Issuu on Google+

Landsbyen William Fuglset


William Fuglset | Landsbyen

J

eg lurte aldri på hvorfor jeg var her. Nysgjerrigheten dreide seg bare om hva jeg kunne finne bak neste åskam, hvis noe som helst der jeg befant meg kunne defineres som en åskam. Det som befant seg rundt meg var nemlig - ingenting. Bare en lys, tørr og livløs

sand. Som av og til la seg sammen til en liten høyde, slik at jeg ikke kunne se hva som lå bak. Hvor jeg var? Det samme lurte jeg på. I hvert fall til en viss grad. Som sagt, tankene dreide seg egentlig ikke så mye om hvor jeg var. Men hva som kom til å skje. Plutselig sto jeg her; jeg ante ikke hvor jeg var kommet fra, eller hva som hadde skjedd. Hva klokka var ante jeg heller ikke. Av sollyset og den forholdsvis klare og lyse himmelen kunne jeg skjønne at det nødvendigvis måtte være midt på dagen. Men hvilken dag det var, for ikke å snakke om hvilken årstid? Ingen anelse. Himmelen var som sagt klar og lys. Litt disige skyer her og der var det, men det meste av den var blå. Likevel var det noe som manglet. Det var ikke det deilige, sommerlige været som jeg forbandt med sol og klar himmel. Det hele virket tørt og kunstig, uten noe som helst liv. For liv fantes det i hvert fall ikke her. Ingen dyr, ingen fugler, det fantes ikke tegn til dem heller. Ikke et fotspor, ikke en fuglelyd. Ingenting. Det var kun meg. Meg og sanden. Jeg begynte å tenke etter om jeg kanskje burde komme meg videre. For jeg hadde nemlig tilbrakt de siste minuttene, i alle fall det som føltes ut som de siste minuttene, det kunne likeså godt vært de siste timene eller dagene for den saks skyld, jeg hadde tilbrakt dem stående, uten å bevege meg en millimeter. Ikke det at jeg visste hvor eller i hvilken retning jeg kunne gå, men jeg kunne i alle fall ikke bare stå her på det samme stedet som jeg hadde stått i flere minutter nå. Eller timer. Tiden var blitt et totalt fremmed begrep. Ikke klarte jeg å registrere den, men jeg brydde meg ikke så veldig om den heller. Det spilte liksom ikke noen rolle om jeg hadde stått her i fem minutter eller fem dager. Det eneste som var klart var at jeg måtte videre. Men hvor var videre? Jeg fikk øye på noen fotspor. Som førte mot meg. Jeg innså at det måtte være mine egne. Jeg kunne ikke huske jeg hadde gått hit, men på en eller annen måte måtte jeg ha gjort det, og disse fotsporene kunne ikke være noen andres. De førte bakover så langt jeg kunne se. Jeg følte ingen trang til å følge dem tilbake. Det måtte da ha vært en grunn til at jeg hadde kommet hit, og ikke blitt værende der jeg hadde vært? Jeg bestemte meg for å gå videre den retningen fotsporene gikk. Jeg følte faktisk ingen redsel eller usikkerhet mens jeg gikk bortover. Kanskje burde jeg ha følt det, men alle de følelser som burde ha sneket seg fram var erstattet av èn ting; 2|Page


