Page 1

Digital klasse Elevane sin bruk av pc på skulen gjev store utfordringar. Forskarar ved Lesevitskap meiner skulen må bli flinkare til å takla den digitale tekstkulturen. Side 12

Bekjemper AIDS Mange i Ghana tror aids skyldes hekseri. Store helseprogram fører til at ghanesere lettere aksepterer medisinske forklaringer på hiv/aids. Side 29

UniverS UNIVERS Magasin fRA Universitetet i Stavanger Nr. 1 2010

Ny løsning på Legionella 

Side 16

Bedre oppdrett Ny forskning hjelper fiskeoppdrettere å drive mer effektivt og miljøvennlig. Datamodellering kan forutsi hvordan fisken vokser. Side 26


Resultater, realitet og reaksjon

Innhold

UiS er på en sterkt oppadgående kurve på flere forskningsparametre. I 2009 økte publiseringspoengene med over 35 prosent fra 2008 og antallet vitenskapelige publikasjoner med 32 prosent. Antall uteksaminerte doktorander var i fjor 29 mot 12 året før. UiS har den desidert største økningen av samtlige universiteter i landet. Dette kan tilskrives dyktige UiS-forskere og universitetets egen satsing de siste årene på oppbygging av infrastruktur for forskning, eksternt finansierte stipendiater og utvikling av robuste forskningsområder.

tene 2,6 veiledere per stipendiat. Det store antallet tilsatte med forskningskompetanse innebærer en betydelig uutnyttet ressurs for landet i veiledning av doktorgradsstudenter.

Side 3–5

Forskningen er avgjørende for universitetenes vekst, og den er viktig for verdiskaping og utvikling både i landsdelen i sørvest og i hele nasjonen. UiS og UiA har tradisjoner for nyskaping og nærhet til samfunns- og næringsliv. Det som trengs, er politisk vilje til å gripe mulighetene. Med to tiltak kan de folkevalgte både realisere potensialet ved UiS og UiA og oppnå likere konkurransevilkår innenfor de resultatbaserte bevilgningene. Det første tiltaket er å styrke budsjettet med 15 millioner kroner hvert år i fem år for hver av de to institusjonene. Det andre er å øke antallet stipendiatstillinger betydelig. På den måten vil UiA og UiS kunne styrke forskningsandelen til de vitenskapelig ansatte, utnytte veilederkapasiteten og øke forskningsproduksjonen. Slike investeringer er god samfunnsøkonomi.

Forsker på kvekerhistorien Side 8

De to nye universitetene i Stavanger og Agder har særlige utfordringer. Realitetene er nemlig slik at samme hvor godt UiS og UiA presterer innenfor dagens finansieringssystem, vil de historisk betingede ulikhetene innen universitetssektoren forsterkes år for år. UiS og UiA har langt dårligere statlig finansiering, mindre forskningstid for de vitenskapelig ansatte og langt færre statlige stipendiater enn de gamle universitetene. Mens sistnevnte har én doktorgradsstipendiat per 1,3 stillinger med veilederkompetanse, har de to nye universite-

Vi skal ikke bare være nyskapende innen forskning og kommersialisering, men også ta i bruk ny teknologi og digitale læremidler i undervisningen. Kreativitet og nyskaping skal kjennetegne studiene våre, og studentene skal delta i forsknings- og nyskapingsaktiviteter. UiS har opparbeidet solid kompetanse innen digital læring gjennom NettOp, universitetets egen enhet for utvikling av nettbasert læring. Enheten har utarbeidet et stort antall multimediale undervisningsprogram, herunder sykepleierutdanning på nett. UiS og NTNU er de første universitetene i Norge som la ut forelesninger og annet studiemateriell på nettstedet iTunesU. UiS har i samarbeid med eksterne samarbeidspartnere etablert digitalforlaget Greenbook som også utvikler digitale læremidler. Innovasjon, forskning og utdanning henger sammen ved UiS. Nå registrerer vi at andre universiteter kommer etter og tenker som oss. Kapitlet om nytenkning og innovasjon i utkastet til ny UiO-strategi smaker av tankegods fra

2

I UniverS Nr. 1 – 2010

Ånder og magi på tv Side 6

Digital skole Side 12 Betre læringsmiljø med Respekt Side 15 Bedre tiltak mot Legionella Side 16 Graver som forvirrer Side 20 Finner fortid i fjæra Side 23 Ser fiskens framtid Side 26 Er barnevernet en skjult fattigomsorg? Side 33

UNDERVISNING

Sjukepleiarar i praksis Side 41

FORMIDLING Anne Selnes

strategi- og kommunikasjonsdirektør

redaktør

Historien om null Side 42

FASTE SPALTER Ord under lupen Side 11 Dagens doktor Side 28

UiS leder an innen nyskaping I 2008 vedtok Universitetet i Stavanger en ny strategi fram mot 2020. Den legger vekt på at nyskaping, innovasjon og nærhet til samfunnsog næringsliv skal kjennetegne virksomheten ved universitetet. Nyskapingsprofilen har rot i institusjonens tradisjon. Framtidsrettet tenkning, nyskaping og omfattende samfunnskontakt bidro til at vi ble universitet.

FORSKNING

UiS-strategien. I utkastet understrekes behovet for en bevisstgjøring om sammenhengen mellom forskning, utdanning og innovasjon. Det går fram at UiO bør bruke et bredere innovasjonsbegrep som omfatter nyskapning, kreativitet og nytte i et nært samspill mellom fagmiljøene, næringslivet, offentlige samarbeidspartnere, forvaltningen og allmennheten. Innovasjon bør med andre ord omfatte læring, nytenkning og omstilling i bred forstand. Det heter videre at innovasjon skal integreres i universitetets løpende faglige virksomhet – slik vi har tenkt når det gjelder Universitetet i Stavanger. UiS har funnet sin plass i den nasjonale arbeidsdelingen og vil fortsette å utvikle sin særegne profil, i tråd med departementets ønsker om mangfold i UH-sektoren. UiS jobber derfor ufortrødent videre med å befeste seg som et innovasjonsuniversitet. Det er vårt håp at denne strategiske utviklingsretningen, som Norge har behov for, vil utløse penger til videre satsing på UiS.

