Issuu on Google+


I denne lille samling finnes det en smakebit på Vendetta Forlags sci-fi-bøker, som slippes i februar 2013. Vi tar forbehold om endringer i tekst og oversettelse, da ikke alle bøker er ferdig korrekturlest eller språkvasket.

endetta leseprøver.indd 1

Vendetta Forlag, 2012 for mer informasjon: www.vendettaforlag.no/scifi

12.11.12 10:10


endetta leseprøver.indd 2

Motpaven The Antipope, Copyright © 1981 Robert Rankin Først publisert i Storbritannia i 1981 av Pan Press, en del av Random House, Inc Utgitt etter avtale med Transworld Publishing Group, en del av Random House, og Robert Rankin © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Hendrik Rønning Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059691 De gamles krig Old Man’s War, Copyright © 2005 John Scalzi, all rights reserved Først publisert i USA i 2005 av Tom Doherty Associates, LLC Utgitt etter avtale med Ethan Ellenberg Literary Agency, og John Scalzi © Norsk utgave: John Scalzi &Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Nye Tillen ved Mari Johanne Müller Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059639 Hyperion Hyperion, Copyright © 1989 Dan Simmons Først publisert i USA i 1989 av Doubleday, en del av Bantam Spectra Utgitt etter avtale med Baror International, Inc. og Dan Simmons © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversettelsen fra engelsk er et Nye Tillen-samarbeid: Tonje Bergmo (hovedoversetter), Helene Ring Teppan og Hilde Hammer Aukrust. Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059646

2

12.11.12 10:10


endetta leseprøver.indd 3

Den evige krigen The Forever War, Copyright © 1974, 1975, 1997 Joe Haldeman Først publisert i USA i 1974 av St. Martins Press, LLC, all rights reserved Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency AB, og Joe Haldeman © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Kyrre G. Laastad Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059660 Snow Crash Snow Crash, copyright © 1992 Neal Stephenson Først publisert i USA i 1992 av Bantam Books Utgitt etter avtale med Licht & Burr Literary Agency, Denmark, og Neal Stephenson © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Oversatt fra engelsk av Nye Tillen ved Hilde Hammer Aukrust Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059653 Enders spill Ender’s game, copyright © 1977, 1985 Orson Scott Card Først publisert i USA i 1985 av Tom Doherty Associates, LLC Utgitt etter avtale med Barbara Bova Literary Agency, og Orson Scott Card © Norsk utgave: Vendetta Forlag AS, Kristiansund 2013 Tidligere utgitt av Eide Forlag 1999 Oversatt fra engelsk av Bjørn Tore Sund Omslag : Han Som Tegner Sats og grafisk form: Framnes AS Trykk og innbinding: Nørhaven AS ISBN : 9788293059592

3

12.11.12 10:10


FORORD

For lenge siden, i en galakse rett rundt hjørnet. Man kan si det begynte for meg, som for så mange andre, med Star Wars. En fasinasjon som inkluderte figurer, plakater, klistremerkebok og en evig krangel om hvem sin tur det var til å være Han Solo i friminuttene på Nordlandet Barneskole. Det var først noen år senere at jeg fant ut at det faktisk fantes bøker som omhandlet mye av det samme. Årene på ungdomsskolen ble flittig brukt på rollespill, og mattebøkene ble lagt til side til fordel for regelboka til Call of Chuthulu eller AD&D Player’s Handbook. Å opprettholde interesser som dette i en liten by i havgapet kunne by på problemer, men heldigvis fantes det ildsjeler i andre grisgrendte strøk. Hjemmesnekrete kataloger ble pløyd igjennom, bestillinger sendt inn, og posten ble vår beste venn da vi hentet regelbøker, litteratur og obskure VHSer. Der vi i oppveksten måtte ty til kopierte fanziner, finner vi i dag en blogg, men interessen og lidenskapen er fortsatt den samme. Da Vendetta Forlag ble startet en høstdag i 2009, var det alltid tanken å kunne være en premissleverandør av lesende lidenskap. Kanskje noen av disse bøkene kan klare å gripe noen lesende med den samme jernkloa som først grep meg da en ny verden ble åpenbart. Så vi håper dere tar imot disse seks fantastiske og unike bøkene som representerer noen av mine største a-ha-opplevelser på scifi-fronten. Hyperion, Snow Crash, Enders spill, De gamles krig, Den evige krigen og Motpaven er alle bøker som fortjener litt lidenskap. Thomas Ingebrigtsen Lem Forlegger Vendetta Forlag

endetta leseprøver.indd 4

4

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

ORSON SCOTT CARD Orson Scott Card har skrevet en rekke romaner, blant de mest kjente er Enders spill, De dødes talsmann og Enders skygge. Bøkene hans er oversatt til 32 språk, og lest av millioner av mennesker i alle aldre. Romanene hans slukes av lesere i alle aldre, og med sin bruk av unge, men intelligente og modne barn, har han også blitt en forfatter man ofte bruker i undervisning. Enders spill Enders spill er en av de mest innflytelsesrike science fiction-bøkene de siste 25 årene. Det er vanskelig å tenke seg Harry Potter og Hunger Games uten Enders spill. For å sikre verden mot en fiendtlig utenomjordisk invasjon, aler verdens regjeringer mer eller mindre opp barnegenier og trener dem til å bli soldater. Andrew «Ender» Wiggins blir vervet til Krigsskolen allerede som seksåring, og der må han lære å kjempe og slåss, uten hjelp fra noen andre enn seg selv. Ender kan være menneskehetens siste håp. Den lille gutten blir isolert, tvunget ut i konflikter med medelever og utsatt for et umenneskelig press og enorme forventninger fra sine lærere. Kan Ender være jordens siste håp, og ikke bare bekjempe en ukjent fiende, men også sin egen desperasjon, ensomhet og forakt? Romanen har solgt i millioner verden over, og oktober 2013 kommer filmen basert på den utrolig populære boken om Ender. ISBN: 9788293059592 Pris: 129,-

endetta leseprøver.indd 5

5

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

ENDERS SPILL TREDJE «Jeg har sett det han har sett, jeg har hørt det han har hørt, og jeg mener at han har det vi trenger. Eller i alle fall så nær som vi kan komme.» «Det sa du om broren også.» «Testene broren gjennomgikk, viste at han ikke kunne brukes. Av andre grunner. Det hadde ingenting med evner å gjøre.» «Det samme med søsteren. Og jeg har mine tvil om ham. Han er for lett å påvirke. For villig til å underlegge seg en annens vilje.»

«Om nødvendig.» «Jeg syntes du sa du likte guttungen?» «Hvis edderne får tak i ham, kommer de til å få ham til å huske meg som sin favorittonkel.» «Greit. Vi skal tross alt redde verden. Ta ham.»

Overvåkerdamen smilte hyggelig, rusket ham i håret, og sa: «Andrew, nå går jeg ut fra at du er fryktelig lei av å ha den ekle overvåkeren. Jeg har gode nyheter til deg, vi skal ta den bort i dag. Vi skal ta den helt bort, og det kommer ikke til å gjøre det minste vondt.» Ender nikket. Det var selvsagt løgn at det ikke kom til å gjøre det minste vondt. Men siden de voksne alltid sa fra når det virkelig kom til å gjøre vondt, kunne han regne med at utsagnet var en noenlunde presis beskrivelse av hva som kom til å skje. Av og til var løgn mer til å stole på enn sannhet. «Hvis du bare kan komme hit, Andrew, og sette deg opp på undersøkelsesbenken. Doktoren kommer for å titte på deg ganske snart.» Overvåkeren borte. Ender prøvde å forestille seg hvordan det ville være når det lille apparatet ikke lenger satt bak i nakken. Jeg

endetta leseprøver.indd 6

6

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

kan snu meg over på ryggen i sengen, og den kommer ikke til å presse der. Jeg kommer ikke til å føle den prikke og ta all varmen når jeg dusjer. Og Peter kommer ikke til å hate meg lenger. Jeg kan gå hjem og vise ham at overvåkeren er borte, og han vil se at jeg ikke klarte det heller. At jeg bare er en vanlig gutt nå, akkurat som ham. Da kommer det ikke til å være så ille. Han kommer til å tilgi meg for at jeg hadde min overvåker et helt år lenger enn han hadde sin. Vi kommer til å være… Ikke venner, sannsynligvis. Nei, Peter er for farlig. Peter blir så sint. Brødre. Ikke fiender, ikke venner, men brødre – i stand til å bo i samme hus. Han kommer ikke til å hate meg lenger, men vil la meg være i fred. Og når han vil leke eddere og astronauter, så slipper jeg kanskje å være med, kanskje jeg får lov til å lese en bok eller noe i stedet. Men Ender visste, selv mens han tenkte dette, at Peter ikke kom til å la ham være i fred. Det var et eller annet i Peters øyne når han var i det gale humøret, og når Ender så dét, så det glimtet, da visste han at den ene tingen Peter ikke kom til å gjøre, var å la ham være i fred. Jeg øver på pianoet, Ender. Kom og bla om for meg. Å, har overvåkergutten det for travelt til å hjelpe broren sin? Er han for smart? Må du ut og drepe noen eddere, astronaut? Nei, nei, jeg vil ikke ha hjelp av deg. Jeg kan klare meg selv, din lille drittunge, din lille Tredje. «Dette er fort gjort, Andrew,» sa doktoren. Ender nikket. «Den er laget for å kunne tas bort. Uten infeksjoner, uten skade. Men det kommer til å klø litt, og enkelte sier at de får en følelse av at noe mangler. Du kommer til å se deg rundt etter noe, noe du leter etter, men ikke finner og ikke husker hva var. Så jeg skal fortelle deg hva det er. Du leter etter overvåkeren, og den er ikke der. Den følelsen kommer til å forsvinne om noen få dager.» Doktoren vred på et eller annet i Enders bakhode. Plutselig kjente han en smerte som jog gjennom ham, fra nakken og ned

endetta leseprøver.indd 7

7

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

i skrittet. Ender kjente hvordan ryggen stivnet i krampe, og hele kroppen hans gikk plutselig og voldsomt i bue bakover; hodet hans traff kanten på sengen. Han kunne føle beina rykke kraftig, og hendene hans var foldet så kraftig at det kjentes som de bøyde seg. «Deedee!» ropte doktoren. «Jeg trenger deg!» Sykepleieren kom løpende inn og gispet. «Vi må få avspent musklene hans. Kom med det, nå! Hva venter du på?» Noe skiftet hender; Ender kunne ikke se. Han vred seg til siden og falt ned av benken. «Grip ham!» ropte sykepleieren. «Bare hold ham i ro – » «Hold ham du, doktor, han er for sterk for meg!» «Ikke hele sprøyten! Du kommer til å stoppe hjertet hans!» Ender kjente en nål bli stukket inn i nakken, like over skjortekragen. Det sved, men etter hvert som svien spredde seg i kroppen, begynte musklene hans gradvis å slappe av. Nå kunne han gråte, av frykt, og av smerte. «Er du i orden, Andrew?» spurte sykepleieren. Andrew kunne ikke huske hvordan man snakket. De løftet ham opp på benken. De tok pulsen hans, gjorde andre ting; han skjønte ikke alt de gjorde. Doktoren ristet; stemmen hans skalv når han snakket. «De lar disse apparatene sitte i ungene i tre år, hva annet kan de vente? Vi kunne ha slått ham helt av, forstår du det? Vi kunne ha ødelagt hjernen hans, permanent!» «Når går virkningen av sprøyten bort?» spurte sykepleieren. «Behold ham her i minst en time. Hold øye med ham. Hvis han ikke har begynt å snakke innen et kvarter, roper du på meg. Vi kunne ha gjort ham til en grønnsak! Jeg har ikke hjerne som en edder.» --Han kom tilbake til frøken Pumphreys klasse bare femten minut-

endetta leseprøver.indd 8

8

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

ter før det ringte ut etter siste time. Han var fortsatt litt ustø på beina. «Er du i orden, Andrew?» spurte frøken Pumphrey. Han nikket. «Var du syk?» Han ristet på hodet. «Du ser ikke helt frisk ut.» «Jeg er i orden.» «Gå og sett deg da, Andrew.» Han begynte å gå mot plassen sin, men stoppet. Hva var det jeg så etter? Jeg kan ikke huske hva jeg så etter. «Plassen din er der borte,» sa frøken Pumphrey. Han satte seg, men det var noe annet han trengte, noe han hadde mistet. Jeg får finne det senere. «Overvåkeren din,» hvisket piken bak ham. Andrew trakk på skuldrene. «Overvåkeren hans,» hvisket hun til de andre. Andrew løftet hånden og tok seg til nakken. Der var det en bandasje. Overvåkeren var borte. Han var akkurat som alle andre nå. «Dumpet, Andy?» spurte gutten som satt på andre siden av midtgangen og litt bak. Kan ikke huske navnet hans. Peter. Nei, det var en annen. «Stille, herr Stilson,» sa frøken Pumphrey. Stilson gliste. Frøken Pumphrey snakket om multiplikasjon. Ender drodlet på skriveplaten sin, tegnet konturkart av fjellkledde øyer og fikk skjermen til å vise dem i tre dimensjoner, fra alle vinkler. Læreren visste selvsagt at han ikke fulgte med, men hun kom ikke til å forstyrre ham. Han visste alltid svaret, selv når hun trodde at han ikke fulgte med. I hjørnet av skriveplaten dukket det opp et ord som begynte å bevege seg rundt kanten på skjermen. Først var det opp-ned og baklengs, men Ender visste hva det stod lenge før det nådde bunnen av skjermen og snudde seg riktig vei.

endetta leseprøver.indd 9

9

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

Ender smilte. Det var han som hadde funnet ut hvordan man kunne sende meldinger og få dem til å bevege seg - samtidig som hans hemmelige fiende satte kallenavn på ham, så var metoden de ble overbrakt på et kompliment. Det var ikke hans feil at han var en Tredje. Det var statens feil, det var de som hadde gitt tillatelse – hvordan kunne ellers en Tredje som Ender ha kommet inn på skole? Og nå var overvåkeren borte. Eksperimentet Andrew Wiggin hadde ikke gått etter planen. Han var sikker på at de ville ha trukket tilbake fødselstillatelsen hans hvis de hadde kunnet. Resultatet uteble, slett hele eksperimentet. Klokken ringte. Alle logget seg ut fra skriveplatene sine eller skyndte seg å legge inn små huskelapper til seg selv. Noen sendte lekser eller data til datamaskinene sine hjemme. Noen få samlet seg rundt skriverne mens de ventet på utskrift av noe de ville ha på papir. Ender la hendene sine over det lille tastaturet nær kanten av skriveplaten. Det var akkurat passe stort for hendene hans. Han lurte på hvordan det ville være å ha like store hender som en voksen. De måtte føles så store og klossete, med tykke, kraftige fingrer og store håndflater. De hadde større tastaturer, selvsagt – men hvordan skulle de tykke fingrene kunne tegne en tynn strek slik Ender kunne, en strek så nøyaktig at han kunne få den til å gå nittisju runder i spiral fra midten og ut til kanten på skjermen, uten at linjene berørte eller overlappet hverandre? Det ga ham noe å tenke på mens læreren maste om aritmetikk. Aritmetikk! Valentine hadde lært ham aritmetikk da han var tre. «Alt i orden, Andrew?» «Ja, frøken.» «Du kommer for sent til bussen.» Ender nikket og reiste seg. De andre barna var borte. Men de ventet helt sikkert utenfor, de slemme. Overvåkeren satt ikke i nakken hans lenger og hørte det han hørte, så det han så. De kunne si hva de ville. De kunne til og med slå ham nå – ingen kunne se dem lenger, så ingen ville komme og stoppe

endetta leseprøver.indd 10

10

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

dem. Det var fordeler med overvåkeren, og han kom til å savne dem. Det var Stilson, selvsagt. Han var ikke større enn gjennomsnittet, men han var større enn Ender. Og han hadde flere med seg. Det hadde han alltid. «Hei, Tredje.» Ikke svar. Ingenting å si. «Hei, Tredje, vi snakker til deg, Tredje. Hei, edder-elsker, vi snakker til deg.» Kan ikke komme på noe svar. Uansett hva jeg sier, vil det bare gjøre det verre. Altså bedre ikke å si noe. «Hei, Tredje, din lort, du dugde ikke, hva? Trodde du var bedre enn oss, men nå er du uten beskyttelse, Tredjing. Helt alene, bare en liten bandasje igjen i nakken din.» «Har dere tenkt å slippe meg forbi?» spurte Ender. «Har vi tenkt å slippe ham forbi? Skal vi slippe ham forbi?» Alle sammen lo. «Selvsagt har vi tenkt å slippe deg forbi. Først skal vi slippe armen din forbi, så baken din og så kanskje litt av kneet ditt.» De andre begynte å rope. «Helt alene, Tredjing. Helt alene, Tredjing.» Stilson begynte å dytte ham med én hånd; noen bak ham dyttet ham tilbake mot Stilson igjen. «Elle melle, deg fortelle,» sa noen. «Tennis!» «Ping-pong!» Dette kom ikke til å få noen lykkelig slutt. Så Ender bestemte seg for at noen andre skulle ende opp mer ulykkelig enn ham selv. Neste gang Stilson strakte ut armen for å dytte, forsøkte Ender å gripe den. Han bommet. «Åh, tar du igjen, hva? Skal du slåss med meg, Tredjing?» Barna bak Ender grep etter ham for å holde ham fast. Ender så ikke noe morsomt i situasjonen, men han lo. «Mener dere at dere må være så mange for å slåss med én Tredje?»

endetta leseprøver.indd 11

11

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Vi er borgere, ikke Tredjere, grisetryne. Du er ikke mer verdt enn en fis!» Men de slapp ham. Og så snart de gjorde det, sparket Ender, høyt og hardt, og traff Stilson rett i brystet. Han falt. Ender ble overrasket – han hadde ikke trodd han skulle treffe og slå ned Stilson på første spark. Det falt ham ikke inn at Stilson ikke tok en slåsskamp som dette alvorlig, og ikke var forberedt på virkelig desperasjon. Det gikk noen sekunder mens de andre trakk seg unna og Stilson lå helt stille. De lurte på om han var død. Ender, derimot, forsøkte å tenke ut en måte å unngå hevn på. En måte å hindre at alle sammen gikk løs på ham neste dag. Jeg må vinne dette nå, en gang for alle. Ellers må jeg slåss med dem hver dag, og det vil bare bli verre og verre. Ender kunne reglene for ærlig slåssing, selv om han bare var seks. Man slår ikke en motstander som ligger hjelpeløst på bakken; bare dyr gjør sånt. Så Ender gikk bort til Stilson, som fortsatt lå rett ut på bakken, og sparket ham igjen, nådeløst, i nyrene. Stilson ynket seg og rullet bortover. Ender gikk rundt ham og sparket ham igjen i skrittet. Stilson fikk ikke fram en lyd; han bare krøllet seg sammen mens tårene rant. Ender så kaldt på de andre. «Dere tenker kanskje på å gå løs på meg alle sammen. Dere kunne jule meg opp, grundig. Men husk hva jeg gjør med folk som forsøker å skade meg. Dere vil alltid ha grunn til å lure på når jeg får tak i dere, og hvor ille det vil bli.» Han sparket Stilson i ansiktet. Blod fra nesen hans traff bakken litt lenger borte. «Det vil ikke bli som dette,» sa Ender. «Det vil bli verre.» Han snudde seg og gikk. Ingen fulgte etter ham. Han gikk rundt hjørnet og kom inn i gangen som førte til busstoppet. Han kunne høre guttene bak ham si: «Jøss. Se på ham. Han er helt vrak!» Ender lente hodet mot gangveggen og gråt til bussen kom. Jeg er akkurat som Peter. Ta bort overvåkeren min, og jeg er akkurat som Peter.

endetta leseprøver.indd 12

12

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

PETER «OK, den er av. Hvordan har han det?» «Når du er på innsiden av en persons kropp i noen år, så blir du vant til det. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg er ikke vant til å se ansiktsuttrykkene hans, jeg er vant til å føle dem.» «Kom igjen, jeg snakker ikke om psykoanalyse. Vi er soldater, ikke heksedoktorer. Du så ham akkurat slå lederen for en gjeng helseløs.» «Han var grundig. Han ikke bare banket ham, han knuste ham. Akkurat som Mazer Rackham da – » «Spar meg. Så komitéens vurdering er at han består?» «Nesten. La oss se hva han gjør med broren, nå som overvåkeren er borte.» «Broren. Er du ikke redd for hva broren vil gjøre med ham?» «Det var du som sa at dette ikke var risikofritt.» «Jeg gikk gjennom noen av de gamle opptakene. Jeg kan ikke for det, jeg liker gutten. Jeg tror vi kommer til å ødelegge ham.» «Selvfølgelig kommer vi til å ødelegge ham. Det er jobben vår. Vi er den slemme heksen. Vi lover godteri, men eter i stedet småjævlene levende.»

«Jeg er lei for det, Ender,» hvisket Valentine. Hun så på bandasjen på nakken hans. Ender trykket på veggen, og døren lukket seg bak ham. «Jeg bryr meg ikke. Jeg er glad den er borte.» «Hva er borte?» Peter kom inn på rommet, tyggende på en brødskive med peanøttsmør. Ender så ikke Peter som den vakre ti år gamle gutten de voksne så, med fyldig, mørkt og uregjerlig hår, og et ansikt som kunne ha tilhørt Aleksander den store. Ender så på Peter bare for å se etter sinne eller kjedsomhet, de farlige sinnstilstandene som nesten alltid førte til smerte. Når Peter fikk øye på bandasjen i nakken hans, dukket et tydelig glimt av sinne opp. Valentine så det også. «Nå er han som oss,» sa hun, i et forsøk

endetta leseprøver.indd 13

13

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

på å roe ham ned før han fikk begynt. Men Peter ville ikke roes ned. «Lik oss? Han får ha den pokkers dingsen til han er seks år gammel. Når mistet du din? Da du var tre. Jeg mistet min før jeg var fem. Han klarte det nesten, den lille drittungen, den lille edderen.» Dette er i orden, tenkte Ender. Bare prat, Peter. Prat er greit. «Vel, nå har du ingen skytsengler som passer på deg,» sa Peter. «Nå er det ingen som følger med på om du har det vondt, som hører på når jeg snakker til deg, som ser hva jeg gjør med deg. Hva sier du til det? Hva sier du?» Ender trakk på skuldrene. Plutselig smilte Peter og klappet i hendene, med overdrevent tilgjort godt humør. «La oss leke eddere og astronauter,» sa han. «Hvor er Mor?» spurte Valentine. «Ute,» sa Peter. «Jeg har ansvaret.» «Jeg ringer Far.» «Bare ring,» sa Peter. «Du vet at han aldri er inne.» «Jeg kan leke,» sa Ender. «Du skal være edderen,» sa Peter. «La ham få være astronauten for en gangs skyld,» sa Valentine. «Hold den feite nesen din ute av dette, fisetryne,» sa Peter. «Bli med opp og velg våpen.» Ender visste at dette ikke ville bli noen morsom lek. Det var ikke snakk om hvem som vant. Når barn lekte i korridorene i store flokker, så vant aldri edderne, og av og til ble leken ondsinnet. Men her i leiligheten ville leken begynne slik edderne gjorde i de ordentlige krigene. Edderen var med på leken til astronauten bestemte seg for at det var over. Peter åpnet den nederste skuffen og tok ut eddermasken. Moren hadde kjeftet på ham da Peter kjøpte den, men Far påpekte at krigen ikke kom til å forsvinne bare fordi man gjemte eddermaskene og ikke lot barna leke med leketøyslaserpistoler. Da var det bedre å leke krigsleker, og på den måten ha en bedre sjanse når edderne kom tilbake.

endetta leseprøver.indd 14

14

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

Hvis jeg overlever leken, tenkte Ender. Han tok på seg masken. Den lukket ham inne som om den var en hånd som ble holdt tett foran ansiktet. Men det er ikke sånn det er å være edder, tenkte Ender. De har ikke på seg dette ansiktet som en maske, det er ansiktet deres. Tar edderne på seg menneskemasker og leker, på sine hjemplaneter? Og hva kaller de oss? Slimere, fordi vi er så bløte og fuktige sammenlignet med dem? «Pass deg, Slimer,» sa Ender. Han kunne knapt se Peter gjennom hullene til øynene. Peter smilte mot ham. «Slimer, hva? Vel, edder-pedder, la oss se om vi ikke kan få slått inn trynet ditt.» Ender så ikke at det kom, bortsett fra en liten endring i Peters kroppsholdning; masken skjulte utsynet hans til sidene. Smerten og trykket fra slaget mot siden av hodet kom brått på; han mistet balansen og falt. «Du ser ikke så godt, gjør du vel, edder?» sa Peter. Ender begynte å ta av seg masken. Peter satte tåen mot skrittet til Ender. «Ikke ta av deg masken,» sa Peter. Ender satte på masken igjen og tok bort hendene. Peter trykket ned foten. Smerten jóg gjennom Ender, og han krøket seg sammen. «Ligg flatt, edder. Vi har tenkt å dissekere deg levende, edder. Endelig har vi fått tak i en av dere levende, og vi har tenkt å finne ut hvordan dere ser ut inni.» «Peter, slutt,» sa Ender. «Peter, slutt. Veldig bra. Så dere eddere kan finne ut navnene våre. Dere kan høres ut som patetiske, søte små barn slik at vi skal bli glad i dere og være snille mot dere. Men det kommer ikke til å fungere. Jeg gjennomskuer dere. De hadde tenkt at du skulle være menneske, lille Tredje, men egentlig er du en edder, og nå vises det.» Han løftet foten, tok et steg og satte kneet ned mot Enders mage, like under brystbenet. Han la gradvis mer tyngde bak. Det ble vanskelig å puste.

endetta leseprøver.indd 15

15

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Jeg kunne drepe deg sånn,» hvisket Peter. «Bare trykke og trykke til du dør. Og så kan jeg si at jeg ikke visste at det kom til å skade deg, at vi bare lekte, og de kom til å tro meg, og alt ville være som det skulle. Og du ville være død. Alt ville være som det skulle.» Ender klarte ikke å snakke; all luften ble presset ut av lungene hans. Peter kunne mene alvor. Sannsynligvis mente han det ikke. Men han kunne. «Jeg mener det,» sa Peter. «Uansett hva du måtte tro, så mener jeg det. De ga tillatelse til deg bare fordi jeg var så lovende. Men jeg passet ikke. Du gjorde det bedre. De synes du er bedre. Men jeg vil ikke ha en bedre lillebror, Ender. Jeg vil ikke ha en Tredje.» «Jeg sladrer,» sa Valentine fra døråpningen. «Ingen vil tro deg.» «De vil tro meg.» «Så dør du også, kjære lillesøster.» «Åh, ja,» sa Valentine. «Det kommer de til å tro på: Jeg visste ikke at det kom til å drepe Andrew. Og når han så var død, så visste jeg ikke at det kom til å drepe Valentine også.» Presset lettet litt. «Så. Ikke i dag. Men før eller siden kommer dere to til å være fra hverandre. Og da skjer det en ulykke.» «Du bare prater,» sa Valentine. «Du mener ingenting med det.» «Gjør jeg ikke?» «Vil du vite hvorfor du ikke mener noe med det?» spurte Valentine. «Fordi du gjerne vil være med i regjeringen en dag. Du vil stille til valg. Og de kommer ikke til å velge deg hvis dine motstandere kan grave opp det faktum at både broren og søsteren din døde i mistenkelige ulykker da de var små. Spesielt på grunn av brevet som jeg har lagt i det hemmelige arkivet mitt på biblioteket, og som vil bli åpnet hvis jeg dør.» «Ikke kom med sånt drittpreik til meg,» sa Peter. «I det står det: jeg døde ikke en naturlig død. Peter drepte meg,

endetta leseprøver.indd 16

16

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

og hvis han ikke allerede har drept Andrew, så kommer han til å gjøre det snart. Det er ikke nok til å få deg dømt, men nok til å forhindre at du noen gang blir valgt til noe.» «Du er overvåkeren hans nå,» sa Peter. «Det er best du holder øye med ham, dag og natt. Det er best du er der.» «Ender og jeg er ikke dumme. Resultatene våre var like gode som dine i alt. Bedre, på noen områder. Vi er alle så fantastiske begavede barn. Du er ikke smartest, Peter, bare størst.» «Jeg vet det. Men før eller siden kommer du til å være borte fra ham, fordi du har glemt deg. Plutselig vil du komme på det og skynde deg hjem til ham, og så finner du ham, hel og fin. Neste gang det skjer, vil du bekymre deg litt mindre, og ikke skynde deg fullt så mye. Og hver gang vil han være i orden. Og så vil du tro at jeg har glemt. Selv om du vil huske at jeg sa dette, så kommer du til å tro at jeg har glemt. Det vil gå år. Og så skjer den fryktelige ulykken, og jeg kommer til å finne liket, og jeg vil gråte og gråte over ham, og du vil huske denne samtalen, Valli, men du vil skamme deg over at du husker, for du kommer til å vite at jeg har forandret meg, at det virkelig var en ulykke, og at det er ondskapsfullt av deg å komme på hva jeg sa i en barnslig krangel. Bortsett fra at det kommer til å være sant, og du kommer ikke til å gjøre noe. Ikke en ting. Men fortsett gjerne å tro at jeg bare er størst.» «Det største rasshølet,» sa Valentine. Peter spratt opp og begynte å løpe mot henne. Hun trakk seg unna. Ender tok av seg masken. Peter kastet seg bakover ned på sengen og begynte å le. Høyt, med naturlig latter og tårer i øynene. «Å, dere er helt topp, de letteste på jorden å lure.» «Nå vil han si at det bare var en spøk,» sa Valentine. «Ikke en spøk, en lek. Jeg kan få dere til å tro hva som helst. Jeg kan få dere til å danse rundt som nikkedokker. Jeg skal drepe dere og kutte dere opp i småbiter og dytte dere ned i søppelsjakten,» sa han med tilgjort spøkelsesrøst. Han lo igjen. «Lettest å lure i hele solsystemet.» Ender stod der og så på mens han lo, og tenkte på Stilson,

endetta leseprøver.indd 17

17

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

tenkte på hvordan det føltes å knuse noe i kroppen hans. Det var han her som trengte det. Det var han her som burde fått det. «Nei, Ender,» hvisket Valentine, som om hun kunne lese tankene hans. Peter rullet seg plutselig til side, hoppet ut av sengen og stod klar til å slåss. «Å, jo da, Ender,» sa han. «Når som helst, Ender.» Ender løftet høyre fot og tok av seg skoen. Han holdt den opp. «Se der, på tåen. Det er blod, Peter. Og det er ikke mitt.» «Åh. Åh. Jeg kommer til å dø, jeg kommer til å dø. Ender har knust en kakkerlakk, og nå har han tenkt å knuse meg.» Det var ingen måte å nå gjennom til ham på. Peter hadde en morderisk natur, og ingen andre enn Valentine og Ender visste det. Mor kom hjem og trøstet Ender for overvåkeren. Far kom hjem og gjentok flere ganger at dette var slik en praktfull overraskelse, de hadde slike fantastiske barn at regjeringen ga dem beskjed om å få tre, og nå ville ikke regjeringen ta noen av dem allikevel, så her hadde de tre, de hadde fortsatt en Tredje ... inntil Ender fikk lyst til å skrike til ham, jeg vet at jeg er en Tredje, jeg vet det. Hvis det er det du vil, så kan jeg dra min vei, så du slipper ydmykelsen foran alle sammen. Jeg er lei for at jeg mistet overvåkeren, og nå har du tre barn og ingen synlig unnskyldning, så upraktisk for deg. Jeg er lei meg, lei meg, lei meg. Han lå i sengen og stirret opp i mørket. I sengen over seg kunne han høre Peter vri seg søvnløst. Så gled Peter ned fra køyen og gikk ut i rommet. Ender hørte at det ble spylt ned i toalettet før Peters silhuett dukket opp i døråpningen. Han tror jeg sover. Nå kommer han til å drepe meg. Men han grep ikke etter en pute for å kvele Ender. Han hadde ikke noe våpen. Han hvisket: «Ender, jeg er lei meg, så lei meg, jeg vet hvordan det føles, jeg er lei meg, jeg er broren din, og jeg er glad i deg.» En lang stund senere fortalte Peters jevne pust at han var sovnet. Ender tok vekk bandasjen fra nakken sin. Og for andre gang den dagen gråt han.

endetta leseprøver.indd 18

18

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

GRAFF «Søsteren er problemet. Han er virkelig glad i henne.» «Jeg vet. Hun kan ødelegge alt, før det i det hele tatt begynner. Han kommer ikke til å ville forlate henne.» «Hva kommer du til å gjøre?» «Overbevise ham om at han mer lyst til å bli med oss enn å bli hos henne.» «Hvordan har du tenkt å få til det?» «Ved å lyve for ham.» «Og hvis det ikke virker?» «Da forteller jeg sannheten. Vi har lov til det i nødsfall. Vi kan ikke forutsi alt som kommer til å skje, vet du.»