William Fuglset | Landsbyen

nysgjerrigheten etter å vite hvor jeg kom til å havne. Kom jeg til å sulte ihjel her ute? Det trodde jeg ikke. Jeg hadde faktisk ikke ikke tenkt på mat eller drikke i det hele tatt. Men nå kjente jeg etter om jeg var sulten. Jeg trodde ikke det. Lysten på mat var helt borte. Ikke en gang drikke, her i denne livløse ørkenen, ikke en gang det trengte jeg. Det hele var uvirkelig. Den tørre luften, sola som virket så fjern, vinden som hele tiden blåste, tørr og varm - det føltes ut som jeg var en del av en film. Men jeg så ingen kameraer, ingen in regissør som forklarte meg hva jeg skulle gjøre. Dette måtte jeg finne ut av alene. Og det var egentlig like greit. Jeg følte ingen behov for å snakke med noen, jeg ville bare gå. Gå og gå. Det var helt stille. Det eneste som kunne høres var min egen pust som pustet rytmisk, men rolig. Også vinden. Ingen sterk vind. En liten bris kanskje, i hvert fall en svak vind som bølget fram og tilbake. Jeg lurte på hvor lenge jeg måtte gå slik. Uten å vite hvor jeg skulle. Ikke kunne jeg se langt heller, det var en liten bakketopp som stengte for all videre utsikt. Bare jeg kom meg opp den, da kunne jeg få vite litt mer om hvor jeg var. Håpet jeg. Det kunne ta knekken på meg om det eneste jeg så var mer sand og livløst landskap. Jeg håpet inderlig at det ikke var det jeg kom til å se. Men først måtte jeg gå opp bakketoppen. Og hvor langt var det til den? Hundre meter? Flere kilometer? Det var umulig å si. Og dessuten helt uvesentlig. Jeg måtte bare gå, og jeg hadde hadde all verdens tid. Føttene mine gikk videre med ustøe skritt. Og til slutt var jeg der. Jeg begynte å klatre, om man i det hele tatt kunne si at jeg klatret. Det var ikke mer enn en liten skråning, og det tok meg ikke lang tid å komme meg opp. Og synet som møtte meg var sand, den samme tørre og livløse sanden sanden som begynte å få meg til å gå fra forstanden. Jeg kjente fortvilelsen tok over. Kom dette aldri til å ta slutt? Var det et mareritt, et virkelig mareritt, som aldri ville ende? Jeg begynte å frykte det. Jeg begynte å frykte at dette var evigheten, ikke den fantastiske evigheten som jeg alltid hadde hørt om, der jeg skulle få ro. Men noe annet. Som aldri tok slutt. Plutselig var det ett eller annet som stjal oppmerksomheten fra øynene mine. Langt der borte, 3|Page


William Fuglset | Landsbyen

helt i enden av synsranden, var det ikke et eller annet der? Noe som skilte seg ut fra den evige sanden? Håpet steg inni meg. Jeg var helt sikker nå, det var noe der borte, langt der borte. Jeg hadde ingen anelse om hva det var, det kunne være noe like dødt som alt det andre som var rundt meg, men noe var det i alle fall. Og det fikk motet til å vokse. Igjen, jeg ante ikke hvor langt bort det var. Og igjen, det spilte ingen rolle. Fortsatt var det lyst, det virket som om tiden faktisk sto stille. Jeg prøvde å finne ut av om solen hadde beveget på seg, men det var umulig. Og jeg brydde meg ikke noe særlig heller. Det eneste jeg nå tenkte på, var å komme meg frem til det jeg hadde sett, og å finne ut av hva det var. Det føltes faktisk som om livet igjen hadde en mening. At jeg hadde fått en ny start. Du lurer kanskje på om jeg husket noe i det hele tatt fra hva som hadde skjedd før jeg dukket opp her i ørkenen? Og svaret er ja, jeg husket bruddstykker fra ting som hadde skjedd tidligere. Bruddstykker fra livet mitt. Men jeg tenkte ikke på det i det hele tatt. Alt som hadde skjedd tidligere var totalt uinteressant, det som skulle skje var det viktige. Jeg visste hvem jeg var, jeg visste hvor jeg kom fra. Noe særlig mer husket jeg ikke, men det betydde altså ikke stort for meg akkurat nå. Det jeg nemlig ikke visste, var hvor jeg var nå, og hva som kom til å skje. Og det var det jeg ville vite. Så det var bare å gå videre. Og videre gikk jeg. Føttene mine hadde fått nye krefter nå da jeg hadde noe å gå imot. Det hele var egentlig merkelig, for jeg hadde ikke følt meg noe særlig sliten tidligere heller. Men nå da jeg hadde noe å gå imot, da føltes det som hele meg var klar for noe nytt. Det som like før hadde vørt fortvilelse fantes det ikke spor igjen av. Det virket som om sanden hjalp meg av gårde, for det tok ikke lang tid før det jeg hadde sett fra bakketoppen tårnet opp foran meg. Og nå så jeg hva det var. Noe stort og hvitt. En mur. Ikke en liten mur med noen få murstein stablet oppå hverandre. Nei, mange meter høy, og bred, kjempebred. Det var så vidt jeg så endene på den, der de begynte å gå innover, som om en hel by var innenfor. Og det var nettopp hva det var. En bymur som fanget en hel by. Jeg kunne nemlig se hustakene innenfor. Massevis av hustak. Og jeg skal ærlig innrømme at det var et lykkelig syn. Et fantastisk syn, et syn uten sidestykke. Endelig tegn til liv, tegn på sivilisasjon, endelig skulle jeg få vite hvor jeg var. I midten av bymuren var det en gigantisk port. Den strakte seg opp til toppen av muren, altså flere meter høy. Porten var mørk, uten at jeg kunne se noen som helst håndtak på den. Og jeg begynte å lure på hvordan jeg skulle komme meg inn. Nå, da jeg endelig var kommet frem til andre mennesker, skulle jeg da bli hindret i å komme inn til dem? Jeg kunne jo banke på 4|Page


