Blomstenes hemmelige spr책k
Vanessa Diffenbaugh
Blomstenes hemmelige spr책k Roman
Oversatt av Bente Klinge, MNO
Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: The Language of Flowers Copyright © 2011 by Vanessa Diffenbaugh Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Mette Gundersen Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g NorBook Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-21468-4
«Mose er valgt som sinnbilde på en mors kjærlighet, for i likhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når motgangens vinter rammer oss og når sommerens venner har forlatt oss.» – Blomstenes offergave, Henrietta Dumont
Innhold
I
Veitistel
11
II
Et uerfarent hjerte
103
III
Mose
209
IV
Nye begynnelser
293
del 1 Veitistel
1
i åtte år drømte jeg om brann. trær tok fyr idet jeg passerte dem, oseaner brant. Den søte røyken satte seg i håret mitt mens jeg sov, og lukten var som en sky som ble liggende igjen på puta når jeg sto opp. Likevel bråvåknet jeg straks madrassen min ble antent. Den skarpe, kjemiske lukten lignet overhodet ikke på den ulne sukkerlaken i drømmene mine; de var like forskjellige som gul jasmin og Carolina-jasmin, adskillelse og tilknytning. Det var umulig å ta feil. Jeg kom meg ut på gulvet og lokaliserte hvor brannen hadde startet. En rad med fyrstikker sto pent oppstilt i fotenden av senga. Én etter én ble de antent, et blussende stakittgjerde over madrassens kantebånd. Mens jeg så dem ta fyr, kjente jeg en skrekk som ikke sto i forhold til størrelsen på de blussende flammene, og et lammende øyeblikk var jeg ti år gammel igjen, desperat og forhåpningsfull på en måte jeg aldri før hadde vært og aldri mer skulle bli. Men den bare, syntetiske madrassen tok ikke fyr slik tistelen hadde gjort i slutten av oktober. Den ulmet, og så sluknet ilden. Det var attenårsdagen min. I stua satt en rekke jenter og vred på seg i sofaen som var godt nedsittet. Blikkene deres gled over kroppen min og falt på de bare føttene uten brannsår. En jente så lettet ut, en annen virket skuffet. Hvis jeg var blitt boende en uke til, ville jeg ha 13
husket alle ansiktsuttrykkene. Jeg ville ha hevnet meg med rustne spiker i skosåler eller småstein i skålene med chili. En gang hadde jeg holdt tuppen av en glødende stålkleshenger mot skulderen til en sovende romkamerat, for en forseelse langt mildere enn brannstiftelse. Men om en time ville jeg ha dratt. Det visste jentene, alle som én. En jente som hadde sittet midt i sofaen, reiste seg. Hun så ung ut – femten, maks seksten – og var pen på en måte jeg ikke så for ofte: god holdning, klar hud, nye klær. Jeg kjente henne ikke igjen med det samme, men da hun gikk over gulvet, var det noe kjent ved måten hun gikk på, armene som var bøyd og aggressive. Selv om hun nettopp hadde flyttet inn, var hun ingen fremmed; det slo meg at jeg hadde bodd sammen med henne før, i årene etter Elizabeth, da jeg var på mitt aller sinteste og mest brutale. Få centimeter fra kroppen min stanset hun, og haken stakk ut i rommet mellom oss. «Brannen,» sa hun flatt, «var fra alle sammen her. Gratulerer med dagen.» Bak henne vred jentene seg i sofaen. En hette ble trukket opp, et teppe pakket tettere. Morgenlyset flakket over en rekke nedslåtte blikk, og brått så jentene unge ut, fanget. Eneste vei ut fra et gruppehjem som dette er å rømme, bli myndig og eller bli institusjonalisert. Trinn 14-ungdommer blir ikke adoptert, og de får sjelden, om noensinne, reise hjem. Disse jentene visste hva de hadde i vente. I blikkene deres fantes ikke annet enn redsel: for meg, for de andre i huset, for det livet de hadde fått eller gjort seg fortjent til. Jeg kjente et uventet blaff av medfølelse. Jeg skulle reise, mens de ikke hadde annet valg enn å bli. Jeg prøvde å trenge meg mot døra, men jenta trådte til side og sperret veien for meg. «Flytt deg,» sa jeg. En ung kvinne som jobbet nattskiftet stakk hodet ut fra kjøkkenet. Hun var sannsynligvis ikke fylt tjue, og hun var enda reddere for meg enn noen av jentene i rommet. 14