Portrettet Side 36 Kronikk Side 39 Spor i jord Side 46 Kunst på campus Side 47

UiS-visjon: Vi vil utfordre det velkjente og utforske det ukjente. Utviklingsidé 2020: Vi skal være nyskapende og innovative.

UniverS MAGASIN FRA UNIVERSITETET I STAVANGER

Magasinet produseres av strategi- og kommunikasjonsavdelingen ved UiS fire ganger i året og synliggjør universitetets forskning, formidling, undervisning og samarbeid. Ved å målbære strategiske budskap skal UniverS bidra til at Universitetet i Stavanger når sine mål Redaktør: Anne Selnes Redaksjon: Leiv Gunnar Lie, Janet Molde Hollund, Karen Anne Okstad, Thomas Bore Olsen, Siri Pedersen, Anja Kristin Bakken, Ida Gudjonsson, Trond Egil Toft Foto: Elisabeth Tønnessen Forside: Elisabeth Tønnessen Design: Ingund Svendsen, strategiog kommunikasjonsavdelingen, UiS Illustrasjon: Ingund Svendsen Trykk: Bryne-Stavanger Offset

Aslaug Mikkelsen rektor

Opplag: 5 200. Kontakt: univers@uis.no Abonnnement: univers@uis.no

M

24

1

Ø M ER KE T ILJ

6 Trykksak 7

6

Resultatene bør glede myndighetene, som er opptatt av at forskning er nødvendig for å utvikle et innovativt og kunnskapsbasert samfunns- og næringsliv. De burde også inspirere regjering og storting til reaksjon ved å realisere de uutnyttede ressursene i de nye universitetene som kan bidra til ytterligere verdiskaping regionalt og nasjonalt.

NYHETER


nyheter

Spiller med piller

Språkhefte til barnehagane Eit nytt temahefte om språkmiljø og språkstimulering i barnehagen vart i januar sendt ut til alle norske førskulelærarar. Heftet om språk er meint som inspirasjon og grunnlag for refleksjon i arbeidet med å leggje til rette for god språkstimulering i norske barnehagar. Heftet er laga ved Institutt for førskolelærerutdanning og Lesesenteret ved UiS på oppdrag frå Kunnskapsdepartementet og trykt i heile 30 000 eksemplar. Språkmiljø og språkstimulering i barnehagen er eit prioritert område i strategien til departementet.

I høst får sykepleierstudenter ved universitetene i Stavanger og Agder nye, utradisjonelle læremidler. Et spesialutviklet dataspill skal hjelpe dem til å bestå et livsviktig fag.

 Sier du ordet medikamentregning til en sykepleierstudent, er det en viss sjanse for at du får et sukk tilbake. Ikke bare er det et vanskelig fag. Studentene må i tillegg beherske det til perfeksjon. En eneste feil på eksamen fører til stryk, som igjen gjør at du ikke får jobbe som sykepleier. Årsaken er at feil dosering av medikamenter til en pasient kan koste liv. Ved UiS har studentene tre forsøk på feilfri besvarelse. Andelen stryk har de tre siste årene vært mellom 36 og 39 prosent, både på første og andre forsøk. På landsbasis har resultatene variert, men noen høgskoler har hatt strykprosent helt oppe i 50. Problemet er blitt diskutert på flere nasjonale konferanser.

Prøve noe nytt Nå forsøker Enhet for nettbasert opplæring (NettOp) ved UiS et helt nytt læremiddel: De er i gang med å lage et dataspill som skal hjelpe studentene. – Dette har vært et problem i alle år. Vi mener det er på tide å prøve noe nytt, sier Atle Løkken, leder av NettOp. Doktorgradsstudent Lars Rune Sæterdal underviser i medikamentregning ved UiS og er med på spill-prosjektet: – Jeg har inntrykk av at mange sykepleierstudenter ikke er trygge på egne ferdigheter i matematikk og naturfag fra videregående. Det kan være en grunn til at mange sliter med akkurat dette faget. Jeg tror spill kan være et godt hjelpemiddel, sier Sæterdal.

Visuell læring Fenomenet kalles serious gaming i USA. Ved at man bruker metodikk fra dataspill, skal det bli enklere og morsommere å få inn kunnskapen. Prosjektleder Petter Mordt påpeker at det fins mange måter å lære på. – Noen foretrekker mer visuelle læringsformer, i stedet for de tekstlige eller matema-

tiske. Jeg ser ingen grunn til at ikke undervisningen skal være gøy, sier han. Nøyaktig hvordan spillet skal se ut, er ikke klart. Først må det faglige innholdet kartlegges, deretter starter spillutviklingen. Ideen er uansett å lage korte oppgaver som må løses under tidspress. I august lanseres resultatet for studentene i det nettbaserte sykepleierstudiet. Petter Mordt understreker at spillet verken skal erstatte undervisning eller pensum. Det skal kun være et ekstra hjelpemiddel for dem som trenger det.

