T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 1 av 488)
Den trettende disippel
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 3 av 488)
Tom Egeland
Den trettende disippel
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s. 4 av 488)
Tom Egeland: Bjørn Beltø-serien: Sirkelens ende Paktens voktere Lucifers evangelium Nostradamus’ testamente
(2001) (2007) (2009) (2012)
Andre romaner: Stien mot fortiden/Ragnarok Skyggelandet Trollspeilet Åndebrettet Ulvenatten Fedrenes løgner
(1988) (1993) (1997) (2004) (2005) (2010)
Barne- og ungdomsbøker: Piken i speilet (2007) Katakombens hemmelighet (2013)
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Omslag og forsats: Marius Renberg Satt med 10,5/13 pkt. DTLHaarlemmerD hos Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden Scanbook AB, Falun 2014 ISBN 978-82-03-35001-6 ISBN 978-82-525-8357-1 (Bokklubben)
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 5 av 488)
I Oslo (Tel Aviv)
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 7 av 488)
Victoria
I Hun vet at hun skal dø. Jeg ser det i blikket hennes, snart er det min tur, tenker hun. Slutten på noe er begynnelsen på noe helt annet. Jeg har alltid likt den tanken. Selv døden fører oss videre, ikke til himmels, bevare meg vel, men kanskje til noe vi ikke riktig kan forestille oss. Hodet hennes hviler på to puter. Huden kleber seg til skallen. Jeg holder henne i hånden, den er klam og spinkel, og jeg klemmer forsiktig. Hun bikker hodet til siden og ser meg inn i øynene. Resignert, ikke redd. Munnen er halvåpen, leppene fargeløse. Hun ser akkurat ut som mamma i timene før hun sovnet inn. Plutselig hoster hun og sperrer opp øynene, jeg leser desperasjonen i blikket hennes: Bjørn, det er noe jeg må fortelle deg! «Shhh,» hvisker jeg. Jeg lener meg mot henne og stryker henne på kinnet. Leppene hennes former et lydløst budskap, ordene vil ikke slippe tak i tungen. Alt jeg hører, er vislingen fra surstoffslangene som er stukket inn i neseborene hennes. Hun sukker, dypt og rallende. Jeg legger øret helt inntil de tørrsprukne leppene. 7
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s. 8 av 488)
Små, små stønn. Hun vil så gjerne si noe, men hun makter ikke. «Vi kan ta det senere,» sier jeg lavt. Øynene hennes blir blanke, vi vet begge at det aldri blir noe senere. Hør på meg, trygler blikket hennes, det er viktig! Hun klarer så vidt å løfte den blåflekkete armen. En kanyle er festet til hånden med hvit tape. Fra en infusjonspose over sengen siver en cocktail av beroligende og smertestillende medikamenter. Drypp av håp som bare utsetter det uunngåelige. «Shhh,» hvisker jeg. Hun glir inn i drømmeløst mørke. Et skop overvåker hvert svinnende pulsslag. Hun rykker til, øyelokkene dirrer, langsomt gløtter hun opp. «… oshe …» mumler hun. Jeg oppfatter ikke hva hun sier. Oshe? Jeg lener meg nærmere, «hva sa du?», hun prøver å uttale noe, men det kommer ut som et stønn, hun trekker pusten: «…osje!» Victoria heter hun. I mange år har hun vært min nærmeste kollega og en slags venn. Jeg skriver «en slags» fordi vi aldri har vært sammen privat eller gjort slike ting som venner gjør. Likevel har det alltid vært et bånd av fortrolighet mellom oss, av latter og ømhet og varme. Jeg har alltid tenkt på Victoria som en god venn, og jeg tror hun føler det samme. Hun er mye eldre enn meg, professor i middelalderarkeologi og landets ledende ekspert på norrøn byggeskikk. Selv er jeg førsteamanuensis og knapt nok ekspert på mer enn mitt eget forråd av komplekser og vrangforestillinger. I alle år har Victoria vært en alliert, en faglig støttespiller, med en trøstende skulder når det trengtes. Mer enn noen har hun mast på meg om å søke et professorat, og like lenge har jeg føyst vekk oppfordringene hennes. Professor Bjørn Beltø. Latterlig. 8
