Ufrivillig skolefravær

Tekst: Line Orvedal, ROS

Som interesse - og brukerorganisasjon har ROS fått merke hvilke negativ innvirkning pandemien har hatt for mange barn og unge. Aldri før har vi opplevd en så markant stigning i henvendelser fra barn og unge som strever med spiseproblematikk og spiseforstyrrelser som i de seneste årene. Parallelt med dette er det en annen problematikk som har fått rotfeste under og etter pandemien, nemlig ufrivillig skolefravær, også kalt skolevegring.

Dette er en tematikk jeg selv har lang erfaring med som pårørende, og som jeg av den grunn er opptatt av å belyse. Årsaken til at skolevegring blant barn og unge har økt de senere år er trolig svært sammensatt, men kan også sees i sammenheng med pandemien og langvarig nedstengning av skoler. Selv om hjemmeskole for mange elever i denne perioden betydde lykkelige dager uten stress, press og angst, har terskelen for å komme tilbake på skolebenken trolig økt.

Nylig kunne vi lese i en artikkel på nrk.no at flere og flere barn og unge uteblir fra skolen grunnet skolevegring, og at dette ser ut til å være et økende problem i flere av landets fylker. Lukkede grupper på FB for foreldre til barn med skolevegring har hatt en eksplosjon i medlemsmasse siste året.

Professor ved Universitetet i Sørøst Norge Marie – Lisbeth Amundsen, som har forsket på ufrivillig skolefravær, uttaler til nrk.no at noe bør endres ved skolen og kritiserer den for å ha blitt for teoretisk orientert, for rigid og prestasjonspreget.

Hva er skolevegring?

Skolevegring eller ufrivillig skolefravær er når et barn eller en tenåring egentlig ønsker å gå på skolen, men ikke får det til på grunn av frykt eller redsel for å være på skolen. Typiske kjennetegn på skolevegring er:

• den unge har relativt høyt og uforklarlig fravær uten en legitim grunn for fraværet • den unge er vanligvis hjemme når hen ikke er på skolen og hvor foreldrene er kjent med dette • den unge uttrykker emosjonelt ubehag som angst, tristhet og vondter rundt det å gå på skolen • den unge viser ikke tegn på antisosial eller normbrytende atferd utover motstanden mot å skulle på skolen • foreldre har prøvd og ønsker at den unge skal gå på skolen. Fraværet må være motivert ut ifra den unge selv.

For de fleste barn og unge er skolevegring noe som utvikler seg over tid og vokser seg større og større gjennom grunnskolealder. For enkelte kan skolevegringen komme som lyn fra klar himmel ved at den unge nekter å gå på skolen fra en dag til en annen. Slike tilfeller tilsier at det oftest handler om hendelser på skolen som den unge forsøker å unngå. Dette kan dreie seg om mobbing eller at tryggheten på skolen av ulike grunner er blitt borte.

Etter hvert som skolevegringen får utvikle seg kan en fort komme inn i en negativ spiral ved at den unge opplever høy grad av stress ved å skulle gå på skolen og det vil da friste mer å unngå det som oppleves som stressende. Ved å unngå skolen kan en kjenne en umiddelbar lettelse av å slippe ubehaget og en slik unngåelse over tid vil som regel føre til at fraværet øker. Uansett om skolevegringen har startet snikende eller brått er det vanlig at det som utløste den ikke blir det som opprettholder den. Dette kan være at den unge ikke lenger faglig sett klarer følge med på det som foregår på skolen eller er redd for spørsmål knyttet til fraværet fra medelever når hen kommer tilbake til

Skolevegring er et sammensatt problem med mange ulike årsaksfaktorer og hvert enkelt tilfelle må sees på som helt unikt. ”

skolen. Faren er at barnet isolerer seg mer og mer og også faller ut av andre arenaer som fritidsaktiviteter og sosial omgang med venner.

For en stor gruppe dreier skolevegringen seg om angstproblematikk, depresjon eller opplevelsen av en uforutsigbar skolehverdag. I studien til Marie –Lisbeth Amundsen kommer det frem at av de som utviklet skolevegring falt 40% av elevene inn under ADHD diagnose eller autisme, og 35 % hadde angstrelaterte diagnoser. Elevene hadde i gjennomsnitt vært ute av skolen i tre og et halvt år.

