__MAIN_TEXT__

Page 1

På midten av 1980-tallet antok mange forskere at samfunnslivet i hoved­ ­­sak var sekulært og at religionen ble mer og mer privatisert. Men etter hvert hevdet flere at sekulariseringsteorien hadde feilet og at det hadde skjedd en tilbakekomst av religionen i den offentlige sfære. På hvilken måte er religion en del av den norske offentligheten i dag? Det er diskusjonen i denne boken, prestentert gjennom empiriske undersøkelser av religionens plass i politikken, mediene, staten og sivilsamfunnet de siste tretti årene. Boken er velegnet for studenter i samfunnsfag som vil vite mer om religion, for studenter i religionsfag og mediefag – og for alle som er opptatt av religionens plass i det norske samfunnet. INGER FURSETH, dr.polit, er professor i sosiologi ved Institutt for

sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og professor II ved KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

ISBN 978-82-15-02443-1

ISBN 978-82-15-02443-1

9 788215 024431

Inger Furseth (red.) RELIGIONENS TILBAKEKOMST I OFFENTLIGHEN?

HAR RELIGION BLITT MER SYNLIG og omstridt de siste tretti årene?

Inger Furseth (red.)

RELIGIONENS TILBAKEKOMST I OFFENTLIGHETEN? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet


1

Religionens tilbakekomst i offentligheten?

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 1

23.03.15 09:30


2

ďťż

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 2

23.03.15 09:30


3

Inger Furseth (red.)

Religionens tilbakekomst i offentligheten? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet

universitetsforlaget

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 3

23.03.15 09:30


4

 © Universitetsforlaget 2015 ISBN 978-82-15-02443-1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra KIFO, Institutt for kirke-, religions-, og livssynsforskning.

Omslag: Cecilie Mohr Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Adobe Garamond 11/13 Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 4

23.03.15 09:30


Innhold

5

Innhold Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 1 Et religiøst landskap i endring 1988–2013. . . . . . . . . . . . . . . 21 1.1 En voksende befolkning i en ekspansiv økonomi. . . . . . . 21 1.2 Religiøse endringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 1.3 Den norske kirke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 1.4 Religiøse minoriteter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 1.5 Alternativ spiritualitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 1.6 Religiøs tro og praksis i befolkningen. . . . . . . . . . . . . . . . 35 1.7 Det religionskomplekse Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 2 Religion i politikken – gammelt tema, nye konflikter. . . . . . . 38 2.1 Mer religion i partiprogrammene?. . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 2.2 Hvordan diskuteres religion på Stortinget?. . . . . . . . . . . . 45 2.3 Ulike velgergruppers forhold til religion og politikk. . . . . 52 2.4 Religiøs selvoppfatning og syn på religion i offentligheten. 54 2.5 Konfliktlinje i endring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 3 Religion i mediene – omstridt og oversett?. . . . . . . . . . . . . . . 69 3.1 Religion i det norske medielandskapet. . . . . . . . . . . . . . . 70 3.2 Religion i norske aviser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 3.3 Religion i livsstilblader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 3.4 Omdiskutert og velvillig religionsdekning. . . . . . . . . . . . 101 4 Stat og religion. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 4.1 Stat møter religion. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 4.2 Stat, religion og lov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 4.3 Lovens krav og religiøse normer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 4.4 Religion i offentlige institusjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 4.5 Religion og høytidelighold av stat og nasjon . . . . . . . . . . 131 4.6 Stat og religion: Mot nye former for styring?. . . . . . . . . . 136 5

Tros- og livssynssamfunnene og deres ledere – innadvendte eller utadvendte?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 5.1 Tros- og livssynssamfunn som del av sivilsamfunnet. . . . . 140 5.2 Fremveksten av en norsk interreligiøs infrastruktur . . . . . 143

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 5

23.03.15 09:30


6

Innhold

5.3 5.4 5.5 5.6 5.7 5.8 5.9

Hvem er de religiøse lederne?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Syn på egen makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Syn på sentrale samfunnsspørsmål. . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Politisk påvirkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Dialog og inkluderende praksis?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Hva skjer på lokalt plan? Et blikk på Østfold. . . . . . . . . . 162 Utadvendte og brobyggende meningsprodusenter . . . . . . 165

6 Religionens tilbakekomst, nedgang eller økende kompleksitet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Appendiks. Informasjon om NOREL, data og metode. . . . . . . . . 206 Stikkord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 6

23.03.15 09:30


Forord

7

Forord Denne boken er et resultat av et femårig forskningsprosjekt, «The role of religion in the public sphere. A comparative study of the five Nordic countries» (NOREL) (2009–2014) (for mer informasjon om NOREL, se www. religioninpublicsphere.no og appendiks). NOREL omhandler hele Norden, og det vil komme en bok som sammenlikner alle de fem nordiske landene. Denne boken handler om Norge, som blir behandlet mer utfyllende her enn det er plass til i den komparative boken. Boken er et resultat av felles innsats, også i samarbeid med de andre nordiske forskerne. Forfatterne har deltatt på to seminarer på Metochi studiesenter på Lesbos i Hellas, som drives av Universitetet i Agder. Hvert seminar varte én uke. I tillegg har vi arrangert kortere seminarer og konferanser i Oslo og Skagen, og hatt flere sesjoner på internasjonale konferanser. Vi planla prosjektets oppbygning sammen, hva som skulle studeres og hvordan, og dessuten formen på boken. Vi leste og kommenterte hverandres utkast opp til flere ganger. Vi arbeidet, snakket, spiste, reiste på utflukter og diskuterte. De fleste artiklene er samarbeidsprosjekter eller utdrag av samarbeidsprosjekter med de andre nordiske forskerne. Takk til alle bidragsyterne til denne boken for inspirerende samarbeid på tvers av faggrenser. Takk også til Grace Davie, David Herbert, Stewart M. Hoover, Peter Kivisto og Michael Minkenberg, som har forelest for forskergruppen og bidratt med å lese og kommentere tidligere utkast. Videre takk til Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning (NOS-HS), som innen rammen av Nordic Collaborative Research Projects (NORDCORP), bevilget økonomisk støtte til prosjektet. Bidragsyterne kommer fra ulike institusjoner, men prosjektet er forankret ved KIFO Institutt for kirke-, religions-, og livssynsforskning, som har bidratt med administrativ og økonomisk støtte. Takk til rådgiver Maria Aase ved KIFO, som tok seg av regnskapet og hadde flere administrative oppgaver. Takk også til det tverrfakultære forskningsområdet ved Universitetet i Oslo, Religion i pluralistiske samfunn (PluRel), for den økonomiske støtten til et seminar og denne bokutgivelsen, og til Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) for støtte til et seminar. En stor takk til alle lederne for ulike tros- og livssynssamfunn for at dere var villige til å sette av tid og delta i vår lederundersøkelse. Til slutt en takk for godt samarbeid med nåværende forlagssjef Hege Gundersen, som var forlagsredaktør da arbeidet med denne boken begynte. Oslo, mars 2015 Inger Furseth

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 7

23.03.15 09:30


8

ďťż

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 8

23.03.15 09:30


Innledning

9

Innledning Inger Furseth

På hvilke måter er religion en del av den offentlige sfære i dagens Norge? Den er til stadighet tema for oppslag i mediene og debatter på Stortinget. Det er uenighet om hvilke rettigheter og plikter religiøse minoriteter har og bør ha. Religiøse symbolers plass i offentligheten er omstridt. Politikere diskuterer hvorvidt velferdsstaten skal legge til rette for religiøs praksis, slik som omskjæring av guttebarn. Er det slik at religion er blitt mer synlig, og kanskje mer omstridt, i det offentlige liv de siste tretti årene? På midten av 1980-tallet antok mange samfunnsforskere at samfunnslivet i hovedsak var sekulært. Sosiologer, statsvitere, historikere og antropologer skrev om politikk, kultur, medier og sosiale bevegelser som om religion knapt nok eksisterte. Den empiriske forskningen bekreftet i stor grad deres syn på at sekulariseringen var økende, i den forstand at religionen stadig ble et mer privat anliggende og hadde liten offentlig betydning. I en studie av de nordiske landene fant sosiologer at det mellom 1930 og 1980 hadde skjedd en privatisering av religionen (Gustafsson 1985, 1987, 1994; Lundby 1985). I Norge var kristendommens offisielle posisjon og Den norske kirkes konstitusjonelle posisjon ganske uendret gjennom hele perioden, men samtidig fikk den kristne tradisjonen gradvis minkende betydning over tid. På begynnelsen av 1980-tallet var den mindre til stede i den offentlige sfære enn det den hadde vært tidligere. Ett unntak var mediene, der religionens synlighet økte, og andre religiøse uttrykk enn kristendommen kom til syne, slik som ulike verdensreligioner, privat religiøsitet og det forskerne kalte «folketro» (Gustafsson 1994: 44–45). På midten av 1980-tallet kunne vi se konturene av flerreligiøsitet, samtidig som hovedtrenden var at den relativt homogene religiøse kulturen sakte endret seg og ble svakere. Fremveksten av de nyreligiøse bevegelsene på 1960 og 70-tallet, den islamske revolusjonen i Iran i 1979 og de kristne, konservative politiske gruppene i USA på 1980-tallet gjorde at amerikanske religionsosiologer begynte å sette spørsmålstegn ved den dominerende sekulariseringsteorien og rette oppmerksomheten mot tilstedeværelsen av «det hellige i den sekulære tidsalder» (Hammond 1985). Dette resulterte i en voksende akademisk interesse for religion i offentligheten. Etter hvert hevdet flere at sekulariseringsteorien hadde feilet, og at det som skjedde, var en tilbakekomst av religionen i den offentlige sfære (Berger 1999; Casanova 1994; Habermas 2006). Debattene om religionens tilbakekomst har i stor grad funnet sted innenfor filosofi, teologi, normativ politisk filosofi og sosiologi (se Kettell

