Page 1

VILLREINEN 1994

&..p q:e * $ x e ååx"x$Kffix$

w3$xæ Nq's-exg$s:wruff x:x

ffi**å*:kc,

AV SIGMUND HOLTE

I

bygdeboka TINN SOGA fra 1926 finner en denne karakteristikken skrevet av Rjukan Dagblads redaktør Johan

Woll:

"Der findes dog i fjellbygdene lægmænd, som forstaar

at tyde de skjulte runer

av

høyfjetdets veldige saga. Slike gamle bygdevismænd vet mere end videnskabsmændene, fordi de har ættens aarhundreder og gamle traditioners lin og bygdens tusenaars sagasus i sindet. En saadan gammel vismann i fjeldet er Ola Sondresen Bakke." Ola Sondresen Bakke etter en vellykket jakt.

Han ble født på garden Nord Bakka i Gauset i Tinn 22.12.1854 og var den nest eldste i en søskenflokk Til fjells kom han f'ør han kunne gå sjgl. Bakkagardene var de største i bygda og hadde sætre,

på fem.

beitestrekninger og fiskevatn både i heimfiellet og inne på Hardangervidda. Vi kan derfor trygt gå ut fra at unge Ola fikk fjellivet inn med

morsmelka og over i blodet så naturlig og direkte at det kom til å prege hans personlighet gjennom hele livet. Det var naturlig nok eldstebroren Gjermund som overtok garden, så Ola måtte finne seg et annet levebrød. Mange i hans situasjon ble ljåsmeder i Tinn på denne tida. Dette var det totalt dominerende handverket igjennom.

i bygda hele hundreåret

Men Ola valgte utradisjonelt og ble maler. Dette er yrkestittelen vi finner ham regislrert som i manntall og folketellinger. Ikke rosema ler, som en kanskje skulle vente av en tinndø|. men vanlig interiør- og fasademaler. At han også hadde talent ikunstnerisk retning viser likevel noen nydelige små landskapsmalerier som fremdeles finnes på Bakka. Men dette må altså ha vær1 ren hobby.

Handverk og yrkestittel til tross, - det er som fiellmann og jeger han

70

har blitt husket, og det er slik han vil bli stående i lokalhistorien. I oppveksten og i yngre år holdt han mest til ved Reksjå vest for Mårvatn. Her bygde han seg egen steinbu i 1 880, og lå årvisst der på fiske og jakt. Men dette var områder som hgrte garden og dermed broren til, og Gjermund var også

en ivrig bruker av fiellet. Ola var derfor på utkikk etter et eget område, og i 1885 fikk han sammen med sambygding og jaktkamerat John J. Rue råderett over Lågarosfisket i austre del av Bjornesfiorden. Her lå disse karene en måneds tid og fisket og jaktet hver h6st fram til århundreskiftet. Hagbart Wergeland (nevø av Henrik) overnattet hos dem

i steinbua

ved Låga-

ros i 1898. I boka Over skog og vidde gir han en treffende miljøskildring av dette møteti

" --- da vi i mØrkningen lagde tillands udenfor Lagaros, en

sufis'sant stenhytte, hvor et par Tinnvrrringer laa paa fiske og renslcytte. --- Ltenge efter at vi hadde indrettet os kom vore to værter Tinnvcrringe rne blodbe sudlede ned

fra

de nterliggende hpyder med sin

baad ladet af renkjpd, huder og horn og blev ikke det minste fortrydelig over de paatrengende fremmede. Fremmede er saa skieldne!"

At jakten gikk bra var nok ikke noe unntak. Ola skriver i sine notater at han skjøt S reinsdyr hver høst

i

denne perioden. Han var kjent som en meget dyktig jeger som

sjelden bommet på eller skadeskjØt dyr. Ved flere anledninger tok han sterkt til orde for at jakten skulle utf6res humant og med respekt fbr viltet. I tråd med dette holdt han seg alltid med våpen av beste slag.

trra å starte med munningslader

gikk han via

ekspressrifle og

til Krag Jgrgensen som han siden holdt seg til. Mange Remington

mente Krag'en var et for effektivt våpen, som ville sette jegeme i stand til å utrydde villreinen. Sondresen så nok også denne faren, men mente det var å angripe problemet i feil ende å forby Krag'en, slik den omstridte "kaliberloven" la opp til. I et brev til Thv. Heiberg omkring 1920 skriver han:

" --- Men uvoren slcydning kan

da

gjPre skade ogsaa med 12 mm kali-

beret, kun gaa skydningen mere

poa slump. Skulle noget

gjeres

synes det rimeligt at der heller blev forbudt at gacr paa jagt med

alskens fillebPsser og at det blev paabudt kun at bruge de bedst muli

g

e slcydevaaben

--

- ".

Tamreindrifta økte sterkt

i

omfans


VILLREINEN 1994 på Hardangervidda sist på 1800tallet, og

i

1896 ble også Tinn Ren-

hjordselskab startet. Initiativtager og selvskreven fbrmann var Ole Sondresen Bakke. Beiterettigheter leide de av fetterne Fougner fra Oslo, som hadde kjøpt opp store fjellområder i Mårtraktene i 80-åra. Han tok sjøl del i gjeting og tilsyn med reinsflokken, og i tiåret som fulgte var han i fjellet mer eller mindre året rundt. Da Fougnerne rllgte å selge eientlommene sine i Tinn omkring århundreskiftet, gikk Sondresen og 8 andre gausetdøler sammen og kjøpte det hele. Dette ble starten på MaarfJell Sameige som fortsatt eier og driver områdene. Sondresen ble selvfplgelig den fprste disponent, og sntt som selvskreven ieder i "kornpaniet" resten av sitt liv. Det er allerede gitt eksempel på at Ola Sondresen var en meget pennefpr mann. Han leste mye, og hadde et vidt interessefelt. Dette avspeiler seg tydelig i hans skriftlige lramstillintler sorn irlltid er på ct presist og rendyrket riksmål. Når anledninger.r bgd seg kunne han være både krass og sarkastisk. Da

Maarfjell (1904) har han fglgende perle:

Bogen blir ,gom sig hPr og

b6,tr

en .forhandlingsbog, prutsaisk og tør Der tales ei om den sagte sus der gaar over vidden i stille vaarsoldage.

ning og hva som var privat grunn i sørnorske fjell, var avhengig av kjentmenn til sine bef'aringer. I

"4de Grænseopgangsfelt" var Ola Sondresen den selvskrevne kjent-

mann i Tinnfjellet. Ingen andre kjente terrenget, eiendomsforhol-

i disse områdene slik som han. Med stor autoritet

dene og historien

Steinbua i Sletteid, i "Ola Sondresens rike"

Proscrisk n(evnes de enslige

h-v-tter

uttalte han seg om grenser, beite-

og hus

bruk, fangst- og

numedøl om å kjøpe halvdelen i et liskevatn han mente hørte tinndøler til, begynner han svarbrevet slik: "Jeg har moddtaget Deres brev av 12. dennes. Den slags skrivel,ser egner sig kun maadeligt til besva-

der staar ved elve- og brekkebrus og venter --- dtr kommer tilbage? Da nactr solgangsvind i sagte drag stryger hen over blaanentle tincler

" Han avslo rimeligvis tilbudet. I andre sammenhenger var han både romantisk og lyrisk i stil og form. I permen på den første møteboka for

der males et billede dag.for dag der stedse er nyt trctds sin alder.

gjennom århundrene. Han hevdet rned styrke at all grunn innenfor Tinns grenser forlengst var hevdet til privat eie, og underbygde dette med gamle dokumenter, muntlige overleveringer og påvisning av buer og fangstanlegg. Alt tyder på at "de hpye herer" lyttet til denne mannen med respekt og tiltro. Da kjennelsen fbrelå i 1934 slo Hgyfjellskommisjonen fast at det ikke var noen statsalmenning i Tinn. Vannkraftutbyggerne kastet tidlig sine Øyne på Mårvassdraget, og forberedelsene til reguleringen av Mårvatn tok til alt i 1910. Det var dem som mente at Maarfiellkompaniet. med Sondresen ispissen. hadde kjgpt sine områder i ren spekulasjonshensikt for å hove inn erstatninger. Det er lite som tyder på dette, og Sondresen gir flere ganger uttrykk for at "raseringen" av fjellet er trist. Eksempelvis i hytteboka lbr Viervatn 30. sept. 1910:

han fikk skriftlig tilbud fia

relse.

en

og halder

og kruser vandene til

bqtlgeslag,

Hgyfjellskommisjonen, som skulle

avklare hva som var statsallmen-

Fra Kalhovde på Hardangervidda.

I

ii\;:i.,

.

. .,,.]dN*@l'1." .a:-i.ri

..'. .{:

.1.i

'-x.,,

r.

:. .i.l1.,:

.

