ROSinfo 1/24

Fokus: Kroppsbilde

Felles ansvar

Utviklingen i samfunnet inkludert sosiale medier går i et tempo de færreste av oss voksne klarer å følge med på.

Jeg lyttet til NRK Radio tidligere denne uken. I programmet Ekko tok de opp temaet «Voldtatt i Cyberspace». Hvordan skal vi håndtere overgrep i spillverdenen? Et sjokkerende tema som nok ryster flere enn meg. Det var en del unge som var intervjuet i denne episoden. Da spørsmålet kom om hvordan vi kan forebygge dette, lurte programleder på om det ikke ville hjelpe at foreldrene var mer tilstede og fulgte med på hva de unge brukte tiden sin på. Svaret fra de unge var at foreldre ikke klarer å henge med på, eller forstår ikke de unges verden, og kanskje da spesielt spillverden. Det er nok mye sant i dette, men det fratar oss ikke ansvaret for å følge med.

Barn og medier-undersøkelsen fra 2022 viser at 93 % av 9-11 åringer har mobil og 90 % av 9–18-åringer er på ett eller flere sosiale medier. 95 % av i alderen 9–18 år bruker YouTube. Deretter følger Snapchat (78 %), TikTok (73 %) og Instagram (64 %). Halvparten av 9–18-åringene bruker Facebook. I samme undersøkelse ser man på hvor ofte foreldre sjekker barnas bruk av sosiale medier. Zoomerang og Facebook er de sosiale mediene hvor flest foreldre sjekker profilen/brukeren til barna sine. Rundt seks av ti av foreldrene til barn som har brukere på disse tjenestene, sjekker profilene «ofte» eller «noen ganger». Færrest foreldre sjekker brukeren/profilen til barna på YouTube (37 %) og TikTok (44 %).

Sosiale medier er selvsagt ikke bare negativt, men som de fleste ting i denne verden, kan innholdet på mange av plattformene være svært skadelig. Syke kropper fulle av steroider, retusjerte bilder eller kropper som er helt utsultet blir servert altfor mange av våre barn og unge. Rådene knyttet til kropp og utseende, hva man skal spise og ikke spise fjerner oss lenger og lenger vekk fra oss selv. Til slutt sitter mange igjen med et stort forvirrende kaos knyttet til hva som er bra for kroppen og hva som ikke er bra. Dette igjen påfører oss unødvendig stress som igjen påvirker hvordan vi har det både fysisk og psykisk. Mange av de unge som kontakter oss bekrefter at de blir negativt påvirket med tanke på kroppspress via sosiale medier.

Det er ikke alltid lett for verken unge eller voksne å skille det manipulerte fra det ikke-manipulerte. Eller vite hva vi skal stole på når det gjelder for eksempel kostholdsråd. Det er her vi alle har et ansvar. Vi må lære opp barna våre fra de er i barnehagealder. Dette temaet kan du lese mer om i denne utgaven av ROSinfo, i artikkelen «Trygge Kropper Trygge Barn». ROS er også i gang med et annet spennende prosjekt for å forebygge spiseforstyrrelser blant unge, prosjekt «Speilvenn» som du kan lese mer om på side 12.

Ønsker dere alle en riktig fin vår. Lytt mer til din egen unike kropp og hva den trenger. Synes du dette er vanskelig har ROS egne kurs i selvmedfølelse som går under navnet «Hva trenger jeg i møte med meg selv?»

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser

Postboks 36 Sentrum

5803 Bergen

Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no

ROS hovedkontor

Generalsekretær: Irene Kingswick

Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no

Administrasjon:

Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no

Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 Chat: nettros.no

ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

ROS Senter i Oslo:

Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no

ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no

ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no

ROS Senter i Troms/Finnmark:

Tlf: 948 17 818, innvalg 6

E-post: tromso@nettros.no

Se nettros.no for åpningstider

Støtteannonser:

Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33

E-post: faktserv@faktserv.no

Redaksjon:

Nina Hvidsten (redaktør)

Marianne Clementine Håheim

Marte Vigeland

Line Orvedal

Synnøve Torgersen

E-post: nina@nettros.no

Forsidebilde:

istockphoto/ elenaleonova

Trykk: MAKE!Graphics

Retningslinjer for overvekt og fedme hos voksne

ROS er takknemlige for at vi har fått bli med i arbeidsgruppen til Helsedirektoratet som skal revidere de nasjonale retningslinjene fra 2010, for overvekt og fedme for voksne.

Det arbeides nå for økt fokus på en pasientsentrert tilnærming og på helhetlig helse framfor kun vektreduksjon. Bakenforliggende årsaker til overvekt/fedme, som psykiske og sosiale forhold, skal også vektlegges mer, samt viktigheten av å unngå vektstigma og å møte pasientene med respekt og forståelse.

Vi vet også at det er stor overlapp mellom overvekt/fedme og overspisingslidelse, og ROS vil jobbe for at retningslinjene legger føringer for hvordan denne gruppen skal fanges opp og hjelpes på en god måte.

Nye medlemmer i vårt

TikTok-team

ROS sitt TikTok-team består av fem medlemmer i alderen 17-22 år. Sammen sprer de kunnskap om psykisk helse, spiseproblematikk, og er en motvekt til skadelig innhold på kanalen. Annichen og Heidi-Emilie har nå fått med seg Ørjan, Jesper og Laila på laget.

Følg dem på tiktok.com/@nettros

Støtte fra Sparebanken Vest

I februar ble vi overrasket av Sparebanken Vest med økonomisk støtte til vårt senter i Vestland!

Tusen takk til Sparebanken Vest som bidrar til at vi kan fortsette å tilby rådgivning.

Ny rekord i antall henvendelser

ROS har opplevd en stor økning i antall henvendelser de siste årene. I 2023 har vi besvart over 17 000 henvendelser, noe som innebærer en økning på 144 % de siste fem årene.

Spiseforstyrrelser har blitt et folkehelseproblem, og lavterskeltilbud som ROS er viktigere enn noensinne.

Årsmøte i ROS

ROS sitt årsmøte for 2024 holdes digitalt 12. juni kl. 16.

Dersom du ønsker å delta, sed en e-post til admin@nettros.no. Betalende medlemmer har stemmerett på årsmøtet.

Nyhetsbrev fra ROS

Nå har du mulighet til å holde deg oppdatert på nyheter fra ROS, både nasjonalt og lokalt.

Scann QR-koden og meld deg på.

Trygge Kropper Trygge Barn

Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Trine Tetlie Eik-Nes er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim, og har jobbet med behandling av spiseforstyrrelser i over 10 år. Særlig har hun vært opptatt av å utvikle behandlingstilbud for mennesker med overspisningslidelse. Vi har tatt en prat med Trine om en av flere studier hun er prosjektleder for: Trygge Kropper Trygge Barn (TKTB). TKTB er en foreldreintervensjon som gjennom kursing av foreldre søker å forebygge kroppsmisnøye og usunne spisevaner hos førskolebarn.

Hva er innholdet i TKTB-kurset?

– Kurset inneholder en ganske omfattende tematikk som går på spisevaner og kroppsbilde, og så har man lagt inn tematikk som vi vet fra forskning og klinikk at har betydning for begge deler: skjerm, sunn vekt og aktivitet. Foreldre får undervisning og mulighet til å diskutere i foreldregrupper på to ulike workshops med 14 dagers mellomrom. Kursledere som er trent i tematikken guider foreldrene gjennom kurset. I modulen «Kroppsbilde» snakker man om sosial påvirkning, selvfølelse og mobbing. I «Sunne matvaner» er det innhold om sunne holdninger, bærekraftige spisevaner og sunn kroppsvekt. Der snakker vi mye med foreldrene om slanking og fysisk aktivitet.