William Fuglset | Landsbyen

porten, men ville noen høre meg? Hvis ingen åpnet for meg, ville jeg gå rundt hele bymuren, i håp om at det fantes en eller annen åpning jeg kunne komme inn gjennom. I øyeblikket virket det som om det var hva jeg måtte gjøre. Jeg nærmet meg porten. Av det jeg kunne se virket det som en liten landsby, ikke større enn at jeg burde kunne klare å bli kjent i den ganske fort. Hvis jeg kom meg inn. Det var det store spørsmålet. Hele synet av den gigantiske muren og den like høye porten minnet meg om en gammel europeisk landsby, og nysgjerrigheten ble ikke mindre av den grunn. Mer enn noen gang lurte jeg på hvor jeg hadde havnet, og hvordan jeg hadde kommet hit. Og jeg håpet for Guds skyld at noen der inne kunne hjelpe meg. Jeg var fremme ved porten nå. Den var enda høyere enn hva det så ut som på avstand. Flere meter høy var den, helt svart, og som sagt tidligere; det fantes ingen håndtak på den. Da jeg så litt nøyere etter kunne jeg se noe som minnet om dekor på porten, i hvert fall noe som var laget av menneskehender. Det lignet egentlig på gamle, hedenske runer, og jeg kunne ikke skjønne hvordan noen kunne ha interesse av å ha dem der, for noe pent syn var det definitivt ikke. Men jeg hadde håpet at den eller de som hadde laget dette fortsatt befant seg innenfor murene. Eller i det minste at det fantes mennesker der inne. Om dette stedet var like livløst som omgivelsene, da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men først måtte jeg komme meg inn. Forsøkene jeg gjorde på å banke på porten var ganske håpløse. Ikke en gang jeg kunne høre mine egne hender banke, enda jeg hamret på porten så mye og så hardt at hendene mine protesterte i smerte. Etter noen forsøk ga jeg opp, og bestemmte meg for å gjennomføre det jeg hadde planlagt, å gå videre og forsøke å finne en åpning i muren. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg hørte en skjærende lyd bak meg. Jeg snudde meg og ble lettere sjokkert da jeg så porten var på vei til å bli lukket opp. Tankene fløy gjennom hodet mitt, og jeg lurte på hvor mange mennesker som jobbet og slet for å få den gigantiske porten til å åpne seg. Men nå var den da i alle fall vid åpen, og jeg sendte en takk inni meg til den eller de som hadde sørget for det, før jeg entret. Jeg hadde tenkt til å stoppe opp og snakke med dem som hadde åpnet porten, men forbauselsen og nysgjerrigheten som hele tida hadde ligget over meg ble ikke mindre da jeg ikke så ett eneste menneske innenfor. Var det en eller annen fjernstyring som hadde åpnet porten? Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Hele landsbyen, med bymuren og porten, virket så gammeldags at jeg ikke trodde de hadde slike hjelpemidler. Men jeg fant ingen annen forklaring på hvordan porten hadde gått 5|Page


William Fuglset | Landsbyen

opp. Selve landsbyen kunne jeg nå se bedre. Og umiddelbart var det en liten skuffelse. To ord var det som kunne beskrive den - hvit og kjedelig. Det eneste som tilsynelatende fantes var hus, alle sammen hvite, med noen små vinduer. Ingen hage eller uteplass, bare de hvite husene. Og grå gater. Alt virket livløst. Hva var det med alt dette, hvorfor var alt så livløst? Til og med denne landsbyen var livløs. Vel, nå hadde ikke jeg utforsket hele byen, det kunne godt hende at den var bedre enn hva førsteinntrykket tilsa. Det håpet jeg virkelig. Men den største skuffelsen var foreløpig at heller ikke her inne virket det som om det fantes mennesker. Alle gatene var tomme, det hele virket uoversiktelig og rotete. Gatene gikk på kryss og tvers, det fantes ikke system på noe som helst. Jeg vurderte situasjonen, og fant ut at jeg ikke hadde noe å tape på å gå videre innover i landsbyen. Håpet var at det fantes noe liv lengre inne. Kanskje noe som kunne kalles sentrum? Idet jeg gikk bortover kom den samme lyden bakfra som hadde kommet like før. Lyden av en byport som lukkes. Og denne gangen fikk jeg i alle fall bekreftet at den ikke ble åpnet manuelt. Med et brak var den slått igjen, og jeg kunne se at heller ikke på innsiden fantes det noe som helst av håndtak. Jeg håpet bare at dette ikke betydde problemer det øyeblikket jeg ville ut herfra. At dette ikke var en slags felle som stengte meg inne for alltid. Etter å ha gått litt lengre inn i landsbyen oppdaget jeg fort at det ikke var noen særlig forandring jo lengre inn jeg kom. Det var fortsatt de samme hvite og kjedelige husene, de samme uoversiktelige gatene. Det virket aldeles ikke som om noen arkitekt hadde vært med på planleggingen av byens struktur. Jeg lurte på hvor stor landsbyen kunne være, jeg hadde nemlig gått et stykke nå. Og plutselig stoppet jeg opp. Der, bare noen få meter ifra meg, der satt det tre personer på bakken. Klærne de var kledd i tydet på at de ikke var av de rikeste, men de så ikke ut som noen uteliggere heller. De satt sammen, jeg hørte ikke noe snakk, men jeg dristet meg frem til dem. Øynene deres var lukket. Jeg så etter om det var menn eller kvinner, og det var faktisk svært vanskelig å finne ut av. Høyst sannsynlig var det to menn og en kvinne, men jeg torde ikke stå så lenge og se inn i ansiktene deres, så jeg gikk ganske enkelt videre. Jeg ville helt sikkert finne flere mennesker, nå som jeg først hadde funnet ut at det virkelig fantes noen på dette stedet. Og gjett om jeg var lettet. Med mindre dette var et oppholdssted for banditter og samvittighetsløse mennesker, så hadde jeg endelig funnet noen som kunne forklare meg hva alt dette var for noe. Hvor jeg var kommet, og hvordan jeg kunne komme meg ut av dette 6|Page


