forskning
rd under lupen
Det spesielle med mellomengelsk er
variasjonen i skriftspråket. Det varierer akkurat som talespråket i dag: Ingen tekst er lik den andre. Hvor mye kan da skriftspråk variere? Ta det vanlige engelske ordet through. Det mellom-engelske dialektatlaset Linguistic atlas of late mediaeval English oppgir 510 forskjellige skrivemåter for dette ordet. Noen er relativt lette å kjenne igjen: thorugh, þorgh, durghe, throZ. Men hva med trowffe, thrvoo og yhorh? Eller Zwrgh, yora og trghug? Ikke alle ord varierte like mye. Through hadde variantformer som ble uttalt som thurgh, og en trestavet variant av typen thorough. Den første og siste konsonanten var særlig variable: Formene av through viser ti forskjellige stavemåter for th- og ikke mindre enn 49 for -gh. Siden vokalen(e) også kunne variere, er de 510 variantene bare en brøkdel av det som var mulig. Gikk det an å lese noe slikt? I denne perioden var det ingen forventning om at alle burde skrive likt. Det var heller ikke nødvendig å kunne lese engelske tekster fra andre deler av landet – offentlige tekster var på latin –, så det gikk fint an å utvikle lokale egenheter. Et ord eller en lyd hadde ikke én «korrekt» skrivemåte, men en rekke mulige skrivemåter, som kunne byttes ut og
Kunsten å lese mellomengelsk: trghug og thork
Fra småkriminelle til forstadshelter
varieres. Dermed er lesing av mellomengelsk en form for konstant kodeknekking. For eksempel kunne th-lyden som i through skrives th, eller man kunne bruke den opprinnelige runestaven þ, eller kombinasjonen þh, og av og til t, d eller ð. I mange områder, særlig i nord, ble þ utformet slik at den var identisk med bokstaven y. Det betyr at den «gamle» formen ye i ye olde shoppe aldri har blitt uttalt med en j-lyd, men at y her bare er en måte å skrive th-lyden på. Det er greit å vite når man i en kirketekst fra 1400-tallet møter på følgende formaning: yhe sall knele doun on your knese and mak a special prayer to god and our lady ... for all brethir and sisters of our modir kyrke saynt petir of thork «dere skal knele og be til Gud og vår frue for alle brødre og søstre i vår moderkirke, Sankt Peter av Thork». Noen Thork lar seg ikke spore opp andre steder, derimot Sankt Peter av York. Skriveren må ha kopiert fra en tekst der y og þ var identisk utformet, sånn at York kunne leses som þork. Men var han virkelig så ukonsentrert at han leste feil? Eller mente han at dersom y = þ og þ = th, da var Thork en god måte å stave York på? Kilde I Merja Stenroos
Mange av forstadsfilmene i Frankrike fra 1980-tallet skildrer hovedpersonene som småkriminelle unge menn som er ofre for rasisme. På 1990-tallet forandres bildet. Fransk film med forstadsproblematikk som hovedtema kan regnes som en egen sjanger. Denne sjangeren har David-Alexander Wagner, lektor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved UiS, studert i sin doktoravhandling i fransk kulturkunnskap ved UiB. Han har tatt for seg 43 franske filmer fra perioden 1981 til 2005. Wagner ville se om filmene gir det samme bildet av forstedene som tv-nyhetene har gitt. – Sjangeren har gjennomgått store endringer. På 1980-tallet minner filmene om nyhetenes skildringer av forstedene. Forstedsungdommen er fremmede, unyttige og en kilde til problemer. Filmene viser ungdommer som er overlatt til seg selv, arbeidsledige og ofre for rasisme. Dermed får de problemer med å integreres og havner i kriminalitet, forklarer Wagner. Grunnlag for forsoning I løpet av 1990-tallet skjer en overraskende og radikal endring. Det tegnes et mer humant bilde med elementer av håp. Filmene framstiller ungdommene som kreative ressurser, som talentfulle breakdansere og hverdagshelter. – Filmene etablerer et grunnlag for en forsoning mellom det øvrige Frankrike og disse forstedene. De viser at forstedene er en kilde til kreative ressurser, sier Wagner, som trekker fram filmen Le défi (utfordringen) fra 2002 som et eksempel på den positive skildringen av forsteder som dominerer etter 2005. Den handler om en dansegruppe som vinner konkurransen om å få representere Frankrike i breakdans-VM.
Språkdetektivene: Forskergruppa i mellomengelsk ved Universitetet i Stavanger analyserer tekster fra perioden 1100–1500. De løser stadig nye gåter i sitt arbeid, som sikter på en nyskriving av språkhistorien for denne perioden. Prosjektleder for gruppa er Merja Stenroos, som er professor i engelsk språkvitenskap. I denne spalten presenterer hun og andre i gruppa noen av de mystiske ordene de møter i forskningen sin.
Tekst I Ida Gudjonsson
UniverS Nr. 1 – 2010 I
11