Ender var ikke spesielt sulten til frokost. Han var opptatt med å undre seg over hva som kom til å skje på skolen. Å treffe Stilson etter gårsdagens slåsskamp. Hva Stilsons venner kom til å gjøre. Sannsynligvis ingenting, men han kunne ikke være sikker. Han hadde ikke lyst til å gå. «Du må spise, Andrew,» sa moren. Peter kom inn i rommet. «God morgen, Ender. Takk for at du etterlot den slimete vaskekluten din midt på gulvet i dusjen.» «Til ære for deg,» mumlet Ender. «Andrew, du må spise.» Ender holdt fram håndleddene sine, en bevegelse som sa: - Så mat meg gjennom en nål. «Veldig morsomt,» sa Mor. «Jeg forsøker å passe på, uten at geni-barna mine bryr seg i det hele tatt.» «Det var bare dine gener som gjorde oss til genier, Mor,» sa Peter. «Vi fikk i alle fall ingenting fra Far.» «Det hørte jeg,» sa Far, uten å se opp fra nyhetene, som ble vist på bordet mens han spiste. «Det ville vært helt bortkastet hvis du ikke hadde hørt det.» Bordet pep. Noen hadde ringt på døren. «Hvem er det?» spurte Mor.

endetta leseprøver.indd 19

19

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

Far trykket på en tast, og bildet av en mann dukket opp på videoskjermen hans. Han hadde på seg den eneste militære uniform som var verdt noe om dagen, IF, Den internasjonale flåte. «Jeg trodde det var over,» sa Far. Peter sa ingenting, han var opptatt med å helle melk over frokostblandingen sin. Og Ender tenkte; kanskje slipper jeg å gå på skolen i dag allikevel. Far trykket på tasten som åpnet døren, og reiste seg fra bordet. «Jeg skal ta meg av det,» sa han. «Bli her og spis.» De ble der, men de spiste ikke. Litt senere kom Far inn i rommet og vinket på Mor. «Nå sitter du i skiten,» sa Peter. «De har funnet ut hva du gjorde med den gutten på skolen, og nå må du sone ute i Beltet.» «Jeg er bare seks, din idiot, jeg er mindreårig.» «Du er en Tredje, din lort. Du har ingen rettigheter.» Valentine kom inn, med håret stående til alle kanter etter søvnen. «Hvor er Mor og Far? Jeg er for syk til å gå på skolen.» «Nok en praktisk prøve, hva?» sa Peter. «Hold kjeft, Peter,» sa Valentine. «Du burde slappe av og nyte det,» sa Peter. «Det kunne ha vært verre.» «Jeg skjønner ikke hvordan.» «Det kunne ha vært en praktisk urinprøve.» «Ha, ha,» sa Valentine. «Hvor er Mor og Far?» «De snakker med en mann fra IF.» Hun kikket instinktivt på Ender. De hadde tross alt ventet i flere år på at noen skulle komme og fortelle dem at Ender hadde bestått, at det var behov for Ender. «Akkurat, bare se på ham,» sa Peter. «Men det kan være meg, vet du. De kan ha skjønt at jeg er den beste allikevel.» Peter var såret, og det fikk ham som vanlig til å være ekkel. Døren gikk opp. «Ender,» sa Far, «vær så snill og kom inn hit.» «Beklager, Peter,» ertet Valentine.

endetta leseprøver.indd 20

20

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

Far ble sint. «Dette er ingenting å le av, barn.» Ender ble med Far ut i gangen. Offiseren fra IF reiste seg da de kom inn, men rakk ikke fram hånden til Ender. Mor snurret gifteringen sin rundt på fingeren. «Andrew,» sa hun, «jeg hadde aldri trodd du var en sånn som slåss.» «Stilson-gutten er på sykehuset,» sa Far. «Du har skadet ham skikkelig. Med beina, Ender. Det er ikke akkurat rettferdig.» Ender ristet på hodet. Han hadde ventet at noen fra skolen skulle komme på grunn av Stilson, ikke en flåteoffiser. Dette var mer alvorlig enn han hadde trodd. Men han skjønte allikevel ikke hva annet han kunne ha gjort. «Har du en forklaring på din oppførsel, unge mann?» Ender ristet på hodet igjen. Han visste ikke hva han skulle si, og var redd for å framstå som enda verre enn det han allerede gjorde etter disse handlingene. Jeg tåler det, samme hva straffen blir, tenkte han. La oss få det overstått. «Vi er villige til å se på formildende omstendigheter,» sa offiseren. «Men jeg må si at det ikke ser bra ut. Du sparket ham i skrittet, gjentatte ganger i ansiktet og på kroppen mens han lå nede – det høres ut som du virkelig nøt det.» «Det gjorde jeg ikke,» hvisket Ender. «Så hvorfor gjorde du det?» «Han hadde gjengen sin der,» sa Ender. «Hva så? Unnskylder det noe?» «Nei.» «Fortell meg hvorfor du fortsatte å sparke ham. Du hadde allerede vunnet.» «Jeg hadde vunnet den første kampen ved å få ham over ende. Jeg ville vinne alle de neste kampene også. Slik at de ville la meg være i fred.» Ender kunne ikke for det, han var for redd, for skamfull for det han hadde gjort; han prøvde å la være, men begynte å gråte igjen. Ender likte ikke å gråte og gjorde det sjelden; men nå, i løpet av mindre enn et døgn, hadde han gjort det tre ganger. Og

endetta leseprøver.indd 21

21

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

hver gang var det verre. Å gråte foran Mor, Far og denne militære, det var flaut. «Dere tok bort overvåkeren,» sa Ender. «Jeg måtte beskytte meg selv, ikke sant?» «Ender, du skulle ha spurt en voksen om hjelp,» begynte Far. Men offiseren reiste seg og gikk tvers over rommet bort til Ender. Han rakte fram hånden. «Mitt navn er Graff, Ender. Oberst Hyrum Graff. Jeg er leder for rekruttopplæringen ved Krigsskolen i Beltet. Jeg er kommet for å be deg om å begynne på Krigsskolen.» På tross av alt. «Men overvåkeren … » «Det siste punktet i testingen av deg var å se hva som kom til å skje når overvåkeren ble tatt bort. Vi gjør det ikke alltid på den måten, men i ditt tilfelle … » «Og han bestod?» Mor trodde ikke sine egne ører. «Ved å sende Stilson-gutten på sykehus? Hva hadde dere gjort om Andrew hadde drept ham, gitt ham en medalje?» «Det er ikke et spørsmål om hva han gjorde, fru Wiggin, men om hvorfor.» Oberst Graff ga henne en mappe full av papirer. «Her er rekvisisjonene. Sønnen deres er ønsket av Utvelgelseskommandoen i IF. Naturligvis har vi allerede deres tillatelse, som ble gitt skriftlig da unnfangelsen ble godkjent, ellers hadde han aldri blitt født. Han har vært vår siden, hvis han kvalifiserte seg.» Fars stemme skalv da han snakket. «Det er ikke spesielt hensynsfullt av dere å la oss tro at dere ikke ville ha ham, og så ta ham likevel.» «Og dette skuespillet med Stilson-gutten,» sa Mor. «Det var ikke skuespill, fru Wiggin. Vi kunne ikke være sikre på at han var den vi trodde, før vi hadde hørt hva Enders motiv var – vi måtte vite hva kampen betydde. Eller i det minste hva Ender trodde den betydde.» «Må du bruke det tullete kallenavnet?» Mor begynte å gråte. «Det er navnet han bruker på seg selv.» «Hva har du tenkt å gjøre, oberst Graff?» spurte Far. «Gå rett ut av døren med ham?»

endetta leseprøver.indd 22

22

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Det kommer an på,» sa Graff. «På hva?» «På om Ender har lyst til å bli med.» Mors gråt ble til en bitter latter. «Så det er frivillig allikevel, så søtt!» «Hva angår dere to, så ble valget tatt da Ender ble unnfanget. Men for Ender er ikke valget gjort i det hele tatt. Tvangsutskrevne blir god kanonføde, men vi må ha frivillige som offiserer.» «Offiserer?» spurte Ender. De andre ble helt stille. «Ja,» sa Graff. «Krigsskolen er der for å utdanne framtidige stjerneskipskapteiner, kommandører og admiraler.» «Ikke forsøk å lure ham!» sa Far sint. «Fortell hvor mange av guttene fra Krigsskolen som faktisk ender opp som skipssjefer!» «Jeg er redd for at det er hemmelighetsstemplet informasjon, herr Wiggin. Men jeg kan fortelle at alle guttene som har klart seg gjennom det første året, er blitt offiserer. Og ingen har noen gang trukket seg tilbake med en lavere grad enn skipssjef for et interplanetarisk fartøy. Det er en ære å vinne selv innen de hjemlige forsvarsstyrker i vårt eget solsystem.» «Hvor mange klarer seg gjennom det første året?» spurte Ender. «Alle som virkelig vil,» sa Graff. Ender holdt på å si: - Jeg vil. Men han klarte å holde munn. Han ville slippe bort fra skolen, men det ble bare dumt, problemene kom bare til å vare i noen få dager. Han ville slippe unna Peter – det var viktigere, det kunne være et spørsmål om liv og død. Men å forlate Mor og Far, og framfor alt Valentine. Å bli soldat. Ender likte ikke slåssing. Ikke likte han Peters type slåssing, den sterke mot den svake, og ikke likte han sin egen type, den smarte mot den dumme. «Jeg tror,» sa Graff, «at Ender og jeg bør ta en prat på tomannshånd.» «Nei,» sa Far.

endetta leseprøver.indd 23

23

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Jeg kommer ikke til å ta ham med meg uten at dere får snakke med ham igjen,» sa Graff. «Og dere kan egentlig ikke hindre meg.» Far stirret sint på Graff et øyeblikk til, så reiste han seg og forlot rommet. Mor stoppet for å trykke hånden til Ender. Hun lukket døren bak seg da hun gikk. «Ender,» sa Graff, «hvis du blir med meg, er det lenge til du kommer tilbake hit. Man har ikke ferie på Krigsskolen. Ikke besøk heller. Utdanningen er ferdig når du er seksten – du får din første permisjon, under visse forutsetninger, når du er tolv. Tro meg, Ender, folk forandrer seg i løpet av seks år, eller ti år. Din søster Valentine kommer til å være voksen neste gang du treffer henne, hvis du blir med meg. Dere kommer til å være fremmede for hverandre. Du kommer fortsatt til å være glad i henne, Ender, men du kommer ikke til å kjenne henne. Jeg skal ikke forsøke å late som det er lett.» «Hva med Mor og Far?» «Jeg kjenner deg, Ender. Jeg har fulgt med på overvåkeren din ganske lenge. Du kommer ikke til å savne din mor og far, ikke mye, og ikke lenge. Og de kommer ikke til å savne deg lenge, heller.» Ender fikk tårer i øynene, selv om han forsøkte å la være. Han snudde ansiktet vekk, men lot være å tørke dem bort. «De er glad i deg, Ender. Men du må forstå hva ditt liv har kostet dem. De ble oppdratt religiøst, vet du. Din far ble døpt Johannes Paul Wieczorek. Katolsk. Nummer sju av ni søsken.» Ni søsken. Det var ubegripelig. Kriminelt. «Folk gjør rare ting på grunn av religion. Du kjenner sanksjonene, Ender – de var ikke fullt så strenge den gang, men fortsatt ganske harde. Bare de første to barna fikk gratis utdannelse. Skattene gikk kraftig opp for hvert barn. Da din far fylte seksten, gikk han rettens vei og brukte regelen om Ikkekonforme Familier for å komme vekk fra dem. Han forandret navn, brøt med religionen og sverget å aldri få mer enn de tillatte to barna. Han mente det. All skammen og forfølgelsen som han måtte gjennomgå som

endetta leseprøver.indd 24

24

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

barn – han sverget at han aldri skulle få et barn som måtte gå gjennom det samme. Forstår du?» «Han ville ikke ha meg.» «Ingen vil ha en Tredje lenger. Du kan ikke forvente at de skal være glade. Men din far og mor er et spesielt tilfelle. De har begge brutt med sine religioner – din mor var mormoner – men begge føler seg litt mellom to stoler. Du vet hva det betyr å være mellom to stoler?» «At de føler to ting på en gang.» «De skammer seg over å komme fra ikkekonforme familier. De skjuler det. Så til de grader at din mor nekter å innrømme for noen at hun er født i Utah, sånn at ingen skal mistenke dem for noe. Din far benekter sin polske opprinnelse, siden Polen fortsatt er en ikkekonform nasjon, og underlagt internasjonale sanksjoner på grunn av det. Så du forstår at å få en Tredje, selv etter ordre fra staten, forstyrrer alt de har forsøkt å bli.» «Jeg vet det.» «Men det er mer komplisert enn som så. Din far ga dere alle sammen regulære helgen-navn. Han døpte dere faktisk selv, alle tre, så snart han fikk dere hjem etter fødselen. Din mor protesterte. De kranglet om det, ikke fordi hun ikke ville at dere skulle døpes, men fordi hun ikke ville at dere skulle døpes katolsk. De har ikke egentlig brutt med religionene sine. De ser på deg og er stolte fordi de lyktes i å omgå loven og få en Tredje. Men samtidig skammer de seg fordi de ikke våger å gå lenger og leve ut den ikkekonformiteten som de fortsatt føler er riktig. Og du blir et symbol på deres offentlige skam fordi du hele tiden kommer i veien for deres forsøk på å tilpasse seg et normalt, konformt samfunn.» «Hvordan vet du alt dette?» «Vi hadde overvåkere på din bror og søster, Ender. Du aner ikke hvor følsomme instrumentene våre er. Vi var koblet rett til hjernen din. Vi hørte alt du hørte, enten du oppfattet det eller ikke. Enten du forstod eller ikke. Vi forstod.»

endetta leseprøver.indd 25

25

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Så foreldrene mine er glad i meg og ikke glad i meg på samme tid?» «De er glad i deg. Spørsmålet er om de ønsker deg her. Din tilstedeværelse her i huset er forstyrrende. En kilde til konflikt. Forstår du?» «Det er ikke jeg som skaper konflikt.» «Ikke noe du gjør, Ender. Bare det at du finnes. Din bror hater deg fordi du er et vandrende bevis på at han ikke var god nok. Dine foreldre misliker deg på grunn av fortiden de forsøker å flykte fra.» «Valentine elsker meg.» «Med hele seg. Totalt og uten forbehold, hun er veldig glad i deg, og du elsker henne. Jeg sa dette ikke kom til å bli enkelt.» «Hvordan er det, der oppe?» «Hardt arbeid. Skolearbeid, akkurat som her, bortsett fra at vi legger mye mer vekt på matematikk og datamaskiner. Militær historie. Strategi og taktikk. Og framfor alt Kamprommet.» «Hva er det?» «Krigsspill. Alle guttene er oppdelt i kompanier. Hver eneste dag er det lekeslag i vektløs tilstand. Ingen blir skadd, men det betyr noe om man vinner eller taper. Alle begynner som vanlige soldater og må følge ordre. Eldre gutter er offiserer, deres oppgave er å trene dere og å styre dere i slag. Mer enn det kan jeg ikke si. Det er som å leke eddere og astronauter – bortsett fra at du får våpen som virker og andre soldater på din side, og den menneskelige rases framtid avhenger av hvor godt du evner å lære, og hvor godt du evner å slåss. Det er et hardt liv og ligner ikke mye på en normal barndom. Men med en hjerne som din, og når du i tillegg er en Tredje, så ville du aldri ha fått en spesielt normal barndom allikevel.» «Bare gutter?» «Noen få jenter. De består sjelden opptaksprøvene. De har for mange århundrer med evolusjon mot seg. Uansett kommer ingen av dem til å være som Valentine. Men du vil finne brødre der, Ender.»

endetta leseprøver.indd 26

26

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

«Som Peter?» «Ender, Peter kom ikke inn på skolen av nøyaktig de samme grunnene som du har for å hate ham.» «Jeg hater ham ikke. Jeg er bare … » «Redd ham. Du vet at Peter ikke bare er slem. Han var den beste vi hadde sett på lenge. Vi ba dine foreldre om å få en datter etterpå – det hadde de tenkt allikevel – i håp om at Valentine ville være som Peter, bare mildere. Hun var for mild. Så vi ba om deg.» «Noen som var halvt Peter, halvt Valentine.» «Hvis ting gikk som vi håpet.» «Er jeg riktig?» «Det virker sånn. Testmetodene våre er veldig gode, Ender. Men de forteller oss ikke alt. I bunn og grunn forteller de oss nesten ingenting. Men de er bedre enn ingenting.» Graff lente seg fram og tok Enders hender. «Ender Wiggin, hvis det bare var snakk om å velge den beste og lykkeligste framtid for deg, så ville jeg bedt deg bli hjemme. Bli her, voks opp, bli lykkelig. Det finnes verre ting enn å være en Tredje, verre ting enn en storebror som ikke kan bestemme seg for om han vil være menneske eller sjakal. Krigsskolen er en av de verre tingene. Men vi trenger deg. Edderne virker kanskje som en lek for deg nå, Ender, men de holdt på å ta knekken på oss sist gang. De hadde oss på rygg, underlegne både i antall og våpen. Det eneste som berget oss, var at vi hadde den mest briljante militære leder som noen gang har eksistert. Kall det skjebnen, kall det Gud, kall det en helvetes flaks, vi hadde Mazer Rackham.» «Men vi har ham ikke nå, Ender. Vi har skrapt sammen alt menneskeheten har kunnet produsere, en flåte som får den de sendte mot oss forrige gang til å virke som leketøy for småunger. Vi har en del nye våpen også. Men det er ikke sikkert det er nok. For i løpet av de åtti årene som er gått siden siste krig, har de hatt like mye tid til å forberede seg som vi har. Vi trenger det beste vi kan få tak i, og vi trenger det raskt. Kanskje er du ikke den vi trenger, og kanskje er du det. Kanskje kommer du til å knekke

endetta leseprøver.indd 27

27

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

sammen under presset, kanskje kommer det til å ødelegge livet ditt, kanskje kommer du til å hate meg for å ha kommet hit i dag. Men hvis det er en liten mulighet for at det å ha deg i flåten kan medføre menneskehetens overlevelse, og at edderne lar oss være i fred i all framtid – så kommer jeg til å spørre deg om å gjøre det. Bli med meg.» Ender hadde vanskelig for å fokusere på oberst Graff. Han føltes langt borte og veldig liten, som om Ender kunne plukke ham opp med en pinsett og slippe ham ned i en lomme. Å skulle reise fra alt her, til et sted hvor det var hardt, uten Valentine, uten Mor og Far. Og så tenkte han på filmene om edderne som alle måtte se minst en gang i året. Utslettingen av Kina. Kampen om asteroidebeltet. Død og lidelse og redsel. Og Mazer Rackham og hans briljante manøver, som ødela en fiendtlig flåte, dobbelt så stor og dobbelt så godt beskyttet som hans egen, med menneskenes små skip, som virket så spinkle og svake. Som barn som slåss mot voksne. Og vi vant. «Jeg er redd,» sa Ender stille. «Men jeg blir med deg.» «Si det en gang til,» sa Graff. «Det var derfor jeg ble født, ikke sant? Den eneste grunnen til at jeg lever er for at jeg skal reise med deg?» «Ikke godt nok,» sa Graff. «Jeg vil ikke dra,» sa Ender, «men jeg gjør det.» Graff nikket. «Du kan fortsatt ombestemme deg. Du kan ombestemme deg helt til du har satt deg i bilen min med meg. Etter det blir du så lenge Den internasjonale flåte bestemmer. Forstår du det?» Ender nikket. «Greit. La oss gå og si fra.» Mor gråt. Far holdt Ender tett inntil seg. Peter tok ham i hånden og sa, «Din heldige lille drittunge.» Valentine kysset ham og etterlot tårene sine på kinnet hans. Det var ingenting å pakke. Ingen eiendeler å ta med. «Sko-

endetta leseprøver.indd 28

28

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

len gir deg alt du trenger, fra uniformer til skolesaker. Hva leker angår – det finnes bare én lek.» «Ha det,» sa Ender til familien sin. Han tok oberst Graffs hånd og gikk ut døren med ham. «Drep noen eddere for meg!» ropte Peter. «Jeg er glad i deg, Andrew!» ropte mor. «Vi skal skrive til deg!» sa Far. Og idet Ender satte seg inn i den ventende bilen, hørte han Valentines fortvilte skrik: «Kom tilbake til meg! Jeg vil alltid elske deg!»

endetta leseprøver.indd 29

29

12.11.12 10:10


ORSON SCOTT CARD

endetta leseprøver.indd 30

30

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

NEAL STEPHENSON Neal Stephenson er en amerikansk forfatter mest kjent for science fiction-bøkene Cryptonomicon og Snow Crash. Med bakgrunn fra fysikk, matematikk og vitenskapshistorie har han skapt et helt unikt univers i sitt forfatterskap, og han blir ansett som en av cyberpunkens fremste forfattere. Om Snow Crash På Time Magazines liste over de 100 beste romaner de siste 100 årene, er Snow Crash allerede en klassiker uansett sjanger. Dette er Stephensons tredje roman og var med på å popularisere begreper innenfor teknologi og internett som vi i dag tar for gitt, eksempelvis avatar. Fra åpningen av sin gjennombruddsroman kastes leseren inn i en skremmende og nær fremtidsvisjon. En verden der mafiaen kontrollere pizzabudene, USA eksisterer som et lappeteppe av byer eid av de store korporasjoner, og internett, bedre kjent som metaverset, minner om det vi ble lovet for noen år tilbake. Et unikum av en bok! ISBN: 9788293059653 Pris: 129,-

endetta leseprøver.indd 31

31

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

SNOW CRASH 1

Bringeren tilhører en eliteorden, en slags hellig undergruppe i samfunnet. Mot og overbevisning har han nok av. Akkurat nå forbereder han seg på å utføre kveldens tredje oppdrag. Uniformen er svart, som aktivt kull, den filtrerer vekk hver eneste lysrefleks. En kule vil prelle av araknofibrene som en møll mot et myggnett, men fuktighet fra innsiden vil sive ut, som luft gjennom en napalmbombet jungel. Der hvor kroppen har beinete kroppsdeler, har uniformen halvstiv pansergelé. Den kjennes ut som en litt sandete gelé og beskytter ham like effektivt som en stabel med telefonkataloger. Da de ga ham jobben, ga de ham en pistol. Bringeren har aldri med seg kontanter, men noen prøver seg på ham allikevel – prøver å ta bilen eller lasten hans. Pistolen er liten, aerodynamisk og lett, en sånn pistol som en motedesigner ville hatt i vesken. Den fyrer av bitte små piler, som flyr fem ganger raskere enn et SR-71 spionfly. Når du har brukt den, må du plugge den i sigarettenneren for å lade den opp igjen, for den går på strøm. Bringeren har aldri fyrt av pistolen i sinne eller redsel. Han brukte den imidlertid en gang i Gila Highland. Noen idioter i Gila Highland, en ganske fancy, skjermet byenklave, var ute etter en levering, og de hadde ikke tenkt å betale for den. De trodde de kunne skremme Bringeren med et balltre. Bringeren tok frem pistolen, siktet laserprikken på trestykket som var pyntet med logoen til Louisville, og trakk av. Rekylen var voldsom, det var som om hele våpenet eksploderte i hånden hans. Den midtre delen av balltreet forvandlet seg til en søyle av røyk og sagflis, som forsvant i alle retninger. Idioten sto igjen med et håndtak som oste av melkehvit røyk. Et dumt uttrykk i ansiktet. Trøbbel var det eneste han fikk gratis av Bringeren. Etter den hendelsen lot Bringeren pistolen ligge i hanskerommet og tok i stedet med seg et matchende sett med samuraisverd.

endetta leseprøver.indd 32

32

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

Det var det våpenet han foretrakk uansett. Idiotene i Gila Highland var ikke redde for pistolen, det var derfor han måtte bruke den. Sverdene trengte han imidlertid ikke å demonstrere. Bilen til Bringeren har nok krefter til å skyte en pakke bacon ut til stjernene. I motsetning til på en bimbokasse eller en forstadstraktor, slipper den brølende kraften ut gjennom åpne og blankpolerte blåsehull. Når Bringeren tråkker ned foten, bryter helvete løst.. Skal vi snakke kontaktflate? Dekkene på bilen din har bittesmå kontaktpunkter, som er i kontakt med asfalten på fire steder. Ingen av stedene er kontaktflaten større enn tungen din. Bilen til Bringeren har digre dekk, som ligger nedpå og har kontaktflater så store som lårene på ei feit dame. Bringeren har kontakt med veien. Han akselererer fra null til hundre på sekunder og kan stoppe på en femøring. Hvorfor er han så godt utstyrt? Fordi folk stoler på ham. Han er en rollemodell. Dette er Amerika. Folk gjør hva faen de vil, enten du liker det eller ikke. Fordi de har rett til det. Og fordi de har våpen, og fordi ingen kan stoppe dem uansett. Resultatet er en av verdens verste nasjonale økonomier. Det vi snakker om – og nå snakker vi om handelsbalanse – er at så fort vi har sendt av gårde all teknologien vår til andre land, så fort ting er mer likelig fordelt, blir det laget mikroovner i Tadsjikistan og biler i Bolivia, som selges her. Så fort de naturlige ressursene blir sendt av gårde i lasteskip fra Hong Kong – skip som for øvrig er store nok til å ta med seg hele Nord-Dakota – og fraktet til New Zealand for en slikk og ingenting - så fort Den usynlige hånden har fjernet alt som historisk sett har gjort landet unikt og smurt det utover i et tynt, globalt lag, som bare en murer i Pakistan vil se på som lønnsomt, vet du hva som skjer da? Da er det bare fire ting igjen som vi er bedre på enn andre land:

endetta leseprøver.indd 33

Musikk Filmer Mikrokode (software) Rask pizzalevering 33

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

Bringeren pleide å programmere. Gjør det fortsatt av og til. Men dersom livet var som en mild barneskole drevet av velmenende pedagoger, ville det stått følgende i karakterboken hans: «Hiro er svært smart og kreativ, men han må jobbe litt med samarbeidsevnene sine.» Så nå har han denne andre jobben. Den krever hverken intelligens eller kreativitet, men den krever heller ikke noe samarbeid. Det finnes bare et eneste prinsipp: Bringeren leverer, du har pizzaen din innen tretti minutter, eller så får du den gratis, skyt sjåføren, ta bilen hans eller gå til søksmål. Bringeren har hatt jobben i seks måneder, en ganske lang karriere til ham å være. Hittil har han aldri brukt mer enn enogtjue minutter på å levere en pizza. Å, som de pleide å krangle om tiden. De kastet bort utrolig mye tid på den måten. Huseiere med røde ansikter som svettet over sine egne løgner, stinkende av Old Spice og jobbrelatert stress. De sto i sin egen døråpning, badet i gult lys, mens de viftet med Seikoene og pekte på klokken over kjøkkenbenken. Ærlig talt, kan dere ikke klokken? Sånt skjer ikke lenger. Pizzalevering er stor industri. En veldrevet industri. Man må studere ved Cosa Nostra Pizza-universitetet i oppimot fire år for å lære seg alt. Folk kommer fra Abkhasia, Rwanda, Guanajuato og Jersey. De går inn gjennom dørene uten å kunne et ord engelsk og ut igjen med mer kunnskap om pizza enn det en beduin har om sand. De har studert problemet. Satt opp grafer over hyppigheten på diskusjoner med kunder. Klipset på de erfarne budene mikrofoner for å ta opp konfliktene, så de kan analysere dem. Debatt-teknikkene. De stressede stemmene. Den grammatiske oppbygningen av språket til den typiske middelklasse Type A-beboer i en skjermet byenklave, som på tross av all logikk hadde bestemt seg for å starte et personlig og dødsdømt korstog mot alt som var gammelt og upåvirkelig i livet hans. Enten hadde han bestemt seg for å lyve, eller så hadde han innbilt seg en annen sannhet når det gjaldt klokkeslettet for telefonsamtalen. Alt for en gratis pizza. Han fortjente en gratis pizza, i tillegg

endetta leseprøver.indd 34

34

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

til livet, friheten, retten til å jakte på lykken og hva som faens helst annet uavhendelig. De sendte psykologer til disse menneskene, ga dem gratis TV-er for å kunne gjennomføre anonyme dybdeintervjuer. De koblet dem til løgndetektorer, studerte hjernebølgene deres, mens de fikk se glimt av pornodronninger, bilkrasj og Sammy Davis Jr.. De plasserte dem i svettestinkende, lilla rom, hvor de ble stilt spørsmål om etikk som var så avanserte at ikke engang en jesuitt kunne svart på dem uten å begå en dødssynd. Analyseavdelingen hos Cosa Nostra Pizza-universitetet konkluderte med at det å lyve var en del av den menneskelige naturen, og at problemet ikke lot seg løse. Derfor gikk de for en rask, teknologisk løsning i stedet, nemlig smartesker. Pizzaeskene har et hardt plastskall med riflet mønster, så de skal bli stive nok, samt en glødende, liten LED-lampe på siden, som forteller budet hvor mange minutter som har gått siden de mottok telefonen med bestillingen. Det er noen datakort og greier i den også. Pizzaene hviler i et kammer bak hodet på budet. Hver pizza glir inn i en egen hylle og passer som kretskortet i en datamaskin. Når den har klikket på plass, kobler den smarte esken seg til bilens hovedcomputer. Adressen til den som har bestilt er allerede lagt inn i smarteskens RAM i løpet av telefonsamtalen. Nå kommuniserer esken med bilen, som analyserer og beregner den raskeste ruten på et fargerikt display på frontruten. På den måten trenger ikke Bringeren engang å se ned for å få veiforklaringen. Om den tretti minutter lange deadlinen går ut, sendes først et katastrofevarsel til Cosa Nostra Pizzas hovedkvarter. Deretter går beskjeden videre til selveste Onkel Enzo, den sicilianske grunnleggeren. Han er en knivskarp og marerittaktig skygge i bevisstheten til alle pizzabud - gudfar og leder for hele Cosa Nostra Pizza AS. I løpet av fem minutter er han på telefonen med kunden og kommer med de mest overbevisende beklagelser. Dagen etter vil Onkel Enzo lande i hagen til kunden med et jet-helikopter, beklage enda mer og gi vedkommende en gratis tur til Italia. Det eneste kunden må gjøre er å undertegne en rekke dokumenter

endetta leseprøver.indd 35

35

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

hvor han skriver under på å bli talsperson for Cosa Nostra Pizza, noe som er ensbetydende med å miste enhver form for privatliv. Etterpå vil han sitte igjen med en følelse av at han av en eller annen grunn skylder Mafiaen en tjeneste. Bringeren er ikke sikker på hva som skjer med budet i en slik situasjon, man han har hørt noen rykter. De fleste leveringer skjer om kvelden, tiden som Onkel Enzo anser som sin egen hellige fritid. Og hvordan ville du like det om du ble avbrutt midt i en familiemiddag, fordi du var nødt til å ringe og be en utagerende idiot i en skjermet byenklave om unnskyldning? Tenk å måtte legge seg flat på grunn av en helvetes, forsinket pizza. Onkel Enzo har ikke brukt femti år på å jobbe for familie og fedreland, for så å bruke alderdommen, en tid andre bruker til å spille golf og leke med barnebarna, på å komme seg fortest mulig ut av badekaret. Han liker desidert ikke å måtte legge seg på kne og kysse føttene til en seksten år gammel skater, som fikk pepperonipizzaen sin ett minutt over tiden. Å, herregud, bare tanken på å levere for sent får Bringeren til hive etter pusten. Men han ville ikke kjørt for Cosa Nostra Pizza om ikke systemet var sånn. Skjønner du? Det er fordi det er noe helt eget med å satse livet. Det er som å være en kamikazepilot. Hjernen blir krystallklar. Andre mennesker – som butikkmedarbeidere, burgerstekere, programmerere og alle andre intetsigende yrkesgrupper – bare lener seg på det gamle konkurranseprinsippet. Du må snu burgere eller fjerne bugs fra kildekoder fortere og bedre enn barndomsvennene i nabohuset. Det er de som er motstanderne, det er de som er de andre. For folk legger merke til sånt. Det er et helvetes rotterace. Cosa Nostra Pizza har ikke noe konkurranse. Konkurranse strider mot Mafiaens etikk. Du jobber ikke hardere fordi du konkurrerer mot en identisk bedrift i nabobygget. Du jobber hardere når du har satset alt. Ditt gode navn og rykte, familien, livet ditt. Burgerstekerne kan kanskje forvente å leve litt lenger, men hva slags liv har de egentlig? Det er derfor ingen, absolutt ingen - ikke engang nipponeserne - som

endetta leseprøver.indd 36

36

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

kan levere pizza fortere enn Cosa Nostra. Bringeren er stolt over uniformen sin, stolt over bilen han kjører, stolt over å svinge inn i oppkjørselen foran forskjellige hjem i uendelig mange, forskjellige byenklaver. Han er en pizzaens ninja, med røde tall som lyser fra LED-panelet: 12.32, eller 15.15 eller en sjelden gang 20.43. Bringeren tilhører Cosa Nostra Pizza #3569 i The Valley. Sør-California er en underlig blanding av yrende liv og kvelende klaustrofobi. Det er ikke nok veier i forhold til antall innbyggere. Fairlanes AS bygger nye veier hele tiden. De må utslette noen bydeler for å få det til, men boligområdene som ble satt opp på sytti- og åttitallet, er det like greit å bli kvitt, ikke sant? Ingen fortau, ingen skoler, rett og slett ingenting. De har ingen egne politistyrker, ingen grensekontroller, uønskede personer kan komme og gå som de vil, uten å bli kroppsvisitert eller plaget på andre måter. Nei, det er i en skjermet byenklave du vil bo. En bystat med eget lovverk, egen grense, egne regler, eget politi, ja, alt du trenger. Bringeren jobbet som korporal i sikkerhetsstyrkene til Merryvale Farms en stund. Så fikk han sparken for å ha trukket sverdet mot en innbruddstyv. Han skar opp skjorta på fyren, lot sverdet gli langs nakken hans og hengte ham opp på veggen av huset han forsøkte å bryte seg inn i. Han syntes selv det var en ganske bra arrestasjon. Men de ga ham sparken, fordi de fant ut at kjeltringen var sønn av viseordføreren i Merryvale Farms. De sleipingene hadde til og med en unnskyldning - de hevdet at et nesten meterlangt sverd ikke sto på listen over godkjente våpen. Sa at han hadde brutt regelverket for anholdelse av mistenkte, og at fyren hadde fått psykiske traumer. Han hadde visstnok blitt redd for smørkniver og måtte smøre skiva si med baksiden av en teskje. De sa at på grunn av Bringeren sto firmaet i fare for å bli saksøkt. Han måtte låne penger for å betale seg ut av det. Måtte låne fra Mafiaen, faktisk. Så nå var han i databasen deres – alt lå der - både mønsteret på netthinnen hans, DNA, fingeravtrykk, fotavtrykk, håndleddsavtrykk, håndbaksavtrykk, ja, avtrykk av hver eneste

endetta leseprøver.indd 37

37

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

pokkers kroppsdel som hadde antydning til rynker. Nesten i alle fall. De rullet dem i blekk og tok avtrykk, som de skannet inn i databasen. På en annen side var det jo deres penger, så det var forståelig at de var forsiktige med å låne dem ut. Da han søkte på jobben som pizzabud, var de mer enn villige til å ansette ham. De kjente ham jo fra før. Da han fikk låne penger, var det visegudfaren i The Valley han måtte forholde seg til. Det var også han som hadde anbefalt at de skulle ansette ham. Det var nesten som å være en del av en familie. En skummel og dysfunksjonell familie med hang til trusler og vold. Cosa Nostra Pizza #3569 ligger på Vista Road rett nedenfor Kings Park Mall. Vista Road tilhørte staten California i gamle dager og heter nå Fairlane AS Rute CSV-5. Den største konkurrenten pleide å være en amerikansk motorvei, som nå heter Cruiseways AS Rute Cal-12. Litt lenger opp i dalen krysser de to konkurrerende veiene hverandre. Før var det en del bitre konflikter, og krysningspunktet ble av og til stengt på grunn av snikskyttere. Til slutt løste en stor utbygger hele problemet ved å kjøpe krysset og gjøre det om til et kjøpesenter med gjennomkjøring. Nå går veiene rett inn i et parkeringssystem - ikke en parkeringsplass eller et parkeringshus, men et system – og har blitt en del av det. Det å komme seg gjennom krysningspunktet krever at man følger forskjellige ruter gjennom parkeringssystemet, rutene består av sammenvevde filer i alle retninger. CSV-5 har bedre gjennomfartstrafikk, men Cal-12 har bedre asfalt. Typiske Fairlane-veier har alltid vekt på fremkommelighet - de er for type A-sjåfører. Cruiseway legger vekt på at man skal nyte turen – de er mer for type B-sjåfører. Bringeren er som en A-sjåfør med rabies. Han er på vei mot hjemmebasen, Cosa Nostra Pizza #3569, og kjører i venstre fil oppover CSV-5 i hundre og tjue kilometer i timen. Bilen er som en usynlig, svart kule, bare en mørk skygge som reflekterer veggen og de lysende reklameskiltene – Logløden kalles den. En rad med oransje lys gløder over fronten hvor grillen hadde sittet, hvis

endetta leseprøver.indd 38

38

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

dette var en bil som trengte luftkjøling. De oransje lysene ser ut som brennende bensin. De skjærer gjennom bakvinduene til folk, reflekteres i speilene og legger seg som ildskjær i øynene deres. De strekker seg inn i underbevisstheten og skaper skrekkvisjoner om å bli rent i senk og fortært av flammene til en brennende tankbil. Dette får dem til å flytte seg og slippe frem den svarte stridsvognen, full av brennhet pepperoni. Logløden er en slags masse av elektrisk lys, som markerer kjørebanene til CSV-5. Hvert eneste element er designet av tegnere, som tjener mer på å lage én eneste logo enn Bringeren tjener i løpet av et helt liv. På tross av at alle forsøker å lage noe som skiller seg ut, ser alt likedan ut for ham, i hvert fall når han passerer det i hundre og tjue kilometer i timen. Men det er fortsatt lett å se Cosa Nostra Pizza #3569 på grunn av skiltet. Det er digert, selv etter de gjeldende standardene. Faktisk ser hele den lave pizzasjappa bare ut som en base for de enorme sponsøylene som holder skiltet opp i varemerkehimmelen. Det er dette som er ekte markedsføring, baby! Skiltet er en klassiker, et samleobjekt, ikke bare en del av en eller annen vag kampanje for Mafiaen. Det er en erklæring, et monument bygget for å vare. Det er enkelt og verdig. Det viser Onkel Enzo i en av de stilige italienske dressene hans. Dresstripene glitrer og flekser som sener. De firkantede lommene er nesten selvlysende. Håret ligger bakover og holdes på plass av noe som aldri går ut. Det er perfekt. Hvert eneste hårstrå er nøye klippet av Onkel Enzos fetter - Frisøren Art. Han er eier av verdens nest største lavpris frisørkjede. Onkel Enzo står der med et vennlig og onkelaktig blikk, og et forsiktig smil. Han likner ikke på en modell, men står der akkurat som enhver onkel ville ha stått. På skiltet står det:

endetta leseprøver.indd 39

Mafiaen Du har en venn i Familien! Betalt av Stiftelsen for Våre Interesser. 39

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

Skiltet er Bringerens ledestjerne. Han vet at når han kommer til stedet på CSV-5 hvor nedre del av skiltet blir borte bak de pseudogotiske buegangene av farget glass til Pastor Waynes Perleport-franchise, så er det på tide å komme seg over i høyre fil. Den filen hvor alle idiotene og bimbokassene durer av gårde uten mål og mening, mens de glaner på alle firmaskiltene som om de lurer på om de representerer et løfte eller en trussel. Han skjærer inn foran en bimbokasse – en minivan med plass til en hel familie – fyker forbi nabosjappa, Buy’n’Fly, og kjører inn foran Cosa Nostra Pizza #3569. De store, fete kontaktflatene i dekkene klager, de hyler mot asfalten, men holder veigrepet på det patenterte Fairlane AS-veidekket og får ham inn i sjakten. Det er ingen andre Bringere i sjakten akkurat nå. Det er bra, det betyr rask veksling for ham, rask fremdrift og levering av pizzaene. Idet han bremser ned og stopper, er den elektromagnetiske luken på siden av bilen hans allerede åpen og blottlegger de tomme pizzahyllene. Dørene klikker og folder seg sammen som vingene på en bille. Hyllene venter. Venter på varm pizza. Og venter. Bringeren tuter med hornet. Dette er ikke standard prosedyre. Vinduet glir opp. Det skal aldri skje. Du kan se gjennom den store ringpermen fra Cosa Nostra Pizza-universitetet, du kan kryssjekke prosedyrene for vindu, sjakt, sentral, og så videre. Over alt vil du finne det samme svaret når det gjelder det vinduet. Det skal aldri åpnes. Hvis ikke det er noe galt. Vinduet glir opp og – hold deg fast – det kommer røyk ut! Bringeren hører ekkoet av en ringelyd i utkanten av sitt eget dundrende lydanlegg og skjønner at det er røykvarsleren inne i sjappa som går. Han demper stereoen. Øredøvende stillhet. Fra vinduet hører han hylet fra røykvarsleren. Det kjennes ut som om trommehinnene hans krymper. Bilen går på tomgang, venter. Luken har vært oppe for lenge. Forurensningspartikler fra luften utenfor trenger inn i de digitale portene innerst i pizzahyllene. Nå må han ren-

endetta leseprøver.indd 40

40

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

gjøre dem en ekstra gang. Ingenting går som det skal i forhold til instruksjonspermen med standard prosedyrer fra Pizza-universitetet. Innenfor løper en fotballformet mann fra Abkhazia frem og tilbake med den samme permen i armene. Den er åpen. Han balanserer den med en hånd og har lagt på en vekt for at den ikke skal klappe igjen. Han løper som om han er med i et eggeløp, og roper ut ordrer på en eller annen Abkhaziansk dialekt. Alle som driver Cosa Nostra-sjapper i denne delen av The Valley er immigranter fra Abkhazia. Det ser ikke ut som noen stor brann. Bringeren så en skikkelig brann en gang i Merryvale, og da kunne man ikke se noe i all røyken. Det eneste man så, var røyk som flommet ut av ingenting, og et og annet gult blaff nede i dypet, som blinkende solrenner i skyene. Dette er ikke en slik brann. Dette er en sånn brann som bare slipper ut nok røyk til å starte røykvarsleren. En sånn brann som stjeler tiden hans. Bringeren tuter, og sjefen, han som er fra Abkhazia, kommer bort til vinduet. Han skal egentlig bruke intercomen til å snakke med sjåførene. Han kunne stått der inne og sagt det han skulle – det hadde blitt sendt rett inn i bilen hans via intercomen. Men nei da, denne fyren kommer bort for å snakke, som om Bringeren er en slags helvetes møkkakjører. Han er rød i trynet og ruller med øynene mens han prøver å formulere noen engelske ord. «En brann. En liten en,» sier han. Bringeren sier ingenting. Han sier ingenting fordi han vet at alt blir filmet og lagret. Opptaket blir sendt rett til Cosa Nostra Pizza-universitetet, hvor det vil bli grundig analysert. Det vil bli vist til studenter, kanskje akkurat de samme studentene som kommer til å få denne mannens jobb, nå som han får sparken. Dette er et skoleeksempel på hvordan man skal drite seg ut. «Nyansatt. Satte middagen sin i mikroen, uten å ta av folien. Bang!» sier sjefen. Abkhazia var en del av Sovjet-faens-unionen. Det at en immi-

endetta leseprøver.indd 41

41

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

grant derfra får prøve seg på en mikrobølgeovn, er omtrent som å la en sjøpølse forsøke seg på hjernekirurgi. Hvor fant de egentlig disse typene? Fantes det ingen amerikanere som kunne lage pizza? «Bare gi meg en pizza,» sier Bringeren. Ordet «pizza» får sjefen tilbake til virkeligheten. Han smeller igjen vinduet og stenger den gjennomtrengende lyden av røykvarsleren inne. En nipponsk robotarm dytter en pizza inn i øverste hylle. Luken slår igjen for å beskytte den. Idet Bringeren kjører ut av sjakten, sjekker han adressen som farer over frontruten. Han akselerer mens han forsøker å finne ut om han skal til venstre eller høyre. Så skjer det. Stereoen slår seg av på kommando fra hovedcomputeren. Lyset i cockpiten blir rødt. Rødt. En gjentagende summelyd begynner å ljome gjennom bilen. Tallene fra LED-panelet lyser på frontruten: 20.00. De har nettopp gitt Bringeren en pizza som er tjue minutter gammel. Han sjekker adressen. Det er 20 kilometer unna.

endetta leseprøver.indd 42

42

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

2

Bringeren slipper ut et ufrivillig brøl og trykker gassen ned i gulvet. Instinktene hans sier at han bør dra tilbake og drepe pizzafyren - ta sverdene ut av bagasjerommet, stupe som en ninja inn gjennom vindusluken, jage ham gjennom kaoset i den mikrokokte sjappa og konfrontere ham i en tykkbunnet apokalypse. Men instinktene hans sier det samme når noen hiver seg inn foran ham på motorveien, og han har aldri gjort det. Ennå. Han kan klare dette. Det er mulig. Han skrur opp de oransje lysene foran til maks styrke og setter frontlysene på automatisk blinking. Han skrur av den summende alarmen, setter stereoen over på drosjeskanneren og sjekker alle kanalene drosjesjåførene bruker. Han skjønner ikke et ord. Man kan kjøpe noen språkkurs og lære seg drosjelingo mens man kjører. Det er helt nødvendig hvis du skal jobbe i den bransjen. Det blir hevdet at drosjelingo er basert på engelsk, men han gjenkjenner ikke så mye som ett av hundre ord engang. Likevel kan man få en viss idé når det gjelder trafikken. Hvis det er trøbbel på veiene, babler sjåførene i vei på drosjelingo og gir ham en form for advarsel, kanskje tidsnok til å velge en annen rute så han ikke blir… han griper tak i rattet …sittende fast i trafikken… øynene hans blir store, og han anstrenger seg for å tvinge tankene tilbake langt inn i hjernen …eller sittende fast bak en bobil… blæra hans er veldig full …og levere pizzaen… å herregud, å herregud for sent 22.06 lyser fra frontruta: alt han ser, og alt han klarer å tenke på er 30.01. Drosjekanalene summer av noe. Drosjelingo er en melodiøs babling med noen få skarpe utenlandske lyder, som smør krydret

endetta leseprøver.indd 43

43

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

med glasskår. Han hører stadig ordet «takst». De snakker alltid om de helvetes takstene sine. Som om det spiller noen rolle. Hva skjer om de leverer …for sent… De får ikke noe driks. Spiller det egentlig noen rolle? Som vanlig går det tregt gjennom krysset mellom CSV-5 og Oahu Road. Den eneste måten å unngå det krysset på er å skjære gjennom Stallene ved Windsor Heights. Alle stallene ved WH er like. Når man bygger en ny skjermet byenklave, gjør SvWH Utvikling det på samme måte. De sprenger vekk fjell og omdirigerer elver som kan komme i konflikt med veistrukturen, som blir ergonomisk designet for optimal og sikker kjøring. Bringeren kan kjøre gjennom en hvilken som helst stall ved Windsor Heights, fra Fairbanks til Yaroslav til Shenzhen økonomiske spesialsone, og fortsatt finne veien, som om det var hans egen bakgård. Når du har levert pizza til hvert eneste hus i en SvWH noen ganger, lærer du de små hemmelighetene. Bringeren har gjort det. Han vet at i en standard SvWH er det bare én eneste meter – en meter – som hindrer deg fra å kjøre fra den ene byenklaven til den andre. Hvis du ikke vil kjøre på gress, tar det deg ti minutter ekstra å manøvrere deg gjennom en SvWH. Men hvis du har baller nok til å legge hjulspor over en plen, kan du kjøre tvers igjennom hele greia. Bringeren vet til og med hvilken hage det er snakk om. Han har levert pizzaer i det huset før. Han har sett på hagen, studert den, memorert plasseringen av hageskuret og piknikbordet så han kan finne dem i mørket. Han vet at i situasjoner som denne, hvis han har en pizza i bilen som er treogtjue minutter gammel og skal leveres langt unna, hvis det er trafikkork på CSV-5 og Oahu, da kan han gjøre det han har tenkt å gjøre nå. Han kan kjøre inn i Stallene ved Windsor Heights (den elektroniske pizzabud-chippen hans vil få bommen til å heve seg automatisk), rase nedover Heritage Boulevard, vrenge rundt mot Strawbridge Place og ignorere skiltene om blindvei og fartsgrenser samt alle advarslene

endetta leseprøver.indd 44

44

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

om barn som leker overalt. Han kan hamre over fartsdumpene med de kraftige radialdekkene, akselerere opp innkjørselen til Strawbridge Circle nummer 15 og vrenge hardt til venstre rundt hageskuret. Så kan han dundre inn i bakgården til Mayapple Place nummer 84, unngå piknikbordet (vrient) og komme seg ut gjennom innkjørselen deres og ut på Mayapple. Derfra kommer han rett ut i Bellewood Valley Road og ut gjennom utkjøringen fra byenklaven. Sikkerhetspolitiet i SvWH vil nok vente på ham, men de skråstilte spikermattene de bruker, peker kun én vei, og det er utover. De gjør en god jobb når det gjelder å holde folk ute, de er derimot ikke laget for å hindre noen i å kjøre ut. Bilen er så helvetes rask at om en purk tok en bit av en smultring idet han svingte opp Heritage Boulevard, ville han ikke rekke å svelge den engang før Bringeren vrengte ut på Oahu. Dunk. Flere røde lys dukker opp på frontvinduet. Noe har brutt gjennom sikkerhetssonen rundt kjøretøyet. Det kan ikke være sant. Noen skygger ham. Ute på venstre flanke. En person på skateboard ruller nedover veien rett bak ham idet han forbereder avkjøringen mot Heritage Boulevard. Bringeren har vært så distrahert at han har latt seg selv bli harpunert. Av en stor elektromagnetisk skål i enden av en fiberkabel. Den har nettopp festet seg bak på bilen hans, og der sitter den. Fire meter bak ham henger eieren av den fordømte tingen og surfer. En gratispassasjer på skateboard, som en vannskikjører etter en båt. I speilet ser han glimt av noe oransje og blått. Dette er ikke bare en guttunge som morer seg, det er noen som er på jobb. Den oransje og blå kjeledressen, som er krøllete av pansergelé, er uniformen til en kurér. En kurér fra RadiKS, Radikale Kurérsystemer. Som et sykkelbud, men hundre ganger mer irriterende fordi de ikke tråkker seg frem for egen maskin, de bare henger seg på som ekstra dødvekt. Selvfølgelig. Bringeren hadde det travelt, blinket med lysene

endetta leseprøver.indd 45

45

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

og fikk dekkene til å hyle. Den raskeste på veien. Selvsagt valgte kuréren ham. Det er ingen grunn til panikk. Hvis han tar snarveien gjennom SvWH har han nok av tid. Han passerer en tregere bil i midtfeltet og hiver seg inn foran ham. Kuréren vil måtte slippe taket med harpunen eller bli slengt inn i det andre kjøretøyet. Sånn. Kuréren er ikke fire meter bak ham lenger – han er rett ved og kikker inn gjennom bakruta. Han forutså manøveren, trakk inn kabelen som sitter på et håndtak med en automatisk vinsj, og er nå på høyde med pizzabilen. De fremste hjulene på brettet er faktisk under støtfangeren hans. En oransje og blå hanske strekkes fremover. Den holder et gjennomsiktig plaststykke. Han slår det mot sidevinduet på førersiden. Bringeren har nettopp blitt plastret. Lappen er tretti centimeter lang og fylt med store, oransje bokstaver skrevet speilvendt, så de kan leses fra innsiden. SETT DEN FØR Han går nesten glipp av avkjøringen mot Stallene ved Windsor Heights. Han tramper inn bremsen, lar en bil passere og vrenger over avkjøringsfilen mot byenklaven. Grensekontrollen er godt opplyst. Grensepolitiet står klart til å ransake alle som kommer - sjekke alle kroppens hulrom også, dersom det dukker opp feil type mennesker. Heldigvis spretter bommen på magisk vis opp idet sikkerhetssystemet oppdager at det er en Cosa Nostra Pizza-bil, som bare skal gjøre en levering. Mens han kjører gjennom bomstasjonen, vinker kuréren til grensepolitiet. En fordømt kvise på rumpa. Den drittsekken. Som om han pleier å kjøre gjennom her. Det gjør han antagelig også. Henter viktig dritt for viktige folk som bor i SvWH og leverer det til FOKNE-er, Franchiseorganiserte Kvasinasjonale Enheter. Det er jo dét kurérer gjør. Men uansett var vinkingen unødvendig. Det går for tregt, han har mistet trykket og timingen. Hvor er kuréren? Aha, han har sluppet ut litt line, så han henger litt lenger

endetta leseprøver.indd 46

46

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

bak igjen. Bringeren vet at idioten snart skal få seg en stor overraskelse. Kan han holde seg på det helvetes brettet når han blir slept over flatklemte plastleker i hundre kilometer i timen? Det skulle han snart finne ut. Kuréren lener seg tilbake som en vannskikjører – Bringeren klarer ikke å la være å følge med i bakspeilet. Deretter skyver han ifra og svinger seg opp på siden av bilen, så de kjører ved siden av hverandre oppover Heritage Boulevard. Det tar ikke lang tid før han plastrer ham med et nytt klistremerke. På frontruta denne gangen. Det står STILIG KJØRING, DUST Bringeren har hørt om disse klistrelappene. Det tar timevis å få dem av. Må ta med bilen på verksted og betale trillioner av dollar. Nå har han bare to ting i hodet: Å riste av seg den gaterotta, og å levere den fordømte pizzaen innen 24.23 Fem minutter og trettisju sekunder. Bare det. Han må konsentrere seg mer om veien, han hiver seg inn mot veikanten, uten advarsel. Han håper å kutte kabelen til kuréren på skiltet i krysset. Det funker ikke. De gode holder øye med dekkene dine, de ser når du skal svinge, og du kan ikke lure dem. Nedover Strawbridge Place! Den virker lang, lengre enn han husker den. Sånn er det når man har det travelt. Han ser glimt av biler lenger fremme, biler som er parkert på siden av veien. De må være parkert i sirkelen. Og der er huset. Et lyseblått hus med vinylplatevegger, to etasjer og en garasje ved siden av. Han fokuserer bare på innkjørselen, tvinger kuréren ut av tankene og forsøker å ikke tenke på hva Onkel Enzo driver med akkurat nå. Kanskje han bader eller er på do? Kanskje han har sex med en skuespiller eller lærer bort sicilianske sanger til en av de tjueseks barnebarna sine? Helningen på innkjørselen slår de fremre støtdemperne nesten halvveis opp i motorrommet, men hva har man ellers støtdem-

endetta leseprøver.indd 47

47

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

pere til? Han klarer å unngå å krasje med bilen som allerede står der – de må ha gjester i kveld, han kan ikke huske at de kjører Lexus. Så braser han gjennom hekken, ut i hagen og ser etter skuret han absolutt ikke må treffe. …det er ikke der, de har revet det… neste problem, piknikbordet i neste hage …vent litt, det står et gjerde der, når satte de opp et gjerde? Det er ikke tid til å bremse. Han må akselerere og kjøre gjennom gjerdet uten å miste motorkraften. Det er bare et meterhøyt plankegjerde. Det klapper sammen og er ikke noen stor hindring, han mister kanskje ti prosent av farten. Men merkelig nok så det ut som et gammelt gjerde. Kanskje han svingte feil et sted, tenker han. I det samme svever han ut i et tomt basseng i den neste hagen. Hadde det vært fullt av vann, hadde det kanskje ikke hadde vært så ille. Da hadde kanskje bilen vært reddet, og han ville ikke skyldt Cosa Nostra en ny bil. Men nei, han gjør et nedadgående svev av typen Stuka og treffer den borteste bassengveggen. Det høres mer ut som en eksplosjon enn et krasj. Airbagen løser seg ut og klapper sammen noen sekunder senere. Det er som om et forheng dras til side og åpenbarer et nytt liv for ham. Han sitter fast i en død bil i et tomt basseng i en stall ved WH. Sirenene til politibilene nærmer seg allerede, og han har en pizza bak hodet som minner mest om knivbladet på en giljotin. 25.17 lyser det på smartboksen som omgir den. «Hvor skal den?» sier en stemme. En kvinne. Han ser opp gjennom vindusrammen, som nå inneholder et finmasket nett av krystallisert sikkerhetsglass. Det er kuréren som snakker til ham. Kuréren er ikke en mann, det er en ung kvinne. En pokkers tenåringsjente. Hun ser hel ut, uskadd. Hun har skatet rett ned i bassenget og seiler nå frem og tilbake, oppover den ene siden, nesten helt til toppen, for så å slippe seg tilbake og over til den andre siden. Hun holder harpunen i høyre hånd,

endetta leseprøver.indd 48

48

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

med den elektromagnetiske skiva inn mot håndtaket, så den ser ut som en underlig intergalaktisk dødsstråle. Brystet hennes glitrer som uniformsjakken til en general, med hundrevis av små bånd og medaljer, bortsett fra at hver eneste bit ikke er en sløyfe, men en strekkode. En strekkode som får henne inn i en bedrift, ut på en vei eller inn til en eller annen FOKNE. «Hei!» roper hun. «Hvor skal pizzaen?» Han kommer til å dø, og hun tuller? «White Columns. Oglethorpe Circle nummer 5,» sier han. «Det fikser jeg. Åpne luka.» Hjertet slår dobbelt så fort. Han får tårer i øynene. Det er mulig han kan overleve. Han trykker inn en knapp, og luken åpner seg. Idet hun passerer bilen nede i bassenget igjen, napper hun med seg pizzaen fra hylla. Bringeren ynker seg når han ser for seg det hvitløkskrydrede fyllet bli slengt mot boksen. Nå legger hun boksen sidelengs under armen. Han orker ikke å se på. Men hun kommer til å rekke det. Onkel Enzo trenger ikke bry seg med stygge og sammentrykte pizzaer, bare pizzaer som leveres for sent. «Hei,» sier han. «Ta dette.» Bringeren strekker den svarte, uniformskledde armen ut gjennom det knuste vinduet. En hvit lapp gløder lett i det dempede hagelyset. Et visittkort. Kuréren snapper det fra ham idet hun passerer ham igjen, og leser det. Det står HIRO PROTAGONIST Den siste av de selvstendige hackerne Beste sverdkjemper i verden Frilanser, Control Intelligence Corporation Spesialist på software-relatert etterretning (musikk, film og mikrokode) På baksiden er det skriblet ned hvordan han kan kontaktes ved hjelp av et telefonnummer. En universell videotelefontjeneste. En

endetta leseprøver.indd 49

49

12.11.12 10:10


NEAL STEPHENSON

postboks. Adressen på et halvt dusin kommunikasjonsnettverk. Og en adresse i Metaverset. «Tåpelig navn,» sier hun og stapper kortet inn i en av de mange lommene på kjeledressen. «Men du kommer ikke til å glemme det,» sier Hiro. «Hvis du er hacker…» «Hvorfor leverer jeg da pizzaer?» «Nettopp.» «Fordi jeg er frilanser. Hør her, hva du nå heter, jeg skylder deg en tjeneste.» «Jeg heter Y.T.,» sier hun og sparker fra med ett ben mot bassengbunnen for å få opp farten. Hun fyker ut av bassenget som om hun blir slynget av gårde fra en katapult, og borte er hun. De smarte hjulene på skateboardet har en mengde eiker som kan bli kortere eller lengre, alt ettersom hvilket underlag hun kjører på. Nå tar hun seg over gresset, som smør over varm teflon. Hiro, som nå ikke lenger er Bringeren, kommer seg ut av bilen, drar frem sverdene fra bagasjerommet og spenner dem fast på kroppen for å være klar til en halsbrekkende tur gjennom SvWH-territoriet i nattemørket. Grensen til Oakwood Estates er bare noen minutter unna, han har kartet i hodet (stort sett), og han vet godt hvordan politiet i en byenklave jobber. En gang var han selv ansatt der. Han har en forholdsvis god sjanse til å klare seg, men det blir ikke helt enkelt. Over ham, i huset svømmebassenget tilhører, slår de på lysene. Små barn står i pysjamaser med bilder av dinosaurer og tegnefilmaktige ninjakrigere og kikker på ham. Pysjamasene er enten brannsikre eller ikke-kreftfremkallende, men de kan ikke være begge deler på en gang. Faren kommer ut gjennom bakdøren og drar på seg en jakke. Det ser ut som en hyggelig familie, en trygg familie i et lyst og fint hus. En slik familie han tilhørte inntil for få minutter siden.

endetta leseprøver.indd 50

50

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

DAN SIMMONS Dan Simmons er en science fiction, horror og fantasy-forfatter som er mest kjent for sine to prisbelønte serier, Hyperion og Illium. Bøkene hans er gitt ut på over 30 forskjellige språk, og han regnes som en av vår tids aller beste sci-fi-forfattere. Bøkene hans tar for seg livets store temaer, men pakket inn i utrolige, underholdende handling. Om Hyperion: Med en overhengende Armageddon og en galakse i krig, legger syv pilegrimer i vei på en siste reise til Hyperion på jakt etter svarene til de uløste gåtene i sine liv. Hver av dem bærer på et desperat håp – og en fryktelig hemmelighet. Og en av dem kan holde menneskenes skjebne i sine hender. Med én del Chaucers Canterbury Tales og to deler Keats og Yeats tar Simmons oss med på en fantastisk reise i filosofi, religion og stor fortellerkunst. En oppsiktsvekkende god roman som setter spor hos enhver leser, og som ofte må leses både to og tre ganger til etter siste side. ISBN: 9788293059646 Pris: 129,-

endetta leseprøver.indd 51

51

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

HYPERION Prolog

Hegemonikonsulen satt på balkongen til ibenholtromskipet sitt og spilte Rakhmaninovs preludium i ciss-moll på et svært gammelt, men velholdt Steinway-flygel. Store, grønne, øgleaktige dyr strømmet rundt og brølte i sumpen under ham. Det brygget opp til tordenvær i nord. Skyer så svarte som mørke blåmerker laget silhuetter mot en skog av digre, nakenfrøede planter. Stratokumulusskyer tårnet seg opp, ni kilometer høye på den opprørte himmelen. Lyn kruste over horisonten. Nærmere skipet famlet av og til vage, reptilaktige skikkelser seg inn i det forbudte området, skrek og forsvant så i en indigofarget tåke. Konsulen konsentrerte seg mens han spilte en vanskelig del av preludiet, og lot seg ikke merke av stormen og natten som senket seg. Mottakeren til bredlinjen ringte. Konsulen sluttet å spille, fingrene hans ble hengende over tangentene, og han lyttet. Tordenen rumlet gjennom den tunge lufta. Fra nakenfrøskogen hørtes sørgmodig uling fra en flokk åtseletere. Et sted i mørket under ham ga et dyr med en svært liten hjerne fra seg et svarrop, og så ble det stille. De soniske undertonene det forbudte feltet laget, kunne høres i den plutselige stillheten. Bredlinjen ringte igjen. «Svarte,» sa konsulen og gikk for å ta den. Mens datamaskinen brukte et par sekunder på å konvertere og dekode utbruddet av takyoner som sakte forvitret, helte konsulen opp et glass whisky til seg selv. Han satte seg til rette blant putene i projeksjonsgropa akkurat idet disken blinket grønt. «Start avspillingen,» sa han. «Du har blitt valgt ut til å dra tilbake Hyperion,» sa en hes kvinnestemme. Bildene var ikke ferdige ennå: lufta var fortsatt tom, bortsett fra en puls av overføringskoder. De gjorde at konsulen visste at denne bredlinjestrålen kom fra Hegemoniets administrative verden i Tau Ceti-senteret. Konsulen trengte ikke overføringskoordinatene for å skjønne det. Den aldrende, men

endetta leseprøver.indd 52

52

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

fortsatt vakre stemmen til Meina Gladstone var ikke til å ta feil av. «Du har blitt valgt ut til å dra tilbake til Hyperion på Varslerpilegrimsferden,» fortsatte stemmen. Ikke faen, tenkte konsulen og reiste seg fra gropa. «Du og seks andre har blitt valgt ut av Varslerkirken, og det er bekreftet av Alltinget,» sa Meina Gladstone. «Det er viktig for Hegemoniet at du takker ja.» Konsulen sto urørlig i gropa, med ryggen til de flimrende overføringskodene. Uten å snu seg hevet han glasset og drakk resten av whiskyen. «Det er en veldig forvirrende situasjon,» sa Meina Gladstone. Han kunne høre på stemmen hennes at hun var sliten. «Konsulatet og Hjemmevernskonsilet bredlinjet oss for tre standarduker siden og fortalte nyheten om at Tidsgravene ser ut til å være i ferd med å åpne seg. Det anti-entropiske feltet rundt dem utvider seg raskt, og Varsleren har begynt å vandre så langt sør som til Bisselfjellkjeden.» Konsulen snudde seg og slapp seg ned på putene. Hologramet av Meina Gladstones eldgamle ansikt hadde tatt form. Øynene hennes så akkurat like trette ut som stemmen hennes hørtes ut. «En STYRKE:rom-patrulje ble umiddelbart sendt ut fra Parvati for å evakuere de hegemoniske innbyggerne på Hyperion før Tidsgravene åpner seg. Tidsstraffen deres vil være litt mer enn tre Hyperion-år.» Meina Gladstone tok en pause. Konsulen kunne ikke huske å ha sett generaldirektøren for senatet se så bister ut. «Vi vet ikke om evakueringsflåten kommer til å nå frem i tide,» sa hun, «men situasjonen er enda mer komplisert enn som så. Minst fire tusen ... enheter ... med Fordrivere er oppdaget på vei mot Hyperion-systemet. Evakueringsstyrkene våre burde nå frem like før Fordriverne.» Konsulen forsto hvorfor Gladstone nølte. En vandrende sverm av Fordrivere kunne bestå av skip som i størrelse var alt fra bukkespeidere med plass til en person, til boksebyer og kometfort der det var plass til titusentalls interstellare barbarer.

endetta leseprøver.indd 53

53

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«STYRKENs sjefer mener at dette er Fordrivernes store angrep,» sa Meina Gladstone. Skipets datamaskin hadde satt hologrammet slik at det virket som de triste brune øynene hennes stirret direkte på konsulen. «Om de bare prøver å ta kontroll over Hyperion på grunn av Tidsgravene, eller om dette er et angrep på hele Verdensveven, gjenstår å se. Inntil videre er en hel STYRKE:rom krigsflåte med en bataljon som kan lage langkastere, spunnet i gang fra Camn- systemet for å bli med evakueringsstyrken, men denne flåten kan kalles tilbake. Det spørs hvordan omstendighetene blir.» Konsulen nikket og førte glasset med whisky tankefullt til leppene. Han rynket på brynene da han så det tomme glasset, og slapp det ned på det tykke teppet i hologramgropa. Selv om han ikke hadde noe militær trening, forsto han de vanskelige taktiske avgjørelsene Gladstone og sjefene for STYRKEN sto overfor. Med mindre en militær langkaster ble laget raskt i Hyperion-systemet, og den ville koste svimlende mye, ville det ikke være mulig å stå imot Fordriver-invasjonen. Hemmelighetene som var skjult i Tidsgravene, ville forsvinne til Hegemoniets fiender. Hvis flåten konstruerte en langkaster i tide, og Hegemoniet brukte alle ressursene i STYRKEN til å forsvare den ene kolonialverdenen, Hyperion, som lå langt borte, var det fryktelig stor fare for at Verdensveven ville bli rammet av et angrep fra Fordriverne et annet sted på perimeteret. Det verste tenkelige utfallet ville være at barbarene tok over langkasteren og kom seg gjennom selve veven. Konsulen forsøkte å se for seg bevæpnede Fordrivertropper som kom gjennom langkasterportaler inn i de ubeskyttede hjembyene til hundrevis av verdener. Konsulen gikk gjennom hologrammet av Meina Gladstone, hentet glasset sitt og helte opp et glass til med whisky. «Du har blitt valgt ut til å være med på Varslernes pilegrimsferd,» sa bildet av den gamle generaldirektøren, som pressen likte å sammenligne med Lincoln eller Churchill eller Alvarez-Temp eller en eller annen pre-Hegira legende som var populær for tiden.

endetta leseprøver.indd 54

54

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Tempelridderne sender treskipet sitt, Yggdrasil,» sa Gladstone. «Og kommandøren for evakueringsstyrken har fått beskjed om å la det passere. Med tre ukers tidsgjeld kan du møte Yggdrasil før det kvanter fra Parvati-systemet. De seks andre pilegrimene som er valgt ut av Varslerkirken, vil være om bord på treskipet. I følge etterretningen vår er minst en av de syv pilegrimene en hemmelig agent for Fordriverne. Vi har ingen mulighet ... på dette tidspunktet ... til å vite hvem av dem det er.» Konsulen klarte ikke å la være å smile. I tillegg til alle de andre risikoene Gladstone tok, måtte den gamle kvinnen vurdere muligheten for at han var spionen, og at hun bredlinjet avgjørende informasjon til en som kanskje var agent for Fordriverne. Eller hadde hun egentlig gitt ham noe avgjørende informasjon? Flåtens bevegelser var mulige å spore med en gang skipene brukte Hawking-kraften sin. Hvis konsulen var spion, kunne generaldirektørens avsløring gjøre at han ble skremt vekk. Smilet til konsulen falmet, og han drakk whiskyen sin. «Sol Weintraub og Fedmahn Kassad er blant de syv pilegrimene som er valgt,» sa Gladstone. Rynken i pannen til konsulen ble dypere. Han stirret på skyen av tall som blinket som støvkorn rundt bildet av den gamle kvinnen. Det var femten sekunder igjen av bredlinjeoverføringen. «Vi trenger din hjelp,» sa Meina Gladstone. «Det er helt avgjørende at hemmelighetene til Tidsgravene og Varsleren blir avslørt. Denne pilegrimsferden kan være vår siste sjanse. Hvis Fordriverne erobrer Hyperion, må agenten deres fjernes og Tidsgravene forsegles for enhver pris. Skjebnen til Hegemoniet står og faller på det.» Overføringen sluttet bortsett fra pulsen av møtekoordinatene. «Besvare?» spurte skipets datamaskin. Til tross for den kolossale energien som var involvert, kunne romskipet plassere en kort, kodet stråle inn i det ustanselige babbelet av bredlinjeeksplosjoner som knyttet menneskene i galaksen sammen. «Nei,» sa konsulen og gikk ut for å lene seg mot balkongge-

endetta leseprøver.indd 55

55

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

lenderet. Natten hadde senket seg, og skydekket var lavt. Ingen stjerner var synlige. Mørket ville ha vært helt svart, hadde det ikke vært for de ujevne glimtene av lyn mot nord og en myk fosforescens, som steg fra sumpene. Konsulen ble plutselig veldig klar over at han var, i det sekundet, det eneste sansende vesenet i en ubevæpnet verden. Han lyttet til den antediluvianske natten mens det steg lyder fra sumpene, og han tenkte på morgenen, på å dra av sted i Vikken EMV’n med en gang sola steg. Han tenkte på hvordan det var å tilbringe dagen i sola, hvordan det var å jakte på storvilt i bregneskogene i syd og så vende tilbake til skipet om kvelden for å spise en god biff og drikke en kald øl. Konsulen tenkte på den sterke gleden jakten gav og den like sterke freden og roen ved å være alene. Det hadde han fortjent etter smerten og marerittet han allerede hadde lidd seg gjennom på Hyperion. Hyperion. Konsulen gikk inn, trakk inn balkongen og forseglet skipet akkurat da de første tunge regndråpene begynte å falle. Han gikk opp vindeltrappen til sovekabinen sin øverst i skipet. Det runde rommet var mørkt, bortsett fra en stille eksplosjon av lys rundt omrisset av bekker av regn som flommet over takvinduet. Konsulen kledde av seg, la seg ned på den harde madrassen og skrudde på lydsystemet og mikrofonene som fanget lyd utendørs fra. Han lyttet mens sinnet i stormen blandet seg sammen med villskapen i Wagners «Valkyrjeritt». Vind i orkan styrke dyttet til skipet. Lyden av tordenbrak fylte rommet mens takvinduet lyste opp i hvitt og laget et etterbilde som brant i retinaene til konsulen. Det eneste Wagner kan brukes til, er tordenvær, tenkte han. Han lukket øynene, men han kunne se lynene gjennom øyelokkene. Han husket glitringen i iskrystallene som blåste gjennom de sammenraste ruinene på de lave åsene ved Tidsgravene, og det kalde glimtet av stål i Varslerens umulige metalltorntre. Han husket skrik i natten og glansen av hundrevis av fasetter i rubiner og blod i blikket til Varsleren selv. Hyperion.

endetta leseprøver.indd 56

56

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Konsulen kommanderte stille datamaskinen til å skru av alle høyttalerne og løftet håndleddet for å dekke til øynene sine. I den plutselige stillheten lå han og tenkte på hvor sinnsykt det ville være å dra tilbake til Hyperion. I hans elleve år som konsul i den gjemte og enigmatiske verdenen hadde den mystiske Varslerkirken tillatt et dusin ferger med pilegrimer som ikke var fra denne verden, å få lov til å dra til det forblåste, golde området rundt Tidsgravene, nord for fjellene. Ingen hadde kommet tilbake. Det hadde vært da alt var som vanlig, da Varsleren hadde vært fange av tidens tidevann og krefter ingen forsto, og de anti-entropiske feltene stoppet et par dusin meter fra Tidsgravene. Det var da det ikke hadde vært noen Fordriverinvasjon som truet. Konsulen tenkte på Varsleren som var fri til å vandre hvor som helst på Hyperion. Og på de millionene av innfødte og tusenvis av hegemoni-innbyggerne som var hjelpeløse i møtet med et vesen som trosset alle fysiske lover og kommuniserte kun ved hjelp av død. Han skalv selv om det var varmt i kabinen. Hyperion. Natten og stormen gled forbi. En annen stormfront raste foran soloppgangen som nærmet seg. Nakenfrøtrær som var to hundre meter høye, bøyde seg og pisket foran stormen som nærmet seg. Like før det ble lyst, steg konsulens ibenholtsvarte romskip på en hale av blå plasma og kjempet seg gjennom tykke skylag mens den steg mot rommet og møtestedet.

endetta leseprøver.indd 57

57

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

1

Konsulen våknet med en merkelig hodepine. Han var tørr i munnen og hadde følelsen av å ha glemt tusenvis av drømmer som bare opphold i lavtemperaturtåke kunne gi. Han blunket, satte seg opp på den lave sofaen og dyttet vaklevorent vekk den siste sensortapen som klistret seg til huden hans. Han var i det eggeformede rommet uten vinduer sammen med to veldig korte mannskapskloner og en veldig høy, hettekledd tempelridder. En av klonene tilbød konsulen et glass appelsinjuice. Det var vanlig at man fikk det etter at man hadde tint. Han tok det imot og drakk grådig. «Treet er fem timer og to lysminutters reise fra Hyperion,» sa tempelridderen, og konsulen innså at det var Het Masteen som snakket til han, kapteinen på tempelriddertreskipet og Treets stemme. Konsulen skjønte at det var en stor ære å bli vekket av kapteinen, men han var for desorientert og forvirret av tåketilstanden til å sette pris på det. «De andre har vært våkne i noen timer,» sa Het Masteen og gestikulerte til klonene at de skulle gå sin vei. «De har samlet seg på den forreste spiseplattformen.» «Hhrghn,» sa konsulen og drakk mer. Han rensket stemmen og prøvde igjen. «Takk, Het Masteen,» fikk han frem. Han så rundt seg i det eggeformede rommet med det mørke glasset, de gjennomskinnelige vegger og støttebjelkene av kontinuerlig kurvet damtre. Konsulen forsto at han måtte være i en av de mindre miljøpodene. Han lukket øynene og prøvde å huske noe av møtet like før tempelridderskipet hoppet med kvantesteg. Konsulen husket det første glimtet han hadde fått av det kilometerlange treskipet mens han nærmet seg møtestedet. Treskipets detaljer var utydelige på grunn av de overflødige maskin- og sperrefeltene generert av ERG, som omga det som en sfærisk tåke, men den store løvmassen var tydelig. Den var strålende opplyst av tusenvis av lys som skinte mykt gjennom trærne, de tynne veggene i miljøpodene og langs de uendelig mange plattformene,

endetta leseprøver.indd 58

58

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

broene, komandodekkene, trappene og løvhyttene. Rundt den nederste delen av treskipet samlet motor- og lastesfærer seg som digre galler med blå og lilla drivstrømmer bak dem, som ti kilometer lange røtter. «De andre venter,» sa Het Masteen mykt og nikket mot de lave putene der bagasjen til konsulen lå klar til å åpnes på kommando. Tempelridderen kikket tankefullt på damtretak-bjelkene, mens konsulen kledde på seg et halvformelt aftenantrekk. Det var svarte bukser som satt løst rundt kroppen, polerte skipsstøvler, en hvit silkebluse som svulmet ut ved livet og albuene, et topasfarget kragebånd og en svart, halvlang jakke med Hegemoniets blodrøde farge på epålettene og en myk gullfarget, trekantet hatt. En del av den hellende veggen ble til et speil, og konsulen stirret på speilbildet sitt: en mer enn middelaldrende mann i halvformelt aftenantrekk med solbrun hud, men som var merkelig blek under de triste øynene. Konsulen rynket brynene, nikket og snudde seg vekk. Het Masteen gestikulerte, og konsulen fulgte den høye, kappekledde skikkelsen gjennom en utvidelse i poden ut på en gangvei som steg oppover. Den kurvet seg oppover og ut av syne rundt den gedigne barkveggen, som dannet treskipets stamme. Konsulen stoppet, gikk bort til kanten av gangveien og tok raskt et steg bakover. Det var minst seks hundre meter ned. Hva som var ned ble bestemt av den sjettedelen av standard tyngdekraft som ble generert av enhetene som var fanget inn nederst i treet. Det var ikke noe rekkverk langs veien. De fortsatte stille oppover. De tok av fra gangveien langs stammen tretti meter høyere opp og etter en halv runde rundt stammen. Der gikk de over en skrøpelig hengebro til en fem meter bred gren. De fulgte denne utover til det voldsomme løvverket fanget det kraftige lyset fra Hyperions sol. «Har skipet mitt blitt hentet frem fra lageret?» spurte konsulen. «Det er fylt opp med drivstoff og klart i sfære 11,» sa Het Mas-

endetta leseprøver.indd 59

59

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

teen. De gikk inn i skyggen av stammen og kunne se stjernene mellom de svarte flekkene i det mørke gitterverket av løv. «De andre pilegrimene har sagt seg enige i å sitte på i skipet ditt hvis STYRKEN gir deg tillatelse,» la tempelridderen til. Konsulen gnidde seg i øynene og skulle ønske at han hadde fått mer tid til å komme seg etter det kalde grepet til lavtemperaturtåke-tilstanden. «Har du vært i kontakt med STYRKEN?» «Å, ja. Vi ble utfordret med en gang vi kom ned fra kvantehoppet. Et hegemonisk krigsskip ... eskorterer oss ... i dette øyeblikk.» Het Masteen gestikulerte mot en del av himmelen over dem. Konsulen myste oppover, men i samme sekund roterte deler av de øvre hjulkransene av grener ut av treskipets skygger, og en uendelighet av løv så ut som den tok fyr i sollyset. Selv på rolige, skyggefylte steder, pakket glødefugler seg sammen som japanske lanterner over gangveiene, de ga glød til svingslyngplantene og opplyste hengebroene. Ildfluer fra Den gamle verden og strålende edderkoppspinn fra Maui-Sammenslutningen blinket og kodet seg gjennom labyrinter av løv og blandet seg med konstellasjoner som kunne lure selv en reisende med lang erfaring i stjernetyding. Het Masteen gikk opp i kurvheisen, som hang fra en skjeggete karbonkabel, og forsvant inn i de tre hundre meterne av treet over dem. Konsulen fulgte ham, og de ble fraktet sakte oppover. Han la merke til at gangveiene, podene og plattformene var påfallende tomme, bortsett fra et par tempelriddere og deres ørsmå klonemannskapkolleger. Konsulen kunne ikke huske å ha sett noen andre passasjerer i den timen da han ble fraktet i full fart mellom møtestedet og tåketilstanden, men han hadde tenkt at det var fordi det var like før treskipet skulle gjøre et kvantesprang, og gått ut fra at passasjerene lå trygge i tåketilstandssofaene sine. Nå, derimot, beveget treskipet seg langt under relativistisk hastighet, og grenene burde vært fulle av måpende passasjerer. Han nevnte det han hadde observert for tempelridderen.

endetta leseprøver.indd 60

60

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Dere seks er de eneste passasjerene våre,» sa Het Masteen. Kurven stoppet i en labyrint av bladverk, og treskipets kaptein viste vei oppover en rulletrapp av tre, som var slitt etter mange års bruk. Konsulen blunket overrasket. På et treskip var det vanligvis et sted mellom to og fem tusen passasjerer. Det var helt klart den mest ettertraktede måten å reise mellom stjernene på. Med treskipene påløp det sjelden mer enn fire eller fem måneder i tidsstraff. De gjorde korte, naturskjønne overfarter der stjernesystemene var bare et par lysår fra hverandre, og derfor kunne de formuende passasjerene deres tilbringe så lite tid som mulig i tåketilstanden. At treskipet skulle reise til Hyperion og tilbake, samle seg opp seks år med Vevtid uten noen betalende passasjerer ville bety et rystende stort økonomisk tap for tempelridderne. Så innså konsulen, om enn noe sent, at treskipet ville være ideelt for den kommende evakueringen, og at utgiftene til slutt ville bli refundert av Hegemoniet. Likevel visste konsulen at å bringe et skip som var så vakkert og sårbart som Yggdrasil, inn i en krigssone, medførte en enorm risiko for tempelridderbrorskapet. Det fantes bare fem slike skip. «Her er de andre pilegrimskollegene dine,» kunngjorde Het Masteen mens han og konsulen kom ut på en bred plattform der en liten gruppe ventet ved enden av et langt trebord. Over dem skinte en stjerne, og den roterte av og til når treskipet endret grad eller gir. Til den andre siden var det en helt tett vegg av løvverk. Den bøyde seg vekk fra dem som det grønne skinnet til en diger frukt. Konsulen kjente umiddelbart igjen dette stedet som kapteinens spiseplattform, selv før de fem andre passasjerene reiste seg for å la Het Masteen ta plass ved enden av bordet. Konsulen satte seg i den tomme stolen som ventet ham til venstre for kapteinen. Da alle hadde satt seg og var stille, kom Het Masteen med noen formelle introduksjoner. Selv om konsulen ikke kjente noen av de andre personlig, var flere av navnene kjente. Han brukte den lange treningen han hadde gått gjennom for å bli diplomat, til å sortere identiteter og inntrykk.

endetta leseprøver.indd 61

61

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Til venstre for ham satt pater Lenar Hoyt, en prest i en gammeldags kristen sekt kjent som katolisisme. I et kort øyeblikk hadde konsulen glemt hva de svarte klærne og den romerske kragen betydde, men så husket han St. Francis-sykehuset på Hebron, der han hadde fått alkoholtraumeterapi etter sitt første diplomatiske oppdrag nesten fire standardtiår tidligere. Og da Hoyts navn ble nevnt, husket han en annen prest som hadde forsvunnet på Hyperion da han var halvveis gjennom sin egen embetsperiode der. Lenar Hoyt var en ung man etter det konsulen kunne se, ikke mer enn tidlig i trettiåra. Men det virket som om noe hadde gjort mannen mye eldre for ikke så altfor lenge siden. Konsulen så på det tynne ansiktet og kinnbeina som presset seg mot den gustne huden. Øynene var store, men kuttekledde i dype hulrom. De tynne leppene var som frosset i en permanent rykning av en muskel og for nedadgående til at det kunne kalles et kynisk smil. Hårfestet var vikende, det var ødelagt av stråling, og han følte at han så på en mann som hadde vært syk i årevis. Likevel var konsulen overrasket over at bak masken av skjult smerte, fantes et fysisk ekko av gutten i mannen. Det var en svak rest av det runde ansiktet, den jevne huden og den myke munnen som hadde tilhørt en yngre, friskere og mindre kynisk Lenar Hoyt. Ved siden av presten satt en mann med et ansikt som hadde blitt kjent for innbyggerne i Hegemoniet for noen år siden. Konsulen lurte på om den kollektive hukommelsen til Verdensveven var så kort nå som den hadde vært da han bodde der. Den var nok sannsynligvis kortere. Hvis det var slik, var oberst Fedmahn Kassad, kjent som Slakteren av Sør-Bressia, sannsynligvis hverken beryktet eller berømt lenger. For konsulens generasjon og for alle dem som levde i den rolige, utvandrede utkanten av verden, var ikke Kassad en som var lett å glemme. Oberst Fedmahn Kassad var høy – nesten høy nok til å se den to meter høye Het Masteen inn i øynene – og hadde på seg STYRKENS svarte farge, uten noen symboler på rang eller medaljer.

endetta leseprøver.indd 62

62

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Den svarte uniformen var merkelig lik pater Hoyts drakt, men det var ingen virkelig likhet mellom de to mennene. I stedet for Hoyts herjede utseende var Kassad brun, tydelig i god form og tynn som håndtaket på en pisk. Man kunne se musklene som tau i skuldrene, håndleddene og halsen. Oberstens øyne var små og mørke. De var like altomsluttende som linsene i et eller annet primitivt videokamera. Ansiktet hans var veldig kantet. Det hadde skygger, flate områder og fasetter. Det var ikke magert som pater Hoyts, bare som meislet ut fra kald stein. En tynn stripe av skjegg langs kjevebeinet fremhevet skarpheten i utseendet som blod på et knivblad. Oberstens intense, trege bevegelser minnet konsulen om en jordisk jaguar han en gang hadde sett i en privat koloniseringsskips-zoo på Lusus for mange år siden. Kassads stemme var myk, men konsulen la merke til at til og med når obersten var stille, fikk han oppmerksomhet på et kommanderende vis. Det meste av det lange bordet var tomt, en gruppe hadde satt seg sammen ved en ende. Overfor Fedmahn Kassad satt en mann som ble presentert som poeten Martin Silenus. Silenus så ut som rake motsetningen til militærmannen overfor ham. Mens Kassad var høy og tynn, var Martin Silenus kort og helt tydelig ute av form. I motsetningen til Kassads ansiktsuttrykk, som så ut som det var skåret ut i stein, var poetens ansikt bevegelig og uttrykksfullt som på en primat fra Jorden. Stemmen hans var høy, profan og raspende. Det var noe, tenkte konsulen, nesten herlig demonisk ved Martin Silenus. Det var noe med de rødlette kinnene, den brede munnen, de høye, skrå øyebrynene, skarpe ørene og hendene som var i konstant bevegelse, med fingre som var så lange at han kunne vært konsertpianist. Eller kveler. Det sølvgrå håret til poeten hadde blitt kuttet i en grovhugget lugg. Martin Silenus så ut til å være sent i femtiåra, men konsulen la merke til det avslørende blå skjæret på halsen og hendene og mistenkte at mannen hadde vært gjennom mer enn et par Poul-

endetta leseprøver.indd 63

63

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

sen- behandlinger. Egentlig kunne Silenus være et eller annet sted mellom nitti og hundre og femti standardår. Hvis han var nærmere det siste, visste konsulen at oddsen var ganske høye for at han var rimelig gal. I like stor grad som Martin Silenus virket høyrøstet og animert når man første gang møtte ham, utsondret den neste gjesten ved bordet en umiddelbar og like imponerende følelse av intellektuell tilknappethet. Sol Weintraub så opp da han ble introdusert, og konsulen merket seg det korte, grå skjegget, pannen som var full av linjer og de triste, skinnende øynene til den velkjente vitenskapsmannen. Konsulen hadde hørt historier om Den vandrende jøden og den resultatløse søken hans, men han var sjokkert over å se at den gamle mannen nå holdt et spedbarn i armene. Det var datteren hans, Rachel, som ikke var mer enn et par uker gammel. Konsulen så vekk. Den sjette pilegrimen og den eneste kvinnen ved bordet, var Brawne Lamia. Da hun ble introdusert, stirret detektiven så intenst på konsulen at han kunne føle presset av blikket hennes selv etter at han så vekk. Siden hun var en tidligere innbygger på Lusus, en verden med 1.3 g, var Brawne Lamia ikke høyere enn poeten som satt to stoler til høyre for henne. Likevel kunne ikke den løse skipsdrakten i kordfløyel skjule de tunge lagene av muskler på den kompakte skikkelsen hennes. De svarte krøllene hennes nådde ned til skuldrene. Øyebrynene var to mørke linjer som var slengt på horisontalt over en bred panne. Nesen var solid og skarp og gjorde det ørneaktige ved blikket hennes enda mer intenst. Munnen til Lamia var bred og uttrykksfull, den var nesten på grensen til sanselig og bøyde seg så vidt i krokene til et lite smil. Det kunne være ondskapsfullt eller bare lekent. Det var som om de mørke øynene hennes utfordret den som så på henne til å finne ut hvilke av de to alternativene som var riktig. Det slo konsulen at Brawne Lamia kanskje ble sett på som vakker.

endetta leseprøver.indd 64

64

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Da de var ferdige med introduksjonene, rensket konsulen stemmen og snudde seg mot tempelridderen. «Du sa at det var syv pilegrimer, Het Masteen. Er barnet til herr Weintraub den syvende?» Het Masteens hette beveget seg sakte fra side til side. «Nei. Bare de som bevisst bestemmer seg for å søke Varsleren, kan bli regnet som pilegrimer.» Gruppen rundt bordet beveget litt på seg. Alle visste det samme som konsulen visste: bare en gruppe som besto av et antall pilegrimer som tilsvarte et primtall, kunne ta turen støttet av Varslerkirken nordover. «Jeg er den syvende,» sa Het Masteen, kapteinen på tempelriddernes skip Yggdrasil og Den sanne stemmen til treet. I stillheten som fulgte etter denne kunngjøringen, gestikulerte Het Masteen og en gruppe av mannskapskloner begynte å servere pilegrimene deres siste måltid før planetnedgang. «Så Fordriverne har ikke nådd systemet vårt ennå?» spurte Brawne Lamia. Stemmen hennes var hes og dyp, og det var noe ved den som rørte konsulen på et merkelig vis. «Nei,» sa Het Masteen. «Men vi kan ikke være mer enn et par standarddager foran dem. Instrumentene våre har fanget opp fusjontrefninger innenfor Oört-systemets sky.» «Blir det krig?» spurte pater Hoyt. Stemmen hans virket like sliten som uttrykket hans. Da ingen svarte, snudde presten seg til høyre som om han egentlig hadde rettet spørsmålet til konsulen. Konsulen sukket. Mannskapsklonene hadde servert vin; han skulle ønske det var whisky. «Hvem vet hva Fordriverne kommer til å gjøre?» sa han. «Det virker ikke som om de handler ut fra menneskelig logikk lenger.» Martin Silenus lo høyt og sølte ut vinen sin mens han gestikulerte. «Som om vi jævla menneskene noen gang har handlet ut fra menneskelig logikk!» Han tok en stor slurk, tørket seg rundt munnen og lo igjen. Brawne Lamia rynket brynene. «Hvis de alvorlige kampene

endetta leseprøver.indd 65

65

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

starter for tidlig,» sa hun, «så vil kanskje ikke myndighetene la oss lande.» «Vi får lov til å passere,» sa Het Masteen. Sola strakte strålene sine gjennom foldene i munkehetten hans og falt på den gulaktige huden. «Reddet fra den sikre død i krig for å møte en sikker død foran Varsleren,» mumlet pater Hoyt. «Det finnes ikke noen død i hele universet!» messet Martin Silenus med en stemme konsulen var sikker på kunne ha vekket noen dypt inne i tåketilstanden. Poeten drakk resten av vinen sin og løftet det tomme stettglasset i noe som virket som en skål til stjernene: «Ingen lukt av død – ingen skal dø, sukk og stønn Stønn, Cybele, stønn; for dine ondartete barn har endret en gud til en skjelvende lammelse. Stønn, brødre, stønn, for jeg har ei mer styrke igjen Svak som et siv – svak – kraftløs som min stemmen Å, å, smerten, kraftløshetens smerte. Stønn, stønn, for jeg tiner ennå...» Silenus sluttet plutselig, helte opp mer vin i glasset og rapte én gang ut i stillheten som hadde fulgt deklamasjonen hans. De seks andre så på hverandre. Konsulen la merke til at Sol Weintraub smilte forsiktig helt til babyen i armene hans beveget på seg og forstyrret ham. «Vel,» sa pater Hoyt nølende, som om han forsøkte å fortsette på en tidligere tankerekke. «Hvis Hegemoni-konvoien forsvinner og fordriverne tar Hyperion, så blir det kanskje ikke spilt blod under okkupasjonen, og de lar oss passe våre egne saker.» Oberst Fedmahn Kassad lo en dempet latter. «Fordriverne ønsker ikke å okkupere Hyperion,» sa han. «Hvis de tar planeten, vil de plyndre den for det de har mest lyst på, og så gjøre det de er flinkest til: De kommer til å brenne byene til det bare er for-

endetta leseprøver.indd 66

66

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

kullede rester igjen, knuse restene i småbiter og så varme de opp til de gløder. De kommer til å få polene til å smelte, havene til å koke, og deretter vil de bruke restene til å salte det som er igjen av kontinentene, slik at det aldri noensinne vil gro noe der igjen.» «Vel...» begynte pater Hoyt, men stemmen svant hen. Det var ingen som sa noe, mens klonene ryddet vekk tallerkenene etter suppen og salaten og kom med hovedretten. «Du sa at et hegemonisk krigsskip eskorterer oss,» sa konsulen til Het Masteen mens de spiste ferdig oksesteken og den kokte himmelblekkspruten. Tempelridderen nikket og pekte. Konsulen myste, men kunne ikke se noe som beveget seg mot det roterende stjernefeltet. «Her,» sa Fedmahn Kassad og lente seg over pater Hoyt for å gi konsulen en sammenleggbar militærkikkert. Konsulen nikket til takk, skrudde på strømmen med tommelen og skannet den delen av himmelen som Het Masteen hadde vist til. De gyroskopiske krystallene i kikkerten summet så vidt mens de stabiliserte optikken og søkte over området i et programmert søkemønster. Plutselig frøs bildet, ble uklart, større og stabiliserte seg. Konsulen måtte trekke pusten dypt og ufrivillig da hegemoniskipet fylte søkeren. Han så ikke en enkel bukkespeider, slik han hadde forventet. Den så vanligvis ut som et utydelig, lite frø. Han så heller ikke lyspæren til et fakkelskip, det elektroniske omrisset i bildet viste en matt, svart angrepstransportør. Bare krigsskip har lyktes å være så imponerende gjennom århundrene. Hegemoni-spinnskipet var ikke tilsvarende strømlinjeformet. Det hadde fire sett av bomarmer, trukket inn for å være klare til kamp, og en seksti meter lang kommandosonde som var skarp som et Clovis-punkt. Hawkingdriven og fusjonskuplene satt langt bak langs utskytningsskaftet, som fjær på en pil. Konsulen ga kikkerten tilbake til Kassad uten å si noe. Hvis angrepsstyrken brukte en hel angrepstransportør til å eskortere

endetta leseprøver.indd 67

67

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Yggdrasil, hva slags ildkraft sendte de da for å møte Fordriverinvasjonen? «Hvor lenge er det til vi lander?» spurte Brawne Lamia. Hun hadde brukt kommloggen sin til å få tilgang til treskipets datasfære og var tydelig misfornøyd med det hun hadde funnet ut, eller ikke funnet ut. «Det er fire timer igjen til vi går i omkrets,» mumlet Het Masteen. «Så et par minutter til med landingsskipet. Vår venn, konsulen, har tilbudt dere skyss med hans private skip ned.» «Til Keats?» sa Sol Weintraub. Det var det første vitenskapsmannen hadde sagt siden middagen var blitt servert. Konsulen nikket. «Det er fremdeles den eneste romhavnen på Hyperion som kan takle passasjerskip,» sa han. «Romhavn?» Pater Hoyt hørtes sint ut. «Jeg trodde vi skulle dra rett nordover, til Varslerens rike.» Het Masteen ristet tålmodig på hodet. «Pilegrimsferden starter alltid i hovedstaden,» sa han. «Det vil ta flere dager å nå Tidsgravene.» «Flere dager,» glefset Brawne Lamia. «Det er helt absurd.» «Kanskje det,» sa Het Masteen og nikket. «Men det er likevel slik det er.» Pater Hoyt så ut som om noe i måltidet hadde gitt ham fordøyelsesproblemer selv om han nesten ikke hadde spist noe. «Hør her,» sa han. «Kunne vi ikke ha endret på reglene bare denne ene gangen – Jeg mener, med tanke på krigen som truer og alt? Kan vi ikke bare lande nær Tidsgravene, eller noe sånt, og bli ferdige med det.» Konsulen ristet på hodet. «Romskip og fly har prøvd å ta den korteste veien til heiene i nord i nesten fire hundre år,» sa han. «Jeg vet ikke om noen som har klart det.» «Kan man få spørre,» sa Martin Silenus mens han strakte hånden i været som en skolegutt, «hva i svarte granskauen som skjer med disse skarene av skip?» Pater Hoyt så bistert på poeten. Fedmahn Kassad smilte så

endetta leseprøver.indd 68

68

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

vidt. Sol Weintraub sa, «Konsulen mente ikke å si at området er utilnærmelig. Man kan reise dit med skip eller ta en rekke ruter over land. Romskipene og flyene forsvinner heller ikke. De lander ganske enkelt nær ruinene eller Tidsgravene, og like enkelt returnerer de til det stedet datamaskinene har kommandert dem til. Det er bare pilotene og passasjerene som blir borte for alltid.» Weintraub løftet den sovende babyen opp fra fanget sitt og satte henne i en bæresæle som hang rundt halsen hans. «Slik er det ifølge de gamle, slitne legendene,» sa Brawne Lamia. «Hva viser skipenes logg?» «Ingenting,» sa konsulen. «Ikke noen voldelige episoder. Ingen som har trengt seg inn. Ikke noen avvik fra kursen. Ingen uforklarlige tidsforløp. Ingen uvanlige energiutslipp eller forbruk. Ikke noen fysiske fenomen av noe slag.» «Ingen passasjerer,» sa Het Masteen. Konsulen rykket til. Hvis Het Masteen faktisk hadde prøvd å slå av en spøk, var det det første tegnet konsulen hadde sett i løpet av sine tiår i kontakt med tempelridderne, til noe som helst spor av humor. Det konsulen kunne se av kapteinens vage, orientalske trekk under hetten, vitnet ikke om at han hadde prøvd å spøke. «Et vidunderlig melodrama,» lo Silenus. «Et ekte kristusgråtende Sargassohav av sjeler, og vi skal til pers. Hvem er det egentlig som iscenesetter dette drittplottet?» «Hold kjeft,» sa Brawne Lamia. «Du er full, gamle mann.» Konsulen sukket. Gruppen hadde vært sammen i mindre enn en vanlig time. Mannskapskloner rasket med seg oppvasken og kom med dessertbrett med sorbé, kaffe, treskipfrukter, drømmer, fylte terter og brygg laget av renessansesjokolade. Martin Silenus viftet vekk desserten og ba klonene komme med en flaske vin til. Konsulen tenkte seg om et par sekunder, og så ba han om en whisky. «Det slår meg,» sa Sol Weintraub samtidig som gruppen gjorde seg ferdig med desserten, «at spørsmålet om vi overlever eller dør kan stå og falle på det vi sier til hverandre.»

endetta leseprøver.indd 69

69

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Hva mener du?» sa Brawne Lamia. Weintraub vugget barnet som sov mot brystet hans uten å være det bevisst. «For eksempel, vet noen her hvorfor han eller hun ble valgt ut av Varslerkirken og Alltinget til å dra på denne reisen?» Ingen sa et ord. «Det var det jeg trodde,» sa Weintraub. «Og det som er enda mer fascinerende; er det noen her som er medlem av eller følger Varslerkirken? Jeg, for eksempel, er jøde. Uansett hvor forvirrende de religiøse oppfatningene mine er for tiden, så tror jeg ikke på en systematisk drapsmaskin.» Weintraub løftet de tunge øyenbrynene og kikket på de andre rundt bordet. «Jeg er Den sanne stemmen til Treet,» sa Het Masteen. «Selv om mange tempelriddere tror at Varsleren er en Avatar, som straff til dem som ikke får næring fra roten, må jeg anse dette for å være kjetteri. Den bygger ikke på kontrakten eller Muirs skrifter.» Til venstre for kapteinen trakk konsulen på skuldrene. «Jeg er ateist,» sa han og holdt glasset med whisky opp mot lyset. «Jeg har aldri vært i kontakt med Varslerkulten.» Pater Hoyt smilte uten å være moret. «Den katolske kirken ordinerte meg,» sa han. «Å tilbe Varsleren bestrider alt det Kirken beskytter.» Oberst Kassad ristet på hodet, om det var fordi han ikke ville svare, eller for å indikere at han ikke var medlem av Varslerkirken, var ikke tydelig. Martin Silenus gjorde en stor gest. «Jeg ble døpt lutheraner,» sa han. «En undergruppe som ikke finnes lenger. Jeg hjalp til å stifte Zengnosisme før noen av foreldrene deres var født. Jeg har vært katolikk, revolusjonær, neo-marxist, samordningsfanatiker, shaker, satanist, biskop i kirkesamfunnet Jake’s Nada og angrende månedlig bidragsyter til Instituttet for sikker reinkarnasjon. Nå kan jeg med glede si at jeg rett og slett er hedning.» Han smilte til dem alle sammen. «For en hedning,» konkluderte han, «er Varsleren en meget akseptabel guddom.» «Jeg bryr meg ikke om religioner,» sa Brawne Lamia. «Jeg

endetta leseprøver.indd 70

70

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

underkaster meg dem ikke.» «Som dere skjønner hadde poenget mitt noe for seg,» sa Sol Weintraub. «Ingen av oss sier oss enige i dogmaet til Varslerkulten. Likevel har de eldre i den innsiktsfulle gruppen valgt oss blant millioner av troende som ønsket å bli valgt, til å besøke Tidsgravene ... og den mannevonde guden deres ... på det som kan bli den siste pilegrimsreisen i sitt slag.» Konsulen ristet på hodet. «Vi har kanskje bevist at du har et poeng, herr Weintraub,» sa han, «men jeg skjønner ikke hva det poenget er.» Den lærde strøk seg betenksomt over skjegget sitt. «Det ser ut som at grunnene våre for å vende tilbake Hyperion er så attraktive at til og med Varslerkirken eller Hegemoniets sannsynlighetsetterretning er enige om at vi fortjener å komme tilbake,» sa han. «Noen av disse grunnene – mine for eksempel – kan virke allmenne, men jeg er sikker på at ingen av dem er fullstendig kjente for andre enn enkeltindividene selv rundt dette bordet. Jeg foreslår at vi deler historiene våre med hverandre i de få dagene vi har igjen.» «Hvorfor det?» sa oberst Kassad. «Det kan ikke ha noen hensikt.» Weintraub smilte. «Tvert imot, det vil – om ikke annet – underholde oss og gi et lite glimt inn i sjelene til oss som reiser sammen, før Varsleren eller en annen form for elendighet forstyrrer oss. Bortsett fra det kan det kanskje gi oss akkurat nok innsikt til å redde livene våre. Det er hvis vi er intelligente nok til å finne en felles tråd av erfaring som knytter skjebnene våre til nykkene til Varsleren.» Martin Silenus lo og lukket øynene sine. Han sa:

endetta leseprøver.indd 71

«Ridende på ryggen til hver sin delfin Og stødig med en finne, De uskyldige gjenopplever sin død Deres sår åpnes igjen.» 71

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Det der er Lenista, er det ikke?» sa pater Hoyt. «Jeg studerte henne på presteseminaret.» «Nesten,» sa Silenus, han åpnet øynene og helte opp mer vin. «Det er Yeats. Irriterende drittsekk som levde fem hundre år før Lenista dro i metalpuppen til moren sin.» «Hør her,» sa Lamia. «Hva er poenget med å fortelle hverandre historier? Når vi møter Varsleren, forteller vi den det vi vil, en av oss får et ønske oppfylt, og de andre dør. Ikke sant?» «Slik er myten,» sa Weintraub. «Varsleren er ikke en myte,» sa Kassad. «Det er ikke ståltreet dens heller.» «Så hvorfor skal vi kjede hverandre med historier?» spurte Brawne Lamia og spiddet ostekaken som var dekket med sjokolade. Weintraub rørte forsiktig ved bakhodet på det sovende spedbarnet. «Vi lever i litt av en merkelig tid,» sa han, «fordi vi er del av den tiendedelen av tiendedelen av én prosent av Hegemoniets innbyggere som reiser mellom stjernene og ikke langs Veven. Vi representerer merkelige epoker i vår egen nylige fortid. Jeg er for eksempel sekstiåtte standardår, men på grunn av tidsstraffen jeg har utsatt meg for på reisene mine, kunne jeg ha spredd disse tre snes og åtte årene ut over mer enn ett århundre av Hegemoniets historie.» «Og så?» sa kvinnen ved siden av ham. Weintraub åpnet hånden i en bevegelse som inkluderte alle rundt bordet. «Sammen representerer vi øyer av tid og samtidig forskjellige hav av perspektiver. Eller for å si det mer passende, vi er alle en del av puslespillet som ingen har klart å løse siden menneskeheten for første gang landet på Hyperion.» Weintraub klødde seg på nesen. «Det er et mysterium,» sa han, «og for å være ærlig, så er jeg nysgjerrig på mysterier om dette skulle være den siste uken jeg nøt dem. Jeg ville satt pris på et glimt av forståelse, men siden det ikke er mulig, vil arbeid med puslespillet være nok.» «Jeg er enig,» sa Het Masteen følelsesløst. «Det har ikke slått

endetta leseprøver.indd 72

72

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

meg før, men jeg ser at det er klokt å fortelle hverandre historiene våre før vi konfronterer Varsleren.» «Men hva hindrer oss i å lyve?» spurte Brawne Lamia. «Ingenting.» Martin Silenus gliste. «Det er det som gjør det så herlig.» «Vi burde stemme over det,» sa konsulen. Han tenkte på det Meina Gladstone hadde påstått; at en i gruppen var Fordriveragent. Ville det være mulig å avsløre hvem som var spionen gjennom å høre historiene? Konsulen smilte ved tanken på en agent som var så dum. «Hvem har bestemt at vi er et lykkelig, lite demokrati?» spurte oberst Kassad tørt. «Vi burde være det,» sa konsulen. «For å nå våre egne mål må denne gruppen nå området til Varsleren sammen. Vi må finne en måte å ta avgjørelser på.» «Vi kan utnevne en leder,» sa Kassad. «Det kan du bare drite i,» sa poeten i et hyggelig tonefall. Andre rundt bordet ristet også på hodet. «Greit,» sa konsulen. «Vi stemmer. Vår første avgjørelse blir angående herr Weintraubs forslag om at vi forteller om våre tidligere opplevelser tilknyttet Hyperion.» «Alt eller ingenting,» sa Het Masteen. «Alle deler historiene sine med de andre, eller så gjør ingen det. Vi adlyder viljen til flertallet.» «Enig,» sa konsulen, plutselig var han nysgjerrig på å høre de andre fortelle historiene sine og like sikker på at han aldri ville fortelle sin egen. «Hvem er for at vi forteller historiene våre?» «Jeg,» sa Sol Weintraub. «Jeg,» sa Het Masteen. «Helt klart,» sa Martin Silenus. «Jeg ville ikke gått glipp av denne komiske farsen om jeg så kunne ha byttet den i en måned i orgasmebadene på Shote.» «Jeg er også for,» sa konsulen, overrasket over seg selv. «Hvem er mot?»

endetta leseprøver.indd 73

73

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Jeg,» sa pater Hoyt, uten energi i stemmen. «Jeg synes det er dumt,» sa Brawne Lamia. Konsulen snudde seg mot Kassad. «Oberst?» Fedmahn Kassad trakk på skuldrene. «Jeg ser at fire har stemt for, to imot, og en lar være å stemme,» sa konsulen. «De som er for, vinner. Hvem vil begynne?» Det ble stille rundt bordet. Til slutt så Martin Silenus opp fra det han hadde holdt på å skrive på en liten blokk. Han rev arket i flere små striper. «Jeg har skrevet ned numrene fra en til syv,» sa han. «La oss trekke lodd og følge den rekkefølgen vi trekker?» «Det virker da ganske barnslig, gjør det ikke?» sa Lamia. «Jeg er en barnslig fyr,» svarte Silenus med satyrsmilet sitt. «Ambassadør.» Han nikket mot konsulen. «Kan jeg få låne den gyldne puta du bruker som hatt?» Konsulen ga ham den trekantede hatten sin. De sammenbrettede papirbitene ble lagt i og hatten sendt rundt. Sol Weintraub var den første som trakk, Martin Silenus den siste. Konsulen brettet ut papirlappen sin og passet på at ingen andre så hva det sto på den. Han var nummer syv. Spenningen i kroppen ebbet ut av ham som lufta fra en oppblåst ballong. Det var ganske sannsynlig, resonnerte han, at hendelsesforløpet ville bli avbrutt før han måtte fortelle sin historie. Eller at krig ville gjøre alt teoretisk. Eller at gruppen kunne miste interessen for historiene. Eller at kongen kunne dø. Eller at hesten kunne dø. Eller at han kunne lære hesten å snakke. Nok whisky, tenkte konsulen. «Hvem er først ut?» spurte Martin Silenus. I den korte pausen kunne konsulen høre løvet skjelve i en bris man ikke kunne kjenne. «Jeg,» sa pater Hoyt. I ansiktet til presten kunne han se det samme så vidt skjulte uttrykket som kom av smerten han ble utsatt for. Konsulen hadde sett det samme uttrykket i ansiktene til venner som var dødssyke. Hoyt holdt opp papirlappen sin med et stort ettall tydelig rablet ned på den.

endetta leseprøver.indd 74

74

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

«Greit,» sa Silenus. «Begynn.» «Nå?» spurte presten. «Hvorfor ikke?» sa poeten. Det eneste tegnet til at Silenus hadde drukket minst to flasker vin var at de allerede rødmussede kinnene var blitt en anelse mørkere, og at øyebrynene bøyde seg litt mer demonisk. «Vi har et par timer før planetfall,» sa han. «Og jeg har i alle fall tenkt å sove av meg den iskalde tåketilstanden når vi er trygt nede og har slått oss ned blant de enkle innfødte.» «Vår venn har et poeng,» sa Sol Weintraub mykt. «Hvis historiene skal bli fortalt, er en time etter middag hver dag en passende tid å fortelle dem på.» Pater Hoyt sukket og reiste seg. «Bare et øyeblikk,» sa han og forlot spiseplattformen. Etter at det hadde gått noen minutter, sa Brawne Lamia. «Tror dere han har mistet motet?» «Nei,» sa Lenar Hoyt og kom ut av mørket på toppen av trerulletrappen, som var hovedtrappen. «Jeg måtte ha disse.» Han slapp to små, flekkete notatbøker ned på bordet mens han satte seg ned. «Det er ikke rettferdig at han leser opp historien fra en bønnebok,» sa Silenus. «Dette skal være våre egne skrøner, prest!» «Hold kjeft, for pokker!» ropte Hoyt. Han strøk hendene over ansiktet, tok seg til brystet. For andre gang den kvelden var konsulen sikker på at han hadde en svært syk mann foran seg. «Jeg beklager,» sa pater Hoyt. «Men hvis jeg skal fortelle min... min historie, må jeg fortelle en annen sin historie også. Disse dagbøkene tilhørte mannen som var grunnen til at jeg kom til Hyperion ... og grunnen til at jeg vender tilbake i dag.» Hoyt trakk pusten dypt. Konsulen tok på dagbøkene. De var skitne og brent, som om de hadde overlevd en brann. «Vennen din har gammeldags smak,» sa han, «hvis han fremdeles skriver dagbok for hånd.» «Ja,» sa Hoyt. «Hvis alle er klare, begynner jeg.» Gruppen rundt bordet nikket. Under spiseplattformen kjørte

endetta leseprøver.indd 75

75

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

det kilometerlange treskipet gjennom den kalde natten med den sterke pulsen til en levende ting. Sol Weintraub løftet det sovende barnet sitt ut av bæreselen og satte henne forsiktig ned på en myk matte på gulvet nær stolen sin. Han løsnet kommloggen sin, plasserte den ved siden av matten og programmerte disken til å spille hvit støy. Spedbarnet, som bare var noen uker gammelt, lå på magen og sov. Konsulen lente seg langt tilbake og fant den blå og grønne stjernen som var Hyperion. Det virket så den vokste seg sakte større mens han så på den. Het Masteen trakk munkehetten sin fremover til ansiktet hans bare var skygger. Sol Weintraub tente en pipe. Andre tok imot påfyll på kaffen og satte seg godt til rette i stolene sine. Det virket som Martin Silenus var den ivrigste og mest forventningsfulle av tilhørerne mens han lente seg fremover og hvisket: «Han sa: ’Siden jeg engang skal begynne leken, så la loddet være velkomment i Guds navn. La oss nå ri videre, og hør etter hva jeg har å fortelle.’ Med disse ordene red vi videre. Han begynte muntert sin fortelling, og talte slik som dere nå skal få høre.»

