ROSinfo 4/22

Å leve med usikkerhet

Jeg har nylig deltatt på en fordypning i mindfulness. De viktigste notatene mine har jeg skrevet lengst frem på innsiden av selve omslaget til notatboken min. Her står det følgende: «Ta døden med deg over alt!», «Hva forener?» og «Det viktigste er å våge meg selv».

Fordypningen denne gang rettet fokus mot emosjoner og følelser, steder i oss selv hvor usikkerhet lett kan blomstre. Vi fikk en oppgave hvor vi skulle fores tille oss at vi hadde en dag igjen å leve – hva fremsto som viktig for oss? Med ett dukket hele familien min opp. Ulikheter, konfrontasjoner og uenigheter oss imellom forsvant som dugg for solen. I stedet kjente jeg på en enorm aksept og kjærlighet til dem alle. Det som til tider har gjort meg usikker i relasjonene var uvesentlig og ble erstattet med et slags klarsyn. Alt det gode mellom oss kom tydelig frem og det var alt som betydde noe.

Det er ikke første gang jeg tar med meg «døden» inn i hverdagen. Med jevne mellomrom minner jeg meg selv på hva som virkelig betyr noe i livet – da stiller jeg meg selv det viktige spørsmålet: «Hva om dette var min siste dag?» Hva er det som virkelig har betydning?

I en travel hverdag hvor det meste av fokuset er rettet utover på alt som skal gjøres, alt vi skal leve opp til for å kjenne oss gode nok, er det lett å miste seg selv og kontakten med det som virkelig betyr noe. Stresset påvirker oss negativt. Frustrasjon og uro i vårt indre kan lett plasseres over på andre rundt oss som er helt uskyldige. På innsiden av notatboken min skrev jeg også «Hva forener?». På tross av usikkerhet – kan vi se i retning av hva som forener oss? Kan vi i større grad våge å være den vi er og ville hverandre vel? Alle prøver vi å gjøre vårt beste – dog med svært forskjellig utgangspunkt, men vi gjør så godt vi kan.

Usikkerhet er en del av det å være menneske. Bare det å forstå dette kan gjøre det lettere å leve med usikkerheten. Det finnes selvsagt grader av usikkerhet, men den er der for en grunn. Ofte handler dette om en form for beskyttelse. Et beskyttelsesmønster som kanskje har fulgt oss fra vi var barn og som vi trolig ikke lenger har behov for i samme grad. Det er ikke alltid like lett å bli bevisst disse beskyttelsesmekanismene i oss selv. For meg har nysgjerrighet og økt op pmerksomhet innover i meg selv vært en viktig nøkkelfaktor. Den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr skrev den kjente sinnsrobønnen som også kan være en fin påminnelse: «Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen.».

Vi kan ikke fjerne all usikkerhet uansett hvor mye vi prøver. Det vil bare skape ytterligere avstand til den vi virkelig er. Men gjennom økt bevissthet og nysgjer righet på hvem vi er og hva denne usikkerheten handler om, kan vi i større grad våge å være oss selv. Økt forståelse skaper trygghet, økt trygghet skaper sinnsro og balanse.

Ta godt vare på hverandre og husk vi gjør alle så godt vi kan. Med ønske om en riktig god jul og et fredfylt nyttår til dere alle.

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen

Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no

ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no

Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 Chat: nettros.no

ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no

ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no

ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no

ROS Senter i Troms/Finnmark: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: tromso@nettros.no

Se nettros.no for åpningstider Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no

Redaksjon:

E-post: nina@nettros.no

Layout: Nina Hvidsten

Forsidebilde: istockphoto/ Hey Darlin

Trykk: Allkopi

Aktuelt

Nominert til «Årets nykommer i Frivilligheten»

For syvende år på rad deler rekrutteringsportalen Frivillig.no og Frivillighet Norge ut den nasjonale prisen «Årets nykommer i Frivilligheten». Prisen deles ut i forbindelse med FNs internasjonale dag for frivillighet, for å sette pris på det engasjementet og den frivillige innsatsen som nye frivillige har lagt ned, og for å vise at det ikke er så vanskelig å begynne å gjøre noe for andre.

I år er vår egen Vetle Olsen-Ryum (22) en av tre nominerte til denne gjeve prisen.

Vetle er frivillig rådgiver og likemann hos ROS sin telefon- og chattejeneste. Han er en fantastisk ildsjel som har et brennende engasjement for å spre kunnskap om psykisk helse. I tillegg er han noe så sjeldent som en ung mann som er åpen om sine egne utfordringer med spiseforstyrrelser, og som bruker sin fritid på å hjelpe andre.

Vetle ble kjent med at ROS søkte frivillige gjennom portalen Frivillig.no.

– Jeg kjente at det jeg trengte var å være den personen jeg selv hadde behov for tidligere. Så takk til Frivillig. no for hvis ikke tror jeg det hadde blitt flere sånne mørke kvelder, sier Vetle til Frivillighet Norge.

Det å være en frivillig og en bidrag syter i ROS har betydd mye for Vetle. Han ønsker å bidra med sine «møk kaerfaringer og smerte», fjerne stigma i samfunnet og forebygge at andre opplever det samme.

– Man er fylt med så mye mørke og man har kanskje følt at det tar overhånd, men så kommer det et lyspunkt hver gang man er frivil lig, eller hver gang man er der for andre, eller hver gang folk kommer og takker deg, og du føler at du har nådd gjennom, sier Vetle.

Vi heier på Vete og alle andre fantas tiske frivillige!

PS. Når dette bladet er ute av trykken, er vinneren kåret.

Resultatet finner du på frivillighetnorge.no

Spørsmål og svar

ROS har mottatt støtte fra Stiftelsen Dam til en ny «Spørsmål og svar»-tjeneste. Målet er å senke terskelen for å oppsøke infomasjon og hjelp.

Spørreundersøkelse

Vil du bidra til at vårt tilbud blir enda bedre?

Hvert år gjennomfører vi en større undersøkelse der vi ber om tilbakemelding på våre ulike tilbud og aktivi teter. Med din hjelp kan vi utvikle oss og forhåpentlig vis kunne hjelpe enda flere, enda bedre.

Årets undersøkelse finner du ved å scanne QR-koden.

Undersøkelsen tar maks. 5 minutter.

Spiseforstyrrelser er en stigmatisert lidelse, og opplevd stigma og skam er en av de største hin drende faktorene til det å oppsøke hjelp. Forskning viser at nettbaserte ressurser gjør det enklere å søke informasjon og hjelp for de som vegrer seg for å oppsøke hjelp eller informasjon fysisk.

Nettbaserte ressurser gir også et viktig bidrag til økt «mental health literacy» – evnen til å kjenne igjen symptomer, risikofaktorer og kunnskap om når og hvordan man søker hjelp.

En ny «Spørsmål og svar»-tjeneste skal bli en del av vår etablerte nettside. I denne tjenesten kan man søke blant tidligere stilte spørsmål og/eller sende inn egne spørsmål som blir besvart, anonymisert og tilgjengeliggjort på siden.

Tjenesten lanseres på nyåret.

Nyhetsbrev

Nå har du mulighet til å holde deg oppdatert på nyheter fra ROS, både nasjonalt og lokalt.

Scann QR-koden og meld deg på.