«Vær så snill,» sa hun med bønn i stemmen. «Dette er den siste dagen hennes. Bare la henne gå.» Jeg ventet parat med knyttede never mens jenta foran meg trakk inn magen. Men etter et øyeblikk ristet hun på hodet og snudde seg bort. Jeg gikk rundt henne. Jeg hadde en time før Meredith skulle komme og hente meg. Jeg åpnet ytterdøra og gikk ut. Det var en tåkete San Francisco-morgen, og betongtrappen var kjølig mot de bare føttene mine. Jeg stanset, tenkte meg om. Jeg hadde tenkt å komme med et svar til jentene, noe bitende og hatefullt, men jeg følte meg underlig overbærende. Kanskje det var fordi jeg var atten, fordi det med ett var over for min del, at jeg greide å ta mildt på forbrytelsen deres. Før jeg dro ville jeg si noe som ville bekjempe frykten i blikkene deres. Jeg gikk langs Fell og dreide inn i Market Street. Skrittene ble langsommere da jeg kom til et travelt gatekryss og jeg var usikker på hvor jeg skulle gå. En hvilken som helst annen dag ville jeg ha plukket sommerblomster i Duboce Park, ransaket den overgrodde tomta der Page krysser Buchanan, eller stjålet urter fra butikken på hjørnet. I bortimot et helt tiår hadde jeg brukt hvert ledige øyeblikk til å lære meg betydningen og den vitenskapelige beskrivelsen av forskjellige blomster, men kunnskapen ble for det meste liggende ubrukt. Jeg brukte de samme blomstene om og om igjen: en bukett ringblomster, sorg; en bøtte full av tistler, misantropi; en klype tørket basilikum, hat. Bare en sjelden gang varierte jeg budskapene: en lomme full av røde nelliker til dommeren da jeg skjønte at jeg aldri mer skulle tilbake til vingården, og peoner til Meredith, så ofte jeg fant noen. Nå, mens jeg lette etter en blomsterhandel i Market Street, gjennomsøkte jeg mitt mentale leksikon. Etter tre kvartaler kom jeg til et alkoholutsalg, hvor buketter innpakket i papir sto og hanglet i bøtter under vinduene med gitter for. Jeg stanset foran butikken. Det var for det meste blandede buketter, med selvmotsigende budskap. Utvalget av ensartede buketter var lite: alminnelige roser i rødt og rosa, en halvvissen bukett stripete nelliker, og der, 15
struttende opp av kremmerhuset, et knippe fiolette georginer. Verdighet. Det gikk umiddelbart opp for meg at det var budskapet jeg ville gi. Jeg snudde ryggen til det skråstilte speilet over døra, stakk blomstene innenfor jakken og løp. Jeg var andpusten da jeg kom tilbake til huset. Det var tomt i stua, og jeg gikk inn for å ta papiret av georginene. Blomstene var strålende soler, flere lag med fiolette kronblader med hvite tupper som foldet seg ut fra tette knopper i midten. Jeg bet av en gummistrikk og viklet stenglene fra hverandre. Jentene ville aldri forstå hva georginene betydde (betydningen selv, en tvetydig oppmuntring), men like fullt kjente jeg en uvant letthet da jeg gikk langs den lange gangen og skjøv en stilk under alle de lukkede soveromsdørene. Resten av blomstene ga jeg til den unge kvinnen som hadde jobbet nattskiftet. Hun sto ved kjøkkenvinduet og ventet på avløsning. «Takk,» sa hun da jeg rakte henne buketten, og det var forvirring i stemmen. Hun rullet de stive stilkene mellom håndflatene. Meredith kom klokka ti, som hun