William Fuglset | Landsbyen

marerittet. For det var hva det var nå. Et mareritt. Jeg hadde faktisk kløpet meg i armen, men jeg hadde ikke våknet. Så jeg ville bare finne veien ut av det. Hjem til det vanlige, det dagligdagse. Som jeg ikke kunne huske mye av, men som jeg likevel begynte å sette mer og mer pris. Jeg så flere mennesker nå. Og det gikk opp for meg at det fantes mange flere i denne landsbyen enn jeg både hadde fryktet og trodd. Det var mange ute og gikk, og noen så jeg også gjennom vinduene. Felles for dem alle var at ingen virket tilfredse. Det var ingen virkelig ulykkelige ansikter, men ingen smilte, de fleste så rett og slett gravalvorlige ut. Jeg lurte på hvem jeg kunne spørre om alt det jeg lurte på. Av en eller annen merkelig grunn ville jeg finne en gammel mann. De gamle er eldst, har noen sagt, og selv om egentlig de fleste burde vite hva for slags sted dette var, så var det noe i meg som ville finne en gammel, klok mann. Men fantes det noen av dem her? Det virket faktisk ikke sånn. Nå kunne jeg ikke stole for mye på hva jeg trodde, for det hadde ofte slått veldig feil i det siste, men hittil hadde jeg ikke sett en eneste eldre person. Ikke noen barn heller, for den saks skyld. De aller fleste virket middelaldrende, noen litt yngre og noen litt eldre. Det virket som om de alle bare gikk frem og tilbake, uten noe som helst mål eller mening. Igjen var det ett eneste spørsmål som fylte hodet mitt. Hva var dette for et sted? Jeg kjente fortvilelsen begynte å komme frem igjen. Nå hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte finne noen å snakke med. Finne ut av hvor jeg var. Selv om jeg ikke helt visste om jeg hadde lyst til det. Jeg skjønte at det var frykten som for første gang siden dette virkelige marerittet hadde startet gjorde seg gjeldende. Jeg så meg rundt for å se hvem jeg kunne spørre. Og der gikk det jo en eldre mann forbi meg. Grå i håret var han i alle fall, men ellers ikke noe ulik alle de andre i denne merkverdige landsbyen. Like uttrykksløs, like full av likegyldighet. Han enset meg ikke et blikk da han gikk forbi meg. Jeg kremtet. Det virket ikke som om mannen hørte meg. Jeg kremtet en gang til, denne gangen høyere. Og mannen bare fortsatte rett frem. Jeg åpnet munnen, men fikk ikke frem ett ord. Nå begynte jeg virkelig å bli redd. Jeg ville vekk fra dette stedet. Jeg ville finne en vei ut. Hjem. Til noe trygt. Og jeg prøvde å finne porten. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde gått, men gatene var så uoversiktelige og så like, det samme med bebyggelsen, og snart gikk det opp for meg at jeg ikke visste hvor jeg befant meg. Jeg lo litt foraktelig for meg selv. For et paradoks dette var. I 7|Page


