Kjære ordfører / Letters to the mayor: Oslo by Oslo Architecture Triennale

OSLO

Innhold Om prosjektet s. Deltakere s. OATs brev til ordfører Marianne Borgen s. Marianne Borgens svar til arkitektene s. Utstillingsåpningen s. Frokostmøte v/ Plan- og bygningsetaten s. Debbattmøte v/ Oslo arkitektforening s. Brev s. Takk! s.

5 7 8 10 14 16 18 20 94

OSLO 26. september – 22. oktober 2017 Kjære ordfører: Oslo viser frem personlige brev fra lokale og internasjonale arkitekter og byplanleggere, der de deler sine ønsker og visjoner for Oslos fremtidige utvikling. Hensikten er å løfte arkitektenes ideer om og forslag for Oslo ut i offentligheten, og slik skape diskusjon og debatt om byens fremtid. Blant de inviterte brevskriverne er utvalgte arkitekter, byplanleggere og landskapsarkitekter fra Oslo, men også enkelte fra resten av Norge og utlandet. De har til felles at de alle har en relasjon til Oslo, men representerer ulike aldersgrupper med spredt erfaringsbakgrunn og jobb i ulike deler av byutviklingsfeltet; private arkitektkontorer, byråkrati, utbygger- og undervisningssektor. 150 personer ble invitert til å delta. Kjære ordfører: Oslo er en del av Plan- og bygningsetatens medvirkningsprosess for utvikling av ny arkitekturpolitikk i Oslo. Utstillingen er en norsk versjon av «Letters to the Mayor», et internasjonalt prosjekt initiert av kunst- og arkitekturgalleriet Storefront for Art and Architecture, New York. Siden 2014 er det blitt gjennomført i byer over hele verden, blant andre Bogota, Mexico City, Athen, Taipei, Lisboa og New York City. Storefront for Art and Architecture samarbeider med ulike lokale institusjoner for å utvikle og gjennomføre prosjektet på hvert sted. Oslo arkitekturtriennale er lokal samarbeidspartner for Oslo-versjonen. Arrangementer i utstillingen: I løpet av utstillingsperioden blir brevenes innhold gjenstand for tre åpne debatter. To av debattmøtene ble arrangert i utstillingen, mens ett fant sted under Oslo Urban Arena. En forsmak på utstillingen på Oslo Urban Arena 20. september på Kulturhuset Frokostmøte i samarbeid med Plan- og bygningsetaten 17. oktober i utstillingen Debatt i samarbeid med Oslo arkitektforening 19. oktober i utstillingen

DELTAKERE Anders Rubing André Tavares Andreas Vaa Bermann Anne Gjesdal Bjørndal Aslak Krogness Haanshuus Astri Margareta Dalseide Bryony Roberts Camilla Moneta Caroline Hatlen Støvring Cecilie Wille Charlotte Helleland Deane Simpson Einar Dahle Elisabeth Søiland Team Element Frederica Miller Fredrik A S Torp Fredrik Shetelig Geir Haaversen Gro Lauvland Gudmund Stokke Hege Maria Eriksson Håkon Matre Aasarød Inger-Lise Saglie Inger-Marie Hølmebakk Ingvil Aarholt Hegna Iwan Thomson

Janne Wilberg Johanne Borthne Jonas Gunerius Larsen Jonas Norsted Juan Herreros Juan Ruiz Julien De Smedt Julie Sjøwall Oftedal Karoline Birkeli-Gauss Kjersti Vangberg Klaus Schuwerk Kristin Notø LINK arkitektur Magnus Berg Jørgensen The MakersHub team Marianne Skjulhaug Marianne Sætre Marie Hallandvik Hortemo Matti Lucie Arentz Niels de Bruin Niels Marius Askim Paola Simone Saaha Silje Klepsvik Transborder Studio Vibeke Jensen Åsne Hagen 7

Kjære Marianne Borgen, Det er en glede å få overrekke disse 44 brev, der arkitekter fra inn- og utland deler sine ønsker, råd og visjoner for Oslos videre utvikling med deg. Med disse brevene, og ideene de representerer, håper vi å bidra til å skape en diskusjon om byens fremtid. Arkitektur påvirker oss alle, hver dag hele livet. Vi blir født i arkitektur, vi lever i arkitektur og vi dør i arkitektur. Arkitekter, politikere og utbyggere har et felles ansvar for å formgi vår tid. Likevel har kanskje arkitektene, som er trent i å sette menneskets behov i sentrum, et spesielt ansvar når vi skal gi omgivelsene våre form. Stemmene i disse brevene er derfor vel verdt å lytte til når byen skal utvikles. Det vi bygger og former i dag, vil i fremtiden vitne om vår samtids politiske, kulturelle og sosiale historie. Vi vet at arkitekter og politikere ikke alltid har sammenfallende ambisjoner eller visjoner, men for å lykkes med å skape en god by både for oss selv og for våre barn, er det viktig at vi lytter til og lærer av hverandre. Disse brevene symboliserer et stort engasjement for Oslo, og de inneholder noen viktige råd og betraktinger som vi håper du vil ta med deg i ditt videre arbeid. Blant de som har skrevet til deg, er utvalgte arkitekter, byplanleggere og landskapsarkitekter fra Oslo, men her er også stemmer fra resten av Norge og utlandet. Det de alle har felles, er en relasjon til Oslo. Utover dette, representerer de ulike aldersgrupper, erfaringsbakgrunn og et daglig virke i ulike deler av byutviklingsfeltet; i alt fra private arkitektkontorer, byråkrati, utbygger- og undervisningssektor. Utstillingen «Kjære ordfører: Oslo» er Oslos versjon av «Letters to the Mayor», et internasjonalt prosjekt initiert av kunst- og arkitekturgalleriet Storefront for Art and Architecture, New York. Siden 2014 er det blitt gjennomført i byer over hele verden, blant andre Bogota, Mexico City, Athen, Taipei, Lisboa og New York City. Storefront for Art and Architecture samarbeider med ulike lokale institusjoner for å utvikle og gjennomføre prosjektet på hvert sted. Oslo arkitekturtriennale er glade for å være Storefronts lokals samarbeidspartner for Oslo-versjonen. Til slutt vil vi nok en gang si tusen, tusen takk for ditt engasjement, din åpenhet og din generøsitet i arbeidet med dette og tidligere prosjekter. Vi gleder oss til å følge den fortsatte utviklingen av Oslo. Alt det beste, Oslo arkitekturtriennale

KJÆRE Oslo arkitekturtriennale, kjære alle sammen. Igjen sprenger Arkitekturtriennalen grenser og legger til rette for en ny arena og form for debatt, diskusjon og dialog. «Letters to the Mayor» eller «Kjære ordfører» er et sterkt og spennende prosjekt. Jeg har fått brevene, sett litt på dem, men innser at det vil ta tid å gå gjennom dem og ta til meg all kunnskap, alle perspektiver, innsikten, engasjementet og den store kjærligheten som er viet til Oslo by, og det som blir fremhevet av både særpreg og kvaliteter. Tusen takk! Det har vært spennende lesning. Jeg skal lese de igjen og igjen og bruke dette i videre arbeid. Jeg skal videreformidle brevene til byrådet og til bystyret. For vi politikere kan ikke fatte bedre beslutninger enn de vi har kunnskap om. Dette er viktige brev og viktige innspill. «Kjære ordfører, husk at byen lever lengre enn deg», står det i et av brevene. Det er både viktig og riktig å huske på. Vi skal leve i en by som vi skal tilrettelegge, for våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner. Derfor er det så vanskelig, og derfor er det så innmari viktig, å diskutere nettopp arkitektur ”Jeg skal lese de igjen og igjen og og byutvikling. Vi må ta fortiden med oss inn i bruke dette i videre arbeid. Jeg skal fremtiden.

videreformidle brevene til byrådet og

til bystyret.” «Vi mener Oslo burde ha en visjon om å bli den byen i Europa som har de beste offentlige rommene», skriver A-LAB ved norsk arkitektkontor. Nettopp det å sette oss +konkrete mål og jobbe etter, er nødvendig. Det å sette et slikt mål sier tydelig ifra om hvor vi ønsker å gå og hva som er visjonen og ønsket i utviklingen av Oslo. Jeg synes det er en god og viktig visjon. Den matcher også det vi nå gjør i den rødgrønne politikken som gjennomføres i byen og det samarbeidet vi har når det gjelder «bilfritt byliv». I mange av brevene er det satt fokus på at byen må være for alle; at Oslo må være en inkluderende by. Vi må huske at fasader og yttervegger i de raskt fremvoksende nye delene av Oslo er 10

utgangspunktet for byrommene. Vi ønsker at Oslo skal utvikle steder hvor folk kan være, uten å måtte bruke penger. Vi ønsker å ha flere møteplasser innendørs hvor folk kan møtes og bli kjent med andre, for å bidra til integrering. Her vil jeg nevne det vi allerede gjør med de meråpne bibliotekene. Vi må bygge en by som ikke øker forskjellene. Innspillene er fra det helt overordnede, som å passe på at byens gater, vann og parker er rene; at eksisterende områder ses i sammenheng med nye, og at det skapes gode forbindelser på tvers av byen, både fysisk, kulturelt og sosialt. Fra det overordnete til det mer konkrete blir det blant annet foreslått at Oslo må sikre marka – for marka er viktig, ikke bare nå , men også for kommende generasjoner. Et av forslagene er å legge gravplasser inntil markagrensa, for å lage en mur rundt hele byen. Jeg tror ikke det er ønskelig, men markagrensa står uansett fast. Det disse brevene tydelig viser er at arkitektur påvirker og utvikler byen, og det påvirker også samhandlingen og tryggheten i byen. Derfor skal vi om ikke lenge legge frem en melding om arkitekturpolitikk i Oslo. Slik at vi har et bevisst forhold til arkitekturpolitikk og bruker det når vi planlegger byen. Det er lagt et løp for å sende meldingen på høring i januar/februar og videre til politisk behandling deretter. Jeg håper at dere alle engasjerer dere i meldingen, gir tilbakemeldinger og lar det bli et spennende dokument som skal bygge og forme Oslo inn i fremtiden. Brevene vi diskuterer her i dag blir også en viktig del av innspillene. Oslo er en by i vekst. Dette gir oss noen spennende muligheter og stiller strenge krav til oss politikere om å sikre at utviklingen skjer på en miljøvennlig og inkluderende måte. Samtidig betyr det selvfølgelig også større behov for boliger, barnehager, skoler, sykehjem, kulturarenaer, møteplasser og næringsbygg. Vi skal gjøre Oslo attraktivt og innbydende. Oslo skal tilrettelegge for at alle kan gå, sykle og bruke kollektivtrafikk. Vi skal bygge en by som har fine og flotte områder for lek og rekreasjon for barn og voksne. Vi skal tilrettelegge for urbant landbruk. Det skal gjøres attraktivt for alle å dyrke sine grønne vekster. Sentrum og Oslo er i gang med å endres og får nye rom for byliv og attraktivitet. Vi har et prosjekt som heter «Bilfritt byliv», og der håper jeg at mange av dere er invitert inn og er aktive deltagere i prosjektet. Skal vi lykkes med «Bilfritt byliv», så må vi gjøre det sammen. Oslo skal være en by som er god å leve i og vokse opp i, og alle skal føle seg trygge og være en del av et fellesskap. Det å være seg bevisst at det er gjennom byutvikling vi bygger en trygg by er viktig og nødvendig ha som et perspektiv. «Urbanisme er et strategisk 11

verktøy for å bygge bort kriminalitet», sier Safe City-Urban Link i sitt brev. Oslo kommune har satt seg ambisiøse mål i sin politikk: Vi skal bruke veksten som Oslo fremdeles opplever til å utvikle byen positivt. Vi skal levere kraftfulle svar på klima- og miljøutfordringene vi står overfor. Vi skal gjøre jobben for at økte sosiale og økonomiske forskjeller reduseres. Derfor er det så flott å bli minnet på at arkitekturpolitikk kan være med på å redusere forskjeller. Det handler om å utvikle en flott by til noe enda bedre – for alle. Skal Oslo bli byen vi alle ønsker, er vi avhengig av bredt samarbeid med dere! Skal vi greie det, så må vi greie det sammen. Derfor er jeg så glad for alle innspillene om at vi må legge til rette for mangfoldet. «Mangfoldet er mer enn festtaler. Det er faktisk et premiss i samfunnsutviklingen», skriver byantikvar Janne Wilberg. Jeg er enig i at vi må ha bygg som inviterer byen inn, ikke sperrer offentligheten ute og privatiserer områder. Vi har for mye av det allerede! Niels Marius Askim skriver at «Farene med for rask utvikling av byen er mangel på visjoner og tid i planleggingen. Det er fort gjort å miste kvaliteter som er selve grunnlaget for innbyggernes gode opplevelser i byen.» Jeg er enig i at kommunen må være en mer aktiv byutvikler på de tomtene vi eier selv. Vi må være varsomme mot å la laveste pris gå foran gode løsninger. Byggingen av et nytt regjeringskvartal vil være med å definere hvordan vi går inn i fremtiden som storby og nasjon. Jeg mener at vi som stolt nasjon må få til et regjeringskvartal som ivaretar våre verdier – åpenhet, demokrati og tilgjengelighet med gateliv, barn og mennesker i sentrum. Det må bygges bygg som på alle måter er miljøvennlige, som ivaretar kulturminner og stolt fører disse videre. Et nytt regjeringskvartal vil tross alt definere oss som nasjon og våre demokratiske verdier. Derfor er det så viktig at historien og kunsten tas vare på. Staten må gå foran når det gjelder å ta vare på kulturminnene. Jeg er derfor ikke overrasket, og egentlig veldig glad for, at flere av brevene tar opp forslaget som regjeringen har lagt frem om nytt regjeringskvartal. Uttrykket i prosjektet som regjeringen har foreslått er for stort. Jeg er redd for at det ikke vil skape de gode og trygge byrommene vi trenger, men i stedet legger denne delen av byen død. Det er ikke det vi trenger i Oslo. Dere har nå sjansen til å appellere til de som sitter og forhandler om ny regjering og regjeringskonstellasjon – om å endre planene for regjeringskvartalet. Oslo har sagt sin mening, men vi har til nå ikke blitt hørt.

”Skal vi lykkes i vår byutvikling er vi avhengig av kvalitet i alle ledd. Det betyr gode fagmiljøer som gir råd til politiske beslutninger.”

Skal vi lykkes i vår byutvikling er vi avhengig av kvalitet i alle ledd. Det betyr gode fagmiljøer som gir råd til politiske beslutninger. Kommuneplanen som er til behandling i byråd nå, og som vil komme til politisk behandling i 2018, beskriver hvordan Oslo kommune vil utvikle byen frem mot 2040. 12

Kommunens visjon er at Oslo skal bli grønnere, varmere, mer skapende, og ha plass til alle. Oslo vokser med mange nye innbyggere hvert år. Veksten gir oss mulighet til å gjøre byen til et mer sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig samfunn. Oslo skal bli en nullutslippsby og drive frem et taktskifte i klima- og miljøpolitikken. Oslo kommune vil legge til rette for økt boligbygging, bidra til å redusere sosial ulikhet og styrke folkehelsen. Jeg inviterer dere med for å diskutere og gi innspill til kommuneplanen.

”Den ærlighet, oppriktighet og kjærlighet

Takk for all kunnskap, engasjement, erfaring og dere har vist til byen vår er rørende. Dette er kompetanse dere har delt med Oslo kommune jeg veldig takknemlig for. På vegne av byen gjennom brevene. Takk for at dere bruker ønsker jeg å si tusen takk for alle bidragene!” stemmen deres. Takk for det dere gjør for Oslo. Den ærlighet, oppriktighet og kjærlighet dere har vist til byen vår er rørende. Dette er jeg veldig takknemlig for. På vegne av byen ønsker jeg å si tusen takk for alle bidragene! Jeg er opptatt av at vi skal ha en by der vi er åpne og rause, og der vi legger til rette for at alle kan være med å bestemme. For en liten tid tilbake hadde Tigerstadsteateret og Oslo Nye Teater en installasjon i rådhuset der det kom inn flere hundre forslag fra barn og unge. Dette var «Letters to the Mayor» fra barna. Det var gode og velformulerte forslag, og barna var opptatt av livet sitt og fremtiden. De var opptatt av trygg skolevei og at Oslo som by skal ta vare på alle. Jeg skal nå få installert en forslagskasse for barn og unge på rådhuset der de kan skrive brev til ordføreren og la stemmen sin blir hørt. I mange av brevene vi diskuterer her i dag står det også om hvordan vi har skapt en by for voksne; at vi i større grad må erkjenne at også barna er viktige brukere av byen. Det står at vi må skape en by hvor barn er trygge og kan bevege seg fritt i sine nabolag. Jeg deler disse tankene og vi er i ferd med å handle. Jeg vil også si tusen takk for invitasjonen fra Cecilie Wille til en sykkeltur og middag. Den invitasjonen og middagen på St. Hanshaugen ser jeg frem til! Kjære alle sammen, Oslo er min by, din by, vår by som vi sammen skal utvikle. Vi er her fordi vi setter pris på Oslo og fordi vi må tørre å tenke stort og utfordre oss selv i utviklingen av Oslo. Vi må tenke inkluderende, og vi må tenke på kultur, næring og spennende møteplasser. Tusen takk for alle brevene! Marianne Borgen, ordfører i Oslo 13

Utstillingsåpning, 26. september Rundt hundre arkitekter og andre interesserte var tilstede for å høre ordfører Marianne Borgens tale og overvære åpningen av utstillingen Kjære ordfører: Oslo den 26. september. Direktør for Oslo arkitekturtriennale ønsket velkommen og innledet en diskusjon der ordføreren og leder for byutviklingskomiteen i Oslo, Victoria Evensen, møtte arkitektene Cecilie Wille, Adnan Harambasic og Marianne Skjulhaug til en samtale. En fyldig reportasje fra arrangementet kan leses på Byplanoslo.no, ”Dette vil arkitektene med byen”. Dagbladets anmeldelse av utstillingen kan leses her.

Fra brev til politikk, frokostmøte med Plan- og bygningsetaten 17. oktober fant Plan- og bygningsetatens frokostmøte om arkitekturpolitikk sted. Det tok utgangspunkt i tre av brevene, og satt temaene barn i byen, offentlige rom og langsiktig utvikling på agendaen. Panelet besto av Iwan Thomson (Lala Tøyen), Inger-Lise Saglie (NMBU) og Magnus Berg Jørgensen (A-lab), som alle hadde skrevet brev til ordføreren, samt leder for Rådet for byarkitektur, Ellen Hellsten, og byrådssekretær for byutvikling, Rasmus Reinvang (MDG). Møtet var et ledd i medvirkningsprosessen for utviklingen av Oslos arkitekturpolitikk. Opptak fra arrangementet kan sees på Plan- og bygningsetatens Facebook-side.

”Plan- og bygningsetaten valgte å delta i prosjektet på grunn av vårt pågående arbeid med arkitekturpolitikk for Oslo. Kjære ordfører presenterer en frisk vinkling til debatten om Oslos byutvikling. Velformulerte skriftlige innspill fra dyktige fagpersoner i dette formatet setter viktige temaer på dagsorden og er verdifulle inn i arbeidet med arkitekturpolitikken. Prosjektet har vært en interessant del av medvirkningsprosessen, har bidratt til å aktualisere debatten om den kommende arkitekturpolitikken, og har gjort den kjent i fagmiljøet. Tusen takk til initiativtaker, alle involverte og ikke minst takk til alle

Planbrevskriverne!”

og bygningsetaten i Oslo

Hvem bygger vi byen for? Debattmøte med OAF 19. oktober arrangerte Oslo arkitektforening (OAF) debatt i utstillingen, der de tok opp et tema som flere av brevene adresserte: Byen vår utvikler seg raskt, og i flere av brevene uttrykkes bekymring for kvaliteten på det som bygges. Arkitekten for det nye Nasjonalmuseet, Klaus Schuwerk, var til stede for å utdype sin bekymring for om man i byggeprosessen gir bygget den soliditet og kvalitet et slikt bygg krever. Fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (NAL), Camilla Moneta, er opptatt av om boligene som bygges i dag møter behovene til fremtidens befolkning, og Else Abrahamsen fra Makers’Hub ville vite hvem ‘alle’ er, i politikernes visjon om å bygge en ‘inkluderende by med plass til alle’.

”Arkitekter har mange ulike roller, fra formgivere til debattanter og politikere og det vi syns er veldig interessant med prosjektet ’Kjære ordfører’ er at arkitektene blir utfordret på å komme med tydelige innspill til hvordan vi sammen kan skape en bedre by. Brevene som kom inn, utstillingen og debattene underveis understreket for oss hvor rik, mangfoldig og viktig arkitektenes og arkitekturens rolle er i samfunnet. Takk til OAT for å ha initiert og gjennomført et spennende prosjekt og en spesiell takk til alle som tok seg tid i en travel hverdag til å komme med sine innspill og delta som brevskrivere og i samtalene på DOGA!” Oslo Arkitektforening (OAF)

BREV

Kjære ordfører, Vi elsker Oslo!! Kanskje ¿nsker vi oss som arkitekter ßere uformelle byrom, steder som ikke er perfekt designet men hvor det meste kan skje. Vi ¿nsker at det som bygges har h¿yere hŒndverksmessig kvalitet og ofte lurer vi pŒ hva ville skjedd om kommunen selv var ÇbyutviklerÈ pŒ de fŒ tomtene de fortsatt eier. Som foreldre ¿nsker vi oss et ordentlig innend¿rs bad og som grundere så ønsker vi ofte at gode l¿sninger gŒr foran lavest pris nŒr kommunen velger samarbeidspartnere og prosjekter. Men egentlig så må vi jo innrømme at vi har det ganske bra i byen vŒr. Noen ganger tenker vi at vi kanskje har det for braÉ Hilsen, Adnan Harambasic, pŒ vegne av

Ordfører Marianne Borgen Ordførerens kontor, Rådhuset 0037 OSLO

OSLO, 15.08.2017

OSLO MÅ BLI BYEN MED DE BESTE OFFENTLIGE ROMMENE! Kjære ordfører, Takk for sist og for at du støttet solcelleprosjektet vårt! Med solcelletrærne ønsket vi å lage små møteplasser i byen. Vi mener møteplasser i ulike skalaer og sammenhenger er noe av det viktigste arkitekturen kan bidra med i vår tid, og nå har vi en utfordring til deg. Vi mener Oslo burde ha som visjon å bli den byen i Europa som har de beste offentlige rommene! Vi vet at du er opptatt av at byggeboomen vi opplever nå ikke skal gå på bekostning av miljøet, men tvert imot bygge opp under bærekraftige byer der folk finner det de trenger i det daglige der de bor. I planleggingen av byene våre er arkitekter sentrale, men vi mener det er viktig at dere politikere også er oppmerksom på hva samfunnsfagene kan bidra med når vi også skal legge til rette for sosial bærekraft. Det er gode tider i Oslo, og det bygges boliger og bydeler for alle de som ønsker å bo og leve her. Men hva når denne bølgen en dag trekker seg tilbake? Hvilke områder vil fortsatt være attraktive da, som steder der folk trives og føler tilhørighet? Vil vi sitte igjen med halvutbygde, tette byområder som faller i verdi fordi de ikke har fått «satt seg» som egne steder? Danner vi i dag grunnlag for ghettofisering? Vi er bekymret for at det ikke legges nok vekt på at de nye husene er vegger i nye uterom. Når vi bygger nytt i stor skala, skaper vi samtidig nye steder som skal ha sin egen identitet. I dette mener vi at møteplasser er en viktig nøkkel. Folk trenger steder som innbyr til uplanlagte møter, der man kan oppleve et fellesskap og bli mer eksponert for hverandre. Det handler om utvikling av en veldig viktig kapital: tillit og trygghet. Samtidig som vi har byggeboom, planlegges stadig flere områder som bilfrie. Hvordan skal vi bruke disse? I dag fremstår mye som vilkårlig av det som er satt ut av benker og maling på asfalten.. Vårt råd til deg, og som vi også har gitt oss selv, er å lære fra samfunnsviterne og atferdsviterne, som kan fortelle oss mye om hvordan folk opplever og oppfører seg i bygde omgivelser. Dette er ikke enkle saker, men vi forsøker å lære fra atferdsforskning: -

Rom som skal oppleves som reelt offentlig tilgjengelige må ha ulike «magneter» som tiltrekker ulike typer mennesker.

