Issuu on Google+

VILLREINEN 1993

Skadeskyting av villrein ET STRAFFERETTSLIG PERSPEKTIV AV RIKSADVOKAT GEORG FR. RIEBER-MOHN

Av kyndige folk er jeg blitt informert om at skadeskyting er et tildels alvorlig problem ved villreinjakten, selv om l992-sesongen i så måte var opplpftende, iallfall på Hardangervidda. Det er et godt tegn at villreinjaktmiljØet retter s@kelyset mot skadeskytingsproblemet. Gjennom flere år har dette

holdning hvis utbyttet har vært

vært et tilbakevendende diskusj onstema i forbindelse med villreinjakten. Jeg har en fornemmelse av at andre jegermiljPer ikke har vært like interessert i å rette oppmerksomheten mot skadeskytingen, selv

rett f@lges ad. Ved beskrivelsen av den rettslige situasjon er det naturlig å ta utgangspunkt i viltlovens $3 tredje

om den sikkert er utbredt ved all slags hjorteviltjakt. Innledningsvis må slås fast at skadeskyting vil skje så lenge jakt forekommer. Skadeskyting er en av omkostningene ved å tillate jakt. Selv den mest aktsomme jeger vil

før eller siden oppleve belastningen ved ikke å treffe viltet riktig. Det må vi leve med. Det er verken brudd på etiske normer eller på straffelovgivningen. Problemet er den jegertypen som ikke føler skadeskytingen som et personlig nederlag, og som i slike situasjoner heller ikke lider med viltet. Det dreier seg om jeger som ikke går av veien for å skyte selv om avstanden til dyret er for lang, selv om sikten er for dårlig, selv om dyret er i rask bevegelse eller er plassert slik at bakgrunnen er usikker. Eller vedkommende kan skyte med våpen og ammunisjon som ikke er egnet for den aktuelle jakt. Denne jegertypen er farlig også for jaktkamerater og andre personer som måtte være i nærheten, men det skal jeg la ligge i denne sammenheng. Det er ikke psykologi som er mitt fag, men det er neppe å ta for hardt i å karakterisere denne jegertypen som usunt utbyttefiksert og i mental ubalanse for jakt. Jeg skal ikke forfglge tanken, men urimelige hgye priser på jakten kan lett fremelske den beskrevne jakt52

magert, og jakten nærner seg slut-

det første blir viltlovens $19 sannsynligvis endret på dette punkt. I

ten.

Ot.prp. nr. 54, 1992-93 foreslås

Den skadeskyting som er resultatet av uforsvarlig jaktutgvelse, er ikke bare brudd på normene for god jakt-etikk. Den vil også være et straffbart brudd på viltloven. På dette området vil etikk og straffe-

denne ordlyd: "Jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke

ledd: "Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet slik at det ikke påføres un@dig lidelse og skade". Denne bestemmelse kan f.eks. ramme en person som med fly eller motorkjøretØy skremmer eller forf4lger en reinsflokk uten å ha god grunn for det. I kalvingstiden vil dette være særlig skadelig. Det samme prinsippet er for jaktens del kommet til uttrykk i viltlovens $ 19: "Jakt og fangst skal ut@ves på en slik måte at viltet ikke utsettes for ungdige lidelser....". Det dreier seg her om prinsippet for human

jaktut6velse. Uaktsomhet

som

medfører at viltet utsettes for unØdig lidelse, er straffbar. Hva er så uaktsomhet på dette området? Kort uttrykt vil det være jaktutØvelse som er i strid med en objektiv norm for forsvarlig jegeratferd. Jeg har

foran illustrert denne norm

med

eksempler på skadeskytingssituasjoner. Det er neppe behov for å utdype dette ytterligere. Det sier seg selv at det i grensetilfelle kan dreie seg om vanskelige skjPnnsmessige avveininger.

Det kan være tvilsomt om den gjeldende $19 i viltloven kan anvendes når viltet faktisk ikke er blitt skadet som f6lge av uforsvarlig skyting. Det beror på forståelsen av uttrykket "utsettes for" i $19. For egen del vil jeg anta at bestemmelsen kan anvendes i et tilfelle som nevnt. Spørsmålet er imidlertid

av mer akademisk interesse. For

for ungdige lidelser eller fare for unødige lidelser". For det annet vil det i praksis være svært vanskelig å avdekke og bevise uforsvarlig skyting som ikke har medført skade på noe vilt. Dette forhold svekker i hgy grad betydningen av den foreslåtte tilfpyelse i viltlovens $ 19. Likevel kan det være nyttig å få presisert at den uforsvarlige skyting i seg selv er straffbar, f.eks. på samme måte som det er straffbart å forårsake fare for forurensning etter forurensningsloven av 1981. Riksadvokatembetet har i de senere år opp-prioritert bekjempelsen av miljpkriminaliteten, derunder faunakriminaliteten. Faunakriminalitet er all straffbar virksomhet som desimerer bestanden av truede eller sårbare arter av pattedyr, fugler, amfibier m.v. Utenfor denne definisjonen faller ulovlig jakt på arter som ikke er totalfredet, og som derfor normalt ikke vil være truet av utryddelse. I et kortsiktig perspektiv er villreinen ingen truet eller sårrbar dyreart, og er f6lgelig også jaktbar. Når ulovlig jakt på de st/rre hjortedyrene våre likevel forf6lges strengt strafferettslig, har det andre årsaker. Dette kommer jeg ikke nærmere inn på. Temaet her er ikke den ulovlige jakt som sådan, men den straffbare overtredelse av viltlovens $ 19 om human jakt i en ellers lovlig jaktut@velse. Også ved denne ulovlige jaktform er det en rekke hensyn som taler for en streng strafferettslig bedømmelse. De fleste vil nok i fØrste rekke tenke på dyrevernhensyn og det alminnelige hensyn til sikkerhet under jakten. Disse er de viktigste, men det finnes andre hensyn som også taler for en streng utsettes