William Fuglset | Landsbyen

noe som syntes å være den eneste bebyggelsen, den eneste landsbyen i mils omkrets, så klarte jeg altså, utrolig nok, å gå meg vill. Jeg prøvde å se etter noe som kunne minne om landemerker, i hvert fall noe jeg kunne holde meg til, men det fantes ikke. Alt var det samme, alt var like hvitt og kjedelig. Jeg satte meg ned og prøvde å klarne tankene. Med ett var det noe som tok oppmerksomheten min. Jeg formelig spisset ørene. Musikk? Her, på dette stedet? Det var noe av det jeg minst hadde ventet meg akkurat nå. Det var ikke noe spesielt lystig musikk, langt mindre noe jeg kjente igjen, men musikk var det, og det var noe jeg mente måtte være et positivt tegn. Jeg lyttet nøyere etter. Det var vanskelig å si hva slags instrument det var, og det var vanskelig å si om det var noen som spilte eller om det bare var opptak fra noe. Fortsatt hadde jeg ikke inntrykk av at det fantes noe særlig moderne utstyr i denne landsbyen, men måten porten hadde åpnet seg på gjorde at jeg ikke kunne utelukke muligheten. Men nå visste jeg i alle fall hva jeg ville gjøre. Jeg ville finne ut av hvor denne musikken kom ifra. Jeg reiste meg opp, igjen hadde kroppen min fått nye krefter. Jeg lurte på hvor mange ganger jeg hadde virket utslått, men så fått nye krefter, i løpet av denne dagen. Eller - var det dag? Det virket svært lenge siden jeg sist hadde undret meg over hvilket klokkeslett det var. Men nå da jeg så opp mot solen virket det ikke som den hadde forandret stilling. Hadde den virkelig stått på samme sted hele dagen? Det kunne ikke være tilfelle. Vel, jeg brydde meg ikke noe særlig akkurat nå. Nå hadde jeg oppdaget at det fantes musikk på dette stedet, og jeg aktet å finne ut av hvor den kom fra. Det var mye lettere å orientere seg nå da jeg hadde noe å gå etter, og det føltes ikke ut som om hadde tatt lang tid da jeg så et hus foran meg. Hvitt, som alle de andre, men det var ikke tvil om at det var her musikken kom fra. Det var fiolinmusikk, og som nevnt tidligere var den ikke særlig lystig. Faktisk har jeg sjeldent hørt tristere musikk, men musikk var det, og for meg var det akkurat det samme hva slags musikk det var akkurat nå. Jeg hadde nemlig aldri trodd at jeg skulle få høre noe som lignet musikk i denne døde byen. Selve huset var ganske stort, i hvert fall av de større på stedet. Det var minst to etasjer, om det fantes en kjeller kunne jeg naturligvis ikke vite. I andre etasje var det en liten balkong, men huset virket ikke særlig tiltrekkende. Jeg tenkte meg om et lite øyeblikk for jeg steg inn. Om det virket hvitt og kjedelig fra utsiden, var det ikke det spor bedre på innsiden. Rommet jeg kom inn i var et middels stort rom, veggene var gråe og kjemisk fri for noe som kunne ligne dekor eller pynt. Ikke en gang noe å henge frakken sin på var det der. Rommet var 8|Page


William Fuglset | Landsbyen

ganske enkelt helt tomt. Grått og tomt. Men jeg hørte lyder fra rommet innenfor, som var skilt fra rommet jeg selv sto i med en dør, så jeg gikk videre. Det var dette neste rommet musikken kom fra. Hørtes det ut som i det minste, jeg kunne hverken se noen fiolinist eller noen plate som spilte musikken, men det hørtes utvilsomt ut som om den kom herifra. Og for første gang siden jeg kom inn i landsbyen kunne jeg med hånda på hjertet si at det var fullt av mennesker her. Hele rommet var nemlig fullt, av kvinner og menn, gamle og yngre. Fortsatt ingen barn, men det var da i alle fall noen få ungdommer her. Men det samme, depressive uttrykket fylte alle sammen. Noen snakket lavmælt med hverandre, andre satt rett og slett og stirret ut i løse luften. De aller fleste satt i noen utslitte, gamle stoler, selv om det var noen få som sto oppreist og noen andre som hadde satt seg ned på gulvet. Det hele var egentlig et ganske merkverdig syn, men akkurat det var ikke noe nytt. Alt på dette stedet var merkverdig. Nå ville jeg bare finne ut av hva jeg gjorde midt oppi alt dette. I hjørnet av rommet satt det en mann. En eldre mann så det ut til, selv om ansiktet likevel hadde et ungdommelig preg. Håret hans var grått og tynt, han hadde en slitt frakk på seg, og buksene hadde nok sett sine beste dager, de også. Mannen satt helt alene, i dette hjørnet, og så ut til å sitte i sine egne tanker. Han satt i en gammel stol, på en måte representerte han alle som var i dette rommet. Han så sliten ut, og øynene var uten håp. Jeg gikk bort til ham. "Unnskyld," sa jeg. "Kunne jeg stille Dem et spørsmål?" Mannen kikket skjeløyd opp mot meg. Det virket ikke som han ville kaste bort så mye tid på meg, med munnen halvåpen og øynene nesten lukket igjen virket han svært så lite interessert. Jeg gjentok spørsmålet. Fortsatt ingen respons. Jeg kjente jeg begynte å bli irritert. Redselen hadde foreløpig ikke gjort seg gjeldende. Men mannen måtte da kunne svare som et vanlig menneske på et lite spørsmål? "Jeg lurte bare på hvor i all verden jeg har havnet, og hvordan jeg kan komme meg vekk herifra." Jeg fikk litt dårlig samvittighet da jeg selv merket det irriterte tonefallet i spørsmålet, men tålmodigheten begynte virkelig å ta slutt nå. Og jeg kjente fortvilelsen igjen begynte å feste grepet da mannen snudde hodet sitt vekk og kikket ned. Nå, da jeg endelig hadde truffet mennesker i denne ødemarken, så ville de ikke snakke med meg? Kunne det gå stort verre? 9|Page