Flere spill NettOp har fått utviklingsmidler fra Norgesuniversitetet – et statlig forvaltningsorgan som skal fremme utvikling av IKTstøttede utdanninger. NettOp-prosjektet er akseptert som del av EU-prosjektet GameIT. Erfarne fagfolk fra sykepleierstudiene i Agder og Stavanger skal være med på å kvalitetssikre det faglige innholdet. Neste trinn blir å lage et større spill, som tar for seg medikamentbehandling fra resepten i medisinrommet til sprøyta settes på pasienten. Atle Løkken har stor tro på spillmediet. – Nettspillet World of Warcraft er verdens største arena for problembasert læring. Her møtes millioner av ukjente mennesker med ulike språk og kulturer og løser oppdrag sammen. Det er langt hinsides hva noen lærer kan oppnå i et klasserom, sier NettOp-lederen.

Kalkforsking for 20 millionar UiS og IRIS har fått godkjent eit forskingsprosjekt til 20 millionar kroner som skal finne ut korleis ein kan få meir olje ut av den norske sokkelen. – Vi skal prøve å frigjere olje som sit limt fast til kalkstein under havbotnen, seier førsteamanuensis Merete Vadla Madland ved UiS . Madland og Aksel Hiorth ved forskingsinstituttet IRIS har all grunn til å juble over godkjenninga frå Forskingsrådet. Dei byggjer vidare på eit tradisjonelt sterkt forskingsmiljø innan kalkforsking ved UiS og har allereie hatt suksess med eitt slikt prosjekt. No har Forskingsrådet gitt grønt lys til å fortsetje arbeidet med auka styrke. – At vi lukkast igjen, er eit prov på at det vi driv på med, held høgt internasjonalt nivå. Med dette prosjektet vil vi kome enda nærare å gi industrien nye løysingar, seier Aksel Hiorth.

Tekst I Leiv Gunnar Lie Foto I Elisabeth Tønnessen V i l du vi t e mer ? Atle Løkken, underdirektør i NettOp, UiS tlf.: 51 83 10 45, e-post: atle.lokken@uis.no 

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

3


nyheter

Publikumsrekord på Jarnaldergarden Jarnaldergarden på Ullandhaug i Stavanger sette publikumsrekord i 2009. I alt 20 150 menneske gjesta garden i løpet av fjoråret. Rekorden skuldast delvis auken i besøket av turistskip til Stavanger, men hovudgrunnen er at fleire frå nærmiljøet gjestar garden. Jarnaldergarden er eit rekonstruert gardsanlegg frå folkevandringstida, cirka 350–550 e.Kr. Garden ligg på toppen av Ullandhaug med praktfullt utsyn over Nord-Jæren og Hafrsfjord. Garden er driven som ein stifting underlagd Arkeologisk museum.

Museum på nett Universitetsmusea sine gjenstandar er no tilgjengelege for folk og fe i databasen www.unimus.no. Den felles gjenstandsdatabasen blei lansert i februar og markerer ein ny æra for arkeologien. No kan du sjå fotografi av og lese om dolkar og økser frå steinalderen, smykke frå bronsealderen, hjelmar frå vikingtida og helgenar frå mellomalderen, og du kan samanlikne funn frå heile Noreg. Dette har vore eit samarbeid mellom universitetsmusea i Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen sidan 1990-talet. Arkeologisk museum ved UiS har vore med sidan i fjor, då dei vart deleigar i universitetsmusea sin IT-organisasjon Musit. Dei 480 000 gjenstandane eller funna som er lagde ut på nettet til no, er berre ein liten del av samlingane til universitetsmusea. Dei fleste av gjenstandane til musea har sjeldan eller aldri vore viste for publikum.

Femti nye studentbustader Studentsamskipnaden i Stavanger (SiS) fekk i årets løyving midlar til bygging av femti hybeleiningar då Kunnskapsdepartementet fordelte 983 einingar til studentsamskipnadene i Noreg. Dei femti einingane kjem i eit studentbustadprosjekt ved Hulda Garborgs hus på Ullandhaug. SiS har tidlegare fått femti hybeleiningar til prosjektet.

4

I UniverS Nr. 1 – 2010

DOKUMENTASJON PÅ ARBEID: Målet med prosjektet KompAS er at alle innsette skal få dokumentasjon på arbeidet dei gjer under soning, og at arbeidsdrifta skal styrke si stilling som reintegrerande faktor.

Ynskjer relevant praksis i fengsel

Arbeidspraksisen innsette får i fengsel skal bidra til at dei lettare kjem i jobb når dei er ferdige med soninga. Likevel er mange av praksisplassane ikkje relevante for arbeidsmarknaden.  I ei tid der arbeidslivet har endra seg radikalt, er arbeidsplassane for dei innsette i norske fengsel stort sett dei same som etter reorganiseringa på 1960-talet. I Noregs største fengsel, Åna fengsel, er 40 prosent av arbeidsplassane innan jordbruk. Jordbruk gjev i dag arbeid til tre prosent av arbeidsstokken i Noreg. – Det utgjer eit problem at delar av arbeidspraksisen dei innsette får i fengsla, ikkje er relevant for arbeidsmarknaden, seier Hildegunn Sagvaag, førsteamanuensis ved Institutt for helsefag ved Universitetet i Stavanger. Ho har leia arbeidet med rapporten Rett kurs. Ut av fengselet. Han er ei evaluering av prøveprosjektet KompAS, som blei gjennomført ved Åna fengsel i perioden 2007–2009.

