1q84

Page 1


Haruki Murakami på Pax Forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for grensen, 2000 Hardkokt eventyrland og verdens ende, 2001 Etter skjelvet, 2002 Kafka på stranden, 2005 After Dark, 2007 Blindepilen og den sovende kvinnen, 2009 Elskede Sputnik, 2010 Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, 2010


Haruki Murakami

1q84 Bok 1 & 2

oversatt fra japansk av ika kaminka, mno

pax forlag a/s, oslo 2011


originalens tittel:1q84 (ichi-kyŪ-hachi-yon) copyright: haruki murakami 2009 norsk utgave: © pax forlag 2011 omslag: egil haraldsen og ellen lindeberg | exil design trykk: scandgraphic, italia printed in italy isbn 978-82-530-3380-8

innkjøpt av norsk kulturråd, mosaikkordningen

Utdragene fra Anton Tsjekhovs Ostrov Sakhalin (Øya Sakhalin) er oversatt fra russisk til norsk av Dagfinn Foldøy spesielt for denne boka.

4


Bok 1 April–juni

It’s a Barnum and Bailey world, Just as phony as it can be, But it wouldn’t be make believe If you believed in me. Fra «It’s Only a Paper Moon» av E.Y. Harburg & Harold Arlen

5


6


1

aomame

La ikke skinnet bedra deg

I taxien sto radioen på og et klassisk musikk­program spilte Janáčeks «Sinfonietta». Det kan neppe sies å være den ideelle musikken å lytte til når man sitter i en drosje som står fast i bilkø. Det virket da heller ikke som om den middelaldrende sjåføren hørte særlig oppmerksomt etter. Han stirret stivt og stumt på r­ekken av biler foran seg, omtrent som en hardbarket fisker som står i ­baugen av båten og speider etter lumske, kryssende havstrømmer. Aomame satt nedsunket i baksetet med halvlukkede øyne og lyttet til m ­ usikken. Hvor mange mennesker finnes det her på jord som etter noen få innledende toner kan gjenkjenne Janáčeks «Sin­fonietta»? Et sted mellom «ekstremt få» og «knapt noen», får en tro. Men Aomame kunne det, uvisst av hvilken grunn. Janáček komponerte sin vesle «Sinfonietta» 1926. Innlednings­ temaet ble opprinnelig skrevet som en fanfare til et idrettsstevne. Aomame forsøkte å se for seg Tsjekkoslovakia i 1926. Første verdens­krig var over, landet var endelig befridd fra siste rest av habsburgernes mangeårige undertrykkelse. Man satt på kafé og drakk pilsner, produserte fete og håndfaste maskin­geværer – og nøt den kortvarige freden som hadde inntatt Mellom-Europa. Franz Kafka hadde forlatt denne verden under tragiske omstendigheter to år tidligere. Snart ville Hitler dukke opp som troll av eske og grådig fortære det vakre og trivelige landet i én glupsk jafs, men dette forferdelige faktum var det ennå ingen som kjente til. Den viktigste lærdommen vi kan dra av historien, er kanskje følgende: «Den gang var det ingen som ante hva som ventet dem.» Aomame satt med Janáček i ørene og de ­bøhmiske sletter bølgende i en løssluppen bris for sitt indre blikk, og lot tankene kretse rundt historiens vesen. 7


I 1926 døde keiser Taishō og Japan gikk inn i Shōwa-perioden. Også her sto en mørk og uhyggelig periode for døra. Modernismens og demokratiets korte intermezzo var over, nå ville fascismen langsomt bre om seg. Ved siden av sport var historie et av de feltene Aomame var inte­ ressert i. Hun leste nesten ikke romaner, men bøker som handlet om historie, slukte hun. Det hun likte, var at alle hendelser var grunnleggende knyttet til ett konkret år og ett spesifikt sted. Hun hadde aldri hatt problemer med å huske historiske årstall. Hun behøvde ikke pugge dem, for når man snakket om det som kom før og etter, og om andre ting som skjedde samtidig, kom alltid årstallet av seg selv. På ungdomsskolen og videregående hadde hun gjennomgående vært klassens beste i historie, og når hun møtte noen som strevde med å huske årstall, ble hun alltid forundret. Hvordan var det mulig å synes at noe så enkelt var vanskelig? Trass i at «Aomame» betydde grønn ert, var det faktisk det hun het. I den vesle landsbyen eller grenda hvor oldefaren kom fra, høyt til fjells i Fukushima prefektur, skulle det etter sigende finnes noen flere som bar etternavnet Aomame. Men der hadde hun aldri vært, for faren hennes hadde brutt alle bånd til familien lenge før Aomame ble født. Moren hadde gjort det samme med sin familie. Aomame vokste derfor opp uten noen gang å møte besteforeldrene sine. Hver gang hun var ute og reiste – noe som forekom ytterst sjelden – slo hun alltid opp i den lokale telefonkatalogen på hotellet for å se om det bodde noen Aomame der. Ingen av stedene hun hittil hadde vært, hadde kunnet by på en eneste en. Hver gang hun ble nødt til å konstatere det, følte hun seg som en ensom skipbrudden som var kastet alene ut på et endeløst hav. Det var alltid en pest og en plage å presentere seg for nye mennesker. Da stirret alltid motparten forvirret og lett vantro på henne. Aomame? Ja visst. Det skrives «grønn» som i «umoden», og «ert» som i «bønne». Ao-mame. Da hun ble ansatt og måtte ha firmaets visittkort, ble det enda mer irriterende. Hver gang hun overrakte visittkortet, sto mottakeren og glodde måpende på kortet som om hun hadde gitt dem et ulykkesvarslende brev. Når hun presenterte seg i telefonen, hendte det at folk begynte å knise. Ble navnet hennes ropt 8


opp på venteværelset på et offentlig kontor eller hos legen, kikket alle opp. De lurte nok på hvordan et menneske som het «grønn ert» så ut. Det hendte folk sa feil og kalte henne Edamame – grønn soya­ bønne – eller Soramame – favabønne. Da rettet hun på dem og sa: «Nei, ikke Eda- (eller Sora-) mame. Ao-mame. Men jeg vet, det er jo mye det samme, egentlig.» Dette fikk motparten til å smile forlegent og unnskylde seg. «Gurimalla, det var da et veldig spesielt navn.» Hvor ofte hadde hun hørt den replikken i løpet av sitt tretti år lange liv? Hvor mange teite vitser var navnet hennes blitt gjenstand for? Om jeg ikke var kommet til verden med det navnet, hadde kanskje livet mitt vært annerledes. Hvis jeg hadde hett noe vanlig, Sato, for eksempel, eller Tanaka eller Suzuki, da hadde jeg kanskje hatt et litt mindre trøblete liv og sett med blidere øyne på verden. Muligens. Aomame lukket øynene og lyttet til musikken. Hun lot de vakre, unisone tonene fra blåserne sive inn i bevisstheten. Så slo det henne med ett: Lydkvaliteten i drosjens bilradio var da altfor god. Selv om volumet var ganske lavt, var lyden dyp og harmoniene lot seg fint høre. Hun åpnet øynene igjen og kikket framfor seg, blikket falt på den innebygde bilstereoen. Den var kullsvart og skinte blank og stolt. Hun kunne ikke skjelne hvilket merke det var, men ett blikk var nok til å skjønne at det var en dyr sak. Den hadde masse knapper og en liten skjerm hvor digitale, grønne tall lyste elegant. Åpenbart av beste merke. Men altfor fin for en ganske alminnelig drosje. Aomame så seg nok en gang rundt i bilen. Hun hadde sittet i dype tanker like siden hun satte seg i drosjen og hadde ikke lagt merke til det, men dette kunne umulig være en vanlig taxi. Interiøret var av ypperste kvalitet, og setet hun satt i usedvanlig komfortabelt. Den var mye stillere enn en vanlig bil. Den måtte være støyisolert, det hørtes så å si ingen lyder utenfra. Nesten som å sitte i et lydstudio. Kanskje han drev for seg selv. Blant de selvstendige drosjesjåførene var det en del som ikke sparte på noen ting når det gjaldt bilen. Hun lot blikket vandre rundt, men så ikke noe drosjeregistreringsnummer. Bilen så på ingen måte ut som noen pirattaxi. Den hadde regulært taksameter som forskriftsmessig tikket og gikk. To tusen ett hundre 9


og femti yen var det oppe i nå. Ikke desto mindre fantes det ikke noen drosjelisens med bilde av sjåføren noe sted. «Fin bil du har. Utrolig stille,» sa Aomame til sjåførens rygg. «Hva slags merke er det?» «Toyota Crown Royal Saloon,» svarte sjåføren kontant. «Musikkvaliteten er kjempefin.» «Det er en stille bil. Det var derfor jeg valgte den. Toyota er best i verden når det gjelder støydemping.» Aomame nikket. Hun satte seg til rette i setet igjen. Det var noe tiltrekkende ved måten sjåføren snakket på. Akkurat som om han lot det aller viktigste være usagt. Som for eksempel (og altså bare et eksempel) at selv om det ikke var noe å utsette på støydempings­ teknologien til Toyota, var det mye å utsette på – ett eller annet annet – hos Toyota. Hver gang han hadde snakket ferdig, etterlot han seg en kort, men kompakt og talende taushet som ble hengende i lufta i den trange kupeen som en imaginær sky. Aomame klarte ikke å slappe av. «Ja, den er veldig stille,» sa hun i et forsøk på å fordrive en av de små skyene. «Og denne bilstereoen må være av beste klasse.» «Det var ingen lett avgjørelse.» Måten han sa det på, fikk ham til å høres ut som en avgått stabsoffiser som redegjorde for for lengst tilbakelagte strategiske avgjørelser. «Men jeg tilbringer jo så mye tid her i bilen, jeg ønsket både å ha så god lydkvalitet som mulig, og –» Aomame ventet på fortsettelsen. Den kom ikke. Nok en gang lukket hun øynene og lyttet til musikken. Hun visste ingenting om hva slags person Janáček hadde vært. Men i det minste hadde han neppe kunnet drømme om at det i år 1984 skulle sitte noen i en Toyota Crown Royal Saloon som sto fast i en endeløs bilkø på Tokyos motorveinett og høre på musikken hans. Hvordan kunne det ha seg at hun hadde kjent igjen musikkstykket så fort? Det var underlig. Og hvorfor visste hun at det var komponert i 1926? Hun var ikke spesielt interessert i klassisk musikk. Hun hadde ingen personlige minner knyttet til Janáček. Likevel, straks hun hørte det aller første anslaget i prologen, kom det av seg selv vellende opp en hel masse kunnskap om ham. Det var som å åpne et vindu, og vips kom en flokk med småfugl flygende inn i rommet. Dessuten var det som om 10