– Når vi snakker om sunn kroppsvekt, forsøker vi å tematisere det med andre termer enn BMI. Vi vet ut fra erfaring at det ikke er alle som har mulighet til å oppnå «normkroppen», så vi prøver å underbygge sunne levevaner istedenfor en spesifikk BMI. Sunnhet handler også om selvfølelse og psykisk helse, og det skal være bærekraftige vaner både for barnet og familien. Vi prøver å rette fokus på utfordringene med å slanke barn, eller at barn skal vokse opp i slankemiljø. Foreldre er så kultivert inn i BMI-snakk og moralisme om kropp, at det for mange er som en ny verden.

TKTB er i utgangspunktet australsk. Hvorfor ville dere ta dette konseptet til Norge, og hvilke tilpasninger måtte dere gjøre? – Jeg har jobbet lenge i spesialisthelsetjenesten, og hørt så mange pasienter fortelle om utrygge hjemmemiljø når det gjelder kroppssnakk og slanking. Jeg tenkte at vi må gjøre noe for at det skal være trygt for barn å vokse

”

Foreldre er så kultivert inn i BMI-snakk og moralisme om kropp, at det for mange er som en ny verden.

opp med kropper, men til min overraskelse fantes det ingen forebyggende intervensjoner i Norge. Det er for meg ganske viktig at det ikke er barna som skal ta ansvar for at det er ok å spise og være fysisk aktive, men heller at det skal være trygt rundt barnet. Derfor er TKTB en foreldreintervensjon der vi skal hjelpe foreldre å gjøre det mer trygt å vokse opp med alle typer kropper, og lettere å snakke om sunne spisevaner på en annen måte enn slanking. Vi prøver å nå barna via foreldrene. Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.

– Vi har gjort mange runder med et omfattende oversettingsarbeid og en ganske omfattende kulturell validering. Norske foreldre er ekstremt opptatt av å gjøre det riktige, mange foreldre opplever moralisme og er redde for å gjøre feil. Det er fint at de vil gjøre det beste for barna sine, men vanskelig å være foreldre når kommunikasjon om mat er så forvirrende og vektsentrert. Vi har jobbet mye med å gjøre det trygt for foreldre å snakke om utfordringer rundt mat og kropp, både med hverandre og barna. Det er en skam i å ikke «få til» det man tror er riktig, og vanskelig når barn kommer og lurer på om de er for tjukke eller har for lite muskler.

Hva gjør man hvis man har et barn som stiller slike spørsmål om kroppen sin?

– Det første er å ta dem på alvor, å validere utsagnene deres om kropp. Det er veldig lett å mobbe barn dersom de ikke har en kropp etter normen, og veldig lett for dem å føle at de ikke er bra nok. Vi råder foreldre til å være nysgjerrige på hvorfor barna opplever det, hva som gjør det, og validere opplevelsen. Si for eksempel: «Det må være fælt, det har jeg også opplevd». Å si: «Nei, men du er jo verdens fineste» hjelper ikke barnet å faktisk føle på ting.

– Det er også viktig å være obs på hvordan man snakker om kropp i familie og nærmiljø, for barn plukker det opp. Vi må prøve å lage språk som ikke underbygger slanking og kroppsmisnøye. Det kommer veldig tydelig frem, både når vi har gjort studier og blant helse- og barnehagepersonell, at ingen er fornøyde med kroppene sine. Vi kan ikke forvente at barna skal oppleve kroppstilfredshet når de bader i voksne sin kroppsmisnøye.

Hva spør foreldre om på kurs? Hvilke bekymringer har de?

– De spør veldig mye om hva de skal si, hva de skal gjøre, og hva som er farlig. De vil ha praktiske, håndgripelige råd tilpasset sine barn og sine familier. Alle familier er ulike, så intervensjonen handler mye om å finne ut hva som er bærekraftig for sin familie. I utprøving av kurset har vi oppdaget at det er ekstremt mange foreldre som strever med kresne barn. Det har blitt sånn at det er skambelagt å ikke få barna sine til å spise grønnsaker.

Vi må redusere skam rundt det. Ofte har foreldrene allerede opparbeidet seg dysfunksjonelle strategier, for eksempel å premiere det å spise grønnsaker med godteri eller kake. Vi prøver å veilede dem gjennom mer håndgripelige strategier.

Har du hatt noen aha-opplevelser i arbeidet med TKTB?

– Jeg har hatt mange, men den største er kanskje å oppdage, både når vi gjennomfører kursene og når vi lærer opp helse- og barnehagepersonell, hvor ekstremt negativt kroppsbilde de voksne har, og hvor vanskelig det er å være gode rollemodeller.

Vi har så mye ubevisst språk.

Er det noe man aldri bør si til barn?

– «Nå må du»-utsagn, som for eksempel: «Nå må du trene mer», «Nå må du være mer med på fotball», «Nå må du spise mindre godteri så ikke du blir så stor». Alt som demoniserer store kropper og at vi har lyst på sjokolade og kjeks og ting som er godt. Å påføre barn skam for helt normale fysiologiske reaksjoner.

Hva hvis foreldrene da sier for eksempel at de bare vil at barnet skal ha god helse, og at de må passe på, fordi det ikke er sunt å være overvektig?

– Da svarer vi at: «Jeg synes ikke det er noe rart at du er bekymret for det, det viser jo bare at du er en veldig god forelder som er opptatt av barnets beste, men hvis vi spør barnet selv – eller voksne som har vært overvektige barn – så forteller de om opplevelsen av å ikke være bra nok for mamma og pappa, å ikke ha en akseptert kropp i familien sin, og at da blir det så vanskelig. Vi må tørre å spørre oss selv: Kan man leve et godt liv med en større kropp? Vi må utvide begrepet helse til å også omhandle psykisk helse.

– Er det noe alle foreldre er opptatt av, så er det at barna skal ha god selvfølelse og akseptere seg selv, for det er et godt utgangspunkt for alle levevaner. Så jeg kan si: «Jeg skjønner at du er redd for det, for det har vi blitt fortalt, men kan vi først sørge for at barnet ditt føler seg akseptert, bra nok, og at det er tilfreds med kroppen sin?» Så sier vi jo alle feil ting som foreldre, men barn er veldig tilgivende, så vi kan snakke om det etterpå.

”

I utprøving av kurset har vi oppdaget at det er ekstremt mange foreldre som strever med kresne barn. Det har blitt sånn at det er skambelagt å ikke få barna sine til å spise grønnsaker. Vi må redusere skam rundt det.

Er det kjønnsforskjeller når det kommer til hva mødre og fedre lurer på eller hvordan de tar imot kursinnholdet?

– Vi strever med å nå fedre. Mange mødre sier at det er de som tar ansvar for at barna skal ha et godt forhold til kroppen sin og spise sunt. Far slipper kanskje ikke helt til, og det kan hende det hadde vært veldig bra om han gjorde det. Kanskje er fedre mer fleksible, eller mindre negative til kroppsbildet sitt enn kvinner og mødre er, men vi vet altfor lite. Det er veldig vanskelig å få tak i og rekruttere fedre. Jeg tror fortsatt at mat og kroppsbilde i mange tilfeller blir mor sin rolle.

Hva er resultatene og erfaringene fra TKTB så langt?

– Både helsepersonell og foreldre som har deltatt, har evaluert intervensjonen veldig godt. Spesielt gir foreldrene tilbakemelding om at de setter pris på trygge fora der de kan snakke om utfordringer med mat og kropp. Internasjonale data viser at foreldre som deltar på fire timers intervensjon, viser seg å få høyere kroppstilfredshet hos sine barn enn foreldre som deltar på tradisjonell ernæringsopplæring gjennom en brosjyre. Vi kan altså få barna til å få det bedre med kroppene sine med veldig kortvarige intervensjoner.

– Nå har vi tre kommuner i Trøndelag som prøver TKTB ut i barnehager. Vi gjennomfører pilotene i barnehagen for foreldrene, så det er nærhet og trygghet til intervensjonen, og så barnehagepersonellet skal få samme språket som foreldrene lærer. Vi hadde første undervisningsrunde for barnehagepersonell for to uker siden, og det er trist at man da får høre at mat og kropp er en utfordring allerede i barnehagen. Vi kommer altfor sent i gang.

Hvis noen leser dette og vil gå på kurs – hvordan kan de gjøre det?

– Vi har en workshop for kursholdere som er tilgjengelig i år, for de som ønsker å tilby intervensjonen i sin kommune. Der har vi satt helsepersonell og ansatte fra barnehage som målgruppe. Vi må prøve ut det først, men det kan godt hende at likemannsarbeid kan være en god idé etter hvert.

– Hvis foreldre er interessert, kan de ta kontakt med sin barnehage og tipse om TKTB. Vi håper etter hvert at kroppsbilde og denne type kommunikasjon om mat er noe som primærhelsetjenesten, barnehage- og oppveksttjenestene vil interessere seg for.

Det handlet aldri om kroppen

Tekst: Nina Hvidsten, ROS

På vårt lokale senter i Tromsø møter vi Sondre Huun. Sondre er utdannet fysioterapeut og kjenner menneskekroppen ut og inn. Men eget kroppsbilde var i lang tid en fiende der dårlig selvfølelse skapte grobunn for at han utviklet megareksi. I dag bruker Sondre sine erfaringer for å hjelpe andre.

Sondre forteller at han som barn var opptatt av å prestere fysisk. Han likte å mestre kroppen, og han fant glede i en rekke ulike idretter. På ungdomsskolen skjer det en endring i Sondres syn på egen kropp. Han kommer sent i puberteten, og begynner å føle seg liten sammenlignet med jevnaldrende.

– Jeg var lavere og tynnere enn de andre, og opplevde at jeg var svakere. Jeg fikk noen kommentarer på at jeg var tynn og hadde «babyface». Ikke verre kommentarer enn andre fikk, men jeg taklet det dårlig. Jeg snakket ikke med noen om hvordan disse kommentarene traff meg, jeg så på det som en svakhet og skam å oppleve dette.

Når Sondre blir 16 år, begynner han på treningssenter. Enn så lenge er treningen et positivt aspekt i hverdagen.

– Jeg syntes det var veldig kjekt å trene. Jeg sammenlignet meg ikke med de andre på trening selv om jeg var blant de svakeste og minste. Jeg så opp til de som var flinke på gymmen.

I løpet av videregående begynner Sondre å kjenne på en voksende, dårlig selvfølelse. Den dårlige selvfølelsen koblet han til sitt eget utseende.

– Jeg tenkte at årsaken til at jeg hadde det kjipt var at jeg ikke så ut som idealene som jeg så på sosiale medier. Så da måtte jeg jo bare trene enda mer. Jeg begynte å trene mye hardere, og jeg slukte alt jeg kom over av innhold knyttet til mat og trening. Jeg tror

Jeg hentet treningsprogrammer fra sosiale medier. Fra gutter som var full av steroider, men nektet for det. «Tren knallhardt og spis brokkoli og kylling, da får du denne kroppe»”, sa de. Jeg slukte det rått. Men det ble jo aldri godt nok. For det handlet aldri om kroppen. Problemet var i hodet, det vet jeg nå

årene jeg hadde gått med den dårlige selvfølelsen, og at jeg ikke åpnet meg og snakket om ting, skapte grobunn for dette.

– Til slutt brydde jeg meg ikke om dagsform, søvn eller næring. Jeg bare knuste på. Jeg brukte trening som selvskading og trente som om jeg var besatt. Alle treningspartnerne mine falt av lasset. Jeg hentet treningsprogrammer fra sosiale medier. Fra gutter som var fulle av steroider, men nektet for det. «Tren knallhardt og spis brokkoli og kylling, da får du denne kroppen», sa de. Jeg slukte det rått. Men det ble jo aldri godt nok. For det handlet aldri om kroppen. Problemet var i hodet, det vet jeg nå, forteller Sondre.

Etter hvert begynte familie og venner å legge merke til at Sondre ikke hadde det så bra. Men det satt langt inne for Sondre å innrømme at han trengte hjelp.

– Mine foreldre var bekymret. Jeg forandret meg både personlighetsmessig og utseendemessig, og jeg droppet ut av studiet. Det var også noen kamerater som fanget opp at jeg slet og ba meg skaffe hjelp. Men man er jo glad i å late som at alt er bra. Jeg tok lenge på meg en maske og latet som at alt gikk greit. Masken blir som et slags skjold, og det å få sprekker i skjoldet er ikke noe gøy. Etter hvert ble livet såpass tungt at jeg innså at det ikke var som det skulle. Så da oppsøkte jeg endelig hjelp.

– Jeg gikk veien gjennom både studiepsykolog og DPS. Hvilken behandling jeg fikk vet jeg ikke, men jeg vet at det hjalp å åpne seg. Det er så lett for at vi kjører oss fast i vårt eget spor når vi ikke sier ting høyt. Når jeg åpnet meg kunne andre utfordre min virkelighet, forteller Sondre.

I dag har Sondre et godt forhold til trening, og spesielt elsker han styrketrening. Men årsaken til at han trener

i dag, er ganske så ulik fra hvordan det var tidligere.

– I dag er fokus funksjon, ikke utseende. Nå vet jeg at det ikke handler om å trene hardest, men om å trene smartest. Noe som innebærer stort fokus på hvile, søvn og totalbelastning. I dag er styrketrening en av de viktigste faktorene til at jeg har en god mental helse.

Sondre har et stort engasjement for at unge gutter må få mer kunnskap om trening.

– Det har aldri vært så populært å trene på treningssenter som nå, og det må vi forholde oss til. I dag er gutter like eksponert for kroppspress som jenter. Vi kan ikke fikse verden, men vi må jobbe med hvordan de unge kan takle den. Her tror jeg kunnskap om trening er viktig. Vi må knuse myter, og spesielt skolene spiller en viktig rolle. Gymtimene var kjekke, men styrketrening må inn på dagsorden. Hva er forskjellen på sunn og usunn styrketrening? Det tror jeg ikke det er mange som vet.

Når Sondre ser tilbake på sin egen historie, er han usikker på om det er noe noen kunne sagt eller gjort som hadde gjort en forskjell, men han er klar på at rollemodeller som gutter kan relatere seg til, er viktig.

– Det er klart at det er mye som kunne blitt sagt og prøvd, men jeg var nok ikke veldig mottakelig. Jeg måtte lære på den harde måten, og jeg har lært mye. Samtidig tror jeg det handler mye om hvem man snakker med. La oss si at «megareksi-Sondre» hadde blitt henvist til meg selv i dag, DET tror jeg han hadde hatt godt av. Vi hadde hatt så mye å «bonde» på, og det skal man ikke undervurdere, i tillegg til kunnskapen om kropp og trening som jeg i dag kunne delt med «megareksi-Sondre». Det må være troverdig, og man må treffe guttene der de er.

Å bli venn med sitt eget speilbilde

Tekst: Marte Vigeland, ROS

Spiseforstyrrelser anses nå som et folkehelseproblem, og de som rammes er yngre og sykere enn tidligere. Flere undersøkelser viser at barn og unge opplever mye press fra seg selv eller samfunnet om å se bra ut eller ha en bra kropp. Gjennom forebyggingsprogrammet Speilvenn ønsker vi å ta et oppgjør med urealistiske kroppsidealer, og bidra til å bygge selvfølelse og og økt trivsel hos elever i 7. klasse.

Speilvenn er basert på det danske programmet Spejlven, utviklet av Landsforeningen for spiseforstyrrelser og selvskade og Antidoping Danmark. Her i Norge gjennomføres prosjektet i samarbeid med Antidoping Norge.

Med Speilvenn ønsker vi å møte det store behovet for forebygging av spise- og kroppsproblematikk blant barn og unge, forklarer prosjektleder i ROS, Rebekka Hamre Mæland.