.,:,.t.i.t.f,

i

fiskerettigheter

:

-**

,,rl..lÅ':,:,,,.r "Siden denne dagbog er paabegynt ' ...',':..:j for 30 aar sirlen, hor .forholdene

i'.,il',.ir:{] .forctndret sig meget, dog mest i det sidste ttar. Veien begvnner at bl.i. ,,

71


VILLREINEN 1994

--) Ola Sondresen Bakke ferdig til Kalhovde og i Sttegros er John Rue anlcegsslusk. Man holder paa at rive ned Maarsnos. Stegros er profaneret, der er ikke lcenger den idylliske fred som der fqr har

trekk han hadde med en tidligere og mer kjent fjellpersonlighet, og betegnelsen "Tinnfi ellas Jo Gjende"

har forekommet. Sammenlikningen er interessant, men utover det synes jeg Ola Sondresen va.r stor nok til å

v(Eret. "

stå for seg selv. En av hans store

Nei, tidene ble nok aldri som før, og dette falt vemodig for en aldrende fiellmannssjel. Stegeros ble nå likevel hans hovedkvarter de siste 25 årene han levde. Her holdt han til fra tidlig vår til sene høst i ei enkel bordhytte midt på setervollen. Tamreindriften, som han i starten hadde tro på, ble ingen suksess, så den ble avviklet omkring 1915. Men interessen for villreinen og

jakten på den holdt han fast ved hele sitt liv. Reinsjakten hver høst var utvilsomt årets hgydepunkt for ham. I 1930, da reinsstammen på Vidda var på et lavmåI, fikk han uventet avslag på sin sØknad til Landbruksdepa.rtementet

felle ett dyr på

om å

som er 23OOO måI, med den grunngivning at det kreves minst 30000 må1. Etter å ha redegjort for at han som disponent i Maarfjell rådet over langt stØrre arealer fikk han

sin tillatelse. Om han

Heller ikke vet

fikk sin rein

vi hvor

sitert innledningsvis, og jeg lar

også hans hyllest til fjellmannen på 7O-årsdagen i 1924 få avslutte den-

han oftest holdt

til. Kanskje begyn-

te han tenke på at dette var noe han burde gjøre noe med, når han som 51-åring, en mild maikveld, skriver fglgende tillegg til den daglige værog f6re-rapport i hytteboka:

ne:

Blikk

av

fjerne blaaner

lugg, som isblankt graaner trauste gubbe,

fjellets konge, stilt du vandrer i dit rike.

"Jeg havde tænkt at reise til Gjuvik dag, men det er saa skrækkelig blødt at jeg ikke vover mig til" og lenger nede: "Jeg skulde endelig været paa Gjuvik for at hpre hvad Aase har at sige (?)"

fPrer du om tiden

Men enten ble det ingen tur til Gjuvik på MØsstrond, eller kanskje har Aase sagt nei? Sondresen forble

fj e llv ands

i

Thle, tung av viden

fPr om stunde4 da ei livet jaget som i disse dage.

Stegarosterrenget

vites ikke.

beundrere, redaktgr Johan Woll er

mange

i sitt liv, men det kan trolig dreie seg om ca. 150 dyr. Han så det ikke selv som noen prestasjon å skyte flest mulig ved enhver anledning. Tvert imot kritiserte han ved flere anledninger den ukontrollerte nedskyting som til tider foregikk i enkelte områder. Utenom reinsjakten var det særlig bj6rnejakt han er kjent for. Bjørnebestanden avtok sterkt i hans levetid, men vi vet at han felte flere stykker. Ofte var John Rue med også på disse jaktene, og det er fullt forståelig at de høstet heder og ære for sitt bidrag til å utrydde bjørnen i våre trakter. I et samfunn hvis livsgrunnlag var husdyras utnyttelse av utmarksbeitene var bjørnen et farlig og plagsomt rovdyr, og bare det. Ola Sondresen levde alene i alle sine år, men følte seg etter alt å dømme aldri ensom. Det bare ble slik, og ikke var det vel så mange anledninger til å treffe på ledige kvinnfolk heller, langt til fjells som

iallfall i ungkarstanden. Det er ikke mange forunt å bli legender i levende live, men det kan trygt fastslås at Ola Sondresen Bakke opplevde det. Noen har pekt på de mange påfallende likhets-

Viddens stcerke aande, s ti ll e v aande bæver gjennem

fjellmandssjælen, der du skuer over Maaryfjell.

Ola Sondresen Bakke døde llke før

jul i

1936, 82 år gammel.

rein han felte

72

Ola Sondresen drev også med maling, her er et interiør fra Nord Bakka, som fremdeles står der slik Ola malte det.

Villreinen 1994 s 70 72  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you