denne musikken ga henne en eiendommelig fornemmelse som ­minnet om en slags vridning. Det var ikke smertefullt eller ubehagelig. Bare en følelse av at hele kroppens struktur langsomt ble fysisk vridd opp. Aomame var i villrede. Var det sinfoniettaen som utløste denne uforklarlige fornemmelsen i henne? «Janáček,» datt det ut av henne. Da ordet først var sagt, slo det henne at det hadde vært bedre å la være. «Hva sa du?» «Janáček. Han som har komponert denne musikken.» «Nei, ham kjenner jeg ikke.» «En tsjekkisk komponist.» «Å,» sa sjåføren imponert. «Er dette din egen bil?» «Ja,» svarte sjåføren. Han drøyde litt. «Jeg driver for meg selv. Dette er den andre bilen min.» «Setene er veldig gode å sitte i.» «Mange takk. Forresten, si meg en ting,» sa sjåføren og snudde hodet ørlite i hennes retning, «du skulle ikke ha det travelt?» «Jo, jeg har en avtale i Shibuya. Det var derfor jeg ba deg ta motorveien.» «Når er den avtalen?» «Halv fem,» sa Aomame. «Nå er den kvart på fire. Det rekker du ikke.» «Er det så mye kø?» «Det har visst skjedd en stor ulykke foran her et sted. Dette er ingen vanlig kø. Vi har praktisk talt ikke beveget oss på en lang stund.» Aomame spurte seg hvorfor sjåføren ikke hørte på trafikkradioen. De hadde havnet rett ut i en katastrofal kø på motorveien, og nå kom de seg ikke av flekken. De fleste taxisjåfører har radioen stilt inn på en egen bølgelengde for å få informasjon. «Og det vet du, uten å høre på trafikkradioen?» spurte hun. «Trafikkradioen, nei, den er ikke til å stole på,» sa sjåføren med en stemme fri for alt tonefall. «Der er omtrent halvparten ren løgn. Trafikk­ etaten sender bare ut den informasjonen som passer dem. Jeg gjør mine observasjoner med egne øyne og trekker mine egne konklusjoner.» 11


«Og ifølge dine observasjoner vil ikke denne køen forsvinne av seg selv?» «Ikke med det første,» sa sjåføren mens han ristet rolig på hodet. «Det kan jeg garantere. Når det først har korket seg på denne måten, kan motorveinettet være et sant helvete. Er det en viktig avtale du har?» «Ja. Veldig. Jeg skal møte en viktig kunde,» svarte Aomame. «Det var ikke bra. Jeg er lei for det, men det kommer vi ikke til å rekke.» Idet sjåføren sa det, ristet han flere ganger på hodet, som for å løse opp stive nakkemuskler. Foldene i nakken hans beveget på seg som vesener fra urtiden. Best som hun satt og stirret på denne nakken, kom Aomame til å tenke på den spesialslipte issylen som lå nederst i skulderveska. Hun var svett i hendene. «Hva skal jeg gjøre?» «Nei, dette kan ingen gjøre noe med. Her på motorveien er det ingen annen utvei enn å vente på neste avkjørsel. Det er ikke som på vanlige veier, der en kan stoppe og gå av hvor en vil, og ta toget fra nærmeste stasjon.» «Når er neste avkjørsel?» «Ikejiri, men dit når vi neppe før solnedgang.» Solnedgang? Aomame forestilte seg at hun skulle sitte innestengt i denne bilen til det begynte å mørkne. De spilte fortsatt Janáčeks musikk. Nå trådte de dempede tonene fra strykerne i forgrunnen som for å lindre de voldsomme følelsene. Den vridde fornemmelsen fra for litt siden hadde gitt seg. Hva hadde det vært? Aomame hadde praiet taxien like ved Kinuta, og fra Yōga hadde de kjørt inn på motorvei 3 på hovedstadsnettet. Til å begynne med gikk det glatt. Men like før Sangenjaya begynte det plutselig å gå tråere, og snart sto de bom stille. I den andre retningen, ut av byen, gled trafikken som normalt. Den tragiske køen var bare i retning sentrum, selv om det ikke fantes noen grunn til at det skulle være kork inn mot sentrum klokka tre en alminnelig ettermiddag. Det var derfor hun hadde bedt sjåføren ta motorveien. «På motorveien tikker ikke taksameteret på tid,» sa sjåføren med blikket mot bakspeilet. «Så prisen trenger du ikke bekymre deg for. 12


Men det er kanskje problematisk om du kommer for sent til avtalen din?» «Ja, naturligvis er det et problem. Men det er vel lite vi kan gjøre med det?» Sjåføren kastet et blikk på henne i speilet. Han hadde på seg solbriller med lyse glass. Lyset falt slik at Aomame ikke kunne se ansiktsuttrykket hans. «Skal vi se. Det er ikke sagt at det absolutt ikke finnes noen utvei. Som et unntakstiltak i en krisesituasjon er det mulig å ta toget til Shibuya herfra.» «Unntakstiltak?» «En ikke hundre prosent offisiell utvei, kan vi si.» Uten å si noe, og med plirende øyne, ventet Aomame på fortsettelsen. «Ser du den havarilomma der borte?» sa sjåføren og pekte et stykke framfor dem. «Der ved det store Esso-skiltet.» Aomame myste og oppdaget et nødstoppested til venstre for kjørefeltene. På motorveien var det ingen veiskulder, derfor lagde de sånne havarilommer med jevne mellomrom. Der fantes det en gul boks med nødtelefon i, hvor man kunne kontakte trafikksentralen. Det sto ingen der nå. På et tak på motsatt side av veien sto det et digert reklameskilt for Esso: En blid og smilende tiger med en bensin­ slange i poten. «Du skjønner, der borte er det en trapp ned til bakkeplanet. Den skal gjøre det mulig for bilføreren å komme seg unna i tilfelle brann eller jordskjelv. Til vanlig brukes den av de som driver vedlikehold og tilsyn på veien. Hvis du går ned den trappa, er det ikke langt til en stasjon på Tōkyūbanen. Den tar deg til Shibuya på et blunk.» «Jeg ante ikke at det fantes nødtrapper på motorveien,» sa Aomame. «Nei, de færreste kjenner til det.» «Men får man ikke bråk om man bruker trappa uten at det er en ordentlig nødsituasjon?» Det drøyde aldri så lite før sjåføren svarte. «Nei, si det. Jeg kjenner ikke motorveiselskapets regelverk i detalj. Men det plager jo ingen, så de ser sikkert stort på det. Det er ingen som følger så nøye med på hva som skjer sånne steder. Alle motorveiselskap har en drøss med 13


ansatte, men det er et velkjent faktum at det ikke er så mange av dem som faktisk gjør noe.» «Hva slags trapp er det?» «Tja, den ligner på en vanlig branntrapp. Sånne som henger på utsiden av gamle bygninger, vet du. Ikke spesielt farlig. Høyden tilsvarer omtrent tre etasjer. Man kan gå ned trappa på vanlig måte. Ved inngangen er det et gitter, men det er ikke så høyt, hvem som helst klarer fint å klatre over det.» «Har du brukt trappa noen gang selv?» Det kom ikke noe svar, bare skyggen av et smil i bakspeilet. Det var et smil som åpnet for en rekke tolkninger. «Det er uansett opp til deg,» sa sjåføren mens han trommet med fingeren mot rattet i takt med musikken. «Det er i orden for meg om du ønsker å sitte her og slappe av og høre på musikk. Her kommer vi ingen vei uansett hvor mye vi står på, så da har vi ikke annet å gjøre enn å underholde hverandre som best vi kan. Men hvis det virkelig er viktig for deg å nå den avtalen, ja, så finnes altså den nødtrappa.» Aomame rynket pannen, kastet et blikk på klokka. Så løftet hun blikket og så seg om i bilen. Til høyre for dem sto en svart M ­ itsubishi Pajero dekket av et tynt lag med hvitt støv. Den unge mannen i ­passasjersetet satt og røykte foran det nedrullede vinduet med en mine som om han kjedet seg. Han hadde langt hår, var solbrun og hadde på seg en mørkerød vindjakke. I bagasjerommet lå det flere godt brukte, møkkete surfebrett. Foran ham sto en grå Saab 9000. De sotede vinduene var opprullet; ingen skulle få anledning til å finne ut hvem som satt i den bilen. Bilen var så blankpolert og skinnende at kjøretøyene rundt kunne speile seg i den. Foran drosjen Aomame satt i, sto det en Suzuki Alto med bulkete bakskjerm og registreringsnummer fra Nerima bydel. En ung mor satt ved rattet, ungen hennes kjedet seg og hoppet og herjet rundt i setet. Moren skjente med oppgitt ansiktsuttrykk. Skjenneprekenen lot seg lese på munnen gjennom bilruta. Alt så akkurat likt ut som for ti minutter siden. I løpet av de ti minuttene hadde de knapt beveget seg ti meter. Aomame overveide situasjonen. Hun ordnet en rekke momenter i prioritert rekkefølge i hodet. Det tok ikke lang tid før konklusjonen 14


var klar. Passende nok gikk Janáčeks «Sinfonietta» samtidig inn i siste sats. Aomame fisket et par små Ray Ban-solbriller opp fra skulderveska og tok dem på seg. Så dro hun fram tre tusenyensedler og rakte dem til sjåføren. «Jeg går av her. Jeg kan ikke komme for sent,» sa hun. Sjåføren nikket og tok imot pengene. «Trenger du kvittering?» «Nei takk. Behold vekslepengene.» «Mange takk,» sa sjåføren. «Det blåser visst ganske kraftig, så vær forsiktig så du ikke sklir og faller.» «Jeg skal nok passe meg,» sa Aomame. «Og dessuten,» sa sjåføren inn i bakspeilet, «er det én ting jeg vil du skal huske. Ting er sjelden det de gir seg ut for å være.» Ting er sjelden det de gir seg ut for å være, gjentok Aomame inni seg. Hun trakk brynene lett sammen. «Hva mener du med det?» Sjåføren valgte ordene med omhu da han svarte. «Kort sagt, du skal så å si gjøre noe utenom det vanlige. Det stemmer vel? Å klatre ned nødtrappa fra motorveien midt på lyse dagen, det er ikke noe vanlige folk driver med. Spesielt ikke kvinner.» «Det kan nok være,» sa Aomame. «Når du gjør noe slikt, kommer verden omkring deg kanskje til å arte seg litt annerledes enn den pleier. Men la ikke skinnet bedra deg. Det finnes bare én virkelighet.» Aomame grunnet over sjåførens ord. Mens hun satt og tenkte, tok Janáčeks musikk slutt, og sporenstreks begynte publikum å klappe. Mon tro hvor konsertopptaket var gjort. Det var en lang og entusiastisk applaus. Noen bravo-rop var også å høre. Aomame så for seg dirigenten som gang på gang vendte seg smilende mot et stående publikum og bukket. Han så opp og løftet armene, han trykket konsertmesteren i hånden, snudde seg og gjorde tegn mot orkesteret før han igjen snudde seg mot publikum med et dypt bukk. Opptaket av applausen steg og sank, og hun fikk følelsen av å lytte til en endeløs sandstorm som fant sted på planeten Mars. «Det finnes bare én virkelighet,» gjentok drosjesjåføren langsomt, som om han streket under en viktig setning i et dokument. 15


«Ja, det er klart,» sa Aomame. Akkurat. Et legeme kan bare befinne seg på ett sted på et bestemt tidspunkt. Som Einstein beviste. Virkeligheten er en uendelig nøktern og uendelig ensom ting. Aomame pekte på bilstereoen. «Innmari fin musikk.» Sjåføren nikket. «Hva var det han komponisten het, sa du?» «Janáček.» «Janáček,» gjentok sjåføren, som om han ville innprente et viktig passord. Han trykket på knappen og åpnet den automatiske bakdøra. «Lykke til. Jeg håper du rekker avtalen.» Aomame grep den store lærveska og steg ut. På radioen klappet de fortsatt. Hun gikk forsiktig langs veikanten bort til havarilomma rundt ti meter lenger framme. Når store lastebiler kom kjørende i motsatt retning, dirret veien under de høye hælene hennes. Egentlig kjentes det mest som den bølget. Det var som å bevege seg over dekket på et hangarskip i storm. Den vesle jenta som satt i forsetet i den røde Suzuki Alto-en, stakk hodet ut av vinduet og stirret måpende på Aomame der hun kom gående. Så snudde hun seg mot moren: «Mamma, mamma, se hun dama! Hva er det hun gjør?» spurte hun. «Jeg vil også gå ut. Mamma, jeg vil ut, mamma!» skrek hun høyt og insisterende. Moren ristet stumt på hodet. Så kastet hun et anklagende blikk på Aomame. Men dette var også den eneste stemmen som hevet seg, og så vidt hun kunne se den eneste reaksjonen hun forårsaket. De andre sjåførene satt der med røyken sin og lett hevede øyenbryn og fulgte henne med blikket der hun uten å nøle spaserte mellom bilene og autovernet, som om de betraktet en luftspeiling. De syntes foreløpig å stille seg avventende. Selv om bilene ikke rikket seg av flekken, var det ikke noe dagligdags syn å se noen spasere i veibanen på Tokyos motorveier. Derfor tok det litt tid for folk å ta innover seg at det faktisk var det de så. Ikke minst fordi den spaserende var en ung kvinne i miniskjørt og høyhælte sko. Rak i ryggen, bratt i nakken og med fremadrettet blikk gikk Aomame besluttsomt videre mens hun kjente alle blikkene mot huden. De kastanjebrune skoene fra Charles Jourdan klakket tørt mot underlaget, vinden dro i jakkeslagene. Selv om de var i begynnelsen av april, var det fortsatt et kaldt og vilt drag i vinden. Aomame 16


hadde en beige vårkåpe over en grønn Junko Shimada-drakt i ull, og en svart skulderveske. Det skulderlange håret var velpleid og sveisent klipt. Smykker bar hun ikke. Hun var én sekstiåtte høy, slank og særdeles veltrent, men det siste lot seg ikke merke gjennom kåpa. Når man inngående gransket ansiktet hennes forfra, oppdaget man at det venstre øret var større og annerledes formet enn det høyre. Det var sjelden noen la merke til det, for ørene var nesten alltid gjemt under håret. Munnen var en rett strek, skrifttegnet for én, og sa noe om en karakter som ikke var spesielt smidig. Dette var en påstand den smale, lille nesa og de noe framtredende kinnbeina, den brede pannen og de lange, rette øyenbrynene sluttet opp om. Hun hadde likevel et regelmessig, ovalt ansikt. Om man så bort fra personlig smak, ville det ikke være noe i veien for å beskrive henne som en vakker kvinne. Problemet var at ansiktet var så ytterst uttrykksfattig. Det kom aldri et unødig smil over den hardt sammenknepne ­munnen, og øynene var kjølige og hvilte aldri, som blikket til en flink matros på dekk. Ansiktet ga derfor ikke noe livfullt eller behagelig inntrykk. Det som pleier å fenge folks oppmerksomhet eller interesse, er jo ikke så mye de vakre eller stygge trekkene i et ubevegelig ansikt, som et naturlig og elegant minespill. De fleste mennesker klarte ikke å forstå seg på Aomames ansikt. Så snart man vendte blikket bort fra det, var man ute av stand til å beskrive enkeltdetaljene i det. I så måte kunne hun minne litt om et mimetisk kyndig insekt. Det var nettopp det Aomame ønsket, å skifte form og farge etter omgivelsene, stikke seg minst mulig fram, og å skli rett ut av minnet på folk. Det var en beskyttelsesmekanisme hun hadde lagt seg til som liten. Men når det skjedde noe som fikk henne til å rynke pannen, gjennomgikk de kjølige ansiktstrekkene hennes en momentan, ­dramatisk forandring. Ansiktsmusklene fortrakk seg ukontrollert i hver sin retning. Ubalansen mellom høyre og venstre ble forsterket til det ekstreme, her og der oppsto det dype furer, øynene sank lynraskt inn i sine huler, nesevingene spilte seg opp, munnen skar seg, haka vrengte på seg og overleppen krøllet seg innover så de store hvite tennene kom til syne. På et blunk, som om en snor hadde slitt seg så masken falt av, ble hun et annet menneske. Det skremte vannet 17


av dem som var vitne til denne skrekkelige forvandlingen, et gigantisk sprang fra anonym normalitet til svimlende avgrunn. Derfor anstrengte hun seg for å holde ansiktet i normale folder når hun var sammen med andre. Hun begrenset seg til å skjære grimaser når hun var alene, eller når hun ville skremme menn hun ikke likte. Hun kom fram til havarilomma og stanset for å se etter nødtrappa. Hun fant den med en gang. Ved inngangen til trappa var det et hoftehøyt gittergjerde og en låst port, akkurat som drosjesjåføren hadde sagt. Å klatre over gjerdet i trangt miniskjørt bød på en viss utfordring, men hvis man ikke brydde seg om at folk glodde, var det egentlig ikke så vanskelig. Aomame tok resolutt av seg de høyhælte skoene og stappet dem ned i veska. Strømpebuksa kom sikkert til å bli ødelagt, men hun kunne jo kjøpe en ny hvor som helst. Bilistene betraktet henne taust der hun tok av seg skoene og deretter kåpa. Fra det åpne vinduet i en svart Toyota Celica som hadde stanset like ved siden av henne, tonte Michael Jacksons høye stemme som bakgrunnsmusikk – som om hun kjørte et strippeshow til «­ Billie Jean», tenkte hun. Skitt la gå. De får bare glo. De sitter i bilkø og kjeder seg sikkert. Beklager, ærede forsamling. Mer enn dette tar jeg ikke av meg. I dag kan vi bare by på sko- og kåpe-stripping. Beklager så meget. Aomame hengte skulderveska på skrå over skulderen så den ikke skulle ramle av. Hun kunne fortsatt se taxien hun var kommet med, sjåførens svarte, skinnende nye Toyota Crown Royal Saloon sto fortsatt et godt stykke bak henne. Ettermiddagssola falt rett på frontruta som skinte som et speil. Hun kunne ikke se ansiktet på sjåføren. Men han fulgte henne nok med blikket. La ikke skinnet bedra deg. Det finnes bare én virkelighet. Aomame trakk pusten dypt inn og slapp den ut igjen. Så, fortsatt med «Billie Jean» i ørene, klatret hun over gjerdet. Miniskjørtet skled opp til hoften. Hva så da, tenkte hun. Vær så god, nyt synet. Bare fordi dere får innsyn under skjørtet på meg, betyr ikke det at dere har gjennomskuet meg. For øvrig var de lange slanke leggene den delen av kroppen Aomame var aller mest stolt av. Da hun var over på den andre siden av gjerdet, dro hun skjørtet på plass igjen, tørket støvet av hendene, tok på seg kåpa og hengte 18


skulderveska over skulderen. Hun trykket solbrillene på plass over neseryggen. Nødtrappa lå like foran henne. Det var en gråmalt metalltrapp. En enkel, upersonlig og utelukkende funksjonell trapp. Den var ikke bygd for å bli trippet rundt på av miniskjørtkledde kvinner på strømpelesten. Junko Shimada designet da heller ikke sine ­drakter med tanke på at de skulle brukes til å klatre rundt i branntrapper på motorvei 3. En stor trailer kom dundrende forbi i motsatt kjøre­ retning og fikk hele trappa til å dirre. Vinden pep gjennom sprossene. Men hun hadde funnet trappa. Da gjensto det bare å komme seg ned på bakkeplan. Hun snudde seg en siste gang, og som en taler som blir stående på podiet etter et foredrag i påvente av spørsmål fra salen, lot hun blikket sveipe fra venstre til høyre over den tette køen med biler, og deretter tilbake igjen fra høyre til venstre. Køen hadde ikke beveget seg det grann. Av mangel på noe bedre å ta seg til, fulgte alle ­bevegelsene hennes med blikket, mens de lurte på hva i alle dager hun hadde tenkt å gjøre. De betraktet Aomame som nå var på den andre siden av gjerdet, med blikk som varierte fra beundring til likegyldighet, fra misunnelse til forakt. Uttrykket deres vaklet urolig fram og tilbake mellom det ene og det andre uten å slå seg til ro på noen side. En tung taushet hang over dem. Ingen rakte hånden i været for å stille spørsmål (og hadde det kommet noen spørsmål, hadde Aomame selvsagt ikke til hensikt å svare). De ble sittende og vente taust på en anledning som aldri noensinne ville by seg. Aomame rettet seg opp, bet seg i underleppa og sendte dem et takserende blikk fra dypet av de mørkegrønne solbrillene. Dere klarer neppe å forestille dere hvem jeg er, hvor jeg er på vei og hva jeg skal gjøre der, sa Aomame uten å bevege munnen. Dere sitter fastklemt og kommer dere ikke av flekken. Dere kommer dere ikke framover og slett ikke bakover. Men slik er det ikke for meg. Jeg har en jobb å gjøre. En misjon å fullføre. Så jeg tillater meg å gå. Hun fikk lyst til å vende seg mot dem alle sammen og skjære en voldsom grimase som en aller siste hilsen, men tvang seg til å la være. Hun hadde ikke tid til sånt tøys. For når ansiktet hennes først var ute av kontroll, var det så mye strev å få det til å falle på plass igjen. 19


Hun vendte sitt tause publikum ryggen og begynte forsiktig å bevege seg ned trappa, mens kulden fra gittertrinnene etset seg inn i fotsålene. Den hustrige tidlige aprilvinden rusket henne i håret og avdekket nå og da det venstre, uregelmessige øret.

20


2

tengo

En litt annen idé

Tengos aller første minne stammet fra da han var halvannet år. Moren hans tar av seg blusen, drar ned skulderstroppen på den hvite underkjolen og lar en mann som ikke er Tengos far, suge på brystvorten. I en barneseng ligger et lite barn, det må nok være ham selv. Han ser seg selv i tredjeperson. Eller kan det ha vært en tvillingbror? Nei, det kan det ikke. Den som ligger der, er den ett og et halvt år gamle Tengo selv. Det vet han instinktivt. Babyen ligger med lukkede øyne og jevn og rolig sovepust. Det er den aller tidligste erindringen han har. Denne cirka ti sekunder lange scenen er klart og tydelig etset inn i bevissthetens vegg. Verken før eller etter finnes det noe. Bare dette ene minnet som stikker hodet opp over den grumsete vannflaten – som et høyt spir i en flomrammet by. Så snart han fikk anledning til det, spurte han folk omkring seg når deres første minne stammet fra. De fleste svarte at de husket tilbake til fire- eller femårsalderen. Det tidligste var tre år, og det var ikke et eneste eksempel på at noen husket lenger tilbake enn det. Barn skal visst være tre år gamle før de blir i stand til å observere omgivelsene og ta dem innover seg som noe som i en viss grad henger logisk sammen. Før det oppleves alt omkring som en uforståelig røre. Verden er som en uformelig risengrynsvelling, utydelig og uten faste holdepunkter. Alt passerer dem som utenfor et vindu, uten å feste seg som minner i hjernen. Selvfølgelig har ikke et halvannet år gammelt barn noen forutsetning for å forstå hva det innebærer at en mann som ikke er ens far sutter på mammas brystvorte. Det er innlysende. Så hvis nå Tengos erindring var ekte, må man anta at scenen hadde brent seg inn på nett­ hinnen hans akkurat slik han så den, og uten at han kunne bedømme hva den betydde. På samme måte som en gjenstand som kameraet 21


mekanisk har festet til film, utelukkende består av lys og skygge. Etter hvert som bevisstheten hadde modnes, begynte han å analysere dette bevarte og fastholdte bildet og gi det betydning. Men var det over­hodet mulig? Kan en slik scene feste seg i en liten barnehjerne? Det kunne også dreie seg om en falsk erindring. Kanskje det var noe den bedragerske bevisstheten hans hadde diktet opp senere i et eller annet øyemed. En hukommelsesforfalskning – Tengo hadde fundert mye over den muligheten. Men han hadde kommet fram til at det neppe var tilfelle. Minnet var altfor klart og overbevisende til at det kunne være oppspinn. Lyset, lukten og pulsen i det – det var en så overveldende virkelighetsfølelse i dem at det var umulig å tenke seg at det skulle være uekte. Dessuten var det en rekke andre ting som lettere lot seg forklare om han gikk ut fra at denne scenen faktisk hadde funnet sted. Både logisk og følelsesmessig sett. Den ti sekunder lange, livaktige billedsekvensen kommer alltid brått på. Den bare er der, uten forvarsel eller henstand. Den banker ikke på. Det kan skje når han sitter på toget, når han står og skriver på tavla, når han sitter og spiser, eller når han sitter og prater med noen (som tilfellet var nå), plutselig fyller dette bildet ham. Det velter innover ham med overveldende kraft, som en lydløs flodbølge. Med ett er bildet allerede for øynene på ham, og han er aldeles l­ ammet i armer og bein. Tiden går i stå. Lufta blir tynnere og han får vansker med å puste. De han er sammen med og alt annet som omgir ham forvandles til noe likegyldig, uten enhver tilknytning til ham. Hele ham oppslukes av en flytende vegg. Men selv om han får følelsen av at verden lukker seg og går i svart, mister han ikke bevisstheten. Det er ganske enkelt som en sporveksling. Deler av bevisstheten skjerpes. Han er ikke redd. Han klarer bare ikke å holde øynene åpne. Øyenlokkene er klemt hardt igjen. Alle lyder drar seg unna. Så projiseres den velkjente sekvensen om og om igjen på bevissthetens lerret. Svetten pipler fram fra alle porer og han merker at skjorten blir våt under armene. Det går små skjelvinger gjennom hele kroppen. Hjertet akselererer og slagene blir kraftigere. Når han er sammen med noen, later han som om han har reist seg for fort og blitt svimmel. Og sånn føles det faktisk. Hvis han tar tiden til hjelp, faller alt tilbake til det normale. Han drar et lomme­ 22


tørkle opp av lomma, holder det for munnen og sitter stille en stund. Han løfter hånden som et avvergende signal om at, nei, det er ingen­ ting, ingen grunn til bekymring. Av og til er det overstått på tretti sekunder, noen ganger tar det et minutt. I løpet av den tiden vises den samme scenen gjentatte ganger, som en video i loop. Mor drar ned skulderstroppen på underkjolen og en fremmed mann sutter på den struttende brystvorten hennes. Hun lukker øynene og sukker dypt. Den trygge duften av morsmelk svever i lufta. Hos spedbarnet er luktesansen det skarpeste organet. Det erfarer mye ved hjelp av den. Noen ganger alt. Ingen lyder er å høre. Lufta er blitt seig og tyktflytende. Det eneste Tengo kan høre, er sine egne myke hjerteslag. Se her, sier de til ham. Se bare her, sier de. Du er her og kan ikke annet, du kommer deg ikke vekk, sier de. Dette budskapet gjentas om og om igjen. Denne gangen varte anfallet lenge. Tengo satt med lukkede øyne og holdt som vanlig lommetørkleet for munnen mens han bet tennene sammen. Han visste ikke hvor lenge det hadde holdt på. Det fikk han først en anelse om når anfallet var over, og han kjente hvor sterk utmattelsen var. Denne gangen var han avkreftet. Så sliten hadde han aldri vært før. Det tok en lang stund før han fikk opp øyen­lokkene igjen. Bevisstheten krevde en rask og brå oppvåkning, men muskler og indre organer satte seg til motverge. Som et dyr som har bommet på årstiden og våknet for tidlig av vinterdvalen. «Hei, Tengo!» hadde noen ropt en god stund. Stemmen lød ullen, som om den kom fra den andre enden av en tunnel. Det gikk opp for ham at det var hans navn som ble ropt. «Hva er det med deg? Det vanlige? Går det bedre?» sa stemmen. Nå virket den litt nærmere. Langt om lenge fikk han opp øynene, festet blikket på den høyre hånden som holdt i bordkanten og fokuserte. Han konstaterte at verden stadig var intakt og ikke hadde ramlet fra hverandre, og at han var seg selv og midt i den. Han var ennå litt nummen i kroppen, men det var ingen tvil om at det var hans egen høyre hånd han så på. Den luktet svette. Det var en egenartet, rå lukt som minnet om stanken foran et bur i dyrehagen; det var likevel hevet over tvil at den stammet fra ham selv. 23


