Page 1

VILLREINEN

1999

Fra landsmøtet t Vtllrelnrådet I Villreinen 1997 hqdde

Villrein-

rådets sekretccr, Jøn Hageland, en

oppsummering

om

Villreinrådet

som da rundq de 10 fgrste år. Han skrev også litt om landsm@tene som blir avvikla hvert år og somforuten årsmØtesqker også hudde spesielle temaer på dagsorden. I artikkelen ble temaene fram til og med 1996 lista opp. I denne utgaven av ViIl-

reinen har vi plukka fram temaene som vart behandla på siste årsmØ-

te, avholdt

i

Lcerdal 30.

juli - l.

august 1998. Temaene er scvrs viktige for den framtidige.forståelse av

villreinforvaltning, og vi tar dem derfor med her, i den presentø-

sjonsform som sekretcer Jan Hageland noterte ned fra innleggene. Det må også innskytes øt lendsmgtet til vanlig har en befaringsdag i vertsområdet, som i 1998 ver Nordfjella og Lcerdal/Årdal Viilreinområder. I 1998 delte landsmgtet seg med ei befaringsgruppe inn

til

Kvevqtnet i Nordfiella og ei anna til det <<nye>> eller skal vi si det gjenåpnete Lcerdal/Årdal Viil-

Landsmøtene i Villreinrådet gir rikelig høve til meningsutveksling om villreinens ve og vel her i landet. Villreinen, som må ha rikelig tilgang til fiellområder med mat og skjerm mot forstyrrelser, er hardt pressa i Norge i dag. Her Ola Sukka fra det mest pressa villreinområdet i dag; Setesdal Byfylke. FOTO: JON J

understreket at det skal være lokal

delplaner/fjellbruksplaner som ser flere kommuner i sammenheng og

tinget gjerne ha signaler om dette.

noen av villreinområdene er større eller mindre deler av arealet vernet etter naturvernloven. Det har nettopp kommet en generell instruks

medvirkning i forvaltninga. Dersom dette ikke skjer i praksis vil Stor-

reinområde.

Her Jan Hagelands noteringer fra temaene:

Villrein og Villreinforvaltninga i dag og i framtida

Hvor står vi og hva vil vi? Arectfforvaltning, lov grunnlag, forvaltningsorgan (mandat).

Innledere

til dette temaet var

Stein Lier-Hansen minnet om villi Norge og at vi forvalter de siste rester av den ville europeiske fjellreinen. Det er en stor utfordring å lage et fbrvaltningsystem som er i tråd med tradisjonen i bygdene og samtidig tilfredsstiller internasjonale forpliktelser. De siste generasjonene har delt opp villreinområdene slik at mulighetereinens status

til å vandre har blitt mye mindre. Største utfordringen framover er å forvalte det som er igjen av funksjo-

Bjørn Skinnarland, leder i villreinutvalget for Hardangervidda og medlem av Villreinrådet, Stortingsrepresentant Ingvald Godal og direktør i

ne

Direktoratet

gjør feit her, kan det ha store konsekvenser for liamtida. Reinen er utsatt for mange små tiltak som hver for seg ikke ser ut til å ha så stor

for

Naturfbrvaltning,

Stein Lier-Hansen.

Bjørn Skinnarland fokuserte på at eiendomsretten og den Iokale styringa blir mer og mer truet og at det off-entlige og den urbaniserte del av

befolkningen får stprre og støffe innvirkning på de bestemmelser som blir gjort. De som bor i bygdene og bl.a. lever av [ellet får mindre og mindre reell styring og mulighet drive næringa.