– Vi ønsker at elevene skal lære seg å forstå og forholde seg til kropp og idealer - både egne og andres. Samtidig vil vi bidra til å flytte elevenes fokus fra hvordan kroppen ser ut til hvilken funksjon den har. Vi vil lære dem at alle kropper kan og skal være forskjellige.

Temaene i workshopen vil bl.a. være kroppsidealer, endringer under puberteten, kropp i sosiale medier, matpakkekultur og dusjing etter gym. Workshopen er interaktiv og består av diskusjonsoppgaver, øvelser, leker og bilde- og videomateriell.

At Speilvenn er bygget opp som en workshop og ikke en tradisjonell undervisningstime, tror prosjektlederen har stor betydning for å skape engasjement hos elevene. Det legges stor vekt på å skape et trygt miljø for å snakke om tematikken i fellesskap.

– Vi starter med en oppvarmingsøvelse der elevene skal trekke spørsmål og intervjue hverandre. Spørsmålene kan f.eks. være:

”

Vi ønsker at elevene skal lære seg å forstå og forholde seg til kropp og idealer - både egne og andres. Samtidig vil vi bidra til å flytte elevenes fokus fra hvordan kroppen ser ut til hvilken funksjon den har.

Om Speilvenn

• Samarbeidsprosjekt mellom ROS og Antidoping Norge

• Forebyggingsprogram rettet mot elever i 7. klasse

• Består av - en interaktiv workshop for elever - digitalt foreldremøte for elevenes foreldre - undervisning for fagpersoner rundt elevene

• Basert på tilsvarende program med gode resultater fra Danmark

• Pilot starter på skoler i Vestland og Viken våren 2024

• Støttes av Stiftelsen Dam

”

De voksne er viktige rollemodeller for barna, og har et stort ansvar for å skape trygge rammer for at elevene skal kunne snakke om kropp med en voksen eller hverandre. Ved å innlemme disse i intervensjonen vil forhåpentligvis den forebyggende effekten være større enn hvis vi kun hadde henvendt oss til elevene.

«Hva gjør du for å snu en dårlig dag til en god dag?», «Nevn noe som gjør deg veldig glad», og «Hva gjør du hvis du ser at en venn ikke har det bra?». Hensikten er å lære mer om hverandre og skape et godt utgangspunkt for resten av workshopen.

Oppgavene er også utformet for å legge opp til deltakelse gjennom selvrefleksjon og dialog.

– I en av oppgavene presenteres elevene for ulike påstander knyttet til helse. Dersom de er enige i påstanden som presenteres, skal de bytte plass med en annen elev som også er enig. Dersom de er uenige, skal de bli sittende. Målet med øvelsen er ikke at elevene skal være enige, eller at noe er riktig eller galt, men at de skal øve på å utforske ulike synspunkter og tørre å ta stilling til påstandene.

Et viktig tema i workshopen er selvfølelse, og hvordan man kan styrke andres og egen selvfølelse. I en annen av øvelsene skal elevene gi hverandre to komplimenter hver; ett som handler om hva den andre kan og ett på hvordan personen er på innsiden. Denne øvelsen gir dem mulighet til å øve på å styrke andres selvtillit og selvfølelse, samt ta imot komplimenter fra andre – noe som kan være vanskelig for mange.

– I den siste øvelsen skal elevene øve på å gi seg selv samme type komplimenter; ett på hva de kan og ett på hva de er på innsiden. Dette er en viktig øvelse for å lære å bygge seg selv opp når man møter motgang og for å kunne bli en god venn for seg selv - den de ser i speilet hver dag.

Ettersom barns oppfatning av kropp og kroppsidealer påvirkes av miljøet rundt dem, er en viktig del av prosjektet å også tilby undervisning til økosystemet

rundt elevene. I tillegg til workshopen for elevene, inneholder intervensjonen også et foreldremøte, og en undervisningsdel for idrettsmiljøet, lærere, helsesykepleiere og andre faggrupper som er i kontakt med elevene.

– De voksne er viktige rollemodeller for barna, og har et stort ansvar for å skape trygge rammer for at elevene skal kunne snakke om kropp med en voksen eller hverandre. Ved å innlemme disse i intervensjonen vil forhåpentligvis den forebyggende effekten være større enn hvis vi kun hadde henvendt oss til elevene, forklarer Rebekka.

I likhet med den danske versjonen, skal programmet også evalueres. Evalueringene fra Danmark viser så langt svært gode resultater. Etter å ha gjennomført intervensjonen for nærmere 3000 elever, sier 42 % av elevene at de har fått mer lyst til å spise lunsj på skolen, og 32 % at de har fått mer lyst til å dusje etter gymtimene.

Utover dette gir flesteparten av elevene uttrykk for at workshopen er morsom og spennende å delta i, og at den har gitt de ny kunnskap. Andel elever som setter svært stor pris på klassen sin har økt fra 29 % til 40 %, og andelen som er svært fornøyd med egen kropp har økt fra 23 % til 32 %. (spiseforstyrrelse.dk).

Her i Norge skal prosjektet gjennomføres i totalt 20 7. klasser i Vestland og Viken, og i økosystemene rundt elevene.

Kroppen kommuniserer

Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Kjersti Hognes Berg er psykomotorisk fysioterapeut og doktorgradsstipendiat. Psykomotorisk fysioterapi er ei grein av fysioterapien, og ei vidareutdanning ein kan ta som fysioterapeut. Psykomotoriske fysioterapeutar jobbar både i primær- og spesialisthelsetenesta, og tar imot personar som har kroppslege symptom – for eksempel smerte, vanskar med pusten, eller ei kjensle av å vere nomen – mange i tillegg til å ha ein depresjon, ei spiseforstyrring eller anna psykisk liding.

– Vårt grunnleggande utgangspunkt er å sjå på kroppen og symptoma som veldig tett vevd saman med kva situasjon mennesket står i, forklarer Kjersti.

– Kroppen kommuniserer – nokon kallar det at kroppen er eit uttrykksfelt. Det kan vere at belastningar eller traume har blitt for mykje for kroppen å tole. Då spenner han seg, og mobiliserer for å tole livet. Vi er skapt for å tole belastning, men også for at belastninga skal avta, så vi får kvile og restitusjon. Å stå i belastning lenge gjer noko med musklar, vev og så vidare.

I møte med ein klient vil ein psykomotorisk fysioterapeut gjerne sjå på korleis personen står, korleis dei vanemessige mønstra og pusten er. Vidare spør dei gjerne kva personen legg merke til, kva dei kan kjenne, og kva ord dei har på det, fortel Kjersti.

– Vi arbeider mykje både gjennom samtale, rørsle og berøring, for å utforske om det går an å leggje betre merke til kroppen. Behandlinga kan handle om å bli kvitt smerter, få betre funksjon, sove betre, eller å forstå seg sjølv betre. Det dreier seg om kroppen, men også om å få eit språk for kva som skjer i kroppen, og om sjølvomsorg.

Etter å ha jobba i mange år på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF) i Midt-Noreg, hadde Kjersti fått ei spesiell interesse for overspisingsliding, og syntest det var synd at denne delen av feltet fekk så lite merksemd. Dette førte til at ho, saman med førsteamanuensis Trine Tetlie Eik-Nes, søkte om eit prosjekt for å kunne utvikle ei behandling for lidinga. Behandlinga, som i si tid starta opp på DPS Stjørdal, er ein ti vekers gruppeterapi i form av eit psykoedukasjonsprogram.

”

Alle fortel at personar dei skulle ha vore trygge på, gjennom livet har kritisert kroppane deira og sagt at dei må endre seg. Det er så hardt, det utgangspunktet.

I tillegg starta Kjersti ei kroppsorientert gruppe, og søkte midlar til ein doktorgrad for å kunne forske meir på kroppsbilete. Doktorgradsarbeidet hennar, som er finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening, dreier seg om å systematisk kartleggje og forske på kva rolle kroppsbilete spelar for personar med overspisingsliding.