Tengo var tørst. Han strakte ut armen og grep et vannglass som sto på bordet, og forsiktig, for ikke å søle, drakk han halvparten av vannet. Så ventet han litt og fikk orden på pusten, før han drakk opp resten. Langsomt vendte bevisstheten tilbake på plass, og sansene begynte å fungere normalt. Han satte fra seg det tomme glasset og tørket seg om munnen med lommetørkleet. «Unnskyld. Det går bedre nå,» sa han. Han oppdaget at personen overfor ham var Komatsu. De hadde som avtalt møttes på en kafé i nærheten av Shinjuku stasjon. Nå hørtes stemmesurret rundt dem ganske normalt ut. De to som satt ved nabobordet skottet undrende på ham, som om de lurte på hva som hadde skjedd med ham. Serverings­damen sto ved siden av med et engstelig uttrykk i ansiktet. Kanskje hun var redd for at han ville kaste opp der han satt. Tengo løftet hodet og smilte til henne mens han nikket som for å si at hun kunne ta det med ro, alt var i orden. «Var det et slags anfall?» spurte Komatsu. «Det er ikke noe alvorlig. Det er en slags svimmelhet. Bare mer intenst,» sa Tengo. Stemmen hans hørtes ennå ikke helt ut som hans egen, men det nærmet seg. «Det må være ille om det skjer når du kjører bil,» sa Komatsu mens han så Tengo inn i øynene. «Jeg kjører ikke bil.» «Det var da enda godt. En venn av meg er allergisk mot seder­ pollen. Han fikk en gang et nyseanfall og kjørte rett inn i en strømstolpe. Men i ditt tilfelle er det jo langt verre enn nysing. Jeg må si jeg ble litt sjokkert første gang det skjedde. Denne gangen var jeg litt bedre forberedt på det.» «Jeg beklager så mye.» Tengo løftet kaffekoppen og tok en slurk av kaffen. Den hadde ingen smak. Det var bare en halvlunken væske som gled ned halsen på ham. «Skal jeg be om mer vann?» spurte Komatsu. Tengo ristet på hodet. «Nei, det trengs ikke. Det går bra nå.» Komatsu fisket en pakke Marlboro opp av jakkelomma, stakk en sigarett i munnen og tente den med en av husets fyrstikker. Så kastet han et blikk på armbåndsuret. 24


«Hva var det vi snakket om?» spurte Tengo for å få ting tilbake til normalen så raskt som mulig. «Ja si det, hva snakket vi om?» sa Komatsu og kikket ut i lufta mens han tenkte seg om. Eller lot som om han tenkte seg om. Tengo visste ikke om det var det ene eller det andre. Det var noe teatralsk over måten Komatsu snakket og oppførte seg på. «Hm. Jo. Vi snakket om hun der Fukaeri. Og om ‘Luftpuppe’.» Tengo nikket. De hadde snakket om Fukaeri og «Luftpuppe». Han hadde vært i ferd med å sette Komatsu inn i saken da han ble avbrutt av anfallet. Han dro manuskriptet opp av veska og la det på bordet. Ha la hånden på papirbunken for å forsikre seg om at han faktisk kunne kjenne den. «Jeg nevnte det vel allerede på telefonen, men det beste ved ‘Luftpuppe’ er at den ikke forsøker å ligne på noe annet. Det er ytterst sjelden at en debutant ikke etterstreber å skrive som en annen,» sa Tengo med nøye overveide ord. «Visst er setningene grovhugde og ordvalget umodent. Bare se på tittelen, der forveksles puppe med kokong. Hvis jeg ville, kunne jeg ramse opp en hel rekke med den slags lyter og mangler. Men det er likevel noe gripende ved denne fortellingen. Selv om handlingen i historien er ren fantasi, er det en nesten uhyggelig realisme i detaljene. Dette skaper en god spenning. Jeg vet ikke om man kan kalle fortellingen original eller konsekvent. Sier du at den ikke befinner seg på et slikt nivå, er jeg tilbøyelig til å gi deg rett. Men da jeg hadde plundret meg gjennom teksten, satt jeg igjen med en stille følelse av å ha vært i berøring med noe. Det var en ubehagelig og selsom fornemmelse som jeg har vanskelig for å forklare.» Komatsu stirret på Tengo uten å si noe. Han ville ha mer, flere ord. Tengo fortsatte. «Jeg hadde ikke lyst til å forkaste manuskriptet bare fordi det var umodent i stilen. I de årene jeg har drevet med dette her, har jeg lest haugevis med innsendte manuskripter. Ja, eller kanskje ikke så mye lest som latt blikket gli over. Noen har vært rimelig gode og noen hinsides håp – de sistnevnte i overveldende flertall, naturligvis. Men av alle de utallige tekstene jeg har vært gjennom, er ‘Luftpuppe’ den første som virkelig har rørt ved meg. Det 25


er første gang jeg har hatt lyst til å lese noe om igjen så snart jeg var ferdig.» «Hm,» sa Komatsu. Tilsynelatende uinteressert tok han et trekk av sigaretten, snurpet sammen munnen og blåste røyken ut. Tengo hadde, etter sitt alt annet enn korte bekjentskap med Komatsu, nådd dit at han ikke så lett lot seg narre av slike fakter. Det ­hendte rett som det var at Komatsu fikk et uttrykk i ansiktet som ikke hadde det ringeste med det som foregikk inni ham å gjøre, ja, noen ganger uttrykte det til og med det motsatte av hva han følte. Tengo ventet derfor med stor tålmodighet på å høre hva han hadde å si. «Jeg har også lest det,» sa Komatsu etter en kort pause. «Jeg leste det rett etter at du ringte. Det er redselsfullt dårlig skrevet. Grammatikken er håpløs og mange steder er det umulig å vite hva hun forsøker å si. Jenta burde jaggu ha lært seg elementære skriveregler før hun satte i gang med å skrive en roman.» «Men du leste det ut, gjorde du ikke?» Komatsu smilte. Det var et smil han hentet fram fra aller innerst i en skuff han nesten aldri pleide å åpne. «Fulltreffer. Jeg leste ganske riktig manuskriptet til endes. Det var jeg overrasket over selv også, faktisk. Det skjer så å si aldri at jeg leser ut et innsendt debutantmanus. Noen passasjer leste jeg faktisk om igjen. Det skjer omtrent like ofte som sola, jordkloden og månen legger seg på linje. Det må jeg jo erkjenne.» «Da finnes det vel noe der, får en tro. Eller hva?» Komatsu la røyken i askebegeret og gned seg på nesevingen med høyre langfinger. Men spørsmålet besvarte han ikke. Tengo fortsatte. «Jentungen er bare sytten, går på videregående. Hun har ingen erfaring med verken å lese eller skrive skjønnlitteratur. Det er sikkert vanskelig å la en tekst som dette vinne nykommerprisen, men den fortjener å være med til siste runde. Det klarer du vel å sørge for? Det kan spore henne til å skrive videre.» «Hmf,» gryntet Komatsu igjen og gjespet som om han kjedet seg. Han drakk en munnfull vann. «Tenk deg om, min gode Tengo. Prøv å la noe så rått og uferdig bli igjen til siste runde. Juryens ærede damer og herrer ville få bakoversveis. Noen ville sikkert bli fly forbanna. Og framfor alt: De ville aldri lese det ferdig. Juryen består av fire yrkes­ 26


aktive forfattere. De har det travelt med sitt. De ville komme til å skumlese de første par sidene og gi faen i resten. På linje med en jævla skolestil, ville de vel si. Hvem gidder vel å høre på meg om jeg aldri så mye gnir meg i hendene i begeistret lovprisning av den strålende diamanten som skjuler seg under den upolerte overflaten? Nei, selv om jeg hadde makt til å bestemme utfallet, ville jeg nok satset på noe mer lovende.» «Mener du at du har tenkt til å la det ryke ut?» «Nei, det sier jeg ikke,» sa Komatsu og fortsatte å gni seg på nesevingen. «Nei, jeg har en litt annen idé med dette manuset.» «En litt annen idé,» sa Tengo. Det hadde en svakt illevarslende klang. «Du sa at du har store forventninger til det neste hun vil skrive,» sa Komatsu. «Det ønsker selvsagt jeg også å ha. Å bruke tid på å dyrke fram en ung forfatter er en stor glede for en redaktør. Hvilken fryd er det ikke å skue ut over en klar nattehimmel og være den første som får øye på en ny stjerne der ute! Men jeg har oppriktig talt vanskelig for å tro at denne jenta har noe mer å by på. Jeg har etter fattig evne tjent til livets opphold i denne bransjen i tjue år, og sett forfattere komme og gå. Jeg har lært å skjelne mellom dem som kan gå videre og dem som ikke kan det. Om jeg får si det som det er, så har ikke denne jenta mer å by på. Beklager, men det hjelper ikke om hun får en sjanse til, eller to eller tre. For det første er ikke stilen hennes gjort av et stoff som lar seg forbedre, selv med iherdig innsats over lang tid. Du kan vente til du blir både gul og blå, men det ­kommer ikke noe ut av det. Og hvorfor ikke? Fordi denne jenta ikke nærer en duggdråpe av vilje til å lære seg å skrive godt. Vil du bli forfatter, må du enten være utrustet med medfødt talent, eller så må du ha vilje til å jobbe livet av deg. Men denne Fukaeri har ingen av delene. Du sier jo selv at hun ikke er noe naturtalent, og ingenting tyder på at hun har til hensikt å anstrenge seg. Av en eller grunn virker hun ganske uinteressert i litteratur. Hun har en vilje til å fortelle historier, det er alt. En svært sterk vilje, til og med. Det skal jeg vedgå. I denne uslepne tilstanden har det fenget din inte­ resse og fått meg til å lese hele manuset. Det er ikke så lite bare det, for hun har ikke større sjanse til å bli romanforfatter enn en 27


v­ eggeluslort. Du ser skuffet ut, men om jeg får komme med min oppriktige mening uten å legge fingrene mellom, så er det sånn det er.» Tengo tenkte seg om. Komatsu hadde et poeng. Og han var jo en redaktør med teft. «Men det kan da ikke være noe galt i å gi henne en sjanse?» foreslo Tengo. «Kaste henne utpå og se om hun flyter eller synker, mener du?» «Enkelt sagt, ja.» «Jeg har sett for mange liv gå unødig tapt opp gjennom årene. Jeg har ikke lyst til å se flere liv synke og gå under.» «Hva så med meg?» «Du gjør deg i det minste umak,» sa Komatsu og veide ordene på gullvekt. «Så vidt jeg kan se, tar du ingen snarveier. Du har en viss ydmykhet overfor faget. Og hvorfor det? Fordi du er glad i å skrive. Det setter jeg pris på. Å like å skrive er den viktigste egenskapen for en som tar sikte på å bli forfatter.» «Men det er ikke nok i seg selv.» «Nei, selvfølgelig er det ikke det. I tillegg må man ha dette ­spesielle noe. Det må være noe i teksten som gjør at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Det er primært den måten jeg vurderer en roman på. Bøker som ikke holder meg fanget, har ingen interesse for meg. Det er innlysende. Elementært.» Tengo tidde litt før han sa: «Var det noe i Fukaeris manus som gjorde at du ikke klarte å legge det fra deg?» «Ja visst. Det skal være visst. Den jenta har noe eget. Jeg vet ikke hva det er, men visst har hun det. Det ser jeg. Det skjønner både du og jeg. Det er klart som røyk fra et bål en vindstille ettermiddag, åpenbart for alle og enhver. Men hør her, Tengo, det denne jenta har, kan vi ikke overlate i hennes hender.» «Fordi hun ikke ville flyte om hun ble kastet uti?» «Nettopp,» sa Komatsu. «Du vil altså ikke la henne gå videre til siste runde?» «Det er det som er poenget,» sa Komatsu. Han vred på leppene og foldet hendene på bordet. «Og nå blir jeg nødt til å uttrykke meg med forsiktighet.» 28


