Issuu on Google+

4 ÅRG. 41 2013

Ungdom i Oppdrag

Vi tror på tenåringer

Side 8-15


Innhold

Redaktørens: Med Gud som forbilde 

4-5 6-7 8-9 10-11 12-13 14 15 16-17 18-21 22-23 25 26-27 28-29 30-31 32-33 34-37 38-39 40-41

Ricardo Monteiro: Justice-DTS  Tenåringer: Make waves  Tenåringer: Jesus liker tenåringer, gjør du?  Tenåringer: To som forkynner mye for tenåringer  Tenåringer: «Dive» tenåringsarbeid i Nordland  Tenåringer: Rollemodeller i knipe  The Circuit Riders: Forandre verden  Armenia: Møte med presten Markus  DTS stab: Sammen følge Jesus  Gudsbilde: Å kjenne Gud  Gudsbilde: Til etterligning  Gudsbilde: Og Islam  Gudsbilde: I familien  Hvorfor: Antisemittismen  Realiserer drømmen: I Nord-Italia  Et møte med: Shirley Brownhill  Ny DTS: Kirkeplanting 

Ungdom i Oppdrag Mot Målet kommer ut fem ganger i året, og du kan få bladet gratis i postkassen din. Frivillig abonnement betales via giro, eller direkte på kontonummer: 3000.14.69378, merkes «Mot Målet».

2

4/2013

Forsiden: Vi presenterer Make Waves-teamet som ut ifra Grimerud jobber med tenåringer. Fra toppen og klokken

Kommentarer og tips til redaksjonen motmalet@ywam.no – 62 57 43 00. Materialfrist nr 1 – 2014 er 1. februar Trykk: Gunnarshaug Trykkeri, Stavanger Opplag: 9 300 ISSN: 0333-399X Papir: 100g Amber Graphic

M

1

24

Ansvarlig redaktør: Andreas Nordli Redaksjonen: Andreas Nordli, Jan Willem Middag, Hans Kristian Sandtorp.

Bidragsytere: Krissy Bråthen, Erine Solberg, Jenny T. Korsnes, Ricardo Monteiro, Lars Kristian Kvåle, Julie Hjortland, Eiliv Søyland, Gabriel Stephens, Torstein Hide, Jan Erik Solberg Johansen, Sara Helene Rønningstad, Anneke Leune, Merete Knutsson, Karl Erik Roberts*, Trond Sæthren, Alv J. Magnus, Eirik Fjellestad, Jo Yngve Svensen, Ruben Stensrud og Amund Hestveen. (*Karl Eriks navn er anomymisert av sikkerhetsmessige årsaker.)

rundt: Ingunn Abrahamsen, Anders Myklebust, Guro Ringstad, Hanna Melland, Sara Helene Rønningstad, Lilla Tramm, Aleksander Melland, og Ricardo Monteiro i midten. Foto: Lars Kristian Kvåle

Ø M E RK E T ILJ

8 Trykksak 7

2

Grafisk utforming: Jan Willem Middag (AD), Anita Wågø Syversen.


Leder

Det var vel ikke meg du mente, Herre … En gang kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Han pekte på meg, og jeg gikk bort til ham. Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemme ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem jeg hadde besøktog hva jeg hadde gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg sto og sa jeg hadde vært på misjonstur. Jeg fryktet det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå. Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop. Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med bestemt stemme. Men er det slik Gud kaller oss? Jeg har ofte

tenkt det. Men kanskje er dette feil. Gud er nemlig ingen toller. Gud er heller ingen krigsgeneral eller despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg. Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far og at vi er arvinger av vår Fars rike og hans familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «Kom og bli med meg i familiebedriften min!»? Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med. En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?», spurte teksten som sto under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham. Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «Kom!»?

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, …

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring. Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du sto på fjellet og sa «Gå!». Andreas Nordli, leder for Ungdom i Oppdrag Norge

www.twitter.com/andreasnordli www.andreasnordli.no

4/2013 Foto: jan erik solberg johansen

3


4

4/2013


Redaktør Uoffisiell-intilvidereredaktør Jan Willem Middag Grafisk formgiver og illustratør for Ungdom i Oppdrag

Med Gud som forbilde

I forrige utgave av Mot Målet, skrev vi at informasjonsleder Sidsel Marie Gjerlaug har permisjon. I mangel på redaktør, har jeg fått æren av å skrive denne spalten. I tre år har jeg hatt ansvar for formgivingen av bladet, og innimellom hjelper jeg til med andre redaksjonelle oppgaver. Jeg kommer opprinnelig fra Nederland, og har bodd i Norge siden 2007. Gud er et forbilde for meg i hvordan jeg ønsker å kommunisere. På et skrivekurs ble jeg minnet på å «show it, don´t talk about it». Og det var akkurat det jeg opplevde Gud viste meg en dag. Hver tirsdag jobber jeg på en ungdomskafé i Hamar. Dette har jeg gjort like lenge som jeg har jobbet med Mot Målet. Kaféarbeidet har vært en velkommen variasjon til kontorjobben jeg ellers har. Jeg takler dårlig å ikke være regelmessig ute, hvor jeg kan møte mennesker som ikke kjenner Jesus. Kaféen drives av frivillige fra de forskjellige menighetene i byen, og stedet er en møteplass for alle ungdommer. Det kan gå langt mellom de gangene vi har en «dyp samtale» med noen, og vi kan ofte kjenne på at vi ikke får vært den forskjellen som vi ønsker å være. I forrige uke kom plutselig en av våre «gamle ungdommer» innom bare for å si hei, og gi oss en klem. Han måtte videre med en gang, fordi han skulle rekke noe. For noen år siden var han innom kaféen veldig ofte, og brukte mye tid med oss. Dette var en periode han hadde det veldig vanskelig. Etter at han hadde dratt, snudde kollegaen min mot meg og sa: «I dag hadde jeg spurt Gud hvorfor vi fortsatt holder på med dette.» Den dagen hadde Gud vært stille helt til han kom innom bare for å vise hvor glad han er i oss, og hvor mye vi betydde for ham. Det er lett å huske dagene hvor jeg har opplevd at Gud har vært tilstede. I dette nummeret tar vi opp to ulike temaer: tenåringer og gudsbilde. Vi har jobbet for å kunne gi et best mulig innblikk i hvordan og hvorfor UIO satser på tenåringer. Vi håper å gi dere noe som kan vise hvem Gud er. Fordi det er ikke altid nok med bare å prate om Ham. Og på forskudd god jul! Jan Willem Middag

Åpningsmøte på Gofest13 i Stavern gikk av stabelen med et breakdance-show. Festivalkomiteen håper å se alle igjen på GOfest14.  Foto: Torstein Hide

4/2013

5


I denne slummen i Rio har vi bodd i nesten ett år. Her jobbet vi med samfunnsutvikling og rettighetsarbeid. Under veldig kummerlige forhold bor 25 000 mennesker.  alle foto: privat

På Borgen og Grimerud:

Justice

Lillian tar seg god tid med barna i UIO-barnehagen i Rio. Her var hun lærer i et år. Mange av barna har blitt misbrukt, noen av mødrene var bare 13 år da de fikk barn.

dts

for første gang i Norge

Ricardo Monteiro (31) er fra Brasil. For halvannet år siden flyttet han til Norge sammen med sin norske kone, Lillian. Nå skal han lede Justice-DTS. Barna vasker hendene sine på UIOs barnehage i Rio. Opplæring i hygiene og forebygging av sykdom er en viktig del av opplæringsprogrammet i barnehagen. Dødsfall på grunn av urent vann kan forminskes med 35 % med innføring av grunnleggende hygiene.

6

I Brasil jobbet Ricardo både med kirkeplanting og med hjelpearbeid blant fattige. Der lærte han hvordan arbeid blant fattige mest av alt handler om å gi mennesker mulighet til hjelpe seg selv, ikke bare være passive mottakere av nødhjelp. – Når mennesker lærer at de kan greie seg selv, får de verdighet. Ver-

4/2013


Stab fra UofN Kona, Hawaii, er i Uganda for å gi opplæring i hvordan lokale kan bygge sitt eget vannrensningssystem. På Justice-DTSen kommer stab fra Justice Water til å gi opplæring i å bygge vannrensningssystemer. foto: UofN Kona

Ricardo Monteiro fra Brasil kommer til å lede det nye JusticeDTSen sammen med Agnete Haraune fra Norge. Her er Ricardo med DTSen på outreach i Tanzania  foto: Privat

dighet er helt sentralt for å hjelpe mennesker ut av fattigdom. I Brasil opplevde Lillian og jeg at vi fikk gi familier tro på at de kan klare alt selv. Dette er viktig samfunnsbygging, sier Ricardo entusiastisk. På den nye DTS-en skal Ricardo dra nytte av sine egne erfaringer, slik at unge DTS-studenter kan gjøre det samme, andre steder i verden. – Jeg vil så gjerne at norske ungdommer kan ta mer ansvar for fattigdomsutfordringene vi har i verden, ja ikke bare fattigdom, men involvere seg mot alle typer urettferdighet, sier han.

Menneskehandel

–Menneskehandel er en kjempeutfordring i hele verden, og også i Norge. Men fordi dette berører oss indirekte, er det mye vanskeligere å forholde seg til det. Urettferdighet er urettferdighet samme hvor det skjer, og vi kan ikke snu ryggen til det, sier Ricardo. Han forteller at DTS-en er for alle, men kanskje er den spesielt for mennesker som ønsker å engasjere seg blant verdens fattige. – Hvis du ønsker å se at verden blir et mer rettferdig sted for alle, så må du bli med! I løpet av praksisturen kommer vi til å gjøre noe i forhold til ekstrem fattigdom, jobbe med vold mot barn og hjelpe mennesker til å få rent vann. Praksisturene vil muligens gå til VestAfrika, Øst-Europa, Sør Amerika og Sentral Asia. Jan Willem Middag

Samarbeid

Justice-DTS er et samarbeid mellom Grimerud og Borgen, hvor halvparten av teoridelen skjer på Grimerud, mens den andre halvparten blir på Borgen. Sammen med Ricardo, skal Agnete Haraune være med som skoleleder. – Vår DTS vil ha det samme antall undervisningsuker som alle DTS-er har, men i tillegg vil studentene bli bevisstgjorte i forhold til grupper i verden som lider av urettferdighet. Vi har gjort avtale med to internasjonale tjenester i Ungdom i Oppdrag internasjonalt, som vil komme til Norge. Den ene er «Voice for the Voiceless», som vil lære oss om hvordan vi kan fortelle historiene til mennesker som lider. De bruker video, foto og historiefortelling som virkemidler. Den andre tjeneste heter «Justice Water», som fokuserer på elementære behov som rent vann og god hygiene. De vil lære oss hvordan vi kan bygge enkle vannrenseanlegg og hvordan vi kan lære andre å gjøre det samme.

Info og

Dato Justice -DTS:

påmelding:

1. september 2014 - 28. mars 2015

Påmelding på:

uioborgen.no grimerud.no

UIO-tjenester vi jobbe sammen med:

justicewater.net stepsofjustice.org 4/2013

7


UIO2020 En ny ungdomsbevegelse

Ungdom i Oppdrag har definert fem satsningsfelt frem mot år 2020. Ett av disse fremtidsbildene handler om tenåringer. Misjon

Ungdom i Oppdrag vil se en ny misjonsvekkelse i Norge, hvor vi mobiliserer og sender ut flere misjonærer

Tenåringer

Ungdom i Oppdrag vil være en sentral aktør i kristent ungdomsarbeid. Vi vil se en nasjonal ungdomsbevegelse og påvirke mange tenåringer til etterfølgelse av Jesus I dette nummeret av Mot Målet har vi snakket med tenåringer om tro. Vi har også snakket med ungdomsledere og andre som ofte forkynner for unge mennesker. Hvorfor er tenåringer viktige? Hva kan de lære oss? Hvordan kan vi påvirke? Ungdom i Oppdrag har et kall til å påvirke mange unge mennesker i Norge. Derfor setter vi fokus på dette i årene som kommer.

Samfunnspåvirkning

Ungdom i oppdrag vil være med å prege de ulike samfunnsområdene i Norge med bibelske verdier

Trening og disippelgjøring

Ungdom i Oppdrag vil utruste mennesker til å oppfylle misjonsbefalingen og trene mennesker til et smittsomt disippelliv.

Forvaltning

Ungdom i Oppdrag vil forvalte økonomiske midler, eiendommer, materielle ting og menneskelige ressurser på en god og kompetent måte. Mot Målet

Ungdom i Oppdrag

Make – Vi vil skape bevegelse blant tenåringer i Norge, sier Anders Myklebust. Make Waves består av ulike tjenester på Grimerud som nå satser på tenåringer. – Vi har lenge gjort mye bra inn mot tenåringer i forskjellige sammenhenger. Men i år har vi opplevd at vi skal samle kreftene mer og fokusere på vårt felles mål: å se unge mennesker frelst og disippelgjort, og i stand til å nå ut til andre. Derfor startet vi Make Waves, sier Anders Myklebust. Anders Myklebust er visjonsbærer for Make Waves, og tok initiativ til å begynne samarbeidet like før sommeren i år. De forskjellige tjenestene på Grimerud som satser på tenåringer har nå samlet seg om denne bevegelsen. Målet er å skape ringvirkninger som varer, bølger av tenåringer som forandrer sin verden.


