Page 1

William Fuglset

En n magisk reise

Bli med p책 en reisereportasje gjennom hele det sydlige Florida


William Fuglset | En magisk reise

Side |2


William Fuglset | En magisk reise

Innhold:

Side 7:

Preludium

Side 10:

Kapittel 1: The Sunshine State

Side 14:

Kapittel 2: Atlantis

Side 22:

Kapittel 3: Den amerikanske vennligheten

Side 28:

Kapittel 4: Reisen til Key West

Side 38:

Kapittel 5: Den gamle mannen og pelikanene

Side 45:

Kapittel 6: Om Alligator Alley og alligatorer generelt

Side 53:

Kapittel 7: Ybor City

Side 59:

Kapittel 8: Fornøyelsesliv

Side 64:

Kapittel 9: Celebration

Side 71:

Tillegg A: No Trespassing

Side 74:

Tillegg B: Florida Keys - øy for øy

Side |3


William Fuglset | En magisk reise

Side |4


William Fuglset | En magisk reise

Til Natalie

Side |5


William Fuglset | En magisk reise

Side |6


William Fuglset | En magisk reise

Preludium

“P

asset og papirene dine, takk.” Damen ved kontrollsjekken av utenlandske turister ved Dulles International Airport i Washington kikket utålmodig på meg mens jeg fisket frem passet

mitt og papirene som var nødvendige for at jeg i det hele tatt fikk lov til å sette mine bein på amerikansk jord, papirene jeg hadde fylt ut på flyturen fra London, der jeg bekreftet at jeg foreløpig ikke var mistenkt for terrorhandlinger av noe slag mot verken amerikanske eller andre mål, og at jeg ikke hadde hatt noen deltakelse i nazistenes forbrytelser under den andre verdenskrig. Jeg hadde heller aldri krysset grensen fra verken Mexico eller Canada på ulovlig vis (ikke lovlig heller, for den saks skyld); i det hele tatt hadde jeg ikke så mye å frykte når det gjaldt papirene som dama nå leste med falkeblikk, papirene som gav meg en merkelig følelse av at de amerikanske myndighetene led av et kjempeanfall kollektiv paranoia når det gjaldt utlendinger i deres eget land. Likevel bør man aldri føle seg trygg på amerikanere, hadde jeg hørt, og jeg fulgte spent med da hun kikket opp fra papirene og inn i de trøtte øynene mine. “Hvorfor er du i USA?” “Ferie.” “Hvor skal du?” “Florida.” “Hvor lenge?” “En uke. Seks dager, for å være nøyaktig.” “Reiser du alene?” “Sammen med storebroren min.” “Hvor er storebroren din?” Jeg kikket mot folkemengden som ventet utålmodig på å komme frem til stedet jeg nå sto, eller en av de andre seksten lukene der reisende ble spurt om nøyaktig de samme spørsmålene. Flyet vårt fra London hadde vært forsinket, og da vi allerede i utgangspunktet hadde dårlig tid til å rekke flighten videre fra Washington til Orlando hadde vi derfor spurtet som de første ut av flyet og mot neste terminal. Vi var nesten sikre på å ikke rekke 18.20flighten da vi så den uendelige køen som ventet på oss ved kontrollen, men det hadde vist seg at det finnes effektivitet i USA også; det hadde ikke tatt mer enn et drøyt kvarter før vi var først i rekka og ventet på å bli henvist til en luke, og nå begynte vi begge å innse at vi kanskje kunne klare det likevel. Like fullt var det fortsatt et hav av mennesker rundt meg, og Pål Side |7


William Fuglset | En magisk reise

hadde forsvunnet i en annen kø. “Et eller annet sted der borte,” sa jeg, og pekte mot en av de andre lukene. Dama trakk på skuldrene, bladde i papirene igjen og fant frem et stempel. Gav meg det jeg trengte for reisen videre og kastet et uinteressert blikk på nestemann i køen før øynene vendte tilbake mot meg. “Velkommen til USA.” Jeg nikket, smilte, kastet papirene ned i veska og løp videre. *

To uker tidligere. Januarnatten var både kald og guffen. I disse dager er det mye mas om denne globale oppvarmingen som alle prater om, og sant nok; klimaet er nok ikke det samme som det var for tusen år siden. Jeg føler meg imidlertid svært så sikker på at de som roper høyest ikke har stått ute en januarnatt og sett på stjerner mens de har skrevet leserinnlegg og laget dokumentarfilmer om oppvarmingen og issmeltingen. Det er nemlig en kjølig opplevelse, men så er det så visst en del av noe magisk også. For når jeg sto og så opp på nattehimmelen, med Orion som allerede var oppe, og Karlsvogna som hadde vrid seg i en uvanlig stilling i forhold til det jeg hadde blitt vant med etter mye stjernekikking tidligere på høsten, da følte jeg meg både liten og ubetydelig, men like fullt var det en fantastisk følelse. Nå er jeg riktignok en snåling, men det er noe majestetisk, tenker jeg, med universet. Når man gir opp tanken på hvor mange stjerner det finnes der ute, hvor langt unna de blinkene lysene egentlig er, da går det opp for en hvor stor verden er. Hvor sammensatt den er. Om jeg konsentrerte meg ekstra mye kunne jeg skjelne Andromeda, nabogalaksen vår, som mer kunne sees som en liten tåkedott heller enn en stjerne, og jeg tenkte: wow. I det jeg kikker mot den utydelige, vage prikken, så har lyset reist i to og en halv millioner år, fra derfra og hit, bare for at jeg skal kunne se det. Og på et øyeblikk er det forbi, på vei videre mot en verden jeg ikke kjenner, og sannsynligvis aldri kommer til å få vite noe mer om heller. Magic moments kalte Perry Como det, dette var definitivt et av dem. Idyllen ble brutt av en dirring fra mobilen som utålmodig gav beskjed om at en ny melding Side |8


William Fuglset | En magisk reise

var mottatt. Jeg lurte et øyeblikk på hvem som gadd å sende melding til meg på denne tiden av døgnet, men innså fort at det bare var en måte å finne ut av det på, og snart var mobilen snappet opp fra lomma. Det var fra storebror Pål i Oslo, og jeg måtte faktisk lese meldingen to ganger før jeg fikk med meg hva han prøvde å si. “Atlantis space shuttle launch, kennedy space center 7. februar. Er du med?” Utenom stjernehimmelen er det en andre ting som også interesserer meg, som geografi. Mye mer enn dette også forsåvidt, vi snakker fotball og musikk og bøker og pc, ting som jeg har inntrykk av er vanlig for en norsk tyveåring å interessere seg for. Men så er jeg altså også opptatt av geografi. Jeg er i alle fall godt kjent med verdenskartet, og når jeg leste Kennedy Space Center på meldingen fra storebror visste jeg umiddelbart at det betød Florida, solskinnsstaten med palmer, sandstrender, kokosnøtter og pelikaner. Jeg så opp mot stjernene igjen, kjente den kalde vinden som fylte kroppen min med ubehagelig kulde. Men av en eller annen grunn var det plutselig mye vanskeligere å la være å tenke på turkisfarget hav og stekende sol. Hendene føltes som om de frøs til is mens jeg skrev svaret mitt tilbake til Pål.

“Er du seriøs? Jeg er med.” Jeg sverger på at jeg kunne se Orion smile lurt ned mot meg fra panoramaplassen hans på sydhimmelen.

Side |9


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 1: The Sunshine State

“Baby, it’s been a long time coming, such a long, long time. Can you hear my heart beating? Can you hear that sound?” Coldplay - Gravity (2005) *

S

elv om “The Sunshine State” er blitt brukt som kallenavn for både New Mexico og South Dakota, er det selvsagt Florida alle tenker på når man bruker uttrykket nå til dags. Og det med rette. Det er nemlig sjeldent solen ikke skinner i Florida. Key West,

den sydligste byen i det kontinentale USA, kan for eksempel skryte av å være den eneste byen som aldri har opplevd frost (med unntak av Honolulu på Hawaii, selvsagt, men som heller ikke teller med i katalogen ”det kontinentale USA”). Men heller ikke resten av staten kan klage på klimaet på noen som helst måte. Det har mennesker nytt godt av opp i gjennom tidene, og det hadde både Pål og jeg selv bestemte planer om å nyte godt av de få dagene vi skulle tilbringe under Floridas blå himmel. En tommelfingerregel sier at den sydlige delen av staten kan oppleve noe i nærheten av dårlig vær om sommeren - det vil si noen byger nå og da - og at den nordlige delen (i grove trekk vil det si nord for Orlando) har mer stabilt, nydelig sommervær. Om sommeren, altså. Om vinteren er det motsatt - med mer ustabilt vær i nord og en varm og deilig karibisk årstid i syd. Det passet oss selvsagt utmerket. Tidlig februar og hele den sydlige delen av Florida for våre føtter - å si at vi gledet oss ville være en kraftig underdrivelse. En av de største gledene her i livet, synes jeg, er å komme ut av et fly og kjenne varmen dunke imot deg, spesielt hvis det er mørkt og sent på kveld, sånn at det er enda tydeligere at du nå er kommet til et varmt og tropisk sted hvor du kan føle deg hjemme. Akkurat den opplevelsen ble vi for så vidt spart for, i og med at det er diverse tunneler og minimetroer som frakter deg gjennom terminalene på Orlando International Airport før du får kjenne den varme luften. Sent på kvelden var det vel egentlig heller ikke, selv om det hadde begynt å mørkne da S i d e | 10


William Fuglset | En magisk reise

vi endelig hadde dratt ned taket på vår nydelige, nyleide, sorte Ford Mustang cabriolet, ca satt på litt godmusikk (for anledningen Bruce Springsteen med Radio Nowhere)) og var klare til å kjøre fra flyplassen på jakt mot hotellet vårt for natten. Så litt av gleden ble vi kanskje snytt sn for. Om jeg kastet bort tiden på å irritere meg over det, det kan du gjette deg til selv. Florida for våre føtter, gjentok hodet mitt - om og om igjen. Florida for mine føtter. Med sine 170.000 kvadratkilometer er Florida litt under halvparten så stort som Norge, og den 22. største staten i USA. I en mulig diskutabel rangering peker Wikipedia ut Miami som den byen i Florida med flest innbyggere, med Tampa og Orlando på plassene etter. Da har man inkludert forstedene i byene, og listen ser noe annerledes ut når man bare har tatt med selve bykjernen. Men det spiller piller egentlig liten rolle. Orlando er nemlig en stor tor nok by,, og det å finne et bestemt hotell i mylderet av hoteller og fornøyelsesparker og palmer og mennesker er enklere sagt enn gjort, spesielt når man er på stedet for første gang og egentlig ikke ikk er sikker på noe som helst. Vi ble kjørende en god stund i Mustangen vår, hvor vi også etter hvert satte taket tilbake på plass. Vi var nemlig ikke helt sikre på hvordan mennesker generelt oppfører seg i Florida, og hver gangg trafikklyset lyste rødt gjemte vi unna alt som kunne tyde på at vi var uskyldige og fremmede turister fra lille Norge, og prøvde å skjule usikkerheten som rådet i bilen denne kvelden. I ettertid lurer jeg

Hilton Grand Vacations Club, vårt hjem i Florida den første natten.

litt på hvor vor vellykket dette egentlig så ut, men vi kom i alle fall helskinnet frem til hotellrommet vårt, som var mer et leilighetskompleks enn hotell, nemlig Hilton Grand Vacations Club on International Drive1. For sikkerhetens skyld hadde man lagt to Hilton-komplekser komplekser på International Drive, som forresten er en lang, lang hovedvei hovedvei gjennom deler av byen. Så da vi etter langt og lenge endelig fant frem til Hilton og var klare for å slenge oss ned på senga og sovne inn, var det en nydelig - i ordets ironiske betydning - beskjed å få at dette var Hilton Garden Inn on International Drive, og at Vacations Club lå på motsatt ende av the Drive. 1

Et budsjett er alltid viktig å ha på tur. Før avreise var vi blitt enige om å prøve å holde overnattingsprisene forholdsvis lave - vi var tross alt to ungfoler uten alt for for mye reserver i banken som hadde lagt ut på eventyr. Unntaket, ble vi også enige om, var den første natten i Orlando. Vi følte det var på sin plass med en god natts søvn etter en lang flytur, og var villige til å betale noen dollar ekstra for å starte rundturen rundturen på best mulig måte.

S i d e | 11


William Fuglset | En magisk reise

Men aldri så galt, så er det godt for noe. Vi ble da ganske kjent med International Drive, og etter hvert følte vi oss aldri så lite hjemme i den store byen. *

Tour Diary: 2.6.08 - ca. 10.30 pm, ET Shit, jeg er trøtt! Turen til USA tar jo bare åtte timer, tenkte uvitende jeg når jeg gledet meg til å reise, fordi det er jo så lang tid flyturen tar fra London til Washington. Jeg skulle bare visst. Vi sto opp klokka fire i dag tidlig med bagene ferdigpakket, og etter en kjapp dusj var det bare å vente i regnværet på flybussen som var så snill og kjørte oss til flyplassen. Ikke hadde jeg mye tøy heller, man gidder jo ikke pakke en hel haug med klær når man er på vei til selveste Florida. Nok av shorts og t-skjorter - men jakke? No way. På toppen av det hele måtte dessuten pappa sende melding og si at det var usikkert på om flyet kom til å gå i det hele tatt på grunn av fare for streik blant flyplasspersonalet, så det var et stykk nervøs William som satt på bussen og ba stille om at ingen skulle være så kjipe å ødelegge turen for oss. Jeg ble da i det minste bønnhørt, foreløpig har alt gått etter planen og vel så det (jeg mistenker pappa for å ha sendt meldingen bare for å gjøre meg nervøs - for en pappa!). Men det ble noen lange åtte timer, for å si det på den pene måten. Klokka er så vidt passert ti, eastern time, det vil si at den er fire om morgenen hjemme, ganske nøyaktig ett døgn siden vi sto opp, klare for å dra. Jeg skjønte at det kunne bli en lang tur når flyturen til London virket drøy, og tre timer på Heathrow er jo ikke av det mest spennende som finnes, det heller. En ting som faktisk var spennende, var at navnene våre ble ropt opp på høytaleranlegget på selveste Heathrow. “May the Fuglset party of two please come to the check-in,” var det en stemme som plutselig sa, og i alle fall Pål var sikker på at nå var vi ferdige (jeg beholdt naturligvis roen). Billettene var ugyldige, noen hjemme hadde dødd, et eller annet. Det var nesten litt skuffende for ham når det hele bare dreide seg om at de gjerne ville ha oss til å bytte seter på flyet. Vi fikk i det minste bedre seter, ved vinduet og med bedre plass til beina. Likevel føltes flyturen forbaska lang. Flyet var forsinka, og det ble et salig stress på flyplassen i Washington.

Men nå er vi fremme, senga her på Hilton er nydelig, og jeg er faktisk ikke sikker på om jeg rekker å legge fra meg notatblokka og treffe hodeputa før jeg er langt inne i drømmeland. En godbit fra Pizza Hut er fordøyd, og i morgen er det forhåpentligvis launch ved Cape S i d e | 12


William Fuglset | En magisk reise

Carnaveral. Nå ser det riktignok ikke så bra ut, det er meldt overskyet i morgen, og det er visstnok ikke spesielt populært å sende ut raketter når det er overskyet, det er jo noen stakkars astronauter inni der man må tenke på også. Men vi får se. Jeg har godfølelsen. Akkurat nå er livet bare deilig, og det skal ikke noen teite skyer få ødelegge. Neimen om de skal.

S i d e | 13


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 2: Atlantis

”Somewhere over the rainbow, skies are blue. And the dreams that you dare to dream really do come true.” Israel Kamakawiwo’ole - Over The Rainbow/What A Wonderful World (1993) *

F

or over elleve tusen år siden fantes det et øyrike. Midt i det Atlantiske hav lå det, og på øya bodde den edleste og mektigste menneskerasen verden noen gang hadde sett. Menneskene i dette riket rådet over store rikdommer, takket være de naturlige

ressursene som fantes på øya deres; gull var det nok av, og dyktige bønder skapte fantastiske hager hvor de nydeligste frukter ble dyrket frem. Øya var det store senteret for datidens handelsmarked, og herskerne i riket regjerte over menneskene og landområdene på øya, så vel som over store områder i både Europa og Afrika. Øya het Atlantis. Atlantis var Poseidons område, havets gud. Da Poseidon forelsket seg i en dødelig kvinne, Clieto, skapte han en bolig for henne på toppen av en åskam ved øyas midte, og sørget for at områder av elver og land sirklet rundt boligen for å beskytte henne. Clieto, den dødelige kvinnen, gav liv til fem tvillingpar, som ble Atlantis’ første herskere. Øya ble delt mellom brødrene, og den eldste - Atlas, den første kongen av Atlantis - kontrollerte åsen i midten av øya og områdene rundt den. På åsen ble det reist et tempel til ære for Poseidon, et tempel som huset en gigantisk statue av guden i rent gull, der han red på en vogn, dratt frem av hester med vinger. Det var her i dette tempelet at Atlantis’ herskere kom sammen for å drøfte lover, ta viktige avgjørelser, og hylle Poseidon for deres velstand.

S i d e | 14


William Fuglset | En magisk reise

For å legge til rette for de reisende, og ikke minst handel, ble det gravd ut en vannkanal gjennom sirklene av vann og land, en vannkanal som rant sydover helt ned til havet. Utenfor den ytterste ringen ble den store byen på Atlantis lagt, spredt utover en slette som dekket et område på omtrent tyve kilometer. Dette var et tett befolket stykke, hvor brorparten av øyas innbyggere levde. Utenfor byen lå det et kjempeområde som fløt over av fruktbarhet; fem hundre kilometer langt og to hundre kilometer bredt, omkranset av en annen kanal som samlet vannet fra elvene og fjellkildene. Klimaet var så frodig at innhøstningen skjedde to ganger hvert eneste år - om vinteren etter at høstregnet hadde satt inn, og om sommeren ved hjelp av vannet fra kanalen. Nord for dette fruktbare området raget det kjempefjell med topper som strakte seg over skyene, og overalt i fjellene kunne man skimte små landsbyer, innsjøer, elver og enger. Ved siden av innhøstningen forsynte øya dens innbyggere med alle slags urter, frukter og nøtter. Det var også plass til et rikelig dyreliv. Vakre elefanter levde i harmoni med flere andre dyr som nå er ukjente for de fleste av oss. I generasjoner etter generasjoner levde innbyggerne på Atlantis enkle, dydige liv. Sakte, men sikkert, endret dette seg; grådighet og makt begynte å ødelegge deres hjerter. Og Zevs så dette, og samlet de andre gudene sammen til et råd der de måtte feste en passende straff for menneskenes ugjerninger. Snart var alt borte. En eneste voldsom bølge slukte Atlantis og dens innbyggere, og hele deres historie var borte i ett nu.2 * Med tanke på denne forholdsvis sørgelige sagnfortellingen, som for øvrig har gjort at mennesker i flere tusen år har lett etter dette riket til det nærmest besatte, stilte jeg meg en spørrende til hvorfor amerikanerne valgte akkurat navnet Atlantis på deres femte romferge, den tredje som til dags dato fortsatt er i bruk. Og med skjebnen til dens to forgjengere, Challenger og Columbia (som forulykket i 2

Teksten ovenfor er hentet og delvis fritt oversatt fra nettstedet activemind.com.

