Page 1

VILLREINEN I999

Endrlng i kalvlngstld for relnen I Snøhetta og Ottadalen AV KJETIL FLYDAL OG EIGIL REIMERS. UIO. BIOLOGISK INST.. AVD. FOR GENERELL FYSIOLOGI Tidspunktet Jbr kalving hos reinsdyr vørierer mellom de forskjellige populasjonene i Sør-Norge til tross Jbr at de klimatiske .forholdene er ganske like i de fleste av villreinområdene. Det er flere mulige hypoteser som kan forklare denne v ariasj o n e n i kalv in g s tids punkt :

År

Populasjon

Slaktevekt (kg)

Kjevelengde (mm)

Nord-Ottadalen

1967-r912

44.0+

Nord-Ottadalen

19't4-1976

38.0+0.3'

1260

Nord-Ottadalen

1983-1989

37

3+A.7'

160

Nord-Ottadalen

1

35.6+0.8'

t20

Nord-Ottadalen

1996

35.72

61

Nord-Ottadalen

1997

36.12

163

Sør-Ottadalen

1967-tg',t2

40.9+ 1.5'

95

Sør*Ottadalen

t996

38.3'

42

hos sirnlene (Holthe, 197-5).

Sør-Uttadalen

1

007

36.0'

65

3. Drektighetslengden kan bli fbrlenget hvis tilgangen på beite om vintcren er begrenset (Bergerud,

Snøhetta

1

963- 1 965

33.6+0.6,

Snøhetta

1969-tgl1

Snøhetta

l. Hvis simlene er i dårlig kondisjon på høsten kan tidspunktet fbr egglgsning, og denned paring, fbrsinkes (Reimers, 1983). 2. Høy andel større og eldre bukker i en popuiasjon kan tenkes å stirnulere frem en tidligere egglgsning

191

5).

4. Hvis det selekteres for et samsvelr

mellom tidspunktet for kalving og snglBsning/plantevekst om våren, vil det være genetisk bestemte forskjeller i kalvingstidspunkt mellom populasjoner som en fglge av at de har levet under fbrskjellige klirrratiske fbrhold (Skogland, 1989). Her vektlegger vi særlig den f'ørste av disse hypotesene, men vil også

99s

1

244.5+1.51

151

O1

142

240+0.5' 1096 240+ 1.0' t97 242;7+1.2' 114

239.4+r.6'

8l

216

231.6+0.8'

427

32.3+1.31

71

232.0+t.4t

I l6

1991

34.6+

1.53

43

234.4+1.'t3

113

Snøhetta

1995

14 q+O ql

79

236.4+

SnØhetta

1996

35.2+

9t

239.2+r.14

162

SnØhetta

1997

35.10

84

240.04

135

1.24

1.13

144

' Reimers (upubl.)

'Granum (upubl.) 'Jordhgy m. fl. (1997) n

Jordhøy (upubl.)

Tabell l. Gjennomsnittlig høstslaktevekt og kjevelengde med 957a konfidensintervall for simler 2 år og eldre.

diskutere de tre andre. De tre studieområdene SnØhetta, Nord-Ottada-

len og Sør-Ottadalen var særlig egnet til dette formålet fordi endringer i populasjonsst@rrelse og beiteforhold heu medf-ørt store fbrandringer i dyrenes kondisjon gjennom de siste 30 -40 årene. SnØhetta-stammen var oppe

i

antall på 10.000-20.000 dyr

et på

19-50-60-ta11et (Hansen, 1987. Heit198 noe som førte til

køtter,

l),

sterkt overbeite (Gaare, 1968). Ener

den krafiige avskytningen i 1960årene har populasjonsst@rrelsen ligget på 2000-3000 (Hageland, 1987. Jordhgy m.fl., 1991), og beitene har med tiden tatt seg opp igen (Jordhøy, 1994). I Snøhetta

var kalvingstidspunktet 4-6 dager tidligere i årene 1996-1998 enn i åre-

ne rundt 1970, mens Ottadalen hadde 6'8 dager senere kalvingstidspunkt enn rundt 1970 og i Sør-Ottadalen har den vært uendret.

26

l O'IO: EICIL REIMERS

I

Nord-Ottadalen

ble villrein-

stammen etablert nred basis i 402 innkjøpte dyr fia Trio tamreinlag


VILLREINEN

1999

A/Li

1964. Reinen hadde i de første årene rik tilgang på tildels uutnyttet beite av hgy kvalitet, og økte i antall

30

til over 3000 i

begynnelsen av 1970-årene (Jordhøy, 1987). Siden den gang har populasjonsst@rrelsen ligget på 2000-3000 dyr (Reimers og Sgrumgård, 1995). I Sør-Ottadalen har antallet dyr ligget relativt stabilt på rundt 300-400 dyr i den samme tidsperioden, uten klare tegn på endrede beitefbrhold (Granum,

O

ao

O Snøhetta

20

ol)

ll

T

I

Nord-Ottadalen

a

Sør-Ottadalen

II l

10

rf'

Kondisjonsutviklingen til reinen i

til

a

O

25

pers. medd.). de tre områdene ser ut

o

å avspeile

beitesituasjonen og populasjonstettheten.

I SnØhetta har slaktevekt og kjevelengde fbr simler to år og eldre vist en signifikant @kning, mens det i Nord-Ottadalen har rært en signifikant nedgang (P<0.05). I Sør-Ottadalen ser det ut til å hr

1960

bestandene i årene 1969 - 1972 (Holthe, 1975), dette ga oss mulig-

heten

til å finne ut om det hadde

skjedd noen endring i løpet av årene frem til 1996 - 1998.

1980

30 a<

)o |t'LJ

lq Regresjonslinjen

Ø b0

- Sør-Ottadalen ^O Snøhetta r Nord-Ottadalen

F10

0

registrerte vi antallet drektige simler

30

35

(dvs. simler uten kalv, men med

funnet

Ottadalen og Gr6vudalen

i

A<

30

Nord-

i Snøhetta.

Tidspunktene for kalving ble bestemt ved såkalt probit analyse, der midtpunktet (507o har kalvet) 1-astsettes på basis av endringen i kalvingsprosent fra dag til dag. Vi fant at tidspunktet fbr kalvingen hadde forandret seg

40 (kg) Slaktevekt

Figur 2. Lineær regresjon mellom kalvingstid og høstslaktevekt for simler to år og eldre (R2=0.54, P<0.004).

i fJellene rundt Tundradalen i

Sør-Ottadalen, Lordalen

2000

Figur 1. Midtpunktet for kalvingen i forskjellige år.

Feltarbeidet foregikk i mai måned i årene 1996,1991 og 1998. Ved hjelp av langkikkert og diktafon gevir) og simler med kalv fra dag til dag. Det var stort sett brukbart skifpre, noe som lettet arbeidet med å finne dyrene. Kalvingsområdene ble

1990

År

vært en mindre nedgang i slaktevekt. Vi var interessert i å finne ut om disse endringene i dyrenes kondisjon, målt ved slaktevekt og kjevelengde, hadde slått ut på kalvingstidspunktet. Mdar Holthe fastsatte tidspunktet fbr kalvingen i de tre

1910

i Sn@hetta

og

Nord-Ottadalen. I Snøhetta var kalvingsmidtpunktet 4-6 dager tidligere i årene 1996-1998 enn i årene rundt 1910, i Ottadalen var midtpunktet 6-

8 dager senere enn rundt 1910, mens i Sør-Ottadalen var kalvings-

midtpunktet omtrent uendret (Fig. 1). Ut i fia hypotesen om forsinket parring ved dårlig kondisjon er endringene i kalvingstid i overen-

a<

'5 E

B.tt.sj6nJhnlg11

-A Sør-Ottadalen

zo

O Snøhetta

I

15

Nord-Ottadalen

Ø o0

>

ilt

0

230

235

240 Kjevelengde (mm)

l+)

Figur 3. Lineær regresjon mellom kalvingstid og kievelengde for simler to år og eldre (R2-0,60, P<0,01).