Det må være tydelig definerte soner som viser hva som er offentlig, halvoffentlig og privat. Når det er tydelig for folk om de står på en privat terrasse eller en offentlig gangsti, for eksempel, viser forskningen at denne forståelse øker aktiviteten i begge sonene. Offentlige rom må ha en ikke-enhetlig estetikk for at de ikke skal oppleves som ekskluderende.

Midlertidig aktivitet er fint for å gjøre folk oppmerksomme på nye steders beliggenhet og utstrekning, men det er bare ett av flere nødvendige virkemidler. Det trengs også mer dyptgripende tiltak for å skape godt byliv på sikt. Det er byggene som danner veggene i uterommene, og de må både ha innhold og førsteetasjer som legger til rette for opphold og aktivitet. Vi trenger mer ikke-kommersiell aktivitet i førsteetasjene. Det nytter ikke å bare bestemme at det skal være forretninger og servering i områder der næringsgrunnlaget ikke finnes ennå. Et eksempel er Hovinbyen, der man har definert flere gater som kommersielle, samtidig som man har bestemt at Økernsenteret skal være et kommersielt tyngdepunkt. Hvordan skal dette henge i hop? Vi må spille på andre ting enn butikker og servering. For å få liv i byen, trenger vi ikke bare å legge til rette for forbruk, men også opplevelser. Vi ønsker oss rom for å lage ulike strategier for ulike steder. Én løsning er større fleksibilitet i førsteetasjene, med mulighet for å gjøre om for eksempel fra boliger til kommersiell aktivitet etter hvert som for det grunnlaget kommer. Ett grep som hjelper på dette er når førsteetasjene gis en større takhøyde, slik at de er mer egnet for butikker og servering på sikt. Likevel blir slik transformasjon vanskelig i praksis, når boligene selges til private. Kanskje er det på tide at kommunen selv eier førsteetasjer igjen, eventuelt at dere krever at utbygger selv forvalter dem som utleieboliger i første omgang? Uansett tiltak er det viktig at vi bygger byen på en slik måte at den kan endres i takt med samfunnsutvikling, marked og behov. Hvis man ser for seg en slik modell, kan soner som starter som forhager kan for eksempel gjøres om til serveringssoner etter hvert som bylivet vokser. Ikke alle nye steder er sentrumsnære, og ofte er det de lokale beboerne som skaper bylivet. Derfor må vi være kloke i og programmere nye områder på en måte som oppmuntrer folk til å bruke parker og fellesområder. Vi trenger et regelverk som er fleksibelt nok til at vi kan diskutere hva som er kvalitet i ulike kontekster og prosjekter. Ofte er regelverkene for rigide og bremser oss i å finne ulike løsninger for ulike sammenhenger. Kjære ordfører, vi har felles verdier om mangfold og miljø å legge til grunn for utvikling av byen vår. Det gir den kraften vi trenger til å utrette noe sammen og til å overraske oss selv og andre med nyskapende løsninger. Vi inviterer deg til å komme til en episode av vår ukentlige «kompetanselunsj». Lunsjen er på tirsdager – velg hvilken du vil i høst, så kaller vi inn! Temaet vil da være hva slags spillerom vi har for å hindre ghettofisering av Oslo og bli kjent som byen med de beste møteplassene.

Beste hilsen

Geir Haaversen, daglig leder og partner

Magnus Berg Jørgensen leder urbanisme og partner

Julie Sjøwall Oftedal strategisk leder og partner

André Tavares Rua do Breiner, 239 4050-126 Porto Portugal

Lajes do Pico, August 14th 2017

Dear Mayor Marianne Borgen, I write from the Azores, a volcanic archipelago in the North Atlantic. While here, I have reflected on how Oslo’s architectural policies can either bring the world closer or push us further apart. How can the architectural policy of a Norwegian city be meaningful to a place like these magic islands? Architecture seems to be a simple action of building in relation to a specific place, affecting its local community and the urban, economic and social dynamics of its surroundings. I know there is a strong architectural community in Oslo with whom you can consult and discuss the city’s architectural priorities. A construction often calls for the reconciliation of interests and needs. As mayor, you have a tremendous responsibility to avoid favouring private interests that jeopardize the collective welfare of the city and its citizens. Listen to what Oslo architects have to tell you, they are trained to think and act to resolve such contradictions. My small contribution to this discussion, especially today when I seem lost in the Atlantic, is to remind you that architectural decisions have a global impact. It might seem odd, but a simple architectural decision in Oslo can resonate in many places throughout the world. Beyond its local impact, architecture relates each place to the world around it. The city of Oslo has a significant maritime culture, and at a time when natural resources are endangered it is worth recognizing the power of architecture to reinforce an Atlantic cultural space. Sincerely yours, André Tavares

+351 936675132 andre@dafne.pt

Oslo, 5. september 2017

Kjære ordfører

Byens fysiske omgivelser setter mange av rammene for vår livsutfoldelse, daglige gjøren, laden og opplevelse. Om vi er alene, sammen, mange eller få. Utformingen av våre omgivelser er en viktig oppgave, som påvirker så ufattelig mange flere enn de som er direkte involvert i den enkelte store eller lille planen eller det enkelte store eller lille prosjektet. Oslos kjennetegn er variasjonen. Den er satt sammen på mer eller mindre gode måter av små og store områder med forskjellig karakteristika, helt ned til de enkelte bygningene og byrommene mellom dem. Mange steder svært godt, noen steder så tilfeldig at det er sjarmerende, men oftere mer tilfeldig og langt dårligere enn det kunne ha vært. Mange av de enkelte bygningene, kvartalene og områdene henger for dårlig sammen. Mellom dem er de private, halvoffentlige og offentlige rommene som byens befolkning bruker og deler; hager, bakgårder, forhager, fasader, veier, gater, førsteetasjer, veistubber, riksveier, fortau, funksjoner, rabatter, sykkelstier, gågater, plasser, torg, parker og tak. Det som rammer dem inn er planen, prosjektet og arkitekturen – våre menneskeskapte omgivelser som viser hvordan vi bebygger samfunnet; hvordan vi forvalter, planlegger, prosjekterer og bygger for å møte samfunnsutfordringer med gode løsninger som gir rammene for enkeltmenneskers liv. Ansvaret for å sørge for at det enkelte prosjektet – den enkelte biten – henger godt sammen med de andre og skaper gode omgivelser er delt mellom mange individer og institusjoner. Så mange at ansvaret etter hvert forvitrer. For å styrke det personlige ansvaret kan vi vise det frem for hverandre og for ettertiden. Da kan det hende vi alle anstrenger oss enda litt til for å sikre at det bygde resultatet blir godt hver gang. Og at det gir noe tilbake til byen ut over seg selv. La oss derfor montere en liten plakett på hvert eneste bygg i byen som forteller oss: -

hvem som planla det (eiendomsutvikleren og planleggeren) hvem som besluttet det (byråd og bystyre) hvem som fikk det bygget (utbyggeren) hvem som tegnet det (arkitekten og andre rådgivere), og hvem som bygget det (byggmesteren).

Andreas Vaa Bermann

14.08.17, Oslo Anne Gjesdal Bjørndal Faglig leder for arkitektur, Rodeo arkitekter Youngstorget 2a, 0181 Oslo Ordfører Marianne Borgen Rådhusplassen 1 0037 Oslo

Kjære Ordfører,

Boligmarkedet i Oslo: rutene viser gjennomsnittlig pris per kvadratmeter innenfor et gitt område på ca 750 x 750 m. Kartet er basert på alle boligsalg via finn.no i 2014.

Er kvadratmeterprisen vårt uuttalte kollektive samtykke til Oslos sosiale lagdeling?

20 000 kr/ m2

110 000 kr/ m2

AUGUST 2017

Til ordføreren i Oslo, Marianne Borgen

Når de døde fortetter

- fritt etter Ibsen. Kjære Marianne, Som min far sa en gang, (han husker det ikke selv); «De forventningene folk har til deg, de må de lære seg å leve med!» Dette hørte jeg som et argument for at man må tro på seg selv og sine visjoner. Du har, for eksempel, engasjert deg i å sikre Oslos naturverdier. Personlig blir jeg ikke avskrekket dersom du tar i bruk sterke virkemidler for å få igjennom dine visjoner. Her er ett eksempel på et sterkt virkemiddel - Enhver by trenger grenser for å ikke flyte ut og for å opprettholde en tetthet som skaper et samspill og aktivitetsmangfold som man kan trives i. Oslo har kanskje verdens fineste bygrense i marka. La oss en gang for alle gjøre den uangripelig! Enkelte ting er for viktige til at de skal avgjøres av arkitekter, politikere eller utbyggere. Det går rykter om boligtrøkk og stigende folketall i Oslo. Tilhengere av ettroms skriker etter handling! Med andre ord, det er mulig at man nå må gjøre noe drastisk for å sikre at man ikke pusjes til å lempe på markagrensa. En gjeng som ikke er så opptatt av samspill, men som er gode til å verne om sin plass, er de døde. Men de døde krever også plass. Oslo har ikke i kommuneplanen en plan for flere gravplasser* i byen. Jeg foreslår at man anlegger gravplasser som et belte rundt Oslo by. Akkurat ved markagrensa. La marka bli voktet av de døde, så livet og mangfoldet kan dyrkes både i den tette byen og i den vitale naturen! Så slipper man å spekulere mer i om man burde la folk få bygge ut i marka. Kanskje er ikke min løsning den beste. I så fall finner du en annen. Jeg har store forventninger til både deg og de døde. Det håper jeg du kan leve med! med vennlig hilsen Astri Margareta Dalseide, arkitekt, Kåmmån AS *https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/endringer-i-gravferdsforskriften/id710993/ Med virkning fra 1. januar 2012 ble uttrykket ”kirkegård” i gravferdsloven og i en rekke andre lover endret til ”gravplass” for å gjøre lovenes ordlyd mer livssynsåpen. Den samme endringen er nå gjennomført i forskriften, også slik at betegnelsen ”kirkegårdsplan” erstattes med ”plan for gravplassen”. Dette får virkning for ordlyden i en rekke bestemmelser. Navnet på gravplasser er ikke et lovregulert spørsmål. Det vil fortsatt være adgang til å bruke begrepet kirkegård som en del av navnet på en konkret gravplass. http://www.nationen.no/politikk/nytt-forsak-pay-ay-gjare-astmarka-til-nasjonalpark/ https://www.aftenposten.no/osloby/i/zGPwq/Oslo-vil-bygge-i-Marka https://www.budstikka.no/valg2015/nyheter/boligpolitikk/n-av-fem-vil-bygge-i-marka/s/5-55-141445 https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8xb5r/Vi-vil-bygge-byen-innenfra--ikke-ute-i-Marka--Raymond-Johansen http://e24.no/makro-og-politikk/kaare-willoch-vil-bygge-boliger-i-oslo-marka/20102804 https://www.nrk.no/norge/full-splittelse-om-markagrensene-1.12514656

BRYONY ROBERTS STUDIO

14 August, 2017 Dear Mayor Marianne Borgen, As an American working in Oslo, I am constantly impressed with Norway’s enlightened policies with respect to gender equality, healthcare, education, prisons and infrastructure. In many ways, Norway serves as a model to the rest of the world. But Norway has not been acting as a model for supporting cultural heritage in recent years, particularly in the city of Oslo. As a professor at the Oslo School of Architecture and Design, I had the pleasure to lead our school’s proposal for the Nytt Regjeringskvartal Parallelloppdrag organized by Statsbygg in 2015. Our group focused on integrating the historic structures of the Government Quarter—specifically the Høyblokka and the Y-blokka—into the development of new office spaces. As exceptional examples of late modernist architecture in Norway, both the Høyblokka and Y-blokka deserve to be restored and the relationship between them maintained. But we were shocked at the resistance we faced to reusing these historic buildings and the government’s willingness to demolish the Y-blokka, despite many available options for reinforcing and securing it against future attacks. The justification for this resistance was always the bottom line—economic concerns dominated over consideration for the cultural heritage of Norway. This process overlooked the importance of these buildings not only as artistic achievements but also as sites of collective trauma and memory. Many of Norway’s most famous architects and architectural theorists gained prominence by advocating for a thoughtful relationship to existing conditions. Sverre Fehn, for example, produced an internationally recognized integration of a historic structure with his Hedmark Museum. There is a long and rich history of working with historic structures in this country. When we entered the Nytt Regjeringskvartal Parallelloppdrag, we expected to encounter some of these values in the planning process, and were disappointed to find almost a complete lack of willingness to work with historic architecture. These issues are returning with the recent debates about memorializing the 22 July attacks, both in the Regjeringskvartalet and on Utøya. The fact that Jan Tore Sanner has cancelled the contract with Public Art Norway for both sites speaks to a lack of concern for the representation of memory in the Regjeringskvartalet. As with the Nytt Regjeringskvartal process, the removal of the public art agency from the planning of the government quarter memorial shows a focus on future development over consideration for the delicacy of representing and addressing trauma. While there is discrepancy between the Norwegian national government’s handling of the site and Oslo city’s preferences, the city government still has a role in the process and this is an important moment to fight for its own history. Sustaining cultural heritage is a key responsibility of government. Only governments can provide continuing resources over time to support historic sites, memorials, and archives. They can survive the volatility of trends and sustain cultural records for multiple generations. It has been disappointing to see this priority get eclipsed by the economic and political interests of the moment in Oslo. But hopefully the city can draw on its rich history of architectural practice and discourse, as well as a new generation of architects increasingly interested in heritage issues, to bring architectural history and new design together. Respectfully,

Bryony Roberts

Oslo, 21. august 2017 Kjære Ordfører

Kjære Ordfører; jeg vet du er opptatt av god folkehelse, lavutslippssamfunn, god integrering, bedre eldreomsorg, mindre fattigdom, boligprisdempning og at du brenner for å skape en by for den fremtiden vi ønsker oss. Jeg vil fortelle deg om hvor du har et stort og uutnyttet potensiale for å oppnå disse viktige politiske målsettingene. Jeg tenker på boligsektoren. Du vet sikkert at boligen er sentral for vår helse og velvære, sosial tilhørighet og trygghet, at den utgjør en viktig faktor i vår personlige økonomi. Boligene utgjør også en vesentlig del av byens og landets samlede kapital, og boligkvalitet har stor betydning for opprettholdelsen av et velferdssamfunn. Vellykket boligutvikling er dessuten en avgjørende faktor for god byutvikling. Kjære Ordfører; jeg vil benytte anledningen til å be deg om en tydelig politisk holdning til kvalitet i boliger og boområder i byen vår. I dag ser vi tendenser, særlig i pressområder, til at det er tempo og kostnadskutt som er målene for boligutviklingen. Konsekvensen er titusenvis av kvadratmeter leilighetsbygg med boenheter som er lite fleksible og lite tilpasset ulike befolkningsgrupper og livsfaser. Hva med boliger som er små, men som har tilgang på fellesfunksjoner? Hva med boliger som enkelt kan omgjøres fra en liten til en større husholdning slik at man kan bli boende gjennom flere faser av livet? Hvordan kan vi bygge med større fokus på sambruk og sosial interaksjon? Hva må til for at det vi bygger holder seg over tid, er bærekraftig? Hvilke valg skal beboerne av morgendagens boliger gis? Kjære Ordfører; jeg vil anbefale deg å støtte alt som stimulerer til nyskaping gjennom tverrfaglige samarbeid mellom akademia, byggenæring, beslutningstakere og kommersielle aktører. Brede samarbeid og politisk forankring er nemlig nøkkelen til å utvikle egnede boligtyper og attraktive, varige bomiljø for den fremtiden vi ønsker.

1 30

Jeg vil be deg om å legge til rette for eksperimentering og nyskaping, ved at områder i byen får gunstige vilkår i å utvikle pilotprosjekter. Jeg vil anmode deg til å bidra med incentiver for de som ønsker å ligge i forkant, som er villige til å utfordre konservative boligprodusenter på typologier, boligens egenskaper og pris. Din politiske påvirkning kan bidra til at de som både har visjoner, gjennomføringsevne og samarbeidsegenskaper får muligheten til å vise hvilke potensialet som ligger i å utforske og bygge ulike bolig- og boformer. Kjære Ordfører; Oslo og Akershus skal øke sin befolkning med 400 000 innbyggere frem mot 2030. Arkitektene vil gjerne så gjerne bidra til at det skjer på en god måte! Oslo har de beste arkitektene og rådgivere du kan ønske deg, vi har utviklere med evne og vilje til å bygge mer fremtidsrettet, vi har en kompetent byggebransje, vi har forskning og internasjonal erfaring å høste fra. Men, kjære Ordfører, byen trenger din hjelp til å komme i gang, raskt nok, med innovasjon og nyskaping. Med de riktige virkemidlene kan byens boligsektor bli et viktig verktøy i arbeidet med å nå det tverrpolitiske målet om et lavutslippssamfunn der velferd og likhet fortsatt står sterkt.

De beste hilsener, Camilla Moneta Arkitekt MNAL og fagsjef i Norske arkitekters landsforbund

2 31

Kjære ordfører, Vi lever i en tid preget av urbanisering, globalisering, digitalisering, klimautfordringer og raske skiftninger. Oslo vokser og er i endring. Viktigst av alt i denne utviklingen er å ta vare på det som er av verdi, samtidig som vi utvikler det nye. Hva viderefører vi. Hva oppgir, river eller endrer vi. Hva dyrkes, sås, høstes. Hva tar vi med videre. Hva levner vi ettertiden. Dette er sentrale spørsmål.

Byens «genius loci», eller «stedsånd», i form av en mangefasettert egenart behøver å dyrkes. Samtidig bør røde løpere i sterkere grad legges ut for prosjekter som på en innovativ måte svarer til vår tids utfordringer og muligheter. Hvordan skilles klinten fra hveten, og gull fra gråstein, i stadige prioriteringer som i tilsynelatende uoverskuelig grad påvirker helheten. Neppe ved ikke å lytte til fagstanden. Arkitekt Sverre Fehn sa; «Likegyldighet er det verste, harmoni er det nest verste.» Arkitekturen er ikke isolert, men en integrert del. God arkitektur er ikke pent, men genuint. God arkitektur er lim: den binder historie sammen og gir steder sammenheng. Den gir mening, og rører noe ved oss. God arkitektur er mangelvare. Den er verdifull og må forvaltes godt. Kjære ordfører: Tenk helhetlig og visjonært, langsiktig og også forsiktig. Som ordfører av hovedstaden representerer du hele landets interesser. Vokt felles verdier vel. La ikke frykt eller uvitenhet styre utviklingen. Aksepter ikke at Y-blokken rives uten god nok grunn. Bygningen og dens plassrom er det motsatte av likegyldig. Det er ladet med verdifull historie, og et potensiale for videre utvikling. Skån miljøet for giftig byggeavfall. Undersøk i stedet hvilke muligheter som ligger i gjenbruk. Utnytt kulturarven Y-blokken representerer til byens beste. La kommende generasjoner få oppleve Viksjøs arkitektur, med Nesjar og Picassos bygningsintegrerte kunst. De vil vite å verdsette det.

Etterlys kloke bestillinger og god forvaltning. Etterlys de beste alternativene for et fremtidsrettet nytt Regjeringskvartal, og et faglig spillerom som løfter mulighetene frem.