PRESTENS HISTORIE «Mannen som ropte på Gud.» «Noen ganger er det svært lite som skiller ortodoks entusiasme fra apostasi,» sa pater Lenar Hoyt. Slik begynte prestens historie. Senere, mens han dikterte historien inn i kommloggen sin, husket konsulen den som en gjennomført helhet. Det var hvis man så bort fra pausene, den hese stemmen, påbegynte setninger og små overflødigheter, ting som hadde vært problemene med menneskelig snakking i alle tider.

endetta leseprøver.indd 76

76

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Lenar Hoyt hadde vært ung prest; født, opplært og bare nylig ordinert på den katolske verdenen Pacem, da han fikk sitt første oppdrag utenfor denne verdenen. Han fikk ordre om å eskortere den respekterte jesuittpateren Paul Duré til stille eksil i koloniverdenen Hyperion. I en annen tid ville pater Paul Duré helt sikkert ha blitt biskop, og kanskje til og med pave. Han var høy, tynn, asketisk, med hvitt hår som begynte å bli tynt over den fornemme pannen. Øynene hans var for fulle av streng erfaring til å skjule smerten i dem. Paul Duré fulgte St. Teilhard og var også arkeolog, etnolog og en eminent jesuitteolog. Selv om den katolske kirken hadde skrumpet inn til en halvglemt kult, som ble tolerert fordi den var sjarmerende og isolert fra det vanlige hegemoniske livet, hadde ikke jesuittlogikken mistet brodden. Pater Duré hadde heller ikke mistet troen på at Den hellige, katolske, pavelige kirken fortsatt var menneskehetens siste og beste håp om evig liv. Da Lenar Hoyt var gutt, hadde pater Duré nærmest vært en gudeaktig skikkelse. Han fikk et glimt av ham på de sjeldne besøkene hans til skolen før presteseminaret eller når de som skulle begynne på presteseminaret var på et enda sjeldnere besøk til Det nye Vatikanet. I de årene Hoyt hadde studert ved seminaret, hadde Duré vært på en viktig arkeologisk utgraving, som var sponset av kirken i den nærliggende verdenen Armaghast. Da jesuitten kom tilbake, et par uker etter at Hoyt var blitt ordinert, hadde det vært under triste omstendigheter. Ingen utenfor de høyeste sirklene i Det nye Vatikanet visste akkurat hva som hadde skjedd, men det ble hvisket om ekskommunikasjon og til og med om en høring foran Den hellige inkvisisjonen. Den hadde ikke vært i bruk i de fire århundrene som var gått siden forvirringen etter at Jorden hadde dødd. I stedet hadde pater Duré spurt om å bli sendt til Hyperion, en verden de fleste mennesker bare kjente til på grunn av den bisarre Varslerkulten, som hadde sitt opphav der. Pater Hoyt hadde blitt valgt ut til å følge ham. Det var en utakknemlig jobb. Han reiste

endetta leseprøver.indd 77

77

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

i en rolle som kombinerte de verste aspektene ved det å være en lærling, eskorte og spion uten engang å få gleden av å se en ny verden. Hoyt hadde ordre om å følge pater Duré ned til romporten til Hyperion og så gå om bord igjen i det samme spinnskipet for å reise tilbake til Verdensveven. Det bispestolen tilbød Lenar Hoyt, var tyve måneder i lavtemperaturtåke og et par ukers reise i systemet i hver ende av reisen. På grunn av tidsgjelden ville han også komme tilbake til Pacem åtte år etter at hans tidligere klassekamerater dro for å søke tjenester i Vatikanet og bli utplasserte som misjonærer. Lenar Hoyt var bundet av lydighet og skolert med disiplin og sa ja til oppdraget uten spørsmål. Transportmiddelet deres, et eldre spinnskip, HS Nadia Oleg, var en bulkete metallbalje uten kunstig tyngdekraft av noe som helst slag når det ikke var i fart. Det hadde ingen utsiktsporter til passasjerene og ingen rekreasjonsmuligheter om bord, bortsett fra stimsim, som var koblet til datalinken for å holde passasjerene i hengekøyene og tåkesofaene sine. Passasjerene var for det meste arbeidere fra en annen verden og turister på økonomiklasse, med et par kultmystikere og noen selvmordskandidater som ønsket å møte Varsleren, på kjøpet. Når de våknet fra tåketilstanden, sov de i de samme hengekøyene og sofaene og spiste resirkulert mat fra det uinteressante messedekket. De prøvde generelt å takle romskipsyken og kjedsomheten i deres tolv dager lange null g glidning, fra punktet der de hadde spunnet ut fra, til Hyperion. Pater Hoyt fant ut lite om pater Duré i de dagene de var tvunget til å være tett sammen. Han fant ikke ut noe som helst om hva som hadde skjedd på Armaghast, som hadde sendt den høyerestående presten i eksil. Den yngste av mennene hadde bedt kommloggimplantatet sitt om å lete etter så mye data som det kunne om Hyperion. Da de var tre dager unna planetfall, syntes pater Hoyt han var litt av en ekspert på verdenen. «Det finnes arkivmateriale som viser at det kom katolikker til Hyperion, men noe bispedømme der er ikke nevnt,» sa Hoyt

endetta leseprøver.indd 78

78

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

en kveld mens de hang og snakket i null g-hengekøyene sine. De fleste av de andre passasjerene lå koblet til erotiske stimsimer. «Jeg antar at du skal ned for å gjøre misjonsarbeid?» «Overhodet ikke,» svarte pater Duré. «De gode menneskene på Hyperion har ikke gjort noe for å snike de religiøse meningene sine på meg, så jeg ser ingen grunn til å fornærme dem med forsøk på å verve dem. Jeg håper faktisk å kunne reise til det sørlige kontinentet, Aquila, og bevege meg innover fra byen, Romansehavnen. Men ikke for å misjonere, jeg planlegger å starte en etnologisk forskningsstasjon langs Kløften.» «Forskning?» hadde pater Hoyt gjentatt svært overrasket. Han lukket øynene for å sette i gang implantatet. Han så igjen på pater Duré og sa, «den delen av Vingeplatået er ikke bebodd, pater. Flammeskogene gjør den totalt utilgjengelig det meste av året.» Pater Duré smilte og nikket. Han hadde ikke noe implantat, og den eldgamle kommloggen hans hadde ligget i bagasjen mens de reiste. «Ikke helt utilgjengelig,» sa han mykt. «Og ikke helt ubefolket. Bikuraene bor der.» «Bikuraene,» sa fader Hoyt og lukket øynene. «Men de er bare en legende,» sa han til slutt. «Hmmm,» sa pater Duré. «Prøv å søke på dem sammen med Mamet Spedling.» Pater Høyt lukket øyene sine igjen. Den generelle innholdsfortegnelsen fortalte ham at Mamet Spedling hadde vært en mindre viktig oppdager knyttet til Shackeltons institutt for grunnleggende renessanse. Han hadde nesten halvannet standardårhundre tidligere sendt en kort rapport fra instituttet. Der fortalte han om hvordan han hadde kjempet seg inn i landet fra nybyggerstedet Romansehavnen, gjennom sumpland som siden hadde blitt til fiberplastikk-plantasjer. Han hadde passert gjennom flammeskogene i en sjelden periode av fred og klatret høyt nok på Vingeplatået til å finne Kløften og en liten stamme av mennesker som passet til profilen som beskrev de legendariske Bikuraene. I de korte notatene sine fremla Spedling en hypotese om

endetta leseprøver.indd 79

79

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

at menneskene var overlevende etter et savnet koloniskip tre århundrer tidligere. Han beskrev tydelig en gruppe som slet med alle de klassiske effektene av de tilbakestående trekkene en kultur får av ekstrem isolasjon, innavl og overdreven tilpassing. For å si det med Spedlings egne bryske ord: «-- selv etter mindre enn to dager her, er det tydelig at Bikuraene er for dumme, letargiske og kjedelige til at man skal bruke tid på å beskrive dem.» Flammeskogene begynte så å vise tegn på at de var i ferd med å bli mer aktive, og Spedling hadde ikke kastet bort mer tid med å observere oppdagelsen sin. Han skyndte seg for å rekke frem til kysten. Han hadde mistet fire bærere fra urbefolkningen, alt utstyret og opptegnelsene og bevisene sine, og den venstre armen sin til den «rolige» skogen i de tre månedene det tok ham å unnslippe. «Herre, min Gud,» hadde pater Hoyt sagt, der han lå i hengekøyen sin på Nadia Oleg, «Hvorfor Bikuraene?» «Hvorfor ikke?» hadde pater Duré svart mildt. «Man vet svært lite om dem.» «Man vet svært lite om det meste av Hyperion,» sa den unge presten som var i ferd med å bli litt sint og opphisset. «Hva med Tidsgravene og den legendariske Varsleren nord for Bisselfjellkjeden på Equus?» sa han. «De er berømte!» «Akkurat,» sa pater Duré. «Lenar, hvor mange lærde verk har blitt skrevet om Gravene og Varslervesenet? Hundrevis? Tusenvis?» Den aldrende presten hadde stappet tobakk i pipen, og nå tente han den. Det var ingen enkel oppgave i null g kraft, la Hoyt merke til. «Dessuten,» sa Paul Duré, «selv om den Varsler-tingen er ekte, er den ikke menneskelig. Jeg foretrekker mennesker.» «Ja,» sa Hoyt og saumfarte det mentale arsenalet sitt for å finne gode argumenter. «Men Bikuraene er et så lite mysterium. På det meste vil du finne et par dusin innfødte, som bor i en region så tåkete og røykfylt og... uviktig at selv koloniens egne kartsatellitter ikke har lagt merke til dem. Hvorfor velge dem når det er store mysterier som kan studeres på Hyperion... som labyrintene!»

endetta leseprøver.indd 80

80

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

Hoyt ble lettere til sinns. «Visste du at Hyperion er en av de ni labyrintverdenene, pater?» «Selvsagt,» sa Duré. En ujevn halvkule av røyk steg opp til luftas strømmer og delte seg inn i bekker og bielver. «Men labyrintene har hatt sine forskere og beundrere gjennom Veven, Lenar, og tunnelene har vært der – på alle de ni verdenene – hvor lenge? En halv million standardår? Nærmere trekvart million, mener jeg det er. Hemmeligheten deres vil holde stand. Men hvor lenge vil Bikura-kulturen holde ut før den blir trukket inn i det moderne kolonisamfunnet, eller mer sannsynlig, rett og slutt blir utryddet av omstendighetene rundt den?» Hoyt trakk på skuldrene. «Kanskje de allerede er borte. Det har gått lang tid siden Spedling møtte dem, og det er ikke rapportert om noen andre bekreftede møter. Hvis de er en utryddet gruppe, så vil all tidsstraffen din, arbeidet og slitet med å komme deg dit være for ingenting.» «Akkurat.» Det var alt pater Paul Duré hadde svart og så pattet rolig på pipen sin. Det var i den siste timen deres sammen, på turen ned med landingsskipet, at pater Hoyt hadde fått en eneste liten flik av innsikt i tankene til følgesvennen. Randen til Hyperion hadde glødet hvit og grønn og lasurblå over dem i timevis da det gamle landingsskipet plutselig hadde skåret seg gjennom de øverste lagene av atmosfæren. Flammer hadde et kort øyeblikk fylt vinduene, og så fløy de stille omtrent seksti kilometer over den mørke skymassen. Hav ble opplyst av stjerner mens den brølende slutten på Hyperions soloppgang raste mot dem som en spektral tidevannsbølge av lys. «Vidunderlig,» hadde Paul Duré hvisket, mer til seg selv enn til den yngre følgesvennen. «Vidunderlig. Det er i slike øyeblikk at jeg har følelsen av .... den aller minste følelsen av ... hvilket offer det må ha vært for Guds sønn å nedlate seg til å bli menneskesønn.» Hoyt hadde hatt lyst til å snakke da, men pater Duré hadde

endetta leseprøver.indd 81

81

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

fortsatt å stirre ut av vinduet i dype tanker. Ti minutter senere hadde de landet på Keats interstellar. Pater Duré ble raskt sugd inn i dragsuget av toll og bagasjeritualer, og tyve minutter etter det steg en fullstendig skuffet Lenar Hoyt opp mot skipet og Nadia Oleg nok en gang. «Fem uker senere av min tid var jeg tilbake på Pacem,» sa pater Hoyt. «Jeg hadde mistet åtte år, men av en eller annen grunn stakk følelsen min av tap dypere enn til det enkle faktumet. Umiddelbart etter at jeg kom tilbake, informerte biskopen meg om at de ikke hadde hørt noe fra Paul Duré i de fire årene han hadde vært på Hyperion. Det nye Vatikanet hadde brukt en formue på bredlinjeforespørsler, men hverken de koloniale myndighetene eller konsulatet i Keats hadde klart å finne den savnede presten.» Hoyt tok en pause for å ta en slurk fra vannglasset sitt, og konsulen sa, «Jeg husker leteaksjonen. Jeg møtte aldri Duré, selvsagt, men vi gjorde alt vi kunne for å spore ham opp. Theo, assistenten min, brukte mye energi på å løse saken med den savnede geistlige i løpet av årene jeg var der. Bortsett fra et par motstridende rapporter om at han hadde blitt sett i Romansehavnen, var det ingen spor etter ham. Og de observasjonene gikk tilbake til ukene rett etter at han hadde ankommet, flere år tidligere. Det var hundrevis av plantasjer der ute som ikke hadde radio eller kommunikasjonslinker, stort sett fordi de høstet smuglerdop i tillegg til fiberplastikken. Vi snakket vel aldri med folkene på den rette plantasjen. Saken var i alle fall fremdeles åpen da jeg gikk av.» Pater Hoyt nikket. «Jeg landet i Keats en måned etter at din etterfølger hadde tatt over konsulatet. Biskopen hadde vært forbløffet da jeg meldte meg frivillig til å dra tilbake. Hans hellighet ga meg til og med audiens. Jeg var på Hyperion mindre enn sju av de lokale månedene der. Før jeg hadde dratt tilbake til Veven, oppdaget jeg det som ble pater Durés skjebne.» Hoyt banket med fingeren på de to flekkete lærebøkene på bordet. «Hvis jeg skal

endetta leseprøver.indd 82

82

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

fortsette med dette,» sa han, og stemmen ble grøtete, «så må jeg lese utdrag fra disse.» Treskipet Yggdrasil hadde snudd slik at det meste av treet blokkerte for sola. Det gjorde at spiseplattformen og det kurvede løvtaket under ble kastet inn i mørket. I stedet for et par tusen stjerner som prikker på himmelen, slik det ville ha vært på overflaten av en planet, skinte bokstavelig talt en million soler sterkt over, ved siden av og under gruppen ved bordet. Hyperion var en distinkt og tydelig sfære nå, som slynget direkte mot dem som et dødelig missil. «Les,» sa Martin Silenus.

endetta leseprøver.indd 83

83

12.11.12 10:10


DAN SIMMONS

endetta leseprøver.indd 84

84

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

JOE HALDEMAN

Med universitetsgrader i fysikk og astronomi, samt kreativ skriving – underviser Joe Haldeman nå på det prestisjefylte universitetet MIT. Han har skrevet en hel rekke bøker, og fått enda flere litterære priser. Etter avtjent verneplikt i Vietnam-krigen skrev Haldeman Den evige krigen. Han har også hatt to perioder som president i Science Fiction writers of America. Om Den evige krigen Da den kom ut i 1975 ble Den evige krigen umiddelbart hyllet som en av de sterkeste anti-krigsromanen noensinne skrevet. Haldeman bruker science fiction-sjangerens uendelige grenseløshet til å sette ord på sin frustrasjon og desperasjon over menneskehetens forferdelige krigshissing. Med sin erfaring fra Vietnam friskt i minne, viser han hvor fånyttes og selvforsterkende krig er, og hvordan skadene fra krigshandlinger påvirker psyken til veteraner og samfunnet i sin helhet. ISBN: 9788293059660 PRIS: 129,-

endetta leseprøver.indd 85

85

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

Menig Mandella 1

«I kveld skal dere få se åtte lydløse måter å drepe et menneske på.» Sersjanten som sa dette, kunne umulig være mer enn et par år eldre enn meg, så om han noensinne hadde drept noen – med eller uten lyd – måtte det ha skjedd mens han fortsatt var et barn. Jeg hadde allerede lært åtti andre fremgangsmåter for å oppnå samme resultat, men måtte innrømme at de fleste av dem var langt fra lydløse. Jeg satte meg opp i stolen og gjorde mitt beste for å se interessert ut, mens jeg - i likhet med de fleste andre rundt meg - sovnet med begge øynene åpne. Vi hadde lært av erfaring at de aldri kom med viktig informasjon etter foringa. Lyden av projektoren som ble satt i gang, vekket meg, og jeg holdt meg våken gjennom en kortfilm som demonstrerte alle de ’åtte lydløse fremgangsmåtene’. Et par av skuespillerne må ha vært tilnærmet hjernedøde, de presterte faktisk å bli drept på ordentlig. Da filmen var ferdig, rakte en jente på første rad opp hånda. Sersjanten nikket til henne, og hun reiste seg opp og stilte seg i hvilestilling. Hun var langt fra stygg, men hun var litt for bred over skuldrene. Alle her blir sånn etter å ha båret rundt på tunge oppakninger i et par måneder. «Sir,» – vi måtte kalle sersjantene ‘sir’ til vi var ferdig uteksaminerte – «de fleste av disse drapsmetodene så i grunnen heller … tåpelige ut.» «Hva mener du?» «For eksempel det å bruke en feltspade til å angripe nyrene med. Har man noensinne med seg bare en feltspade og ikke pistol eller kniv? Og hvorfor ikke bare denge spaden i hodet på fienden og bli ferdig med det?» «Kanskje han har hjelm?» svarte sersjanten. «Taurerne har sannsynligvis ikke nyrer uansett.» Han trakk på skuldrene. «Du har nok rett.» Året var 1997, og

endetta leseprøver.indd 86

86

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

ingen hadde noensinne sett en taurer; faktisk hadde vi ikke funnet noe spor av dem som var større enn et utbrent kromosom. «Men anatomien deres ser ikke ut til å være så ulik vår, så vi må gå ut fra at de er like komplekse skapninger som oss. Det betyr at de også må ha svake punkter, steder hvor de er lette å angripe, og det er deres oppgave er å finne ut hvor de er.» «Og det er hele poenget,» sa han, og banket pekefingeren mot skjermen. «Disse åtte forbryterne ble kverket for at dere skal få lære hvordan vi kan drepe taurerne, og dere må være i stand til å gjøre det uansett om dere er utstyrt med megawattlasere eller neglefiler.» Jenta på første rad satte seg ned igjen uten å se særlig overbevist ut. «Flere spørsmål?» Det var ikke en eneste hånd å se. «Ok. Tropp!» Vi kom oss på beina, og læreren så forventningsfullt på oss. «Dra til helvete, sir,» kom det livstrøtt fra forsamlingen. «Høyere!» «DRA TIL HELVETE, SIR!» Dette var definitivt et av hærens mindre velfungerende påfunn for å styrke moralen vår. «Det var bedre. Ikke glem at feltøvelsen begynner før soloppgang i morgen. Foring klokka 03.30, første formasjon klokka 04.00. Den som fortsatt befinner seg under dyna klokka 03.40 skylder en stripe. Tre av.» Jeg dro opp glidelåsen på uniformen og trasket gjennom snøen på vei til oppholdsrommet for å ta meg en joint og en kopp soya. Det hadde alltid vært nok for meg med fem-seks timer søvn i løpet av en natt, og dette var den eneste tiden på døgnet jeg kunne komme meg bort fra hæren og være litt for meg selv. Jeg så på nyhetsfaksen og fikk med meg at nok et skip hadde blitt knertet i den Aldebaranske sektoren. Det var fire år siden. Militæret var i gang med å iverksette en gjengjeldelsesaksjon, men det ville ta dem ytterligere fire år å komme seg dit. Før den tid ville taurerne sørge for å ha forskanset alle portalplanetene.

endetta leseprøver.indd 87

87

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

Da jeg kom tilbake til innkvarteringen, hadde alle lagt seg, og lyset var slått av. Hele kompaniet hadde hangla siden vi kom tilbake fra en to ukers treningstur til månen. Jeg slengte fra meg klærne i skapet og sjekket lista på veggen for å se hvor jeg skulle tilbringe natta. Det stod at jeg var tildelt seng nummer 31. Faen heller, det var rett under varmeanlegget. Jeg løftet gardina forsiktig til side og snek meg inn så stille jeg kunne for ikke å vekke personen som allerede lå og sov der inne. Det var for mørkt til å se hvem det var, men det kunne uansett ikke brydd meg mindre. Jeg snek meg inn under teppet. «Du er sent ute, Mandella,» hvisket en stemme ved siden av meg med et gjesp. Det var Rogers. «Beklager at jeg vekte deg,» hvisket jeg tilbake. «Det går fint.» Hun la den varme, myke kroppen sin inntil meg som en skje. Jeg klappet henne så broderlig som overhodet mulig på hofta. «God natt, Rogers.» Hun klappet hofta mi demonstrativt tilbake og sa: «Natta, din hingst.» Hvorfor ender man alltid opp med de kåte, når man er trøtt, og de trøtte, når man er kåt? Jeg ga etter for det uunngåelige.

endetta leseprøver.indd 88

88

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

2 «Ålreit, vis at dere faktisk har muskler, for pokker! Få bjelken opp! Løft! Få ræva i gir!» En varmfront hadde kommet over oss rundt midnatt og forvandlet snøen til slaps. De to hundre kilo tunge bjelkene i permaplast var alltid et helvete å få ordentlig tak på, og det gjorde det ikke akkurat lettere at denne var dekket med is. Vi var to i hver ende av den frosne bjelken, og Rogers sto og løftet ved siden av meg. «Stål!» ropte han som holdt bakenden av bjelken på samme side som meg, for å signalisere at han var i ferd med å miste taket. Alle slapp bjelken og hoppet unna. Bjelken var ikke av stål, men den var tung nok til å knuse beina våre. Vi kom oss unna med føttene i behold, men ble nedsprutet av gjørme og slaps. «Faen heller, Petrov,» sa Rogers. «Hvorfor vervet du deg ikke til Røde Kors i stedet? Den jævla planken er ikke så forbanna tung!» De fleste av de andre jentene i kompaniet ville tenkt seg om to ganger før de kom med slike utsagn, men Rogers pleide å gi klar beskjed. «Ålreit, sett i gang! Er epoxy-teamet klar? Følg på! Følg på!» De to som hadde fått i oppgave å lime fast bjelken med epoxy, kom løpende med bøtter som svingte fra side til side. «Kom igjen, Mandella, jeg fryser ballene av meg.» «Jeg også,» kom det fra jenta med mer innlevelse enn logikk. «En – to – løft!» Vi fikk den jævla tingen opp igjen og snublet av gårde i retning broa. Vi hadde fått ferdig omtrent tre fjerdedeler av den, men det så ut som om den andre troppen kom til å slå oss. Normalt ville jeg gitt faen, men troppen som ble først ferdig fikk fly tilbake til basen. Resten måtte gå i seks og en halv kilometer i gjørme, sludd og dritt for å komme tilbake. Vi fikk på plass bjelken med et smell og festet den til resten av konstruksjonen med klemmer. Jenta som tidligere hadde holdt på å fryse ballene av seg, begynte å smøre epoxy på bjelken allerede

endetta leseprøver.indd 89

89

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

før klemmene hadde kommet ordentlig på plass. Partneren hennes stod klar på den andre siden. Mannskapet som skulle legge dekke på broa, stod og ventet ved enden. De holdt hvert sitt flak med permaplast over hodet som en paraply.. De var tørre og rene, og jeg funderte høyt på hvordan de hadde gjort seg fortjent til en slik luksus. Rogers kom med et par usannsynlige, men svært fargerike forklaringer. Vi var på vei tilbake for å gjøre oss klare til å bære den neste bjelken da førstesersjanten (han het Dougelstein, men alle kalte ham bare ’Ålreit’ siden det stort sett var det eneste ordet som kom ut av kjeften på ham) blåste i en fløyte og brølte «Ålreit, soldater, ti minutter pause.» Han stakk hånda i lomma og skrudde på varmen i draktene våre med en fjernkontroll. Rogers og jeg satte oss ned på bjelken, og jeg fisket fram tjallboksen min. Det var plenty av jointer i den, men vi hadde fått ordre om ikke å røyke tjall før vi var ferdige med kveldsforinga. Den eneste tobakken jeg fant var en gammel sigarsneip. Jeg holdt boksen opp for å få ly for vinden og tente på sneipen. Etter noen trekk smakte den faktisk ikke så verst. Rogers prøvde seg på et trekk for å være hyggelig, men skar en grimase og leverte den tilbake. «Gikk du på skole da du ble innkalt?» spurte hun. «Ja, jeg hadde nettopp fått en grad i fysikk og studerte videre for å bli lærer.» Hun nikket sakte. «Jeg studerte biologi… » «Selvsagt gjorde du det,» sa jeg med et flir, og klarte så vidt å dukke unna en håndfull slaps. «Hvor langt hadde du kommet?» «Jeg hadde gått seks år og var nesten ferdig med mastergraden.» Hun lot foten skli gjennom slapsen. Den dannet et elvefar av gjørme og sludd, som så ut som skitten, halvfrossen melk. «Hvorfor i helvete måtte dette skje?» Jeg trakk på skuldrene. Det var ikke et spørsmål som krevde svar, og i hvert fall ikke det svaret UNEF hadde gitt oss. At klodens intellektuelle og fysiske elite skulle ut og beskytte jorda mot den tauriske trusselen? Den forklaringa var like fabrikkert og

endetta leseprøver.indd 90

90

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

falsk som den jævla soyadritten de foret oss med. Hele greia var bare et stort eksperiment for å se om vi kunne lure taurerne til å møte oss i bakkekrig. Ålreit blåste som forventa i fløyta to minutter før tiden, og epoxy- og dekke-mannskapet gjorde seg ferdige med bjelken vår mens vi ble sittende et par minutter til. Da han skrudde av varmen i draktene våre, ble det fort kaldt, men vi holdt oss av prinsipp i ro så lenge vi kunne. Det fantes egentlig ikke gode grunner til at vi skulle ha øvelser i snø og sludd. Joda, det kom til å være kaldt der vi havnet, men ikke så kaldt at det kom til å være snø eller sludd. Siden et sort hull ikke skinner, vil en portalplanet så godt som alltid holde seg en grad eller to over det absolutte nullpunkt. Med andre ord vil allerede det første kuldegyset du kjenner bety at du er på vei mot den sikre død. Tolv år tidligere, da jeg var ti år gammel, oppdaget de ’det store spranget’. Hvis du kaster et objekt hardt nok mot et sort hull, vil det komme ut igjen i en annen del av galaksen. Det tok ikke lang tid å finne formelen som kunne forutsi hvor objektet ville dukke opp igjen. Det ville gå i samme linje (faktisk en einsteinsk geodetisk kurve) som det ville fulgt dersom det svarte hullet ikke hadde stått i veien, helt til det nådde et annet svart hull. Her ville objektet dukke opp igjen med samme fart og retning som det hadde da det kom mot det første sorte hullet. Reisetid mellom de to sorte hullene var akkurat null minutter og null sekunder. Dette førte til mye arbeid for stakkarene som dreiv med matematisk fysikk. Aller først måtte de redefinere uttrykket samtidighet deretter måtte de rive fra hverandre relativitetsteorien og sette den sammen igjen på nytt. Politikerne, derimot, ble fort glade i Det store spranget. Nå kostet det plutselig mindre å sende et skip med nybyggere til Fomalhaut enn det tidligere hadde kostet å sende to mann til månen. Det var nok av folk politikerne hadde mye større nytte av som heltemodige nybyggere på Fomalhaut enn som plagsomme bråkmakere på jorda.

endetta leseprøver.indd 91

91

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

Fartøyene til nybyggerne hadde alltid følge med en romsonde noen millioner kilometer bak. Vi var allerede klar over at det fantes portalplaneter; små biter av kosmisk vrakgods som gikk i bane rundt de sorte hullene. Sondens oppgave var å returnere og gi beskjed dersom et skip skulle komme til å fly inn i en av disse portalplanetene med en fart på 0,999 ganger lysets hastighet. Akkurat dét klarte vi faktisk å unngå, men én dag kom en sonde haltende tilbake. Dataene om bord ble analysert, og det viste seg at et av skipene med nybyggere hadde blitt forfulgt og skutt ned av et ukjent fartøy. Dette hadde skjedd nær Aldebaran i stjernetegnet Taurus, men siden det var en utfordring å si «aldebaraniansk», endte det med at fienden ble kalt «taurer» i stedet. Etter denne hendelsen ble skipene med nybyggere alltid eskortert av væpnede fartøy, og disse var stadig oftere ute på tokt alene. Til slutt ble hele gruppa med nybyggere forkortet til UNEF, «United Nations Exploratory Force», altså «De forente nasjoners utforskningsstyrke», med ekstra stor vekt på styrke. Deretter fant et eller annet geni i FNs hovedforsamling ut at det var en god idé å bygge opp en hær for å vokte portalplanetene til de sorte hullene nærmest jorda. I 1996 førte det til Loven om verneplikt for eliten, og dannelsen av den mest intelligente hæren i krigføringens historie. Så her befant vi oss. Femti kvinner og femti menn med usedvanlig god helse og IQ over 150. Vi trasket trøstig i vei gjennom slaps og gjørme i Missouri mens vi reflekterte over hvor nyttig vår nyvunne kunnskap innen brokonstruksjon ville vise seg å være, når vi befant oss på planeter der det eneste som eksisterte i væskeform, var små dammer av flytende helium.

endetta leseprøver.indd 92

92

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

3 Én måned senere dro vi til Charon for å gjennomføre de siste øvelsene. Selv om planeten var i ferd med å nå sitt perihelium, var den likevel mer enn dobbelt så langt fra sola som Pluto. Skipet som fraktet oss, var en ombygd versjon av det som på folkemunne ble kalt «dyretransporten», opprinnelig bygd for å frakte opp til to hundre nybyggere, i tillegg til diverse buskvekster og dyr. Men ikke tro det var god plass selv om vi bare var hundre mennesker om bord. Mesteparten av den ledige plassen var fylt opp med ekstra reaksjonsmasse og våpen. Turen tok til sammen tre uker. Vi akselererte opp til to g midtveis og brukte den andre halvdelen av turen til å bremse ned igjen. Vi oppnådde en toppfart på cirka én tjuendedel av lysets hastighet da vi suste forbi Pluto. Det var kjapt, men ikke så kjapt at relativiteten kom og blandet seg inn med de kompliserte reglene sine. Å veie dobbelt så mye som man er vant til, i tre hele uker er ikke bare bare. Tre ganger daglig utførte vi noen forsiktige øvelser, men resten av tiden holdt vi oss så horisontale som mulig. Likevel opplevde vi både forstuinger og brukne bein. Mennene måtte gå med spesialbandasjer for ikke å dra kjønnsorganene langs gulvet. Det var nesten umulig å sove, og søvnen var preget av mareritt om å bli knust og kvalt. Vi måtte våkne og snu oss med jevne mellomrom for ikke å få blodpropp og liggesår. Ei av jentene på skipet var så utslitt at hun nesten sov seg gjennom et ribbeinsbrudd der beinet stod rett ut fra brystkassen hennes. Jeg hadde vært ute i verdensrommet flere ganger før, så for meg var det bare en lettelse da skipet endelig stoppet deselerasjonen og gikk inn i fritt fall. En del av de andre hadde aldri vært ute før, bortsett fra treningen vår på månen, og de måtte gi etter for den plutselige kvalmen og svimmelheten. Etterpå måtte resten av oss flyte gjennom kabinen med svamper og vakuumsugere for å fjerne halvfordøyde rester av «konsentrert høyproteinsoya med biffsmak».