Tengo tok opp kaffekoppen og betraktet det som var igjen i den. Så satte han koppen fra seg på bordet. Komatsu sa ingenting. Tengo snakket først. «Er det nå denne litt andre ideen din skal komme flytende opp til overflaten?» Komatsu knep øynene sammen som en lærer foran en dyktig elev. Han nikket langsomt. «Det har du rett i.» Det var noe uutgrunnelig over denne Komatsu. Det var umulig å slutte seg til hva han tenkte eller følte ut fra ansiktsuttrykk eller stemmeleie. Han lot til å more seg storlig over å forvirre den han snakket med. Han var snartenkt. Og han var typen som fulgte sin egen logikk og fattet sine egne beslutninger uavhengig av hva andre mente. Han var ikke ute etter å vise seg mer enn nødvendig, men han hadde lest enormt mye og hadde detaljerte kunnskaper på mange områder. Ikke bare var han kunnskapsrik, han hadde også en intuitiv evne til å se tvers gjennom både mennesker og litterærere tekster. En del av dette var fordommer, men i hans øyne var fordommer en viktig del av sannheten. Han var ikke en mann av mange ord, og han kunne ikke utstå å måtte forklare mer enn høyst nødvendig, men når det var påkrevd, kunne han saktens gi uttrykk for sitt syn på både skarpsindig og logisk vis. Om han ville, kunne han være drepende. Han siktet seg inn på motstanderens svakeste punkt, og med noen få ord hadde han på et øyeblikk satt inn dødsstøtet. Både når det gjaldt folk og bøker hadde han sterke sympatier og antipatier, og tallet på dem han ikke kunne utstå, var langt høyere enn dem han likte. Da sier det seg vel selv at det var langt flere som mislikte ham enn omvendt. Det var slik han foretrakk å ha det. Så vidt Tengo kunne se, trivdes han i ensom majestet og nøt rent ut sagt når folk holdt seg på avstand fra ham eller åpent viste sin motvilje. Han var overbevist om at skarpsindighet ikke fødtes i trivelige omgivelser. Komatsu var seksten år eldre enn Tengo, og snart førtifem. Han var utrettelig redaktør for et litteraturtidsskrift og hadde ry i bransjen for å være om seg, men ingen visste noe om privatlivet hans. Han omgikkes folk gjennom jobben, men snakket aldri om personlige ting. Tengo ante verken hvor han var født eller oppvokst, eller hvor 29


han bodde. De kunne føre lange samtaler uten at slikt ble nevnt med ett ord. Mange undret seg på om han som var så utilnærmelig, som ikke gjorde noe forsøk på å være sosial, og som utviste en så åpenlys forakt for bransjen, overhodet fikk inn noen manuskripter, men faktum var at han fikk det han trengte av manuskripter fra berømte forfattere uten å anstrenge seg. Det var han som hadde fått orden på tidsskriftet. Folk holdt ikke av ham, men de så opp til ham. Ryktene hevdet at Komatsu hadde tilhørt den indre kretsen under sekstitallets studentprotester mot den japansk-amerikanske sikkerhetspakten, da han etter sigende var litteraturstudent ved Tokyo universitet. Han hadde demonstrert sammen med Michiko Kanba da hun ble overfalt og drept av politiet. Selv skal han også ha blitt relativt hardt skadd. Om det var sant, visste ingen, men det kunne forklare en hel del. Komatsu var høy og mager, munnen hans var altfor stor, nesa altfor liten, han hadde hengslete bein og armer, og fingre som var gule av nikotin. Han minnet om en karakter i en russisk attenhundretallsroman, en avdanket revolusjonær i­ ntellektuell. Han lo sjelden, men om han først slo til, lo han med hele fjeset. Men selv ikke da lot han til å more seg, han minnet snarere om en dreven trollmann som klukkende gjorde seg klar til å utsi en dyster spådom. Han var velstelt, men gikk alltid i samme slags klær, som for å vise verden at han var hevet over dens slags. Antrekket besto av tweedjakke, hvit oxford-skjorte eller lysegrå pikéskjorte uten slips, grå bukser og semskede sko, det var nesten for en uniform å regne. Tengo så for seg hvordan et halvt dusin pent børstede tweedjakker i nesten samme farge, stoff og mønster, hver med tre knapper, hang på rad og rekke hjemme i klesskapet hans. Kanskje de til og med var ­nummerert, så han kunne se forskjell på dem. Håret hans var stritt som en stålbørste, det var begynt å gråne ved tinningene, og dekket så vidt ørene. Merkelig nok så han alltid ut som om han hadde vært hos frisøren for en uke siden. Tengo kunne ikke fatte hvordan han fikk det til. Noen ganger gnistret det i ­Komatsus øyne som glimtende stjerner på en vinterlig nattehimmel. Når han av en eller annen grunn bestemte seg for å tie, var tausheten hans like urokkelig som klippene på baksiden av månen. 30


Alt uttrykk forsvant fra ansiktet, selv kroppstemperaturen lot til å falle. Tengo var blitt kjent med Komatsu omtrent fem år tidligere. Tengo hadde deltatt i nykommerkonkurransen som årlig ble holdt av ­Komatsus litteraturtidsskrift, og hadde vært med til siste runde. Han hadde fått en telefon fra Komatsu, som sa at han gjerne ville møte ham og slå av en prat. De hadde møttes på en kafé i Shinjuku (samme sted som de satt nå). Komatsu sa at Tengo neppe ville vinne prisen denne gangen (og det gjorde han heller ikke), men personlig likte Komatsu Tengos roman godt. «Jeg er ikke ute etter takknemlighet, men det er jaggu ikke ofte jeg sier den slags til noen,» sa han. (Den gangen visste ikke Tengo at det faktisk var sant.) «Derfor vil jeg gjerne at du lar meg få lese den neste romanen din, før du viser den til noen andre,» hadde Komatsu sagt. Tengo lovet å gjøre det. Komatsu ville gjerne vite hva slags menneske Tengo var. Hvordan oppveksten hans hadde vært, hva han drev med nå. Tengo svarte så godt og oppriktig han kunne. Han var født i byen Ichikawa i Chiba prefektur. Moren ble syk og døde like etter at han ble født. I det minste var det hva faren hadde fortalt ham. Han hadde ingen søsken. Faren hadde ikke giftet seg om igjen, men oppfostret Tengo på egen hånd. Faren jobbet som lisensoppkrever for NHK – Japans rikskringkasting, men nå led han av Alzheimer og bodde på et pleiehjem på sørspissen av Bōsōhalvøya. Tengo hadde gått ut fra ­Tsukubauniversitetet ved noe som bemerkelsesverdig nok ble kalt Matematisk-naturvitenskapelig spesialisering, første studieenhet, og jobbet nå som matte­ lærer ved en puggeskole i Yoyogi i Tokyo ved siden av skrivingen. Da han gikk ut fra universitetet, kunne han ha fått ansettelse som lærer på en offentlig videregående skole på hjemstedet, men valgte i stedet puggeskolen fordi det ga ham mer fleksible arbeidstider. Han bodde alene i en liten leilighet i Kōenji. Han visste ikke engang selv om han virkelig hadde lyst til å bli forfatter på heltid. Han var heller ikke sikker på om han hadde noe talent for å skrive. Det han visste, var at en tilværelse hvor han ikke skrev hver dag, ikke var til å holde ut. For ham var det å skrive like naturlig som å puste. Komatsu kommenterte ikke det Tengo fortalte, men lyttet oppmerksomt. 31


Tengo visste ikke hvorfor, men Komatsu lot til å like ham. Tengo var storvokst (han hadde vært en av de beste i judoklubben fra ungdomsskolen til universitetet) og hadde øyne som en morgenfrisk bonde. Håret var kortklipt, hudfargen så mørk at han alltid virket solbrun, ørene runde og klumpete som blomkål, og han så verken ut som en forfatterspire eller mattelærer. Det var kanskje dette som tiltalte Komatsu. Da Tengo hadde skrevet ferdig sin neste roman, tok han den med til Komatsu. Han leste den og kom med sine kommentarer, og Tengo fulgte rådene hans og skrev om romanen. Da han kom tilbake med det opprettede manuskriptet, hadde Komatsu nye forslag til endringer. Han var ikke ulik en trener som stadig hever lista et hakk. «Det kan være det tar litt tid i ditt tilfelle,» sa Komatsu, «men det har jo ingen hast. Det er bare å stå på og fortsette å skrive hver eneste dag. Ta vare på alt det du skriver, og ikke kast noe av det. Du kan få bruk for det senere.» Joda, det skulle han nok, svarte Tengo. Komatsu begynte også å gi Tengo mindre skriveoppdrag. Han skrev usignerte tekster for et dameblad Komatsus forlag ga ut. Han fikset alt han ble bedt om å gjøre, alt fra å renskrive leserbrev og skrive korte omtaler av filmer og bøker, til å skrive horoskop som til og med hadde ry på seg for å slå til. Da han skrev «Vær på vakt for jordskjelv tidlig om morgenen», inntraff det faktisk et jordskjelv nettopp den morgenen. Han var takknemlig for ekstrainntektene disse frilansopp­ gavene ga ham, og så ga de ham skrivetrening. Dessuten frydet han seg hver gang han så noe han hadde skrevet – uavhengig av hva det var – på trykk og utstilt i bokhandelen. Med tiden fikk han også i oppgave å lese gjennom manuskriptene som ble sendt inn til tidsskriftets nykommerpris. Det var på mange måter litt merkelig å lese gjennom andre deltakeres manuskripter når han selv deltok i konkurransen, men han hengte seg ikke så mye opp i den ømfintlige posisjonen han var satt i, og leste samvittighetsfullt gjennom manuskriptene. Gjennom å lese så mange kjedelige og dårlig skrevne manus, fikk han en nesten fysisk forståelse av hva et kjedelig, dårlig skrevet manus var. Hver gang han hadde lest gjennom rundt hundre manuskripter, valgte han seg ut et titall hvor det var mulig å hale ut en eller annen form for mening, og tok dem med til 32