– I behandling er det ofte den store kroppen som blir fokus, og personar med overspisingsliding får eit tilbod knytt til kost, trening og fedmeoperasjon. Det er tragisk, seier ho.

– Trine og eg ville samarbeide for å synleggjere ei spiseforstyrring som for mange ikkje er oppdaga eller adressert. Vi prøver å påverke feltet gjennom å påverke dei som driv med vektbehandling.

Gruppeterapien, som har fått namnet People Need People, tek utgangspunkt i at stigma, skam, tilknyting og relasjonar er viktige både for å forstå kvifor spiseforstyrringa utvikla seg, men også for å finne ein veg ut. Kjersti sitt doktorgradsarbeid har tittelen «Vekten av skam», og er tredelt. I første del har ho intervjua personar om deira erfaring med å delta i gruppeterapien, samt om tidlegare erfaringar med behandling.

– Vi erfarer at dei som kjem hit, har tenkt om seg sjølve at dei berre ikkje «får det til», altså å slanke seg, fortel ho.

– Det har blitt internalisert som ein tanke om at ein er mislukka, eller at det er noko gale med ein som ikkje «får til» dette med mat, som er så basalt.

Den andre delen av arbeidet er ein analyse av kva deltakarane seier, og korleis dei skildrar det å ha eller vere ein kropp, med særleg fokus på skam og stigma. I den siste delen skal deltakarane bruke fargar og materiale, ulike kreative uttrykk for å skildre eller formidle forholdet til kroppen sin. Dette er ein metode som er mykje brukt i møte med ulike tematikkar der forholdet mellom erfaring og språk kjem på spissen.

– Det er eit problem i forskinga: kor tett kjem vi på erfaringa når vi skal snakke om henne? Særleg når erfaringa er vanskeleg å få tak på, eller språket ein

har tilgjengeleg, er lada med verdi, skam og stigma, reflekterer Kjersti.

Så langt har ho publisert éin artikkel i doktorgradsarbeidet, og fortel at hovudfunnet er kor gjennomgåande underlegne deltakarane opplever seg, fordi kroppane deira er som dei er.

– Alle fortel at personar dei skulle ha vore trygge på, gjennom livet har kritisert kroppane deira og sagt at dei må endre seg. Det er så hardt, det utgangspunktet. Kroppen er det vi har for å leve, så når han heile tida blir devaluert, korleis skal ein skape seg eit liv? For dei som kjem til behandling hos oss, har det starta tidleg, og dei har fått utruleg lite støtte. Dei kjenner seg avvist, og møter verda med ei kjensle av å vere annanrangs. Det overraskar meg ikkje, men det går inn på meg å høyre korleis dette gjennomsyrer alt, fortel Kjersti.

Dei fleste har høyrt det etablerte omgrepet «kroppsbilete», som på eit vis er sjølvbeskrivande: det dreier seg om det indre biletet av kroppen vår, av kroppen sin storleik, utstrekning og form. Så er det dei tankane og kjenslene dette indre biletet vekkjer.

– I allmennspråket snakkar vi om eit godt eller dårleg kroppsbilete, og det tenkjer eg er litt rart, seier Kjersti.

– Eit kroppsbilete har vi uansett. Viss ein opplever at det er dårleg, er det over i det vi kallar kroppsmisnøye. Kroppsmisnøye heng saman med at vi begynner å sjå oss sjølve utanfrå og samanlikne oss. Dette kan variere i grad frå at ein er litt misnøgd med noko ved kroppen, men nøgd med noko anna, til ei oppleving av at alt med kroppen er «feil» og vekkjer veldig negative kjensler og skam. Eg meiner kroppsmisnøye er eit folkehelseproblem i vår kultur. Det er veldig sterke krefter som tenar på det, og det tar fokus vekk frå det å vere politisk aktiv, engasjere seg i hobbyar, bry seg om andre og så vidare. Vi brukar opp tida vår.

Det å ikkje like kroppen sin, er veldig allment og menneskeleg, meiner Kjersti. Alle kulturar har verdiar knytt til det ytre, og vi kan bli misnøgde med delar av kroppen fordi vi samanliknar oss med eit ideal. Dette meiner ho er eit problem for oss alle, fordi det tek fokus vekk frå å oppleve meining og utrette ting, men at ein kan leve greitt med litt kroppsmisnøye dersom det ikkje tek for stor plass.

For andre kan derimot kroppsmisnøye bli eit stort problem.

– Viss vi kjenner oss trygge på at vi kan ta vare på oss sjølve og forstå kva kroppen seier, eller på at vi er verdifulle uansett korleis kroppen ser ut, då kan vi tole kroppsmisnøye og kroppspress. Viss det ikkje er så stødig, så tenkjer eg at ein er

Eg trur at mange har eit ønske om å like kroppen sin betre, men vanskar med å sleppe tanken om at kroppen først må endre seg

meir utsett. Det er veldig tilgjengeleg å ta kontroll på kroppen.

Korleis kan ein så jobbe med kroppsbiletet sitt?

Ifølge Kjersti må ein først og fremst spørje seg sjølv kva det er ein vil at skal bli annleis. Vil eg at tankane og kjenslene om kroppen skal ta mindre plass? Vil eg delta meir? Like kroppen min betre? Slutte å forakte eller hate kroppen? Bli snillare med kroppen, respektere behova mine?

– Eg trur at mange har eit ønske om å like kroppen sin betre, men vanskar med å sleppe tanken om at kroppen først må endre seg, seier ho.

– Det er fint å like kroppen sin, men det er mange andre ting det er lurt å jobbe med først, så kjem kanskje det andre etter kvart. Ein pasient sa til meg: «Eg trudde eg skulle lære å like kroppen min av å jobbe med deg! Eg likar han framleis ikkje, men eg har lært å lytte til han og respektere han, og det har gjort at livet mitt er mykje betre.»

Vidare fortel Kjersti at ein må ta inn over seg at dette arbeidet er vanskeleg å gjere åleine, og at det kan vere faktorar i omgjevnadene som både kan støtte og truge eit prosjekt med å betre kroppsbiletet.

– Tenk over: I kva relasjonar er det kroppsmisnøyen eller kroppsbileteproblematikken blomstrar? Når er det eg kjenner at det kan få litt mindre tak? Kanskje må ein sette litt grenser, ha mindre kontakt med visse personar eller søke meir nærleik til andre personar. Ein må finne ut kvar motkreftene er. Og kanskje må ein gjere noko med feeden sin på sosiale media, legg ho til.

– Viss ein skal begynne å jobbe med kroppsbiletet, må ein senke tempoet og bli nysgjerrig innover. Viss eg berre er i ro med meg sjølv, kva merkar eg då? Det høyrest sjølvsagt ut, men eg ser at mange som strevar med dette, også strevar med å merke seg sjølv. Dei blir overvelda og får lyst til å over-ete, slutte å ete eller kaste opp, for eksempel. Ein må øve på å vere roleg med seg sjølv lenge nok til å kunne kjenne kva som skjer på innsida. Det er ofte då ein oppsøker ein terapeut, anten ein psykomotorisk fysioterapeut, psykolog eller andre gode samtalepartnarar. Saman kan ein prøve å finne måtar å regulere kjenslene sine på anna enn gjennom symptom.

Foreldre og føresette lurer ofte på korleis dei kan støtte borna sine i å utvikle eit godt forhold til mat og kropp. Då må ein først vere eit førebilete, seier Kjersti. Ho rådar til å la vere å snakke om kor nøgd eller misnøgd ein er med kroppen sin, og å vektleggje andre kvalitetar enn korleis kroppen ser ut.

– Ting nummer éin er å bli merksam på korleis ein snakkar om mat og kropp i familien. Så er det å vere nysgjerrig på barnet sitt indre liv. Viss barnet fortel at det har vondt i magen, ver nysgjerrig på kva det er som skjer, heller enn å gå over i handling. Hjelp barnet å finne orda, og gje moglegheit til å sette grenser. Ver den som støttar opp om å bruke informasjon frå kroppen til å ta vare på seg sjølv.

Forsking på spiseforstyrringar og psykisk helse må begynne å interessere seg meir for motkrafta i mennesket, meiner Kjersti. Korleis blir vi sterke i oss sjølve, kvar kjem dei kreftene frå?

– Spirene er jo inni oss. Det er ikkje ein terapi som plantar dei der, dei finst i oss allereie.

Hei!

Jeg ønsker å få et normalt forhold til kropp og mat. Går til psykolog for å bearbeide vanskelige følelser og de vedlikeholdende årsakene til at jeg overspiser. En ting jeg lurer på om dere kan en del om, er angst for å vise kropp? Har opplevd overgrep, og lurer på om det kan være årsaken til at jeg blir engstelig av å skulle vise kropp. Føler også at det er lettere å ha et normalt forhold til mat om jeg går i løse klær. Må det være slik? Hvordan bli komfortabel i kroppen sin?

Kvinne 28 år

Spørsmålet og svaret er hentet fra ROS sin tjeneste «Spørsmål & svar» på nettros.no. Gjennom denne tjenesten kan du se tidligere stilte spørsmål og du kan stille ditt eget spørsmål, helt anonymt.

Hei! Takk for at du tar kontakt.

Så bra at du har oppsøkt hjelp for dette. Det å jobbe med bakenforliggende ting er ofte et viktig steg for å få det bedre med seg selv og sitt forhold til mat og kropp. Du tar opp et viktig tema her - hvordan bli komfortabel i egen kropp. Vi møter mange som kjenner på vanskelige følelser knyttet til det å være i og vise egen kropp. Jeg skal gjøre mitt beste for å si noe rundt det du lurer på, men det vil nok være svært individuelt hvordan dette oppleves og hva som hjelper for den enkelte.

Du lurer på om overgrepet kan være årsaken til at du blir engstelig av å skulle vise kropp. Først av alt, så vondt å lese at du har opplevd dette. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å oppleve noe slikt, og alt det medfølger i etterkant. Jeg håper du får/har fått den hjelpen du fortjener. Kjenner du at du får dette?

Reaksjoner etter et overgrep kan være utallige, og for mange kan en spiseproblematikk/-forstyrrelse bli en måte å håndtere det vanskelige på i etterkant. Det er nok veldig forskjellig hvordan dette uttrykker seg på. Mange kan kjenne på mye skam etter et overgrep, og synes at egen kropp er ekkel. For noen kan det å spise mye, være en strategi for å ikke lenger ha den kroppen som ble utsatt for overgrep. Overspising kan både bli en måte å håndtere de vanskelige følelsene på, men den kan også bli en strategi for å «beskytte» seg mot å oppleve overgrep igjen. Mange opplever ofte slike mekanismer som ubevisste, og ser gjerne først når man begynner å snakke om det og oppsøker hjelp at overspising kan bl.a. handle om avsky for egen kropp, eller frykt for å få oppmerksomhet for kroppen. Det kan være vondt og krevende å skulle forsøke å sette ord på hvordan dette er for en, men ofte viktig og nødvendig for at det skal bli bedre.

Du skriver at det å kle seg i løse klær gjør det lettere å ha et normalt forhold til mat. Du lurer på om det må være slik, og hvordan du kan bli komfortabel i egen kropp. For å forsøke å si noe rundt dette ønsker jeg å ta utgangspunkt i en boken og selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising» av Christopher Fairburn. Å jobbe med kroppsbilde er ett av flere elementer i dette programmet. Veldig mange som overspiser, er opptatt av kroppsfigur og vekten sin, og denne opphengtheten er for mange med på å opprettholde overspisingen. For å takle en opphengthet i kropp og vekt blir det viktig å redusere betydningen av vekt og kroppsfigur, i tillegg til å øke betydning av andre livsområder.

Når det kommer til å redusere betydning av figur og vekt, så må man kartlegge hvilken atferd man har rundt kropp som er med å opprettholde overopptattheten. Vanlige atferdsformer er kroppssjekking og kroppsunngåelse. Kroppssjekking kan være bruk av speil, klype og ta på kroppen, gjentatt veiing, sammenligning med andre, mm. Dersom man kjenner seg igjen i noe av dette, og gjenkjenner at det påvirker en negativt, kan det være lurt å gjøre noe med det. Hva bør man endre på, og hva kan man slutte helt med?

Å gå i klær som strammer og er ubehagelig, kan for mange gjøre en mer bevisst på egen kropp, og trigge følelse av å være tykk. Det å kle seg i klær som ikke strammer kan være en måte å faktisk bli mer komfortabel, ved at bevissthet rundt kropp kan ta mindre plass. Samtidig får jeg et inntrykk av at det å gå å løse klær oppleves for deg som en form for kroppsunngåelse? Kroppsunngåelse kan være å unngå å se på egen kropp og være bevisst på den, og mange unngår også å la andre se kroppen deres. Bakgrunnen kan være sterk misnøye med egen kropp. Slik atferd kan være selvforsterkende, og det er derfor lurt å jobbe med. En måte å håndtere det på kan være gjennom gradvis eksponering.

Det kan være lurt å jobbe med kroppsbilde sammen med noen, og finne ut sammen hva som er aktuelt å jobbe med og hvordan. Det kan være med en psykolog eller annen behandler. Vi i ROS tilbyr individuelle samtaler hvor man også kan få mer råd og veiledning rundt dette. Dersom du er interessert i det, anbefaler jeg å først diskutere med behandler hvorvidt det er hensiktsmessig å involvere flere «hjelpere» samtidig.

Håper svaret mitt her kan være til hjelp for deg. Takk igjen for ditt spørsmål.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS.

Alle mennesker som har vært gjennom vanskelige ting, får en eller annen forståelse for andre mennesker. Det gir en styrke.

Nytt perspektiv på livet

Tekst:

– Jeg fikk panikk. Det kjentes ut som jeg lekte med døden. Da måtte jeg fortelle det til mamma og pappa.

En sykehusinnleggelse på grunn av en virusinfeksjon ble vendepunktet for Leif-Erik Sørensen da han var syk med spiseforstyrrelse. Kroppen hans var så svak at legen sa at hvis han hadde fortsatt slik en uke til, ville kroppen ha gitt opp.

– Jeg ble bevisst på egen kropp ganske tidlig på barneskolen. Da begynte jeg å tenke at kropp var noe mer enn bare noe du eksisterer i. Jeg var ikke noe stort barn, men jeg var litt større enn andre, og det fikk jeg høre. Det skulle lite til for at jeg gråt, så jeg ble nok ganske fort pekt ut på barneskolen. Og utseende er jo noe av det som er lettest å gå etter.

Det var først på ungdomsskolen Leif-Erik ble bevisst på at kroppen var noe han kunne endre på.

– Det var perioder der jeg tenkte at jeg måtte trene, være flink med mat og de tingene. På ungdomsskolen kom slanking mer inn i bildet.

Sommeren til videregående kom Leif-Erik ut av skapet. Samme sommer gikk han gjennom noe som ga han en følelse av at han mistet kontroll over kroppen sin.

– Det er noe jeg ikke har snakket så mye om før. Men nå er jeg kommet så langt unna det, så nå føles det ok å snakke om. Jeg gikk gjennom en voldtekt da jeg var 16. Det satte noe fart på dette. Jeg hadde litt problemer med kropp og mat fra før av, men etter det ble det veldig en følelse av å skulle ta kontrollen tilbake. At jeg ikke passet inn i min egen kropp. Jeg ble fratatt kroppen, på en måte.

Leif-Erik hadde mange venner på denne tiden. Da ble det lett å skjule at han håndterte følelsene sine med å kontrollere mat. På skolen kastet han matpakken, og hjemme sa han at han allerede hadde spist hos venner.

– Det var ikke sånn at jeg bare sluttet å spise. Det gikk sakte mot mindre og mindre mat. Til slutt begynte jeg å kaste opp maten jeg spiste.

