Page 1

Vägar till en gemensam nordisk samekonvention Rapport från en workshop på Voksenåsen, Oslo, den 4-5 juni 2012 av

Rannveig Jevne, Kjersti Skarstad och Mats Rolén


Vägar till en gemensam nordisk samekonvention Av Mats Rolén

Inledning Voksenåsen är Norges nationalgåva till Sverige som tack för humanitär hjälp under och strax efter andra världskriget. Voksenåsens uppdrag är att stärka samhörigheten mellan svenskar och norrmän samt öka den ömsesidiga kunskapen om ländernas samhällsliv, språk och kultur. Vidare ska vi värna om yttrandefrihet, respekt och tolerans i ett mångkulturellt samhälle. Genom de tragiska händelserna i Oslo och på Utöya den 22 juli 2011 har detta uppdrag fått ännu större aktualitet. År 2010 påbörjades en diskussion om minoritetsfrågor vid Voksenåsen. I både Norge och Sverige finns såväl ”äldre” som ”nya” minoriteter, vars situation i de båda länderna i varierande grad avspeglades i samhällsliv och offentlig och politisk debatt. Med tanke på det kommande grundlagsjubileet 2014 framstod bl.a. den författningsmässiga grunden som intressant. Författningen har alltid varit central i Norge (17-maj firandet), men inte i Sverige. Att knyta kontakt med pågående forskning genom att ta initiativ till arbetsmöten och konferenser, och kanske framförallt förmedla forskning, som knyter an till mänskliga rättigheter och minoriteters beskydd i samband med grundlagsjubileet ligger därför nära Voksenåsens kärnverksamhet. De frågor som tas upp har en klar förankring i grundlagen samtidigt som de är dagsaktuella och framtidsriktade. Som ett inslag i detta fleråriga program arrangerade Voksenåsen den 4-5 juni 2012 en workshop med fokus på samerna och deras rättigheter. Då behandlades frågor med anknytning till de år 2011 inledda förhandlingarna mellan Finland, Norge och Sverige om en gemensam nordisk samekonvention. Förhandlingarna utgår från det utkast till konvention, som utarbetades av en nordisk expertgrupp och presenterades år 2005. Utkastet finns som Appendix I. Vid Voksenåsens workshop gav forskare från de tre länderna sin syn på frågor om samernas rättigheter, bakgrunden till ländernas olika beslut om ILO konvention 169 om urfolkens rättigheter och om möjligheterna till att nå en överenskommelse om en gemensam nordisk samekonvention. I denna rapport redovisas huvuddragen i de presentationer som gjordes och de diskussioner som ägde rum under vår workshop. Referaten har utarbetats av masterstudent Rannveig Jevne och Kjersti Skarstad, M.Phil., båda från Universitetet i Oslo. Några av forskarpresentationerna redovisas även in extenso i Appendix II. Docent Mats Rolén, Uppsala, har varit projektledare. Han har även redigerat rapporten och författat inledningsavsnittet. Bakgrund Samerna erkänns numera som urfolk med en särskild ställning i våra länder. Frågan om samernas rättigheter – vad gäller renskötseln – kom att aktualiseras genom den första gränsdragningen i norr mellan Danmark-Norge och Sverige (med riksdelen Finland) år 1751. Genom den s.k. Lappkodicillen 1751 medges samerna att i enlighet med gammal sedvana bedriva renbete och flyttningar över den nya gränsen. Efter 1809, då Finland erövrades av Ryssland, förändrades efterhand denna fria rörlighet över riksgränsen till Norge för de finska samernas del. 1854 begränsade de norska myndigheterna för första gången utövandet av rennäring genom att förbjuda bete i vissa delar av inre Finnmark under 2


sommarhalvåret. 1883 kom den s.k. Felleslappeloven, som reglerade norska och svenska samernas rennäring i Troms fylke och sydligare områden. Huvudsyftet var att skydda de fastboendes rättigheter till bl.a. jordbruk. I Sverige infördes år 1886 renbeteslagen, som var den första i sitt slag. En central fråga har hela tiden varit rätten till territoriet. I Sverige kom detta tydligt till uttryck i det s.k. Skattefjällsmålet (angående äganderätten till skattefjällen i Jämtland), där samerna förlorade i HD 1981. I efterspelet tillsattes Samerättsutredningen (1982) som efter drygt ett tiotal år resulterade i inrättandet av Sametinget. I efterspelet till Altakonflikterna i Norge under 1970-talet, genomfördes flera utredningar som bl.a. ledde till Sametinget (1987), en grundlagsändring år 1988 om samernas rätt till sin kultur och sitt språk m.m. och den s.k. Finmarksloven, om rätten till och förvaltningen av land och vatten i Finnmarks fylke. I Finland inrättades ett självständigt Sameting 1996 (detta föregicks av en statlig delegation från 1973), med ansvar för självstyret i fyra nordligaste kommunerna i landet. Norge var först med att ratificera ILO konvention 169 om ursprungsfolkens fulla sociala, kulturella och religiösa rätt (1990). Sverige, Finland och Ryssland har ännu inte gjort detta, även om frågan funnits på den politiska agendan vid flera tillfällen. Nordiska rådet föreslog 1995 att Finland, Norge och Sverige skulle utarbeta en gemensam nordisk samekonvention. En expertgrupp tillsattes år 2002, vilken utarbetade ett förslag till konvention, som presenterades år 2005. Några förhandlingar med anledning av det år 2005 presenterade förslaget kom dock inte till stånd förrän år 2011. Förhandlingsdelegationerna från Finland, Norge och Sverige består av såväl samiska som

statliga representanter.

Workshopens syfte Realiseringen av en gemensam nordisk samekonvention inrymmer problem bl.a. genom att de tre länderna har olika samepolitiska system och traditioner. Kanalerna för samernas inflytande och deltagande är inte identiska – inte heller ifråga om makt. En viktig skillnad mellan länderna består i att Norge ratificerat ILO 169. Norges ratificering har bl.a. – synes det – lett fram till en annan lagstiftning av ägandet av naturresurserna i norr. Finnmarksloven innebär att det mesta av marken i Finnmark Fylke idag ägs av Finnmarkseiendommen, vars styrelse består av tre representanter utsedda av Finnmarks fylkesting och tre representanter utsedda av Sametinget. I Sverige har samerna rätt att inom åretruntmarkerna nyttja naturresurser för renbete, jakt och fiske, fast omfattningen av jakt- och fiskerätten prövas för närvarande i domstol. Utanför åretruntmarkerna får renskötsel bedrivas utifrån sedvanerätt, vilket lett till en rad tvister. I Finland är rättsläget oklarare vad gäller ägandet till renbetesmarkerna i norr. Samerna har dock ingen exklusiv rätt att bedriva rennäring. Det först år 2011 inledda arbetet med en gemensam nordisk samekonvention avspeglar också skillnader i Sametingets juridiska ställning mellan Norge, Finland och Sverige. Voksenåsen har funnit det intressant att söka belysa varför förhandlingsarbetet med sikte på en gemensam nordisk samekonvention startades först år 2011 och huruvida denna uppenbarligen kontroversiella fråga kan förväntas gå att bringa till en lösning. En viktig utgångspunkt för vår workshop utgörs av det förslag till konvention, som den år 2002 tillkallade expertgruppen under ledning av f.d. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith presenterade år 2005. I planeringen har vi även kunnat anknyta till Anne Julie Sembs och Hanne Hagtvedt Viks, Universitetet i Oslo, tidigare och nu pågående forskning om bl.a. förhandlingarna bakom ILO 169. De arbetar f.n. med projektet , ”Menneskerettigheter og nasjonal rett. Det globale i det lokale og det lokale i det globale – konstitusjon, menneskerettigheter og interessekamp”, som finansieras av Grunnlovssatsningen vid Norges forskningsråd. På norsk sida har vi vidare haft kontakt med bl.a. historikerna Bård A. Berg och Einar Niemi, Universitetet i Tromsö. För Sveriges del vill vi gärna 3


nämna aktuell forskning av bl.a. Bertil Bengtsson och Eivind Torp. Vad gäller Finland har vi bl.a. anknutit till forskningen vid Arctic Centre i Roveniemi (Tanja Joona) och Universitetet i Uleåborg (docent Matti Enbuske). Workshopen har planerats av docent Mats Rolén i nära samverkan med Bård A. Berg, Anne Julie Semb och Eivind Torp. Den har möjliggjorts genom anslag från Forskningskomiteen for grunnlovsjubileet under Norges forskningsråd. Voksenåsen ber att få tacka Forskningskommittén och sekretariatet för detta stöd och visat intresse under planeringsarbetet! Frågor Några av de frågor vi ville belysa vid vår workshop var:   

