Page 1

VILLREINEN 1993

ffiffi,ffi ffiffi W Ww

MWw w wwffiMffi wm,MMm TEKST OG FOTO: JONNY OLSSON

jakt i Forelhogna Villreinområde er stor, og sist høst slapp artikkelforfatteren giennom "nåløyet". Det er tydelig at det Yar en "sterk" opplevelse ettersom vi i ettertid får ta del i hans hendelser! Artikkelforfatteren neYner både Hognareinen og Villreinen, og det sistnevnte er bladet du nå holder i handa. Hognareinen er et blad som Forelhogna Villreinområde mer sporadisk gir ut og som forteller om siste nytt i dette villreinområdet. Han nevner også at han fikk kjøpe jaktkort av Arbeidsutvalget, og dette har seg slik, at Villreinutvalget får disponere noen kort av rettighetshaYerne og inntekta fra disse korta er med og finansierer drifta av området. Artikkelforfatteren kommer også inn på korttypen han hadde: "Litjbukk". Dette kan forklares med at i Forelhogna deles bukkekvoten opp i "Stor" og "Liten" bukk og forskjellen på disse er at "Litjbukken" kan ha inntil3 tagger i Interessa for

ei av gevirstengene - endetaggene medregnet. På denne korttypen tas det ut mest yngre bukk, men en kan også ta returbukk, som etter

hvert får færre og færre tagger i geviret sitt. Vi kan forøvrig merke oss de forberedelsene Jonny Olsson giorde før jakta; mye skytetrening og de 50 treningsskudda er påbudt inienfor de fleste vald i Forelhogna.

En uke er gått, siden jeg var der; i villreinens rike! Bena mine begynner å fungere. Jeg lengter tilbake, men jeg har felt min "litj-bukk". Et snaut år til neste reinsjakt, jeg må ta

til takke

med elg og rådyrjakt resten

av høsten.

berskjefter, Clifton Arms, med innfellbar tofot, ferdig beddet for min rifle, det måtte være tingen. Nå kunne det regne, snø og være så mye vær det bare ville, skjeftet ville ikke vri seg, treffpunktet ville være det samme. Jeg måtte skyte inn på nytt, alt fungerte perfekt.

Forberedelsen

om villrein, var det sant det som stod i Hognareinen? Alt ble lest, HognaForberedelsen, dr@mmen

reinen, Villreinen, beslutningen tatt,

jeg skulle felle min første rein med hjemmeladet ammunisjon. Var det for den kulajeg nå holdt i, den skulle falle? A sitte slik ved ladebenken, lade opp patroner, kanskje er det denne som går best, som skal felle min første "litj-bukk"! Tankene går,

men det betydde mye skyting og mye prBving og enda mere venting. Kaliberet er 270 Weatherby, det nytter ikke å skyte 5 raske skudd, l6pet blir for varmt. Jeg må vente, men salongrifla tåler

hurtigere tempo. Dessuten er det andre jegere til stede, det blir tid til prating. Hvorfor jeg hadde et slikt kaliber? Jo, flat kulebane, plenty energi på lange hold, og kula ei Barnes X i 140 grain. Å skyte de 50 treningsskuddene pluss prøven kom til

å ta hele 5 timer. Men hva gjorde vel det; jeg fant en ladning som gikk godt og skjgt med salongrifla mens Weatherbyen kjølte seg ned. Alt vel i gjenge inntil to dager fPr avreise, Sigurd Halvorsen i Jaktpartner Oslo, hadde fått inn nye glassfi-

19.8.92

Så kom dagen, reklamefotografen har pakket: klær, våpen. ammunisjon og de nødvendige papirer var ordnet. Jeg skulle møte hos Jon J. Meli, flere papirer skulle ordnes, avtaler gjøres. Jeg skulle jakte i hans rike, Forelhogna, Arbeidsutvalgets kort, liten bukk. Jeg klarte aldri bestemme meg for hvor mange kameraer, så det ble for mange. Det ble lite søvn natta til den 20. august, det skulle bli mindre de følgende netter. Villreinen og Hognareinen hadde begynt å virke, det var rein over alt i de fire timene jeg "sov". Jon Meli dukker opp på morgenkvisten, vi er på vei inn i den fjellverden som tok nattesØvnen. Vi er flere i f6lge, kikkertene blir brukt ogjeg får 6ye på dem f6rst! Hadde jeg enda holdt kjeft. Det ble en annen retning enn den Meli hadde tenkt seg, hadde jeg vært profet så hadde det nok blitt færre kameraer og bedre trening for nå bar det i vei.