Caroline Hatlen Støvring Sivilarkitekt MNAL

Kjære Ordfører Marianne Borgen, Lenge var arket tomt før jeg klarte å skrive. Etter en lang stund tenkte jeg at det enkleste ville være å invitere deg hjem til meg på middag på Adamstuen. Da kunne jeg vise deg hva bokvalitet i by er, hvordan en deilig bydel ser ut og fungerer. Du vet det selvsagt, men det er fint å bli påminnet det innimellom. Etter hovedretten kunne vi tatt bilen opp til nabostrøkene Storo og Nydalen og sett på hva bokvalitet ikke er. Deretter kunne vi dratt tilbake til bakhagen min og satt oss i solen og snakket litt om hvordan vi egentlig vil at byen skal utvikle seg, og hva vi lar den bli. Vi kunne diskutert om alle skal bo innenfor Ring 2 med beina i vannet, eller om noen bor like bra i Drammen, på Lillestrøm, i Asker, i Bærum, på Fornebu. Vi kunne diskutert hva Oslo selv vil bli når den blir stor. Vi kunne også snakket om at det er rart at det nesten ikke bor arkitekter i de nye boligprosjektene de selv tegner. At de bor i villastrøk i Bærum og Asker, i Tønsberg, i store byleiligheter på Frogner, Majorstuen og St.Hanshaugen, på Bygdøy, de bor på Kampen og Tøyen, Torshov og Sagene, på Grønland. Felles for de fleste er at de bor i gamle bygninger, i gamle bystrukturer. Hvorfor gjør de det? Disse arkitektene som daglig tegner nye byboligprosjekter og som har lært mer enn gjennomsnittlig mye om bokvalitet på skolen. Når solen forsvinner fra bakhagen i åtte‐tiden kunne vi fortsette kvelden med å sykle ned Ullevålsveien til Akersgata til Y‐blokka og tatt innover oss visjonene for nytt regjerningskvartal. Forestilt oss sikkerhetskrav kontra visjonen om en åpen inviterende ny bydel kalt regjeringskvartalet. Vi kunne forestilt oss volumene arkitektene har tegnet på bestilling fra Statsbygg og Sanner samtidig med at vi trillet ned til Youngstorget. Der kunne vi sett tilbake opp mot regjeringskvartalet og forestilt oss det nye. Fremtidsvisjonen for Oslo sentrum. Deretter måtte vi nok ha syklet ned til Lompa og tatt oss en gravøl. En øl for Y‐blokka, en øl for H‐blokka, en øl for regjeringsplassen, en øl for Vikjsø’s mesterverk. Så kunne vi snakket om regjeringens historieløshet, om hvordan de vasker bort påminnelsen om 22.juli, om Stortingets kulturløshet, om Rådhusets manglende handlekraft, om fraværet av gode styringsverktøy for byutvikling. Antar vi etter dette hadde drukket så mange øl at vi nok ikke hadde orket å ta innover oss mer av Oslo. Eller? Skulle vi tatt sjansen på Bar‐Code? Neppe, men vi kunne tatt turen til Vippetangen for å få opp stemningen igjen. Vi kunne passert et transformert havnelager, sett nye bygg flettet inn i gamle ved Forsvarsbygg, syklet innom Sentralen og møtt på pulserende byliv. Sneiet innom bankplassen hvor nyere bygg møter eldre. Steder vi kunne lese byens historie og kulturelle utvikling gjennom samspillet mellom bygninger, plasser og parkrom. Dette hadde kanskje lettet sinnene våre såpass at vi hadde fått selvtillit nok til å drømme om å løfte Oslo opp på et europeisk nivå. Hvor vi kunne tenke kultivert byliv, ikke glinsende kulturløs oljeby med bygninger uten stedstilhørighet og lokal karakter. Vi kunne drømme om Barcelona, Paris, London, New York, men også om Stockholm og København. Vi kunne prøve å forstå hvorfor vi ikke får det til, når andre gjør det? Hvorfor herjer vi sånn med byen vår? Hvorfor kan vi ikke lage oss en meningsfull helhetlig visjon som fanger opp byens historie og kultur, hvor nytt møter gammelt, hvor vi gjenbruker bygg av kvalitet, hvor vi arbeider med vern gjennom transformasjon, hvor vi dyrker Oslos egenart, hvor vi bygger nytt uten å ødelegge, hvor vi ikke er redde for å være oss selv?

Med vennlig hilsen,

Sivilarkitekt MNAL M.S.AAD Cecilie Wille

Marianne Borgen takket ja til å bli med Cecilie Wille på sykkeltur, da hun holdt sin åpningstale under utstillingsåpningen 26. september. Om ettermiddagen den 19. oktober tråkket de to eg gjennom ruten som Cecilie beskriver i sitt brev, på jakt etter gode og dårlige byrom; god og dårlig arkitektur.Med seg hadde de også en journalist fra Klassekampen, som dekket turen. Kvelden endte med kveldsmat hos Cecilie på Adamstuen.

Oslo, 29/8-2017 Kjære Ordfører av Oslo! Hele mitt liv har Oslo vært min by, og jeg må si det har skjedd mye bra i årenes løp. Jeg husker ennå da vi endelig kunne kjøpe café au lait på Ett Glass i 1993 eller sitte på Beach Club eller Nordraak og skravle med venner i timevis. Besøk fra utlandet har alltid latt seg imponere over min bys mangfold - På en dag kan du oppleve mange ulike bystrukturer og kulturer. Arkitekturen kan være vidt forskjellig fra en gate til den neste og allikevel henger hele galskapen sammen på et vis. Vi levde lenge på Aker Brygge og Fjelllinjen som spennende og visjonære byplangrep. De siste 15 årene har det skjedd mange nye ting. Operaen, Barcode, Tjuvholmen, Vulkan, åpningen av Akerselva, utviklingen av Fornebu, Skøyen og Økern… Byutvikling har blitt mer allemannseie, et samtaleemne som engasjerer bredt. Så nå hva jeg ønsker meg av fremtidens Oslo som du, kjære Ordfører, kan arbeide med å få til? Jeg ønsker meg helt klart at byutviklingen fortsetter. Den prosjektbaserte planleggingen trenger fortsatt motstand, kanskje særlig med tanke på identitetsbygging og kvaliteter innen arkitektur, programmering, uterom og kultur. Jeg ønsker meg mer kunst, mer rom for tilfeldigheter, mer rom for barn og ungdommer, mer rom for aktiviteter som ikke er uten kommersiell agenda. Men først av alt ønsker jeg meg tre ting: 1. At vi tar vare på det vi har. Passe på at byens gater, vann og parker er rene. At eksisterende områder ses i sammenheng med nye. At det skapes gode forbindelser på tvers av byen, både fysisk, kulturelt og sosialt. At alle lokale steder og miljøer får omsorg, omtanke og pleie. 2. At parkene våre får mer innhold - grunner til å komme til parkene og oppholde seg der lenge - griller, benker, spill, leker, fontener, kunst, pavillionger… 3. At barna fra 0-18 år blir tenkt særlig mye på som bybefolkningsgruppe. At de får møteplasser, lekeplasser, arenaer for å bli kjent. Det kan være i parkene, egne rom i bydelene, egne steder på Havnepromenaden, i marka og på torgene. Politikken er ikke alltid arnestedet for nye måter å tenke by på, men Ordføreren kan lytte til befolkningen og la ting skje, også uten å ha full kontroll på det konkrete utfallet i forkant. En levende by, som Oslo er og bør fortsette å være, handler vel kanskje mye om å lage robuste planer, slik at man føler mye frihet og handlingsrom som enkeltmenneske. Jeg gleder meg til å fortsette reisen med byen min, både som arkitekt, byplanlegger og privatperson!

Vennlig hilsen Charlotte Helleland, Alliance arkitekter

Med frykten som byggherre og byplanlegger Kjære ordfører, Kain ble fredløs og flyktning på jorden. Han dro bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden. Der bygde han en by og ga den navn etter sin sønn Henok. Så langt 1. Mosebok. Vi liker å anta at Henok var den første by som ble bygd. Bygd av frykt. Byene fikk ganske snart murer og porter som kunne kontrolleres og stenge dem uten rett til opphold ute. Av frykt. Byens innbyggere ble ufrie, men trygge. Bonden og veidemannen derimot forble frie, men utrygge blant rovdyr og røvere. Det var altså byen som gav de redde vern mot ytre fiender og farer. De med borgerbrev, handelsmenn og håndverkere fikk bo innenfor murene. I dag strømmer stadig flere av jordens befolkning til byene på jakt etter trygghet og arbeid, samhold og felleskap, men også for adspredelse og glede. Men først og fremst på jakt etter det gode liv. Av fri vilje, noen ganger av ren nød. Byen er samlingen av hus omkring gater og plasser. Det engelske ordet town er avledet av det norrøne tun som ramme omkring menneskenes liv og virke. Vårt demokrati med åpenhet og grenseløse byer, bygder, land og riker har vist seg sårbare for ytre, men også indre fiender. Friheten har gjort oss utrygge, men vi vil velge frihet fremfor fred, frihet fremfor trygghet. Hvis ikke blir vi slaver av det totalitære, fanger i eget land, fanger i egen by. Og det vil ikke det frie menneske. Derfor protesterer vi mot totalitære regimer, på regjeringer som tror at de kan bygge seg trygghet mot et nytt 22.juli. Kunnskapen har lært oss at fienden slår til der du minst venter det, på et annet sted, en annen måte enn siste angrep. Man skal lære av sine feil, sine mangler og sin fallitt, men ikke sette opp regler som hindrer det gode, det uventede å skje. Derfor, vær glad du representerer en by med åpne grenser, med tog, busser, trikker og T-baner som går, biler som får kjøre gjennom byens åpne gater og plasser. At menneskene får bevege seg fritt. Stopp dem som vil stenge av bydeler, privatisere områder hvor livet ikke finner sted, men begrenser menneskelig aktivitet. Du er Borgen. Du har nøkkelen som enhver borgermester. Du fører ordet. Ta da til ordet for ikke å bøye av for terrorskremsel, regjeringsmakt. Utvid Oslos grenser uten frykten som byggherre og byplanlegger. Med frykten som byplanlegger og byggherre er tilbakeskrittet uunngåelig. Middelalderens mørke legger seg over byer, bygder og landskap. Schengen ga oss byen Europa vi ikke ville ha, men som det viste seg at vi trengte for å stå imot nasjonalister og fascistiske krefter som lukker verden inne fremfor å åpne den mot fredløse og flyktninger. Vi skal ikke gjøre som Kain. Men bygge skal vi. Arkitektur er byens viktigste våpen mot forfall, mismot og nød. Og det koster ikke penger. Kun omtanke og kjærlighet. Arkitektur koster ikke penger. Men det å bygge gjør det.

Oslo August 2017

Einar Dahle Arkitekt MNAL Professor em AHO einar.dahle@aho.no

grønne tak - takhagen

ELEMENT ARKITEKTER AS Maridalsveien 3, Inngang N 0178 OSLO www.element.no

ORDFØRERENS KONTOR Rådhuset 0037 OSLO grønne tak -

retensjon og rensing av vann fordamper og kjøler luften rundt filtrerer støv reduserer støy isolerer new york style skaper tilholdssted for flora og fauna forlenger den forventede levealderen til taket

OSLO 21. AUGUST 2017

Kjære Europas miljøordfører, Marianne Borgen Global oppvarming og klimaendringer må forstås som en hastesak og er en av vår tids viktigste politiske saker. FN definerer klimaendringer som en av de største utfordringene verden står overfor i dag1. Været i Norge blir stadig villere, våtere og varmere2. Styrtregn i byer er allerede blitt et stort samfunnsøkonomisk problem3. Med dette brevet ønsker vi å rette din oppmerksomhet mot Oslos takflater.

Takflatene i Oslo utgjør betydelige arealer med stort potensiale. I mange tilfeller ligger de der uutnyttet, klare til å kunne tas i bruk på nye og spennende måter. Takflatene finner vi på alt fra bygårder til store logistikkbygninger, på ny så vel som eksisterende bebyggelse. Etableringen av grønne tak vil være viktig i håndteringen av overvann4, samt at de kan binde svevestøv5, rense luft og vann6, redusere støy7, bidra til biologisk mangfold8, benyttes til urban dyrking9, solceller8 og kan forlenge takenes levetid6 – for å nevne noe. Ser man byen som helhet, må selvfølgelig bygulvet også inkluderes, spesielt med tanke på håndtering av overvann. I takt med fortettingen er det stadig flere arealer på bakkeplan som får dårligere kvalitet. Derfor oppfordrer vi deg til å jobbe for kvalitetskriterier for uterom generelt, og takene spesielt. Utover det å løse klimatekniske utfordringer, ligger det her en mulighet for å tilføre byen noe attraktivt og flott – noe som kan bidra til økt livskvalitet for Oslos innbyggere. Med godt design kan et tak løse mange ulike behov og kombinasjonen av de ulike funksjonene vi har listet opp vil kunne styrke hverandre. Vi velger å kalle dette for Levende tak. Ved å kombinere grønne tak og solceller vil f.eks. effekten av solcellene kunne økes8. Levende tak vil også gi mulighet for å disponere private hageparseller, selv i tettbebygde, urbane strøk. Private og halvprivate uterom er viktig. I en by hvor vi bor stadig tettere, må det finnes rom for å trekke seg tilbake. Vi snakker om sosial bærekraft. Vi håper at vi i tiden fremover vil se flere prosjekter som kommer befolkningen til gode og som engasjerer folk i nærområdet der de bor. Målet frem mot miljøhovedstadsåret i 2019, bør være å forankre kvalitetskrav til utforming av byens gulv og takflater, slik at vi innen 2019 kan begynne å høste resultater til etterfølgelse. Et felles prosjekt for byen, til forbilde for resten av Europa.

Med vennlig hilsen Team Element

Cathrine Vigander

Vidar Knutsen

Fride Dahlerud

Gina M. Kjønigsen

Jose Hernandez

Rikke C. Nyrud

Per-Leif Bersvendsen

Nanna W. Nilsson

Åsmund Steinsholm

Bent Brørs

1 av 2 38

oslo

- liten by med lav tetthet og mye grønt - Har enda mulighet til å bevare bymarka og lungene i bykjernen. - få folket tilbake til sentrum for og med grø ...

- liten by med lav tetthet og mye grønt - Har enda mulighet til å bevare bymarka og de grønne lungene i bykjernen. - få folket tilbake til sentrum for og med grønt. ...

takhager biomangfold mat produksjon energi produksjon vann rensing sport/trim natteliv, spisested bo spa parkering sermonier ...

Startskudd for Levende tak sedum

Grønne tak kan fordrøye og forsinke den umiddelbare avrenningen med mellom 50 og 80%. Dette reduserer belastningen på avløpsnettet4.

Vegetasjon kan nær halvere oppvarmingen av takflatene og vil, i stort antall, kunne redusere utfordringen med overopphetede byer i sommerhalvåret. Dette vil igjen redusere behovet for nedkjøling av bygninger10. Vegetasjonen beskytter mot UV-stråling og forlenger dermed takmembranens levetid med 25-50%6.

takhager

- opp til 95 prosent av sedums volum kan brukes til vannlagring - motstandsdyktig - tåler tørke - selv forplantning - enkell instalasjon - minimum vedlikehold - lav kostnad - lav vekt

“...it can not solely be measured in energy savings and habitat for flora and fauna and can not solely be justified through water managment or compensation for lost space on the ground.”

new york begynner nå å ta inspirasjon fra europa for å få byen grønn igjen.

“why design a green roof draws from the vision of a mediterranean life, where it has been commonplace to use roof tops as living space for thousands of years”

(Christian werthmann, green roof - a case study)

Størst reduksjon i avrenning får man ved bruk av høyt gress og stauder, minst ved bruk av sedumtak4.

Takene kan benyttes til å produsere energi fra solceller. Vegetasjonen skaper et svalere mikroklima som er gunstig for solceller, da de taper virkningsgrad når de blir for varme. Kombinasjonen med grønne tak er derfor positivt for solcellenes effektivitet. Solcellene danner også skyggefulle, skjulte steder som bidrar positivt til det biologisk mangfoldet8.

Grønne tak binder svevestøv , tar opp CO2, og renser vann6. I tillegg vil jordlaget og vegetasjon dempe støy. Støyreduksjonen er mest gjeldende ved lavere frekvenser. Ved 750 Hz, kan støyen reduseres med opptil 20 dB7. 5

new york begynner nå å ta inspirasjon fra europa for å få byen grønn igjen.

bruk av taket:

g de grønne takhager biomangfold mat produksjon energi produksjon vann rensing sport/trim natteliv, spisested bo spa parkering sermonier ...

Takene kan benyttes til urban dyrking, som gir mer lokalprodusert mat9.

Takene fungerer som habitat og refugium for fugl, insekter og planter, og bidrar til å styrke det biologiske mangfoldet8.

Uteopphold, rekreasjon, felles og private takhager. Dette virker positivt på folks mentale helse8.

D36 Element Arkitekter og Gullik Gulliksen Landskapsarkitekter. Dælenenggata 36 – ferdigstilt 2013. Foto: Finn Ståle Felberg

Visjon for Levende tak Forbildeprosjekt i anledning miljøhovedstadsåret 2019. GRÜ

NER

HAL

LEN

M MAL

TA ØGA

EIM

GA TA

SAN NER GATA

ønt.

bruk av taket:

D36

OC AV NG

A AT

KØ

A AT

DÆ

LEN

ATA

GØ TEB OR GG ATA

I dag er Green House D36 den eneste grønne takhagen i området Dælenenga. Taket er dekket med en halv meter jord over det hele og har private og felles arealer med mulighet for å dyrke grønsaker, samt stor fordrøyningskapasitet.

Vi mener Oslo bør sette seg høye kvantitative og kvalitative mål med tanke på å utnytte takarealene i byen. Vi mener dette må utføres på en måte som vil komme Oslos befolkning til gode.

1: FN-sambandet (2017) Tema; Klima og Miljø 2: Klima 2050 (2016) Annual report 2016 3: NOU, Klimatilpasningsutvalget (2015) Overvann i byer og tettsteder. Som problem og ressurs. 4: Sintef, UMB (2012) Grønne tak; Resultater fra et kunnskapsinnhentingsprosjekt. 5: International Green Roof Association (2017) Benefits of Green Roofs; Public Benefits; Reduction of Dust and Smog Levels

2 av 2 39

6: Scandinavian Green Roof Institute (2017) Om gröna tak. 7: Lagerström, J. (2004) Do Extensive Green Roofs Reduce Noise? 8: Vinnova (2017) Grönatakhandboken; Växtbädd och Vegetation 9: Senter for byøkologi (2013) Den høye hagen; Om urban dyrking på tak 10: Green Roof for Healthy Cities (2017) About Green Roofs; Moderation of Urban Heat Island Effect

Kjære ordfører: Oslo Vi har bare en planet. Vår tids desidert største utfordring er miljøutfordringene. Utfordringene er mange og sammensatte, Det er - klimaendringene – med sine ødeleggelser, - forurensning av kjemikalier og plast, - en lineær forbrukskultur basert på bruk og kast, - sentralisering i stadig færre og større sentra Vi lever i et avgjørende møte mellom fortid og framtid.

Økologisk fotavtrykk er en målestokk på hvor mye plass vi trenger for å leve. I dag trenger Oslo nærmere 3 til 4 planeter. Mye av miljø- og bærekraftsretorikken - og politikken - handler om strategier som bare adresserer en liten del av utfordringen. Det er ensidig teknologiske løsninger for bygg som passivhusstandarden, som kun adresserer bruk av energi per m2. I by- og stedsutviklings sammenheng handler det om knutepunktsfortetting, som i beste fall adresserer transportløsninger. Det er min påstand at slike tiltak ikke løser de utfordringer vi står overfor, men tvert imot vil bare forsterke en utvikling som allerede går i feil retning. Vi må derfor tenke og handle HELHETLIG.

For snart 50 år siden kom begrepet bærekraftig utvikling og spørsmålet: HVORDAN KAN VI LEVE I DAG FOR AT VÅRE BARN OG BARNEBARN SKAL KUNNE HA ET GODT LIV? Bærekraft handler om DEN TREDELTE BUNNLINJEN. Vi skal ikke bare regne på økonomisk gevinst, men vi skal prioritere økologi og mennesker. STERK BÆREKRAFT forteller oss at planeten – økologien - må komme først – uten den overlever vi ikke, så må vi tilpasse vår livsstil – samfunnet - til økologien, og økonomien må tilpasses samfunn og kultur. Sterk bærekraft betyr at den BIOLOGISKE og SOSIALE bærekraften må prioriteres. Vi må lage KRETSLØPSBYER med desentraliserte BRUKERSTYRTE bydeler.

Industri 14 % Biffen 46 %

Bilen 28 %

Bolig 12 %

OSLOS ØKOLOGISKE FOTAVTRYKK

Byen må igjen kobles sammen med sitt nære omland I KRETSLØPSBYEN er naturens kretsløpstjenester integrert, det betyr: - økt lokal økologisk matproduksjon som bygger humus som igjen binder og lagrer karbon, samt skaper nye arbeidsplasser, - næringsrik kloakk og matavfall resirkuleres i urbant landbruk - grønne tak, vegger og offentlige områder gir økt biologisk mangfold som skaper livsgrunnlag for mange arter, - enkle, sunne, naturlig ventilerte hus og bygg, laget av lokale fornybare materialer i en skala (maks 5 til 7 etasjer) som er tilpasset mennesker – og hvor de offentlige rommene er viktigere enn det enkelte bygget - fotgjengerbyen med korte avstander og et mangfold av funksjoner - mindre livskraftige grønne lokalsamfunn som er karbonnøytrale eller bedre.

Byen må igjen tilhøre sine beboere. Den BRUKERSTYRTE byen ser sine borgere som verdifulle ressurser som selvfølgelig skal ha REELL DELTAGELSE. Det betyr: - åpne planprosesser som inviterer til deltagelse. Vi kan ikke skape forandringer alene, det kan vi bare gjøre sammen med andre. - å legge til rette for å endre forbruksmønster - medvirkning – deltagelse og forankring i et lokalmiljø som vesentlige forutsetninger for en bærekraftig utvikling. - et mangfold av forskjellige bydeler med hver sin identitet, og sine tilpassede grønne løsninger VI TRENGER BRUKERSTYRTE BYER Eksempelet stedsutvikling i Hurdal. Gjennom en omfattende medvirkningsprosess med plansmier, idedugnader og verksteder, skal Hurdal bli en Bærekraftig Urban Landsby. Visjonen kommer fra de som bor i Hurdal. Hele kommunen skal være bærekraftig – Den Bærekraftige Dalen – et pluss samfunn innen 2025, karbonnøytral eller bedre. Det som i dag er veier skal bli gater med fortau, rådhuset får sitt torg. Bebyggelsen skal være sunne trehus med grønne tak og varierte boformer. Sentrumsplanen er en katalysator for grønn næringsutvikling, utnyttelse av lokale fornybare ressurser, nye transportløsninger, bærekrafts festival, lokal matproduksjon, nye møtesteder med mere.

parkeringsarealer

STRØMSØ – DRAMMEN konkurranse forslag – GAIA-OSLO/Gro Strøm

HAUSMANIA byøkologiske kulturkvartal. Fra brukerstyrt til utbygger utviklet gir en forringelse av intensjonen

HURDAL – BÆREKRAFTIG URBAN LANDSBY

Kjære Ordfører Marianne Borgen. Det er mange tema jeg gjerne skulle ta opp med deg, men jeg vil begrense meg til å løfte frem to: 1- Planene for Det nye Regjeringskvartalet. 2- Sammenslåingen av de statlige kunstmuseene i Oslo. Disse to tema håndteres av Staten, men de finner sted i vår by, Oslo, der du er Ordfører. Du og de lokale politikerne er merkelig tause i disse to- så viktige- sakene. Noe dere ikke burde være. ad. -1. Hvorfor skal all bebyggelse samles i "en kurv"? F. eks. ved å flytte UD fra Victoria Terrasse, der institusjonen har en historisk beliggenhet. Og hvorfor nedvurdere bygget vis-vis mot Akersgaten, bygning G5 og også G6? Hva er det for "Sikkerhet" som begrunner dette? Og hvorfor skal f.eks. NAV- ansatte ha annen sikkerhet på sin arbeidsplass? Dette holder ikke! Hvorledes blir bygg "sikre"? Vil terroren komme via gatenettet, fra luften eller fra noe helt annet? De viste prosjektene fra arkitektkonkurransen i juni 2017 er basert på at eventuell terror kommer fra gateplanet, slik som for 22 juli 2011. Det er ikke nødvendigvis slik det vil kunne skje i fremtiden. De foreslåtte prosjektene er voldsomme og byfiendtlige! Og enormt kostbare. Har vi råd til dette? Det er nødvendig nå at noen "setter foten ned" for prosjektet Regjeringskvartalet. Hvorfor f. eks. rive Y-Blokken? Ordføreren må ta et initiativ overfor Regjeringen på vegne av Oslo By. Det må innkalles til en konferanse/et seminar der også kritiske røster blir hørt. Jeg hjelper gjerne til med å sette sammen et relevant panel. ad. -2. I 2008 sørget Kulturminister Trond Giske i Stoltenberg 1-Regjeingen for at 4 statlige kunstmuseer i Oslo ble slått sammen, og deres respektive bygg nedlagt. Et stort fellesbygg ble vedtatt oppført på Vestbanetomten. De 4 museene var Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for Samtidskunst og Arkitekturmuseet. Og dere, Oslo's politikere, løftet ikke på øyelokkene engang! Dette fant sted i deres egen by, Hva betydde disse museene for de stedene de var lokalisert i? Hvor var konsekvensanalysene og kostnadsanalysene for å for å flytte dem til Vestbanen fremfor å beholde dem der de var og utvikle dem på stedet? Hva mente Oslo's politikere om å flytte alt ned til Vestbanen? -Arkitekturmuseet rev seg heldigvis løs, og fikk eget hus i Kvadraturen, med tilbygg av Sverre Fehn. -Kunstindustrimuseet er allerede utflyttet fra sitt vakre bygg i St. Olavsgate. -Samtidskunstmuseet på Bankplassen er nå stengt for utflytting. -Ett museum står igjen, stadig i bruk, Nasjonalgalleriet. Skal også dette bygget fraflyttes uten at Oslo's politikere løfter en finger? Men jeg kan love deg, Ordfører, det blir et ramaskrik! Det er på høy tid at dere tar bladet fra munnen og hevder at dette er landets viktigste museum med sitt historiske innhold, som stadig må være en integrert del av det nye Nasjonalmuseet. Et museum som virkelig betyr noe for Oslo By. Her henger Leiv Erikson i trapperommet sammen med Samfunnets ulykkelige. Dette er Norsk kultur, landets eldste museum og dets eksistens uhyre viktig. Hva er det skolebarna og turistene oppsøker? Ta deg en tur dit, en dag, Ordfører, og studer situasjonen. Sørg for at en av de største kulturkatastrofer i vår by ikke finner sted! Med hilsen Fredrik A S Torp.