Får dokumentasjon Målet med prosjektet er at alle innsette skal kunne få dokumentasjon på arbeidet dei gjer under soning, og at arbeidsdrifta skal styrkje stillinga som reintegrerande faktor. – Vi rår Åna fengsel til å utvide arbeidsplassane til å omfatte meir relevante yrke,

slik at dei innsette får praksis som gjer det lettare for dei å kome i jobb etter soning, seier Sagvaag. I Noreg har alle innsette aktivitetsplikt. Sjølv om mange av arbeidsplassane ikkje reflekterer arbeidsmarknaden, er det bra at aktivitetsplikta blir nytta til noko meiningsfullt, meiner Sagvaag. – Dei innsette får papir på jobben dei gjer. Desse papira kan dei nytte i oppbygging av fagbrev. Slik sett er prosjektet KompAS unikt og verdifullt. Rapporten understrekar at ein av dei viktigaste føresetnadene for å betre arbeidsdrifta i fengsel er at ein styrkjer samarbeidet mellom dei involverte instansane. – Ei viktig side ved KompAs er at fengselet vidareutviklar samarbeidet med aktørar som Time vidaregåande skule, Nav (Arbeids- og velferdsforvaltinga) og lokalt næringsliv, seier Sagvaag. Tekst I Ida Gudjonsson Foto I INGRAM


nyheter

Vind og vindteknologi ved UiS UiS har planane klare for eit kompetanseprogram innanfor vind og vindteknologi frå hausten 2010. Studiet skal gje 30 studiepoeng og gå som etter- og vidareutdanning gjennom UiS Pluss. Innhaldet i programmet skal dekkje alt frå vind som naturfenomen til bygging og vedlikehald av vindmøller til havs.

Programmet er særleg godt eigna for selskap som leverer utstyr til vindkraftutbygging. Det er òg eigna for operatørar, tilsyn og offentlege styresmakter. Det er Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi ved UiS som har ansvar for det faglege innhaldet i programmet. Foto: SWAY

Manglande mattryggleik trugar liv

Noreco gir 500 000 kroner til UiS

Dårleg kontroll og infrastruktur i u-land trugar verdas sjømatforsyning. Mat til milliardar av menneske står i fare. Ein UiS-forskar er medforfattar av ein artikkel i tidsskriftet Science som gjev forslag til tiltak.

 Sjømat er ein viktig proteinkjelde for nærmare tre milliardar menneske. Dessutan er 560 millionar menneske avhengige av inntekter frå fiskeriindustrien. – Vi treng tiltak som kan sikre den økologiske balansen i fiskerinæringa globalt, seier Frank Asche, professor ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging ved UiS. Asche er med i eit internasjonalt nettverk av tjue leiande økonomar, havforskarar og økologar. Forskarane har skrive ein artikkel om mattryggleik som blei publisert i tidsskriftet Science i februar. Her påpeiker dei at berekraftig fiske og oppdrett har ein kostnad, og den må vise igjen i prisen på matvarene som vert eksporterte frå fattige til rike land. I artikkelen diskuterer dei tre ulike tiltak som kan sikre den økologiske balansen i fiskerinæringa på verdsbasis.

Øyremerkt u-hjelp Handelspolitiske grep, som importforbod og toll, kan brukast til å straffe land som ikkje held ein viss standard for berekraftig havbruk. Dette er eit tiltak som kan kome til

Olje- og energiselskapet Norwegian Energy Company ASA (Noreco) gir ein halv million kroner til ein nyoppretta forskingspris tileigna petroleumsmiljøet ved Universitetet i Stavanger. På Noreco sin femårsdag i januar gav dei Institutt for petroleumsteknologi 500 000 kroner til forsking og utdanning, tilsvarande ein årleg sum på omlag 100 000 kroner i fem år framover. – Som selskap er Noreco i stor grad avhengig av å rekruttere dei beste hovuda i oljebransjen. Vi er heile tida på utkikk etter talentfulle menneske som ser moglegheiter andre ikkje ser. Vi analyserer informasjon, tolkar resultata og treffer avgjerder basert på vår kunnskap og forståing. For Noreco si framtid er det viktig å samarbeide med Universitetet i Stavanger, som utdannar slike menneske, seier styreleiar Lars Takla i Noreco. – Dette er pengar som vil støtte og styrkje det gode fagmiljøet vi har innanfor petroleum her ved universitetet, seier ein takksam Terje Frøiland, fungerande instituttleiar ved Institutt for petroleumsteknologi.

å skade dei menneskja som er mest sårbare. Eit anna tiltak er miljømerkjing. Ei utfordring her er at ein ikkje veit om mange nok vil betale meir for berekraftig sjømat. Ei anna er at forbrukarane i rike land kan gå over til å kjøpe andre og billegare sjømatvarer i staden. Det vil drive prisen opp på den maten som dei fattigaste i verda er avhengige av. Forskarane går derfor inn for ei tredje løysing, nemleg å bruke meir bistandspengar på berekraftig infrastruktur i utviklingsland. Det kan vere å øyremerkje u-hjelp til riktig fiskeutstyr, betre leiarskap, berekraftige oppdrettsanlegg og liknande. Med slike tiltak vil rike land kunne betre mattryggleiken, økobalansen og sjømathandelen utan å lage kortsiktige problem for produsentar og forbrukarar. Forskargruppa som Asche er med i, er leia av professor Martin Smith ved Nicholas School of the Environment ved Duke University i North Carolina i USA.

La ikkje ned språkfaga UiS-styret vedtok i februar å ikkje leggje ned årsstudia i fransk, spansk og tysk. I staden blir det nullopptak til desse studia og dermed ikkje opptak av nye studentar til hausten. Styret vedtok òg at bachelorprogramma i tysk og fransk skal leggjast ned. No skal Det humanistiske fakultetet utarbeide ein plan for bruken av språkkompetansen i andre studieprogram ved UiS. Planen skal leggjast fram på styremøtet i juni.