VILLREINEN 1993 bedømmelse av brudd på prinsippet om human jakt i viltlovens $ 19. Jeg

Det tap i preventiv virkning som er

tretten tapes for alltid.

resultatet av lav oppdagelsesrisiko, må kompenseres med desto streng-

jaktvirksomhet som i den grad kan opprøre folk som skadeskyting av

ere straff når overtredelser blir

r/re fotografi-

være bot, inndragning og rettighets-

film fra norsk selfangst skapte for noen år siden. Og se reaksionene på norsk hvalfangst i dag! Selfangst og hvalfangst er dessuten

tap. Etter viltlovens $56 er strafferammen ved overtredelse av loven

Men for å forebygge uforsvarlig skadeskyting på en effektiv måte, kreves mer enn strenge straffetrusler. Et hovedproblem er som nevnt at risikoen for å bli oppdaget er for liten. Det er nØdvendig å styrke oppsynet. Oppsynstjenesten må ha

lovlig næringsvirksomhet. Det burde være temmelig klart at uforsvarlig og straffbar skadeskyting av hjortevilt bærer i seg kimen til et folkelig opprør mot jaktutøvelsen som sådan. Et profesjonelt TVteam som makter å formidle til folket de verste former for inhuman jaktutøvelse som har forekommet i dagens villreinjakt, ville sannsynligvis representere en meget alvorlig trussel mot tradisjonell norsk jaktut@velse. Det er lett å tenke seg en folkelig-politisk reaksjon som i verste fall kunne medføre forbud mot eller vesentlige begrensninger i jakten. Derved ville karrige fjellbygdesamfunn og sterke, legitime friluftslivsinteresser bli hardt ram-

endringer

kan knapt tenke meg en ulovlig

dy., fortrinnsvis større pattedyr. Tenk bare på hvilken er og

met.

Også det faktum at oppdagelsesrisikoen er relativt liten ved brudd

på viltlovens $ 19, taler for en streng strafferettslig forf@lgning.

avdekket.

De naturlige straffereaksjoner vil

inntil 1 år. I den tidligere nevnte proposisjon til bøter eller fengsel

i

viltloven foreslås straf-

i $56 hevet til 2 års fengsel "under særdeles skjerpende

ferammen

omstendigheter." Fengselsstraff vil neppe være særlig aktuelt ved overtredelse av viltlovens $19 medmin-

dre det dreier seg om gjentakelsestilfeller, eller det har oppstått reell fare for menneskers sikkerhet. I sistnevnte tilfelle vil for gvrig også bestemmelser i straffeloven av l9O2 være aktuelle. Men bøtestraf-

fen må være følbar og streng. Inndragning av våpen som er brukt (straffelovens $35) vil også være en selvfølgelig reaksjon i normaltilfellene, eventuelt også det vilt som har vært offer for skadeskytingen. Videre vil det være aktuelt med tap av retten til å utØve jakt og fangst (straffelovens $29 nr.2). Ved fgrstegangs forgåelse vil tap av jaktrett for en bestemt tid være naturlig. Ved gjentagelser bpr jak-

inngående kjennskap til lokalmiljøet, derunder kunnskap om de ulike jaktlag, og hvor jaktmoralen er mer

tvilsom. Så må oppsynsressursene brukes strategisk riktig, rettet mot de områder hvor man kan vente uforsvarlig skyting. Oppdages slike forhold, må bevis sØkes sikret Øyeblikkelig, og politi tilkalles umiddelbart for ytterligere avhør, åstedsgransking m.m. En straffesak med oppslag i media vil kunne ha en betydelig preventiv virkning. I tillegg til disse harde virkemidler er det påkrevet med vedvarende informasjon og holdningsarbeid i jegermilj@ene. Også her kan politiet

trekkes inn. Men hovedansvaret for

denne "myke" virksomheten må andre ha, ikke minst Norges Jegerog Fiskerforbund.

Om alle gode krefter får virke vi nok å holde den uforsvarlige skadeskytingen på et minimumsnivå. Det er som nevnt foran viktig av mange grunner. sammen, klarer

Under sjølve jakta er det jegeren alene som har det fulle ansvaret for at det drives ei human iaktutøvelse.

FOTO: JON J. MELI

53


Villreinen 1993 s 52 53