Issuu on Google+

VILLREINEN 1991

{;,:å

#ffituffi ffiffi rufumffimffi

ffiffiffim

TEKST/FOTO: NORMAN HEITKØTTER

o

jaktmedaljens

bering av jaktvåpen. En jakttid som

bakside. Men ingen ordinær, vellyk-

og

Skadeskyting

er

ket jakt, gir så god en følelse som når et skadet dyr er avlivet. Ingen jakt kan heller være så lett eller så vanskelig, som søket etter et slikt dyr. Jeg har funnet dem når de lå der og nærmest ønsket velkommen.

Og da er det harmen som tar

en,

over at noen kan utføre en slik niddåd. Nå det kan vel også være et rent uhell. Men når du har gått blant disse dyra gjennom 50 år. Har lært

dem å kjenne - blitt venner med dem, så må det være tilgitt at har-

men tar overhånd.

Skadeskytingen

har bedret

seg

er tilpasset tåleevnen til dyr

jeger.

Helt kvitt skadeskyting under jakt blir vi vel aldri, men det kan bedres. Nå skulle jeg vel ramset opp hvordan det skal letes etter et skadet dyr. Men hvert tilfelle er så forskjellig, at det helst blir en samlet erfaring det må improviseres ut fra.

Noen grunnregler ser jeg likevel som nødvendige: Du må være alene

under slik jakt. Være noenlunde i form. Ha tåmod for det meste, men enkelte ganger svært så kvikk på avtrekkeren. Ei elgbikkje kan være bra å ha med ved enkelte anled-

med årene. Ifjor skjøt jeg opp iglen ett skadet dyr, året før to. Iår har det ikke blitt noe enda. Men for en del år siden, måtte jeg en høst avlive 14 skadede dyr. 8-10 slike tilfeller var vanlie hver høst.

ninger.

bedringen er vel at både våpen og jeger er blitt bedre. Det har blitt flere jaktoppsyn, og som vel er med på å forebygge uheldige episoder. Kanskje også et resultat av økt informasjon? Et bedre opplegg av jakta er en viktig ting: Mere fleksible jaktgrenser. Prioritering av kontroll med plom-

delsene vil aldri glemmes:

Årsaken

til

Reinskalv med skuddskade ved høyre øye.

Hvor mange skadede dyr jeg har skutt opp igjen er vel nedtegnet i dagbøkene. Mye er så likt, flyter sammen til en masse av hendelser gjennom årene. Noen av disse hen-

"Ifjor felte jeg som ne\,rlt, ett ska-

det dyr. Jeg fikk melding

dagen etter at jakta var slutt og først neste dag igjen kom jeg iveg. Alt fra star-

ten hadde jeg en viss anelse om hvor jeg skulle finne dyret. Tok likevel terrenget med i krysstreif opp mot botnene. Kokte mes kaffe ved

et lite tjønn. Satt der med en visshet

om at enten fant jeg dyret innen halr.timen, eller så var skaden så liten at det var dratt videre nordover og da ville jeg ikke nå det denne dagen. Nærmest på kvadratmeteren der jeg mente, lå dyret. Det reiste seg. En liten bukk med

avskutt fot. Men akkurat på denne plassen har jeg skutt opp igjen så mange skadede dyr gjennom årene.

En gang to stykker fra

samme

Det har antagelig med en terrengformasjon som stadig standplass.

forandrer værdraget å gjøre. I alle fall en erfaring som kommer til nytte."

"Ifjor ble det som nevnt felt to skadede dyr. Det ene helt ordinær skade og jakt. Det andre ble jeg mer

og mere forundret over, ettersom jeg ålet meg innpå. Det var to dyr ifølge, da jeg fikk se dem fra andre siden av dalen. Etter en god halvtime, så jeg skimten av det ene, med det samme det forsvant over høgda. Jeg ålet og krøp med vinden i ryggen bent mot bukken som lå igjen. Den var stadig oppe og været nedover, men la seg iglen. Jeg kom på skuddhold, men noen skade kunne jeg ikke se. Jeg reiste meg derfor opp og gikk bent på. På 20 meters avstand ble vi stående å "se" på hverandre. Og nå kunne jeg i kikkerten se at øynene til bukken var over-

trekt med en blå hinne, omtrent som blå mjølk. Den var blind. Mere uformelig og klurete gevir har jeg ikke sett. Den hadde nok gått slik lenge."