S i d e | 15


William Fuglset | En magisk reise

henholdsvis 1986 under oppskytingen, oppskytingen og i 2003 på vei mot landing) i bakhodet, håpet jeg at Zevs nå for tiden har større tålmodighet med grådige og maktstrebende hjerter, spesielt i disse krigens dager.3 Men la gå da. Skal jeg være helt ærlig var det ikke disse tankene som dominerte hodet mitt denne torsdags formiddagen, der vi sto langs vannkanten ved en liten båtplass nær Titusville og stilte inn filmkameraet over vannet mot Cape Carnaveral, cirka ti kilometer lenger borte. Tankene dreide seg i mye større grad om hvordan vi kunne få best mulig utsikt til utskytingsrampen, hvilken rampe av de to som var synlige for oss som faktisk kom til å bli brukt ved utskytingen, og ikke minst om det kom til å bli noen utskyting i det hele tatt. Værforholdene var nemlig ikke optimale, selv om de ikke var ar de verste heller, og nå - bare en liten time før planlagt launch - var det fortsatt ikke avgjort om man skulle skyte opp Atlantis eller ikke. Men på radioen fikk vi høre at man kom (naturligvis) til å forberede det hele som Vår trofaste Ford Mustang, som fulgte med gjennom hele turen uten å klage.

om alt gikk etter planen, og så ta en endelig avgjørelse bare noen minutter før oppskyting,

og dermed måtte jo også vi være forberedt og klare. Dette ville nemlig etter all sannsynlighet være vår eneste sjanse til å se en romferge bli skutt opp4, og det skulle foreviges med både filmkameraet ameraet som Pål hadde fått låne av en kollega, og vårt eget digitale fotokamera. Her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene. Vi var forholdsvis uthvilte da vi sto opp denne morgenen, det er utrolig hva en god natts søvn gjør med to slitne menneskekropper. menneske Nok av tv-kanaler kanaler dekket forberedelsene til oppskytingen, og de fleste var enige om en ting - værmeldingen for Orlando-regionen Orlando var ikke den beste for dagens space shuttle mission. For oss var det naturligvis som selve paradis å regne å komme til Floridas noen-og-tyve noen tyve varmegrader og disig skydekke, sammenlignet med snøen og elendigheten hjemme i kalde Norge, men det var nettopp dette skydekket som 3

I skrivende stund er amerikanernes krig i Irak stadig mer upopulær, men dog en like stor realitet, en krig mange mener er Bush-administrasjon administrasjonens ens forsøk på å kontrollere oljeressursene i gulfregionen. gulfregionen 4

NASA har besluttet å avslutte romfergeprogrammet, og oppskytingen av Atlantis denne februardagen var antakeligvis den ellevte siste i programmet. Av de ti planlagt gjenstående vil selve Atlantis kun bli brukt i maksimalt tre oppdrag, mens Discovery eller Endeavour er de andre fergene som blir skutt opp.

S i d e | 16


William Fuglset | En magisk reise

bekymret de fleste. Likevel våget vi ikke annet enn å håpe på det beste, så noen minutter over ni var vi på plass i Mustangen, på vei mot Floridas østkyst og vårt eget lille romfartseventyr. Vi hadde god tid da vi nærmet oss atlanterhavskysten; det tar ikke mer enn en time fra Orlando til Cape Carnaveral, og med planlagt launch klokken kvart på tre kan selv de med minimal matematisk kunnskap regne seg frem til at vi hadde opp til flere timer å slå i hjel før det hele braket løs. Nå har det seg sånn at Cape Carnaveral er en egen øy der NASAs Kennedy Space Center holder til, og ved oppskytinger er det kun et begrenset antall mennesker som får lov til å oppholde seg på selve øya, der de få plassene som er tilgjengelig for tilskuere blir solgt for forholdsvis høye priser - lang tid i forveien. Derfor hadde vi ingen forhåpninger om å komme oss til helt frem til Carnaveral, men i og med at vi hadde så god tid som vi hadde fulgte vi veien mot senteret likevel, i jakt etter best mulig plass. På veien hadde vi fått et aldri så lite slag i trynet med tanke på om oppskytingen kom til å gå etter planen. Da vi stoppet like utenfor Titusville for å gjenvinne kontrollen over retningssansen og hvilke veier som fører til Cape Carnaveral, gikk jeg inn på en bensinstasjon for å prøve å få tak i en liten frokost (maten i USA er like usunn som de har fortalt deg; på bensinstasjonen var det eneste som fantes av mat svære donuts med ekstra sukker og sjokolade), og slo av en liten prat med innehaveren av sjappa, en hyggelig kar uten hår på hodet men med en herlig hårdott av en bart. Han hadde bodd i Florida hele sitt liv, og som bensinstasjonsinnehaver i Titusville hadde han derfor opplevd nok av space launches5. “Så hva tror du?” spurte jeg, etter litt løsprat om Norge og fosser og fjorder og Bush og alligatorer. “Blir det noen oppskyting i dag?” Akkurat nå strålte sola på skikkelig Florda-vis, så jeg ble faktisk litt overrasket da mannen rynket på panna idet han kikket ut av det lille vinduet bak ham. “Nei.” “Hvorfor ikke? Været er da bra nå, er det ikke det?” “Nå, ja. Men det er for ustabilt. Det kommer til å bli utsatt. Garantert.” Jeg gikk ut og gav Pål de siste oppdateringene; han fnyste litt forsiktig av bartemannens spådommer. “Sjekk været, William, selvsagt blir det oppskyting.” Likevel var bemerkningen nok til at stemningen i Mustangen et lite øyeblikk ble litt lavere, helt til vi fikk satt på Kanye West og Homecoming på full styrke, la ned taket, og lot oss trøste 5

Dagens Atlantis-oppskyting var den 121. i rekken siden Columbia ble skutt opp første gang den 12. april 1981.

S i d e | 17


William Fuglset | En magisk reise

av sola som for alvor begynte å steke. Vi fortsatte på veien mot Kennedy Space Center, men trafikken bare økte, og da vi passerte ”United United States Astronaut Hall of Fame”, Fame , som er et stort besøkssenter der man kan få et innblikk i hvordan livene har vært for de astronautene som har vært på oppdrag i rommet, var veien sperret helt. På gressområdet utenfor Hall of Fame hadde det samlett seg en rekke mennesker; de fleste var pensjonister

som

hadde

tatt

med

seg

fluktstolene sine og satt i solskinnet med kikkerten klar mens de spiste iskrem og lyttet nøye med på den bærbare radioen som selvsagt også var med. Vi bestemte oss for å gjøre det samme, men inngangsprisen lå på over seksti United States Astronaut Hall off Fame.

dollar, og siden vi visste at det fantes drøssevis av andre steder med like god utsikt uten at det

kostet oss en eneste dollar nøyde vi oss med en spasertur i området - som jeg kommer tilbake til senere i boken - før vi igjen satte oss i Mustangen og snudde tilbake mot Titusville. Og der var vi nå. På en liten båtplass like ved Titusville, som i og for seg var ganske idyllisk, med Atlanterhavet foran oss, og litt lengre over vannet - Cape Carnaveral. Klokka tikket tikk stadig nærmere kvart på tre, det store øyeblikket. På en liten landtunge ved siden av oss hadde folk samlet seg, det luktet grillet hamburgere fra alle engangsgrillene, og store høytalere gav alle den siste informasjonen som måtte komme. Vi hadde nøyd oss oss med noen tørre sandwicher fra nærmeste dagligvarebutikk og stilt oss litt lenger borte, slik at det ikke kom et tåpelig hode og sto i veien for kameraet når det hele braket løs. Det var fortsatt ikke sikkert at Atlantis kom til å ta av i det hele tatt, men det ustabile været som mannen på bensinstasjonen hadde forutsagt glimtet fortsatt med sitt fravær - det var ikke skyfritt, men sola var likevel godt tilstede blant oss. Mens Pål for niende gang fiklet med kamerastativet og stilte det inn i perfekt posisjon p gikk jeg ut på en av de ustabile bryggene og la meg ned på treverket. På hver eneste bryggestolpe sto det pelikaner så urørlige at de så ut som statuer. Dette er Florida, tenkte jeg. Så varmt, så deilig, så himmelsk. Jeg liker liker deg, Florida, jeg liker deg. S i d e | 18


William Fuglset | En magisk reise

Et øyeblikk holdt jeg på å døse av mens alskens paradisiske dagdrømmer snek seg inn i hodet mitt, men det varte ikke lenge før jeg løftet hodet og kjempet meg ut av idyllen. Jeg kikket på klokka. Fem over halv. Pål hadde lagt seg ned med capsen capsen over hodet, og jeg innså at det ville vært et solid nederlag å sove over hele festen, så jeg gikk tilbake og dultet borti skulderen hans. “Fem over halv, Pål. På tide å stå opp.” Planen var klar. Om alt gikk etter planen i dag, og Atlantis dro av gårde på sin ferd mot den internasjonale

romstasjonen,

hadde

vi

en

langweekend foran oss hvor vi kunne leve et totalt bekymringsløst liv og utforske Florida akkurat slik vi ville. Hvis det derimot skulle skjære seg ville oppskytingen bli utsatt på ubestemt tid, og vi måtte holde oss i nærheten av Orlando mens vi ventet på hva som skulle

Pål forsikrer seg om at kameraet k er klart.

skje videre, siden Atlantis tross alt var den store grunnen til at vi i det hele tatt hadde dratt på tur. Og selv om Orlando virket som en fin by var både Pål og jeg klare for f å fortsette eventyrene våre sammen med Mustangen sydover langs de amerikanske motorveiene. Vi ville rett og slett føle oss litt snytt, om vi ble tvunget til å oppholde oss i nærheten av Orlando de neste dagene. Det var derfor av avgjørende betydning at skyene holdt seg unna Kennedy Space Center et par minutter til. Pål overlot fotokameraet hans til meg. “Nå må du passe på, William, vi skal ha noen gode bilder fra det her. Pass på det som om det er din egen bror.” Jeg passet på det som om det var min min egen bror, og mor, og datter, i det hele tatt det mest verdifulle i denne verden. Pål stilte seg bak kamerastativet, fortsatt litt i villrede om hvilken rampe som var den aktuelle. “Jeg går for den lengst til høyre,” sa han, mens han pekte og gestikulerte gestikulerte med hendene. “Magefølelsen min sier den andre,” svarte jeg, og han nølte et sekund før han stilte om. “T minus ten,” kom det plutselig sprakende fra radioen, og hjertet satte seg i halsen på oss begge. “Nine. S i d e | 19


William Fuglset | En magisk reise

Eight.” “Shit, nå skjer det!” ”Seven. Six.” “Hold kameraet klart!” ”Five. Four.” Plutselig kunne vi se en enorm sky på den andre siden av vannet. Magefølelsen min hadde som vanlig sagt feil, og Pål reagerte i brøkdelen av et sekund og flytte kameraet tilbake til rampen på høyre side. Og så steg den til værs. Et øyeblikk virket det som om den nesten ikke gikk oppover i det hele tatt, i en alt for lav hastighet. Men bare et øyeblikk. Så steg den, oppover og oppover. Det var et majestetisk syn. “Come on, baby, “ hvisket jeg lykkelig. “Fly high. Fly high.” Støvskyen fulgte Atlantis oppover. Jeg knipset bilde etter bilde; zoomet inn og ut, snudde meg mot Pål og fikk med meg at hånda hans dirret mens han fulgte romfergens bevegelser med kameraet. Den fortsatte å stige. Så kom brølet. Frem til nå hadde det vært en total stillhet, bare noen fugler kvitret nokså rolig, men plutselig nådde drønnet fra vidunderverket over vannet og til oss. Det var som den beste musikken jeg hadde hørt, og selv om det fristet friste Up into the sky! ”Atlantis” har forlatt Cape Carnaveral og er på vei til den internasjonale romstasjonen ISS.

klarte jeg ikke å holde for ørene mine. Jeg nøt det. Jeg fortsatte å ta bilder, helt til fergen var borte, og det

bare var skyer igjen. På landtungen ved siden av oss begynte folk å klappe, og vi jublet med dem. Jeg hadde gledet meg til dette helt siden meldingen fra Pål hadde tikket inn den sene januarkvelden, og likevel var opplevelsen større enn jeg hadde drømt om. Små barn og store gleder, sies det, og kanskje er det riktig, men da fikk jeg heller være et lite barn. Dette var fantastisk.

S i d e | 20


William Fuglset | En magisk reise

Etter hvert løsnet skyene seg opp og solen, som hadde gjemt seg bak dem en stund, dukket opp igjen på nytt. Fuglene, som hadde lukket igjen nebbet og fulgt med på det samme som oss mens bråket fra Atlantis nådde Titusville, begynte på nytt å synge glade sanger om livets lyse sider, og vi kunne se at den store flokken på landtungen allerede begynte å løse seg opp. Vi begynte å pakke sammen sakene våre, mens vi innimellom kikket opp mot himmelen for å sikre oss om at romfergen faktisk var helt ute av syne. Vi kom oss tilbake til Mustangen som sto på en parkeringsplass i nærheten og hoppet inn i den. Pål kikket på meg og smilte som om han hadde sett det store lyset. ”Det var sinnssykt!” Jeg måtte smile tilbake. Han hadde jo helt rett. Det var en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. ”Det,” gjentok jeg som svar mens jeg ikke kunne holde latteren tilbake, ”- var helt sinnssykt.” Vi satte oss i setene, festet sikkerhetsselene, og jeg lente meg godt tilbake da Pål startet motoren. Igjen ble CD-spilleren i bilen slått på, og igjen var det Homecoming med Kanye West som dundret gjennom høytalerne. Sola skinte som aldri før, og temperaturen hadde bare steget med tiden i løpet av de timene vi hadde tilbragt ved moloen i Titusville. Langt der oppe fortsatte Atlantis sin ferd gjennom atmosfæren, og vi hadde fått være med på opplevelsen. Målet var nådd. Nå skulle Florida nytes. *

Some day I'll wish upon a star, and wake up where the clouds are far behind me. Where troubles melt like lemondrops, away above the chimney tops. That's where you'll find me.6

6

Denne versjonen av to fantastiske sanger fremført av Israel Kamakawiwo’ole, som er den samme som er gjengitt i begynnelsen av kapittelet, er en av mine absolutte yndlingslåter. Jeg fikk meg derfor en hyggelig overraskelse da jeg flere måneder etter at vi kom hjem fra Florida leste på internett om Atlantis-ferden vi nettopp hadde sett starten på. På hver eneste romferd spiller man nemlig en spesiell låt hver morgen, som

S i d e | 21


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 3: Den amerikanske vennligheten

”Det känns som när vi kom hit till möjlighetens land, du kan följa mina spår hem - Columbus var mitt namn.” Kent - Colombus (2007) *

A

llerede underveis på turen, mens jeg bestemte meg for å skrive en bok om Floridabesøket, visste jeg at jeg måtte få med et kapittel om den amerikanske vennligheten. Rett og slett fordi det simpelthen er så viktig at vi nordmenn kan

forstå at det går an å omgås andre mennesker på en varm og medmenneskelig måte, uten at vi trenger å rødme av skam fordi vi prater med fremmede. Og når det gjelder den amerikanske vennligheten, er mannen vi støtet på om bord på flighten fra Washington DC til Orlando selve prototypen av et eksempel. Mine damer og herrer: Møt Brian. * Dermed må vi tilbake til vår første kveld på det amerikanske kontinentet - timene etter at vi hadde stresset oss gjennom passkontrollen og diverse terminaler på Dulles International Airport. Vi hadde til slutt funnet gaten vår, og rakk til og med å kjøpe oss litt cola light og snacks før vi gikk om bord i United Airlines-maskinen som skulle frakte oss til vårt eget paradis de neste seks dagene. Setene våre var plassert på den bakerste raden i flyet, og dermed også ved siden av tilholdsstedet til flyvertinnene. Og det var her det første møte med den overnevnte astronautene selv har valgt ut, som mannskapet ”våkner opp” til (en noe vag påstand, i og med at det naturligvis alltid er noen som er våkne på en slik ferd). På Wikipedia finner man nemlig liste over låtene som blir spilt på hver enkelt space mission, og på akkurat denne turen, på dag tolv, våknet astronautene opp til Over the Rainbow/What A Wonderful World, og jeg personlig kan ikke tenke meg stort bedre måte å starte dagen på enn med denne sangen.

S i d e | 22


William Fuglset | En magisk reise

vennligheten skulle finne sted. En av flyvertinnene - en ganske pen dame, jeg vil gjette hun var litt under tretti - hadde tydeligvis pekt ut oss som hennes æresgjester denne flighten. Enten det, eller så ble hun bare sjarmert i senk av to unge og uimotståelige karer som storebror og jeg. Spesielt hyggelig var hun mot Pål, noe som styrker den siste mistanken, i og med at han med sine åtteogtyve fylte år passet mer som hennes type enn meg og mine drøye tyve. Uheldigvis for henne glemte ikke Pål at samboeren hans ventet hjemme i Norge. Flørting eller ei; hun begynte i alle fall å prate med oss. Viste oss setene våre, lurte på om vi ville ha noe å drikke, spurte hvor vi var fra. Og som alle andre vi møtte sperret hun opp munnen da vi fortalte vi var fra Norge, og spurte oss om hvordan været var langt der nord og om det virkelig gikk isbjørner omkring i gatene. Etter hvert fikk hun forvisset seg om at vi hadde det utmerket og hadde alt vi trengte, og dermed kunne hun gå løs på de andre arbeidsoppgavene som ventet henne. Det tok imidlertid ikke lang tid før hun var tilbake. Bak henne fulgte en mann, han kunne være i midten av trettiårene. Han var mørkhudet, kortklipt hår som afroamerikanere flest, blå skjorte, og hadde en kraftig overkropp - uten at man kunne kalle ham direkte fet av den grunn. Den overvennlige flyvertinnen fikk nærmest et anfall av entusiasme da det gikk opp for henne at mannen hun nå geleidet til setet sitt skulle sitte ved siden av oss vakre nordmenn. Snart var alle fire i gang med samtalen, og praten gikk om vær og vind. Etter hvert måtte hun igjen vende tilbake til sine plikter, samtidig som jeg skrudde på mp3-spilleren og dro frem en bok. Dermed var det Pål og setekameraten som ble overlatt til pratingen. Jeg klarte imidlertid ikke å konsentrere meg om boka, og ble sittende og høre på samtalen deres. Brian var altså navnet hans. Han hadde vokst opp i Florida, i utkanten av Orlando, men det var flere år siden han hadde flyttet vekk fra staten og fått seg sin egen familie. Han hadde vært innom flere stater, før han nå hadde slått seg ned i Oklahoma sammen med familien sin, hvor han for så vidt trivdes godt. Nå og da måtte han imidlertid selvfølgelig dra tilbake til Orlando og besøke de gamle foreldrene. Det var en selvfølge, mente han, og han håpet at barna hans ville gjøre det samme når de en gang i fremtiden hadde stiftet sine egne familier og bodde langt hjemmefra. Nå var det ikke den mest opplagte reiseruten han hadde valgt. En mellomlanding i Washington DC er en solid omvei for strekningen Oklahoma-Florida, og det var Brian fullstendig klar over. Men flyrutene i USA var visst av det kompliserte slaget, og en svipptur via Washington var det billigste alternativet. Samtidig måtte det ha vært en guddommelig S i d e | 23


William Fuglset | En magisk reise

finger med i spillet, som hadde satt ham på setet ved siden av oss ekstraordinært hyggelige nordmenn. Vel, han sa det ikke med rene ord, men så glad som han var for å sitte med oss overbeviser meg om at det var hva han tenkte innerst inne. Innimellom livshistorien hans rakk Brian også å spørre hva vi gjorde i landet hans. Da Pål forklarte at vi skulle på en god, gammeldags roadtrip, tok ivrigheten simpelthen overhånd. Han dultet i skulderen min og fikk nappet til seg notatblokka jeg hadde i veska. Her skulle reiseruten vår tegnes. Pål forklarte at første stopp var Kennedy Space Center og oppskytingen av Atlantis, og Brian nikket forstående. Det var et syn for guder, mente han. Enda bedre hadde det vært om vi hadde fått med oss en launch om natten. Da kunne man se lysene fra romfergen lyse opp den svarte nattehimmelen, og det - det var noe man aldri kom til å glemme. Men selvfølgelig; det var ikke noe vi kunne få med oss i denne omgang, og vi kom uansett til å få en opplevelse for livet dagen etter, forsikret han oss om. Og var det noen som hadde peiling på dette var det Brian, som hadde fått med seg en god del oppskytinger i løpet av de 21 årene han hadde bodd i solskinnsstaten. Etter hvert vendte han tilbake til notatblokka og tegnet opp kartet vi måtte følge på vårt eget lille amerikanske eventyr. ”Følg Interstate 4 vest mot Tampa, og dra sydover derfra. Vær forsiktige på småveiene, og aldri - ALDRI - stopp for noen som vinker om hjelp i veikantene. Da er dere ferdige.” Jeg vendte det halvsøvnige fjeset mitt spørrende mot Brian, selv om jeg visste hva han pratet om. ”Noen liker å gjøre livet hett for turistene i denne staten, skjønner dere. I fjor var det to tyskere som ble skutt på en vei i utkanten av Naples.” Så stoppet han opp. ”Dere skal innom Miami, selvfølgelig?” Pål nikket. Vi hadde diskutert tidligere på flyturen om vi skulle besøke den berømte byen, og var vel egentlig kommet frem til at med de få dagene vi hadde måtte vi prioritere bort opplevelsen. Det orket imidlertid ikke Pål å forklare for den stadig mer entusiastiske mannen for øyeblikket. “South Beach,” sukket han drømmende, og øynene lyste opp i et øyeblikks hengivenhet. “Dere må oppleve South Beach. To karer som dere…” For en gangs skyld ble Brian sittende uten et ord. Jeg kunne nesten bokstavelig se tankene hans fløy av gårde til en gylden tidsalder da han var kongen av Miami, og jentene på stranda var hans undersåtter. Så ristet han på hodet. S i d e | 24