Tekst I Leiv Gunnar Lie Foto I 1P 

5

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

MEDIUM PÅ BESØK: Mediumet Barbara With (i midten) på besøk i programmet Den andre siden. Her saman med programleiarane Mira Craig (t.v.) og Birgitte Lund Nakken (t.h.). Foto: Roy Darvik

Ånder og magi i beste sendetid Systerkanalane TVNorge og Kanal Fem fremjer alternativ spiritualitet. Den einsidige framstillinga har blitt fortagd i offentlegheita, meiner religionsvitar Anne Kalvig.  «Forbered deg til helgas fullmåne med en ekspert på fullmåneseremonier, i kveld på Den andre siden,» står det på nettsidene til Kanal Fem. Det eigenproduserte, åndelege talkshowet blir vist kvar torsdag. Fire kvinner frå Studio Fem-staben diskuterer alternative tema seg imellom og med aktuelle gjestar. Programmet er berre eitt i ei lang rekkje av spirituelle tv-program som TVNorge og systerkanalen Kanal Fem tilbyr. Andre døme på spirituelle program er Ghost whisperer og Charmed på Kanal Fem og Fra sjel til sjel og Åndenes makt på TVNorge. – Kanal Fem har som uttalt mål å bidra til å opne sinn og utvikle medvitet til folk. Dei fremjer det åndelege. Kanalen har reindyrka det sprirituelle konseptet, seier Anne Kalvig, universitetslektor ved Institutt for kultur- og språkvitskap ved Universitetet i Stavanger. Ho har publisert artikkelen «TVNorge og Kanal Fem: Den nye tids bodbringarar» i

6

I UniverS Nr. 1 – 2010

religions- og kulturtidsskriftet Dïn. Her diskuterer ho Kanal Fem sitt paranormale programtilbod.

Underkjend spiritualitet Vedrørande lanseringa av Studio 5 – Fra den andre siden, forløparen til Den andre siden, fortalde programleiar Gro Helen Tørum at ho ville «søke å belyse det perspektivet som åpenbarer seg når døren åpnes inn i en virkelighet vi ikke kan ta og føle på,» og at ho hadde håp om «å bevege seerne ved å bringe inn et annet perspektiv, andre tanker og kanskje en ny bevissthet.» – Kanal Fem og TVNorge si misjonering og fremjing av spiritualitet har gått nokså upåakta føre seg. Det er oppsiktsvekkjande at denne satsinga blir underkjend og usynleggjort. Det er snakk om ei ikkje ubetydeleg mengd sjåarar. Interessa for det spirituelle er kanskje noko vi ikkje vil vite om, seier Kalvig.

Kalvig har undersøkt korleis TVNorge og Kanal Fem sitt programtilbod skil seg frå dei to andre store norske kanalane når det gjeld religions- og livssynsrelaterte program. Skilnadene er store. Medan TVNorge og Kanal Fem har mange program som fremjer spirituelle og alternative livssyn, har NRK eitt religionspluralistisk tilbod. I fjor blei for første gong Eid-feiringa send på NRK. Likevel står kristendommen i ei særstilling hos NRK. TV2 har ein svak religionsprofil med få program om religion og livssyn. – I ei medierøynd der det òg er andre program med ein spesifikk religiøs dagsorden, synest eg det er bra at det òg finst program for den store delen av den norske befolkninga som identifiserer seg med alternativ spiritualitet. Det er heilt på sin plass. Det eg synest er problematisk, er at det ikkje er noka mediemerksemd om at TVNorge og Kanal Fem, med stor suksess og god respons frå det norske folket, har valt


forskning

– Alternativ spiritualitet blir gjerne assosiert med det kvinnelege og ikkje-skulerte. Når det er kvinner som er religiøse ekspertar, har ein gjerne hatt problem med å ta det alvorleg.

– Speglar det samfunnet er interessert i

Anne Kalvig, religionsvitar «den andre sida», ikkje ein kristen eller livssynspluralistisk profil. Å aktivt oversjå dette er i grunn å fortsetje usynleggjeringa av noko som har stor verdi for mange folk og fremjinga av ei einsidig forståing av kva som er ekte religiøsitet, forklarer forskaren.

TVNorge sin historikk viser at ei overvekt av sjåarane til program som Åndenes makt og Fornemmelse for mord er kvinner. Difor bestemte kvinnekanalen Kanal Fem seg for å setje av ein kveld i veka til paranormale tema.

Frittflytande religiøsitet Kalvig omtaler alternativ spiritualitet som ein frittflytande religiøsitet. – Han er utbreidd, men ikkje institusjonalisert. Det finst ingen leiarskap eller gudshus. Vanlegvis dreier det seg ikkje om innmelding i ei gruppering eller ein institusjon, seier ho. Det er ueinigheit om korleis ein skal forstå New age og alternativ spiritualitet. – Religionsforskarar er ueinige om det er «ordentleg» religion. Nokon meiner at nyreligiøsitet berre er eit uttrykk for sekularisering, og at denne spiritualiteten ikkje representerer ekte religion. Eg meiner at ein då går glipp av det religiøse mangfaldet som finst. For ein religionsforskar er det viktig å sjå kva som rører seg, og kva folk flest er opptekne av, seier ho.

Kvinneleg fanskare Alternativmessa i Lillestrøm dreg til seg ein trufast skare av tilhengjarar kvart år og er blant dei største i Nord-Europa. Fleire vekeblad har faste spalter om historier frå «den andre sida». I august 2007 opna prinsesse Märtha Louise kurstilbodet og -senteret Astarte Education, som tilbyr opplæring i mellom anna healing. I nettpresentasjonen av senteret skriv ho at ho kan sjå englar. – Prinsesse Märtha Louise speglar den auka aksepten alternativ spiritualitet har fått dei siste åra. I tillegg forsterkar ho han. Ho kunne ikkje ha stått fram med engleskulen for femten år sidan, seier Kalvig. – Då blei det spirituelle i større grad framstilt som eit marginalt, suspekt fenomen. Folk assosierte alternativrørsla med kvakksalveri, sjarlatanar og middelaldrande, nyskilde kvinner i flagrande klede som skulle kjenne på si eiga gudinnekraft. Alternativ spiritualitet blir gjerne assosiert med det kvinnelege og ikkje-skulerte. – Kvinner utgjer størstedelen av den religiøse massen, men òg av ekspertane. Når det er kvinner som er religiøse ekspertar, har ein gjerne hatt problem med å ta det