"For mange år siden skjøt jeg opp igjen en skadet simle nede i Djupdalen. Nå må skaden være nokså stor før jeg skyter simla fra kalven sin. Men her var det ingen annen råd. Kalven var liten, måtte være født sent på sommeren. Den fulgte meg sutrende frem til mora. Hele simla var en eneste stor betennelse. Vanligvis ville korpen fått et slik kadaver. Men her ville kalven holde til lenge fremover. Jeg veltet derfor opp en grav i steinura og dro simla 40


VILLREINEN 1991

"Tidlig en vårmorgen tittet ieg utover en morenerande ned i Skrangelhaugan ved Dørålsetrene. Det lå ei reinsimle der og en liten kalv stabbet omkring henne. Simla manglet høgre bakfoten!"

nedi. Kalven sto på kanten og så på.

Der skjøt jeg den også og veltet stein over alt sammen."

Noen rapport ble ikke skrevet om hendelsen dengangen. Jeg skriver den derfor nå. Blir en ufølsom, ja hard av slikt?

givendes heller. Det var bare ei beingrind på tre bein og som sjøl korpen vraket." Men bedre eksempel på stedegenheten og livsviljen hos en rein, er det vel vanskelig å finne.

Kalven ville neppe overlevd jakt-

Ellers la en mere arbeid i å frakte frem et stygt skadet dyr før, enn det blir gjort idag - i disse becquerelti-

presset og vinteren. Den skulle ikke

der.

lide unødig.

"En høst skjøt jeg opp igjen et slikt dyr inne i Galenbotten i Langglupdalen. Bukken hadde gått med skaden en stund, hele framparten var betent. Jeg tok likevel med det jeg syntes var brukbart. Det ble en S-timers tur sørover Rondvassdalen. Opp den bratte fjellsida nord for Rondvatnet til Rondhalsen og myrene frem mot Spranget. Her lå det jegere i den gamle anleggsbrakka. En av jegerne var lei hele jakta og tok kjøttet på jaktkortet sitt. Søgryta ble slengt over med en gang. Det ble fortalt etterpå, at søen ble helt grØnn av farge, men ble

Nei, men disse dyra er mine venner.

"Tidlig en vårmorgen tittet jeg utover en morenerande nede i Skrangelhaugan ved Døralsetrene. Det lå ei reinsimle der og en liten kalv stabbet omkring henne. Simla lå slik til at det var vanskelig for kalven å få tak i maten. Etter flere forsøk reiste simla seg på tre bein. Hø gr e bakfoten manglet.

Neste vår var jeg på samme traktene. Jeg tittet utover samme moreneranden og på samme kvadratme-

teren lå s4mme simla, med en ny kalv ved siden. Under reinsjakta om høsten skjøt jeg denne simla i Gråhøa ute i Selsfiellet. Men nå hadde den ingen kalv med seg. Det var ingen som ville ta dette dyret på jaktkortet sitt. Ingen ville kjøpe det og ingen ville ha det til

visst likevel fortært uten større komplikasjoner."

Som nevnt er det best å være enslig under slik jakt. Men en enkelt gang kan det være artig å være sam-

men med og få "briljere" overfor kolleger.

"Det var en tidlig vintermorgen at vilt og fiskekonsulenten for fjellstyrene i Oppland, Bjørn Wegge, kom innom. Han skulle ned i Ringebufiellet og sanmen med fjelloppsynsmann Erik S. Winther, prøve å få tellet dyra i den siste reinflokken derinne. (Dette var før fredningen.) Det skulle også være med et skadet dyr i denne flokken. Jeg tok derfor med fotoapparat og børse. Det gikk i hurtigtogfart nedover dalen. Pluk-

ket opp Erik og videre opp til Øksendalen i samme fart. Her sto snøscooteren ferdig til bruk. Det

bar innover. På bresten ut mot Imsdalen fant vi ferske spor etter jerv. Erik hadde kjennskap til at noe ar{all etter ulovlig elglakt skulle være gjemt i en bekk i nærheten og som han mente jerven holdt til rundt. Like ved fant vi også reinsflokken. Dyra sto tett,

var urolige, telling var umulig. Men ett av dyra, en bukk, holdt ene bakfoten i været. Det kunne være det

skadede dyret. Flokken sprang rundt oss, men like tett. Plutselig

delte dyra seg. Ett dyr sto iglen med 41


VILLREINEN 1991 bakfoten løftet. Jeg skjøt lynsnart. Og nå ble det en underlig dans der fremme. Jeghørte Bjørn si: "Den er ferdig." Det var den også, men det tok lang tid. Skadede dyr er seige

slik. Sjokkeffekten av skuddet er borte.

Vi ventet'til resten av dyra trakk over høgda, før vi gild< de 225 meterne frem til dyret. Kula hadde streifet hjertet. Nå, ikke noe sjølskryt. Jeg hadde neppe giort det opp igfen snarlig. Men som sagt:En enkelt gang. Det hører med til histo-

rien at dyra gikk rolig og beitet på flata under oss da vi kom opp på høgda. Her ble flokken behørig "flyfotografert" og senere tellet opp. Ca 70 dyr. Den siste rest av rein i Rondane søromr åde før fredningen. Dyret var forøvng ikke skadet ved jakt, men hadde vridd hofta ut av

ledd, antagelig under

parringen

siste høst. En jaktdag da alt klaffet."

Og tross kjennskap til dyr og terreng, til bra kondisjon og noe skyteferdighet, så hører flaksen med. Enkelte ganger kan den blaffe ekstra til, men hvor kanskje den enkelte vesle detaljen mangler i helheten.

"Igår jaktet jeg på en reinsflokk hele dagen. Frøs ved siden av under

dagkvilen til dyra. Fulgte dem på avstand under beiting og rek til andre høgder. Grunnen var et lite fjordyr med et frambein som slang til siden for hvert steg. Antagelig helt av i bogpartiet. Men helt umulig å komme innpå. Jeg hadde mat og

bra utstyr og inatt har jeg legret nede i et dalsøkk. Her fant jeg litt tørwier til kaffevarmen også. Men i hele dag har jeg lett etter flokken. Sterk vind inatt slettet ut trakket. Jeg har vært østover. Så et

Jerven hjelper ofte skadde dyr over i de evige "jaktmarker", og slik sett hører ierven til i "systemet" i villreinfjellet. Men lolkesky som den er, hører det til sieldenhetene at en får øye på den.

streif mot nord og vestover igjen. Vinterdagen er stutt på denne tida, men fra her jeg står på nordsida av Gråhøa, fant jeg flokken igien i kik-

kerten, langt nordpå. Jeg setter utfor. Etter et par hundre meter nedover bremser jeg opp for et stort dyrespor som jeg krysset. Tar meg oppover igjen og ganske riktig som jeg tenkte, her har jerven passert for ikke så lenge siden. Det lir på dagen, jeg ser mot dyra nordpå, vurderer og bestemmer meg til å følge jervsporet en stubb.

Knapt 300 meter unna har den gravd seg inn i fonna. Det er grov ur under, så derinne er den nok. Jeg tar frem fotoustyr, venter en stund. Men noen jerv kommer ikke ut, den har nok merket meg forlengst.

Med børsa og en steinhelle som skjold kryper jeg derfor inn i legret. Men lommelykta har ligget og brent i sekken. Pæra gløder bare som en rau knapp. Etter en stund skimter jeg likevel en stubb innover. Synes at noe rØrer seg derinne. Det knurrer. Dyrelukta står stram imot. Jeg kume vel skutt dyret. Sendt en blyklump mot denne raggete skap-

ningen derinne. Skuddpremie å hente. Svær omtale i avisene. Lot det derfor være. Jeg trekker meg istedet tilbake, pakker sammen, drar nordover.

Et par timer senere har jeg fått opp kaffevarmen. Fant tørrvier i dalsøkket nedenfor, pakket kjelen

fulI av snø, hengte over. Varmeskjæret blafrer over blodflekket snØ, etter dette dyret somjeg avlivet

for litt siden. Det ble en lett jakt denne gangen. Jeg sitter på reinskinnet og venter på at kjelen skal koke opp. Snart vil

månen dukke frem over Gråhøgda sørpå. Da skal jeg frakte kjøttet fram til den gamle skjerpebua i Rauhamran. Kjøttet fryser fort nå og tar ingen skade. Min kollega Otto på Dovre, som jeg skal varsle, får vurdere om det er verd å frakte frem. Og jeg ser mot denne høgdasørpå, der jeg besøkte jerven for en stund siden. Den kryper vel ennå sammen i steinura derinne, har neppe våget seg frem. Avfallet av den skadede reinen legger jeg igjen her. Det får være takk for gjestfriheten. Slik tegnet jeg det ned dengangen. Slik far det stå for ettertid."

42


Villreinen 1991 s 40 42