William Fuglset | En magisk reise

”Hadde jeg vært på deres alder,” begynte han igjen, og kikket på gifteringen sin med et nesten bedrøvet blikk. ”På deres alder, og uten denne på fingeren… Det er et paradis, jeg kan love dere.” Brian ristet lett på hodet, og i det neste var dagdrømmingen over. Han konsentrerte seg igjen om det håndtegnede kartet, og kun forstyrret av noen få innspill fra Pål hadde han etter hvert skapt en aldri så liten guide for hvordan vi kunne utforske Florida på best mulig måte. Jeg dro frem mp3-spilleren igjen og sovnet til lyden av det forholdsvis ukjente bandet Athlete. To timer senere var vi på plass i Mustangen. * Jeg skriver ikke dette fordi Brian var den hyggeligste mannen jeg noen gang har møtt. Som du kanskje har skjønt av teksten ovenfor ble det nesten for mye av det gode etter hvert, i alle fall for to nordmenn som egentlig likte best å sitte uforstyrret på flyet uten å holde samtalen i gang med en fremmed fra Oklahoma gjennom to timer. Og da Brian tilbød seg å hjelpe oss med å finne leiebillokalene på flyplassen og samtidig invitere oss på middag hjemme hos foreldrene hans når det passet oss - da takket vi høflig, men bestemt nei. Men likevel er det noe med Brian, og alle de utallige andre vi hilste på mens vi var på amerikansk jord, som appellerte til meg. Det går virkelig an å lære noe av disse menneskene. Det er et faktum at vi i Norge liker å tro vi er kommet så mye lenger enn USA. ”Amerikanisert” er et uttrykk verre enn et skjellsord. Vi ser ned på amerikanerne som velger George W. Bush til president og som lever i et samfunn der man må ha våpen i hjemmet sitt for å føle seg trygg, men vi er kanskje ikke så mye bedre på andre områder selv? Hva skjedde med å hjelpe den gamle damen over veien? Eller gi inderen bak kassa på Rema 1000 et smil, i stedet for å klage fordi han brukte to sekunder for mye på å gi tilbake vekslepengene? ”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?” var det en gang en mann som sa. Jeg tror han har ett poeng. Like fullt står jeg fortsatt gladelig på t-banen fremfor å sette meg ned ved på det ledige setet ved siden av den gamle mannen. Jeg går forbi tiggerne på gata med et unnskyldende smil mens jeg forakter dem mildt i tankene. Det var visst noe med denne bjelken som ikke var så lett å få øye på. S i d e | 25


William Fuglset | En magisk reise

Kanskje er det på tide med en omvendt Columbus. At vi lar amerikanerne påvirke kulturen vår - på den positive måten. Ikke nødvendigvis med enda flere shoppingsentere pingsentere og mer vold på gatene,, men slik at vi lærer lærer å omgås folk på en vanlig måte. Det kan umulig gjøre noen skade. * Vi fulgte aldri Brians råd. Da Atlantis var ute av syne ventet det en liten times bilkø på veiene ut fra Titusville. Tiden ble tilbrakt med å prate med folk i bilene ved siden av oss. oss Did you see it? That was amazing, wasn’t it? t? What? Have you come the whole w way from Norway to see this? Howd’ya like Florida? No, I voted for Obama. Og så videre. Da køen hadde løst seg opp dro vi ikke tilbake mot Orlando og fortsatte fortsa vestover som Brian hadde bedt oss om;; i stedet fulgte vi Interstate 95 sydover i retning Miami. Natt til fredag 8. februar ble tilbrakt i utkanten av Vero Beach, en liten by på østkysten av staten med ikke mer enn cirka 17.000 innbyggere. Stedet er mestt kjent for sine fantastiske strender (hvor

Vi er på vei sydover, og Pål er klar for nye eventyr!

hovedstranda har det uoriginale navnet South Beach, og som lett kan forveksles med en annen og litt mer velkjent strand) og eksklusive golfbaner. Vero Beach var dessuten stedet der den arkeologiske utgravingen av the Vero Man fant sted i 1915; restene av et skjellett som indikerte at menneskene hadde slått seg ned i ”den nye verden” før enden av den siste istiden for 10.000 år siden7. Det ble imidlertid verken golf eller arkeologi på oss denne kvelden. Etter en lang og

7

De neste tretti årene etter oppdagelsen ble funnet sendt frem og tilbake mellom the Smithsonian Institution og Floridas historiske museum i Tallahassee, og ekspertene ble aldri aldri enige om hvor viktig the Vero Man egentlig var. Da Carbon 14-metoden metoden ble tatt i bruk i 1947 var restene av skjellettet ødelagt, og interessen for funnet dalte dermed med årene.

S i d e | 26


William Fuglset | En magisk reise

innholdsrik dag var det deilig å slappe av på kvelden med besøk på det lokale Steak House (hvor vår personlige kelner oppførte seg som om vi var hedersgjester - nevnte jeg noe om vennligheten?), og et kveldsbad i hotellets eget svømmebasseng, før jeg sovnet foran tv-en skrudd på ABC og den fjerde sesongens andre episode av Lost8. Heller ikke neste dag fulgte vi vår venn på flyets råd; vi slo oss aldri løs i South Beach og Miamis eksotiske strender. Mustangen fortsatte sydover. Det var noe i gjære. Et paradis.

8

Som en hardbarka fan av den fantastiske dramaserien var det en liten opplevelse i seg selv å se ”Confirmed Dead”, som episoden het, i beste sendetid på amerikansk tv. Sammen med meg ble episoden fulgt av nesten 17 millioner tv-seere i USA, ifølge offisielle tall fra nettstedet TV by the Numbers.

S i d e | 27


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 4: Reisen til Key West

”If all you told was w turned to gold, if you you dreamed was new. Imagine sky high above in Caribbean blue.” Enya - Caribbean Blue (1991) *

D

a jeg var liten (hvilket ikke trenger trenger bety stort mye i min fortsatt beskjedne alder) leste jeg en gang en tegneserie som gjorde et dypt inntrykk på meg. ”Reisen ” til Key West”” het den, og handlet om onkel Skrue, onkel Donald, og de tre nevøene

på eventyr i Florida. Historien omhandlet ikkee spesielt mye mer enn hva man kan forvente i et vanlig Disney-album. album. Onkel Skrue er på skattejakt og bruker Donald som sin slave, han finner skatten, som igjen blir stjålet av B-gjengen. gjengen. Det samme, gamle vanlige. Hva det var som gjorde så mye med meg vet jeg ærlig talt ikke. Kanskje var det stemningen i tegneserien. Kanskje var det humoren, rett og slett. Eller kanskje var det at stedene i historien, som jo var virkelige, ble beskrevet på en så fortryllende måte. Bildet av et medlem ”Reisen til Key West”, utgitt første gang i Norge i 1985. Bildet er hentet fra nettstedet inducks.coa.org.

i B-gjengen forkledd som en togfører9 som roper ut: ”Tog til Miami over Sugarloaf Key, Bahia Honda Key, Marathon, Long Key, Islamorada, Tavernier, Key Largo

og Homesteadd er klar til avgang. Ta plass!” har for alltid satt seg på hjernehinnen, og jeg 9

Hvordan i all verden har det seg eg at onkel Skrue og nevøene hans aldri kjenner igjen B-gjengen B i forkledning, når de sistnevnte aldri tar av seg maskene sine? Det er noe jeg alltid har lurt på. En del av den lignende problemstillingen er hvorfor Donald blir flau når han mister håndkledet håndkledet etter dusjen når han aldri har på bukser ellers, men dette er en avsporing som heller kan følges opp ved en senere anledning… anledning

S i d e | 28


William Fuglset | En magisk reise

husker ennå hvor himmelsk stedene så ut - de små øyene med palmer, omringet av hav og eventyr. Hva nå enn det var som påvirket meg på den måten det gjorde, så fikk det meg til å drømme om at en dag - en dag skulle jeg følge i deres fotspor. Jeg skulle gjøre min egen reise til Key West. Og nå var tiden inne. *

Tour Diary: 2.8.08 - ca. 11.15 am, ET Greit, jeg er ikke den rette til å klage på veiene her i Florida. Sammenlignet med riksvei 352 hjemme i Norge er de som gater av gull å regne. Men ingen skal likevel påstå at det er lett å skrive noe som skal være forståelig på en notatblokk når man sitter i en åpen cabriolet i 130 km/t. Men jeg gjør et forsøk.

Det ble ikke noe Miami på oss, ikke noe South Beach - ingenting. I går fikk vi med oss Atlantis, noe som var en once-in-a-lifetime-opplevelse. Det var ikke bare selve oppskytingen som var uforglemmelig, men alt rundt også. Våre egne forberedelser, atmosfæren blant alle som sto og fulgte med - det var noe helt spesielt. Men vi var ikke på vei videre før utpå ettermiddagen, og førsteprioritet var å finne et hotell før det ble altfor sent. Vero Beach ligger et stykke fra Miami/Fort Lauderdale-området, og vi fant ut at vi ikke har tid til å sjekke ut alt vi vil i løpet av de dagene vi har her. Så nå skal vi se om Florida Keys er like mye å skryte av som så mange påstår. Jeg tror det kan bli bra. * Det var ikke bare Donald-fortellingen som gjorde at det var et must for meg å ta turen innom Florida Keys. Før turen hadde jeg spurt en kollega på barneskolen hvor jeg jobbet som vikar, som hadde vært i Florida tidligere, om hva hun kunne anbefale fore reisen vår, og svaret var Key West. Det var absolutt fantastisk der, mente hun, det var et sted vi ikke kunne gå glipp av. Av den grunn steg forventningene i takt med kilometerne Mustangen la bak seg nå når vi nærmet oss de første øyene i Keys-gruppen. Og etter hvert dukket de opp. Etter noen timer med bilkjøring uten å se snurten av hav ble det stor stemning i bilen da vi for første gang kunne skimte noe blått bak trærne ved siden av veien. Dette var begynnelsen på det neste eventyret. S i d e | 29


William Fuglset | En magisk reise

Reisen til Key West. ”The Overseas Highway” er navnet på veien som fører fra fastlandet til endepunktet ved Key West. Veien får sitt navn ved Key Largo, den første av de store øyene i gruppen, og det var også der vårt første stopp siden før Miami fant sted. Og på MacDonalds-restauranten i Key Largo kunne vi allerede merke miljøforandringen som er så spesiell for øygruppen. Dersom du tror at Florida Keys er amerikansk, tar du nemlig grundig feil. Visst er området under Florida og den amerikanske stat, men i denne delen av Florida er nemlig den karibiske kulturen tydeligst av alle steder i staten - naturlig nok. Den spanske innflytelsen er spesielt merkbar når man oversetter navnet på området. Key hentyder selvfølgelig ikke til det engelske ordet for nøkkel, men et spansk ord: Øy. Det første vi merket var radiostasjonene, som i større og større grad var spansktalende og der majoriteten av låtene som ble spilt var karibiske toner, for øyeblikket av den inspirerende sorten. Inne på spisestedet kunne man tydelig se at flesteparten av gjestene var av latinamerikansk opprinnelse, med unntak av turistene som var lett gjenkjennelig med fotoapparatene og den bleke huden - to nordmenn inkludert. Mannen bak disken var tydelig like usikker på engelsken som det jeg var (om ikke mer), og i det hele tatt var forandringen i omgivelsene rundt oss til å ta og føle på. Vi spiste opp hver vår dobbel cheese-meny, helte i oss den forfriskende dispensercolaen, og fortsatte videre. Det var først da vi forlot Key Largo at jeg begynte å legge merke til de grønne skiltene langs veien. Det eneste som sto på dem var et tall, som da jeg først la merke til dem viste litt over 100, men som stadig ble mindre. ”Hva betyr det?” spurte jeg Pål da vi passerte et nytt. 95,3 sto det på det. ”Jeg vet ikke,” svarte han. ”Avstanden til Key West, kanskje?” Han hadde som vanlig helt rett. Jeg slo opp i reisehåndboka jeg hadde lånt med meg før reisen, og slo opp i kapittelet om Florida Keys. Etter hvert fant jeg det jeg lette etter. ”Stemmer,” sa jeg mens jeg fortsatte å lese. ”Det er såkalte ’mile markers’, og tallene viser hvor langt det er igjen til Key West. Det betyr...” Jeg stoppet opp mens hjernen min foretok den enkle hoderegningen. ”...at det er cirka 150 kilometer igjen.” Jeg kikket på klokken. Den var passert halv ett. ”Vi har ganske god tid da, har vi ikke?” S i d e | 30


William Fuglset | En magisk reise

”Jess,” svarte Pål mens han kikket ut på den blå himmelen som for øyeblikket ikke ble forstyrret av en eneste sky. Termometeret i bilen viste 88 grader fahrenheit - godt over 30 grader celcius. Han snudde seg mot meg. ”Jeg forelår at vi prøver å finne en bra strand langs veien ett sted. Det burde ikke være umulig på det stedet her. Vi må bli litt brune i løpet av turen også.” Jeg kastet et blikk på den nakne overkroppen min, som allerede var blodrød av solbrenthet. Å kjøre med åpent tak i Florida sørger for nok av solstråler. Jeg nikket. ”Vi finner en strand.” Etter hvert som øyene ble passert så vi mer og mer av det åpne havet på begge sider av veien. Key Largo. Tavernier. Windley Key. Upper Matecumbe Key. Lignumvitae Key. Lower Matecumbe Key. Det var en fantastisk følelse med den mexicanske gulfen på høyre side og det karibiske hav på venstre, bare adskilt av en vei med fire felt. Stadig oftere var det broer og ikke landjord som førte Overseas Highway videre. Jeg fortsatte å lese i reisehåndboken mens vi kjørte. Da vi passerte skiltet som ønsket oss velkommen til Islamorada kjente jeg igjen navnet som et viktig sted i Donald-fortellingen jeg allerede har lagt ut om. ”Islamorada,” sa Pål. ”Kult navn.” ”Ikke is-la-morada.” Boken gav en hel del opplysninger for den som var ute etter å briefe med kunnskap, og jeg måtte rette på uttalelsen av navnet. ”Ai-lu-mårada.” Pål snøftet. Jeg bladde noen sider fremover, og fikk øye på noe interessant. ”Her står det om Bahia Honda Key. Det er noe for oss.” Storebror kikket spørrende på meg. ”Stranden på Bahia Honda Key er kjent som en av de aller beste i hele USA,” leste jeg høyt. ”Den ble faktisk kåret til den beste av strendene i det kontinentale USA for noen få år siden. Det høres ikke så verst ut.” ”Er det langt dit?” Jeg leste videre, og dro frem kartet over øyene. ”Omtrent 45 miles - " hodet var i gang igjen - "eller 70 kilometer.” ”Det høres ut som en plan. Bahia Honda Key.” Pål smilte. “Jeg liker navnet.” En halvtime senere passerte vi Marathon. Det virket som et koselig sted, som til og med S i d e | 31


William Fuglset | En magisk reise

hadde sin egen flystripe. Jeg studerte studerte kartet, og skjønte at det ikke var lenge til vi kom til den forgjettede stranden. ”Vi kommer straks til Seven Mile Bridge,” forklarte jeg til Pål, mens jeg lurte på om det egentlig var kartleser jeg var født til å bli. ”Da er vi der, så godt som.” som. The Seven Mile Bridge ble opprinnelig konstruert k i perioden 1909 til 1912. Det originale, og ikke minst kompliserte, navnet på broen var ikke mindre enn ”The Knights

Key-Pingeon Pingeon

Channel-Bridge”, Bridge”,

og

Key Key-Moser jeg

Channel-Pacet

klandrer

ingen

for

navneendringen. ndringen. Broen ble konstruert i forbindelse med opprettingen av ”the Overseas Railroad”, men den store orkanen i 193510 skulle endre på det meste. Broen ble nemlig

totalskadet,

i

likhet

med

det

meste

av

jernbanelinjen ellers. Ettersom jernbaneselskapet ikke ikk hadde råd til å dekke kostnadene til gjenoppbyggingen ble restene av linjen solgt til staten Florida11 - som deretter bygde ”the Overseas Highway” Highway med utgangspunkt i

Den nye Seven Mile Bridge, sett fra den gamle broen. Bildet er gjengitt etter vilkårende gjeldende for Creative Commons Attribution 3.0.

mange av de gjenværende broene. Seven Mile Bridge hadde imidlertid ikke gått gjennom nok; nok; i 1960 forårsaket orkanen Donna ytterligere skader på byggverket, og i 1982 sto den nye Seven Mile Bridge ferdig. Broen er faktisk ikke fullt 7 miles lang - den riktige lengden er på 6,79 miles - eller 10,93 kilometer om du vil.12 Men alt dette visste brødrene Fuglset fra før, vi hadde nemlig som vanlig gjort jobben vår med å studere reisehåndboken under turen. Og visst var broen fin, men jeg skal innrømme at etter noen miles lengtet jeg etter å se et 10

Det offisielle navnet på orkanen var ”The Labor Day Hurricane”, men blir ofte henvist til som ”Storm of the Century” - århundrets ets storm. Den krevde minst 423 menneskeliv, nesten samtlige av innbyggerne i Florida Keys. 11 Det er faktisk denne hendelsen den (opp til flere ganger) nevnte fortellingen ”Reisen til Key West” bygger på. I tegneserien er det onkel Skrue som eier jernbaneruten jernbaneruten fra Miami til Key West, men en gigantisk tornardo ødelegger hele linjen hans. Onkel Skrue fortviler, men Donald kan fortelle at ”det gjør ikke noe onkel, de har lagt planer om å bygge motorvei her uansett.” Nok en fjær i hatten for oss som er ute etter ett historiske fakta i Donald... 12 All fakta om Seven Mile Bridge er for anledningen hentet tet fra den engelske versjonen av Wikipedia.

S i d e | 32


William Fuglset | En magisk reise

skilt merket med ”Welcome to Bahia Honda Beach”, hvor vi kunne parkere Mustangen i skyggen, smøre på solkremen og kaste oss ut i det karibiske hav. Og bare ti minutter senere var det akkurat det vi gjorde. Little Duck Key var passert, vi hadde sett skiltet som kunngjorde at vi var kommet til Bahia Honda Key, og vi hadde tatt av til venstre og til slutt funnet en parkeringsplass like ved stranden. Bahia Honda Beach. Mustangen ble låst, håndkledet og solkremen ble funnet frem, og vi fant oss et passende sted uten alt for mye folk rundt oss. Paradiset var funnet. Dette var himmelen. *

Tour Diary: 2.8.08 - ca. 1.45 pm, ET Mmmh. Dette er livet. Gi meg en strand, blå himmel og 30 varme på kvikksølvet, så er jeg din. Det er så ekstremt deilig å ligge her - uten bekymringer - bare ligge her og døse og vite at livet er fantastisk. Bak oss er det palmer, til høyre og venstre er det en langstrak sandstrand, og foran oss - det karibiske hav. Kan det bli bedre? Jeg tror ikke det.

Vi har kjørt i noen timer for å komme hit nå, og frem til begynnelsen av Keys var det ikke så mye å se på, men dette er verdt alt. Den følelsen når havet omkranser deg på alle kanter, når hele horisonten dekkes av et grønnblått, vakkert osean - det er en følelse jeg skal ta vare på lenge. Og den blir ikke akkurat mindre av å vite at det er det karibiske hav vi snakker om. Jeg har kjent på vannet, og det er opp imot 30 grader. Nå - i februar - 30 grader. Det er så ubeskrivelig deilig at jeg skal la være å prøve å forklare det.

Planen er å late oss her i noen timer nå, før vi drar videre mot Key West og finner et sted for natten. Kanskje vi tar oss en øl på Slappy Joe’s, det frister veldig. Det er nesten vanskelig å begripe at vi er i Florida, på vei mot Key West. Jeg mener - det har alltid vært drømmen min, siden jeg var liten, å reise til Key West. Nå er vi på vei dit. Og for bare to uker siden hadde jeg ledd om noen fortalte meg hvor jeg skulle være på det tidspunktet her.