e Waves – Vi er fortsatt selvstendige tjenester, men fungerer som ett team. Vi deler kontor, og tar tid til å be sammen for retning og ledelse. Vi vil at Make Waves skal være et sted hvor nye tjenester starter og nye visjoner får liv. Det har vært spennende å høre hva Gud taler til oss og handle på det, sammen. Gud leder oss inn i nye tjenester vi ikke forventet. Vi har for eksempel fokusert mer mot lokalsamfunnet i Stange og Hamar enn tidligere. Dette var egentlig ikke planlagt fra vår side da vi begynte med dette, men har formet seg etter hvert. Vi samarbeider med lokale ungdomsgrupper og skolelag, og har involvert oss i det lokale konfirmasjonsarbeidet. Vi samarbeider nå med to menigheter innenfor Den norske kirke om deres undervisning, og synes dette er en veldig spennende arena å gå inn i. Fokuset på konfirmanter er noe vi ønsker å se vokse framover. Konfirmasjonsun-

dervisning er en helt unik mulighet til å nå ungdommer med evangeliet. Tusenvis av norske ungdommer går hvert år gjennom en trosopplæring i Den norske kirke. De tror ikke nødvendigvis selv og kommer gjerne fra familier med lite forhold til kirken. Dette er en veldig god anledning til å vise dem hvem Gud er og hva han har gjort for dem. Vi ønsker å åpne Grimerud for konfirmantgrupper fra hele landet og lage leirer og weekender i samarbeid med konfirmantledere og prester i Den norske kirke. Make Waves jobber nå både med sine etablerte tjenester og med å pionere fram nye fokus, som konfirmasjonsarbeidet. Staben har forskjellige hovedfokus, som Disippeltreningsskolen (DTS), Mission Adventures og Kristenruss. DTS-en jobber med å disippelgjøre unge, og når mye ut til tenåringer i sitt utadrettede arbeid. Mission Adventures

sender ungdomsgrupper ut på korttidsmisjon. Sammen ber de over og satser på de nye tjenestene med konfirmanter og skoler. På sikt er målet å ha egne team som jobber med dette og har det som hovedfokus. – Alt vi gjør, gjør vi med målet om å se en bevegelse av tenåringer for Jesus. Vi ønsker å se Gud puste nytt liv inn i den oppvoksende generasjonen. Esekiel i Bibelen talte ut Guds Ord til en dal fylt med tørre knokler. Med Guds kraft fikk benene nytt liv og ble reist opp til en kraftfull hær. Gud har en hensikt og mening for tenåringer og vi vil se dem våkne opp til hva Gud har for dem. Vår drøm og vår tro, er at vi skal se en vekkelse i ungdomsgenerasjonen vår, der det vokser fram en bevegelse av unge mennesker som lever ut Guds kall, ved å leve nær til Jesus. Vi tror vi vil se store ringvirkninger av dette i både Norge og utover vårt kontinent. Bli med på bølgen! Sara Helene Rønningstad Alle på Grimerud som jobber med DTS-en, Mission Adventures, Kristenruss og lokalt tenåringsarbeid samarbeider for å se tenåringer forandrer sin verden. Fra venstre: Ricardo Monteiro, Sara Helene Rønningstad, Guro Ringstad, Hanna og Aleksander Melland, Lilla Tramm, Ingunn Abrahamsen og Anders Myklebust. Foto: Lars Kristian Kvåle

4/2013

9


Jesus liker tenåringer, gjør du? Hva tenker tenåringer om tro? Hva synes de er viktig? Hvordan møter Jesus dem? Når valgte dere å tro på Jesus?

Ida: Jeg har vokst opp i en kristen familie, men å tro på Jesus er et valg jeg hele tiden må ta selv. Den troen jeg har på Jesus kan ikke baseres på hva mamma og pappa tror, men på hva jeg tror i hjertet mitt og hva jeg mener er riktig. Ole: Jeg kan ikke vise til en spesifikk dag hvor jeg tok valget og begynte å tro på Jesus, det har gått gradvis. Jeg er oppvokst med familieleirer i Ungdom i Oppdrag og familien min har gått på DTS. Dette har styrket troen min og gjort den personlig.

Hva betyr Jesus i hverdagen?

– Å være kristen gjør nok at jeg er tenker mer over hva jeg sier og gjør.

Ida: Det første jeg gjør når jeg står opp er å si: «Ok Gud, jeg legger dagen i dine hender». Det er en deilig måte å starte dagen på. Sånn som i dag. Jeg følte meg så ille til mote og hadde sovet dårlig. Da jeg sa til Jesus: «Nå må du være med meg». På skolen skulle vi få tilbake tentamen og jeg var så stressa, men så gikk alt så bra. Legger jeg dagen i Guds hender, så blir det en bra dag. Ole: Jeg pleier å be om kvelden, men det er lett å glemme. Det er ikke noe jeg må gjøre, ingen tvang, men jeg har lyst til å tilbringe den tida med Gud.

Hvordan hadde hverdagen vært uten Jesus?

Ida: Jeg tror jeg hadde vært tom. Jeg tror ikke jeg hadde brydd meg så mye om de gledene jeg får, og jeg tror jeg ville vært mer likegyldig. Ole: Jeg vet ikke helt, men jeg hadde nok vært mindre bevisst på hva jeg gjorde, for eksempel banning og baksnakking. Å være kristen gjør nok at jeg er tenker mer over hva jeg sier og gjør.

Hva er utfordrende med tro på skolen?

Ida: Jeg syns det er vanskelig å bli utspurt. Mange stiller spørsmål

10

4/2013

om tro, og så forventer de at jeg har alle svarene. Jeg kjenner Jesus, men det er mye jeg ikke vet og forstår. Det er også vanskelig å finne sin plass. Hvor er jeg 100 % meg? Troen spiller inn hele tiden og jeg vil jo gjerne tro det Jesus sier, men det er ikke alltid like lett. Det betyr mye å ha venner jeg kan be med. Ole: Får du ikke påfyll, så tørker du ut. Jeg har opplevd at Jesus er levende. Hadde det bare vært tomme ord på et ark, ville ikke jeg vært kristen. Men det er levende, det er ekte.

Hvordan merker dere at Jesus er levende?

Ida: Folk tror at et liv med Gud er kjedelig, men det er absolutt ikke kjedelig. En gang var vi i Wien på misjonstur med ungdomsgruppa. Der fikk vi be for en dame med ryggskader og så ble hun bra. På sånne turer får jeg se i praksis at Jesus funker. Jeg blir bedre kjent med ham og det gir påfyll.

Hva må til for at unge skal trives i kirka?

Ole: Vi må bli tatt vare på. Det er viktig at noen sier hei og viser at de bryr seg om hvordan vi har det. Ida: Når vi føler oss velkommen, kommer vi tilbake. Ingen vil jo være der man ikke føler seg velkommen. Det gidder man ikke. Det at noen har tid til å sette seg ned og prater ordentlig med deg, betyr mye. Derfor er det viktig med ledere som kan se alle. Ole: I tillegg må kirka være tilpasset ungdom. Vi tenker annerledes enn voksne, har andre problemer og liker andre ting. Lovsangen og talene må treffe oss. Ida: Og man må bruke andre ord enn til voksne. I de gamle bibeloversettelsene forstår jo ikke jeg et ord, det er viktig å snakke et språk vi forstår.

Hva betyr det å møte andre som tror?

Ida: Jeg syns det er sterkt å se andres tro på Jesus. At de stoler på ham, gjør inntrykk på meg. Jeg liker vitnekvelder hvor jeg kan høre hva Gud har gjort i andres liv.


Ole Nyjordet (15) og Ida Nyjordet (17) er søskenbarn og bor i Oslo. De er to tenåringer som tror på Jesus.

Ole: Jeg liker spesielt å møte talere på leirer og ungdomsmøter, og se tryggheten og gleden Jesus gir dem. Deres tro og historier har gjort at jeg har gått videre med Gud.

Hvilket bibelvers betyr mye noe for dere?

Ole: Matteus 6:33 sier at vi skal søke først Guds rike og hans rettferdighet, så skal vi få alt det andre i tillegg. Sist påske skulle jeg dele noe på et møte, men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Da tenkte jeg på det verset og gjorde nettopp det verset sier. Jeg søkte Gud først og spurte ham om hva jeg skulle dele, og så hjalp ham meg. Ida: Jeg liker 1. Peter 3:3-4 som snakker om å kle seg i Guds fylde. Det er ikke utseendet som teller, men hvordan hjertet mitt er ovenfor Gud. Jeg kjenner hjertebank når det snakkes om å være skapt i Guds bilde. Jeg tror mange tenåringer syns det er vanskelig å forstå at de er gode nok. I dagens samfunn er vi så påvirket av hva mediene sier, og da er det vanskelig å ta inn hva Gud sier om oss.

Foto: Jan Erik Solberg Johansen

Har dere tips til tenåringsforeldre?

Ida: Vær ærlig og åpen med oss. Vi trenger selvfølgelig konkrete regler, men når vi blir eldre må vi få mer frie tøyler. Da forstår vi at vokser og mestrer nye ting.

Hva er dere glad for at foreldrene deres har gjort?

Ole: At de har hjulpet meg med å finne min egen tro. Og så er jeg faktisk veldig glad de har gitt meg en god oppdragelse. Jeg møter andre som ikke har opplevd dette, og da er jeg skikkelig glad for at de har oppdratt meg. Ida: Foreldrene mine forteller meg hele tiden at de er glad i meg. Det er jeg glad for.

Så du vet at de er glad i deg?

Ida: Ja, det vet jeg. Av og til litt for godt! Også har pappa har blitt veldig flink på å be om tilgivelse. Det er så trygt.

Er ungdom skumle?

Erine Solberg

Ida: Ja, ungdom er skumle saker. Jeg syns faktisk det selv innimellom også. Mange voksne er nok redde for ungdomskulturen, men mest fordi de så lett setter oss alle i samme boks.

4/2013

11


Britt Solveig Oleivsgard og Kay Morten Aarskog blir mye brukt som forkynnere til tenåringer. De forteller at det er mange ting som er viktigere enn å fremføre en monolog fra en talestol.

«… Når unge mennesker ikke har begreper om synd, så må vi starte andre plasser»

Kay Morten Aarskog (32) er til daglig senterleder ved Borgen, Ungdom i Oppdrags nordligste senter. Hvert år møter han hundrevis av konfirmanter i Troms og Finnmark. Han har mye godt å fortelle om dagens tenåringer. «Mange ønsker å bety en forskjell og vil gjerne være med på å forandre verden. Dagens tenåringer motiveres av følelser og har en global forståelse, hvor det er relasjoner og subkulturer som skiller, ikke økonomi eller etnisitet», sier han. Britt Solveig Oleivsgard (28) leder Mission: Europe, en tjeneste som har sitt utspring i UIO Skien, og fokuserer på å rekruttere og sende ut misjonærer til Europa. Hun sier at dagens ungdomsgenerasjon hater hykleri og elsker ekthet. «De godtar ikke at ting er som de er bare fordi at det har vært slik før. Det må være helhjerta, ekte og autentisk. En utfordring er at de forveksler det ekte og sanne med sine egne følelser. Tenåringer må ’føle for det’ for å gjøre det. Dette blir utfordrende i møte med sannhet og vanskelig å bygge stabile liv på».

12

4/2013

Kay Morten Aarskog (t.h.) møter mange ungdommer gjennom konfirmantundervisning i Troms og Finnmark. Selv om ungdommene er opptatt av å leve ekte liv, vil han lære dem hvordan å bygge hele livet på hva Bibelen sier. Foto: Jo Yngve Svensen

Det gode liv

Kay Morten forteller at tenåringer flest er opptatt å finne veien til «det gode liv». De ønsker nære relasjoner, økonomisk frihet, å reise mye og kunne leve av det de har lidenskap for å gjøre. Derfor er temaer som lærer ungdommer om hvordan de kan leve livet som utruster og forløser, de viktigste. «Siden de motiveres av følelser, er det lett å tro at livet med Gud handler om emosjonell lovsang og tilbedelse. Men dette er bare en del av livet med Gud. Derfor må vi være nøye med å kalle unge mennesker til etterfølgelse av Jesus i alle områder av livet. Vi må evne å formidle at livet med Gud også handler om for eksempel miljøvern, kirke og familie. Da vil den gode følelsen følge med når vi lever dette ut.»

Fokus

«Jeg fokuserer mye på daglig etterfølgelse av Jesus», sier Britt Solveig. Hun sier at Jesus inviterer oss til å bli med ham med hele vårt liv. «Du kan ikke velge å bare være en kristen, men ikke være disippel. Dette er nemlig synonyme begreper», fortsetter hun. Kay Morten forteller at Bibelen handler om hele livet, ikke bare det vi tenker på som åndelig. «Hva gjør at det Bibelen lærer oss om relasjoner, økonomi, politikk, religion, familie, vitenskap og media er bedre for oss, enn det media prøver å lære oss? Dette er viktige spørsmål vi trenger å snakke om», sier han. Kay sier også at mange tenåringer tenker at rett og galt er avhengig av hva du føler. Derfor fungerer forkynnelsen og synd og nåde ofte dårlig som inngangsport.


Intervju med to som forkynner

mye for

tenåringer «Jeg snakker ofte om at evangeliet gir frihet fra alt som har makt over oss. Dette frir oss fra skam og frykt. Min erfaring er at dette er en bedre inngangsport enn det tradisjonelle lov & evangeliummønsteret. Når unge mennesker ikke har begreper om synd, så må vi starte andre plasser», sier Kay.

Det viktigste vi kan gjøre

«Vi må dele livene våre!» sier Britt Solveig. «Ungdommer vil se livene våre, at de holder mål. De gidder ikke høre på ord, men må se handling. De gjennomskuer oss når vi faker. Dette betyr at det er viktig å også bruke tid med dem, ikke bare preke til dem», fortsetter hun. Britt Solveig forteller at hun av og til trener sammen med noen tenåringsjenter fra kirken hun går i. Da snakker de ofte sammen om tankesettet rundt trening, hva som gir oss verdi og holdninger til kropp og utseende. Kay Morten er enig. Han understreker viktigheten av å se tenåringene rundt oss og gi dem plass i livene våre. «Vi må gi ungdommer del i våre historier ved å snakke om hvordan vi løste våre problemer da vi var tenåringer og samtidig fortelle hvordan vi tenker om dette i dag», sier han.

Voksenkontakt

«Min erfaring er at når tenåringer trenger deg, trenger de deg akkurat nå. Uka etter er ikke den utfordringen så relevant lenger», sier Britt Solveig. «De lever i nuet, og evner ikke alltid å tenke så langt frem, selv om de fleste er svært bevisste rundt valg de tar». Begge sier at tenåringer ønsker voksenkontakt. Tenåringer flest

Britt Solveig Oleivsgard mener tenåringer har et stort behov for at voksne deler fra sine egne liv.  Foto: Gabriel Stephens

er ikke opprørske eller vanskelige. Undersøkelser viser at tenåringer drikker mye mindre alkohol enn for noen år siden, røyking og rusmidler er ikke populært og de fleste er svært bevisste rundt skolearbeid og trening. «Voksne må ikke trekke seg unna. Vi må heller ta tenåringer med ut på eventyr», sier Kay. I fjor reiste han med en håndfull tenåringer fra Tromsø over Nordsjøen i et vikingskip, til OL i England. Han forteller at det ble en fantastisk reise. «Vi må ikke samles bare for å samles. Møtene våre må ha et større mål enn bare å komme sammen. Jeg vil at vi skal gjøre en forskjell sammen, enten i hverandres liv, eller i samfunnet, naturen rundt oss eller i misjon», sier han. De forteller at tenåringer i dag lærer av å gjøre ting sammen, se det, ta på det, lukte det, snakke om det i etterkant. Det må være relasjonelt og kunne deles på sosiale medier. De lærer lite gjennom monologer fra talestolen. «Vi må kunne le, grine, sørge, elske og lide sammen, midt i livene til hverandre», sier Kay.