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 9

23.03.15 09:30


10

Inger Furseth

2009; Köhrsen 2012). Siden årtusenskiftet har det også vært igangsatt flere større empiriske forskningsprosjekter om religion, der offentlighet har vært ett av flere temaer. Disse prosjektene har analysert religion på offentlige steder i Europa (Ferrari og Pastorelli 2012), i Storbritannia (Woodhead og Catto 2012) og i Canada (Lefebvre og Beaman 2014). Denne forskningen er i stor grad basert på enkeltstående case-studier og det har i liten grad vært utført systematiske studier av ulike offentligheter innen et land eller på tvers av flere land. Felles for prosjektene er imidlertid at de reiser spørsmål om det finnes klare trender av enten sekularisering eller desekularisering, og peker på at bildet er mer komplekst. Temaet for denne boken er religiøse endringer i Norge siden slutten av 1980-tallet med vekt på religionens plass i offentligheten. Vi har studert religionens plass i politikken, mediene, staten og i sivilsamfunnet. Det er mye som taler for at en studie av religiøse endringer i Norge er viktig både i debatten og forskningen om religion i offentligheten. Som vi så ovenfor, pekte tidligere forskning på at det hadde skjedd en privatisering av religionen frem til 1980-årene. I løpet av de siste tiårene har imidlertid mye forandret seg på religionens område i Norge. Det har vært en vekst i nye religiøse minoriteter som krever like muligheter og rettigheter i det offentlige liv. Det er også flere mennesker som velger å stå utenfor ethvert trossamfunn enn det var tidligere, samtidig som alternativ spiritualitet blir mer vanlig. I tillegg ble det en løsere forbindelse mellom Den norske kirke og staten våren 2012. Disse endringene gjør det spesielt relevant å spørre om religion er blitt mer synlig og til stede i offentligheten de siste tretti årene enn det den var i perioden fra 1930 til 1980-tallet. Studier av offentlighet handler ofte om mediene. Her vil vi ikke bare se på religionens rolle i mediene, men også se på dens plass i politikken og deler av sivilsamfunnet, nemlig i tros- og livssynssamfunnene. Vi vil også se på forholdet mellom stat og religion. Staten er ofte oversett i studier av offentlighet (Benson 2009: 188–189). I Norge legger imidlertid staten viktige premisser for religionspolitikken, og dermed for debatter om religion. Vi mener derfor at det er viktig å gi en oversikt over hvordan forholdet mellom religion og stat har endret seg de siste tretti årene. Denne boken handler dermed i hovedsak om fire temaer: 1 Politikk og religion Uenighet om religion er ofte synlig i politikken, og her spør vi om religion og politikk er blitt sterkere sammenfiltret de siste tretti årene. Er det slik at religion har fått en større plass i partiprogrammene og i stortingsdebattene? Blir religion koblet til nye og dermed flere politiske saksfelt? Hensikten er å gi en oversikt over den rollen religion har i norsk partipolitikk. I det politiske liv er det ofte kamp om innflytelse og makt både innenfor og mellom partier, selv om det er velgerne som er politikernes viktigste målgruppe. Vi

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 10

23.03.15 09:30


Innledning

11

vil derfor se nærmere på politiske stridsspørsmål som inneholder en religiøs komponent. I hvilken grad henger velgernes politiske holdninger sammen med hvilket parti de sympatiserer med, og hvor religiøse de selv er? Data for velgernivået bidrar ytterligere til å nyansere bildet av religionens rolle i offentligheten, da vi får informasjon om hvordan den norske befolkningen ser på ulike spørsmål, slik som religiøs bekledning blant lærere, politi og dommere. 2 Religion og medier Hvis tesen om religionens tilbakekomst i offentligheten skal være gyldig, må vi forvente at dette viser seg i mediene, som er en sentral del av den offentlige samtale i Norge. Religion kan være tema i de store nyhetsmediene, men også i mer avgrensede offentligheter, som livsstilblader og sosiale medier. Mediene formidler religiøse uttrykk og fortellinger, men er også med på å fortegne bildet av religion i offentligheten. Dette er en del av «medialiseringen» av religion. Er det slik at religion har vært synlig eller oversett i norske medier siden 1980-tallet? Vi ser spesielt på to former for medialisert religion. Den ene er journalistikk om religion i alminnelige nyhetsmedier, som sekulære dagsaviser. Den andre er en miks av individuell tro, religiøse og spirituelle tekster og populærkultur, som vi studerer i livsstilblader. Den plass mediene vier religion, og deres fremstilling av den kan si oss noe om medialiseringen av religion og religionens plass i offentligheten. 3 Stat og religion Staten er en viktig aktør på det religiøse feltet i Norge, da den både regulerer, tilrettelegger for og støtter økonomisk opp om tros- og livssynssamfunn. Vi skiller her mellom politikk, som dreier seg om instanser og prosesser som forsøker å influere på statlige bindende vedtak, og stat, som omhandler de statlige bindende vedtak og ordninger. Hva karakteriserer forholdet mellom religion og stat, spesielt etter det såkalte «kirkeforliket» i 2008 og etter at det ble et løsere forhold mellom Den norske kirke og staten i 2012? Stat og religion møtes på en rekke arenaer. En arena er offentlige institusjoner, som universiteter, sykehus, fengsler og Forsvaret. Hvordan legger disse institusjonene til rette for tros- og livssynsmessig praksis i en flerreligiøs kontekst? En annen arena er nasjonale høytider og kriser. I hvor stor grad er religion til stede, og hvordan skal vi tolke religionens tilstedeværelse? Debatter om offentlig religion er både påvirket av forholdet mellom stat og religion og påvirker samtidig dette forholdet. 4 Sivilsamfunnet – tros- og livssynssamfunn Frem til nå har vi sett på hvordan religion er blitt debattert av politikere, i media, og regulert av staten. Her ser vi på dem som ofte omtales, nemlig tros- og livssynssamfunnene og deres representanter. Hvordan forholder de