– Eg trur vi er inne i ei ny tid. Folk er opptekne av andre ting enn det materielle. Vi ser at det er særleg godt vaksne som er interesserte i programma med åndelege tema, sjølv om det Nina Lorgen i det siste har blitt Flemmen fleire unge som ser på dei. Vi kjem til eit punkt i livet der vi blir opptekne av spørsmål som «Kven er vi?» og «Kva gjer vi her?» seier Nina Lorgen Flemmen, programsjef i Kanal Fem. Ho trur kanalen bidreg til å gjere interessa for paranormale tema større. – Samstundes som vi speglar det samfunnet er interessert i, har nok programma òg vore med på å auke interessa for desse tema, seier ho.

FRITTFLYTANDE RELIGIØSITET: Anne Kalvig omtaler alternativ spiritualitet som frittflytande religiøsitet. – Han er utbredt, men ikkje institusjonalisert. Det finst ingen leiarskap eller gudshus, seier ho.

alvorleg. Tradisjonelle religionar har hatt ein tendens til å definere kvinner som annanrangs, seier Kalvig. Ho viser til Märtha Louise og Elisabeth Samnøy si bok Møt din skytsengel, som vart meld i Dagbladet av Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie. – Eriksen er nedlatande i kritikken sin av boka. Han bruker ord som «småpikene» om forfattarane. Trua på det åndelege blir ikkje møtt med respekt. Kven tener dette? Opplyser det lesarane, eller er det slik at det er den norske, sekulariserte intelligentsiaen som har behov for å markere revir? spør Kalvig. – Det ser ut som det er eit behov hos folk for å søkje det mystiske, fortryllande og det som går utover vanleg sansing. Den alternative spiritualiteten passar godt i ei tid og ein kultur som er individualistisk og skeptisk til autoritetar. Han passer òg godt i ein kultur der ein er aktør på ein marknad og orienterer seg blant ulike produkt.

Vil velje balanserte program

– Vi er opptekne av at sjåarane sjølv skal velje om dei vil tru. I Den andre siden har vi også med ein journalist, som set spørsmålsteikn med det deltakarane meiner og trur. Når vi kjøper inn paranormale seriar frå andre land, er vi også opptekne av at dei skal vere balanserte, seier Flemmen. Medan spiritualitet blir drøfta kvar torsdag, blir andre livssyn eller religionar sjeldan tekne opp. –  Trusretningar har vore diskuterte i Den andre siden. Medan for eksempel NRK si oppgåve er å informere om ulike religionar, lagar vi stort sett underhaldningsprogram. Når vi skal lage program, ser vi kva som er i tida, og kva som er interessant, seier Flemming.

Tekst I Ida Gudjonsson Foto I Elisabeth Tønnessen V i l du vi t e meir ? Anne Kalvig, Institutt for kultur- og språkvitskap, UiS, tlf.: 51 83 13 49 e-post: anne.kalvig@uis.no



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

7


Forskning

KULTURMINNE: Kvekergravstedet i Øvre Haukeligate har status som kulturminne i Stavanger. Karl Nymann ga jordstykket til Kvekersamfunnet i 1854, og det har siden vært brukt som gravsted. Nymann, som har fått to gater på Storhaug oppkalt etter seg, er selv gravlagt her.

Tar vare på kvekernes arv I sin storhetstid kunne kvekerne fylle Stavanger Domkirke på sine folkemøter. I dag teller trossamfunnet 28 medlemmer i Stavanger.  Bak høye murer og en låst port blant

boliger mellom Taugata og Øvre Haukeligate i Stavanger ligger kvekernes gravlund, en av få i Europa. Her har kvekerne begravd sine trosfeller siden 1854. Foruten gravlunden er det i dag få spor av det trossamfunnet en gang var, men en gang i tiden samlet kvekerne store folkemengder på sine folkeopplysningsmøter. Tanken om at det er noe av Gud i alle mennesker, og at individet må finne sin egen livsvisdom, står sentralt i kvekertroen. Noen kvekersamfunn legger mer vekt på det

8

I UniverS Nr. 1 – 2010

evangelistiske og bibelske, mens for andre er «det indre lys» kilden til religiøst liv. Kvekerne legger ikke samme vekt på feiringen av jul, påske og andre kristelige høytider som andre kirkesamfunn, og de har ingen formell åndelig leder. På landsbasis er det i dag rundt 150 kvekere. I Stavanger har kvekersamfunnet 28 medlemmer, mens det i storhetstiden var 100 medlemmer og i etterkrigstiden rundt 60 medlemmer i byen.

Stille andakt Hver søndag formiddag siden 1818 har kvekerne i Stavanger kommet sammen til stille andakt i Vennenes samfunn. Under den timeslange seansen sitter kvekerne sammen i stillhet og søker inn i dype lag i seg selv. Stillheten kan brytes ved at én eller flere tar ordet for å dele noe med de andre. – Det er ikke et mål at noen skal si noe under andakten. Den enkeltes opplevelse av

stillhet og egne tanker er viktigst, sier Hans Eirik Aarek, nylig pensjonert universitetslektor ved Universitetet i Stavanger. Han er selv kveker og deltar aktivt i trossamfunnet i Stavanger. I sitt doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Tromsø, som etter planen skal avsluttes i 2011, skriver Aarek om Stavanger-kvekerne i perioden 1880 til 1970. I prosjektet ser Aarek særlig på modernisering og endringer som trossamfunnet gjennomgikk i mellomog etterkrigstiden. Disse periodene bar preg av liberalisering og sekularisering.