endetta leseprøver.indd 93

93

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

Da vi gikk ut av bane, hadde vi god utsikt over Charon, men det var ikke så mye å se, bortsett fra en dunkel beige sfære med noen flekker her og der. Vi landet cirka to hundre meter fra basen. En trykkutlignet tunnel festet seg til skipet, slik at vi ikke trengte å ta på oss draktene. Vi kom oss av skipet og humpet og haltet oss av gårde mot de grå plastveggene på hovedbygningen. Veggene hadde den samme triste, grå fargen på innsiden også. Resten av kompaniet satt og snakket sammen rundt noen bord. Det var en ledig stol ved siden av Freeland. «Går det bedre, Jeff?» Han var fortsatt blek etter landingen. «Om gudene hadde skapt oss for å overleve fritt fall, ville de gitt oss spiserør av støpejern,» sukket han. «Jeg føler meg litt bedre. Kunne virkelig trengt en sigg.» «Samme her.» «Du så ut til å takle det greit. Var du ute da du studerte?» «Ja, jeg var ute da jeg studerte vakuumsveising. Tre uker i bane rundt jorda.» Jeg lente meg bakover og grep for tusende gang etter tjallboksen min. Den var fortsatt ikke der den skulle være. Systemet som skulle holde liv i oss, var ikke hypt på å forholde seg til nikotin og THC. «Treninga var ille nok,» klagde Jeff, «men dette jævla opplegget …» «Tropp! Rett!» Vi stavret oss på beina i grupper på to og tre. En major kom inn gjennom døra, og jeg ble nervøs da jeg så stripene hans. Jeg hadde aldri sett en offiser med så høy rang før. Raden av bånd på uniformen hans inkluderte en lilla stripe, som betød at han hadde blitt såret i kamp for den gamle amerikanske hæren. Det måtte ha vært under krigen i Indokina, som var slutt allerede før jeg ble født, men han så liksom ikke så gammel ut heller. «Sitt ned,» sa han, og gestikulerte at vi skulle sette oss. Han satte hendene i hofta og så utover kompaniet med et lite smil. «Velkommen til Charon. Dere kunne ikke ha valgt en bedre dag å komme på, med sommerlige 8,15 k utenfor. Vi regner ikke med at temperaturen skal forandre seg nevneverdig de neste par hundre

endetta leseprøver.indd 94

94

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

årene.» Noen av tilhørerne klarte å skvise ut litt halvhjertet latter til respons. «Nyt det tropiske klimaet her på Miami-basen mens dere kan. Vi ligger midt på solsiden av planeten her, men mesteparten av opplæringa deres vil foregå på skyggesiden. Der er det ikke fullt så sommerlig, med en temperatur på bare 2,08 K.» «Se på treninga dere gjennomgikk på jorda og månen som elementære øvelser laget for å gi dere en fair sjanse til å overleve Charon. Dere kommer til å måtte lære hele repertoaret på nytt – verktøy, våpen og formasjoner – fordi dere vil oppleve verktøy som ikke virker som de skal, og våpen som ikke vil fyre av på grunn av kulda. Dere kommer også til å merke at folk her beveger seg veldig forsiktig.» Han studerte papirene han hadde i hånda. «På det nåværende tidspunkt er dere førtini kvinner og førtiåtte menn. To omkomne på jorda, og én dimittering på psykiatrisk grunnlag. Etter å ha sett gjennom opplæringen deres må jeg være ærlig og si at jeg er overrasket over at såpass mange av dere kom seg helt hit.» «Men jeg kan like godt si at jeg ikke kommer til å bli skuffet dersom kun femti av dere, altså halvparten, kommer seg gjennom den siste delen av opplæringa. Og det eneste alternativet til å fullføre opplæringa, er å dø. Her på Charon. Den eneste måten noen av oss – inkludert meg selv – kommer seg tilbake til jorda på, er ved å gjennomføre kamptjeneste.» «Dere vil avslutte opplæringa om en måned. Når den tid kommer, vil dere bli sendt til det sorte hullet Stargate, som ligger et halvt lysår unna. Dere kommer til å bo i en leir på Stargate I, den største portalplaneten i området. Dere blir der til det kommer nytt mannskap for å erstatte dere. Forhåpentligvis vil dette kun ta en måneds tid; det kommer en ny gruppe hit med én gang dere er ferdige.» «Når dere drar fra Stargate, vil dere sette opp en base ved et annet strategisk viktig sort hull og kjempe mot fienden dersom dere blir angrepet. Hvis dere ikke blir angrepet, vil dere bli værende på basen til dere får nærmere ordre.»

endetta leseprøver.indd 95

95

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

«De siste to ukene av oppholdet deres her på Charon skal dere konstruere en slik base på skyggesiden. Der vil dere være helt isolert fra Miami-basen. Ingen kommunikasjon, ingen medisinsk hjelp, ingen nye forsyninger. På et uannonsert tidspunkt i løpet av disse to ukene vil forsvarsferdighetene deres bli evaluert i et angrep utført av guidede droner. Disse kommer til å bære våpen.» Hadde de virkelig investert så mye tid og penger i oss bare for at vi skulle bli drept under øvelse? «Det permanente mannskapet her på Charon består av krigsveteraner, med andre ord er vi alle mellom førti og femti år gamle. Likevel tror jeg fint vi skal klare å holde følge med dere. To av oss kommer til å være med dere til enhver tid, disse to vil i hvert fall følge dere så langt som til Stargate, kanskje enda lenger. Mennene vi snakker om, er kaptein Sherman Stott, som vil kommandere kompaniet, og førstesersjant Octavio Cortez. Mine herrer?» To menn på første rad reiste seg opp og snudde seg mot oss. Kaptein Stott var litt lavere enn majoren som introduserte ham, men ellers var de til forveksling veldig like. De hadde begge det samme harde og glatte ansiktet, det samme kyniske halvsmilet og nøyaktig én centimeter langt skjegg på haka. Stott så ikke ut til å være en dag over tretti. I et hylster på hofta hadde han et stort, kruttpistolaktig våpen. Sersjant Cortez var en annen historie. En skrekkhistorie. Hodet hans var glattbarbert og hadde en uvanlig form – det var flatt på den ene siden. Han måtte ha operert bort en stor bit av skallen. Det mørke ansiktet hans så ut til å være sydd sammen til en rekke arr og rynker, og han hadde mistet halvparten av det venstre øret. Øynene hans var like uttrykksfulle som knappene på en maskin. Han hadde frisert skjegget slik at det så ut som en liten hvit larve i en sirkel rundt munnen hans. Det gutteaktige smilet ville nok sett sjarmerende ut på de fleste andre, men han var den styggeste skapningen jeg noensinne hadde sett. Likevel, dersom du overså hodet hans og kun så på de nederste 180 centimeterne, kunne han figurert i en reklamekampanje for et treningsstudio. Verken Stott

endetta leseprøver.indd 96

96

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

eller Cortez hadde bånd på uniformen, men til gjengjeld hadde de nok av striper. Cortez hadde en liten laser festet i en magnet under venstre arm. Trehåndtaket var slitt av bruk. «Før jeg overlater dere til disse to herrene, vil jeg komme med en advarsel: For to måneder siden var det ikke en levende sjel på denne planeten, bare litt utstyr som var satt igjen etter ekspedisjonen i 1991. Førtifem mann slet i en måned for å få bygd denne basen. Tjuefire av disse omkom. Det er mer enn halvparten. Dette er den farligste planeten menneskeheten noensinne har prøvd å stasjonere folk på. Det området dere skal til, kommer til å være minst like ille. Det faste mannskapet vil gjøre sitt ytterste for å holde dere i live den neste måneden. Lytt til dem, og følg deres eksempel. Hver eneste én av dem har overlevd lenger her enn dere noensinne vil trenge å gjøre. Kaptein?» Kapteinen reiste seg idet majoren gikk ut døra. «Tropp! Rett!» Det siste ordet kom som en eksplosjon ut av munnen hans, og vi spratt opp på beina. «Jeg kommer bare til å si dette én gang, så hør godt etter,» ropte han. «Vi er i krig her, og i krig finnes det bare én straff for ikke å følge ordrer.» Han grep pistolen og holdt den opp etter løpet som en klubbe. «Dette er en halvautomatisk .45-kaliber Colt M1911. Det er et primitivt, men effektivt våpen. Både sersjanten og jeg er autoriserte til å bruke våpenkraft for å opprettholde disiplin i kompaniet. Ikke tving oss til å gjøre det, for vi kommer ikke til å nøle med å ta liv dersom det er det som skal til.» Han la pistolen tilbake i hylsteret, og lyden av knappen som festet seg over skaftet, lød som et skudd i den nervøse stillheten som preget rommet. «Sersjant Cortez og jeg har til sammen drept flere mennesker enn det befinner seg i dette rommet. Vi kjempet begge på amerikansk side i Vietnam, og vi vervet oss til FNs internasjonale styrke for mer enn ti år siden. Jeg sa fra meg en majorgrad, og Cortez sa fra seg en kapteinsgrad, for å lede dette kompaniet. Det gjorde vi fordi vi er kampsoldater, og dette er den første kampsituasjonen siden 1987.» «Husk hva jeg har sagt mens førstesersjanten gir dere mer spesifikke instrukser om oppgavene deres under vår kommando. Ta

endetta leseprøver.indd 97

97

12.11.12 10:10


JOE HALDEMAN

over, sersjant.» Han snudde på hælen og gikk med lange skritt ut av rommet. Ansiktsuttrykket hans hadde ikke forandret seg en eneste gang i løpet av talen. Førstesersjanten beveget seg som en tung maskin med utallige ledd. Da døra hadde lukket seg, snudde han seg langsomt mot oss og sa: «Sett dere,» med en overraskende mild og vennlig stemme. Han satte seg ned på kanten av et bord. Bordet knirket, men det holdt. «Kapteinen høres skummel ut, og jeg ser skummel ut, men begge to har vi de beste intensjoner. Dere kommer ikke til å se så mye til kapteinen bortsett fra på feltøvelser, men derimot kommer dere til å se mye til meg, så det er bare å venne seg til disse greiene som henger foran hjernen min.» Han pekte på den flate delen av hodet sitt. «Og når vi først er inne på temaet hjerner, så har jeg fortsatt igjen så godt som hele min, på tross av at kineserne har gjort så godt de har kunnet for å fjerne den. Alle veteranene som vervet seg til UNEF, måtte gjennom det samme nåløyet som dere da dere ble innkalt gjennom Loven om verneplikt for eliten. Jeg regner derfor med at dere er både smarte og tøffe. Men husk at kapteinen og jeg er både smarte, tøffe og erfarne.» Han bladde gjennom mannskapslisten uten egentlig å se på den. «Som kapteinen sa, det kommer kun til å være én disiplinærstraff når vi har feltøvelser, og det er dødsstraff. Men som regel trenger ikke vi å utføre den straffen; Charon vil kvitte seg med de som ikke følger ordre.» «I innkvarteringen kommer det derimot til å være annerledes. Der kan dere klå på hverandre hele dagen og knulle hele natta om dere vil. Men i det øyeblikket dere får på dere draktene og går ut derfra, må dere ha en disiplin som ville gjort selv en centurion forlegen. Det vil oppstå situasjoner der én eneste tabbe vil kunne ta livet av oss alle sammen.» «Det første vi må gjøre nå, er å få på dere de nye kampdraktene deres. Dra tilbake til innkvarteringen, så blir dere innkalt én om gangen. Da går vi!»

endetta leseprøver.indd 98

98

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

ROBERT RANKIN

Magus av Hermetikkordenen av den gylne rosenkål, 12te dan Dimacmester, poet, eventyrer, fektemester og konsertpianist; storviltjeger, kåret til Best kledde mann i 1933, fjellklatrer, verdensomseiler, profesjonell Shakespeare-skuespiller og toppløs go-go danser. Robert Rankins hobbyer inkluderer passiv røyking, kommunikasjon med de døde og å lyve om bragdene sine. Han bor i Sussex med sin kone og familie. Robert Fleming Rankin begynte å skrive på slutten av syttitallet. Bøkene hans er en unik blanding av science-fiction, fantasy, okkultisme, vandrehistorier, skjemt, meta-fiksjon og latterlige karakterer. Motpaven var hans første bok, og er starten på den nå legendariske Brentford-triologien som teller ni bøker. For fans av Terry Pratchett og Douglas Adams, ikke gå glipp av denne mannen! Om Motpaven Man kan si det hele begynte med en rødøyd uteligger med slimete fingre som satte skrekken i deltidsbartenderen Neville. Eller når Archroys kone byttet hans trofaste Morris Minor for fem magiske bønner mens han var på gummifabrikken. Men på en annen side begynte vel dette betraktelig mye tidligere. Sånn cirka for 450 år siden, da en viss mann fra Borgia-familien gikk på denne jord. Pooley og Omally, de skinnende stjernene på Brentfords arbeidsledighetskontor og The Flying Swan, vil ikke ha noe med dette å gjøre, spesielt ikke hvis de heller kan sitte å drikke en iskald pils. Pave Aleksender VI derimot, har helt andre tanker for våre to, fordrukne venner … ISBN: 9788293059691 Pris: 129,-

endetta leseprøver.indd 99

99

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Prolog

En lang finger av den tidlige vårsolen pekte ned mellom boligblokkene og strakte seg mot de støvete barvinduene i The Flying Swan. Strålene traff halvlitersglasset og skinte skarpt opp i øyet til Neville, deltidsbartenderen. Han holdt glasset foran seg på strak arm og undersøkte det nøye med det gode øyet. Det var ekstremt rent, små regnbuer snodde seg rundt kanten.  Glasset hadde en vakker form også. Det bulet forsiktig med en gledelig, feminin kurve, som fylte hånden. Så fint. Det lå mye glede i å betrakte et halvlitersglass. Men når alt kom til alt, var det betraktelig mye morsommere å tømme det. Den skadeskutte Guinness-klokken over baren slo elleve. En gang i tiden hadde den samme lyden kuttet som en slakterkniv gjennom de muntre samtalene til Swans stamgjester. Men de siste tre årene hadde den slått i stillhet, etter at Jim Pooley hadde stilnet den en gang for alle ved å kaste et halvlitersglass etter den. Treffsikkert. Nå for tiden var det ingen som hørte de mutte dunkene uret ga fra seg, og Neville måtte ty til mer radikale metoder for å tømme baren ved stengetid. Selv de fulleste bråkebøttene forsto hva det betød når han slo dem i hodet med batongen han oppbevarte under bardisken. På det siste slaget fra den lydløse Guinness-klokken satte Neville det blendende rene glasset tilbake. Han løftet opp lemmen i bardisken for å komme ut i lokalet og trasket bort til døren. Solen i Brentford glitret ned på det brylkremfriserte hodet hans, der han sto midt i den berømte portalen og tok noen åndedrag, for liksom å smake på luften. Busser kom og gikk i morgentåken, på vei til eksotiske endestasjoner vest for London. En umiskjennelig odør sivet ut fra Star of Bombay Curry Garden, og spurvene på kraftledningene sang tonene de hadde lært av sine foreldre. Dagen virket drømmende og stille. De ømfintlige neseborene til Neville rykket til. Han fikk plutselig en merkelig følelse av at denne dagen ikke ville bli som alle andre. Han skulle få dødsens rett.

endetta leseprøver.indd 100

100

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Kapittel 1

Jim Pooley, han som vandaliserte barklokker, satt lent over eldgamle verker i Memorial-biblioteket. Han var vel i gang med sin evige søken etter den kosmiske sannheten, som kunne lede en mann ned den smale, krokete veien til selvrealisering og endelig innsikt. «Å holde seg i god mental form og ute av regnet,» som sjefbibliotekaren kalte det. «Herr Pooley,» sa hun med det lave, men likevel bestemte stemmeleiet forbeholdt mennesker i hennes stilling. «Herr Pooley, hvorfor tar du ikke med deg avisen din til bookmakeren i stedet? Der kan du studere i en atmosfære som vitterlig må være mer passende til ditt formål.» Pooley holdt øynene på avisen, som om han var i transe, mens han mimet: «Litt av en kropp du har der, fru Naylor.» Fru Naylor leste på leppene hans, som hun hadde gjort ved tusenvis av andre slike anledninger. Ansiktet hennes ble svakt rødt, men hun beholdt verdigheten. «Hvorfor kan du ikke bare ta en titt i noen av bøkene iblant, bare så det ser ut som du gjør noe fornuftig?» «Jeg har egne bøker,» sa Jim lydløst, «men jeg kommer hit for å absorbere atmosfæren i dette edle praktbygget og for å sikle på dine blendende former.» «Du har ikke engang lånekort, herr Pooley.» «Kom hit og klin med meg,» sa Jim høyt. Fru Naylor løp tilbake til skrivebordet sitt og lot Pooley være i fred. Øynene hans sveipet over de endeløse radene med veddeløpshester. Han visste at et eller annet sted i dette uendelige sortimentet av hester, fantes det seks som ville vinne med gode odds. Dersom disse ble plassert i en Yankee-rekke, ville gevinsten fort bli godt over 250 000 pund. Slik kunnskap var selvfølgelig svært allmenn. Det var det å vite akkurat hvilke hester man skulle velge, som kompliserte saken. Pooley slikket tuppen av kulepennen som var velsignet av pater Moity til akkurat dette formålet. Han holdt den opp mot

endetta leseprøver.indd 101

101

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

en solstråle, som uventet og plutselig hadde dukket opp gjennom et vindu ved taket. Nesten brukt opp, mer enn halvparten av dets svarte livsblod hadde ebbet ut, men på hva? På dårlige veddeløpssatsinger, det var til det det hadde forsvunnet. Konsentrasjonen hans ble borte, og Pooley sukket. Den delikate balansen hadde blitt forstyrret, alt på grunn av bablingen til fru Naylor. Ja, ja, tenkte Pooley, solen har steget over seilene. Han reiste seg og tvang fram en skrapelyd fra gummiknottene under stolen. Lyden skar gjennom fru Naylor som en kårde. Han skred bestemt mot døren, men snudde seg idet han nådde frem. «Da kommer jeg til deg i kveld så fort din mann drar på nattevakt,» sa han høyt. Fru Naylor besvimte. Da Neville sto i døren til The Flying Swan og grublet over dagens særheter, tasset en uteligger med grufullt utseende og bedrøvelig fottøy mot ham fra Sprite Street og Dock. Han merket seg, uten å tenke videre over det, at den ensomme mannen bar med seg et mørke. Noe ved ham fremkalte et forvarsel. «Æsj,» sa Neville. Han kjente to simultane skjelvinger begynne i hver tøffel og fortsette oppover legghårene til de møttes i nakken. Der fortsatte den nå forente skjelvingen videre til den omsider (selv om dette bare tok ett sekund eller to) nådde toppen av hodet hans og etterlot seg flere brylkremfriserte hårtuster stående rett til værs. Neville fikk en plutselig trang til å korse seg og utførte handlingen noe forskrekket og flau. Han la veien om bardisken og ventet på den ensomme reisende. Men tiden gikk, og ikke så mye som en skygge mørknet inngangspartiet til The Swan. Neville sjekket ved døren og kikket forsiktig oppover gaten. Men gaten var fullstendig blottet for illevarslende tiggere. Neville klødde de gigantiske neseborene sine med en nikotingulnet finger og dro pompøst på skuldrene. «Har du sett,» mumlet han til seg selv. «Kan jeg være så snill å få et glass vann?» lød en stemme ved albuen hans.

endetta leseprøver.indd 102

102

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Det var bare ren flaks at Neville klarte å kontrollere blæren. «Herren bevare meg,» gispet han, og snudde seg sjokkert mot det spørrende ansiktet til tiggeren, som plutselig hadde materialisert seg foran ham. «Beklager, skremte jeg deg?» spurte skapningen med noe som virket som oppriktig bekymring. «Det er en av mine dårlige vaner, jeg må lære meg å kontrollere den.» Nå var Neville plutselig bak bardisken igjen, med barlemmen boltet ned. De skjelvende hendene hadde han plassert trygt rundt henholdsvis et glass og en whiskyflaske. «Hva vil du?» «Et glass vann hvis det er mulig.» «Dette er ikke noen jævla kommunal drikkefontene,» sa Neville surt. «Dette er et ølhus.» «Jeg beklager,» sa uteliggeren. «Vi fikk en noe skjev start, tror jeg. Kanskje jeg kan få en halvliter av noe?» Neville styrtet den store whiskyen med et innøvd vrikk med håndleddet og nikket mot raden av emaljerte, sølvtuppede tappekraner. «Hva behager herren?» sa han, og et snev av stolthet snek seg inn i stemmen hans. «Vi har et assortert utvalg av åtte øl på kran. Et utvalg som overgår Jack Lanes med fire, og The New Inn med tre. Jeg tror du vil finne det særdeles problematisk å utklasse The Swan i dette øyemed.» Uteliggeren virket fascinert over utvalget. «Åtte, var det det du sa?» Han gikk sakte langs baren, forbi de glinsende og lakkerte tappekranene. Den høyre pekefingeren hans gled over kobberrøret langs disken. Til Nevilles store skrekk dro han pussemiddelet av og etterlot seg noe som liknet sporet etter en snegle. Han stanset ved enden og ble plutselig klar over Neville, som sto med knyttede never og fulgte ham oppmerksomt med blikket. «Jeg beklager,» sa han, og løftet fingeren mens han undersøkte den med avsky. «Nok en gang har jeg ødelagt mitt gode navn og rykte.» Neville var på vei for å hente batongen da det vennlige og velkjente ansiktet til Jim Pooley gjorde sin entré. Han plystret en melodiløs trall mens han forsiktig slo avisen mot det høyre kneet.

endetta leseprøver.indd 103

103

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Jim inntok favorittstolen med et innøvet byks og hilste Neville med et lystig «Jeg tar en halvliter Large, er du snill, og god morgen til deg, Neville.» Deltidsbartenderen dro blikket fra den avskyelige uteliggeren og fylte et glitrende glass med det gylne brygget til Jim Pooley. «Ah,» sa Jim etter å ha tømt halve glasset i en slurk, «den første er alltid den beste.» Han dyttet raskt den nøyaktige summen over bardisken, av frykt for at prisene hadde steget. På ny søkte han til inspirasjonen han så gudegitt hadde krav på, og som så nylig var blitt nektet ham i biblioteket. «Jeg kjenner at jeg har en vinner på vei,» sa han lavt. Såpass tidlig på dagen kunne dette trikset skaffet ham gratis påfyll. Neville svarte ikke. «Jeg tror dette kan være sværingen,» fortsatte Jim. Neville opprettholdt sin statuelignende stillhet. Det virket ikke som han pustet. «Det ville ikke overraske meg om…» Nå kikket Jim Pooley opp fra avisen og la merke til deltidsbartenderens forferdede ansiktsuttrykk. «Hva er det som foregår, Neville?» Neville klamret seg til oksygenet i lungene. «Så du ham forlate stedet?» stammet han. «Hvem? Jeg har ikke sett noen.» «Han…» Neville kikket over bardisken mot kobberrøret. Det skinte like plettfritt og glitrende som det hadde gjort da han hadde polert det femten minutter tidligere. «En uteligger.» «Hvilken uteligger?» Neville helte i nok en stor whisky til seg selv og kastet den ned i halsen. «Vel, jeg la ikke merke til noen uteligger,» sa Jim Pooley, « men, og dette vil høres latterlig ut når jeg sier det…» «Hva?» sa Neville og skalv. «Vel, da jeg kom inn hit, fikk jeg en merkelig trang, det føltes som om jeg ville korse meg.» Neville svarte ikke.

endetta leseprøver.indd 104

104

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

En sneiing borti bjellen, bremser som hvinte, lyden av sykkeldekk mot fortau samt et hjertelig, «Hei og hå, hvor det går» signaliserte at John Omally hadde ankommet The Flying Swan «Du kan bli her ute og nyte solen, jeg kommer tilbake etterpå,» sa han til sykkelen. Da han var kommet inn i baren, utbrøt han et jovialt, «Måtte Gud velsigne dere alle, og jeg tar en halvliter Large, er du snill, Neville.» Neville iakttok ham granskende da han kom inn, og la gladelig merke til at Omally ikke viste tegn til å ville korse seg. Neville tappet en halvliter til iren og smilte fornøyd for seg selv mens Omally dyttet den nøyaktige summen over bardisken. «Så, hvordan går det med deg, Jim?» spurte Omally. «Jeg kjenner at jeg har en vinner på vei,» betrodde Pooley ham høylydt. «Hvis det er sant, er du sannelig heldig.» Omally tok imot halvliteren og drakk halve innholdet i tre store slurker. «Du er sen i dag,» sa Pooley, i mangel av noe annet å si. «Jeg hadde problemer med sykkelen ved kolonihagen. Marchant og jeg var ikke helt på talefot.» Pooley nikket. «Din herlige sykkel, Marchant, ville hatt godt av litt olje i ny og ne, kanskje til og med et besøk til en spesialist med jevne mellomrom.» «Jo, jo, den gamle gutten er ikke hva han en gang var. Jeg måtte true ham med en prematur begravelse før jeg fikk ham med på at han trengte nye bremseklosser til fronthjulet og en lapp på bakhjulet.» «Sykler er ikke hva de en gang var,» sa Jim. Han drakk opp resten av halvliteren og kikket på det tomme glasset. «Denne er døende,» sa han trist. «Kan virke så,» sa John Omally. «Hvem sin tur er det?» sa Jim. «Hvem var sist?» sa John. Jim Pooley klødde seg i hodet. «Neimen om jeg vet,» sa han til seg selv.

endetta leseprøver.indd 105

105

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

«Jeg tror dere begge kjøpte deres egne,» sa Neville. Han hadde hørt slike diskusjoner pågå i timevis før en av disse stabeisene knakk under presset. «Lån meg et pund, John,» sa Jim Pooley. «Gå og legg deg, gutt,» svarte den andre. «La oss si ti shilling da.» «La oss si at det var et godt forsøk, og glemme det.» Jim Pooley tok seg til lommene med en sur mine, og til alles forundring, ham selv inkludert, dro han opp et pund. Neville tappet en ny halvliter til Jim Pooley. Andektig og med begge hender bar han seddelen til kassen, hvor han stedte den til hvile som et lik. Jim Pooley telte over vekslepengene flere ganger. Den grusomme erkjennelsen at Jim hadde nok til enda to halvlitere i lommene sine, gjorde Omally mer omgjengelig enn noensinne. «Så, hvordan er livet, Jim?» spurte iren, med blikket hardt festet på Pooleys vestlomme. «Jeg har hatt et lite likviditetsproblem,» sa Pooley. «Faktisk, så er jeg nå på vei for å betale opptil flere viktige og pressende regninger. Dersom jeg utsetter disse betalingene så mye som ett minutt, vil det føre til at det kastes forbannelse over flere kjente politiske skikkelser.» «Ah, du har alltid vært en mann med en sterk sosial samvittighet, Jim.» Pooley nikket som en vismann. «Og du er til tider en svært oppvakt mann, John.» «Jeg vet hva man skal kalle en spade,» sa John Omally. «Ja, akkurat det vet du.» Mens denne fascinerende samtalen fortsatte, var Neville nå overbevist om at den frynsete uteliggeren aldri hadde forlatt The Flying Swan, men at han gjemte seg et sted i lokalet så han kunne tømme kassen etter stengetid. Han gikk frem og tilbake i baren og myste inn i de mørke og bortgjemte krokene og opp mot taket. Han ble plutselig var på at noen stirret på ham.

endetta leseprøver.indd 106

106

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

«Jeg skal bare se til pumpene,» mumlet han, og forsvant ned kjellertrappen. Pooley og Omally tok hver sin slurk i stillhet. «Han har sett syner i det siste,» sa Jim. «Har han?» sa John. «En av mine onkler så syner en gang. Han sa at en gigantisk gris, kalt Svarte Tony, pleide å snike seg innpå ham og dra ham i armen mens han fylte ut veddeløpskupongene. Han klandret den grisen for mang en elendig dag på veddeløpsbanen, min onkel.» «Ah, det er uteliggere med Neville,» sa Jim. «Hva, som drar ham i armen og slikt?» «Nei, de bare dukker opp.» «Åh.» De to vennene skulle igjen til å drikke i taushet, men fant fort ut at glassene var tomme. De kikket perplekst på hverandre. «Det er på tide at jeg kommer i gang med forretningene mine,» sa Jim, og reiste seg. «Blir du ikke og tar en til?» spurte John. Neville hadde hørt dette spørsmålet og kom som en titan ut av kjellerdypet. Som erfaren bartender var han vant til de fleste former for slike plutselige sjokk. «Det samme igjen, gutter?» spurte han. «To av samme,» sa John. Jim kikket på ham med et åpenbart misbilligende blikk. «Ti og seks,» sa Neville og tappet to øl til. «Jim,» sa John. «John?» sa Jim. «Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, Jim.» Jim løftet den høyre hånden som i en velsignelse. Neville var et grufullt øyeblikk redd han skulle korse seg. «John,» sa Jim, ”John, jeg vet hva du har tenkt å si. Du har tenkt å si at du gjerne vil spandere en øl på meg, at det faktisk ville være deg en ære å spandere en øl på meg, og at det ville gi deg en umåtelig glede, akkurat som godt vennskap er mer verdt enn en juvel. Jeg

endetta leseprøver.indd 107

107

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

vet at du har tenkt å si alt dette til meg, John, fordi du har sagt det før, og når du har kommet med disse veltalende og vinnende ytringene, vil du forbanne din økonomiske situasjon og sverge stygt til skjebnen, som har satt deg i denne urimelige situasjonen. Denne skjebnen, som har plaget og misbrukt deg, som har presset deg helt på grensen av din utholdenhet, og som på sin metafysiske og bestialske måte har frarøvet deg dine hardt opptjente mynter. Og når du har gjort det, vil du innrømme en uoverkommelig forlegenhet og be verden om å sluke deg, og kanskje vil du presse frem en dyptfølt tåre, og først da vil du trygle, be og bønnfalle med din suverene, men sårede stolthet om å få låne de ti shillingene og seks pence, nylig referert til av vår høyt aktede barherre. «Jeg er klar over at dette ønsket om bidrag vil bli ytret på den mest høflige og veltalende måten du klarer å prestere, og at bedrøveligheten du føler, vil være dypsindig og gjennomtrengende. Med tanke på at Neville ikke er en mann kjent for å gi kreditt, at du er en av mine mest noble venner, og at det å prøve å drikke og stikke av ville gi oss en uutholdelig sosial skam, vil det være meg en glede å betale for denne runden.» Omally sto med bøyd hode under hele denne rørende talen. Ingen flere ord ble ytret, og Neville mottok ti og seks på en like respektabel måte. De to tømte glassene, og Jim unnskyldte seg og forsvant i retning av bookmakeren. Neville la Jims glass i oppvaskmaskinen og sa lavt til den lamslåtte Omally, «Du har en god venn i Jim Pooley.» John nikket. «Guds veier er uransakelige,» sa han. «Hvordan det?» «Tja,» – og nå tømte John Omally de siste dråpene ned i halsen – «jeg ble rørt til inn i sjelen av Jims uttalelser før kjøpet av disse drikkevarene, men merkelig som fyren er, mistolket han fullstendig det jeg sa.» «Åh?» sa Neville. «Ja,» sa John. «Det var på ingen måte min hensikt å låne penger til drikke.»

endetta leseprøver.indd 108

108

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

«Hva var det da?» spurte Neville. «Jeg hadde bare tenkt på diskré vis å nevne at smekken hans var åpen, men jeg tror ikke jeg gidder nå...» John Omally ønsket Neville en fortsatt flott dag og forlot baren.

endetta leseprøver.indd 109

109

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Kapittel 2 Helt siden leiekontrakten ble overdratt til Archroy for fem år siden av en halvglemt onkel, hadde han leid hytte i den delen av kolonihagen som lå nærmest viadukten. I sommerhalvåret når han kom hjem fra skiftet på vindusviskerfabrikken, pleide han å sette seg i døråpningen med pipen i munnen og tenke over dagens hendelser. Omally eide de to tilgrensende tomtene. Han hadde vunnet en av dem fra Pegs ektemann i aviskiosken, mens gamle Pete eide den siste. I det ene hjørnet lå en ubrukt tomt. En gang hadde den tilhørt Raymond, som ved en tidligere anledning var blitt hentet ut i rommet av de usynlige stjernevesenene fra Alpha Centauri. Man fikk sett mye i en kolonihage. Akkurat denne særskilte vårdagen satt Archroy på en oransje kasse og røyket pipe mens han tenkte på at verden ville vært et bedre sted hvis man kunne hatt skuddpremie på bilforhandlere med sigøynerske aner. Ikke at han hadde noe mot dem generelt, men han var særdeles forbitret på slike bilforhandlere. Archroy var ikke bare beboer i kolonihagen, han var også en mann av ekteskapet. Archroys ekteskap var en heller dyster affære; han jobbet dagskiftet, hun nattskiftet. De så hverandre sjelden. Omally mente dette var det ideelle ekteskapet. Han ville kun ha en kvinne å gifte seg med for deretter å finne seg jobb utenlands. Archroy tok til seg denne anerkjennelsen fra kompisene for å ha valgt en så riktig ektefelle, men innerst inne syntes han det var forferdelig. Han så rett og slett lite til sin hustru. Hobbyene og innkjøpene hennes, derimot, så han for mye til. Archroy kom ofte hjem og fant nye møbler og tepper. En dag stakk han hodet opp på loftet og fant ut at noen hadde isolert det. Merkelig nok ble aldri Archroy spurt om å delta i noen av disse ekstravagante prosjektene. Kanskje var det fordi han så sjelden så denne kvinnen? Skjønt, han mistenkte en fremmed hånd for å stå bak alt arbeidet i den vertikaldelte bopelen. Han antok at hans kone hadde en

endetta leseprøver.indd 110

110

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

elsker eller faktisk flere. Archroy hadde følelsen av at hustruen var ganske raus. En kveld hadde han brukt de få minuttene mellom skiftene deres til å avhøre sin mistenkte ektemake. Archroy hadde lagt merke til at hans gamle mini-Morris, den hans hustru hadde for vane å kalle for en skamplett, ikke lenger sto på blokkene i garasjen. Den var forsvunnet så sporløst at det virket som om den var blitt tryllet bort av feer. «Kvinne,» sa han til sin hustru, for han hadde sannelig glemt navnet hennes. «Kvinne, hvor er bilen min?» «Borte,» sa hun, mens hun rettet på skautet og betraktet seg selv i det falske rokokkospeilet i gangen. «Jeg har solgt bilen din, og bare så du er klar over det, jeg endte opp med en feiende flott profitt.» Archroy stivnet til inne i skjorteermene. «Men jeg jobbet på den bilen. Alt den trengte, var en motor, noen hjul, og så ville den ha vært i gang!» «En lastebil kom og hentet den,» sa kona hans. Archroy dro seg i håret. «Hvor er bilen min, og hvem tok den?» «Det var en sigøyner,» svarte hun. «En sigøyner? Ga du min verdifulle bil til en fordømt tater?» «Prisen var god.» Archroy blåste tobakken ut av nesen og hostet. «De ligger på peishyllen. I en brun konvolutt,» sa kona mens hun smurte glorete rødfarge på leppene. Archroy buldret inn i stuen og rev opp konvolutten. Han helte innholdet i hånden; fem brune bønner. «Hva? Hva?» Det begynte å fråde rundt munnen hans. «Bønner?» «Han forsikret meg om at det var magiske bønner,» sa hustruen, og smalt i døren. Slik hadde det seg at Archroy befant seg i skuret sitt denne særskilte ettermiddagen, mens han klaget over skjebnen og forbannet ikke bare bilhandlere, men også utro ektefeller og mennesker av romansk herkomst.