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 11

23.03.15 09:30


12

Inger Furseth

seg til den voksende flerreligiøsiteten i det norske samfunnet? Vi studerer religiøs deltakelse på sivilsamfunnsnivå og ser på fremveksten av de interreligiøse fora der representanter for tros- og livssynssamfunnene møtes og samhandler med hverandre. Videre er vi opptatt av hva slags oppfatninger tros- og livssynssamfunnene og deres ledere har om ulike samfunnsspørsmål, og hvordan de kommuniserer med sine medlemmer og med offentligheten. Hensikten er å se om tros- og livssynssamfunnene er innadvendte og opptatt av egne nettverk, eller om er de utadvendte og bygger broer til andre tros- og livssynssamfunn og til samfunnet. Ved å undersøke religionens rolle i mediene, politikken, staten, og tros- og livssynssamfunnene håper vi å kunne se hvordan religion kommer til uttrykk i den norske offentligheten de siste tretti årene. Er den mer fremtredende i offentligheten, eller finner vi, som den tidligere studien påpekte for perioden 1930–80 (Lundby 1985), at religionen har fått gradvis mindre betydning? Den offentlige sfære Begrepet om en offentlig sfære er knyttet til idealet om at offentlig debatt i demokratiske samfunn skal bidra til å skape enighet om hva som er det felles gode for samfunnet, og hvordan en skal realisere det (Calhoun 2014). I Norge ble oversettelsen av den tyske sosiologen Jürgen Habermas’ bok Borgerlig offentlighet (1991/1962), som kom i 1971, viktig for tenkningen om offentlighetens betydning for demokratiet. I boken uttrykte Habermas bekymring for tysk kynisme når det gjaldt betydningen av demokratiske institusjoner. Etter annen verdenskrig måtte formelle demokratiske institusjoner etableres på nytt i Tyskland. Da Habermas skrev sin bok, var disse institusjonene på plass. Imidlertid hadde flere byråkrater fra nazitiden beholdt høye stillinger, og dette gjorde at det var liten vilje til å diskutere nazitidens konsekvenser for det tyske samfunnet og hva slags fremtidig samfunn en ønsket seg (Calhoun 2014). Habermas hevdet at kollektive diskurser om det offentlige gode og hva staten skulle gjøre for å skape et godt samfunn, utgjorde en viktig del av demokratiet. Denne formen for diskurs kunne være fri, og ikke styrt av mektige grupper og institusjoner, dersom den var rasjonell, det vil si basert på argumentasjon og kritikk snarere enn tvang. Hvis deltakerne var villig til å se bort fra sine særinteresser, ville også en slik diskurs kunne skape enhet i samfunnet. Habermas’ begrep om den offentlige sfære spredte seg raskt. Han hadde ingen intensjon om å lage en universell teori om den offentlige sfære, men han skisserte en historisk utvikling av en felles sentraleuropeisk borgerlig, kulturell offentlighet. Den hadde sitt opphav i det 17. århundret i tilknytning til fremveksten av aviser, forlag, kaffehus og andre offentlige steder. Habermas så for seg en offentlighet som åpnet muligheter for politisk debatt om statlig politikk, der status og klasseforskjeller ikke hindret mennesker fra å delta. Han mente imidlertid at den borgerlige offentligheten bare

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 12

23.03.15 09:30


Innledning

13

varte en kort tid og forvitret raskt. Det var ikke mulig å opprettholde en rasjonell-kritisk debatt, da massemediene og økonomiske interessegrupper fikk for stor innflytelse. Habermas’ bok og den norske utgaven bruker begrepet offentlighet om en del av samfunnet som er åpent og tilgjengelig for alle, og dermed atskilt fra det lukkede og private. I hans arbeid er det et viktig poeng at offentligheten kan ses på som et eget sosialt felt og ikke bare et vedheng til politikken. Offentligheten er en møteplass for borgernes diskusjon og fungerer som kanal for interesser og kommunikasjon overfor staten. Den blir dermed en instans mellom borgerne og staten. Habermas ble imidlertid kritisert for at hans språkfellesskap forutsatte en offentlig sfære som ekskluderte kvinner, religiøse grupper samt etniske og seksuelle minoriteter (Calhoun 1992; Fraser 1992; Herbert 1996; Negt og Kluge 1993/1972). Disse dannet «motoffentligheter» som utfordret dominerende offentligheter (Warner 2002). Dette tok Habermas til etterretning da han reflekterte videre over sitt arbeid tretti år senere (Habermas 1992). Basert på Habermas’ arbeider, kan den offentlige sfære forstås som et lappeteppe av ulike større og mindre offentligheter på ulike nivåer i samfunnet, der forskjellige grupper og stemmer gjør seg gjeldende. På denne måten blir offentligheten et mer flerdimensjonalt felt av kommunikasjon, der ulike grupper og diskurser kjemper om innflytelse. Grensene mellom de ulike sfærene er historisk konstruerte, men kan være flytende og endres stadig (Calhoun 2014: 14). Habermas’ modell, som la vekt på demokratiske idealer om fri diskusjon, kan være vanskelig å benytte i empiriske studier. Nyere studier av offentlighet har imidlertid gått i en mer institusjonell retning (Benson 2009). Her forstås institusjon som sosiale ordninger med forholdsvis stabile – og samtidig foranderlige – trekk, som både er grunnlagt på formaliserte reguleringer, nedfelt i lover og regler, og i stabile og aksepterte forventninger (Engelstad 2014). Institusjoner er altså relativt stabile, men stadig i endring. Den institusjonelle dreiningen innenfor medieforskningen har ført til at en er opptatt av den betydningen statlig politikk har for å skape ulike markedsstrukturer for mediene (for en oversikt, se Benson 2009). Andre studier har pekt på at statens religionspolitikk har betydning for politisk utforming på andre områder, slik som abort, embryoforskning og innvandring (Fink 2008; Minkenberg 2002, 2008). Statens rolle er viktig i en norsk studie av religion, fordi den religionspolitikken som føres, har stor betydning på flere områder, deriblant religionens plass i offentligheten. De offentlige sfærene vi er opptatt av her; mediene, politikken og den nye interreligiøse infrastrukturen innenfor tros- og livssynssamfunnene, har også klare institusjonelle preg. Den institusjonelle tilnærmingen vi velger her, vil forhåpentligvis gjøre det lettere å spore hvilke type endringer vi ser over tid, og peke på mulige forklaringer på disse endringene (Mahoney og Thelen 2009).