Problemer med myndighetene Historien om kvekerne begynner i England i 1652 med grunnleggingen av trossamfunnet. Troen spredte seg fort til USA, der Pennsylvania ble grunnlagt som kvekerstat i 1682. I den tidlige perioden var det også kvekere i europeiske land, først og fremst i Nederland


forskning

HOVEDKVARTER: Kvekernes hovedkvarter i Stavanger fra 1851 til 1957, Hospitalsgata 12. Huset inneholdt forsamlingslokale, kontor og gjesterom. Bildet er trolig fra 1950-årene.

KVEKERSTEVNE: En internasjonal kvekerleir sommeren 1935 på Aldegard ved Høgsfjorden i Rogaland. Her var det både norske og utenlandske forelesere, og emnene spente fra hovedtanker i kvekerdommen via kristendommen og sosiale problemer til ungdom, sjel og legeme.

og Frankrike. Kvekerdommen kom til Norge da norske krigsfanger møtte utenlandske kvekere under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet og tok med seg troen hjem til Norge, der kvekersamfunnet ble grunnlagt i 1818. Kvekerne var i konflikt med myndighetene, men fikk bo i Stavanger og omegn. Kvekernes problemer med de norske myndighetene var en av grunnene til at Norge fikk dissenterloven i 1845. Loven gjorde det mulig å danne kirkesamfunn utenfor statskirken. Før dette førte religiøs forfølgelse til at kvekere stod i spissen for den første utvandringen fra Norge til USA i 1825. På slutten av 1800-tallet var Norge det landet i Europa som, etter England, hadde flest kvekere, og det ble sendt engelske og

amerikanske misjonærer til Norge for å støtte opp om trossamfunnet.

I perioden fra 1850 til begynnelsen av 1900-tallet hadde kvekersamfunnet i Stavanger ressurssterke medlemmer som var ledende innen næringsliv og politikk. Fra mellomkrigstiden ble kvekersamfunnet mer preget av skolefolk. – Utviklingen førte til større sosialt engasjement, med fredssaken og flyktningarbeid som resultat. Folk møtte opp på kvekernes foredrag, og ved en anledning var det fullt i Domkirken under et fredsforedrag. Folk med andre livssyn syntes tydeligvis at det var greit å delta på arrangementene. Kvekerne var synlige i lokalsamfunnet. Men samtidig mente mange at de representerte en farlig type kristendom. Kvekerne var radikale, de var opptatt av pasifisme, og de sto i opposisjon til statskirken. De syntes dogmetro var gammeldags og noe som ikke talte til tidens mennesker, sier Aarek.

Fra sekt til åpent samfunn Fra 1920-tallet vendte kvekerne seg stadig mer mot verden, og folkeopplysning ble en prioritert oppgave. Aarek mener at kvekersamfunnet i denne perioden gikk fra å være sekt til å bli et åpent kirkesamfunn. – Hver fjortende dag ble det arrangert møter og foredrag som var åpne for offentligheten. Dette fortsatte i etterkrigstiden. Men til Stavanger kom også utenlandske forskere og snakket om aktuelle temaer slik som atomvåpen eller om Gandhi, rett etter at fredskjemperen ble drept. Stavangerfolk fikk med dette tilbud om foredrag på høyt internasjonalt nivå, forteller Aarek.

Nobels fredspris Samfunnsengasjementet ga også resultater internasjonalt. I 1947 fikk Vennenes samfunn i USA og England Nobels fredspris for sitt fredsarbeid og humanitære engasjementet. Her hjemme organiserte Stavanger-kvekerne samme år en kolonne med tretti lastebiler som kjørte til Hamburg med mat og klær til nødlidende. Samtidig bidro kvekerne til gjenoppbygging av Finnmark. Kvekerne har nasjonalt og internasjonalt vært opptatt av freds- og utviklingsarbeid gjennom alle år, men i de senere årene har økologi- og miljødimensjonen kommet sterkere inn. Samtidig har det i europeisk kvekerdom fra 1970- og 1980-tallet skjedd en utvikling mot større åpenhet for andre religioner og livssyn, og det kristne trosinnholdet har til dels blitt nedtonet. En del kvekere er blitt tiltrukket av buddhismen, andre har et mer universalistisk syn på religion, mens de fleste holder fast ved de kristne røttene.

NØDHJELP: I 1947 fikk amerikanske og engelske kvekerhjelpeorganisasjoner Nobels fredspris. I desember samme år samlet kvekerne i Stavanger inn matvarer og klær, og en kolonne på tretti lastebiler dro til Hamburg i Tyskland for å hjelpe dem som led nød. 

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

9


Forskning

– Kvekerne var radikale, de var opptatt av pasifisme, og de sto i opposisjon til statskirken. Hans Eirik Aarek, kvekerforsker

Kvekerforskning Mye av kvekerforskningen er i dag samlet ved Woodbrooke-colleget i Birmingham. Når Aarek besøker colleget, er han en av rundt tjue forskere som tar doktorgrad på kvekeremner i flere faglige sammenhenger. – Woodbrooke har også spilt en sentral rolle i norsk kvekerhistorie. Nordmenn var den største utenlandske gruppen ved skolen tidlig på 1900-tallet. De brakte hjem liberale tanker, noe som var med på å legge grunnlaget for omformingen av kvekersamfunnet i 1920- og 1930-årene. En av de mest aktive Stavanger-kvekerne, som også var innom Woodbrooke, var rektor Ole F. Olden, en sentral skikkelse i mellom- og etterkrigstiden. Aarek fastslår at det ikke er uproblematisk å forske på egen tro, og at det er en ekstra utfordring når det blant dem han forsker på, er familie og kjente. – Det er jeg meg bevisst. Når jeg arbeider med doktorgraden min, er jeg forsker. Det er viktig med kritisk distanse og å følge de yrkesetiske retningslinjene som gjelder for humanistisk forskning, understreker han. – Påvirker forskningen troen din? – Både jeg og andre kvekerforskere jeg har snakket med, opplever at forskningen påvirker troen. Vi blir mer oppmerksomme på ting, og det kan være problematisk. Jeg ofrer noe av spontaniteten, og flere føler nok det samme, men samtidig får jeg større innblikk i religionen, og det kan være en berikelse, mener han.