Deler nåtiden

Av alle knappene på en webside, er «share» den funksjonen som er viktigst for mange tenåringer. For dersom det de opplever er ekte, sterkt og fylt av liv og følelser, da er det nemlig verdt å dele. «Tenåringer ikke er fremtiden, men de er dagens kirke. Vi venter ikke på noen som skal ta stafettpinnen videre om ti år. De skal få den nå, og vi skal være med», avslutter Britt Solveig. Mot Målet

4/2013

13


DIVE

Tenåringsarbeid

Det er prosentvis relativt få aktive kristne tenåringer i Nordland fylke. To ganger i året kan de treffe hverandre på leir hos UIO Nordland.  Foto: UIO Nordland

i Nordland :

To ganger i året møtes ungdom fra hele Nordland på Nordtun Skole, senteret til Ungdom i Oppdrag Nordland. De møtes på ungdomsleiren DIVE.

I løpet av helgen får ungdommene dykke dypere med Gud gjennom god undervisning, lovsang og samtale i smågrupper. God mat, leker, bålkos og fellesskap står også på programmet. Anneke Leune var én av initiativtakerne da DIVE startet opp i 2005. Hun har fortsatt en liten finger med i spillet: – Vi som var stab i Ungdom i Oppdrag Nordland reiste rundt sammen med DTS-studentene til ulike plasser i Nordland der vi møtte ungdommer. Mange av plassene var veldig små, og det fantes derfor få ungdommer og enda færre kristne. Vi ønsket å tilby disse ungdommene en mulighet til å treffe andre. Derfor inviterte vi dem alle hit til oss på leir, sier Anneke. Navnet DIVE ble til fordi vi hadde lyst å starte en ungdomsleir som ikke bare skulle handle om lek og moro, men om å dykke dypere med Gud. – Vi ønsker at tenåringene skal lære mer om hvem Gud er, og inspirere dem til å leve med Gud, forteller hun videre. De siste årene har studentene som går på DTS hos

14

4/2013

Anneke Le ungdom une fra Nederl an sle Nordlan irene «DIVE». d (t.h.) har vært Det er h d som d med på o river dis se leiren vedsakelig stud oppstarten av e. enter fra DTS-en i UIO Foto: U

IO Nordland

Ungdom i Oppdrag Nordland, fått et større eierskap til leiren. Nå er det hovedsakelig de som driver leiren, med hjelp fra stab. Dermed er det mange heltente studenter og stab som hjelper til med hele arrangementet. – Det er en stor styrke å ha mange ledere. Det gjør at vi virkelig kan se ungdommene. Vi ønsker å investere i hver enkelt av dem, avslutter Anneke. Mot Målet


Rollemodell i knipe Kommentar

Jenny Therese Korsnes, 25 år DTS i Montana vinteren 2011, to år i ungdomslederteamet til Hamar Frikirke. Nå halvveis i lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.

Jeg vet ikke om de alltid er klar over det, men kristne ungdomsledere står i en vanskelig posisjon. Kristne ungdomsledere er viktige rollemodeller. Med sin tro og sitt liv setter de standarder for de yngre. For meg var eldre kristne veldig viktige i min søken etter en genuin, kristen overbevisning.

Hvorfor?

For jeg visste godt hva jeg skulle tro, og kunne sannsynligvis skrevet en kristen hverdagsmanual til deg, hvis du ba meg om det. I had it down, hvis du skjønner. Men hvis du spurte meg hvorfor, så ga du meg kaos. Jeg visste så inderlig godt hvordan jeg var ment å oppfatte Jesus, gjennom en omfattende oppdragelse i den kristne tro i hjemmet, på søndagsskolen, i vennekretsen, på den kristne ungdomsskolen og i ungdomsklubben i kirka. Men jeg ante ikke hvorfor. Jeg var utrolig opptatt av sannhet. Jeg håpet at Jesus var sannhet, men jeg klarte ikke hengi meg til ham før jeg hadde en personlig overbevisning om at han var den de sa han var. Det var ikke nødvendigvis det at jeg trengte fysiske beviser, jeg trengte bare å kjenne at jeg kunne stå inne for det jeg levde. Og jeg levde kristendommen, men jeg måtte bruke mange strevsomme år på å finne ut at jeg kunne stå inne for det. I tider som dette ble de kristne menneskene jeg respekterte og beundret, ekstremt viktige for meg. For å kanskje finne ut litt av hvordan andre hadde nådd sin overbevisning, brukte jeg tid med de som var eldre enn meg, de som jeg opplevde hadde en genuin overbevisning. Og jeg visste med meg selv, at hvis disse menneskene gikk bort fra troen sin, var jeg ille ute. De var grunnen til at jeg holdt ut. Jeg ville ikke hengi meg før jeg var sikker, men jeg ville heller ikke gi slipp før jeg var sikker.

Perfekte meg

Jeg opplevde i min tid som ungdomsleder å bli definert som standarden for hva det ville si å være kristen. Jeg husker en samtale med ei av jentene i ungdomsmiljøet, som i større grad gjorde det klart for meg hvilken vanskelig posisjon vi faktisk sto i. Hun opplevde at vi som ungdomsledere var perfekte i ord og handling, og delte sin fortvilelse over at hun ikke klarte å være som oss, og beskrev

hvordan hun derfor hadde vanskelig for å tilnærme seg Gud. Aldri har jeg hatt større behov for å kunne vise til at også jeg hadde gjort noe galt. Hva slags gudsbilde var det jeg formidlet til henne og de andre i ungdomsmiljøet, hvis de satt igjen med en opplevelse av at deres inngangsport til Gud gikk gjennom en livsstil som lignet min? Jeg vil ikke at hun eller noen skal se opp til meg fordi jeg gjør så mye riktig, eller rettere sagt; fordi de tror jeg gjør så mye riktig. Jeg vil heller være et forbilde i at jeg har innsett mitt enorme behov for Jesus, og det han gjorde for meg.

Røykende pastor

Jeg har mange kristne forbilder, men det er spesielt én som konkretiserer akkurat dette for meg: En pastor. Som røyker. Mange kan finne det både upassende og fornærmende, men jeg finner det utrolig befriende. Det å røyke befinner seg definitivt ikke innenfor rammen av min versjon av Kristen hverdagsmanual, så da står vi igjen med to alternativer: Enten så er ikke denne pastoren kristen, eller så er ikke spørsmålet om røyk/ikke-røyk er en avgjørende faktor ved himmelporten, men snarere et spørsmål om helse. Jeg setter pris på denne pastorens mer eller mindre intensjonelle konkretisering av hvordan vår primæroppgave som mennesker, kristne, forbilder og ledere, ikke er å være perfekte, men heller det å peke mot ham som gjør alt riktig. Jeg vil heller være ærlig på at jeg ofte kommer til kort, enn å gi menneskene rundt meg en opplevelse av at det er en tilsynelatende plettfri kristen livsstil som gir meg tilgang til Jesus. Jeg ønsker å formidle et håp om at Jesus vil ha noe med oss å gjøre, uavhengig av dette. Dessuten aner det meg at mange ikke-kristne ville senke garden en anelse ekstra i møte med denne pastoren, for så å oppdage et menneske med en genuin kristen tro. Det kaller jeg vellykket evangelisering.

En tilfeldig fariseer

Som barn og ungdom husker jeg at jeg kunne bli skuffet hvis jeg oppdaget at kristne mennesker jeg så opp til, handlet på tvers av min kristne hverdagsmanual. Man skal ikke ta lett på rollen sin som forbilde, og dette poenget veier tungt. Men man skal også passe seg for det forfatter Larry Osborne så fint beskriver det i sin bok; nemlig å ende opp som «accidental pharisees». Vi må passe oss for å bekrefte den enkeltes kristne hverdagsmanual, der man så lett finner svaret på hva, men umulig finner svaret på hvorfor. La røyk og lignende spørsmål forbli et spørsmål om helse, og la oss være forbilder for hverandre i genuin tro. La heller et ekte kristenliv få være resultatet av en genuin tro på Jesus, heller enn premissene for relasjonen vår til ham. Når Jesus åpenbarer seg, forblir uansett ingen av oss uforandret. Jenny T. Korsnes

4/2013

15


Du har tillatelse til å

forandre

verden

For 200 år siden red uredde menn rundt i England og USA for å Just do it dele evangeliet, koste hva det koste ville. Vekkelse fulgte i deres – Hadde vi sluttet å gjøre ting så komplisert, ville alt fungert mye bedre. Poenget fotspor. De ble kalt for The Circuit Riders. I høst ble School of er å dele et budskap og å demonstrere kjærlighet til mennesker rundt oss, sier the Circuit Riders arrangert på Grimerud.

N

å sitter en gjeng med amerikanere rundt et lunsjbord på Grimerud. De kaller seg også for Circuit Riders. Med norske matpakker forteller de om livet som Circuit Riders. De har reist rundt i hele verden og holdt kurs i enkel evangelisering. Reisen har vært lang og gjengen avsluttet sin turné på Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter i Norge.

Hva er en Circuit Rider?

Matt Hills (24) er en av lederne i Circuit Riders, tjenesten som ble startet på UIOsenteret på Kona, Hawaii. Han har stått for det meste av undervisningen i løpet av dagene på Grimerud. – Ingen blir en Circuit Rider. Alle kan være det. Gud har kalt oss til misjon i alle verdens land og på alle ulike samfunnsområder. Du kan være student, ansatt i en bedrift, hjemmeværende eller reisende.

16

4/2013

Uansett hvor du er har Gud gitt oss en oppgave med å påvirke folk rundt oss og vise hvem Gud er, sier han.

Evangeliet er enkelt

Noe av det som kjennetegner en Circuit Rider er at hun eller han kommuniserer det enkle evangelium. Alle rundt bordet er enige om at det er lett å henge seg opp i teknikker og setninger når man skal snakke med folk om Gud. – Det funker bra når hjertet ditt er i det. Mennesker merker lett om evangelisering bare blir en jobb du må gjøre, mener Matt. Han forteller at vi ofte henger oss opp i hva eller hvordan vi skal si ting. Men enkelheten i evangeliet er jo bare å gjøre det Gud sier. – For lenge siden sa Jesus at høsten er klar, men arbeiderne var få. Hvis han sa det for så lenge siden, hvorfor gjør vi det ikke bare nå? spør en av guttene rundt bordet retorisk.

Matt videre. Vantro er en skikkelig stopper. Den beste måten å ødelegge vantro på, er å bare hoppe ut i det og tørre å gjøre noe du ikke vet hvordan kommer til å ende. I hverdagen vil det si å lese Guds ord, og gjøre det som står der. Alt som blir sagt virker skremmende lett. Det er tydelig å se at Matt og de andre unge menneskene brenner for å formidle sitt budskap.

En Jesus-kultur

De forteller at de ønsker å inspirere. – Circuit Riders er som en gnist. Vi har aldri vært noe langtidstjeneste. Vår rolle er å komme inn og inspirere mennesker til å finne sin Circuit Rider. Vi inspirerer til ting som allerede er der, vi starter ikke nye ting. Det handler om å opprettholde den kulturen av å vinne ufrelse, vekke kristne og trene alle, sier Matt. – For 200 år siden vandret Hans Nilsen Hauge rundt i Norge. Omtrent samtidig reiste John Wesley rundt om i England og


Det handler om å bygge en kultur som vinner ufrelse, vekker kristne og trener alle, sier Matt  Foto: Eiliv Søyland

Amerika. For dem handlet det ikke først og fremst om hvor de gikk, men heller om at Gud gjorde noe i verden. Gud kan gjøre det igjen! Vi tror at en radikal kjærlighetsrevolusjon skjer overalt i hele verden, også i Norge. Du har alltid vært en Circuit Rider, du har jo fått tillatelse til å forandre verden, har du ikke? Julie Hjortland

28 des - 1 jan // 1300 kr

Her blir du kjent med kruss fra hele landet og vi skal leke og ha det gøy.

Påmelding: www.grimerud.no

Stangehallen er stedet, tema er ballsport og andre aktiviteter, hjertet er Jesus.

(+ 200 kr etter 1 Desember) Fra 15 år og oppover

Er du villig til å leve livet for Jesus? Bli med på et «amazing race» der du blir Guds hender og føtter. Det handler om et liv nær til Jesus hvor han gir av seg selv i våre liv, men det handler også om et løp vi er med på. For å gi videre det vi har fått, både her hjemme og ut i nasjonene.

KRUSSETREFF

Hvis du er russ er dette sporet du må få med deg. Her tar vi praten om russetiden, hvilke muligheter og utfordringer har vi egentlig?

SPORT

KUNST

Er du kreativ? Fotograf, skribent, kunstner, danser eller musiker – Gud ønsker å bruke kreativ formidling for å nå mennesker. Vi skal snakke om dette og være kreative.

MISSION ADVENTURES

Dette er en tjeneste i UIO som sender flere hundre tenåringer på misjonstur hver sommer, denne samlingen er for de som har vært på slike turer eller for de som vil vite mer om hva det er.

Circuit Riders, da og nå Circuit riders var opprinnelig betegnelsen på en bevegelsen på 1800-tallet, da evangelister som John Wesley og andre red til hest rundt om i forskjellige regioner og delte evangeliet. Circuit Riders ble startet i 2011 på Kona, Hawaii.