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 13

23.03.15 09:30


14

Inger Furseth

Teorier om religionens tilbakegang Innenfor religionssosiologien finnes det i hovedsak to typer teorier om religionens rolle i offentligheten. Den ene er opptatt av sekularisering og privatisering av religionen, mens den andre postulerer at det har skjedd en tilbakekomst av religion i det offentlige liv. Her skal vi se litt på begge retningene. Frem til 1980-tallet dominerte teorier om den offentlige religionens stadig minkende betydning. Disse teoriene er knyttet til sekulariseringsteorien, som preget mye av religionssosiologien i etterkrigstiden (Ebaugh 2002; Hadden 1987; Swatos and Christiano 1999). Selv om begrepet «sekularisering» opprinnelig ble brukt om ekspropriasjon, ofte fra statens side, av kirkens eiendom og landområder etter reformasjonen, endret det etter hvert betydning til å omhandle prosesser der sekulære institusjoner overtok kirkelige oppgaver. De klassiske sosiologene Émile Durkheim, Karl Marx og Max Weber formulerte, hver på sin måte, sekulariseringsteorier. Spesielt fikk Webers teori (1968/1925, I) stor betydning. I hovedsak består den av tre teser. Den første grunnleggende tesen hevder at modernisering betyr differensiering og løsrivelse av den sekulære sfære fra den religiøse sfære. Resultatet av denne prosessen danner utgangspunkt for to konsekvenshypoteser: 1) religionens tilbakegang og 2) religionens privatisering (Casanova 1994: 11–39). I boken om borgerlig offentlighet bygger Habermas (1991/1962) på Webers idé om at moderniteten innebærer differensiering av samfunnet i ulike sfærer, slik som politikk, økonomi og sivilsamfunn. Mens religionen ga et altomfattende verdisett i den før-moderne tid, er disse verdiene mer fragmentert i moderniteten. For at den offentlige sfære skal være frigjørende, må den være atskilt fra økonomien og religionen, og religionen har ikke noen plass i utviklingen av den borgerlige offentlige sfære. Senere hevder han at diskurser kan inkludere samtale om religion, men at religion ikke vil tjene den frigjørende kommunikative handlingen på en grunnleggende måte (Habermas 1982, 1984). I disse arbeidene mener Habermas dermed at sekularisering innebærer både differensiering, religionens tilbakegang og privatisering. Habermas ble kritisert for sitt syn på religion og dens rolle i offentligheten i disse arbeidene. Kritikken rettet seg, for det første, mot hans forståelse av religion som en motsetning til rasjonell kritisk diskurs. Den amerikanske sosiologen Michele Dillon (1999: 290–291) hevdet at Habermas så på religion som «a monolithic and reified phenomenon», mens andre mente at han overså filosofiens betydning for teologien (Fiorenza 1992: 74). Habermas’ polarisering av fornuft og religion gjorde at han overså de fornuftsbaserte debatter som foregikk innenfor ulike religiøse tradisjoner både når det gjaldt dogmer, fortolkninger og skrifter. Kritikken gikk også på Habermas’ syn på offentligheten, både fordi han normativt ekskluderte religiøse stemmer (Herbert 1996; Casanova 1994), og fordi han overså det faktum at religion ofte synes å utgjøre en del av offentligheten (Calhoun 2014: 14).

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 14

23.03.15 09:30


Innledning

15

Mange religionssosiologer er enige med Habermas i at det har skjedd en historisk differensieringsprosess i den moderne, vestlige verden, og at religionen er blitt privatisert (Bruce 2002, 2003, 2010; Casanova 1994; Berger 1999). Andre mener at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom differensiering og privatisering. Påstanden om at det skjer en differensiering i mange land er overdrevet, da grensene mellom de ulike sfærene er uklare og endrer seg. I tillegg er religion til stede i mange sfærer, slik som økonomi, jus, helse, utdanning og lignende (Woodhead og Catto 2012). Sosiologer er også uenige om konsekvensene av differensieringsprosessen for religionen, det vil si de to konsekvenstesene. Peter L. Berger (1967) hevdet tidligere at religionen mer eller mindre ville forsvinne fra den offentlige sfære, og at religiøs tro ville miste betydningen for det enkelte individ. Thomas Luckmann (1967) var enig i at institusjonalisert religion ville bli de-politisert, men han mente heller at religionen ville finnes i privatsfæren i form av subjektiv religiøs tro (se Dobbelaere 1981). I dag er Steve Bruce (2002, 2003) en av de sterke forsvarerne for sekulariseringsteorien. I boken Politics and Religion (2003) hevder han, for eksempel, at moderne industrialiserte land i Vesten for det meste er sekulære, selv om religion fortsetter å være en autonom kraft i politikken i andre deler av verden og innenfor andre religiøse tradisjoner enn moderne, vestlig kristendom. Som vi skal se nedenfor, mener imidlertid mange sosiologer at religionen fortsatt har betydning i offentligheten. Teorier om religionens tilbakekomst i offentligheten Ideen om religionens tilbakekomst dukket opp i sosiologien mot slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet med den amerikanske sosiologen Robert N. Bellah, som hevdet at alle samfunn må ha en sivilreligion for at de skal holde sammen og overleve (Bellah 1967, 1975; Bellah og Hammond 1980). Philip E. Hammond (1985) reiste på midten av 1980-tallet spørsmålet om sekulariseringsteorien var holdbar i en tid som var vitne til nyreligiøse bevegelser, en islamsk revolusjon og konservative kristne som søkte politisk makt. Kritikken av sekulariseringsteorien ble videreført av José Casanova i boken Public Religions in the Modern World (1994). Casanova mente at det hadde skjedd en irreversibel, historisk differensiering i vestlige samfunn, men han spurte om institusjonell differensiering nødvendigvis resulterte i tilbakegang og privatisering av religion (de to konsekvenstesene). På grunnlag av historisk-sosiologiske studier av offentlig religion i Spania, Polen, Brazil og USA konkluderte han med at det hadde skjedd en deprivatisering av religionen flere steder i verden. Han hevdet at sammenkobling av religion og politikk, og institusjoner som statskirker, var uforenlig med moderne liberale demokratier. Bare offentlig religion på sivilsamfunnsnivå var i overensstemmelse med prinsipper for moderne demokrati (Casanova 1994: 219). Casanova ble kritisert av flere som mente at i mange moderne