endetta leseprøver.indd 111

111

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

«Magiske bønner...» Han skar en grimase mens han kikket på det han hadde i hånden. «Magiske faens bønner, jeg vedder på at han ga henne mer enn bare noen magiske faens bønner.» 18.20-toget suste over viadukten, noe som fortalte Archroy at det var på tide å trekke seg tilbake til The Swan for å se hva karene holdt på med. Han var akkurat i ferd med å legge de magiske bønnene i lommen og reise seg fra den oransje boksen da en urovekkende mørk skygge falt over ham. Det gikk et grøss nedover den lille mannens rygg. «Kan jeg få ta en titt på de bønnene dine?» Stemmen tilhørte en shabby uteligger med fryktelig utseende og bedrøvelig fottøy. «Beklager, skremte jeg deg?» spurte skapningen med noe som lot til å være oppriktig bekymring. «Det er en av mine dårlige vaner, jeg må lære meg å kontrollere den.» «Hva er det du vil?» snerret Archroy, rasende over denne frekke inntredenen både i tanker og eiendom. «Bønnene,» sa uteliggeren. Archroy la bønnene i lommen. «Stikk!» sa han og reiste seg. Uteliggeren løftet høyre hånd og gjorde en merkelig bevegelse. Archroy sank sammen på den oransje kassen med plutselig svake knær. «Bønnene,» sa uteliggeren. Archroy stakk hånden ned i lommen og ga mannen de fem magiske bønnene. «Ah.» Uteliggeren holdt én mellom tommelen og pekefingeren. «Som jeg trodde. Meget interessant. Du sa at din kone mottok disse som betaling for din gamle mini-Morris?» Archroy kunne ikke huske å ha sagt noe slikt, men han nikket svakt med hodet. «Dette er besynderlige bønner,» sa uteliggeren. «Jeg har sett bønner, og jeg har sett flere bønner.» Han la dem tilbake i Archroys fortsatt utstrakte hånd. «Og dette er unektelig bønner!» «Men er de magiske?» spurte Archroy.

endetta leseprøver.indd 112

112

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

Uteliggeren strøk seg over kinnet med en skitten knoke. «Tja,» sa han, «magiske? Det er et godt spørsmål. La oss si at de har en viss outrert kvalitet.» «Åh,» sa Archroy. Han følte seg plutselig ikke like skuffet over de fem bønnene. Tapet av den trofaste mini-Morris‘en virket ikke fullt så viktig, nå som han satt med noen bønner av outrert kvalitet, hva nå enn det betød. «Hva gjør du på eiendommen min?» spurte Archroy, noe mer høflig. Uteliggeren tegnet et runesymbol i støvet foran Archroy med tåen av sin bedrøvelige høyre sko. «Du kan si jeg er her for å treffe noen,» sa han, «men på den annen side ikke. Hvis du skulle si at her er en mann med et oppdrag, ville du hatt rett, men på samme tid feil. Det er mye ved min tilstedeværelse her som er unormalt, mye som er helt ukomplisert, mye som…» «Jeg må komme meg av sted,» sa Archroy. Han forsøkte å reise seg, før han falt sammen igjen. Knærne var ikke særlig samarbeidsvillige. «Jeg virker ikke,» sa han. «… mye som vil bli avdekket, og mye som for alltid vil holdes skjult,» fortsatte uteliggeren. Archroy undret seg over om han hadde fått i seg noe uheldig, som froskebæsj i suppen eller sneglemiddel i termosflasken. Han hadde lest om merkelige drikker fra Amazonas som i svært små mengder kunne paralysere en elefant. Nervegass kunne finne veien inn i sugestykket på folks piper. Uteliggeren ble stille. Nå stirret han på kolonihagen med stor interesse. «Og du sier at Omally vant en av disse eiendommene fra Pegs ektemann i aviskiosken?» Archroy var sikker på at han ikke hadde ytret noe slikt. «Den der borte i hjørnet, med pipen,» sa han. «Det er eiendommen til gamle Pete. Den har vært i familien hans i tre generasjoner. Han har gjort en avtale med kommunen om å begraves der når han en

endetta leseprøver.indd 113

113

12.11.12 10:10


ROBERT RANKIN

gang dør. Vaktmester Blot har parsellen mot vest, med ryggen til pikeskolen. Det er best ikke å spørre hva som foregår der inne.» Archroy reiste seg for å peke på eiendommen, men fant til sin forbauselse at uteliggeren var forsvunnet. «Har du sett,» sa Archroy og korset seg, «har du sett på maken.»

endetta leseprøver.indd 114

114

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

JOHN SCALZI Scalzi er en nyere, og svært populær science fiction-forfatter mest kjent for sin roman De gamles krig fra 2005. Han har skrevet en rekke romaner og sakprosabøker. Han liker også pai, slik alle tenkende vesen burde. Scalzi står også bak den svært underholdende bloggen whatever.scalzi.com. Om De gamles krig John Perry gjorde to ting på sin syttifem års dag. Først besøkte han graven til sin kone. Så meldte han seg frivillig inn i hæren. Den gode nyheten er at menneskeheten endelig har kommet seg ut til stjernene. Den dårlige nyheten er at det er få planeter man kan bosette seg på – og fremmede raser er villig til å kjempe om dem. Og vi kjemper tilbake. Langt fra jorden har kampene pågått i årtier: brutalt, blodig og uendelige. John Perry melder seg til tjeneste. Han tror han vet hva som venter ham. Men kampene som er lysår hjemmefra er hardere enn han kunne se for seg. Og han ventet aldri det de skulle gjøre ham til. ISBN: 9788293059639 Pris: 129,-

endetta leseprøver.indd 115

115

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

En På syttifemårsdagen min gjorde jeg to ting. Jeg dro til min kones grav. Så vervet jeg meg til militæret. Å besøke graven til Kathy var det som var minst dramatisk av de to hendelsene. Hun ligger begravet på Harris Creek-kirkegården, ikke mer enn et par kilometer ned gata fra der jeg bor. Det er også stedet der vi oppdro barna våre. Å få en plass til henne på den kirkegården bød kanskje på flere problemer enn det burde ha gjort; ingen av oss hadde forventet at det skulle oppstå behov for en begravelse, så ingen av oss hadde forberedt noe. Det er en forgjengelig følelse, for å bruke et passende ord, det å måtte krangle med kirkegårdsvakten om hvorfor kona di ikke har reservert en gravplass. Til slutt gikk sønnen min, Charlie, som tilfeldigvis er borgermester, til verks. Han satte seg på et par folk og fikk ordnet sakene. Å være far til borgermesteren har sine fordeler. Så, til graven. Den er enkel og unnselig med en liten plakett i stedet for en stor gravstein. Kathy ligger ved siden av Sandra Cain, og det er litt av en kontrast. Sandy har en gravstein i polert, sort granitt, prydet med et bilde av henne fra da hun gikk på videregående. Et bedrøvelig sitat av Keats er inngravert på steinen og handler om skjønnhet og de som dør unge. Det er helt typisk Sandy. Kathy hadde moret seg hvis hun visste at Sandra var parkert ved siden av henne med den store, dramatiske gravsteinen sin. Hele livet bygget Sandy oppunder en underholdende passiv-aggressiv konkurranse med henne. Kathy tok med én kake til det lokale kakesalget. Sandy tok med tre stykker og frådet, og ikke så veldig diskré heller, om Kathys kake ble solgt først. Kathy ville så forsøke å løse problemet ved å kjøpe en av kakene til Sandy. Det er vanskelig å si om dette gjorde saken bedre eller verre når det gjelder hvordan Sandy så det hele. Jeg tenker at gravsteinen til Sandy kan sies å være et siste ord i saken. En siste hevdelse som ikke kan diskuteres eller slås tilbake

endetta leseprøver.indd 116

116

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

på. Når alt kom til alt, var jo Kathy allerede død. På den annen side kan jeg ikke huske at noen har besøkt graven til Sandy. Tre måneder etter at Sandy døde, solgte Steve Cain huset og flyttet til Arizona med et smil som var like bredt som Interstate 10, stemplet fast i ansiktet. En stund senere sendte han meg et postkort. Han hadde slått seg ned med en dame som hadde vært pornostjerne for femti år siden. Jeg kjente meg uren i flere uker etter at jeg hadde fått vite det. Barna og barnebarna til Sandy bor i en by litt nordover, men de kunne like gjerne bodd i Arizona med tanke på hvor ofte de kommer på besøk. Keats-sitatet til Sandy har nok ikke blitt lest av noen andre enn meg siden begravelsen, og jeg leser det bare i forbifarten når jeg går den lille meteren bort til kona mi. På plaketten til Kathy står navnet hennes (Katherine Rebecca Perry), fødselsdato og dødsdato, og ordene Elsket kone og mor. Jeg leser de ordene igjen og igjen hver gang jeg er på besøk. Jeg kan ikke noe for det: Det er fire ord som oppsummerer et liv på både en så mangelfull og likevel perfekt måte. Frasen sier ingenting om henne, om hvordan hun sto opp hver eneste dag, om hvordan hun jobbet, om interessene hennes, eller hvor hun likte å reise. Du ville aldri ant hva yndlingsfargen hennes var, eller hvilken frisyre hun trivdes med, hva hun stemte på eller hva slags humor hun hadde. Du ville ikke visst noe mer om henne enn at hun var elsket. Og det var hun. Hun mente det var nok. Jeg hater å være her. Jeg hater at min kone gjennom førtito år er død, at hun i det ene minuttet en lørdagsmorgen sto på kjøkkenet og lagde vaffelrøre og snakket til meg om opprydningen de hadde hatt i møtet kvelden før med styret i biblioteket, og at hun i det neste minuttet lå på gulvet og rykket og vred seg mens slaget herjet gjennom hjernen hennes. Jeg hater at det siste hun sa var «Hvor i helvete satte jeg vaniljen». Jeg hater at jeg har blitt en av de gamle mennene som besøker en kirkegård for å være sammen med sin døde kone. Da jeg var (mye) yngre, pleide jeg å spørre Kathy hva poenget ville være

endetta leseprøver.indd 117

117

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

med det. En haug med råtnende kjøtt og knokler som pleide å være en person, er ikke lenger en person; det er bare en haug med råtnende kjøtt og knokler. Personen er borte – dratt til himmelen eller helvete eller hvor enn eller ingensteds. Du kan like gjerne besøke et stykke biff. Når du blir eldre, innser du at dette er fakta. Men du bryr deg bare ikke. Det er nemlig det eneste du har. For selv om jeg hater kirkegården inderlig, er jeg også takknemlig for at den er her. Jeg savner kona mi. Det er lettere å savne henne på en kirkegård, hvor hun aldri har vært noe annet enn død, enn å savne henne på alle de stedene hvor hun har vært i live. Jeg ble ikke lenge; jeg gjør aldri det. Bare lenge nok til å kjenne det stikket som er like ferskt etter nesten åtte hele år, det stikket som også fører til at jeg husker at jeg har andre ting å gjøre enn å stå på en kirkegård som en gammel, forbanna tufs. Da jeg hadde kjent det, snudde jeg meg og dro og brydde meg ikke med å se meg tilbake. Dette var den siste gangen jeg kom til å besøke kirkegården eller min kones grav, men jeg ville ikke legge for mye krefter i å forsøke å huske det. Som jeg sa, dette er stedet hvor hun ikke har vært annet enn død. Det er ikke veldig verdifullt å minnes det. Men når jeg tenker meg om, var det ikke veldig dramatisk å verve seg heller. Byen jeg bodde i, var så liten at det ikke var noe vervingskontor der. Jeg måtte kjøre til Greenville, fylkessenteret, for å bli skrevet inn i listene. Kontoret var en slags liten butikk i et lite spennende kjøpesenter. Spritbutikken lå på ene siden og en tatoveringssjappe på den andre. Morgenen etter en heisatur kunne du våkne opp med et alvorlig problem, avhengig av rekkefølgen du fulgte inn i hver av sjappene. På innsiden var kontoret enda mindre tiltrekkende, hvis det er mulig. Det var en pult der inne, hvor det sto en datamaskin og en skriver, et menneske bak pulten, to stoler foran den og seks stoler på rekke langs den ene veggen. På et lite bord foran stolene langs veggen lå det informasjon om hæren og noen gamle utgaver av

endetta leseprøver.indd 118

118

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Time og Newsweek. Kathy og jeg hadde selvfølgelig vært der et tiår tidligere. Jeg antar at ingenting var blitt flyttet på, og overhodet ikke forandret, inkludert bladene. Mennesket fremsto som nytt. Jeg husker i det minste ikke at den forrige verveansvarlige hadde så mye hår. Eller bryster. Den verveansvarlige var opptatt med å skrive noe på datamaskinen og gadd ikke se opp da jeg kom inn. «Jeg skal hjelpe deg straks,» mumlet hun. Det virket som en mer eller mindre Pavlov-aktig reaksjon på at døren ble åpnet. «Ta den tiden du trenger,» sa jeg. «Jeg vet at stedet er smekkfullt.» Forsøket på svakt sarkastisk humor ble verken lagt merke til eller satt pris på. Dette stemte godt med formen som hadde rådet de siste par årene, det var fint å se at jeg fortsatt hadde teken. Jeg satte meg ned foran pulten og ventet på at den verveansvarlige skulle gjøre seg ferdig med det hun drev på med. «Kommer du, eller skal du dra?» spurte hun, igjen uten å egentlig se på meg. «Unnskyld?» sa jeg. «Kommer du, eller skal du dra,» gjentok hun. «Kommer du hit for å skrive under på en intensjonsavtale om å verve deg, eller skal du ut for å starte perioden din?» «Aha. Jeg skal ut, takk.» Dette fikk henne til endelig å se på meg. Hun myste frem gjennom et ganske så brutalt brillepar. «Du er John Perry,» sa hun. «Det er riktig. Hvordan gjettet du det?» Hun tittet tilbake på datamaskinen. «De fleste som ønsker å skrive seg inn, kommer på bursdagen sin, selv om de formelt sett har tretti dager på seg til å gjøre det. Det er bare tre som har bursdag i dag. Mary Valory har allerede ringt for å si at hun ikke drar. Og du ser ikke ut som en Cynthia Smith.» «Det var hyggelig å høre,» sa jeg. «Og siden du ikke kommer for første gang for å skrive deg inn,» fortsatte hun og ignorerte enda et forsøk på å slå av en spøk, «så er det logisk at du er John Perry.»

endetta leseprøver.indd 119

119

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

«Det kunne hende at jeg bare var en ensom mann som vandret rundt for å finne noen å snakke med,» sa jeg. «Det er ikke så mange av dem her,» sa hun. «De pleier å bli skremt vekk av ungdommene med demontatoveringer ved siden av.» Endelig dyttet hun tastaturet unna og viet meg all sin oppmerksomhet. «Greit, skal vi se. Kan jeg få se legitimasjon, vær så snill?» «Men du vet jo allerede hvem jeg er,» minnet jeg henne om. «Vi bør være helt sikre,» sa hun. Ikke det minste hint av et smil kunne anes da hun sa dette. Å måtte hanskes med surrete og prateglade gamle gubber dag ut og dag inn hadde tydeligvis gjort sitt. Jeg ga henne førerkortet mitt, samt fødselsattesten og ID-kortet. Hun tok dem, fant frem en håndskanner fra skrivebordsskuffen, koblet den til datamaskinen og dyttet den over bordet til meg. Jeg la hånden på den og ventet til den skulle skanne seg ferdig. Hun tok leseren og leste av ID-kortet på den ene siden for å se om det stemte med håndavtrykket. «Du er John Perry,» sa hun til slutt. «Og da er vi tilbake ved start,» sa jeg. Enda en gang overhørte hun meg. «For ti år siden, da du fikk informasjonen om hva det innebar å skrive seg inn, fikk du opplysninger om de Koloniale Forsvarsstyrkene, og pliktene og ansvaret du kommer til å ta på deg hvis du verver deg til KFS,» sa hun med et tonefall som tydet på at hun hadde sagt dette minst en gang om dagen, hver eneste dag, i det meste av arbeidskarrieren sin. «I tillegg har du fått påminnelser om dette i tiden fra du skrev deg inn, slik at du skal huske pliktene og ansvaret du kommer til å påta deg. Ønsker du ytterligere informasjon eller en presentasjon som skal friske opp hukommelsen, eller erklærer du at du til det fulle forstår de pliktene og det ansvaret du påtar deg? Du må være klar over at det ikke er straffbart å spørre om mer informasjon eller å velge ikke å verve seg til KFS på dette tidspunktet.»

endetta leseprøver.indd 120

120

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Jeg husket informasjonsmøtet. Den første delen hadde gått ut på at en gjeng med pensjonister hadde sittet på klappstoler i samfunnshuset i Greenville. De spiste donuts og drakk kaffe og hørte på en undersått i KFS-systemet som duret i vei om historien bak menneskekolonier. Så delte han ut brosjyrer om livet i tjeneste hos KFS, noe som fremsto som et hvilket som helst liv i militæret. I løpet av spørsmålssekvensen, oppdaget vi at han ikke egentlig var i KFS. Han hadde derimot blitt innleid for å holde presentasjoner i Miami-området. I den andre delen av møtet måtte vi gjennom en legeundersøkelse. En lege kom og tok blodprøver, han skrapet bort noen celler fra innsiden av kinnet mitt og skannet hjernen min. Jeg besto, tydeligvis. Etter dette hadde brosjyren jeg fikk på møtet dumpet ned i postkassen min en gang i året. Etter det andre året kastet jeg den. Jeg hadde ikke lest den siden. «Jeg forstår,» sa jeg. Hun nikket, strakte seg etter noe i skrivebordsskuffen, dro frem et ark og en penn og ga meg begge deler. På arket var det skrevet flere paragrafer, og det var plass til en signatur under hver av dem. Jeg kjente igjen arket. Jeg hadde signert et lignende et for ti år siden for å vise at jeg skjønte hva jeg skulle begi meg ut på et tiår inn i fremtiden. «Jeg skal lese paragrafene for deg,» sa hun. «Når jeg er ferdig med hver av dem, og hvis du forstår og godtar det jeg har lest, kan du vennligst signere og skrive dato på linjen som følger umiddelbart etter hvert avsnitt. Hvis du har spørsmål, er det fint om du stiller dem etter at jeg har lest ferdig hver paragraf. Hvis du ikke skjønner eller ikke godtar det jeg har lest og forklart for deg, må du ikke signere. Forstår du dette?» «Jeg forstår,» sa jeg. «Fint,» sa hun. «Paragraf en: Jeg, undertegnede, anerkjenner og forstår at jeg frivillig og av egen vilje og uten overtalelse, melder meg frivillig som rekrutt til de Koloniale Forsvarsstyrkene for en tidsperiode på ikke mindre enn to år. Videre forstår jeg at

endetta leseprøver.indd 121

121

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

tjenestetiden kan bli forlenget fra de Koloniale Forsvarsstyrkenes side i ytterligere åtte år, i krigstid og hvis det oppstår konfliktsituasjoner.» Denne utvidelsesklausulen som betydde «totalt ti år», var ikke ny for meg – jeg hadde lest informasjonen jeg hadde fått tilsendt en eller to ganger – men jeg lurte på hvor mange som ikke tenkte videre over det, og hvor mange av dem som hadde tenkt over det, som faktisk trodde de kunne bli tvunget til å være ti år i tjeneste. Tankene jeg hadde rundt det var at jeg ikke trodde KFS ville spørre om ti år hvis de ikke trodde de ville trenge dem. På grunn av Karantenelovene hørte vi lite om krigene i koloniene. Men det vi faktisk hører, er nok til å skjønne at det ikke er fredelige tider der ute i universet. Jeg signerte. «Paragraf to: Jeg skjønner at ved å frivillig tre inn i de Koloniale Forsvarsstyrkene sier jeg meg villig til å bære våpen og til å bruke dem mot fiender av Den Koloniale Union, noe som kan inkludere menneskelige styrker. Jeg kan ikke under min tjenestetid nekte å bære og bruke våpen når jeg blir beordret til å gjøre det, eller komme med religiøse eller moralske innsigelser mot slike handlinger med den hensikt å unngå å delta i kamp.» Hvor mange mennesker verver seg frivillig til hæren for så å nekte å utføre voldshandlinger på samvittighetsgrunnlag? Jeg signerte. «Paragraf tre: Jeg forstår og sier meg enig i at jeg trofast og så hurtig det lar seg gjøre vil utføre ordre og retningslinjer som blir gitt til meg av overordnede offiserer, slik som det er skrevet i Veiledningen for de Koloniale Forsvarsstyrkenes Oppførsel.» Jeg signerte. «Paragraf fire: Jeg forstår at ved å melde meg frivillig til tjeneste i de Koloniale Forsvarsstyrkene samtykker jeg til alle slags medisinske, kirurgiske eller terapeutiske opplegg og inngrep som de Koloniale Forsvarsstyrkene finner nødvendig for å forsterke kampevnen.»

endetta leseprøver.indd 122

122

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Og her var det: Grunnen til at jeg og et utall andre syttifemåringer skrev oss inn hvert år. En gang sa jeg til bestefaren min at når jeg var på hans alder, ville de ha funnet ut hvordan man drastisk kan forlenge menneskets levetid. Han lo av meg og sa at han hadde trodd det samme, og likevel var han her og hadde endt opp som en gammel mann. Og her er jeg også. Problemet med aldringen er ikke at det er en forbanna ting etter den andre – det er alle de forbanna tingene på en gang, hele tiden. Du kan ikke stanse aldringen. Med genterapi og nye organer og plastikkirurgi kjempes en ærlig kamp. Men den tar deg igjen likevel. Får du nye lunger, ryker en pakning i hjertet. Få deg et nytt hjerte, og leveren din hovner opp så den blir på størrelse med et oppblåsbart plaskebasseng. Bytt ut leveren din, så kommer et slag og kliner til deg. Det er alderens trumfkort; de kan fortsatt ikke erstatte hjernen. Forventet levetid klatret opp til å nærme seg nitti for en stund siden, og der har den vært siden. Vi økte med nesten et snes fra «tre snes og ti», men så virker det som om Gud har satt ned foten. Folk kan leve lenger og lever faktisk lenger – men de er fortsatt gamle mennesker i den tiden de lever. Det er ikke så mye som har forandret seg der i gården. Hør her: Når du er tjuefem, trettifem, førtifem, til og med femtifem, kan du fortsatt føle deg på godfot med mulighetene som finnes for deg her i verden. Når du er sekstifem, og kroppen din står ved starten av veien som innebærer snarlig fysisk nederlag, begynner disse «medisinske, kirurgiske og terapeutiske» oppleggene og inngrepene å høres interessante ut. Så blir du syttifem, og venner av deg er døde, og du har erstattet i hvert fall ett viktig organ, du må tisse fem ganger i løpet av natten, og du kan ikke gå opp en trapp uten å få litt åndenød – og du får høre at du er i ganske god form, alderen tatt i betraktning. Å bytte inn dette med et tiår ferskt liv i krigssituasjon begynner å se ut som et skikkelig kupp. Spesielt fordi hvis du ikke gjør det,

endetta leseprøver.indd 123

123

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

er du åttifem om et tiår, og da er den eneste forskjellen på deg og en rosin at mens du både er rynkete og ikke lenger har prostataen i behold, har rosinen aldri hatt noen prostata. Så hvordan klarer KFS å snu virkningen alderen har på kroppen? Det er ingen her som vet det. Forskere på jordsiden kan ikke forklare hvordan de gjør det, og de kan ikke kopiere suksessen, og det er ikke fordi de ikke forsøker. KFS holder ikke til her på landejorda, så du kan ikke spørre en KFS-veteran. Men KFS rekrutterer kun mannskap fra Jorden, så kolonistene vet det heller ikke, selv om du kunne spurt dem, og det er noe du ikke kan. De behandlingene KFS tilbyr, blir utført utenfor Jorden, i KFS sine egne soner, hvor de har kontrollen, langt vekk fra globale og nasjonale regjeringers åsyn. Det er ingen hjelp å få, verken fra Onkel Sam eller noen andre. En gang i blant bestemmer lovgivere eller en president eller diktator seg for at KFS ikke kan rekruttere flere hvis de ikke avslører hemmelighetene. KFS diskuterer det aldri engang. De pakker sammen og drar. Deretter drar alle de syttifem år gamle menneskene i det landet på en lang ferie, og de kommer aldri tilbake. KFS gir ingen forklaringer, ingen gode grunner, ingen hint. Hvis du ønsker å vite hvordan de gjør mennesker unge igjen, må du verve deg. Jeg signerte. «Paragraf fem: Jeg forstår at ved å melde meg frivillig til tjeneste for de Koloniale Forsvarsstyrkene, avslutter jeg mitt statsborgerskap i min nasjonale, politiske entitet, i dette tilfellet Amerikas forente stater, og også bostedstillatelsen, som gir meg lov til å ha bosted på planeten Jorden. Jeg forstår at mitt statsborgerskap herved vil bli overført generelt til den Koloniale Union, og spesifikt til de Koloniale Forsvarsstyrkene. Videre anerkjenner og forstår jeg at ved å avslutte mitt lokale statsborgerskap og bostedstillatelsen på planeten, kan jeg ikke lenger vende tilbake til Jorden, og at jeg, når tjenestetiden i de Koloniale Forsvarsstyrkene er ferdig, vil bli overført til den kolonien den Koloniale Union og/eller de Koloniale Forsvarsstyrkene tildeler meg.»

endetta leseprøver.indd 124

124

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

For å si det enkelt: Du kan ikke dra hjem igjen. Dette er en del av en pakke som inngår i Karantenelovene, som ble initiert og vedtatt av den Koloniale Union og KFS i det minste offisielt sett for å beskytte Jorden fra flere fremmedbiologiske katastrofer slik som Krampa. Menneskene på Jorden var helt med på den tanken på den tiden. Det er morsomt hvor beskyttende en planet blir når en tredjedel av den mannlige befolkningen permanent mister evnen til å forplante seg i løpet av et års tid. Folk her er mindre positive til ideen nå. De synes Jorden er blitt kjedelig og har lyst til å se resten av universet, og de har helt glemt barnløse grandonkel Walt. Men KU og KFS er de eneste som har romskip med hurtigmotorer som gjør at man kan reise mellom stjernene. Så der har du det. (Dette gjør at det ikke egentlig er noe poeng å nevne avtalen om at du må bosette deg der KU finner det for godt. Siden de er de eneste som har skipene, drar du uansett dit de frakter deg. Det er ikke som om de kommer til å la deg styre stjerneskuta.) En bi-effekt av Karantenelovene og monopolet på hurtigmotorer er at det ikke er mulig å kommunisere mellom Jorden og koloniene (og koloniene seg imellom). Den eneste måten du kan få høre nytt fra en koloni på, er ved å legge en beskjed på en skip med hurtigmotor; KFS tar uvillig med seg beskjeder for planetregjeringer på den måten, men andre kan bare glemme det. Du kan sette opp en radiosatellittmottaker og vente på at signaler fra koloniene skal stryke forbi, men Alfa, den kolonien som ligger nærmest Jorden, er åttitre lysår unna. Dette gjør at det er vanskelig å spre sladder mellom planetene. Jeg har aldri spurt om dette, men jeg kan forestille meg at dette er paragrafen som får de fleste til å ombestemme seg. Det er én ting å tenke at du kan bli ung igjen. Det er virkelig noe helt annet å vende ryggen til alt du kjenner til og har opplevd, alle du har møtt og elsket, og alle opplevelser du har hatt gjennom sju og et halvt tiår. Det er virkelig et svært beist av en jævel, det å skulle vinke farvel til hele livet sitt.

endetta leseprøver.indd 125

125

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Jeg signerte. «Paragraf seks – den siste paragrafen,» sa den verveansvarlige. «Jeg anerkjenner og forstår at de følgende syttito timer etter at jeg har signert dette dokumentet, eller etter at jeg blir fraktet vekk fra Jorden av de Koloniale Forsvarsstyrkene, uansett hva som kommer først, vil jeg bli ansett som avdød når det kommer til alle lover i alle relevante politiske enheter, i dette tilfellet staten Ohio og Amerikas forente stater. Alle eiendeler som tilhører meg vil bli håndtert etter gjeldende lover. Alt juridisk ansvar eller forpliktelser som ved lov avsluttes ved dødsfall, vil dermed avsluttes. Alle tidligere juridiske journaler, enten positive eller negative, blir herved strøket, og alle lån blir innfridd ifølge de aktuelle lovparagrafene. Jeg anerkjenner og forstår at hvis jeg ennå ikke har planlagt hvordan mine eiendeler skal fordeles, kan jeg ved ønske få juridisk og økonomisk rådgivning av de Koloniale Forsvarsstyrkene for å gjøre dette i løpet av syttito timer.» Jeg signerte. Nå hadde jeg syttito timer igjen å leve, kan du vel si. «Hva skjer hvis jeg ikke drar fra planeten innen syttito timer?» sa jeg da jeg leverte arket tilbake til ververen. «Ingenting,» sa hun og tok skjemaet. «Bortsett fra at du juridisk sett vil være død, alle eiendelene dine vil være fordelt med bakgrunn i testamentet ditt, du er blitt strøket fra trygdesystemet, og alle dine oppsparte midler der er enten blitt slettet eller overført til dine arvinger, og siden du juridisk sett er død, har du ingen rett til lovens beskyttelse. Det gjelder for alt fra ærekrenkelse til drap.» «Så noen kan faktisk komme bort til meg og drepe meg, og ingenting ville skje? De ville ikke bli anmeldt?» «Vel, nei,» sa hun. «Hvis noen drepte deg mens du juridisk sett er død, ville det nok bli ansett som likskjending her i Ohio.» «Fascinerende,» sa jeg. «Men,» fortsatte hun i den dagligdagse tonen som ble mer og mer forstyrrende, «det går vanligvis ikke så langt. Du kan bestemme deg for ikke å verve deg når som helst i løpet av de

endetta leseprøver.indd 126

126

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

kommende syttito timene. Du må bare komme hit til meg. Hvis jeg ikke er her, vil en automatisk svarer notere navnet ditt. Med det samme vi har fått verifisert at det faktisk er du selv som ønsker å avlyse innskrivningen, vil du bli løslatt fra alle videre plikter. Men du må huske at du bare kan trekke deg én gang. Du kan ikke komme tilbake for å skrive deg inn på nytt. Du gjør dette bare én gang.» «Forstått,» sa jeg. «Må jeg avsi en ed eller noe?» «Nei,» sa hun. «Jeg må bare gjøre ferdig dette skjemaet og gi deg billetten din.» Hun vendte seg mot datamaskinen igjen, tastet i et par minutter og trykket på enter. «Datamaskinen skriver ut billettene dine nå,» sa hun. «Det tar omtrent et minutt.» «Greit,» sa jeg. «Kan jeg spørre deg om noe?» «Jeg er gift,» sa hun. «Det var ikke spørsmålet mitt,» sa jeg. «Frir folk virkelig til deg?» «Hele tiden,» sa hun. «Det er veldig plagsomt.» «Det var dumt,» sa jeg. Hun nikket. «Det jeg skulle spørre deg om, var om du noensinne har møtt noen fra KFS.» «Bortsett fra dem som verver seg, mener du?» Jeg nikket. «Nei. KFS har et firma her nede som tar seg av vervingen, men ingen av oss er faktisk med i KFS. Jeg tror ikke engang den administrerende direktøren vår er det. Vi får all informasjon og alt materiell vi trenger fra de ansatte på ambassaden til den Koloniale Union, og ikke direkte fra KFS. Jeg tror ikke de kommer til Jorden i det hele tatt.» «Plager det deg å jobbe for en organisasjon du aldri har møtt?» «Nei,» sa hun. «Jobben er grei, og lønna er overraskende bra, med tanke på hvor lite penger de bruker på interiøret. Og uansett, du er jo i ferd med å verve deg til en organisasjon du aldri har møtt. Plager ikke det deg?» «Nei,» innrømmet jeg. «Jeg er gammel, kona mi er død, og jeg har ikke så mange grunner til å bli her lenger. Skal du verve deg når din tid kommer?»

endetta leseprøver.indd 127

127

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Hun trakk på skuldrene. «Jeg bryr meg ikke om å bli gammel.» «Jeg brydde meg ikke om å bli gammel da jeg var ung, jeg heller,» sa jeg. «Det er å bli gammel nå som bryr meg.» Skriveren til datamaskinene hennes summet lavt, og et visittkortlignende objekt kom ut av den. Hun tok den og ga den til meg. «Dette er billetten din,» sa hun til meg. «Den identifiserer deg som John Perry og rekrutt i KFS. Ikke mist den. Bussen går rett utenfor dette kontoret om tre dager og tar deg til Dayton-flyplassen. Den går halv ni om morgenen, vi anbefaler at du er her i god tid. Du har lov til å ta med deg én bag inn i kabinen, så vennligst vær nøye med hva du tar med deg. Fra Dayton tar du elleve-flyet til Chicago, og så flyet som går klokken to om ettermiddagen til Nairobi. De er ni timer foran oss i tid, så du ankommer der omtrent ved midnatt lokal tid. Du blir møtt av en representant for KFS, og du kan enten ta bønnestengelen klokken to om natten til Kolonistasjonen eller få deg litt hvile og ta den som går ni om morgenen. Deretter er du i hendene på KFS.» Jeg tok billettene. «Hva gjør jeg om noen av disse flyene blir forsinket eller kansellert?» «Ingen av disse flyene har noensinne vært forsinket, og jeg har jobbet her i fem år,» sa hun. «Wow,» sa jeg. «Jeg tipper togene til KFS er presise også.» Hun så matt på meg. «Vet du,» sa jeg. «Jeg har prøvd å slå av en spøk helt siden jeg kom hit.» «Jeg vet det,» sa hun. «Jeg beklager. Humoren min ble kirurgisk fjernet da jeg var barn.» «Å,» sa jeg. «Det var en spøk,» sa hun, reiste seg og strakte frem hånden. «Å.» Jeg reiste meg og tok den. «Gratulerer, rekrutt,» sa hun. «Du får ha lykke til der ute blant stjernene. Jeg mener det,» la hun til. «Takk skal du ha,» sa jeg. «Det setter jeg pris på.» Hun nikket,

endetta leseprøver.indd 128

128

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

satte seg ned igjen og øynene hennes hoppet tilbake til datamaskinen. Min tid var ute. På veien ut så jeg en eldre dame som krysset parkeringsplassen og gikk mot rekrutteringskontoret. Jeg gikk bort til henne. «Cynthia Smith?» spurte jeg. «Ja,» sa hun. «Hvordan visste du det?» «Jeg ville bare si gratulerer med dagen,» sa jeg og pekte oppover. «Og at vi kanskje sees igjen der oppe.» Hun smilte da hun skjønte det. Endelig hadde jeg fått noen til å smile. Tilværelsen så lysere ut.