Livet er et usikkert prosjekt

Tekst: Asle Halvorsen, psykolog

Det eneste vi vet er at vi kommer til å dø. Den dagen kommer nærmere for hver og en av oss. Sekund for sekund, minutt for minutt, time for time, dag for dag og år for år. Skal vi bruke tiden på jorden til å skyve på det tidspunktet, eller skal vi bruke tiden til å leve?

Dersom det var mulig, ville du visst når din time kommer? Ville du sett filmen om resten av ditt liv?

Uansett hva man svarer på disse spørsmålene, så har man ikke noe valg. Livet er et usikkert prosjekt og uansett hva vi tror, så vet vi ikke hva som kommer til å skje før det har skjedd.

Å leve med usikkerhet er noe hver og en av oss må gjøre, uansett hva vi synes om det. Hvordan vi lever med denne usikkerheten er vidt forskjellig.

Usikkerhet er å ikke vite. Ikke vite hva som skjer. Ikke vite hva andre synes om deg. Ikke vite hva du kan få til og hva du kommer til å feile på.

Usikkerhet er en ubehagelig følelse. Er det også en følelse det går an å like?

Dersom du kunne sett filmen om resten av ditt liv, ville livet handlet om å gå gjennom ting du allerede visste. Når man står i usikkerhet for hva som skjer tror jeg mange kunne ønske de allerede visste. Hadde vi bare visst at det kom til å gå bra, kan man gjerne tenke. Setter man det i perspektiv og spør dette spørsmålet om filmen om resten av ditt liv, kan man få et annet

”

Å bli frisk fra spiseforstyrrelse er å trø ut i det usikre for å bli trygg.

perspektiv på dette. Hva skjer med ting som håp, drømmer og glede og impulsivitet dersom man vet alt som kommer til å skje? Hvordan vil det være å leve et liv uten å kunne bli overrasket? Kanskje man kan lære seg å omfavne usikkerhet om framtiden?

Å ikke vite hva andre synes om deg er noe mange synes er ubehagelig.Et vanlig utsagt fra dyktige idrettsutø vere er at de gjør noe med det de kan gjøre noe med, så bruker de ikke tid på ting de ikke kan kontrollere. Mange av de aller beste er ikke opptatt av plasseringen de får i en konkurranse, men om de har lyktes med å gjøre det de selv har øvd på, hva de kan lære av det de fikk til og det de ikke fikk til. Plasseringen bestemmes av hva de andre fikk til og er noe en selv ikke kan gjøre noe med.

Vi kan heller ikke kontrollere hva andre synes om oss. Vi kan oppføre oss slik vi ønsker å oppføre oss. Dersom vi gjør det vil det alltid være noen som liker oss slik vi er. Det vil også være noen som ikke liker oss. Det kan vi ikke gjøre noe med. Å gi litt mer faen og bry oss mindre om hva andre synes, tror jeg mange vil profittere på.

Vi kan ikke kontrollere andre og kunne du det, er jeg usikker på om det er noe du ville vært glad for.

Noen lever med stor risiko, mens andre lever med en tanke om å minimere risiko. De fleste av oss gjør kanskje noe mellom disse ytterpunktene og mange av oss tenker kanskje ikke så mye over disse tingene til daglig. Kanskje vi først tenker over det når livet blir farlig?

Komfortsonen beskrives som et sted der vi mestrer de tingene vi driver med. Skal vi lære nye ting må vi ut av komfortsonen. Utvikling handler om å trø ut i det usikre. Lærer vi å mestre når vi gjør det, har vi tatt et steg videre og utviklet oss. Vi har også opplevd noe nytt. Kjent på usikkerhet og blitt trygge. Kanskje har vi gått skikkelig på trynet og feilet stygt. Poenget er at dersom vi skal videre, må vi trø ut i det ukjente og tørre å feile. Tørre å ikke være best, tørre å lære og tørre å utvikle oss. Det er når du er utrygg du utvikler deg og lærer.

I behandling av spiseforstyrrelser opplever de fleste at de trør ut i noe utrygt. Spiseproblemene med tankene og følelsene som henger ved, kan til tider opplev es trygge. Å skulle gjøre det motsatt av hva hele deg skriker at du ikke skal gjøre er tøft. Det er likevel det som må til for å komme seg videre. For å løse problem er, for å utvikle seg, for ikke å bli hengende igjen i et spi seproblem, som uansett årsak, ser ut til å opprettholde seg selv og bli værende. Å ha en spiseforstyrrelse kan

for mange beskrives som stillstand. Man blir værende der man er mens verden går videre. Å skulle bli kvitt spiseproblemet er å bevege seg ut i det ukjente. Å tørre å kjenne på usikkerhet. Å tørre å gjøre det man er mest redd for. Å stå i dette i lang nok tid. Prøve, feile og mestre. Når du står i dette er det godt å ha gode hjelpere rundt seg. Støtte og heiagjeng. Samtidig er du også alene i dette. Det er du som kjenner på smerten og redselen og må stå i den. Over tid blir dette nye tryg gere og til slutt blir det trygt.

Å bli frisk fra spiseforstyrrelse er å trø ut i det usikre for å bli trygg.

Jeg tenker på spiseforstyrrelser som noen av de mest alvorlige sykdommene vi har. Spiseforstyrrelse er still stand og legger en mørk tåke over livet. Mange jeg har truffet som har blitt frisk fra en spiseforstyrrelse sier i ettertid at de selvsagt kunne tenkt seg et liv uten noen gang å ha hatt spiseforstyrrelse, men når de tenker på hva de turte gjøre i behandling, hva de utfordret seg selv på, så tenker de også at den erfaringen er helt unik. Hva jeg kan få til. Hva jeg kan stå i. Jeg har jobbet meg gjennom og ut av noe så jævlig som en spiseforsty rrelse. Jeg tålte det. Jeg kan få til så store ting for min egen del, for meg selv. Dette kan jeg ta med meg inn i nye usikre prosjekt, for livet forblir et usikkert prosjekt til vi dør.

Grunn til bekymring?

Tekst: Nina Hvidsten, ROS

Man trenger ikke scrolle lenge i dagens aviser for å bli minnet om saker man bør bekymre seg for. I tillegg har man gjerne sine egne «hverdagslige» bekym ringer. Bekymring for barna, forholdet, eksamen, jobben, presentasjonen, flyturen, den rare føflekken og så videre.

For noen tar bekymringer så stor plass at de hindrer oss i å være til stede og til å leve det livet vi egentlig ønsker. For mange er bekymringer også en stor del av en depresjon eller en angstproblematikk.

Kan vi lære oss å bekymre oss mindre? Og når er det egentlig «grunn til bekymring»?

Vi har tatt en prat med psykolog Sunniva Itland fra MKT-Oslo. Sammen med sine kolleger spesialiserer Sunniva seg i metakognitiv terapi, en relativt ny terapi form som retter fokus mot våre tankeprosesser.

Kan du fortelle oss litt om prinsippene bak metakog nitiv terapi?

– Utgangspunktet for metakognitiv terapi er at men neskesinnet fungerer litt som den fysiske kroppen, på den måten at det heler seg selv. For å forklare dette bruker vi ofte en sår-metafor. Hvis vi får et sår, vil vi gjerne rense det og ta på et plaster før vi lar det være mest mulig i fred. Det vil fortsatt gjøre vondt og det kan ta tid, men det heles av seg selv. Begynner vi imidlertid å tenke mye på at dette gjør vondt, tar av plasteret for å hjelpe til og begynner å pille i såret, da vil det ikke gro. Det kan bli betent, bli mer vondt og det kan bli større.

