Issuu on Google+

VILLREINEN 1990 Frø fid til ønnen duklær det opp på redaktørens bord, hyggelige og tanl<evekkcndc brevfrafolk som leser Wlreinen. Med tillatelse presenterer vi dcnne gøngen et brev Osl<nr Lange skrev sist høst,

Brevet berører detfundamentølefor entramtidfor villreinen her i landct og ettertanl<cn siger siklært innover defleste som leser dctte brevet! Mitt ønske er, at alle vi som brul<crfi ellet, samme hva det måtte være til, huslær på at villreinen har spesielle krøv til sitt livsrom og øt vi som skal være de klol<cste individene her på jordcn, oppfyller villreinens krav! Lykkc til med et tankcveklændc villreinbrev!

Går villreinen til grunne, går også dens genmateriale til grunne. Et slikt tap er uerstattelig og for all tid. Tapet kan ikke måles i kroner og øre, til det

VILLREINFRAMTID Jeg harjakta villrein i 5 sesonger og felt villrein i Snøhetta og Knutshø, men som utenbygdsboende er jeg "utestengt" fra flere av villreinom-

villrein som siden isen forsvant i

råda. Jeg tenker da spesielt på Forelhognaområdet om ligger nærmest og som det en gang skulle vært en stor opplevelse å jakte i. Jeg er faglærer i den videregående skole og i den forbindelse blir det en del undervisning også innenfor øko-

naturopplevelse.

om en dyreart vi aldri mer får

Villreinen er på mange måter en signalgiver til oss mennesker om at vi

levende!

logisk forståelse og samspillet i naturen. Da er det greit å benl'tte villreinen som eksempel. Dette dyret som i sin tid var et viktig grunnlag for bosetting og eksistens i landet. Levedyktige og sunne villreinstammer i vå,re fjell har kanskje en like stor betydning for oss nå enn noen gang tidligere. Jeg tenker ikke på kjøtti gr54a, men på de psykologiske og følelsesmessige forhold for alle de mennesker som ferdes i de områder hvor

villreinen holder til. Bare det å vite at fj ellet er bebodd av

Vest-Europa, har greid å overleve frem til i dag, og som vi kan møte og studere på våre fjellvandringer. Dette er for mange en viktig og stor

må begrense våre aktiviteter i form av

vannkraftutbygging, nye veier, hyttebebyggelse, forurensing av luft og vassdrag osv. Dens rettmessige krav

til

eksistensgrunnlag

burde for

enhver være innlysende og opplagt,

tatt i betraktning dens

enestående betydning og særegne egenart som

dyreart og viltressurs. Internasjonalt er vi forpliktet til

å

ta

skikkelig vare på våre villreinstammer, og jeg er overbevist om at dette blir observertnøye fra utlandet. Jeg har full forståelse for næringsog utbyggingsinteresser for å sikre både arbeidsplasser og bosetting, men et sted går det dog en grense. Nå er erensa nådd!

er det så uendelig stort. Det er snakk se

Villreinen er vår arv og vi må forvalte stammene slik at ikke bare vi, men også kommende slekter kan få

oppleve livskraftige flokker på de fjell og vidder der den har sitt naturlige beite og leveområder.

Vi må kjempe mot kortsiktige

og

sneversynte utbyggingsplaner som fortrenger de allerede knappe arealer den må ha for å overleve. Villreinen har vært og vil alltid være den

tapende part når vi gjør inngrep i dens årtusenårige rike hvor den hører hjemme.

Fattigdom forbinder vi ofte med stor mangel på materiell velstand sommat, penger, klær, husvære osv., men det er forhold som lar seg løse.

En uløselig fattigdom inneholder noe katastrofalt, og det er den fattig-

Brevskriveren, Oskar Lange, på villreinjakt i Rondane Nord. Etter 7 dagers jakt og en spennende innpåstilling siste jaktdagen, felte han denne kalven i Blåhøln, sør for Vålåsjøen.

dom menneskene utsettes for nar dyrearter blirutryddetfor evig og alltid!Denne prosess er alt i gang. Vi er selv en del avnaturen hvorvi hører til blant alle dyr, og når en dyreart blir

utryddet forsvinner i virkeligheten en del av oss selv. Det "moderne"

menneske er kanskj e ikke helt bevisst

disse lovmessige kjennsgierninger, men heldigvis ser det ut som denne

utviklingen er på vei til å snues. Folk er blitt mere milj øbevisste, ikke minst ungdommen, og press fra organisasjoner og enkeltpersoner overfor myndighetene kan være utslagsgivende for å bevare den siste rest av ekte villrein.