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 15

23.03.15 09:30


16

Inger Furseth

liberale demokratier er religionen knyttet til staten, slik som i flere nordiske land og i Storbritannia (Beckford 2010; Minkenberg 2002, 2008, 2010). Det er ikke så skarpe skiller mellom staten, politikken og sivilsamfunnet i disse landene, men grensene kan være flytende og uklare, spesielt mellom staten og sivilsamfunnet. Det er ikke bare mange vestlige demokratier som ikke har klare skiller mellom religion og stat. På verdensbasis er det faktisk få tilfeller der staten forholder seg helt nøytral til religionen, da de fleste utøver en eller annen form for styring av den (Barbalet mfl. 2012; Fox 2007, 2012). Denne kritikken gjorde at Casanova modererte seg på dette punktet og delvis endret og utdypet sin tenkning om offentlig religion i ulike deler av verden (Casanova 2002, 2003a, 2006, 2008). Andre sosiologer begynte også å bli opptatt av at religionen i moderne vestlige land ikke synes å forsvinne, slik en tidligere hadde antatt. Peter L. Berger innrømmet ganske humoristisk at han hadde tatt feil, og at noen av hans tidligere teorier var falsifisert, siden «the world today, with some exceptions …, is as furiously religious as it ever was, and in some places more so than ever» (Berger 1999: 2). Han mente at han hadde tatt feil på punktet om at modernisering innebærer religiøs nedgang både hos individ og samfunn, da sekularisering på samfunnsnivå og individnivå ikke nødvendigvis henger sammen. På den ene siden kan individer være religiøse selv om noen religiøse institusjoner har mistet makt og innflytelse i samfunnet, og på den andre siden kan religiøse institusjoner spille en sosial og politisk rolle selv når få individer er religiøse. Etter år 2000 begynte også Jürgen Habermas å interessere seg for religionens plass i moderne samfunn. I en artikkel fra 2006 hevdet han at det hadde skjedd en tilbakekomst av religion i vestlige samfunn, som nå var i ferd med å bli «post-sekulære». Senere utdypet han begrepet om det post-sekulære samfunn til å bety at «religion maintains a public influence and relevance, while the secularist certainty that religion will disappear worldwide in the course of modernization is losing ground» (Habermas 2008: 4). Habermas er en talsperson for post-metafysisk tanke. Han fortsetter å bygge på et skille mellom tro og kunnskap, men han argumenterer mot bruken av et begrenset vitenskapelig fornuftsbegrep («a scientifically limited conception of reason») og mot ideen om at religiøse doktriner må ekskluderes fra rasjonalitetens genealogi (Habermas 2006: 16). Selv om han fremdeles tenker at religiøse utsagn i den offentlige sfære må transformeres til et generelt språk, er han opptatt av at sekulære aktører også må være villige til å forstå religion og ikke behandle religiøse uttrykk som irrasjonelle (Habermas og Ratzinger 2007; Habermas 2011; Habermas mfl. 2013). Flere aspekter ved Habermas’ teori om det post-sekulære samfunn er blitt kritisert (se Calhoun mfl. 2013; Nynäs mfl. 2012). Et viktig punkt er hans forståelse av religion som fenomen. Habermas’ omtale av religion som «the totalizing trait of a mode of believing that infuses the very pores of

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 16

23.03.15 09:30


Innledning

17

daily life» (2006: 8) viser at han ser på religion som noe atskilt fra praktisk fornuft, sosial kontekst og hverdagslige erfaringer. Den religiøse tro er så dominerende at den ikke kan kombineres med andre identiteter (kjønn, seksualitet og etnisitet). En slik forståelse står i motsetning til mye empiriske forskning, som viser at religion ofte kombineres på nye, og tilsynelatende motsetningsfulle måter, slik som for eksempel når en homofil eller lesbisk er evangelisk kristen (Thumma og Gray 2005; Wilcox 2003). Et annet punkt er Habermas’ tanke om at den konstitusjonelle staten bør «act considerately toward all those cultural sources – including religion – out of which civil solidarity and norm consciousness are nourished» (Habermas 2006: 27). Flere har påpekt at stater sjelden er nøytrale til religion (Barbalet mfl. 2012; Fox 2007). Snarere er det ofte slik at staten er knyttet til den dominerende religionen, og at staten foretrekker den religionen den kjenner best, et faktum også Habermas innrømmer (2006: 6). Religion er et sammensatt fenomen som ofte er omstridt blant sine tilhengere, og den er ikke alltid «an easy bedfellow in the public sphere» (Dillon 2010). Begreper om religion, sekularitet, offentlighet og tid I Norge, som i andre europeiske land, er ett av flere sentrale politiske spørsmål hvordan samfunnet skal tilpasse seg en større grad av religiøst mangfold, og hvilke implikasjoner dette har for religionens rolle i den offentlige sfære (Byrnes og Katzenstein 2006; Cesari og McLoughlin 2005). Studier fra flere land tyder på at religion er blitt mer synlig i offentlige sammenhenger (Ferrari og Pastorelli 2012; Lefebvre og Beaman 2014; Koenig 2008; Kettell 2009). Disse studiene reiser imidlertid flere spørsmål, deriblant hvilke begreper som benyttes for å studere religion og offentlighet. En eksplisitt, og av og til implisitt, dikotomi som benyttes, er begrepsparet religion og sekularitet. Religion forstås gjerne på en tradisjonell måte, det vil si det som foregår i organiserte og registrerte trossamfunn. Nyere former for religiøs bricolage og alternativ spiritualitet blir dermed ofte oversett. I denne boken benytter vi en substansiell definisjon av religion: «Det sett av trosforestillinger som postulerer og prøver å regulere skillet mellom en empirisk virkelighet og et tilknyttet og betydningsfullt overempirisk segment av virkeligheten; det språket og de symbolene som er brukt i relasjon til dette skillet; og de aktivitetene og institusjonene som er knyttet til denne reguleringen» (Hill 1973: 42–43). Denne definisjonen ligger tett opp til det som vanligvis forstås som religion i Norge, og den gjør det mulig å skille mellom noe empirisk og noe overempirisk (en guddom eller noe åndelig). Dette betyr imidlertid ikke at vi bare er opptatt av tros- og livssynssamfunn (selv om mye i kapittel 1 omhandler nettopp disse), men vi er også opptatt av den individuelle og uorganiserte spiritualiteten, spesielt slik den fremkommer i mediene. Religionens motsats, sekularitet, blir ofte tatt for gitt og ikke definert. Ifølge Casanova har sekularitet minst tre ulike betydninger: 1) som en de-

