Issuu on Google+

VILLREINEN 1997 fram

til

overnattingsstedene. Man ferdselsforbud deler av døgnet slik man har vært nødt til i enkelte utenlandske nasjonalparker. Hos oss blir det proble-

kan også vurdere

mer med hjemmelen, og det er vel heller ingen pnskelig utvikling med slike forbud. Dersom ikke turistinteressene tar naturens produksjonsrikdom i betraktning når de legger

sine planer, kan imidlertid slike

forbud presse seg fram fgr en aner det.

Anleggsvegen må få en naturlig avsmeltning, ingen åting eller br6y-

ting. Dette vil lette reinens trekkmuligheter. Vokterboligene b6r ligge som urørte kulturminner. Kanskie en kunne ovefias som base for

Rappo

rt fr åL Oksenhalv @y a AV OLAVS.HAUGSE

I media er det oftast katastrofer og negative episodar som får stor omtale. Slik har det vel også vore frå vårt villreinområde dei siste 3 åra. Ingenting kan endra teorien om at tjuv, skyting er årsak til store tap. Men så direkte over til status pr. 31112-96.38 dyr på Grohedler. Alle,

til og med den vesle kalven som

skulle vore teken ut sist haust, er i god form. På 15 mnd. er det ikkje eit einaste dyr borle! For villreinfolket rundt halv@ya er det all grunn til å ta fram champagneflaska på nyttårskvelden.

Som tidlegare meldt vart 18 dyr sporlaust vekke, jamnt fordelt over åra 1992-1995. Alltid dei finaste og mest attraktive dyra. Kva er så årsak til ljosare tider? Ein kan gjera seg så mange refleksjonar over dette. Truleg kan sterk

Er det dette som kalles kunstig eller naturlig hinder for reinferden i fjellet? fjelloppsynet?

"Rallarbanen"

bli et

fbkusering og slerkt press vera ei vesentleg årsak. Ingenting er så effektivt som eit solid "heimevern". Lokalpressa er flittig brukt. Den vanlege mann og kvinne tolererar ikkje så brutal og tåpeleg framferd. Siste året fekk me ekstra midlar til omframt oppsyn. Me vil framleis fylgja n6ye med kva som skjer over tregrensa.

vil

sannsynligvis

underskuddsprosjekt som

neppe har livets rett. Jernbanelegemet og gjerder må vekk. Dersom det er vilje til å enes om disse tiltakene, vil dyra kunne få mulighet til å gjenoppta gamle trekk samtidig som folk kan glede seg over kulturminner fra en svunnen eooke.

i

Den vesle flokken ruslar der oppe

fred og ro. Til glede for alle og ikkje i vegen for nokon. Ei nØdvendig hausting skal vera målretta mot idealet i ein slik flokk. Det spØrsmålet mange stiller seg er innavlspro-

blematikken

siste

i ei så lita

stamme. Dei og

2 åra er det teke kjeve-

kjgttprgvar av alle felte dyr. Me vonar på hjelp til analyse og rådgjeving ut frå dette. Sjølvsagt er dette eit arbeid som må gå over mange

Men eg

vil tru at for

år.

villreinfor-

skinga må dette vera ei uhyre viktig sak. Eg har inntrykk av at ingen veit noko sikkert om konsekvensar av innavl i villreinflokken. Her er i alle høve ei 1007o isolert stamme som

må liggja vel

til

rette for slik for-

sking.

Eg vil tru at i slike tider, der villreinfjellet vert delt meir og meir opp, er det av særleg betydning å få

klarlagt slike spørsmåI. Me veit at villreinen av natur er ein nomade. ein evig vandrar over store område. Men kor store område må han ha for å trivast og finna seg tilrette? I vårt opprevne land skapar naturen sjølv mange små og isolerte fjellområde. Storfeet, er som beitedyr her, langt på veg borte. Sauetalet er også sterkt redusert. Kvifor ikkje lata villreinen utnytta eit karrigt landskap? Denne er lett å halda under kontroll, lett å forvalta. I motsetning til elg og hjort er her ingen risiko for skade på åker, eng og skog. For all del må det vera eit salsingsområde for villreinforvaltninga å ikkje stykkja opp villreinfjellet meir enn det som er gjort i dag! Men har dei andre, dei små og isolerte områda, noko framtid?

Noen har blitt forledet til å tro at gamle villreintrekk der tradisjonsbærerne forlengst er skutt ut, ikke vil bli gjennopptatt. Dette er en misforståelse da dyra leser terrenget etter et energi@konomisk atferdsmønster om mattilfang. Sommerbeitene er blant landets beste på begge sider av jembanen. TEKST OG FOTO PER AKSEL KNUDSEN

Disse viltlevande dyra innpå Oksen har folket i bygdane vorte glade i. FoTo MAGNE HALLANGER

113


Villreinen 1997 side 113