4/2013

17


Kristentroen er som hudfargen vår På gamle kart refereres Armenia til som verdens første land vedtok Armenia kristendom som statsrelisom paradis. Det var her Noa steg ut av gion i år 301. Den kristne tro er med andre ord sentralt i dette fjellfolkets identitet, og man kan forstå Fader Markus’ sammenligning. arken, da den landet på fjellet Ararat. Det er her de vennlige og gjestfrie Frafall? innbyggerne alltid har kaffen klar. Jeg Selv etter mange tiår under sovjetisk, kommunistisk vanstyre og ateistisk propaganda, står kirken sterkt i landet. Hva betyr kirken har forelsket meg i dette lille landet. i landet i dag? Jeg spurte Fader Markus om dette. Han fortalte I Kaukasus, mellom blokkerte grenser til Tyrkia og Aserbajdsjan, og åpne grenser til Iran og Georgia, ligger det lille landet Armenia. Jeg bodde nesten tre år i dette landet. På et av mine senere besøk, møtte jeg Fader Markus (27), som er prest i Den apostoliske kirke. Markus sammenligner sitt folks kristne identitet med folkets hudfarge. Landet er kjent for sine mange kirker med særegen arkitektur. Armensk var et av verdens første språk som Bibelen ble oversatt til, noe som definerte det armenske språk. Ifølge tradisjonen forkynte de to apostlene, Taddeus og Bartolomeus. evangeliet i Armenia, og

18

4/2013

meg at kirken i Armenia ikke opplever samme frafall som ellers i Europa, og sekularismen har heller ikke fått særlig fotfeste i landet. Men det har derimot finanskrisen fått. «Kanskje er finanskrisen årsaken til at folk fortsatt tror på Gud? Når folk har problemer søker de lettere en himmel over sin tilværelse», sier han. Han forteller at kirken endret seg under Sovjettiden. Men da Armenia fikk sin frihet i 1991, måtte også kirken gjenoppbygges, på samme måte som landet måtte bygges. 98 % av folket er medlemmer i Den apostoliske kirke. Markus bekrefter det opplagte, nemlig at mange er nominelle


Fader Markus ble prest for to 책r siden. Han driver et ungdomsarbeid, hvor over 1000 ungdommer er tilknyttet arbeidet han leder.  Foto: Jan Erik Solberg Johansen


Etter at vår samtale med Fader Markus er over, ber vi Vår Far sammen. Markus velsigner oss og vi går ut i verden igjen. Klare til å gjøre en forskjell.  Alle foto: Jan Erik Solberg Johansen

kristne, og at troen ikke alltid vises i et aktivt kristenliv. Likevel forteller Markus at han aner en trend, der flere og flere armenere blir mer tydelig om sin tro.

1000 ungdommer

Markus ble prest for to år siden, driver ungdomsarbeid og over 1000 ungdommer er tilknyttet arbeidet han leder. Sin unge alder til tross, har han skrevet taler for selveste Catholicos, kirkens overhode. Ungdomsarbeidet er smågruppebasert, og Markus forteller meg at forkynnelsen som regel skjer i dialogform, med spørsmål og svar som pedagogisk virkemiddel. Smilende forteller han at en av kvalifikasjonene til en eldste, er at han må ha kontroll over eget hus. Dersom han ikke kan rå med sitt eget hus, hvordan kan ha da rå med kirkens hus? Selv er han gift, og har en datter på to år. I den armenske kirke kan man være prest og likevel være gift. I den armenske kirke følges ortodoks tradisjon hvor menighetsprester som regel er gift, mens sølibatet bare er en forutsetning i det kirkelige hierarkiet med biskopene.

Egoisme

Kanskje har ikke kristentroen så mye med hudfargen å gjøre, når alt kommer til alt. Også i Armenia har kirken opplevd frafall, dog annerledes enn i Europa. Fader Markus mener frafallet i Europa skyldes materialisme.

20

4/2013

«Dere trenger ikke Gud, dere har det for bra», forteller han meg. Men Armenia har også opplevd et stort frafall, tross tider i nød. Korrupsjon og mafiavirksomhet preger frafallet i Armenia. Finnes det en løsning? Markus sier mennesket er iboende egoistisk, selv om det opplever rikdom eller fattigdom. Fader Markus slår meg som en sympatisk og likandes kar. Etter at vår samtale er over, vil han be. Vi går opp til alteret, ber fader vår, før Markus velsigner oss og vi går ut av kirken, sakte, uten å vende ryggen til alteret. Vi korser oss og går ut i verden igjen. Klare til å gjøre en forskjell. Jan Erik Solberg Johansen

Ungdom i Oppdrag i Armenia • Startet i 2001 gjennom initiativ fra Grimerud ved Ola Østtveit • Første ordinære DTS i 2006 og lokalt lederskap med Andrey Derkach • Sendt armenske team og misjonærer til Tyrkia, Iran, m.m. • Etablert flere steder i landet med ledertrening, evangelisering, DTSer • Har ca. 30 stab og eget senter i hovedstaden Yerevan • Nylig også team i Nagorno Karabak med fokus på forsoning og hjelpearbeid


Sammen følge Jesus

Rolinke Bremer, leder DTSen på Nordtun sammen med sin mann Arno.foto: Jan Erik Solberg Johansen

– Min viktigste oppgave er å vise studentene hvem Jesus er og at han er til å stole på.

R

snakke om det man har lært i undervisningen, dele gleder og sorger og be for hverandre. Rett og slett dele liv med hverandre. – Vi er alle i ulike prosesser og steder i livet, og vi kan lære mye av hverandre, sier Rolinke.

– Hva er din oppgave på DTS?

Ingen i UIO får betalt for jobben de gjør, og er avhengig av at venner og familie er med og støtter økonomisk. Så det er ikke på grunn av lønna at Rolinke jobber med DTS. – Gud betaler meg med mer av seg selv, tror jeg! Han gir meg så mye glede. Og det er jo han som gjør jobben, jeg er bare et verktøy i hans hånd.

olinke Bremer (40) er fra Nederland. Sammen med sin mann Arno leder hun DTS-en i Nordland. Hun har til nå vært fem år i Ungdom i Oppdrag, og opplever det å jobbe med DTS som et kall fra Gud. Jeg ønsker å kunne være med og vise hva det vil si å følge Jesus, når som helst og hvor som helst, uansett hva han kaller oss til. Det handler jo tross alt ikke om oss, men om Jesus og at verden trenger ham!

– Som stab så har du mange forskjellige oppgaver. Vi legger til rette for at studentene kan vokse nærmere Gud, og lære hva det vil si å være en disippel av Jesus. Mye handler om å være et godt forbilde. – Hvordan legger man til rette for personlig vekst på DTS? – Det skjer på flere måter. I tillegg til ordinær klasseromsundervisning har vi en timeplan som gir rom for vekst på ulike måter. En del av timeplanen er å lese i Bibelen og be, sammen og alene. Hver student har én stab som følger dem spesielt opp. De har jevnlige samtaler gjennom hele DTS-en. Der kan studentene dele det de har på hjertet og de prosessene de går igjennom. – Noen ganger kan ting være vanskelig, eller kanskje Gud legger noe spesielt på hjertet deres. Da er det veldig kjekt å ha en å dele det med. En som står sammen med deg og lytter til deg, en som kan hjelpe deg gjennom prosesser, og ikke minst en som kan be for deg. Alle studentene er også delt opp i mindre grupper. Der kan man

22

4/2013

– Hva driver deg?

På DTS får du mange ulike muligheter til å vokse i ditt personlige forhold til Gud. DTS-staben er en viktig brikke i dette. Som student får du tett oppfølging. Alle studentene har én stab de regelmessig snakker med, og er delt inn i smågrupper ledet av stab. Stab som er overgitte til å bli bedre kjent med Gud og gjøre ham kjent. Stab som ikke er der for lønna sin skyld – men selv sørger for sin egen lønn. Stab som selv har tatt en DTS.


DTS: grunner

Ti gode

#1 bli kjent med Gud på et personlig plan. #2 Vi tilbyr tett og god oppfølging fra vår stab. #3 Du får grundig undervisning om praktisk disippelliv. #4 Vi har håndplukkede kvalitetslærere fra hele verden. #5 Vi bor og jobber i fellesskap, både stab og studenter. #6 Norsk … #7 … men også internasjonal. #8 Du får reist masse, og får oppleve å være misjonær. #9 I Ungdom i Oppdrag er det kort vei fra visjon til handling. #10 DTS åpner dører til en verden av muligheter. Les Ungdom i Oppdrags nye DTS-magazin på: issuu.com/ywamnorway/docs/dts_mag_14-16


GOfest14

Det blir GOfest i Stavern i 2014. I år var over 1000 personer innom GOfest og rapportene fra dagene er svært gode. Dato for neste GOfest er 7. – 10. august.

GO STAVERN

Festivalsjef Runar Byberg forteller at man allerede har begynt å jobbe med programmet. Etter jul blir det lagt ut informasjon på www.gofest.no

 Foto: Torstein Hide


Gudsbilde i girY

I våre kristne liv preget gudsbildet vårt både alt vi gjør og hvordan vi tolker situasjoner vi kommer i. Dette inkluderer også hvordan vi responderer på ulike situasjoner. Hva tenker vi om Gud? Hva er vårt bilde av ham? Hva skjer dersom vår erfaring og gudsbilde ikke sammenfaller? Vil vår erfaring, i for eksempel kriser, endre hva vi tenker om Gud? Vårt subjektive gudsbilde preges av vår livserfaring, familiesituasjon, bakgrunn og personlige opplevelser. Bibelen tegner også et gudsbilde. Der ser vi at ingen mennesker kan kjenne Gud fullt ut. Likevel kan vi gjennom Bibelen, personlig erfaring og naturen vi vite noe om Gud. Det er sunt når vår subjektive gudsforståelse er i endring. Slik kan vi bli bedre kjent med Gud. Samtidig er det viktig at vi bruker Bibelen som fundament for alt vi tror om Gud. I det øyeblikket vår personlige erfaring overstyrer vårt bilde av Gud, kan vi være på ville veier. Vi har bedt tre personer skrive om sine erfaringer. De er alle på ulike steder i livet, og har ulik livserfaring. Merete (24) bor i Oslo og jobber med disippelgjøring av unge studenter gjennom Bibelkveld og DTS-en. Trond Sæthren (41) leder Familiefokus og jobber mye med hvordan gudsbildet formidles i familien. KER (35?) jobber som misjonær blant muslimer i Sentral-Asia. Hans forståelse av Gud ble satt på en prøve i møte med sine muslimske venner. Vi vil hjelpe deg til å tenke selv, og selv dykke ned i Bibelen. Slik kan du selv være bevisst om hvordan du tenker om Gud. Andreas Nordli

4/2013

25


Gudsbilde og disippelskap Å bli formet etter Guds bilde Undervisning

Merete Knutsson Leder for Bibelkveld, og stab på Oslo-DTSen

Trenger jeg å vite hvem Gud er for å leve som Jesu disippel? Er det noen sammenheng mellom gudsbilde og et liv i disippelskap? «Jeg elsker dere», sier Herren. Men dere sier: «Hvordan elsker du oss?». Slik åpner Gud sitt budskap til Israel gjennom Malaki, den siste profeten i Det gamle testamentet. Gud erklærer sin kjærlighet til folket. Tilbake stilles et spørsmål. Elsker du oss virkelig? Vi forstår ikke hvordan du viser det. Videre i boken ser vi at folket setter spørsmålstegn også ved andre sider av Guds karakter. Hvorfor vil han ikke ta imot gavene våre? (Malaki 2:14) De forstår ikke at Gud ser mer på giverens hjerte enn offeret som gis. De hevder også at Guds dom er urettferdig. Alle som gjør ondt er gode i Herrens øyne. Hvor er i det hele tatt rettferdighetens Gud? (Mal 2:17) Er det noen vits i å tjene ham? De sier: «For et strev!» (Mal 1:13), idet de ofrer til Herren de dårligste dyrene de finner. Folket vet at en sønn bør ære sin far og en slave sin Herre, men de gir ikke denne hederen til Gud (Mal 1:6). Er Gud i det hele tatt vår far og herre? I Malaki kommer det tydelig frem at Israel har et forvrengt gudsbilde. Som et resultat ofrer de uverdige offer og lever ulydige liv.

26

4/2013

Speil meg!

Israel var kalt til å kjenne Gud, ha et sant gudsbilde, og reflektere hans karakter i verden. Da Gud åpenbarte sin vilje for folket i loven, sa han: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (3 Mos 19:2) Hele jorden er min, men jeg velger å sette dere til side. Dere skal være hellige, et annerledes folk. Ved deres liv skal folkeslagene se hvem jeg er. Deres liv skal speile mitt bilde. I Malaki har folket sluttet å se Gud som en generøs og kjærlig far. Det får konsekvenser for livene de lever. De holder tilbake det beste fra Gud (Mal 1:13-14) og behandler ikke konene sine med kjærlighet (Mal 2:14). Selv prestene ofrer uverdige offer. Dette tåler ikke Gud. Dette må han gjøre noe med. Herren skal selv komme til sitt folk og «sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære fram for Herren offer på rett vis. Da skal ofrene fra Juda og Jerusalem være til glede for Herren som i gamle dager, i tidlige år» (Mal 3:3-4). Gud skal rense sitt folk som gull og sølv. Hvor lenge lutres sølv? Når er renselsesprosessen ferdig? Ikke før renseren kan se sitt eget speilbilde i sølvet. Gud skal selv sitte og rense sitt folk, og han vil ikke gi seg før han kan se sitt eget bilde i dem. Først da vil han ta imot deres gaver og offer med glede.

Hva er en disippel?

I Det nye testamentet kommer Herren til sitt folk. Jesu offer renser de som tror. Paulus beskriver i Romerne 12:1-2 at de troendes offer igjen gleder Gud. Her er det vi som er levende offer. Hvis vi ikke lar oss prege av denne verden, men lar oss forvandle, blir livene våre gaver som Gud glad tar imot. Da er spørsmålet: Hva forvandles vi til? Hvor lenge skal vi forvandles? Paulus skriver et annet sted at


Å være en disippel av Jesus betyr å følge etter ham uansett hvor han kaller deg. De første disiplene mente forfølgelse var en integrert del av disippellivet. Fordi vi er mer verd for ham enn sølv eller gull gav han sitt liv for oss. FOTO: SXC.hu

vi blir forvandlet til Jesu bilde (2 Kor 3:18). Vi blir lik Jesus. Gud renser oss til han kan se sitt speilbilde i oss. Hva er en disippel? Jesus var ikke den første som hadde etterfølgere. På hans tid var det mange rabbier som hadde disipler rundt seg. Det som var en disippels mål var å bli på alle måter lik sin rabbi, i ord og gjerning. En disippel av Jesus er en som har som sitt mål å bli mest mulig lik han. Du er kalt til å gjøre Jesus kjent ved å reflektere hans bilde til verden. Men hvordan reflektere en du ikke kjenner?