27


VILLREINEN

1999

stemmelse rned hva en kllnne forvente pii basis av kondisjonsutviklingcn i de tre villreinstarnmene i

t

den sarnme tidsperioden. Den direkte sammenhcngen mellom kalvings-

",

tidspunkt og henholdsvis slerktevekt og kjevelengde ble r,rndersgkt ved lineær regresjon (l'ig. 2 og 3). De viser begge en signifikant negativ sammenheng; altså senere karlving

vcd dårligere kondisjon. Det var ()gsa en signifi krrnt ncsittiv sitmrnenheng mellorn kalvingstidspr-rnkt

og slaktevekt fbr Nord-Ottadalendatacne isolcrt sett (R.=0.721, P<0.03). Dettc viser at den ncgative sammenhengen ikke kan iivvises som en fglge av tilf'eldige fbrskjeller mellom populasjoncne. De lineærc regresjonene gir klar bekrefielse p:l at simlenes hpstkon-

disjon

vil

kunne ha betydning tbr

tidspur.rktet for kalving (hypotese l). Men denne hypotesen kan ikke fbrklare at kalvingen i Snøhetta var ornlilg l0 dager senere enn i Ottad;rlen i 1996-1998 (Fig. I) til tross fbr at høstkondisjonen (målt i slakte-

vekt og kjevelengde) var tilnærmet

lik i de tre populasjonene i

199-5-

l). Hvis det er en større andel stor-

1997 (Tab.

i Nord og Siar-Ottadalcn enn i vil det kunne gi tidligere kalving (hypotese 2). Strukturtellinger har imidlertid vist :,it det i dc senere år har viert en ganske lik andel av storbukk i Sn@hetta og bukk

SnØhetta

Ottadalen (Jordh@y m.fl, 1997).

Kalvene blant villreinen i fastlands-Norge fødes i mai og da er det fremdeles full vinter i høyfjellet. F() r.o: ErGtL RETMERS

Lavbeiter.re i Snghetta var sterkt nedslitte etter overbeitingen pai 1950 og 1960-tallcr (Gaare, 1968). Dette sto i sterk kontrast til de rike lavbeitene i Nord-Ottadalen på den tiden (Reimers, 1972). Hvis der fremdeles cr en slik klar fbrskjell i vinterbei-

trykket de siste 30 år begynt å sefte sine spor (Reimers og Sprumgård, 199-5). Økningen i kjevelengde i SnBhetta, og reduksjonen i kjevelengde i Nord-Ottadalen bekrefter tendensen i den grad kjevelengden påvirkes av vinterbeitets kvalitet.

den Sn@hetta (hypo-

se beitetilgangen og fbrlenge drek-

tets kvalitet kan det forklare senere kalvingen

i

tese 3). Mye tyder på at det ikke lenger er noen stor forskjell. Lavbeitene i Snøhetter har i stor grad tlltt seg opp igjen (Jordhøy, 1994), og i Nord-Ottadalen har det økte beite-

Store sngmengder

vil kunne begren-

tigheten (Skogland, 1990).

I t99j

var det unormalt store sn@mengder i Snøhetta på senvinteren. og kalvingstidspunktet var dette året signifikant senere (omiag 3 dager) enn i 1996 og 1998. Totalt sen er det ikke sterke holdepunkter fbr å hevde at dårlige vinterbeiter eller lavere bei-

tetilgang

i

SnØhetta foller.rger drek-

tigheten i den griid at kalvingstidspunktct blir cu l 0 dager senere enn i Ottadalen.

Hypotese zl, genetiske forskjeller, gjenstår som en mulig fbrklaring. I

dag lever de tre populas.jonene

i

fjellområder uten store fcrrskjetler i klirna. Snpsmelting og plantevekst skjer omtrenl på samme tid i de tre omriidene. Reinen i Snøhetta antas å

Undersøkelser har vist at tamrein og villrein i Sør-Norge er genetisk forskjellige og dette kan være årsaken til dagens forskjell på 10 dager ikalvingstidspunkt mellom Snøhetta- og

28

Ottadalsreinen.

F.oro: ErGrL

RETMTTRS

være opprinnelig villrein fia dette hgytjellsområdet. Reinen i både Nord- og Sør-Ottadalen er derimot opprinnelig tamrein som har sitt opphav i andre deler arv Skandinar ia. Hr is det i denne tamreinens opprinnelige leveområde var et klima med tidligere vår enn i det tjellomrirdet den nå lever i, vil den kunne være genetisk programmert til å


VILLREINEN I999 kalve tidligere enn reinen i Snøhetta. En slik genetisk fiksert forskjell i kalvingstid finnes

i

der den opprinnelige

caribouen (Rangif'er tarandus eogroenlandicus)

kalver ca. en måned senerc enn reinsdyr (Rangifer tarandus tarandus) innf'ørt fra Sibir i perioden I801-1902 (Skjenneberg og Slagsvold, 1968). Den sØr-norske tamreinens historiske opphav er vanskelig å nBste opp, men mye tyder på at en del kan stamme fra svensk skogsrein Øst fbr Røros- traktene. Undersøkclser har r ist ut laml'ein og villrein i Sgr-Norge er genetisk fbrskjellige (Røed, I98-5 og 1986). Det er derfor mulig zrt genetiske fbrskjeller kan værc årsaken til dagens

forskjell på l0 dager i kalvingstidspunkt mellom Snøhetta- og Ottadalsreinen

Bergerud,

ZooI.53:

A. T.

1975. The reproductive season

of Newfoundland caribou. Can. J.

1213-1221.

A preliminary report on winter nutrition of wild reindeer in the southern Norway. Symposium ofthe Zoological Society ofLondon. 2I: 109-I 15. Scandes,

Gaare, E. 1968.

Hageland, J. 1987. Villreinstammen i Snøhettaområdet 1970-1986. Villreinen Hansen.

l. i987.

Snøhettastammen - villreintbrvaltning frem

Heitkøtter, O. 1981. Villrein og villreinjakt. Grøndahl

&

til

1970.

l:

39-40.

Villreinen, l:39-40.

Spn Follag A.S, Os1o.

Holthe, V. 1975. Calving season in different populations of wild reindeer in South Norway. Ploc. First Int. Reindeer/Caribou Symp., Fairbanks, Alaska. Biol. Pap. Univ. Alaska, Spec. Rept. 1. pp. 194-198.

i

Jordh6y, P. 1994. Naturarv reinen 8: 34-37.

faresonen, men god utvikling hos SnØhettareinen. Vill-

.

Pir basis av de resultatene som er

presentert her kan det fastslås at simlenes hgstkondisjon har betyd-

ning for parings/kalvingstidspunk-

tet. Det var en viss indikasjon på at dårlig vinterbeite (mye snp) kan gi forlenget drektighet og fbrsinket

kalving. En del av den store fbrskjellen i kalvingstidspunkt mellom SnØhetta og Ottadalspopulasjonene ser ut til ii viere genetisk betinget, men det mangler en fullgod begrunnelse fbr dette så lcnge vi ikke med sikkerhet vet hvor Ottadalsreinen hadde sitt opprinneligc leveområde.

Referanser:

Nord-Arnerika,

Jordh6y, P. 1987. Reinheimen. Unikt r"eferanseområde

i global målestokk. Villreinen

1987:3.16-17. Jordh6y, P., Strand, O., Skogland, T., Gaare, E., Holmstrøm, F. 1997. Oppsumme-

ringsrapport, overvåkningsprogram fagrapport,22: l-57.

for hjortevilt - villreindelen 1991-95. NINA

Reimers, E. l9'/2. Growth in domestic and wild reindeer in Norway. J. Wildl. Mana-

se.36:612-619. Reimers, E. 1983a. Growth rate and body size differences in Rangifer. and effects. Rangifer,3:

A study of

causes

3-i5.

Reimers, E. 1983b. Reproduction of wild reindeer in Norway. Can. J. Zool. 61: 211-21'7

.

I Reimers, E., Sørumgård,

R.

1995. Nord-Ottadalsreinen 30 år etter starten.

Vill-

reinen 9'. 22-26. Røed, K.H. 1985. Cenetic differences at the transferin locus in Norwegian semidomestic and wild reindeer (Rangifer tarandus L.). Hereditas, 102: 199-206.

Røed.

K.H.

1986. Genetic

variability in Norwegian wild reindeer (Rangifer tarandus L.).

Herediras, | 04: 293-298. and Sragsrord.

L. re68. Reindrifren og dens narurgrunnrag.

Universirers-

:jj::::.råT":. Skogland.

T.

19S9. Comparatire social organisation

of r.rild reindeer in relalion to food.

mates and predator avoidance. Advances in ethology.29.

T. 1990. Density dependence in a fluctuating wild reindeer herd: tnaternal offspring elfects. Oecologia. 84: 442-450. Skogland.

Skogland.

T.

1994.

Villrein. Fra urinnvåner til miljøbrrorneter. Tekrologisk forlag

29

Villreinen1999 side 26 29  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you