Tidligere har skolevegring hos barn og unge ofte blitt møtt av skolen og hjelpeapparat med at det er barnet eller ungdommen selv og foreldrene som har et problem, men med tiden har det blitt mer tydelig at faktorer knyttet til skolen spiller en vesentlig rolle.

Skolevegring er et sammensatt problem med mange ulike årsaksfaktorer og hvert enkelt tilfelle må sees på som helt unikt. Både skolen, hjelpeapparatet, familien og den unge selv må samarbeide om en felles plan for å løse problemet dersom en skal lykkes med å få den unge tilbake til skolen. Utgangspunktet vil være å forsøke forstå den unge og se på hva det er som ligger til grunn for vegringen før en legger en felles plan for tilbakeføring til skolen. Det er helt vesentlig at den unge selv får være med å utvikle planen dersom en skal lykkes og det handler ofte om å skulle «skynde seg langsomt».

Min egen og mange andres erfaringer fortelle oss at den unges skolegang ofte tidlig har vært preget av perioder der den unge har vegret seg for å gå på skolen, enten på grunn av bestemte fag eller en lærer, annerledesdager på skolen eks. idrettsdager, eller etter helger og ferier.

Tidlig intervensjon

Tradisjonelt sett har man ofte ventet til den unge har falt ut av skolen før tiltak har blitt iverksatt. Min egen og mange andres erfaringer forteller oss at den unges skolegang ofte tidlig har vært preget av perioder der den unge har vegret seg for å gå på skolen, enten på grunn av bestemte fag eller en lærer, annerledesdager på skolen eks. idrettsdager, eller etter helger og ferier. Fraværet er ofte kombinert med symptomer på engstelse eller ulike vondter som magesmerter eller hodepine. Tidlig intervensjon ved skolevegring handler om å ta tak i problemet før det har fått vokse seg for stort for å stabilisere og sikre oppmøte i skolen. Dette krever tidlig kartlegging og en plan for videre arbeid for tilbakeføring til skolen. Et annet viktig moment vil være hjelp og støtte til foreldrene, og styrke dem i å stå i vanskelige situasjoner i hjemmet når den unge ikke vil gå på skolen.

Videre er det vesentlig at overgangen mellom hjem og skole blir så forutsigbar og trygg som mulig og at avtaler som er laget, eksempelvis med kontaktlærer eller miljøterapeut overholdes. For enkelte vil det ofte være behov for tilpasninger gjennom skoledagen i kortere eller lengre perioder. Når det gjelder barn og unge med angstproblematikk vil hjelp og støtte, evt. behandling være viktig. Når det gjelder skolevegring og unngåelsesproblematikk kan eksponeringstrening være fruktbart, samt at den unge tilegner seg kunnskap og forståelse av hva som skjer med tanker, følelser og i kroppen når en strever med angst.

I en artikkel om skolevegring i adhdnorge.no skrevet av psykolog og forfatter Gaute Brochmann kom jeg over et sitat jeg kunne relatere meg til. Han sier: «en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at det ikke alltid nytter å «tvinge» et barn på skolen. Å være autoritativ er et stående råd, og det er en relativ stor gruppe foreldre som sender ungene på skolen i flere år nærmest gråtende, helt til det plutselig sier stopp. For mange er dette det rådet de angrer mest på at de hørte på».

Sett i bakspeilet var det nettopp dette rådet vi som foreldre lyttet til og som vi ble fortalt var forventet av oss. Argumentet om at hjemmeskole vil bidra til å opprettholde problemet er reelt nok, men vår erfaring ble at en tilbakeføring til skolen på et tidspunkt ble umulig selv om mange løsninger ble prøvd ut. Av den grunn ble hjemmeskole den eneste løsningen for å skape daglige rutiner og for å unngå fremtidige faglige huller. Dette krevde selvsagt et nært og godt samarbeid med både barnets kontaktlærer, faglærere og PPT – tjenesten og ikke minst en stor innsats av oss som foreldre.

Selv om det i lang tid opplevdes som å ikke ha lykkes som foreldre, og en sorg hos barnet over å ikke være en del av et viktig fellesskap, bidro det samtidig til større ro i hele familien, mindre konflikt og redusert angst hos barnet. Samtidig synliggjør våre erfaringer viktigheten av en tidlig kartlegging og riktige hjelpetiltak så snart barnet viser små tegn på vegring for å gå på skolen. På den måten kan barnet igjen få oppleve skolen som en trygg arena med mestringsglede.