4 minute read
Den norske responsen
Next Article
makt til USA og NATO. Dette skyldes at de russiske undervannsfarkostene, enten det er droner eller ubåter, gradvis blir flere, mer stillegående og dermed vanskeligere å lokalisere. Slike fartøyer, som kan bære både konvensjonelle og kjernefysiske missiler og torpedoer, vil i krise og krig være en stor trussel for innbyggere i så vel Norge som i resten av alliansen.
I krise og krig vil slike styrker kunne ramme mang en europeisk og amerikansk storby, noe som igjen setter myndighetene på vestlig side under press – ikke minst om kriseforløpet skulle utvikle seg til å bli en væpnet konflikt. Med et slikt utgangspunkt kan Russland lettere – til tross for sin militære underlegenhet på mange områder – til en viss grad oppveie for noen av de militære og teknologiske svakhetene de selv har. Ikke minst i møte med USA, verdens dominerende militærmakt – et land som alene står for 40 prosent av verdens militære utgifter.3
I dette perspektivet blir de norske luft-, sjø- og landmilitære områdene også vurdert ulikt i øst og i vest. Sett med russiske øyne blir Norge en viktig randstat – et mulig operasjonsområde der de nordlige landsdelene og øyene ute i havet tjener som fremskutte støttepunkter. Ikke minst for luftforsvarssystemer, som sammen med nærforsvarsstyrker og maritime logistikkenheter har én hovedoppgave: å sørge for at Nordflåtens atomstyrke overlever et første møte med amerikanske missiler. For det som skal avskrekke USA er vissheten om at Russland vil kunne slå tilbake om de selv utsettes for et førsteslag fra amerikansk side.
Sett fra USA blir Norge derimot en alliert frontlinjestat – et mulig springbrett for luft-, sjø- og landmilitære operasjoner som både kan rettes nordover mot eventuelle russiske støttepunkter i Finnmark eller mot basene på Kolahalvøya. Men i økende grad også østover, siden den russiske Østersjøflåten kan true med å stenge de baltiske NATO-landene inne bak russiske linjer i Østersjøen. Som randstat og frontlinjestat blir dermed Norge et termometer som måler temperaturen på forholdet mellom USA og Russland. Forsvarets beredskap – fra Banak i nord til Sola i sør – heves når forholdet mellom Moskva og Washington D.C. er spent, for så å senkes i perioder der forholdet dem imellom blir bedre.
På norsk side har tre hovedaktiviteter blitt prioritert etter krimanneksjonen i 2014. For det første har det nasjonale forsvarsplanverket, Arctic Guard, blitt revitalisert og trimmet. Det betyr at militære beredskapslagre igjen har blitt fylt opp, selv om økt aktivitet på norsk side også fører til mer slitasje og forbruk av knappe ressurser. Denne sårbarheten ble poengtert av forsvarsminister Ine Søreide Eriksen (2013–2017) rett før krimanneksjonen; Forsvaret hadde etter mange års utenlandsoperasjoner «sluppet seg for langt ned». Myndighetene gikk langt i å innrømme at «selve ryggraden ikke
3 Da Silva og Marksteiner, «Trends in world military expenditure, 2020», 2.
var så solid vi kunne ha ønsket».4 I årene etterpå har etterslepet på vedlikehold, manglende reservedeler og en skrantende beredskapsbeholdning blitt prioritert.
Men selv om situasjonen er bedre enn i 2014, er det fortsatt betydelige problemer. For det å opprettholde en nasjonal beredskapsevne i krise og krig er dyrt.5 I hvert fall når det også skal settes av penger til andre viktige samfunnsformål, som helse, velferd, samferdsel og høyere utdanning. Men ifølge sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), generalløytnant Yngve Odlo, ble krimanneksjonen en øyeåpner for hele Forsvaret. Konflikten med Ukraina i 2014 synliggjorde en gang for alle hva som var Forsvarets militærfaglige kjerneoppgave, nemlig å planlegge, lede og gjennomføre militære operasjoner i Norge. Dette har da også, sett med de militæres øyne, vært én av de viktigste aktivitetene siden 2014.6 For politikerne og embetsverket i Forsvarsdepartementet kan likevel prioriteringen se annerledes ut, for utenlandsoperasjonene er vel så viktige. Dels for å vise USA at NATO også fungerer utenfor eget territorium, noe som (forhåpentligvis) vil motivere USA til fortsatt å satse på NATO, men også for å knytte norske myndigheter tettere opp til amerikanske beslutningstakere når særegne syn og interesser må fremmes i Washington D.C.7
For det andre har NATOs beredskaps- og forsterkningsplanverk blitt revitalisert. For Norge betyr dette at nasjonale forsvarsplaner har blitt harmonisert med allierte planverk i Brussel. Forsvarsstaben i Oslo mottok blant annet en rekke strategiske forsvarsmål fra regjeringen etter krimanneksjonen. Disse målene ble igjen omsatt til en bredere portefølje av mer konkrete «militærstrategiske effekter». Disse effektene dannet igjen ansats til et mer detaljert plangrunnlag for så vel Forsvarets operative hovedkvarter som for forsvarsgrenene rundt om i landet, ikke minst i spørsmålet om hvem som skal gjøre hva, når og hvorledes når alarmen går. Deretter ble planverket bundet opp til NATO, i det som er en såkalt Graduated Response Plan. Naturlig nok ble planverket som innbefatter nordflanken mest vektlagt, i det såkalte Frontier Defender. 8 Poenget her er å få til en mest mulig sømløs overføring av allierte forsterkninger til Norge. Sett med norske øyne har denne støtten blitt stadig viktigere. Dels fordi sårbarhetene i eget forsvar øker behovet for hurtig overføring av styrker til Norge, men også fordi russiske undervannsbåter blir mer stillegående samtidig som missilene de bærer med seg blir raskere, mer presise og har lengre rekkevidde. Dermed reduseres den strategiske varslingstiden i og rundt Norge, samtidig som myndighetene frykter at hele eller deler av landet kan bli stengt inne bak Russlands fremste linjer om det skulle oppstå en krise i nord.9
Dermed er vi over på et tredje kjennetegn ved den militære aktiviteten i Norge: USA har kommet sterkere på banen. Det bilaterale forsvarssamarbeidet med amerikanske styrker har fått en viktigere plass i forsvaret av Norge, særlig fordi kortere
4 Søreide, «Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk». 5 Prop. 62 S (2019–2020), 47. 6 Heier, «Norway’s Military Strategy After the Cold War», 433–455. 7 Heier, «Influence and Marginalization», 235–237; NOU 2016: 8, 194. 8 NOU 2016: 8, 246. 9 Prop. 62 S (2019–2020), 22.