til

å

Ingvald Godal minnet om den betydning reinen har hatt for fjellbygdene og at reinen er en lokal ressurs som alltid har tilhørt fjellbygdene og skal forvaltes i nært samarbeid med disse. I Stortinset er det sterkt

nelle villreinområder. Dersom vi

betydning, men

i sum kan de bety at

området blir sterkt forringet som reinsdyrareal. M må ha fugleper-

spektiv på alle avgjørelser for å ivareta villreinen. Gjennom moderne informasjonsystemer arbeides det med lgsninger som kan gi så god oversikt at en kan se den totale kon-

sekvensen av egne beslutninger. Villreinområdene forvaltes i det alt vesentlige etter Plan- og bygnings-

loven, og de inngår i kommunale planer som NLF-områder. I enkelte villreinområder er det laset fvlkes-

som har satt villreinen

i

fokus. I

om å gå gjennom alle verneforskrif'ter lbr å legge forvaltningsrnsvitret til kommunene. Når det gjelder villreinforvaltningen skal denne ned på et regionalt nivå. Det vil si at at villreinnemndene er utøvende myndighet på den ofl-entlige sida. Villreinnemndene har et stort ansvar for arealforvaltningen. Villreinutvalgene skal stå for den

daglige drift og utarbeiding av driftsplaner. Til dette trenger de et skikkelig beslutningsgrunnlag. Dette skalfes tilveie bl.a. gjennom overvåkingsprogrammet for norske villreinområder som drives av NINA etter en kontrakt som er inngått med DN. Forskningen skafTer de beste tallene som er å få tak i. Forvaltningen kan ikke drive med markarbeid og skaff'e fram tall. Forvaltningsmodellen san er valgt er et godt rammeverk fbr å drive en forsvarlig forvaltning av norske villreinområder.

I

debattrunden kom det fram en

del punkter som klart kan forbedres: - Det avsettes hvert år midler til

det enkelte villreinområde fra DN etter en rullerende Tiltaksolan som 101


VILLREINEN I999 Tamrein/Villrein Verdigrunnlctget

i .forhold til

ulike

interesser Historikk, Økonomi, lovverk, e,stetikk.

Innleder på dette temaet var. Per

Aksel Knudsen, medlem av villreinnemnda for Nordfjella og nestleder i Mllreinrådet, Jon Jord-

anger, viltforvalter hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Dag Lenvik, Landbruksdepartementet og direktør i Direktoratet for Naturforvaltning, Stein Lier-Hansen. Per Aksel Knudsen innledet med Bern-konvensjonen og sa at

Fra paneldebatten. villreinrådets daværende formann, Hans Krogstad til v., videre viltforvalteren i sogn og Fjordane, Jon Jordanger, direktør i DN, Stein Lier-

Hansen, Dag Lenvik fra Landbruksdepartementet og nesflederen i villreinrådet (nåværende leder) Per Aksel Knudsen. tso.l.o: JoN J.

utarbeides bl.a. i samarbeid med Villreinrådet. I noen av de større områdene, bl.a. på Hardangervidda, må det til en bedre samhandling mellom villreinutvalget og forskningen når det gjelder bruken av

kommer fram mange protester, er det ofte et storl llertall som er enig i forslagene og som forholder seg tause. Disse må heller ikke glem-

disse pengene.

mes.

-

opprettholde det positive engasjementet. Andre mente at selv om det

Villreinnemndene er ofTentlige hgringsorganer, men de sliter fbrt-

Stortinget gjerne

satt med å få arealsaker

hpringsrundene

til

uttalelse

fia kommunene. - Når det gjelder medbesremmelse

i forbindelse med Nasjonalparker

bemerket en del av de områdene som har arbeidet med etablering av nye nasjonalparker at de ikke får gjennomslag lbr noen av sine synspunkter. Arbeidet med villrein går

Godal tok imot signalene og sa at

vil vite dersom ikke fxngerte som

de burde. Videre uttalte han at det kan være problemer både i forbindelse nasjonalparker og kraftutbygginger. Reinen må ha forkj@rsrett og der det er problemer er det friluftsli-

vet og den menneskelige aktivitet som må reguleres.

mye på entusiasme. Områdene må ha ansvaret fbr sitt eset for å kunne

ilii.rii:i:i I ' l'jL l

har

driften og den måten de utnytter ressursene på. Dersom en fjerner subsidiene er reindriften neppe mer l6nnsom enn villrein. Deretter gikk han gjennom alle tamreinlagene som har vært i Nordfjella fra 1790 og urover

ril

1982.

Paradoksalt nok må villreinen ty

til Reindriftsloven for å finne vern mot tamrein. Denne tar ikke hensyn til eventuelle villreintrekk over til tamrein. Her må det til nærmere samarbeide for å finne lgsninger.

Han var også inne på den spesiel-

le status som Rendalsreinen har fått i Reindriftsloven. I forhold til Rendalen Renselskap er den å betrakte som privat villrein, mens Tolga Østfiell som jakter på den samme reinen, har status som ordinært villreinområde. Jon Jordanger har arbeidet med å finne fram til samarbeidsformer som kan fungere. Han har laget forslag til organisering av samarbeidsforum mellom vill og tam rein der disse grenser inn til hverandre i 56rNorge, som han presenterte . Videre orienterte han om konflikten/problemene som kan oppstå mellom Fille-

[ell

.' -.":.:..:":

vi

forpliktet oss til å la villreinen få utvikle seg. Vi har en urgammel tradisjon der energi og masse skifter eier. Han har stor respekt for rein-

tamreinlag

og

Lærdal/Årdal

villreinområde, dersom Fillefi ell får konsesjon på å bruke områdene nord for vegen fra Tyinkrysset til Lærdal (E 68).

Dag Lenvik orienterte om reindrifta generelt. Statstilskuddet er i dag maksimalt kr 75 000 for 600 For første gang fikk (Villrein-NorgeD innsyn i statsbudsjettets del når det gjelder tamreinholdet. I likhet med husdyrholdet er også tamreinholdet støtta godt opp av det offentlige. Dag Lenvik, Landbruksdepartementet, stod Foro:roNJ

to''It"rT,"":1 102


VILLRF,INEN 1999 rein.

I

dag er det fire tamreinlag i

Spr-Norge. Det er ingen politikk i at antall tamreinlag skal utvides. Stein Lier Hansen sa at tamretn

villreininteressene har felles interesser i at det skjer minst mulig

og

sammenblanding. Sammenblanding

skaper store konl'likter og en må bruke både juridiske og andre virke-

midler fbr å hindre sammenblanding. Et nært og godt samarbeid i et organ der begge interesser kan mØtes vil kunne bidra vesentlig til å lgse problemene ved at en finner fram til kjøreregler og rutiner fpr situasjonen tilspisser seg. Det kan være aktuelt å myke opp i $46 i viltloven om at det ikke er tillatt å jage eller skremme ville dyr for å kunne skille mellom vill og tamrein På en hensiktsmessig måte. En må skille mellom problemstillingene mellom tamreinlagene og villreinområdene i Sgr-Norge og det som skjer i Rendalen/Tolga Østfiell. Rendalen har en definert flokk som oPererer i et definert område. Eneste lpsningen han kan se er å lage en felles driftsplan. Må rydde opp og få Praktiske lBsninger innenfor det som er skapt. DN sin oppgave er å sikre genressursen til villreinen og sikre en høstingsbar ressurs i villreinområdene. I debattrunden kom bl.a. disse

momentene fiam: - Villreinrådet la mye arbeid i å påvirke Reindriflsloven sist den var oppe til behandling i Stortinget og mener at en kunne klart å utforme lovverket slik at det

ikke kunne misforstås bl.a ved å skille helt klart mellom det som er tam og det som er vill rein. Rendalsreinen er i en slags mellomstilling. Villreinrådet ser svært positivt på samarbeidsfbrum mellom tam- og villreininteressene.

Når det gielder Problemene i Lærdal/Ardal ble det satt igang arbeid med å få inn villrein etter at det ble gitt avslag på konsesjon til tamrein i området i 1988. Det ble sterkt beklaget at Landbruksdeparte-

mentet har brukt så lang tid På å behandle en ny konsesjonssPknad i det samme området. Lenvik så Posi-

tivt på et samarbeidsforum mellom tam- og villreininteressene. Han la Eldar Gaare, NINA, presenterte tall som viser at ei fullt utvokst lavmatte, 12001500 g/m', har 0 i tilvekst og avkastning. De høgstproduserende lavmatter har ei vekt på 500-700 g/m'

stor vekt på at eventuelle konflikter må 1øses lokalt.

