århundre ser vi nå konturene av fundamentale endringer i globale maktforhold. Vi stilles overfor et Kina som stadig tydeligere markerer seg som regional aktør og verdensmakt. Vi møter stater med helt nye ambisjoner og muligheter, som India, Indonesia, Sør-Afrika og Brasil. Vi ser et Russland som har en slags tilbakekomst på den internasjonale arena. Statene skal mestre krefter som utfordrer dem, fra finans til klima. Å lykkes med dette krever nye internasjonale samarbeidsformer. FN og det internasjonale sys-

temet strever med å tilpasse seg. Vi snakket om den bipolære verden under den kalde krigen da to stormakter, USA og Sovjetunionen, rivaliserte om makt og innflytelse. Så kom år med det noen kalte den unipolære verden, med USA som den eneste gjenværende supermakt etter Sovjetunionens fall. Nå har vi en multipolær verden, der flere store makter gjør seg gjeldende. USA har fortsatt det bredeste registeret å spille på, men landet har ikke lenger krefter eller appell nok til å handle alene. Ressurser og politisk makt flyttes. Høye oljepriser bidrar til en kraftig ressursoverføring fra storforbrukerne av energi til energiproduserende stater. USA er ikke lenger den dominerende aktøren i verdensøkonomien. Tøylesløs markedsøkonomi og ideologisk motstand mot regulering av markedskreftene har gitt USA tidenes finansielle krise. Hva blir konsekvensene? Vil stater med makt til å endre internasjonale samarbeidsordninger bruke denne makten slik at de setter verden i stand til å ta kollektivt ansvar? Vi trenger samarbeidsformer som gjenspeiler de faktiske maktforhold i verden. Ingen har alle svarene. Vi er i en ny brytningstid. At vi går mot mer urolige og mer turbulente tider, synes likevel sikkert. Ofte tenker jeg på noe Haakon Lie skrev i forordet til sin bok Skjebneår, om tiden fra 1945 til 1950. Han ber leserne om å huske at det lett kan bli noe selvfølgelig over fortellingen fra disse dramatiske årene. I ettertid kan det se

ut som brikkene falt enkelt på plass. Men Haakon Lie minner om at de som sto midt oppe i dette store dramaet «prøvde å se inn i en ukjent framtid; de forsøkte å bedømme en komplisert utvikling; de måtte vurdere risiko, men også muligheter; de var på søk etter å finne den rette veien». Han mener «spenningen og uvissheten som preget dem som sto midt oppe i begivenhetene, er blitt borte i bildet». Ingen skjebneår gjentar seg. Men også vi ser inn i en ukjent fremtid der vi vet at vi vil møte store utfordringer. Vi har våre ankerfester, og vi vet at også vi vil bli satt på prøve stilt overfor vår tids store begivenheter. Utenrikspolitikken er det redskapet vi har for å ivareta vår sikkerhet og våre interesser, påvirke de regler og normer som styrer verden, holde fast ved våre vennskap. Samtidig skal vår utenrikspolitikk gjenspeile vår evne og vilje til å bidra til utvikling, fred og forsoning. Også i utenrikspolitikken er det likevel flest hverdager. Mye av det vi er opptatt med er forvaltningsoppgaver der vi skal ta vare på mange slags forbindelser og sitte i den norske stolen ved mange slags møtebord. Men politikken må også ha som ambisjon å forandre, å gå nye veier og utfordre etablerte sannheter. Alle som jobber for Norge ved ambassader, delegasjoner og i utenrikstjenesten hjemme, har fått følgende oppfordring: Se etter områder der vi kan gjøre en forskjell, saker der norske initiativ, norske forslag og norske ressurser kan bidra til å nå nye mål. Vi må bli flinkere til å sette søkelys på målene vi vil nå og det vi vil forandre. Jeg lytter gjerne til forkla-

ringer på hvorfor noe ikke er mulig og advarsler om hva som kan skje hvis noe går galt. Men jeg mener vi i Norge har politisk og økonomisk overskudd til å spørre hvorfor noe er mulig og hva som skjer hvis vi lykkes. Så vil jeg gjøre en av Knut Frydenlunds observasjoner til min. Han skriver: «Min egen bekymring er særlig knyttet til de oppgaver som verdens statsmenn ikke får tid til å behandle fordi de er så opptatt av dagsaktuelle konflikter – som er resultat av fortidens forsømmelser og feilgrep.» Denne opplevelsen kjenner jeg igjen. Oppgaver som blir liggende og drive, selv om det haster. Som nye fremskritt på nedrustningsområdet. Eller faren for at klimasaken kan gli i bakgrunnen og komme i andre eller tredje rekke når verden går inn i finanskrise og økonomiske problemer. Også da – ja, kanskje spesielt da – er det viktig å bevare troen på politikken. Og på at også vi kan gjøre en forskjell.