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 9 av 488)
Døren går opp. Jakob, sønnen hennes, åpner den med ryggen. Det var Jakob som ringte meg da hun ble innlagt. Han har vært ute på kjøkkenet og hentet to pappkrus med kaffe, han skjelver sånn på hendene at han søler på gulvet. Han rekker meg et av krusene og setter det andre på nattbordet. Jakob driver med kroppsbygging på fritiden og ser ut som en velfødd kanadisk slagbjørn. Men akkurat nå er han en pjuskete og forvokst guttunge som snart skal miste mammaen sin. Jeg burde si noe trøstende, men hva? Vi vet begge at hun ligger for døden. Det er snakk om timer, dager. «Mor?» sier Jakob. «Mor, hører du meg?» Hun rører så vidt på hodet. «Mor, vi er her. Bjørn og jeg er her hos deg. Far kommer snart.» Stemmen hans mister kraften mot slutten. Hun forsøker å sette seg opp, men hun klarer ikke. Hun stønner noe. Jakob og jeg ser spørrende på hverandre. «Hva sier du, mor?» Det er ikke Jakobs blikk hun møter, men mitt. Hun anstrenger seg for å presse frem ordet: «… oshe …» stønner hun. Hun snur seg mot sønnen, som om hun vil si noe mer, men kraften har allerede rent ut av henne. Jakob: «Mor?» «Vi finner ut av det,» sier jeg. Mest for å berolige Victoria. Det er tydelig at hun vil si oss noe, noe viktig, men hun klarer ikke. Embolisk hjerneslag, sa legen som var her for litt siden. En partikkel har løsnet fra en blodåre, flytt med blodet og kilt seg fast et sted i hjernen. Jeg forsøker å forestille meg hva hun tenker. Hun vet at hun skal dø. Vi har det alle i oss – å vente på døden, å forsone seg med den, i vissheten om at hjertet slår sine siste slag og at du snart skal hengi deg til mørket. 9
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 10 av 488)
II Jeg har sett mennesker sovne inn. En gang leide jeg en annen kvinnelig kollega inn i døden, ja, jeg holdt hånden hennes i min da hjertet stanset. Som student var jeg vilt forelsket i henne. Hun het Grethe og var min professor og min venn. Det er femten år siden nå. En gang på sensommeren det samme året avdekket franske, britiske og amerikanske arkeologer et skjelett i en sarkofag under steingulvet i den eldgamle kirken Le Lieu, på folkemunne kjent som Kristi hvile, i Béziers i Frankrike. Jeg var ikke der. Jeg hadde mitt å stri med på den tiden. Men jeg vet hva de fant. I sarkofagen lå skjelettet til en mann som levde for to tusen år siden. Du kan tenke deg resten. Nyheten ble ettertrykkelig dysset ned. Annet var ikke å vente. Slik sluttet historien, trodde jeg. Men det gjorde den selvsagt ikke. Alt går i sirkel. Ingenting ender. Alt bare fortsetter på en annen måte. III En times tid senere kommer Victorias ektemann. Ragnvald er en mann som haster gjennom tilværelsen, som om han alltid er for sent ute, hvilket han er, og slik – altfor sen – kommer han hastende til sin hustrus dødsleie. Han er tilkalt fra et møte i London. Han driver en lukrativ bedrift som lager ventiler til oljeindustrien. Myndig. Maskulin. Sølvgrått hår. Skarpskårent ansikt, fullt av rynker, men samtidig tiltalende. Armbåndsuret er en eksklusiv Patek Philippe. Blazer fra Armani. Som sin sønn er han stor, tung, muskuløs. «Noe nytt?» spør han andpustent. Han må ha løpt opp trappene og bort den lange sykehuskorridoren. 10