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 17

23.03.15 09:30


18

Inger Furseth

skriptiv motsats til religion, i den forstand at det sekulære er ikke-religiøst og nøytralt med hensyn til ulike livssyn, 2) som en selvtilstrekkelig realitet, der irreligiøsitet blir ansett for å være det normale og gitte, 3) sekularistisk sekularitet, der sekularitet blir ideologi og knyttes til rasjonalitet og modernitet (Casanova 2013: 28–34). I denne boken snakker vi om sekularitet i den første betydningen, det vil si at vi benytter begrepet deskriptivt om det ikke-religiøse. Et annet begrepspar er begrepene offentlig og privat. I sin bok om borgerlig offentlighet så Habermas for seg en del av samfunnet som er åpent og tilgjengelig for alle, atskilt fra det lukkede og private. I debatten om religion og offentlighet ligger det ofte implisitte normative føringer, der religion blir sett på som et privat fenomen preget av irrasjonalitet, mens offentligheten blir forstått som en rasjonell sfære. Denne måten å forstå offentlighet på er blitt utfordret, da offentligheten ikke bare er preget av «straight-forward rational deliberations nor a smooth space of unforced assent» (Mendieta og Van Antwerpen 2011:1). Spørsmålet om grensene mellom offentlig og privat har vært mye diskutert i sosiologien, spesielt siden feminismen utfordret tanken om at kjønn og familie bare tilhørte privatsfæren, og politiserte saker som tradisjonelt hadde blitt plassert her, slik som barneomsorg, vold og overgrep. Det å se på religion som bare et privat fenomen skaper en rekke problemer, da mange religiøse spørsmål har implikasjoner for offentlige myndigheter. Et eksempel er hvordan stater skal tilrettelegge for og sikre religiøse minoriteters rettigheter (Kirkham 2013). Relevante saker er bruk av religiøs klesdrakt i arbeidslivet og på skolen, retten til å bygge moskéer og templer, religionsundervisning i skolen og ekteskap inngått i trossamfunn (Ferrari og Pastorelli 2012; Lefebvre og Beaman 2014). Religion er altså ikke bare privat og helt irrasjonell, og den offentlige sfære er ikke gjennomført rasjonell, noe som gjør at det ikke er mulig å operere med en skarp dikotomi og normativ forståelse av disse begrepene. Debatten om religionens tilbakekomst reiser også spørsmål om forståelsen av fortid og nåtid. Uttrykket «det post-sekulære samfunn» innebærer en forestilling om at fortiden var mer sekulær, og at den er erstattet av en nåtid der religion har en mer fremtredende plass. Begreper om desekularisering og deprivatisering er også basert på idéer om fortidens sekularitet og privatisering. Flere hevder at selv om religionens form og innflytelse i det offentlige liv har forandret seg i vestlige samfunn, er det tvilsomt at den noen gang ble helt skjøvet over i privatsfæren og ikke lenger var til stede i offentligheten (Beckford 2010; Lefebvre og Beaman 2014; Woodhead og Catto 2012). Et viktig spørsmål er kanskje hvorfor religion, som var grunnlaget for den før-moderne sosiale orden, faktisk har mistet så lite av sin kraft i dagens samfunn (Lemert 1999: 241). En forklaring på hvorfor teorier om «religionens tilbakekomst» er blitt såpass utbredt, kan kanskje ha en del med samfunnsvitenskapene å gjøre, der religion ofte ble både oversett