– Det samme skjer med en rekke vanlige psykiske helseplager. Vi får tanker eller følelser som vi synes er vonde og gjør gjerne det som tilsvarer det å «pille i såret». Vi forsøker iherdig å få bort ubehaget som

Psykolog Sunniva Itland

følger de tanker og følelser en ikke vil ha. Vi grubler, vi analyserer og vi bekymrer oss. Noe som fører til at problemet opprettholdes og ofte blir større.

Hvorfor bekymrer vi mennesker oss egentlig?

– Det at vi er i stand til å se for oss hva som kan gå galt er jo egentlig nyttig og kan ha kommet godt med for våre forfedre. Men så er det jo så mange av de tingene vi bekymrer oss som ikke skjer.

– I metakognitiv terapi skiller vi mellom det å få tanker om hva som kan gå galt, og bekymring. Bekymring består av langvarige kjeder av tanker omkring hva som kan gå galt og hvordan man skal håndtere det. Det å bekymre seg er en respons til tanken om at noe kan gå galt, der bekymringen ofte er en mestringsstrategi for å håndtere ubehaget som følger med tanken. Forskning viser faktisk at folk som bekymrer seg mye, ikke får flere tanker om ting som kan gå galt enn dem som bekymrer seg lite. Men de forholder seg til tankene på en annen måte.

Når bekymrer man seg for mye?

– Jeg tenker man bekymrer seg for mye hvis man selv synes det. Det er litt interessant, for noen kan være det man kaller en «lykkelig bekymrer». Man bekym rer seg mye uten at det er et stort problem. Men i det øyeblikket du opplever at dette er ukontrollerbart og du ikke klarer å slutte med det selv om det er det du ønsker, da begynner det å bli plagsomt. Her det mange som begynner å kjempe imot, noe som virker mot sin hensikt og som kan medføre en følelse av å miste kon troll.

Hvor stor rolle tenker du grad av bekymring påvirker angst, depresjon og evt spiseforstyrrelser?

– Ved angst og depresjon ser vi at bekymring og overten king ofte er det som opprettholder disse lidelsene. Det samme er tilfellet for spiseforstyrrelser, spesielt bulimi og overspising.

– Her tenker jeg det er viktig å også snakke om tvil. Der bekymring er en verbal tankerekke, er tvil mer en gnagende følelse, en uro. Dette er en følelse mange synes er vanskelig å håndtere og den blir gjerne be handlet som en «VIP-følelse». Man zoomer inn på

tvilen, den behandles som kjempeviktig. Det kan føles som noe fryktelig vil skje hvis man ikke tar tak i følelsen.

– Vår erfaring er at en del som sliter med spiseforsty rrelser har komorbid OCD. Mange tenker at OCD gjelder dem som ikke kan tråkke på streker eller som må sjekke at døren er låst et uendelig antall ganger, men de fleste med OCD kjenner seg mer igjen i at de har tvangstanker som ofte sirkler rundt en tvil. Tanker en ikke vil ha og som en prøver å bli kvitt, gjerne med å gruble seg halvt ihjel, eller å argumentere mot. Det typiske for tvangstanker er at en tenker «det at jeg har denne tanken betyr at det kan skje», eller «det at jeg har denne tanker gjør at jeg vil handle på den» eller «hvis jeg har denne tanken så kan det ha skjedd selv

Metakognitiv terapi

• Metakognitiv terapi er en relativt ny metode for behandling av psykiske lidelser som er basert på eksperimentell psykologi.

• Metoden ble opprinnelig anvendt til behandling av generalisert angstlidelse og så utvidet til en generell tilnærming til behandling av psykiske lidelser.

• Målet i metakognitiv terapi, i motsetning til kognitiv atferdsterapi, er å endre hvordan man forholder seg til sine tanker, ikke å endre innholdet i dem.

• Forskning viser at det er en svært effektiv metode. Ved generalisert angst blir for eksempel opp mot 90% diagnosefri etter 10-12 behandlingstimer, mot 50% av de som får kognitiv terapi.

om jeg ikke husker det». Det er som om OCD- tankene har en makt gjennom å bare være der.

– Bekymring blir igjen ofte en respons på tvil. En måte å håndtere tvil på som gjør at det blir verre. Vi prøver å oppnå trygghet og sikkerhet gjennom å bekymre oss, men ender opp med å bli mer og mer engstelig.

Hjelper det å snakke om sine bekymringer?

– Det er fint å snakke med andre og det er ikke hensikts messig å lukke seg inne med ting. Gjennom å snakke kan man oppleve støtte og kanskje få hjelpsomme inn spill. Det man imidlertid kan være litt obs på, er hvor mye og hvor lenge man snakker om sine bekymringer. Legg gjerne merke til om det hjelper og prøv å ha andre måter å håndtere ting på i tillegg. Hvis man ikke opplev er at man kan håndtere ting selv, at den eneste måten man kan regulere seg på blir gjennom det å snakke, kan det bli slitsomt. Samtidig mener vi at det å snakke om det, ikke er det som løser problemet.

Tilbake til samtalens utgangspunkt. Er det noen gang «grunn til bekymring»?

– Det kan jo selvfølgelig hende at det vi bekymrer oss for skjer. Spørsmålet er, om det så skjer, er det viktig at vi bekymrer oss eller er det noe annet som kan være en mer nyttig respons? Forholder man seg til et ekte problem så må en gjøre det en kan for å løse det, og hvis det er et tenkt problem så kan man gjerne vente å se om det blir et ekte problem. Jeg tror aldri det er en grunn til å bekymre seg mye. Det er ikke farlig å bekymre seg heller, men som regel er det gjerne nytti gere å forberede det man kan, og så se det an.

– Ved helseangst får vi ofte motargumenter om at hvis man bekymrer seg så vil man legge merke til symp tomer tidligere. Men det er ingen garanti for det. Det er ikke sikkert det er sykdommen du bekymrer deg for, du får. Kanskje legen tar deg litt mindre alvorlig hvis du oppsøker hen ofte. Kanskje følger du så mye med at du blir helt forvirret. Det handler om kostnadene av å bekymre seg også, når du får ingenting ut av holde deg frisk, for du har så mye angst.

Har du noen konkrete tips til hva man kan øve seg på om man vil bekymre seg mindre?

–Dette synes jeg er litt vanskelig. Konkrete tips kan være veldig hjelpsomt for noen, men kan føles fryktelig overforenklet og virke bagatelliserende om man er på et vanskelig sted.

– Første steg er ofte å bli bevisst. Legg merke til hva du bekymrer deg for, hvor mye tid du bruker på det og hva som startet bekymringen. Bli obs på egne mønster og forsøk å skille mellom det å få en bekymringstanke og responsen på denne. Altså forskjellen mellom det å få en tanke og det å begynne å trygge seg, bekymre seg eller finne løsninger. Det er det sistnevnte vi kan gjøre noe med

– Ofte kan det være nyttig å tenke på bekymringstank ene som en telefonselger. Vi kan ikke bestemme at sel geren ikke skal ringe eller når han skal ringe. Men vi kan bestemme når vi vil svare. Kan vi bare la det ringe? Eller hvertfall utsette å svare? Eksperimenter gjerne litt med dette. Mange har erfaring med at når de er på jobb, skole eller er opptatt med noe annet, så får de mindre tid til å svare på bekymringene. Det viser at det er mulig, men man må bli mer bevisst.