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 11 av 488)
«Hun –» begynner Jakob. Stemmen brister. I møte med sin far klarer han ikke å si noe. «Legen lovet å komme tilbake så snart du var her,» sier jeg. «Å, er det deg?» Tonen er bisk, som om det først nå går opp for ham at jeg sitter ved sykesengen. Han setter seg på sengekanten og stryker Victoria over kinnet. Ansiktet hans gjennomgår en nesten umerkelig forandring. «Victoria?» hvisker han inn i øret hennes. «Det er meg. Vic? Jeg er her nå.» Ansiktet hans mykner. En rykning i munnviken. Øynene smalner og blir blanke. En svak dirring i leppene. Så finnes det et mildere, ømmere vesen på innsiden av fasaden av stålarmert betong. Det er nok ham Victoria elsker. Han som ikke synes. Igjen stryker han henne over kinnet. «Det går bra, Vic.» Inderligheten virker fremmed, som om det bak alt det harde og kantete finnes en hengiven og øm kosegutt. Illusjonen brister i det samme han ser opp og bjeffer: «Finnes det ikke noe kaffe her?» Jakob spretter opp, alltid den lydige, og går ut på kjøkkenet. Ragnvald reiser seg og stiller seg ved vinduet; det er ikke godt å si om han beundrer utsikten eller sitt eget speilbilde. Ryggen er bred som en fjellknaus. Victoria fortalte meg at han demonstrativt forlot huset den første gangen Jakob tok med seg sin homofile kjæreste hjem. Han hilste ikke på kjæresten, han tok ham ikke i hånden, han sa ikke et ord, han verdiget ham knapt et blikk, han marsjerte ut og kom ikke tilbake før dagen etter. Jakob returnerer med tre pappkrus klemt mellom hendene. Ragnvald og jeg tar hvert vårt. Victoria klynker. Vi snur oss mot henne i en brå og synkron bevegelse. Men hun åpner ikke øynene. Hun er ikke her.
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 12 av 488)
Brevet
I Morten: «Si det til ham!» Jakob: «Ikke nå!» «Jo!» «Nei!» Jakobs blikk er unnvikende, Mortens er av typen .44 Magnum. Jeg: «Hva snakker dere om?» Pause. Type: pinlig. Jeg (forsiktig): «Hva skal du si til meg, Jakob?» Jakob og Morten ser på hverandre med gjensidig irritasjon. Begge har borrelås i blikket. Morten: «Det gjelder moren hans. Og deg.» Jakob og Morten er samboere. De leier en to-roms i en bygård ikke langt fra sykehuset og den hvitmalte villaen til Victoria og Ragnvald. Leiligheten er så minimalistisk at en skulle tro de var i ferd med å flytte ut. Vi står ute på den knøttlille balkongen. Det er sent på kvelden. Jakob tar frem en tjuepakning med sigaretter, han skjelver fortsatt på hendene, tenner seg en røyk. På sykehuset har legene hentet Victoria for nye undersøkelser – MR 12
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 13 av 488)
og CT og hva det nå heter, alt sammen – og sendt Ragnvald og Jakob hjem for natten. Ragnvald dro i drosje. Jeg ble med Jakob bak på sykkelen hans, han ville jeg skulle hilse på samboeren. Morten er lege. Lav av vekst, radmager. Stikkende øyne. Eller, det var ikke pent sagt. La meg heller si intenst blikk. Jeg får ikke helt taket på ham. Han er hjemom fra svarteste Afrika, der han har et engasjement for Leger Uten Grenser. Han går rundt og smiler hele tiden; et lett overbærende smil som antyder at han vet alt mulig rart som vi andre ikke vet og som han aldeles ikke har tenkt å dele med oss. Jakob er arkitekt og Mortens rake motsetning. Jakob har kroppen til en anleggsarbeider, holdningen til en rank skyskraper, men blikket til en hundevalp som ber om unnskyldning for at han er til. De