1 av 1 Fakultet for arkitektur og design

Dato

21.08.2017

Kjære ordfører i Oslo

Som øverste politiske leder for Norges største by har du en helt spesiell rolle. Alle dine valg vil prege hvordan din by gir rammer for folks liv og velferd. Mine råd til deg er: -

Ta inn over deg Mies van der Rohes utsagn: «Architecture is the will of an epoch translated into space». Gjør deg dypere kjent med byen som romlig sosialt fenomen. Ta inn over deg at byen gir rammer for hvordan vi lever ut våre liv, vårt potensiale, våre drømmer. Oppsøk de beste byene og spør hvordan de gjør det. Les de ti punktene i takketalen til Oriol Bohigas da Barcelona fikk tildelt RIBAs gullmedalje (som vanligvis tildeles personer, ikke byer). Inviter de beste fagfolkene til diskusjon og refleksjon. Legg ut på en læringsreise. Ta på dypeste alvor at en av hovednøklene til et bærekraftig samfunn ligger i hvordan vi organiserer og forvalter våre byer. Studer FNs 17 klimamål nøye. Ta dypt innover deg mål nummer 11: «Bærekraftige byer og samfunn». De komplette løsningene for et bærekraftig samfunn finnes ikke enda. Du må prøve ut ideer. Ikke vær redd for å prøve ut nye løsninger. Ta risiko. Inviter til mangfoldige eksperimenter. Definer og praktiser byen som laboratorium. Hvis vi klarer å holde oss innenfor 2-graders målet vil dette også innebære enorme endringer. Når det tørker inn i sør-Europa kommer folk til å flytte på seg. Vi ønsker ikke å vende tilbake til middelalderen da byene var sikrede borger i et ellers utrygt landskap. Skap en by som er raus for alle. Det skal gå an å hvile ut på en benk. Vær lyttende, vær i dialog, skap gode samspillsprosesser slik at alle er i forkant av begivenhetene og har anledning til å informere og korrigere hverandre. Reflekter over dette: «estetikk og etikk er dypt forbundet».

Vennlig hilsen Fredrik Shetelig Dekan ved fakultet for arkitektur og design, NTNU

Postadresse

Org.nr. 974 767 880

7491 Trondheim Norway

postmottak@ad.ntnu.no www.ntnu.no/ad

Besøksadresse Alfred Getz vei 3

Adresser korrespondanse til saksbehandlende enhet. Husk å oppgi referanse.

Telefon +47 73550275

Saksbehandler

København, 21. august 2017

Kjære ordfører, takk for din innsats for demokratiet og for fellesskapets beste. Siden arkitektur kan sies å være en konkret og symbolsk uttrykksform – en kunstform – som gjelder fellesskapet, vil jeg benytte anledningen til å løfte fram noen av de omfattende endringene som har skjedd de siste tiårene, forbundet med arkitekters fagutøvelse. Endringene finner sted verden over, også i Oslo. Sammen med poesien har arkitekturen gjennom tidene vært en kunstform som har kunnet yte glemselen motstand. Slik er det ikke lenger. Historiske bygninger rives og erstattes med nye, instrumentelt planlagte bygninger med kort levetid. Velfungerende demokratier er vel avhengige av samfunnsmessige og politiske institusjoner som kan overleve oss? Også fordi arkitekturen danner rammene om det egentlig politiske området, etterspør jeg en ny tenkemåte – en tenkemåte som tar høyde for betydningen av arkitekturens varighet. Fra et arkitektur- og byplanfaglig ståsted, er det viktig at en undervisning som gjelder vår stedlighet kommer inn allerede på barneskoletrinnet. Det vi forstår og erfarer er ikke bare preget av forstanden, men også av sansningen. Vi er innvevd på stedet gjennom våre kropper. Vår tid er preget av kontrollerte produksjonsprosesser og markedsøkonomisk tenking; det er som om vi tror at vi kan kontrollere alt gjennom vår bevissthet. Det at det naturgitte og det historisk overleverte sees som en ressurs som er til for oss, er en tilnærming til natur og kultur som resulterer i utarming og ødeleggelse av våre grunnleggende livsvilkår. Vår omverdenforståelse gir seg til kjenne i det vi gir form til, enten det dreier seg om tekst eller bygget form. Undervisningen må tematisere sammenhengen mellom forståelsesform og framstillingsform. Barna er åpne for det de ser, og deres måte å se verden på kan understøttes på en slik måte at de lærer å vektlegge betydningen av å verne om naturen og den arkitekturen de er omgitt av. Ved å lære barna om deres stedlighet og om deres eget hjemsted, skaper vi et potensiale for et samfunnsmessig ”change of mindset”. Jane Jacobs er et eksempel på en person som evnet å se byer og mennesker på en konkret måte, og som på et slikt grunnlag fant løsninger for byutviklingen i New York på 1960-tallet. New Yorks offisielle ”Masterplanner” Robert Moses anla derimot et abstrakt perspektiv på byen – et perspektiv som resulterte i planleggingsgrep som var distansert fra folks liv. Historien har vist oss hvordan en slik abstrakt ”top-down”-tenkemåte resulterer i tap av tilhørighet. Det som bygges synliggjør vår omverdensforståelse, og kanskje er det ikke så underlig at arkitekter og kunstnere, sammen med fagfilosofer som er opptatt av stedets betydning, har vært tidlig ute med å belyse og kritisere den utviklingen som nå finner sted. Det tenkes godt og interessant om stedskvaliteter og stedstilhørighet, og det finnes i dag flere gode eksempler på ny arkitektur, både i Oslo og i andre byer, som – uten å være regressiv – manifesterer en kontiniutetstenkning, og som spiller sammen med og understøtter historiens arkitektur. Men om samarbeidet mellom formgivere, eiendomsutviklere og politikere skal styrkes i arbeidet for fellesskapets beste, må en enda større lydhørhet for naturen og for historisk overleverte kvaliteter legges til grunn for det som planlegges og bygges.

Side 1 av 2

PÅSTANDER SOM GRUNNLAG FOR SAMTALER/DISKUSJON: - Verden over ser vi at både arkitekturfaget og byutviklingen er preget av en abstrakt, nyliberalistisk økonomisk tenkemåte. En slik tenkemåte manifesterer seg ved at skillet mellom fattige og rike blir stadig større, og ved at det som bygges ikke framstår som arkitektur, men som instrumentelt, historieløst byggeri. - Dagens ”quick-fix-byggeri” representerer et brudd med historiens arkitektur, og betydningen av historiens arkitektur tapes av syne. Historisk arkitektur – bygninger som er reist for å vare i århundrer – rives og erstattes med enkle, generiske bygninger med en levetid som ofte er mindre enn femti år. Planene om å rive Ruseløkka skole i Oslo kan tjene som eksempel. - I byenes randsoner synes regelen å være at landskapet sprenges i stykker, og at tomtene planeres, før nye bygninger settes opp. Historiens monumentale bygninger, som f.eks. skolebygninger som ble reist i Oslo i perioden 1860 til 1908, har varige kvaliteter som følge av at de understøttet og spilte sammen med eksisterende stedlige kvaliteter. Naturgitte vilkår, slik som dagslysforhold og terrengform, må på nytt anses som avgjørende for utformingen av bygninger. - Fattige mennesker fordrives, for å gi plass til det nye som bygges. ”Gated communities” inngår i bystrukturen. (Ref. det planlagte Regjeringskvartalet i Oslo.) Resultatet av dagens måte å tenke og bygge på er delte byer, noe som også bidrar til fremmedgjøring, og tap av fellesskap og tilhørighet. En annen tenkemåte – A CHANGE OF MINDSET – vil kunne innebærer følgende: -

Anerkjennelse av at mennesket ikke kun er bevissthet, men at vi er stedlige; innfelt på stedet gjennom våre sansende og erfarende kropper. En slik forståelse må inn i skoleverket – et skoleverk som i stadig større grad synes å vektlegge kvantifiserbar kunnskap.

Vektlegging av kontinuitetstenkning innenfor arkitektur- og byplanfaget. Det er nødvendig å se det som skal bygges i sammenheng med det lokale, naturgitte og bygningshistoriske grunnlaget; estetikk og etikk må sees i en sammenheng. (Arkitekturen er både poetisk og praktisk.)

Det er nødvendig å utvikle en praksisnær økonomisk teori som kan utfordre dagens harde mammonisme. En ny tilnærming til økonomifaget må legge vekt på alle relevante faktorer – også de som ikke kan kvantifiseres eller formaliseres. Bare slik vil fellesskapets beste kunne bygges inn i selve tilnærmingen.

Fellesskapets beste må tydeliggjøres av politikere som evner å se politikk som noe annet enn instrumentell markedsøkonomisk tenking.

Osloborgere, byplanleggere, arkitekter og kunstnere, som er opptatt av å ta vare på og hegne om stedlige kvaliteter må lyttes til. Spørsmålet om hva arkitektonisk kvalitet består i, må drøftes stadig på nytt innenfor arkitektfaget, og på tvers av faggrupper.

Hilsener fra Gro Lauvland

Side 2 av 2

Kjære ordfører, OBOS VIL RIVE BEVARINGSVERDIG BYGNING I NYDALEN

Oslo 23. august 2017

OBOS har planer om å rive Schibsted trykks bygning i Nydalen. Som arkitekt for bygningen fikk jeg nyheten med forundring og sjokk. OBOS har sikkert de beste intensjoner om å bygge boliger som samfunnet trenger. Jeg vil likevel tro at OBOS som alle andre aktører i dette markedet må ta flere hensyn når de skal utvikle nye boligområder - som for eksempel forholdet til naboer og forholdet til bevaringsverdig bebyggelse. Ønsket om å bygge boliger vel og bra, men det setter ikke alle andre hensyn til side. Jeg mener denne bygningen representerer moderne industriarkitektur av høyeste internasjonale klasse. Den er vel integrert i omgivelsene, boligområder bak er hensyntatt til samfunnets tilfredshet. Bygningen har en enkel, men kraftfull form og en varig materialbruk og detaljering som knytter forbindelse til den historiske industrietableringen i Nydalen. Bygningen sto ferdig for 20 år siden og har senere fått et tilbygg i tråd med bygningens idé. Den er utført i tegl som matcher den gamle industriteglen i Nydalen, det er store glassfelter som gir innsyn og daglys i bygningen og som gjør den godt brukbar til andre formål enn avistrykking. Byantikvaren skriver dette om bygningen: Eksisterende bebyggelse.. fremstår som et svært godt eksempel på sin tids industriarkitektur, med høy materialkvalitet og referanser til tidlige tiders industribebyggelse i Nydalen. Bebyggelsen har høy arkitektonisk verdi, og vil bli oppført på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdig bebyggelse i forbindelse med plansaken. Leder for Snøhetta, Kjetil Trædal Thorsen har i en uttalelse til DN satt bygningen i samme klasse som Peter Behrens Turbinfabrik i Berlin når det gjelder arkitektonisk kvalitet og historisk betydning. Bygningen er publisert internasjonalt og har vært nominert til Houens Fonds arkitekturpremie. Det er naturlig at strukturendringer i avisverden endrer behovet for avistrykkerier, men denne bygningen er stor og fleksibel og vil kunne benyttes til mange samfunnsgagnlige formål både på kort og lang sikt. Riving vil i tillegg medføre en stor miljømessig belastning. Som ordfører i Oslo ber jeg deg ta affære og redde denne bevaringsverdige bygningen. Med vennlig hilsen Gudmund Stokke

Oslo, august 2017

Kjære ordfører. Jeg elsker hjembyen min. Da jeg vokste opp, var det ingen som snakket særlig pent om Oslo. Byen var fragmentert, full av døde områder og urbane barrierer; den hang rett og slett ikke sammen, og vi kjente bare hver vår del. Nå fylles den opp og tråkles sammen av folk. Byen lever – med alle sine skavanker. Hva har skjedd? Vekst, gentrifisering, planlegging og politikk har gjort sitt – på godt og vondt. Dessverre lar vi mye av det som var bra forsvinne med det som var dårlig, og erstatter det med noe som er middelmådig, men likevel… Hva er det egentlig som gjør Oslo til en bra by, en by som tåler at vi herjer med den? Det er selvfølgelig veldig mange små ting: kvaliteter vi knapt legger merke til, steder vi oppdager, historie som sitter i veggene, trikker og baner som går dit du skal, fin arkitektur her og der, forandringer noen har kjempet for eller imot. Men jeg mener at det er to faktorer som er avgjørende: Det ene er menneskene som bor her og bruker byen. Endelig er vi mange nok, og ulike nok, til å ha et mangfoldig nok tilbud av aktiviteter og tjenester og møtesteder og arbeid og handel og kultur, i mange nok deler av byen, og god nok grunn til å forflytte oss mellom dem. Vi er mange nok og ulike nok til å se at det finnes flere måter å leve på, og at vår egen ikke nødvendigvis er best. Det andre er marka og fjorden, som holder byen sammen, hindrer den i å spre seg, og gir oss mulighet til å komme ut av den. Marka er for alle, og vi hadde alle vært fattigere uten. Uten marka ville Oslo vært konturløs, og så lite miljø- og helsevennlig som utflytende byer er. Omgitt av marka og fjorden har Oslo rom for mye.

Så kjære ordfører, jeg har to råd til deg og ordførerne som kommer etter deg: Hold markagrensen lukket for utbygging, og hold byen åpen for mennesker. Vi er mange som vil jobbe videre med resten.

Vi ses i byen – eller kanskje i marka. Hilsen Hege Maria Eriksson Arkitekt

Oslo 18.08.2017

Kjære Ordfører I Oslo er den organiserte idretten innarbeidet som en naturlig del av byen. Det er strålende. De oppmålte banene, reglene og konvensjonene, skaper den tydelige rammer for fysisk aktivitet og en bedre folkehelse. Men idrettens virkelige mirakel utspiller seg ikke ute på idrettsarenaene: Miraklene skjer på sidelinjen. Her står Oslo-beboere skulder mot skulder, her stopper tilfeldig Oslo-borgere opp, her selger Osloforeldre vafler og kaffe. Noen forelsker seg, ideer oppstår, foreninger stiftes. Nye relasjoner skapes. Fremmede blir til kjente. Det er i frivillighetsarbeidet og i livet rundt banene at idrettens viktigste egenskap ligger. I en kort periode oppstår et rom hvor mennesker møtes og gjør noe sammen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Slike møtesteder skaper samhold og tilhørighet. Det er en tradisjonell oppfatning at det å ha en arbeidsplass er det viktigste for å sikre god integrering. Det stemmer ikke. Forskning viser at opplevelsen av tilhørighet først og fremst henger sammen med nabolagsfølelse, fritid og frivillighet. Det er derfor viktig at planleggere flytter fokus fra selve idrettsanleggene og over til det livet som utspiller seg rundt dem når nye tettsteder skal utvikles.

Når man planlegger og budsjetterer for idrettsanlegg må det ikke bare settes av penger til flomlys og kunstgress, men det må også investeres i gode møteplasser og spennende samlingssteder. Det kan være en annerledes tribune som også kan være et naturlig møtested og et utkikkspunkt for folk på tur. Det kan være et eget dugnadsbygg hvor man kan selge vafler og kaffe. På en basketbane i en trang bakgård kan det være et behov for et lite tak som naboene også trenger et sted å samles til fester og møter.

Å investere i møtesteder knyttet til lek og frivillighet styrker integrering og tilhørighet.

Mvh

Håkon Matre Aasarød

Aslak Krogness Haanshuus

Vardehaugen AS

AHAA AS

Kjære ordfører

Oslo er en fantastisk fin by å bo i! Mange beboere trekker frem de naturgitte forutsetningene, beliggende mellom fjorden og Marka. Men byen har også mye å by på i form av sitt rike kulturtilbud, store variasjon i arbeidsplasser, sine mindre nabolag med forskjellig arkitektoniske og kulturelle særtrekk. Byen har en lang og stolt tradisjon i å ta vare på sine grønne områder og var tidlig ute med en bevisst og sammenhengende tenkning rundt grønnstrukturplanlegging. Oppgaven fremover blir å ta vare på disse kvalitetene og ikke minst: foredle frem nye kvaliteter i byen. Gledelig og oppmuntrende er satsingen på oppgraderingen av de offentlige rommene med forbilledlige prosjekter slik som i Groruddalen. Forventningene til kvalitetene i gaterommet i det bilfrie sentrum er store! Videre har Oslo fått flere nye signalbygg av høy arkitektonisk kvalitet, noe som har gjort Oslo en mer spennende by. Men byen har også utfordringer. Innovasjon som nytenkning av gamle ideer i byutviklingen? Oslo, i likhet med andre store byer, har en klar rolle i forhold til de store globale miljøutfordringene slik som klima, energiforbruk og bevaring av biodiversitet. Oslo’s betydelige satsing på å gå fra bilbruk til andre former for transport må fortsette. På mange måter betyr dette å gå tilbake til transportformer som var dominerende tidligere i historien. Det kan hende at vi må tørre å lære av tidligere former for bybygging som hadde slike transportformer som premiss for byutviklingen. Dette betyr at vi må bygge med rimelig tetthet, skape gode gatesnitt og byrom, men samtidig tenke nytt gjennom å integrere grønt som naturbaserte løsninger for blant annet overvannshåndtering, kjøling på varme dager og som glede for byens befolkning. Det er en god prosess i gang i indre by, men det er avgjørende at nye områder, spesielt nær sentrum, også får en høy arkitektonisk kvalitet på gaterom, plasser og med tilgang til stille og rolige grøntområder. Ikke minst er det viktig at slike nye områder ikke blir «øyer» for sykkel og gange, men som ligger i et «hav» av bildominerte områder. Det må bli en systematisk transformasjon av hele byen for å sikre at det faktisk er attraktivt å sykle og gå. Grønnstrukturen må tas vare på og videreutvikles Oslo’s historie som pioner i grønnstrukturplanleggingen må fortsette. Grønnstrukturen er viktig for rekreasjon og glede, for å oppleve stillhet og tilbaketrekking fra det hektiske urbane livet, for aktiv trening og stille nærturer, for naturopplevelser, dyrking og som sosial møteplass. Oslo er rik på biologisk mangfold som vi må sikre til glede for oss og fremtidige generasjoner. Grønnstrukturen blir også viktigere som naturbaserte løsninger i tilpassing til klimaendringer. Det er også attraktivt å sykle og gå i sammenhengende grønne korridorer. Bolig, boformer og boligbygging med kvalitet må sikres Men Oslo har stått overfor utfordringer når det gjelder å håndtere presset på boligmarkedet og de konsekvenser det har for boligpriser og ikke minst kvaliteten i de boligene som menneskers skal bo i. Dessverre ser vi at kvaliteter som rommelighet, sol, utsikt, dagslys, tilgjengelighet til gode utearealer i direkte tilknytning til boligen er under press. Det diskuteres om det er motsetninger mellom høy tetthet og bolig- og bykvaliteter. Det er mulig å få til en høy kvalitet i forholdsvis tett utbygging, men det krever nøye omtanke og en vilje til kvalitet både hos utbyggere og hos byens myndigheter. Det må bli en nøye vurdering hvor tett utbyggingen bør være i det konkrete området. Selv om mye tyder på at det kan være

lurt å bygge med forholdsvis høy tetthet f.eks. nær knutepunkt, kan ikke dette gå på bekostning av kvaliteter. De fleste boligene blir stående lenge og det er kortsiktig politikk å redusere krav til kvalitet både i gaterom, utearealer og i boligen. Det er avgjort behov for å tenke nytt om hvordan vi skal bo fremover, og Oslo bør ta en ledende rolle i denne utviklingen og sette bolig og boformer på dagsorden. Det er mange enpersons hushold og felles bruk av arealer er gunstig i et bærekraftperspektiv, både sosialt og ressursmessig. Også andre modeller for boligbygging bør prøves ut. Andre byer har gode erfaringer med å tilrettelegge for grupper av beboere som ønsker å bygge bolig som selvbygging. Dette kan gi større variasjon i boligtilbudet og kanskje også rimelige boliger. Verktøykassen Oslo har store ambisjoner for byutviklingen, men det er et spørsmål om hvilke verktøy kommunen ønsker å bruke. Kommunen har i liten grad egne arealer for videre byutvikling, og må i stor grad benytte offentlig myndighetsutøvelse i forhandlinger med privat planlegging på privat eiendom og med privat kapital. Kommunen bør revurdere eiendom som virkemiddel i byutviklingen gjennom strategiske oppkjøp. Oslo er en veldig fin by å bo i, og arbeidet med å gjøre den en endra bedre by må fortsette!