– Noen kan også ha nytte av å ha en slags kontortid for bekymring. Tankene kan da sammenlignes med e-post som kommer inn gjennom dagen. Kan du f.eks sette av tid mellom klokken 7 og 8 til å svare på disse? Om man setter av en slik «bekymringstid» kan mange oppleve at når denne tiden kommer, er ikke bekymringene like store. Kanskje man ikke trenger å bruke tiden i det hele tatt? Eller kanskje man kan bruke tiden til å løse reelle problemer som man bekymrer seg for, ta den telefo nen til banken eller lignende. En ting er sikkert, man kan leve et veldig godt liv uten å bekymre seg så mye.

Vi prøver å oppnå trygghet og sikkerhet gjennom å bekymre oss, men ender opp med å bli mer og mer engstelig.

Lytt til vår podcast

Du finner oss på Spotify eller i din podcast-app!

@toxicserie

Lansering av TOXIC

Toxic, en dramaserie skreddersydd for mobilskjerm, er nå å finne i TikTok-feeden. Europas første dramasatsning på plattformen er helnorsk og handler om spiseforstyrrelser blant unge. Aleksander Dokkeberg (28) er skaperen bak serien, som er laget av Ramp i samar beid med ROS.

Det nyskapende TikTok-dramaet består av 30 korte episoder med lengde på 1-4 minutter. Historien er til passet et publikum som er vant til og forventer raske vendinger og kjappe triggere.

– Vi har hatt store ambisjoner om å skille oss ut på TikTok, dette har resultert i flere spennende klippe- og innholdsgrep. I tillegg til å bruke erfarne skuespillere har vi dessuten castet flere store og talentfulle TikTokstjerner i de ulike rollene. På den måten kan seerne raskt identifisere seg med de ulike karakterene og in nholdet, sier regissør og manusforfatter Aleksander Dokkeberg.

Toxic er produsert av kommunikasjonsbyrået Nordic Screens barne- og ungdomsavdeling Ramp, og støttet av Stiftelsen Dam og Viken filmfond. Toxic blir dermed Europas første finansierte dramaserie på TikTok. En sentral del av seriens tema er spiseforstyrrelser blant unge gutter.

– Spiseforstyrrelser oppfattes gjerne som en «jen telidelse» og assosieres ofte med anoreksi. Dette er et bilde som både er skjevt og ufullstendig ettersom vi vet at ulike spiseforstyrrelser også er utbredt blant gutter og menn. Med denne serien håper vi å kunne skape større innsikt og forståelse for sykdommen og ikke minst normalisere det å søke hjelp, sier Nina Hvidsten, kommunikasjonsrådgiver i ROS.

10. november ble den første episoden sluppet på TikTok.

– Det er ikke tilfeldig at vi har valgt å lansere Toxic nettopp på TikTok. Dette er en av de mest populære plattformene for kreativitet og nyskapende underhold ning. Samtidig vet vi at TikTok brukerne også ekspo neres for videoer med negativt kroppsfokus i strøm men av innhold. Ettersom unge forteller at TikTok er det sosiale mediet som påvirker dem mest, er det viktig for oss å være til stede med innhold som påvirker positivt, sier Silje Sirnes Winje i Ramp. Sammen med Stian Barsnes-Simonsen er hun ansvarlig produsent på serien.

Vi i ROS gleder oss til å følge serien videre. Sesong to kommer i 2023!

Serien finner du på TikTok: @toxicserie

Doomscrolling

Tekst: Ella Holi, ROS

Det er leggetid og du scroller på mobilen. Du har vært gjennom alle sosiale medier og nyhetssider flere ganger i dag, men må sjekke om det er noe nytt før du legger deg. En venn har delt en nyhetssak og du klikker på lenken for å lese. Etter denne saken blir du anbefalt å lese flere artikler, og plutselig har du brukt en time på å scrolle gjennom det svartmalte nyhetsbildet. Du prøver å lukke øynene og sove, men hodet er fullt av alt det vonde som skjer i verden, og angsten har tatt over.

En slik episode er kalt doomscrolling, tendensen til å tankeløst innta deprimerende eller negative nyheter. Det stammer fra et behov for å holde seg oppdatert, men blir fort til noe som har en negativ påvirkning på psyken og er vanskelig å kontrollere.

Med pandemien friskt i minnet og alt som skjer i verden kjenner mange på en stor usikkerhet. Det å følge med på nyheter kan føles som en måte å ha kontroll på ting. Men med doomscrolling sklir nyhetsbruket fort ut av kontroll, og det kan være vanskelig å stoppe en doom scrolling-episode.

Det som gjør det vanskelig å stoppe er at det ikke finnes et naturlig endepunkt til en kontinuerlig strøm av nyheter. Selv om man ofte føler seg verre etter en doomscrolling-episode, er det vanskelig å snu i tide.

For mange er det å unngå nyheter den eneste løsnin gen. Når det å følge med føles overveldende er det enklere å unngå alle nyheter, enn å finne en mer bal ansert måte å forholde seg til nyhetene. Spesielt under pandemien følte mange seg utslitt av å følge med på alt, og det å koble av var den beste strategien.

I en usikker verden kan det føles naturlig og viktig å holde seg informert og følge tett med på nyheter, men hvor går egentlig grensen mellom «vanlig» mediebruk og doomscrolling? Og hvordan kan man finne sunnere medievaner?

”

Doomscrolling er noe som oppstår når kombinasjonen av skumle nyheter og konstante oppdateringer gjør at vi føler oss «fanget» i en strøm av negative nyheter.

Jeg har spurt Brita Ytre-Arne, medieforsker og pro fessor ved UiB, om hva doomscrolling egentlig er og hva det gjør med oss. Brita, sammen med professor Hallvard Moe, har forsket på doomscrolling og «news avoidance» under pandemien, og sett på hvordan folk måtte balansere mellom motstridende behov for å holde seg oppdatert og å koble av.

Hvorfor doomscroller vi?

– Doomscrolling henger sammen med hvordan vi følger med på nyheter i det digitale mediesamfun net. Det finnes veldig mye tilgjengelig informasjon, på mange forskjellige plattformer med konstante op pdateringer. Mediene ønsker å holde på oppmerksom heten vår – det gjelder også nyhetene. Samtidig skjer det mye i verden som er skummelt og overveldende, fra krig til klimaendringer. Doomscrolling er noe som oppstår når kombinasjonen av skumle nyheter og kon stante oppdateringer gjør at vi føler oss «fanget» i en strøm av negative nyheter.

Hvorfor er det vanskelig å stoppe?

– Det er vanskelig å stoppe fordi sakene er viktige og nyhetsformidlingen oppslukende, men på et punkt føler mange at de likevel får nok og ikke orker mer. Det kan være fordi nyhetene utløser negative følelser, eller fordi man blir overveldet av mengden informasjon.

Hvordan finner man balansen mellom doomscrolling og det å unngå nyheter?

Vi tenker at det er mange måter å engasjere seg i samfunnet på, nyheter er bare en av mange veier til informasjon og deltagelse. Å unngå nyheter er noe vi alle gjør i perioder, fordi vi trenger å fokusere på andre ting.