William Fuglset | Landsbyen

Jeg kremtet høyt i et siste desperat forsøk på å få mannen til å snu seg igjen, men uten lykke. Dette var bare å gi opp. "Takk skal De ha for den enorme hjelpen De har gitt meg," sa jeg høyt, før jeg snudde meg og gikk med faste skritt mot utgangsdøra. "Jeg setter stor pris på en slik utrolig vennlighet!" Døra smelte igjen bak meg, og snart var jeg ute i fri luft igjen. Skjønt fri, det var ikke akkurat det jeg følte jeg var nå. Snarere fanget inne i et fengsel, mens jeg søkte etter muligheter til å rømme. Jeg bestemte meg for å gå videre i landsbyen. Det måtte da finnes en mulighet for å komme seg ut av dette stedet? Ikke for det, jeg hadde ingen anelse på hvor jeg kunne gå dersom jeg kom meg ut. Men sannsynligvis fantes det vel et annet sted, en annen by, noe som helst. Alt annet enn denne landsbyen. Den begynte virkelig å gå meg på nervene. Jeg følte lettelse da jeg plutselig registrerte at det var blitt mørkere. Det var fortsatt ikke mørkt, men skumringen hadde satt inn. Jeg så lyset fra solen langt borte i horisonten, og jeg fastslo med tilfredstillhet at tiden ikke sto stille her likevel. Det at jeg vanskeligere ville finne noen annen vei bekymret meg ikke noe særlig for øyeblikket. Først måtte jeg komme meg ut herfra, så den sorg til den tid. Men om det var vanskelig å finne porten tidligere, var det ikke det spor lettere nå. Jeg hadde rett og slett ingen idè om hvor den kunne være. En annen ting som bekymret meg var at om jeg virkelig klarte å finne porten, så hadde jeg ingen garanti for at den ville bli åpnet for meg. Jeg glemte ikke måten den åpnet og lukket seg på, det virket som om den med vilje hadde lukket meg inne bak denne forbannede byen. Forsøkene mine på å finne byporten ble mindre og mindre iherdige. Jeg fant ut at jeg ville velge en annen strategi, nemlig å gå i en retning helt til jeg fant muren som sannsynligvis strakte seg rundt hele byen. Derfra kunne jeg selvfølgelig bare følge muren helt inn til den nådde porten. Det var opplagt, det måtte virke, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke hadde tenkt på dette tidligere. Men det var ikke bare enkelt å gå den samme retningen hele veien. Rett som det var dukket det opp hus som sto i veien, og jeg hadde ikke annet valg enn å gå rundt dem. Ikke var jeg sikker på om jeg fortsatte i den samme retningen hele tiden heller, men jeg kunne ikke skjønne at jeg kunne bomme så veldig kraftig på veien, så jeg bare fortsatte. Mennesker så jeg mindre og mindre til, etter hvert som jeg gikk ble det et mer og mer sjeldent syn. Det virket faktisk som om jeg nærmet meg utkanten av landsbyen, og at de som holdt til her av en eller 10 | P a g e