På vilket sätt har processen blivit påverkad av att förhandlingarna involverar inte mindre än sex aktörer – tre stater och tre sameting? Vilka stater, statliga och icke-statliga aktörer har varit pådrivare respektive bromsare av processen? Vad har det norska ställningstagandet till ILO 169 betytt för den nationella politiken och samerna i grannländerna Sverige och Finland? Hur har hithörande frågor hanterats i ländernas parlament? I vad mån har samerna haft ”egna” politiskt valda parlamentariker som fört deras talan? Vilken roll har sametinget spelat i den nationella politiska processen i respektive land?

Förväntade resultat Avsikten är att vår workshop genom sin komparativa ansats har bidragit till idé- och tankeutbyte mellan forskare, företrädare för sametingen och parlamenten i Finland, Norge och Sverige. Vi hoppas att de personliga möten som ägde rum på Voksenåsen, liksom naturligtvis de presentationer och inlägg som återges i denna rapport, kan inspirera till utveckling av nya forskningsprojekt, men även till kommunaktion mellan forskarvärlden och de omgivande samhällena.

4


Vägar till en gemensam nordisk samekonvention. Rapport från workshop på Voksenåsen, Oslo, den 4-5 juni 2012 Av Rannveig Jevne, masterstudent og Kjersti Skarstad, M.Phil.

Sammendrag:   

 

En Nordisk samekonvensjon er av stor betydning for samarbeidet og utøvelsen av samers rettigheter på tvers av landegrensene. Stridspunktene i konvensjonsutkastet gjelder særlig defineringen av selvbestemmelsesretten, eiendomsretten og vetoretten. I Norge vil en ratifisering ikke innebære en særlig stor endring i samers rettigheter på grunn av at ILO-konvensjon 169 (som i tillegg til de sentrale menneskerettighetskonvensjonene) allerede er inkorporert i nasjonale lover. Liten politisk vilje til ratifisering av konvensjonen i Sverige tiltross for at det kan argumenteres for at konvensjonens innhold følger som en naturlig forlenging av allmenne rettsprinsipper og eksisterende svensk lovgivning. Samarbeidet mellom de Nordiske landende forsterker grensen mot russiske samer. Det er et behov og ønske om å følge opp med lignende seminarer, og å knytte forskningssamarbeid på tvers av landegrensene.

Key-note 1

Statlig urfolk- og minoritetspolitikk i historisk perspektiv, fra 1700tallet til i dag. Einar A. Niemi, professor ved Universitetet i Tromsø. Når det gjelder det historiske perspektivet på minoriteter og urfolk i verden har hovedfokuset til nå vært på den statlige intensjonen. Hvilke ideologier som har ligget bak, hvilke mål og hva man har villet med politikken. Implementeringen, derimot, har ikke vært tillagt like stor vekt. Nå ser vi en utvikling i denne retningen, med en rekke casestudier på master- og doktorgradsnivå. Dette er en spennende vending i forskningen. Videre er det viktig å merke seg at det ikke er en felles samisk holdning til en type politikk. Det er en versatilitet og pluralisme på mottakersiden som er overraskende stor. Det har også vært en interessant utvikling fagdisiplinært. 100 år tilbake i tid var det lappologer - lingvister, etnologer og navneforskere - som studerte dette feltet. Historikerne kom sent på banen, kanskje først på 70-tallet. Siden 80/90-tallet har dette blitt juristenes domene. Det dreier seg om folkerett, internrett, sedvanestudier og hevdstudier. 5


Status og minoritetspolitikk henger nært sammen. Hvordan tilskrives minoriteter og urfolk status? Kategorisering er både et redskap og en tvangstrøye. I Norden i dag opererer man stort sett med tre kategorier: urfolk, nasjonale minoriteter og innvandrere. Fire alternativer har blitt diskutert: 1) Segregering: Dette alternativet har aldri hatt sterke politiske talsmenn i Norden. Sverige er det landet i Norden der segregasjonspolitikken har hatt størst gjennomslag. 2) Akkulturasjon: Dette er en slags grenseposisjon. Non-policy er også politikk. Det innebærer at man holder seg tilbake og overlater det til samfunnskreftene, tenker at den sterkeste kultur vil overleve til slutt. Kanskje betyr det i det langsiktige løp et mål om assimilasjon. 3) Assimilasjon: Dette er integrasjon på storsamfunnets premisser. Assimilasjon var den offisielle politikken i Norge og Sverige i om lag 100 år. Det kan også diskuteres om politikken varte utover dette tidsrommet. 4) Multikulturalisme: En form for pluralistisk integrasjon. Et slags dobbeltborgerskap. Fra 1700-tallet til i dag kan man avdekke fire faser i relasjon til samepolitikken. Disse vil bli presentert kronologisk nedenfor. Fase 1: ca 1700-1850: Pluralisme og akkulturasjon. - Den dynastiske konglomeratstaten: lojale undersåtter, mange «nasjoner», etnisk mangfold. Mindre om nasjoner, etnisk mangfold og språk. - Rasjonalisme og fysiokratisme. Naturrikdommene i et land er landets egne verdier. Utviklet en modell for den nordlige delen av Norden. 1) nordmenn (havet). 2) kvener (jordbruk) 3) samer (fjellvidda). Fysiokratismen – det er plass til alle. - «De edle ville», romantikk og svermeri. Store deler av 1700-tallet er pessimistisk i Europa. Sivilisasjonspessimisme. Men ikke angående «de edle ville». - Kollektive og individuelle rettigheter Fase 2: ca 1850-1940: Assimilasjon og trusselbilder - I Fase 2 står ideen om nasjonalstaten sterkt, og Hegels ”sedelighet”. Dette representerer den bofaste, bonden, som dyrket den norske landjorda. Motsatsen er sigøynere og andre nomader. - Nasjonsbygging. Den russiske fare, den finske fare. - Kategorier, ideologier, politisk legitimering og stigma: «nasjon», «nasjonalitet», «folk», «innvandrer». Kategoriene gir politisk legitimering. På 1800-tallet politiseres innvandringsbegrepet. Det tegnes et trusselbilde mot de fremmede. Innvandrere får alltid skylda når det går galt. Noen blir betraktet som mer innvandrere enn andre. - I 1809 blir Finland storfyrstedømme under den russiske tsar. Det føres en streng assimilasjonspolitikk i Tornedalen og i Finnmark. Hadde det ikke vært for Tornedalsfinnene og kvenene hadde ikke samene blitt utsatt for en så streng assimilasjonspolitikk. Dog, gjennom hele denne fasen så overlevde faktisk tanken om samene som urfolk. Dårlig samvittighet og ambivalens. - Denne perioden er første fase i samisk etnopolitisk organisering. Stilte krav om samisk representasjon i svensk riksdag, og om territorielle rettigheter. 1904 – første sameforbund i 6


Sverige. - Den dårlige samvittighet: samene som urfolk – et dilemma - Karakterer som Nansen og Bjørnson er fremtredende på den internasjonale scenen, men hjemme er ikke Norge så flinke med minoriteter. Fase 3, ca 1940-1970: akkulturasjon eller assimilasjon? - Krigen hadde påvirkning på skandinavisk minoritetstenkning, holocaust og jøder. Måtte ta et oppgjør overfor minoritetstenkning. - Nazistene hadde sin rasetenkning. De så på samene som noe ekte og opprinnelig. - Vilje til minoritetspolitisk oppgjør – sentrum mot periferi, samene mot kvenene? Det var ikke plass til flere grupper i oppgjøret, så kvenene skulle ties i hjel. Samene fikk forrang. Tanken om «den finske fare» varte helt frem til 1970-tallet. Kan også dette være en forklaring? - «Samevenner», samisk mobilisering, regionalt, nasjonalt og nordisk. Samiske intellektuelle, men også andre intellektuelle. Nær kontakt med byråkratiet. Bedriver folkeopplysning. - Samekomiteen av 1956: forut for sin tid? Bestod av samiske representanter, politikere og intellektuelle. Den tok opp det man forventet, sosiale, kulturelle spørsmål, og inntektsgrunnlag. Tok også opp territorielle rettigheter. - Oppgjøret som forsvant? Karasjokk. Arbeiderpartiet. Men ikke bare én som hadde skylda. «Lost generations» - mange hadde blitt fortalt at veien gikk gjennom norsk språk. Det var ikke slik at ingenting skjedde, men det som ikke skjedde var en omfattende holistisk politikk. Særlig når det kommer til territorialpolitikk. Det skjedde mange ting på ad hoc nivå, i skolen, språkundervisning, bibliotek osv. Oppgjøret var ikke fånyttes.

Fase 4, ca 1970-2000-tallet: multikulturalismens tid, minoritetspolitisk hierarkisering? - Nordisk og global urfolksorganisering - «Samisktalende nordmenn», «urbefolkning», «urfolk», «den samiske nasjon». - Etnopolitisk drama og skjebnespill: Alta-Kautokeino-utbyggingen. - Urfolksgjennombruddet - «Urfolk», «minoritet», «innvandrer» - I 11. septembers skygge? Det har vært en vending. Multikulturalismebegrepet har kommet i vanry i mange politiske sammenhenger. Debatten i Norge har problematisert multikulturalismebegrepet. 22. juli? Hva har det å si? Har det på sett og vis rehabilitert multikulturalismebegrepet? - Grunnlovsendring. Sameting. 1990-tallet. - Alle de nordiske landene har godkjent urfolksbegrepet.

7


Key-note 2

Utkastet til en Nordisk samekonvensjon – konvensjonens innhold, betydning, og ratifikasjonsutfordringer. Carsten Smith, f.d. Høyesterettsjustitiarius, ordfører i ekspertgruppen

I sitt innlegg la Carsten Smith vekt på hvorfor det er viktig å få til en nordisk samekonvensjon, og han forklarte hva hovedelementene i det nordiske konvensjonsutkastet består av. Konvensjonsutkastet ble i 2005 enstemmig innstilt av en ekspertgruppe med 2 representanter for hvert land. En av representantene fra hvert land var utpekt av sametinget. Blant hovedgrunnene til at en nordisk samekonvensjon er viktig og nødvendig er den samepolitiske grunntenkningen om at samene er ett folk, men at statene skaper skillelinjer mellom dem. Et av hovenformålene med konvensjonen er derfor å sørge for at samene skal kunne utøve sin kultur og sine tradisjoner uten at landegrensene er til hinder. En konvensjon er også viktig for å skape et sterkt rettsvern for samisk kultur, for å styrke folkets fellesskap, og for å fastlegge statenes felles ansvar for et felles urfolk, mente Smith. Hovedprinsippet konvensjonen bygger på er at samene er et eget folk med en egen kultur, samfunn, historie, tradisjoner, språk og egne framtidsvisjoner. Samene må derfor selv ha ansvar for utviklingen av sin egen framtid. I følge Smith oppfyller ikke samene bare kriteriene for å være et urfolk, men også kriteriene for å være et eget folk. Det vil si at samene allerede har de rettighetene som er nedtegnet i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter og konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Smith la vekt på at et folks rett til kulturutøvelse er en grunnleggende menneskerettighet. Konvensjonen inneholder stort sett allerede eksisterende internasjonale rettigheter, men en felles kodifisering har uansett en egenverdi, hevdet Smith. Konvensjonen vil gi et sterkere rettsvern spesielt for samer i Sverige og Finland som ikke har ratifisert ILO-konvensjon 169. Dersom utkastet blir vedtatt vil det ikke ha så stor betydning om Sverige og Finland ikke har ratifisert ILO 169 ettersom de rettighetene denne konvensjonen gir er inkorporert i lovutkastet. Smith fortalte videre om innholdet i konvensjonen. Den gir både rettigheter til individer og grupper. Konvensjonen slår fast at statene må ta i bruk positive tiltak for å sikre samenes rettigheter. Den er bygd opp rundt tre hovedlinjer: allmenne rettigheter, spesielle rettigheter, og enklere samhandling. Hensynet til samiske sedvaner må tas i betraktning. Ettersom de tre landende har veldig ulike nasjonale samerettsligeregler (spesielt på sentrale områder som reindrift, og ratifisering av ILO 169) som er under stadig debatt og utvikling har arbeidet med ratifisering av en Nordisk samekonvensjon vist seg å være vanskelig. At lite har skjedd på de sju årene det har gått etter at konvensjonsutkastet var ferdig vitner ikke akkurat om noen begeistring fra regjeringenes side, påpekte Smith. 8


Av rettigheter regjeringene hadde særlig vanskeligheter med å vedta, trakk han fram artikkel 3 – retten til selvbestemmelse, som er den viktigste av de allmenne rettighetene i konvensjonsforslaget. Politikere og samerepresentanter i de respektive landene er uenige i hvordan denne artikkelen skal tolkes, og hvor mye uavhengighet den egentlig vil kunne gi samene. En annen kontroversiell bestemmelse som foreligger i konvensjonsutkastet er at sametingene skal ha vetorett mot inngripende vedtak. Konvensjonsutkastet gir også en sterk begrunnelse for å gi samene en full representasjon i Nordisk råd ettersom den stadfester at samene skal kunne representere seg selv internasjonalt, forklarte Smith. Han forklarte også at når det gjelder eiendomsretten så var det ikke mulig å komme til enighet om noe mer bindende enn at langvarig bruk kan gi grunnlag for eiendomsrett med en henvising til ulik rettsanvendelse. Konvensjonsutkastet slår imidlertid fast at hvis samene har hatt en historisk bruk av et område så skal de få fortsette å bruke området så fremt de ikke setter varige spor. Samenes interesser skal vernes i områder hvor samene har eiendomsrett eller bruksrett. Smith trakk også fram at kapitel tre stadfester at det er avgjørende med språkopplæring og undervisning på samisk for å bevare det samiske språket. Også barn og unge utenfor de samiske områdene skal ha denne utdanningsmuligheten. Det samme gjelder for tilgang til et helse- og sosialtilbud som er tilpasset samers bakgrunn. Under den påfølgende debatten ble det nettopp stilt spørsmål om tolkningen av selvbestemmelsesretten og vetoretten. Anne Julie Semb stilte spørsmål om hva som ville bli det konstitusjonelle ansvaret når Sametinget har vetorett. Hun påpekte også at multikulturell politikk slik den har vokst frem reiser dobbeltmedlemsskapsproblemer, og stilte seg spørrende til at samene som ordinære borgere ikke var representer i konvensjonen. Samene ble fremstilt som et egen særskilt politisk initiativ og det er ikke tilfelle i Norge, hevdet hun. Til dette svarte Smith at konvensjonen lister opp kriterier for hvem som er samer og at når man fyller disse kriteriene så har man et dobbeltmedlemsskap hvor man som same både får rettigheter fra staten og konvensjonen. Det er hele eksistensen av dobbeltmedlemsskap som skaper politisk motstand, men vil man ikke akseptere dobbeltmedlemsskapet så er man imot ideen bak en slik konvensjon. Selve bærebjelken og målet med konvensjonen er å skape rettigheter som inneholder positive og særskilte rettigheter, og å skape et enklere fellesskap for samene, hevdet han. Smith innrømmet at de ikke hadde tenkt nøye igjennom hva vetoretten ville innebære for det konstitusjonelle ansvaret, men sa at det ville dreie seg om å stoppe tiltak. Det konstitusjonelle ansvaret vil tillegges regjering og storting i den grad de ønsker å gjøre det gjeldende, sa han videre. Smith sa at han ikke kunne se at det kan oppstå konstitusjonelle problemer som ikke kan løses ved de reglene som eksisterer i dag. Einar A. Niemi la til at selvbestemmelse er et uforløst begrep, og at det var spørsmålet om selvbestemmelse i tillegg til spørsmålet om det konstitusjonelle ansvaret som var kjernespørsmålene i debatten. Kirsti Strøm Bull uttalte at selvbestemmelse som rettighet er avklart i den internasjonale debatten, men at spørsmålet dreier seg om hva som er det praktiske innholdet av en slik bestemmelse. Hun hevdet at utkastet gir et innhold til hva 9


