Høst
Erling Pedersen
Høst roman
Erling Pedersen: Rottenes konge, noveller 1972 Den siste sommeren, roman 1973 Nilsen, roman 1975 Vestlandsnetter, roman 1976 Ventetid, roman 1977 Vesla, skuespill 1978 Arven, skuespill 1979 Din plass på jorda. Anna og Johan. 1908-1928, roman 1981 Kraftoverføring, noveller 1985 Solregn over Skrede. Anna og Johan. Thor. 1945-1962, roman 1991 Smaken av jern. Anna og Johan. Erlend. 1962-1985, roman 1998 Brødre. Anna. Johannes, Thor og Erlend. 1965-2001, roman 2001 Kongens merke, roman 2006 Kongens kvinner, roman 2008 Kongens ære, roman 2011 Ungdomsromaner: Blindgjenger, 1981 På dypt vann, 1985 Fuglekongen, 1986 Livet er et spell …, 1987 Fanget i fortiden, 1989 Bare når jeg ler, 1993 Operasjon Storm, 1994 Hvile i grønne enger, 1995 Sprite, 1996 Lela, 1997
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,4/15 pkt. Minion hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 90 g Supersnowbright 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2015 ISBN 978-82-03-35915-6
Han våkner med et rykk, og forstår ikke med det samme hvor han er. Etter hvert går det likevel opp for ham. Han er på vei. Han har reist seg fra seng og sykdom og er endelig på vei. Han sitter på en buss langs en fjord. Grå fjord, tunge fjell, sva som henger svartvåte ned i høstgule lier. Vinden kommer i flog fra vest. Regntunge skyer driver over himmelen, og rett som det er står sollyset som kjegler ned i det hele. Da glitrer fjorden så det stikker i øynene, men han løfter ikke blikket bort, for i neste sekund kan alt være forbi. Han kjenner dette landskapet. Han husker kulden som siger ned fra fjellsidene. Han husker lukten av råtnende tang og våt leire. Han husker fuglesangen i alle lier. Nå er det høst. – Snart er vi der, sier han. – Bare litt til. Så er vi der, Anneli. Hun heter noe annet, men han kaller henne Anneli. Det er så godt et navn.
5
– Fjellstilla, sier han. – Det finnes ikke noen større fred enn stilla ved Høgvarden. Han snur på hodet i det samme og kjenner allerede ettermiddagssola og vinddraget innetter Høgda brenne bort alt som gammelt og vondt er. * De plasserte ham i en leilighet, enda han ikke ville det. Han ønsket å være i huset, være i livet han hadde levd med Maj, mellom tingene deres, med kjolene i skapet og undertøyet i skuffene og hårbørsten hennes på badet. De kalte det et eldresenter. Han så ingen eldre. Han så ingen, fordi han ikke forlot leiligheten. Han prøvde en gang, men han fant ikke fram i korridorene og noen måtte hente ham i kjelleren ved søppelrommet. Der hadde han gått seg fast som et dyr og sto og ropte og ropte. Siden ble han i leiligheten de hadde plassert ham i. Etter kjelleren og ropingen og skammen over å være forvirret og ute av seg, satt han helst i stolen foran fjernsynet, eller lå på sengen. Han hadde blitt hentet før også, på bussen nordover, på jernbanestasjonen fordi han ikke hadde penger til billett. Rita var riktig så bekymret for ham. – Hva er det du skal, pappa! Hva er det du vil!
