Issuu on Google+

VILLREINEN 1991

TEKST OG FOTO: NORMAN HEITKøTTER

o

Vindkastene skaker den gamle

tømmerbua. Snøgovet står mot sørveggen som en foss og et fint sinder av snØ lurer seg inn gjennom stok-

klaget. Men etter som varmen nå siger ut i rommet, kryper snøfonna

på golvet

attende.

.Og

felomnen

murrer og gnager på gamle kassefjøler. Gjennom det åpne trekkholet blafrer ljoske ut i rommet. Det var i kveldingen jeg fant denne bua. Vinden og snØværet aukte på utover ettermiddagen, og jeg hadde en god stund alt sett meg om etter

en lagleg plass for natta.

I

aust

kunne jeg se selve stordalen - Atndalen, som en mørk skogstripe, når

været letnet på nå og da. Noen seterhus grånet mot dette skogbandet, og selv om jeg hadde respekt for laussnøen ute i disse dalsidene, så ville jeg prøve å ta meg ned til denne seteren og finne nattlosji. En liten dal kroket seg fram mot skogen, og av gammel vane kastet jeg et blikk innover dette søkket, før jeg krysset over. Først så jeg en svart flekk under høa. Snøgovet pistret imot og jeg tok det for en flyttblokk, som isen en gang hadde lagt fra seg. Men en annen god vane er å undersøke en sak før en godtar den. Og i fjellet har dette gitt mange overraskelser. Nå srånet tømmer-

vegger frem i skumringen. Fjorgammelt gras stakk opp giennom snølaget. Det var fast trakk etter hare rundt buveggen. Jeg fant ikke denne bua på kartet da jeg så etter. Jeg er heller ikke så

helt sikker på hvor jeg er. Men ett eller annet sted inne i Ringebu østfjell, det er sikkert nok. Ved høgstdag rekte jeg meg inn på en liten reinsdott lenger nord i fjellet. De lå i dagkvil og Ørtet. Og dette skulle være på austsida av Stor-Vola etter mitt skjønn. Senere har jeg stedig sått sørover. Men blir nå ikke været likere til imorgen, så må jeg gå aust eller vestover og komme meg ned til folk. Det har ingen hensikt å rote inne i ukjent fiell i slikt vær. Inatt som var legret jeg nede ved

Vulua. Ei å som kommer fra Vulutjerna og renner austover mot Sollia. Klokka var fem da jeg gikk fra dette nattelegret. Men noen rein har jeg ikke sett, før jeg fant denne vesle hopen idag. Og det er dyrelivet sØrover fjellene jeg er ute for å se på. En mus rasler under golvbordene, nå det er blitt stilt. Gnager på noe, tasser i gammelt boss. Jeg ligger i reinskinna og lyer til uværet. I de verste kastene murrer det enda i ovnen. En ljoske ligger en stund på dørkarmen, bevrer over stokklaget

En stund står dyrene der. Mulene søker utrygge opp mot værdraget.

i

tverrveggen. På en knagg henger en gammel lærreim og rasler i trekken.

Det er stilt da jeg vakner. Gjennom den rimete gluggen trenger en

ljoske seg inn. Måne og kaldvær. Pusten står kvit ut i rommet. En time senere er jeg på tur sØrover igjen. Bua er ennå en svart flekk under den måneljose høa. Det gnistrer i den vesle glasgluggen på sørveggen. Skiene knirker i det kalde nysnølaget fra inatt. Høgdene ligger snaublåste nordover etter uværet. Langt ute i søraust ligger

dagdemring over Rendals-Sølen.

Himmelen tar farge. Blir et hav av gull som flommer mot meg derute fra synsranda. Men vestover er det

ennå skugge i dalsøkkene. En hare som jager ut fra en rande er bare en

skugge over måneglitrende snØ. Oppe i høa hukrer en skarvstegg og følger langs steinurene. Langt framme får jeg et spor i kikkerten. Det gnistrer i solskinnet. Kommer tilsyne over en hø vestpå. Krysser ei flate og blir borte over ei ny høgde i sør. Anelsen blir til visshet da jeg en stund etter er framme ved sporet. For her har han gått, fri-

bytteren i fjellet - jerven. Det må være tidlig på natta han har gått her, litt snø er falt i faret. Jeg legger hånden ned i avtrykket etter dyrelabben, og enda er det plass på siden. Fem grove klør spriker ut fra labben. Men langt har den ikke steget.

Den har hatt god tid. Tre timer senere krysser jeg et dal-

søkk som kommer opp austfra. Dalen er skogkledd innetter, med bjørkekratt her øverst oppe. Jerven har ringet denne dalen akkurat her den flater seg ut mot snaufjellet. Den har vel en gammel reksle her, og stadig bærer det sørover.

Jeg er styggsvett. Rekkingen har gått jevnt på disse timene. Opp på de snaueste høgdene, så utfor styggeste steinura og opp på neste hø. Snart vest i fiellet, snart austpå. Og over alle disse høgdene har jeg lurt meg fram og speidet utetter. Men stadig så jeg sporet i solglitteret i en ny høgde langt ute. Bare en gang mente jeg å se en mørk flekk som

38


VILLBEINEN 1991 rØrte seg, og da jeg hadde pusset av kikkertglaset, fant jeg ikke denne

flekken igjen.

Nå må jeg kvile. Ennå kunne jeg vel holde på en stund etter dette faret, men så ville jeg plutselig bli uten kraft i kroppen. Denne slappheten kjenner jeg til fra tidligere, den må en passe seg for. Og her er det vatten og ved. Riktignok bare råbjørk, men den brenner som krutt bare det er kaldt nok.

En stund har jeg merket noe nede fra dalen. En liten anelse mens kaffen kokte. Nå knaser det hørlig nede fra tetteste skogholtet. Noe

tungt som brøyter gjennom snøfonna. Jeg åler meg nedover og værdraget står stødig mot meg.

Laussnøen skyves unna for hvert tak og demper all lyd. Fra en liten rande får jeg utsyn over dalen. Bak et tett vierkratt står en elgokse og beiter. Ei ku med kalv ligger like

ved. De ligger og ørter. Med det samme jeg tittet utover randen, ble jeg vår at kjakene sluttet å arbeide på denne elgkua som ligger der. Ørene står stivt mot meg. Jeg gled litt i snøen med en albu, det var det hele. Kalven er merkverdig liten og skutter seg innunder sida på mora. En stund står disse dyrene der. Mulene søker utrygge opp mot vær-

draget. Jeg

får et par bilder. Så

springer de nedover dalen, ennå uvisse på om det var noe.

Harmelig var det å skremme så fort, men jeg har nå jervsporet å ta fatt på. Jerven ja. Ikke hadde den brydd seg om disse elgsdyra hernede i dalen. Har den kanskje merket at den har hatt noen etter seg idag? Men bare et skimt av den nå. Bare et bilde av den på rek over en solblank hø, så skulle jeg være fornøyd. En stund etter er jeg viss. Fremdeles går sporet over alle høgder, men det har sluttet å kroke nå og stegene er lenger. Utover bratthengene har den bykset og sklidd. Jeg burde vel skjønt detfør, når den ikke har funnet seg dagleger. På en høgde har den rekt seg innpå trakket etter rein, og her har den tatt det med ro en stund. Gått og snust til disse avtrykk av klauver, som står igjen som små stabber av snø på denne snaublåste høa.På lesida har oppsparket måsså og reinlort lagt seg igjen utover snøflata. Og her har den akt utover skavlen og rullet seg

Her har han gått, fribytteren ifiellet - jerven. Og stadig så ieg sporet i solglitteret i en ny høgde langt ute.

har den latt vatnet, og av dette ser jeg at det er en hanjerv jeg følger

net av. Så bryter jeg av fra jervfaret og drar skogliene ned.

sporet etter.

Under en kvistrik gran har jeg nattleger. Matstellet er unnagjort og jeg ligger i reinskinnposen på barsenga og hører varmen sjoe grådig opp i mørket. Jeg tenker på at imorgen må jeg dra vestover mot Gud-

Hvor disse reinsdyra har tatt

vegen går det ikke an å se etter uvæ-

ret inatt. Men jervsporet går jevnt sØrover, og den har vel teften etter tråkket gjennom snølaget. Og dette dyrefaret hisser meg over nye høg-

der. Vinterdagen er på hell. Til

høyre kroker en skogdal jevnsides. Og jeg ser at det skumrer alt nede i botten av denne dalen. Bare langt

inne lyser to kvite flekker i dette skoghavet. Det må være Imsdalssjøene. Og kvelden siger opp fra dalsøkkene. En raue i vest bevrer ennå en stund over flyene innetter. Ennå en stund glitrer jervsporet foran meg før det gråner til. Og for hvert tak fremover så knaser det så sprøtt i skaren. Det fryser på nå mot kvelden. Et fint singel som høres så altfor langt, nå når vinden har stil-

brandsdalsida, hvis maten skal strekke til. Men hermelig er det å måtte gi seg på dette jervsporet. Et bilde av en jerv ville vært noe å ha. Og denne dyrearten er snart borte også i disse fjellstrøkene. Over skoghøgda ser jeg enda snaufjellet jeg kom ned fra. Det tØyer seg kvitbleikt innover mot en stjerneklar vinterhimmel. Og på andre sida, nede i en annen skogdal, har vel tre elgsdyr roet seg mot kvelden. De våte mulene ryker kvite opp i nattemørket. En lodden fribytter tasser vel ennå over høgdene søretter.

Reinen har roa seg i ur og snø, er jerven på sporet?

i dette bosset. Gang på gang har den akt ses utover skavlen. Ved en stein

39


Villreinen 1991 s 38 39