selvbestemmelsen er. Hun påpekte også at hun var enig med Smith i at konvensjonen ikke gir så mange flere rettigheter til samene i Norge enn det som allerede følger av ILO 169, konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Likevel ville samarbeidet over landegrensene som konvensjonen legger opp til være kjempeviktig og betydelig styrking av samers rettigheter, sa hun. Smith la til at utkastet til den Nordiske samekonvensjonen er det første alvorlige forsøket på å gi innhold til selvbestemmelsesretten i Norden. Selvbestemmelsesretten er et allment ansvar som politikerne skal forvalte, avsluttet han.

ILO-konvensjon 169 Anne Julie Semb, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo Anne Julie Semb holdt en introduksjon om ILO-konvensjon 169, og forklarte noen forskjeller mellom de nordiske landene i sammenheng med dette. Semb arbeider for tiden med et forskningsprosjekt sammen med Hanne Hagtvedt Vik. De følger det norske bidraget til fremforhandlingen av ILO-konvensjonen 169. Norge ratifiserte som første land i verden, juni 1990, året etter at teksten var endelig sluttforhandlet. Det var svært krevende forhandlinger, og det ble forhandlet i to sesjoner. ILOs trepartsstruktur var kanskje ikke ideell for dette formålet, forklarte Semb. Videre var bruken av ordet «peoples» kontroversielt, ble erstattet «populations». Et annet kontroversielt spørsmål handlet om landrettigheter. Det var nær ved å føre til sammenbrudd i forhandlingsprosessen. Forhandlingene endte med en pakkeløsning der et fellesnordisk forslag om å sidestille retten til bruk om områder med retten til å eie ble trukket tilbake, sa Semb. Det er interessant å se på hvilke nasjonale implikasjoner denne ratifiseringen var forventet å ha i 1990, når man følger prosessen fram mot Finnmarksloven i 2005. Tolkningen av de bestemmelsene endret seg ganske mye mellom 1990 og 2005. Landrettigheter er et av de spørsmålene hvor det er forventet at forhandlingene om nordisk samekonvensjon vil bli utfordrende, ifølge Semb. Her er de ganske like de i ILO 169, noe som er tilsiktet. ILOkonvensjon 169 er ratifisert av Norge men ikke Sverige og Finland, og dette gjør forhandlingene utfordrende. Det er helt utenkelig at Finnmarksloven hadde blitt slik den ble dersom Norge ikke hadde ratifisert ILO-konvensjonen i 1990, sa Semb. Sametinget ble trukket inn i justiskomiteen. Regjeringens lovforslag ble utsatt for mange endringer. Det er en interessant forskjell mellom Norge på den ene siden og Sverige og Finland på den andre siden, det man ser i Norge er at spørsmålet om landrettigheter utvikler seg i et veldig dynamisk samspill mellom ILOkonvensjonen på den ene siden internrett på den andre siden. Hvordan ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner påvirker internpolitikk. Gjør det mulig å skape et demokratisk flertall på forslag der det ville vært vanskelig å skape et demokratisk flertall. Den skaper legitimitet til politiske, rettighetsbaserte krav. Dette er en stor forskjell mellom Norge 10


og de to andre landene, avsluttet Semb.

Samenes rettigheter i Finland, Norge og Sverige: et spørsmål for lovgivere og domstoler? Innleder: Eivind Torp, docent, Mittuniversitetet, Bertil Bengtsson, professor, f. justisråd, Luleå Tekniska Universitet Både Eivind Torp og Bertil Bengtsson sa i sine innlegg at de hadde liten tro på at Sverige kom til å undertegne konvensjonen. Eivind Torp la vekt på at uttrykket ”ett folk i fire land” stod sterkt på begynnelsen av 1900tallet da den første samiske organisasjonen ble etablert. Det var også en forutsetning for etableringen av Samerådet. At samene er ett folk i fire land ble også tydelig uttrykt på 1960og 70-tallet. I dag derimot hører man ikke dette uttrykket så mye. Noe av årsaken til at denne fellesskapsfølelsen forsvant var fordi samene ble opptatt av nasjonale problemer. I dag opplever samene ulike utfordringer i de tre landene, forklarte Torp. Det er i større grad de ulike FN-konvensjonene som preger arbeidet for samers rettigheter enn et fokus på hva som er felles nordisk. Torp trodde ikke Sverige kom til å tilslutte seg konvensjonen fordi nordisk samarbeid på dette området har en svak stilling i Sverige. Regjeringen setter i gang utredninger for å få fokus bort fra saken, men gjør ofte ingen ting med utredningen når den er ferdig, hevdet han. En annen årsak til at han ikke trodde at Sverige ville tilslutte seg konvensjonen er at samisk selvbestemmelse ikke er opportunt i Sverige. Dette er ikke noe regjeringen vil forpliktelse seg til, hevdet han. Han forklarte videre at det politiske klima er veldig ulikt i Sverige og Norge. I Sverige råder negative holdninger til samenes rettigheter i alle partier, men det utarbeides ikke noen felles politikk på området. På det rettslige området er reindriftsrett på veg til å bli en næringsrett, mens samenes grunnleggende rettigheter til territorier har blitt tonet ned. Det var kommet krav om at ”reindriftsretten må spesifiseres”, og en slik spesifisering innebærer alltid at rettighetene blir innskrenket. Torp hevdet også at det alltid var de motstående interessene som veide tyngst i samerettslige strider. Han slo derfor fast at det var en manglende politisk vilje i Sverige både til å ratifisere ILO 169 og den Nordiske samekonvensjonen. Bertil Bengtsson sluttet seg til Torps pessimisme angående en svensk ratifisering av konvensjonen. Det ville være et langt steg å ta for Sverige å ratifisere konvensjonen, sa han. Som Torp sa han også at de svenske regjeringene har vært likegyldige eller negative til samenes rettigheter og at argumentet om et nordisk samarbeid var svekket. Konvensjonen ser ut til å gi samene fordeler i forhold til andre borgere, og det er et følsomt og vanskelig tema i Sverige, forklarte han.