Komatsu. Hvert av manusene var da ledsaget av et lite notat som sammenfattet hva Tengo syntes om det. Til sist var det fem igjen som fikk bli med til siste runde, og det var blant disse juryen på fire valgte ut den endelige prisvinneren. Det var andre frilansere enn Tengo som leste manuskripter, og flere redaktører enn Komatsu som var med på å gjøre utvalget. Det var forventet at man skulle være objektiv, men for øvrig krevde ikke oppdraget den store innsatsen. På det meste var det et par–tre tekster som virket lovende, og ingen som leste dem kunne overse dem. Tengo hadde fått sine bidrag med til siste runde tre ganger. Det var selvsagt ikke han selv som hadde valgt dem ut, det var en av de andre to frilanserne, og så hadde Komatsu latt dem gå videre. Ingen av manuskriptene hans hadde vunnet, men han ble ikke så skuffet. For det første sto Komatsus ord om at han skulle «ta tida til hjelp» som etset inn i hukommelsen, og for det andre hadde han egentlig ikke så lyst til å bli forfatter sånn med en gang. Hvis han fikk ordnet med undervisningsplanen på en god måte, kunne han være hjemme fire dager i uka. Han hadde vært lærer på den samme puggeskolen i sju år og hadde godt rykte blant studentene. Han var rett på sak, gikk ikke unødig rundt grøten, og besvarte alle spørsmål presist og på stående fot. Han overrasket seg selv med sine talegaver. Han var også flink til å forklare ting, stemmen hans bar godt, og han kunne til og med være så morsom at han fikk hele ­klassen til å le. Inntil han ble lærer, hadde han alltid ment at han var dårlig til å snakke for seg, og fremdeles ble han anspent og strevde med å få ordene fram når han sto overfor et annet menneske. Så snart han kom inn i en liten gruppe, ble han en ren tilhører. Men når han sto ved kateteret foran en hel masse mennesker, ble han krystallklar i hodet og kunne snakke så lett som ingenting. Mennesket er sannelig ikke lett å forstå seg på, tenkte han nå og da. Han var ikke misfornøyd med lønna. Høy kunne inntekten kanskje ikke kalles, men puggeskolen betalte etter innsats. Det ble regelmessig foretatt lærerevalueringer der elevene fikk komme med sine vurderinger, og de som scoret bra der, fikk høyere lønn. Skolen fryktet nemlig å miste de beste lærerkreftene til andre skoler (og det hadde faktisk forekommet et par tilfeller av headhunting). Sånn var 33


det ikke på vanlige skoler. Der ble lønna fastsatt etter ansiennitet, de ansattes privatliv ble styrt av ledelsen, og ting som dyktighet og popularitet var uten betydning. Dessuten trivdes Tengo godt med å undervise på puggeskolen. De aller fleste elevene kom til undervisningen med det klare mål å klare opptakseksamen ved et universitet og fulgte derfor oppmerksomt med i timene. Ut over undervisningen hadde han ingen plikter. Det passet ham godt. Han behøvde ikke bry hodet sitt med enkeltelevers dårlige oppførsel eller brudd på reglementet. Han kunne nøye seg med å stå bak kateteret og lære dem hvordan de skulle løse matematiske problemer. Når det gjaldt å forholde seg til rene konsepter med tall som redskap, var Tengo et naturtalent. Når han var hjemme, sto han opp tidlig og satt og skrev til et stykke ut på ettermiddagen. Han skrev med en Montblanc-fyllepenn med blått blekk på rutet manuskriptpapir med plass til fire hundre tegn per side. Det i seg selv var nok til å gi ham en følelse av tilfredsstillelse. En gang i uka kom den gifte elskerinnen hans på besøk, og de tilbrakte ettermiddagen sammen. Hun var ti år eldre enn ham og forholdet var godt og fritt for forpliktelser, selv om det ikke førte noe sted. Ut på ettermiddagen gikk han en lang spasertur, og resten av kvelden satt han og leste og hørte på musikk. Han så ikke på tv. Når det kom lisensoppkrevere fra NHK og banket på døra, forklarte han høflig og beklagende at han nok ikke hadde noe fjernsyn. Virkelig ikke. Vær så god, de måtte bare komme innenfor og se selv. De kom aldri inn. NHKs lisensoppkrevere har ikke lov til å gå inn i folks hjem. «Det jeg har i tankene er noen litt større greier,» sa Komatsu. «Større greier?» «Ja, ikke det at man skal kimse av nykommerprisen, men man kan jo like godt sikte høyt.» Tengo tidde. Det var uklart hva Komatsu hadde for seg, men han hadde bange anelser. «Akutagawa-prisen,» sa Komatsu etter en kort pause. «Akutagawa-prisen,» gjentok Tengo som om han brukte en pinne og skrev det i våt sand med kjempestore tegn. 34


«Akutagawa-prisen. Japans mest prestisjetunge pris. Den har vel til og med du, den verdensfjerne blant oss, hørt om? Den får store avisoverskrifter og kommer til og med på tv-nyhetene.» «Jeg klarer visst ikke å henge med, Komatsu. Satt ikke vi her og snakket om Fukaeri?» «Jo visst. Vi snakket om Fukaeri og ‘Luftpuppe’. Vi har vel knapt snakket om noe annet av betydning i dag?» Tengo bet seg i leppa og forsøkte å tyde hva som lå bak. «Men du sa jo nettopp at den aldri kunne vinne nykommerprisen. At den ikke var god nok sånn som den er nå.» «Nettopp. Sånn som den er nå. Det er klart som blekk.» Tengo trengte litt tid til å tenke seg om. «Mener du at du har tenkt å forandre på det innsendte manuskriptet?» «Ja, andre muligheter har vi ikke. Det skjer ofte at innsendte manus redigeres i samarbeid med redaktøren. Det er ikke noe u ­ vanlig i det. Det eneste er at denne gangen blir det ikke forfatteren selv, men en annen som skriver om manuskriptet.» «En annen?» Tengo hadde forstått hva svaret ville bli før han stilte spørsmålet. Han spurte for sikkerhets skyld. «Ja, du skal skrive om ‘Luftpuppe’,» sa Komatsu. Tengo lette etter noen passende ord, men fant ingen. Han sukket og sa: «Men Komatsu, denne teksten kan ikke reddes med noen få rettelser. Den må skrives fullstendig om fra begynnelse til slutt, ellers henger den ikke sammen.» «Ja, selvsagt skal den skrives om fra begynnelse til slutt. Selve strukturen kan brukes som den er. Stemningen i teksten bør beholdes i den grad det er mulig. Men setningene må skrives om. Man kan vel nesten kalle det en remake. Du står for den praktiske tilrettele­ ggingen, jeg er produsent.» «Men kan det gå bra?» mumlet Tengo nærmest til seg selv. «Det ordner seg, vet du,» sa Komatsu og tok teskjeen og holdt den ut mot Tengo som en dirigent som peker på en solist med taktstokken. «Det er noe med denne Fukaeri-jenta. Det skjønner du når du leser ‘Luftpuppe’. Hun har ikke akkurat noen A4-fantasi. Det er synd at jenta ikke kan skrive. Språket hennes er bunnløst bedritent. Du kan derimot skrive. Dine tekster henger sammen, og du har sans 35


for språk. Du er kanskje en diger bamse, men språklig uttrykker du deg intellektuelt og forfinet. Tekstene dine har en slags energi. Men i motsetning til Fukaeri vet du ennå ikke hva du skal skrive om, og derfor mister du ofte tråden i fortellingen. Jeg er sikker på at det du burde skrive om, er noe du bærer i deg. Men det er akkurat som et forskremt lite dyr som gjemmer seg i en dyp hule, det vil ikke komme ut. Du vet at det gjemmer seg der, men om du ikke lokker det ut, klarer du ikke å fange det. Det er det jeg mener når jeg sier du må ta tida til hjelp.» Tengo skiftet klosset stilling på plaststolen. Han sa ingenting. «Det er en enkel sak,» sa Komatsu og viftet litt med teskjeen. «Vi slår to mennesker sammen og skaper én ny forfatter. Du gir Fukaeris rå og uformelige tekst et velskrevet ytre. Det er en ideell kombina­ sjon. Det er bare du som kan makte å gjøre det. Det er jo derfor jeg har støttet deg så pass som jeg har gjort. Eller hva? Resten kan du overlate til meg. Hvis vi slår våre pjalter sammen, skulle nykommer­ prisen være en smal sak. Vi kan like godt ta sikte på Akutagawa-prisen med en gang. Jeg har ikke sittet og tvinnet tommeltotter alle mine år i bokbransjen. Jeg kjenner mine pappenheimere.» Tengo ble sittende med måpende munn og stirre på ham. ­Komatsu la teskjeen fra seg på skålen. Lyden var unaturlig høy. «Hva hvis vi faktisk får Akutagawa-prisen, hva gjør vi da?» spurte Tengo da han hadde fått samlet seg. «Får vi prisen, blir vi kjente. De fleste her i verden aner ikke hva god litteratur er, men de vil være på høyden med det som skjer. Så snart en bok vinner en pris og blir en snakkis, blir den kjøpt og lest. Ikke minst om forfatteren i tillegg er en tenåringsjente på videregående. Selger boka bra, klinger pengene i kassa. Masse penger, selv om vi er tre som skal dele. Men den biten tar jeg meg av.» «Det er ikke akkurat fordelingen av pengene som opptar meg her og nå,» sa Tengo med tørr stemme. «Strider ikke dette mot din yrkes­etikk som redaktør? Du vil jo få store problemer om det skulle komme ut at vi har fusket på denne måten. Du ville nok få sparken.» «Det lar seg ikke avsløre så lett. Jeg skal ta meg i vare og skride ytterst forsiktig fram. Skulle det komme ut, så skal det være meg en 36