endetta leseprøver.indd 129

129

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

To Nairobi ble skutt vekk under oss, og falt unna; vi gikk bort til kanten slik vi ville gjort i en rask heis (som selvfølgelig er akkurat det bønnestengelen er) og så på at Jorden begynte å skli vekk. «De ser ut som maur når man står her oppe!» humret Leon Deak der han sto ved siden av meg. «Sorte maur!» Jeg hadde en sterk trang til å slå i stykker et vindu og pælme Leon ut av det. Men sørgelig nok fantes det ikke noe vindu jeg kunne knuse. «Vinduet» i bønnestengelen var av samme diamantmateriale som resten av plattformen, og det var gjennomsiktig slik at de reisende kunne se på severdighetene under dem. Plattformen var lufttett, noe som kom til å være hendig om et par minutter når vi kom høyt nok opp til at det å knuse et av vinduene ville føre til at trykket falt eksplosivt, hvorpå oksygenmangel og død ville følge. Leon ville derfor heller ikke ha oppdaget at han plutselig og helt uventet var kommet tilbake til Jordens favntak. Enda mer sørgelig. Leon hadde sugd seg fast til meg i Chicago, som en feit flått, full av pølse og øl. Jeg var overrasket over at en som tydeligvis hadde blod som halvveis var forvandlet til fett fra svinekjøtt, hadde klart å bli syttifem år gammel. Deler av flyturen til Nairobi satt jeg og hørte på at han prompet og utbroderte i detalj sin teori om hvordan koloniene var satt sammen når det kom til rase. Prompingen var den mest behagelige delen av den monologen; jeg har aldri tidligere gledet meg så mye til å kjøpe hodetelefonene for å kunne benytte meg av underholdningen om bord. Jeg hadde håpet jeg kunne bli kvitt ham ved å ta den første stengelen fra Nairobi. Det virket som om han var typen som måtte få seg en hvil etter å ha vært opptatt med å prompe hele dagen. Men der hadde jeg uflaks. Tanken på å tilbringe ytterligere seks timer sammen med Leon og fisene hans var mer enn jeg kunne takle. Hvis bønnestengelen hadde hatt vinduer, og jeg ikke kunne ha kastet Leon ut av et av dem, hadde jeg kanskje hoppet

endetta leseprøver.indd 130

130

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

ut selv. I stedet unnskyldte jeg meg og forlot Leons selskap ved å si den eneste tingen som stagget ham; nemlig ved å fortelle ham at jeg måtte lette på trykket. Leon gryntet en tillatelse til dette. Jeg gikk av gårde i retning klokken, i den generelle retningen mot toalettene, men egentlig var jeg på vei for å se om jeg fant et sted der Leon kanskje ikke ville finne meg. Dette kom ikke til å bli enkelt. Plattformen på stengelen var formet som en smultring og var omtrent hundre meter i diameter. «Hullet» i smultringen, der hvor plattformen gled opp og ned langs stengelen, var omtrent seks meter bredt. Diameteren på kabelen var selvfølgelig litt mindre enn det, den var kanskje på drøye fem meter, noe som ikke fremsto som nok, siden kabelen var flere tusen kilometer lang. Resten av plassen var fylt med behagelige avlukker og sofaer hvor folk kunne sitte og snakke, og små områder hvor de reisende kunne se på filmer, spille spill eller spise. Og selvfølgelig var mye av plassen satt av til vinduer man kunne se ut av, enten for å se ned på Jorden, bort til andre stengelkabler eller plattformer eller oppover mot Kolonistasjonen. Generelt sett fremsto plattformen som lobbyen i et hyggelig, men rimelig hotell, som plutselig var skutt av gårde ut i Jordens bane. Det eneste problemet var at det åpne interiøret gjorde det vanskelig å gjemme seg bort. Det var ikke mange som hadde meldt seg på turen, så det var ikke nok mennesker til at jeg kunne gli inn i mengden og forsvinne. Til slutt bestemte jeg meg for å kjøpe meg noe å drikke på en kiosk som befant seg omtrent på midten av plattformen, og omtrent på motsatt side av der Leon sto. Siden siktlinjene ikke kunne forandres på, var dette stedet hvor jeg hadde størst mulighet til å unngå ham lengst mulig. Å forlate Jorden rent fysisk hadde vært irriterende, takket være Leons motbydelige personlighet, men på det følelsesmessige planet hadde det vært overraskende enkelt. Et år før jeg dro hadde jeg bestemt meg for at, ja, jeg skulle verve meg til KFS. Etter det var det helt enkelt bare et spørsmål om å ordne det praktiske og si farvel. Da Kathy og jeg et tiår tidligere først hadde bestemt oss

endetta leseprøver.indd 131

131

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

for å dra, overførte vi huset så det sto i både Charlie sitt navn og våre egne, slik at han kunne overta det uten å måtte gjennomføre arveprosessen og gå gjennom skifteretten. Ellers eide ikke Kathy og jeg noe virkelig verdifullt, annet enn ting og tang som hoper seg opp i løpet av et liv. Mesteparten av de fine tingene var delt ut til venner og familie i løpet av det siste året, og Charlie ville ta seg av resten senere. Å forlate folk var ikke så mye verre. Folk reagerte på nyheten med varierende grad av overraskelse og tristhet, siden alle vet at når du først har vervet deg til de Koloniale Forsvarsstyrkene, kommer du ikke tilbake. Men det er ikke helt det samme som å dø. De vet at du er der et sted, du er fortsatt i live, og om en stund kan det jo hende de blir med selv, for pokker. Det er litt slik jeg forestiller meg at folk tenkte for hundrevis av år siden, da noen de kjente spente for vogna og dro vestover. De gråt, de savnet dem, de fortsatte med det de hadde holdt på med. Uansett, et helt år før jeg skulle dra, fortalte jeg det til folk. Da har du mye tid på å si det du skal ha sagt, til å ordne opp i saker og ting og til å slutte fred med noen. I løpet av det året hadde jeg et par samtaler med gamle venner og familie, rippet en siste gang opp i gamle sår og i nesten hvert eneste tilfelle gikk det godt. Et par ganger ba jeg om tilgivelse for ting jeg ikke egentlig beklager at jeg har gjort, og i et tilfelle havnet jeg plutselig til sengs med en som jeg ellers gjerne skulle ønsket jeg ikke hadde gjort det med. Men du gjør det som trengs for å gi folk gleden av å ha avsluttet ting. Det gjør at de føler seg bedre, og det koster deg ikke så mye å gjøre det. Jeg vil heller si unnskyld for noe jeg ikke egentlig bryr meg så mye om, og forlate Jorden med en der nede som ønsker meg alt godt, i stedet for å være sta og ha en sittende igjen der nede og håpe at et utenomjordisk vesen gulper ned hjernen min til middag. Du kan kalle det karmaforsikring. Jeg hadde vært mest bekymret for Charlie. Som mange fedre og sønner hadde vi hatt våre runder. Jeg var ikke den mest oppmerksomme far, og han var ikke den letteste sønnen å lede. Da

endetta leseprøver.indd 132

132

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

han var godt oppi trettiårene, vandret han fortsatt gladelig gjennom livet. Da han til slutt fant ut at Kathy og jeg planla å verve oss, eksploderte han. Han minnet oss om at vi hadde protestert mot den Subkontinentale krigen. Han minnet oss på at vi alltid hadde lært ham at vold ikke er løsningen. Han minnet oss på at vi en gang hadde gitt ham husarrest i en måned fordi han hadde gått hen og skutt på blink med Bill Young. Vi syntes begge at det var litt merkelig at en mann på trettifem tok opp dette. Da Kathy døde, sluttet vi fred i de fleste av kampene våre. Både han og jeg innså at de fleste tingene vi kranglet om, ikke betydde noe som helst. Jeg var enkemann, og han var ungkar, og en stund var han og jeg det eneste vi begge hadde igjen. Ikke lenge etterpå møtte han Lisa og giftet seg med henne, og omtrent et år etter det igjen ble han far og gjenvalgt som borgermester i løpet av en svært hektisk natt. Charlie hadde blomstret sent, men han blomstret bra. Han og jeg hadde satt oss ned, og jeg hadde sagt unnskyld (ærlig og åpent) for noen ting, og jeg fortalte ham også, like ektefølt, at jeg var stolt av den mannen han hadde blitt. Så satte vi oss på trammen med ølen vår, så på barnebarnet mitt, Adam, som slo en liten baseball rundt i hagen, og snakket en lang stund om alt og ingenting. Avskjeden var lang og kjærlig, slik du vil den skal være mellom fedre og sønner. Jeg sto der ved kiosken, nippet til Colaen og tenkte på Charlie og familien hans da jeg hørte stemmen til Leon som mumlet og kremtet noe, etterfulgt av en annen stemme som svarte noe. Stemmen var lav, skarp og kvinnelig. Jeg tittet forbi kiosken selv om jeg egentlig ikke ville det. Leon hadde tydeligvis klart å trenge en eller annen stakkars, dum dame opp i et hjørne, og uten tvil delte han en eller annen idiot-teori med henne som den kjøttbefengte hjernen hans produserte i øyeblikket. Ridderligheten var sterkere enn ønsket om å gjemme seg. Jeg gikk bort for å avbryte dem. «Det eneste jeg sier,» sa Leon, «er at det ikke akkurat kan kalles rettferdig at du og jeg og alle andre amerikanere må vente til vi er

endetta leseprøver.indd 133

133

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

eldre enn haugene før vi får vår sjanse til å dra, mens alle de små hinduene blir kjørt av gårde til splitter nye verdener så raskt som de klarer å reprodusere seg selv. Og det er ganske jævla fort. Det er bare ikke rettferdig. Synes du det virker rettferdig?» «Nei, det virker ikke særlig rettferdig,» svarte damen. «Men jeg tenker at de ikke anser det som helt rettferdig at vi utslettet New Dehli og Mumbai fra planetens overflate, heller.» «Det er jo akkurat det jeg mener!» utbrøt Leon. «Vi sendte atombomber i hodene på knøttskallene! Vi vant krigen! Å vinne burde jo bety noe. Og se hva som skjer nå. De tapte, men de får lov til å kolonisere universet, og den eneste måten vi kan gjøre det på, er hvis vi skriver under på at vi skal beskytte dem! Beklager at jeg sier det, men står det ikke i Bibelen at de ‘ydmyke skal arve jorden’? Jeg sier at å tape en forbanna krig gjør deg ganske så jævlig ydmyk.» «Jeg tror ikke det sitatet betyr det du tror det gjør,» sa jeg mens jeg kom mot dem. «John! Her har du en mann som skjønner hva jeg snakker om,» sa Leon mens han smilte i min retning. Damen snudde seg mot meg. «Kjenner du denne herremannen?» spurte hun meg, og det lå en undertone i spørsmålet som sa at hvis jeg gjorde det, så var det tydeligvis noe galt med meg. «Vi møttes på reisen til Nairobi,» sa jeg og hevet det ene øyenbrynet forsiktig for å vise at han ikke var den jeg ville valgt som selskap. «Jeg heter John Perry,» sa jeg. «Jesse Gonzales,» sa hun. «Svært hyggelig,» svarte jeg og snudde meg mot Leon. «Leon,» sa jeg. «Du husker sitatet feil. Det som faktisk står, er ‘Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.’ Å arve jorden er ment å være en belønning, ikke en straff.» Leon blunket og snøftet. «Uansett så slo vi dem. De små, brune rumpene deres fikk seg en skikkelig omgang. Det er vi som burde kolonisere universet, ikke dem.» Jeg åpnet munnen for å svare, men Jesse slo meg på målstre-

endetta leseprøver.indd 134

134

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

ken. «’Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres’,» sa hun og snakket til Leon, men hadde meg i sideblikket. Leon ble stående et minutt og måpe mot oss. «Dette kan dere ikke mene,» sa han etter et minutt. «Det står ingenting i Bibelen om at vi skal måtte bli igjen her på jorden, mens en gjeng sjokoladekaker som ikke engang tror på Jesus, bare så det er sagt, skal fylle opp galaksen. Og det står helt klart ingenting om at vi skal beskytte de små jævlene mens de holder på. Herregud, jeg hadde en sønn som var i den krigen. En eller annen dust skjøt av ham en av ballene. Ballene hans! De fortjente det de fikk, de horeungene. Ikke fortell meg at jeg skal være glad for at det nå er min tur til å redde de stakkars rumpene deres der oppe i koloniene.» Jesse blunket til meg. «Vil du takle denne?» «Hvis det er greit for deg,» sa jeg. «Å, det går helt fint,» svarte hun. «’Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender’,» siterte jeg. «’Velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.’» Leon ble like rød som en kokt hummer. «Dere har begge gått totalt fra vettet,» sa han og trampet av gårde så raskt beina klarte å bære på fettet. «Takk, Jesus,» sa jeg. «Og denne gangen mener jeg det bokstavelig talt.» «Du er ganske dreven med bibelsitatene,» sa Jesse. «Var du prest i ditt tidligere liv?» «Nei,» sa jeg. «Men jeg bodde i en by med to tusen innbyggere og femten kirker. Det var nyttig å kunne språket deres. Og du trenger ikke være religiøs for å sette pris på Bergprekenen. Hva er unnskyldningen din?» «Religionsundervisning på en katolsk skole,» sa hun. «Jeg fikk

endetta leseprøver.indd 135

135

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

en premie i tiende klasse for utenatlæring. Det er utrolig hva hjernen din lagrer i seksti år, selv nå når jeg ikke kan huske hvor jeg har parkert bilen når jeg drar til butikken.» «Vel, uansett må jeg unnskylde på Leons vegne,» sa jeg. «Jeg kjenner ham nesten ikke, men jeg vet nok til å vite at han er en idiot.» «’Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt’,» sa Jesse og trakk på skuldrene. «Han sier jo bare det mange folk mener. Jeg synes det er idiotisk og galt, men det betyr ikke at jeg ikke skjønner hva de mener. Jeg skulle ønske det var mulig for meg å besøke koloniene uten å vente et helt liv, for så å måtte verve meg til det militære for å kunne gjøre det. Hvis jeg hadde kunnet bli kolonist da jeg var yngre, ville jeg gjort det.» «Du har ikke vervet deg for å leve et spennende militærliv, altså,» sa jeg. «Selvfølgelig ikke,» sa Jesse i en litt foraktelig tone. «Vervet du deg på grunn av et sterkt ønske om å utkjempe en krig?» «Nei,» sa jeg. Hun nikket. «Ikke jeg heller. Og det gjelder de fleste av oss. Din venn Leon ønsket virkelig ikke å bli med i militæret – han tåler jo ikke trynet på dem han skal beskytte. Folk verver seg fordi de ikke er klare for å dø, og fordi de ikke ønsker å bli gamle. De verver seg fordi livet på Jorden blir kjedelig når man har kommet over en viss alder. Eller de verver seg for å se et annet sted før de dør. Det er grunnen til at jeg vervet meg, vet du. Det er ikke fordi jeg vil kjempe eller bli ung. Jeg vil bare finne ut hvordan det er et annet sted.» Hun snudde seg og så ut av vinduet. «Selvfølgelig er det morsomt å høre meg selv si det. Vet du at helt frem til i går, hadde jeg ikke vært utenfor staten Texas?» «Det trenger du ikke bry deg om,» sa jeg. «Texas er en svær stat.» Hun smilte. «Takk skal du ha. Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Det er bare litt morsomt. Da jeg var liten, leste jeg alle ‘Ung kolonist’-romanene og så på seriene og drømte om å avle storfe

endetta leseprøver.indd 136

136

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

fra Arcturia og slåss mot grusomme landmark på Gamma Prime-kolonien. Så ble jeg eldre og innså at kolonister kom fra India og Kasakhstan og Norge, hvor de ikke klarer å livnære den befolkningen de har, og at siden jeg var fra Amerika, betydde det at jeg ikke kunne dra. Og at det faktisk ikke fantes verken storfe fra Arcturia eller landmark! Jeg var veldig skuffet da det gikk opp for meg i en alder av tolv.» Hun trakk på skuldrene igjen. «Jeg vokste opp i San Antonio, dro ‘hjemmefra’ for å gå på universitetet i Texas og fikk meg en jobb i San Antonio. Til slutt giftet jeg meg, og vi dro på ferie på kysten av Mexicogulfen. På vår trettiende bryllupsdag hadde mannen min og jeg tenkt å dra til Italia, men vi dro aldri.» «Hva skjedde?» Hun lo. «Sekretæren hans. Det var det som skjedde. De dro til Italia på bryllupsreise. Jeg ble igjen hjemme. Men når det er sagt, så fikk de matforgiftning etter å ha spist noen dårlige skjell i Venezia, så det var like greit at jeg ikke dro. Men etter det brydde jeg meg ikke så mye om å reise. Jeg visste at jeg skulle verve meg så snart jeg kunne, og det gjorde jeg, og her er jeg. Men nå skulle jeg ønske at jeg hadde reist mer. Reisen fra Dallas til Nairobi var morsom. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det mer enn én gang i løpet av livet. For ikke å snakke om dette,» – hun viftet med hånden mot vinduet, mot bønnestengelkabelen – «som er noe jeg aldri ville trodd at jeg skulle få lyst til å kjøre med. Jeg mener, hva er det som holder denne kabelen oppe?» «Tro,» sa jeg. «Du tror at den ikke kommer til å falle, og det gjør den heller ikke. Prøv ikke å tenke for mye på det, eller så har vi et problem alle sammen.» «Det jeg tror,» sa Jesse, «er at jeg vil ha meg noe å spise. Vil du være med?» «Tro,» sa Harry Wilson og lo. «Joda, det er kanskje tro som holder denne kabelen oppe. For det er overhodet ikke grunnleggende, normal fysikk.»

endetta leseprøver.indd 137

137

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Harry Wilson hadde satt seg ned sammen med Jesse og meg, i det avlukket hvor vi hadde satt oss for å spise. «Det virker som om dere to kjenner hverandre, og da har dere ett poeng mer enn alle de andre her oppe,» sa han til oss da han kom mot oss. Vi spurte om han ville sitte, og han sa takknemlig ja. Han hadde vært fysikklærer på en videregående skole i Bloomington i Indiana, sa han, og han hadde vært fascinert av bønnestengelen helt siden vi gikk om bord på plattformen. «Hva mener du med at det ikke er fysikken som holder den oppe?» sa Jesse. «Tro meg, det er ikke det jeg ønsker å høre her jeg sitter.» Harry smilte. «Beklager. Jeg skal si det annerledes. Det er helt klart fysikk involvert når det kommer til det å holde bønnestengelen oppe. Men den fysikken som er på spill her, er ikke akkurat gjør det selv-varianten. Det er mye som skjer her som ikke ser logisk ut på overflaten.» «Jeg føler på meg at vi snart får en fysikkforelesning her,» sa jeg. «Jeg har lært tenåringer fysikk i mange år,» sa Harry og fant frem en liten notatbok og en penn. «Dere kommer ikke til å kjenne noe, det lover jeg dere. Greit, se her.» Harry begynte med å tegne en sirkel nederst på siden. «Dette er Jorden. Og dette» – han tegnet en mindre halvsirkel halvveis opp på siden – «er kolonistasjonen. Den går i en bane som er synkron med Jorden. Det vil si at den alltid er på samme sted i forhold til hvordan Jorden roterer. Den henger alltid over Nairobi. Er alt greit så langt?» Vi nikket. «Greit. Så tanken bak bønnestengelen er å forbinde kolonistasjonen med Jorden ved hjelp av en ‘bønnestengel’ – en hel haug med kabler, som de vi ser ut av vinduet – og en haug med heisplattformer, som den vi er på nå, så man kan reise frem og tilbake.» Harry tegnet en linje, som var kabelen, og en liten firkant, som var plattformen. «Tanken er at heisene på disse kablene ikke må komme opp i en hastighet som gjør at de kom-

endetta leseprøver.indd 138

138

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

mer seg løs fra tyngdekraften, slik et romskip eller en rakettferge må. Dette er bra for oss, for da slipper vi å komme frem til kolonistasjonen med følelsen av at en elefant har trampet på oss. Greit nok. Saken er at denne bønnestengelen ikke retter seg etter de fysiske retningslinjene som en klassisk bønnestengel fra Jorden til verdensrommet ville gjort. For det første« – Harry tegnet en ny linje, som gikk forbi kolonistasjonen og helt opp til kanten av siden – »kolonistasjonen burde ikke være i enden på bønnestengelen. På grunn av saker og ting som har med masse og balanse og banedynamikk å gjøre, så burde det være en kabel til som strekker seg tusenvis av kilometer forbi kolonistasjonen. Uten å ha en slik motvekt på den andre siden ville enhver bønnestengel automatisk være ustabil og farlig.» «Og du sier at denne ikke er det,» sa jeg. «Den er ikke bare ikke ustabil, den er muligens det tryggeste fremkomstmiddelet som noensinne er laget,» sa Harry. «Bønnestengelen har gått uten stans i mer enn hundre år. Det er den eneste måten kolonistene kan reise vekk fra Jorden på. Det har aldri vært noen ulykker på grunn av ubalanse eller materialtretthet, noe som er forbundet med ustabilitet. Det var jo en kjent sak at bønnestengelen ble bombet for førti år siden, men det var sabotasje og hadde ingenting å gjøre med den fysiske strukturen i selve bønnestengelen. Bønnestengelen er beundringsverdig stabil og har vært det helt siden den ble bygget. Men hvis man legger grunnleggende, fysiske regler til grunn, burde den ikke være det.» «Så, hva er det som holder den oppe?» sa Jesse. Harry smilte igjen. «Vel, det er jo det store spørsmålet, ikke sant.» «Du sier at du ikke vet det?» spurte Jesse. «Jeg vet det ikke,» innrømmet Harry. «Men det i seg selv burde man ikke bli så bekymret over, siden jeg bare er – eller var – fysikklærer på en videregående skole. Men når det er sagt: så vidt jeg vet er det heller ingen andre som har noen anelse om hvordan

endetta leseprøver.indd 139

139

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

den virker. På Jorden, mener jeg. Det er jo åpenbart at den Koloniale Union vet det.» «Hvordan kan det ha seg?» spurte jeg. «Den har jo vært her i et århundre, for Guds skyld. Har ingen giddet å finne ut av hvordan den virker?» «Det var ikke det jeg sa,» sa Harry. «Selvfølgelig er det folk som har prøvd. Og det har heller ikke vært noen hemmelighet i alle disse årene. Da bønnestengelen ble bygd, krevde regjeringer og pressen å få vite hvordan den fungerte. KU sa egentlig bare ‘finn ut av det’ og ikke noe mer enn det. I fysikk-kretsene har man forsøkt å løse det siden. Det kalles ‘Bønnestengelproblemet’.» «Det var da en svært lite original tittel,» sa jeg. «Joda, men fysikere sparer på fantasien til andre ting,» humret Harry. «Poenget er at det ikke har kommet noen løsning på problemet, og det er det hovedsakelig to grunner til. Den første er at det er vanvittig komplisert – jeg har beskrevet de viktigste forholdene. Men i tillegg til dem kommer styrke på kablene, hvordan bønnestengelen beveger seg under stormer og andre atmosfæriske fenomener, og til og med når det kommer til hvordan kablene minskes i omkrets. Alt dette er særdeles vanskelig å finne ut av i den virkelige verden. Å forsøke seg på å løse alle problemene samtidig er umulig.» «Hva er det andre grunnen?» sa Jesse. «Den andre årsaken er at det ikke er noen grunn til å finne ut av det. Selv om vi faktisk finner ut hvordan man skal bygge en sånn sak, har vi ikke råd til å gjøre det.» Harry lente seg bakover. «Like før jeg ble lærer, jobbet jeg i sivilingeniøravdelingen til General Electric. Vi jobbet med toglinjen under Atlanteren den gangen, og en av mine oppgaver var å gå gjennom gamle prosjekter og prosjektforslag for å se om noe av teknologien eller praksisen i de prosjektene kunne brukes i Under Atlanter-prosjektet. På en måte var det som å be et par ‘Hill Maria’ i et håp om å få ned kostnadene.» «General Electric gikk konkurs i løpet av det prosjektet, ikke sant?» spurte jeg.

endetta leseprøver.indd 140

140

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

«Nå vet du hvorfor de ville kutte i utgiftene,» sa Harry. «Og hvorfor jeg ble lærer. General Electric hadde ikke råd til å beholde meg, eller så særlig mange andre for den saks skyld, og det skjedde rett etterpå. Uansett, jeg holder på å lese gjennom gamle prosjektbeskrivelser og rapporter, og så kommer jeg over noen hemmeligstemplede greier, og en av rapportene omhandler en bønnestengel. Den amerikanske regjeringen hyret inn General Electric for å gjennomføre en tredjeparts analyse av om det var gjennomførbart å bygge en bønnestengel på den vestlige halvkule. De ville grave et hull på størrelse med Delaware midt i jungelen i Amazonas og plassere den rett på ekvator. General Electric sa de kunne glemme det. Analysen konkluderte med at hvis man la til grunn at noen enorme, teknologiske gjennombrudd ville komme først – og de fleste av disse har ikke kommet ennå, og ingen av dem tar for seg de typene teknologi som har med denne bønnestengelen å gjøre – så ville budsjettet være tre ganger så stort som USAs totale bruttonasjonalprodukt. Og da antar vi at budsjettet ikke ble overskredet, noe det nesten helt garantert ville ha gjort. Dette var jo for tjue år siden, og rapporten jeg leste var allerede ti år gammel. Men jeg forventer ikke at kostnaden har gått ned siden den tid. Så ingen nye bønnestengler blir bygd – det finnes billigere måter å få folk og materiell ut i omløp på. Mye billigere.» Harry lente seg fremover igjen. «Og dette fører jo til to åpenbare spørsmål: Hvordan klarte den Koloniale Union å skape dette teknologiske monsteret, og hvorfor gadd de i det hele tatt å gjøre det?» «Vel, den Koloniale Union har selvsagt kommet lenger i teknologiutviklingen enn det vi har her på Jorden,» sa Jesse. «Åpenbart,» sa Harry. «Men hvorfor? Kolonistene er mennesker, når alt kommer til alt. Og ikke bare det, men siden koloniene velger å rekruttere fra fattige land som har problemer med overbefolkning, pleier ikke kolonistene å ha noe særlig utdannelse å snakke om. Man må jo tro at de bruker mer tid på å holde seg i

endetta leseprøver.indd 141

141

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

live når de har kommet frem til sine nye hjem, enn å pønske ut kreative metoder for å bygge bønnestengler. Og den viktigste teknologien som gjorde at kolonisering mellom stjernene var mulig, var jo hurtigmotoren, som ble utviklet her på Jorden, og som ikke har blitt forbedret eller forandret på mer enn hundre år. Så utad er det ingen grunn til at kolonistene skal ha kommet lenger i den teknologiske utviklingen enn oss.» En tanke slo plutselig ned i hodet mitt. «Med mindre de jukser,» sa jeg. Harry gliste. «Nettopp. Det er det jeg også tror.» Jesse så på meg, før hun tittet på Harry. «Nå har jeg mistet tråden,» sa hun. «De jukser,» sa jeg. «Hør nå. På Jorden står vi i stampe. Vi lærer bare fra hverandre – vi kommer over nye oppdagelser og finpusser teknologien hele tiden, men det går sakte, fordi vi gjør alt arbeidet selv. Men der oppe –» «Der oppe møter menneskene andre intelligente arter,» sa Harry. «Og noen av dem har helt garantert tilgang på teknologi som er mer avansert enn vår. Enten byttehandler vi, eller så dekonstruerer vi det hele og finner ut hvordan det fungerer. Det er mye lettere å skjønne hvordan noe virker når du har noe å ta utgangspunkt i, enn det er å utvikle det helt på egen hånd.» «Det er derfor det er juks,» sa jeg. «KU driver med avskrift av andres notater.» «Men hvorfor deler ikke den Koloniale Union det de har funnet ut med oss?» spurte Jesse. «Hva er poenget med å holde det for seg selv?» «Kanskje de tenker at det vi ikke vet, har vi ikke vondt av,» sa jeg. «Eller så er det noen andres, og ikke deres,» sa Harry og vinket mot vinduet der kablene i bønnestengelen gled forbi. «Denne bønnestengelen er ikke her fordi det er den enkleste måten å få folk til Kolonistasjonen på, vet dere. Den er her fordi det er en av de vanskeligste – faktisk, så er det den dyreste, mest kompliserte

endetta leseprøver.indd 142

142

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

og teknologisk mest komplekse, og mest politisk truende måten å gjøre det på. Bare det at den er her, minner oss om at KU er mange lysår, bokstavelig talt, foran det som mennesker har kapasitet til her nede.» «Jeg har aldri tenkt på den som en trussel,» sa Jesse. «Jeg har egentlig aldri tenkt så mye over den.» «Beskjeden er ikke rettet mot deg,» sa Harry. «Hvis du derimot var presidenten i USA, ville du sett annerledes på det. KU holder oss tross alt her nede på Jorden. Man kan ikke reise i verdensrommet med mindre KU har gitt tillatelse til det, og det skjer bare ved at man blir kolonist, eller at man verver seg. Politiske ledere blir hele tiden presset for å riste av seg KU og få folket til stjernene. Men bønnestengelen er en evig påminnelse. Den sier ‘Helt til dere kan lage en slik en, kan dere bare drømme om å utfordre oss’. Og bønnestengelen er den eneste teknologien KU har bestemt seg for at vi får se. Tenk da på hva de ikke har vist oss. Jeg kan garantere deg at den amerikanske presidenten har tenkt den tanken. Og at det holder ham og alle andre ledere her på planeten i stramt geledd.» «Ingenting av dette får meg til å bli vennlig innstilt overfor den Koloniale Union,» sa Jesse. «Det trenger ikke være så alvorlig,» sa Harry. «Det kan være at KU forsøker å beskytte Jorden. Universet er stort. Kanskje vi ikke har slått oss ned i det fineste nabolaget.» «Harry, har du alltid vært paranoid, eller har dette kommet sigende med alderen?» spurte jeg. «Hvordan tror du jeg har klart å bli syttifem?» sa Harry og gliste. «Og uansett har jeg ingen problemer med at KU har kommet så mye lenger med det teknologiske fremskrittet. Det skal snart virke til min fordel.» Han løftet den ene armen. «Se på denne her,» sa han. «Den er slapp og gammel og i ganske så dårlig form. På en eller annen måte skal de Koloniale Forsvarsstyrkene ta denne armen – og resten av meg – og piske den i form, så jeg blir rede til kamp. Og vet dere hvordan?»

endetta leseprøver.indd 143

143

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

«Nei,» sa jeg. Jesse ristet på hodet. «Ikke jeg heller,» sa Harry og lot armen falle ned på bordet med et klask. «Jeg har ingen anelse om hvordan de skal gjøre det. Og faktisk er det sannsynlig at jeg ikke engang klarer å forestille meg hvordan de skal gjøre det – hvis vi antar at KU har latt oss være i et slags spedbarnsstadium når det kommer til teknologi – vil det å forsøke å forklare det for meg, være som å forsøke å forklare denne bønnestengelplattformen for en som ikke har sett et transportmiddel mer komplisert enn hest og kjerre. Men de har åpenbart fått det til å fungere. Hvorfor ville de ellers rekruttere syttifemåringer? Universet kommer ikke til å bli erobret av geriatriske legionærer. Beklager hvis jeg fornærmet dere,» la han kjapt til. «Det går bra,» sa Jesse og smilte. «Min dame og herre,» sa Harry og så på oss begge to. «Vi har kanskje tenkt at vi vet hva vi begir oss utpå, men jeg tror ikke vi har den ringeste anelse. Denne bønnestengelen er her for å fortelle oss såpass – og det er bare den første delen av reisen. Det som følger, vil være enda større og merkeligere. Forbered dere som best dere kan.» «Så dramatisk,» sa Jesse tørt. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forberede meg etter et slikt utsagn.» «Det vet jeg,» sa jeg og gled bortover benken for å komme meg ut av avlukket. «Jeg skal gå og tisse. Hvis universet er større og merkeligere enn det jeg klarer å forestille meg, er det best å stå fremfor det med tom blære.» «Du snakker som en ekte speider,» sa Harry. «En speider ville nok ikke ha vært så tissetrengt som jeg er nå,» sa jeg. «Joda,» sa Harry. «Bare gi ham seksti år.»

endetta leseprøver.indd 144

144

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Sjekk også ut disse spennende titlene fra Vendetta: Max Brooks – Z

Det er bare ti år siden zombiekrigen nesten utryddet menneskeheten. Drevet av et ønske om å bevare historien til de overlevende, begir forfatteren seg ut på en reise gjennom herjede land og ødelagte byer for å kartlegge hvordan det hele begynte. Og, ikke minst, for å forstå hvordan man kan hindre det i å skje igjen. Boka du nå holder er basert på dyptpløyende intervjuer med de som overlevde og spilte nøkkelroller i den ti år gamle kampen mot de udøde horder. Z er en fremragende prestasjon innen moderne amerikanske journalistikk, og står som vår sivilisasjons kanskje fremste vitnesbyrd. I 2013 kommer Z på kino. World War Z, med Brad Pitt i hovedrillen.

endetta leseprøver.indd 145

ISBN: 9788293059394 (innbundet) PRIS: 299,-

145

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Ernest Cline - Ready Player One

I 2044 er verden blitt et nærmest ubeboelig sted, der fattigdom og en pågående energikrise bidrar til en hel befolknings virkelighetsflukt. Wade Watts gjør som resten av verden og rømmer de nedtrykkende omgivelsene ved å bruke hver våkne time koblet inn i OASIS, et livvaktig virtuelt utopi som lar deg være hvem du vil hvor du vil. Et sted der du kan leve, spille, lære og forelske deg. Og akkurat som storparten av verdens befolkning, drømmer Wade om å bli den som finner veien ut av fattigdom og elendighet. For inne i denne virtuelle verdenen har OASIS’ skaper skjult en rekke umulige gåter som kan gi den som løser dem en enorm formue, og enda større makt. I årevis har millioner deltatt i jakten på den absolutte pris, og i årevis har jakten ført de lenger bort fra den bistre virkeligheten som omgir dem. For å finne løsningen på gåten har OASIS’ geniale, og gale, opphavsmann sørget for at alle må fordype seg i hans egne besettelser for å finne løsningen. Og besettelsen? Åttitallets populærkultur. Men virkelighetsflukten blir et spill om liv og død da Wade Watts en dag plutselig snubler over løsningen på den første gåten. «Dataspilling i bokform fungerer overraskende bra.» - Dagbladet. «Forfatteren tar leseren med på en virtuell ferd gjennom 80-tallets spillverden og underholdningsindustri.» - Trønderavisa «... det føles som om dette moderne eventyret er skrevet nettopp for deg og meg.» - Gamer.no

endetta leseprøver.indd 146

ISBN: 9788293059424 (pocket) PRIS: 129,-

146

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Daniel H. Wilson – Robopokalypse

På et gitt tidspunkt i vår nære fremtid skjer det noe med de digitale systemene som holder verden i gang. De går sammen – mot oss. En kunstig intelligens blir skapt og får navnet Archos, og den vil ikke lenger dele verden med menneskene. I det stille tar den kontroll over biler og hus med digital styring, luftfartssystemer og kommunikasjonssatellitter – all den teknologien vi har gjort oss selv så avhengige av. I begynnelsen blir faresignalene bare oppfattet av en håndfull mennesker. Kongressmedlem Laura Perez’ datter blir truet på livet av sine snakkende robotdukker. En ensom oppfinner blir kvestet av sin robotkjæreste. En amerikansk soldat i Afghanistan blir vitne til en pasifiseringsrobots berserkergang og en ung hacker i London står plutselig ansikt til ansikt med det truende, digitale vesenet på sin ferd gjennom datanettverkene. I løpet av noen minutter som senere ble kjent som nullpunktet, gjorde hver eneste elektriske gjenstand opprør og startet omhyggelig en opprydning av sine skapere. Og menneskeheten, som har kriget seg imellom gjennom alle tider, må for første gang i historien stå samlet. Vi lar oss ikke utrydde! «En bok du ikke klarer å legge fra deg!» Stephen King

endetta leseprøver.indd 147

ISBN: 9788293059400 PRIS: 299,-

147

12.11.12 10:10


JOHN SCALZI

Neil Gaiman – Amerikanske guder

«Jeg liker deg ikke, Mr. Onsdag, eller hva enn ditt virkelige navn er. Vi er ikke venner. Du bør vite at når vi er ferdige, stikker jeg. Og hvis du irriterer meg, stikker jeg da også. Fram til det, jobber jeg for deg.» «Veldig bra,» sa han. «Da har vi en avtale.» Samtidig som Shadow løslates fra fengsel får han beskjeden om at kona er omkommet i en tragisk bilulykke. Lammet av sorg og berøvet alt som en gang ga livet mening, gjør han en avtale med den enigmatiske Mr. Onsdag. Sammen legger de to ut på en bisarr reise på tvers av USA hvor drap og tro går hånd i hånd. En gud eksisterer bare så lenge noen tror og nå kjemper de amerikanske gudene for å overleve. «Originalt, oppslukende, og uendelig oppfinnsom.» George R.R. Martin

endetta leseprøver.indd 148

ISBN: 9788293059509 (innbundet) PRIS: 299,-

148

12.11.12 10:10


Science fiction leseprøver