William Fuglset | Landsbyen

annen grunn holdt seg unna. Merkelig var det, selvfølgelig, men som sagt tidligere; alt i denne fordømte landsbyen var merkelig, og jeg tror ikke at noen ting overrasket meg lenger. Etter mine egne målinger og utregninger, som riktignok ikke var til å stole på, burde jeg ha nådd muren for lenge siden. Landsbyen kunne umulig være særlig stor, det var absolutt ikke noen millionby vi snakket om, og det måtte nødvendigvis dukke opp en mur foran meg ganske snart. Men ingen mur dukket opp. Igjen ble redselen sterkere og sterkere. Jeg begynte for alvor å bekymre meg for at jeg ikke kom til å slippe ut herfra noen gang. Det ville være et nederlag, definitivt. Jeg var absolutt ikke klar for å tilbringe resten av livet mitt på dette nitriste stedet. Jeg ville finne en utvei. Jeg ville hjem. Nå. Det var blitt mørkt nå. Bekmørkt. Det merkelige var bare at når jeg så opp kunne jeg ikke skimte en eneste stjerne. Det hadde ikke vært en eneste sky på himmelen tidligere, og så vidt jeg så var det ikke en sky nå heller, men heller ingen stjerner. Merkelig. Men jeg kunne jo ikke få uttrykt nok hvor merkelig dette stedet var, så det overrasket meg egentlig ikke. Ingenting overrasket meg lenger. Det ville ikke lenger overraske meg om jeg aldri kom meg utenfor bymuren. Det ville ikke overraske meg om jeg måtte dø her. Jeg ante mindre og mindre håp. Plutselig merket jeg at det var blitt mye kaldere. Dette ville være toppen av det hele. Så langt hadde jeg i alle fall ikke kunnet klage på temperaturen, den hadde vært nær perfekt, men nå begynte kulda å trenge gjennom de tynne klærne jeg hadde på meg. Det virket som om jo lenger jeg gikk, desto kaldere ble det. Og musikken, som jeg hele tida hadde hørt i bakgrunnen, ble svakere og svakere og det var som om de triste tonene forsvant i mørket. Jeg begynte å skjelve. Helt ukontrollert begynte kroppen min å skjelve. Ikke den lille, harmløse skjelvingen som kroppen ofte begynner med når den fryser. Nei, jeg ristet, totalt ukontrollert. Hodet ristet, armene ristet, beina ristet - hele kroppen ristet. Hva var dette? Panikken begynte å bre seg. For første gang siden jeg våknet opp her ute i denne ødemarken hadde jeg lyst til å begynne å gråte. Jeg kjente faktisk tårene presse på, men stoltheten min forbød meg å felle dem. Hva ville folk tro om meg hvis jeg begynte å gråte som et lite barn her i denne byen? Forresten - hva folk mente om meg var ikke det jeg brydde meg mest om for øyeblikket. Men likevel. Jeg kunne ikke begynne å felle tårer her ute. Kulda var helt forferdelig. Ingenting kunne tilsi at det plutselig skulle bli så kaldt, med en så god temperatur det hadde vært tidligere. Men nå ble det bare kaldere og kaldere jo lengre jeg 11 | P a g e


William Fuglset | Landsbyen

gikk. Så jeg stoppet opp. Jeg visste ikke hva som ville vente meg om jeg fortsatte i den retningen jeg gikk, men noe udelt positivt var jeg sikker på at det ikke ville være. Så jeg bestemte meg for å snu og gå tilbake til huset hvor jeg hadde vært tidligere. Jeg kunne fortsatt høre musikken, selv om det nå bare var noen få toner jeg av og til snappet opp. Jeg begynte å drømme om at jeg ville bli møtt av et kamera og en programleder som leende fortalte meg at jeg var gått på limpinnen, og at jeg snart ville være tilbake i min egen stue. Men jeg innså at det kun var en ønsketenkning. I det minste håpet jeg på at jeg kunne finne en person som kunne fortelle meg hvor jeg var. Jeg begynte å leke med tanken om at jeg måtte være på dette stedet i lengre tid. Og jeg klarte ikke å innfinne meg med det. Jeg ville ut. Jeg skulle ut. Om det så skulle tappe meg for alle mine krefter; jeg skulle vekk fra dette stedet. Kulda ble mindre etter hvert som jeg gikk, og musikken ble desto høyere. Selv ikke i mørket var det vanskelig å finne fram til huset, tross alt ble musikken sterkere og sterkere jo nærmere jeg kom. Til slutt sto jeg i døråpningen, den samme triste døråpningen jeg hadde stått i tidligere. Den var om mulig enda tristere og kjedeligere nå i mørket. Heller ikke denne gangen fantes det noe som helst i rommet som møtte meg. Det var igjen det neste rommet som folk befant seg i. Befant var også det rette ordet, det fantes ikke tegn til aktivitet. Noen få snakket lavmælt med hverandre, de fleste så ut til å stirre i løse luften. For et sted, tenkte jeg. For et meningsløst sted. Jeg så etter den gamle mannen jeg hadde snakket med tidligere, og riktig, der satt han, i det samme hjørnet som sist gang. Jeg gikk bort til ham. "Kjenner De meg igjen?" Han kikket opp mot meg, og jeg merket at han studerte meg. Et godt tegn, tenkte jeg, det virket som om han brydde seg mer nå enn tidligere. Men så kikket han vekk igjen. Fortvilelsen dukket opp i blodet mitt. "Vær så snill. Jeg er livredd. Jeg er desperat etter å finne svar. Kan De ikke svare på noen få spørsmål, så lover jeg at jeg ikke skal plage Dem mer." Jeg ante ikke hvorfor jeg snakket med denne utrolige høfligheten, men det virket bare så naturlig. Igjen kikket mannen på meg. Øynene var tømt for liv. "Hva er det du vil vite?" 12 | P a g e