Med hilsen Inger-Lise Saglie

Inger-Marie Hølmebakk Heyerdahls vei 1A 0777 Oslo

14.08.2017

Marianne Borgen Ordførerens kontor Rådhuset 0037 Oslo Kjære ordfører En amerikansk undersøkelse av 26 lokalsamfunn viser at sosiale begivenheter, åpenhet og skjønnhet er det som i størst grad bidrar til innbyggernes tilknytning til et sted, etter at de grunnleggende behovene er dekket (se: https://knightfoundation.org/sotc/ ). «Soul of the Community»(SOTC)undersøkelsen vektla emosjonell tilknytning og forsøkte ved det å finne ut hva et lokalsamfunns «sjel» består i. Å kunne komme opp og se utover byen gir enkeltmennesker en umiddelbar og flott opplevelse. Oslo trenger å øke antall boliger for å møte den fremtidige befolkningsøkningen. Knutepunktutbygging er lansert som løsningen i Oslo. Fremfor å ødelegge eksisterende fin gammel villabebyggelse, med busker, trær og grønne hager, ville det vært flottere å bygge færre men langt høyere hus, tilsvarende Enerhaugen på Tøyen, eller Gullkroken på Hoff. Forutsetningen for å kunne bygge slike «boligbytårn» må være at takarealet, og eventuelt den øvre etasjen, planlegges som trygge tilgjengelige arealer for offentligheten. La også de tusen blomster blomstre i grønne lokale lunger. Det bør legges til rette for urban dyrking av blomster og grønnsaker. Dette har både økologiske (matauk), skjønnhets (blomster!) og sosiale aspekter (hyggelig nabofelleskap), som styrker innbyggernes opplevelse og tilknytning til nærmiljøet.

Vennlig hilsen

Sivilarkitekt MNAL

Sommerstengningen av Finnmarkgata – politisk bomtur? Kjære ordfører Marianne Borgen, En ny sesong med sommerstengt Finnmarkgate avsluttes i disse dager. Gata åpnes igjen for normal trafikk ved skolestart. Både undertegnede og mange andre i bydel Gamle Oslo er glade for det. Vi jobber til daglig med byutvikling og bor selv i Bydel Gamle Oslo. Områdeløftet på Tøyen ble delvis vedtatt for å gi økt livskvalitet for beboerne i området. Mye bra har skjedd, men sommerstengning av Finnmarkgata bidrar dessverre til det motsatte. 23.06 krever Oslo Venstres Guri Melby på venstre.no en avklaring om Finnmarkgatas fremtid og hva den permanente løsningen skal være – lokk eller miljøgate. Hun sier videre at «Venstre synes selvsagt det er helt ok å stenge Finnmarkgata sommerstid, det gjør det lettere for folk som ferdes til fots eller på sykkel i området». Knappe to uker senere, 05.07, etterlyser hun i Vårt Oslo helhetlig tenkning og et planprogram for utviklingen av Tøyenparken fra det sittende byrådet. Til det siste vil vi si at vi kunne ikke vært mer enig men til det første vil vi si at nei, det er ikke uproblematisk med sommerstengt Finnmarkgate av følgende grunner; 1 Finnmarkgata som del av et fungerende ringveisystem Stengningen medfører økt belastning på Tøyengata, Hagegata og Jens Bjelkes gate som til vanlig har stor trafikkbelastning for de som bor i området, spesielt i rushtiden. Disse gatene er smale og ikke dimensjonert for selv den vanlige trafikken. I tillegg er traseen svingete med en helning som gjør at trafikken flyter dårlig. Dette er også skolevei for barna i området og ellers ferdes mange myke trafikanter i og gjennom området, både beboere, besøkende og andre Osloborgere. Finnmarkgata som del av ring 2 er derimot faktisk dimensjonert for den trafikken som går der til vanlig. Den er ikke kødannende – selv i rushtiden er det god flyt i Finnmarkgata. Den er godt planlagt, ligger riktig i terrenget og er oversiktlig med god bredde for ferdsel på sykkel og gange på veiskulderen. Finnmarkgata kan, i motsetning til de smalere gatene som blant annet Tøyengata, tåle en høyere belastning enn dagens. Å stenge Finnmarkgata med argumentet om at det skal lette trafikken i en gate som ikke har behov for det, samtidig som stengningen medfører økt trafikk i gater som ikke tåler det, er vanskelig å forstå logikken bak. 2 Økt fare i trafikken for barna, også i skoleferien En stor andel av bydelens barn drar ikke på ferie og ferdes i bydelen uansett årstid. De bruker byen like mye, om ikke mer, i skoleferien enn ellers. Gatene tas i bruk i lek, på sykkel og til fots. Skolene i bydelen langs traseen er i løpet av sommerferien base for barnas fritidsaktiviteter, bl.a. AKS og Oslo kommunes Sykkelfix ved Vahl skole. Bydelenes barn har de samme behovene for å være trygge i trafikken selv om de har sommerferie. Stengningen fører til en økt fare for barna i bydelen. Er det gjort vurderinger av dette? Har man gjort en kartlegging av trafikkbildet og sikkerheten langs med disse gatene, også i ferien? 3 Forringer trivsel og livskvalitet for beboere i de berørte områdene Sommerstid bruker folk parker og byrommene mer enn ellers og er generelt mer ute. I tillegg er mange hjemme på dagtid når de har ferie og ønsker også åpne vinduer, både i forhold til lys, luft og kontakt med omverdenen. Man har også en forventning til at byen holder et lavere tempo og folk i byen har større behov for å bruke offentlige rekreasjonsområder i sommermånedene. Den av oss

som bor inntil Tøyengata, har på grunn av trafikkstøyen opplevd disse sommerukene ganske krevende. Tanken på å flytte har til og med streifet en, og den muligheten er jo faktisk der. Men for mange i denne bydelen er ikke det slik. At Tøyen skal få et løft med særlig vekt på barn og unges oppvekstvilkår og de som bor i området, virker lite troverdig med denne type tiltak som har motsatt virkning. 5 Større barriere til friområde Et argument vi har hørt for stengningen er å gjøre Tøyenparken mer tilgjengelig. Området som nå belastes mest av trafikken pga. stengningen, har i utgangspunktet dårligst tilgang til parken, med Tøyengata, Hagegata og Jens Bjelkes gate som barrierer. Dette forsterkes ved økt trafikk sommerstid. Stengningen har således ingen merverdi for folk som bor i området, snarere det motsatte. Trafikken oppleves også mer aggressiv sommerstid, med sjåfører som irriteres over omveier og kødannelse, noe som kan påvirke trafikksikkerheten. 6 Påvirker opplevd sikkerhet og trygghet i Tøyenparken Sommeren er en årstid man ønsker å bruke parken i større grad, også på kveldstid. Med stengningen er det lite ferdsel i parken kveld og natt fordi parken ligger øde. Etter at bussen slutter å gå/går sjeldnere er det ingen trafikk gjennom området som bidrar til å skape trygghet. Resultatet er at man går rundt i stedet for gjennom parken. Potensialet i parken utnyttes ikke og man ender opp med motsatt effekt enn det intensjonen nå er – mindre bruk heller enn mer. 7 Manglende medvirkning Mange beboere og borettslag i omkringliggende strøk har spilt inn via flere kanaler, men opplever at vi ikke blir tatt hensyn til som en reell part i saken. Er det gjort grundige undersøkelser om lokalt behov for eller ønske om stengning av Finnmarkgata? Vi kan ikke se at dette er gjort. Naboer og berørte i bydel gamle Oslo har aldri mottatt noen informasjon fra kommunen om stengningen eller grunnlaget for beslutningen. Ei heller har vi blitt involvert eller blitt spurt om hva vi ønsker eller har behov for når det gjelder denne trafikksituasjonen. Vi kan heller ikke se at det har vært gjennomført tiltak eller endringer som forsvarer beslutning om sommerstengning. Det kan synes som om politikerne har foretatt beslutninger på vegne av beboerne i området uten å på forhånd sette seg inn i våre behov og ønsker. Det forventes at vi som bor i og trives i området tas med på råd. Vi ønsker å bidra til utviklingen av vårt nærmiljø, og er kommunens fremste kilde til lokal kunnskap. Bruk oss! Hva nå? Før det fattes vedtak om stengning neste sommer, ber vi om en begrunnelse fra byrådet for den årlige feriestengningen og stiller følgende spørsmål; • • • •

Hva er hensikten med å stenge Finnmarkgata sommerstid og hvilke faglige vurderinger legges til grunn for denne beslutningen? Hva viser trafikktellinger, forsvarer de stengningen? Er det målt effekter – positivt og/eller negativt av stengingen? Finnes medvirkning med naboer som en del av beslutningsgrunnlaget og hvilke rutiner følger kommunen for innkomne klager, henvendelser og tilbakemeldinger? På hvilken måte mener byrådet at stengningen gavner bydel Gamle Oslos befolkning?

Trafikken i Tøyengata, Hagegata og Jens Bjelkes gate er i utgangspunktet svært belastende for folk som bor i området og selv uten stengning av Finnmarkgata, er det nødvendig med tiltak (bl.a. flere og

tydelige fotgjengerfelt, fartsreduserende tiltak og økt skilting) for å sikre myke trafikanter og bedre bokvaliteten. Vi er mange som er glade i bydelen og ønsker å bli boende. Bedre trafikksikkerhet, mindre forurensning og støy er viktige faktorer for at det skal skje. Når det gjelder den videre utviklingen av Finnmarkgata og Tøyenparken, finnes det mange muligheter og ut fra vår vurdering, samt Bymiljøetatens konklusjon, vil en miljøgate være en god løsning. Slik Tøyenparken er utformet og disponert i dag er det ikke behov for å krysse Finnmarkgata hos brukere av parken utenom der det finnes eksisterende gangfelt som fungerer godt (opplyst, bilene stopper). Mange venter på nye planer for Finnmarkgata og Tøyenparken, med ny plassering av anlegg og aktivitetssoner. Planlegger man disse godt sammen med parkens brukere vil man få gode løsninger. Ventetiden kan nå utnyttes til å gjennomføre reelle og grundige medvirkningsprosesser for behovene i parken. Til vanlig er argumentene mot medvirkning at man ikke har tid. Det har man nå. Vi oppfordrer på det sterkeste byrådet til å legge en snarlig plan for å utnytte dette mulighetsrommet best mulig. Vi bidrar gjerne med kunnskap og ideer. Med vennlig hilsen, Ingvil Aarholt Hegna, Matti Lucie Arentz og Kjersti Vangberg, Bydel Gamle Oslo

Kjære ordfører! Mangfold er mer enn festtaler – det er faktisk en viktig premiss i samfunnsutviklingen. Kombinasjonen av impulser utenfra og norsk særpreg har gjort Norge til et velfungerende samfunn. Suksesshistorien skyldes altså langt på vei evne til å balansere ulike hensyn, slik at det skapes et samfunn preget av likhet basert på likeverd. Tankegangen tilhører de sentrale verdiene i dagens norske samfunn. Dersom vi skal bevare slike kvaliteter i også fremtiden må vi blant annet legge til rette for en balansert byutvikling der mangfoldet opprettholdes. Fra Byantikvarens ståsted handler det mye om at man i tilstrekkelig grad tar utgangspunkt i den eksisterende byen – særlig fordi den nå er under press. La oss ta et eksempel: Historisk sett har Oslo vært en homogen by der husene hadde omtrent samme høyde, slik at bare noen få og viktige bygninger fikk rage opp og dominere omgivelsene. (En slik by betegnes gjerne som en ”teppeby”). Men slik er det ikke lenger, for vi ser en utvikling der ”signalbygg” brukes som kriterium for å bygge ekstra høyt, men der ingen spør om hvem som skal få signalisere hva, dvs. hvem som har lov til å dominere omgivelsene – og dermed gjerne stjele lys og utsyn fra naboene. Er det forresten så sikkert at maksimal arealutnyttelse alltid bidrar til mangfold? Vår by har jo hittil bestått av så mange slags ”landsbyer”, noe som innebærer at også Barcode må få lov til å være Barcode. Jeg ønsker meg kort sagt en rettferdig og likeverdig byutvikling, der man også lytter til motstemmene i en utvikling som nå i større grad enn tidligere synes å bli styrt av utbyggingsinteresser og av ønsker om raske resultater. Her er derfor min ”mangfoldige” ønskeliste: 1. Bevaring og gjenbruk • Gjenbruk av bygninger må bli det foretrukne førstevalg – ikke riving Gjenbruk er godt miljøvern. Det er ikke bærekraftig å rive store betongbygg etter et par tiår. Gjenbruk er imidlertid ikke det samme som forbruk eller overforbruk – kulturminner har nemlig en tålegrense for endringer, før kulturminneverdiene forgår. • Det historiske sentrum må bevares - med sitt særpreg og attraktivitet Oslo har i utstrekning et begrenset historisk sentrum (på størrelse med Frognerparken). Dette området er av nasjonal verdi og må utvikles med vett og forstand. Look to København og Roma, m.fl. Der prioriteres bevaring av det historiske sentrum. • 1800-tallets murby i Kristiania er den beste bevarte i Europa Dette må vurderes som et konkurransefortrinn – og ikke en salderingspost: Hva er det som gjør Grünerløkka så attraktiv? Jo, den varierte og samtidig homogene murbyen! • Bygningsarven må brukes aktivt og bevisst i markedsføringen av Oslo Både ”Murbyen”, ”Funkisbyen”, Akerselva-miljøet, hytteøyene og byens spennende nybygg har et stort potensial for markedsføring. • Landsbytenkningen må prege byutviklingen – Barcode passer i Bjørvika og ikke på Majorstuen Byens mangfold ivaretas best ved at man videreutvikler hvert områdes stedskarakter og ikke tvinger inn bygningsvolumer som totalt bryter med lokalmiljøet. 2. Vår tids byggeri • Det må bygges spennende nybygg i menneskelig skala

•

• • • • •

Byen trenger ny og spennende arkitektur. Man bør redefinere begrepet signalbygg fra kun å være noe som fortoner seg som stort og dominerende til også å omfatte særpreget kvalitetsarkitektur – i menneskelig skala. Byutviklingen må innebære en organisk videreutvikling av den tette byen - og ikke som et brudd med denne Historien har vist at det utmerket godt lar seg gjøre å fortette, samt utvide den allerede eksisterende, tette byen. Farger og variasjoner må prege nybyggeriet Vi vet at mangfold stimulerer hjernen og bidrar til trivsel og opplevelse av attraktivitet. Tiden er trolig over for store ”glasskasser” på ensformig geledd. Bygningers høyde må vurderes ut fra gatebredde Dette er avgjørende for trivsel og attraktivitet. Husk at Norge er et vinterland der lys inn i rommene er viktig, også for folkehelsen. Restarealer må utnyttes på nye og spennende måter Ubrukte småarealer kan anvendes til både forskjønnende tiltak av grønn og/eller kunstnerisk karakter. Dette vil bidra til mangfold og trivsel. Fysiske sikkerhetstiltak rundt offentlige bygg må gis en estetisk utforming Sikringen av offentlige bygg må tilpasses estetiske konsepter/løsninger og ikke omvendt – slik det nå kan fortone seg. Det offentlige må bygge for fremtiden og gå foran med et godt eksempel Dette innebærer bruk av gode materialer som både tåler tidens tann, fremtidige rehabiliteringer, sambruk og endret bruk.

3. Vedlikehold og verdibevaring • Det offentlige må vedlikeholde fellesskapets bygninger Vaktmesteren er en underkjent person! Verdibevarende vedlikehold bidrar til å ivareta fellesskapets verdier og rigger oss smart for fremtiden. • Langsiktighet i eiendomsforvaltningen innebærer verdibevarende vedlikehold Kvalitetsmaterialer, gode håndverkere og jevnt vedlikehold er lønnsomt i et langsiktig perspektiv. Mens dårlig vedlikehold gjerne medfører nye investeringsprosjekter, er eiere som driver langsiktig forvaltning gjerne de beste til å ivareta kulturminnene. • Det må utarbeides en byggeforskrift som gjør det vanskelig å spekulere i forfall av bygningsmassen Kommunen har i dag små muligheter til å gripe inn overfor spekulativt forfall, dersom det ikke utgjør en HMS-fare. Dette resulterer i enkelte gårdeieres ansvarsfraskrivelse og til forringelse både av kulturarv og omgivelser. • Kommunale planer må etterleves og ikke uthules gjennom vidtfavnende dispensasjoner Det er viktig at planforvaltningen og den politiske behandlingen ivaretar intensjonene i vedtatte planer. Ellers risikerer man at det som opprinnelig ble regulert til bevaring i verste fall vil fremstå som et ”Disneyland”. • Kommunen bør foreta flere strategiske tomtekjøp Det er viktig å tenke langsiktig i forhold til fremtidig infrastruktur og skiftende behov. Kommunen kan gjøre en forskjell ved å prøve ut nye boligfinansieringsformer (eksempelvis som i København). 4. For ettertiden • Ny bydeler må utvikles med vekt på kvalitet – slik at de ikke ender som fremtidens slum Det er derfor viktig at utbyggingsinteressene reguleres gjennom krav om kvalitet, og at man tar råd fra planmyndighetene ad notam. • Akerselva må beholde sine grønne bredder

•

• •

Områdene langs Akerselva har gjennomgått en strålende utvikling etter at Akerselva Miljøpark ble vedtatt i 1986. Likevel er nå elvebreddene under utbyggingspress, både når det gjelder arealdisponering og ønsker om store bygningshøyder. Akerselva bør være et fellesgode og utvikles i tråd med det. Vi må unngå å ”gjenfortette” gårdsrommene som fikk nytt liv gjennom byfornyelsen på 1980-tallet Fornyelsen av gårdsrommene og saneringen av dårlig bygningsmasse i bakgårdene er en suksesshistorie. Nå er imidlertid gårdsrommene under et fortettingspress, og når dette kobles med forenklinger i byggeforskriften risikerer man i et langsiktig perspektiv reetablering av slum. Regjeringskvartalet må nedskaleres til et fornuftig format Mot bedre vitende fortsetter staten å presse igjennom en monstrøs utbygging som undergraver god byutvikling, koster dyrt og gjøres mot fagfolks og kommunens råd. Kvaliteten i boligbyggeriet må telle mer enn kvantiteten Kvaliteten på nybyggeriet, ikke alene antallet nye boliger, vil være gjenstand for historiens dom.

5. Reell medinnflytelse • Lokalmiljøenes meninger om byggehøyder og fortetting bør også hensyntas i byutviklingen Vi ser at interessen for byutvikling har økt i senere år, og ikke minst blant yngre innbyggere. Dette er positivt, og derfor bør det legges opp til mer dialogbaserte prosesser, både fra planmyndigheters og utbyggeres side. Men et økt eierskap til prosessene over tid innebære et ”folkekrav” om ikke bare å få uttale seg, men faktisk også å få innflytelse på byutviklingen. 6. Sosial byutvikling • Oslo må fremstå som en by der det er mulig for vanlige unge mennesker å etablere seg på boligmarkedet uten økonomisk støtte fra foreldrene Dette er blant Oslos største boligpolitiske utfordringer, og her kan utprøving av ulike finansielle modeller være en vei å gå i kombinasjon med strategiske tomtekjøp f.eks. i Kvadraturen. • Gårdeiere må oppmuntres til å se lenger enn til egne særinteresser, for i tillegg å ta aktiv del i sentrums vitalisering Alt for mange gårdeiere/forretningsdrivende er passive i arbeidet med å gjøre gater og strøk til attraktive oppholdssteder. Det finnes riktignok gode eksempler på hvorledes kommune og gårdeiere har gått sammen om å løfte områder gjennom lavkostnadstiltak, men disse er altfor få. Rom ble ikke bygget på en dag, men systematisk og over lang tid! Med utgangspunkt i listen ovenfor kan også Oslo by få et langt og fremfor alt godt liv! Beste hilsen Janne Wilberg byantikvar

Oslo, 14 august 2017 Kjære ordfører.

«Høydeskrekk»

Forrige gang jeg leste en kritikk av (eller frykt for) Oslos fremtige utvikling i form av stadig flere høyhus var for bare noen uker siden i Aftenposten den 03.08.17. Det var lederen for Oslo Venstre som «gikk hardt ut mot høyhuskåte utbyggere» denne gangen, med ordbruk som ikke bare er velkjent men som også dukker opp med forutsigbare jevne mellomrom. Diskusjonen rundt høyhus går på autopilot, «høyhus» er blitt et skjellsord, utelukkende forbundet med et ønske om profitt på bekostning av et levende og attraktivt byliv. Det er synd, for måten dette temaet diskuteres på gjør at det automatisk er en negativ holdning til nye prosjekter som strekker seg over tillatte 12 etasjer eller 42 meter. Det er slett ikke første gang vi har latt oss skremme av ideen om høyere bygg. Historien om da arkitekten Lars Backer lanserte sitt forslag for Horngården ved Egertorget på kontroversielle 13 etg. kunne like gjerne vært fra idag: « Lars Backer så for seg at høyderyggen bak Stortinget ville være et flott og markant sted å ha et signalbygg, samtidig som han visste at en overdreven høyde ville utløse debatt. Og da planene ble offentliggjort på slutten av 1920-tallet, utløste det høyeste forslaget på 13 etasjer ganske riktig en debatt med storms styrke før åtteetasjeren ble godtatt og bejublet. I sin plan «Høyhus i Oslo» fra 2002 definerer Plan- og bygningsetaten høyhus til å være bygg på minst 12 etasjer og minst 42 meter. Hva var da det revolusjonerende med den planlagte Horngården? Jo, da den kom var Oslo fortsatt en lavby der man kunne lese byens opprinnelige landskap i bygningsmassen. Derfor var planen om en bygning på 13 etasjer så ny og uhørt at samtiden også betraktet åtte etasjer som uvant.» (Aftenposten 13.04.16) Siden den gang har Oslo gjennom gått store endringer, som for eksempel Fjordbyen, som totalt har endret Oslo’s identitet. I Oslo Kommunes høyhusstrategi ses Oslo fortsatt som en lavby: «Det er viktig å opprettholde Oslos grønne preg og det frarådes å etablere høyhus på høydedrag, langs fjorden, i elvedragene eller i den mest sentrale delen av den historiske kjernen. Anbefalte strategi forutsetter at det konsekvent sies nei til høyhus i områdene utenfor anbefalingen. Høyhusstrategien til Oslo ligger fast. Høyhus på over 12 etasjer kan tillates på utvalgte knutepunkter eller i områder der det er behov for en markering, forutsatt en høy arkitektonisk kvalitet i seg selv og i forhold til sine omgivelser.» (Høyhus i Oslo - vurdering av prinsipper for høyhusstrategi av 11.06.2002). Vil det ikke være nærliggende å ha en åpnere holdning til hva byens identitet skal være og hvordan den skal vokse når det eneste vi vet sikkert er at den vil vokse? Det åpnes for en vurdering, men anbefalingen er tydelig: det bør sies konsekvent nei til høyhus utenfor de utpekte områdene. Vi glemmer at Oslo allerede har usynlige høyhus som ikke streber etter å være landemerker og så heller ikke forringer kvaliteten til byrommene rundt. Den lave plinten til Radisson SAS Hotel Scandinavia på Holbergsplass gjør at man nesten ikke legger merke til tårnet på 22 etg., som huser byens fineste skybar og rom med fantastisk utsikt. Thon hotel i Rådhusgaten 7b på 14 etg. ligger tilbaketrukket bak eldre bebyggelse og viser at Kvadraturen utmerket godt kan tåle høyere bebyggelse uten at det går på bekostning av omgivelsene eller ødelegger eksisterende utrykk. Studentboligene i Bjerregaardsgate på St.Hanshaugen tegnet av Arne Henriksen kurver seg elegant rundt en høyere blokk fra 60-tallet på 13 etasjer. Boligtårnet i Thorvald Meyersgate 5 er på 19 etasjer. Listen kunne være mye lengre, byggene kunne vært enda høyere. Det ligger mange slike bygg spredt rundt i byen som ikke er innenfor dagens satsningsområder, som vi nesten ikke legger merke til, med fantastiske kvaliteter og som ikke forringer kvaliteten til sine omgivelser. Oslo har flere ledige tomter som ville kunne ta godt imot et bygg dobbelt så høyt som tillatte grenser der skyggen kastes over kontorlandskaper eller bilveier, men som dessverre faller utenfor områdene definert som akseptable for det vi kaller høyhus. Det er ikke behov for å etablere høye bygg for å imøtekomme etterspørsel eller for eksempel boliger – enda, men det er betenkelig at strategien som tar for seg dette viktige verktøyet for fortetting kun tenker 15 år frem i tid: "Det er ikke nødvendig å bygge høyhus for å nå målet om 40 000 boliger innen 2015 slik det ble vedtatt i Kommuneplan 2000. Eventuell høyhusbygging kan ikke begrunnes med mangel på arealer for boligbygging alene selv om høyhus kan gi et økt antall boliger samlet sett." (Høyhus i Oslo - vurdering av prinsipper for høyhusstrategi av 11.06.2002). På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å tenke lengre frem. Vi er nødt til å ta stilling til om byen skal vokse i bredden eller høyden. Det er i utgangspunktet en god strategi å bygge høyt og tett rundt kollektivknutepunkt. Å kunne åpne opp for en tilleggsstrategi der hvert enkelttilfelle vurderes som en urban akupunktur der høyhusene ikke forringer kvaliteter eller behøver å defineres som landemerker vil kunne gi ytterligere muligheter. Vi bør stille med åpen sinn når byen skal fortettes – ikke ukritisk, men heller ikke for kritisk. La oss unngå høydeskrekk. Vennlig hilsen Johanne Borthne

Arkitekt / design director, Powerhouse Company

24.07.2017

kjĂŚre

ordfĂ¸rer

husk

byen

lever

lenger

enn

deg

Vennlig hilsen Jonas Gunerius Larsen

A la atención de la Sra. Borgen, Alcaldesa de Oslo Estimada Alcaldesa Marianne Borgen, Me dirijo a usted aprovechando la oportunidad que me brinda el proyecto “Letters to the Mayor”, una iniciativa que me parece especialmente interesante y constructiva. Mi opinión es la de un observador de la ciudad profundamente comprometido en la construcción de su futuro. Siempre he defendido que los arquitectos que trabajamos en contextos extranjeros tenemos la obligación de ser locales en cada lugar para entender su idiosincrasia y actuar en sintonía con sus condiciones únicas. Pero también jugamos el papel del cronista que lee y describe lo que ve sin prejuicios y desvela aspectos que la proximidad dificulta a sus habitantes apreciar ofreciéndoles una versión sorprendente de ellos mismos. Mi relación con la Oslo data del año 2008 cuando fuimos invitados a participar en el concurso del Museo Munch cuyo diseño y construcción nos implicará más de 10 años antes de entregárselo a los ciudadanos. Ha sido un largo proceso en el que el tiempo ha operado una emocionante metamorfosis desde el extrañamiento inicial ante una propuesta arquitectónica inesperada hasta la aceptación del edificio por la ciudadanía que hoy lo percibe como suyo, aunque firmado por unos viajeros asombrados; un edificio que aspira a ser tan local y querido como lo es la Ópera de Sídney para sus habitantes. En este tiempo, junto con Jens Richter y todo el equipo hemos dado forma a nuestra fascinación por esa amalgama única de arquitectura, infraestructuras, acontecimientos naturales y personas que conforman lo que llamamos la ciudad de Oslo. Sin embargo, quisiéramos hacer un llamamiento sobre su reciente devenir del que podemos dar cuenta gracias a la percepción del cambio que se tiene de los lugares que uno visita intermitentemente. En la última década, Oslo ha acometido una profunda transformación en todos los aspectos, y a su través, de la cultura urbana que construye su personalidad extraordinaria. El proceso es objeto de permanente atención por los medios de comunicación internacionales atraídos por la calidad de los nuevos edificios y la ambición de los proyectos urbanos que los acompañan. Pero nuestra observación quiere preguntar ¿Hacia dónde camina Oslo? ¿Qué modelo de ciudad persigue? Porque lo que observa el viajero es que la calidad de los nuevos edificios emblemáticos, llenos de sentido y expresión del proyecto colectivo del nuevo Oslo, no se corresponden con el escenario urbano que la ciudad está desarrollando en paralelo y que muestra una preocupante mimetización con el de otros destinos que han protagonizado recientemente cambios intensos que, si bien exitosos, no deberían ser referencia aquí. Barcelona o Ámsterdam son enclaves con otros climas, otra historia y otros sustratos sociales; pero también la experiencia nos dice que intentar parecerse a ellas supone renunciar al carácter propio para homologarse con una idea de calidad que muestra con orgullo unas calles, tiendas, mercados y hoteles que ya nos resultan demasiado familiares restando emoción al descubrimiento de esa identidad que la cultura el consumo arrasa inmisericorde. Oslo es una potencia única y la consideramos un gran laboratorio de oportunidades para pensar el futuro, para convertirse en referencia inexcusable que no necesita imitar los excesos por los que otras ciudades ya están pagando un precio demasiado alto. Su propia concepción de la vida en común, del espacio público, de la negociación con la naturaleza, de la ciudad como expresión del compromiso por combatir el cambio climático, la inmigración o la integración social son sus ingredientes, y no los tiene ninguna otra capital europea hoy. ¿Dónde quedó aquella fascinante idea de convertir Oslo en una Fjord City poniendo en valor una configuración geográfica excepcional como escenario de una sociedad nueva? ¿Por qué no insistir en la ambición de un gran proyecto unificador en vez de acometer la transformación de la ciudad como una colección de fragmentos aislados reproduciendo un modelo ajeno que ya está fuera de lugar en las ciudades que sucumbieron a una forma de progreso económico que enterró su historia e identidad hasta hacerlas invivibles?. Desde aquí animamos a la Oslo Kommune a hacerse una pregunta sincera y generosa sobre el futuro de la ciudad y presentar ante el mundo un programa modélico de salvaguarda de la sencillez y dignidad de su pasado como sustrato esencial de un presente único desde el que diseñar un futuro que pueda ser contemplado con admiración por las próximas generaciones. Atentamente. Juan Herreros, Architect Founder and Principal of estudioHerreros

Boix y Morer 6, 28003 Madrid | T +34 91 178 19 98 | www.estudioherreros.com

For the attention of Ms Borgen, Mayor of Oslo Dear Mayor Marianne Borgen, I write to you taking advantage of the opportunity afforded me by the Letters to the Mayor project, an initiative that strikes me as especially stimulating and constructive. My opinion is that of a city observer deeply committed to the construction of its future. I have invariably championed the idea that architects who work in foreign contexts have the obligation to be local in each place in order to understand its idiosyncrasies and to act in tune with its unique circumstances. However, we also play the role of chroniclers who objectively read and describe what we see, thereby revealing aspects that, due to proximity, local inhabitants may fail to appreciate, and offering them a surprising version of themselves. My relationship with Oslo dates back to 2008, when we were invited to enter the competition for the Munch Museum, the design and construction of which has taken us over ten years to complete prior to its being handed over to the people of the city. It has been a long process in which an exciting metamorphosis has taken place over time from initial astonishment at an unexpected architectural project to acceptance of the building by the citizens of Oslo, who now perceive it as their own, although signed by a team of wonderstruck travellers, a building that aspires to be as local and cherished as the Sydney Opera House is in the eyes of that cityâ&#x20AC;&#x2122;s dwellers. During this time, together with Jens Richter and the rest of the team we have given form to our fascination for that unique amalgamation of architecture, infrastructures, natural events and people that constitutes what we call the city of Oslo. However, I wish to draw your attention to recent developments we have observed through our perception of changes that have occurred in places we sporadically visit. Over the past decade, Oslo has undertaken a deep transformation in all aspects including, needless to say, the urban culture that constructs its extraordinary personality. The process is the object of permanent attention on the part of the media worldwide, attracted by the quality of the new buildings and the ambitious nature of the urban projects of which they form part. But on the basis of our observations, we feel obliged to ask where Oslo is going and what kind of city model it pursues. Because what the traveller observes is that the quality of the new iconic buildings, which are charged with meaning and express the collective project for the new Oslo, does not correspond to the urban scenario that the city is developing in a parallel way and which reveals a disturbing form of mimicry of other places that have recently undergone major changes which, though successful, should not constitute points of reference here. Barcelona and Amsterdam are cities with other climates, other histories and other social strata; and our experience tells us that to attempt to resemble them entails renouncing oneâ&#x20AC;&#x2122;s own character to come into line with an idea of quality that proudly displays streets, shops, markets and hotels with which we have by now become so familiar that we may no longer thrill at the discovery of a new identity, because it has been ruthlessly destroyed by consumer culture. Oslo has unique potential and we regard the city as a great laboratory of opportunities from which to envisage the future, from which to constitute a mandatory benchmark that has no need to imitate the excesses for which other cities are currently paying far too high a price. Osloâ&#x20AC;&#x2122;s own concepts of community life, of public space, of negotiating with the natural environment, of the city as the expression of commitment to combatting climate change, to immigration and to social integration are all ingredients that no other European capital has today. Whatever happened to that fascinating idea of converting Oslo into a Fjord City to foster and enhance an exceptional geographical configuration as the scenario for a new society? And why not set a major, ambitious unifying project in motion instead of undertaking transformation of the city as a collection of isolated fragments, thereby reproducing an extraneous model which is already out of place in those cities which succumbed to a form of economic progress that interred their history and identity to the point where they become invisible? From here, therefore, we urge the Oslo Kommune to formulate a sincere, generous question about the future of the city and present to the world a model programme by which to safeguard the simplicity and dignity of its past as the essential substratum of a unique present from which to design a future that may be contemplated with admiration by forthcoming generations. Yours sincerely, Juan Herreros, Architect Founder and Principal of estudioHerreros

Boix y Morer 6, 28003 Madrid | T +34 91 178 19 98 | www.estudioherreros.com

Oslo, August 2017

You can’t go home again Thomas Wolfe

Dear Mayor, We were not born here, but we are here because we want to live here. We work, we socialise, we get married, we have families, we create, we learn and we change. When you were a child there were less than 10,000 immigrants in the whole city; in the year 2000 the number had increased tenfold. Today, one in every three citizens of Oslo is an immigrant or has immigrant parents; and almost half of us have been living in Norway for more than 10 years. You probably knew that already, and we believe that you know that this is a good thing. Oslo is now a multicultural city, comparable to London, Paris, Madrid or New York. We are forces both of creation and destruction, we add to the business life, leisure, economy, and demands for housing and urban space. We have changed the way the city works. Oslo is not what it was. For better or worse, Oslo is what it is. The migration is now part of the identity of the city. This letter is both a reminder and an illustration of what Oslo looks like today: we still live in a divided city. Our words show the concentration of immigrant population in the different neighbourhoods of Oslo. I am sure you recognise the familiar silhouette. The distribution can be seen as a symptom of a latent inequality, that failed to be addressed can lead to tears in the social fabric of society. As architects, we hope for a city with a balanced development, an inclusive planning that brings an equitable distribution of infrastructure; where gentrification doesn’t mean displacement or social alienation but empowering of local inhabitants and densification doesn’t lead to an uncontrolled and speculative housing market. Oslo is changing for everyone, and none of us can go home again.

population with inmigrant background 0-9% 10%-24% 25%-49% >50%

Juan Ruiz • Paola Simone • A36 architects • Schweigaardsgate 94 • 0656 Oslo

Kjære ordfører

Hvordan kan Oslo bli en bedre utgave av seg selv?

La Oslo dyrke sin egenart Oslo har mange kvaliteter som er vært å ta vare på, men byen kan trenge en dose selvtillit. Byen har lenge vært et laboratorium for ulike arkitektoniske stilarter. Hvis Oslo fortsetter å gro som et lappeteppe, bør man se på dette som en positiv mulighet. Har lappeteppebyen noen uventede vidunderlige mellomrom?

Reparer gamle synder Legg hele E18 i tunnel. Fra Mosseveien i sør til Frognerstranda og videre ut mot Lysaker i vest. Fjern barrierer og sy den gamle byen sammen med den nye fjordbyen. La befolkningen sildre ned til vannet. Og kanskje noe spennende kan skje på toppen av tunnelene?

Plant trær. Alle byens gater trenger trær. Oslos fremtidige befolkning vil takke deg hver vår i minst 200 år.

Med vennlig hilsen Jonas Norsted

Filipstadveien 5, 0250 Oslo

Dear Mayor Marianne Borgen, Your city, Oslo, is the fastest growing city in Europe with its population increasing at the rate of 1.5% annually. By 2100, Norwayâ&#x20AC;&#x2122;s population is predicted to increase by 2.5 million people. Based on the current population growth patterns, 1.5 million people of the total increase in Norway are projected to be housed in Oslo. The existing city of Oslo is incapable of handling an additional 1.5 million people because it is geographically constrained by a green belt to its North; it is protected for conservation and heritage value, and its infrastructure is saturated. Last year, I ran a research studio at Syracuse University, New York, exploring alternatives for this challenge. In our proposal, we envision Osloâ&#x20AC;&#x2122;s future on the water as a loop that connects the existing city to the Nesodden peninsula. While the existing city distinctly separates land and water, our plan, the Oslo O, aims to blend the difference and inhabit the space in between the two by creating opportunities for housing and infrastructure. In order to maintain the minimum height-standard of 60m for waterways, the loop takes on a ribbon-like formation by being low and horizontal on the East and becoming a higher, more vertical city, on the West. The core of the loop comprises of layers of infrastructure that enable it to operate: highspeed rail connecting Oslo to Copenhagen, metro that joins East and West Oslo through Nesodden, tram line which provides more local accessibility through the depth of Oslo O and lastly, a continuous green path above the layers of transportation that offers walkability and routes for biking. All these modes of infrastructure are linked back to the existing city network to create a true extension of Oslo. Julien De Smedt

The project was conceived with the department of Architecture of Syracuse University. Julien De Smedt is the founder of JDS Architects and a visiting professor in various universities. His projects include the VM Housing Complex, the Mountain Dwellings, Lilleâ&#x20AC;&#x2122;s Maison StĂŠphane Hessel, the Iceberg, Kalvebod Waves or the Holmenkollen Ski Jump.

Sources: Savage, Maddy. "Oslo's Rapid Growth Redefines Nordic Identity." BBC News. BBC, 16 Jan. 2014. Web. Apr. 2017. ETCP-CEU Young Planners Working Group. "Planning and Territorial Cohesion." (2012): n. pag. ECTP-CEU, Apr.-May 2012. Web. "Population Growth in Foreseeable Future." Ssb.no. Statistics Norway, n.d. Web. Jacobs, Frank. "8 Million City: A Scandinavian Megalopolis." Big Think. N.p., 10 June 2014. Web. Workman, Daniel. "Crude Oil Exports by Country." World's Top Exports. N.p., 25 Apr. 2017. Web. 01 May 2017.

Kjære Marianne Borgen.

Bibliotekene har endret sin rolle. De er ikke lengre bare hus som lagrer bøker. De er blitt til sosiale knutepunkt, hvor bøkene tjener menneskene og deres behov. Endringen av bibliotekenes rolle handler i stor grad om å sette folks behov først. Vi forstod hvilket potensiale et bibliotek hadde som møteplass. Vi forstod at bøkene skulle tjene folk, og ikke at folk skulle tjene bøkene.

Det er det samme rommet, men med endret innhold. Det handler om prioriteringer.

På samme måte er ikke byene våre steder med kun hus og fysisk infrastruktur. De er også sosiale knutepunkt, med komplekse nettverk og møteplasser. Menneskene er ikke til for byene, men byene er til for menneskene.

Jeg tror at vi som jobber med byutvikling i større grad må tenke menneskene først i de prioriteringene vi gjør. Og her har vi mye å lære av designere. Da tenker jeg særlig på metodikken «Design thinking». Design thinking er problemløsning som tar utgangspunkt i brukeren. Nemlig mennesket. Sentralt i prosessen står utvikling av prototyper som man tester ut så tidlig i prosessen som mulig. Og det er lurt. Metodikken har vist seg å fremme innovative løsninger.

Kjære Oslo. Kjære Marianne Borgen. Jeg ønsker meg at dere stiller dere dette spørsmålet litt oftere. Hvem lager vi Oslo for? Og vet vi egentlig hva Oslo trenger?

Hilsen Karoline Birkeli-Gauss

Kjære Ordfører, while writing these lines I am sitting in the first morning sun on the rocks of the Greek island Ithaca looking out to the sea. At the same time infinitely content and frustrated, I am reflecting on the National Museum and on ancient Greek culture and its myths. Yesterday, my family and I literally found the palace of Ulysses in the middle of olive terraces, without signs, just an abandoned archeological excavation site. After 15 years of sailing on the traces of Ulysses between Italy and Greece we discovered almost by chance his home and palace, of which we ignored the existence until yesterday. We reached the center of beauteousness. On the other hand, I am very worried about the outcome of the National Museum, one of the most important projects that will change your city to the better or the worse. Together with my family I lived for six years in Oslo in order to give my best to the project, but also to oppose the worldwide operating star architects and their superficial projects. And while their trivial and expensive projects are made, the excavations of Ulysses palace are abandoned due to a lack of money… However, a few days ago I was again put under punishment by the client as I was prohibited to go with its delegation to Portugal to choose the marble for the restrooms. This was the result of a previous occasion in which I had refused to accept the cheapest quality of marble wanted by the contractor. In my opinion, the marble was indecent, in the client’s opinion I had purposefully offended the contractor. “We don’t do that in Norway”. Furthermore, my office has told me that, against our advice, it has now been decided that the main foyer of the National Museum of Norway will be made in a cheap and inadequate quality of limestone. …I am very tired and sad. Architecture is at the same time simple and complex. From a door handle to urban design everything is important. Materials are important. Function and technology are relatively insignificant, yet in our modern society they are regarded as the most important features. Engineers and other specialists with their laws and regulations want us to believe in their importance. Ironically, after almost a hundred years of urban destruction (see e.g. Ring 1 in Oslo) and wrong predictions of how the future of the city will be (again Ring 1) urban planners have discovered that the most ecological and best working cities are those made for horses and pedestrians like Grünerløkka and Frogner. No matter how many “architectural” prizes they might get, the Statoil building in Fornebue, the Barcode and the competition projects for the Regjeringskvartalet are horrible examples of architecture. And so are many new and fancy buildings in Dubai, Houston, Bilbao and elsewhere. Instead of creating a place, these constructions end up destroying the landscape and the city. Paris, Venice, Siena and Karl Johanns Gate with the buildings of Grosch are masterpieces of architecture, and nobody can say otherwise. In architecture there is nothing like a personal taste or opinion. There is just good and bad architecture. A circle was for thousands of years a beautiful form, almost divine. Today we argue in an ignorant way that a circle is boring, not surprising, not new. Why on earth should art, architecture, a table or any other object that forms our world be entertaining? And despite the beliefs of our modern society and all its specialists, the ancient Greeks knew it: in the end the only thing that counts is beauteousness. Yours sincerely, Klaus Schuwerk

Kjære ordfører i Oslo Oslo, 13. august 2017

Deichmanske bibliotek. Jeg ser "Brettspill-lørdag" ved siden av, jeg hører mumling, kremting og ivrige, lave stemmer, lukter bøker, kjenner ro. Bibliotekene er flotte byrom!

Jeg ønsker Nabolagsparker, og jeg ønsker å være med på å pleie dem. Og jeg ønsker Leserom i Nabolagsparkene. I USA har folk vært med på å pleie parkene gjennom mange år. Det startet fordi parkene ble neglisjerte, utrivelige, og til tider farlige steder å være. I dag samarbeider det offentlige, stiftelser og innbyggere om å pleie utallige parker gjennom "Friends of"-grupper og "Outreach coordinators".

Department of Parks and Recreation siden 1995. Med parker menes steinbelagte plazaer, park- og gangdrag, grønne områder med trær, gress og blomster, plasser med vann, lekeområder og mer. De arbeider med 350 parker og andre uteområder, og sier det enkelt: Thriving parks mean thriving communities (Blomstrende parker betyr blomstrende nabolag). Blant annet organiserer de Volunteer: It's my park. Parkene spenner

City Parks Foundation i New York City har drevet Partnership for Parks sammen med

Plantekassene som har blitt satt ut de siste par årene viser et ønske om ta i bruk uterommene på en aktiv måte, og gjerne i et fellesskap. Min observasjon er at plantene ofte forsømmes, kassene er stygge, og få har nok direkte glede og bruk av dem. Vi kan få til mer, bedre og vakrere. Jeg vil slå et slag for en organisering, og at nabolagene og kommunen arbeider sammen. Da kan vi kjenne oss invitert til å delta på lik linje, og vi kan ha en større plan for det hele. Arbeidet kan bli varig selv om noen slutter og andre kommer til, og selv om trender, kommunens økonomi og politiske vinder forandres. Vi kan tenke større – og lengre.

fra små lommer i nabolaget Hell's Kitchen på Manhattan, til store naturparker. Og parkene er et sted hvor innbyggerne og beslutningstakere arbeider sammen om å skape byen. Verdien av parkene for de som bor i nabolaget vet min kollega og venn Adrian Benepe i New York mye om. Som Commissioner of Parks and Recreation i 11 år var han med på å virkeliggjøre High Line på Manhattan og å utvide parksystemet i Manhattan, The Bronx, Staten Island, Brooklyn og Queens. I dag leder han The Trust for Public Land. Adrian besøkte Oslo denne våren, og jeg tok en prat med han på telefon forleden dag. Han fortalte hvordan finansielle, praktiske og juridiske modeller legger til rette for at terskelen blir lav, slik at en innbygger kan bli med i sammenheng og samarbeid. Effekter utover "beautification" kan ses; sosial bærekraft, fysisk og psykisk folkehelse, kommunale budsjetter, læring, tilhørighet, eiendomsverdi. På kurs kan man lære om park- og hagestell. Teater, musikk og marked skaper liv og aktivitet. I parken ses tai chi, badminton og barneskirenn. Skoletimen kan være i parken. Og gjennom året pleier Friends of-grupper trær, planter, porter, benker, vannrenner og stier.

Vakre Kampens park er min Nabolagspark. Å gå ut en ettermiddag og begynne å luke eller feie løv i parken er nok ikke noe jeg gjør. Men jeg skulle gjerne gjort det! Og så: Tenk om vi kunne ha Leserom i Nabolagssparkene! Bryant Park på Manhattan sitt Reading Room ble startet av velgjørere under depresjonen; 1920-30tallet, for at samfunnsinteresserte borgere og intellektuelle uten jobb og bibliotekskort skulle kunne lese aviser og bøker. I dag er Reading Room et levende hjørne av parken. Akkurat som i Bryant Park kunne vi ha soner med enkle stoler og bord, dagens aviser, en tralle med bøker, og vennlige skilt som sier at akkurat denne plassen, den er for lesing. Et sted vi kan gå ut og finne konsentrasjon, ly og en stol i et leserom vi deler.

Oslo har veldig mange parker, plasser, elvedrag. De er midt i Kvadraturen, rundt om i bydelene, langs sjøfronten. I Oslo klager vi når de ikke er godt nok pleiet. Vi har også triste buskas-områder som vi klager over at ingen rydder opp i. Hvorfor kan ikke også vi her i byen arbeide sammen i parker og på plasser? Hvorfor kan ikke Bymiljøetatens gartner lære oss om løksetting og sette oss til oppgaver? Kan vi som er naboer møtes over malekost og feiing av snø i området der vi bor? -----

Vi kan begynne i det små; 3-4 parker. Vi må måle tilstand og effekt på smarte måter, av interessante parametre: for eksempel: Fungerer rekrutteringen og samarbeidet? Ser vi økonomiske effekter? Har stedet blitt finere? Så kan vi justere, og gjøre det bedre, og fortsette med 5-6 andre parker.

Jeg ønsker at det lages Landskapsplaner Mellomrommene mellom bygningene og konstruksjonene i byen vår er uterommene våre. Alle mellomrommene henger sammen. De har mange navn, som blant annet almenning, møteplass, sykkeltrase, areal for varelevering og uteoppholdsareal. Mellomrommene er et bølgende landskap, som bygningene og konstruksjonene ligger på, under og perforerer. Landskapet binder byen vår sammen, og er med tette korssting sydd sammen med Marka, Akershus og Oslofjorden.

Landskapsarkitekt Ragnhild Momrak er partner og en av grunnleggerne av Dronninga landskap AS, og har vært med på å forme noen av byens beste parker, mellomrom og plasser. I en samtale vi hadde gjorde hun meg oppmerksom på kraften i å endre ordbruken fra Utomhusplaner til Landskapsplaner. Jeg synes hun treffer spikeren på hodet. Begrepet Utomhusplan signaliserer en betjening av huset. Utformingen starter når vi vet mye om huset. En Landskapsplan derimot, signaliserer at landskapet må utformes sammen med og samtidig med bygningen. Parkering, søppel, utrykningskjøretøy, sluk, stigningsgrad, skilting, dimensjonering, svingradier, sykler og varelevering må selvfølgelig håndteres. Det vesentlige er at en Landskapsplan hjelper inn spørsmål som: Hvordan møter dette mellomrommet landskapet rundt? Tar mellomrommet vare på topografien på tomta, i nabolaget, i Oslo? Finnes det vann, helning, Kyststi, grøntdrag, kulturminner som kan brukes?

Landskap og mellomrom kan sette seg fast i oss. Operataket forbløffer, løfter oss. Bjerkedalen Park favner oss. I Vigelandsparken er vi liten og stor på samme tid. Sjøbadene får det til å bruse i oss. Elvedragene forteller historier. Vi sakker farten i Damstredet og nye Prinsens gate. Disse gjør den lille verdenen Oslo, stor. Mellomrommene i Oslo er også den tomme gata, asfaltplassen foran butikken, veikryssene, de forsøplede restarealene, plassene hvor vi aldri stopper opp.

Hvordan blir årstidene? Hvordan er det å være menneske, fauna og flora her? Vil fugler og insekter komme hit? Er det grønt eller risler det i vann? Har mellomrommet en fortid vi kan lære om? Vil mellomrommet aldres med verdighet? Finner vi lune kroker eller overraskelser?

Spiller flere funksjoner sammen; som stormvann-håndtering og lekeplass? Kan voksne og barn finne et hvile et sted? Hvis vi snakker om Landskapsplaner blir samtalene om mellomrommene annerledes – og flere; jeg mener at Oslo trenger det.

Kjære ordfører, tenk om vi møtes i Leserommet i en Nabolagspark om noen år. Tenk om vi sitter på knærne og planter løker, og snakker om Nabolagsparkene og mellomrommene som gjør at vi opplever Landskapet Oslo ligger på og i. … nå har bibliotekarene på Deichmanske gått hjem. Vi får lov til å sitte her fortsatt. Så fint!

Med vennlig hilsen Kristin Notø sivilarkitekt mnal

Ps Brevet til deg er fra meg, men jeg gjør oppmerksom på at til daglig arbeider jeg i Plan- og bygningsetaten i Oslo, som sjefsarkitekt.

Kjære Ordfører

13.09.2017 Kirkegata 4

Det smeller i Europas byer, vår trygghet og toleranse settes på prøve. Den tette byen iscenesetter våre største konflikter og ressurser, splittelser og samhold. Samtidig er dette våre fremste arena for innovasjon og samfunnsutvikling. Her i Oslo preges byutviklingen av fokus på utnyttelsesgrad, transport og ikoniske bygg, men vi vil fortelle deg en helt annen sak. Det er nemlig på tide at vi beveger oss fra sikkerhet for noen til trygghet for alle, og vi har en god nyhet. Vi er en gjeng nyinnflyttede urbanister i din by som kommer fullrigget med urban kunnskap basert på internasjonale by- prosjekter, samarbeid og forskning. I Kirkegata 4 har vi slått oss ned for å skape et nytt kraftsenter der vi jobber interdisiplinært med å bygge framtidens byer og samfunn over hele Skandinavia. Multiconsult-konsernet har lansert en ambisiøs urbanismesatsning basert på nært samarbeid mellom egne ingeniører, samfunnsviterne i Analyse & Strategi og ikke minst arkitektene, planleggerne, miljøspesialistene og landskapsarkitektene i LINK Arkitektur. Vi i team Urban Link er den faglige spisskompetansen for dette. Slikt blir det bærekraftige og fremtidsrettede resultater av! Men den store nyheten kommer her: Urbanisme er et strategisk verktøy for å bygge bort kriminalitet. For å håndtere kriminalitet har det lenge blitt jobbet med to konsepter; motivasjon (sosiale forebyggingstiltak) og sikkerhetstiltak (overvåking og skallsikring). Dette er viktig, men det er et tredje hjørne i trekanten som ofte glemmes: den situasjonelle forebyggingen. For om det ikke finnes en sårbar situasjon som muliggjør en kriminelt motivert handling, så vil handlingen aldri kunne skje. Nye strømninger internasjonalt viser at vi kan bruke vår kompetanse som urbanister til å minske kriminaliteten i byer gjennom å jobbe målrettet med byens fysiske utforming. Og dette funker! Vi har løsninger som vil kunne løfte Mortensrud, gjøre Vaterlandsparken til et familiested og sykling i Oslo til en lek for både gamle og barn. #SafeCity heter vårt nye konsept som går ut på å skape situasjonell trygghet ved bruk av ulike designverktøy, prosesser og løsninger. Vi har lært hvordan man øker trygghet og økonomiske verdier og samtidig senker kriminalitet både i eksisterende bydeler og i nye områder der man starter fra scratch. Dette er din tid, og vi tror at du kan bli ordføreren som gjør Oslo til et globalt forbilde for trygghet. Våre erfaringer er hentet fra bærekraftige pilotprosjekter for urbanisme i Stockholm, Gøteborg, København, Wien, Århus og ikke minst Malmô. En avgjørende faktor for å lykkes med å trygge Oslo vil være å jobbe med det feministiske byperspektivet. Om vi planlegger en by «for alle» så lager vi en by for men. Planlegger vi en by for kvinner så lager vi en by «for alle». Men dette skal du få høre mer om over kaffe & croissant i Kirkegata 4, og studieturen vi ønsker å arrangere for ditt bystyre hvor vi ser på hvordan den trygge, feministiske og likestilte fremtiden ser ut. Hjertelig hilsen oss i LINK Arkitektur v/ Urban Link: Sissel Engblom, Bruse Rognlien, Gunnar Vatnar, Kjerstin Bjerka, Anders Selstrøm Moe, Ingrid Aagenæs, Lars Jørgensen, Britt Sørlie og Hanna van Zijp

Dear Marianne,

The three of us who write to you represent three different perspectives on Oslo and it’s urban space. One brought up in Oslo, one who arrived as a student from Europe and one who arrived as a refugee from the Middle East. We are all Makers – that’s what connected us in the first place. As we have talked and discussed our city, one worry comes to mind: how can Oslo become a more inclusive city for our newcomers – and people less privileged? As a newcomer to the city one is wowed by the parks and public space, however, as you move around you soon realise a more complex picture. When you have nothing, where can you go? In the rain and cold, where can you go other than a library that is warm and dry? Where can you meet people, laugh, and fall in love that is not a café or a bar? We have a tip for you: Oslo Municipality owns many properties throughout the city that stand empty. Why not open up these spaces for entrepreneurs or organisations to develop? Why not fill these spaces with life, stories of integration, hope and idealism? Oslo does offer its residents a variety of opportunities through different organisation programs. But they are unfortunately sometimes difficult for people to find. Why not collect some of the great initiatives in a Community Hub – where culture is the tool to empowerment and inclusion? The three of us dream of an neutral, open access and free place which focuses on creativity, learning and activation – targeting people from different social classes in our society. A place where people can meet and interact, and not worry about the cost of a coffee or an entrance fee. Where people can express themselves, collaborate and improve their quality of life. This space is not utopian, we have many good references, but our capital has forgotten about these in-between places. Not a park, not a house but a place that is warm and shared. The Trampoline House in Copenhagen inspires us, which is an independent community centre that provides refugees and asylum seekers with a place of support, community and purpose. We believe our city need a Norwegian version of the Trampoline House – and maybe with an extended aim? Culture connects people, and is the universal language. Oslo Municipality is in the unique position to be a role model in city development that is not just for the privileged but also for all different social groups. Craft, design and architecture are often unreachable for the less privileged. We too often only create good spaces for people with resources or with money to spend. What our future city needs, is an active space that empowers the powerless.

Sincerely yours,

The MakersHub team – Karam, Jack & Else August 2017

Kjære ordfører Marianne, Oslo vokser, Oslo har vokst i over 1000 år, det tok riktignok først av fra 1850, vi kan likevel si at Oslo kan vekst, men byen har likevel voksesmerter. I det dere lanserer en ny kommuneplan vil jeg bruke anledningen til å skrive til deg. Vi skal bo tettere og trangere og bli grønnere – være varme og skapende - er det mulig? Kan en hel by bli det? Greier vi alt det på en gang? Så spørsmålet mitt er; Hva står egentlig på spill nå? – overordnet skal en kommuneplan legge til rette for en variert by der mange livsformer er mulige. Det er mange hensyn som skal avveies. Hvordan blir interessene for den enkelte, men også for fellesskapet tatt vare på i byutviklingen? Vil Oslo vinne i konkurransen med andre storbyer? Fortsetter boligprisene å øke igjen? Mister jeg utsikten min, blir det ok å sykle til jobben fremover, har vi et kult sted å møtes, blir bylufta rein? Hva med bilen min? Blir noe av det som jeg synes er fint med Oslo borte, når byen fortettes? Det som er helt sikkert er at byens vitalitet handler om denne dynamikken. Andre spørsmål som vi alle kjenner fra byutviklingsdebatten handler om grådige utbyggere og trege saksbehandlere, boligkrise eller kanskje ikke boligkrise likevel, økte sosiale skiller, segregering og dårlig bokvalitet. Debattene er viktige. Kommuneplanen er et viktig verktøy for å lytte til og møte disse utfordringene. Jeg forsøker i dette brevet å raskt å trekke opp noen linjer rundt en utbyggerdrevet og naturdrevet byutvikling og behovet for å alltid sørge for at vi løser flere byoppgaver i hvert enkelt prosjekt som til sammen bygger og utvikler byen. Byen er helt enklest sagt en organisering av hvor og hvordan vi arbeider/virker, bor og bruker fritiden vår. En slik definisjon tar utgangspunkt i menneskelig aktivitet og at byen er menneskeskapt. Historisk er byen oppfattet som nærmest motsatsen til natur – et slags unaturlig sted kan man pussig nok si. De siste tredve årene har vi sett en byutvikling som har vært utbyggerdrevet, kommunen har riktignok lagt de store grepene, som Fjordbyen, men det er utbyggerne som i stor grad har formet byen i detalj. Det har gitt oss en by med noe som ikke er så bra og noe som er veldig fint. Sørenga bad er bra – det har rom til å ta imot nesten hele byen om vi vil bade på engang, det greier for eksempel ikke den tynne kaistripa utenfor Tjuvholmen.

I de siste tiårene har forståelsene av naturens tilstedeværelse i byen endret seg. Begreper som bynatur og byøkologi åpner for et annet - og jeg vil hevde nødvendig syn på naturens rolle i byen. Samtidig har vi i Oslo en fantastisk arv som ligger i bunnen og sikrer naturens stemme i byen. Det er spesielt to eksempler som jeg mener vitner om en stolt plantradisjon som lar naturstemmen i byutvikling få en plass. Det ene eksemplet er parkplanen fra 1949 som formulerte et sammenhengende parksystem for hele byen. Det andre er et temakart fra kommuneplanen av 2009 der sammenhengen mellom grønne og blå strukturer og den betydningen de har for luftkvalitet og lokalklima er kartlagt. En også naturdrevet byutvikling er en forutsetning for en bærekraftig by. Naturstemmen ytrer seg ikke i avisen. Den kommer heller ikke på folkemøter. Men OM den ikke er fornøyd slår den ganske enkelt tilbake. Det er ikke tilfeldig at vi opplever dårlig byluft og flom fra tid til annen. Det hender at for eksempel Akersbekken kommer på uventet besøk i Maridalsveien. Flom utgjør både en økonomisk belastning og en sikkerhetsrisiko. For å løse byens bærekraft spørsmål må vi også ha bynaturen med på laget. Akersbekken er et av de mange, historiske bekkeløpene som er nedgravd. Kan det tenkes at vi kan se byens rørlagte elver og bekker i et annet lys? Bjerkedalen Park er et helstøpt, byøkologisk eksempel der potensialet som ligger i byens rør og mulig åpning av bekke- og elveløp kan endre byens fellesrom, samtidig som det er med på å løse et kapasitetsproblem for byens infrastruktur. Et slags kinderegg som både gir nytte, glede og hygge. Det herlige er at naturkreftene bidrar til dette spleiselaget som også ivaretar sosial bærekraft. Kommunen er godt i gang og arbeider i dag med å hente inn mange ulike stemmer i byutviklingen. Barnetråkkprosjektet som kartlegger hvordan barn beveger seg i hverdagen er et godt eksempel. Vi trenger altså å lytte til flere stemmer, en utbyggerdrevet byutvikling alene gir ikke den sammensatte byen kommuneplanen har ambisjoner om skal skapes.

Vennlig hilsen Marianne Instituttleder urbanisme og landskap, Arkitektur og designhøyskolen i Oslo

Marianne Borgen Ordførerens kontor, Rådhuset, 0037 OSLO

August 21,08,2017

Marianne Sætre Kapellveien 31 0487 Oslo Norge

Kjære Ordfører. Oslo er en fantastisk flott by som jeg har lært å bli glad i etter å ha vært en Osloborger i 30 år. Jeg er arkitekt og bor i en eplehage på nedre Grefsen. Jeg har vokst opp i en småby på nordvestlandet der alle hadde den samme utsikten mot fjella på den andre siden av fjorden. Følelsen av tilhørighet er for meg knyttet til opplevelsen av landskap og lengselen etter å komme tilbake til steder jeg har et forhold til. Steder skapes i vår bevissthet av de minnene vi har om dem. En by er en kompleks sammensatt struktur i landskap. Vi forholder oss til naturens og byens landskap mer eller mindre bevisst. Oslogryta er et fantastisk finmasket nettverk av ulike nabolag strukturert i et skålformet amfi der fjorden er det sentrale midtpunkt. Operaen fikk sin velfortjente plass i denne skålformen, og byens borgere kan i dag oppleve et sted med mulighet til å stikke hånda i vannet, se utover øyene og kaste et blikk tilbake på den store gryta. Det er slike opplevelser som gir byen identitet. I arbeidet med realiseringen av kommuneplanen for Oslo trenger vi forestillinger og bilder om fremtiden. Dersom de ikke finns ikke, skaper vi dem. Når det hersker frykt og usikkerhet oppstår bildene uansett, gjerne som skrekkscenario. I mitt nabolag er det en rekke eksempler på forestillinger om rasering av eplehager med påfølgende erstatning av høye blokker. Resultater er at mange av grunneierne har reagert negativt på planene, og stadfestet at det er uaktuelt å selge. Noen har mistet nattesøvnen. Eiendomsretten står sterkt i Norge. Mitt innspill er at skal vi lykkes med å fortette byen på en meningsfull og bærekraftig måte, må vi først evne å skape visjoner og forestillinger om muligheter for fremtiden. Oslos ulike nabolag må motiveres gjennom prosesser som skaper trygghet for planarbeidet og de positive muligheter dette gir. Prosessen må ikke ta utgangspunkt i salg av eiendom til offensive utbyggere. Nabolag må organisere seg, og definere utviklingsbehov for seg selv og neste generasjon. Motivasjonen må være økt livskvalitet gjennom å dele på godene i flere generasjoner. Det må vises til eksempler; «Gaining by sharing» www.gainingbysharing.no er en modell for bofellesskap, beregnet på det kommersielle boligmarkedet, som burde inspirere mange av Oslos beboere til å tenke helt nytt rundt muligheter for alternativer til eiendomsutvikling. Dette konseptet fordrer andre økonomiske modeller og premissleverandører enn i de tradisjonelle eksemplene med store utbyggingsaktører. 1

Gevinsten er økt opplevelse av felleskap, og motvirkning av ensomhet. Bedre oppvekstsvilkår, bedre ungdomsmiljø, bedre helse og tryggere alderdom. Dette er kvaliteter som kan oppnås gjennom fortetting der det tas utgangspunkt i stedstilpassing og skreddersydde kollektive løsninger. Utgangspunktet må være nabolagets sosioøkonomiske og naturgitte landskap. Det ville være et stort tap av kvalitet om de flotteste trærne i Oslos eplehager gikk bort gjennom en transformasjon for å fortette. Det er nokså uklart og få som egentlig helt forstår hvordan fortetting skal eller kan foregå. Jeg bor i en eplehage. Her har jeg et ønske om å fortsette å bo, og jeg vil mer enn gjerne dele den med flere. Det fantastiske pæretreet i hagen er 75 år har aldri vært flottere enn det er akkurat nå. Er det noe som bør bevares på den eiendommen jeg er så heldig å være delvis i besittelse av, må det bli frukttrærne. De er bærere av historie, personlige minner og gir opplevelser av livskvalitet til flere. De er møteplasser. Når man tar utgangspunkt i byens landskap, terreng og vegetasjon, vil man lett identifisere kvaliteter som gir nabolagene identitet. Kan småhusene innlemmes i større nabolagskvartal som bevarer kvalitet og egenart? Er det mulig å skape godt samspill med naboene dersom vi vi river garasjer og hekker og fortetter mot gata? Kan man gjennom områderegulering legge til rette for en slik type fortetting og samtidig sikre at beboere kan bli boende? Det høres vanskelig ut, men det må være mulig. Gode forbilder ser ut til å være en mangelvare, men kjære Ordfører, jeg vet at de eksisterer. De må hentes frem og brukes i det videre arbeidet med fortetting og utviklingen av Oslo. De kan trekkes frem i møter mellom planleggere og engasjerte nabolag som ønsker å samarbeide om løsninger for fremtiden. Arkitektene kan hjelpe om de blir gitt gode og riktige mandater i prosessene. Vi brenner for å få være med som problemløsere og diplomater. Og vi elsker komplekse oppgaver som ikke har gitte svar på forhånd. Det er også svært viktig å lytte til de unge arkitektene. I årets master i arkitektur ved NTNU var det flere prossjekter som tok utgangspunkt i dagsaktuelle tema som bokvalitet, fortetting og dagslys. Jeg oppfordrer alle som er interesserte i muligheter for Oslos fremtid til å ta en titt på noen av disse prosjektene. De viser unge arkitekters samfunnsengasjement, og leting etter løsninger for byutvikling. Flere prosjekter peker på potensialet som ligger i å fortette med mål om økt kvalitet for de som bor der fra før. Å fortette borettslag etablert på 60 og 70 tallet kan gi både bedre økonomi og økt bokvalitet. Hvordan dette kan gjøres, er det flere som jakter etter svaret på. Når får vi se forbildene i Oslo? Hilsen Marianne Sætre Arkitekt, MNAL Snøhetta Oslo

Kjære ordfører,

Gl ss, stål og armert betong - Modernistene satte sin lit til at den industrielle revolusjonens materielle nyvinninger ville løfte menneskeheten ut av fortidens dårlige vaner og inn i en dannet fremtid ig Data - Smarte byer er også hugd i sten ellulose - Arkitekturhistorien er full av prosjekter som aldri ble realisert, men som idé og eksempel likevel har hatt stor innflytelse på hvordan byene våre ser ut i dag iamant - Galleri Oslo (1988, LPO arkitektur og design), som er blitt kåret til Oslos styggeste bygg og med jevne mellomrom blir vurdert revet, er et av våre fineste eksempler på postmodernistisk fandenivoldskhet og overskudd. Hele passasjen burde vernes. Asbe st - Er først farlig når det løses opp i lufta. Har vært forbudt siden 1980 erskenfarget puss - OBOS første borettslag, Etterstadslottet (1931, ark. Jacob Kielland), ble bygget i tre etasjer med en stor grønn gård i midten for å sørge for at alle bygningens 101 leiligheter skulle ha rikelig med lys og luft. Dagens OBOS-anlegg kommer ikke til å tåle tidens tann like godt ress - I gulfstatenes ørkenbyer er grønne plener synonymt med velstand og modernitet ønsenetting - Oslos store planlegger, Harald Hals (1876-1959) så seg nødt til å sette en stopper for hønsehold i hovedstadens borettslag. I dag ville kanskje litt fjærkre rundt fasadene være godt for folkehelsa? G psplater og systemhimlinger - Er hva vår tid vil bli husket for ern - De italienske futuristene rundt Antonio Sant’Elia (1888-1916) ville jevne byens monumenter med jorda for å skaffe råstoff til La Città Nuova obber - Ble brukt av de eldste kjente sivilisasjoner og kan spores 10 000 år tilbake. I dag gjør høye kobberpriser metallet populært for tyver akk Samtidig som beslutningstakere i siviliserte byer verden over legger til rette for mer sykling, har de i Kristiansand nylig spadd opp gamle graver og demontert byens torv for å gi plass til en ny parkeringskjeller. Dette til tross for at byens øvrige P-hus stort sett står halvtomme armor - De gamle grekerne bygde for evigheten. Vi er fornøyde om våre bygninger overlever oss aturstein - Skifer brytes mange steder i Norge. Hvert skiferburdd har sin særpregede skifer. s lceller - Tar liksom aldri helt av i Norge lantekasser - Er ikke nok, men en fin begynnelse på et nødvendig kollektivt og grønt skifte i norsk boligproduksjon R-koden - Er allerede vann under brua abitz puss - Puss på vev eller strukket netting. Her i byen mye brukt som tak i leiligheter i bygårder fra 1920- og 30-tallet. Karl Rabitz (1823-1891) var en tysk maler og bygningskonstruktør. ykkelsti - Det er bare et spørsmål om tid før en syklist omkommer i en høyresvingsulykke i Dronning Eufemias gate egl - Under oppførelsen av Oslo rådhus (1931-50, ark. A. Arneberg og M. Poulsson) gikk det med 1,5 millioner murstein til å forblende 150 000 tonn betong. Steinen ble produsert i spesialformatet 140 × 290 × 90mm. Under ombygningsarbeider på åttitallet ble produksjonen av samme teglstein og format gjenopptatt av Alna teglverk rin - Havner på gata hvis det ikke finnes offentlige toaletter ann - Vi trenger

M N O R

steder i byen som kombinerer overvannsbehandling (det kommer til å regne mye mer!) og gode byrom. Svevestø - Godtas som prisen for å bo sentralt. se - Grunnen til at det finnes så mange Love Hotels i japanske byer er visstnok at det anses som upassende å ligge sammen i hjemmet oungstorgets brosten - Er 171 år gamle ortrax - 3D-printing er nøkkelen når vi skal etablere samfunn på månen eller Mars. Tr r - Betongindustrien alene står for 5% av verdens CO2-utslipp. Tre binder CO2 og er et fornybart materiale l - Er en sentral ingrediens i enhver moderne by. Selvfølgelig blir Blå nd - Byen består av lag på lag med ulike visjoner og verdensanskuelser. Hva er din by bygget av?