Hvem sa at drømmer ikke kunne bli virkelighet?

S i d e | 33


William Fuglset | En magisk reise

* Vi ble liggende på Bahia Honda-stranden Honda en god stund. Vannet var virkelig fantastisk, og selv om jeg tror vi begge hadde tenkt til å ligge på land og sove ble det til at mesteparten av tiden ble tilbrakt under vann. Det vil si - så langt under vann det gikk an å få presset kroppen ned. Stranda var nemlig svært så langgrunn, l og da vi beveget oss lenger ut mot havet gikk vi faktisk så lenge at vi til slutt måtte snu - ikke på grunn av at vi ikke kom lenger, men fordi bilnøklene lå igjen på stranden, og vi var ikke lystne på å miste Mustangen til noen frekke banditter. Vel 300 meter ute var hodet fortsatt over vannet, selv om det nå gikk an å svømme Bahia Honda Beach - eller bare paradis.

rundt i det nydelige karibiske hav. Dessuten hadde vi også i bakhodet at Florida faktisk er

blant stedene i verden med høyest antall haiangrep, og vi var lenger ute enn noen andre på stranda - så vi var innerst inne fornøyde da vi snudde. Det gikk enda en snau time før vi skiftet til tørt tøy og satte oss tilbake i Mustangen. Neste stopp: Key West. Omtrent halvveis mellom Bahia Honda Key og Key West, ved Cudjoe Key, la jeg j merke til en hvit prikk langt oppe på den blå himmelen. Jeg hadde sannsynligvis aldri lagt merke til den om jeg ikke - som vanlig - hadde lest meg frem til informasjon på forhånd i reiseguiden. ”Se opp,” sa jeg til Pål, og han fulgte ordre. ”Ser du den?” d Jeg trenger vel ikke nevne at Overseas Highway er en usedvanlig rettlinjet og ikke særlig kronglete vei, så selv om storebror måtte holde Mustangen på veien var det ikke noe problem for ham å få øye på den hvite dotten langt der oppe. Pål kikket spørrende på meg. ”Det er?” ”Faktisk er det en luftballong. Og den er bundet fast til landjorden med en syltynn line. Gjett hva hensikten med ballongen er?” Pål, som jeg mistenkte begynte å bli noe lei av mine stadige forsøk på å leke allvitende, ristet enkelt på hodet. ”Den overvåker luftveiene inn til Florida fra Cuba, for å hindre narkotikasmugling. Dessuten følger den med på trafikken på Overseas Highway.” S i d e | 34


William Fuglset | En magisk reise

Jeg tok en dramatisk kunstpause. ”Vi blir overvåket, Pål. Vi blir overvåket.” Han himlet med øynene. Om vi hadde hatt aldri så lyst til å stoppe opp for å ta luftballongen i nærmere betraktning noe som selvfølgelig ikke var noe særlig åpenbart alternativ; det er en luftballong langt oppe på himmelen, og det er det - hadde vi uansett tt ikke hatt noen anledning til det. Med ettermiddagen tilbrakt på stranda begynte det nå nemlig å dra seg mot kvelden, og skumringen var ikke langt unna. Vi var ikke særlig lystne på å lete etter overnattingsmuligheter etter at det var blitt mørkt, og innså så dermed at det første vi måtte gjøre når vi ankom Key West var å finne et fint, men ikke alt for dyrt hotell. Og endelig kom vi frem til skiltet som proklamerte at vi var fremme, med ”Key West” skrevet med store, hvite bokstaver på grønn bakgrunn. Det De var fortsatt lyst, men solen hadde sunket ganske lavt på vesthimmelen - med den mexicanske gulfen som en fantastisk bakgrunn. Key West er en liten by, men me med sine omtrent 25.000 innbyggere13 er den selvsagt den største byen i Florida Keys. Byen består av flere øyer, der selve øya Key West er den største. Den er kjent som et samlingspunkt for homofile og lesbiske, dog uten at det var det helt store trekkplasteret for vår del, men har også en rekke andre severdigheter. Blant dem er Duval Street, som er et barog restaurantdistrikt. Langs Duval Street ligger for eksempel Sloppy Joe’s,, som var Ernest Hemingways

Key West - det sørligste punktet i det kontinentale USA. Bildet er gjengitt etter vilkårende gjeldende for GNU Free Documentation License, versjon 1.2.

stambar, og som ble besøkt av onkel Skrue og nevøene i (den for n-te te gang tidligere nevnte) fortellingen ”Reisen ” til Key West”.14 Den største attraksjonen aksjonen er likevel selvfølgelig klimaet, og hver eneste dag kan man være med på ”the Sunset Celebration” Celebration ved Mallory Square, der man opplever soloppgangen i de 13

Ifølge Wikipedia, tallet er hentet fra år 2000. Hemingway, som jeg fikk øynene opp for etter å ha lest Donald-fortellingen, Donald en, tilbrakte mange av årene i sitt liv på Key West, og er et stort forbilde av en forfatter. Den store drømmen i livet mitt er å følge i hans fotspor nemlig å bosette meg i Keys og leve av å skrive bøker - uten å nødvendigvis dele hans skjebne. Ernest Hemingway emingway skjøt seg selv i 1961, 61 år gammel. 14

S i d e | 35


William Fuglset | En magisk reise

kanskje vakreste omgivelsene man kan tenke seg. Dessuten kan Key West skryte av å inneha posisjonen som det sydligste punktet i det kontinentale USA, noe som utnyttes til det fulle når man ser på navnene til flere restauranter, hoteller og barer. Langs gatene i Key West finner man frittgående høns, og bare 90 miles unna Cuba er hele stedet i det hele tatt sterkt påvirket av karibisk kultur. Alt dette måtte vi imidlertid tenke på senere. Nå gjaldt det å finne et hotell. Og det var enklere sagt enn gjort. Det ble nemlig arrangert en eller annen festival i byen (hva slags festival fikk vi aldri greie på), og dermed var de aller fleste av hotellene fulle. Der hvor det ikke var fullt var prisen skrudd opp til det maksimale. Skumringen kom, skumringen forsvant, mørket kom, og med mørket ble motet bare mindre og mindre. Jeg begynte å se for meg en natt i Mustangen, noe som i seg selv ikke hadde vært et utenkelig alternativ, om ikke risikoen for at et uvennlig hode fant ut at han ville ta fra oss bilen, verdisakene og livet i samme slengen var til stede. Vi var nær ved å gi opp da vi så hotellskiltene lyse fra hvert sitt hjørne ved et gatekryss. Radioen var skrudd av, og vi kunne høre bølgene fra det karibiske hav skvulpe i det fjerne. Pål stoppet bilen og skrudde av motoren. ”Siste sjanse,” sa han og så på meg. ”Du sjekker det der borte, jeg sjekker dette, og hvis ingen av dem er aktuelle kjører vi mot Miami. Det er helt sikkert noe billigere på veien.” Jeg nikket, hoppet ut, og smalt døra igjen bak meg. Visst var jeg klar for å finne et overnattingssted for kvelden, men på en annen side appellerte dette til meg, på en eller annen måte. Dette hadde jeg aldri gjort før. Dra til USA uten å tenke over om lommeboka egentlig tillot det, risikere å overnatte i bilen i et vilt fremmed strøk - omringet av palmer, pelikaner og Karibien - det var noe eventyreren i meg alltid hadde drømt om. Likevel kjente jeg et stikk av fortvilelse da jeg gikk inn porten ved hotellet. Alt så mørkt ut, det var ingen mennesker å se. Jeg gikk bort til døren hvor en forklarende, om enn så nedslitt papirbit fortalte at resepsjonen lå, og røsket i håndtaket. Låst. Etter flere sekunder med dunking på vinduet innså jeg at glasset faktisk kunne knuse om jeg fortsatte, og tanken på en natt i arresten i Key West var enda mindre forlokkende enn alternativet i Mustangen. ”Tenk positivt,” sa jeg til meg selv. ”Det er dette du har drømt om.” Men var det dette jeg hadde drømt om? Nå var det mørkt. Det begynte å bli virkelig sent på kvelden. Over meg skinte både månen og dusinvis av stjerner, men det var ingen stor oppmuntring. S i d e | 36


William Fuglset | En magisk reise

Reisehåndboka hadde advart på det kraftigste mot å lete etter overnattingssteder etter mørkets frembrudd, og nå var det ikke bare leting. Natten så ut til å ende i en svart Ford Mustang. Nedslått gikk jeg tilbake til bilen. Pål kom tre minutter senere. ”Anything?” Spørsmålet hans var totalt unødvendig, jeg er sikker på at kroppsholdningen min sa mer enn tusen ord akkurat da. ”Stengt. Du?” ”Ett helt greit rom med eget bad, en trappeoppgang unna stranda. 89 dollar.” Pål gliste mens jeg stirret vantro på ham. ”Kødder du?” ”Nei. Nå - er jeg sulten.” Det var en ubeskrivelig deilig følelse å slenge seg ned på senga på Rainbow Bend Hotel og ta seg en dusj og zappe litt mellom tv-kanalene før vi dro ut igjen, fant stedets beste (og eneste) Pizza Hut og gaflet i oss maten som om vi aldri hadde spist før. Gjengen som jobbet på restauranten denne kvelden var av det tøffe slaget - seks, syv latinamerikanske karer som var som hentet ut fra Prison Breaks Sona-fengsel - og med tanke på at vi var de eneste gjestene igjen i restauranten ventet vi egentlig bare på at en av dem skulle komme ut med pistolen sin og henrette oss. Blikkene deres tilsa det. Det skjedde til vår store overraskelse imidlertid ikke, for selv om vi helt sikkert irriterte dem en smule med å ankomme når de var i ferd med å stenge for kvelden, gjorde de ikke annet enn å spørre om vi kunne drikke ølet rett fra flaska så de slapp oppvasken og ellers oppføre seg som reneste engler. Hva som foregikk på bakrommet vet jeg ikke, men jeg er temmelig overbevist om at Pizza Huts regionsjef for Miami and the Keys fort kunne finne mer enn bare mel og gjær om han tok en titt på hva som befant seg bak kokkens skap med ingredienser. Hvilket ikke var vår business. Pizzaen ble slukt. Da jeg lå under dyna den kvelden tenkte jeg på Key West. Dette var stedet Ernest Hemingway skrev sine beste romaner, dette var stedet hvor Ole, Dole og Doffen lot pelikanene fly dem over skyene på jakt etter B-gjengen, det samme stedet hvor jeg akkurat nå lå og filosoferte. Jeg kan sverge på at Donald kom inn på rommet med en hvit, karibisk matroslue til meg idet jeg sovnet.

S i d e | 37


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 5: Den gamle mannen og pelikanene

“We always had time on our side, now it’s fading fast. Every second, every moment, we’ve got to make it last.” Nada Surf - If You Leave (2004) *

E

n amerikansk forretningsmann sto på brygga i en idyllisk karibisk landsby15, da en liten båt med bare en fisker ombord klappet til kai. I båten lå flere store, gulfinnete tunfisk. Amerikaneren komplimenterte fiskeren med kvaliteten på fangsten hans og

spurte hvor lang tid det hadde tatt ham å fange dem. ”Å, bare en liten stund,” svarte kariberen. Amerikaneren spurte ham da om hvorfor han ikke hadde vært der ute lenger for å fange mer fisk. Den gyldenbrune mannen svarte at han hadde nok til å dekke familiens umiddelbare behov. Da spurte amerikaneren: ”Men hva bruker du resten av tiden din til?” Fiskeren svarte: ”Jeg sover lenge, fisker litt, leker litt med ungene mine, tar siesta sammen med konen min, Maria, og går hver kveld ned i landsbyen, der jeg drikker vin og spiller gitar sammen med mine amigos. Jeg lever et rikt liv, senor.” Amerikaneren syntes ikke det var noe særlig å skryte av. ”Hør,” sa han, ”jeg har en mastergrad fra Harvard og kan hjelpe deg. Du burde bruke mer

tid på å fiske og benytte inntektene til å kjøpe deg en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Til slutt vil du ha en fiskerflåte. I stedet for å selge fangsten din til en mellommann, kunne du selge den direkte til fiskefabrikken og til slutt åpne din egen hermetikkfabrikk. Du ville da ha styring på produktet, bearbeidingen og distribusjonen. Du ville måtte dra fra denne fiskerlandsbyen og flytte til Havanna, så til Los Angeles og endelig til New York, og drive ditt ekspanderende foretak derfra.” 15

Landsbyen er opprinnelig meksikansk på nettstedet teksten er hentet fra, men jeg syntes det passet enda litt bedre med karibisk.

S i d e | 38


William Fuglset | En magisk reise

Forretningsmannen smilte, og syntes tydeligvis svært godt om idéen sin. ”Men hvor lang tid ville alt dette ta, senor?” spurte den karibiske fiskeren. Til det svarte amerikaneren: ”Femten til tyve år.” ”Men hva så, senor?” Amerikaneren lo, og sa at nå kom det beste av alt. ”Når tiden er inne børsnoterer du selskapet ditt, selger aksjene og blir styrtrik. Du kommer til å tjene millioner av dollar.” ”Men hva så, senor? Hva så?” Amerikaneren aneren svarte: ”Da kunne du trekke deg tilbake. Flytte til en fiskerlandsby der du kunne sove lenge, fiske litt, leke med ungene dine, ta siesta sammen med konen din, og gå ned i landsbyen om kveldene der du kunne drikke vin og spille gitar sammen med dine amigos.” ”Men det kan jeg jo allerede, senor,” svarte kariberen.16 * Morgenen den 9. februar våknet vi som vanlig tidlig - for en som sjeldent står opp før tolv på fridager er det en ny og forfriskende opplevelse å være oppe, våken og opplagt, klokken klokke syv om morgenen - og startet dagen med en god frokost servert av hotellets eier. Det var intet Plaza vi var kommet til, men å få kaffen servert fra kanne er faktisk minst like godt som fra de vanlige ekspressmaskinene. Klokken var fortsatt ikke passert passe halv ni da vi leverte fra oss nøklene i resepsjonen og plantet bagasjen i Mustangen, klare for en ny dag med Hotellet vårt i Florida Keys, med det karibiske hav som verdens vakreste bakgrunn.

helt nye muligheter. Kvelden i forveien hadde vi bestemt oss for ikke helt å gi slipp på Florida

Keys ennå, og derfor bruke morgenen og formiddagen formiddagen på å leie oss vannscootere og oppdage havlivet her ute. Hvem vet - kanskje vi kunne treffe på en hvithai? Ingenting ville vært mer spennende. En vennlig Rainbow-ansatt ansatt tipset oss om at utleiestedene i Key West var de klart dyreste i øygruppen, og forklarte rklarte at litt lengre unna, like ved byen Marathon, fantes et rimeligere 16

Denne versjonen av den kjente og kjære fortellingen er hentet fra nettstedet debatt.sol.no/node/2483261, debatt.sol.no/node/2483261 og delvis fritt moderert. Takk til ”cooler65” cooler65” som la ut teksten på debattforumet!

S i d e | 39


William Fuglset | En magisk reise

alternativ. At innehaveren der var en venn av ham la han også til, noe som kan være litt av grunnen til det uselviske rådet. Vi takket ham imidlertid varmt, åpnet taket i bilen og satte på Kate Ryans Desenchantee, og lot Mustangen føre oss nordøstover. Knappe timen var gått da Bahia Honda Beach ble passert, og like etter tårnet Seven Mile Bridge opp foran oss. Rainbow-mannen, grei som han var, hadde både tegnet og forklart hvor vennens utleiested lå, og dermed var det små problemer for oss å finne den riktige avkjørselen like etter at den enorme broen var lagt bak oss. Noen forlokkende feriehus var det eneste som skilte den aktuelle plassen fra hovedveien, og vi stanset Mustangen så å si på bryggene. Utleiestedet i seg selv var en liten sjappe, styrt av en nokså kraftig dame som tilbrakte tiden med å kutte opp kokosnøtter mens hun ventet på at turistene skulle leie båtene hennes. Det første hun gjorde da vi kom frem til henne var å påpeke hvor solbrent jeg var, og at jeg måtte ha på meg t-skjorte resten av turen og være forsiktig med sola. Jeg svarte at vikinger som oss ikke er redde for sola, før vi forhørte oss om mulighetene for å leie hver vår vannscooter. De mulighetene fantes imidlertid ikke, fordi hun ikke leide ut vannscootere. Jet-skis derimot, det kunne vi leie. Vi måtte bare vente på at paret som i øyeblikket var kjørende i full fart ute ved horisonten skulle bli ferdig. Hvilket var helt greit for oss. Hun satte på en video om forsvalig kjøring av jet-skis, dro frem en benk vi kunne sitte på, og gikk tilbake til plassen sin utenfor for å kutte opp flere kokosnøtter. Filmen var ferdig ti minutter etterpå, men de to ute i bukta tenkte fremdeles ikke på å nærme seg land, så jeg tok en smakebit av de oppskjærte kokosnøttene og trasket litt rundt på plassen mens Pål satte seg i skyggen i bilen. På den ene bryggen satt det to karer med hver sin fiskestang. Den ene satt i rullestol og var mer eller mindre i sin egen verden, mens den andre satt i en medbrakt stol og fôret pelikanene ved siden av seg med fangsten fra sjøen. Jeg gikk bort til dem. ”Hei,” sa jeg til dem. ”Fine fugler.” Mannen i rullestolen mumlet et eller annet uforståelig, mens den andre karen kikket opp mot meg. Han var godt oppe i årene, hadde på sett en umiskjennelig pensjonistcaps, og med sandaler på føttene. ”De er fantastiske,” svarte han. ”De kommer til meg og ber om mat.” Han snudde seg mot den ene pelikanen. ”Her, ta denne,” sa han til fuglen som om det skulle vært hans egen sønn og kastet en fiskebit i det store nebbet. Så tok han opp en fisk til fra bøtten og kastet den over til meg. ”Gi den til en av dem.” Pelikanene, som tydeligvis stolte fullt og helt på den gamle fiskeren, var mer skeptiske til en fremmed som meg. De vandret litt nervøst rundt, før en av dem samlet sammen nok mot til å S i d e | 40


William Fuglset | En magisk reise

komme mot meg og åpne nebbet så jeg kunne gi ham biten. ”Ser du,” sa mannen. ”De elsker det.” Jeg gav de siste fiskerestene til pelikanene på deling, og snudde meg tilbake til fiskeren. Han var allerede igang med å dra inn enda en fisk på kroken. ”Hvor er du fra?” spurte jeg. ”Connecticut,” svarte han, ganske utydelig, og jeg trengte noen sekunder på å oppfatte hva han sa. ”Aha,” sa jeg da jeg endelig skjønte det. ”Connecticut.” ”Conn-e-ti-cut,” rettet han. ”Alle utlendingene sier det på den måten, men det skal uttales uten c-en.” ”Connecticut,” gjentok jeg, denne gangen på den rette måten. ”Ganske langt nord, er det ikke?” ”Joa,” svarte han mens han dro inn snøret med nok en fisk på kroken. ”Langt nord.” Jeg så på ham mens han kuttet opp fisken og slang bitene mot pelikanene, som tydeligvis var sultne nok til å ta imot den kostnadsfrie maten med takknemlighet. ”Jeg drar ned hit hver vinter sammen med Bob her,” sa han langsomt og pekte på den andre karen i rullestol. ”Vi er her i tre måneder, og sitter her langs bryggene og fisker. Mens det er snø hjemme nyter vi sommeren uten bekymringer. Det er ganske fint.” Han snudde seg mot kompisen. ”Ikke sant, Bob?” Rullestolmannen gryntet et ja til svar. ”Fisken gir vi til pelikanene, og hvert år treffer vi de samme fuglene igjen. Vi er vennene deres,” fortsatte den første. Og det var da jeg begynte å tenke på fortellingen jeg første gang hørte på ungdomsskolen, fortellingen om forretningsmannen som traff på den lokale fiskeren. Visst var forskjellene mange. Jeg er langt ifra noen forretningsmann17, og mannen jeg pratet med var ingen lokal fisker, men en av de mange pensjonistene som tilbringer vintrene i staten; et åpenbart valg når man tenker på klimaet ellers i det meste av landet, spør du meg. Men likevel tenkte jeg altså på fortellingen. Om fiskeren, som avslo idéen fra forretningsmannen, fordi han mente han hadde alt han trengte her og nå. For ikke vet jeg hva mannen (som jeg aldri fikk vite navnet på) gikk glipp av når han og kameraten i rullestolen tilbrakte vintermånedene så langt hjemmefra. Men det virket som om han hadde vært her nede i mange år på rad, og det er helt sikkert store muligheter for at han kunne brukt den tiden enda 17

Selv om jeg i skrivende stund studerer på Handelshøyskolen BI i Oslo, som vel produserer så godt som alle forretningsmenn i landet vårt.

S i d e | 41


William Fuglset | En magisk reise

mer effektivt hjemme - jobbe mer, arbeide med huset, engasjere seg mer i nærmiljøet, eller kanskje finne seg en kone (jeg tviler på at mannen var gift; jeg vet ikke om mange som ikke hadde blitt forarget rarget over at mannen dro fra henne tre måneder hvert eneste år). Men hva er egentlig lykke? Er det virkelig å jobbe så mye som mulig og tjene så mye penger som mulig? For min del virket i alle fall livet som fisker og pelikanenes venn i Marathon som s mer attraktivt. Men jeg tar kanskje feil. For som jeg har sagt før - jeg kan av og til være litt av en sær skapning. Uansett lovet jeg meg selv at jeg en dag, når jeg er gammel og kan se tilbake på et langt og godt liv, da skal jeg vende tilbake til Marathon

Den gamle mannen jeg møtte møtt i Marathon, som gjør livet litt bedre for pelikanvennene sine.

sammen med fiskestangen min og en god venn eller ektefelle. Så skal jeg sitte ved bryggene og fange fisk, og gi dem til pelikanene som venter ved siden av meg, og takker grådig for måltidet. Pål kom bort og vekket meg fra drømmingen. ”De er ferdige nå,” sa han og pekte ut mot jet-skien jet skien som nærmet seg land. ”Er du klar?” Jeg tok en siste fisk fra den gamles bøtte, hev den i den modigste pelikanens nebb, og sa takk for praten til mannen før jeg dro av meg t-skjorta t skjorta og gikk bort for å overta jet-skien fra paret. Pål tok førersetet, jeg slang meg bakpå (vi fikk nemlig ikke hver vår jet-ski, jet men en på deling), og vi kjørte ut mot den store gulfen - fulle av forventinger om å treffe på en delfin, en hvithai, eller et annet individ som vanligvis ikke ikke pleier å tilbringe feriene i Oslofjorden eller kalde, kjedelige Norge for øvrig. En time var vi der ute på bukta, og så verken haier eller delfiner, men koste oss på alle mulige måter ellers. Nå har jeg en følelse av at det kanskje kunne blitt litt for for spennende enn det vi hadde tålt om en hvithai hadde kommet, klar for et måltid, så det var nok best for alle parter at det ble som det ble. Vi la båten til brygga, klatret opp, og hang på plass utstyret tilbake i innehaverens hytte. Vi stresset ikke med ed å komme oss avgårde, men satte på en Coldplay-skive Coldplay skive i Mustangen og lot dørene stå åpne mens vi la klærne på panseret for at de skulle tørke. I mellomtiden, i mangel av noe bedre å gjøre, klatret jeg opp en av palmene og hentet ned tre digre kokosnøtter. Dama S i d e | 42


William Fuglset | En magisk reise

i utleiesjappa ble fra seg av glede da jeg kom til henne med dem, og begynte straks å kutte opp de to første mens hun lot meg beholde den tredje. ”Ta den som souvernir hjem til Skandinavia,” sa hun. ”Dere har vel ikke så mange kokosnøtter der?” Jeg kunne bekrefte at det hadde vi ikke, samtidig som jeg lot være å fortelle henne at man fikk kjøpe kokosnøtter på de aller fleste dagligvareforretningene. Det smaker uansett bedre med ekte vare enn importerte saker, og jeg lyver ikke når jeg sier at en uke senere - da jeg endelig fikk hull på nøtta etter å ha dengt løs på den med hammer og en sylskarp kniv hjemme i Norge - smakte den himmelsk nydelig, og ga meg en deilig ettersmak av solskinnsstaten. Det var med litt tungt mot at vi til slutt satte oss i bilen og Pål startet motoren. Florida Keys var et fantastisk sted, og ingen av oss hadde hatt noe imot å være der en dag eller to til - eller gjerne tre måneder, som min nye venn hadde planer om. Men det hadde vi ikke tid til. Det var blitt lørdag ettermiddag, flyet vårt fra Orlando skulle gå allerede på tirsdagen, og vi hadde bestemte planer om å få med oss mer av solskinnsstaten enn bare det karibiske livet helt sydvest i staten. Blant annet måtte vi få med oss noen av Floridas mange fornøyelsesparker - hvor mange og hvilke var vi ikke sikre på ennå, men vi hadde lest at det fantes en stor en i Tampa på gulfkysten, så planen var å bevege seg i den retningen. Dessuten var Everglades i kikkerten; det var ingen av oss som hadde noe imot å dra på alligatorjakt nå da vi ikke hadde endt opp som haimat i Keys. Derfor fulgte vi nå Overseas Highway i retning nordøst, mens miles-markers dukket opp med jevne og korte mellomrom - nå med tall som stadig økte. Både jeg og Pål var klare over at det sannsynligvis var det nærmeste noen av oss kom paradis her på kloden som vi frivillig forlot - og begge lurte nok stille på hvorfor i all verden vi ikke snudde og slo oss ned ved en dykkersjappe og levde her resten av livene våre. Jeg har i alle fall lovet meg selv å komme tilbake, tenkte jeg trøstende for meg selv mens Mustangen la kilometerne bak seg. *

Tour Diary: 2.9.08 - ca. 4.40 pm, ET Jada, bare gni det inn. Vi nærmer oss fastlandet igjen nå; hvert øyeblikk passerer vi Key Largo, og da tar det ikke lenge før vi mister det siste synet av det karibiske hav på høyre side og mexicogulfen på den høyre. Som liksom bare for å understreke at vi har forlatt Florida S i d e | 43


William Fuglset | En magisk reise

Keys begynner det å skye over nå. Skydekket kommer inn fra nord, men jeg håper virkelig ikke at vi får det regnet værmeldingen har lovet oss så lenge. Hver eneste kveld her nede er det meldt regn for området vi skal være i neste dag, og hver eneste morgen har vi våknet opp til sol og klar himmel, men nå ser det stygt ut. Og greit nok; det viktigste var at det var sol på Atlantis-dagen og dagene vi har hatt i Keys, men jeg sier ikke nei takk til flere dager med sol, selv om kroppen min for lengst har skaffet seg andregrads forbrenning. Null stress med det, når alternativet er en kald vinter i Norge.

Men ok. Florida Keys er historie, vi må se fremover. Vi kommer ikke til å kjøre lenge i kveld, gårsdagens hotelljakt fristet ikke til gjentakelse, så vi kommer til å finne et hotell enten i Miami-området eller et sted mellom Miami og Naples. Vi har bare to hele dager igjen her nede, og de skal utnyttes fullt ut. I kveld eller i morgen blir det alligatorjakt (jeg er fryktelig kin på å se en alligator eller to mens jeg er her nede, og helst i vill tilstand), vi må finne en shopping mall og få handlet litt mens vi er her, vi må sjekke ut noen fine fornøyelsesparker, og dessuten er det jo fine strender på gulfkysten også det går an å utforske. Jeg gleder meg videre jeg, og skulle bare ønske vi hadde enda litt bedre tid når vi først er her. Virkelig, jeg kan ikke få beskrevet nok hvor utrolig dette stedet er - spesielt Keys.

Der dukket ”Key Largo”-skiltet opp forresten; det nærmer seg slutten på eventyret vårt på Overseas Highway. Jeg tror kanskje vi bør stoppe og lukke igjen taket på Mustangen vår, skyene over oss begynner å se faretruende våte ut.

Det var fint å møte deg, Keys, vi ses garantert igjen - det har jeg lovet meg selv. På gjensyn!

S i d e | 44


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 6: Om Alligator Alley og alligatorer generelt *

“So we stand at the crossroads of highroads and all roads, and I’ve got a feeling it’s right.” Travis - Love Will Come Through (2003) *

V

i trodde vi hadde lært. Vi trodde vi aldri mer skulle lete etter overnattingssted i Floridas dunkle mørke med potensielle rans- og drapsmenn bak ethvert hjørne. Vi tok skammelig feil.

Etter at vi var ute av the Overseas Highway hadde vi fortsatt nordover, og det var blitt ganske sent på ettermiddagen da vi kunne se flyene på vei mot flyplassen i Miami passere like over hodene våre. Regnet jeg hadde ventet på dukket opp, for første gang på turen, og taket var på plass i Mustangen. Det var bare noen dråper, og vi klaget ikke - skulle vi først få regn var dette tross alt det beste tidspunktet å få det på. Inne i bilen var temperaturen behagelig, musikken - for øyeblikket Don Henleys Boys of Summer - dundret gjennom høytalerne, og to solbrente nordmenn diskuterte hva deres neste trekk skulle gå ut på. ”Det begynner snart å bli mørkt,” sa Pål. ”Du bestemmer - skal vi finne et hotell her ved Miami eller skal vi kjøre litt lenger og finne ett nærmere Everglades?” Ingen av oss var innstilte på å la det bli mørkt før vi fant et hotell. På en annen side hadde vi brukt lang tid før vi hadde kommet oss avgårde fra idyllen ved Marathon, og vi ville helst komme oss så nære Everglades som mulig så vi slapp å bruke enda mer tid på å komme oss dit neste morgen. Om vi begynte å kjøre mot Miami nå, på jakt etter et hotell, ville flere av morgentimene neste dag gå med på veien. ”Jeg syns vi skal fortsette mot Everglades,” sa jeg. ”Vi har fortsatt en halv time på oss før det blir mørkt, har vi ikke det? Vi bør klare å finne et hotell på veien innen det?” S i d e | 45


William Fuglset | En magisk reise

”Joda,” svarte Pål. ”Ok, vi gjør det.” Jeg dro opp kartet og studerte veien videre. ”Se her,” sa jeg, og slo på lyset i bilen. ”Det er ikke lenge før vi tar av til Alligator Alley.” ”Alligator Alley?” ”Navnet på veien som går fra Miami til Naples. En lang, nesten helt rett strekning.” ”Hvor lang?” ”Jeg er ikke sikker. Men over 100 miles i alle fall ser det ut som. Men langs Alligator Alley finnes det sikkert drøssevis av hoteller, tror du ikke?” ”Joda.” Akkurat da kjørte vi forbi avkjørselen til en rekke hoteller. Vi kikket på hverandre. ”Vi fortsetter,” sa Pål, og Mustangen satte farten opp - på vei mot Alligator Alley og alle hotellene som ventet oss der. Foran oss dukket det opp en bomstasjon, og den vanlige avgiften ventet. Vi var allerede blitt vant til at avgiftene var til å leve med i denne staten; variasjonene fra 25 cent til én dollar var langt mer komfortabelt enn de 20 eller 30 kronene det koster å passere tollstasjonen hjemme i Norge. Jeg fant frem noen småmynter og gav dem til Pål. Tre minutter senere skvatt Pål til. ”Hva er det?” spurte jeg. ”Så du det ikke?” ”Hva da?” ”Det skiltet.” Jeg snudde meg, selvfølgelig helt uten grunn. Skilt merket på begge sider forekommer like sjeldent i USA som i Norge. Pål kikket nervøst på bensinmåleren. ”På skiltet som vi akkurat passerte...” begynte han. ”Jeg er sikker på at det sto no turning point på det. Jeg så ikke hvor mange miles det sto. Men...” ”Men...?” ”Jeg tror det var tre-siffret.” Det ble stille i bilen noen sekunder. ”No turning point,” gjentok jeg. “Det betyr...” ”Du vet hva det betyr. At det ikke går an å snu.” ”Det kan ikke stemme,” sa jeg, men jeg kjente at pulsen begynte å stige hos meg også. ”Det må jo gå an å snu et eller annet sted, det kan ikke være over 100 miles der veien går rett fram S i d e | 46


William Fuglset | En magisk reise

uten noen som helst avkjøring. Det må jo være en bensinstasjon, et eller annet.” ”Sjekk boka,” sa Pål, og jeg hentet den frem fra baksetet. Jeg fant imidlertid ingenting. Alligator Alley var nevnt, men det sto ikke noe om verken hvor lang den var eller om det virkelig var sant det vi begynte å frykte. Om vi måtte fortsette på den samme veien i over 100 miles uten muligheter til å fylle bensin - og langt mindre å snu - kunne det bli spennende å se om vi rakk å komme frem til sivilisasjonen igjen før bilen stoppet opp og vi ble stående i veikanten denne mørke lørdagskvelden. Med tanke på rådene vi hadde fått fra både reisehåndboka og av Brian på flyet angående kjeltringer langs motorveiene virket det som en lite optimal situasjon å havne i. Og det var en god stund siden vi hadde fylt bensin. ”Hvor mye har vi igjen på tanken?” spurte jeg, og Pål tok en ny titt på måleren. Rynkene poppet frem i panna hans. ”Ikke så veldig mye.” Han smilte nervøst. ”Det gjør meg ingenting om det dukker opp en bensinstasjon bak neste sving, for å si det sånn.” ”Det kan jo hende vi tar feil,” svarte jeg med det muntreste tonefallet jeg klarte å dra frem i et dårlig forsøk på å holde motet oppe. ”Du misforsto helt sikkert det du leste. Ingen grunn til panikk.” Pål snøftet. ”Jeg har ikke panikk. Snakk for deg selv.” Men kvarteret senere var det ikke så mye å misforstå. Kvelden hadde blitt mørk, og det eneste som var å se var lysene langs motorveien som strakte seg i en rett linje fremover. Vi hadde ikke passert én avkjørsel. Radioen spilte Fergies Clumsy, mens brødrene Fuglset så for seg hvordan det ville være å ende livet sitt på motorveien i Florida, skutt av ranere etter at bilen hadde sluppet opp for bensin. Det faktum at vi fortsatt hadde bensin på tanken og at det hele faktisk kunne ende godt hjalp ikke mye på optimismen. ”Det er ikke sikkert vi får noen begravelse en gang,” sa jeg. ”Når vi blir skutt kan det jo hende de dumper oss i buskene ett eller annet sted, og da blir vi sikkert aldri funnet. Trist skjebne. Har vi nok bensin?” ”Du har spurt om det seks ganger det siste kvarteret nå, og jeg vet ikke,” svarte Pål. ”Det kommer an på hvor lenge vi må kjøre, og det vet vi jo ikke. Dessuten blir vi funnet. De vil jo bare komme seg vekk etter at de har tatt pengene våre, og da gidder de jo ikke å drasse oss langt vekk for å dumpe oss. Med mindre de legger oss i bagasjerommet sitt, da. Da blir det verre.” ”Jeg vil ha begravelse,” fortsatte jeg. ”Tenk for en nedtur det er å ikke ha begravelse. Også S i d e | 47


William Fuglset | En magisk reise

skal jeg ha fin musikk i den, sånn at alle kan minnes hvilken fin kar jeg egentlig var.” ”Fin kar?” ”Fin kar, ja. Hører du dårlig?” ”Å, nei.” Jeg kikket ut gjennom vinduet på veien foran oss, og plutselig hoppet hjertet mitt to hakk. ”Herrejemini!” ”Hva?” ”Ser du ikke bilen der framme? Den står i veikanten og blinker med nødlysene. Det var det, nå blir vi skutt.” Nå så Pål den også, og tråkket på gasspedalen. Det var nemlig nettopp dette vi var blitt advart mot. Den vanligste måten å bli overfalt på i Florida er når godtroende turister stopper for noen en stakkars bilhavarist i veikanten. Om man syns like synd på stakkaren idet man får stukket en pistol opp i ansiktet med det samme motoren slåes av er uvisst, men faktum er i alle fall at mang et menneskeliv har endt opp i grøftekanten i Florida. Sjansene for at en mann, uansett hvor ondt og forherdet hjertet hans måtte være, klarer å stoppe en bil som passerer i godt og vel 100 km/t er vel egentlig relativt små. Det påvirket imidlertid ikke adrenalinkicket vårt på noen som helst måte annet enn at det skjøt i været i det øyeblikket vi kjørte forbi de blinkene lysene. ”So long, sucker,” ropte jeg høyt da jeg var sikker på at ingen kunne høre meg gjennom de relativt godt polstrede bildørene. ”Finn noen andre å drepe, son-of-a-bitch.” ”Det er egentlig ganske sprøtt,” skjøt Pål inn. ”Hva da?” ”Den typa som sto der. Enten har han virkelig fått et motorstopp, alene på motorveien, som ikke akkurat er den tryggeste stedet en bil bør stoppe. Eller så var han faktisk en som bare ventet på at noen skulle stoppe for ham, så han kunne ta pengene deres etter å ha skutt dem iskaldt ned. Det er ganske sprøtt.” Jeg funderte på tanken. Enten det var det ene eller det andre var jeg forsåvidt glad for at jeg ikke var i hans sko akkurat nå. ”Det er ganske sprøtt,” istemte jeg. Jeg la meg bakover i setet, tok frem en cola zero som en gang hadde vært iskald, og prøvde å tenke positive tanker. Et blikk på den stadig synkende bensinmåleren gjorde den oppgaven en tanke vanskeligere.

S i d e | 48


William Fuglset | En magisk reise

Men tross alle dystre utsikter kom vi oss helskinnet gjennom US 75, Alligator Alley. Både Pål og jeg trakk opp til flere lettede sukk da en Shell-stasjon etter langt og lenge dukket opp foran oss, og med full tank på bilen var det eneste som gjensto å finne et sted å sove for natten. Vi fant et middels hyggelig motell i utkanten av Naples, godtok uten å nøle en forholdsvis stiv pris på godt over 100 dollar, og slo oss til ro etter å ha intatt en matbit på den lokale Taco Bell’en. ”Det her må du ikke fortelle om til mamma,” sa Pål da vi hadde lagt oss på hver vår seng. ”Hun kommer til å drepe oss hvis hun får vite hva vi har begitt oss ut på idag.” ”Vel, om hun er nervøs for at noe skal skje med oss er det lite logisk at hun ville drept oss,” svarte jeg. ”Men du har rett. Hun vil drepe oss. Sov godt.” ”Sov godt.” * Den lille regnskuren var borte neste dag, og som vanlig strålte solen i all sin prakt - dog omkranset av noen flere skyer enn vanlig. Frokost på motellet kunne vi bare glemme, fikk vi beskjed om, og dermed fant vi en koselig kafé et sted i nærheten. Gjennomsnittsalderen for kundene på den aktuelle kaféen sank ikke spesielt drastisk idet vi entret inngangsdøren, rett og slett fordi det var alt for mange pensjonister til stede til at to ungdommer kunne gjøre noen nevneverdig forskjell på noen statistikker18. Vi fordøyde imidlertid eggerøren i ro og mak, svarte alle merkelige blikk vi fikk med smil tilbake, og gjorde oss klare for dagens eventyr. 10. februar var mammas fødselsdag, og jeg sendte henne en tekstmelding.

”Gratulerer med dagen! Her er livet fint som alltid, i dag har vi en avtale med noen alligatorer i Everglades. Kos deg i kveld! Love!” Vi hadde nemlig bestemt oss for å oppdage det virkelige Everglades. Målet var å treffe på en alligator i vill tilstand, noe som ikke burde være noen umulig oppgave i denne delen av staten. Mustangen satte avgårde med retning mot Everglades National Park, og vi hadde ikke kjørt lenge da et skilt reklamerte for ”Swamp Safari, 1 mile ahead”. Tiden var som vanlig ikke på 18

Spesielt gjorde en gammel mann inntrykk på meg. Han måtte være godt oppe i 70-årene, antakelig en gammel Vietnam- eller Korea-veteran, og så ut til å kose seg med selskapet denne morgenen - to jevnaldrende kvinner ved hver sin side av seg. Det manglet egentlig bare en danskebåt for at situasjonen ville vært komplett. Men de har jo ikke danskebåter i USA, kom jeg på senere.

S i d e | 49


William Fuglset | En magisk reise

vår side på denne nne turen, for aller helst ville vi komme oss til Tampa før dagen var over, så vi bestemte oss derfor for å sjekke stedet ut først som sist. Antakelig kunne vi få mer action for pengene om vi dro litt lengre inn i nasjonalparken, men det var alligatorer vi ville se. Fantes de her var det godt nok for oss. Hovedbygget lå idyllisk til, ved siden av sumpen og en liten brygge. Det lå ingen båter ved brygga, og vi gikk inn i bygget, som så akkurat ut som jeg hadde forventet. T-skjorter T med alligatorer på ryggen gen hang over alt, og for bare 20 dollar kunne jeg kjøpe en liten, søt alligatorbamse. Jeg lot det være. Pål snakket med innehaveren og ble enig om en levelig pris mens jeg kikket meg om, og vi fikk beskjed om å vente i en knapp halvtime på at båten som allerede var ute skulle komme tilbake. ”Tror du vi får se alligatorer?” spurte jeg

En av alligatorene vi traff ved svampsafarien.

mannen bak disken. ”Yep,” bekreftet han med et overdrevent nikk. ”Er det mange av dem her?” ”Gå ut på verandaen og sjekk.” Han pekte på en sidedør, og jeg trakk ut på den lille terrassen. Og sannelig, ute i den lille elva lå det to alligatorer med hodet så vidt stukket over vannet. De så ikke ut til å ha det travelt, det virket som om de nøt det deilige været like mye som jeg gjorde det. Stille og rolig lå dee der, og det tok noen sekunder før jeg fikk øye på den tredje alligatoren. Den kravlet sakte opp på land, med retning mot en stakkars fugl som så ut til å ane fred og ingen fare. Et øyeblikk trodde jeg at vi skulle få være vitner til et spektakulært alligatorangrep, alligatorangrep, men dyret la seg ned i sola og døste, med fuglen bare noen få meter unna. Synet av det fantastiske dyret fikk meg til å grøsse på ryggen, enda så deilig temperaturen var. Det er ikke oppspinn når de sier at dette er det nærmeste man kommer en e dinosaurus; skjellene på kroppen får deg virkelig til å tenke 70 millioner år tilbake i tid. Jeg knipset bilder i ett sett med kameraet. Med et la jeg merke til summingen av en motor. Først langt unna, men som kom nærmere og nærmere, og jeg skjønte at det var vår tur til å oppleve safari i Everglades’ sumper. Da den rundet en sving og kom til syne så jeg til min store fornøyelse at det var en av disse klassiske sumpbåtene med en motor som minnet meg mest om en gedigen vifte. Spent tok vi plass, og S i d e | 50


William Fuglset | En magisk reise

snart var vi på vei inn i en labyrint av en sumpelv. Guiden vår for dagen var en kolloss av en mann med oransje genser og en kort shorts. Ansiktet var solbrent, og jeg tviler ikke et sekund på at han hadde tilbrakt hele sitt liv i denne delen av Florida. Sumpene kjente han i alle fall bedre enn sine egne bukselommer. ”Er dere tyskere?” spurte han mens han navigerte båten gjennom smale elveleier. ”Dere ser tyske ut.” Pål fortalte at vi ikke var tyskere, men at det ikke var langt unna heller. ”Norge?” brøt guiden ut. ”Skandinavia?” Så kneppet han genseren godt igjen og ristet skjelvende med skuldrene. ”Alt for kaldt for meg.” Jeg humret for meg selv. For kaldt for meg også, tenkte jeg. Båtturen varte i en time, og vi fikk se mye interessant. Fugler jeg aldri har sett før, landskap jeg har sett enda mindre av, og jeg konstaterte at jeg tror på de som sier at man er fortapt dersom man strander ute på et sted som dette. Kameraten vår ved spakene kunne forresten bekrefte det siste. ”I forrige måned var det en mann som var ute med båten sin her i nærheten,” fortalte han. ”Båten fikk motorstopp, og ikke vet jeg hva han tenkte på. Vi fant ham i alle fall tre dager senere - han hadde sunket så langt ned i kvikksanden så bare toppen av hodet var synlig.” Han ristet på hodet. ”Det er kvikksand her, vet dere. Farlig å begi seg ut på.” Vi nikket, og jeg håpet egentlig at han kunne båtførerfaget sitt godt nok til at det aldri ville bli aktuelt for oss å trampe Lacoste-skoene ut av båten før den var trygt fortøyd ved brygga. Den eneste skuffelsen ved båtturen var at vi ikke fikk øye på noen alligatorer. Vel, der lyver jeg litt; etter langt og lenge kom vi til et sted der dyrene var observert for ikke lenge siden, og jammen lå det ikke en liten alligatorunge der og ventet på oss. Om blikk kunne drepe ville vi vært døde for lengst, hele gjengen, den lille rakkeren så nemlig ikke særlig vennlig ut der han (det var en hannkjønn, bekreftet vår solbrente venn) lå. Men han positerte i alle fall en liten stund for oss, før jeg gikk lengre frem i båten for å få noen gode nærbilder av ham. Da var det tydeligvis nok; han forsvant inn i sumpen - sannsynligvis for å fortelle moren sin at det var noen norske turister her i nærheten som kunne bli et lett måltid denne formiddagen. Dermed ble den lille skapningen det eneste vi så av alligatorer denne turen, men alle de alle inntrykkene var verdt pengene. Da båten lå trygt ved brygga takket vi guiden for turen, og satte oss på nytt inn i Mustangen - nå på vei nordover. S i d e | 51


William Fuglset | En magisk reise

Og den lille skuffelsen over ikke å ha kommet nært nok på alligatorene forsvant helt da vi så en grønn, kjent skikkelse i en elv like ved veikanten etter noen minutters kjøring. Bilen ble parkert, vi kom oss så nære det gikk an, og fikk bekreftet at at det virkelig var en alligator som lå der, bare tolv-femten femten meter fra oss. Vi lot oss fascinere av synet, og selv om Steve Irwin ville snudd seg i graven om han så oss da, plukket både Pål og meg opp litt smågrus fra bakken og prøvde å treffe dyret - i et desperat og barnslig forsøk på å vekke uhyret til live. Ingen av oss traff imidlertid, og jeg tviler vel egentlig på om det ville ha hjulpet noe særlig om vi faktisk hadde lyktes. Personlig blir jeg ikke mer enn småirritert om noen treffer meg med noenn sandfnugg, og effekten var nok ikke akkurat

sterkere

med

smågrus

mot

Swamp life, uten en eneste alligator å se.

alligatorskinn. Vi trasket vekk og lot krypdyret ligge i fred. Det nærmet seg slutten på turen. Vi hadde sett en romferge bli skutt opp fra Cape Carnaveral, vi hadde opplevd karibisk karibisk klima i Florida Keys, vi hadde tilbrakt kveldene på farefull ferd langs Alligator Alley - og nå hadde vi også sett alligatorene på nært hold i villmarken. Nå måtte ferden fortsette, stadig nordover. Vi hadde fortsatt en hel dag pluss en formiddag som m skulle utnyttes til det fulle. På veien overveide vi flere steder hvor vi kunne parkere Mustangen og få oss en dukkert i mexicogulfen; vi kjørte oss faktisk vill i nærheten av Sarasota etter at en vennlig politimann hadde gitt oss et tips om en nydelig nydelig strand. Vi ga opp, og fortsatte mot målet. Tampa ventet.

S i d e | 52


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 7: Ybor City

*

“So many adventures couldn’t happen today, so many songs we forgot to play. So many dreams are swinging out of the blue, we let them come true.” Alphaville - Forever Young (1984) *

V

i gav dem ostehøvelen, vi gav dem bindersen. Vi oppdaget vinland, og vi lot Jan Thomas operere fritt i dette fantastiske vinlandet - i alle fall for en liten periode. «Look to Norway» sa president Roosevelt, og vi har gitt dem gode grunner til å

gjøre nettopp det. Og på en bensinstasjon i Tampa fant jeg ut at amerikanerne fortsatt lar seg påvirke av skandinaviske impulser. For selv om snusen så definitivt ikke er norsk glimtet det med ett en følelse av å være hjemme igjen da jeg så det store skiltet reklamere for «the new tobacco way - BUY SNUS!» på utsiden av BP-stasjonen sent på kvelden den 10. februar. Joda, det er svenskene som startet å putte tobakken under overleppene (i alle fall i den nåværende formen19), men vi fulgte da godt etter. Og nå hadde altså snusfeberen til slutt spredd seg til Florida, flere år etter at annenhver nordmann har godtatt og ignorert sannheten om at snusing fører til kreft - og at det er mye mindre sexy enn det de tror selv. Selv kjøpte jeg ingenting på tross av den innbydende plakaten, men nøyde meg med en ny dose med cola light og litt haribo. Det skulle faktisk gå enda noen måneder før jeg selv ikke kunne klare meg uten min daglige dose med svart tobakk under leppa. Om det var reklameskiltet i Tampa som førte til avhengighetsdannelsen vites ikke, men jeg håper amerikanerne tar med advarslene på undersiden av boksen som vi har her hjemme. At snus er avhengighetsdannende er det nemlig ingen tvil om.

19

Snus, eller snuff, kom faktisk til det franske hoffet allerede på 1500-tallet, melder Wikipedia.

S i d e | 53


William Fuglset | En magisk reise

Men nok om snus. Det var en helt annen type tobakk som skulle gjøre stedet vi nå var på vei til kjent utenfor Tampas bygrenser. Eller - på vei til er et vidt begrep; vi hadde sjekket inn på et brukbart hotell (mer enn brukbart forresten, Hampton Inn var både sentralt, billig, og av god standard - et av våre klokeste valg av hoteller på hele turen, prisen tatt i betraktning), og fant ut at vi kunne sjekke ut byen når vi først var på plass. Dermed hadde vi begitt oss ut i mylderet av trafikk som pågikk selv om det begynte å bli sent på kvelden, uten å ha noe bestemt mål for øyet. Skjebnen ville ha oss til Ybor City. På 1880-tallet var Tampa en isolert liten landsby med mindre enn 1000 innbyggere. Økonomien var dårlig, men ikke desto mindre ble en jernbanelinje lagt innom byen. Det vakte oppmerksomheten til en viss Vicente Martinez Ybor. Ybor var en spansk sigarprodusent som hadde flyttet virksomheten sin fra Cuba til Key West i 1869 på grunn av politiske uroligheter. Key West var imidlertid intet perfekt sted for sigarproduksjon, og den spanske forretningsmannen så seg om etter bedre alternativer. Valget falt på Tampa, og for å lokke arbeiderne hit gav Ybor seg i gang med å bygge hundrevis av små hus for å ta imot de kommende arbeiderne. Og de kom. I løpet av århundreskiftet hadde Tampas innbyggertall steget til nesten 16.000 mennesker, først og fremst på grunn av Ybors initiativ. I mellomtiden hadde flere andre sigarprodusenter fulgt etter Ybor og slått seg ned på vestkysten av Florida, noe som gjorde Tampa til det store senteret for sigarproduksjon i denne delen av USA. Vi hadde kjørt rundt i noen minutter, og ante egentlig ikke hvor vi verken var på vei eller hvor veien tilbake til hotellet var, men med ett skiftet i alle fall omgivelsene rundt oss; det hele ble litt mer 1800-tallsstil, uten at det var negativt i det hele tatt. Det hele så nemlig skikkelig kult ut. Et skilt fortalte oss omsider hvor vi var, jeg fant frem reisehåndboka og slo opp sidene som omhandlet Ybor City. Den gylne tiden i Ybor Citys historie var først og fremst de første tiårene av 1900-tallet. Tusenvis av innbyggere slo seg ned og gjorde nabolaget til en stolt blanding av cubansk, spansk, italiensk og jødisk kultur. Det oppsto et velferdssystem som datiden egentlig bare kunne drømme om, der en liten del av hver enkelts lønn ble investert i gratis bibliotek, utdanningsprogram, idrettslag, S i d e | 54


William Fuglset | En magisk reise

restauranter, sosiale tilbud og ikke minst et gratis legetilbud - ikke bare for den som betalte, men også hele familien hans. Alt førte til fremgang i Ybor City, helt frem til 1929 - et år da det ble produsert 500 millioner sigarer i byen. 1929 var også året da Wall Street gikk på sitt berømte krakk, krakket som betød begynnelsen på slutten også for Ybor City. I alle fall for sigarproduksjonen. Byen var nemlig fortsatt en perle, noe vi merket da vi hadde satt fra oss Mustangen (på et sted vi ikke ville garantere for dens sikkerhet, men hvor vi likevel gamblet på at den fikk stå i ro noen få timer). Derfra tok vi beina fatt, og oppdaget en bydel full av sjarm og gamle minner. Vi passerte en hel rekke fortausrestauranter og -puber, puber, og dessuten flere museer (som selvfølgelig var stengt for kvelden - klokka tikket stadig mot midnatt). Det var et yrende uteliv, folk la seg tilsynelatende sent i Ybor Ybor Citys sentrum. Bildet er gjengitt etter vilkårende gjeldende for Creative Commons Attribution 3.0.

City. Det var hyggelig stemning ng overalt, og vi ble

gående rundt i den lille bydelen i over en time mens vi lot oss fascinere av alt stedet hadde å by på. Noen steder satt folk og fulgte med på en baseballkamp mens praten stadig steg etter hvert som ølglassene ble fylt opp på nytt. Særlig Særlig flott var en gammel bygning som så ut til å være midtpunktet i byen, og som jeg senere fant ut av var ”Ybor Square” – en tidligere sigarfabrikk som var blitt forvandlet til et attraktivt kjøpesenter med souvernirbutikker, spisesteder og antikvariater. Like ved siden av Ybor Square fant vi til slutt det som virket som en innbydende pub, men kom ikke langt. På utsiden sto en dørvakt, og smilet hans var ikke vennlig i det hele tatt. ”Her er det 21 års aldersgrense,” sa han, og blikket hans valgte av en eller annen grunn å fryse på meg. ”Null problem,” svarte Pål, noe som selvfølgelig var en åpenbar løgn. Hadde vi dratt et år senere hadde det virkelig ikke vært noe problem, men jeg manglet fortsatt det ene året på alderen som ville slippe meg inn på p ”Fuma Bella”. ”Har dere legitimasjon på dere?” ”Jeg har sertifikatet mitt, men resten har vi lagt igjen på hotellet.” S i d e | 55


William Fuglset | En magisk reise

”Synd for dere. Guttungen slipper ikke inn.” Pål så på meg, og jeg gjengjeldte blikket hans. Vi tenkte begge på det samme, dog kanskje av ulike årsaker. Pål var både sulten og tørst og ville banke opp den hovne dørvakten for å kunne innta et dyrt, men velsmakende måltid. Selv hadde jeg lyst til å gi frekkasen en på nesa fordi han hadde kalt meg ”guttunge”. ”Han er 22. Det ser du vel?” sa Pål og prøvde å gå inn, men dørvakten stoppet ham. ”Ser jeg ut som jeg er over 21?” spurte han. ”Ja.” ”Vel, det er jeg ikke. Så kom dere vekk.” Det var åpenbart en løgn, han så ut som han var nærmere 30 enn 21, men kunne vi lyve så kunne vel han det også. Vi antok viselig nok at det ikke ville være et godt trekk å påkalle politiets oppmerksomhet til stedet bare fordi vi var sultne, og trakk til slutt vekk. Den følgende depresjonen som ble innledet med børskrakket i 1929 rammet Ybor City, som tidligere nevnt, svært hardt. Den vanlige mannen i gata foretrakk å røyke billige sigarer istedet for sigarene fra Ybor City som garanterte høy kvalitet (og ditto pris), og produsentene svarte med å kutte ned kostnadene. Sigarene som tradisjonelt var blitt håndrullet ble nå produsert av maskiner, og flere og flere mistet jobbene sine i Ybor City. Dermed sviktet arbeiderne byen, og dro andre steder for å finne sitt livsgrunnlag.20 Bydelen besto likevel, på tross av at det nærmest ble som en spøkelsesby å regne - mot slutten av 1970-tallet var det færre enn tusen mennesker som regnet Ybor City som sitt hjemsted. Senere satte man imidlertid i gang omfattende restaureringsarbeid, og de gamle produksjonsstedene ble omgjort til puber, barer og restauranter - og den gamle stemningen var tilbake, noe vi altså merket denne sene søndagskvelden. For selv om ingenting kunne måles opp imot opplevelsen i Florida Keys var Ybor City virkelig et sted jeg fort ble forelsket i. Nok en perle var besøkt, denne gangen en perle jeg ikke visste fantes en gang. Men behandlingen fra dørvakten, kombinert med en stadig økende følelse av sult, gjorde at vi fant tilbake til hjørnet hvor vi hadde satt fra oss Mustangen. Overraskende nok sto den fortsatt der, uten en eneste ripe i lakken, og vi fortsatte jakten på 20

Jeg for min del er sikker på at folk dro fra byen på grunn av behandlingen de fikk der, i alle fall om de mottok den samme behandlingen på 1930-tallet som jeg fikk av dørvaktene nesten åtti år senere. «Guttunge» - pføy, har du hørt maken til tullprat?

S i d e | 56


William Fuglset | En magisk reise

et måltid. Det var vanskelig nok på dette tidspunktet av døgnet på en søndag, og vi endte til slutt opp på en liten hamburgerbar bare noen minutter unna hotellet vårt. En forholdsvis luguber burgersjappe, skal det legges til, og maten var så som så. Men alt ble slukt, og vi var om ikke annet gode og mette da vi endelig kom tilbake til hotellet. *

Tour Diary: 2.10.08 - midnight Jeg kan ikke la være å tenke på stedet vi nettopp har vært på uten å bli litt nostalgisk. I Ybor City har familier blitt til. Små barn har vokst opp, med en drøm om en gang komme seg vekk fra arbeiderlivet, tjene deres egne formuer, bli mektige mennesker. Uten hell, i alle fall for de fleste av dem. De vokste opp, begynte å jobbe i fabrikkene, akkurat som foreldrene. Dag ut og dag inn rullet de tobakk, uten variasjon, og uten å komme seg videre. Stuck in a moment they couldn’t get out off, for å sitere U2. Hvor ble det av Amerika, mulighetenes land? Var det til ingen nytte? Fikk de aldri betalt for jobben de gjorde, uten den lille lønnen som tikket inn hver måned? Jeg kan ikke få meg til å tro det. Kanskje det til og med betød mer enn de kunne forestille seg? En dag sa det stopp. Arbeiderne måtte fjernes, inn kom maskinene som overtok arbeidene deres. Plutselig måtte man flytte, finne seg et nytt arbeid, noe som helt sikkert ikke var lett når det eneste man hadde av yrkeserfaring var å rulle endeløse pakker med tobakk. Alt så dystert ut. Så hvordan sluttet egentlig denne historien? Depresjonen kom og gikk, og krigen overtok før USA igjen var tilbake på sporet. For var det ikke det de var? De sendte mennesket til månen, som var et lite skritt for Neill Armstrong, men et kjempesprang for menneskeheten, og ikke minst for amerikanerne selv. Den kalde krigen tok slutt, og man kunne se fremover. Mot gyldne tider. Kom de noen gang, de gyldne tidene? Vi europeere rakker ned på dem, vi kan ikke forstå hvorfor de er i Irak, økonomien deres er ustabil, fattigdommen er stor. Men jeg tror fortsatt på den amerikanske drømmen. Jeg tror at USA er mulighetenes land. At de fortsatt vil være supermakten i verden i fremtiden som de er nå. Jeg håper bare at generasjonen som snart skal ta over ikke bruker den makten på den samme måten som den ble brukt på besteforeldrene deres. Jeg håper at morgendagens amerikanske barn kan vokse opp med en drøm som kan bli til realitet. At det ikke bare blir med drømmen, som det ble for de mange arbeiderne for hundre år siden. At man aldri glemmer besteforeldrene, som levde et helt liv i Ybor City for at barnebarna en gang kunne forandre landet. Og gjøre drømmen til S i d e | 57


William Fuglset | En magisk reise

virkelighet.

* Fra rommet vårt kunne jeg se skyskraperne lyse opp byen, og sannelig kunne jeg også skimte lysene fra Ybor City langt borte. Det måtte være Ybor City, retningssansen min kunne ikke svikte meg så galt. Og jeg tenkte på denne staten, som har opplevd en forandring større enn kanskje noen annen stat de siste hundre årene. Små arbeiderbyer er blitt til gigantiske byer, et stykke indianerland er blitt det mest ettertraktede turistmålet i hele USA. Ikke minst på grunn av fornøyelsesparkene. I morgen var vår siste hele dag i Florida. Det var på tide å sjekke dem ut.