Vennlig hilsen Oskar Lange Kometvegen 20, 7 03 6 Trondheim 100


VILLREINEN 1990 Leserbrevforfatter Biørn Skinnarland, Rauland, etter vellykka reinsiakt i Brattefiell - Vindeggen Villreinområde 26. august 1989. Bukken veide ca. 70 kg.

Ja, netopp slik som reinen står i fokus om hausten. Eg er ikkje så veldig gamal, men i reinsjaktsamanheng vil eg påstå at eg er gamal.

Det er mykje sagt om reinsjakt, men det ser ut som det ikkje kan seiast for mykji. Tenkjer då på human jakt. Ja, kva er human jakt? Eg vil for det fyrste peke på at når ein dreg ut påjakt, såhar eg det mål at eg vil ha felt det dyr som eg har genge

tillatelse på, men ikkje for ein kvar Et av leserbrevene Villreinen har fått denne gangen, kommer fra Rauland i

Telemark. Rauland, tidligere egen kommuneo hører nå heime i Vinje kommune - landets største villreinkommune og der kan de nok gå på villreinjakt og behandle slaktet skikkelig etterpå.

Sit og tenkjer over jaktsesongen som me no har lagt bak oss. Det er jul, og då tenkjer ein ofte På eit samalt ord: I dei tider osv.

pris. Eg vil hevde at vist me jegarar har skaffa os dei nødvendige kunskapar og sklteferdighetar så har me ei vellykka jakt, om det er dyr i området. Her er mange moment, men som fyrsteregel vil eg sei atifjellet skalme ferdast på ein slik måte at ingen andre ser oss, eller høyrer oss, og i alle fall ikkje reinen. Og for all del, gå då ikkje på toppar og i himmelsynet. For det andre så skal me lure oss inn på bltte så at me

ein god kikkert på børsa. Tenk heller på kva dei eldgamle j egarane sa, skj ot ikkje før du har kome så nær reinen at du ser augo på ham. Prøv kor nærme du då må koma!

Vist du då har kome så at du kan skyte, og dyret får det skot som er planlagt (at dyret fell), ja så tak det med ro. Spring ikkje til med det sama, det er då du uroar unødvendig. Vent helst til dei andre dyra har roa seg eller kome ut av syne, det er ingan fare om du ventar inntil 1 time eller så.

Så kjem me

til

slaktinga, det skal

også gjerast på ein skikkeleg måte.

Tenk på den som skal stelle slaktet når det har kome heim. Det er lite koseleg om det ser ut som ei mosa tuve eller så hårut at ein skulle tru skinnet sat på. Dette er ikkje meint som ei formaning, men noko å tenkje på. Me slakta slik at me brukar skinnet som slaktebenk. Strammar det ut etter kvart som me

flår. Ha ei god oghumanjakt ogsåtilneste år.

har eit sikkert hold, bli ikk.ie lura av

Biørn Skinnarland

Og dyri som lever der inne, på flukt over vidder og mo. Dei og vesle bekken må finne, og drikk ut av kjelda så god.

Når hausten er komen til ende,

Fjellbekken Det sikla ein bekk ned frå fjellet, den sulla slik år etter år. Så lett dansa rundt stein og helle, men kryast eg såg han om vår.

Den kom frå ei tjønn bak-om nuten, så spretten der leika seg fram. Frå ufsi så bratte stod spruten, når bekken der ut frå den sprang.

ligg bekken så gøymt under is. Men vårsol kan atter det vende, så bekken på ny syng sin pris.

Halvor G. Dyrland - TIL GUTEN SOM STONGI SI BAR

til flatare lende, der stille og roleg fram rann. Då songen frå bekken seg vende, dei mjukare tonar der fann. Så drog han

Det leika og fisk ut i bekken, i loner og kulpar den var.

Men sume dei hamna i sekken,

til guten som stongi

si bar.

Ja, bekken den lindra for tyrste, med vatn så reint og så klart. Så mang ein gong eg han kyste, og drakk ut av vatnet så svalt.

101


Villreinen 1990 s 100 101