VEIEN Nr. 1 · 2026

Unges økende interesse for tro, inspirerer og utfordrer

Ny åpenhet

Et stort tema i denne utgaven av magasinet VEIEN er det nye som skjer i befolkningen. Unge mennesker har økende interesse for Bibelen og for tro og livssyn. Vi har snakket med en forsker som har vært banebrytende på feltet, og som selv har god forankring i kirkelivet i Norge. Han poengterer at kun historikerne vil kunne se bakover og dokumentere hvorvidt det er en vekkelse vi nå ser. Som religionssosiolog vil Roald Zeiffert ikke omtale dette som en stille vekkelse, men en markert økende interesse. FriBU har samarbeidet med Zeiffert over tid og de ser på hvordan Frikirkens barne- og ungdomsorganisasjon kan hjelpe oss alle til å møte dette «mulighetsrommet», som han kaller det.

Tall fra Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO), fra høsten 2025, viser et annet interessant funn, nemlig at unge mennesker oftere går til gudstjeneste enn resten av befolkningen som går «ofte»!

7,7 prosent i befolkningen oppgir at de går til gudstjeneste én gang i måneden eller oftere. I andelen 18 til 29 år, er tallet imidlertid høyere, nemlig 12,3 prosent.

Men går vi til de som går kun én gang i året på gudstjeneste, ligger unge derimot under snittet.

Vi har møtt Brage, som er en av de unge menneskene som ikke bare har fått interesse for tro, men som har møtt Jesus og kommet til tro. Han blir fulgt opp i en av våre menigheter. Dette er fantastiske nyheter.

Vi har lov til å håpe at dette er en vekkelse, det poengterer Zeiffert at han selv håper på, men vi skal snakke sant om det som er, også innenfor disse trendene. Vi tror på Den hellige ånds verk iblant oss, og vi skal være våkne for alt som skjer, på den ene eller den andre måten. Men vi skal også være edruelige og lytte til forskerens analyse. Vi tror FriBU har en klok respons til forskningen og vi vil anbefaler at vi igjen, lytter til FriBUs råd.

La oss i alle aldre, være modige og se menneskene rundt oss, med Guds øyne. Da vil vi i tillit til Han, se mulighetene og evne til å respondere relevant.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK

Redaktør, VEIEN

I neste nummer:

• kan du lese om hvorfor kvinner slutter i pastortjeneste i frikirker. Forskningen som har munnet ut i boken «Synlig og usynlig. Kvinner i pastorroller i norske frikirker», utfordrer Frikirken.

• kan du lese om hvordan en menighet, godt plassert i nabolaget, betyr mye for eldres hverdag. Eldre står på venteliste for å gå på seniortrim og menigheten har flere pensjonister som aktive frivillige og ser potensialet dette gir menigheten.

04 NYHETER Synodestyret har i desembermøtet bekreftet magasinet VEIENs formål, som inkluderer redaktørens uavhengighet. «Styret vurderer at denne evalueringen i hovedsak dekker Synodens ønske om å evaluere Magasinet Veien.»

06 RASTEPLASS Unni Westli er tilbake som spaltist i VEIEN, og beskriver hvordan å ta imot Guds velsignelse med begge hender.

07 INNSPILL Jostein Ørum er teologisk rådgiver på hovedkontoret i Frikirken, og skriver om konkrete ting som holder troen hans frisk og tanken om Gud levende.

08 TEMA Flerkulturell kirke er tema i denne utgaven. Vi har besøkt Mortensrud Frikirke, hvor frivillige og ansatte tjener sammen i team.

14 VEIEN VIDERE Tor Erling Fagermoen ønsker å utfordre oss til å tenke over: Hva skal vi med Frikirken?

16 UTOVER Frikirken er en av oppdragsgiverne bak Kirkens Nødhjelp. Å støtte fasteaksjonen har lange tradisjoner i våre lokalmenigheter.

20 TEMA Flere snakker om en stille vekkelse som kan være på gang. Vi har sett litt nærmere på fenomenet og snakket med Roald Zeiffert om tematikken. Vi har også møtt en av de unge guttene som nylig har møtt Jesus og blitt en kristen.

26 Flere lokalmenigheter i sør, tar et fornyet ansvar overfor Kristiansand Feriesenter. Les om revitaliseringen av «sommerkirken.»

28 INNOVER OG UTOVER Nyttårsintervjuet med synodeleder Tor Erling Fagermoen stod på trykk på magasinets nettside, i januar. Vi bringer her et utdrag.

30 NYHETER Moss Frikirke beviser at Frikirken har et mangfoldig musikkliv. De har anskaffet seg nytt orgel og inviterte Iver Kleive og Knut Reiersrud til «premiere».

31 NYHETER Flere har ønsket at det kom et opptrykk av boken Arnfinn Østerberg skrev om dåpen. Nå kommer dette på plass, etter initiativ fra tilsynsmennene.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier, Frikirken.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt vi har felles i kirkesamfunnet, og arrangementer vi anbefaler.

magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo

Trykkeri: Aksell AS

Bekrefter VEIENs formål, inkludert redaktørplakaten

Synodestyret gjorde et vedtak i desember hvor de igjen bekrefter VEIENs formål, som også inkluderer redaktørplakaten. I tider med kontroversielle saker kan redaktørplakat være omstridt, men synodestyret valgte ikke å gjøre noe med dette nå.

Tekst: VEIEN-redaksjonen

Vedtaket fra synodestyrets møte i desember lyder som følger:

1. Synodestyret takker redaksjonsrådet for vel utført oppdrag i perioden og for evalueringen.

2. Synodestyret takker redaktøren for vel utført oppdrag på bestilling fra Synoden i 2022. På tross av uenighet om saker, ser styret at redaktøren leverer på vedtatte formål.

3. Styret imøtekommer redaksjonsrådets kontinuerlige evaluering av magasinutgavene og oppnevner kandidater etter forslag fra redaktøren:

• Christine Pedersen

• Heidi Garvik

• Rajeni Jabessa Wodajo

• Birger Løvlie

• Rune Tobiassen

4. Redaktør og synodeleder jobber med 1-2 personer til, blant annet en medieperson utenfor Frikirken. (Red.mrk Torjus Andreas Bommen har sagt ja).

5. Styret vurderer at denne evalueringen i hovedsak dekker Synodens ønske om å evaluere Magasinet Veien. Vurdering av ressursbruken gjennomføres ikke i en egen prosess, men inngår i strategi- og økonomiprosess fram mot kommende synode. Vedtaket var enstemmig.

QR til protokollen.

«La oss slutte å tenke på

hverandre i vårt eget kirkesamfunn som fiender. Vi skal elske hverandre. Vi hører sammen», sa Tor Erling Fagermoen på lederkonferansen i februar 2025.

QR til oppslag i VEIEN fra 2025.

– Frikirken har praktisert prinsippet om redaktørplakat i en årrekke. I en tid som denne, og i en verdensituasjon som vi ser nå, er redaktørstyrte medier ekstra viktige, store og små, sier redaktør Bjørgsvik Wiecek. – Jeg er veldig glad for at styret ser dette og at vi har hatt ærlige og viktig samtaler, om saker og vinklinger som er krevende. Det ble satt ord på, men likevel er det viktig for demokratiet å verne om noen prinsipper. Jeg er derfor glad for at VEIENs formål står seg. Det er et offentlig dokument alle kan lese, og som styret og redaksjonsrådet måler oss etter, forteller hun.

QR til formålet.

Også redaksjonsrådet for forhenværende periode satte ord på krevende saker, men de var udelt konstruktive og positive i sin evaluering: «VEIEN fremstår i 2024–2025 som et modent, troverdig og journalistisk sterkt magasin. Det kombinerer kirkelig forankring med uavhengig formidling, og har et tydelig kall til refleksjon, tro og dialog.

Til tross for begrensede ressurser oppnår redaksjonen høy kvalitet i både innhold og design.

Anbefalinger:

• Oppretthold og synliggjør redaktørens uavhengighet som en sentral verdi i Frikirken.

• Vurder på sikt å styrke ressursgrunnlaget dersom ambisjonen om utvidet digital ak-

tivitet videreføres.

• Fortsett å balansere teologisk dybde og aktualitet – VEIEN lykkes best når den gjør begge deler.»

Med tillatelse fra Fagermoen siterer vi følgende fra hans dokument i saksbehandlingen:

«Totalbildet Det er veldig mye mer som kunne vært sagt, og veldig mye positivt som kunne vært anført. Det finnes en rekke artikler og vinklinger som både fungerer, inspirerer og mobiliserer. Jeg viser her til redaksjonsrådets evaluering. Kritikken jeg her har anført (red mrk. det gjaldt konkrete kontroversielle saker) bør ikke få overskygge at totalbildet av Magasinet Veien er et godt produkt. Som sagt over, får vi mye ut av lite. Etter at Budbæreren ble lagt ned, har vi fått et papirmagasin som med få ressurser lykkes godt med det som er formålet: Å styrke Frikirkeidentiteten. Den spenningen vi lever i som kirkesamfunn akkurat nå gjør at redaktøren – og vi alle – har en superkrevende oppgave foran oss: Å holde kirken samlet og å bevege oss videre sammen. At vi har en uavhengig redaktør gjør at det er flere enn bare synodelederen og synodestyret sin stemme som lyder. I seg selv er det veldig bra, og Anne-Kristine fortjener mye ros for viljen til å gjøre sitt beste for å løse oppgaven hun er satt til.»

– Dette er veldig viktige signaler fra ledelsen, til hele bredden i Frikirken. Dette er i tråd med de signaler synodeleder har vektlagt flere ganger: at vi trenger hele bredden. Jeg er svært fornøyd med vedtaket, avslutter Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek.

350 000 til julegaveaksjonen

Frikirkens julegaveaksjon har samlet inn 350 000 kroner til freds- og forsoningsarbeidet Musalaha driver mellom palestinske og israelske kvinner.

– Jeg har lyst å rette en stor takk til alle som har gitt! Det vitner om et stort engasjement for arbeidet til Musalaha, og jeg vet at gaven vil bli til stor velsignelse, sier områdeleder for Midtøsten og Japan ved Frikirkens hovedkontor, Marit Long. Musalaha er en kristen organisasjon, som bygger på bibelske verdier. De fører israelere og palestinere sammen, og arbeider for rettferdighet og for-

soning. Inn i den spente situasjonen mellom Israel og Palestina har de en annen stemme, som ikke handler om å hate den andre. «Musalaha» betyr «forsoning» på arabisk.

En sentral del av prosjektet til Musalaha er «Desert Encounter», der de israelske og palestinske kvinnene tilbringer noen dager sammen i ørkenen. Fokuset er på relasjonsbygging og aktiviteter. Ørkenen er et sted for å lytte til hverandre og å lære å stole på hverandre, og aktivitetene er basert på bibelske prinsipper for forsoning.

Hvilken betydning har denne

pengegaven for arbeidet Musalaha driver?

– Vi vet at kvinneprosjektet, som pengene går til, gjør en forskjell for israelske og palestinske kvinner på grasrotnivå og at sivilsamfunnet styrkes som helhet. I prosjektet møtes kvinner på tvers av etnisitet og religion. Gjennom dialog, aktiv lytting og deling skapes relasjoner som grunnlag for arbeid med dypere spørsmål som identitet og narrativ. Sammen jobber de for en bedre fremtid, der den enes eksistens ikke er på bekostning av den andres, sier Long.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Redaksjonen arbeider etter

Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo

presse.no

pfu@presse.no

Adresse: E-post: 5

Skippergata 24 0154 Oslo

pfu@presse.no

Organisasjonen Musalaha fører israelere og palestinere sammen, og arbeider for rettferdighet og forsoning. (Foto: Musalaha).

Ta imot Herrens velsignelse

Gudstjenesten gikk mot slutten. Det var litt trangt på benken der jeg satt, og derfor hadde jeg både Bibel, salmebok og mobilen i fanget. Vi reiste oss for å ta imot velsignelsen, og jeg la fra meg bøkene på stolen. Så gjorde jeg som mange av oss gjør når velsignelsen lyses – jeg rakte fram hendene og åpnet dem med håndflaten opp for å ta imot Guds velsignelse. Men denne gangen kunne jeg bare åpne den ene hånda. Den andre var allerede opptatt – i den hadde jeg mobiltelefonen.

Dessverre tar jeg ofte imot Guds velsignelser nettopp på denne måten – med den ene hånda åpen, rettet mot himmelen, for å ta imot, og med den andre hånden fast knyttet om det jeg eier og har.

La meg ta et litt tåpelig eksempel. Jeg var hos tannlegen her om dagen, og ba om å få slippe å ha hull – dels fordi jeg ville unngå smerter, dels fordi økonomien tilsa at jeg ikke har råd til en dyr tannlegeregning. Men samtidig som jeg ba, visste jeg godt at jeg ikke hadde noen planer om å slutte med de tingene som gir meg hull i tennene. Jeg strakte den ene hånden mot Gud for å få hans velsignelse i form av null hull, mens jeg med den andre holdt fast i søtsakene som ville gi meg hull i tennene.

Dette var ingen stor sak, ikke noe alvorlig. Men det jeg gjør i det lille, gjør jeg også i det som er større. Jeg ber om Guds ledelse i hverdagen, men er ikke villig til å endre på mine planer og vaner når han peker ut en ny retning. For jeg vil være i det som er trygt og forutsigbart for meg. Jeg roper til Gud om rettferdighet for de som lider, men er ikke villig til å gi slipp på noe av alle mine velferdsgoder for å dele med andre. For jeg trenger jo alle disse tingene jeg har når jeg lever i det norske samfunnet – gjør jeg ikke? Og jeg kunne nevne så mange andre eksempler.