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 18

23.03.15 09:30


Innledning

19

og undervurdert, slik sosiologen Craig Calhoun hevder: «Sociological theory not only shares in the marginalization of religion as a topic of inquiry, it has helped to produce it» (Calhoun 1999: 237). En annen forklaring på hvorfor teorier om deprivatisering av religionen blir debattert, har med utviklingen i flere samfunn å gjøre. Religiøs kompleksitet Mange vestlige land er blitt mer flerreligiøse på grunn av migrasjon. Det religiøse feltet er også blitt mer mangfoldig. Det har skjedd en vekst i alternative livssyn. Flere velger å stå utenfor ethvert trossamfunn, samtidig som religiøs ekstremisme også er et voksende fenomen. Det er dermed vanskelig å overse religionens rolle i det offentlige liv og i internasjonale relasjoner (Hackett 2005a, 2005b). Snarere enn å bruke begreper som innebærer forestillinger om fortidens sekularitet eller religiøsitet, velger vi å snakke om religiøs kompleksitet for å beskrive mangfoldige, og av og til motstridende, trender som finnes innenfor et samfunn. Flere vestlige land er verken preget av en entydig sekularisering, desekularisering eller post-sekularitet, men kan karakteriseres som religionskomplekse i den forstand at forskjellige trender av religiøs nedgang, vekst og endring skjer på samme tid og på ulike nivåer. Denne boken Et utgangspunkt for denne boken er at Norge i stor grad har endret seg fra å være et relativt homogent samfunn, religiøst og etnisk sett, til å bli et langt mer religionskomplekst samfunn. Spesielt reiste endringene i forholdet mellom staten og Den norske kirke i 2012 et spørsmål om hva slags begreper vi skal benytte til å beskrive det religiøse landskapet, noe som også skapte en del diskusjon blant forfatterne av denne boken. I den første nordiske undersøkelsen brukte forskerne ordet «religion» synonymt med det de kalte «statskirker» eller «folkekirker», selv om det fantes noen religiøse minoriteter (Gustafsson 1985). Siden det norske folk er blitt såpass heterogent, synes vi det blir hegemonisk å kalle Den norske kirke for «folkekirke», selv om det er nettopp dette begrepet som benyttes i den nye religionsparagrafen i Grunnloven, som kom i 2012, der Den norske kirke blir omtalt som «Norges folkekirke». Dette uttrykket antyder at hele det norske folk er medlemmer, noe som ikke er tilfellet, og vi velger heller å bruke ordet majoritetskirke, da det er mer dekkende. Etter endringene mellom staten og Den norske kirke gir det også liten mening å kalle de tradisjonelle «frikirkene» for nettopp det, og vi lander på ordet minoritetskirker. Snarere enn å bruke negasjonen «ikkekristne» trossamfunn benytter vi uttrykkene «religiøse minoriteter» og «trosog livssynsminoriteter». Vi sier også «trossamfunn utenfor kristendommen» når vi understreker skillet mellom minoritetskirkene og de andre religiøse minoritetene. Vårt ønske er å bidra til å skape et ikke-hegemonisk og ikkediskriminerende språk i omtale av tros- og livssynsminoriteter. Dette feltet

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 19

23.03.15 09:30


20

Inger Furseth

er imidlertid i stadig endring, og vi er åpne for at våre forslag kan forbedres, og vi regner med at begrepene vil endres over tid. Før vi begynner en analyse av religionens rolle i offentligheten ønsker vi å gi en oversikt over religiøse endringer i Norge siden 1980-tallet. I kapittel 1 viser Inger Furseth hvordan disse endringene er påvirket av trender i andre deler av samfunnet, slik som migrasjon, befolkningssammensetning, en økende orientering mot det økonomiske markedet, en subjektiv vending i kulturen og nye roller for kvinner og menn. I kapittel 2 gir Pål Ketil Botvar og Sunniva Holberg en analyse av religionens rolle i politiske partiprogrammer og stortingsdebatter, noe som belyses ved å se nærmere på blasfemidebatten. De presenterer også funn fra en nyere undersøkelse av nordmenns holdninger til ulike religiøse uttrykk i offentligheten. I kapittel 3 analyserer Knut Lundby og Ann Kristin Gresaker resultater av sine store undersøkelser av religionens fremkomst i sekulære aviser og livsstilblader og diskuterer medialisering av religion og dens plass i offentligheten. De utdyper disse temaene ved spesielt å se på avisdekning av islam og hvordan astrologi omtales i livsstilblader. I kapittel 4 skisserer Ulla Schmidt forholdet mellom stat og religion, der hun også tar opp religionens rolle i offentlige institusjoner og ved nasjonale høytider og kriser. I kapittel 5 ser Inger Furseth, Pål Repstad, Sivert Skålvoll Urstad og Ole-Edvin Utaker på tros- og livssynssamfunnene og deres nasjonale ledere, og lokale ledere i Østfold fylke. De gir også en oversikt over fremveksten av en ny type offentlighet i Norge, den interreligiøse infrastrukturen, og spør om tros- og livssynssamfunnene kan sies å være innadvendte nettverksbyggere eller utadvendte brobyggere i samfunnet. Til slutt trekkes noen konklusjoner om religionens rolle i offentligheten i Norge. Vi tror på ingen måte at denne boken gir et komplett bilde av religion i dagens Norge. I debatter der mange har sterke meninger om hvilken rolle religionen bør ha i offentligheten, og der noen aktører også har egne interesser på feltet, håper vi imidlertid at boken vil bidra til nyansering og refleksjon om komplekse forhold om religion i dagens samfunn.

Religionens tilbakekomst i offentligheten.indd 20

23.03.15 09:30


På midten av 1980-tallet antok mange forskere at samfunnslivet i hoved­ ­­sak var sekulært og at religionen ble mer og mer privatisert. Men etter hvert hevdet flere at sekulariseringsteorien hadde feilet og at det hadde skjedd en tilbakekomst av religionen i den offentlige sfære. På hvilken måte er religion en del av den norske offentligheten i dag? Det er diskusjonen i denne boken, prestentert gjennom empiriske undersøkelser av religionens plass i politikken, mediene, staten og sivilsamfunnet de siste tretti årene. Boken er velegnet for studenter i samfunnsfag som vil vite mer om religion, for studenter i religionsfag og mediefag – og for alle som er opptatt av religionens plass i det norske samfunnet. INGER FURSETH, dr.polit, er professor i sosiologi ved Institutt for

sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og professor II ved KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

ISBN 978-82-15-02443-1

ISBN 978-82-15-02443-1

9 788215 024431

Inger Furseth (red.) RELIGIONENS TILBAKEKOMST I OFFENTLIGHEN?

HAR RELIGION BLITT MER SYNLIG og omstridt de siste tretti årene?

Inger Furseth (red.)

RELIGIONENS TILBAKEKOMST I OFFENTLIGHETEN? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet

Profile for Universitetsforlaget

Religionens tilbakekomst i offentligheten?  

Har religion blitt mer synlig og omstridt de siste tretti årene?

Religionens tilbakekomst i offentligheten?  

Har religion blitt mer synlig og omstridt de siste tretti årene?