William Fuglset | Landsbyen

Svaret ga meg håp igjen. Selv om stemmen var så lav og svak at jeg nesten ikke hørte hva han sa, så skulle jeg få vite hvor jeg var. Kanskje han kunne fortelle meg hvordan jeg kom meg vekk herfra også? "Jeg vil bare vite hvor jeg er. Jeg aner ikke hvordan jeg er kommet hit, men nå vil jeg vekk. Kan De hjelpe meg med det? Jeg holder ikke ut denne plassen lenger." Jeg så på ham, og jeg merket selv hvor desperat stemmen min måtte virke. "Vær så snill, kan De hjelpe meg?" Han så på meg. Med et par øyne, som virket som om de så på et lite barn som ikke forsto noen verdens ting, men som ville ha svar på alt. "Og hva med kulden?" fortsatte jeg. "Da jeg gikk rundt her nå nettopp kjente jeg plutselig en forferdelig kulde. Den var så gjennomtrengende. Hvorfor skjedde det? Hva er det med dette stedet?" Jeg snudde meg og så på menneskene som var i rommet. De så ut som om de var fortapte, alle som en. "Og hva med disse folkene? Hvorfor...?" Det begynte å renne tårer ned fra øynene hans. Han kikket ned, prøvde å skjule øynene, men så kikket han opp mot meg igjen, og jeg så tårene renne nedover, han klarte ikke å stoppe. Øynene hans var mer fortvilet enn noen gang. Ikke kunne jeg huske så mye fra fortiden, men jeg trodde ærlig talt jeg ikke hadde sett et par øyne så tømt for håp som denne mannens. "Vet du det ikke?" nærmest hvisket han. Stemmen var fylt av fortvilelse. "Vet du det virkelig ikke?" Jeg skjønte ingenting. Hva var det jeg ikke visste? Nei, selvfølgelig visste jeg ikke hvor jeg var havnet. Hvordan kunne jeg vite det? Det var jo ingen som hadde fortalt meg det. Likevel virket det som om det var den naturligste ting i verden at jeg visste det. Mannen reiste seg opp. Han nølte et lite øyeblikk før han snudde seg mot meg, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter ham. Jeg så at han gikk motvillig, som om han aller helst ville holde seg inne i dette livløse huset. Og på en måte kunne jeg forstå det. Livløst, ja, men likevel tilsynelatende det huset med mest liv i hele landsbyen. Vi gikk gjennom inngangsrommet, og ut i nattemørket. Det virket ikke som om det var så kaldt som det hadde vært da jeg sist var ute. Så virket det heller ikke som om vi gikk den veien jeg da hadde gått. Det tok ikke lang tid før han stoppet opp. Hele tiden hadde han gått foran meg, hadde ikke 13 | P a g e


William Fuglset | Landsbyen

snudd seg en eneste gang, og det samme tempoet hadde han holdt hele tiden. Nå stoppet han altså opp, og ba meg komme bort til ham. Vi var kommet til en kløft. Den virket bunnløs, jeg kunne i alle fall ikke se noen bunn i dette mørket. Til å begynne med var dette alt jeg så. Jeg kikket spørrende på mannen. Han så på meg, og så opp mot et punkt på den andre siden av kløften. Øynene var mer livløse enn noen gang. Og nå så jeg det også. Der, uendelig langt unna, kunne jeg se liv. Mennesker, fylt av glede. Jeg kunne høre latteren. Det virket så nært, likevel var det så uendelig langt unna. Og jeg visste med det samme at jeg aldri ville komme dit. Og først nå så jeg menneskene rundt meg som gråt, tennene som skjærte, de innestengte ropene om hjelp. Og tårene rant nedover kinnet mitt.

14 | P a g e


Landsbyen