Jeg gikk bakerst, foran meg gikk Arne Tverlid og Jon Meli, foran de igjen gikk en reinsflokk, og det var langt dit. Etter seks timer ble det tid

Her, fra dette sted, falt min aller første "Litibukk".

FOTO ODDVAR MELI

25


VILLREINEN 1993 slenger meg rett ned

i

mosen, fram

med kameraet, ny runde med bilder.

De trekker opp mot en stein ved et hgydedrag. De kan ikke ha blitt var meg så jeg tenker som så; dit vil jeg, får tak i rifla og smyger meg opp mot høyden. Vel framme ved steinen legger jeg meg tilrette, kikkert, fotoapparat og Weatherbyen

i

vente

på mer rein. Jeg trenger ikke vente lenge, en ny flokk på 60-70 dyr kommer fra samme sted som bukkeflokken, bare med den fbrskjell at disse kommer rett mot meg. Jeg ligger midt i trekket. Så var det å finne en liten bukk, de kom stadig nærmere, jeg har fått øye pe en, et prektig dyr. En veldig vidde på geviret, han har tre tagger på den ene siden, han

har en, to, tre... litt vanskelig å bestemme, det er bast på geviret,

Skuddet satt der det skulle, kjøttødeleggelsen var minimal.

den tredje deler seg, den får gå.

Litt sPrgelig var det, en returbukk fikkjeg vite, fint hold haddejeg, fristillt fra resten av flokken, men til neste år kanskje, har du en takk mindre. Spennende, liten bukk, leter

videre, flokken

er her ennå,

en

mann kommer over myra, jeg drar

kjensel på ham, Meli. Jeg får selskap ved steinen, får spgrsmål om jeg har sett han, den skadde reinen, en liten bukk. Nei. Men han var der i flokken ett sted. Vi finner han, men holdet blir for dr6yt, flere jegere setter fart på flokken, de blir borte, Meli fglger etter, skal felle den skadde. Arne Tverlid kommer opp til meg på min post. Jeg går for å hente sekken, kommer ikke fram dit Jonny Olsson med sin første rein, Forelhogna 1992. "Litjbukken" var som planlagt, en 1 112 åring. Apne fine vidder, men likevel lett å jakte. FOTO ODDVAR MELI

til litt mat. Vi

betraktet flokken vi spiste. Den trakk videre, det ble igjen to dyr, bukker.Var det en mens

Iiten der nede? Jeg måtte undersøke,

Meli og Tverlid dro videre, den muntlige eksamen var unnagjort, Meli hadde eksaminert meg, jeg visste hva som var "litj-bukk." Dyra forsvant fgr jeg kom fram. Spenningen var der allikevel, her var det

i det tjerne. Flokken de gikk mot var enorm, 1500 dyr hadde han sagt. Jeg hadde også sett dyr, jeg gikk tilbake til

ikke

gått mere enn 20 minutter så får jeg se to dyr. En storbukk og en liten, var det liten bukk, eller simle? Det var bare 26

store,

jeg ser også den lille, den er

fbr stor. Ryggsekk og rifle blir igjen, kamera og 180 mm kommer rundt

halsen. Smyger meg

nærmere,

begynner å ta noen bilder, bukkene blir var meg, vet ikke riktig hva det

er som ligger der nede. Den lille

dyr. Jeg så.Meli og Tverlid

Tverrelvdalen. Hadde

en måte å finne det ut på. Jeg fikk hjelp av terrenget. Smgg meg framover, kr@p og ventet. De beitet ikke langt borte nå, jeg ser horna til den

grynter, tar noen skritt mot meg og stopper. Jeg ligger ur6rlig, de fortsetter å beite, jeg tar flere bilder.