– Strategier mediebrukere forteller om, er blant annet å tenke over hvor ofte de sjekker nyheter. Noen unngår nyheter før leggetid. Noen reduserer antallet nyhets varsel på mobilen, eller går gjennom innstillinger i sosiale medier sånn at de får færre forstyrrelser. Noen foretrekker avgrensede nyhetsformat som en nyhet spodkast, en avis eller tv-sending, framfor stadige op pdateringer på nett og mobil.

Ønsker du å begrense din doomscrolling?

• Velg et tidspunkt når du sjekker nyheter

• Unngå nyheter før leggetid

• Reduser antallet nyhetsvarsler på mobilen

• Velg avgrensede nyhetsformat som nyhetspodkast eller tv-sending

Denne bør plasseres på en tekstside

Alle har rett til å bli hørt!

JAG

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA)

• JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse. Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

Mørketid

Det er vinter og vi er inni den mørkeste tiden. Med denne tiden kommer blinkende lys, julebakst, Harry Potter, nedsnødde oppkjørsler og røde neser. Man er mer inne, pakket inn i varme tepper og med en kopp kakao i hendene. Arbeidsdagen starter i mørket og ender i mørket. Rundt en strømmer det inn med bilder og videoer av middagsselskaper, julebord, ro mantiske gester og familiekos. I veien smelter saltet snøen og ødelegger skinnskoene. Dette skal være en koselig og fin tid, skal det ikke?

Ifølge søvnekspert Bjørn Bjorvatn sliter ca. 5-10 % av befolkningen med vinterdepresjon, noe som tilsvarer rundt 400 000 personer. Han skriver at muligens er det dobbelt så mange som sliter med lettere symptomer som dårligere humør, vansker med søvn og tretthet på dagtid. Dersom man sammenligner med sommer en, er det ca. 90 % av den voksne befolkning i Norge som rapporterer at de merker en forskjell i humør, søvn og våkenhet om vinteren. Det vil si at vintertiden er tid som er litt tyngre for flertallet av oss. Dermed blir det en stor kontrast mellom hvilke forventninger som ligger i samfunnet om vinteren, kanskje særlig ju letiden, sammenlignet med utfordringene som mange opplever.

Hvert år skrives det innlegg om tips til å holde oppe humøret når mørket kommer og om hvordan håndtere stresset rundt forberedelsene til jul. Det utgis artikler på hvordan ta vare på økonomien når strømregnin gen er stor, hvordan tenke budsjett når julegaver skal kjøpes og hvordan unngå å kjenne på ensomhet om man ikke har noen rundt seg. Likevel, uavhengig av hvor mange som leser disse artiklene og kjenner seg igjen, så skal man ikke klage. Denne tiden skal jo være den fineste tiden der alle er lykkelige og takknemlige. Spriket som oppstår her, kanskje mellom hvordan man egentlig har det og hva folk forventer, kan by på

Tekst: Kari Anne Trefall, ROS

usikkerhet. Kanskje en usikkerhet rundt seg selv. «Er det noe galt med meg?» «Hvorfor klarer jeg ikke det «alle andre» klarer?» Eller en usikkerhet rundt hva som kommer til å skje. «Hva vil familien si når de ser meg?» «Hvordan kommer middagsselskapene til å bli?» Slik usikkerhet kan være vanskelig å sitte med.

For mange vil usikkerhet føre til at man bekymrer seg og får en del vonde tanker. Bekymringene kan komme som en konsekvens av at man ikke føler man har helt kontroll i hverdagen, men dette kan bli en ond sirkel hvor bekymringene vokser seg større, og man kan føle seg i enda mindre kontroll. Det er vanlig at slike vonde tanker og bekymringer kommer på kveldstid. Da kan en ofte bli liggende lenge med tankene surren de i hodet. Det kan være tanker som: jeg ikke er god nok, alle andre er flinkere enn meg, eller alt jeg gjør blir feil. Slike vonde tanker er store og generelle, og dermed vanskelig å gjøre noe med. De er der kun som en plage. Likevel kommer de, fordi at noen ganger kan det føles tryggere å vende kritikken mot seg selv, enn ut mot verden. Kanskje det føles som at en lettere kan kontrollere eller håndtere ting ved seg selv enn alt det usikre som vi lever.

Vi har alle selvkritiske tanker, men mengden selvkritiske tanker og innholdet i dem varierer hos folk. Psykologene Aksel Inge Sinding og Sigrid Magelssen Skeide (2022) skriver at den indre kritikeren ofte vil prøve å skape mening av de vonde følelsene og beskytte en fra at van skelige ting skjer igjen. For noen kan det være at den

Noen ganger kan det føles tryggere å vende kritikken mot seg selv, enn ut mot verden. Kanskje det føles som at en lettere kan kontrollere eller håndtere ting ved seg selv enn alt det usikre som vi lever i.

Mørketidens påvirkning

Det er mye forskning på at mørketiden påvirker oss, hvor blant annet lege Anne Lajla Kalstad forteller at selv hor monene våre blir påvirket. Vanligvis vil dagslys fortelle kroppen vår at vi må være våkne, og at når det mørkner blir vi trøtt. Mange kan slite med å holde døgnrytmen stabil i mørketiden, både fordi dagslyset ikke forteller oss det lengre, men også fordi det nå skinner med elektriske lyskilder overalt.

Nettsiden Sovno skriver at hele 61.8% av de under 30 år som ble spurt i en undersøkelse bruker elektroniske medier etter de hadde lagt seg i sengen. Dette er mange. Det er nå ganske etablert at skjermlys, da særlig blått lys, påvirker søvnen. Det gjelder både at innsovningstid kanskje blir senere og at kvaliteten på søvnen blir dårligere.

indre kritikeren kun har denne funksjonen. Problemet oppstår dersom den indre kritikeren ender opp med å gå for langt og blir mer destruktiv enn hjelpsom. Kanskje den indre kritikeren blir styggere og slemmere i det som kommenteres og begynner å påpeke flere og flere ting. Dersom selvkritikken også kommer rundt sosiale situasjoner, kan det bli særlig krevende å være med venner og familie.

Sinding og Skeide skriver blant annet at en kan øve på å møte den indre kritikeren med varme og nysgjerrighet. Det å bli klar over hva som ligger bak kritikken, om det er et behov, en følelse eller noe annet, kan være viktig for å forstå seg selv og hvorfor selvkritikken kommer. Det vil også kunne hjelpe på å gi seg selv medfølelse. I følge psykologspesialist Per-Einar Binder handler selvmedfølelse om å møte seg selv og sine følelser med vennlighet og aksept. Han legger også til at mindful ness blir viktig sammen med selvmedfølelsen. Å koble seg på i øyeblikket og observere hvordan livet ens er akkurat nå, på en åpen og ikke-dømmende måte. Det kan forklares videre med at en skal prøve å la tankene og følelsene flyte rundt i kroppen, hvor man forholder seg til dem på en vennlig måte, men ikke går inn og analyserer dem. En skal ikke gi makt til disse tankene, men heller gi seg selv rom til å ha det vanskelig og finne ut hva en trenger i det øyeblikket. Aksepten og venn ligheten som vektlegges i selvmedfølelse handler hov edsakelig om å være snill med seg selv. Det er det viktig at man er, inn i denne mørke tiden.

Ta vare på søvnen og døgnrytmen

• Få inn litt aktivitet i hverdagen.

• Unngå å sove på dagtid.

• Stå opp og legg deg til samme tid hver dag.

• Unngå koffeinholdige drikker på kvelden.