hadde sagt hun skulle. Jeg ventet ute på trappen med en pappeske balanserende på lårene. I løpet av atten år var det mest bøker jeg hadde samlet: blomsterleksikonet og Peterson Field Guide to Pacific States Wildflowers, som begge var blitt sendt av Elizabeth en måned etter at jeg flyttet fra henne, lærebøker i botanikk fra biblioteker over hele East Bay, og tynne, heftede samlinger poesi fra viktoriatiden, stjålet fra stille bokhandler. Bunker med sammenbrettede klær dekket bøkene, en ansamling ting jeg hadde funnet eller stjålet, noen som passet, noen som ikke passet. Meredith skulle kjøre meg til Samlingshuset, et bo- og arbeidskollektiv i Outer Sunset. Jeg hadde stått på venteliste siden jeg var ti. «Gratulerer med dagen,» sa Meredith idet jeg satte esken min i baksetet på den fylkeskommunale bilen. Jeg sa ingenting. Vi visste begge at det kunne være, men ikke nødvendigvis var bursdagen min. Det første journalnotatet anslår alde16
ren min til omtrent tre uker; fødselsdag og -sted var ukjent, i likhet med mitt biologiske opphav. 1. august var blitt valgt med henblikk på frigjøring, ikke på feiring. Jeg sank ned i forsetet ved siden av Meredith, lukket døra og ventet på at hun skulle svinge ut i veien. Akrylneglene hennes klikket mot rattet. Jeg festet bilbeltet. Ennå beveget ikke bilen seg. Jeg snudde meg mot Meredith. Jeg hadde ikke skiftet av meg pyjamasen, og jeg trakk de flanellskledde knærne opp mot brystet og pakket jakken om beina mine. Jeg så i taket på Merediths bil mens jeg ventet på at hun skulle si noe. «Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.» Meredith Combs, barnevernkonsulenten som hadde hatt ansvaret for å velge ut en hel rekke mulige adoptivfamilier som leverte meg tilbake, ville snakke med meg om skyld.
2
jeg presset pannen mot vinduet og så de støvete sommeråsene bølge forbi. Bilen til Meredith luktet sigarettrøyk, og det var mugg på bilbeltet etter noe et annet barn hadde fått lov til å spise. Jeg var ni år gammel. Jeg satt i baksetet av bilen i bare nattkjolen, og det kortklipte håret mitt var et flokete virvar. Det var ikke slik Meredith ville ha ønsket det. Hun hadde kjøpt en kjole for anledningen, en flagrende, blekblå, ermeløs kjole med broderier og blonder. Men jeg hadde nektet å ta den på meg. Meredith stirret på veien foran seg. Hun så ikke at jeg løsnet bilbeltet, sveivet ned vinduet og stakk hodet så langt ut at kragebeinet mitt klemte mot overkanten av døra. Jeg løftet haken mot vinden og ventet på at hun skulle be meg sette meg ned. Hun kastet et blikk bak på meg, men sa ingenting. Munnen forble en rett strek, og jeg kunne ikke se uttrykket i øynene bak solbrillene. Jeg ble sittende sånn, lente meg litt lenger ut for hver kilometer, til Meredith trykket på en knapp som fikk vinduene til å gli opp en centimeter uten forvarsel. Det tykke glasset presset mot den utstrakte halsen min. Jeg hev meg bakover, spratt i setet og sank ned på gulvet. Meredith fortsatte å sveive opp vinduene til vinden som strømmet gjennom bilen, ble byttet ut med stillhet. Hun så seg ikke tilbake. Jeg krøllet meg sammen på det skitne teppet, fant en stinkende tåteflaske under passasjersetet og kylte den mot Meredith. Den 18
