Issuu on Google+

VILLREINEN 1993 *

*

ru'4

ffi TWffi tr }W MffiII{ rW 4il;-ryWruÅ MI AV HARALD FORODDEN

Denne historia har forfatteren henta fra sin heimbygd, Singsås. Singsås var tidligere egen kommune i Sør-Trøndelag, men vart sammen med Budal og Sokndal kommune slått sammen til Midtre Gauldal kommune og med kommunesenter på Støren. Hendinga det her skrives om, foregikk i det vi i dag kjenner som

Forelhogna Villreinområde.

I

disse

fjella har det i århundrer tilbake traska villrein, antallet har variert mye, for samer med tamreinen sin var også svært interessert i å beite i disse gode beiteområdene.

Og når historia har sitt utgangspunkt i både villrein og samer, kan det være riktig begge deler.

Langt inne på dei snaude fjellviddene ligg Manndraptj@nna. Her er værhardt og stridt vinters tid, og sjeldanfer detfolk her da -". Slik begynner den senere så kjente

folkehggskolemannen Bernhard Hovstad sin beretning om Manndraptj6nna

i

i

målbladet Skulegjenta

1923. Videre fortsetter han: "Her er fint oppmed ManndraptjQnna sumars tid. Vatnet liSS

svartstilt og speglar himmel og sol i den blanke flata si. Men det er

D,Y.

TEGNING: ODD TOVMO

noko forunderleg uhugeleg og nifst med denne tjønna... Det har hendt noko fælt her inne på

I

fjellvidda ein gong. Folk har vel

ikkje gjeve tj@nna dette namnet utan grunn."

Så følger en velskrevet og dramatisk beretning om historien som har gitt tjgnna navn - slik forfatteren mener det kan ha gått for seg. Historien om Manndraptjønna i Singsås finnes i mange varianter, både muntlig og skriftlig. Jeg har prgvd h samle så mange som mulig av dem, for på den måten å kanskje finne en felles essens i dem. Og ikke minst for å se hvordan et slikt sagn kan vandre og endre seg oppgiennom tidene. I alt har jeg samlet 8 forskjellige skriftlige varianter av sagnet, og minst like mange munt-

lige. Den eldste skriftlige er en artikkel av Per Foros ("Redaktøren") som sto i Arbeidets Rett 29.

sept. 1916. Sannsynligvis finnes en enda eldre utgave av samme forfat-

i "Ny Tid". Den enkleste varianten er en skolestil som min far Hans H. Forodden jr. skrev i 1930. Han var da 12 2r gammel. Jeg vil her gjengi den slik lærer Austerter

heim har skrevet den av i sin samling av historier fra Forbygda: "For bortimot 150 år sia var

tipp-oldefar min Ole Andersen Forf. 1769 på villreinjakt. Han jaktet i to dager på en rein. Andre dagen skjqt han den ved en tjønn Pstafor Osvollen ved Nyhaugen. Da han hadde skutt den kom to mann s@nnenfra og tok fra ham geværet og kniven, og ville ta fra ham reinen. Ola ba da om å få to fqtter av reinen. Da han hadde fått dem slo han til dem med fqttene så de falt døde om. De fikk da sin grav i tjPnna som sia ble kalt Mannodden hadde

drapjqnna." Denne korte stilen inneholder selve handlingen i sagnet orn Manndrap-tjgnna. Og finnes igjen i en eller annen form i de andre beretningene. Alle er de knyttet til

Anders Olsen Odden

(1169 825). Bygdehistorikeren Chr. Lodgaard skrev i 1920-ilrene ned beretninger fortalt av P. A. Fl6ttum og Hans Løvrødshaug. Delvis supplert I

med en fortelling av Hans O. Malum (1831-1920). Disse beretningene er nokså forskjellige. Men også disse omtaler Ole Andersen som drapsmannen. I disse fortellingene blir de drepte fremstilt som dalsbygdinger. Ole skal ha fortalt om drapene til de to sønnene sirre Hans og Tore før han døde. Her berettes osså at kniven

--=-,41

L'^(

r1a..'-\

J t{c_l/r

E^

[.!\

,,( ll/

r.t//

22

til

Ole skal


VILLREINEN 1993 ha

blitt funnet av en sambygding en

generasjon senere. Krutthornet

til

Ole finnes den dag i dag. Sagnet forteller at tjØnna ble fri for fisk etter drapet. I fØlge Per Foros kom fisken først tilbake etter at han hadde kastet jord fra kirkegarden ut i tj@nna. Det er interessant å se hvordan

tiden og personene som skriver eller forteller historien gir den sitt

for eksempel når sosialisten, radikaleren og Tranmælvennen Per Foros nytter høvet til å skildre sosiale forhold og gi eget preg. Som

presteskapet et spark:

"En tidlig hqstmorgen tok Ole geværet paa skulderen og satte kur-

sen mot Nekaadalen og Nyhaugen.