6
Han kunne ikke si henne hva han skulle. Han hadde snakket om det før, og ingen ville høre. Ta seg selv av dage på en fjelltopp på Vestlandet. Det var en beslutning som hadde modnet i ham, fra den første morsomme tanken han serverte i selskapslivet, til han etter hvert så på det som en mulighet. Som den eneste fornuftige utgangen. Så kom dette med eldresenteret og trusselen om låste dører, og han sank inn i seg selv og en ny sløvhet. En kveld sovnet han med klærne på, og da han våknet, var hun der. Han kunne se henne i halvlyset. Hun hadde svart, glatt hår festet bort fra pannen med en rød hårspenne, og satt helt stille med hendene i fanget. – Anneli! Er det virkelig deg! Hjemmehjelperne var så mange. Alle hadde det travelt. De sa hva de het, og de pekte på skiltene sine. Men straks de var ute av syne, var også navnene borte for ham. Nå visste han med det samme at det ville være annerledes med Anneli. Hun kom nærmere. – Jeg heter Britta, sa hun, og pekte også på skiltet hun hadde festet til golfjakka. Det satt skjevt. Igjen ble han forkommen, fordi han hadde trodd
7
noe annet, fordi han hadde tatt feil. – Jeg vil helst kalle deg Anneli, sa han endelig. – Hvorfor det? Han hadde ikke noe svar. – Er kanskje det en du kjente en gang? Han tenkte. Han prøvde. – Det er bare så fint et navn. – Ja, sa hun. – Det er et fint navn. Kall meg gjerne Anneli, om det er lettere for deg. Siden sa ingen av dem noe. Han lå på sengen og stirret i taket og visste at det var noe med Anneli, fordi han ble så glad da han så henne, og like fort fylt av en slags sorg. Neste gang han våknet, sto hun i døren for å gå. – Ser deg i morgen kveld, sa hun. Han nikket. – Hvis du vil. Han nikket igjen. Den natten sov han ikke. Anneli hadde det ikke like travelt som de andre. Hun kunne sitte. Helt stille satt hun på stolen, og noen ganger var han ikke sikker på om hun egentlig fantes eller bare var noe han innbilte seg, for helst holdt hun seg til siden så han måtte snu på hodet, og da hendte det at hun flyttet seg enda lenger ut i halvmørket.
8
Det var en ganske liten leilighet, stue med kjøkkenkrok, bad, soveværelse. Han kalte den Endestasjonen. Rita, datteren hans, likte ikke at han sa slikt. – Men det er jo det dette er, sa han. – Slutten! Den lå nordvendt, i første etasje og med utsikt til en mur av grove granittblokker, og over muren en hekk. Slik slapp han å se resten av verden. Rita kjøpte plastbord og to stoler til den vesle, hellelagte uteplassen og en vase til å ha friske blomster i, og noen ganger hendte det at hun fikk ham med seg ut dit. Men helst holdt han seg inne, og han måtte stadig kjenne etter at terrassedøren var låst, for det hendte det kom folk forbi. Ungene som lette etter tomflasker og ølbokser kunne han tåle. De narkomane som gjemte seg for politiet også. Det var andre han fryktet mer. De stilte seg opp og la begge hendene inn mot ruten for å se bedre. Men straks han vendte på hodet, var de borte. En gang våknet han i natten og trodde en fremmed sto bøyd over kommodeskuffen der lommeboken lå og kontanter i en konvolutt. Da satte han seg opp og ropte noe, og alt var som før. – Det er medisinene, sa de. – Du hallusinerer! Etter hvert lærte han å skjelne mellom de som fantes i virkeligheten og de som var uvirkelige. De uvir-
9
kelige så aldri direkte på ham. De var alltid mørke i klærne og med dokumenter, regnskapsbøker, redskaper til å grave med. En og annen kunne han kanskje kjenne. Det var sognepresten. Det var rektor fra en av skolene han hadde jobbet på. Politijuristen han måtte møte opp hos en gang han kjørte for fort med bil. Men felles for dem alle var at de ventet. Hva de ventet på, visste han ikke sikkert. Bare at det var noe han skulle stå til rette for. Til sist ba han om å få medisin mot dem også. De ga ham sovepiller. Da sovnet han. Men drømmene ble bare styggere og vondere enn før. Derfor lå han heller våken. Hvis det var noe han fryktet mer enn alt, så var det at han skulle bli der. I marerittene. At han ikke skulle komme opp igjen og være seg selv og puste fritt og rent. Han ville ikke bli som Johannes. Johannes var hans beste venn, fra mange og gode vintermåneder i Spania. Det var måltider, det var diskusjoner, det var latter. Og så, den snikende og uhelbredelige fortapelsen. Johannes ble borte for alle og mest for seg selv. Da han endelig kom seg til å besøke ham på Kveldssol, var vennen ikke til å kjenne igjen. Ustelt, forvirret, avmagret, med en evig angst i blikket og ustanselig jagende kjever.