11


Bengtsson la imidlertid vekt på hvordan man kan lykkes i å få til en ratifisering av konvensjonen, og dermed et sterkere rettsvern for samene, i sitt innlegg. Opinionen og politikerne må overbevises om at konvensjonen er en naturlig følge av svenske lover. Det finnes muligheter for at konvensjonen kan vedtas, det er verdt å gjøre et forsøkt, og man kan langt på veg argumentere med at konvensjonen bør innføres, hevdet Bengtsson. Argumenter for å innføre konvensjonen bør ta for seg i hvilken utstrekning den strider mot gjeldene rett. I følge Bengtsson lot det seg gjøre å argumentere for at konvensjonen inneholder allmenne juridiske prinsipper. Han sa videre at konvensjonen bedrer diskrimingsvernet av samene, og at den vil ha en positiv effekt på svensk lov. Selv om ikke det nordiske argumentet veier tungt blant politikerne, har det historiske argumentet om at man må motvirke uretten som er begått i tidligere tider en styrke. Bengtsson gikk videre inn på artikler i konvensjonen som kunne være særlig vanskelig for svenske myndigheter å vedta. Artikkel 9 som innebærer en respekt for samisk sedvane rett kan virke lite diskutabelt, men her bør man legge vekt på at det står at man må vise ”tilbørlig hensyn”, noe som vil si at det ikke i ethvert tilfelle er slik at samens sedvanerett trumfer andre interesser. En annen betent artikkel, artikkel 34, gir samisk rett til land og vann på grunnlag av langvarig tradisjonell bruk. Her kan man imidlertid argumentere for at det er en mulighet som finnes allerede i dag, noe man finner uttrykk for i Skattefjeldsdommen. Andre del av artikkelen slår bare fast at samene har reindriften som en rett, og det burde ikke være så sensitivt, sa Bengtsson. Selv om samens reindrift lett kan føre til konflikter, er denne retten et uttrykk for et allment rettslig prinsipp som sier at om noe er utsatt for skader så skal man være spesielt forsiktige. Det samme gjelder skogsbruket. Artikkel 36 som går på utnyttelse av naturressursene er det derimot verre med ettersom den gir særskilt beskyttelse til samene på bekostning av lokalbefolkningen, hevdet Bengtson. I følge artikkel kan samene ikke bare motsette seg typiske allmenne interesser, men også særskilte enkeltinteresser som bygging av fritidshus og lignende. Her gis samenes rettigheter forrang, men det historiske grunnlaget for en slik rettighet er ikke der. Minoritetsargumentet holder, men Bengtson stilte seg tvilende til hvor stor vekt et slikt argument vil ha i opinionen. I tillegg innebærer reindriftsretten i konvensjonen at samene også skal få utbyttet, og dette vil være en markant endring i gjeldene rett, sa Bengtsson. Artikkel 39 om Sametingets medbestemelsesrett er også kontroversielt, og vil ikke lett kunne la seg gjennomføre i Sverige. Som konklusjon slo Bengtsson fast at det er 2-3 punkter i konvensjonen som det er spesielt vanskelig å akseptere på politisk hold. Han anbefalte å betone minoritetssynspunkter og medbestemmelsesretten, og å argumentere for at konvensjonen i stor grad er en konsekvens av allmennrettslige prinsipper. Smith stilte seg veldig positiv til Bengtssons argumenter om at det kunne la seg gjøre å vedta konvensjonen. Men han hevdet at det sentrale spørsmålet i diskusjonen er om man fra de nordiske staters side er berett til å la det samiske folket få leve videre, noe som vil si at deres kultur må få leve videre. Kulturen må få ha basis i noen lokalsamfunn hvor denne kulturen lever, påpekte Smith. Dermed handler det ikke om å ta fra noen andre rettigheter for den blir fratatt dem av den alminnelige lovgivingen i landet som lar teknologien rase, sa Smith. Skal man akseptere den samiske kulturen så må den få være igjen i noen av kjerneområdene. 12


Poenget er å sikre rettighetene til det samiske folket så de kan sikre sin kultur og levemåte, slo Smith fast. Han nevnte også det norske stortingets avgjørelse 4.juni 2012 om å ikke gi de norske sjøsamene et særlig vern av deres fiske som et eksempel på noe som i praksis ville føre til utryddelse av en sjøsamisk kultur.

Finland og diskusjonen omkring ILO 169 og Nordisk samekonvensjon Anne Nuorgam, forsker ved University of Lapland, Rovaniemi Anne Nuorgam holdt et introduksjonsforedrag om forholdene for samer i Finland. Nuorgam innledet med å fortelle at det bor om lag 10 000 samer i Finland, og de fleste er nordsamer. De tre gruppene er inarisamer, skoltesamer og nordsamer. Det er nå ni samiske språk som lever, og tre av disse blir snakket i Finland. Når det gjelder samisk språk har Finland en veldig progressiv regel for barnehager. Hver kommune må organisere barnehage på samisk, selv om det bare er snakk om ett samisk barn. Dette er den eneste paragrafen i finsk lov hvor samisk språk er likestilt med finsk og svensk, sa Nuorgam. Samer identifiserer seg som ett folk, selv om landegrensene deler oss. Det er ingen generell definisjon av hva en urbefolkning er, men den mest brukte definisjonen er den FN bruker, ifølge Nuorgam. Finland har anerkjent samene som en urbefolkning. Målet er at samer skal få bevare og utvikle sitt språk og sin kultur, og ha lingvistisk og kulturell autonomi. I den finske grunnloven blir er reinsdyrhold, jakt og fiske en del av kulturdefinisjonen. Det er et spørsmål om begrepet kultur skal utvides til også å inkludere for eksempel småskalaturisme med reinsdyr, forklarte Nuorgam. Finland har mange ganger sagt at de vil ratifisere ILO-konvensjon 169. Landrettigheter er et kontroversielt tema. Det er ulike implementasjonsmetoder i Finland og Norge. Utfordringen med tanke på landrettigheter er at samene i Finland ikke har eierskapsrettigheter. Det har blitt etablert 8 forskjellige komiteer som skal løse problemet med landrettigheter, men ingen av disse har ført til en løsning, ifølge Nuorgam. I juni 2011 lovte regjeringen å ratifisere ILO-169 innen 2015 når denne terminen er over, sa Nuorgam. En av årsakene til dette løftet er at beskyttelsen av samer er et menneskerettighetsspørsmål. Det skjer brudd på menneskerettighetene slik det er nå. Justisdepartementet har startet en utredning om mulige hindre for ratifisering. Skog- og jordbruksdepartementet mener det er fire hovedutfordringer: 1) Definisjonen av samer. I dag er det om lag 5700 individer som er registrert i sametingets 13


elektorat. Det er et språkkriterium, i tillegg til selv-identifisering. Språkkriteriet innebærer at minst en besteforelder må ha snakket samisk. Utfordringen her er at denne definisjonen er ulik den i ILO 169. Departementet har foreslått at språkkriteriet skal tas bort. Samene kan miste kontrollen over sitt eget sameting dersom for mange blir inkorporert i elektoratet. 2) Grensene til det samiske området er en annen utfordring. Burde grensene redefineres slik at de dekker en tredjedel av Finland, som er det området som brukes til reinsdyrdrift? I Finland er det ikke bare samer som driver med reinsdyrdrift, også andre finner er involvert. 3) Den tredje utfordringen er landrettigheter. Samene kan ikke få flere rettigheter enn resten av lokalbefolkningen i Nord-Finland. Landrettigheter må fordeles rettferdig mellom samer og lokalbefolkningen for øvrig. 4) Den nåværende finske lovgivningen gir ingen spesielle rettigheter til reindriftssamer eller samer som arbeider med fiske. Denne typen arbeid er åpen for alle borgere i EU. Mangelen på egne rettigheter kan gjøre grensene mellom samer og lokale finner diffuse, og med tiden fostre assimilasjon. For samene er reinsdyrhold som oftest deres hovedarbeid og livsgrunnlag, dette gjelder ikke nødvendigvis for andre som arbeider med reinsdyr. Det gjenstår ganske mye arbeid i Finland, men ifølge sametinget er det ikke så mange hindringer i veien for å ratifisere ILO-konvensjon 169. Det har kommet en nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter, der Finland ønsker å forbedre rettighetene til samene, fortalte Nuorgam.Det har kommet en ny vannforskrift og gruveforskrift som forbyr aktiviteter som er skadelige for samisk livsgrunnlag. Disse to forskriftene gir sametinget medbestemmelsesrett, men er det tilstrekkelig for å dekke spørsmålet om landrettigheter?