Vi er i fastetiden. I fasten oppfordres vi til å gi avkall på noe, for å kunne rette oppmerksomhet en helt og fullt mot Gud. Så la oss bruke disse 40 dagene til å slippe noen av de tingene vi holder fast i, finner trygghet og glede i, og åpne begge hender mot himmelen for å ta imot Hans velsignelse.

Unni Westli skribent, forkynner og veileder

Foto: Tony Chen, Unsplash

Små, ytre, uviktige ting

Jeg vet at jeg kanskje ikke skal si det, men jeg trenger noen ting. Jeg vet at vi er skeptiske til utvendig kristendom. Vi har vendt oss til, gjennom noen hundre år, å snakke om troen alene – og at alt ytre er avsporinger. Og det kan så være, men troen min trenger i alle fall hjelp. Den trenger noe til å holde seg på sporet. Derfor har jeg noen ting i livet mitt, noen gjenstander, som minner meg om Gud. Jeg trenger dem. Uten dem kan det hende jeg ville glemt. I stua står treenighetsikonet og minner om at jeg er invitert inn i Guds fellesskap. På bordet foran meg brenner et lys. Det henger et kors på soverommet. En stor versjon av Rembrandts bortkomne sønn, lyser mot meg i stua, som en himmelsk omfavnelse. Bak i hagen er det laget en plass med sin helt egen forhistorie, med en messingplakett med noen ord fra Bibelen om å takke Gud under alle forhold. Alt dette, og mye mer, står som påminnelser om at Gud finnes, og at jeg vil flette mine dager inn i Guds tid. Ikke for at Gud ikke skal glemme meg, men for at jeg ikke skal glemme Gud. Små, ytre, uviktige ting blir viktige tegn. Det ytre leder det indre. Folk har alltid funnet slike ting som peker oss den veien vi vi vil gå, som hjelper oss å tro.

Folk har bygd alter eller laget krusifiks, de har innredet huset sitt slik at det vender oppmerksomheten mot Gud. Noen har et bønnebånd rundt håndleddet eller hva det måtte være som trengs for å gi seg selv en fysisk påminnelse, synlig og til å ta på, til å stanse ved. Det handler ikke om å holde Gud fast, men om å innrette oss med noe som kan holde oss selv fast.

Jeg trenger noen ting i dagene mine, som kan holde meg fast, som kan holde troen min frisk og tanken om Gud levende. Slik blir små, ytre ting, som i seg selv er uviktige, viktige. Som pilen langs veien mot den levende Gud.

Foto: Gustavo Leighton, Unsplash

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret

Flerkulturell menighet i konstant bevegelse

Midt på Mortensrud, på toppen av kjøpesenteret, driver Mortensrud Frikirke et pulserende arbeid med norskopplæring, matutdeling, kvinnegrupper og trosfellesskap. Menighetsarbeider Tonje Eklund har gjort bydelen til sitt misjonsfelt. – Jeg elsker tanken på å jobbe midt på et kjøpesenter. Det er jo et mikrofonstativ. Her kommer folk fra hele verden.

Tekst og foto: Geir Arne Johansen

På toppen av kjøpesenteret på Mortensrud ligger Mortensrud Frikirke. Her har menigheten 650 kvadratmeter fordelt på kirkesal, undervisningsrom, kjøkken og kontorer. Det er sjelden stille. Med norskopplæring, bibelsamtaler, bønnemøter, kvinnegrupper og matutdeling, er lokalene i bruk hver dag. Menigheten driver språkkafé med norskopplæring fire dager i uken, og tilbudet trekker både frivillige og deltakere fra hele byen. Når Veien er

på besøk en tirsdag i februar, har flere tatt plass ved bordene på språkkaféen. – 84-årige Randi Tangvik kommer kjørende fra Ytre Enebakk fire dager i uken for å undervise, som hun har gjort i ti år. Hun går i en annen kirke, men stiller trofast opp her. Det sier litt om engasjementet, forteller menighetsarbeider Tonje Eklund. Parallelt med norskkurset denne kvelden er det bibelsamtale i kirkesalen, som ligger vegg i vegg. Mange

Parallelt med norskkurs er det bibelsamtale i kirkesalen. Eldre og yngre mennesker møtes på tvers av kulturer.

som kommer inn i kirkerommet for første gang blir nysgjerrige, og spør om symboler, tro og praksis. Samtalene blir ofte starten på nye relasjoner. – Det er «høy og lav» her. Alle er velkomne i fellesskapet, og alle får slippe til, sier Eklund.

Fra Bærum til Bolivia – og videre til Mortensrud

Tonje Eklund har vært misjonær hele sitt voksne liv. Hun vokste opp i Bærum, ble kristen som 13-åring i Misjonskirken på Majorstua, og drømte om å bli journalist. Etter russetiden tilbragte hun et år i Italia gjennom den tverrkirkelige bevegelsen Operasjon Mobilisering (OM). Det endret livet hennes for alltid, og hun fikk smaken på misjon og evangelisering. Tilbake i Norge fulgte studier på Gimlekollen, så fikk hun jobb i et reklamebyrå. Der ble misjonskallet sterkere.

– Jeg skrev brev til alle misjonsorganisasjoner jeg kunne komme på.

Misjonsalliansen svarte, og jeg dro til Bolivia som volontør. Senere jobbet jeg som journalist for OM i Latin-Amerika, sier hun. I Argentina møtte hun mannen sin, Gustavo. Sammen har de opplevd både misjon, kidnapping i Guatemala og et liv i tjeneste.

I 2013 ble paret invitert til en samtale med Mortensrud Frikirke, som trengte hjelp i menighetsarbeidet. – Jeg elsket tanken på å jobbe midt på et kjøpesenter. Det er jo et mikrofonstativ. Her kommer folk fra hele verden, sier hun.

En smeltedigel av kulturer

Mortensrud er et av Norges mest mangfoldige områder, med anslagsvis 147 nasjonaliteter representert. Det passer Eklund godt. – Jeg har alltid hatt sansen for søkende mennesker som er på vei. Jeg tror jeg har 800 kontakter på mobilen. Det er et privilegium å få være så tett på folks liv, sier hun. Hun beskriver seg selv likevel som et analogt menneske i 2026. Det er et bevisst valg.

Brobygging i praksis

Menigheten samarbeider tett med kommunen, Bydelskirken Filadelfia, Mortensrud kirke, Maritastiftelsen og Oslo Østre Frikirke. Sammen driver de blant annet Alphakurs, tverrkirkelige bønnemøter og matutdeling.

– Kommunen sier ofte: «Dere som er så flinke med integrering, kan ikke

– Jeg våkner med et kall og sovner

med et kall. Jeg er ikke her for status eller lønn. Jeg er her fordi jeg elsker dette stedet og menneskene som kommer hit.

Eklund

dere ta dere av dette?» Da svarer vi at vi gjerne samarbeider, så lenge de følger opp. Vi hjelper folk inn i norskopplæring, arbeid og et stabilt liv. Og hvis de møter Jesus på veien, er det fantastisk, sier Eklund. FriMat-arbeidet har vokst kraftig de siste tre årene, og ventelistene blir stadig lengre.

– De som hjelper til føler seg velsignet. Noen av dem inviterer folk videre til Alpha. Det er mye sosial nød i Oslo, sier hun.

Tonje

Norskkurs er en fin måte å møte mennesker i bydelen.

Eklund beskriver menigheten som et sted der alle får bidra. – Her er det lite sementert. Alle har oppgaver, store eller små. Det skaper eierskap. Det er ikke bare teologene som slipper til. Alle som vil, får plass.

Hun trekker også frem de eldre i menigheten som en viktig ressurs. – De har en dugnadsånd og et hjerte som er helt unikt. De er ikke en «Granka-generasjon». De sier heller: «Endelig er jeg pensjonist! Hva kan jeg hjelpe til med?» Det er en enorm velsignelse.

Alpha som hjertesak

Når hun blir spurt om hva som har vært hennes viktigste prioritet, svarer hun uten å nøle:

– Alpha. Det var det første jeg begynte med her. Da forstod jeg hvorfor jeg hadde gjort dette på flere språk i flere land. Vi har hatt Alpha på norsk, engelsk og spansk, og i 12 år har vi samarbeidet med Mortensrud kirke. Nå er også Filadelfia med for første gang. I tillegg leder hun en internasjonal kvinnegruppe hver fredag. – Jeg møter kvinner i alle aldre. Fra tenåringer til pensjonister. Den tilliten jeg får, er helt utrolig.

Eklund ble ansatt i menigheten i slutten av 2013, først utsendt av Misjonskirken på Majorstua og delvis lønnet derfra. Men har hele tiden hatt trofaste støttespillere i bønn og økonomi, som har fulgt henne gjennom flere tiår i misjonstjeneste. Disse har fulgt henne frem til i dag, og er vinden i seilene, slik hun beskriver dem. Hele tiden har dette, sammen med Frikirkens støtte, utgjort en 75% stilling, men hun beskriver tjenesten som en 24/7-jobb. – Jeg våkner med et kall og sovner med et kall. Jeg er ikke her for status eller lønn. Jeg er her fordi jeg elsker dette stedet og menneskene som kommer hit.

Flere har kommet til tro det siste året, og menigheten planlegger dåp i Hvervenbukta 1. pinsedag.

– Det er det største privilegiet av alt, sier hun.

01. august tiltrådte Karl-Johan Kjøde som ny hovedpastor i Mortensrud Frikirke, hvor han og familien har vært medlemmer siden 2019. – Som pastor vil jeg samarbeid tett med alle de fantastiske folka som hver dag bidrar til å gjøre Frikirken på Senter Syd på Mortensrud til et bønnens hus for alle folkeslag. Tjenesten vil kombineres med hans primære virke som Nasjonal leder av Alpha Norge, skriver Karl-Johan på menighetens Facebook-side.

Etter at han startet i stillingen,

har han virkelig vist fram noen av de ulike menneskene i denne flerkulturelle menigheten. Han har omtalt ulike mennesker, og gir dem varme ord for den de er og hva de betyr i fellesskapet. Dette er en idé andre menigheter kan la seg inspirere av: ta bilder, med tillatelse, og løfte opp og fram ulike enkeltmennesker. – Jeg har kjent på et kall til å være på Mortensrud. Vi fikk støtte fra utviklingsfondet i Frikirken som gjorde

En kirke for alle

VEIEN gjengir her utklipp av Karl-Johan Kjøde sine tekster fra menighetens Facebookside:

Rose Osarumwense er blitt innsatt som diakon. I flere år har Rose og familien tilhørt Frikirken på Mortensrud, hvor de bor. Hun byr alltid på et varmt smil og får mennesker til å føle seg velkommen der hvor hun er. Dette har vi lenge nytt godt av!

For en stund siden besluttet Rose at hun ønsket å gjøre enda mer for folkene rundt seg. Hun opplevde dette som et kall. Hun meldte seg til tjeneste, både med FriMat, til samtaler og som fast diakon under gudstjenestene.

Dawit Tulu Samuel er en helt spesiell mann. Han leder Ethiopian Evangelical Church (EEC), som i en årrekke har holdt til i lokalene med Frikirken. Dawit er den som sørger for at vårt etter hvert aldrende lokale får sin nødvendige oppgradering. Men han er ikke bare praktisk, han leder også en menighet av bønnekjemper som samles til bønn og faste hver uke. Enten du snakker amharisk, norsk, engelsk eller noe annet, føler du deg alltid velkommen i møte med Dawit.

det mulig at jeg kunne være pastor i 25 prosent, forteller Karl-Johan Kjøde, som tidligere blant annet har vært generalsekretær i Laget.

– Mine egenskaper kunne passe i menigheten i denne tiden, sier han, og VEIEN ber han utdype: – Jeg har en visjonær tilnærming til å det å lede, det har menigheten hatt behov for. Jeg har evne til strategisk tenkning, og det er fint å få rom til det i menigheten. Dessuten har jeg alltid likt og hatt behov for å lede relasjonelt. Jeg trenger å lede i team, forteller han. Og «teamet» består

folkeslag

av både aktive frivillige og ansatte. Menigheten har hatt en økning av unge familier og har et betydelig barnearbeid, som spesielt er i sving på søndagene. En stor andel av menigheten bor i nærområdet, og kirken på toppen av kjøpesenteret er en åpen kirke hvor folk stikker innom på dagtid og kveldstid.

Samir Mehta er ledende eldste i menigheten og valgt i synodestyret, hvordan få mange ulike kulturer til å leve sammen i en menighet? – Vi er et bønnens hus for alle folke-

For ett år siden tok Xoliswa Roaldsøy kontakt med Frikirken. Gjennom bekjente hadde hun hørt om fellesskapet, og som teologistudent i avslutningen av studiet ønsket hun å legge praksisperioden hit. Hun er nå inne i sitt siste semester på profesjonsstudiet ved Det teologiske fakultet (TF). Denne våren leder hun gudstjenester hos oss én gang i måneden. Som liturg har hun en fri, varm og inviterende stil, som åpner rom for deltakelse og respons. Den samme varmen møter man henne med på kirketorget etter gudstjenesten – og ellers i uken.

Samir Mehta er veldig til stede når noen behøver hjelp, og han er ikke redd for å få skitt under neglene. Som en av menighetens eldste ber han trofast for folk. Han elsker Jesus og studerer flittig Bibelen, og konferer gjerne med sin greske Bibel. Vi er takknemlig for Sam sitt tjenende lederskap!

slag og alle kulturer. Vi har lav terskel for å komme inn i kirken og lav terskel for å bidra på gudstjenester. Vi har noen faste ledd, men vi er villig til å ta en sjanse for at folk kan bidra med tekstlesning på sitt språk, og vi oppmuntrer til å dele vitnesbyrd. Det krever noe av de som er etniske norske. Spørsmålet er hvor mye vi er villige til å strekke oss: DET er spørsmålet for etniske norske, men også for oss andre. Vi prøver å blande oss på kirkekaffen, diakoner tar gode initiativ, sier Samir Mehta.

Da Jan Gossner ble pensjonist, viet han seg til Mortensrud Frikirke som menighetens pastor. Mannen som har vært både prest, tv-predikant, rektor, skolegründer og mer, ble tiltrukket av menigheten midt på markedsplassenpå toppen av et kjøpesenter. Dette var en tid der man seriøst snakket om avvikling av fellesskapet i Frikirken. Det stresset ikke Jan, som vet at varige endringer ikke kan tvinges gjennom, men må få vokse frem.

Takk Jan for at du lever et liv som leder mennesker mot Jesus, og for at du har valgt å tjene mennesker i ditt eget nærmiljø.

Elisabeth Kariuki, også kalt Tabitha, kommer opprinnelig fra Kenya, men har gjort Norge til sitt hjem. I Frikirken har vi det siste året lært henne å kjenne for sin store omsorg for mennesker og sitt trofaste bønnehjerte - noe som fører henne til kirken flere ganger ukentlig. Det er bare å stikke innom, så treffer du nok på henne.

Elisabeth finner sin styrke i troen på Jesus og ønsker å bygge fellesskap preget av kjærlighet, håp og trygghet. I Frikirken på Mortensrud er hun en viktig del av miljøet, alltid med et varmt smil og en dyp omsorg for at andre skal ha det godt.

Gjør Frikirken mer flerkulturell

For å gjøre kirkesamfunnet enda mer flerkulturelt, dro en hel gjeng til USA for å lære av Mosaic Church. – Vi får se Gudfryktige amerikanere bli ett på grunn av Jesus, sier ungdomsarbeider i Bryne Frikyrkje Rajeni Wodajo-Jabessa, som var med på studieturen.

Tekst Borghild Høyland og Geir Arne Johansen

Frikirken vil ytremisjon og vi vil være flerkulturelle menigheter i Norge. «Flerkulturell kirke» var temaet, da representanter fra Frikirken dro til USA på studietur. I Mosaic Church i Arkansas har de gjort annerledeshet til det normale, men er tydelige på at det kommer ikke av seg selv.

Rajeni Wodajo-Jabessa er ungdomsarbeider i Bryne Frikyrkje, og hun var med på studieturen til USA. I ettertid har hun reflektert mye over inntrykkene, som hun tenker handler om forsoning. – Vi får se Gudfryktige amerikanere bli ett på grunn av Jesus. De fornekter ikke USA sin historie eller landets polariserte tilstand, men lar det heller ikke forstyrre fellesskapets enhet, sier hun.

– Samtidig forteller USA sin lange historie rundt immigrasjon at vi ikke må være blinde for dette i Europa. Vi kan blant annet lære at representasjon be-

tyr mye, i alt fra illustrasjoner for barna til talere for ungdom og voksne, sier Wodajo-Jabessa.

Mosaic Church i Little Rock i Arkansas, var første stopp på turen. Her ble turfølget fra Norge innlosjert hos medlemmer i menigheten. Tony Morado og kona Holly var en av vertsfamiliene. Han er tredje generasjons innvandrer fra Mexico, og er ikke i tvil når han blir spurt om hva han setter høyest i menigheten: – Det store fokuset på lovsang og mangfold! At menigheten består av folk som ser annerledes ut, tenker annerledes og gjør ting annerledes enn meg.

Når du ankommer menighetslokalet til Mosaic Church, kan du forvente å bli møtt i inngangsdøren av folk med ulik bakgrunn som er oppriktig begeistret over å se deg. Samtidig blir du forberedt på at her er det ærlig kommunikasjon og stor takhøyde. I en menighet bestående av medlemmer med så sammensatte og ulike bakgrunner, tas det høyde for at her vil man komme til å misforstå og såre hverandre. Derfor blir nye medlemmer utfordret på at normalen er å møte mennesker som er annerledes enn deg, mennesker som har et annet politisk ståsted enn deg, en annen hudfarge, et annen språk, og kanskje høyere eller lavere utdanning enn deg.

Holdningen gjenspeiles på menighetens hjemmeside hvor det står følgende å lese, oversatt til norsk: «Vi tror ikke himmelriket er etnisk og økonomisk segregert. Derfor tror vi ikke at lokalmenighetene her på jorden bør være det heller.»

Mangfoldig lederskap

Marc DeYmaz var tidligere pastor i en veldig stor, suksessrik «hvit» menighet. Hvor er de ikke-hvite, undret han. De vasket doene. Det gjorde ham veldig ukomfortabel, og han spurte seg selv: Hvis himmelriket ikke er oppdelt og segregert, hvorfor i all verden er kirken det? For 25 år siden plantet han Mosaic Church i Little Rock, med mål om å være «A Healthy Multiethnic Church» (en sunn, multietnisk kirke).

– Kirken er grunnlagt av menn og kvinner av ulik etnisk og økonomisk bakgrunn, som har villet gå, arbeide og tilbe Gud sammen som én. For å fremme et troverdig vitnesbyrd om Guds kjærlighet til alle mennesker, ikke bare noen, «på jorden slik som i himmelen». Menigheten har et mangfoldig lederskap, og de er bevisst på at dette ikke skjer av seg selv. Det gjelder å være intensjonell. Noen menigheter hevder å være multietniske, men se hvem som sitter i ledelsen, sier DeYmaz.

Eric og Destiny var vertskap for blant andre Kiriako og Ole Martin Rudstaden

Donna, en svart amerikaner, har vært med i menigheten i 23 år og delte deres historie. De har alltid holdt til i denne bydelen fortalte hun, for her er det en sammensatt befolkning, både etnisk og sosialt. Målet har hele tiden vært å være en kirke som består av ulike etnisiteter og lag av befolkningen. Hun refererte til menigheten i Antiokia, stedet der de troende for første gang ble kalt kristne. Ikke bare bestod menigheten av ulike etnisiteter, men også lederskapet var sammensatt av folk fra ulike steder og bakgrunner.

– Det er viktig i Mosaic at medlemmene kjenner seg igjen i lederskapet, fortalte Donna. Derfor har de latinamerikanere, en kineser og både hvite og svarte amerikanere i lederskapet. Donna trakk også fram Jesu yppersteprestlige bønn, der han taler om enhet blant de troende som et vitnesbyrd for verden. – Men det er lettere sagt enn gjort, og noen mennesker liker ikke mangfold eller ulik stil. Derfor blir ikke alle værende i menigheten, sier hun.

Alle skal med

– Betoningen av fellesskapet, som går på tvers av etniske og sosiale skillelinjer, kom tydelig fram. Førsteprioritet i menigheten er å ære og løfte opp Jesus, mens det nest viktigste er å bevare enheten i fellesskapet, forteller Per Kristian Rønning, flerkulturell konsulent i Frikirken. Alle andre ting var sekundære.

– Donna fortalte om Corey, en av de eldste i menigheten, som skal ha sagt: «Jo lengre noen er i denne menigheten, jo mer ser de hva man må gi avkall på». Og Donna selv sa: «Det handler ikke bare om meg lenger, men om oss!». De snakket om hvordan man kan være en tjener for alle, på den måten andre trenger å bli elsket. Selv Paulus ønsket å være en jøde for jøder og greker for grekere. De øver seg på å verdsette det andre verdsetter, og forsøker å tenke at ting ikke bare skal gjøres på «min måte», men i stedet forsøke å finne ut hva andre liker og foretrekker. På en måte forsøker de å snakke kjærlighetsspråket til dem rundt seg, sier Rønning.

Å vokse opp i en slik menighet fører til at det mangfoldige er normalen, mens det blir unaturlig at kun hvite eller kun svarte skal være sammen i en menighet, mener han.

– Språk kan være en utfordring, der som i Norge. Mange spansktalende foretrekker å benytte spansk, og derfor har de noen møter og undervisning på spansk. Men parallelt med dette har de

– Å vokse opp i en slik menighet fører til at det mangfoldige er normalen, mens det blir unaturlig at kun hvite eller kun svarte skal være sammen i en menighet.

et tilbud til barna, slik at deres barn er sammen med engelsktalende barn. For å møte utfordringen med språk, har de tolking til spansk på noen møter, mens de på andre møter har tale på spansk med tolking til engelsk. Alle lovsangene på skjerm står skrevet på både engelsk og spansk, slik at alle de spansktalende kan forstå og være med.

– Det viktigste av alt for fellesskapet i menigheten var mat og det å spise sammen i noens hjem, for det skaper nærhet. Når man ikke har et felles språk, kan man allikevel lage mat sammen. Donna pekte på verset fra Johannes åpenbaring 7,9 som endemålet, hvor alle folk og tungemål er samlet. Og så kan man øve seg her og nå, selv uten et felles språk, sier Rønning.

Det var baptistene som inviterte Frikirken til å være med, de har reist hit flere ganger tidligere. Med fra Frikirken var representanter fra tilsynsmennene, en fra synodestyret, leder for menighetsteamet, misjonsleder, samt en pastor, ungdomsarbeider og to flerkulturelle konsulenter. Foruten baptistene og Frikirken var det med representanter fra NLM, en bibelskole og Norges Kristne Råd. Etter menighetsbesøk i Arkansas, fulgte en tredagers konferanse i Dallas om multietnisk kirkefellesskap.

Per Kristian Rønning

Per Kristian Rønning og Rajeni Jabessa Wodajo lot seg inspirere av sine trossøsken i Mosaic Church

Lovsang i Mosaic Church. Illustrasjonsfoto fra Mosaics Instagramprofil

Hva skal vi med Frikirken?

Norge trenger flere menigheter. Jeg skulle gjerne sett at det var en evangelisk luthersk frikirke i hver kommune og hver bydel i Norge. Ikke fordi vi trenger å være et stort kirkesamfunn. Men jeg mener vi har både ordninger og teologi som står seg i møte med alternativene. Her er hvorfor: For det første: Vi er evangelisk-lutherske. Vi tenker realistisk om menneskets falne natur. Vi tror at Guds evige Ord forkynt til oss om Jesu død og oppstandelse er objektive sannheter som står fast som fjell, også om jeg ikke føler og erfarer det så sterkt. Vi lærer at Jesus virkelig er til stede i nattverdens brød og vin. Og at Gud handler i dåpen ved sine ord og løfter. Vi døper barn fra troende hjem. Dåpen henger sammen med tro og etterfølgelse, så i utgangspunktet ønsker vi ikke å døpe barn fra ikke-troende hjem. Unntak kan gjøres når menigheten tar ansvaret for opplæringen. For mennesker i alle aldre som ikke tror, inviterer vi til frelse og nytt liv og utfordrer frimodig både døpte og udøpte til å ta imot Jesus. Og vi ser folk komme til tro! Er de ikke døpt fra før, døper vi dem uansett alder, gjerne med full neddykkelse, hvis det ligger til rette for det. For det andre: Vi er fri. I Frikirken mener vi at det er troens folk som skal bestemme i kirken. Våre fedre mente at kirkens giftermål med staten var et ulykkelig ekteskap. Alle er ikke kristne, men de som er det hører sammen i et troendes felleskap, hvor Guds Ord forkynnes og sakramentene forvaltes. Vi er kirke nedenfra, avgjørelser om budsjett og veivalg tas i menighetsmøter. Fra menigheten blir 2-7 personer gitt fullmakt til eldstetjeneste og er ordinert lederskap på lik linje med pastor. Kirkene ledes dermed av kvinner og

menn sammen i det vi kaller eldsteråd. Dette er mer enn et tilfeldig valgt styre, de har lovet troskap i tjenesten foran Gud og menighet. De leder ut fra sine nådegaver og virker sammen med alle andre nådegaver Gud gir. Til å føre tilsyn med lokalmenigheten velger de eldste i sin del av landet et styre, som ansetter en tilsynsmann. Og den enkelte menighet hører sammen i et nasjonalt forpliktende felleskap vi kaller synode. For det tredje: Vi er kirke. Jeg har selv bakgrunn fra ulike organisasjoner og ser hvor viktige de er. Men organisasjoner er i sitt vesen interessefellesskap for likesinnede. Kirke er noe annet. Kirken vil gjerne ha mange engasjerte folk som brenner og ber og har sterke meninger. Men ikke alle får dette til, og ingen hele tiden. I menigheten bærer vi hverandres byrder. Kirken er til for alle generasjoner og nasjoner og alle nivå når det gjelder funksjoner og prestasjoner. Gjennom liturgier og lovsanger, tilber vidt forskjellige mennesker den treenige Gud og flokker seg rundt det samme nattverdbordet. Vi fremsier trosbekjennelsen og hører de samme livgivende ordene forkynt søndag etter søndag om en Gud som elsker oss og som vil ha relasjon med oss. Og sammen er vi Jesu kropp, hans munn, hender og føtter for hverandre og for de som ikke går i kirken ennå.

Bli med oss da vel!

Tor

Erling Fagermoen

Synodeleder

SeLEFT-HANDED GIRL

Left-Handed Girl er en film om hvordan det er å leve et på grensen til fattigdom. Om å karre til seg det nødvendigste til livet, for deg og dine, men samtidig beholde verdigheten. Fem år gamle I-Jing er hovedpersonen i filmen, den yngste i en liten familie på tre. Vi får se verden fra hennes øyenhøyde. Det trange mørke kveldsmarkedet i Taipei hvor moren driver en nuddelsjappe, som såvidt går i pluss, blir til en stor lekeplass med vennlige fremmede rundt hver krok.

Pengetrøbbel, og de innvikla, og til tider krevende, familierelasjonene driver historien frem, og vi er aldri helt sikre på hva I-Jing får meg seg at de vanskelige tingene rundt henne

Lytt

MARTY SUPREME SOUNDTRACK

Jeg sniker inn enda en film i lista her via soundtracket til fjorårets (fantastiske) Marty Supreme.

Herlig anakronistisk, for mens filmen utspiller seg tidlig på femtitallet, har musikeren (Daniel Lopatin) satt lydbildet midt i åttitallets synther og trommemaskiner (tenk Tears for Fears, New Order, Peter Gabriel). Musikken har en skikkelig drive og energinivå som, som perfekt matcher hovedpersonen Marty som hopper hodestups fra krise til krise.

SOLVEJ BALLE - OM UTREGNING AV ROMFANG (1-6)

Tenk deg at du en gang våkner opp i samme dag som i går. Det er det som har skjedd Tara Selter i bokserien Om utregning av romfang. Dette gjentar seg igjen og igjen. Tara lever den 8. november hver dag, og mens tiden har stoppet opp for henne, går den tilsynelatende videre for andre. Hun må forklare de samme tingene for mannen hver dag

Selv om dette kanskje høres ut som dyster lesing, skriver Balle så fint, så lett og presis at det er en ren glede å lese.

Den 6. boken i serien kom ut i fjør høst, og den 7. er planlagt å være den siste. Jeg gleder meg!

Rent vann har endret livet

Før måtte Tsion og Gaba grave med bare hendene i sanden i en uttørket elv for å finne vann – som var skittent. Men i fjor endret livet seg for de to jentene og resten av landsbyen: De har fått tilgang til rent, rennende vann.

Tekst: Åsne Gullikstad , KN Foto: Håvard Bjelland

Tsion (12) og Gaba (13) smiler bredt mens klart vann fosser ut av kranen ved vannposten her ved elveleiet. De fyller 20-literskannene med vann på bare et par minutter. Det går fort, og ikke minst: Vannet er rent.

For bare noen måneder siden forandret alt seg for familiene her i landsbyen Kutishafa i South Omo sør i Etiopia.

Ble syke

Før måtte venninnene grave med bare hendene for å finne vann som under sanden i elvebunnen.

– Det tok lang tid, og vi fikk lite vann, sier Tsion Belkamu.

De måtte grave hull i sanden slik at vannet piplet opp, og deretter vente til vannet var så klart som mulig, før de øste vannet over i kannen. Noen ganger kunne prosedyren ta en og en halv time. Siden det var lite vann og tidkrevende å hente, ble det lite vann per

familie.

– Det kom også mange kyr som drakk samme sted. Siden vannet var skittent ble mange ofte syke, forteller hun.

Å hente vann er jentenes og kvinnenes oppgave her. Å bruke så lang tid på å hente vann hadde også en annen konsekvens for jentene: De rakk ofte ikke skolen etter å ha hentet vann om morgenen, og mistet verdifull undervisning.

– Nå som det tar så lite tid å hente vann, rekker vi skolen hver dag, sier Gaba Roro.

Demning

Kirkens Nødhjelp begynte arbeidet med å skaffe rent vann her i 2025, sammen med den lokale partnerorganisasjonen Action for Development (AFD). Nå får 200 husholdninger med til sammen rundt 1780 innbyggerne tilgang til dette vannet.

Systemet er enkelt, men effektivt: En demning og en brønn med en vannpost.

– Som regel kommer det regn i to måneder, så ikke noe mer. Ellers i året er det tørt på overflaten i elveleiet, slik at folk måtte grave etter vann under bakken. Det vannet er ikke rent, sier

Gedewon Teka ved Kirkens Nødhjelps landkontor i Etiopia.

Demningen holder tilbake flomvannet som kommer i den korte regntiden og sprer seg i alle retninger. Fire-fem meter unna er det bygget en brønn som ligger lavere enn elva, og vannet filtreres inn i brønnen gjennom sand og jord. En håndpumpe er montert på vannposten.

– Sand og jord er et perfekt filter. Mikrober fjernes når vannet filtreres gjennom sanden, og vannet blir klart. Dette er rent vann. Og vannet er tilgjengelig hele året her nå, sier Gedewon Teka.

Tørket ut

Rent vann har enorme ringvirkninger for hele samfunnet, forteller Gedewon Teka. Han trekker særlig frem to ting: – Når folk får rent vann i landsbyen på denne måten, sparer jenter og kvinner tid. Kvinnene kan for eksempel bruke den på for eksempel å gå på åkeren og jentene kan komme til skolen i tide. Det gjør også at folk holder seg friskere. Penger de kanskje brukte på medisiner før, kan spares nå. Når de er friske, kan de også jobbe mer og gå mer på skolen, sier han.

Gjennom Kirkens Nødhjelps fasteaksjon bidrar norske menigheter til at mennesker kan få livsviktig støtte. Tsion (12) og Gaba (13) har fått rent vann i landsbyen i South Omo sør i Etiopia. (Foto: Kirkens Nødhjelp).

Rent vann i 50 graders

hete

Flom og stekende hete har gjort Sindh i Pakistan til et av verdens mest utsatte områder for klimaendringer. Her bygger Kirkens Nødhjelp vannpumper, grønnsakshager og klimaovner som overlever gjentatte naturkriser.

Tekst: Anette Torjusen, KN Foto: Håvard Bjelland

Svetten pipler i panna til Zareena og Uzma Bhatti idet mor og datter viser oss «verdens vakreste livreddende vannpumpe». Det er nesten 50 grader, og det er tungt å bevege seg. – Du kjenner at det er vanskelig å puste, sier 14 år gamle Uzma, som søker seg til skyggen så fort hun kan. Vannpumpene, som er flislagt med den kjente keramikken som kjennetegner Sindh, har i dette området blitt viktig i kampen for å håndtere klimaendringenes konsekvenser. I 2022 herjet flommen her. Den la en tredjedel av

Pakistan under vann og sendte millioner på flukt. Akkurat nå har det vært flom her igjen som har fylt gatene med vann. – Jeg er glad for at vi har rent vann her nå. Jeg måtte hente vann et stykke unna før denne pumpa kom på plass, og det var grusomt å gå i 50 grader. Nå er det kun en kort tur, forklarer 14-åringen. Landsbyen bærer preg av flom og reparasjoner som er gjort her og der. Det er støvete og varmt. Man kan se hvor flomvannet har gravd seg inn i hus og bygninger. Da Kirkens Nødhjelp bygde vannpumper her etter flommen i

Fasteaksjonen 2026 22.-24. mars

Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er Norges nest største bøsseaksjon etter TV-aksjonen. To uker før påske går rundt 40 000 konfirmanter og frivillige bøssebærere fra 1200 norske menigheter dør til dør over hele landet og samler inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid. I 2025 ble det samlet inn om lag 36 millioner kroner.

Hvilken rolle har Frikirken i fasteaksjonen?

Frikirken er en av oppdragsgiverne til Kirkens Nødhjelp, og oppfordrer alle

menigheter til å delta ved å la kollekten søndag 22. mars gå til fasteaksjonen. Fasteaksjonen er en sentral del av Frikirkens internasjonale diakoni og engasjement for en mer rettferdig verden.

Hva går pengene til?

Pengene går til både nødhjelp i katastrofer og langsiktige prosjekter for å redusere nød og fattigdom i verden. Kirkens Nødhjelp har særlig vekt på tilgang til rent vann og de enorme ringvirkningene det skaper for enkeltmenn-

2022, var det for å sikre rent vann når også neste flom kommer. For Uzma er vannet også en viktig grunn til at hun kan gå på skolen. I Pakistan er det 14 millioner jenter som ikke går på skolen. Oppgaver i hjemmet, sikkerhet og barneekteskap er noen av grunnene. Moren Zareena sier det en selvfølge at datteren skal gå på skolen. – Jeg har fem sønner som alle har gått på skolen. Det er viktig at Uzma får samme mulighet.

esker og lokalsamfunn. Nesten 800 millioner mennesker lever uten tilgang til rent vann i verden.

Etiopia er et av landene Kirkens Nødhjelp og deres partnere er til stede i. Under halvparten av landets innbyggere har tilgang til rent vann, ifølge FN. Kirkens Nødhjelp og deres partnere bidrar til rent vann for befolkningen en rekke steder i Etiopia og i andre land de er til stede i.

Kilder: Kirkens Nødhjelp og Marit Long, Frikirken

Mor og datter Zareena og Uzma Bhatti ved den vakre vannposten i Sindh i Pakistan.

– Her kan jeg føle meg fri

– Vi lærer om barneekteskap her, at vi kan si nei til å bli gift tidlig, sier Nyaraik Gatweck (18). Hver dag kan de unge jentene komme til samtaler og aktiviteter i et eget rom på skolen.

Tekst: Åsne Gullikstad , KN

Foto: Håvard Bjelland

– Hvis jeg ikke hadde hatt dette stedet å gå til fra jeg var ganske ung, hadde jeg vært gift nå. Nå vet jeg mye om barneekteskap og det å få barn tidlig, sier Nyaraik Gatweck (18).

Rundt 30 jenter og unge kvinner sitter på gulvet i det lille huset rett ved skolebygningen. Vi er i flyktningleiren Jewi i Gambella vest i Etiopia, en leir som har huset flyktninger fra Sør-Sudan i et tiår nå.

For mange av jentene er det enkle huset her et trygt og godt sted å være. Her kan de komme og gjøre aktiviteter etter skolen, de kan ta en dusj i et eget dusjrom og få bind hvis de trenger det, og de kan snakke sammen. De lærer også om prevensjon, og at de kan gå til helsesenteret og få hjelp.

Og ikke minst: De kan få hjelp og støtte til vanskelige temaer.

Barneekteskap

Et såkalt «trygt rom», safe space, er bra på mange måter for de unge kvinnene i lokalsamfunnet her, ifølge Besufad Tadese i Kirkens Nødhjelp i Gambella i Etiopia.

– Blant flyktningene fra Sør-Sudan er det veldig vanlig med barneekteskap. Her skaper vi en bevissthet om blant annet barneekteskap og konsekvensene av det. Vi snakker

også om hvordan man kan beskytte seg mot seksuell vold og hva slags rettigheter man har, forteller han.

De som jobber her, er frivillige kvinner som har fått opplæring av Kirkens Nødhjelp. Mye av den samme informasjonen går også ut til voksne, blant annet gjennom en gruppe kvinner som jobber i de ulike menighetene i flyktningleiren.

Jentene vi møter inne på huset forteller at mange jenter venter litt lenger nå enn før med å gifte seg.

– Før var det mange som giftet seg når de var 15 år. Nå er det vanligere at de er 20 år før de gifter seg, forteller en av dem.

Vil vente

18 år gamle Nyaraik forteller at foreldrene hennes egentlig har ønsket å gifte henne bort. For at broren hennes skal kunne gifte seg, må foreldrene har råd til å betale brudepris, og dersom Nyalik gifter seg, vil de selv kunne få brudepris.

– Men jeg har sagt nei, at jeg vil gå mer på skole. De har flere ganger tatt det opp igjen, men jeg sier nei, sier hun.

Hun forteller at en del av vennene hennes er gift allerede.

– Min beste venninne giftet seg i år, og nå er hun gravid, forteller hun.

Selv ønsker hun ikke å gifte seg før hun er minst 25 år. Hun ønsker å ta en utdanning, og drømmen er å bli lege.

Hun er glad for at hun har denne gruppen å komme til så ofte hun vil.

– For meg er dette et sted jeg kan gå til og føle meg fri.

Stor kirkevekst blant Gumuz-folket

– Guds rike vokser kraftig i Etiopia, også i Didessa- og Blånildalen. Etter 50 år med misjon fra NMS og Frikirken er det nå dannet en ny synode i Mekane Yesus kirken. Denne er av - med- og for Gumuz-folket. Endelig er de herre i eget hus og kan bruke sitt eget språk og egne tradisjoner i kirken, skriver Anne Grete og Svein Gunnar Gundersen, som for nøyaktig 50 år siden reiste til Etiopia for første gang, som misjonærer for Frikirken.

Frikirken sentralt og Kristiansand menighet har hatt en viktig rolle i dette. Først med prosjekt på 90-tallet og senere med utdanningsstøtte ved Kristiansand menighet fra 2015 til 2025. Virksomheten i Didessa-dalen er blitt et eget Parish med 11 menigheter og 4.000 kristne. Hele Dall Dambe Synod har 88 menigheter og 34.000 medlemmer og strekker seg over det meste av Blånil- og Didessa dalen.

Vi har arbeidet for Etiopia det meste av vårt voksne liv. Det er i januar 2026 faktisk femti år siden vi reiste ut første gang som misjonærer fra Frikirken. Vi har vært engasjert i helsearbeid, forskning og utdannings-støtte i forskjellige perioder. Det har vært en forunderlig reise hvor vi har sett Guds finger i det som har skjedd.

Det var på 80-tallet vi ble kjent med Gumuz-folket i Blånildalen. De som var et oversett folkeslag med helt annen kultur, som bodde «i skyggen av høglandet». Svenske misjonærer og misjonærer fra Norsk Misjonsselskap (NMS) hadde begynt å fortelle Gumuz-folket om Jesus og etablert et lokalt helsearbeide, som Svein Gunnar hadde tilsyn med en periode.

kirkevekst og ny synode Gumuz-folket i Etiopia

På 90-tallet var Anne Grete med på å starte opp et NORAD-finansiert helse- og landsbyutviklings prosjekt i Didessa-dalen, ledet av Kes Alemu Nega. Det kom et kall fra Gumuz-folket og Mekane Yesus kirken til Frikirken via våre misjonærer Gjetmundsens og Rødlands i Nekemte. Prosjektet ble videre gjennomført av Birgit og Jostein Senumstad med støtte fra Kari og Arnstein Flå, alle fra Kristiansand. På grunn av lokale etniske uroligheter ble prosjektet dessverre stoppet på begynnelsen av 2000-tallet og daværende misjonærer Ingunn og Brigt Øystese ble etter hvert kalt hjem til Norge.

Etter 10 år uten kontakt fikk vi en tur tilbake til dalen i 2015 og traff tidligere medarbeidere. De fortalte at det nå var Gumuz-menigheter på de 8 stedene hvor prosjektet hadde hatt regelmessige vaksinering og besøk.

Det kom en ny henvendelse til Frikirken i Norge. Den ble sendt videre til Kristiansand menighet for oppfølging, da Frikirken sentralt hadde avsluttet arbeid i Etiopia og «ikke kunne stille klokka tilbake». På 90-tallet hadde Kristiansand menighet støttet bygging av en enkel kirke i Balo Didessa mens Senumstads arbeidet der, så interessen var stor.

På bakgrunn av dette ble det dannet et Etiopiautvalg med Senumstads i Østsida menighet, Gundersens og Oddvar Søvik. Utvalget har formidlet gaver fra menighetene, Frikirken sentralt og enkeltgivere/misjonsgrupper i 10 år. Dette avsluttes nå, i tråd med Mekane yesus kirkens selvunderholdelses-strategi.

Det har vært et utmerket samarbeide med lokale kirkeledere om oppfølging av prosjektet med årlige budsjett-

diskusjoner og økonomi-rapporter.

Det var uttalt ønske fra de lokale kirkelederne å prioritere utdanning framfor byggeprosjekter.

Ny kirke i Anger Meti var strategisk prioritert fordi dette var et område hvor islam gradvis økte. Vi så at det var mange muslimske symboler på hyttetakene der da vi var på besøk sammen med representanter fra vår menighet.

Det var stor glede da Frikirkens daværende synodeformann Jarle Skullerud og Abera Negeri, kommende synodeleder for den nye Gumuz-synoden i dalen, kunne være med på innvielsen.

Det var også stor glede da Frikirken støttet et gjestehus ved synodesenteret i Kamashi, hvor de kunne holde lokale kurs for menighetsledere. Vi har ønsket å få til utveksling mellom landene. Tidligere prosjektleder Rev. Alemu Nega besøkte Kristiansand i 2016. Men Gumuz-ungdom som var invitert til Norge fikk ikke visum. Det var også vanskelig å organisere større besøk fra Norge på grunn av vedvarende politiske uroligheter i Etiopia. Vi hadde et besøk av ledere fra vår menighet i 2016. Birgit og Jostein Senumstad ledet et teambesøk med ungdommer i 2017, til stor glede for de som deltok og de som fikk besøk. Det var mye samvær med ball-

spill og annet ved ungdomssenteret i Kamashi. Våre unge fikk bli med lokale ungdommer hjem for å se hvordan de levde. Dette ble et minne for livet, og refleksjoner over vår velstand og levesett.

Prosjektet har vært til hjelp for Gumuz-folket for å etablere sin egen synode innen Mekane Yesus kirken. De kan nå bruke eget språk og tradisjoner i kirkene og ikke føle seg underlagt høglandet og Mekane Yesus kirkens Oromo-kultur. De fikk utdannet flere egne pastorer, bygget noen kirker og etablert strukturer. Vi har hele tiden hatt godt samarbeid med NMS, som fortsatt har misjonærer i landet og følger opp prosjekter i resten av Blånildalen.

Vi har opp gjennom årene tidligere vært med på å støtte skolegang og utdanning gjennom skoleinternater og leksehjelp. Mange av de som nå er Gumuz-folkets ledere forteller at dette ga dem mulighet for videre utdanning. Den mest prominente er nåværende Reginal Visepresident Getahun Abdisa, som vi møtte første gang da han var arbeids- og sosialminister i regjeringen. Han og mange andre er ivrige kristne og talsmenn for kristne verdier i regionen.

Tekst Anne Grete og Svein Gunnar Gundersen

Anne Grete og Svein Gunnar Gundersen har arbeidet for Etiopia det meste av sitt voksne liv.

Ny interesse for kristen tro

Det blåser en ny vind over Norge. Gud er tilbake i offentligheten, skriver flere mediehus. Ifølge religionssosiolog Roald Zeiffert viser unge større interesse og nysgjerrighet for tro. – Jeg tror ikke det er en vekkelse vi ser, men en endring blant de unge som gir oss en misjonal mulighet, sier han.

Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Hvor ble det av ateistene, spør Morgenbladet: «Gud er tilbake i politikken, i kulturkrigen og i unge, verdikonservative menns hjerter. Men religionens mest innbitte motstandsbevegelse er sporløst forsvunnet.»

«Over fire ganger så mange norske 20-åringer meldte seg inn i Den norske kirke i fjor som for ti år siden. Samtidig melder bokhandlerne om økning i bibelsalget», skriver Aftenposten. Dag Wollebæk, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, mener dette kun er halve sannheten. «Min innvending er at antall innmeldinger i Den norske kirke blir brukt som bevis på en trend, hvor flere unge skal ha blitt kristne. For når innmeldings- og utmeldingsstatistikken ses i sammenheng, støtter ikke tallene en slik trend. Da er tendensen fortsatt nedadgående.»

8. november 2024 hadde TV2.no nyhetssaken «Ny vekkelsesbølge: Unge strømmer til frimenighetene». Svein Tore Kloster, forsker i Institutt for kirke-,

religions- og livssynsforskning (KiFO) mener bildet er mer nyansert. I en rapport skriver han: «TV2s påstand om en ny vekkelsesbølge og at antall mennesker som søker seg mot de frie og mer karismatiske menighetene «skyter i været», synes å være misvisende hvis vi ser på utviklingen i medlemstall i norske tros- og livssynssamfunn.» Kloster beskriver likevel noe av det flere setter ord på: «Økt uro i verden og økt etterspørsel etter mening og fellesskap i en individualistisk tid gjør trolig at mange også søker mot religion og ritualer.»

VEIEN henvender seg til Roald Zeiffert, forskningsleder og førsteamanuensis på Høyskolen for ledelse og teologi (HLT). Hans fagkompetanse er blant annet innen praktisk teologi, ledelse og han har doktorgrad i religionssosiologi.

Det går et positivt rykte om stille vekkelse. Og det er ulike meninger om hva som egentlig skjer. Hva ser du fra din synsvinkel, Roald Zeiffert?

– Dobbelt så mange er interessert, endringen er størst blant unge menn. Men også unge kvinner er mer interessert enn gjennomsnittet i befolkningen. Folk har gått fra å være ignorante til kristen tro, til å være interesserte. –

– Empirisk forskning viser at det er en økning i interesse i kristen tro over hele den vestlige verden. Forskere rapporterer, og dette interesserer alle religionssosiologer. Det skjer to ting samtidig og dette henger litt sammen, og ikke helt, mener Zeiffert, og utdyper: – Vi ser en reel økning i kristent barne- og ungdomsarbeid i Norge. Ungdata la fram tall i august 2025, som viser dette. Der står det nøkternt Roald Zeiffert

at all frivillig aktivitet er tilbake på nivå som før koronatiden. MEN det er verd å merke seg at all religiøs aktivitet er på et høyere nivå enn før korona. Dette viser økning i «kristen aktivitet». Medlemsutvikling for lokallagene i FriBU (Red merk, de ulike aktivitetene for barn og unge under 26 år i lokalmenighetene) har økt, og festivaler, antall elevplasser på kristne internatskoler har økt. Dette

er en indikator på en økning i interesse, som media har omtalt, mener religionssosiologen. – Dette representerer en 20-25 prosent økning på fem år.

Rapporten fra England: «The quiet revival» og Bibelselskapets tall viser de samme tendensene i Norge og England. Det viktigste i denne rapporten, også fra tall fra KIFO i sommer, er en radikal endring blant de under 30 år.

Dobbelt så mange er interessert, endringen er størst blant unge menn. Men også unge kvinner er mer interessert enn gjennomsnittet i befolkningen. Folk har gått fra å være ignorante til kristen tro, til å være interesserte.

Roald Zeiffert presenterer dette som svært gode nyheter for menighetsledere og VEIENs lesere, men han poengterer et stort MEN: – Jeg tror ikke det er en vekkelse vi ser, men at det er en endring blant de unge, til at de er interesserte og nysgjerrige. Dette gir

Foto: Unsplash

oss en misjonal mulighet, sier han og presiserer at det til enhver tid vil være opp til historikere å dokumentere hva som faktisk var en vekkelse.

– Unge i Norge i dag, har enormt lite peiling. De forholder seg ikke til den kristne verden i det hele tatt. De har mindre peiling i dag, enn de som ble omvendt til kristen tro tidligere.

Det vil si at interessen deres for kristen tro har gått fra 0 til 1.

De har gått fra det å ikke bry seg, til å tenke at det kanskje finnes en Gud, sier Zeiffert.

For et kirkesamfunn som har vært opptatt av relasjon og misjonalt liv, er det verd å merke seg det Zeiffert påpeker om hvor interessen for tro kommer fra. – Interessen for kristen tro, kommer ikke fra kristne venner, noe vi kanskje ville trodd og håpet at var tilfelle. Nei, det kommer fra noe mye bredere, vi ser det er gjennom sosiale medier. Det kan være ut fra en verdenssituasjon med krig og økonomisk usikkerhet. Den sekulære verden har kollapset. Det er et tydelig funn vi ser i forskningen, den har fått en knekk, sier Roald Zeiffert.

Han utdyper hvorfor han forskningsmessig ikke har dekning for å kalle interesseøkningen man ser, for «vekkelse».

– Vekkelse handler om et nytt møte med Jesus, at man blir forvandlet av han og disippelgjort. Det er jo ikke

Tema stille vekkelse

vekkelse fordi det nå har blitt stuerent å snakke om tro, og at det er ok å være «kulturkristne». Det har blitt mer naturlig og lettere å snakke om tro. Offentlige personer leser Bibelen og deler det på Facebook, sier han, med referanse til politiker Mímir Kristjánsson.

– Vi ser som sagt en ny interesse for å lese og lære mer om Bibelen. Vi er ikke i mål med dette, men en økning i åpenhet og interesse gir oss et mulighetsrom blant unge, sier han, og balanserer det med følgende: – Majoriteten i Norge er dog ikke interessert. Men igjen, de som faktisk ER interessert, er langt flere enn før.

Kan vi ødelegge dette nå ved å hause det opp og kalle det vekkelse?

– Jeg skrev rapporten for Bibelselskapet, dette var første bidrag som klart viste en endring blant unges holdning til religion. Dette har bidratt til en langt større debatt både i og utenfor kirkene.

– I en debatt med Human-Etisk forbund, spurte de om det er vekkelse vi ser. «Jeg vet ikke, men håper det,» var det jeg svarte dem.

– Det er ikke bare magasinet VEIEN som skriver om dette, men NRK, Aftenposten, Morgenbladet Det å være kristen blir mindre sært, sier han glad. Som aktiv i baptistsamfunnet legger han selvsagt ikke skjul på sin begeistring over det positive som skjer, men forskeren vil at vi er edruelige i møte med tallene: – Som sagt er det en dobbelthet her. Jeg er redd for uærlighet, og ikke å forholde seg til fakta. Og det er variasjoner i Norge. Noen steder skjer det ingenting, sier han nøkternt. – Men samlet sett er det en økning. Jeg har arbeidet i 25 år i kristne sammenhenger. Jeg har aldri sett en slik økning i snittet på lokalt arbeid. Men likevel er det forholdsvis beskjedent, sier han.

Og det er et annet MEN han vil bevisstgjøre oss på. Den økende interessen i kristen tro, fører ikke nødvendigvis til at vi får de inn til oss og våre menigheter.

– Det skjer NOE, men vi må snakke sant om det som skjer, sier han. Tomas Neteland sa et sted: «Det har aldri vært en dummere tid å legge ned kristen virksomhet.»

De store tallene fra forskning verden over, sier noe om åpenheten og nysgjerrigheten.

– De har funnet kristen tro på internett. DETTE er de store tallene. Men det er kun dråper som kommer til kirkene.

De tenker ikke at kirken er relevant for dem, men vil gjerne snakke med likesinnede, altså andre interesserte. Men den «likesinnede» kan likså godt være en kristen. Og dette gir oss et mulighetsrom.

Roald Zeiffert vil nemlig gjerne både utfordre og oppmuntre til å se det positive i det som skjer.

Han kjenner til lokale forhold også i Frikirken: – Bergen Frikirke har hatt økning. Men andre steder ikke noe. Mitt inntrykk er at fram til nå i Bergen, var de unge der fordi de hadde foreldre i Frikirken. Men nå er det noe nytt. Fortsatt er det delvis gyldig fordi mange er vokst opp i kirkesamfunnet. Men det nye er at det er helt nye troende også som kommer.

Flere medier har brukt medlemstall som indikator på vekkelsestrender. Det mener Zeiffert ikke blir riktig. – For mange tar det en lang tid å bli medlem, sier han. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå hadde Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 2006,19308 medlemmer. I 2019 var medlemstallet på 19 500, mens det i 2024 var en ørliten økning til 19523 medlemmer.

Zeiffert er ikke enig med forskerne som har brukt medlemskap som indikator for å motbevise eller bevise påstandene om stille vekkelse. – Medlemskap i kirkesamfunnet er ikke en indikator, det tar lang tid hos oss før de blir medlemmer av et kirkesamfunn. Men økning i medlemskap i et lokallag i en barne-og ungdomsorganisasjon, er det mye lavere terskel for. FriBUs tall viser aktivitet, og fanger opp raske endringer i antallet opp- og ned som har et aktivt forhold til en frikirke, uten at de måler tro, sier forskeren. Tallene fra frivillig arbeid, som på babysang, hobbyklubber eller kor, måler altså ikke hvor mange som dermed er blitt kristne.

Som kristen vil Zeiffert utfordre andre kristne enkeltpersoner og menigheter til å se det han kaller et mulighetsrom: – Ikke instrumentelle relasjoner, men ordentlige relasjoner. Altså, ikke gå inn i relasjoner for å evangelisere dem, det må være ekte relasjoner, understreker han veldig sterkt.

Les Bibelselskapets rapport, hvor Zeiffert er forskeren det henvises til: «Gud er tilbake: Ny rapport viser ny interesse for Bibelen i Norge.»

FriBU vil utruste ledere til å møte den økende interessen for tro

FriBU ønsker å gå dypere inn i hvordan dette mulighetsrommet som Roald Zeiffert snakker om, ser ut i Norge nå disse årene. Fokus er hvordan vi kan utruste våre ungdoms- og unge voksne ledere til hvordan møte interessen og mulighetsrommet.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

– Vi ser et mulighetsrom som har åpnet seg av interesse for tro og Bibel – spesielt blant ungdom og unge voksne. Et rom som jeg selv opplever at gir en økt frimodighet til å dele og være åpen om troen jeg har på Jesus. En konkret inspirasjon for meg det siste halvåret har vært podkasten «The Surprising Rebirth of Belief in God», som tar for seg disse bevegelsene – og i sesong 2 stiller det betimelige spørsmålet: «Is the Rebirth Right-Wing?», forteller Eirik Fjellestad, prosjektleder for unge voksne i Frikirkens Barn og Unge.

– Vi i FriBU ønsker å gå dypere inn i hvordan dette mulighetsrommet ser ut i Norge nå disse årene, med fokus på hvordan vi kan utruste våre ungdoms- og unge voksne ledere til hvordan møte interessen og mulighetsrommet. Hva er folk interessert i? Hvor søker de? Hva trenger de? Og hvordan utruster vi til en tro som varer? Vi har en prosjektgruppe som jobber aktivt med dette gjennom det neste halve året, og som også vil undersøke hva dere lokale ledere opplever. Målet er i første omgang en presentasjon av funn, tips og verktøy videre, under lederhelgen vi arrangerer og inviterer til i juni 2026.

– Vi har de siste ukene sendt ut en spørreundersøkelse til alle lederne i Frikirkens lokale ungdoms- og unge voksne arbeid, for å kartlegge hva de opplever i sine sammenhenger og hvordan de fokuserer arbeidene sine. Det blir veldig spen-

Foto: Unsplash

Tema stille vekkelse

FriBU ser mulighetsrommet den økende interessen for tro, kan gi. (Illustrasjonsfoto fra Speiderleir på Lista.)

nende å samle denne informasjonen på tvers. Roald Zeiffert har hjulpet oss noe med dette. Vi har også hatt en samtale med Andreas Bjørntvedt, og fortsetter koblingen med ham, som snart lanserer en artikkel om hvor viktig ungdomslederen er for en Gudstro som varer, spesielt for ungdom som kommer fra hjem med utfordringer, sier Eirik Fjellestad, og utdyper i tre punkter:

– Vi ser ikke en vekkelse per nå, men et tydelig mulighetsrom og åpning for evangeliet og Bibel. Spesielt blant de under 30 år.

– De som er minst interessert i Bibel i grafene vi har sett på, er de mellom 30 og 50 år. Her trenger vi å øke interessen og kompetansen på Bibel for de som skal gi Bibelen videre til den sultne yngre generasjonen.

– Vi ser at et viktig spenn å stå i for menigheter og ungdomsledere, er spennet mellom å lede mennesker til Bibelen og det å ha en tydelig teologi, som er noe unge ønsker, mener han. – Men samtidig hvor sentralt det er at ungdom og unge voksne opplever ekte omsorg blant sine ledere, som kommuniserer et åpent rom for tvil og dialog, vektlegger leder for FriBUs og hele Frikirkens Unge Voksne arbeid, Eirik Fjellestad.

To be continued...

Idet VEIEN gikk i trykken var Eirik Fjellestad på et læringsfelleskap i Oslo, sammen med flere fra Frikirken: Olve Fagermoen, Marte Glad, Maria Lade og Eirik Austeng. Læringsfellesskapet «51-8». Initiert av Laget og UIO, med fokus på å hjelpe norske kirker og organisasjoner - til å hjelpe norsk ungdom og unge voksne til å mer frimodig dele tro. De jobber frem mot neste Lagsundersøkelse 2028. Denne gjengen har mye interessant de gjerne skulle ha sagt om tematikken framover.

Brage fikk møte med

18 år gammel opplever Brage å møte Jesus, på et tidspunkt da livet ser mørkt ut. – Idet jeg tar hånda hans, er det som om alt tomrom og slitenhet forsvinner, forteller han om den spesielle opplevelsen.

Tekst Geir Arne Johansen

Vi skal til Trondheim, høsten 2024. Brage går 2. året på videregående skole i Namsos, der han er født og oppvokst. Han er flink på skolen, og er blitt valgt til skolens utsending til studentrådet i fylket. I tillegg til skolen, har han deltidsjobb på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Denne høstdagen er han på konferanse i studentrådet i Trondheim. Han har akkurat lagt to harde år bak seg. Etter et brudd med kjæresten opplever han at det spres usanne rykter om ham, og for å flykte fra alt det vonde drukner Brage seg i jobb, skole og frivillige verv. På konferansen i Trondheim kjenner han at noe skjer. Forventningspresset han har stått i over tid, og mangelen på støtte fra mennesker rundt ham, gjør at livet kjennes håpløst og uten fremtid. Han reiser seg og forlater konferansen. Finner et tomt og mørkt klasserom, og setter seg i en krok. – Jeg møter veggen. Alt kjennes håpløst. Meningsløst. Jeg sliter med å puste. Så står det plutselig en skikkelse foran meg. Han strekker ut hånda. Og idet jeg tar den hånda, er det som om alt tomrommet og all slitenheten jeg kjente på forsvinner momentant. Så løfter han meg opp, og jeg går ut og fullfører konferansen,

fikk et radikalt med Jesus

forteller Brage (19).

Mens han er i klasserommet fornemmer han at skikkelsen foran ham sier «Jeg vet om deg. Jeg vil hjelpe deg. Jeg vil reise deg opp. Jeg vil bære deg.» Og han vet med sikkerhet at det er Jesus som vil løfte ham og bære ham. – Jeg skjønner med en gang hvem dette er. Det er veldig åpenbart for meg da det skjer.

Hvordan opplever du å komme hjem etter dette?

– Jeg kjøper meg først en Bibel og søker på nettet: «Hvordan lese Bibelen? Hvordan be?». Jeg er en strukturert person, så det er viktig for meg å finne en struktur på dette.

Samtidig har han behov for å fortelle noen om det han har opplevd. Brage har ansett seg for å være ateist hele livet, men han vet om en jente på skolen

som er kristen og deler opplevelsen sin med henne. Hun er datter til en eldste i Namsos Frikirke, og råder ham til å kontakte faren sin og pastoren i menigheten.

– Der møter jeg den fineste gjengen, som har hjulpet meg å vokse i troen og i mitt forhold til Jesus. Siden har jeg prøvd å komme meg til Frikirken i Namsos når jeg har mulighet. Jeg leser i Bibelen så ofte jeg kan, og gjør alt jeg kan for å bli bedre kjent med den fantastiske kongen Jesus er.

Hvilke reaksjoner blir du møtt med ellers?

– Noen trekker seg unna, og de fleste er ganske likegyldige. Mens andre gir uttrykk for at de synes det er fint at jeg har funnet noe som gjør meg glad. Særlig venner og familie. Folk jeg festet med tidligere trekker seg mer unna, for jeg er ikke like «kul». Jeg drikker ikke og fester ikke lenger. Nå er jeg i militæret i Bardufoss, og det synes jeg går fint. Jeg har hatt troa med meg hele tiden jeg har vært her, og føler meg mer utsatt for å falle tilbake i gamle mønstre når jeg er hjemme.

Er møtet ditt med Jesus noe du har ønsket å fortelle om til venner og familie?

– I starten føltes det rart å snakke med dem om det. Men etter hvert som tiden går og jeg har fått lest mer i Bibelen og hørt flere prekener, har jeg vokst i forholdet til Jesus. Så nå har jeg egentlig bare innsett at jeg må prate om det. For jeg vil ha dem alle med, opp til hans rike. Så jeg prøver å flette

Brage opplevde et konkret møte med Jesus som 18-åring. (Foto: Privat)

det inn der jeg kan.

Hvordan har alt dette preget deg i etterkant?

– Jeg kan ikke si at det bare har vært «sunshine and butterflies». Det har vært vanskelig å endre vaner, eller å legge bort uvaner jeg hadde før jeg møtte Jesus. Men i sum har det bare påvirket meg positivt. Forholdet til familien min har bedret seg et hundretalls ganger. Det er helt sinnsykt, faktisk. Jeg er mer i «tune» med det jeg føler og tenker. Tidligere har jeg kjent på et tomrom. Et tomrom som jeg forsøkte å fylle med alskens ting. Men det ble aldri nok. Så forsvant det tomrommet, forteller Brage. Han tenker ikke lenger på hva som er meningen med livet. – Jeg vet hva meningen med livet er. Jeg tenker ikke lenger over hvorfor jeg gjør dette, jeg vet hvorfor. Det var som om en del av meg kom tilbake, som jeg ikke visste at jeg manglet. Jeg har generelt blitt en gladere person. Det har bare blitt bedre, sier han.

– Den største endringen er nok at jeg er blitt mer åpen. Som igjen har forsterket de nære relasjonene mine. Jeg setter større pris på ting. Enormt mye større pris på ting.

Les nyttårsintervjuet med synodelederen på side 28 -29, hvor vi også er innom tematikken «stille vekkelse».

Foto: Zac Ong, Unsplash

Sju sørlandsmenigheter går sammen om å revitalisere «sommerkirken» ved Kristiansand Feriesenter. Gjennom sommeren skal de bidra med bibeltimer, gudstjenester og et bredt tilbud til feriegjestene.

Tekst Geir Arne Johansen

Når gjestene sjekker inn på Kristiansand Feriesenter til sommeren, står Øvrebø, Hægeland, Kristiansand, Randesund, Grimstad, Songdalen og Vennesla frikirker klare for å ta dem imot, som vertsmenigheter. Flere av dem har tidligere vært involvert i driften av campingen, men engasjementet har avtatt de siste årene. Nå tas det opp igjen i en ny og tydeligere form. – Vertsmenigheten blir vertskap for sommerkirka den uken de har ansvar. Dette gir et mer konkret oppdrag og en nærmere kobling mellom menighetene og stedet, sier Alf Birger Eikaas, styreleder i driftsselskapet og pastor i Hægeland Frikirke.

Fullt program gjennom sommeren Konseptet ble prøvd ut i liten skala i fjor. I år blir det fullt program med bibeltimer tirsdag, onsdag, torsdag, daglig trosformidling for barn og gudstjeneste hver søndag kl.11 i feriesenterets auditorium. I tillegg holdes et bønnerom åpent hver morgen. – Vi ønsker et tilbud med god kvalitet, men uten store produksjoner. Et piano og en god pianist holder lenge. Det viktigste er innholdet, sier

Revitaliserer «sommerkirken»

Eikaas. Vertsmenighetene kommer som regel to og to for å gjennomføre opplegget.

Kristiansand Feriesenter er ifølge Eikaas kjent som en av landets beste campingplasser, med fornøyde gjester og et bredt aktivitetstilbud. – Her arrangeres både ute- og innendørsaktiviteter som blant annet krabbefiske, bingo, familiequiz, mesternes mester, kreativ time og fotballturneringer. Det er skreddersydd for gode, relasjonelle fellesskap, både for familier og andre.

Ny struktur og ny giv

Sommerkirken har lange tradisjoner, tidligere med teltmøter og større arrangementer. Men avstanden mellom eierne og de lokale menighetene ble etter hvert en utfordring. – Vi ønsket en modell som skaper nærhet og eierskap. Ikke en ny festival, men et sted der folk kan komme sammen uten store organisasjonsledd. Derfor utviklet vi vertsmenighetsmodellen, sier Eikaas.

Programmet holdes enkelt og gjennomgående likt i hele juli. I tillegg inviteres bibellærere og musikere i samarbeid med menighetene. Fred-

agskveldene byr på utendørskonserter i Hagekroa, og gospelkor-dirigent Tom Jarle Istad Kristiansen er fast husmusiker. Ifølge Eikaas åpnes det også for nye initiativer; som vaffeltime til inntekt for Frimat, fellesskapssamlinger, eller konserter i salen som står ledig lørdagskveldene.

– I fjor fikk vi gjester fra hele landet som satte pris på at dette ikke var en festival, men likevel et sted med kristent fellesskap. Det finnes mange festivaler allerede. Vi ønsker å være noe midt imellom, et sted der du kan ta en dag i Dyreparken uten å føle at du går glipp av et møte, sier Eikaas. Feriesenteret er i gang med en større utbygging av hovedbygget. Prosjektet på 12 millioner kroner skal gi større spisesal, flere møterom og nye fellesarealer. Bygget skal etter planen stå klart våren 2026. – Flere ungdommer sa at uka her i fjor var den beste de hadde hele sommeren. Det sier noe om potensialet, sier han.

Søndre Presbyterium eier feriesenteret, som også huser Kristiansand Folkehøgskole.

Drømmer om fredssenter for Fulanifolket

I år markerer vi at Firkirken har vært 40 år i Mali. Søndag 23 august vil Frikirkens menigheter bli oppfordret til å be for Mali. Av sikkerhetshensyn kan vi ikke dra til landet, men gjennom MELM er Frikirken til stede for fulanier i naboland de har flyktet til. Vi møter Frode Brügger Sætre, utsending for NMS, som Frikirken arbeider tett sammen med.

Tekst: Steinar Kristiansen og VEIENs redaksjon

I år markerer vi at Firkirken har vært 40 år i Mali. Søndag 23 august vil Frikirkens menigheter bli oppfordret til å be for Mali og det vil komme en egen bønnefolder om dette. Hele Frikirke-Norge, NMS og vår samarbeidskirker i Kamerun og Nigeria, skal sammen løfte opp Mali denne dagen. Vi vil samle inn penger til arbeidet blant fulaniere. Pga sikkerhetssituasjonen kan vi ikke reise til Mali. Elfenbenskysten er stedet hvor MELMs representant, Frode Brügger Sætre oppholder seg. Frikirken støtter to familier fra Nigeria som en fortsettelse av Frikirkens arbeid for denne folkegruppen. Mange fulaniere har flyktet fra eget land, Øst-Guinea. Derfor er våre to familier fra Nigeria, nå plassert akkurat der.

I 2026 vil det komme flere Mali-artikler og filmer, fra et mediateam som har vært i Afrika nylig. Dette skjer i samarbeid med NMS, som Frikirken står tett sammen med, gjennom MELM. Sætre er utsending for Det Norske Misjonsselskap (NMS) blant Fulanifolket og en Frikirken også har samarbeidet mye med. Sætre reiste ut i 2008. Lenge arbeidet han i Mali, men en stadig forverret sikkerhetssituasjon i Mali har gjort at han har måttet flytte til Elfenbenskysten, der han nå har base nordvest i landet, på en misjonsstasjon eid av Norsk Luthersk Misjonssamband. NMS-utsendingen er takknem-

lig for at Gud har ledet han til en del strategiske personer i regionen han arbeider i.

«Dersom du en gang i fremtiden, som pensjonist, ser tilbake på arbeidet du har vært en del av – hva håper du da å kunne være takknemlig for å ha oppnådd?»

– Jeg ønsker at jeg sammen med «Seydou», eller flere andre kristne fulanere har bygd opp et eller flere fredssentre for fulanifolket.

Han beskriver visjonen som en fulaniplass med mye dyr, for fulanerne liker dyr. Han ser for seg kyr, melk og te man kan drikke, matter på bakken man kan ligge og slappe av på. Her skal være en mulighet til å komme, en åpen dør der folk kjenner seg velkommen, enten for kortere eller lengre tid – uansett med fokus på fellesskap.

– Det må være en tydelig fulaniplass, men også et sted hvor man møter kristen spiritualitet, forteller den hengivne misjonæren fra Austrheim, nord for Bergen, mens han forteller om hvordan stedet kan brukes til å spre evangeliet blant fulani-muslimer.

Han forteller om bruken av tidebønner som et virkemiddel for å nå muslimer.

– De er jo vant til liturgiske bønner til faste tider. Og det har også lange røtter i kristen tradisjon, lenge før islam.

Han drømmer om en plass preget av en kristen bønnerytme hvor fulanere kan få kristen undervisning eller yrkesopplæring. Han håper også å kunne sende evangelister ut fra senteret.

– Hvis vi får til noe sånt, da kommer jeg til å føle at livet mitt har hatt mening, sier Frode.

Han søker å leve etter Filipperne 2, vers 5-11, hvor Paulus skriver om å la Kristi sinnelag få være i oss. Jesus tok på seg en menneskeskikkelse og ble en tjener. Frode tenker at misjonsarbeidet begynner med å stige ned.

– Som misjonærer må vi gi avkall på vår egen kompetanse, sier han ettertenksomt.

For egen del har han opplevd dette særlig når det kommer til språk, ved å komme ulærd til en ny kultur.

– Man blir gjort til et lite barn. Og det er en litt smertefull prosess, en slags nedstigning, hvor man blir en ny person og må vokse opp i en ny sammenheng. Han legger til at fristelsen for misjonærer er at man ønsker rollen som den sterke og kompetente som skal gi noe til andre.

– Men dersom vi bare tar den rollen tror jeg ikke vi klarer å få sunne relasjoner, sier han og understreker at de gode relasjonene er preget av gjensidighet.

Den norske misjonæren praktiserer dette ved å gi rom for at hans analfabetiske venner får lære ham om kyr, deres kultur og språk. Det har gitt resultater. Misjonstidendes utsendte fikk være med da en landsbysjef blant Fulanifolket takket ja til å ha bibelundervisning hos ham.

Det var Frodes venn «Seydou» som rett frem spurte landsbysjefen om tillatelse. Frode var tilskuer til at døren åpnet seg for Guds rike i den enkle jordhytta.

Artikkelen har stått på trykk i Misjonstidende, NMS.

Frode Brügger Sætre trives sammen med fulanere og har fått stort innpass.

Spent på hva Gud vil gjøre i 2026

– Nå er det som om Gud, på tross av vår flinkhet eller famling som kirkesamfunn og i alt det vi i får til eller ikke får til, gjør noe som vi ikke helt aner rekkevidden av. Tor Erling Fagermoen er optimist midtveis i første periode som synodeleder. Og han mener det ikke handler om å krysse av for målplanpunkter, men VÆRE kirke med alt han mener det innebærer. Les årets nyttårsintervju.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Foto: Geir Arne Johansen

Nyttårsintervjuer har en lang tradisjon i Frikirkens publikasjoner. Først i Budbæreren og nå i VEIEN. Vi er i skrivende stund godt over midtveis i januar og har fått mulighet til å smake på det nye året. Synodelederen er glad for å kunne dele sine tanker i starten av et nytt år.

Les hele intervjuet som ble publisert i januar

Hva er status quo i Frikirken i starten på 2026? Hva ser du av takkeemner og utfordringer i kirkesamfunnet?

– Internasjonalt lever vi i urolige tider, samtidig er dette mulighetenes tid. Det rapporteres om en ny åpenhet og om mange enkeltpersoner som søker Gud og kommer til kirke. Vi merker det også i vårt eget land. Når jeg ser tilbake på året som gikk har jeg lyst til å trekke frem lovsangsinnspillingen som skjedde på Videre Sommer og Frikfestivalen. Den har fått en formidabel mottagelse til nykommer å være, med flere hundre tusen avspillinger, og jeg hører

godt om den fra både unge og eldre. For meg er dette et uttrykk for at vi står sammen i alle generasjoner og ønsker oss mer av Gud og mindre av oss selv. Så må jeg også snakke som lokal pastor, for det er jeg også:

– I Bergen ser vi en fordobling av gudstjenstedeltakere de siste to årene, det er veldig oppmuntrende å oppleve det. Rundt 10 har kommet til tro og mange har blitt fornyet i troen. Det er helt klart for oss at dette er noe Gud gjør, sier Fagermoen, som fortsatt er hovedpastor i menigheten i Bergen samtidig som han er nasjonal leder, som synodeleder: – Ved inngangen til et nytt år kjenner jeg på at vi har mye å være takknemlig for. Unge mennesker som kommer til tro, folk som opplever at det å komme til menighet er å finne et hjem. For en spennende tid å være kirke i! Jeg har veldig troen på Frikirken og det vi driver på med sammen.

Ved starten av 2026 er du halvveis i din første periode som synodeleder. Hva er viktig for deg på dette tidspunktet?

– Kan jeg få si fire ting? Jeg delte fire punkter med synodestyret mot slutten av 2025, egentlig mest som en innledning til samtale. Jeg vil gjerne invitere hele kirkesamfunnet til å mene noe om dette, så det er fint å få dele det her. – Nummer en er overlevering til neste generasjon. Her synes jeg at Frikirken har vært gode de siste årene, og det må vi fortsette med. Generasjonspila som ble løftet frem på synodemøtet er et godt bilde på generasjonene sam-

men, men vi må ikke glemme å stadig få frem de yngre lederne og gi dem ansvar.

– For det andre: Å respondere på «den stille vekkelsen». For meg er det helt åpenbart at noe har skiftet eller er i ferd med å skifte. Det er en åpenhet for tro, særlig hos de unge, og vi ser det gjennom både nye som kommer til tro og en økt lengsel blant allerede troende etter å gå dypere i troen. Når dette skjer, hvor er vi som kirkesamfunn og enkeltmenigheter? Det må vi snakke om, og det må det handle om i 2026.

– For det tredje: Å navigere med visdom i samlivsdebatten. Som kirkesamfunn er vi fortsatt preget av vedtaket fra Synoden i 2024. Samtidig er det mange som er lei av hele debatten og sier: Nå må vi komme oss videre. Det må vi, men spørsmålet er hvordan. Jeg er opptatt av å ta vare på hele bredden i kirkesamfunnet og at vi må øve oss på å tåle hverandre og elske hverandre selv om vi ikke er enige i alt.

– For det fjerde: Å være med på den forvandlingen Gud gjør i mennesker og samfunn. Dette handler om å se Guds rike her og nå. Som kirke må vi aldri være oss selv nok, men gjerne engasjere oss i samfunnsspørsmål. Ikke for å herske, men for å tjene, og gi videre den kjærligheten vi har fått fra Gud både i og utenfor kirkerommet. Gud forvandler liv og vi kan få være med å tjene ham i det store bildet av hva han gjør, sier Fagermoen og presiserer at dette vil han snakker mer om framover.

Til ditt tredje punkt, om samlivssaken:

Vi som er ledere i dag, står i en stolt

tradisjon fra tydelige ledere med et sterkt ønske om å nå nye mennesker med evangeliet og å se nye menigheter plantet.

Hva har du tatt lærdom av, fra 2024 og 25? Hva vil du gjøre enda klokere i 2026- og hvordan?

– Oj, det var et stort spørsmål! Jeg opplever at jeg lærer hele tiden, og jeg er takknemlig for tålmodighet og raushet med en synodeleder som absolutt ikke har alt på plass. Jo mer jeg lærer Frikirken å kjenne, jo mer blir jeg glad både i folka og ordningene våre som har stått sin prøve gjennom snart 150 år. Jeg ser masse muligheter og ser frem til fortsettelsen, sier Fagermoen.

Veien ønsker å ta noen tråder tilbake til Budbærerens tidligere nyttårsintervjuer med synodeledere. I 2018 ble de to synodeformennene utfordret til å kommentere på følgende: I alle de tre nyttårsintervjuene vi har sett på, går

misjonalt hverdagsliv igjen, selv om ordet «misjonal» ikke ble brukt. Jølstad spør for eksempel leserne: «Er det boligområder i nærheten uten fast møtevirksomhet?», Bruno Jakobsen snakket om «hellig uro for de ufrelste», for å utfordre til å starte lokalt utadrettet arbeid i Norge. Arnfinn Løyning sa i 2008: «Jeg og alle andre i menighetene har naboer, bekjente og kirkeuvante venner som vi kan bygge varme relasjoner til. Her har jeg mer enn nok av utfordringer i eget liv. Tenk om 2008 kunne bli et vendepunkt for mange av oss i våre hverdagsrelasjoner».

Jarle Skullerud og Anne Mari Schiager Topland svarte: - Det er flott å lese hva de andre uttaler. I løpet av disse åra har det skjedd en endring.

Misjon gjelder også hjemme i Norge, sier begge.

– I dag utfordrer vi som menighetsledere til å bruke tid med ikke-kristne, og ikke bruke all sin tid i kirke. Å legge ned en aktivitet for å få bedre tid i nabolaget, det er nok litt utfordrende i noen av våre menigheter. Men det bør gå an å si høyt at det må holde med 1-2 dager/kvelder i kirken, mener synodeformann Skullerud.

Tor Erling, hva tenker du om at alle synodeformennene snakker om å være «misjonal kirke»?

– Det er flott å høre disse sitatene. Vi som er ledere i dag, står i en stolt tradisjon fra tydelige ledere med et sterkt ønske om å nå nye mennesker med evangeliet og å se nye menigheter plantet, sier han.

– Og samtidig slår det meg, at vi er på et annet sted nå. Jeg har også sagt «tenk om» i ulike sammenhenger opp igjennom. Men for første gang sier jeg «tenk at». Det er for tidlig å bruke ord som «vekkelse», sier han og kommer med eksempler fra mennesker som opplever en ny åpning for å snakke om tro, på en annen måte enn de kunne før.

– Det er ikke vi, men historieskriverne om ti og tjue år som skal sette en merkelapp på denne tiden. Men jeg er overbevist om at det er noe på gang. For meg er det en mulighetenes tid fremfor noe. Dette er tiden for å invitere til gudstjeneste. Dette er tiden for å forkynne evangeliet og invitere til frelse. Dette er tiden for å arrangere Alpha-kurs og for å åpne hjemmene våre og livene våre for folk som ennå ikke tror, sier Fagermoen.