Nu skulde han opspke vildrenen.

Han var tung i hu i dag. Det var vondt at hgre barnas graat for mat og derfor gikk han, mens de sov. I gaar hadde han vcert til kirken og h@rt presten. Denne hadde prist de fattige saa lykkelig. Det er lykke ja! Tusans prest!" Læreren og målmannen Bernhard Hovstad bruker sagnet til dramatisk skildring på sitt spesielle landsmåI. Slik skildrer han hendingene etter at reinen er skutt:

"Mannen strever trottugt med slaktinga og ser ikkje op. Da med eitt skvett hunden fram og iUglyr Mannen retter seg bratt og ser seg ikring. Der straks bortpå ein moserabb kjem ein finnhund sjoltrande i tanande renn og eit stykke attanfor

finngubben sjql- Illsint er han for reinen han har mist og skjenner gjer han so det reint gneistar. No ryk hundane

i hop og slcest

vatnet. Ikkje eit liv er å sjå. Berre den stakkars finnehunden dreg seg skjemd bortetter moserabbane. Den andre hunden ligg og vrid seg i dqdskamp med eit stort gapønde sår i ryggen etter finnekniven. Og

der ligg den døde finnen, samankrøkt, - underleg forvriden, blodut og fæL,"

De eldste av de nedtegnede fortellingene er fortalt av mennesker som må ha truffet både sBnnene og enka etter Ole. De han i f6lge sagnet fortalte det til før han d6de. For dem var nok dette noe man hvisket om i krokene. Og ikke som i dag; da historien nærmest er blitt et fiellets adelsmerke.

til at Bernhard Hovbare en som blir drept

Legg merke

stad nevner og at denne er en finn som er eier

av reinen. Flere av de

muntlige

beretningene nevner også dette. Da kanskje særlig de eldste fortellerne.

De yngre fortellerne har ofte med detaljer og usannsynligheter som tydeligvis er kommet til underveis. Det er også interessant å se hvordan sagnet endrer seg med tiden; fra beretningen om et rovmord til det rene helteepos.

Offentlige kilder som

kommet. I f@lge sagnet skal dette ha skjedd omkring "storklenåret" 1812. At ngden var stor det året vet vi. Både foreldrene og flere av barna til Ole dØde. Ute i verden raste Napoleonskrigene. Her hjemme hersket hungersn@den. Og menneskeliv var lite verdt. Men jeg tror ikke samfunnet val så i opplgsning at man uetterforsket og ustraffet kunne drepe to dalsbygdinger! At en finn derimot kunne forsvinne i fjellet uten at bondesamfunnet satte noe særlig inn på å finne ham, kan vel heller være. I 1784 fikk samen Morten Larsen lov til å flytte reinen sin fra

I Per S. Morseths igjendikting under jakthistorier i Singsåsboka (1964) er det blitt til at Ole berger byttet fra to som har lagt seg i bakhold og vil drepe ham. "Naudverje er ikkje berre straffri, men rettkomen, sier han. Og avslutter fortellingen med flg. sitat fra Peer Gynt: "Vil du ete gu4 faar du hjelpe

Tydalen

deg selv. Hente det raat

føre

skog og fra elv. Spikke deg tyri og lave deg ild. Stulle og stelle og lave det til." Kan det være noe sant i dette sagnet? Det er vanskelig å si. Men

fra

selve hovedpersonen Ole Andersen var i hvertfall virkelig nok. Og han

har

i

dag en stor slekt etter seg. i fjelldalene

Mange av dem bosatt rundt Forelhogna.

kan

bekrefte sagnet finnes neppe. Noen rettslig forf@lging av drapet eller drapene har i hvertfall ikke fore-

til Budalen. At dette måtte til konflikter for en jeger som var prisgitt villreinen og viltet i fjella mellom Fordalen og Budalen, kan en lett tenke seg. Sannheten om dette får vi nok aldri vite. Slik avslutter Bernhard Hovstad sin beretning:

"Kva som hender her inne på viddene, veit berre vidda sjplv. Og vidda tegjer".

so hår-

dottane fuk.

Men mannen fter hpve til å gje finnehunden eit spark, so han dreg seg ylande ut or striden. Men no er den andre hunden kome reint i egse og flyg beint i andletet på finnen, som no kjem springande til. Han er snar til å få kniven or beltet, men no fær den andre karen ein tanke. BrennsnQgt triv han ein kjpttbog, og fyrr finnen vinn sanse seg fcer

i hovudet so han trillar rundt og misser kniven sin. I han ein dask

er mannen over han som eit vilt dyr Kniven blinkar i lufta og skjer kj6t og bein so blodet sprutar - No er det gjort. Mannen reiser seg likbleik og ser slcygg ikring seg. Det myrkner kring haugane, ei kattugle skrik stygt på andre sida av same blinken

23


Villreinen 1993 s 22 23