ILO 169 och diskussionen om de samiske landområdene i Finland Tanja Joona, Ph.D, Artic Centre, Rovaniemi Tanja Joona holdt et foredrag om situasjonen i Finland i relasjon til ILO 169 og de samiske landområdende. Ratifiseringen av ILO 169 er på agendaen til den finske regjeringen. Finland blir stadig minnet på sine forpliktelser overfor samene. Det er både eksternt press fra internasjonale organisasjoner og internt press fra sametinget, innledet Joona. Det er to hovedspørsmål i dette foredraget, sa Joona. 1) I hvilket område skal disse rettighetene bli anerkjent? (art. 14) 2) Hvem er subjektene for disse landrettighetene? Det å identifisere området til et urfolk er viktig. I Finland har dette blitt kalt “Saami Homeland Area” og består av de tre nordligste kommunene; Enare, Utsjoki og Enotekis. Det nåværende området er ikke det samme som det historiske. Det sistnevnte dekker nesten en 14


tredjedel av Finland. Det nåværende samiske området er basert på intervjuer som ble foretatt i 1960. Dette er et meget sentralt punkt for Finland i relasjon til ILO 169, forklarte Joona. I Finland er man kun same dersom man er en del av de stemmeberettigede. Dette er ikke basert på folketelling, men på intervjuene som ble foretatt i 1960. Ifølge det finske sametinget ville så mange som 100.000 hevde å være samer, dersom de fjernet språkkriteriet, sa Joona. Den Nordiske samekonvensjonen vektlegger fellesskap, homogenitet og likebehandling av samer i de tre nordiske landene. Nasjonale grenser skal ikke være til hinder for det samiske fellesskapet. Det er viktig å dele kunnskap på tvers av land, og derfor er denne workshopen viktig. Beslutningstakerne bør bli informert om det vi har diskutert her på Voksenåsen, avsluttet Joona. Under den påfølgende debatten: sa Reetta Toivanen at det er vanskelig å implementere i Finland, fordi de har det samme problemet som i Sverige – mange utredninger og få resultater. ”The conventions are prisoners of each other”, ifølge Toivanen. Helene Petterson spurte om de tror at det hjelper å sette en dato for ratifisering, altså innen 2015? Anne Julie Semb forklarte at 2015 er sluttpunktet for denne finske regjeringen, og at de har i prinsippet lovet å rydde ratifiseringshindere av veien siden 1990. De kan ikke ratifisere på grunn av det finske rettssystemet. Eivind Torp uttalte at det nok vil hjelpe med en frist. Anne Nourgam hevdet at Finland er bestemt på at de skal ratifisere ILO 169 mens Tanja Joona forklarte at ILO 169 er et hinder for å gjøre samenes rettigheter bedre, og at hun trodde det bare var en unnskyldning for Finland. Den forrige regjeringen lovet nemlig også å ratifisere konvensjonen, avsluttet Joona. Videre spurte det svenske riksdagsmedlemmet Helene Petterson om språkkriteriet. Anne Nuorgam forklarte at dersom språkkriteriet blir tatt vekk vil det samiske folket være svært negative til dette. Anne Julie Semb forklarte at i Norge er ILO-konvensjonen veldig viktig når det gjelder hvordan de konkrete forslagene blir seende ut, for eksempel når det gjelder samiske landrettigheter sør for Finnmark. Einar Niemi kommenterte at det ville vært fint å få kommentarer fra representanter fra den svenske og den finske riksdagen. Alle de største statene i verden har ikke ratifisert ILO 169, og derfor ville det være interessant å plassere de nordiske utfordringene i en slik bred internasjonal kontekst, fordi det er en bred internasjonal sak. Helene Petterson svarte at saken er på dagsorden i Sverige, og at de har hatt små diskusjoner i komiteen. Men de ønsker ikke å ratifisere ILO-konvensjonen før diskusjonen om en nordisk samekonvensjon er ferdig. Videre forklarte Petterson at de ikke har noen samiske aviser i Sverige, derfor jobber en pressekomite med et sametingsforslag som skal gjøre det lettere å ha en avis. Det diskuteres blant annet å distribuere en norsk samisk avis i Sverige, men dette er et subsidieringsspørsmål. Forslagene skal overrekes kulturdepartementet i august. Anne Britt 15


Åsebol la til at det er en saktegående prosess, men at de skal rapportere fra denne konferansen. Leena Huss sa at det er interessant å høre om den nye utviklingen når det gjelder språkkriteriet, og presiserte at språk er viktig for å bevare kultur. Det er mulig å bevare det samiske språket gjennom utdanning. Per dags dato er det noen vage formuleringer i den svenske skoleloven som skaper utfordringer. Det skal ikke være mer enn 50 prosent undervisning på et annet språk enn svensk. Selv på samiske skoler, som det er fem av i Sverige, kan du ikke undervise på samisk mer enn halvparten av tiden, forklarte Huss. Morsmålsundervisning er tilgjengelig for barn som ikke går på samiske skoler. Dette fordrer at barna har ”grunnleggende kjennskap” til samisk, men ingen har definert hva dette er. Dersom kommunen er negative til samisk morsmålsundervisning kan de sette kriteriet for ”grunnleggende kjennskap” svært høyt, forklarte Huss. Når det gjelder barnehager kan disse vært ”helt eller delvis” på samisk. På noen førskoler setter de av en time til samisk hver dag. ”Delvis” er ikke definert, og denne typen vage formuleringer gjør det usikkert, avsluttet Huss. Lauri Heikkila fortalte at han har vært i det finske parlamentet i ett år, og at han sitter i skogog jordbrukskomiteen. Der har de bare diskutert reinsdyr. Ifølge Heikkila vet parlamentet lite om samiske rettigheter og ILO-konvensjonen, og under 20 parlamentsmedlemmer kommer fra lappland. Heikkila uttalte at han syntes at finske aviser skriver veldig lite om samiske spårsmål, og at det samiske språket i liten grad blir diskutert. Jeg tror ikke folk er mot samiske rettigheter, men jeg tror at folk ikke vet at de behøver rettigheter, avsluttet Heikkila. Eva Josefsen kommenterte at hun er enig med Anne Julie Semb om at uten ILOkonvensjonen ville ikke Norge hatt finnmarksloven. I 1980 var det en positivisme rundt samisk politikk. Dersom vi ser på avgjørelsen i Stortinget i går (4. juni), så kan vi stille oss spørsmålet om hvordan synet på samer har endret seg, og de politiske verdiene har endret seg, sa Josefsen. Videre sa Josefsen at det kanskje er mulig å se på altasaken og etableringen av sametinget som et ”toppunkt” på utviklingen, og at vi nå er vitne til en tilbakegang. Ifølge Anne Julie Semb føler norske myndigheter at deres politiske handlingsrom har blitt begrenset. Dette er ikke bare synlig på samerettsfeltet, men på andre felt også, la hun til. Kirsti Strøm Bull: ønsket å forlenge den linjen Einar Niemi foreleste om dagen før. Ifølge Bull er det tankevekkende at sametinget, sameloven og ratifisering av ILO-konvensjonen kommer samtidig med jernteppets fall. Ifølge Bull er det slik at norsk utenrikspolitikk ofte har konsekvenser for samepolitikken. Nå har vi et fornyet fokus på nordområdene, regjeringen vil ikke gi slipp, og betydningen av mineralforekomstene er utrolig stor, kommenterte Bull. Carsten Smith kommenterte at dagen før, den 4. juni, forhåpentligvis representerte et bunnivå i norsk samepolitikk. Stortinget avskar spørsmålet om samenes intensjonalrettsbegrunnelse for fiske i havet. Særlig når det gjelder ILO 169 har det blitt trukket frem i debatten at dette er et stort internasjonal problem, sa Smith. Ifølge Smith er det slik at statene i verden i stor grad behandler de 400 millioner urfolk som befinner seg på kloden på en måte som vi her i Norden 16


ikke synes er bra nok. Så når vi drøfter ILO 169 her må det handle om hvordan vi kan bygge opp statene her i Norden. I Norge etter at vi hadde ratifisert ILO-konvensjonen i 1990 hadde vi en rekke avgjørende domsavgjørelser omkring rekkevidden av samisk eiendomsrett og bruksrettigheter, sa Smith. Ifølge ham er det ikke ILO 169 som har vært bærende for samiske rettigheter i norge, det er granskning av den samiske historien i Norge og den norske rettsutvikling over tid. Einar Niemi kommenterte at det interessante i dette tilfellet er at vi ser norsk rettspraksis og sedvane. Når det gjelder Josefsens kommentar om brudd eller kontinuitet og paradigmeskiftet i forbindelse med Alta/Kautokeino mener Niemi at det er brudd, men at det også er ting som representerer kontinuitet og eskalering. Historien har ikke en lineær utvikling.