Vendepunktet i Leif-Erik sin historie ble da han fikk en virusinfeksjon og oppdaget blod i avføringen.

– Jeg hadde gått mange dager uten å spise og var helt utkjørt. Så fikk jeg en virusinfeksjon som kroppen ikke taklet. Jeg oppdaget blod i do, og da fikk jeg panikk. Da følte jeg at jeg lekte med døden, og måtte si det til mamma og pappa. Jeg ville ikke dø. Det her med mat ble ikke så viktig da.

– Jeg var klar for å ta imot hjelp. Og når svarene på prøvene jeg hadde tatt på sykehuset kom, så sa legen at hvis jeg hadde holdt på slik én uke til, ville kroppen gitt opp. Så det var skikkelig slag i trynet. Det ble veldig tydelig hvor syk jeg var.

Familien samlet seg for å hjelpe. Mamma, pappa og broren har alltid stilt opp og var viktige i tilfriskningen.

– Når jeg først fortalte de om spiseforstyrrelsen var de sånn: «Ok, dette skal vi løse sammen». Og så tror jeg det er lett å tenke at det er sånn som en brukket arm, at det er en quick fix. Men de gjorde alt de kunne. Jeg var ikke klar for å snakke med psykolog om hvordan jeg hadde det. Ikke klar for å fortelle om voldtekten. Så psykologtimer funket ikke. Men jeg hadde mamma og pappa ved min side hele veien.

Synnøve Torgersen, ROS

Divisjon

Psykisk helsevern

Furnesv 26

2380 BRUMUNDDAL

Tlf. 915 06 200

Divisjon psykisk helsevern

– De satt med meg etter hvert måltid så jeg ikke skulle gå og kaste opp maten. Vi satt og pratet. Vi prater fortsatt mye. Vi er glade i å diskutere. Jeg vet ikke hvordan det skulle ha gått uten dem.

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom

Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN

Tlf. 55 56 94 20

Leif-Erik synes det er vanskelig å gi råd til andre som står i en pårørendesituasjon, siden det er så individuelt. Men han er tydelig på at det beste er å spørre.

Tlf. 05 300

Eiendomsinvest 1 AS

Myrabakken Næringssenter 6010 ÅLESUND

Tlf. 70 17 83 00

– Alle mennesker som har vært gjennom vanskelige ting, får en eller annen forståelse for andre mennesker. Det gir en styrke. Når jeg havner i stressende eller vanskelige perioder nå, så kjenner jeg at “dette kommer til å gå over”, og det er på grunn av min erfaring. Ting kunne vært verre.

Holmlundvegen 2, 2312 OTTESTAD

Tlf. 916 90 440

I dag har Leif-Erik funnet balansen i livet med trening, mat og hvordan han snakker til seg selv.

Boots Apotek

Kvaløysletta Manetv. 2

– Jeg har veldig troen på det å tørre og stille spørsmål. Pirke i det. Ikke la det gå. Og ikke gå rundt grøten. Hvis man skal bli bedre så må man komme til den forståelsen selv, at man har et problem. Som pårørende må man bry seg, ikke være redd for å spørre.

9100 KVALØYSLETTA Tlf. 77 75 89 90 Tjore 85 4887 GRIMSTAD Tlf. 907 68 447

Eidskog kommune

Å ha gått gjennom dette har gitt Leif-Erik en styrke og et perspektiv på livet som han har tatt med seg videre.

Oppvekst og Læring

Tlf. 62 83 36 00

Sirdal kommune

avdeling psykisk helse og rus

Tlf. 38 37 90 00 sirdal.kommune.no

Båtsfjord kommune

Optimera AS Monter Stormarked Forus

Maskinveien 7 4033 STAVANGER

Tlf. 476 03 300

– Jeg har klart å bli raus med meg selv. Jeg kjenner jeg klarer å holde en balanse og at alt ikke trenger å være perfekt. Og å få kjæreste hjelper veldig på bekreftelsesbehovet. Det gir en selvtillitsboost at de dagene man ikke kjenner seg mest sexy, så er det fortsatt noen andre som gjør det. Det er veldig fint. Mitt forhold til mat, kropp og trening i dag handler mye om å være snill med seg selv.

Tlf. 78 98 53 00 batsfjord.kommune.no

Ullensvang kommune

Tlf. 53 65 40 00 ullensvang.kommune.no

Sarpsborg kommune

Kompetansesenter rus og psykisk helse

Disse plasseres i bunnen av en tekstside

Tlf. 69 11 60 00

Vi støtter rådgivning om spiseforstyrrelser

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND

Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Stavanger kommune

Bergenhus og Årstad

Engen helsestasjon for ungdom

Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Tlf. 55 56 94 20

Kristiansund kommune

Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no

Divisjon psykisk helsevern

Tlf. 05 300

Badeveien287,3370VIKERSUND

Tlf.32 7497 00, www.modum-bad.no

Badeveien 287 3370 Vikersund

Bygdøy allé 1

0257 OSLO

Telefon 32 74 97 00 www.modum-bad.no

Tlf. 22 44 40 50

T: 64 97 23 00

M: post@kisif.no

W: http:/kisif.no

A: Langbakken

Hole kommune hole.kommune.no

DIXI Ressurssenter mot voldtekt

Bygdøy allé 1, 0257 OSLO

Tlf. 22 44 40 50 www.dixi.no

Sirdal kommune

avd. psykisk helse og rus

sirdal.kommune.no

Kirkegata 9, 3616 KONGSBERG

Eigersund kommune

Mestringsenheten

eigersund.kommune.no

Tlf. 32 73 63 75

Gausdal kommune

Psykisk Helsetjeneste

gausdal.kommune.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Tlf. 32 73 63 75

Capio Anoreksi Senter AS

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E)

1671 Kråkerøy

Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Jeg vil anbefale Instagram-kontoen til Heidi Holmlund, @ernaeringspsykologi.

Heidi er utdannet ernæringsfysiolog med spesialfelt toppidrett, prestasjonsernæring og ernæringspsykologi. Hun deler blant annet innhold om sammenhengen mellom fysiologi og psykologi, samt gode råd om hvordan man kan snakke om mat og kropp.

Synnøve

Min anbefaling er podcasten “Leger om livet” laget av lege Annette Borge Dragland.

Hun er opptatt av å dele kunnskap om hvordan man kan få et godt liv til tross for de utfordringene man møter. I hver episode har hun besøk av forskjellige fagpersoner for å snakke om spennende temaer som utbrenthet, bekymring, kroppsbilde, stress, selvfølelse og mye mer.

Jeg vil bl.a. tipse om disse episodene:

#49. Kroppsbilde, selvfølelse og selvforglemmelse. Med psykologspesialist Eva Tryti.

#55. Utbrenthet, stress og debrief. Med lege Elin Østrem.

#126. Bekymringer, følelser og tanker som tar overhånd. Med psykolog Line Rustberggaard.

«Redaksjonen anbefaler» er en spalte der medlemmer av ROSinfo-redaksjonen kommer med sine anbefalinger til bøker, serier, filmer med mer, for verdifullt påfyll.

Nina

Blikvittmagefettet

Bli kvitt julevekta

Få sixpack i superfart

Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Slike overskrifter lyser daglig mot oss fra avisforsidene på denne tiden av året. Etter kos i julen, kommer straff i januar. Nå skal vi skjerpe oss, ta oss sammen, ta tak, bli nye, bli bedre versjoner av oss selv. I andre enden av dietten venter lykken. Bare magefettet står mellom oss og det gode liv.

Men er det egentlig sånn?

I Debatten på NRK 4. januar fortalte Stian «Staysman» Thorbjørnsen om livet etter 16 ukers helvete, livsstilsprogrammet der Martin Johnsrud Sundby «pusher seks kjendiser gjennom et knallhardt treningsregime». I tillegg kommer en streng kostholdsplan. Det skal ikke være gøy å komme i form. Men det skal jo være bra for oss.

Og ja, Thorbjørnsen har kommet ut av helvete med et markant vekttap. Han har gått såpass mye ned i vekt at folk skriker til ham på gata om hvor tynn han har blitt. «Staysman» er i en identitetskrise.

«Jeg startet reisen på 107 kg, og har aldri brydd meg noe særlig om kropp. Jeg kan ikke huske å ha tenkt på hvordan kroppen min ser ut uten klær. Jeg startet på reisen og ble kastet inn i en runddans med kosthold og trening – og til slutt ble jeg brått en fyr som stod foran speilet hele tida og gikk på vekta hele tida og begynte å måle kalorier. Jeg er faktisk litt gal enda etter denne prosessen.»

En intensiv og radikal livsstilsendring komprimert til TV-underholdning vil naturlig nok føre til at man blir mer opptatt av mat og kropp enn man pleide å være. Det trenger ikke å være skadelig – men er det sunt? Er det en helsegevinst å gå fra å føle seg som en million kroner og ikke bry seg om kropp, til å føle seg «litt gal» og slite med å spise nok?

Kom i superform!

En annen deltager i årets sesong er Annette Walther Numme. På samme måte som Stian Thorbjørnsen har hun fått merke at kommentarer på vektnedgangen påvirker. Til KK forklarer hun akkurat hvorfor slike kommentarer er problematiske: «Jeg er dritglad for alle komplimenter, la det være sagt. Men samtidig ligger det et press i det om at jeg ikke kan gå tilbake der jeg var, for da synes ikke folk jeg er like fin lenger. Å få sånne komplimenter er veldig avhengighetsskapende».

Vi har så altfor lett for å kommentere på andres kropper, uten å tenke over hvordan det kan påvirke. Særlig hvis noen har gått ned i vekt, er det lett å påpeke det. I vårt samfunn blir vektnedgang ansett som noe positivt, som vi regner med at vedkommende må ha jobbet for, og derfor vil sette pris på å få høre. Men hva gjør det med selvbildet til en person å få høre at de har blitt så fine først etter at de har gått ned i vekt?

Det å bli bedt om å være deltager i programmet, er heller ikke uproblematisk. Livsstilsendringer kan være helsefremmende uavhengig av vekt, men en stor del av programmets underholdningsverdi er å se deltagerne streve for å bli lettere. Hadde programmet handlet bare om å komme i form, hadde vel alle kroppstyper vært representert? «Da jeg ble spurt om programmet skjønte jeg at de kanskje syntes jeg var større enn det jeg følte meg», sier Walther Numme til KK.

Det er neppe tilfeldig at 16 ukers helvete har premiere tidlig i januar. Det er høytid for nyttårsforsetter, dietter og nye treningsregimer. Mange har de samme nyttårsforsettene knyttet til kosthold og trening år etter år, på samme måte som avisene har de samme forsidene om vektnedgang etter jul år etter år. Man setter seg for høye mål, og går inn for endringer som er så radikale at de ikke er gjennomførbare på sikt. De lar seg ikke kombinere med et normalt hverdagsliv. De aller fleste slankekurer mislykkes, likevel prøver mange igjen og igjen – noen hele livet. Hvor godt er det for helsa?

I Debatten forteller Stian «Staysman» at han nå jobber med å finne balansen og være mindre ekstrem. Det får han heldigvis hjelp til, fra et team han kan ringe til og diskutere bekymringene sine med. Dessverre er det mange som begir seg ut på store livsstilsendringer uten et tilsvarende støtteapparat. For noen går det galt.

Det store fokuset på mat, kropp og trening ved årsskiftet er med på å underbygge et ensidig budskap om at vekt er lik helse, og at vektnedgang er veien til et bedre liv. Det bedre livet vil vi ha så raskt som mulig, og helst i superfart. Så vi prøver igjen med nyttårsforsettene, starter det nye året i våre egne personlige helveter. No pain, no gain. Det skal gjøre vondt. Denne gangen skal vi få det til. Det kommer til å bli verdt det. Ikke sant?

Ikke ifølge Stian Thorbjørnsen, som i Debatten oppsummerte sin reise gjennom helvete slik: «Man leser overalt at vektnedgang er i sammenheng med å skulle være lykkelig og føle seg bedre, men alt av det å gå ned har ikke føltes sånn for meg. Jeg vil si jeg har blitt sunnere i kroppen, men ikke i hodet».

Annette Walther Numme på sin side forteller til KK: «Før tenkte jeg at tre kilo ned ville gjøre meg mer fornøyd, men nå vet jeg at det ikke stemmer. Jeg er ikke mer lykkelig nå, enn jeg var før. Inni meg er jeg akkurat den samme».

”

Er det en helsegevinst å gå fra å føle seg som en million kroner og ikke bry seg om kropp, til å føle seg «litt gal» og slite med å spise nok?

ROS er skeptisk til slankeprogrammer som «16 ukers helvete» som fremmer knallhard trening og ekstreme kostholdsendringer. (Denne teksten ble først publisert i Bergens Tidende)

Foto: Warner Bros. Discovery.

Hemmelighet, illustrert av Norske hemmeligheter

Trysil Bil AS

Vestmovegen 26

2420 TRYSIL

Tlf. 62 44 84 00

Boots Apotek Kvaløysletta

Manetv. 2

9100 KVALØYSLETTA

Tlf. 77 75 89 90

Takringen AS 3005 DRAMMEN

Tlf. 32 20 29 00

Syljuåsen AS

Divisjon Psykisk helsevern 2380 BRUMUNDDAL

Kallerudlia 15 2816 GJØVIK

Tlf. 61 14 50 80

Tlf. 915 06 200

Bergenhus og Årstad

Engen helsestasjon for ungdom

Teaterg 41, 3 etg. 5010 BERGEN

Tlf. 55 56 94 20

Stiftelsen Våler Bo og servicesenter

Vålertunet 1 2436 VÅLER I SOLØR

Tlf. 908 24 512

Teiealleen 7, 2030 NANNESTAD

Tlf. 63 99 99 10

Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN

Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Ringdalskogen 8, 3270 LARVIK Tlf. 33 13 97 00

BRB Bygg AS

LIERSTRANDA

Tonstad Bakeri AS

Tonstadveien 20A

4440 TONSTAD

Tlf. 38 37 01 22

Støget 74, 4760 BIRKELAND Tlf. 37 27 61 08

Båtsfjord Regnskapsbyrå AS

Hindberggata 19

9990 Båtsfjord

Tlf. 909 22 423

Rakkestadv 1 1814 ASKIM Tlf. 69 83 80 10

Motorsenteret

Heidal AS

Hellebergveien 35 3960 STATHELLE

Tlf. 906 18 673

Follo Taxi SA

Kveldroveien 17 1407 VINTERBRO

Tlf. 06 485

Ysterivegen 5 2676 HEIDAL

Tlf. 61 23 34 00

Alle har rett til å bli hørt!

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse.

• JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

• Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse.

• JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA)

• JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

Ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan skreddersy din BPA.

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

ROS sitt tilbud

Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook, TikTok og Instagram @nettros.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid. Individuelle samtaler tilbys både fysisk og digitalt.

Rådgivning via chat

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

Rådgivning via telefon

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», både fysisk og digitalt. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Gjennomføres også som gruppe ved enkelte sentre.

Samtalegrupper

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

Temakvelder

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Pårørendeseminar

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus), i Trøndelag og i Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

Pårørendegrupper

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

Kurs i Mindful Eating: Bli venn med maten

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp og mat, som i perioder overspiser og opplever kontrolltap ved spising.

Kurs: hva trenger jeg i møte med meg selv?

Dette er et 8-ukers kurs i Mindful Self Compassion med åtte digitale samlinger. Hver samling har en varighet på 3 timer. Kurset passer for alle som har utfordringer med å forholde seg til seg selv på en vennlig og aksepterende måte, og som kjenner at kropp og mat er vanskelig.

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at:

• ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2023 fikk ROS over 17 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem?

Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.