Avgjørende i kjenne Gud

Jesu mest avgjørende spørsmål til sine disipler lød: «Hvem sier dere at jeg er?» (Mark 8:29). Etter at disiplene har fått en åpenbaring av Jesu sanne identitet, begynner Jesus å vise dem hvordan et liv i etterfølgelse av ham ser ut. Jesus kom ikke for å bli tjent, men for å tjene (Mark 10:45). Som en etterfølger av Jesus er du kalt til å tjene (Mark 10:43). Paulus skriver til en gjeng disipler i Filippi: «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2:3-5). Hvis Jesus er din Herre; hvis ditt mål som disippel er å bli lik ham, hvordan kan du da forsvare et liv der du setter deg selv foran andre? For å vite hvordan vi skal leve som disipler, er vi nødt til å kjenne ham vi følger. Vårt gudsbilde er avgjørende for vårt disippelskap.

Lidelse

Peter bruker det samme bildet som Malaki. Han skrev følgende til disipler som erfarte forfølgelse: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange

slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg» (1 Peter 1:6-7). De første kristne så på forfølgelsen som en del av det å være en disippel. Hvis Herren deres led, hvorfor skulle ikke også de lide? Gjennom prøvelser ble troen og karakteren deres prøvd. Ville de kunne vise Jesu tålmodighet midt i prøvelsene? I forfølgelse, ville de velsigne de som forbannet dem? Ville de, som Jesus, ha sin glede og sitt håp i Gud – selv i møte med døden?

Holder troen?

Du er kalt til et liv i etterfølgelse av Jesus. I livet vil du møte prøvelser. Du vil stå overfor økonomiske utfordringer. Du vil oppleve konflikter. Du vil møte sykdom og død. Du vil kanskje miste jobben, oppleve deg sosialt utenfor. Du vil oppleve deg misforstått, sett ned på. Hvordan møter du dette? Har du et gudsbilde som holder når livet prøver troen din? Du spør kanskje hvorfor. Hvorfor tillater Gud prøvelser? Peter skrev det var fordi du er verdifull for Gud. Din tro og ditt liv er mer verdt enn gull og sølv. Du er blitt renset med Jesu blod, og nå holderhan på å forvandle deg. Han former deg etter sitt eget bilde. Han vil ikke ta deg ut av renselsens ild før han kan speile seg i deg. En disippel er nemlig en som reflekterer Guds karakter. Ser du nå hvorfor forholdet mellom gudsbilde og disippelskap er viktig? Bli kjent med Gud gjennom hans ord og relasjon. Lev så et liv der du ligner på Jesus. Merete Knutsson

4/2013

27


Mitt gudsbilde i møte med Islam Undervisning Karl Erik Roberts*, Misjonær i Sentral-Asia

*Karl Eriks navn er anomymisert av sikkerhetsmessige årsaker.

Det var den første vinteren i vårt nye hjemland. Kultursjokket kom sigende over meg, men på en annen måte enn forventet. Det gikk dypere. Det var ikke kulturen jeg reagerte mest på. Det var derimot det den speilet, nemlig selvbildet mitt. I sentrum av sjokket var gudsbildet mitt. Jeg fikk mer «selvsjokk» enn «kultursjokk», pleier jeg å si nå. Alle mine «åndelige krykker» var nemlig blitt borte: Menighet, kristne venner og vår kristne kultur (ja, for den er fortsatt relativt sett veldig kristen). Jeg husker godt en stjerneklar kveld jeg var ute og ba til Gud. Moskeen jamret i det fjerne. «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, skaper av alt, jeg vil bare ha deg, selv om jeg må bli muslim», bad jeg.

Kjente muslimene Gud bedre enn meg?

Jeg er oppvokst med vestlandsk bedehuskristendom. På bedehuset lærte jeg om Jesus som min venn. Samtidig var jeg usikker på Gud. Er Gud virkelig snill? Litt forenklet fortalt kunne jeg få inntrykk av at bedehusandakten av og til fikk det til å høres ut som at Jesus kom for å frelse oss fra sin sinte far. Jeg var usikker på mange av de fremstillingene Det gamle testamentet hadde av Gud. Han fremsto sint, hevngjerrig og lunefull. Det måtte mye husholdningssaft og rosinboller til for å dekke over et slikt temperament. Ok, jeg spissformulerer meg. Gudsbildet mitt var fullstendig oppslukt i den sukkersøte Jesus og likegyldig til alt det andre, og det var fullstendig ubrukelig og uavklart i møte med Islam. Nå følte jeg muslimene kjente Gud bedre enn meg.

28

4/2013

Gud er god

Gudsbildet mitt var fullstendig ubrukelig, sier Karl Erik om sitt første møte med Islam  Begge foto: Illustrasjonsbilder

Vendepunktet kom en stund senere. I en drøm fikk jeg fornemmelsen av fullstendig uovervinnelighet hvor jeg maktet alt og var som en superapostel. «Yes! Slik var det Paulus følte det da han sa ALT makter jeg i ham som gjør meg sterk», sa jeg til meg selv i drømmen. Det var en helt vanvittig følelse av å ha seiret over verden og vandre i fullstendig visshet. «Hvorfor føler jeg det slik her i drømmen, hvorfor er jeg så langt fra dette, når jeg er våken?» spurte jeg meg selv. Svaret kom som en dyp fornemmelse i kroppen. «Fordi jeg ikke vet at Gud er god». Da jeg våknet, hadde jeg kunne gitt hva som helst for å komme tilbake og være den superapostelen jeg var i drømmen. Jeg lå våken på senga. For første gang forsto jeg at jeg ikke hadde forstått eller trodd den enkle sannhet at Gud er god. Jeg hadde hatt kunnskapen, men jeg hadde ikke kjennskapen.

Jesus viser oss Gud

Jeg har studert teologi. Derfor er det forsmedelig å skjønne at jeg aldri har forstått den mest elementære søndagskolelærdommen; Gud er nemlig god! Om vi kristne hadde glemt alt annet og virkelig trodd denne enkle tingen, så ville alt vært radikalt annerledes. Jeg forsto at mitt liv ville vært radikalt annerledes.


Jeg måtte tilbake. Jeg ville oppdage Gud på nytt. Igjen ble det spennende å tenke på Gud, og det vokste frem en sterk appetitt på teologisk litteratur. Men jeg var livredd for igjen å gjøre ham til en akademisk øvelse, så jeg holdt meg selv tilbake. Det var ikke kunnskap jeg søkte, men kjennskap. Denne gangen vil jeg bare ha Gud, ikke bare kunnskap om hva andre synes han er. Nå kunne jeg endelig spørre ham. Hva er det menneskene her i landet ikke vet om deg som Jesus lærte oss? Hvorfor er jeg her? Hva kan jeg lære dem? Det føltes som om hele Bibelen bare handlet om én ting. Og jeg skjønte at det var Den hellige ånd som åpnet Ordet for meg. Hele Skriften handlet plutselig om at Jesus viser oss Faderen. Gud er far. Jeg er sønn.

Det objektive og det subjektive gudsbilde

Vår personlige livserfaring preger vårt bilde av hvem Gud er. Slik er det subjektive gudsbildet både dynamisk og utviklende, og preges av vår livserfaring og trosvandring. Slik er det subjektive gudsbildet forskjellig fra person til person. Det er likevel nødvendig å snakke om et objektivt gudsbilde – det bibelske gudsbildet. Dette er ikke et fullstendig uttømmende gudsbilde, da dette ville redusert Gud til et A4-ark med trykksverte på. Likevel er det noen ting som er riktig å si om Gud, noe som vi må ha på plass, noe som vi kan enes om. Dette burde sette ramme og retning for vårt subjektive gudsbilde. Det er bare gjennom Guds ord og gjennom de første kristnes bekjennelser vi kan få grep om hva dette er. Min gudsbildekrise ledet derfor til en trang til å dykke ned i Bibelen og hva de første kristne egentlig forsto. Det ble en spennende reise.

«Kristen avgudsdyrkelse?»

Fritt gjenfortalt sier teologen St. Gregory dette om treenigheten: «Det er avgjørende å forstå treenighetslæren riktig. Hvis ikke kommer annen teologisk tenkning ut av kurs, da all teologi er funda-

mentert i en riktig forståelse av relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.» Kan vår slepphendte holdning til undervisning om treenigheten lede til en slags «kristen avgudsdyrkelse»?

Allah = Gud?

Er Gud og Allah den samme? Vi skal ikke bagatellisere en viktig debatt. Men rent språkmessig har vi ikke gode alternativer her i landet. Det betyr ikke at spørsmålet på noen måte er uproblematisk. Begrepet Allah er fylt med et subjektivt gudsbilde som i stor grad må avlæres og fylles med en ny mening som havner innenfor rammene av det bibelske, objektive gudsbildet. Det er en prosess som kan ta årevis for noen, eller som ser ut til å ta et sekund for andre. Den hellige ånd jobber ulikt i oss alle. Slik var det nok også med de første som begynte å kalle Bibelens Gud for «Gud», da dette opprinnelig var et symbol fullt med førkristne, hedenske gudsbilder fra urgermanske gudsforestillinger.

Allah ≠ Faderen ≠ Guddommen

Når vi kristne snakker om Gud, referer vi som regel til enten den treenige Gud eller Faderen alene. Når en muslim spør om jeg tror på Allah, spør han meg ikke om jeg tror på den treenige Gud, han spør heller ikke om jeg tror på Faderen. Mest sannsynlig lurer han på om jeg tror på Gud skaperen eller Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Det betyr at han objektivt sett spør om noe som delvis er innenfor det kristne gudsbildet, men som også beskriver en svært begrenset forståelse av hvem Gud er. Hans gudsbilde inkluderer også en rekke elementer som havner utenfor et bibelsk gudsbilde. Derfor vil svaret mitt alltid være: «Ja, men dette er hva jeg tenker…» Mitt gudsbilde er nå i større grad blitt en integrert del av min tro. Koranens Gud er ikke min Gud. Min barndoms «bedehusgud» er heller ikke min Gud. Min Gud er Far og defineres ut fra sin relasjon til Sønnen og Ånden. Far er den primære tittelen Jesus gir ham, og hans oppdrag var å vise oss hvem Far er. Det er dette jeg vil vise mine muslimske venner også. Karl Erik Roberts*, Misjonær i Sentral-Asia


Familiens gudsbilde Å formidle tro til neste generasjon

Undervisning Trond Sæthren Leder for familiefokus

Vi hadde kjørt bil i et par timer. Jeg var åtte år, og jeg husker enda følelsen av å gå ut av bilen og trekke inn den friske gårdslufta på Hedmark. Vi skulle være med på familiens første familieleir. Mamma var om mulig i enda bedre humør enn vanlig, mens pappa var litt mer stille. Lite visste vi om hva som ventet oss. Det var en vennefamilie som hadde anbefalt oss å bli med på familieleir i regi av Ungdom i Oppdrag, og på slutten av 70-tallet var dette et temmelig radikalt prosjekt. For oss tre barna ble denne uka starten på noe helt nytt. Vi snakker fortsatt om det i dag, og lurer på hva som egentlig gjorde at ting ble annerledes for oss som familie i ettertid. Jeg tror at det viktigste som skjedde var at mamma og pappa fikk et forfriskende møte med Gud. Troen flyttet seg nemlig fra hodene til hjertene deres, og spredde seg i hjemmet vårt. Vi begynte å prioritere litt annerledes, og det ble mer fokus og retning over familielivet. I dag har jeg egen familie, og jeg ber om at vårt trosliv som foreldre skal være så levende at det smitter over på barna våre, og at de skal velge det samme livet for sine egne liv og familier på sikt. Jeg innser at våre hverdagsvalg har like store konsekvenser for våre barn, som mine foreldres hverdagsvalg hadde for oss. Tro er nemlig ikke noe som læres – den besmittes.

Påvirkning hjemmefra

Dine vaner blir dine barns prioriteringer.

30

4/2013

Foto: Ruben Stensrud

Mange vordende foreldre leser bøker og artikler om fødsel og foreldrerollen, men det som i praksis styrer det meste av vår måte å takle foreldrerollen på, er den måten vi selv ble oppdratt. Det meste av vår kompetanse innen barneoppdragelse henter vi altså fra egen barndom. På godt og vondt bærer vi vår historie med oss gjennom hele livet. Barna speiler seg i oss, og det vi gjør taler langt sterkere inn i barnas liv enn det vi sier. Med glede husker jeg fra min barndom at mamma ofte leste Bibelen i stua hjemme. Jeg husker at Bibelen hennes hadde et brunt, hjemmelaget skinntrekk. Da jeg nylig så den gamle Bibelen igjen, med det samme trekket på, fikk jeg en idé. Som mamma, leser også jeg Bibelen i stua. Men fordi vi lever i en digital tidsalder, har jeg i de siste årene lest Bibelen på brett eller


på telefonen min. I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, men hvis barna tror at jeg surfer på nettet og ikke leser i Bibelen, så mister jeg muligheten til å modellere overfor barna mine viktigheten av å lese Guds ord. Derfor prøver jeg nå å lese Bibelen i «klassisk format», ikke på telefonen eller brett. Vi tror at våre vaner har en smitteeffekt på våre barn. Derfor kreves det bevissthet i alle ledd å overføre det vi tror til våre barn.

Nøytralitet, verdier og livssyn

Nøytralitet har blitt et begrep i undervisning og arbeid med barn. Barna skal i dag få informasjon om alt mellom himmel og jord, og alt skal legges fram på en nøytral måte, slik at barna etter hvert kan velge selv hva de ønsker å ta med seg i sitt eget liv. Som veiledere og foreldre skal vi ifølge den rådende politiske korrekthet, framstå som livssynsnøytrale og verdinøytrale. Personlig mener jeg at denne filosofien er totalt selvmotsigende. Det å hevde sin egen verdinøytralitet sier faktisk veldig mye om ens verdigrunnlag. Det samme gjelder livssyn. Det er ikke nøytralt å mene at alt eller ingenting er like bra. Tydelighet, klare grenser og rammer har alltid virket til det beste for barn. Som foreldre er vi satt til å prege og lede barna våre inn på en vei som vil føre dem i retningen vi mener er best for dem. Ønsker vi å se barna våre vokse opp som trygge og selvstendige mennesker med verdier og evne til å gjøre gode valg for seg selv og andre, kan vi ikke fylle dem med ingenting. Som kristne foreldre må vi se våre barn som vår første «misjonsmark», og så prioritere deretter. Å føre barna inn i et levende forhold til Gud bør være oppdragelsens hovedmål.

oppsving med Mark Holmens bok, Tro på hjemmebane fra 2009, hvor han bruker tall fra USA og Search Institute med George Barna i spissen. I sin bok påviser han at foreldre har to til tre ganger sterkere påvirkning på ungene sine, enn menigheten. På bestilling fra Indremisjonsforbundet og programkomiteen for «Lev Livet»-konferansen i 2013, gjennomførte NLA (Norsk Lærerakademi) nylig spørreundersøkelsen Unges erfaringer med tro. Ungdom i Oppdrag ved Familiefokus var med i komiteen. Respondentene var ungdommer som hadde vært med i kristent ungdomsarbeid for seks til ti år siden. De ble bedt om å karakterisere sin oppdragelse ut fra alternativene «kristen», «litt kristen» og «religiøst nøytral». Undersøkelsen viser helt klart at det er hjemmet som er den viktigste faktoren som påvirker hva de unge velger videre. 90 % av de som kommer fra «kristne hjem» sier at de tror på Gud og alltid har gjort det. Et tankekors er at 21 % av disse svarer at det var vanlig med andakt hjemme, og bare 17 % at det var vanlig å snakke om åndelige spørsmål gjennom oppveksten. George Barna hevder at hoveddelen av menneskets identitet og verdensbilde utvikles i alderen 0-6 år og at det skal mye energi til for å endre disse hovedtrekkene etter fylte 13 år. Er vi bevisste nok i forhold til hvem og hva som får prege våre barns oppvekst?