Framveksten av sametingene i de ulike landene. Likheter og forskjeller mellom Finland, Norge, Russland og Sverige Innleder: Bård A. Berg, Universitetet i Tromsø, Eva Josefsen, Nofrut/Alta og Mikkel Berg-Nordlie, NIBR, Oslo Introduksjon: Bård A. Berg Berg er historiker og har forsket mye på samisk historie og reindriftshistorie. Berg innledet ved å gi en kort introduksjon av når de ulike sametingene ble opprettet og hvor de har sete. Sametingene i Norge, Sverige, Finland. Det norske sametinget ble opprettet i 1989. Hovedadministrasjon i Karasjok. Svenske sametinget opprettet i 1993, hovedsetet i Kiruna. Finlands sameting ble opprettet i 1996 og ligger i Enare. Sametinget i Russland ble opprettet i 2010 i Murmansk, og befinner seg ennå i en tidlig utviklingsfase. Russland er jo ikke en del av Norden, og samene i Russland har vært underprivilegerte. På sikt så håper denne forsamlingen å kunne presse russiske myndigheter til å godkjenne ILO-konvensjonen og FNs menneskerettigheter.

Likheter og forskjeller mellom Finland, Sverige og Norge Eva Josefsen, forsker ved Norut i Alta Josefsen begynte med å forklare hvordan sametingene i de ulike landene er bygget opp, og presentere likheter og forskjeller mellom disse. Sametinget i Finland: 17


Her er det en valgkrets og 21 representanter. Tre representanter og en vara skal komme fra hver av kommunene innenfor det samiske «hembygdsområdet». Det er personvalg – ikke partier. Ved valget i 2011 var det 5483 stemmeberettigede, og valgdeltakelsen var på 49,6 %. Det er ingen partistruktur til det finske sametinget. Det er for øvrig også et sterkere personinnslag i finsk riksdagsvalg også, enn det er i Norge. Samedelegasjonen i Finland i 1972 var ikke et parlament, men et organ for regjeringen. Sametinget i Sverige: I Sverige er det en valgkrets med 31 representanter. Der er det kun samiske partier. I denne perioden, fra 2009-2013, er det 8 partier på det svenske sametinget. Sametinget i Norge: I Norge er det 7 valgkretser hvor 39 representanter skal velges. Mandatene er fordelt på valgkretsene, og beregnes ut fra antallet i valgmanntallet to år før valgåret. Det finnes både samiske partier, norske partier og frie lister. De frie listene er ofte tilknyttet bare en valgkrets, eller en kommune i en valgkrets. Arbeiderpartiet, som er et ”norsk” parti, og Norske samers riksforbund (NSR) er de to partiene som har dominert på sametinget. Det er enkelte forskjeller mellom de tre sametingene, blant annet definisjonen av same, valgmanntallet og om det er en folkevalgt institusjon eller en statlig myndighet. Jo større forskjellene er, jo vanskeligere er det å samarbeidet, sa Josefsen. Å være same har både et subjektivt kriterium – den enkelte må oppfatte seg som same – og det språkkriterium. I Norge er det slik at minst en oldeforelder må ha snakket samisk, mens i Sverige er kriteriet at en besteforelder snakket samisk. I 1999 ville 1000 personer registrere seg i sametinget i Finland. Når det totale antallet er 5000, er 1000 personer veldig mye. Ergo ble de fleste avvist, og kun 7 nye samer ble registrert. Manntallet danner grunnlaget for det samiske demokratiet. Det er de som stemmer, gir tinget legitimitet. Det norske manntallet har økt veldig mye, sammenlignet med det finske. Sverige i midten. Hvorfor er man tilsynelatende mer restriktive i Finland? Spurte Josefsen. I Finland er urfolksbegrepet inne i sameloven. I Sveriges grunnlov er ikke urfolksbegrepet nevnt, selv om det er uformelt i bruk. I Norge holder man frem ILO 169 som den formelle loven. I Norge inkluderer sameloven mer enn bare sametinget, det inkluderer også en språklov, forklarte Josefsen. I Sverige er det regjeringen som utnevner ordfører (plenumsleder), sametinget velger president. I Norge og Finland oppnevner man alt selv og velger president selv. I den svenske sametingslovet har man definert veldig klart hva det svenske mandatet er, det er veldig statisk, de har klare oppgaver og blir således både et statlig organ og et folkevalgt organ. I Norge er sametinget mer autonomt, det er et samisk folkevalgt organ, sa Josefsen. Når det gjelder prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget har 18


man på norsk side en konsultasjonsavtale som er forpliktende for regjeringen. Dette forekommer ikke i Finland og Sverige. Formålet med en konsultasjonsavtale er å bidra til en praktisk gjennomføring av statens folkerettslige forpliktelse om å konsultere urfolk. Man skal søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og sametinget når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte. Videre vil det utvikle en felles forståelse for situasjonen og utviklingsbehovet i samiske samfunn, forklarte Josefsen. Når det kommer til hva som kan forklare forskjellene mellom de tre nordiske landene er historien et sentralt poeng. I Norge har vi Altasaken, og samer har deltatt i norsk politikk i 100 år. Man har vært opptatt av å delta i politiske partier, og dette har ført til en kompetanseheving. Dette aspektet er kanskje litt mangelfullt på svensk og finsk side, og kan være en potensiell forklaring. Andre mulige forklaringer er lovgrunnlag, økonomiske rammer, nasjonal kultur og samisk kultur samt interne sametingsforhold, sa Josefsen. Vi mangler systematisk kunnskap om likheter og forskjeller mellom de tre nordiske landene. Derfor vil det være en idé å drive komparativ samisk valgforskning mellom Finland, Sverige og Norge. Hvis vi får kunnskap vil det også være lettere å etablere samarbeid, avsluttet Josefsen.

Sametinget i Russland Mikkel Berg-Nordlie, NIBR, Oslo Berg-Nordlie foreleste om det russiske sametinget. Han la vekt på at styrkningen av samers rettigheter var et nordisk drevet fenomen, og at man ikke måtte glemme at det nordiske samarbeidet forsterker grensa til Russland. Jo større likhetene blir, og jo bredere samarbeidet blir mellom de nordiske landende, jo større blir motsetning til Russland, hevdet han. Et sameting har både legitimitet nedenfra, og ansvar og autoritet ovenfra. Med denne definisjonen er det ikke et sameting i Russland, men det er en institusjon som kaller seg et sameting, forklarte Berg-Nordlie. Etter inspirasjon fra utviklingen i Norden, begynte man først å snakke om et russisk sameting på begynnelsen av 1990-tallet. Å opprette et sameting i Russland skulle imidlertid vise seg å være langt vanskeligere enn i Norden. I Russland var det lite entusiasme både nedenfra og ovenfra. På 90-tallet snakket samene ut i fra et pan-samisk interessefelt, men russiske samer fikk mye motbør i Russland og de ble beskyldt for å jobbe for en samisk vassalstat. Det var også liten entusiasme fra egne rekker. Fra 1998 oppstod det en økt entusiasme for et sameting. Dette skyldtes muligens en oppsprekking av det russiske samepolitiske landskapet – noe som førte til et behov for et samlende organ. Samiske interesser gikk imidlertid i to ulike retninger og man endte opp med et 20-talls ulike samiske organisasjoner, uten noe samordna organ. Videre forklarte Berg-Nordlie at på grunn av den samiske internasjonaliseringen via sametingene på nordisk side trenger russerne et offentlig organ, men at forskjellige forsøk har blitt møtt med mye motbør. Myndighetene nektet for eksempel å ha noe med den første 19


samekonferansen i 2008 å gjøre. På denne konferansen valgte man et råd for stiftelsen av et Sameting. På den andre samekonferansen i 2010 ble «Kolahalvøyas sameforsamling» valgt. Representanter er indirekte valgt og forsamlingen har ikke noen offentlig godkjenning. Forsamlingen er kun anerkjent av de samiske forsamlingene i nabolandene, og russiske sameforsamlingsrepresentanter jobber for en russisk anerkjennelse. I 2009 ble murmansk urfolksråd etablert. Dette er et rådgivende organ, direkte under guvernøren, som samarbeider med urfolkssenteret. Murmansk urfolksråd er et slags motråd som ikke tar opp saker på eget initiativ. Samene har dermed to råd, men mens ett av rådene baserer seg på en «sametingsideologi» baser det andre seg på en «pragmatisk» diskurs, og kun ett av rådene jobber internasjonalt. Ingen av rådene er noe særlig demokratiske. Det er heller ikke gitt at sametinget har så stor oppslutning på Kolahalvøya til tross for at oppslutningen er bedre nå enn på 90-tallet. Et sentralt problem er at jo lengre det går før man får anerkjennelse av russiske myndigheter, jo dårligere blir legitimiteten og oppslutningen på grasrotnivå, avsluttet Berg-Nordlie.

Oppsummering v/ Mats Rolén Den oppsummerende diskusjonen ble ledet av Mats Rolén. Han forklarte at konteksten for seminaret er grunnlovsmarkeringen i 2014, som er viktig på Voksensåsens agenda.

Da Voksenåsen skrev sin søknad til Norges forsningsråd var det fire punkter de ønsket å belyse. 1) På hvilken måte har prosessen blitt påvirket av at forhandlingene innebærer seks parter, tre stater og tre sameting? 2) Stater er sentrale. Men arbeidet med en samekonvensjon er en prosess hvis legitimitet er avhengig av at den har en sterk samisk representasjon. 3) Hvilke stater, statlige og ikke-statlige aktører har vært pådrivere eller bremsere i prosessen? 4) Hva har det norske perspektivet på ILO 169 betydd for den nasjonale politikken i nabolandene Sverige og Finland? Rolén sa at han syntes de hadde fått til en bred og god belysning av disse punktene, og ikke bare i lys av ILO 169. Han inntrykk var at det hadde vært nyttig og lærrerikt for deltakerne, sa han. Rolén ønsket å få innspill på hva man kan diskutere i kommende workshop, dersom dette nettverket kan holdes i live gjennom Voksenåsen. Bård A Berg uttalte at han synes det er veldig viktig at Voksenåsen har samiske spørsmål på agendaen fra tid til annen. Samer, reindrift osv. er jo noe av det de nordiske landene har til felles. Berg ønsker å avvente og se hva som skjer med henhold til samekonvensjonen. Samene lever i fire land, må ha sideblikk til Finland og Russland. Det finnes veldig lite forskning på sametingene i Norge, Sverige og Finland. Vi burde prøve å finne fram til noen som er interessert i dette, og vil lage et nettverk rundt dette, avsluttet Berg.

20


Carsten Smith sa at han ble meget glad da han så at Voksenåsen hadde satt opp dette på programmet, og at det sentrale var denne nordiske samekonvensjonen. Denne konvensjonen har vært et viktig skritt når det gjelder nordisk samarbeid i samisk sammenheng, uttalte Smith. Det har vært veldig lite oppmerksomhet rundt saken, så dersom man kunne holde en serie konferanser omkring dette temaet og bidra til å bringe det på dagsorden, og aller helst den politiske dagsorden, hadde det vært meget bra, sa Smith. Videre forelso han atdet burde lages et dokument og avholdes en oppfølgingskonferanse, hvor dette kan utvikles videre. De som forhandler må få lese og høre hva som har blitt diskutert på denne konferansen, slik at de vet at vi følger med, avsluttet Smith. Tanja Joona sa at det er viktig å ha denne typen åpne møter, og at det er spesielt viktig å invitere politikere fra de nordiske landene. Det er viktig å skape en arenda der både forskere og beslutningstakere kan møtes, sa Joona. Reetta Toivanen sa at mange av sakene som har blitt diskutert var veldig interessante, og at hun hadde lært mye nytt. Synes det var interessant det Torp snakket om – ”ett folk i fire land” – og at det er interessant å se på hvordan samene i hvert av landene kanskje har mange av de samme utfordringer. Toivanen sa at det kunne være spennende å se på konvensjonen som et instrument og diskutere artikkel for artikkel. Bertil Bengtsson sa at de i Sverige har vært noe pessimistiske. I løpet av seminaret har det blitt pekt på noen detaljer i forslaget til konvensjon som kan være vanskelige for statlige myndigheter, men det endelige forslaget behøver ikke inneholde alle disse punktene. Bengtsson avsluttet med å si at man bør fortsette med å ha denne typen møter.

21


Deltagare Bertil Bengtsson, f. Justititieråd, professor em. i civilrätt, Uppsala universitet; Luleå Tekniska Universitet Bård A. Berg, försteamanuensis, Universitetet i Tromsö Mikkel Berg-Nordlie, forskare, Norsk Institutt for By- og Regionforskning, Oslo Aina Dahl, Fylkestingsledamot, Tönsberg Karl Einar Ellingsen, direktör, Voksenåsen Matti Enbuske, docent , Uleåborgs universitet Anna Florén, programrådgivare, Voksenåsen Lauri Heikkilä, riksdagsledamot, Finlands Riksdag Leena Huss, professor, Hugo Valentin Center, Uppsala universitet Rannveig Jevne, masterstudent, Universitetet i Oslo Tanja Joona, Ph.D, Artic Centre, Rovaniemi Eva Josefsen, forskare, Norut/Alta Mikael Klingberg, programrådgivare, Voksenåsen Dag N. Kristoffersen, prosjektleder, Stortinget Einar A. Niemi, professor, Universitetet i Tromsö Anne Nuorgam, forskare, University of Lapland, Rovaniemi Helene Petterson, riksdagsledamot (S), Sveriges Riksdag Mats Rolén, docent, projektledare, Voksenåsen Anne Julie Semb, försteamanuensis, Universitetet i Oslo Kjersti Skarstad, M. Phil., M.Phil, Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo Carsten Smith, f.d. Høyesterettsjustitiarius, Oslo, ordförande i Expertgruppen för en gemensam nordisk samekonvention Kirsti Strøm Bull, professor, Universitetet i Oslo Ottil Fasting Tharaldsen, special adviser, Norges forskningsråd Eivind Torp, docent, Mittuniversitetet, Östersund Reetta Toivanen, Dr. Phil., Helsingfors universitet Ann-Britt Åsebol, riksdagsledamot (M), Sveriges Riksdag

22

Slutrapportworkshopomsamer4-5juni2  

http://www.voksenaasen.no/filestore/Bilde/Artikkelbilder/Kultur/Slutrapportworkshopomsamer4-5juni2.pdf

Advertisement