Issuu on Google+

VILLREINEN 1992

-c

A

A

e Q

v'

e

rv'

A (

A q V-

e

,A

1\

(y-

.v

Fred og harmoni preger fiellheimen. der flokken ligger og jorrer under meg. Enkelte simler har stuk-

ket seg bor1, venter på det

store

som skal skje. En kalv har fått konkurranse av lorårskalven som nesten løfter morsimla opp i sin iver etter å nå spenene. Ferske spor viser at fælefrans er i rute. Kanskje har den også noen som skal mates?

Et kraftig sus sveiper over hodet. Noe lenger borle skjener en stegg mot lyngen, i det jaktfalken samler seg til nytt angrep. Intetanende går flokken der, uvitende om storsamfunnets planer om å styre sitt rekreasjonsbehov hit, til villreinens rike! Tankene går til Norsk sti- og |øypeplan der (sitat) hovedintensjonen er å belyse og medvirke til å sikre viktige forutsetninger for at det tra-

disjonelle friluftslivet skal få

de

beste betingelser også i framtida. Men hva er tradisjonelt friluftsliv? Er det å gå i flokk etter T-merkete stier? Legge hele dalfbre øde fordi vi blir en strØm av rekreasjonshungrige mennesker som ikke kan tilpasse oss naturens orden? Er det veidemannens og fiskerens forsiktige tråkk, et element fra fordums samlerinstinkt for å kunne overleve? Ja, slik kan en spørre. Planen er utarbeidet av en pro-

Tanker om norsk sti- og løypeplan AV FJELLOPPSYN PER AKSEL KNUDSEN

sjektgruppe oppnevnt av DN med basis i friluftsavdelingen og skal dekke områder både med og uten tilrettelagt turisme. All den tid den omfatter villreinens leveområder, er det imidlertid et tankekors at ikke DN har sØrget for å få med medlemmer fra landøkologisk avdeling og nyttet den ekspertise som frnnes der. Planen vil ikke bli juridisk bindende, men er ment å være et friluftsfaglig innspill til andre plandokumenter på ulike nivåer med juridisk status. Den vil være retningsgivende for tildeling av statlige midler for tilrettelegging av friluftsliv og skal revideres med jevne mellomrom. Det står at man har tatt hensyn til viktige prinsipper for utmarksforvaltning, bl.a. ser prosjektgruppen et stoft behov for å prioritere arbeid med flerbruks- og forvaltningsplaner. Forholdet til villreinen er søkt


VILLREINEN 1992

A -

(v-

^

.A ay

a\

r ly-

avklart i et foreløbig høringsdokument på departements- og fylkesnivå. Etter det Villreinrådet kjenner til, er det dessverre flere eksempler på at dette dokumentet aldri nådde fram til miljøvernavdelingenes vilt-

forvaltere, e11er villreinnemndene som etter hjorleviltforskriftenes $

8. pkt.5. er off.

høringsorganer.

til

tross for at viltlovens $ 7 pålegger vedkommende myndighet Dette

-i v

å søke samarbeid med viltorganene på et tidlig stadium i planleggingsprosessen... For Nordfiellas vedkommende har dette fØrt t1l at man har planlagt

fire nye sleper med

turisthytter

midt inne i den siste uberør1e del av villreinområdet som i dag utgiør en refugie der villreinen har sine kalvingsplasser og dessuten bruker til oppvekstområde for fostringsflokkerl Fire nye rødsleper som kommer til å skyve villreinen ut, slik

det har skjedd i dalføre etter dalføre lengre østpå. På karlet er de ikke en gang trukket opp med gul linje, en

farge som ellers er brukt

i

områder

hvor man har registrefi interessekonflikter. Samtidig har man gitt to randsoneornråder status som "naturområder uten tilrettelegging." Dette giel-

der Hallingskarvet som for

det

meste består av impediment, hvor alt høgerestående dyreliv er knyttet til flatene under og Bleiaområdet,

turområde for vestlandsbygdene Aurland og Lærdal, der villreinen på det nærrneste er skjøvet ut etter byggingen av fv.

et attraktivt

243. Flatene under Hallingskarvet,

som grenser til nordeuropas største vintersportsturiststed, er allerede så

tett belagt med turløyper, og hvor man derlil sender en oskorei av titusen deltagere (Skarverennet) gjennom området på den mest følsomme tid av året, at villreinen for lengst er skjøvet ut. Prosjektgruppen har m.a.o. unntatt to områder for tilrettelagt turisme der reinen allerede er skjøvet ut av konkurrerende interesser, samtidig som man kanaliserer ny ferdsel til en gjenvaerende inntakt del av villreinområdet. Når man samtidig gir inntrykk av at prosjektgruppen

A J

ryi

har hatt løpende kontakt med viltorganene og tilrettelagt friluftsaktivitetene med tanke på villreinens livsnødvendige krav til leveområde, føles dette som det blir kastet blår i øynene på villreinutvalg og nemnder, som med små ressurser prØvet å drive en økologisk rettet forvaltning med varig produksjon som også vil komme framtidige generasjoner til gode. Dette er i strid med myndighetenes vedtak om å sikre villreinens leveområder slik at en kan bevare villreinpopulasjonen på dagens nivå.