10
Han ville ikke dit. Måtte ikke det. Da lå han heller våken, og sovepillene spyttet han ut igjen og bygde seg et lite lager under madrassen i et lommetørkle. Han festet seg ved Anneli. Hun gikk så stille rundt i rommet, og ble hun spurt om noe, snudde hun seg og stirret et øyeblikk, som om hun tenkte seg om. Anneli hadde tid. Anneli satt hos ham. Anneli ga ham å drikke når han var tørst og noe å spise om han en sjelden gang kjente sult. Anneli hadde svart neglelakk og de store ringene av tinn og messing svertet av mot huden hennes, kunne han se. Og hun duftet svakt av tobakk, fordi hun noen ganger smugrøykte ute i mørket bak terrassedøren. Anneli tente et nytt håp i ham. Kanskje fantes det en mulighet likevel. Om han tok seg sammen. Om han snakket pent til henne og til alle. Om han bare begynte å trene igjen. Og hver kveld la han en ny, lyseblå pille ned i sitt hemmelige lager. – Hvorfor er du her? kom han til å si. Det var kveld og han skulle ha lagt seg, men satt fremdeles. Hun svarte ikke. Kanskje lette hun også etter ord. Kanskje ville hun ikke svare. Til sist sa hun likevel noe: – Hvorfor er du her?
11
– Jeg spurte først. Med ett smilte de begge. Han hadde ikke sett henne smile før. Anneli hadde et godt smil. – Du burde smile oftere. Det kler deg. Straks vendte hun seg bort og var alvorlig igjen, som om han hadde grepet henne i noe han ikke skulle vite eller forstå. – Du må ikke se så mørkt på alt, sa han en kveld. Han sa det visst like mye til seg selv som til Anneli. – Jeg ser da ikke mørkt på alt, sa hun. – Tenk på et sted. Det gjør jeg. Om jeg ikke får sove. Om det er noe som plager meg. Om jeg vil ha fred. Hun ventet. – Hva slags sted? – Alle har et sted, sa han. – Et som bare er deres eget, og der alt er godt. – Ikke jeg, sa Anneli. – Ikke som jeg vet om. Det kunne ha vært samme kveld, eller en natt. Da sa hun noe igjen. Hun sa: – Jeg hadde en morfar en gang. Å være hos ham. – Han var kanskje snill? Hun nølte et øyeblikk, som om hun allerede hadde sagt for mye. – Han fortalte. Han tok meg med til sine steder med historiene sine. – Da skjønner du kanskje hva jeg mener.
12
– Kanskje, sa hun, og fant seg noe å gjøre. Til sist tok han mot til seg og spurte om hun ville at han skulle fortelle. Anneli stanset midt i oppvasken og sa noe uten å se på ham. – Gjerne det. Så tørket hun koppene og asjettene og satte alt i skapet, før hun strøk av hendene mot bukselårene og kom nærmere. Etterpå ble det ganske stille. – Kanskje du ikke har noe å fortelle, sa hun. – Akkurat nå. – Jeg har mye, sa han. – Mye! Men ingenting kom ut. Igjen ble han overveldet av dette flimmeret av minner og detaljer, og lite hang sammen og enda mindre var av noen som helst slags betydning. Ikke nok til å fortelle. Ikke nok til å holde på henne. Likevel ble hun sittende. Helt stille satt hun og ville visst ikke uroe ham. Men hun gjorde det. Hun uroet ham. Han ble ergerlig på seg selv fordi han hadde foreslått noe han ikke kunne gjennomføre. Han, lærer i førti år, eller var det femti. Hvis det var noe han kunne, så var det å bruke ord. Men ikke noe av det han tenkte på var viktig nok.
13
Det gikk tre kvelder. Det gikk fire. Hun var der, og var der ikke. Omsider kom likevel noe til ham. – Spania, sa han opp i luften. – Maj og jeg var i Spania. – Hvem er Maj? – Hun jeg er gift med, sa han. – Du har da møtt henne! Var hun ikke innom i går? Var det ikke hun som kom med kake? – Det var visst datteren din, sa Anneli, og ventet på at han skulle fortsette. Igjen dette savnet. Spania. Lukten av hav, av pinjer, av brent jord. Smaken av hud. De langsomme, hete nettene. Alt. Alt tapt. Ny kveld. Ny stillhet. – Vi satt i skyggen bak huset og drakk sangria, sa han. – Det var sommer og svært varmt. Så fikk jeg for meg at jeg ville til fjells. – Hva sa Maj da? – Hun likte seg ikke i fjellet. Jeg maste for mye. Skulle opp på alle topper. – Men du fikk lov til å dra? – Hun ville da ikke nekte meg det! Ikke hun. Ikke Maj. Så reiste han alene, og et døgn senere steg han av toget på Hjerkinn stasjon, i de slitte fjellstøvlene sine og med ryggsekk fra studietiden i Oslo.
14