færreste ville klare å gjette at de er et par. Ingen av dem fremstår som homofile eller feminine. Tvert imot. Jakob har riktignok en og annen knekk i tonefallet, men Morten er militær i sin maskulinitet. «Si det!» sier Morten. Jeg husker fremdeles den dagen da Victoria banket på kontordøren min og fortalte at Jakob hadde kommet hjem for å opplyse dem om at han var homofil og ville flytte sammen med Morten. Ragnvald var blitt rasende. I ettertid var Victoria mer opptatt av ektemannens overreaksjon enn sønnens betroelse. Jeg kjenner ikke Ragnvald igjen, sa hun til meg. Selv var hun mest av alt forundret over at hun ikke hadde skjønt det tidligere. At hun ble lei seg, skyldtes ene og alene det faktum at hun aldri ville få gleden av å bli bestemor. For barn vil de ikke ha, verken Jakob eller Morten. Morten napper en sigarett ut av pakken til Jakob og tenner den med gloen i røyken hans. Jakob ser ham inn i øynene. Det er noe hjelpeløst i blikket, som om han lydløst trygler kjæresten sin om å befri ham. 13
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 14 av 488)
Morten: «Hun vil at du skal gi det til Bjørn.» Jeg: «Gi meg hva?» Jakob er på randen av noe. Et sammenbrudd. Et raserianfall. Ikke godt å si. Jeg: «Det er noe jeg ikke riktig skjønner om moren og faren din.» Jakob ser spørrende på meg. «De er så ulike,» sier jeg. «Likevel har de holdt sammen i over førti år.» «Ulike?» Morten himler med øynene. «For å si det forsiktig.» Jakob smiler trist. «Mor og far? En skulle tro at mor ville foretrekke en type med løsere snipp, ikke sant? Jeg tror hun liker alt som er annerledes med far. Han er så, ja, annerledes! Hun er akademiker og forsker. Søkende, undrende. Far er forretningsmann, målbevisst, en karrierejeger som har bygd opp sitt eget firma fra ingenting til en milliardindustri.» «Så ham faller hun for?» spør jeg. «Skjønner du ikke? Morten har heller aldri skjønt noe av det der. Men er det ikke åpenbart? Motsetninger tiltrekker hverandre, heter det jo. De er begge ambisiøse. Det har de alltid vært. Far giftet seg ikke med en professor i arkeologi, det var noe hun ble med årene. Han giftet seg med en hippie. For det var det mor var på den tiden, en hippie som studerte arkeologi. Jeg tror far syntes det var sjarmerende. Hun var så herlig annerledes. I stedet for å finne seg en pen og pyntelig Unge Høyre-dame med perleøredobber og hårspenne, så falt han for en raddis. Med årene har de kanskje vokst fra hverandre. Som det også heter.» Jakob er et vandrende leksikon av selvsagtheter. «Og likevel holder de fortsatt sammen,» sier jeg. Jakob nikker. «Ja. Likevel.» Morten: «Brevet.» Jakob: «Jeg vet ikke –» 14
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 15 av 488)
Morten: «Jakob! Ærlig talt!» Jakob ser på meg. «Det er noe jeg må fortelle deg.» Som et ekko av morens usagte ord. «Mor, hun …» Et øyeblikk frykter jeg at han kommer til å briste i gråt. I møte med andre menneskers sammenbrudd blir jeg hjelpeløs. Heldigvis leter han bare etter ordene: «For mange år siden ga mor meg noe. – En konvolutt. Et brev.» Jeg vifter bort en mygg og venter på fortsettelsen. Den er kort: «Til deg.» Han trekker sigarettrøyken dypt inn og holder den inne før han slipper den ut gjennom nesen. Morten smiler skjelmsk. Han vet han har vunnet og nyter triumfen. «Et brev? Til meg?» spør jeg. «Hvorfor ga hun det ikke direkte til meg?» «Hun visste vel du ville åpne konvolutten.» Hun kjenner meg godt. «Hun ba meg vente til hun var død med å gi det til deg.» Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal svare. Til hun er død? Det lyder i overkant pompøst. Jeg kjenner Victoria som en jordnær kvinne. Hva er poenget med å vente til hun er død? «Spesielt, hva?» sier Morten og ser meg inn i øynene. Blikket er beklemmende intimt. «Hvorfor vente til hun er død?» spør jeg. Jakob hever skuldrene. Den korte, forte bevegelsen røper at han ikke bare er forvirret, men også en anelse sjalu på den fortrolighet moren viser meg. Med skotuppen skyver jeg en sigarettsneip frem og tilbake. Skotter bort på Jakob. «Altså. For mange år siden ga Victoria deg en konvolutt som hun ba deg om å vente med å gi videre til meg til hun var død?» Oppsummeringen min klinger spørrende, tvilende. 15
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 16 av 488)
«Ja.» «Et brev?» «En forseglet konvolutt. Jeg vet ikke hva det er i den.» Han møter ikke blikket mitt, han er like ukomfortabel og forvirret som meg. «Vi har selvsagt ikke åpnet den,» sier Morten. «Men hvorfor –» begynner jeg, men fullfører ikke. «Klart jeg spurte,» sier Jakob. «Hun ville ikke si noe mer.» Han tar et siste drag, slipper sneipen på balkonggulvet og tråkker på den. «Jakob!» mumler Morten. «Hun kunne ha gitt konvolutten til far. Eller til en felles kollega av dere. Men hun ga den altså til meg.» «Har du den her?» spør jeg. «Ja.» Pause. «Kan jeg få se den?» «Selvsagt,» sier Morten. Jakob svarer ikke. Så er hun heller ikke død. «Jakob!» maser Morten. «Hun sa jo –» «Den konvolutten inneholder noe viktig! Det sier seg selv.» «Vi vet ikke om –» «Herre gud, den inneholder noe viktig, sier jeg jo! Hvorfor skulle hun ellers be deg ta vare på den og gi den til Bjørn?» «Hun ba meg overlevere den når hun var død,» sier Jakob unnvikende. Jeg presser på: «Ingen kan forutse at de blir liggende halvt i koma.» «Mor er ikke død –» «Du så selv hvor desperat hun var.» «Hennes siste vilje,» sier Morten. «Men –» 16
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 17 av 488)
«Det er ditt ansvar hvis brevet inneholder noe Bjørn og vi andre bør få rede på før hun sovner inn.» «Hvis hun etterlot seg et brev,» sier jeg, «må det være noe hun vil at vi skal vite.» Hvorfor er det så viktig for meg å få vite hva konvolutten fra Victoria rommer? Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare vet. Sammen med Morten fortsetter jeg å presse på. Motvillig er Jakob i ferd med å gi etter for maset. Argumentene mine er gode, alle handler om Victoria, ikke om meg. Jeg kan være plagsomt overbevisende. I Morten har jeg en nidkjær alliert. Han dulter mykt borti Jakob. Den vare berøringen kroner vårt samlede press. Uten et ord går Jakob inn i stuen og videre inn på soveværelset. Jeg følger ikke etter helt inn, jeg føler meg alltid utilpass i andre menneskers soverom. Gjennom dørglipen ser jeg at han roter i en skuff. Med et høflig smil som bare er ment å signalisere at her står vi og venter, kikker jeg bort på Morten. Han flirer. Jakob kommer ut igjen med konvolutten, han blir stående og vende på den. Morten: «Gi den til ham!» Jakob: «Det må vel være greit.» Nølende gir han meg brevet. II Jeg bor i tiende etasje i en høyblokk i Betzy Kjelsbergs vei på Grefsen. Utenfor vinduet flimrer Oslo som en stjernehimmel av lysende knappenålsstikk. På en klar dag kan jeg se Frihetsgudinnen. Bak meg har jeg Marka, under meg har jeg byen, rundt meg har jeg vegger som lukker meg inne i tryggheten. Jeg skrur på lyset. Og cd-spilleren. Wien-filharmonikerne dirigert av Lorin Maazel. Jeg setter meg ved kjøkkenbordet med konvolutten, en hvit, fôret og forseglet konvolutt. Til Bjørn Beltø. Det ligger noe tungt og flatt inni den. En mynt, eller en nøkkel, kanskje. Hendene mine dirrer 17