traff henne i skulderen og spratt tilbake mot meg, hvor den lekket en sur skvett på knærne mine. Meredith fortrakk ikke en mine. «Har du lyst på ferskener?» spurte hun. Mat var noe jeg aldri kunne si nei til, og det visste Meredith. «Ja.» «Da setter du deg ordentlig og fester bilbeltet, så kjøper jeg det du har lyst på ved den neste fruktboden vi passerer.» Jeg kløv opp i setet og trakk beltet over brystet. Det gikk et kvarter før Meredith svingte av veien. Hun kjøpte to ferskener og et kvart kilo moreller, som jeg telte mens jeg spiste. «Jeg bør egentlig ikke fortelle deg dette,» begynte Meredith. Ordene var langsomme, setningen ble trukket ut for virkningens skyld. Hun tidde og kikket på meg. Jeg så ut av vinduet og hvilte kinnet mot glasset, uimottakelig. «Men jeg synes du fortjener å vite det. Dette er din siste sjanse. Din aller siste sjanse, Victoria – hørte du det?» Jeg ga ingen respons på spørsmålet. «Når du fyller ti, vil fylkeskommunen anse deg som umulig å adoptere bort, og selv ikke jeg vil prøve å overtale noen familie til å ta deg. Fungerer det ikke nå, blir det gruppehjem etter gruppehjem helt til du når aldersgrensen – bare lov meg at du vil tenke på det.» Jeg sveivet ned vinduet og spyttet morellkjerner ut i vinden. Meredith hadde hentet meg i mitt første gruppehjem for bare en time siden. Det slo meg at plasseringen i hjemmet kunne ha skjedd med en underliggende hensikt – som forberedelse til nettopp dette øyeblikket. Jeg hadde ikke gjort noe for å bli sparket ut fra mitt forrige fosterhjem, og jeg var på gruppehjemmet i bare en uke før Meredith kom for å ta meg med til Elizabeth. Det ville være helt typisk Meredith, tenkte jeg, å la meg lide for å understreke et poeng. De ansatte på gruppehjemmet hadde vært ondskapsfulle. Hver morgen tvang kokka en tykk, mørkhudet jente til å spise med overdelen trukket opp til halsen så den bulende magen stakk ut, slik at hun 19
skulle huske ikke å spise for mye. Etterpå valgte husmoren, frøken Gayle, ut en som skulle stå ved enden av langbordet og forklare hvorfor familien hennes ikke ville ha henne. Frøken Gayle valgte meg bare én gang, og siden jeg var blitt forlatt ved fødselen, slapp jeg unna med å si moren min ville ikke ha en baby. Andre jenter fortalte historier om de fæle tingene de hadde gjort mot søsknene sine, eller hvorfor de hadde skylden for foreldrenes stoffmisbruk, og de gråt nesten alltid. Men om Meredith hadde plassert meg på gruppehjemmet for å skremme meg til å oppføre meg ordentlig, hadde det ikke virket. Trass i de ansatte hadde jeg likt meg der. Måltidene ble servert til faste tider, jeg hadde to tepper i senga, og ingen lot som om de var glad i meg. Jeg spiste den siste morellen og spyttet steinen i bakhodet til Meredith. «Bare tenk på det,» sa hun igjen. Som for å bestikke meg til å bedrive selvransakelse, svingte hun av veien og kjøpte et dampende beger med fisk og chips og en sjokolademilkshake fra en drive-through. Jeg spiste fort, uvørent, mens jeg betraktet hvordan sommeråsene rundt East Bay gikk over i San Franciscos myldrende kaos for så å åpne seg mot den vidstrakte bukta. Da vi kjørte over Golden Gate, var nattkjolen min full av flekker etter fersken, moreller, ketchup og iskrem. Vi kjørte forbi tørre åkrer, en blomsterfarm, en tom parkeringsplass, og kom til slutt til en vingård, hvor druerankene vokste i ryddige striper over den bølgende åskammen. Meredith bremset brått og tok til venstre opp en lang, uasfaltert oppkjørsel, og hun satte opp farten på den humpete veien som om hun ikke kunne få meg fort nok ut av bilen. Vi fløy forbi piknikbord og rekker med omsorgsfullt stelte vinranker med tykke stammer som vokste langs lave wiregjerder. Meredith saktnet farten litt før en sving, før hun økte på igjen og kjørte mot en klynge høye trær midt på eiendommen så støvet sto om bilen. Da hun stanset og støvet la seg, så jeg et hvitt våningshus. 20