glede å gi forlaget på båten. Sjefen min har aldri likt meg og har alltid gitt meg en kald skulder. Jeg skaffer meg lett ny jobb. Det er ikke for pengenes skyld at jeg gjør dette. Jeg er ute etter å ta rotta på hele bokbransjen. Utlevere og gjøre til latter hele den litterære klikken som sitter og kukelurer i halvmørke kjellerlokaler, mens de smisker for hverandre og slikker hverandres sår og samtidig spenner bein for hverandre mens de omgir seg med elitistisk pludring om litteraturens oppgave. Henge ut baksiden av medaljen og gjøre dem grundig til latter. Høres ikke det gøyalt ut?» Tengo syntes ikke det hørtes gøyalt ut. Han hadde ennå til gode å oppleve det litterære miljøet på nært hold. Tanken på at en kompetent person som Komatsu ville kaste seg ut i noe så risikabelt av så barnslige motiver, gjorde ham målløs. «Jeg synes forslaget ditt høres ut som en form for bedrag.» «Det er ikke uvanlig å samarbeide,» sa Komatsu og rynket pannen. «Rundt halvparten av mangabladene er et resultat av gruppearbeid. Noen på forlaget utvikler ideen og tenker ut handlingen, så er det en tegner som lager skisser, og siden er det assistenter som tegner dem ferdige og fargelegger dem. Sånn produserer man også vekkerklokker på en fabrikk. Det finnes lignende eksempler også i litteraturen. Kjærlighetsromaner er ett eksempel. I mange tilfeller utarbeider forlaget en mal basert på sin kjennskap til sjangeren, og så hyrer de inn en forfatter til å skrive selve fortellingen. Det er kort sagt snakk om arbeidsfordeling. Ellers er det umulig å få til noen masseproduksjon. I den smale og rene og oppstyltede litteraturen benytter man seg ikke åpent av den slags metoder, derfor må vi av strategiske årsaker la Fukaeri være den som kommer fram i lyset som forfatter. Hvis det kommer ut, blir det kanskje skandale, men vi kommer ikke på kant med loven. Det er en trend i tida. Vi snakker jo ikke om Balzac eller Murasaki Shikibu. Vi tar et knudrete verk skrevet av en tenåringsjente og forsøker å slipe det til. Hva er galt i det? Hvis resultatet blir en god bok som mange har glede av å lese, så må det da vel være bra nok, eller?» Tengo funderte over det Komatsu hadde sagt og veide sine ord på gullvekt. «Det er to problemer. Eller rettere sagt, det er sikkert flere, men la oss begynne med de to. Det første er om hun som faktisk er forfatter av denne teksten, Fukaeri, vil gå med på at andre skriver 37


om manuskriptet hennes. Hvis hun ikke går med på det, kommer vi jo ikke et skritt videre. I fall hun sier ja, så er det andre problemet om jeg faktisk er i stand til å gjøre en god nok jobb. Et sånt samarbeid kan være temmelig kinkig, og det blir neppe like lett som du later til å tro.» «Om noen klarer det, er det du,» sa Komatsu momentant, som om han hadde ventet på å høre akkurat det. «Det tviler jeg ikke på. Jeg fikk ideen da jeg leste ‘Luftpuppe’ første gang. Denne fortellingen burde Tengo settes på. Det er kort sagt en perfekt fortelling for deg å jobbe med. Den ligger formelig der og venter på bli skrevet om av deg. Er du ikke enig?» Tengo ristet på hodet. Han fikk ikke fram et ord. «Det haster ikke,» sa Komatsu lavt. «Det er en stor ting, så du kan godt få tenke deg om i et par–tre dager. Les gjennom ‘Luftpuppe’ en gang til. Og så tenker du over forslaget mitt. Ja, forresten, du skal jo også ha disse her.» Komatsu dro en brun konvolutt ut av jakkelomma og rakte den til Tengo. I konvolutten lå det to fargebilder i standardformat. De viste en ung jente. Det ene var et portrettfotografi fra brystet og opp og det andre et snapshot i helfigur. De lot til å være tatt ved samme anledning. Hun sto foran en trapp. En bred steintrapp. Hun hadde klassisk vakre ansiktstrekk og langt, glatt hår. Hvit bluse. Hun var liten og spedbygd. Hun gjorde et forsøk på å smile, men øynene satte seg imot. Det var to ytterst alvorlige øyne. Øyne som søkte noe. Tengo studerte de to bildene en stund. Uvisst av hvilken grunn fikk de ham til å tenke på hvordan han selv var i den alderen. Han kjente et stikk i brystet. Det var en spesiell smerte han ikke hadde kjent på lang tid. Det var tydeligvis noe ved henne som vekket denne smerten. Komatsu fortalte: «Det er Fukaeri. Pen jente, hva? Frisk og uskylds­ ren. Sytten år. Midt i blinken. Hun heter egentlig Eriko Fukada. Men det bruker vi ikke. Her blir det Fukaeri hele veien. Vinner hun Akutagawa-prisen, får nok folk litt å snakke om, ja. Mediene kommer til å flokkes om hennes som flaggermus i skumringen, og boka vil selge fra første stund.» Tengo lurte på hvordan Komatsu hadde fått tak i de to bildene. Folk legger jo ikke ved bilder av seg selv når de sender inn manuskriptet. 38


Men han bestemte seg for å ikke spørre om det. Blant annet fordi han ikke hadde noe lyst til å høre svaret – hva det nå enn ville ha vært. «Bare behold dem. Kan være kjekt å ha,» sa Komatsu. Tengo puttet bildene ned i konvolutten og la den på toppen av manusbunken. «Hør her, Komatsu, jeg vet nesten ingenting om hvordan ting går for seg i denne bransjen, men vanlig sunn fornuft forteller meg at dette er en temmelig risikabel plan. Begynner man først å lyve, har man det gående i all evighet og må hele tiden passe på så man ikke motsier seg selv. Det er ikke enkelt, verken psykisk eller praktisk. Hvis en av oss snubler, tar han resten av gjengen med seg i fallet. Ser du ikke det?» Komatsu fant fram en ny sigarett og tente den. «Jo, du har rett. Det du sier har mye for seg. Det er et risikabelt opplegg, og på det nåværende tidspunkt er det i overkant mange ukjente variabler. Ingen vet hva som vil skje. Tabber vi oss ut, får vi på pungen, både den ene og den andre. Jeg vet jo det. Men du skjønner det, Tengo, at selv etter å ha tenkt gjennom alle motforestillingene, så sier intuisjonen min: ‘Kjør på!’ Det er ikke ofte du får en sånn sjanse mellom hendene. Jeg har i hvert fall aldri opplevd det før, og det skjer sikkert aldri igjen. Det er kanskje ingen heldig sammenligning, men det er som å sitte med en perfekt hånd i poker. Og en haug med sjetonger på bordet. Alt stemmer. Lar vi denne sjansen gå fra oss, kommer vi til å angre på det.» Tengo tidde og betraktet det illevarslende smilet som hadde inntatt Komatsus ansikt. «Det som betyr noe, er å få ‘Luftpuppe’ til å bli en enda bedre bok. Det er en fortelling som fortjener å være bedre skrevet. Den har noe utrolig viktig i seg, og det må bare løftes opp og fram. Det er du jo innerst inne fullstendig enig i, Tengo. Har jeg rett eller har jeg rett? Det er derfor vi må slå kreftene sammen. Vi må lage en plan, og så bidra etter beste evne. Det er vel ikke et motiv man trenger å skamme seg over?» «Men Komatsu, uansett hvor edle motiver og rettferdiggjørende rasjonaliseringer du kommer med, så forandrer det ikke på det faktum at det dreier seg om bedrageri. Det kan godt være det ikke ligger noe skammelig motiv bak, men det lar seg jo likevel ikke vise fram noe 39


sted. Alt må gjøres i all hemmelighet. Om du ikke synes bedrageri er et dekkende ord, så kanskje man kan kalle det svikefullhet. Det er kanskje ikke lovstridig, men etisk er det vel betenkelig? Jeg mener, hvis en redaktør koker sammen et verk for å få det til å vinne nykommerprisen i hans eget tidsskrift, så kommer det vel nært opp til det man i børskretser kaller innsidehandel?» «Du kan ikke sammenligne bokbransjen med aksjemarkedet. Det er to helt forskjellige ting.» «På hvilken måte da, for eksempel?» «For eksempel det at, ja nettopp, du overser en viktig ­kjensgjerning,» sa Komatsu. Det bredte seg et smil om munnen hans som var både gladere og bredere enn noe Tengo hittil hadde sett hos ham. «Og dette faktum ser du bort fra med vilje. Sannheten er nemlig at du har lyst til dette. Du er skikkelig tent på å omskrive ‘Luftpuppe’. Det merker jeg da vitterlig. Alt pratet om risiko og moral er det rene skjære vrøvl, du har så lyst til å jobbe med denne teksten at du holder på å sprekke. Det kribler i deg etter å få fram det egenartede i teksten som Fukaeri ikke klarte. Her ligger forskjellen mellom litteratur og aksjemarked. I bokbransjen er det ikke pengene som driver oss, på godt og vondt. Dra hjem til deg selv og gransk hjerte og nyrer. Still deg foran speilet og studer ansiktet ditt. Der står nemlig svaret s­ krevet, med all mulig tydelighet.» Tengo kjente det med ett som om lufta omkring ham ble tynnere. Han så seg rundt. Ville billedsekvensen dukke opp igjen? Nei, det kjentes ikke slik. Det virket som om denne tynne lufta kom et annet sted fra. Han dro lommetørkleet opp av lomma og tørket seg i ansiktet. Komatsu hadde alltid rett. Av en eller annen grunn.

40


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.