Å føre barna inn i et levende forhold til Gud bør være oppdragelsens hovedmål.

Hjemmet er viktigst

Barn har en tendens til å lære mer av det jeg gjør enn det jeg sier. En venn og mentor av meg pleier å si: «Hvis livet ditt lukter godt, og ser ut som et liv barnet ditt vil ha, skal det mye til at det velger noe annet enn deg.» Måten du lever livet ditt på og lever ut troen din på, har altså stor betydning for de som ser deg i hverdagen. Det har frem til nå ikke foreligget noe forskning i forhold til påvirkning av unges tro her til lands. Tematikken fikk et solid

Vår utfordring

Undersøkelsen fra NLA gir oss tilgang på informasjon som aldri før har vært publisert i landet vårt. Den bekrefter det vi alltid har trodd, nemlig at ingenting påvirker våre barns tro mer enn det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Det betyr i praksis at måten du lever ut ditt gudsliv på, har stor betydning for dine barn og dine barnebarns trosliv. Dine vaner blir dine barns prioriteringer. Kunnskap forplikter. Hva vil vi gjøre med dette? Trond Sæthren

4/2013

31


Hvor kommer antisemittismen fra? Israel er et foregangsland

Undervisning

Alv J. Magnus Mangeårig leder for Ungdom i Oppdrag

En internasjonal misjonsleder spurte meg i sommer hvorfor antisemittismen blomstrer opp på nytt i Norge. Her skal jeg forsøke å besvare dette spørsmålet. Hvorfor blomstrer antisemittismen i Europa og Norge? At det er tilfelle bekreftes av flere uavhengige undersøkelser. Et overveiende flertall av norske jøder mener det har sammenheng med medias negative vinkling av jødenes hjemland, Israel, gjennom mange års reportasjer fra Midtøsten. At det stemmer for NRKs del, ble slått fast av forsker Cecilie Hellestvedt fra Universitetet i Oslo, som avga en rapport bestilt av Kringkastingsrådet.

Massiv fordømmelse

« Vi som tror Bibelens bilde av virkeligheten, vet at Gud har en motstander. »

Vår politiske ledelse har vært raske til å fordømme Israel samtidig som de oversender nesten en milliard av norske skattebetaleres midler årlig til regimer som har som uttalt mål å slette Israel fra kartet. Røster innenfor akademia har krevd boikott av israelske forskere og kulturarbeidere. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke har gitt sin «sterke støtte» til krav om at mer enn fem millioner palestinere skal ha rett til å flytte inn i Israel, de fleste som etterkommer etter flukten av rundt 700 000 arabere fra Israel under krigen i 1948. Et liknende krav har aldri vært reist i noen annen flyktningsituasjon fra kirkens side. Det er både urimelig og urealistisk og ville, hvis det ble påtvunget Israel, gjøre slutt på landet som jødisk stat. Hvorfor er det slik uvilje rettet mot Israel fra både media, akademia, den politiske ledelse og deler av kirken? Er det simpelthen fordi Israel er så ille? Er det vår anstendighet som krever av oss å kritisere landet for dets oppførsel? Noen vil sikkert med ettertrykk svare ja.

32

4/2013

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på kritikkverdige forhold. Dagens Israel er ingen søndagsskole. Det er mange ting en kunne gripe tak i. Men det er det også her i landet. Og mye verre er det i mange andre land. Riktig ille er det i landene rundt Israel. Men det får oss ikke i harnisk. I omtale av Israels naboland, er norske media tilbakeholdne med å fordele skyld. Myndighetene prøver å forstå. Ingen krever boikott. Hvorfor er folks følelser så opprørt når det gjelder Israel? De som har undersøkt kjensgjerningene, har slått fast at Israel opptrer mer skånsomt enn NATO når det gjelder krigføring. Få stater har en sterkere internasjonal legitimitet enn det moderne Israel. Nasjonen stiller opp for å hjelpe ved humanitære kriser og naturkatastrofer, selv når det foregår på den andre siden av kloden. Israels fiender som søker medisinsk hjelp ved landets sykehus, blir ikke avvist, men hjulpet. Israel er et foregangsland når det gjelder å absorbere og integrere flyktninger fra hele verden.

Banebrytende

Israel har et fungerende demokrati med politiske rettigheter for alle sine innbyggere, selv for dem som i skrift og tale bekjemper landets rett til å være et nasjonalhjem for jøder. De har et uavhengig rettsapparat som ved flere anledninger har dømt til fordel for klager fra palestinere mot den israelske staten. Israel er banebrytende innen forskning på nær sagt alle felt. Jødene utgjør 0,2 % av verdens befolkning, men har 24 % av Nobelprisene. Seks tildelinger hittil i høst. Det lille landet har flere IT selskaper på NASDAQ børsen i New York enn alle land i Europa til sammen. Hvordan kunne en liten nasjon på 65 år bli verdensledende når det gjelder entreprenørskap, mens man har femdoblet befolkningen og kjempet tre påtvungne kriger? Lite eller ingenting av dette blir omtalt og verdsatt i Norge.

En mutasjon

Så tilbake til mitt spørsmål: Hvorfor freser folk av sinne bare temaet Israel nevnes. Om jødene bygger noen leiligheter i sin egen hovedstad, er det nyhets stoff i redaksjonene og kilde til fordømmelse fra politisk hold, selv om leilighetene bygges i den delen der jødene bor. Her er det noe irrasjonelt. Hvorfor bryr verdenssamfunnet seg med denne lille og strategisk ubetydelige by i det hele tatt?


Den respekterte sjefsrabbiner i Storbritannia gjennom mange år, Jonathan Sacks, kaller antisemittismen for et virus som stadig muterer. Først var jødene hatet for sin tro. Da kirken satt i førersetet i Europa var deres religion en foraktet avart. Etter opplysningstiden og fremveksten av nasjonalstater var jøder foraktet, ikke for sin tro, men for sin etnisitet. Det var verre. Du kan forandre din tro, men ikke din rase. Kirken kunne arbeide for deres konvertering, de rasebaserte antisemitter for deres eliminering. Men den nye antisemittismen er annerledes, den er ikke rettet mot jøder som individer, men mot jødene som nasjon, mot deres egen stat i deres eget land, hevder Sacks. Han siterer Israels berømte forfatter Amos Os, som sier: Før krigen lød parolen: «Jødene til Palestina». Nå lyder det: «Jødene ut av Palestina». De var uønsket her. De er uønsket der. Konklusjon: De er uønsket.

Djevelens agenda

Jødenes nye hjemland gjøres nå ansvarlig for nær sagt all ufred i Midtøsten. De sammenlignes med nazistene i sin behandling av sine naboer. De demoniseres. Og siden alle jøder støtter Israel, ten-

ker man, er de legitime mål for hatet mot Israel. Slik oppsummerer Sacks situasjonen. Men hvor kommer viruset fra? Sacks nøyer seg med å beskrive det. Men vi forstår at viruset må ha et opphav. Vi som tror Bibelens bilde av virkeligheten, vet at Gud har en motstander. Han hater Gud og alt og alle Gud elsker. Bibelen kaller ham denne verdens gud. Om han kan forpurre Guds planer og løfter når det gjelder Guds eiendomsfolk jødene, har han demonstrert at Guds Ord ikke er troverdig, at Gud ikke er i stand til å oppfylle det han har lovet. Derfor bærer antisemittismen i dens mange forkledninger umiskjennelige tegn på djevelens agenda. Hvor viktig da at kristenheten ikke rives med av dette hatet. Vi står i gjeld til jødene for den rike åndelige arv vi har nytt godt av i generasjoner. Hva med de andre folkene i Midtøsten, de som er Israels uttrykte fiender? Vi skal elske alle, sa Jesus. Da må vi kunne velsigne Israel av et helt hjerte og be om fred for landet og dets naboer. Alv Magnus Før krigen lød parolen: «Jødene til Palestina». Nå lyder det: «Jødene ut av Palestina». De var uønsket her. De er uønsket der. Konklusjon: De er uønsket. Foto: Tommy Aanstad


Trebarnsmoren solgte alt hun eide og kjøpte hotell

Flyttet med mann og barn fra Salangen til Italia.

Drømmen: Det er langt fra Salangen til Piemonte. Ingrid Rydland Gusdal (39) nyter det gode liv i den pittoreske italienske landsbyen Monta, der hun og mannen driver et gårdshotell. Alle Foto: Amund Hestveen

T

rebarnsmoren har tatt spranget. I dag driver Ingrid fra Sjøvegan et gårdshotell i Piemonte i Nord-Italia, sammen med ektemannen. – Jeg vil altså ikke kalle meg impulsiv, men jeg er nok veldig til stede der jeg er, poengterer salangsjenta, som snart runder 39. Hun har akkurat tatt oss med til lunsj med utsikt. Bratte bakker med vinranker så langt øyet kan se. På bordet: Tunfisksalat, focaccia, lokale oster, druemost og honning, hvitvin laget av druer høstet inn bare noen meter fra der vi sitter under svalende baldakiner. Temperaturen i sola er 28 grader, midt i september. Den eksklusive restauranten har egentlig ikke åpent på mandager. Men etter en kjapp telefon til eieren, åpnet de kjøkkenet likevel.

34

4/2013

– Det er sånn det er litt her i Italia. I utgangspunktet kan ting virke helt fastlåst, alt kan synes vrient og vanskelig og det mangler papirer og stempler, ikke sant. Så kaster de armene i været og oier seg, ler Ingrid. Men så er trikset å snakke litt til, forklarer hun. Lirke og smi. Smile og ikke gi seg. Og så kan hele stemningen være forandret på ett sekund. Ingrid viser med en svosjende armbevegelse hvor kjapt et sekund kan være i Italia. – Plutselig kan alle dører stå på vidt gap, bare minutter etter at du har stått og sett på dyster risting på hodet og hørt «nei, det er helt umulig». Det er veldig fascinerende, sier Ingrid til oss på norsk, før hun snur seg til en ivrig diskusjon om valg av vin med servitør Laura


Mosso. På klingende italiensk, med fakter og geberder i et imponerende tempo. – Min mann sier at han egentlig har mange koner i en; at jeg kryper inn i språket og blir italiensk i Italia, amerikansk i USA. Og det er nok litt sant. Når jeg går inn for noe, er det med sjel og hjerte, ler Ingrid. Impulsiv eller ei, vi er fortsatt ikke helt sikre, ikke alle ville likevel vært like tøffe og beslutningsdyktige som denne jenta. I fjor vår solgte altså hun og Reidar alt de eide og flyttet til Italia. For å kjøpe et helt hotell. Riktignok sammen med et annet vennepar som har drevet kafé i Haugesund i mange år. Riktignok med allsidig og variert kompetanse fordelt på fire voksne. Riktignok hadde de fem år bak seg i Italia fra før. Men likevel. Tre barn, to av dem i skolealder og den yngste bare ett år unna skolestart skal overbevises, lyttes til og tas med på beslutningene - og så til slutt flyttes på. Barna må lære språket.

Hotell-liv

Ingrid og Reidar må lære alt om hotellbransjen, og helst lynraskt. Hotellet de har kjøpt må pusses opp. Banken må overbevises om at det er trygt å gi penger til disse gale utlendingene. Og plutselig setter en banksjef seg på bakbeina. Da har de allerede kommet flyttende.

To familier. Seks barn. Ingen vei tilbake. – Alt så litt umulig ut en periode. Men så snakker man litt lenger med folk. – Vi skjønner. Du fortsetter å snakke. Lirke. Plutselig snur... ? – Det stemmer! Vi kom over kneika, lånet ordnet seg likevel etter at vi hadde fått hjelp av gode mennesker. Så vi åpnet hotellet sommeren 2012, og kalte det Agrihotel Roero. Hotellet ligger på en gård med 60 mål tilhørende dyrkbar mark. Hotellet har ti gjesterom, og de nye eierne fokuserer på gruppereiser, og seniorreisene har blitt særlig populære. Planen er å bygge det langsomt og solid. – Vi arrangerer utflukter, sykkelturer og besøk på vingårder og det er mange som kombinerer late dager på hotellet med aktiv ferie. Andre vil bare komme og slappe av, nyte varme, italienske dager i sola. Vi spiser på Villa Tiboldi, som tilhører vingården Azienda Agricola Malvirà. Når servitøren forteller om den flotte vinkjelleren og vi nødvendigvis spisser ører, fisker Ingrid umiddelbart opp mobilen og forsøker å kontakte eieren, Roberto Damonte, som driver gården sammen med broren Massimo. – Jo, bare ta dem med ned, vi skal selvfølgelig vise dem rundt, er det vennlige svaret. Ingrid fikser det meste.

En skur: Ingrid forter seg inn med glass og flasker når det begynner å dryppe utpå kvelden. Resten av middagen blir fortært innendørs.

4/2013

35


En samlende figur: Det ser ut som Pier Lorenz Caranzano (58) skriver ut en bot, men han noterer bare ned navnet sitt for God helg. Politimesteren har jobbet i store byer også, men han foretrekker småbyer, der han kan jobbe mer forebyggende. – Jeg liker å være ute, å ha kontakt med folk, sier politimestere, som dessuten er visepastor i den katolske menigheten i Montà. – Kulturutveksling er verdiutvikling, sier han om de ti utlendingene (fire voksne og seks barn) som har kommet til landsbyen hans for å drive hotell.

Idyllisk oppvekst

Under lunsjen har hun fortalt om idyllisk oppvekst på Sjøvegan, der fjellene stuper ned i fjorden. Det gnistrer i øynene når nordnorsk natur blir tema. Foreldrene var akademikere, faren lærer og moren sosionom. På Sjøvegan var Ingrid aktiv saksofonist i korps og storband, drev med turn og sang i kor. – Og så løp jeg mye, og det gjør jeg fortsatt. Det er en del av meg, det er slik jeg bor meg inn et nytt sted, jeg finner gode ruter for løpeturer. – Foreldrene mine var fine pådrivere til et aktivt liv, og jeg var både i skogen og på fjellet, med på Salangskarusellen og Målselvskarusellen og jeg vet ikke hva. Det skjedde noe hver dag. Hun forteller videre om møtet med sørlendingen Reidar som hadde forvillet seg til nord i førstegangstjeneste og en dag bare sto i

36

4/2013

kirkedøra under en korøvelse. Det var kjærlighet ved første høye C. Deretter ble det en sving til Hawaii i 19-årsalderen, studier i Bergen, fem år som pedagogisk ansvarlig for den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrags skole i Nord-Italia, før det bar tilbake til Norge og lærerjobb. Først på en videregående skole i Bergen, deretter i Grimstad. Men i 2012 dro hun altså tilbake til Italia. Ingrid vil noe, det har vi forstått siden første stavelse. Jo da, hun strammer lakener og rydder hotellrom med en effektivitet selv garvede stuepiker ville ha strevd med å matche. Men vi aner at drømmen handler om noe annet enn selve driften, da vi spør om hun ser fram til å kunne ansette noen til å ta seg av romservice. – Å ja, svarer hun kontant og smiler. – Jeg trenger en bred bekjentskapskrets, og er nok mer sosial enn mannen min. Å ta seg av gjester og være vertinne er nok mer meg.


Men vi utfyller hverandre veldig godt. Han har full kontroll. Jeg er sannelig glad jeg ikke kjenner alle detaljene i regnskapet, humrer hun. Hun har allerede rukket å bli kjent med en hel del mennesker i den lille byen Montà. Det bor drøye 5000 i kommunen, og alle barna går på skole et bueskudd unna gårdshotellet. – Det hjelper selvsagt å ha barn, da kommer man raskt i kontakt med andre mennesker, forklarer Ingrid. Vi trasker gatelangs i byen og nærmer oss markedsplassen. Der kommer sannelig selveste politimesteren ruslende. Il Commissario. Pier Lorenz Caranzano (58) er, foruten å være politimann, også diakon i den katolske menigheten. Og litt av en filosof, får vi hvisket i øret. Politimesteren blir stående og le og vitse med Ingrid og eldstedatteren Rebecca. Så vi må spørre: – Du kjenner Ingrid og familien? – Ja visst, de er flinke mennesker, hardt arbeidende og gjør en flott innsats for lokalsamfunnet vårt, sier han, og er rundhåndet med komplimentene til sine nye naboer. Vi blir stående og myse litt rundt oss på markedet. Mandag er bøndenes dag, og det bugner av landbruksvarer, oliven, krydder, oster, en og annen helstekt gris. Men det er også bod på bod med sandaler, undertøy, fuktighetskremer, bestikk og verktøy. I Montà støtter lokalbefolkningen opp om markedet sitt, og mange handler heller her enn å reise til et støyende kjøpesenter. Commissario må videre, han hilser til lua og sier vi bare må ta tak i ham om vi vil snakke mer.

Å følge drømmen

Vi tar en avstikker opp i fjellet, Ingrid viser fram turløypene sine, utsikten over dalen. Her oppe får man tid til å tenke. Tid til litt vidsyn. Og vi snakker litt om det å følge drømmen sin. Det er ikke vanskelig å forstå at noen vil flytte hit, tenker vi. – Men det er ikke det som er selve drømmen min, bare det å bo og leve i et italiensk vindistrikt. Det er mer snakk om å skape et liv her, et fundament for det jeg virkelig ønsker å drive med, sier Ingrid. Hun snakker seg varm om ønsket de to familiene deler; om å ta i mot mennesker, å være noe for andre, skape et sted der folk kan møtes. – I tillegg har jeg et særlig ønske om å hjelpe ungdom til å finne noe å engasjere seg i, noe å brenne for. Det er nok min lidenskap, og når jeg treffer ungdommer som ikke har noen retning, blir jeg frustrert på deres vegne. Jeg har jo vært lærer på videregående skole, og er en formidler.

«Framtida er ikke grå, min venn. Den er fargerik, den er rød, grønn og hvit og italiensk og vakker,» Det svirrer mange planer i hodet mitt, og ting kommer nok på plass etter hvert, sier hun. – Det er noe med Italia. Landet har krøpet under huden på meg, jeg ønsker så inderlig å være med og utgjøre en forskjell her. Skape

Dagen før dagen: Rebecca og mamma har tatt seg en tur til skolen for å sjekke om det er kommet noen beskjeder på oppslagstavlen, og kan konstatere at lillesøster Cathrine, som skal begynne i første klasse, er kommet i samme klasse som Andreas fra vennefamilien Bye. Her kan de også lese hvilke bøker som må kjøpes inn, i hvilke farger og med hvor brede marger.

et håp om at de gode verdiene kan få bety noe, at vi kan være med og hjelpe italienerne til å tenke positivt. Mange år med politisk vanstyre og vinglete regjeringer har ført til at mange jeg møter sier «åh, framtiden er så grå!» – Hva svarer du dem? – Jeg sier: «Framtida er ikke grå, min venn. Den er fargerik, den er rød, grønn og hvit og italiensk og vakker,» sier Ingrid smilende og setter seg inn i den lille fiaten vi har krysset Piemonte med. Vi har sagt oss behjelpelige til å skysse henne til skolebygningen. Hun vil sjekke siste oppslag om klasselister og annet nyttig ved skolestart. Yngstedatter Cathrine har første skoledag i morgen. Vi parkerer på glatte brostein og trasker oppover de små, koselige gatene i Montà. Her treffer Ingrid på Margherita, en av lærerne ved skolen. De blir stående og snakke i krysset. Den livlige salangsjenta med den nordnorske varmen har virkelig funnet tonen med de italienske «nordlendingene». Vi går i forveien litt videre, og løper inn i politimesteren igjen oppe ved torvet. Han kommer bærende på en lysrigg, er med og rydder på torvet etter gårsdagens folkefest. – Jeg reiser mye, og setter pris på mangfold og kulturinnslag fra alle verdens hjørner. Selv har jeg bånd til Romania, min kone kommer fra Transilvania. Vi skulle ikke hatt landegrenser, vet du, sier politimesteren, og nikker mot nordmennene. – Vi hadde trengt flere folk som Ingrid og familien hennes her. Av: Amund Hestsveen, først publisert i avisen Nordlys

4/2013

37


«Får eg lov?»

Sponsorløp for Tanzania

I oktober utgav senterleder i Ungdom i Oppdrag Ålesund, Ragnhild Huse (bildet), en bok om sin storesøster Ingrid. Dette er en livshistorie om en person som setter avtrykk i andre menneskers liv, avtrykk som skaper frihet, livsglede, undring og hjertevarme. Utgivelsen har fått bred dekning i både NRK og flere aviser rundt om i landet. Ingrid har Downs Syndrom, og Ragnhild forteller humoristisk og ærlig om livet med sin fantastiske storesøster. Boken er utgitt på Luther Forlag.

I oktober ble det arrangert sponsorløp for Tanzania på Hedmarken Friskole, hvor 20 elever og lærere fra ungdomstrinnet deltok. På forhånd hadde de skaffet seg sponsorer som ville betale et visst beløp per runde deltagerne løp de ti minuttene løpet varte. Inntektene gikk til å bygge et nytt klasserom på en skole som Ungdom i Oppdrag driver i Mwandege i Tanzania. Elever fra ungdomstrinnet og mellomtrinnet sørget for god stemning i skolegården med høy musikk og ivrige heiarop.

Mission14 Mission13 Mission12 Mission11 Mission10

– Når hjertet fortsetter å banke i takt med Guds hjerte.

I oktober var Ungdom i Oppdrag en av medarrangørene for Mission13 i Bergen. 14 nasjonaliteter var representert på konferansen, som kommuniserte et kall til «Jerusalem, Judea, Samaria og jordens ender».

– I Norges historie finner vi kvinner og menn som hørte Guds kall og tok ham på ordet. Det er alltid enkle menneskers liv og deres lydighet til Gud som har forvandlet verden, forteller Britt Solveig Oleivsgard, leder for Mission:Europe i UIO Skien. Hun er med og leder Mission13. – Vi arrangerer Mission13 fordi vi tror Gud fortsatt kaller mennesker i Norge til misjon, og vi ønsker å skape en plattform for dette. Hensikten er at mennesker ikke bare skal få høre om misjon, men få gjøre det. En viktig del av konferansen er derfor Mission:Quick, korte misjonsturer til Europa.

Sted: Bergen Arrangører: Ungdom i Oppdrag, Kristkirken, Pionerkirken og Tremorkirken Når: Mission14, høsten 2014 Hvorfor: Gi mennesker mulighet til misjon

38

4/2013

Hvordan gå,

når Gud kaller? - Et møte med Shirley Brownhill

Shirley Brownhill  Foto: Uofn Kona

Shirley Brownhill er pioneren bak YWAM Perth Australia, et av Ungdom i Oppdrags største sentre. I ti år har hun bedt for Norge, og i oktober satte hun beina på norsk jord for første gang.

– Jeg tror Gud har kalt meg til misjon. Hva bør jeg gjøre?

– Begynn med det første skrittet. Dra ut i korttidsmisjon, del Jesus, be for syke og se Gud gjøre mirakler. Det vil sprenge perspektivet ditt og du vil våge å lengte etter det ekstraordinære, et liv utenom det vanlige.

– Hva er så viktig med korttidsmisjon?

– I korttidsmisjon kommer du i situasjoner hvor du må stole på Gud og på at det han sier er sant. Det gir Gud muligheten til å tale til deg og forme ideene han har gitt deg. Det er viktig å tilbringe tid sammen

med mennesker som tror på drømmene dine, oppmuntrer deg og hjelper deg videre. Jesus sendte disiplene sine ut sammen, to og to. Mirakler og tegn fulgte dem, og de kom tilbake overbevist om at Gud er mektig. Det skjer noe i hjertene våre i møte med det utrolige, vi våkner opp og blir rørt, fordi vi får oppleve at Gud er en levende og mektig Gud.

– Hvordan beholder jeg kallet?

– Jeg tror mange forlater det kallet Gud har gitt dem, fordi de ikke plasserer seg selv i en setting med mennesker som gir dem hjelp til å vokse og ta nye steg. Kong David ble ikke en seierherre over natten.


Liker du å følge med?

Vil du følge med på hva som skjer i Ungdom i Oppdrag? Den beste måten å holde seg oppdatert på, er sannsynligvis å like Ungdom i Oppdrag på Facebook. Da vil du lett følge med på nyheter, arrangementer, blogger og ellers se hva som skjer. Du finner siden på www.facebook.com/ywamnorway

Arrangementer på Borgen

Ungdom i Oppdrag Borgen innbyr til to weekender i vinter. 21. – 23. februar blir det forbønns- og undervisningshelg med Graham Powell. Powell er kjent for mange i Norge gjennom sine utallige norgesbesøk. I løpet av helgen blir det også muligheter for å få personlig forbønn av Graham Powell. 15. – 17. mars tilbyr UIO Borgen en Retreat, hvor fokus er hvile, stillhet og rekreasjon. Dette er for deg for deg som trenger å prioritere tid med Gud, hvile og få ny giv for året som ligger foran. Det er begrensede antall plasser på begge arrangementene. www.uioborgen.no

Ut fra UIO’s senter i Perth, Australia jobber Shirley Brownhill med prosjektet «Mega Cities», et arbeid som fokuserer på de største byen i verden. Foto: YWAM Perth

Han vant mange små seire, og det utrustet ham til å gjøre den ene tingen han kanskje alltid var kalt til å gjøre. Gud ga ham mulighet etter mulighet.

– Du har vært i misjon lenge, hva med kostnadene?

– En undersøkelse spurte 50-åringer etter den ene tingen de angrer mest på. «Jeg angrer på at jeg ikke tok f lere sjanser», var refrenget i svarene som ble gitt. Når Gud kaller oss, er det så mange stemmer som vil stille spørsmål og få oss bort fra kallet, og beskylde oss for å kaste bort tiden og livet. Jeg har måttet velge bort noen ting, som muligens hadde gitt meg et ganske komfortabelt liv, for å gå inn i det kallet Gud ga meg. Men i møte med Gud i nasjonene ble det fort veldig klart for meg at jeg hadde tatt det riktige valget. Du må våge å la Guds stemme tale høyest.

– Er det nødvendig å krysse grenser og reise til andre kulturer? – Begrenser vi oss selv til vår egen komfortable kultur, tror jeg vi går glipp av å se mirakler som vi kanskje ville sett i andre deler av verden. Vi har så lett for å holde fast på det kjente og kjære, og for å tenke at vår kultur og vår måte å leve på er best. I møte med andre nasjoner lærer vi å forstå og verdsette andre. Vi gir Gud muligheten til å gi oss et større perspektiv på verden og en kjærlighet til nasjonene. Dette er skjønnheten i misjon. Ungdom i Oppdrag er en misjonsorganisasjon som gir disse mulighetene.

– Hva om jeg er kalt til å være i Norge?

– Med et internasjonalt hjerte vil du ha et større perspektiv i din lokale tjeneste for Gud. Jesus ba oss alle om å gå til Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender.

Om du er kalt til Norge eller Afrika, så er dette ditt Jerusalem, og derfra må vi fortsette å sende mennesker til hele verden. Det er så viktig at vi griper dette. Om vi ikke har noen misjonserfaringer, kan vi kun snakke om ting vi har hørt og ikke opplevd. Misjonsbefalingen er til oss alle. Evangeliet er gode nyheter til alle.

– Hva vil du si til de unge?

– Ikke ta sjansen på å ikke ta sjansen. Det vil du angre på. Gå for det mens du er ung, da gir du Gud mer tid til å bruke deg, og til å la deg være en velsignelse for nasjonene. Ditt beste arbeid vil du gjøre i det kallet Gud har gitt deg. Dette livet er bare midlertidig, vi forbereder oss for evigheten. Vær sikker på at hver avgjørelse du tar er et skritt i lydighet til Gud. Erine Solberg

4/2013

39


Grunnloven er 200 år

Kristihimmelfartsdag, 28. mai 2014, skal det markeres i Vikingskipet på Hamar at Norges grunnlov er 200 år. Alv Magnus, tidligere leder i UIO, står bak dette initiativet gjennom Stiftelsen Reform Norge. På innbyderlisten står en rekke kristenlederne i Norge samt menighetene i Hamar.