– Jeg ønsker å sende ut en takk til trofaste slitere innen gudstjenestearbeid, innen smågruppearbeid eller hva det måtte være. Takk for trofastheten, sier han til leserne.

– Nå er det som om Gud på tross av vår flinkhet eller famling som kirkesamfunn, i alt det vi i får til eller ikke får til, gjør noe som vi ikke helt aner rekkevidden av. Det er utrolig spennende!

Nye toner i Moss Frikirke

Mens musikkbildet i dagens kirkesamfunn, mest er preget av nyere lovsangsvers og band, gjør Moss Frikirke noe helt annet. De markerte nylig installasjonen av sitt nye orgel med en fullsatt konsert, der Iver Kleive og Knut Reiersrud sto for musikken.

Tekst: Geir Arne Johansen

Moss Frikirke gjør noe nytt innenfor musikklivet i menigheten, som viser mangfoldet i kirkesamfunnet. Og, for ordens skyld, også i Moss spilles glade barnesanger og lovsangsvers. Men de vil ha variasjon i musikkvalget. Derfor har de skaffet seg nytt orgel!

Det nye instrumentet erstatter pipeorgelet fra 60 tallet, som stod i gamle Moss Frikirke. Orgelet har vært lite brukt de siste årene, da det har vært i dårlig stand. Med det nye orgelet får menigheten et instrument som gir langt større fleksibilitet og flere muligheter, ifølge Rolf Stærk i orgelkomitéen.

– Valget falt på et digitalt orgel, og digitale orgel er noe helt annet i dag enn tidligere. Alternativet var å reparere det gamle pipeorgelet, men det ville kostet omtrent det samme som å kjøpe nytt, sier Stærk. Det gamle orgelet ble tatt med fra den tidligere kirkebygningen som ble revet på 80-tallet. Nå får deler av det nytt liv andre steder: noen av pipene skal visstnok til Trefoldighetskirken i Oslo, mens selve spillebordet skal bygges om og installeres i Den katolske domkirken i Trondheim.

Offisiell innvielse

Det nye orgelet har allerede vært i bruk

på et par gudstjenester, men konserten med Kleive og Reiersrud markerte den offisielle innvielsen. 150 billetter var forhåndsolgt før dørene åpnet i Moss Frikirke, som har plass til rundt 190 personer. Flere møtte opp og løste billett i døra, og overskuddet fra konserten går tilbake til menigheten. Orgelet er levert av Johannus i Nederland, og modellen er utstyrt med både orkesterstemmer og såkalte tretangenter, en detalj Stærk selv ikke hadde tenkt mye over før han prøvde det.

– Det er mye mindre friksjon enn med plast, så de er bedre å spille på. Før vi bestemte oss, var vi i Sarpsborg og prøvde et orgel tilsvarende det vi endte med – med tretangenter. Der sa orgelbyggeren som senere skulle intonere vårt orgel: «Kjøper dere disse tangentene, kommer Iver Kleive og spiller

for dere.» Det viste seg å stemme, sier han og smiler.

Finansiert av gaver

Orgelet kostet litt over 300 000 kroner og er fullt ut finansiert gjennom noen få, større gaver til menigheten, samt at man fikk 30 000 for det gamle orgelet. Tre–fire personer i menigheten kan spille på instrumentet. De fire medlemmene av orgelkomiteen har stått for utvelgelsen av instrumentet. Pastor Kathrine Stampe roser komiteens arbeid. – De gjorde en grundig jobb og presenterte valget på en måte som gjorde at også vi uten orgelkompetanse forstod hva dette handlet om. Det ble enstemmig vedtatt, sier hun.

Et løft for gudstjenestene

Stærk mener det nye orgelet vil få stor

Foto: Arnt Frode Strandskogen

Valget om å kjøpe nytt orgel i Moss, vitner om at det er plass til et mangfold innenfor musikken i kirkesamfunnet.

betydning for menighetens musikkliv. – Orgelet setter en spiss på gudstjenestene, særlig i høytider og ved store anledninger som bryllup og dåp. I tillegg kan det være aktuelt å leie ut lokalene mer, og da bør kirkerommet ha et godt orgel, sier han.

Moss Frikirke har lang tradisjon for sang- og musikkglede, og det er plass til både orgel, salmesang og lovsang.

– Som nevnt har det vært lite orgel de siste årene. Det meste av sangen støtter seg til Steinway-flygelet, og noe synges til musikk på boks. Ved enkelte anledninger har vi forsangere og solosang, sier Stærk. For et par år siden satt en av pianistene i gang «Bønn og lovsang» utvalgte tirsdagskvelder, og her synges det mye, både på norsk og engelsk. – Nyere lovsang får større plass her enn på gudstjenestene, men det siste halvåret har vi forsøkt å ta noe av repertoaret inn i hovedsamlingen ved å innføre «månedens sang». Et musikalsk høydepunkt er når vi hvert år synger jula inn. Da bidrar band og mange forskjellige musikkrefter med ulik forbindelse til menigheten, sier Stærk.

Nytt opptrykk av bok om dåpen

Spørsmålet om dåpssyn er etter det VEIEN erfarer, aktuelt i mange menigheter i Frikirken. Tilsynsmennene har tatt initiativ til et opptrykk av den mye etterspurte boken av tidligere pastor og tilsynsmann, Arnfinn Østerberg. Han gikk fra et baptistisk dåpssyn, til et luthersk syn på barnedåp.

Tekst: VEIEN-redaksjonen

Mange har etterspurt boka til nå avdøde Arnfinn Østerberg, med tittelen «Tro og dåp». Østerberg hadde lang fartstid i Frikirken, som pastor, presbyterieformann og tilsynsmann for Søndre presbyterium, før han ble alvorlig syk og gikk bort 51 år gammel i august 2020.

Tilsynsmennene har derfor tatt initiativ til et opptrykk av boken, der synodeleder Tor Erling Fagermoen og tidligere synodeleder Jarle Skullerud sammen skriver et nytt forord: «Det er med stor takknemlighet til vår savnede venn og medarbeider, Arnfinn Østerberg (1969-2020), vi får trykket opp igjen denne boka om dåp. Arnfinn betydde mye for Frikirken gjennom sin tjeneste som pastor og tilsynsmann i en årrekke, og viste

vei i mange viktige spørsmål. Denne boka er ikke noe unntak. Den var viktig da den ble utgitt første gang, og har hjulpet mange til å finne en vei i dåpsspørsmålet. Vi tror at boka er minst like aktuell i dag, og det kjennes godt å la Arnfinn sine ord få fortsette å veilede og vise vei. Vi retter også en stor takk til kona Elin og deres barn for godt samarbeid i forbindelse med nytt opplag».

– Som kirkesamfunn lever vi i stadig kontakt med andre kristne som kanskje tenker annerledes om dåpen. Arnfinn Østerberg gikk selv en reise for sin del før han landet trygt i et luthersk dåpssyn, og han formidler på en god måte hvorfor dette er et teologisk holdbart dåpssyn, med utgangspunkt i både oldkirken og Bibelen. Og så har boka en veldig praktisk innretning, Østerberg drøfter dilemmaene knyttet til barnedåp. For oss i Frikirken, som døper barn, er det viktig at ikke dåpen blir løsrevet fra troen. Derfor er tittelen så god: Tro og dåp. Vi er glade for å ha medvirket til et opptrykk, slik at boken igjen både kan gis bort og kjøpes, sier synodeleder Fagermoen.

Over: Rolf Stærk og Kathrine Stampe

Under: Iver Kleive og Knut Reiersrud

Økende medlems -

tall i FriBU

FriBU melder om en økning i antall medlemmer. Det ble etablert 43 nye lokallag i 2025, som dermed genererte mange nye medlemmer. I tillegg til at lokallagene får være med å bygge organisasjonen FriBU videre, mottar de oppstartstøtte, direktestøtte og man har mulighet til å søke om prosjektstøtte. FriBU oppfordrer alle menigheter til å organisere barne- og ungdomsarbeidet i ulike lokallag, også i 2026.

ANNONSE

FriBU inviterer til lederhelg

5.-7. juni inviterer FriBU til ledersamling ved Hedmarktoppen folkehøyskole i Hamar. Både unge og godt voksne ledere er velkommen, med maks seks deltakere per menighet fordelt på ungdoms- og unge voksne arbeid. Nedre aldersgrense er videregående skole.

«Hvordan kan vi drive arbeid som leder mennesker til tro, og som disippelgjør og utruster ungdom og unge voksne til å møte tiden vi lever i? Vi ønsker

å samles for å lære og inspireres av hverandre. Bli med på en helg fylt av fellesskap, undervisning, og lovsang», står det å lese i invitasjonen på FriBUs hjemmeside. Deltakere kan søke FriBU om prosjektstøtte for å dekke deler av reisekostnaden. Frist for påmelding er 1. mai.

Forbereder Synodemøtet 2027

Synodestyret jobber med flere saker, som følger opp vedtak som ble gjort i 2024. Menighetenes frist for å sende inn forslag de vil ha behandlet i kommende synodemøte, er satt til 1. juni 2026. – Synodemøtet 2027 blir også en god anledning til å markere Frikirkens 150-årsjubileum, så det er all grunn til å se frem til samlingen, sier synodeleder Tor Erling Fagermoen.

BARE BIBEL

Full gjennomgang av hele Bibelen. Tid til å lese Guds ord, undervisning og trening i å formidle det du lærer.

GLOBAL DISIPPEL

Bli en global disippel gjennom 4,5 måneder i utlandet, med tett oppfølging både før, under og etter utenlandsoppholdet.

TJENESTE & LEDELSE

Et program for utrustning og oppfølging av kristen tjeneste - lokalt eller globalt. Kurssamlinger og mentoring.

FAITH IN ACTION

Få dybdeundervisning med veiledning til tjeneste både hjemme og 1,5 måneder i utlandet. Perfekt for å utvikle tro og misjonalt liv.

Utfordre og utruste

Les mer

Gå ut Senteret bibel- og misjonsskole

ANNONSE

Inviterer til dugnads uke på Fredtun

Nye og gamle Fredtunvenner er invitert til Stavern folkehøyskole på dugnadsuken «Kropp og Ånd, hånd i hånd», fra 20.-24. april. Undervisningsbygget skal fornyes innvendig, og foredragssalen skal få ny scene, belysning og høyttaleranlegg. Hovedoppgaven blir legging av teppefliser. I tillegg blir det vask av vinduer, klargjøring av parkanlegget

for sommersesongen og masse spennende oppgaver, opplyser Fredtunvenn-ansvarlig Arnfinn Løyning. – Vi tilrettelegger oppgaver etter evner og krefter. Sammen med oss blir Torleif og Kirsti Elgvin, som skal undervise og inspirere til misjon. Velkommen til å bli med, sier han.

Alpha-invitasjon til menighetene

Alpha Norge er i en vanskelig økonomisk situasjon, og trenger drahjelp for å kunne drive videre. Frikirkens menigheter inviteres derfor til å bli partnermenigheter. Synodeleder Tor Erling Fagermoen er styremedlem i Alpha Norge og pastor i Mortensrud Frikirke Karl-Johan Kjøde, er nasjonal leder i

Alpha. Sammen har de sendt et brev til alle menigheter i Frikirken der de oppfordrer til å bli partnermenighet. «For å ta helt nødvendige steg i 2026 er vi avhengig av menigheter som vil ta eierskap til Alpha som Partnermenigheter. Dersom 75 menigheter - det vil si 1/4 av alle menigheter som bruker Alpha

- gir kr 5 000 årlig, er vi i mål og kan sikre fortsatt vekst og gode tjenester», står det å lese i brevet som gikk ut i Menighetsposten i februar. Alpha kom til Norge i 1995, og arbeidet har frem til i dag vært finansiert av IMI-kirken og Normisjon Rogaland.

Sommerdager i skjærgården

De beste ferieminnene skapes når det er tid nok til å leke

Så mange fine sommervenner!

Vi holder til på Dvergsnestangen i Kristiansand og er eid av Frikirken. Her har vi badeplass, hoppepute, krabbesnøre, sommerkirke og mye mer. Vi er Barnas sommerparadis. Håper vi sees.

Skann koden, bestill i dag

Bo i hytte, telt, vogn, rom eller leilighet

Vi har sjøen på tre kanter

15.-19juli2026 Stavern FHS Frikirken.no/sommerfestival

Et steg videre Søk skoleplass på stavernfhs.no

uforglemmelig Søk

kristiansand.fhs.no

uforglemmelig år

skoleplass på kristiansand.fhs.no

Frikirkekalenderen

8.-9. April - VIDERE Ansatt, Oslo

9.-11. april 2026 - Sendtkonferanse, Oslo

2.-6. mai - Studietur Menighetsutvikling, London

5.-7. juni - FriBU Lederhelg

15.-19. juli - VIDERE Sommer og FRIK-festival i Stavern

29. jul-2. aug 2026 - Presbyteriemøte Nordre 25.-26. sept 2026 - Presbyteriemøte Østre 9.-10. okt 2026- Presbyteriemøte Søndre 13.-14. nov 2026 - Presbyteriemøte Vestre

23.-24 okt 2026 - Gi Jesus Videre

2027 - Frikirkens 150 års jubileum!

10.-13. juni 2027 - Synodemøte

SINE folkehøgskoler

Kalenderen finner du også på nett: Frikirken.no/kalender

Tenk deg en hverdag uten tilgang til rent vann.

Dette er realiteten for 800 millioner mennesker. Støtt vårt arbeid for rent vann til de som virkelig trenger det.

VIPPS til 2426

Minner fra fjorårets VIDERE Sommer 2025

Frikirkens magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 1 - 2026

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.