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 18 av 488)
da jeg spretter den opp. Ganske riktig. En liten nøkkel. Den er limt fast til et pappkort med en håndskrevet beskjed:
Oslo, november 2004 Kjæreste Bjørn, Sannsynligvis har du fått beskjeden allerede. Hvis ikke, så får du den når som helst. Da vil du vite hva du skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg. For meg er det for sent. Alt har sine grunner, jeg skal ikke plage deg med dem. De har ødelagt nok for meg som det er. Kjære Bjørn, jeg setter sånn pris på deg. Du skal vite at du alltid har hatt en varm plass i hjertet mitt. Jeg ønsker deg et godt liv, min venn. Kjærlig hilsen din venn & kollega Victoria PS. Du husker samtalene våre om professoratet? Jeg håper du er professor når du leser dette! Tonen er akkurat slik jeg husker den, leken og ertende. Men hun forklarer ingen verdens ting. Tvert imot. Beskjeden? Hvilken beskjed? Mysteriet? Hvilket mysterium? Grunner? Hvilke grunner? Og så professoratet, selvsagt måtte hun komme trekkende med det nå igjen. Hun skal alltid ha det siste ordet, Victoria. Selv i døden skal hun ha det siste ordet. Først nå kommer tårene. Hjemme, bak en lukket dør, kan jeg hengi meg til sorgen. Tårer og snørr renner, jeg snuf18
T YPE-I T AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 19 av 488)
ser og hikster. Ute blant folk er jeg ikke så flink til å vise følelser, jeg fremstår sikkert kald og fokusert på alt som er praktisk, alt som må gjøres. Men nå, alene i mitt eget hjem, er jeg meg selv. Jeg ser Victoria for meg – leende, smilende, tenkende – akkurat slik hun var. Og snart er det slutt. Det er ikke til å bære. III Jakob ringer mens jeg står på badet og pusser tenner. Et stikk av panikk: Victoria er død! Men jeg skjønner snart at han bare er nysgjerrig. «En nøkkel,» sier jeg. «Til hva?» «Det sto det ikke noe om.» «Bare en nøkkel?» «Og et kort brev.» «Hva skriver hun?» «Hun henviser til noe som jeg skal få en av dagene.» «Hva da?» «Mer informasjon, håper jeg. Og en forklaring på hva jeg skal med nøkkelen.» «Så ulikt mor.» Jeg hører på ham at han vil vite mer. Selvsagt vil han vite mer. Men han er for høflig til å spørre. Jeg betrakter meg selv i speilet, jeg er ubarbert og ufattelig blek. Skum av tannkrem i munnvikene. Som du ser ut, mann! glefser speilet. Jeg sier: «Hun skriver at hvis noen skal komme til bunns i dette mysteriet, må det være meg.» «Det har hun vel rett i. – Hvilket mysterium?» «Det skriver hun ingenting om.» «Merkelig.» «Hun skriver at det er for sent for henne. Og at alt har sine grunner.» 19
T YPE-IT AS, 12.03.2014 ORDRE: 31862 (s . 20 av 488)
«Vet du hva hun sikter til?» Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Har noen sagt til deg at du er for jævlig blek? geiper speilet. «Hun skriver at de har ødelagt nok for henne som det er, og at hun ikke vil plage meg med dem.» «De?» «Grunnene.» «Og dette sier deg ingenting?» «Ingen verdens ting. Beklager. Ikke deg heller, skjønner jeg?» Vi deler noen sekunders taushet. Så spør han om jeg kommer til sykehuset i morgen. Det lover jeg. Han sier god natt og legger på før jeg får svart. IV … oshe … I sengen blir jeg liggende og vri og vrenge på ordet. Oshe … Drosje … Trafikken nede på Ringveien når meg som en jevn, fjern dur. Brosje … Morse … Jeg sovner uten svar.