Vurdering av reinbeite og metodikk Hctr vi i dag noen god metodikk for å bestemme reintctllet i et område ut

f\a en beitevurdering? Bslr/kan noe gj6are,s for å utvikle en mer hensiktsmessig metodikk enn den vi har i dag?

En dag var i sin helhet avsatt til vurdering av reinbeite og metodikk.

Eldar Gaare og Christian

Nelle-

mann, to av de beste eksPertene

dette området innledet. Eldar Gaare er nestor på reinbeite i villreinsammenheng. Han har

arbeidet med dette temaet i NINA og tidligere Viltforskningen i over 30 år. Han hadde satt som litrel På sitt foredrag: Bæreevne på villrein,

er det noe vi kan

beregne? Han svarte med det samme et klarl NEI' Noe av grunnen til dette er at sommer og vinterbeiter er svært ulike fra år til år. Men vi har metodikk for å tinne fram til et forsvarlig reintall. Av og til skorter det på politisk mot til å gøre det. Det er seks lavarter som beites hele året med en veldig veksling i ulike sesonger. Om vinteren beiter reinen mye lav. Vinterbei-

tet skal holde dyret ved like, men det er ikke behov for hverken store mengder eller kvalitetsbeite. Derimot er behovet fbr beiter av hPY kvalitet om sommeren stort. Da beiter reinen mye gras og urter og den holder seg i de sonene der kvaliteten er den aller beste.

Eldar Gaare orienterte også om satelittbasert reinbeiteovervåking. Han har vært med i en I'aggruPPe

som har sett på dette. Spprsmålet er om en ved bruk av bilder fra satelitt kan drive så god fjernanalyse at en kan drive en forsvarlig overvåking av reinbeitene. Han konkluderte med at beiteovervåking kan ikke gjøres ved ljernmåling alene. En må

inn med kontrollruter På bakken hvor det foretas fullstendig vegetasjonsanalyse. Et vegetasjonskart vil også kunne være et godt grunnlag for en beitevurdering. Både satelittbilder og vegetasjonskart er å se på som en grunnlagsinvestering som har lang varighet. Reinen har en pulserende bruk av terrenget og kan gjerne være borte fra enkelte deler i flere tiår, før han dukker opp og bruker den aktuelle delen intenst igjen. Derfor må kontrollrutene følges opp med 5-7 års mellomrom. En

oppfBlging av reinens arealbruk bør

skje med lignende intervall. Slik oppfglging kan gjøres lokalt etter opplæring.

Utlegging av faste Pr@veruter har vært gjort i en del områder. Disse kan f6lges opp med jevne mellomrom for å se på utviklingen av beitet. Dette er gjort på Dovrefiell og på Hardangervida, men bgr kanskle utvides til andre områder. Det langt viktigste lbr reinen i dag er at en sikrer den et areal den kan beite i. Uten dette er alle beitevurderinger uten interesse.

Christian Nellemann arbeider fbr NIJOS på Ås og har komrnet inn som et friskt pust, spesielt på beitesida i villreinforvaltningen de siste to-tre årene. Han tok for seg potensielle begrensninger i bæreevnen for villrein. Bæreevnen er ikke konstant. Den vil variere fia år til år og


VILLREINEN 1999 To av Norges beiteeksperter på reinbeite; Eldar Gaare, NINA, (til venstre) og Christian Nellemann fra NIJOS. Her er de oppe i 1500 meters høyde i Lærdalsfjella og ser på beitet til Nordfjellareinen.

FOTO: JON

J

gressklippermaskin som går syste-

matisk over teffenget. Beitet ligger heller ikke jamnt fordelt i landskapet. Beitet ligger spredt fordelt i beitelommer. Reinen går fra beitelomme til beitelomme. Hvor mange beitelommer som finnes i terrenget er avhengig av topografi. I småku-

pert terreng er det adskillig flere beitelommer enn i et helt jamnt og flatt terreng. Det er reinens tilgang på slike lommer gjennom året som er sentralt.