Første gang i Norge: Foundations in Education

Tenker du på barnehage- eller læreryrket? Har du hjerte for å undervise barn? Bli med på Foundations In Education-skolen som begynner på Grimerud, april 2014. Skolen varer i tre måneder. Skolen gir deg et godt grunnlag for videre pedagogiske studier og vil istandsette deg til effektivt å bety en forskjell på dette samfunnsområdet. Du får en smakebit av hvordan barn utvikler seg og lærer, kjenne ulike strategier og metoder for effektiv undervisning og mye mer. Kontakt Solveig Brudeli, leder av Ungdom i Oppdrag Barnehager for mer informasjon: barnehagen@ywam.no

Ny DTS i Norge

Vil være med å plante nye kirker DTS finnes i mange varianter og utgaver. I høst startet en helt ny DTS opp i Norge. Den fokuserer på menighetsplanting. Skolen ledes av Jristin Asta Østigård (25). Her svarer hun på noen spørsmål om den nye skolen. Hvorfor har dere startet en kirkeplantings-DTS?

Vi drømmer om å se mange levende kirker etableres i Europa. Menneskene som kommer til tro på Jesus må disippelgjøres, slik at de igjen kan vinne nye mennesker. Denne skolen skal gi studentene både det beste fra DTS og erfaring fra menighetsplanting. Vi vil at skolen skal multiplisere solide disipler som senere skal sendes ut til menighetsplanting i Europa.

Betyr dette at Ungdom i Oppdrag planter kirker?

Rundt om i verden planter UIO mange kirker, men i Norge har vi ikke tradisjon for dette, selv om dette kanskje vil endre seg på sikt. Siden vi er tverrkirkelige, kommer vi ikke til å starte UIOmenigheter, men vi ønsker å plante menigheter som vil stå i en ansvarlig relasjon til UIO. Vi planter også sammen med andre aktører. I denne sammenhengen er det Pionerkirken på Vestlandet som er samarbeidspartner.

Dette er en liten DTS. Hvorfor har dere ikke flere studenter? Rundt om i verden planter UIO mange kirker, men i Norge har vi ikke tradisjon for dette. Foto: SXC/v1v6

40

4/2013

Vi markedsførte ikke denne skolen bredt, men rekrutterte folk gjennom våre relasjoner, mennesker som allerede var kjent med vår visjon og som ønsket denne treningen. På sikt ønsker vi å vokse slik at vi kan gi dette til mange flere.


BLOGG

Nyttårsfestival på Grimerud

The Amazing Race er navnet på årets nyttårsfestival på Grimerud Gård. Anders Myklebust er som mange ganger tidligere, årets festivalgeneral. Foruten Anders Myklebust, er Ruth Silje Boklund og Meghen Jean Gustavsen blant talerne. Marie Hognestad skal lede lovsang. www.grimerud.no

Av: Erik Fjellestad, 26 år. Jobb: Hamar Frikirke, studie: Teologi og Ledelse. Tok DTS i Skien året etter videregående, og School of Biblical Studies hos UIO Lakeside i Montana. Har jobba med ungdom i kirka i fire år, og jobber nå med unge voksne.

HVEM ER PERFEKT?

Hvor viktig var samarbeidet med Pionerkirken i utviklingen av denne DTS-en?

Ideen til konseptet var det Runar Byberg, tidligere senterleder i UIO Skien, som hadde. Den kom i forbindelse med de ulike tjenestene vi etablerte i kjølevannet av Evangeliseringsskolen i Skien. Vi trengte nye måter å trene flere arbeidere på. Da Pionerkirken ba oss integrere UIO-verdiene inn i deres menighetsplantinger, ga det oss anledningen til å teste dette konseptet.

Hva tenker dere om fremtiden? Er dette en engangsforeteelse, eller planlegges det flere slik DTS-er?

Vi drømmer om å etablere mange slike skoler i Europa, der skolene og menighetene står i nettverk med hverandre. Det er et stort behov for nye menigheter i både Norge og Europa.

Hva tenker dere om DTS-praksisen? Hvordan ser dette ut?

DTS-ens praksistur går til England, hvor studentene skal arbeide med å planlegge planting av en ny kirke. Der skal vi samarbeide med en gruppe som er tilknyttet New Wine, den britiske Oasebevegelsen. Teoridelen er delt opp i bolker på tre til fire uker som tilbringes i Skien. De resterende ukene i teoridelen er vi en del av en menighetsplanting i regi av Pionerkirken i Stavanger, hvor vi lever sammen i et kollektiv. Slik får teori og praksis gå hånd i hånd i hånd gjennom hele året. Mot Målet

Kirkeplantings-DTS

Hvor: Stavanger/Skien Når: September- juni Hvem: Mission:Europe og UIO Skien Outreach: Kirkeplanting i England Info: www.missioneurope.no

For fem år siden brukte jeg et år kun på Bibelen. Åtte –ti timer hver dag. Seks dageri uka. Deadlines, innleveringer og karakterer. Et heavy år. Men samtidig det beste jeg har hatt. En ting jeg sleit med da jeg var yngre, var at jeg ikke følte kristendommen stemte med verden jeg så rundt meg. De kristne idealene. Hvor bra ting skulle bli når vi stolte på Gud og gjorde det Bibelen sa. Jeg så kristne på møter med Gud som gjorde at «alt forandret seg» Og for noen skjedde faktisk det. Men for mange gikk et par uker og så var de som før igjen. Mens jeg gikk og venta på det «avgjørende møtet med Gud» som ville gjøre at hele pakka skulle flyte lett og naturlig. Men det skjedde aldri med meg. Jeg fikk det aldri helt til. Så begynte jeg å studere Bibelen. Jeg var forberedt på regler og hjelp til å ta meg sammen. Men jeg ble overraska. Ja, jeg fant regler, men også masser av vanlige mennesker som ikke fikk det helt til. Akkurat som meg. Samtlige helter jeg leste om dret seg på et punkt ut. Det var bare et spørsmål om tid. Og fant jeg ikke noe dritt på dem, så var det fordi de ikke fikk nok sendetid. De var ikke perfekte. Og det gikk ofte dårlig med dem selv når de gjorde det riktige! Det kjente jeg meg igjen i. Det stemte med verden jeg så rundt meg. Men det var én som skilte seg ut. En som var perfekt. En som aldri dret seg ut. En som gjorde alt rett. En som holdt ut. Det endte ikke bra med livet hans heller, men det var da heller ikke poenget. Han var syndfri så vi skulle slippe. Så jeg skulle slippe å være perfekt. Jeg får det ikke til – og det er greit! Gud nailer det til Paulus i 2 Kor 12. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Det jeg fant da jeg studerte Bibelen, var frihet. Frihet fra sammenligning med andre. Frihet fra å bevise at jeg fortjener å være kristen. Frihet til å være opptatt av ham og ikke meg. Det har jeg trent på siden. Jeg sprekker stadig. Men det er greit. Da prøver jeg igjen. For det er ham det handler om. Ikke meg. Hvem er perfekt? Jesus alene. Han er helten. Ikke jeg.

4/2013

41


vi har Norges mest

Hvem er jeg?

internasjonale

Hva er min verdi basert på?

bibelskoler

Hvordan har jeg blitt formet av livet? Hvis dette er viktige spørsmål for deg, meld deg på ett av våre kurs i 2014: Hjertefokus Hermon Høyfjellssenter, Hovet: 31. januar–7. februar 2014 KRIK Høyfjellssenter, Hemsedal: 25. april–2. mai 2014

Følg oss på

Hjertefokus Ung (19–30 år) tidligere kalt “Helse for livet”

Facebook: facebook.com/ywamnorway Twitter: @ywamnorway

KRIK Høyfjellssenter, Hemsedal: 21.–28. juni 2014 Skjergardsheimen, Øygarden: 2.–9. august 2014

Hjertefokus mer info og påmelding:

www.hjertefokus.no

tlf. 37 27 41 34 mob. 90 84 57 90

Parweekend på Strand Hotel Fevik

lørdag 22.til søndag 23. mars. Pris: 3000 kr/ par

42

4/2013

Info og påmelding til Marit og Vidar Røstad, tlf. 95760972, epost: vidar@vro.no


Vi i Ungdom i Oppdrag tror

Ta kontakt Sentre i Norge

UIO Grimerud (Hovedsenter), 2312 Ottestad, tlf. 62 57 43 00, e-post: grimerud@ywam.no www.grimerud.no UIO Borgen, 9046 Oteren, tlf. 77 71 45 62, e-post: info@borgen.ywam.no www.uioborgen.no UIO Nordland, Nordtunveien 5, 8170 Engavågen, tlf. 75 75 15 03, e-post: info@uionordland.no www.uionordland.no UIO Ålesund, Åsemulvegen 5, 6018 Ålesund, tlf. 70 14 08 41, e-post: staff@creativedts.no www.creativedts.no UIO Rogaland, Postboks 176, 4097 Sola, tlf. 41 63 04 28, e-post: jantorland@gmail.com www.uiorogaland.no UIO Sørlandet, Skjærgårdsheimen, 4625 Flekkerøy, tlf. 38 10 68 70, e-post: post@heimen.org www.heimen.org UIO Skien, Kongensgt. 1, 3717 Skien, tlf. 35 90 56 80, e-post: info@uioskien.no www.ywamskien.com UIO Oslo, Holbergsplass 4, 0166 Oslo, tlf. 97 74 78 33, e-post: joakim@ywamoslo.no www.ywamoslo.no

Hedemarken friskole

2345 Ådalsbruk, tlf. 62 54 74 00, e-post: post@friskolen.no www.friskolen.no

FamilieFokus, UIOs familiearbeid at Bibelen er Guds inspirerte og autoritative ord, som åpenbarer at Jesus Kristus er Guds Sønn; at mennesket er skapt i Guds bilde; at han skapte oss for at vi skulle ha evig liv gjennom Jesus Kristus; at selv om alle mennesker har syndet og har kommet til kort, har Gud gjort frelse mulig gjennom Jesu død på korset og hans oppstandelse fra de døde;

at omvendelse, tro, kjærlighet og lydighet er reaksjoner til Guds initiativ om nåde til oss; at Guds største ønske er at alle skal bli frelst og komme til visshet om sannheten; og at Den hellige ånds kraft er demonstrert i og gjennom oss for å fullføre Jesu siste befaling: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker» (Mark 16:15).

Disippeltreningsskole HVERT ÅR TAR MELLOM 200-300 NORDMENN DTS. VI TILBYR DTS PÅ ÅTTE STEDER I NORGE. EN DTS ER ET KURS HVOR DU LÆRER Å KJENNE GUD OG OM HVORDAN DU KAN GJØRE GUD KJENT. EN DTS VARER I SEKS ELLER NI MÅNEDER. FOR MER INFORMASJON SE WWW.YWAM.NO

Familiefokus har kontaktpersoner som er tilgjengelig for mennesker som trenger ekteskaps­rådgivning, oppfølging eller informasjon om ektepar­weekender lokalt. Ta kontakt på 62 57 43 00 eller familie@ywam.no for info om kontakt­ personer i din region. Se også: www.familiefokus.no

Hjertefokus

Eilif og Marit Haaland Tlf. 470 99 048/454 53 676, e-post: eilif.haland@isf.uib.no www.hjertefokus.no

UIOs bønnetjeneste

Trenger du forbønn? Kontakt Anne Marie og Ivar I. Eidsheim, tlf. 56 35 50 63, e-post: bonn@ywam.no

UIO Norge på web

www.ywam.no www.twitter.com/ungdomioppdrag www.facebook.com/ywamnorway

Ønsker du å gi en gave til UIO?

Alle gaver gir rett på skattefritak (hvis du ønsker det, send oss ditt personnummer). Konto nr: 3000 14 69378 Tlf. 62 57 43 00, e-post: partner@ywam.no

Ungdom i Oppdrags styre Nikolai Homme – Klepp (styreleder) Ann Karin Rolfsen – Evenskjer Andreas Nordli – Stange Torunn Westli – Oslo Øivind Augland – Kristiansand Geir Morten Nilsen – Fjell Alv J. Magnus – Stange

Ungdom i Oppdrags lederteam Andreas Nordli, leder. Runar Byberg, nestleder

4/2013

43


B-blad B-Economique Returadresse: Ungdom i Oppdrag N-2312 Ottestad NORWAY Ønsker du å abonnere på Mot Målet, eller få annen info om Ungdom i Oppdrag. Ta kontakt på: tlf. 62 57 43 00 – e-post: info@ywam.no – internett: www.ywam.no

Hvem er UNGDOM I OPPDRAG? Vi er fra 0-100 år. Vi bor i over 150 nasjoner. Vi jobber sammen som venner i flerkulturelle team og på tvers av generasjoner. Vi kommer fra ulike kristne tradisjoner og sammen tilber vi Gud med ulike uttrykksformer. Vi er overgitt til å vokse i vår forståelse av hvem Jesus er og

hvordan han vil at vi skal elske og tjene menneskene i verden. Vi liker nye ideer og lar gjerne unge mennesker slippe til. Vi tror at Gud vil ha en levende relasjon med hver og en av oss. Vi reiser mye. Vi blir berørt av mennesker som lider og vi gjør noe med det.

Også Jesus tegnet i sand

Det er viktig for oss at avgjørelser tas lokalt. Vi er ikke her for pengenes skyld og vi lever gjerne enkelt. Vi har erfart at troen på Jesus vil ta deg til steder du aldri hadde drømt om og gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.

Sand og lysbord gjør det mulig å jobbe direkte og tydelig. Ved å lytte til lovsangen, og samtidig ha et åpent hjerte til hva Gud taler underveis kan bilder formidles gjennom enkle streker og samtidig være tydelig for alle i salen. Det er flott når det visuelle kan underbygge det verbale, og når de ulike aktørene på en scene kan få være med på å velsigne hverandre. Det er også viktig å vite at ord, musikk og bilder kommuniserer med ulike deler av hjernen, og at Gud taler gjennom alle! Dette bildet viser Gro Rykkelig som maler i sand under lovsang på årets GOfest i Stavern. Foto: Torstein Hide


Mot Målet #4 2013