• Unngå skjermbruk på kvelden.

• Lag et sengetidsritual.

• Bruk kun sengen til å sove i.

Kilde: Bjørn Bjorvatn (2021)

Kan man finne roen i støyen av kostholdsråd?

Hva er den riktige måten å spise på? Det florerer av kostholdstips, dietter og anbefalinger. I sosiale medier, i aviser, på jobben, fra svigermor. Hvor enn du snur deg har noen en mening om hvordan det riktige kostholdet bør se ut.

Den seneste bølgen av input fra kostholdsforkynnerne kom med Marit Kolbys nye bok, «Hva og når skal vi spise?» I forbindelse med boken ble det debatt rundt nyttigheten eller unyttigheten av fasting.

Denne debatten fant også veien inn i samtalerommet. Mange av de jeg møter er i en prosess hvor de øver seg på å bli tryggere på mat ved å spise mer jevnt. Tanken er å få erfaring med at ingenting forferdelig skjer med et jevnere matinntak. Faktisk opplever de fleste at trangen til for eksempel overspising, oppkast eller annen spiseforstyrra atferd avtar med mer stabile rutiner. Men hva da med de som sier vi bør faste og unngå mellommåltider?

Marit Kolbys bok føyer seg inn i en lang rekke av ulike mattrender og -råd som postulerer bedre helse og vektreduksjon. Men innholdet er bestridt. Når Kolby møter motgang i Debatten på NRK viser det seg også at hun selv argumenterer for et mer nyansert bilde enn hva hun har vist i media tidligere. I grunnen virker det som om alle seriøse kostholdseksperter er enige om noen grunnleggende ting: Det fins ikke ett svar på hva som er riktig kosthold, og at dette i høyeste grad er personlig. Det er de store linjene som er viktige når det kommer til kosthold, og ikke detaljene. Det er altså ikke gunstig eller hensiktsmessig med rigide regler.

Men hvordan skal man forholde seg til støyet av ko stholdsråd om man samtidig strever med en spise forstyrrelse eller spiseproblematikk? Her kan det være

greit å huske på et par ting. For det første er det stort sett slik at de som kommer med sterke kostholdsråd, anbefalinger eller dietter, som regel selger et produkt. Dette gjør at deres uttalelser, bevisst eller ikke, også er markedsføring.

For det andre er det lurt å bestemme seg for hva det er viktig å konsentrere seg om for ens eget velvære – for ikke å si tilfriskning. Det å jobbe seg ut fra en spise forstyrrelse er veldig vanskelig om man samtidig skal ta inn og vurdere støyende og motstridende informas jon om dietter, riktig og feil kosthold og alt mulig som har med kropp, mat, trening og vekt å gjøre. Derfor er det nyttig å huske at man faktisk har en stor grad av selvbestemmelse over hva man velger å vie oppmerk somheten sin til. Og dette valget bør gjerne være basert på ens eget utgangspunkt og mål. Rent praktisk kan dette gjøres ved å velge eller velge bort hva man følger på sosiale medier, trene kritisk sans i møte med informasjon, og ikke minst bli klar over ens egne fo rutsetninger og behov når det kommer til spising og kosthold.

Dersom man jobber mot tilfriskning er det viktig å sørge for at man får et mer normalt og avslappet forhold til mat. Det betyr for de aller fleste å kunne spise en passe mengde, passe jevnt og variert mat som man liker. Dette krever øvelse og innsats. Jeg tenker at man gjør det vanskelig for seg selv om man ikke også er på passelig med å blokke ut forstyrrelser. Jeg ønsker ofte å oppmuntre til selvbestemmelse i møte med de jeg snakker med. Jobber man med tilfriskning er det som regel langt viktigere å finne ut hva som funker for en selv for å normalisere forholdet til mat enn å finne ut av hva ulike eksperter eller hobbyister mener om det. Ofte er det slik at de jeg samtaler med i utgangspunktet forholder seg skeptiske til kostholdsråd og -trender. Mye

Tekst: Stian Toft, ROS

For meg er god mathelse mye mer enn akkurat hva man spiser og ikke spiser.

fordi mange av dem har vært innom ulike slankekurer, dietter og regler for spising før, uten at det har hatt positiv innvirkning i livene deres. Mange uttrykker også en frustrasjon over hvordan storsamfunnet forholder seg til kosthold og kropp, og hvordan ordskiftet om disse temaene er, både offentlig og privat. Dette er en frustrasjon jeg deler. Det er sunt å få den ut, og man kan til og med bevæpne seg med den! Om du opplev er sinne og frustrasjon fordi noe ikke er som det skal være, betyr det at du har dine egne meninger og intu isjoner om hva du ønsker for deg selv. Dette er veldig god grobunn for selvbestemmelse. Helt personlig syns jeg til stadighet det er en rekke normer og forventnin ger som går på tvers av det jeg selv ønsker. Når verden er full av bullshit, må man velge sitt eget bullshit. Og det kan man.

Dersom man har forutsetninger som gjør at man må ta spesielle kostholdshensyn, anbefaler jeg å jobbe sammen med en ernæringsfysiolog eller lignende på en måte som gjør at man får personlig, faglig veiled ning. Utfordringer som IBS, hormonforstyrrelser eller rett og slett det å ha en spiseforstyrrelse kan være gode grunner til å motta kostholdsveiledning. Men denne bør være personlig, med noen som får innsikt i deg og ditt utgangspunkt og dine mål, og ikke fra nok en stemme i den støyfulle mosaikken av jakten på den ideelle måten å gjøre kosthold på.

Helt til slutt vil jeg si at for meg er god mathelse mye mer enn akkurat hva man spiser og ikke spiser. Fravær av stress, matglede og sosialt samvær er vel så viktige deler av hvordan vi spiser. Det er uendelig mange måter å ha et godt og riktig kosthold på. Så lenge du over tid finner din måte å forholde deg på, blir det akkurat riktig nok. Og etter min mening gjør man det best ved å ta utgangspunkt i seg selv.

Rådgivers hjørne

Ordbok for overlevelse

En utilslørt og nødvendig bok om psykisk helse

Tekst: Marie Meltzer-Høvik (16), ROS

«Ordbok for overlevelse» er en verdifull bok om å vokse opp og holde ut nedturene livet har å by på. Forfatteren, Ingeborg Sennset, deler åpent og ekte om sitt liv med anoreksi og som psykiatrisk pasient. I boken deler hun både egne erfaringer, selvhjelp og fakta. Boken er rett og slett en overlevelseguide. Sennset skriver med håp til alle unge som har det vanskelig, og er usikre på om livet vil gå seg til. Den er autentisk og åpen. Jeg tror også den er uendelig viktig.

Gjennom boken møter vi mange viktige temaer. Sennset skriver om krig, spiseforstyrrelser, selvskading, voldtekt og angst. Temaer ikke alle tør å snakke høyt om. «Ordbok for overlevelse» løfter frem tabubelagte temaer på en ærlig måte. Sennset burde få applaus for å løfte disse temaene! Til tross for det mener jeg mye av det Sennset skriver «pusher» grenser. Burde virke lig barn og ungdommer lese om spiseforstyrrelser og selvskading på en så brutal og utilslørt måte? Misforstå meg rett, det er viktig å snakke om disse temaene, men om målgruppen skal være unge som har det tøft kan nok deler av boken være triggende.

