__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

MM EXTRA Misjonsmarka oktober / 2017

Engasjert for mennesket

– lokalt og globalt 1


Den verdensvide kirke Den verdensvide kirke. Vi har vel alle hørt ordene uttalt i en eller annen festtale for kirke eller misjon. Som et svevende begrep som skal forklare hvilket stort prosjekt vi er med på. Og jeg har helt sikkert brukt ordene selv i et forsøk på å sette arbeidet vårt inn i en videre, og ofte udefinerbar kontekst. Men i dag ble ordene merkelig levende. Da jeg kom tilbake til kontoret etter lunsjpausen sto Esayas, en av våre nye masterstudenter fra Etiopia, utenfor døren min. Han lurte på om jeg hadde noen minutter å avse. Jeg tenkte som vanlig at han kom vel for å få tilgang til internett, pensumlister eller noe annet praktisk som de utenlandske studentene ofte sliter med å få på plass. Men Esayas hadde ingen spørsmål. Han kom bare for å takke. Litt brydd sa jeg at det ikke var meg han måtte takke, men før jeg hadde fullført setningen begynte han å fortelle. Han fortalte om synoden hans som lå 900 kilometer fra hovedstaden. Om den gang han hadde blitt utpekt til å være lærer på seminaret i hovedstaden, men hadde blitt nektet av den lokale lederen fordi de hadde større behov for misjonærer som kunne bygge opp arbeidet i synoden. Om den lokale presteskolen de deretter hadde startet og som i dag har 180 studenter. Da Esayas forlot kontoret innså jeg at det var jeg som burde ha takket. Jeg, som i dag fikk et glimt av hva den verdensvide kirken faktisk handler om. Om mennesker som tror så sterkt på noe at egen karriere ikke må stå i veien for at Guds ord blir forkynt blant mennesker som trenger å høre. Og jeg innså også at det er dere, våre trofaste giver, som burde fått takken fra Esayas. For uten dere hadde vi ikke hatt mulighet til å tilby seks masterstudenter fra kirker i det globale sør stipend til å studere ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger. Samtidig ga møtet med Esayas meg frimodighet til å utfordre dere enda sterkere enn før. Vi lever i et land hvor vi har overskudd til å hjelpe andre, likevel peker givertallene i mange kristne organisasjoner i gal retning. Vi ønsker å være en institusjon som kan sende mange Esayas’er tilbake til sine respektive kirker. Da trenger vi hjelp av et ekstra løft fra dere slik at vi til neste år også kan fylle kvoten med nye studenter. Nye studenter som kan bringe arbeidet i den verdensvide kirke enda et steg videre.

2

Dekan Tomas Sundnes Drønen


«Tro har alltid vært viktig for meg, helt siden jeg var liten. Nå kan jeg dele en tro med fokus på kjærlighet og tilgivelse, jeg er velsignet.»

Fra muslim til kristen Tekst: Anne Brith Hatleskog Foto: Ivar Nygaard

«Mitt navn er Faith Fussa, jeg kommer fra Morogoro provinsen i Tanzania og er min fars eldste barn», slik begynner Faith sin historie om hvordan hun som liten vokste opp i en muslimsk familie, med mor, far, fars 2.kone og i alt 13 søsken. I dag er hun masterstudent i teologi ved VID Stavanger, en mulighet hun har fått takket være innsamlede gaver til høgskolen. – Etter barneskolen, forteller Faith, ville min far at jeg skulle ta ungdomsskolen på det kristne seminaret. Det var en mye bedre skole enn den lokale muslimske skolen, og det var viktig for far å gi meg en god utdanning. Vi hadde bare et eneste lite problem, og det var at barna måtte være kristne for å få skoleplass der. Så far og jeg dro til den lokale kirken, snakket med pastoren og etter kort tid ble jeg døpt. – Å bli døpt inn i en kristen menighet som 14-åring var vanskelig for meg. Jeg var en dypt troende muslim og jeg gikk jevnlig i moskeen. «Det er bare en overgang, til du er ferdig på skolen», sa far til meg. Så, siden det var viktig for far som jeg var svært glad i, tok jeg imot skoleplass på den kristne ungdomsskolen. Da jeg ble døpt tok jeg navnet Faith, som for meg da var et symbol på at jeg fremdeles bar med meg min muslimske tro, selv om jeg måtte skjule det for omverdenen. Faith husker årene på internatskolen som vanskelige. – Vi måtte delta på gudstjenestene og det var mye nytt for meg som kom utenfra. Jeg levde på mange måter et dobbeltliv; kristen ungdomsskoleelev på dagen og muslim på natten når alle sov. Sene kvelder satt jeg på lesesalen og leste i Koranen og hadde bønnestund på sovesalen, stille for ikke å vekke mine medelever. Ofte spiste jeg bare ris siden jeg som muslim ikke kunne spise svinekjøtt. – Til slutt klarte jeg ikke holde det skjult, fortsetter hun, og jeg fikk innkalling til rektors kontor. Jeg fikk lov til å fortsette på skolen, men måtte begynne i kirkekoret og måtte delta mer i gudstjenestelivet, noe som gjorde at jeg måtte lese mer i Bibelen. Det var da jeg leste om en Gud som elsker oss, som er nådig og ikke hevngjerrig at jeg for alvor ble interessert i kristen tro. Særlig ble Joh. 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn

den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» en betydningsfull tekst for meg. Det var så annerledes fra alt jeg hadde lært tidligere og hvordan vi levde som muslimer. I storfamilien min var det lite tilgivelse, alle bare kjempet for seg og sitt. – Jeg tok imot troen under en konfirmasjonsleir, og siden det har navnet mitt, Faith, vært et minne om min kristne tro, troen på en Gud som elsker meg. – Min far tok det veldig tungt da han skjønte at dette ikke var forbigående, og at jeg aldri ville vende tilbake som muslim. Jeg hadde gjort et valg og hverken storfamilien, de muslimske lederne eller min far kunne endre på det. Så skuffet og sint ble far at han nektet å betale for videregående skole for meg, og jeg måtte i stedet ta strøjobber der jeg fant noe. Mor så at jeg var lykkelig og hadde det godt i min nye tro, og prøvde etter beste evne å snakke med min far, men han var dypt skuffet over sin eldste datter. – Jeg fikk stadig flere oppgaver i menigheten, og etter hvert begynte jeg også å holde andakter. Kallet til å bli prest vokste gradvis frem og jeg fikk starte på teologistudiet. Ett år etter at min far døde ble jeg ordinert prest i den lutherske kirken i Tanzania. Jeg skulle ønske at min far hadde sett meg nå, jeg tror han hadde vært stolt og glad. I dag er også min mor og 11 av mine søsken kristne. De har tatt imot troen nå de siste årene, etter å ha sett hvordan livet mitt er forandret. Så nå er jeg en hyrde både i familien og i kirken, sier Faith med et smil. – Jeg er veldig takknemlig for muligheten til å studere her ved VID Stavanger. Det har styrket troen min og utruster meg til oppgavene som venter meg hjemme i arbeidet blant kvinner og barn.

3


Engasjert for mennesket - lokalt og globalt Din gave til VID Stavanger er en gave for fremtiden! Høgskolen tilbyr utdanning og forskning som utruster prester, ledere og medarbeidere til tjeneste i kirke og samfunn, i Norge så vel i som den verdensvide kirke. For VID Stavanger er det misjonale og globale perspektivet like viktig i dag som i 1843 da Misjonshøgskolen ble grunnlagt. Med en gave til VID Stavanger støtter du: • Profesjonsstudiet i teologi – fordi kirken trenger ledere med et misjonalt og globalt fokus

• Senter for misjon og globale studier

– fordi kirke og samfunn trenger kunnskap rundt de grunnleggende spørsmål om tro og liv

• Globalt stipendprogram – fordi våre søsterkirker i Sør trenger sterke og gode ledere, og fordi vi alle trenger det verdensvide fellesskapet VID vitenskapelige høgskole er engasjert for mennesket – lokalt og globalt. Takk for at du deler vårt engasjement! Ønsker du å gi en gave, kan du bruke kontonummer 8220.02.85065 Vil du bli fast giver, kontakt: anne.brit.hatleskog@vid.no eller post@vid.no

Profile for VID vitenskapelige høgskole

Misjonsmarka Extra 2017  

Misjonsmarka Extra 2017  

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded