Veien Nr. 2 · 2023

Page 1

Veien Spirer i Japan

Frikirkens utsendinger i Japan ser at det spirer i arbeidet de står i. De kommer i kontakt med folk i parken, i nabolaget eller gjennom skolen der barna går. Folk i Japan forteller tidlig hva de tror på og hva som er viktig i deres liv. På den måten bygges en tillit som fører til en relasjon. De inviterer ofte til fellesskap som huskirker, global café og bibelstudier.

Les Side 8—13

NR. 2 - 2023

Innse det du ikke vil se

Min venn Ola får stygge blikk på trikken. Noen ganger flytter folk seg eller mumler litt misfornøyd. Ola er adoptert fra Korea. Ola er da norsk, har jeg tenkt. Jeg ble paff over det han lot meg se – eller innse ... Dette hadde jeg aldri lagt merke til, men det eksisterer selv om jeg ikke har sett det.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Som etnisk hvit er jeg en del av majoriteten i Norge og derfor slipper jeg å oppleve å bli behandlet ut fra hudfargen min. Jeg må tåle ubehaget det er å se og innse at også vi er vokst opp i et samfunn hvor rasisme er innebygd. «Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner», sier Dagfinn Høybråten, leder av den Stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen.

50 prosent av skoleelever tør ikke si sin mening i klasserommet, melder NRK. Dette er alarmerende for demokratiet og for «uenighetskulturen» i Norge.

Kan du romme ubehaget det er å se din unge datter bli nedverdiget fordi hun er ung? Fordi hun er kvinne? Kan vi voksne ta inn at dette skjer, selv om vi ikke opplever det samme? Kan vi se og innse at kvinnelige politikere opplever hets, selv om vi ikke opplever det selv? Forskningen er nedslående: Kristne, profilerte kvinner som ytrer seg offentlig opplever det samme. Vi kan ikke benekte eller bortforklare at urett skjer, også i vår leir.

Det kreves mot av deg som mann og representant for Frikirkens historiske majoritet med makt og innflytelse. Som pappa, lytt til dattera di. Som bror, se hva søstera di

beskriver, også om historien gjør vondt. Heldigvis vet vi at mange har det helt topp i sine lokale menigheter. Men om søstera di er så vågal å skrive avisinnlegg i lokalavisa eller riksaviser, da kan det begynne å storme. Vår reaksjon må ikke bli å be søstera tie, men å utdype. Istedenfor å krangle med Ola og betvile om hans historie virkelig kan være sann, må vi stoppe opp og lytte. Åpne oss og romme både hans og vår egen historie. Både de gode og de smertefulle erfaringene våre søstre får. Vi må klare «både og», istedenfor «enten eller». Både Kari og Hildes historier er sanne, selv om de er ulike om å være kvinne i Frikirken. Vi må ikke sette erfaringene opp mot hverandre.

Slik øver vi oss på å være en kirke med mange rom, mange ulike mennesker og mange ulike farger. Ser vi hverandres farger og ulikhet, kan vi begynne å øve oss på uenighet og å elske ulikhetene.

Filip Rygg sier: «Vi mennesker forveksler stadig enhet med enighet. Men det kan nesten være to motsetninger. Et sted hvor uenighet er trygt og ønsket, vokser det fram enhet.» La oss ta ordene innover oss. Vi hører, på underlig vis, sammen. La oss alle bidra til å «forbedre dialogkulturen», som synodelederen tar til orde for.

leder
2
ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, VEIEN

Innhold

8 JAPAN

Frikirkens barn og unge har vært på teamtur til Japan. De ble begeistret over å se og oppleve det utadrettede arbeidet Frikirken har i Nagoya. Nå vil de engasjere barn og familier for å bli med som «medspillere».

14 SE, LYTT, LES

Anbefalinger fra redaksjonen.

15 VEIEN VIDERE

Synodeledelsens faste spalte.

16 PAUSEBILDE

Et foto/grafisk montasje som gir en «kunstpause». Det kan være arkivbilder som viser hvem vi står på skuldrene til eller et godt bilde fra vår samtid. Nyt vårens plantemontasje.

20 TEMA – KVINNER I FRIKIRKEN

Sigrun Sandstad er femte generasjons ordinert i Frikirken, og første kvinne i sitt slektsledd. Helst ville hun som ung blitt Frikirkens første pastor også, innrømmer hun med et smil.

24 DIALOG

Den siste tiden har vist at Frikirken har behov for å forbedre uenighetskulturen, om du kaller det debatt eller dialog. Synodeleder svarer på aktuelle spørsmål fra VEIEN.

8 20 29

16 14

29 SPOR - MITT LIV I FRIKIRKEN

VEIEN har vært i Moss Frikirke og sett det nye som skjer i den tradisjonsrike menigheten. Møt mennesker som forteller om livet i menigheten.

magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Tilsluttet Fagpressen

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo

Trykkeri: Aksell AS

NO - 1470 3

Frikirkens stemme i det religionspolitiske arbeidet

Terje Solberg kan se tilbake på en lang og innholdsrik yrkeskarriere i Frikirken, når han i år går av med pensjon. Han var viktig for dannelsen av Norges Frikirkeråd og for det som senere ble Norges Kristne Råd. Han har ivaretatt stemmen til små og mellomstore medlemskirker i Norges Kristne Råd, som i disse dager feirer 30 år.

–Vi er svært takknemlig for Terje Solbergs store, gode og mangeårige bidrag for økumenikken og i det religionspolitiske arbeidet, sier Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, som disse dager feirer 30-årsjubileum.

- Solberg har vært en viktig stemme i det religionspolitiske arbeidet i flere tiår, både som styremedlem i Norges Frikirkeråd og etter fusjonen med Norges Kristne Råd som mangeårig leder i vårt religionspolitiske utvalg, sier generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd.

– Han har stor faglig tyngde, og på et felt som få virkelig får anledning til å gå i dypet på, er Terje en av dem som virkelig har gjort dette. I arbeidet mot den nye loven om tros- og livssynssamfunn har han levert substansielle bidrag og ivaretatt stemmen til små og mellomstore medlemskirker i Norges Kristne Råd. Terje har vært en stødig, løsningsorientert, uredd og kunnskapsrik leder. Vi er svært takknemlig for hans store, gode og mangeårige bidrag for økumenikken og i det religionspolitiske arbeidet, sier Hermansen, som også har vært pastor i Frikirken.

TRADISJONSBÆRER

Terje Solberg startet sin første jobb i Frikirken som landsungdomssekretær i 1981, en stilling han satt i til 1991. Samme år ble han ansatt som EDB/økonomileder frem til 1995, før han gikk inn i stillingen som synodesekretær fra 1995 til 2011. Fra 2011 og til han gikk av med pensjon i januar i år, var Solberg ansatt som seniorrådgiver ved Frikirkens hovedkontor. Engasjementet for økumenikk startet i ung alder, forteller han.

– Jeg engasjerte meg ganske tidlig, og var med på årsmøtene i Frikirkerådet fra jeg var landsungdomssekretær. En av de store kampene stod om hvorvidt katolikkene skulle få være med, og de fikk nå det et-

ter hvert. Jeg var nok en av pådriverne der; skal det være økumenisk så skal det være økumenisk. Det bidro nok til å lette den videre prosessen inn i Norges Kristne Råd. Så vi utvida økumenisk, samtidig som Frikirkens medlemsopptak i Det Lutherske Verdensforbund (LWF), bevisstgjorde oss om at vi er Lutheranere, sier Terje Solberg.

Han vokste opp i det han beskriver som «en relativt sterk frikirkefamilie», med en bestefar som redaktør av Budbæreren og far som redaktør av boka «Frikirkas 100 års historie».

- Jeg hadde det jo tett inn på livet. Det var alltid mye frikirkeprat når folk var samla hos besteforeldrene mine. Så jeg ble nok relativt tidlig bevisst på kirkeordning og kirkesyn, sier Terje Solberg.

–Det er uhyre viktig i organisasjoner, kirker og menigheter å ha tradisjonsbærere. Dette gjelder ikke minst der det skjer fornyelse og generasjonsskifter. Terje Solberg har vært den fremste tradisjonsbæreren i Frikirken de siste to-tre tiårene. Hans dype kjennskap til Frikirkens historie og tradisjon har vært svært viktig i forberedelsen av en rekke saker som har vært behandlet i synodestyret og på synodemøtet. Jeg vil ikke trekke fram noen enkeltsak, men nevne hans arbeid med å undersøke Frikirkens røtter i den skotske presbyterianismen, og hans artikkel om Frikirkens historie fra 18771902 i boken som ble utgitt i forbindelse med kirkesamfunnets 125-års jubileum, som svært verdifulle bidrag, sier pastor i Fredrikstad Frikirke Per Eriksen, som også var Solbergs kollega på synodekontoret.

Les Norges Kristne råds jubileumsskrift, skrevet av Per Eriksen

Nyheter
4
Foto: AnneKristine Bjørgsvik Wiecek

Danser mot moderne slaveri

Konfirmantkullet i Treungen

Frikyrkje har satt opp forestillingen «Vingespenn», der temaet er moderne slaveri. Med seg har de konfirmanter fra Den norske kirke og Den katolske kirke i Norge. Gjennom Norges Kristne Råd er kirkene sammen, mot moderne slaveri.

Tekst: Geir Arne Johansen

Foto: Elin Fjalestad, Vest­Telemark blad

– Vi ønsker å øke kunnskapen og engasjementet rundt en av vår tids største utfordringer, som er moderne slaveri, sier pastor i Treungen Frikyrkje, Rut Stokstad Nielsen.

I mars var kinosalen i flerbrukshuset i Treungen fylt til randen av spente konfirmanter, foreldre, menighetsfolk og andre ungdommer fra bygda. To oppsetninger måtte til for å gi plass til alle som ville komme og se forestillingen "Vingespenn".

– Jeg så premieren på Vingespenn under synodemøtet i fjor, og syntes den var veldig bra. Den får fram sårbarheten til både ungdommene og de som er ofre for moderne slaveri. Jeg visste at det var mange danseglade i kon-

firmanter i år, og det har vært flott å gjøre dette i samarbeid med resten av konfirmantkullet fra Den norske kirke og Den katolske kirke. Vi hadde en høsttur for hele 9.klasse, og har hatt mange felles samlinger i etterkant, sier Stokstad Nielsen.

På synodemøtet ble forestillingen vist på skjerm, akkompagnert av live dansere. FriBU-leder Håvard Haugland står for tekstene i stykket, som baserer seg på verket «Frihetens time», om vår tids slaveri. «Er ikke slaveriet forbi, hvorfor er verden slik, og hva kan vi gjøre?». Dette er sentrale spørsmål i forestillingen, som kan brukes både i konfirmantundervisning og som en del av gudstjenesten. Målet er å engasjere ungdom i spørsmål om urett og hjelpe dem til å reflektere over utfordringer i eget liv: Hva er det som midt i all elendigheten kan gi håp, og hva kan vi selv gjøre for å bidra til mindre utnyttelse og mer rettferdighet?

I Treungen opplever Stokstad Nielsen at konfirmantene har fått økt bevissthet på tematikken.

– De har absolutt blitt mer bevisst på hvem som lager klærne de

går med, og på at mange lever tøffe og vanskelige liv. Dansen treffer dem på en annen måte, det er en uttrykksform som sier mer enn ord. Så vi planlegger å prøve dette igjen med konfirmantene neste år. Da har vi også gjort oss noen erfaringer.

Menigheten i Treungen Frikyrkje fikk en smakebit av forestillingen allerede under Global Uke i fjor høst.

– Da viste vi en av dansene, som handler om pornografi og seksuell utnyttelse. Det er sterke budskap, og mange gir uttrykk for at det er fint at vi viser livet slik det er, sier Stokstad Nielsen. Hun håper at andre menigheter vil sette opp forestillingen.

– Det er veldig godt tilrettelagt for at dette er noe alle kan gjøre. All undervisning ligger på hjemmesiden til Dance tv, og man trenger ikke i utgangspunktet å kunne noe selv. Nå gjorde det ting enda enklere for oss da vi fikk med oss Siren Godø (koreograf, danser, lærer, trener, instruktør og produsent i Dance tv, red.anm.) på slutten, men konfirmantene våre øvde mye selv. Men et besøk av Siren vil jeg absolutt anbefale.

Synodestyret har vedtatt at Frikirken blir eier av Kristiansand Folkehøgskole fra 1. oktober. Selve overtakelsesavtalen ble behandlet idet magasinet gikk i trykken.

– Allerede da skolen startet opp var det et ønske om at Frikirken skulle være eier. På det tidspunktet var verken synoden eller presby-

teriet klar for et eierskap, men over tid har dette modnet frem. Etter at målplanen ble vedtatt i 2017, har synodestyret utredet ulike samarbeids- og eierløsninger på skolesiden. Heldigvis tok Rolf Solås og Jan Gossner ansvar den gang Kristiansand Folkehøgskole ble startet, og har siden vært eiere, nettopp

med tanke på at Frikirken kanskje kan ta over en gang. Skolens verdidokumenter bygger allerede på Frikirkens, så det blir ingen endring i grunnlaget for skolen, sier synodeleder Jarle Skullerud.

Les mer om skoleovertakelsen på Magasinetveien.no/nyhetsarkiv

5
Frikirken tar over som eier av Kristiansand Folkehøgskole

Og Gud så at det var godt

For lenge siden leste jeg i en andaktsbok om å Gud er helt lykkelig. Det gjorde meg godt at lese de ordene. Hvorfor? Jeg følte at vi, når vi snakker om Gud, lett betoner at han er så bekymret over verden. Ja, han er sikkert det også, men kanskje han er den som best fornemmer all glede og alt godt som også skjer en helt vanlig dag? Midt i all råskap og alle onde ting som også skjer. I treenigheten er fellesskapet fullkomment. De tre har alt det de trenger, men kjærligheten vil alltid dele og gi videre, og da tenker jeg på fortellingen om når Gud skapte alt. Hvilken skaperfryd! Han virker ha gledet seg over alt som hans fantasi kunne frembringe, tenk bare på sjiraffen eller påfuglen!

Etter hver skaperakt konkluderte han med at han så at det var godt. Han skapte lys der der det var mørkt, han skilte vann fra land, skapte månen og solen, fisker, fugler og alle slags dyr. Til sist ble mennesket skapt. Etter alt dette virker Gud enda med fornøyd:

«Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.» 1 Mos

1,31

Da var ikke alt bare godt, men svært godt! De ordene taler om en Gud som elsker Livet og som også gleder seg over sitt skaperverk. Du som leser disse ordene, kan du ta imot Skaperens glede over å se på deg?

Det gjør en stor forskjell å leve med en Gud som istedenfor å ha en bekymringsrynke i pannen, ser på meg og verden med et smil, et varmt smil.

Vi har kanskje overbetont Guds bekymring over hvordan vi lever og hvor lett vi kan ha for å glemme det viktigste, og også relasjonen til Ham. Men tenk om det er slik at Han ser på akkurat deg og sier: «Dette er godt, ja, svært godt!»

Å være sett og elsket på dypet, det er det vi lengter etter gjennom et helt liv. Å leve forankret i Guds kjærlighet, kan gi fornemmelsen av å leve med en høy himmel hvor det er lett å puste. Det gjør en stor forskjell å leve med en Gud som istedenfor å ha en bekymringsrynke i pannen, ser på meg og verden med et smil, et varmt smil. Dette kan Han gjøre uten å undervurdere all lidelsen i verden og i ditt liv. Jesus er den eneste gud som har sår. Han vet.

Gud, lær meg dine tanker.

Leg mitt øye så jeg også ser det gode og det lekne.

La ikke mitt hjerte bli tynget av egenprodusert sorg, men la det bære den byrde du vil jeg skal dele med deg.

La meg få være et skapende og lekende menneske mitt i din myldrende verden.

Rasteplass
Rasteplass
Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder
6

Den troen som mangler uro

Her er noen merkelapper folk synes det er artig å feste på kristne: De krangler. De er kjedelige. De henger ikke med i tiden. De er bare opptatt av andre folks seksualmoral. De er livsfornektere. De skjuler overgrep. De er seg selv nok. De er sin brors vokter. De liker orgel. De maser om penger. De spiser tørre kjeks.

Profeten Jesaja hadde et annet sett karakteristikker som burde kjennetegne troende: Løser urettferdige lenker. Sprenger bånd i åket. Setter undertrykte fri. Bryter hvert åk i stykker. Deler brød med sultne. Lar hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Kler de som mangler klær. Snur ikke ryggen til sine egne.

Noen spørsmål for alle kirker å stille seg selv: Om vi ble borte, ville vi bli savnet i nærmiljøet? Ville folk merke det om vi forsvant?

Den gamle Jesaja rykker hardt ut, særlig i kapittel femtiåtte, mot den troen som ikke får konsekvenser for andre, den som ikke inkluderer de svakeste blant oss, mot den troen som mangler uro og ikke har et snev av sinne og handling i seg. Det er ofte bra for verden at noen har et sinne – mot det som ikke er rett.

Den svenske artisten Sara Parkman ga for litt siden ut albumet Vesper, som er delvis bygget over leddene i gudstjenesten. I sangen Vreden har vi kommet til velsignelsen, og den er ikke søt, men full av friksjon. Ordene er slik, og jeg kjenner at de river i meg: (et par ordforklaringer: ilska=sinne, reva=rift)

Må Gud välsigna dig med vredens skogar

Må Gud välsigna dig med ilskans dalar

Må Gud välsigna dig med sorgens skyar

Må Gud välsigna dig med tålamod

Ilskan öppnar upp en reva

Hjälper oss att ändra nånting Lämna sen den vidare till Någon som kan bruka den Sy sedan igen din reva

Vårda såret, ge det ömhet Minns den kraften ilskan gav till dig

Da vil noen merke at vi har vært her. Må Gud velsigne deg med uro!

Kronikk
Jostein Ørum
kronikk 7
teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

ting skjer i Japan!

– Her lever vi som kristne. Det er en viktig del å bare være en kristen familie som åndelig sett kan myke opp nabolaget og de vi møter. Det forteller Knut Ola Topland, som med sin familie er utsendt av Frikirken til Nagoya i Japan. Her jobber de sammen med familiene Bagaas og Mikaelsen hver dag, for å komme i kontakt med japanere og fortelle om Jesus.

Tekst: Martin Hasseleid

Foto: Martin Hasseleid, Oskar Hadland, Richard Fossland, Sondre Topland og Anne Mari Schiager Topland

Japan 8

Frikirkens synodemøte (generalforsamling) valgte i juni 2022 å gi sin tilslutning til Frikirkens misjonsstrategi om fortsatt innsats spisset mot de som defineres som unådde.

I Japan bor det drøyt 125 millioner mennesker, og cirka én prosent av dem er kristne. Landet har ingen kristen kulturarv, og regnes som det nest minst nådde landet i verden målt i folketall. Det er få som responderer når man snakker om Jesus, da det er få som i det hele tatt har hørt om ham.

– Det åpner mange muligheter for oss når det sannsynligvis er første gang de hører om Jesus, sier Knut Ola. Jesus er noe få har tanker om, da han er noe «utenfra» som det ikke er lett å ta imot. Ting tar tid.

Relasjoner er avgjørende

Utsendingene inviterer ofte til fellesskap som huskirker, global café og bibelstudier. De kommer i kontakt med folk gjerne i parken, i nabolaget eller gjennom skolen der barna går.

– Vi prøver å finne tomme åkre der evangeliet ikke deles, for å bygge vennskap. Så treffer vi gjerne de samme personene på de samme åkrene jevnlig og følger opp samtalen fra forrige møte, sier han.

De forteller tidlig hva de tror på og hva som er viktig i deres liv. På den måten bygges en tillitt som fører til en relasjon. Da blir det lettere å invitere hjem på middag, på café eller andre arenaer hvor de kan bli enda bedre kjent med hverandre. Når en relasjon er bygd opp, lages et relasjonskart. Det fungerer som et verktøy hvor man kan be for at personer i vedkommendes nettverk også kan få høre om Jesus gjennom nettopp denne personen.

– Det kan være baristaen på kaffebaren eller frisøren på hjørnet vi blir kjent med, bygger en relasjon med og kanskje inviterer hjem. Det er ofte noen i samme alder, livssituasjon eller med samme interesser som oss, forteller Knut Ola, og understreker at relasjonsbygging ofte tar tid. Heldigvis er de et team bestående av flere familier med forskjellige personligheter, styrker og interesser, sier han.

FriBU-team på besøk i Japan

Før påske var et team i regi av FriBU på besøk i Japan. Her fikk de være med på det meste av arbeidet utsendingene står i; matutdeling blant hjemløse, huskirke, ungdomsmøte på bønnehuset, bibelstudier i parken, global café og danseundervisning for å nevne noe. Teamet fikk oppleve hvor viktig den relasjonelle biten er i arbeidet. I Japan er mange veldig ensomme, de er fattige på relasjoner, har et savn og leter etter en større mening. – FriBU ble en naturlig del av teamet vårt. Vi møtte nye mennesker sammen og det har gitt oss mye energi. Det er godt for oss å bli heiet på og det er godt å kjenne på at flere er med på laget, forteller Knut Ola, på spørsmål om hvordan det var å ha et team på besøk for første gang siden før pandemien.

Det er inspirerende hvor frimodige utsendingene er, og å se hvor relasjonelt de jobber hele tiden.
Fv: Toini Berg, Maria Holmås, Sunniva Haga, Martin Hasseleid, Matilde Roland Bråtane, Richard Fossland, Håvard Haugland, Theodor Bråtane og Oskar Hadland.
9
Matilde Roland

En av dem som var med på teamtur var Matilde Roland. Japan er et land som ligger hennes hjerte nært, da hennes besteforeldre tidligere var misjonærer her og hennes far er født og oppvokst her. Hun har vært i Japan to ganger tidligere, men da på familietur. Når det dukket opp en mulighet for å reise tilbake, og nå med et misjonsfokus, var dette noe hun ville være med på!

– Det var interessant å være med utsendingene disse dagene, også for å få et innblikk i hvordan farmor og farfar jobbet og hadde det, forteller Matilde. Hun mener slike misjonsturer generelt er bra for å balansere litt hvordan vi har det i Norge og ting vi tar for gitt her.

– Man lærer mye av en slik misjonstur og det setter hverdagen vår her hjemme litt i perspektiv. Det er inspirerende hvor frimodige utsendingene er og å se hvor relasjonelt de jobber hele tiden. Matilde gir et konkret eksempel fra første dagen;

– Vi var hjemme hos familien Topland og det første jeg la merke til var at gangen var

Annenhver lørdag holder utsendingene gudstjeneste i en park midt i byen, for fattige og hjemløse. Etterpå får alle mat og drikke.

stappfull med sko. Det gjorde sterkt inntrykk å se måten de åpnet hjemmet sitt på for mange og forskjellige folk. Den gjestfriheten var inspirerende å oppleve.

Matilde forteller videre at det var inspirerende å se hvor mye tid utsendingene setter av til å pleie relasjonen sine. Selv om det er «en del av jobben» og hverdagen deres, så trekker hun frem at dette er noe vi kan ta lærdom av her hjemme i travle Norge.

– Samtalen er kanskje noen ganger viktigere der og da enn oppgaven du står i. Dette gjelder på alle arenaer, også som frivillig i kirken. Når man ikke har tid, kan det oppleves som en avvisning. Kanskje vi skal utfordre oss selv på å la oss avbryte for å dekke andres behov?

Matutdeling i parken

Et annet sted utsendingene jobber relasjonelt og bruker god tid, er i arbeidet med fattige og hjemløse. Annenhver lørdag deler utsendingene ut mat i en park midt i byen. Her kommer over 100 fattige og hjemløse hver gang for å

Japan
Karen og Knut Ola forteller om matutdeling
10

motta en matpakke, en flaske vann, en traktat og ved behov kan de ta med seg et klesplagg eller to. Først har de en gudstjeneste med bønn, lovsang, tale og vitnesbyrd. Deretter får alle de hjemløse mat og drikke. Noen ganger har de dåp og nattverd. Lydanlegget går på batteri og rigges opp og ned med god hjelp fra flere av de hjemløse. All mat blir levert til parken. Utsendingene kjøper inn vannflasker til alle og muffins til de som har hatt bursdag siden sist. Det er et stort team i sving disse lørdagene; både Frikirkens utsendinger, frivillige fra andre kirker og flere av de hjemløse selv.

FriBU-teamet fikk være med å lovsynge, dele ut mat og snakke med de hjemløse.

– Folk var veldig takknemlig, og du opplevde at mange ble igjen etterpå og søkte fellesskap. Det var tydelig at mange ikke bare var der for å få mat, forteller Matilde.

I Japan er det stort sett damer som tar imot Jesus, men parken er et unntak. Der er det nesten bare menn som kommer og tar imot. Se en kort video om denne mannen her:

Et annet møtepunkt gjennom uka som utsendingene har med de hjemløse, er bibelundervisning i parken. Her møtes en gruppe hjemløse jevnlig til lovsang, bønn og bibelundervisning. Noen velger å bli døpt, noe FriBU-teamet fikk være med å oppleve. I et land der shintoismen og buddhismen utgjør over 90 prosent, er det stort å se at voksne mennesker samles i en park for å lese i Bibelen, be sammen og bli døpt. Knut Ola forteller at det for mange er lettere å komme til parken for å lese i Bibelen og be sammen, da mange av de som kommer ikke har familie dette må skjules for.

– Jeg er forundret over hvor stor innhøstingen er. Det er stort sett damer som tar imot Jesus i Japan, mens her i parken er det nesten bare menn som kommer og tar imot.

Daglig leder i FriBU, Håvard Haugland, var også med til Japan. For ham gjorde det inntrykk å se hvordan utsendingene møter alle på lik linje, uavhengig av bakgrunn, sivil status eller om man er fattig eller rik.

– De bruker mye tid på en gruppe som ofte blir oversett og ikke «tatt på alvor». De ser på denne gruppen hjemløse som brødre og søstre og med verdighet, forteller Håvard og trekker frem et eksempel.

– Vi møtte en middelaldrende mann som var med på mye av det utsendingene arbeidet med. Han hadde tidligere vært hjemløs og

– For noen som kanskje føler seg litt utstøtt fra sin egen familie, er det en varme og en trygghet å kjenne at de er med i Guds familie

bodd under en bro i sentrum av Nagoya. Han ble syk og ble funnet av en av utsendingene. Da hadde han ikke fått i seg mat og drikke på flere dager. På sykehuset fikk han påvist kreft i halsen. Vedkommende opplevde å bli helbredet, bor i dag i en leilighet og er en kjemperessurs i arbeidet blant andre fattige og hjemløse. Han deler vitnesbyrdet sitt og er fast bestemt på å leve resten av sitt liv for Jesus. Det var sterkt å se hvordan han gikk fra å være en mottaker til å bli en bidragsyter.

11

Huskirker – viktigere enn vi kanskje tror?

Med relasjoner som en rød tråd gjennom alt arbeidet utsendingene står i, er huskirker intet unntak. De har utarbeidet kjerneverdiene EPIC som de jobber etter. Oversatt til norsk står bokstavene for å utruste (E), plante fellesskap (P), fokusere på småfellesskap (I) og kreativitet (C). Mange japanere får ikke uttrykt seg slik de kanskje ønsker. Det er en skamkultur og de holder mye inne. Derfor blir småfellesskap, som huskirker, en viktig arena for å dele gode og vanskelige ting man opplever i livet (bokstaven I i EPIC). En slik huskirke, som møtes jevnlig hos familien Bagaas, er en gruppe unge voksne. Her omtaler de hverandre som søsken, deler liv og kan gå inn på det dype og litt vanskelige. Det er få arenaer for dette, og et slikt treffpunkt med andre kristne unge voksne er veldig viktig. Da FriBU-teamet fikk være med på en slik samling, endte alle

japanerne med å ville dele sine vitnesbyrd, og det var tydelig at det betydde mye for dem at noen ville lytte.

– For noen som kanskje føler seg litt utstøtt fra sin egen familie, er det en varme og en trygghet å kjenne at de er med i Guds familie, sier Andreas Bagaas.

Flere av de unge voksne som samles hos familien Bagaas, møtes også på Global café. Det er et nytt møtepunkt i et sentrumsnært lokale, hvor man inviteres på sosiale medier. Utsendingene er ivrige på å invitere nye man kommer i kontakt med hit. Her er det en uformell setting hvor man har tid til å bli bedre kjent med hverandre og knytte nye relasjoner.

Familiegrupper

Andre fellesskap kan være familiegrupper. Her møtes flere familier, både barn og voksne, og deler liv sammen. De tar en runde med ukas topp og ukas bunn, setter seg individuelle mål frem til neste samling, ber for hverandre og synger sammen. Sammen med noen andre fra FriBU-teamet, fikk Håvard Haugland være med på en slik familiegruppe hjemme hos familien Topland.

– Det var fint å se at familiegrupper fungerer så fint også i andre land. Her var det fire familier samlet, og det var inspirerende å se hvor åpne spesielt barna var da de fortalte om ting de opplevde som vanskelig i sine liv. Flere av barna som var med på familiegruppen, er og med på danseundervisning og på Good fruit (ungdomsmøte med lovsang, bønn, undervisning og lek på bønnehuset).

Bønnehuset

Bønnehuset er et lite hus kun et par hundre meter fra der familien Topland bor, og det brukes flittig til mange forskjellige aktiviteter. Blant annet barn og mor-gruppe, ungdomssamlinger og halvårlige 24/7 bønnekampanjer. Noen ganger bor misjonsteam der fra andre kirker. Huset har fått montert en kodelås slik at folk kan bruke det uten nøkkel. Man kan og reservere huset for kortere

Knut Ola Topland
12 Japan
Se en video fra danseundervisning hos Topland

Japan regnes som det nest minst nådde landet i verden, målt i folketall.

eller lengre tid, gjennom en nyopprettet nettside. Av og til reserverer enkeltpersoner det, rett og slett for å komme og be.

– Det er dessuten fint å kunne tilby et sted til mennesker som trenger det. Blant annet har det vært en mor som måtte rømme fra sin voldelige mann. Da er det godt å kunne ha et slikt sted å tilby, sier Knut Ola. Han forteller videre at de nå skal sette opp et skilt på ytterveggen av bønnehuset med teksten: «Du ble født for å bli elsket».

– Det er mange barn og voksne som ikke ser håp i livet, og som ikke kjenner seg elsket. En slik tydelig tekst vil forhåpentligvis gjøre noe med dem som går inn og ut av huset, samt dem som går forbi.

Japan trenger Jesus

I et land med over 125 millioner mennesker, hvor kun 1 prosent av dem er kristne, er det tydelig at Japan trenger Jesus.

– Vi føler noen ganger at vi ikke strekker til. Heldigvis har vi god støtte rundt oss. Vi er blant annet del av et større nettverk med utsendinger fra andre land. Det er godt å kjenne at vi er et større team, både i Norge og her i Japan! Dette er en livsstil der Gud er arbeidsgiver, avslutter Knut Ola.

FriBU lanserte i år givertjenesten Medspiller hvor pengene går til arbeidet både i Midtøsten og i Japan. Vær med å støtte arbeidet og ta del i andres historie ved å bli en Medspiller!

13

lytt, les - Anbefalinger fra redaksjonen, denne gangen Sondre Topland

Les

NOE FREMMED I MITT SINN

Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk er en fin roman som tar leserne med inn i Istanbuls smale bakgater. Satt mot et bakteppe av sosiale og kulturelle endringer som strekker seg over flere tiår, følger boken livet til Mevlut, en yoghurt-selger, som lever et enkelt liv i en by han kjenner seg mindre og mindre igjen i.

Pamuk skildrer et levende bilde av Istanbul med alle dens farger, lukter og lyder.

Lytt

ASYNC AV RYUICHI SAKAMOTO

Async av Ryuichi Sakamoto er et vakkert album som bør oppleves av alle. Sakamoto, en anerkjent japansk komponist og musiker, skaper en unik blanding av elektroniske og akustiske elementer som fanger lytterens oppmerksomhet. Hvert spor på albumet tar deg med på en følelsesladet reise, og Sakamotos kreative bruk av lydeffekter og stemninger er fengslende.

Han blander gamle opptak av tradisjonell Koto (et tradisjonelt japansk strengeinstrument, kliniske syntetiske synther opptak fra naturen. Musikkstilen kan kanskje først oppleves som litt rar, men ikke gi opp, du kan bli overrasket!

Ryuichi Sakamoto døde i mars i år, og er blant annet kjent for å ha komponert musikken til filmen Merry Christmas Mr. Lawrence hvor han også spilte en av hovedrollene.

Se

ELVIS (2022)

Jeg er ikke noe særlig Elvis-fan, men jeg har sjeldent hatt det så gøy på kino som da jeg så denne. Kaos, overdrivelser, kitsch, sterke lys, sterke farger. Alt er skrudd opp til maks. Man kan aldri skildre et helt liv på en film, så her har regissøren gått for en annen strategi: ikke biografi men mytologi. Elvis presenteres nesten som en gudeskikkelse, mens manageren (spilt av Tom Hanks) er djevelen på skulderen.

Ta på setebeltet og følg en berg og dal bane av et liv fra trange kår i Mississippi, til Nashville, så Hollywood, og selvfølgelig til slutt: Las Vegas.

se,
14

Trenger vi Frikirken?

Etter at Den norske kirke ble et selvstendig rettssubjekt utenfor staten, har det flere ganger blitt stilt spørsmål om grunnlaget for Frikirken fortsatt er til stede. Det mener jeg det er, kanskje mer enn noen gang.

Frikirken valgte en annen kirkeordning enn statskirken, noe som også har gitt større rom for aktiv deltakelse fra alle medlemmer. Den åndelige og praktiske ledelsen har alltid bestått av vanlige menighetsmedlemmer som et samlet menighetsmøte har tillit til. Jeg mener dette er en verdi vi må fortsette å løfte frem. Vi må passe oss for å bli en kirke som ledes og drives av ansatte.

Frikirkens forhold til liturgi og form har variert noe gjennom vår historie, men likevel hatt rom for bredde og frihet, også i Gudstjenesten. Vi har god plass til medlemmers aktive deltakelse i Gudstjenesteledelse, sang og musikk, tale, bønn og diakoni. Dette er en styrke som jeg er sikker på vil få større betydning fremover. Vi skal vokte oss for å profesjonalisere de ulike tjenestene som hører til i kirken.

Frikirken ble startet fordi man ikke ønsket at politikere og politikk skulle bestemme hvem som ledet kirken. Vi holder fortsatt høyt at det er menighetsmøtet som velger eldsteråd og diakonråd, og som kaller hovedpastor (forstander). Og det er en samlet synode som velger synodestyre og synoderåd. Ikke grupperinger med ulike interesser, «partiprogram» og egne lister. Om vi ikke klarer å snakke godt sammen, kan likevel «partidannelser» bli resultatet. Om det skjer, tror jeg ikke vi overlever som kirkesamfunn. Det hviler derfor et stort ansvar på oss som kirke i denne tiden.

Vi lever dessuten i en tid hvor posisjoner, institusjoner og formelle strukturer utfordres. Kanskje kan Frikirken være med å vise nye muligheter i en ny tid, men det vil kreve ydmykhet og vilje til selv å la oss korrigere. Det vil kreve at vi fortsetter å lytte til kulturen rundt

oss samtidig som vi studerer Guds Ord. Vi trenger også å lære av andre, og hverandre. Frikirken har våget å hente impulser utenfra, både da vi valgte kirkeordning og senere. Gjennom landsmisjonen, og senere menighetsteamet, er det lagt til rette for ulike nettverk, inspirasjonssamlinger og studietur-

Det vil kreve at vi fortsetter å lytte til kulturen rundt oss samtidig som vi studerer Guds Ord.

er for å lære av andre kirker. Noen vil kunne se dette som en trussel mot det bestående, men jeg tror snarere det har vært, og vil være en styrke. Vi må ikke la oss skremme av nye nettverk, men legge til rette for at vi kan anvende den fornyelse av kunnskap og åndelig liv som følger med disse bevegelsene. Prøve alt, og holde fast på det gode og sunne.

Veien Videre - Synodeledelsens faste spalte
15
Illustrasjonsfoto fra lederkonferansen. Foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

Vi planter!

Det spirer i Frikirken. Punkt 16 i målplanen: "Alle menigheter har startet minst ett nytt fellesskap, smågruppe eller større fellesskap, som når nye mennesker." Ulike menigheter gjør dette på ulike måter. Slik kan det også gjøres:

Kraftverket i Oslo

Hver torsdag, gjennom sommer og vinter, serverer Kraftverket middag for papirløse flyktninger. En gjeng frivillige i Kraftverket menighet på Bislett i Oslo, handler inn og lager middag til 20-30 personer hver uke. De som får middag, er folk i reell nød: papirløse er oftest hjemløse. Frikirkemenigheten er på matsentralen på formiddagen, for å kunne ta imot mat de papirløse kan ta med seg «hjem» der de skal sove den natta. De får mat og de får to trikkebilletter hver gang. En billett for å

komme seg «hjem», og en for å komme tilbake til kirka neste torsdag. På disse torsdagene er det også en halvtimes tidebønn. Et par ganger i året snur menigheten på det, og de papirløse lager mat til menigheten før gudstjenesten. Folk betaler godt, og dette gir inntekt til torsdagene. Det skapes nærhet mellom papirløse og folk i menigheten. De opplever et enormt engasjement og forpliktelse hos dem som driver torsdagsmiddagene. De bygger fellesskap som når nye.

Nagoya i Japan

I Japan deler utsendingene ut mat til hjemløse. De har gatemøter og pleier fellesskap med de hjemløse hver uke. Mye spennende skjer (se side 8­13). De bygger felleskap som når nye.

Kunstpause 16

After Church i Klepp

Idét kirkekaffen ebber ut i Klepp Frikyrkje, går unge voksne til «After Church», i et bolighus i nabolaget. Et ungt par i kirka flyttet til nabolaget og ønsket å stille sitt hus til disposisjon. Det har blitt en suksess. Flere unge kommer på gudstjenestene fordi de vil ha med seg After Church. Dette har skapt en vinn-vinn-effekt for menigheten og unge voksne-arbeidet. Fra videregåendeskole-alder, er man velkom-

men. Poenget er relasjoner, fellesskap og tilhørighet. Derfor fokuserer de på det uformelle, spiser lapper (sveler), mer enn på enda en andakt. De opplever at unge kanskje tør å være enda mer seg selv i et hjem, enn i et annet lokale. Av og til er søndagens taler med bort og er sosial med ungdommene. Har en av dem det vanskelig, ber de for hverandre. De bygger felleskap som når nye.

Støperiet i Kragerø

Når det ikke er kl. 11-gudstjeneste i Kragerø Frikirke, er det gudstjeneste kl. 17 med Støperiet. Her samles unge voksne mellom 22-40 år. De andre i menigheten er også velkommen. Kragerø er ingen studentby, men Kragerø Støperiet får stadig inn nye folk. Hele tiden kommer det nye mennesker. Annenhver tirsdag har de også møter i Støperiet. De bygger fellesskap som når nye.

17

Vil at det skal spire

Geir Langen er ansatt for å hjelpe deg og meg å leve som kristne, slik Apostelens gjerninger beskriver. Det skjer i og gjennom lokalmenigheten. Geir Langen er ansatt sentralt i Frikirken for at det skal skje mye bra lokalt.

Tekst: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek Geir Langen (48) har fortid både lokalt og sentralt i Frikirken. Han har vært pastor i Sula og har vært valgt inn i kirkens øverste ledelse, synodestyret, i to perioder.

Nå er han fortsatt bosatt på Sula, en øy utenfor Ålesund, men ansatt på hovedkontoret i Frikirken som leder for «menighetsteamet». Landsmisjonen var en kjent størrelse i Frikirken og inkluderte alt av menighetsplanting, evangelisering og menighetsutvikling. I dag har Frikirken ikke lenger sangevangelister eller omreisende forkynnere på prekenreiser. «Menighetsteamet» er Frikirkens stab for menighetsutvikling og menighetsplanting, pastor- og lederutrustning.

Som styremedlem var Langen med å forme det som er hele kirkesamfunnets felles målplan. Og Geir Langens stab skal hjelpe til at det etterleves.

– Tilsynsmennene er de som peker på det som er menighetens ansvar, og menighetsteamet kan være en hjelp og ressurs for menighetene til å virkeliggjøre våre felles mål om å nå ut, sier Geir Langen.

Geir Langen er teolog med bakgrunn fra Normisjon.

– Jeg hadde min åndelige oppvekst i IMI Stavanger, og under studiene på MF var Storsalen mitt hjem, forteller han. Han ble ordinert i Den norske kirke til å være feltprest etter studiene, og reisen gikk videre

til Salem i Trondheim, hvor han var ansatt i Normisjon som lokal pastor.

– Fram til 2010 var jeg ansatt der med et spesielt blikk på unge. Vi opplevde etter hvert et kall til Sunnmøre, sier han. Reisen gikk videre til konas hjemsted, hvor det var kjærkomment å lande for en familie med tre barn. Geir Langen ble pastor i Sula og har fått være med på å plante nytt menighetsfellesskap i Ulsteinvik. Under Langens ledelse har også menigheten tatt over ansvaret for sin modermenighet, Ålesund Frikirke. Der jobbes det parallelt med å ivareta eksisterende aldrende forsamling og samtidig plante nytt menighetsfellesskap. Eldsterådet i Sula er eldsteråd for menighetsfellesskapene både i Ulsteinvik, Ålesund og Sula. Alt personell er ansatt i en felles stab.

– Jeg tror dette er en modell som kan fungere flere steder, sier Langen. – Vi ønsker å være en ressursmenighet for regionen vår, og har blitt med i Frikirkens nye læringsnettverk for ressursmenigheter i regionene.

Nettverket, som er startet og ledes av Langen, er en del av Frikirkens strategi for menighetsplanting.

– Jeg er nok av utrustning en gründertype som vil videre, vil skape noe nytt. Det kan slite ut en menighet, så jeg tror det var fint for lokalmenigheten at jeg fikk utløp for nye ideer gjennom å sitte i synodestyret og være med i Frikirkens plantenettverk, sier han og smiler.

Fra høsten 2022 ble han ansatt som leder av menighetsteamet, men i en overgangsperiode som pastor i Sula Frikirke. Fra nyttår er han dog fortsatt eldste i menigheten, men nå i full stilling i menighetsteamet.

Teamlederen er helt krystallklar på hva som ikke er menighetsteamets oppgave og hva som er det:

– Vi i menighetsteamet driver ikke tilsyn, til det har vi ansatte tilsynsmenn. Vi driver ikke HR, til det har vi stabsteamet på hovedkontoret. Og vi driver heller ikke barneog ungdomsarbeid, til det har vi FriBU. Men vi jobber tett med de andre teamene, særlig med FriBU, i det å utruste menighetene til å nå neste generasjon, og i overgangsfasen ungdom/voksen. Her skal Frikirka være på banen de neste årene.

– Menighetsteamet skal være en ressurs for menighetene slik at de lykkes med sitt oppdrag. Vi skal hjelpe og støtte menighetene til å bygge åpne fellesskap der mennesker blir sett, møter Jesus og utrustes til å leve som hans etterfølgere». Dette er Frikirkens visjonsformulering som vi deler med FriBU, forteller Langen.

Hvorfor trenger lokalmenighetene et fellesarbeid som menighetsteamet i 2023?

Plante 18

Geir Langen er opptatt av at hovedkontoret ikke skal skape kunstige behov, men bistå menigheten der skoen trykker.

– I tillegg til fellesarrangementer, pastorkurs og andre ting vi lager for kirkesamfunnet, skal vi hjelpe menighetene til å bevege seg i riktig retning med tanke på synodens mål. Vi skal sammen svare på kirkas felles mål, påpeker Langen.

Det innebærer altså å være litt lokomotiv for å få det fram det som menighetene egentlig ikke setter på dagsorden.

– Når det gjelder planting, trenger vi en sentral funksjon for å støtte lokale initiativ. Vi trenger rammer; kursing, oppfølging, rekruttering og økonomi. Sentralleddet bidrar med dette.

Hva er du opptatt av for menighetene nå?

– Jeg har en drøm om at Frikirkas menigheter kan være åndelige kraftsentre lokalt. Fellesskap hvor bibel, bønn og tilbedelse står sentralt, og som nærer et liv som gjør at mennesker får møte den levende Gud. Jeg drømmer om at vanlige mennesker skal finne et hjem i en lokal frikirke, et tilholdssted, en familie. Finne fred i en urolig og kaotisk verden. Finne håp i Jesus Kristus og få kraft til å leve. Jeg drømmer om menigheter som er håpsambassadører i sine lokalsamfunn – som lever de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær og forandrer sine lokalsamfunn med Guds godhet.

Langen peker på at menighetens oppdrag er å gå ut og gjøre disipler.

– Ytremisjonsarbeid og bibelskole skal ikke være en hvilepute for lokalmenighetene, sier han, og er helt tydelig på at misjonsoppdraget kan ikke outsources.

– Vi må ta tilbake dette med at menighetene er en misjonal størrelse. Dette skjer best i små fellesskap som lever åpent vendt ut mot verden.

Synoden pekte ut punkt 16 i

målplanen som et viktig satsningsområde for lokalmenighetene. «16. Alle menigheter har startet minst ett nytt fellesskap, smågruppe eller større fellesskap, som når nye mennesker.» Hvordan kan det se ut å plante fellesskap for alle menigheter?

– For det første må vi «ta det ned», som noe alle kan gjøre. Det kan være en smågruppe som inviterer venner til alphakurs gjennom videoer og samtale om tro. Det kan være et helt nytt småfellesskap som inkluderer nye, hvor man ber for naboer og kollegaer, med et ønske om å få dem med. Det kan være et fellesskap som er i berøring med andre gjennom godhetsarbeid, for eksempel ved å dele ut mat. Poenget er at vi strekker oss ut og er åpne for nye. Ensomhet er den største folkesykdommen. Vi kan møte det med varme fellesskap.

Geir Langen er klar over at en del av dette er utfordrende for tradisjonelle menigheter, hvor bibelgrupper eller husfellesskap har hatt samme besetning i årevis. Da er utfordringen om å åpne gruppa og kanskje plante en ny gruppe noe som trigger komfortsonen.

Frikirken ønsker å gjøre det mer overkommelig å tenke fellesskapsplanting.

– Vi ønsker nye fellesskap på nye steder som får støtte fra en modermenighet. Det kan være lettere å plante et fellesskap og ikke tenke at det skal måtte bli menighet. Det er greit om det «bare» blir et fellesskap som lever og virker misjonalt i sitt nærområde. Noen ganger i fortiden har vi i Frikirken kanskje etablert en «menighet» litt tidlig, og lederskapet blir fort tatt av administrasjon og formaliteter knyttet til det å være en selvstendig kirke. I en plantefase trenger fokuset å være på å bygge fellesskapet og nå ut til nye. Og så vil noen fellesskap fortsette å vokse til de blir så store at det vil være tjenlig å bli en selvstendig menighet. Men vi ser nok for oss at en frikirke-

menighet i fremtiden gjerne har flere misjonale fellesskap knyttet til seg, over et større geografisk område. Flerstedsmenighet, om du vil. Frikirken har lenge vært med en felleskirkelig satsning på menighetsplanting. Hva var det viktigste du tok med deg hjem til Frikirken fra SENDTKONFERANSEN?

– At vi er 13 organisasjoner og kirkesamfunn som står sterkt sammen i å nå nye mennesker med evangeliet gjennom å plante nye fellesskap. Og at det er mange unge som er tent på dette og er villige til å bli sendt ut for å plante. Og at vi som kirke skal se dem, utruste dem, sende dem og følge dem opp. Samtidig: Menighetsplanting er ikke bare for unge. Frikirken viste på konferansen fram flere plantere i 50-årene.

SENDT er 13 organisasjoner og kirkers felles mobilisering på menighetsplanting. Dette var første større felles mobilisering siden 2014.

– Vi møtes også årlig med en gruppe fra hvert kirkesamfunn til læringsfellesskap. Frikirken har en gruppe som møter årlig. Det er flott hvordan kirkesamfunnene kan heie på hverandre med tanke på plantinger.

Fordeler dere norgeskartet dere imellom?

– Vi har et godt samarbeid i SENDT, og noen ganger planter vi på samme steder. I Frikirken kan vi ikke som i Frelsesarmeen, beordre folk dit og dit. Slik sett er ikke hele norgeskartet dekket opp. Frikirken er lokalmenighetene. Så her må hver menighet tenke mulighetene for fellesskapsplanting i sitt område.

Bli enda bedre kjent med Geir Langen i podcasten Pastorpodden

19

Kvinner i Frikirken

Ville helst være første kvinne

Sigrun Sandstad er femte generasjon ordinert i Frikirken. Med et smil innrømmer Sigrun at som ung ville hun gjerne blitt Frikirkens første kvinnelige pastor. Hun fryder seg over støtten i Stavern Frikirke, som vil ha vekst og endring. Samtidig gjør 39-åringen seg tanker om det å være ordinert kvinne i Frikirken.

Tekst og foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

Tidslinje

Fra muntlige kilder og jubileumsboka

Midt i Livet (DELF 125 år)

Hilde Margrethe Sæbø avlegger teologisk embetseksamen som første kvinne i Frikirken.

Det er ikke tilfeldig at Sigrun ble pastor, det bestemte hun seg tidlig for.

Tre generasjoner i familien var eldste på Ytterøya, utenfor Levanger. Far Johan var eldste i Stavern Frikirke, men har nå permisjon. Sigrun Sandstad er stolt over farfar og tror han ville vært stolt av henne.

Sandstad er oppvokst på Stavern folkehøyskole og var en del av Stavern Frikirke den gang. Det var midt på 90-tallet, og 12-åringen fikk med seg hvordan man diskuterte ordinasjon av kvinner.

– Jeg spilte fotball på den tiden, og jenter ble fortalt at vi hadde alle muligheter. Så det festa seg, dette å høre hvordan de snakket om at vi ikke kunne være hyrder i menigheten. Til og med månedlig syklus ble trukket inn. Det gjorde selvsagt inntrykk, fordi jeg opplevde at mennene snakket ufint om det annet kjønn, forteller hun med både smil og forskrekkelse.

– Sta som jeg var, tenkte jeg at jo, JEG skal bli pastor når jeg blir stor! Jeg ville til og med gjerne bli den første kvinnelige pastoren. Trassen ble en del av mitt himmelske kall, sier hun, og smiler stort igjen.

Sigrun gikk på videregående og begynte å studere i Oslo, i Staffeldtsgate. Hun tok bachelor i musikk, menighet og ledelse, på det som nå heter NLA, som er skolen Frikirken fusjonerte med da kirkesamfunnet la ned egen høyskole. Hun tok også PPU, praktisk pedagogisk utdanning, på universitetet og master i musikk.

– Vi studenter med bakgrunn fra Frikirken, holdt sammen, og jeg hadde praksis både i Stavern Frikirke og i Brunlanes. Det var veldig fint, og jeg var velkommen og fikk alle muligheter.

Under studiene, da Sigrun Sandstad var 22 år, hadde Frikirken vedtatt at kvinner kunne ordineres. Det var klart for ordinasjon av den første kvinnelige pastor i Frikirken. Katrine Bråtane ble ordinert til å være sykehusprest på Sunnås.

Sigrun Sandstad stortrives i kirka hun har vokst opp og hvor hun er pastor. På veggen bak Sigrun henger bilder av menneskene i Stavern Frikirke.

Sak om ordinasjon av kvinner er oppe til behandling for første gang, på synodemøtet i Grenland. Forslaget blir avvist.

Synoden behandler en sak som gjelder økumenisk samarbeid med kvinnelige prester.

Hilde Margrethe Sæbø ansettes som rektor ved Luthersk Bibel –og Menighetsseminar (LBM).

1987 1986 1989 1993
20

– Jeg var 22 år og var til stede under ordinasjonen. Dette var stor stas, men jeg husker jeg irriterte meg over at det ikke var meg! Jeg ville jo være den første kvinnelige pastoren i Frikirken. Når jeg ikke ble den første pastoren, slo jeg det først fra meg, medgir hun.

Hun jobbet under studiene i Oslo som menighetspedagog i Manglerud kirke. Hun hadde giftet seg, og etter hvert fant det unge ekteparet ut at de ville tilbake til Stavern. De flyttet uten at jobber var helt på plass.

– Vi kjøpte til og med hus. Etter kort tid ble jeg spurt om å jobbe i Frikirken. Dermed var jeg raskt på plass som barne- og ungdomsarbeider i 50 prosent stilling.

Etter ett år fant både eldsteråd og Sigrun ut at det var bedre å bli ordinert til pastor. Menigheten hadde allerede ansatt en kvinne som pastor, så akkurat det var ikke noe tema. Sigrun ble barne- og ungdomspastor.

– Det var jo mye bedre å få være med og ta beslutninger, der de skulle tas. Sandstad ble ordinert som 30-åring, og er veldig fornøyd med det. Menigheten har også vært positive til den tilflyttingen, nye veksten og nye given som har skjedd de siste 15 årene. De to kvinnelige pastorene har kjent seg velkommen og er gitt sin rettmessige plass i menigheten.

– Noen få utmeldinger har vi hatt, men ikke mange. Jeg har også fått høre «lytt til eldre menn», innrømmer hun. Men Sigrun står stødig og støtten er stor. – Selv om vi kvinner i Frikirken kan bli ordinert og står i det, er det ikke til å komme bort fra at de harde stemmene og uttalelsene jeg hørte som barn og ung, ligger på skuldrene mine. Jeg legger også merke til hvordan andre kvinner blir møtt, og hvilke historier de forteller. Det må jeg kunne romme, selv om min hverdag i Stavern er bra, sier hun.

Sigrun Sandstad vil ikke at kvinner kun skal måtte «tøffe seg opp» for å takle det som blir sagt.

– Menn har historisk hatt alle muligheter i Frikirken og kan snakke med en selvsagt autoritet, en autoritet som vi kvinner har måttet kjempe for. Det ser vi fortsatt, mener hun, og sikter til det første synodemøtet hvor hun var delegat. Digitalt synodemøte i 2021 og fysisk møte i 2022.

– Frikirken sier vi vil ha kvinner i posisjoner, men da må vi velge dem inn i styrer og råd. Ellers blir det dobbeltmoral. Det var hardt å se under valget i 2021, hvordan de ikke ble valgt, sier Sigrun Sandstad og sikter til valgordningen som synodestyret nå ønsker å forbedre.

Selv ble hun valgt som personlig vara til leder i valgkomiteen.

– Ordningen for valgkomiteen er tydeligvis slik at jeg kun blir kalt inn hvis vedkommende blir syk, så jeg deltar ikke i arbeidet. Jeg vil ikke være et positivt «tall» på kvinne i posisjon, når ordningen er slik at jeg ikke er involvert i valgkomiteens arbeid.

Hun sitter i valgkomiteen i Østre presbyterie og innser nå, etter at nestlederen gikk fra rollen, at noe må skje.

– Nå må vi hjelpe hverandre, nå må vi «step up». Vi må prioritere å stille til valg i posisjoner, hvis vi vil ha forandring. Det er jeg klar for, sier hun. – Alle unge pastorer, både menn og kvinner, kjenner nok på familielivet og forventningene der. Men vi må si ja nå til å bli valgt!

Hvilken framtid ønsker du for ordinerte kvinner i Frikirken?

– Jeg ønsker at vi gis posisjoner som ikke er avhengig av kjønn. Det er ikke så kjekt å bli spurt fordi de måtte ha en kvinne ... Samtidig ser jeg at kvotering er kanskje det eneste som monner nå. Jeg vil ha kvotering hvis vi må det. Hadde det gått fint uten, ville det være det beste, sier Sigrun Sandstad og tilføyer: – I samfunnet er ikke kjønn «ferdig snakka». Kvinner opplever mer hets, influensere og politikere opplever det. Dette er ugreit. Hvis det i samfunnet ellers er behov for å snakke om kjønn, hvorfor skulle vi i kirken ikke være påvirka av det? Vi er så langt fra «ferdig snakka» om kvinner. Vi er halvparten av befolkningen, så det er viktig, sier Sigrun. Hun er veldig glad for at barna som vokser opp nå i Stavern Frikirke, har kvinner som forbilder i alle posisjoner. Og de overhører ikke lenger negative kommentarer.

– Min 11-årige datter sier hun vil bli pastor! Hun ser det som et helt normalt valg for henne, og det er jo veldig fint!

Synoden ber synodestyret sette ned et utvalg for å utrede ordinasjonssaken fram mot et ekstraordinært synodemøte i 2003/2004.

Ordinasjon av kvinner i Frikirken blir vedtatt.

Kvinner kan like selvsagt som menn bli valgt til hovedpastor, til synoderåd og som tilsynsmenn.

Antall ordinerte kvinner i Frikirken i aktiv tjeneste: 42

2002 2005 2011 2023
21

Fordel å starte som 51-åring

Else Birgit Bergem Strand ble pastor i Risør som 51-åring. Det tror hun var en fordel.

– Kun 70 prosent i menigheten stemte for at jeg skulle bli kalt som pastor. Jeg har aldri hørt noen si ja til pastorkallet på så «dårlig grunnlag», sier hun smilende.

Tekst: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

– Jeg kom fra Den norske kirke og var vant til at kvinner kunne bli prester og pastorer. Det tror jeg faktisk var min fordel, medgir hun og skyter raskt inn: – Siden jeg ikke hadde vokst opp i Frikirken, hadde jeg dermed ikke kjempet meg fram til å bli noe i Frikirken. Jeg hadde ikke tyngden av saken om ordinasjon, i meg. Og siden jeg var såpass voksen, skulle jeg heller ikke se for meg et langt yrkesliv og muligheter i Frikirken, sier Bergem Strand, og tilføyer:

– Jeg visste at det ikke var en selvfølge for Frikirka med kvinnelige pastorer, så jeg tok det ikke som en selvfølge der.

Hun påpeker at hun hadde en trygg yrkesidentitet som lærer. Det hjalp henne.

– Det var en vanskelig avstemning i Risør for å få kvinnelig pastor, men jeg tok det ikke personlig. Det tror jeg har med min bakgrunn å gjøre. Jeg måtte våge å bli pastor på et dårligere grunnlag enn andre, mener hun.

Etter menighetsmøtet rådførte Else Birgit seg med eldsterådet.

– Jeg måtte spørre dem om hva de trodde var det beste for menigheten, at jeg svarte ja eller nei? Eldsterådet sa ja og jeg svarte ja. Og jeg sa til menigheten at jeg ville legge til rette for de som var imot kvinnelige prester ut fra sitt bibelsyn, forteller hun.

Bergem Strand gikk hjem til folk og besøkte medlemmer som var aktive i kirka.

– Siden det var hemmelig valg visste jeg selvsagt ikke hvem som stemte hva. Jeg ønsket å spørre om de trengte tilrettelegging ut fra at menigheten nå fikk kvinnelig pastor. Det kunne for eksempel gjelde det at de eventuelt ikke ønsket å motta nattverd fra meg. Men

ingen svarte at de trengte tilrettelegging, for teller hun.

Det var veldig modig av deg å besøke folk og spørre om dette?

– Var det modig? Jeg ville kommunisere godt og ivareta, sier Bergem Strand, som har vært veileder for flere av sine kolleger i kirke samfunnet.

Hun har sett at unge kvinner og eldre kvin ner har svært ulike erfaringer. – Jeg slapp å høre at jeg var liten og søt, for å si det slik. Bergem Strand ser også at kvinnene som har ytret seg i media, har ulike erfaringer å vise til.

– Første synodemøte kom min første høst som pastor. Jeg kjente veldig på å være nokså alene som kvinne. Men mange av mennene var opptatt av å ønske meg velkommen, sier hun.

– Jeg tror som sagt jeg hadde en fordel av at jeg kom inn som godt voksen, sier 63-årin gen, som er en svært fornøyd pastor i Risør.

– Grunnen til at jeg ikke har sagt ja til led erverv på sentralt eller regionalt nivå, er at min hovedinteresse har gått i retning veiled ning. Det har vært spennende å få være med å bygge opp veiledningstjenesten i Frikirka. Det var også travelt nok å sette seg inn i et nytt yrke som 51-åring. Jeg manglet erfaring med Frikirkens råd og organer. Men jeg tror det er rett at det kunne fristet med de vervene hvis jeg hadde vært yngre og hadde hatt min yrke skarriere i Frikirken, sier pastoren, og tilføyer:

– Hadde jeg vært yngre, hadde jeg nok svart mer ja.

Kanskje vi nettopp trenger en kvinne på 63 år inn i sentrale verv, slik Anne Marit S. Topland etterlyser?

– Jeg tror det ville vært veldig fint. En god sammensetning av eldre, yngre og begge kjønn styrker enhver ledelse, tenker jeg. Kvinner har perspektiver som er viktige å få inn. Alder bærer også med seg en oversikt, erfaring og kompetanse som er en styrke, men da ikke som en bremsekloss på yngre krefter, men som en sunn støtte.

En god sammensetning av eldre, yngre og begge kjønn styrker enhver ledelse, tenker jeg

Kvinner i Frikirken
22
Fra venstre: Kjersti Gulli Pettersen, Else Birgit Bergem Strand, Hilde Margrete Sæbø, Unni Westli, Anne Mari Schiager Topland, Eli Hatlen, Lise Trondsen Sagdahl og Lívia Hodne.

Vil ha flere kvinner i toppen

Siden Frikirken åpnet for ordinasjon av kvinner i 2025, er over 30 kvinner blitt ordinert til pastortjeneste. 42 er nå i aktiv tjeneste som eldste eller pastor. Etter valgene på synodemøtet i 2021, er det nå færre kvinner på regionalt og nasjonalt nivå sammenlignet med tidligere.

Tekst og foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

– Det er verdt å merke seg at mange kvinner har gått inn i eldste- og pastortjeneste siden det ble åpnet for det. Det er jeg takknemlig for, og jeg vil gjerne løfte fram den gleden, sier pastor Anne Mari Schiager Topland.

Topland ble valgt inn i synodestyret i 2017. Da var hun pastor i Arendal Frikirke. Nå er hun pastor i Oslo Storbymenighet, etter at hun trakk seg som nestleder i april.

Ifølge en pressemelding, var bakgrunnen for å trekke seg todelt: Første punkt lød slik: «Det var krevende å være en av svært få ordinerte kvinner i lederposisjon i kirkesamfunnet vårt i min første periode, og nå i denne andre perioden er ubalansen mellom kjønnene enda større. Jeg håper at det på presbyterieog synodemøtene vil arbeides for å få større balanse mellom kjønnene når nye styrer velges for de neste periodene.»

– Jeg var for naiv i 2017. Jeg var helt sikker på at det kun var et tidsspørsmål før vi ville få flere valgte kvinner på presbyterienivå og nasjonalt nivå. Men etter synodevalget i 2021 ser vi at det har blitt færre enn da jeg ble valgt i 2017. Jeg trodde ikke vi ville trenge kjønnskvotering og tenkte at endringene ville skje naturlig, men innser nå at vi må̊ kvotere inn kvinner noen synodeperioder.

Kvinner blir eldste i lokalmenigheter, men det Topland ønsker er at de skal ta et enda større ansvar regionalt og sentralt.

– Mange kvinner er i sine første år som ordinert og vil kanskje ikke si ja til mer på grunn av totalbelastningen i livet. Det er forståelig. Likevel trenger vi at flere kvinner tar ansvar for å lede og forme kirkesamfunnet vårt, mener hun.

Flere har beklagd at du trakk deg som nestleder. Hva sier du til paradokset om at dermed er det enda færre kvinner i sentrale verv?

– Ja, nå blir det dessverre bare tre kvinner igjen sammenlagt i synodestyret, presbyteriestyrene og i synoderåd. Men i løpet av de neste månedene vil valgene på presbyterieog synodeplan kunne endre denne kjønnsubalansen. Ansvaret for det ligger hos valgkomiteene og de stemmeberettigede.

På det digitale synodemøtet i 2021 ble det foretatt flere valg, av styre, synoderåd osv. Det var flere kvinner som stod på valg, men av valgresultatet ser man noe annet. Det skapte overskrifter i media at flere av kvinnene ikke ble valgt inn der de hadde sagt seg villig til å stille. Det gjorde at synodestyret ville se på dagens valgordning.

På spørsmålet fra VEIEN 8. mars, «Må vi snakke om kjønn? Eller skal vi si oss ferdig snakka?», svarer Topland nå at vi må snakke om kjønn fortsatt.

– Jeg trodde kanskje at vi med åpenheten for ordinasjon av kvinner, var ferdig snakka. Men der tok jeg feil.

Ikke alle vil være med på at kjønn er av betydning, Hvorfor er det egentlig viktig at kvinner innehar disse posisjonene i kirken vår i 2023?

– Det handler om representasjon og om gjenkjennelse, sier hun, og har forhåpninger til de nært forestående presbyteriemøtene.

– Det vil være klokt å velge mer balansert, sier Topland.

Som nestleder fikk hun i oppdrag av synodestyret å danne et nettverk for de ordinerte kvinnene. Foreløpig er alt i startgropa, men hun inviterte sine kvinnelige pastorkolleger til en middag under lederkonferansen VIDERE. Det startet samtalen mellom pastorene. Deretter ønsker man å invitere ordinerte eldste også inn i dette nettverket for kvinner. Det er ikke bestemt hvem som holder i nettverket etter Topland.

23
Les pressemeldingen fra april

Vil forbedre dialogkulturen i Frikirken

– Vi er nødt til å hjelpe kirkesamfunnet og oss selv i større grad, til å snakke sammen om uenighet. Og å snakke om det vi er uenige om, sier Frikirkens øverste leder, Jarle Skullerud noen dager etter at Anne Mari Schiager Topland trakk seg som nestleder og Maria Bjørdal trakk seg fra dialogutvalget og synodestyret tar tilbake ansvaret for dialogskriftet.

VEIEN har snakket med synodelederen om kvinner, rutiner for valgordning og den vanskelige uenigheten om samlivssaken.

Tekst: Anne­ Kristine Bjørgsvik Wiecek

Foto: Benjamin Høyland

I pressemeldingen mandag 24.4 om at Anne Mari Schaiger Topland går ut av rollen som nestleder i synoden, var det et avsnitt hvor man sporer en selvkritikk fra synodestyrets side. Synodeleder får oppfølgende spørsmål om avsnittet om «Synodestyrets videre arbeid» i pressemeldingen VEIEN omtalte: «Synodestyret vil fortsette å arbeide for en bedre dialogkultur i kirkesamfunnet.

Skullerud er glad for de endringene synodestyret har vedtatt for rutiner for valgkomite og valg ved synodemøter, og forventer at dette vil bidra til større bredde i sammensetning av styrer og råd fremover.

Synodestyret vil ikke oppnevne ny nestleder for det året som gjenstår av perioden, men konstituerer et nytt arbeidsutvalg bestående av Tone Moseid, Geir Nordkil og Jarle Skullerud.»

Det har vært flere oppslag i media i vår om uenighetskultur i Frikirken og dialogen om samliv.

Synodestyret ble den 22.4. kjent med at Maria Bjørdal trekker seg fra

dialogutvalget, og de har hatt møte med hele gruppa. Styret vedtok i møtet å ta tilbake oppdraget om et dialogskrift og vil selv holde i dette.

Tar selvkritikk

Er dette en selvkritikk på dialogkulturen/uenighetskulturen?

– Dialogkulturen i Frikirken er satt på prøve de siste par åra. Vi har gjort noen forskjellige forsøk de siste årene, men opplevelsen har vært noe ulik. Særlig samlivssaken har gjort debatt- og dialogklimaet vanskeligere. Det har imidlertid blitt ført mange gode samtaler. Folk forteller meg at de for eksempel på VIDERE Lederkonferanse hadde gode samtaler med mennesker de er uenig med. Jeg var selv med i slike samtaler. Synodestyret vil ta sitt ansvar i dette, og vi er nødt til å hjelpe kirkesamfunnet og oss selv i større grad, til å snakke sammen om uenighet. Og å snakke om det vi er uenige om.

Vårt Lands religionsredaktør, Elise Kruse, skriver: «Det er paradoksalt at et kirkesamfunn som ble dannet nettopp på grunn av uenighet – og for å gi kirka større frihet – tidvis virker å takle uenighet så dårlig». Kan du kommentere det?

– Vi taklet uenigheten dårlig da, og vi takler uenigheten like dårlig nå, sier Skullerud med smil om munnen.

Ja, for ved Frikirkens dannelse var skilsmisse/splittelse responsen?

(red merk. den gang fra Staten)

– Ja, det stemmer jo.

– Men helt alvorlig: Vårt Land bør ikke være så overrasket over at det er vanskelig å være uenig. Enhver samling av mennesker som er samlet om viktig mål, kan merke dette. Når det som står på spill, er viktig

for mennesker, blir det vanskelig. Det ser vi i politikken, mellom nasjoner ...

I familier og i borettslag ...?

– Ja!

– Det farlige er ikke at dialogen står under press i Frikirken, men det farlige er om vi slår oss til ro med det.

Så skilsmisse er ikke løsningen, for en kirke ville det være splittelse?

– Nei. Det må alltid være siste utvei.

Hvordan kan vi i Frikirken bli bedre på å være uenige? Hvordan vil synodestyret forbedre dialogkulturen i kirkesamfunnet?

– God dialog krever trygghet. Trygghet på hva man selv står for og trygghet på fellesskapet: Trygghet på at man vil hverandre vel. Det tror jeg dessverre partene ikke opplever i debatten vår om samlivssaken. Det oppleves ikke at den andre part vil en vel. Det er den opplevde følelsen.

Er ikke det fordi Frikirken ser på dette som et bekjennelsesspørsmål?

– Jo, da går det dypt.

– Det ser ut til at man har satt premissene for samtalen før samtalen startet. Jeg opplever at begge sider gjør det.

En reel dialog, slik mange oppfatter ordet, blir kanskje vanskelig når konklusjonen var gitt på forhånd? Det har vært et kritisk spørsmål

Dialog
24

som har gått igjen hos våre lesere.

– Hva vi vedtok på synoden, hvor jeg dessverre ikke var til stede på grunn av sykdom, gjengis ulikt av ulike mennesker. Det er tydelig at folk leser dette ulikt. Slik jeg ser det, er det som fastslås følgende: at ekteskapet er Guds gode ramme for samliv. Vi har samtidig sagt at vi ønsker å lytte til ulike syn på samliv, uten at det skal rokke ved ekteskapssynet vårt, sier synodelederen.

– Noen ser i liten grad behov for å vurdere om vi har praktisert vår lære på en god og tjenlig måte. Andre ser vigsel av likekjønnede som eneste vei videre.

Filip Rygg i tankesmien Skaperkraft etterlyser positivt de han kaller «menighetens urokråker». Han sier: «Vi mennesker forveksler stadig enhet med enighet. Men det kan nesten være to motsetninger. Et sted hvor uenighet er trygt og ønsket, vokser det fram enhet.»

Hvordan få uenigheten i Frikirken trygg?

– Vi må møtes oftere. Jeg vil oppfordre til ikke å holde seg borte fra arrangementer. Kom og delta på samtalene. Så hviler det et ansvar på synodestyret, når nå styret har tatt tilbake dialogskriftet fra dialogutvalget. Vi tar på høyeste alvor å oppfylle synodens ønske om et dialogskrift til hjelp for menighetene. Det må skje raskt, men ikke forhastet.

Ligger det en selvkritikk, i det at dere tok tilbake dialogskriftet?

– Ja, dialogutvalget fikk en for sprikende utfordring. De skulle levere både et dialogskrift, og en helhetlig samlivsteologi. De skal i fortsettelsen jobbe med det siste, og en vurdering av saken som et bekjennelsesspørsmål. Jeg beklager at de fikk en umulig oppgave. Jeg vil også uttrykke forståelse for Maria Bjørdals opplevelse av at det ble for krevende å være en del av utvalget. Styret vil nå invitere noen personer med ulikt teologisk ståsted til å

bidra til dialogskriftet som synoden bestilte. Frikirken trenger både hjelp til dialogen og momenter til selve saken. Teolog Maria Bjørdal som nå gikk ut av dialogutvalget er en av de jeg gjerne lytter til videre, sier Skullerud.

Men Skullerud, ved å stille spørsmålstegn ved om det fører med seg noe godt, har man da ikke som premiss at uenighet er farlig? Er det ikke heller sunt og nødvendig å få fram uenigheten?

– Jo, jeg er ikke redd for uenigheten, og taushet er ikke noe alternativ nå. Samtidig må vi ha respekt for den lære som synoden har bekreftet som vår kirkes lære. Jeg tror det er nødvendig med tydelige rammer for samtalen, samtidig som vi ikke begrenser menneskers mulighet til å begrunne sitt teologiske syn.

Man skal ikke følge lenge med i kommentarfelt, før man ser en tendens til at kvinner er mer utsatt for negativ omtale etter uttalelser.

I sin tekst om Frikirken, skrev Elise Kruse i Vårt Land også dette: «De liberale får press innenfra, de konservative utenfra». Hva tenker du om utsagnet?

– Det har hun rett i. Det er som om det er to minoriteter som møtes. Begge ser på de andre som en majoritet. Implisitt kan det da også ligge at de andre skal ivareta oss, sier Skullerud.

Viser dette at begge parter er utrygge og sårbare i denne uenigheten vi har nå?

– Jeg opplever det. Ikke nødvendigvis utrygge på eget ståsted, men utrygg fordi man føler seg

som i mindretall og at det en står for møter sterk motstand, for noen i storsamfunnet, for de andre i kirkesamfunnet.

Jarle Skullerud presiserer at han lytter til synodens vedtak.

– Jeg ser det som min oppgave å følge opp de vedtak synoden gjør. I tillegg må jeg føye til at jeg personlig legger til grunn at jeg er trygt forankret i det klassiske synet på ekteskap og samliv.

Kvinner og ytringskultur

Ordinerte kvinner i Frikirkens lokalmenigheter som har åpnet for kvinner, opplever stort sett å bli tatt veldig godt imot. Det siste ukes medieoppslag belyser, er situasjonen for kvinner som har sentrale posisjoner og/eller har ytret seg i avisinnlegg og deltatt i debatter. I sin begrunnelse for å gå ut av rollen som nestleder, trakk Topland fram belastningen med å være en av få kvinner i lederposisjon i kirkesamfunnet. Hun har vært en av få kvinner i Frikirken som har ytret seg i debattinnlegg. Flere i Norge har tatt til orde for at man må jobbe med å forhindre netthets og andre sanksjoner mot de som våger å ytre seg. Spesielt rammer dette unge og kvinner.

Amnestys dokumentasjon viser at kvinner hetses bort fra samfunnsdebatten. De mener Norge trenger en lov som beskytter kvinner mot hatefulle ytringer, og som skaper en trygg og fri samfunnsdebatt. På Frikirkens debattsider, tidligere Budbæreren, nå magasinetveien. no, var antall kvinner kun 6 av 36, og da har vi sett spesielt på de som ytret seg med debattinnlegg før forrige synodemøte, hvor den omtalte «samlivssaken» skulle omtales. Forskningen man har gjort på kvinnelige politikere, synes å ha likhetstrekk med det kvinner kan oppleve i kirkene i Norge, når man ytrer seg i kontroversielle saker.

Selv om kvinner ikke nødvendigvis utsettes for mer netthets i det

25

digitale rom, viser undersøkelser at kvinner og menn blir utsatt for ulik type hets: Der menn blir angrepet på grunn av sine meninger og argumenter, blir kvinner hetset fordi de er kvinner, ikke på bakgrunn av hva de mener eller kan. Det rammer både den enkelte kvinnen som er utsatt, og skremmer andre kvinner fra å gå inn i debatten. Amnesty har intervjuet 19 kvinnelige politikere, både riks- og lokalpolitikere fra alle de politiske partiene. Erna Solberg sa i rapporten: «Faren er at hets kan skremme folk fra å delta i den politiske og demokratiske diskusjonen.»

Vi har grunn til å tro at dette som rammer kvinnelige politikere også rammer kvinnelige kirkeledere og debattanter som ytrer seg. Hva er din kommentar til dette som Amnesty peker på?

– Jeg tror dessverre de har rett. Man skal ikke følge lenge med i kommentarfelt, før man ser en tendens til at kvinner er mer utsatt for negativ omtale etter uttalelser.

Forbedrer rutiner for valg

Styret har vedtatt rutiner for valgkomite og valg ved synodemøter, for større bredde i sammensetning av styrer og råd framover. På hvilken måter sikrer dette kvinnelig representasjon i sentrale verv i Frikirken?

– Jeg opplever det utfordrende at vi har så få kvinner representert i sentrale verv (synoderåd og synodestyret). Under synodemøtet i 2021 ble det for mange uklarheter rundt valgene og styret ba en arbeidsgruppe se på valgordningen. De leverte en anbefaling til oss og

styret har jobbet med dette. I januar gjorde vi et vedtak som vi mener at vi som synodestyre har rett til å gjøre. Det vil ha betydning fram mot neste valg i synoden 2024 og det har betydning for en forretningsorden som må vedtas formelt av synoden i starten av møtet, sier Skullerud.

– Vi tar også til orde for at vi ikke skal ha egne varavalg, men at man kommer inn ut ifra stemmetall. Det vil sikre oss mot taktiske valg som kan falle uheldig ut, for kjønnsbalansen blant annet. Det betyr at vi går bort fra egne varavalg. Man kan heller ikke kun si at man vil stille som vara, sier han.

– Jeg er glad for at synodestyrets AU hadde et møte med valgkomiteen i januar, der vi presenterte de justerte retningslinjene, som er en del av forretningsorden på synodemøtet, og gav tydelig beskjed om viktigheten av bredde i kompetanse, kjønn, alder, etnisitet og geografi, sier Skullerud.

Synodestyrets

vedtak om valgordningen kan leses i sin helhet her:

Større bredde blant kandidatene skal sikres ved følgende retningslinjer:

«Kjønn: Til synodestyret, synoderådet, lønnsutvalget og andre styrer skal det tilstrebes at det er minst 40 % av hvert kjønn blant kandidatene.

Alder: Til synodestyret, synoderådet, lønnsutvalget og andre styrer skal det tilstrebes at det er minst 20 % under 40 år blant kandidatene

Etnisitet: Det bør tilstrebes å fremme kandidater av ulik etnisk opprinnelse.

Geografi: Det bør tilstrebes å fremme kandidater fra ulike deler av landet.»

Dere går dermed ikke inn for kjønnskvotering, som du åpnet for i et intervju i VEIEN 8.mars 2022?

– Det er vel rett å si at jeg åpnet for å diskutere kvotering. Det har vi nå gjort i synodestyret, etter å ha lest rapporten fra arbeidsgruppa vi satte til å se på ordningen vår. De anbefalte ikke kjønnskvotering og

styret vil heller ikke fremme dette nå. Vi tenker i retning av kvotering, men ønsker ikke en formalisert kvoteringsregel for synoden.

– Jeg mener personlig at vi trenger å ha flere kvinner i nasjonale lederroller. Det har vært en stor styrke å ha to kvinner i synodestyret og vi kunne gjerne hatt 3-4 kvinner der, sier styrelederen.

Frikirkens fokus på ledere under 40 år ser ut til å ha gitt resultater, forventer du at dette nå skal gi resultater med hensyn til kjønnsfordelingen? – Ja.

Synodestyret har også gitt nye retningslinjer for hvordan selve valgene skal utføres under synodemøtet. Dette skjer etter at man så hvordan dette falt uheldig ut i 2021.

– Vi mener vi først og fremst trenger klarere rutiner, slik at kandidater blir presentert på samme måte. Det vil være en tidsfrist for benkeforslag, sik at de har mulighet til å bli presentert på samme måte som de valgkomiteen har fremmet, sier Skullerud. – Det er synodemøtet som avgjør hvem som skal representere dem i styrer og råd, men da må også synoden få best mulig forutsetning for å velge den sammensetningen de mener er rett, sier han.

Synodestyret vil også at de ulike tilsynsområdene skal fremme kandidater til å sitte i synoderådet. Men det skal fortsatt være hele synoden som velger representantene fra de fire tilsynsområdene.

Hva med å la tilsynsområdet selv velge de som skal representere en i synoderådet?

– Presbyterier foreslår kandidater, men det er ingen direkte link mellom tilsynsområdet og synoden. Når vi møtes i synoden, er det kun ETT fellesskap og ikke oppdeling i tilsynsområder. Det er en følge av den synodale strukturen, forklarer synodelederen.

Dialog 26

Svarer på forslag om «mellomvei» i samlivssaken

Synodelederen kommenterer forslagene som har kommet til å finne en «mellomvei» i samlivssaken. –  Jeg tror ikke disse forslagene vil ha noen mulighet til å få gjennomslag i Frikirken. Det er for stor motstand for forslaget på begge sider i debatten, sier Skullerud til VEIEN.

Avisen Vårt Land publisert 8.mai et intervju med Leif Gunnar Sandvand. "Frikirken bør åpne for å velsigne homofilt partnerskap, men samtidig fastholde det klassiske ekteskapssynet mellom én mann og én kvinne», mener Sandvand som er medlem i Frikirkens dialogutvalg.

På Magasinetveien.no/ytring har Bjarne Lindbekk et innlegg også fra 8.mai. Han oppfordrer til å finne en litt annen "mellomvei" for å kunne akseptere homofilt samliv. – Et alternativ kan også være at kirka gir fra seg vigselsretten, og at alle ekteskap blir inngått borgerlig. Da vil problemet med kirkelig vigsel av likekjønna falle bort, og det vil trolig bli lettere å finne en løsning flere kan leve med, skriver han.

VEIEN har bedt synodelederen kommentere forsøkene på å finne en «mellomvei».

Kan du kommentere de forslag til «mellomvei» som har kommet fra Lindbekk og Sandvand, som kan bevare synet på ekteskapet?

– Jeg mener at alle ærlige forsøk på å finne en løsning som kan være samlende, er av det gode. Likevel tror jeg ikke disse forslagene vil ha noen mulighet til å få gjennomslag i Frikirken. Det er for stor motstand

BEKLAGER AT BJØRDAL TRAKK SEG

Tor Erling Fagermoen leder Frikirkens dialogutvalg.

Da Maria Bjørdal trakk seg fra utvalget, fravek han dialogutvalgets avtalte prinsipp om ikke å uttale seg til media mens arbeidet pågår. Han ville gjerne beklage at Bjørdal trakk seg. Fagermoen uttalte følgende til Vårt Land i 4.mai. Han ønsker ikke å tilføye noe mer til VEIEN nå, men henviser til det han sa til avisen Vårt Land. «Vi mista noe av den gode dynamikken da Maria gikk. Hun har fra første stund vist integritet. Hun har vært åpen om at det har vært krevende å være mindretallet og hun har problematisert bestillinga vi fikk som utvalg.

VL: – Var det mandatet som var problemet eller kunne en løst ting Annerledes internt i utvalget?

– I etterpåklokskapens lys ser jeg at tidsramma gjorde oppdraget vanskelig. Jeg går ikke inn i et arbeid

for forslaget på begge sider i debatten, sier Skullerud. Som kirkeleder og en type «megler» mellom ulike stemmer i samlivssaken: Hva ser DU for deg som mellomvei?

– Jeg har liten tro på at vi kan finne en mellomvei i den forstand noen teologer har frontet det siste året. Slik jeg kjenner kirkesamfunnet, vil vi være mer tjent med å arbeide med anvendelsen av vår teologi, og de sjelesørgeriske dilemmaer den fører til. Her mener jeg vi har mye å gå på, sier synodelederen til VEIEN.

Kan du si litt mer om arbeidet med dialogskriftet?

– Synodestyret jobber videre med oppdraget synoden gav oss, og jeg tror vi skal finne en fruktbar vei videre, der begge sider i debatten får presentere sine syn og stille spørsmål til hverandre, sier han.

Hva med å ha en ny dialogturné til presbyteriene, åpne møter?

– Jeg ser det ikke som aktuelt med en ny dialogturne før synodemøtet i 2024, men dialogskriftet må bli en reell hjelp til menighetene, og saken kommer til menighetsbehandling før synodemøtet, sier Jarle Skullerud.

Magasinet VEIEN oppdaterer aktuelle saker på nettsiden Innsendte innlegg publiseres under Ytringer

Les Maria Bjørdals uttalelse da hun gikk ut av dialogutvalget

Les pressemeldingen fra Frikirkens ledelse da Anne Mari Schiager Topland trakk seg som nestleder

med en tanke om at dette er umulig, men det kan hende jeg er litt tidsoptimist, eller naiv om du vil.

VL: – I bestillinga fra synodemøtet stod det at utvalget skulle bruke dialog som metode i arbeidet.

– Det må vi erkjenne at vi ikke har gjort.

Det grunngir Fagermoen med tidspresset.

– Viss vi skulle greie å skrive to gode tekster kunne vi ikke bruke all tid på å oppnå forståing for hverandre sine syn i gruppa, seier Tor Erling Fagermoen til Vårt Land»

Etter det vi har grunn til å tro, vil ikke Fagermoen uttale seg mer på nåværende tidspunkt, for å finne tilbake til ro i utvalget uten medieoppslag. Utvalgslederen henviser til synodelederens uttalelser.

27

Nytt liv i gamle

Spor - Mitt liv i menigheten
28

gamle glør

Moss Frikirke er kirkesamfunnets eldste menighet, og var en av pilotmenighetene i prosjektet «Misjonale menigheter» i 2013. Nå har flere småbarnsfamilier funnet tilhørighet i Moss Frikirke, som satser stort på barne- og ungdomsarbeid.

Tekst og foto: Geir Arne Johansen

– Vi har hatt et generasjonsskifte i Moss Frikirke, og snittalderen i menigheten har sunket betraktelig. Det har skjedd en fornyelse, og nye yngre barnefamilier har kommet inn. Nå har vi 20 prosent barn på gudstjenestene, flere med utenlandsk bakgrunn. Satsning på søndagsskolen er det viktigste grepet for vekst, sier pastor Petter

Lande Johansen

At Moss Frikirkes søndagsskole «Søndagsklubben» er den viktigste kilden til barnas trosopplæring, bekrefter Kathrine Stampe, som er familiearbeider og trosopplærer i 75 prosent stilling. Hun er utdannet førskolelærer og har vært i stillingen siden 2016, takket være testamentariske gaver. – Disse midlene er øremerket til barne- og ungdomsarbeidet, så det sier litt om ønsket og engasjementet menigheten har til å satse på de unge, sier Stampe.

På barnas premisser

Søndagsklubben møtes hver søndag og følger skoleruta gjennom året. Barna er delt inn i to grupper, der de minste fra cirka 2-3 års alder til 2. klasse bruker opplegg fra «Søndagsskolen» (tidligere Norsk Søndagsskoleforbund, red.anm.) Der lærer barna om kjente bibelfortellinger gjennom alle sanser, og blir kjent med maskoten sin Gulliver. De synger sanger, og har gjerne en formingsaktivitet som er tilpasset til tema. I gruppa «Sparks» er det barna fra 2. klasse og oppover som møtes. Barna gjør et dypere dykk i bibelfortellingene, og bruker en del visuelle hjelpemidler i formidlingen. «Sparks» bruker ressurser fra Awana.

29

– Vi bruker også Awana sitt tweens-opplegg i Juniorklubben, som møtes annenhver torsdag. Alderen spenner fra 3. klasse til og med 7. klasse. Flesteparten av barna her er ikke tilknyttet menigheten gjennom foreldrene sine, men har kommet gjennom venner som går her eller andre ting, sier Stampe.

Barne- og ungdomsarbeidet legger vekt på relasjonsbygging. De store barna blir «faddere» for de yngre barna, og slik skaper de gode relasjoner mellom barna uavhengig av alder. Også i gudstjenesten er barna viet en sentral plass. Menigheten har skapt en kultur der alle barn som ønsker det setter seg på første benk, sammen med den som skal preke og lede gudstjenesten. – For oss er dette blitt noe veldig fint, og noe vi er stolte av i menigheten vår. Petter er flink til å henvende seg til barna og inkludere dem fra talerstolen. Det første kvarteret av gudstjenesten er tilrettelagt for barna, men samtidig vil vi ikke «barnliggjøre» alt. Når barna har gått til søndagsskolen, kommer de opp igjen til nattverden.

Den er en sentral del av vårt trosspråk og vår troshandling, og en viktig del for menigheten å dele med barna, sier Stampe.

Oppmerksomme eldre

Barnekanalen NRK Super har en kampanje kalt «BlimE!», med mål om å fremme vennskap og omsorg for hverandre. Slagordet er «Si hei! Vær en venn! BlimE!». Hvert år lanseres det en sang med tilhørende dans, der hensikten er å styrke samhold på skolene. Moss Frikirke arrangerer BlimE-gudstjeneste fire ganger i året, knyttet opp til skolestart på høsten, adventstiden og Valentinsdagen (også kalt «Alle hjerters dag», red.anm.). Når VEIEN er på besøk søndag 21. mai, er det duket for BlimE-gudstjeneste på Barnas dag.

– I BlimE-gudstjenestene tar vi utgangspunkt i det som barna allerede kjenner til. Vi kan for eksempel bruke figurer og elementer fra Disney, som ikke nødvendigvis har et kristent budskap. Men vi gjør det litt omvendt, og setter det som barna er opptatt av inn i en kristen kontekst. Det har jeg veldig tro på. På BlimE-gudstjenesten er det barna selv som skriver og leser kirkebønnen, de tegner tegninger som uttrykker deres tro. For barna selv er dette sterkt, og vi voksne kan lære mye av dem, også om hvordan de uttrykker sin tro. Så synger vi BlimE-sangen sammen, som handler om samhold og at alle skal med.

Flere barn finner veien til «menigheten på Bjerget», både med og uten foreldre. – Mange av barna, særlig de med utenlandsk opprinnelse, tar med seg vennene sine. Noen kommer hit av seg selv også, uten foreldrene sine. På søndager har vi også kirkekjøring, der frivillige kjører rundt og henter dem som ikke har mulighet å komme hit av seg selv. Det er mest de eldre som tar seg av denne tjenesten. Selv kjører jeg mest «taxi» når det er andre ting som skjer, i ukedagene.

– De eldre i menigheten er veldig oppmerksomme på barna, de ønsker dem velkommen og spør etter dem hvis de ser at de ikke dukker opp igjen etter forrige gang. Det er flott at det kommer mange, men jeg prøver å ikke henge meg så mye opp i antallet. Vi må uansett være glade for de som kommer, det er kjempeviktig, sier Stampe.

Spor - Mitt liv i menigheten
«Satsning på søndagsskolen er det viktigste grepet for vekst»
30

Makutano Munguiko og Odeta

Widuhaye

– Vi har vært med i Moss Frikirke i fire år, og er blitt veldig glad i menigheten vår. Barna våre er døpt her, og de liker seg godt på søndagsskolen. Vi har ikke bil, så vi får alltid tilbud om å sitte på med noen som skal til kirken.

Vimala og Ananta Swaroop Pusala

– Moss Frikirke er en veldig fin menighet med vennlige mennesker, og pastoren vår gir gode prekener. Vi kjente ikke til Frikirken fra før, men fant menigheten på nett og så at dette er kirken som ligger nærmest der vi bor. Barna våre på fire og ti år liker seg godt her, og tar med seg vennene sine hit. Vi er med og lager kirkemiddag av og til og serverer indisk mat, det er populært.

Morten Dahle Stærk med sønnene Herman (3) og Ludvig (6)

– Vi har vært medlemmer i Moss Frikirke i fire år, og føler at vi begynner å bli husvarme her. Menigheten har et veldig godt etablert barneog ungdomsarbeid, og det er viktig for oss som småbarnsfamilie. Vi er inne i en god periode med mye liv og røre i menigheten, sier firebarnsfar Morten Dahle Stærk.

Bent Birk

– Jeg gikk på Luthersk Bibel og Menighetsseminar (LBM) i 1967 og har vært medlem i Moss Frikirke siden 1968, og jeg må si at dette er en helt topp menighet. Det er gøy å følge med på antallet barn og voksne som nå kommer til gudstjeneste. Av praktiske grunner plasserer jeg meg alltid bak i lokalet og der har jeg god oversikt, humrer Bent

som sitter i rullestol. Han er spesielt glad for alle barna som deltar i gudstjenesten. – Da barna mine var små var det sånn at de måtte sitte stille, hvis ikke dro vi hjem. Nå løper de rundt og alt er blitt mer fritt. Men så lange de kommer, må vi bare være glad for det.

Astri og Rolf Stærk

Rolf Stærk har vært knyttet til Moss Frikirke siden begynnelsen av 80-tallet. – Da menigheten for noen år siden hadde høy gjennomsnittsalder og synkende fremmøte, måtte vi ta grep for å sikre fremtiden. Vi ble med i prosjektet «misjonale menigheter» uten helt å vite hva vi kunne forvente. Jeg tror barna er en nøkkel. Misjonale menigheter retter seg mot oss voksne for å ansvarliggjøre oss, men det vi erfarer, er at en menighet som satser på barna, også automatisk blir attraktiv for foreldrene. Vi har fått inn flere barnefamilier i menigheten enn vi kunne drømme om. Det må vi omfavne, og samtidig passe på at det ikke er «de nye» og «oss gamle». Jeg føler at dette går bra. For noen av de eldre krever det nok en tilvenning når noen gudstjenester er lagt opp på barnas premisser. Selv synes jeg som lærer at det er gøy med liv og røre.

Moren Astri Stærk er enig. – Jeg synes det er veldig koselig med alle barna, og ikke minst at det er så mange nye folk i menigheten, sier hun. Astri er født og oppvokst i Moss Frikirke, men har bodd andre steder i voksen alder. Nå er hun tilbake både i barndomshjemmet, og i menigheten hun vokste opp i. – Jeg har kommet tilbake til utgangspunktet og det kjennes bra, sier hun.

31

Klart for Frikirkens sommer festival

VIDERE Sommer går av stabelen i Stavern 19. – 23. juli. Som i fjor, vil alle deltakere få plass i «landsbyer». Hver landsby består av cirka 50 personer, og er etablert i campingområdene på Stavern FHS. Her blir det daglige samlinger på formiddagen, med aktiviteter og felles lunsj. På talerlisten står blant andre

FriBU tar Støperiet

Awin Khalili Holm og Eirik Austeng. Familien Topland, som er Frikirkens utsendinger i Japan, skal ha seminar. I tillegg blir det seminar av bokaktuelle Rune Tobiassen. Festivalen byr ellers på både volleyball-, diskgolf- og frisbeegolfturneringer, bibeltimer, tidebønner i Mariakapellet, og konserter og quiz på tunet.

til Skjærgårds

FriBU er medarrangør av den kristne musikkfestivalen Skjærgårds Music & Mission, som arrangeres hver sommer på Risøya. I sommer bringer de Frikirkens unge voksne-arbeid "Støperiet" til festivalen. - FriBU er med og bestemmer hvordan festivalen skal se ut og har ansvar for deler av festivalens program. I sommer gleder vi oss spesielt til å ha ansvaret for Støperiet scene, sier Martin Hasseleid, som er leder for kommunikasjonsarbeidet i FriBU. Støperiet er for alle som er ferdig på videregående eller eldre. Andreas

Nytt om Familiegrupper

er forfatter av boken «Kakofonen - pålogget, men frakoblet», og skal ha seminar om mobilbruk, skjerm og teknologien bak. Laget holder seminar om konseptet «Grill en kristen», og Magne Gundersen fra TV-programmet «Luksusfellen» holder kurset «Studentøkonomi». FriBU-leder Håvard Haugland holder spikkekurs. Det blir talkshows nattestid, og et eget henge- og matområde med andre på egen alder, i tillegg til intimkonserter hver kveld, med henholdsvis Joakim Solbakken, Lewi Bergerud og Erlend Gunstveit.

FriBU har utviklet konseptet «familiegruppe», en smågruppe eller husgruppe hvor både barn og voksne er med. Gruppa møtes jevnlig, og formålet er at man sammen og på tvers av alder øver på sentrale kristne praksiser som bønn og bruk av Bibelen, og gjør det til en del av familiehverdagen. Sesong én og to til familiegruppe samlingene ligger ute, og sesong tre kommer snart. FriBU anbefaler å involvere barna i planleggingen og gjennomføringen av samlingen. Heng for eksempel opp en plakat med det aktuelle bibelverset for samlingen

på utgangsdøra, eller et annet synlig sted, før gjestene kommer. Måltidet er en viktig del av familiegruppa, bruk det til å bygge relasjoner med barn og ungdom i gruppa. Ha et repertoar på 3-4 sanger, helst med bevegelser. Til samlingene trenger du en «takkeboks» med et gripekors, takkelapper og en «forbønnsboks», som inneholder lapper med navnet til alle som er på gruppa den dagen. Fyll en godteriboks med egnet godteri.

Eiersidene SE FRIKIRKENS MÅLPLAN 32

Presbyteriemøtene 2023

Hvert tredje år samles

menighetene i hvert presbyterie.

Nordre Presbyterium og NorVisjon

26.-30. juli på Melhus

Østre Presbyterium

21.-22. september i Drammen

Søndre Presbyterium

20.-22. oktober i Arendal

Vestre Presbyterium

20.-21. oktober i Volda

19.-23.juli Stavern FHS

Frikirken.no/sommerfestival

Stavern Folkehøgskole

Sommerdager i Stavern

FSK 50 år!

1973-2023

- for godt voksne

Med Egil Svartdahl, Tonje H. Stang

m. flere. 12.-16. juni

Gjensyn 2023

Samling for pensjonerte pastorer, misjonærer, sentralt ansatte og

personalet ved våre skoler.

7.-10 august

Mer info og påmelding på

FREDTUNVENN.NO

19.-23. juli 1.-3. sept Høsten På VIDERE Sommer Vandrertreff på Randøya Roversamling i Porsgrunn
Eiersidene 34

Synodemøte 2024

Neste synodemøte finner sted på Quality Hotell

33 i Oslo 5. til 9. juni 2024

Menighetenes frist for å melde inn saker som ønskes behandlet på synodemøtet: 23. juni 2023

Synodestyret sender ut saker som skal til menighetsbehandling senest 24. november 2023

Menighetenes frist for å sende inn resultater fra menighetsbehandlingen: 2. januar 2024

Støperiet scene på Skjærgårds 6.-9. juli KUN for unge voksne!

Egne seminarer, kurs og konserter tilpasset studenter og unge voksne for deg som er ferdig på videregående eller eldre.

FRIK-festivalen 2022
35

Frikirkens nye magasin

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett. 22 74 86 00 post@frikirken.no Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo veien nr. 2 - 2023 veien nr. 2 - 2023 299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år. frikirken i norge