Et av de mest gjentagende temaene i boken er spise forstyrrelser, mer nøyaktig anoreksi. Sennset skildrer den tøffe hverdagen når alle tankene dine handler om mat, kropp og kontroll. Jeg ville likt å lese om andre spiseforstyrrelser også. De aller færreste vet at anoreksi

er den sjeldneste spiseforstyrrelsen, likevel er det den som snakkes mest om. Før jeg leste boken håpet jeg at den ville bidra til å øke kunnskap om blant annet overspisingslidelse og bulimi, det gjorde den altså ikke.

Boken er skrevet på en utrolig god måte, og den skiller seg ut fra andre bøker om psykisk helse. Til tross for at tematikken er tung er boken skrevet lettlest, og er lett å lære av. Men det brukes en del begreper som jeg tror man må være engasjert i samfunnsdebatten og psykisk helse for å forstå.

Til syvende og sist er boken viktig. Den bygger på åpen og ærlighet. Det er ikke en bok jeg vil anbefale til de aller mest sårbare, men om du trenger å føle deg litt mindre alene om å ha det vanskelig vil jeg varmt anbe fale denne overlevelsesguiden.

Bokanmeldelsen har tidligere vært på trykk i framtida.no

Terningkast:

”

«Ordbok for overlevelse» løfter frem tabubelagte temaer på en ærlig måte. Sennset burde få applaus for å løfte disse temaene! Til tross for det mener jeg mye av det Sennset skriver «pusher» grenser.

Ufrivillig skolefravær

Tekst: Line Orvedal, ROS

Som interesse og brukerorganisasjon har ROS fått merke hvilke negativ innvirkning pandemien har hatt for mange barn og unge. Aldri før har vi opplevd en så markant stigning i henvendelser fra barn og unge som strever med spiseproblematikk og spiseforsty rrelser som i de seneste årene. Parallelt med dette er det en annen problematikk som har fått rotfeste under og etter pandemien, nemlig ufrivillig skolefravær, også kalt skolevegring.

Dette er en tematikk jeg selv har lang erfaring med som pårørende, og som jeg av den grunn er opptatt av å belyse. Årsaken til at skolevegring blant barn og unge har økt de senere år er trolig svært sammensatt, men kan også sees i sammenheng med pandemien og lang varig nedstengning av skoler. Selv om hjemmeskole for mange elever i denne perioden betydde lykkelige dager uten stress, press og angst, har terskelen for å komme tilbake på skolebenken trolig økt.

Nylig kunne vi lese i en artikkel på nrk.no at flere og flere barn og unge uteblir fra skolen grunnet skolevegring, og at dette ser ut til å være et økende problem i flere av landets fylker. Lukkede grupper på FB for foreldre til barn med skolevegring har hatt en eksplosjon i medlemsmasse siste året.

Professor ved Universitetet i Sørøst Norge Marie –Lisbeth Amundsen, som har forsket på ufrivillig skole fravær, uttaler til nrk.no at noe bør endres ved skolen og kritiserer den for å ha blitt for teoretisk orientert, for rigid og prestasjonspreget.

Hva er skolevegring?

Skolevegring eller ufrivillig skolefravær er når et barn eller en tenåring egentlig ønsker å gå på skolen, men ikke får det til på grunn av frykt eller redsel for å være på skolen.

Typiske kjennetegn på skolevegring er:

• den unge har relativt høyt og uforklarlig fravær uten en legitim grunn for fraværet

• den unge er vanligvis hjemme når hen ikke er på skolen og hvor foreldrene er kjent med dette

• den unge uttrykker emosjonelt ubehag som angst, tristhet og vondter rundt det å gå på skolen

• den unge viser ikke tegn på antisosial eller normbrytende atferd utover motstanden mot å skulle på skolen

• foreldre har prøvd og ønsker at den unge skal gå på skolen. Fraværet må være motivert ut ifra den unge selv.

For de fleste barn og unge er skolevegring noe som utvikler seg over tid og vokser seg større og større gjennom grunnskolealder. For enkelte kan skolevegrin gen komme som lyn fra klar himmel ved at den unge nekter å gå på skolen fra en dag til en annen. Slike tilfeller tilsier at det oftest handler om hendelser på skolen som den unge forsøker å unngå. Dette kan dreie seg om mobbing eller at tryggheten på skolen av ulike grunner er blitt borte.

Etter hvert som skolevegringen får utvikle seg kan en fort komme inn i en negativ spiral ved at den unge op plever høy grad av stress ved å skulle gå på skolen og det vil da friste mer å unngå det som oppleves som stressende. Ved å unngå skolen kan en kjenne en umiddelbar lettelse av å slippe ubehaget og en slik un ngåelse over tid vil som regel føre til at fraværet øker. Uansett om skolevegringen har startet snikende eller brått er det vanlig at det som utløste den ikke blir det som opprettholder den. Dette kan være at den unge ikke lenger faglig sett klarer følge med på det som foregår på skolen eller er redd for spørsmål knyttet til fraværet fra medelever når hen kommer tilbake til

skolen. Faren er at barnet isolerer seg mer og mer og også faller ut av andre arenaer som fritidsak tiviteter og sosial omgang med venner.

For en stor gruppe dreier skolevegringen seg om angst problematikk, depresjon eller opplevelsen av en uforutsigbar skolehverdag. I studien til Marie –Lisbeth Amundsen kommer det frem at av de som utviklet skolevegring falt 40% av elevene inn under ADHD diagnose eller autisme, og 35 % hadde angstre laterte diagnoser. Elevene hadde i gjennomsnitt vært ute av skolen i tre og et halvt år.

Tidligere har skolevegring hos barn og unge ofte blitt møtt av skolen og hjelpeapparat med at det er barnet eller ungdom men selv og foreldrene som har et problem, men med tiden har det blitt mer tydelig at faktorer knyttet til skolen spiller en vesen tlig rolle.

Skolevegring er et sammensatt problem med mange ulike år saksfaktorer og hvert enkelt til felle må sees på som helt unikt. Både skolen, hjelpeapparatet, familien og den unge selv må sa marbeide om en felles plan for å løse problemet dersom en skal lykkes med å få den unge tilbake til skolen. Utgangspunktet vil være å forsøke forstå den unge og se på hva det er som ligger til grunn for vegringen før en legger en felles plan for tilbakeføring til skolen. Det er helt vesentlig at den unge selv får være med å utvikle planen dersom en skal lykkes og det handler ofte om å skulle «skynde seg langsomt».

Skolevegring er et sammensatt problem med mange ulike årsaksfaktorer og hvert enkelt tilfelle må sees på som helt unikt.

Min egen og mange andres erfaringer fortelle oss at den unges skolegang ofte tidlig har vært preget av perioder der den unge har vegret seg for å gå på skolen, enten på grunn av bestemte fag eller en lærer, annerledesdager på skolen eks. idrettsdager, eller etter helger og ferier.

Et annet viktig moment vil være hjelp og støtte til forel drene, og styrke dem i å stå i vanskelige situasjoner i hjemmet når den unge ikke vil gå på skolen.

Videre er det vesentlig at overgangen mellom hjem og skole blir så forutsigbar og trygg som mulig og at avtaler som er laget, eksempelvis med kontaktlærer eller miljøterapeut overholdes. For enkelte vil det ofte være behov for tilpasninger gjennom skoledagen i kortere eller lengre perioder. Når det gjelder barn og unge med angstproblematikk vil hjelp og støtte, evt. behandling være viktig. Når det gjelder skolevegring og unngåelsesproblematikk kan eksponeringstrening være fruktbart, samt at den unge tilegner seg kunnskap og forståelse av hva som skjer med tanker, følelser og i kroppen når en strever med angst.

I en artikkel om skolevegring i adhdnorge.no skrevet av psykolog og forfatter Gaute Brochmann kom jeg over et sitat jeg kunne relatere meg til. Han sier: «en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at det ikke alltid nytter å «tvinge» et barn på skolen. Å være autoritativ er et stående råd, og det er en relativ stor gruppe forel dre som sender ungene på skolen i flere år nærmest gråtende, helt til det plutselig sier stopp. For mange er dette det rådet de angrer mest på at de hørte på».

Tidlig intervensjon

Tradisjonelt sett har man ofte ventet til den unge har falt ut av skolen før tiltak har blitt iverksatt. Min egen og mange andres erfaringer forteller oss at den unges skolegang ofte tidlig har vært preget av perioder der den unge har vegret seg for å gå på skolen, enten på grunn av bestemte fag eller en lærer, annerledesdager på skolen eks. idrettsdager, eller etter helger og ferier. Fraværet er ofte kombinert med symptomer på eng stelse eller ulike vondter som magesmerter eller ho depine. Tidlig intervensjon ved skolevegring handler om å ta tak i problemet før det har fått vokse seg for stort for å stabilisere og sikre oppmøte i skolen. Dette krever tidlig kartlegging og en plan for videre arbeid for tilbakeføring til skolen.

Sett i bakspeilet var det nettopp dette rådet vi som foreldre lyttet til og som vi ble fortalt var forventet av oss. Argumentet om at hjemmeskole vil bidra til å op prettholde problemet er reelt nok, men vår erfaring ble at en tilbakeføring til skolen på et tidspunkt ble umulig selv om mange løsninger ble prøvd ut. Av den grunn ble hjemmeskole den eneste løsningen for å skape daglige rutiner og for å unngå fremtidige faglige huller. Dette krevde selvsagt et nært og godt samarbeid med både barnets kontaktlærer, faglærere og PPT – tjenest en og ikke minst en stor innsats av oss som foreldre.

Selv om det i lang tid opplevdes som å ikke ha lykkes som foreldre, og en sorg hos barnet over å ikke være en del av et viktig fellesskap, bidro det samtidig til større ro i hele familien, mindre konflikt og redusert angst hos barnet. Samtidig synliggjør våre erfaringer viktigheten av en tidlig kartlegging og riktige hjelpetiltak så snart barnet viser små tegn på vegring for å gå på skolen. På den måten kan barnet igjen få oppleve skolen som en trygg arena med mestringsglede.

Vi trenger deg, din innsikt og din erfaring.

Spiseforstyrrelser er et folkehelseproblem, men mange vet ikke hvordan de skal snakke om problematikken i møte med barn og unge. Det vil vi gjøre noe med i et nytt innovasjonsprogram!

For å få best mulig innsikt i problematikken, trenger vi å snakke med personer som har erfa ring med utfordringer knyttet til mat og kropp –selv, som pårørende eller fag-/ressursperson.

Omfang: 1 times samtale, fysisk eller digitalt Når: Q1 2023

Ønsker du å bidra, send en mail til: marianne.clementine@nettros.no

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Trysil Bil AS Vestmovegen 26 2420 TRYSIL Tlf. 62 44 84 00

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Takringen AS 3005 DRAMMEN Tlf. 32 20 29 00

Nyland Maskin AS

Gamlevegen 1 6826 BYRKJELO Tlf. 957 06 000

Advokatfirmaet

Jon Reidar Aae AS

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom

Orkedalsv 53 7300 ORKANGER Tlf. 72 48 79 90 - www.advokat-aae.no

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Schweigåaardsgate 14, 0134 OSLO Tlf. 962 09 666 • www.jagassistanse.no

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Bygdøy allé 1, 0257 OSLO Tlf. 22 44 40 50

Kirkegata 9 A, 3616 KONGSBERG Tlf. 32 73 63 75

Ørland Bil AS Toyota Fjæraveien 2 7130 BREKSTAD Tlf. 72 52 27 50

Badeveien287,3370VIKERSUND Tlf.32 7497 00, www.modum-bad.no Badeveien 287 3370 Vikersund

H Trans og Anl Power K-A Nicolaisen Backers gate 5 3080 HOLMESTRAND Tlf. 959 35 949

Gullhagen, 3570 ÅL Tlf. 32 08 60 50 www.sivingamundsen.no

All-tjeneste AS

Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Andreas Bottolfs Verksted AS

Heggenveien 9, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 78 84 81 • post@bottolfs-verksted.no

Tønsvikvegen 164 9023 KROKELVDALEN Tlf. 77 61 50 50 Nordre Foksrød 21, 3241 SANDEFJORD Tlf. 33 47 08 10

Teaterg 41, 3 etg. 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Leif Tronstads plass 6, 1337 SANDVIKA Tlf. 22 62 60 80 - www.ntsf.no

Grøtting Dyretransport AS

Sørskogbygdvegen 153, 2410 HERNES Tlf. 906 98 834

Apex Fysioterapi

Helsesenteret, Sandvågshaugen 1 9180 SKJERVØY Tlf. 918 03 315

Trygt på skoleveiene

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA)

• JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

Vi støtter rådgivning om spiseforstyrrelser

Sirdal kommune

Avdeling psykisk helse og rus sirdal.kommune.no

Farsund kommune farsund.kommune.no

Høylandet kommune hoylandet.kommune.no

Bamble kommune bamble.kommune.no

Divisjon Psykisk helsevern 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200

Tonstad Bakeri AS

Tonstadveien 20A 4440 TONSTAD Tlf. 38 37 01 22

Optimera AS Monter Stormarked Forus

Maskinveien 7 4033 STAVANGER Tlf. 476 03 300

Ullensvang kommune ullensaker.kommune.no

Sarpsborg kommune Kompetansesenter rus og psykisk hels sarpsborg.com

Hole kommune hole.kommune.no

Grønnegata 58/60 9008 TROMSØ Tlf. 77 68 01 00

Sjukehusvegen 9, 6770 NORDFJORDEID Tlf. 57 86 43 30

Rakkestadv 1 1814 ASKIM Tlf. 69 83 80 10

Viken senter

Vikenveien 66 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00

Ekra Gartneri

ROS sitt tilbud

Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeid shverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nett side nettros.no. Følg oss også på Facebook, Twitter, TikTok og Instagram @nettros.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

Rådgivning via chat

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

Rådgivning via telefon

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon. Du er hjertelig velkom men til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Selvhjelpsprogrammet «få bukt med overspising»

Samtalegrupper

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre men nesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

Temakvelder

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Pårørendeseminar

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til per soner med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus), i Trøndelag og i Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

Pårørendegrupper

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrang erer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

Kurs i Mindful Eating: Bli venn med maten

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problem atisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

Kurs:

hva trenger jeg i møte med meg selv?

Dette er et 8-ukers kurs i Mindful Self Compassion med åtte digitale samlinger. Hver samling har en varighet på 3 timer. Kurset passer for alle som har utfordringer med å forholde seg til seg selv på en vennlig og aksepterende måte, og som kjenner at kropp og mat er vanskelig.

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at:

• ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2021 fikk ROS over 13 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.