Det var i to etasjer og hadde skrått tak, en glassveranda og vinduer med blondegardiner. Til høyre sto en lav husvogn av blikk og flere halvt sammensunkne skur, og mellom dem lå leker, verktøy og sykler strødd omkring. Jeg hadde bodd i en husvogn før, så jeg begynte med en gang å lure på om Elizabeth hadde en sovesofa som kunne slås ut, eller om jeg måtte dele rom med henne. Jeg likte ikke å høre på andres pust. Meredith ventet ikke for å se om jeg ville gå frivillig ut av bilen. Hun løsnet bilbeltet mitt, grep meg under armene og dro meg bort til det store huset mens jeg sprellet med beina. Jeg ventet at Elizabeth skulle komme ut av husvognen, så jeg sto med ryggen mot trammen og så henne ikke før jeg kjente de beinete fingrene mot skulderen. Jeg skrek og satte av gårde på bare føtter, løp rundt bilen og satte meg på huk bak den. «Hun liker ikke å bli tatt på,» hørte jeg Meredith si til Elizabeth med åpenbar irritasjon. «Jeg fortalte deg det. Du må vente til hun kommer til deg.» Det forarget meg at hun visste dette. Jeg gned huden der Elizabeth hadde tatt på meg, visket vekk fingeravtrykkene hennes og holdt meg ute av syne bak bilen. «Jeg kan vente,» sa Elizabeth. «Jeg sa til deg at jeg kan vente, og jeg har tenkt å holde ord.» Meredith begynte å ramse opp den vanlige listen med grunner til at hun ikke kunne bli værende en stund og hjelpe oss med å bli kjent: en syk besteforelder, en engstelig ektemann, og hennes frykt for å kjøre om kvelden. Elizabeths fot trampet utålmodig ved bakhjulet mens hun hørte på. Om litt ville Meredith dra og jeg ville sitte blottet igjen i grusen. Jeg krabbet bakover, holdt meg lavt ned mot bakken. Etter å ha smettet bak et valnøttre, reiste jeg meg og løp. Der trærne sluttet, stupte jeg inn i den første raden med vinstokker, hvor jeg gjemte meg inni en tett plante. Jeg dro ned de løse rankene og viklet dem om den tynne kroppen min. Fra skjulestedet mitt kunne jeg høre Elizabeth komme mot meg, og når jeg flyttet på vinrankene, kunne jeg se henne 21
gå langs en av radene. Jeg tok hånden fra munnen av lettelse da hun gikk forbi raden min. Jeg løftet hånden og plukket en drue fra den nærmeste klasen og bet gjennom det tykke skallet. Den var sur. Jeg spyttet den ut og knuste resten av klasen under foten, én om gangen, så saften svuppet mellom tærne mine. Jeg verken hørte eller så Elizabeth komme tilbake mot meg. Men akkurat da jeg begynte å knuse en ny drueklase, stakk hun hendene inn mellom druerankene, grep meg i armene og dro meg ut fra gjemmestedet mitt. Hun holdt meg framfor seg. Føttene mine dinglet noen centimeter over bakken mens hun målte meg med blikket. «Jeg vokste opp her,» sa hun. «Jeg kjenner til alle de gode gjemmestedene.» Jeg prøvde å komme meg løs, men Elizabeth holdt godt fast i armene mine. Hun satte føttene mine ned på bakken, men løsnet ikke grepet. Jeg sparket jord på skinneleggene hennes, og da hun ikke slapp armene mine, sparket jeg henne på anklene. Hun vek ikke. Jeg utstøtte et grynt og glefset mot hennes utstrakte finger, men hun så meg komme og grep tak i ansiktet mitt. Hun klemte om kinnene mine til kjeven ble slakk og leppene snurpet seg sammen. Smerten fikk meg til å snappe etter pusten. «Ikke noe biting,» sa hun, og så lente hun seg framover som om hun skulle til å kysse de rosa, sammensnurpede leppene mine, men stoppet tett ved ansiktet mitt og boret de mørke øynene i mine. «Jeg liker å bli tatt på,» sa hun. «Det er noe du må venne deg til.» Hun smilte lattermildt til meg og slapp taket i ansiktet mitt. «Det vil jeg ikke,» bedyret jeg. «Det vil jeg aldri venne meg til.» Men jeg sluttet å kjempe imot og lot henne dra meg opp på trammen og inn i det kjølige, mørke huset.