S i d e | 58


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 8: Fornøyelsesliv *

I wish I could travel in the sun, around the whole earth just once. To see the treasures in distant lands, the beauty of you’re creating hands. Daniel Benjamin – Beautiful (I Love You) (2006) *

J

eg har aldri vært noen mester på å stå opp tidlig. Jeg er et utpreget B-menneske, og hadde det ikke vært for at betegnelsen ikke finnes, ville jeg nok blitt klassifisert som både en C- og en D-person om morgenene. Selv som student er det sjeldent jeg kommer

meg opp før tolv på formiddagen, utenom når jeg er hjemme hos mor og far. Da blir jeg jaget opp klokken elleve, om nødvendig med vann som middel. Turen vår til Florida var imidlertid et sjeldent unntak. Som du har kanskje har registrert av tidligere skriblerier kom vi oss opp klokken åtte så godt som hver eneste morgen. Onde tunger vil si at det var på grunn av tidsforskjellen (når klokken passerer åtte om morgenen i Florida er den allerede to om formiddagen i Oslos gater) at vi var såpass spreke om morgenen, og det faktum at heller ikke Pål kan betegnes som noe A-menneske taler ikke akkurat imot den påstanden. Men jeg velger å la være å tro dem. Istedet velger jeg å tro at ønsket vårt om å få så mye ut av den amerikanske solen som mulig inspirerte oss til å være våkne og opplagte på et så ugudelig tidspunkt som åtte om morgenen egentlig er. Uansett hva grunnen var; mandag 11. februar var intet unntak. Vi visste på forhånd at fornøyelsesparken ”Busch Gardens Afrika” lå i Tampa, og siden reisehåndboka påsto at Floridas største berg-og-dal-bane fantes der, valgte vi å droppe de mer kjente parkene i Orlando og heller finne ut av om dette kunne gi oss valuta for pengene. Og siden vi visste at køene i disse parkene ofte kan være av det mer ubehagelige slaget ville vi unngå i alle fall én av dem: inngangskøen. Derfor sto vi opp til vanlig Florida-tid også denne dagen, registrerte at på Hampton Inn S i d e | 59


William Fuglset | En magisk reise

serverte erte man, i motsetning til krypinnet krypinnet i Naples, frokost om morgenen (som om ikke hotellet var fint nok fra før!), og spiste oss gode og mette før vi la ut på den lille kjøreturen mot Busch Gardens. ardens. Nok en gang strålte solen, og siden dette var vår siste hele dag på amerikansk jord kunne jeg konstatere at været hadde vært på vår side denne turen. Mer enn kanskje noe annet er Florida kjent for sin fornøyelsesparker. Selvfølgelig er Disney World den mest kjente. Siden parken åpnet i 1971 har den hatt millioner av besøkende fra verden over, og det er vel heller ikke så rart - for Disney World er ikke én fornøyelsespark. Det er fire, minst. Man kan nemlig velge mellom ”Magic Kingdom”, ”Epcot”, ”Epcot”, ”Disney’s Hollywood Studios” og ”Disney’s Animal Kingdom” når man besøker Disney World, og de aller fleste velger flere av dem. Vi hadde som vanlig gjort forhåndsresearch med guideboken vår, som fortalte at i Disney World burde man sette av to dager til til hver av de fire parkene for å få et noenlunde bra utbytte av fornøyelsesparkene. Og det var mer tid enn det vi hadde til rådighet. Også utenom Disney World er det nok å bruke tid og penger på når det gjelder fornøyelser. Bare Orlando kan friste med ”Islands ”Islands of Adventure”, ”Universal Studios” og ”Sea World”, og også utenfor Orlando finnes parker som gjør vår egen Tusenfryd til å se ut som en liten lekeplass. ”Adventure Island” (Tampa), ”Jungle Island” (Miami) og ”Gatorland” er andre muligheter, men vi valgte altså å la Busch Gardens representere fornøyelsesparkene i Florida for vår del. Det var et valg vi ikke angret på. Klokka var ti på halv ti om morgenen da vi

Gutta ved Busch Gardens spiller åpningshymnen, og gjør forkorter ventingstiden ytterligere.

stilte oss i køen for å slippe inn. Parken åpnet ikke før klokken ti, så vi måtte tålmodig tålmodi vente en liten stund til. Bilparkeringen var på innsiden av inngangsportene, så alle de ventende satt inne i bilene og så frem til at portene skulle åpne. Pål skrudde av tenningen på miljøriktig vis, men det spørs om det hjalp så veldig. Majoriteten av bilene bilene sto nemlig med motoren på, og i det virvaret av biler som etter hvert kom må jeg ærlig innrømme at jeg lurte på om miljøtiltakene hjemme i Norge egentlig har noen som helst påvirkning på noe som helst fysisk eller i en forbilledlig måte. Men nok om miljø. S i d e | 60


William Fuglset | En magisk reise

Vi slapp inn tidligere enn forventet, og de siste minuttene før parken åpnet ble tilbrakt utenfor portene inn til selve parkområdet, ute av Mustangen. Uten at det ble kjedelig på noen som helst måte. For å korte ned ventetiden kom nemlig et fantastisk korps som begynte å spille for oss. De var umåtelig flinke, og jeg ble nesten skuffet da de stoppet musikken og portene åpnet, så gode var de. Men skuffelsen varte ikke lenge; vi stormet inn og bokstavelig talt løp mot parkens største attraksjon; aksjon; SheiKra. Denne berg-og-dal-banen berg er Floridas største, kommer opp i 110 km/t, og har et 90 graders loddrett fall på 200 fot (mer enn 60 meter) inkludert i turen. Og stresset lot betale seg, vi var aller først i køen og slapp å vente i det hele tatt t før vi kunne

SheiKra, med sitt loddrette fall. For en opplevelse!

spenne oss fast i setene. Turen var upåklagelig, adrenalinet ga et kick som ikke ligner noe overhodet, og vi tok en tur til før vi gode og kvalme kunne utforske resten av parken. Busch Gardens er en fantastisk fornøyelsespark, av mange grunner. Selvfølgelig er berg-ogberg dal-banene banene fantastiske attraksjoner; SheiKra er langt ifra den eneste i parken. Vi talte fem andre, store rollercoastere, og jeg klarte å sjekke ut dem alle før dagen var omme. Pål ga seg etter tre av dem; magen hans klarte klarte rett og slett ikke mer, og det var sannsynligvis et lurt valg. Lite er så ubehagelig som en real omgangssyke på grunn av en fornøyelsespark. Men utrolig nok - berg-og-dal dal-banene var ikke det beste ved parken. Busch Gardens Africa lever nemlig opp til navnet. I det gigantiske parkområdet kan man ta turen rundt med Busch Gardens eget tog, og se på alle dyrene som befinner seg der - på ekte afrikansk safari-vis. safari Vi så løver og elefanter, vi så giraffer, flodhester, sebraer og neshorn, og alle de andre dyrene dyr man vanligvis finner på den afrikanske savannen. Et år i forveien hadde jeg faktisk vært på tur i Kenya og fått med meg en ekte safari, og selv om det selvfølgelig var en fantastisk opplevelse, var ikke denne dagen i Tampa så langt unna originalen. Toget la turen innom alle delene av parken21, og dyrene var så nære at man nesten kunne ta på dem. Da vi var vel tilbake på ”stasjonsområdet” fortsatte vi rundturen til fots, og fikk 21

Busch Gardens er delt opp i områder som bærer bærer navn etter afrikanske områder, som Marokko, Kongo, Timbuktu, Nairobi og Egypt - alle selvfølgelig med særpreg fra nettopp disse områdene.

S i d e | 61


William Fuglset | En magisk reise

sjansen til å ta på et annet velkjent kryp; slanger. Underjordiske tunneller eller hadde glassvinduer til akvariet som fantes der med all verdens fiskeslag, mens andre steder fikk vi se sjimpanser, gorillaer og orangutanger som lekte seg i det enorme friområdet deres. Bare skilt av flere glassvegger kunne vi vinke til dem, de vinket vinke tilbake, og en av sjimpansene var til og med såpass tøff at han gikk bort til oss og holdt hånden sin opp mot min. Meg og sjimpansen, skilt av en tynn vegg. Jeg følte slektskapet bedre enn noen gang. Ut av apenes område var vi plutselig fremme ved en dam der det lå en hel rekke med nilkrokodiller og alligatorer som døste i solen. De var mye større enn de vi hadde sett dagen før i Everglades, størrelsen på dem sjokkerte meg faktisk. Pål, derimot, var ikke like imponert. ”Jeg skulle ikke hatt mye penger pe for å klatre over gjerdet her,” mente han overlegent. ”Se på dem, de ligger jo bare der og later seg, de Boltreplassen til dyrene i Busch Gardens - i alle fall litt av den!

hadde ikke gjort en flue fortred.” ”Hah,” svarte jeg foraktelig. ”Det skulle jeg

likt å se. Du ville blitt spist før du rakk å bønnfalle meg om hjelp.” ”Tull.” ”Vel, så gjør det da. Ingen hindrer deg.” Selvfølgelig var det noen som ville hindre ham, stedet var fullt av dyrevoktere som passet på både dyrene og de nysgjerrige menneskene som flokket seg rundt dyrene. Pål svarte med nettopp dette argumentet, men jeg er vel rimelig sikker på at utsagnene hans var litt for store for motet. Vi fortsatte turen videre. Fortauskaféer var det utallelige av, både african-styled african styled og amerikanske, og vi overså de forholdsvis stive prisene og fikk i oss et godt måltid. Fra bordet vårt kunne vi se gågater tettpakket av turister, grønne områder der dyrene vandret fritt og i fullstendig harmoni, og konturene av berg-og-dal-banene banene som fantes i hver eneste retning vi så. Alt selvfølgelig pakket inn av hyl og hvin fra alle de som satte frokosten i halsen på tur med de sistnevnte attraksjonene. Dette var et liv som virkelig var fornøyelig. Florida hadde allerede fått en sekser på mitt terningkast for staten, og dersom Busch Gardens var representativ for fornøyelsesparkene øyelsesparkene vi gikk glipp av fikk også denne delen av solskinnsstaten mange S i d e | 62


William Fuglset | En magisk reise

turistfaktorer toppkarakter. Men vi kunne ikke være her for evig. Jeg rakk å få med meg en tur med den siste berg-og-dal-banen jeg manglet mens Pål ventet i bilen, før vi nok en gang måtte videre. Klokken var ikke mer enn fire, men det var en ting som gjensto før vi skulle vende tilbake til Orlando, utgangspunktet og avslutningen på turen. Vi hadde fortsatt ikke kommet oss inn på et shoppingsenter, og med dollarkursen på et historisk lavt nivå kunne vi selvfølgelig ikke la denne sjansen gå fra oss. I utkanten av Tampa parkerte vi bilen og tilbrakte de neste timene på et av stedets mange kjøpesentere. Jeg skal la være å sammenligne Norge med USA fra nå av, men Oslo City blir virkelig ikke noe Mekka når man slår seg løs i en amerikansk shopping mall. Det gjorde vondt i beina før vi nådde enden av senteret, og vi hadde heller ikke som mål å være innom så mye som en brøkdel av butikkene. Vi nøyde oss med litt klær fra Abercrombie & Fitch og Lacoste, men det tok da sin tid det også. Snart var vi klare for ferden videre med bilen lastet med noe ekstra bagasje. Orlando var ikke mer enn 150 kilometer unna, og turen var i ferd med å ta slutt. Vi skulle tilbake til utgangspunktet. Turen var avsluttet.

S i d e | 63


William Fuglset | En magisk reise

Kapittel 9: Celebration *

Hey now, hey now, don’t dream it’s over. Hey now, hey now, when the world comes in they come, they come to build a wall between us. We know they won’t win. Crowded House - Don't Dream It’s Over (1986) *

V

i kom oss til Orlando, kjørte litt ut og inn av byen på utkikk etter et hotell, og var plutselig inne på Disney World-området. Selvfølgelig ikke helt uten grunn; vi tenkte som så at her måtte det finnes nok av hoteller å velge mellom. Og vi tok

ikke feil.

Det finnes nemlig nok av hoteller å velge mellom. Av flere titalls alternativer satset vi som vanlig på det første og beste vi kom over, noe som for anledningen ble ”Disney’s Pop Century Resort”. Mange av hotellene (om ikke alle, det er jeg sannelig ikke sikker på) har sitt eget ”tema”, og på vårt sted var dette følgelig delt inn etter forskjellige musikk-epoker - nærmere bestemt tiårene fra 1950-tallet og frem til vår egen tid. Pål undersøkte prisene og konstaterte at det slettes ikke var noe å klage over, og vi fant frem til vår del av området, 50-tallet. Området var dekorert med store bowlingkjegler - flere etasjer høye faktisk, radioer, jukeboxer og en stor Lady og landstrykeren-statue. På rommet var det Mikke Mus-såpe, hotellnøkkelen var et eget Disney-kort, og på TV’en var det en hel rekke med kanaler som reklamerte for Disney World, Disney-cruise, og diverse Disney-effekter. Alt sammen var, kanskje uforståelig for noen, ikke plagsomt i det hele tatt, men heller bare stemningsfullt. Nei, vi var aldri i Disney World, men vi fikk virkelig smaken av det likevel. *

S i d e | 64


William Fuglset | En magisk reise

Tirsdag 12. februar våknet vi opp til regn. Det er visst en form for forbannelse som ligger over meg når jeg er på reisefot; hver eneste ferie jeg er på avsluttes med regnvær den siste dagen, etter at det har vært sol og sommer alle de andre dagene. Det skjedde på den nevnte Kenyaturen året i forveien, det skjedde her i Florida, og det skjedde også på påfølgende turer både til Sør-Afrika og Qatar. Det er selvsagt ikke den verste forbannelsen man kan snakke om, men påfallende nok likevel. Vi sjekket ut av hotellet, og siden det var flere timer til vi måtte være på flyplassen tok vi Mustangen og kjørte omkring i Orlando. Vi hadde sett skilter med en pil som pekte mot ”Celebration” dagen før, og vi hadde bestemt oss for å besøke stedet. Jeg hadde lest om Celebration flere år i forveien i en utgave av det fantastiske bladet Illustrert Vitenskap, men trodde egentlig ikke på at stedet egentlig fantes. At det var et mislykket prosjekt satt i gang av Disney-folkene. Jeg tok, som så mange ganger før, feil. * Tidlig i 1990-årene startet Walt Disney-konsernet å se etter et område der de kunne bygge en by som var verdig Disney-varemerket og Disney-ånden. Valget falt på et landområde sydvest for Orlando. Utviklingen gikk fort, og allerede i 1996 flyttet de første innbyggerne inn i byen. Husene de flyttet inn i var hvite trehus, beliggende i et typisk amerikansk nabolag med en plenflekk og innkjørsel foran hver bolig. Og sånn har det også blitt. I Celebration må man nemlig søke offentligheten om tillatelse ved enhver synlig endring man vil gjøre med hjemmet sitt, og alle husene skal, uten unntak, være hvite. Det høres nærmest nazistisk ut, men du verden så fint det blir også. Vi kjørte gjennom byen, og overalt hvilte det (uansett hvor klisjéfylt det høres ut) en fullstendig harmoni. Utenfor skolen lekte ungene på lekeplassen, i en kunstig innsjø svømte en andefamilie lystig avgårde langs vannet, og det fantes ikke bråk - det var stille som graven overalt, utenom fuglene som sang en ny sang for en ny dag. Et gammelt ektepar gikk en tur langs veien og hilste til oss da vi passerte dem. Utenfor de fleste husene hang det amerikanske flagg, og noen steder hang husmødrene opp tøyet på klessnoren ettersom regnet hadde gitt seg. Det slo meg at dette måtte være et av de beste stedene i hele USA et barn kan vokse opp. I S i d e | 65


William Fuglset | En magisk reise

løpet av turen hadde jeg fått lyst til å slå meg ned både i storbylivet i Orlando og i paradiset i Florida Keys, men nå måtte jeg innrømme for meg selv at dersom jeg en dag traff jenta i mitt liv, og vi etter hvert ble en familie - da måtte Celebration absolutt tas med som et alternativ for hvor vi skulle bosette oss. Kriminaliteten i byen er så godt som fraværende; fraværende; alle slags lovbrudd slås hardt ned på. Dette, kombinert med det herlige klimaet, er en av de største grunnene til at mange av innbyggerne er såkalte snowbirds - pensjonister som flytter fra et barskere klima lengre nord. Likevel er den yngre garden gar også godt representert i Celebration; nesten en tredjedel av innbyggerne er under 18 år. Nå til dags bor det omtrent 10.000 mennesker i Celebration, og majoriteten av dem er hvite og rike. Likevel finnes det også både afroafro amerikanere, asiater og latinamerikanere i byen. Vi kunne forsåvidt ikke se mange av dem, det var nemlig forbausende få mennesker å se ute Noen av boligene i Celebration, Disneys isneys egen by i utkanten av Orlando.

denne dagen. Unntakene var de jeg allerede har nevnt.

Vi kunne kjørt rundt i timesvis bare for å se, men vi hadde ikke noe valg. Det nærmet seg avreise, og vi måtte levere Mustangen hos leieforhandleren før vi kunne sjekke inn på flyplassen. ”Hva sier du?” sa Pål der vi kjørte rundt og lot inntrykkene feste seg. ”Er det på tide å dra?” Jeg så på klokka og innså at han hadde rett. ”Pokker. kker. Skal vi bli en uke til?” Pål lo. ”Beklager, lillebror. Vi må hjem.” Dermed fikk vi ikke mange timene i Celebration. Vi kjørte til flyplassen, og sørget for at vår trofaste Mustang ble avlevert ved flyplassen før tiden med venting ble erstattet med me den lange flyturen hjem. Celebration ble altså avslutningen på vårt lille Florida-eventyr Florida eventyr for denne gangen. Men kvelden før hadde vi hatt vår egen lille feiring. * S i d e | 66


William Fuglset | En magisk reise

Da vi hadde rigget oss til på hotellet kvelden i forveien hadde vi nemlig gått tilbake tilbak til lobbyen, sett litt på diverse Disney-effekter Disney effekter som fantes der, og kjøpt med oss flere DisneyDisney souvernirer (som Mikke Mus-sjokolade Mus og Donald-skriveunderlag) skriveunderlag) fra en gigantisk souvernirsjappe. Varene var blitt satt på rommet før vi igjen hadde gått ut, denne d gangen ned til 50-tallets tallets bassengområde. Der hadde vi funnet oss et bord, og Pål bestilte en drink til hver av oss (aldersgrensen hindret meg i å bestille dem selv). Vi ble sittende der, med hver vår drink, og så utover området. Dette var Disney World Wo eventyrland. Kveldshimmelen var fiolett, roen hadde senket seg over hotellet. De fleste av barna hadde lagt seg, de som var igjen pratet med foreldrene om forventningene til en morgendag som helt sikkert skulle tilbringes i Magic Kingdom, Hollywood Studios, S eller noen av de andre delene av det gigantiske fornøyelseslandet. Vi hadde ikke så mye å se frem til neste dag, annet enn en lang flytur over Atlanterhavet. Men da vi satt der, ved et bord ved siden av et basseng på et hotell i Florida - så feiret vi. Uten at mange ord ble vekslet feiret vi turen vår, vi feiret at vi hadde dratt fra Norge på impulsivt vis og levd et helt annerledes liv en uke i USA. Tankene vendte tilbake til det turkisgrønne havet i Florida Keys. Til nervøsiteten mens vi kjørte kjørte langs Alligator Alley. Til alle de gangene vi hadde stoppet for en nærmere titt på bilkartet. Til svampene i Everglades, til byvandringen i Ybor City. Og til dagen i Titusville, da Atlantis hadde startet sin ferd ut mot verdensrommet mens vi fulgte den med kameraene våre. Og vi visste, begge to, at dette kanskje aldri ville gjenta seg. En storebror og en lillebror på tur gjennom Florida, sannsynligvis kom vi aldri til å dra hit igjen, i alle fall ikke vi to - sammen. Desto bedre var det å feire det stille st i utkanten

Den siste dagen i USA nytes foran svømmebassenget i ”Pop Century Resort”.

av Disney World. Jeg så opp mot himmelen, og kunne skjelne et stjernebilde mellom de disige skyene. Orion. Den samme kjempen som hadde blunket ned til meg tre uker tidligere. Nå feiret han sammen med oss. Karlsvogna var også på plass, der der den trillet seg gjennom himmelhvelvingen på sin evige reise blant stjernene. Et eller annet sted der ute lå Andromeda-galaksen, Andromeda galaksen, og kanskje kanskje var det en skapning der ute som så ut over universet, akkurat som meg. 2,4 millioner S i d e | 67


William Fuglset | En magisk reise

lysår unna. Akkurat da ville jeg ikke byttet plass for alt i verden. Og så - plutselig - brøt magikken ut i all sin prakt. Ut over himmelen spredde det seg fyrverki, og vi kunne høre menneskene rundt oss jublet. Det var selvfølgelig fyrverkeriet som hver kveld sendes ut fra Cinderella Castle i Magic Kingdom, og der og da levde parken opp til navnet sitt. Mens fargene spredde seg utover himmelen gikk det kaldt nedover ryggen min av ren og skjær ekstase. Dette var mitt Magic Kingdom. Det var min magiske reise. Nå var den over.

S i d e | 68


William Fuglset | En magisk reise

S i d e | 69


William Fuglset | En magisk reise

S i d e | 70


William Fuglset | En magisk reise

Tillegg A: No Trespassing

S

tedet var Titusville, dagen var torsdag 7. februar. Vi hadde nettopp utforsket United States Atronaut Hall of Fame, og funnet ut - som beskrevet tidligere - at stedet ikke var velegnet for denne dagens utskytingsshow. Velegnet var det vel forresten

kanskje, det var nok heller prisene som var blåst skyhøyt i været - for skyhøyt, etter vår mening. Derfor beveget vi oss tilbake til bilen, Pål og meg. Men dersom du nå er i ferd med å lukke igjen boken, fordi forfatteren repeterer seg selv for mye, så vær så snill å la være. Spaserturen, som så vidt ble nevnt i kapittel 2, fortjener nemlig en mer detaljert omtale. Det ble en spasertur på liv og død. Pål hadde sett et skilt på motsatt side av den fire felts brede veien, et skilt som ikke var til å ta feil av. ”Hva sier du, William?” spurte han meg, og først forsto jeg ikke hva han mente. Han pekte på skiltet, og jeg leste:

”PUBLIC PROPERTY: NO TRESPASSING. Violators are subject to arrest.” Jeg oppdaget at dette ene skiltet hadde fått selskap av flere andre bortover langs veien, og skjønte at det åpenbart ikke var spesielt populært å ha svimle turister løpende på den andre siden av veien. Men samtidig fikk jeg øye på en liten skogsvei bak skiltene, som så ut til å føre helt ned til vannet. Jeg trengte ikke spørre Pål for å vite hva han tenkte på. Om vi fulgte den veien, var dette den beste plassen å følge med på utskytingen av Atlantis om noen timer. Ingen ville ha en bedre plass enn oss. Dette var for fristende, de advarende skiltene til tross. ”Hva om de arresterer oss?” spurte jeg Pål, tilsynelatende snusfornuftig. ”Pøh, de arresterer oss ikke. De kommer antakeligvis ikke til å se oss i det hele tatt, og om de skulle gjøre det snakker vi oss ut av det. Vi er jo turister, tross alt. Dessuten - det verste som kan skjer er at vi blir i Florida lengre enn planlagt.” Godt poeng. Vi kastet blikkene på politisperrene 100 meter lenger borte, som passet på at ingen uvedkommende fikk kjøre hele veien til Cape Carnaveral, fastslo at oppmerksomheten deres var rettet mot alle andre enn oss - og løp over veien.

S i d e | 71


William Fuglset | En magisk reise

Skogsveien viste seg å være lengre og mer innviklet enn vi hadde trodd. Vi var begge enige om at den, som nevnt tidligere, måtte føre ned til vannkanten, men avstanden dit viste seg å være langt større enn først antatt. I ti minutter gikk vi, og konsentrerte oss om å unngå oppmerksomhet - samtidig som vi voktet oss vel for slanger, alligatorer, og andre krypdyr som var ute etter en skandinavisk middagsrett - før vi plutselig fikk øye på noe som fikk både Pål og meg til å stoppe brått opp. Midt på veien - som nå forresten mer og mer lignet en mindre sti i den tette skogen – sto det parkert en bil. Ikke var det en vanlig personbil heller. Det var en jeep, en ganske stor en, og den sto altså parkert her hvor menneskelig nærvær var fullstendig ulovlig. ”Smuglere,” sa Pål, gravalvorlig. Jeg nikket, og samtykket: ”Det kan ikke være noe annet.” Hvor vi fikk idéen om smuglere fra aner jeg ikke, for det var ikke et spesielt logisk alternativ. Vannet mellom Cape Carnaveral og Titusville er nok antakelig et av de mest bevoktede områdene på den amerikanske kystlinjen, og smuglingen til og fra Florida foregår hovedsaklig i Florida Keys-områdene. Men det spilte egentlig ikke så stor rolle der og da. Adrenalin-kicket var på topp. Vi så oss nervøst rundt, men det dukket ikke opp noen snikskyttere med kikkertsikte bak noen av trærne omkring oss. Derfor gikk vi bort til bilen, og tittet inn vinduene. Det var naturligvis ikke noe mistenkelig i bilen, i alle fall ikke som vi fikk øye på, så vi fortsatte rett og slett gåturen mot sjøen, som vi håpet nærmet seg. Veien, eller stien, hadde gjort en sving, og det virket som om den gikk parallelt med strandlinjen. Det kunne vi imidlertid ikke vite sikkert, tatt i betraktning det faktum at vi ikke kunne se vannet gjennom de tette trærne. Men vi fikk ikke gått lenge før nakkehårene på nytt reiste seg. Og om det tidligere hadde vært en noe selvpåtatt frykt, var det denne gangen helt reellt. For nå hørte vi en bil som kjørende bak oss. ”Gjem deg!” Jeg dro Pål ut i buskene (på en fullstendig heterofil måte; vi er tross alt brødre!), og etter litt somling fant vi hvert vårt tre vi huket oss ned bak. Jeg gjettet på at det var en politibil som var på vei, fordi de helt sikkert hadde fått øye på oss da vi snek oss inn på veien, og plutselig var tanken på et lengre opphold i Florida - i et av delstatens beryktede fenglser - ikke spesielt fristende likevel. S i d e | 72


William Fuglset | En magisk reise

Men minuttene gikk, og det kom ingen bil. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke kunne høre motorduren lenger. Omtrent samtidig innså jeg også at jeg fortsatt befant meg i Florida - slangenes og alligatorenes rike. Derfor snek jeg meg opp på veien, og Pål tok snart følge. Antakeligvis hadde de samme idéene dukket opp i hans hode. Vi ble stående rådville på veien i noen minutter. Skulle vi fortsette i jakten på den perfekte tilskuerplassen for oppskytingen, eller innse nederlaget og komme oss tilbake til Mustangen? Plutselig dukket svaret opp. Med ett hørte vi nemlig motorduren fra bilen på nytt - bare mye, mye nærmere. Vi rakk så vidt å gjemme oss bak de samme trærne for andre gang på noen få minutter før doningen dukket opp fra svingen. Og ganske riktig - det var en politibil. Den rullet bare så vidt framover, og de to uniformerte mennene i bilen kikket mistenksomt omkring seg som om det var en seriemorder gjemt i skogkanten. Treet jeg gjemte meg bak var ikke mer enn drøye ti meter fra veien, og jeg regnet med at de ville stoppe bilen og være ekstra på vakt da de passerte meg - eksakt som det skjer på film. Det skjedde imidlertid ikke, de rullet rolig forbi, og etter noen nervepirrende minutter (eller sannsynligvis sekunder, men det føltes ut som minutter) var bilen ute av syne. Jeg pustet lettet ut, og krøp bort til Pål. ”Vel,” hvisket jeg. ”Kanskje vi likesågodt burde komme oss tilbake til Mustangen?” ”Du er visst skikkelig pyse, du,” svarte han, og lo lavt. Jeg hadde aldri hatt så lyst til å slå ham ned i hele mitt liv. ”Men du har et poeng. Vi stikker.” Dermed løp vi opp på veien, satte inn turboen, og spurtet tilbake til hovedveien. Ved veisperringene lenger borte virket det fortsatt som om skogsveien var ute av interesse, og vi kom oss uhindret over veien og tilbake til parkeringsplassen. Pål vridde om tenningen, radioen spyttet ut noen countrytoner, og vi fjernet taket og lot Florida-solen få stråle inn. Vi hadde en launch vi skulle rekke.

S i d e | 73


William Fuglset | En magisk reise

Tillegg B: Florida Keys - øy for øy

D

ette er tross alt en reisereportasje, og av den grunn er dette tillegget av høyeste nødvendighet. For dersom du er på gjennomreise i Florida, er - som du sannsynligvis allerede har fått med deg - Florida Keys definitivt verdt en visitt.

Derfor får du nå en komplett beskrivelse av øygruppen; fra første mile marker ved Florida City, og hele veien ned til Key West. God fornøyelse, og god tur! Det første skiltet som indikerer at vi for alvor nærmer oss Florida Keys, dukker opp der Florida Turnpike møter US 1 - eller Overseas Highway, som den etter hvert bytter navn til. Dette er ved Florida City, en liten by med knappe 10.000 innbyggere. Dette er altså fortsatt på fastlandet, og Florida City er strengt tatt bare en liten forstad til Miami. Her treffer vi som allerede nevnt på første mile marker - fra nå av bare omtalt som MM - som forteller oss at det er 127,5 miles igjen til Key West. Men Florida City er ikke interessant nok for oss: Vi skal videre til øygruppen. Neste MM dukker opp bare én mile senere, ved avkjøringen til Card Sound Bridge og den lille privateide flyplassen Ocean Reef Club Airport på øya Key Largo. Men heller ikke en flytur er av interesse, dermed fortsetter vi rett fram på US 1. En halv mile senere utvider veien seg fra to til fire felt, men vi får likevel beskjed om å kjøre forsiktig. Det gjør vi selvfølgelig, og etter hvert blir det mer og mer hav som dekker utsikten. Vi er kommet til Cross Key, som passeres uten spesielt stor begeistring. Nå nærmer vi oss nemlig Key Largo.

Upper Keys Ved MM 107,2 passerer vi et smalt sund med det nokså besynderlige navnet Jewfish Creek, før veien går over en innsjø med et overraskende navn - bokstavelig talt: Lake Surprise. Idet veien svinger mot høyre, til en sydvestlig retning, går det opp for oss at vi faktisk er ankommet Key Largo, som er den første av rekken med øyer som utgjør Florida Keys. Vi passerer småstedet North Key Largo, før selve byen Key Largo dukker opp. Key Largo er altså navnet på både øya og hovedbyen på øya, merker vi oss, og oppdager at denne byen er en plass med nok av severdigheter. Key Largo var nemlig knutepunktet for togtrafikken som forbandt øygruppen med fastlandet tidlig på 1900-tallet, og byen har tatt S i d e | 74


William Fuglset | En magisk reise

vare på sin historiske verdi. Det finnes nok av museer og små historiske attraksjoner, samtidig som shoppingsenterne også har inntatt denne delen av Florida. Hadde vi hatt bedre tid ville vi stoppet og sett oss omkring, men vi haster videre. Idet vi passerer Rock Harbor, en tidligere utkant av Key Largo, legger vi merke til at øya blir smalere og smalere. Av den grunn går vi selvfølgelig at vi er i ferd med å forlate Key Largo, men dette er slett ikke tilfelle. Vi entrer nemlig Tavernier, som er et annet velkjent sted på øya Key Largo. Det bor ikke mer enn drøye 2.000 mennesker i Tavernier, men det finnes likevel godt med både overnattings- og spisemuligheter på stedet. Ved MM 91 entrer vi Tavernier Creek Bridge, og ankommer Plantation Key. Byen Plantation Key var tidligere regnet som et eget tettsted, men faller nå under som en del av byen Islamorada. Det meste av stedet er konsentrert rundt den lille sjøen San Pedro Lake, hvor det også tidligere fantes en stor indiansk gravplass. Den er imidlertid borte, og snart er også vi borte fra Plantation Key. Veien tar oss over Snake Creek, og vi er på plass på Windley Key. På den lille øya finnes det en geologisk park, men også noe som vil begeistre barna i baksetet: Theater of the Sea. Her kan man svømme med delfiner, sjøløver og til og med piggrokker, eller man kan se havdyrene opptre på publikumsvennlige show. Ved MM 84 passeres Whale Harbor Bridge, og vi fortsetter med øyene som faller inn under området til byen Islamorada. De eksotiske navnene dukker stadig opp; nå er vi nemlig havnet på Upper Matecumbe Key. Også denne øya var lenge bosatt av indianere, og man kan fortsatt finne spor av urbefolkningen på øya. Flere spor finner man likevel av moderne liv, ettersom dette er hoveddelen av byen Islamorada. Omtrent 6.500 mennesker bor i denne byen, som også inkluderer de neste øyene vi skal passere. Islamorada bærer fortsatt preg av den store orkanen i 1935, som traff rett på byen. 423 personer døde i orkanen, og ved MM 82 finner vi et minnesmerke der asken fra de omkomne fortsatt står i urnene. Vi følger veien videre, passerer den lille ”holmen” Teatable Key - der det finnes en offentlig strand som kan benyttes dersom varmen er for stor - og på veien videre ser vi også Indian Key ute på Atlanterhavssiden. Denne øya var faktisk befolket på midten av 1800tallet, men er nå en spøkelsesby. Øya blir fortsatt besøkt av turister, og er dessuten gjenstand for arkeologisk undersøkelse. Vel, arkeologen i oss dukker ikke opp ennå, og vi fortsetter sydvestover og ankommer Lower Matecumbe Key, ved MM 78. Idet vi ankommer øya kan vi skimte en øy lenger nord; Lignumvitae Key. Den ubebodde øya kan skilte med å inneha øygruppens høyeste punkt, S i d e | 75


William Fuglset | En magisk reise

som rager hele 5,8 meter over havoverflaten. Vi rekker såvidt å la begeistringen over disse høydene innta oss, for vi registrerer at Lower Matecumbe Key faktisk snart er forbilagt. Denne øya var tidligere full av indianerplasser, i tillegg til en rekke naturlige brønner - noe som gjorde at øya var kjærkommen for sjømenn i behov for ferskvann - men både indianerplassene og brønnene ble ødelagt da man bygde jernbanen over øya tidlig på 1900tallet. Syd for øya ligger dessuten vraket av San Felipe i dypet, men skipet for skattejegere på tur er skipsvraket antakeligvis uten spesiell interesse.

Middle Keys Vi kommer til enden av øya, og dermed er Islamorada - og den øvre delen av Florida Keys – lagt bak oss. Vi haster forbi Craig Key og Fiesta Key, før Long Key dukker opp. Innbyggerne på øya teller såvidt 200 mennesker, og har likesågodt samlet seg i det de kaller ”byen” Layton. Veien fortsetter over Conch Key og Duck Key, som markerer starten på flere øyer som inngår under byen Marathon. Vi registrerer både Grassy Key, Crawl Key, Long Point Key, Vaca Key, Boot Key og Knight’s Key, og innimellom disse øyene har vi naturligvis tatt en stopp for å nyte byen Marathon. Byen er forholdsvis stor i Key-sammenheng, med over 10.000 innbyggere, og mulighetene her er mange. Det er også ved Marathon man virkelig merker at kulturen dreier mer og mer fra typisk amerikansk til karibisk kultur - med fiesta og et døsig liv, men akk så avslappende. Det finnes mange utvalg av overnattingsmuligheter i byen, og man kan velge mellom de små motellene og større resorts - både på havsiden og gulfsiden. Det var altså i Marathon jeg møtte på den gamle mannen og hans venn i rullestol, som fisket og matet pelikanene, og som jeg beskrev nærmere i kapittel 5. Derfor er det vel unødvendig å si at mulighetene til å leie seg en båt eller vannscooter, og utforske både gulfkysten og atlanterhavskysten, er til stede. Pizzarestauranter er det flere av, men vil man virkelig smake på stedets gourmetretter velger man selvfølgelig en fiskerett - som naturligvis nettopp er fisket av en av Marathons fortsatt mange fiskere. Men vi har allerede spist, og fortsetter videre. Når vi nærmer oss enden av Marathon kan vi nemlig skimte reisen store midtpunkt: Seven Mile Bridge. Med broen har vi også lagt bak oss den midterste delen av øygruppen, og vi begynner virkelig å nærme oss Key West.

S i d e | 76


William Fuglset | En magisk reise

Lower Keys Seven Mile Bridge er beskrevet i kapittel 4, så vi fortsetter rett og slett i susende fart videre sydover. Med den gamle jernbanebroa godt synlig på høyre side passerer vi småøyene Little Duck Key, Missouri Key og Ohio Key, før vi når en ny øy som allerede er fyldig omtalt tidligere i boken: Bahia Honda Key. Denne øya er ubebodd, men man vil antakeligvis altså finne nok av mennesker som slapper av på stedets fantastiske sandstrender. Og vi velger å gjøre eksakt det samme; bilen blir parkert, badetøyet dras frem, og vi døser av noen timer i den karibiske solen. Når vi fortsetter reisen videre, legger vi merke til at en gammel bro følger parallellt med veien. Den kan faktisk lett forveksles med Seven Mile Bridge, men dette er ikke tilfelle: Det er rett og slett Old Bahia Honda Bridge, den gamle jernbanebroen, som i likhet med den nyere erstatteren ender opp på Spanish Harbor Key. Her, ved MM 36, utvides forresten veien igjen til fire felt, og vi kan sette opp tempoet med god samvittighet. Vi registrer så vidt at Spanish Harbor Key i utgangspunktet var tre forskjellige øyer (No Name Key, Middle Summerland Key og West Summerland Key), men de tre ble fylt igjen og endte opp som én og samme øy da den gamle Overseas Railroad ble bygd. Nå vel. Big Pine Key er en av de større øyene i gruppen, og inkluderer også en liten by med samme navn på drøyt 5.000 mennesker. Ved ankomst deler veien seg i to; vi velger å holde oss på hovedveien, som nå svinger i mer nordlig retning. Midt i byen passerer vi Big Pine Key Shopping Center, men er man virkelig ute etter en attraksjon bør man finne frem til The Blue Hole, som er Florida Keys’ eneste ferskvannsinnsjø. Veien videre fortsetter imidlertid med Little Torch Key, Middle Torch Key (der spesielt interesserte kan ta av og kjøre videre nordover til Big Torch Key) og Ramrood Key. Her i området flommer det over av små øyer, noe som betyr at det kan være en idé å leie en båt og utforske litt på egen hånd. Summerland Key er neste, før vi ankommer Cudjoe Key. Som nevnt i kapittel 4 bør man her se etter overvåkingsballongen som de amerikanske myndighetene har sendt opp i været, som følger med på båttrafikken fra Cuba fra 14.000 fots høyde. Lokalbefolkningen kaller ballongen, kanskje noe usmigrende, for Fat Albert, og ballongen ble i 2007 truffet av et Cessna-fly som hadde flydd inn i området uten tillatelse. Flyet mistet den ene vingen og

S i d e | 77


William Fuglset | En magisk reise

styrtet, og tre personer mistet livet. En trist hendelse i Fat Alberts historie, men ballongen ble i det minste mindre skadet. Neste øy ut er Sugarloaf Key. Øya deles inn i to deler; Upper- og Lower Sugarloaf Key, på grunn av U-formen som skiller de to delene med en bukt. På den nedre delen, altså lengst øst, kan man skimte Sugar Loaf Key Bat Tower ved MM 17, et tårn som ble bygd av en mann med navn Perky i 1929, for å studere flaggermus. Rapportene sier imidlertid at flaggermusene naturlig nok - fløy ut av tårnet, og planene ble kansellert. Nå følger Saddle Bunch Keys, en rekke øyer med like mange små stred mellom seg. Her finnes også utallige småøyer i farvannet omkring, men vi konsentrer oss om de vi faktisk passerer på vår biltur på Overseas Highway. Og det er mange nok, det også. På rekke og rad dukker Shark Key, Big Coppitt Key (også en by med 2.500 innbyggere), East Rockland Key og Boca Chica Key opp. På den sistnevnte øya finner vi en stor militær flyplass, nærmere bestemt Naval Air Station Key West. Noe sier oss at vi er i ferd med å nå målet. Og ja - det er vi virkelig. Bare Stock Island, med Key West Golf Course som en av attraksjonene, gjenstår før vi er fremme ved målet: Key West. Og dette er virkelig en perle. Ernest Hemingways hjemby i flere av hans leveår har den sjarmen som skal til for å gjøre stedet til en naturlig destinasjon for en ferieuke, og mulighetene er mange. Men selv golfbaner, sandstrender og kjøpesentre kan ikke måles med den fantastiske atmosfæren som er til stede i byen. Dette er Karibien på sitt beste, tilsatt en porsjon av det beste amerikanerne kan by på. Flere ord trengs ikke. Velkommen skal du være til Key West!

S i d e | 78

En magisk reise  

Bli med på en reisereportasje gjennom hele det sydlige Florida.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you