MHH 2017 82

Dear Mayor Borgen,

This year my family and I decided to avoid the Scandinavian summer, although the myth of the Scandinavian summer prevails, it’s been hard finding any evidence of its existence the last years. We decided to spend the summer at a slightly warmer coastal region. Like many others our eyes has been on the Adriatic for a while and we ended up spending our holidays in the rather remote and miniscule nation of Montenegro. In terms of nature and beauty it has similarities to Norway. Madame Mayor has the “Oslo fjorden”, the Montenegrins have the Bay of Kotor; tall mountains, beautiful river gorges, islands and a living countryside complete with goat cheese and tall people; quite like Norway, Madame Mayor, but with a slightly different climate. Late July, August, the temperatures reached 30 degrees Celsius, and now we are talking about the temperature of the water, the Adriatic sea. Alas, Montenegro did beat Oslo in our search for a salty seaside vacation. We decided to set up camp in a villa in an old Venetian city called Herceg Novi, on the mouth of the Bay of Kotor, located on a steep hillside with the walled center towering above the harbor. Nowadays, the city has spread along the coast to include the neighboring settlements, linking the old fortified city with places like Meljine, where the wealthier people reside and Igalo, the socialist planned super resort town (with buildings called Hotel Metalurg) centered around therapeutic mud baths. This intricate link of settlements offering a myriad of opportunities and accommodations for tourists and locals alike is found along a stretch of about 8 km promenade along the Adriatic sea. There were a few reasons for us to pick Herceg Novi for our base, the main one being that we could stay in one place without relying on a car, as traffic safety is, in my opinion, not a Montenegrin strong suit. We saw the convenience of being without a car as a luxury, as we could walk 50 m uphill through a quite steep hillside to the market, and 20 m down to the promenade and the pebble beach. A slightly longer, 500 m walk to the old city and the little port, open up communications to the fjord where boats could take us to a wide range of activities and destinations. Don´t get me wrong Madame Mayor, I’m not a car hater, I like a good ride as much as the rest and my family vehicle is always parked close, but as much as there is freedom in having a car close by, there is also an immense freedom of not having to think about the car at all. For the duration of our holiday, we didn’t have to think about going in a car, the traffic, the fuss of parking, etc; we walked, boated or wheeled around the place at our own pace. The luxury of a car free holiday in Herceg Novi and one of the main reasons why we rented a house there is its proximity to the 8km promenade along the water, almost as long as the Oslo harbor promenade will be when fully implemented. The promenade along the Adriatic is phenomenal. An informal walk along pebble beaches, concrete beaches, amazing rock formations, medieval structures, restaurants and bars connecting the old city to the other settlements and villages from Meljine to Igalo. And everyone is here: walking, biking, rollerskating. It is here you will meet your old friends or long lost cousins, spontaneously, or if you insist, at an agreed junction. The promenade is the remains of an old railway line, built by the Austrians, connecting Herceg Novi to the interior. It seems that the promenade has evolved rather organically. A key decision must have been made at some point to keep the old railway open for pedestrians and over the years the promenade transformed and grew, flanking different functions along its edges. Don’t get me wrong, the promenade is not the same everywhere, parts are covered with old intricate stone patterns while other parts have ceramic tiles where hotel development or restaurant are growing out of the walk; other stretches have rough unfinished concrete in another level than the paving where no one had the patience or money to complete the promenade before the it was taken into use; footprints and paws creating pattern in the not yet dry concrete. “Don’t let the concrete dry!”, the users seem to

have said and kept using the promenade. As a landscape architect, it is not optimal to see that the promenades surface is not complete. But on another hand, I find it a strong image to see that the walk is so established and used anyway. I like the “don’t let the concrete dry” attitude. Don’t wait for the whole promenade to be finished before using it! Start here, start there, as long as the promenade is connected and walkable the full distance, it seems to me, that different new programs and establishments took it into their own hand to make their part the prettiest and the best. And why not? It creates a rich visual experience and it is, probably, an efficient way of spending tax money. Above all the attitude of opening up the promenade before a complete financing of exclusive material is secured is something, I think, you and the city of Oslo should consider. I find the Herceg Novi promenade beautiful and promising, but it also has some issues which, I again, Madame Mayor, can’t help but parallel with Oslo. The promenade in Herceg Novi is one hundred percent public space, the walk itself. An old law, debatably originating in Yugoslavian socialism or ancient Montenegrin custom, prohibits privatization of the coast, at least partly, fifty percent of the beach must be public. Being a Scandinavian and a little cheap, I find myself part of the crowd trying to find a spot for me and my two toddlers that is free from white plastic sun chairs. This, Madame Mayor, is very hard, not only are there other sane tourists and others fighting for the same spot but even if fifty percent of the surface of the beach is not covered by white plastic chairs, the owner, the temporary renter of such chairs, all of a sudden occupy so much more space. They privatize a wider territory. In the end one is left with two choices: either to be on the back of the beach along an escarpment wall (might get some shade but also coincidentally where all the garbage bins are) or on the fringe between water and beach. And yes, it is quite pleasant to be half covered in water but when your towel is getting wet and your kids play tools are floating away, I start dreaming of Norway. This is especially true, when the next day I pay 8 euros for two chairs and an umbrella. Is it true that somewhere in Norway a man was sentenced to jail for building too close to the water, without a building permit? The semi public beaches in Herceg Novi raise questions, not only about keeping the coast public, but also the importance of public space and how “public” public space really is. Madame Mayor, the importance of public space cannot be underestimated. In many ways the public space might be the belly, the intestines of a city: we throw away garbage, we transport goods back and forth and ourselves on our way to our task next at hand. All this was taken care of by the beach promenade in Herceg Novi, add the functions for meetings, places to sit down and talk for free and enjoy the view. But then it stopped. There were no shaded places to sit, in the zenith of the day you have to search refuge in a restaurant. There was no drinking water, again restaurant, and no functions for kids. After a few days at the beach, my kids started to talk about playgrounds and how they missed the playgrounds in Malmö (our home city). The best we found was a few half decent slides in a restaurant. Here, they could play and we could enjoy a wine spritzer which of course was very nice. Don’t get me wrong Madame Major, but there is something about these functions not being completely public that really irks me. Another and last example. On our last vacation days, we decided to sail to Kotor, a truly magnificent city deep in the fjord, on the Unesco world heritage list. Kotor has a shorter promenade along the water, being far in the narrow bay, no sea breeze, so when the temperatures hit 40 C, it feels like you are getting quite broiled. Of course, you can go in the sea to cool off, but in order to cool down the restaurants has started spraying water on their customers from pipes on top of their outside canopy. You know, quite like vegetables in fancy grocery stores that are getting sprayed in order to, at least, look fresh. This is all nice, but shouldn’t cooling down in extreme heat be a public function. Why didn’t anyone think about cooling down people on the promenade? Something so old fashioned as a fountain could easily be spraying people for free. In a truly great city, public space can offer much more nuanced qualities.

Madame Mayor, these were a few of my observations and reflections during my seaside vacation. I will now finish this letter with some short conclusions and recommendation for your beautiful city of Oslo.

1. Don’t let the concrete dry! Just build the harbor promenade. The full nine kilometers. If you can’t afford to build expensive paving just build a rough walkable surface and complete it after. There is no time to waste, the people of Oslo want to walk along the water. 2. 100% public waterfront. Make sure that all edges are 100% accessible and open for the public. 3. Experiment with different degrees of private ownership around the promenade, just not on the edge. 4. Everyday luxury. Don’t forget that some things that we have in Scandinavia is a commodity which we can offer for free for example, drinking water, generous seating and hang out spaces. 5. Most importantly, the kids are the future decision makers, professionals, inhabitants of the city. Involve them in the design. Build playgrounds and destinations not only on the harbor promenade but in the whole city. Make sure kids can go to school by themselves without being driven by their parents. Make it easy to bike or walk down to the harbor promenade. 6. Promote and make sure that you can live your everyday life in Oslo without a car. Go to work, go to school by foot, by bike or by public transport. Don’t abolish the car but try to make the everyday life of the Oslo inhabitants to be better without it. Thank you for your time Major Borgen. I hope you found my holiday notes helpful and that you keep up the good work of making Oslo a place of great urban quality that promotes life in the public space.

All the best wishes

Niels de Bruin Landscape Architect and Partner at White arkitekter AB One of the authors of the plan for Oslo harbor promenade.

ASKIM

/ LANTTO

arkitekter MNAL AS

Kjære Ordfører Marianne Borgen

Oslo, august 2017

Å utvikle en moderne by er en komplisert og kontinuerlig affære. Oslo er en by med rike muligheter, blant annet på grunn av dens beliggenhet mellom fjorden og de sentrumsnære ”marka” områdene rundt. Det er kort vei fra tett by, til fri natur. I de senere årene har byen hatt en sterk befolkningsvekst, nye og store boligområder er etablert, og flere områder i byen er under utvikling, både i sentrum og i periferien. Ikke mye er blitt godt nok. Farene ved en for rask utvikling av byen, er mangel på visjoner og tid i planleggingen. Det er fort gjort å miste kvaliteter som er selve grunnlaget for innbyggernes gode opplevelser i byen. En generell tendens i moderne by- og sentrumsutvikling er mindre mangfold av variert aktivitet og handelsvirksomhet. Områder som tidligere var preget av detaljhandel i små forretninger, slaktere og skomakere, erstattes av større kjøpesentra, bankbygg og kjedebutikker. Hvor bor vi, hva jobber vi med, og hvor i byen finnes arbeidsplassene? Oslo vil alltid bestå av innbyggere med ulik kultur - og utdanningsbakgrunn. Byen er vår felles sosiale arena, som alle skal være stolte av og kjenne eierskap og tilhørighet til. For å oppnå respekt for byen, må det også bygges med respekt for dens innbyggere, og legges til rette for både kollektive og individuelle handlingsrom. Byen må utformes for dens varierte befolkning med kvalitet og mangfold, og ikke av utbyggere med mål om mest mulig profitt. Midlertidige brakkebygg for små barn er heller ikke noe å være stolt av for politikere med enkle valgløfter om full barnehagedekning. Hva gjør slike bygg med barnas forhold til sine omgivelser? Oslo har mange kvaliteter. En bevisstgjøring om hva dette handler om vil være helt avgjørende for en god bydannelse. Hva er karakteristisk og bra med Oslo? Hvilke kvaliteter preger de beste boligområdene? Hvor er det fint i parken, og hvor er det hyggelig å handle? Hvilken identitet ønsker vi at byen skal fremstå med, og hvordan kan det legges til rette for strategier som kan sikre en god utvikling, der flere deltar i arbeidet med å skape et felles fundament for hvordan byen bør være, og derigjennom oppleve eierskap og respekt for den? En plan for en visjonær utforming av byen innebærer at de rådende prosessene i dagens by- og boligbygging må utfordres. Planleggingsredskapene må utformes med sterkere innlevelse og presisjon, med strengere og tydeligere krav om kvalitet og retningslinjer på alle nivåer. Med vennlig hilsen,

Niels Marius Askim ASKIM/LANTTO arkitekter MNAL AS 88

Kjære ordfører I fjor fikk vi muligheten til å bli kjent med en del mennesker som bruker byen på en annerledes måte. Prosjektet OPEN transformation, som vi startet som del av Oslo Arkitekturtriennales utstilling “After Belonging”, handlet om møtet mellom arkitektur og asylinstituttet. Gjennom arbeidet med prosjektet hadde vi mange gode samtaler med nåværende og tidligere asylsøkere. Vi husker særlig godt møtet med to såkalt ureturnerbare en varm maidag på Torshov asylmottak. Sammen med dem og noen fra organisasjonen Makers’ Hub satt vi ute på fargeglade benker som beboerne hadde laget. Åpent og ærlig fortalte de om hvordan det var å bo på mottak og leve på rundt 400 kroner i måneden, som mange gjør i transittmottak. En allerede desperat situasjon blir forverret av å ha så lite handlingsrom. Når man ikke har penger, ser byen ganske annerledes ut. Å bevege seg rundt i byen koster penger. De fleste kulturtilbud koster penger. Å kjøpe en kaffe på kafé kan utgjøre en stor utgift. Asylsøkerne vi snakket med fortalte om kontakt med andre mennesker som et av de største behovene de hadde. Steder hvor de kunne møtes og få lov til å være uten at det koster penger. Hvor mange slike steder er det i Oslo? Bibliotekene blir flittig brukt. På en varm maidag er det fint å være ute i parkene. Hva med vinteren? Når det er kaldt og regner eller snør? Hvor kan man gå? Hva kan man gjøre da? Asylsøkerne på Torshov var på mange måter «heldige». Beboerne på mottaket kunne gå til sentrum. Frivillige organisasjoner tok kontakt med mottaket for å samarbeide om kulturtilbud som Vårt Nabolagfestivalen. To av intervensjonene under arkitekturtriennalen tok utgangspunkt i mottaket, vårt eget prosjekt og belgiske Ruimteveldwerk som kartla gratistilbud i Oslo til en byguide. Dessuten hadde interiørarkitekt Else Abrahamsen Egenes startet organisasjonen Makers’ Hub som jobbet for å utbedre forholdene på Torshov og andre mottak ved å involvere beboerne selv i byggeprosjekter. Vårt prosjekt forholdt seg til asylmottaket som sted ved å se på alternative løsninger, og vi testet ut muligheten for at asylsøkere kunne bo hjemme hos noen i stedet for på mottak. Ikke overraskende fungerte det bra og fikk positive følger for alle involverte. For asylsøkerne Wael og Raed var det å ha tilgang på møteplasser en viktig grunn til at «utplasseringen» fikk gode og langvarige effekter for dem begge. Steder å møtes var også hele tiden en viktig del av vårt prosjekt. Derfor jobbet vi med et konsept for åpne, felles og gratis møteplasser som vi kaller OPEN house. Konseptet bestod i å utvide bibliotekfunksjonen til også å gjelde ting, utstyr og kulturelle og sosiale aktiviteter. At Makers’ Hub sine tiltak på Torshov speilet mange av de tingene vi foreslo, og Deichmanske har startet et verktøybibliotek og folkeverksted, viser at slike ideer både fungerer og er realistiske. Forskjellene i Oslo og Norge er økende, og det er ikke bare asylsøkere som har dårlig økonomi. Tilgangen til byen og muligheten til å bidra til byens utvikling bør ikke avhenge av kjøpekraft. Ikkekommersielle rom og det å kunne delta er viktig for alle og bidrar til en mer inkluderende og romslig by. Vi håper du som ordfører vil forsvare retten til å være en del av byen – for alle. Med vennlig hilsen Silje Klepsvik, Elisabeth Søiland og Åsne Hagen

OPENtransformation www.opentransformation.net Facebook Instagram Twitter Flickr

www.facebook.com/OPENtransformation opentransformation @opentransform opentransformation

1/2

Dear Mayor, We write to you as architects, urbanists, researchers and authors, but most importantly, as concerned citizens. The architecture competition for the most important urban building project in Oslo in many decades, the Governmental Quarter (Regjeringskvartalet), recently announced its winners, and it is with great dismay that we see the urban implications of these responses to the competition brief. The building of the new Governmental Quarter will be a pivotal development, not only for government employees working in the area, and for citizens of the city of Oslo, but also as a physical and symbolic manifestation of the democratic ideals central to Norwegian society – particularly the open relation between state and citizen. The redevelopment of the area has the great potential to reflect the national sentiments expressed by former prime minister Jens Stoltenberg’s statement issued soon after the attack in 2011: “Our answer with be more democracy, more humanity and more openness, but never naivety.” The current suggestions however, largely address only one of the four elements of that statement: how not to be naive concerning urban security. In our research addressing the theme of urban security in recent years – and from our dialogue with a range of security professionals – we are acutely aware of the often conflicting logics and dilemmas of the ideals of the open city on the one hand, and the secure city on the other. We have seen the common securitized responses to infrequent and isolated events having considerable impact on the everyday spaces of cities. Just as the urbanist Michael Sorkin has pondered, “Walking the streets nowadays, with troops at the subway entrance, barricades around buildings, cameras staring from lampposts […] it feels – more and more – like the battle for freedom is being lost.” We have followed how securitization leads to the increasing isolation and disconnection of buildings, spaces and neighbourhoods from the city they are supposedly a part of – whether embassy complexes, federal buildings or office parks. And this process has not necessarily resulted in these sites being more secure. At the same time, we have observed how these often monofunctional and securitized sites have become effective dead zones in cities. In the context of the site of the government quarter, where the state meets its citizens, we see this urban fragmentation, the restriction of functions and access to this area of the city, as particularly problematic. We interpret the current securitization-focused brief for the government quarter, and the corresponding proposals, as symptomatic of the ongoing international infringements on the spatial conditions of the open city, and of the ‘right to the city’ of citizens. These latter notions do not represent some kind of radical or marginal ideal, but in fact constitute what many theorists understand to be key spatial prerequisites for a living democracy.

2/2

In these terms, the notion of the right to the city defines the right for all groups and citizens to be involved in the process of developing themselves, the society, and the city in general. Our cities must support us in enjoying all aspects of urban life, and enable us to exercise our rights as citizens to participate in free speech, debate and public assembly. Concerns such as these, and general concerns for the living character of the spaces of city of Oslo have clearly held a diminished importance compared to the theme of security in the case of the government quarter brief. We are deeply concerned by the opacity with which this brief was developed – particularly the overriding security component – based on decisions made within a limited circle (Statsbygg and Forsvarsbygg) without public discourse or involvement of other informed security experts, architects or planners. We strongly question the appropriateness of the military and defensive thinking being applied to a civilian urban area – unless we as citizens want our cities to become securitized fortresses. Unfortunately, the rules of the competition did not allow for participants to discuss, question, or reinterpret the particular security framework of the brief without instant disqualification. Based on these concerns, our demand to the City of Oslo is that the premise of the brief be reevaluated by a wider group of informed experts and citizens, and opened to further public debate in order to ensure that the new Government Quarter becomes an integrated and coherent part of the living, open and democratic city of Oslo – one that fosters a strong relationship between the state and its citizenry. If not, the Government Quarter development on its current trajectory risks becoming a monument of momentary blindness toward the city’s capacity to foster and embody democracy, openness and humanity – in the name of security. The government quarter is likely to become an empty and disused fragment of Oslo, devoid of life, bypassed by its citizens, and not necessarily any more secure. Signed: Vibeke Jensen

Anders Rubing

Deane Simpson

Authors: The City Between Freedom and Security: Contested Public Spaces in the 21st Century

Illustration by Anders Sletten Eide from The City Between Freedom and Security: Contested Public Spaces in the 21st Century, Birkhäuser, Basel, 2017

Takk til alle som har bidratt til prosjektet! Kurator: Tron Meyer og Oslo arkitekturtriennnale Utstillingsdesign: Tron Meyer Konsept utviklet av Storefront for Art and Architecture v/ kuratorene Eva Franch i Gilabert og Carlos Mínguez Carrasco. Direktør, strategisk utvikling: Jinny Khanduja Oslo arkitekturtriennales team: Direktør: Hanna Dencik Petersson Programansvarlig: Alexandra Cruz Kommunikasjonsansvarlig: Kaia Hødnebø Nelson Intern: Mai-Linn Vold Programpartnere: Oslo Arkitektforening Plan- og bygningsetaten Oslo Urban Arena Spesiell takk til Oslos ordfører, Marianne Borgen, og alle dere som har skrevet brev til henne.

Foto: Side 3, 14 og 15: Oslo arkitekturtriennale Side 16 og 17: Lea Avellana / Oslo arkitektforening Side 33 og 83: Tron Meyer Side 35: Anders Bergersen Alle øvrige: Istvan Virag Trykkeripartner: Sponsorer: