Issuu on Google+

VILLREINEN 1994 Elghunden Fjeld som dukket ut av tåka -

Villrein i felle

lorøvrig er elghunden nyttig å ha med på reinsjakt, den har sanser som kan lokalisere i området om det har vært rein i terrenget.

AV OLAV O. DOKK

FOTO: STEIN LIER-HANSEN

Ein sundag i slutten av november i 1984 ringte telefonen utpå dagen. Det var ein bykar som var på helgaferie her i Hemsedal og som eg kjende godt. Han lbrtalde at han hadde vore på skitur inn mot Reineskarvet. Då han kom til Beihovd, fekk han auga på to reinar som hang saman med homa og det hang også noko "netting" på horna, sa han. Eg fant fort ut at her måtte det handlast raskt, for det var ikkje meir enn eit par timar til det vart mørkt. Eg fekk med meg ein jaktkamerat, pakka sekken det n@dvendige utstyret og

i

ser for deg nettopp det du ikke ser. På så mang en jakttur har det ligget

i sekken din - du har ikke ofret det en tanke, men plutselig er du "liten og hjelpel6s". Da er kompass som å leie pappas trygge hånd fra dengang intet tryggere fantes! Vi leide "pappas trygge hånd", Kalle og jeg - lenge - uendelig lenge fpltes det, men vi kom til Bogafjells fot, fant stien og hytta. Vi måtte ta oss den friheten det var å finne nØkkelen, vi måtte få tørket t@yet, vi var gjennombløte, kalde og motl6se. Det å ta fatt på heimvegen uten å ha tatt seg helt inn igjen var utenkelig og ville være ren der

hasard.

Vi fant nøkkelen, fikk tørket tøyet. Kalle var mest stemt for å bli over til neste dag, en helt ut fornuftig tanke, men jeg ville hjem - den ene grunnen var tanken på våre familier om vi ikke retunerle samme kveld, selv om dette er et irrasjonelt argument, men var det ikke fordi jeg med sikkerhet visste at jeg skulle finne vegen hjem, så hadde

vi blitt!

Før vi låste hytta, la vi igien noen hundrelapper med tanke på den snØscootertransport av ved til hytta vi regnet med fant sted, likeledes la vi igjen et brev hvor vi fortalte hvem vi var og hvorfor vi hadde måtte ta oss den frihet å "låne" hytta. Jeg hadde ingen betenkeligheter med hva vi hadde foretatt oss, for den som disponerte hytta var en fjellets mann og som jeg visste ved et edeltjegersinn ville forstått oss. "Stein Lier-Hansen heter han som ligger her i reinsjakta", hadde jeg fortalt Kalle, vi hadde truffet

hverandre før, hva jeg ikke visste var at nytt møte med Stein LierHansen var mer nær fbrestående enn noen kunne ane!

Vi var betydelig ovenpå da vi hadde låst oss ut av hytta. Men plutselig kvakkjeg til - der på stien et stykke fra hytta kom en elghund rett mot meg, som skutt ut av tåka.

Av alle ting en elghund på Har-

fotoapparat. Så starta me opp traktoren, for dei siste 5 km var ein ubr@yta stølsveg. Etter ein snau time var me framme og det me såg var eit noko uvanleg syn. Ein stor bukk og ein ungbukk var låst saman med horna så stramt att det var berre centimetere i mellom dei. Ei strekke på 200 m

nedover lia Beihovd-stØlen var planert i fleire meters breidde. Den minste bukken virka til å vere livlaus, for den store bukken kasta han rundt som han ville. Etter å ha lagt ned storbukken kunne klyppinga

dangervidda og bak den en h@y kar. Hvem andre enn Stein Lier-Hansen og hans trofaste jaktvenn - hunden trjeld*. Han hadde gått den drgye vegen fra Møsvatn til hytta og ble ikke mindre forundret enn oss ved å. mØte folk på disse kanter i dette været. Skjgnt, han hadde ant at her var folk på farten idet hunden had-

begynne. Det var eit par meter med vanleg

de markert at det tidligere hadde gått folk på stien en stund i for-

Den vesie bukken låg livlaus på sngen framleis, og då me hadde slakteutstyret i traktoren nede på vegen. varl me einige om å dra med oss bukken dit. Etter nokre meter hoppa plutseleg den "livlause" opp så sn@sprut sto rundt oss. DET var ei skikkeleg overrasking, men me fekk han no ned igjen og klyppinga kunne starte på nytt. Då også han var friglort, spratt han opp og avstad same vegen som storebror og attende sto to vel nøgde karar, som syntes dei hadde gjort ein god helgajobb.

veien.

Alt i skjgnneste orden der i gården - vi Ønsket Stein "skitt jakt" og fikk "god tur hjem" til svar. Hjemover bar det

og

nesten

framme ved bilen snudde jeg meg og så Bogafjell igien stige fram som om det på en formanende og bestemt måte ba tåka om å forsvinne! - Bogafjell - du har spilt meg et puss tidligere du, sa jeg, men det er annen historie.

Vi fikk ikke noe reinsdyr det

sauegjerde,

ein gjerde-stolpe og

overmål ein

til

alt

8 mm bardunwtre soln \ar

tvinna saman til ein solid jarnkabel. Me klypte laus storbukken fyrst og då me slepte han så for han avstad i ein halvsirkel rundt oss, som for å takka for hjølpa, før han tok "været" og lbrsvant over fjellryggen

r

Men, me delte æra med bykaren som gjorde det heilt rette; avslutta skituren, meldte

året, men ble en erfaring rikere og det spØrs om ikke den i ettertid har vært mer verdifull enn et reinsdyr

på ryggen fra Raufittflottin til

til lokalkjende folk. Det kan vera på sin plass her å minna om att folk som er ukjente med villrein, ikkje bør prgve på slike "operasjoner" som dette, for det kan enda med e:it ublidt mØte med klauver og

Hjærdalen?

horn!

frå

Tilslutt, det som ikkje var vellukka x Her kan det refereres

nen

1991:

til Villrei-

Stein Lier-Hansen om

Iedhund på reinsjakt.

med turen; på veg heim i traktor og mørke, finn me ut att fotoapparatet framleis

liggisekken-ubrukt!

85 I


Villreinen 1994 s 85