Hvordan kan friluftsavdelingen opptre så egenrådig? Er det for mange kokker? Har det gått prestisje mellom avdelingene i DN? Da det endelige høringsdokumentet ble sendt ut, var heller ikke

villreinnemndene denne gang på høringslisten. Dette skjedde først etter Villreinrådets møte med DN på nyåret 91. Da hadde allerede en rekke etater og utvalg på ulike nivåer ffitt planen til uttale. Nå står det imidlerlid at det er en forutsetning at det ikke bevilges midler til anlegg for friluftsaktiviteter i fiellet (merking, hyttebygging) dersom ikke disse er klarert i forhold til vilt- og andre naturverninteresser. Bra! Men hva hjelper dette dersom lovlig valgte organ ikke blir hørt? Eller mangler viltfaglig kompetanse, slik tilfellet har vær1 for enkelte NRM-utvalg? Resultatet har blitt deretter. Et ramaskrik fra lellstyrer, villreinutvalg og -nemnder som ser sitt arbeid truet av en arrogant ledelse i DN. Etter å ha opplevd hvordan villreinen i Nordfiella har blitt drevet fra skanse til skanse, først av vannkraftutbygging og nå av masseturisme, er det frustrerende å oppleve at det organ som skulle stå som fremste eksponent for en økologisk rettet forvaltning, tvert om kan se ut til å være villig til å ofre villreinens leveområde på turismens alter.

Riktignok er ikke dette høringsdokumentet DNs ofhsielle syn, men etter innholdet å dømme skal hensynet

til

villreininteressene allerede

være avklart.

A (

-1\ Y

Vi velger likevel å tro at etter de viltfaglige innspill som nå har kommet fra lokalt hold, fylkesmennenes viltforvaltere og kretser innen landøkologisk avdeling, er det vilje til å spare det som er igjen av Nordf ella. Det blir sagt at det er duket for kompromisser. I vårt område har turismen med støtte i Lov om motorferdsel i utmark som gir turistbedrifter adgang til å kjøre opp løyper på egne premisser, jmf. $ 3 f i Nasjonal forskrf. for bmk av motorkjøretøyer i utmark, samt manglende forskrifter til viltlovens $ 8, til nå storl sett fått utvikle seg uten samarbeid med viltorganene. Dette har ført tll et fortettet løypenetl i kommunene Hol. Al" og Hemsedal som har giorl at store deler av vinterhabitatet har gått ut av bruk. Det samme er tilfellet på flere av de østlige tangene på Hardangervidda.

Siden viltnemndene ikke har til å trekke ut tellende

anledning

bakgrunnsareal på denne bakgrunn,

jmf. rundskriv 3/90, Vilt - 3, s. 32, 3. avsnitt, blir vi slitende med en kunstig høg fellingskvote med de problemer dette skaper for forvaltninsen.

Tankene går mens

jeg

arbeider

med registreringer for villreinutval-

Vil ikke høgfellets urinnvåner kunne være et aktivum også for turistnæringen? Bare vissheten om rF at vi har den i våre fiell? get.


VILLREINEN 1992

"'q#-

r,'.'''t--ta l, I

--::-.

#

E.

:;b*?*'

Å*

E; *'

,rn '...i.1... .'..t-

Vi l'øler mecl dyrellokken som har søkt ro i Ljosegrunnenes

-:,.tt&

trygge lavn. Omkranset av ljell, slik de har stått fra tidenes morgen.

St. Hånosi, Melane, Flågrunnsnatt.

Dyretråkk snor seg mellom fot av ljell og vann, reksler fra vare skapninger, tilpasset et miljø med kort avstand fra liv til død. Myke muler finner veg til mors spener, søker trygghet i llokkens mangfold. Så en dag kommer feriefolk inn,

forløpere for populismens sinn. Forvirret, for her er ingen T, men for et land!

Frydet

seg over

flokken som

sprang...

Men det de ikke visste, var at denne ene, lille siste -,

knapt sett dagens lys ikke klarte flokkens flukt.

Da måne la fiell i huldreskinn, var feriefolket kommet trygt inn. Over Ljosegrunnene senkes en krans, lagt av melrakk og fælefrans.

€*ts

10

--:;-*-

Ved morgengry runger ravneskrik over rester av kalvelik. Det kan bli mange slike med uvørne ferielblk i villreinens

rike.


Villreinen 1992 s 8 10