- Inngrep og forstyrrelser knytter

til direkte arealtap ved at vassdrag demmes opp og deler av terrenget benyttes til veger, direkte fbrstyrrelse og stress i forbindelse med seg

over tid avhengig av naturgitte og andre fbrhold. I norsk tradisjon er begrepet fBrst og fremst knyttet til vinterbeitet, det vil si mengden av lav som i teorien kan spises eller blir skrapt bort. Bæreevnen er imidlertid knyttet til hele året. Den reelle bæreevnen kan defineres som det reinen kan utnytte under de gitte

anlegg og veger og fysiske barierer som gjør at reinen hindres i å foreta den naturlige beiterotasjonen. I tillegg kommer unnvikelseseflekter og kumulative effekter på reinens levevilkår. Når det gelder unnvikelsesefl'ekter er det dokumentert i Alaska at størsteparten av reinen reduserer

bruken betraktelig 0-5 km fra anlegg og Øker slitasjen og bruken

av områder 5-10 km fra

anlegg.

Effekten av dette er kraftig slitasje i

områder utenfor forstyrrelsen og opphopning av beite tett på utbygginga. I Alaska ble bare l-2 Vo av kalvingsområdene utbygd. Dette medførte en halvering av reintallet i nær 90 7o av de viktigste beiteområdene og en fordobling av reintallet i de gjenværende f'lekkene. Den første utbygginga hadde størst relativ

effekt. Effekten var klart st@rst på simle/fostringsfl okkene. Inngrep og forstyrrelser kan føre til en ond sirkel (kumulative eff'ekter). Økt beiteslitasje vinterstid kan føre

til

aborte-

ring og/eller dårligere kondisjon hos simler og kalver. Forstyrrelser sommerstid kan føre til redusert beiteinntak og lavere vekter. Forstyrrelser utover høsten fører til ytterligere fettlagring. Dette kan føre til ujamn brunst og flere dyr kan få reproduktive pauser.

Konklusjonen er at bæreevnen har fbrandret seg i negativ retning over tid. Det bør åpnes for å redusere tellende villreinareal etter grad av utbygging slik at 5 km sone fia inngrep/lpyper i fjellet holdes utenfor.

levevilkårene.

Begrensninger

i

bæreevnen

er

i

hovedsak knyttet til:

-

Naturforhold (sn6, topografi,

vegetasjon, insekter, predasjon).

I

<typisk> norsk alpint vinterkli-

ma kan 2I-50 7o av lavbeitene utnyttes. Dette skyldes snø og temengfor-

hold. Tykke lavmatter er mindre viktige enn lett tilgjengelige.

- Reinens gkologi (reinens fysiologi, beite-kjemi i f'lokken, reinens beitedynamikk og sosiale oppfprsel bl.a. mellom bukker og simler.) Reinen Ønsker ikke å maksimere lavinntaket. Den ønsker å få dekket et akutt energibehov med minst mulig bruk av energi. A spise mye lav er

ugunstig. Reinen oppsøker fortrinnsvis vindblåste rabber fiamfor tykke Iavmatter under tykkere/hardele sngdekke. Reinen er ingen

Ir rBilr rb:t{oLrltf!

f

!(rlvo

I store deler av Nordfjella er det knapt noen vekstsesong å snakke kan likevel konstatere at lågereliggende fjell byr på

6

104

Tlf.72 11 77 60

Her er

kvalitetsbeite.

Foro: JoN

?

**riltcÅRpo, 7384 Alen

om!

det i månedskiftet juli/august og høyfjella ligger fortsatt under vinterens snø. Eldar Gaare til venstre og mangeårig formann i Villreinutvalget, Trygve Haug,

Fax 72 41 78 7l

Kikkertsikter av tradisjonsrik fysk kvalirer

serhcrdt

30 års garanti. I,'i

gir deg ittformaqjan om nærmeste forhandler!

J


Villreinen1999 side 101 104  
Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you