Mett av inntrykk fra mitt

første

møte med storbukk smyger jeg mot

sekken og rifla. Jeg kommer ikke fram fgr en storbukkflokk kommer til syne, 40 bukker rett mot meg, jeg

før en flokk storbukker kommer meg i m@te. Godt det ikke var små-

bukk der, for rifla lå ved steinen.. Har ikke kommet opp til steinen fgr en kjempeflokk kommer tilsyne på Gråkneppa. Arne og jeg blir enige om å ta hver vår side av steinen for nå passerer en flokk på 600 dyr på begge sider av steinen min. Det blir ikke skutt, de går for tett. Det går ikke så lang tid etter dette før vi hører et skudd, Meli har f'elt den skadde. Hvordan var det mulig å plukke ut rett dyr i en flokk på 600? Jeg vet ikke, men den Iå der. Bare for å si det, men flokken kom tilbake til steinen, passerte på 15-20 meter på begge sider av Arne og meg, vi fikk ikke skutt, men jeg fikk ett bilde av en storbukk med et for meg utrolig gevir. Det var på tide å begi seg på hjemvei, beina begynre å verke, f6rst det venstre så det hØyre, det gikk sakte. Det ble hvilt, det


VILLREINEN 1993 verket, det smertet men jeg kan si med hånden på hjertet at om det gjorde aldri så vondt der jeg gikk baklengs utover de bratteste bakker, jeg skal hit igjen.

22.08.92 Utstyrt med stokk fra Oddvar bærer det i vei. Går noe bedre med beina i

2r.08.92 Den neste dag ble forsØkt som hvi-

sier: Vekk meg når reinen kommer!

jeg gikk ikke så langt, men jeg så rein også da, det var feil sort. ledag,

Og jeg så en annen jeger av rett sort smyge seg i en ikke altfor tøff myr

mot en liten flokk med en enorm storbukk. Dyra fikk også 6ye på han og luntet i vei etter en stund. Peik

til fornavn. Det heter forøvrig dreveren min og, den har over 40 rådyr på samvittigheten, hvor het han

mange reinsdyr Bendiksen har, rakk jeg ikke å spgrre om. Ikke så viktig, fint å se en jeger smyge seg inn på dyra, mens Bretonen og hans danske venn sitter i hgyspenn og bivåner det hele. Tilbake på hytta møter jeg Oddvar Meli, han skulle komme til å redde

jakta. Jeg blir med deg for å bære, var noe av det fØrste han sa.

dag, ihvertfall oppover. Tåka kom, vi var på vei mot Vingelen. Oddvar kryper ned i Jerven og

Vet ikke hva slags følere de er utstyrt med i den slekta, men reinen kom innen det var gått en time.

Tåka letter, mens jeg leter kommer det en til, Jon J. Meli. Ikke en "litjbukk" der. Men jeg får min "litjbukk" noe senere. Jeg fant han tidlig i flokken, men ventet og prgvde å finne en som var større. Oddvars

Bames X- kula hadde gjort sin jobb

perfekt. Jeg bar

litt,

Oddvar bar

resten.

11.01.93

Jeg har begynt treningen, skyter gjør jeg stadig, jeg går, jeg sykler med en tanke i hodet: Forelhogna 1993.

Jeg skal ikke ligge våken om natta fordi knærne verker. Jeg skal drømme om virkeligheten som er bedre i Forelhoena.

ord var klare, finner du en "Litjbukk" så skyt han, det er ikke lett

jakt. Etter en ca. 15

minutter

bestemmer jeg meg, bukken er helt

fri fra

resten av flokken, bakgrunnen er sikker. Weatherbyen står på tofoten, tråkorset på rett plass, dyret

står stille og beiter. Avtrekket blir skytterbanen, jeg

rolig som på

til i det skuddet går. Det var som å skru av en bryter, bukken hørte ikke smellet før den sloknet. skvetter

Fint å ha med en fotograf som reinsjeger - det blir mange fine bilder av det. Her har artikkelforfatteren, uten å være klar over det siø|, fanget inn en bukk med et noe spesielt gevir: Takkene som går lremover fra midt på gevirstanga, hører så absolutt ikke til et normalt takkesystem - her har naturen rådd seg sjøl på en underfundig måte. FOTO: JONNY OLSSON

27

-

Villreinen 1993 s 25 27