YDMYKE BESØK: Hans Eirik Aarek ved en av gravstøttene på kvekergravstedet. De fleste av de som har vært sentrale aktører i den perioden som Aarek forsker på, ligger gravlagt her. – Det er med en følelse av takknemlighet og ydmykhet at jeg besøker dette stedet, sier Aarek.

Nye tider Kvekerforskere peker på at mye av det tradisjonelle trosinnholdet er forsvunnet, og at trossamfunnet i dag mangler en felles trosplattform, men medlemmene møtes likevel til felles andakt. I England er endringene større enn i Norge. Der kan man snakke om en sterkt individualisert tro, men man finner sammen i andaktsfellesskapet og sosialetikken. Temaer som skaper full splittelse i mange trossamfunn, tas med knusende ro i Vennenes samfunn. Ifølge Aarek møter kvekerne alle med en åpen innstilling, uansett kjønn og seksuell legning.

10

I UniverS Nr. 1 – 2010

– Kvinner har alltid spilt en viktig rolle i kvekersamfunnet, og kjønnene er i prinsippet likestilte. Kvekerne er også liberale til homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn. Fra 1960-tallet har en del homofile følt seg tiltrukket av kvekersamfunnet. Her ble folk akseptert og kunne være kveker og homofil, sier han. Aarek låser seg jevnlig inn på gravlunden for å rydde litt og se til at alt er i orden. Den er fortsatt i bruk og rommer rundt 250 graver, deriblant graven til predikant og avholdshøvding Asbjørn Kloster (1823– 1876). Den høye muren, som er bygget i tre

omganger, er tydelig slitt, og Aarek håper på offentlig hjelp til vedlikehold. – Kanskje området etter hvert kan gjøres om til en liten park, foreslår han. Tekst I Thomas Bore Olsen Foto I Elisabeth Tønnessen, Kvekerarkivet og NTB/Scanpix

V i l du vi t e mer ? Hans Eirik Aarek, Universitetet i Stavanger e-post: hans.e.aarek@uis.no


forskning

rd under lupen

 Det spesielle med mellomengelsk er

variasjonen i skriftspråket. Det varierer akkurat som talespråket i dag: Ingen tekst er lik den andre. Hvor mye kan da skriftspråk variere? Ta det vanlige engelske ordet through. Det mellom-engelske dialektatlaset Linguistic atlas of late mediaeval English oppgir 510 forskjellige skrivemåter for dette ordet. Noen er relativt lette å kjenne igjen: thorugh, þorgh, durghe, throZ. Men hva med trowffe, thrvoo og yhorh? Eller Zwrgh, yora og trghug? Ikke alle ord varierte like mye. Through hadde variantformer som ble uttalt som thurgh, og en trestavet variant av typen thorough. Den første og siste konsonanten var særlig variable: Formene av through viser ti forskjellige stavemåter for th- og ikke mindre enn 49 for -gh. Siden vokalen(e) også kunne variere, er de 510 variantene bare en brøkdel av det som var mulig. Gikk det an å lese noe slikt? I denne perioden var det ingen forventning om at alle burde skrive likt. Det var heller ikke nødvendig å kunne lese engelske tekster fra andre deler av landet – offentlige tekster var på latin –, så det gikk fint an å utvikle lokale egenheter. Et ord eller en lyd hadde ikke én «korrekt» skrivemåte, men en rekke mulige skrivemåter, som kunne byttes ut og

Kunsten å lese mellomengelsk: trghug og thork

Fra småkriminelle til forstadshelter

varieres. Dermed er lesing av mellomengelsk en form for konstant kodeknekking. For eksempel kunne th-lyden som i through skrives th, eller man kunne bruke den opprinnelige runestaven þ, eller kombinasjonen þh, og av og til t, d eller ð. I mange områder, særlig i nord, ble þ utformet slik at den var identisk med bokstaven y. Det betyr at den «gamle» formen ye i ye olde shoppe aldri har blitt uttalt med en j-lyd, men at y her bare er en måte å skrive th-lyden på. Det er greit å vite når man i en kirketekst fra 1400-tallet møter på følgende formaning: yhe sall knele doun on your knese and mak a special prayer to god and our lady ... for all brethir and sisters of our modir kyrke saynt petir of thork «dere skal knele og be til Gud og vår frue for alle brødre og søstre i vår moderkirke, Sankt Peter av Thork». Noen Thork lar seg ikke spore opp andre steder, derimot Sankt Peter av York. Skriveren må ha kopiert fra en tekst der y og þ var identisk utformet, sånn at York kunne leses som þork. Men var han virkelig så ukonsentrert at han leste feil? Eller mente han at dersom y = þ og þ = th, da var Thork en god måte å stave York på? Kilde I Merja Stenroos

Mange av forstadsfilmene i Frankrike fra 1980-tallet skildrer hovedpersonene som småkriminelle unge menn som er ofre for rasisme. På 1990-tallet forandres bildet. Fransk film med forstadsproblematikk som hovedtema kan regnes som en egen sjanger. Denne sjangeren har David-Alexander Wagner, lektor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved UiS, studert i sin doktoravhandling i fransk kulturkunnskap ved UiB. Han har tatt for seg 43 franske filmer fra perioden 1981 til 2005. Wagner ville se om filmene gir det samme bildet av forstedene som tv-nyhetene har gitt. – Sjangeren har gjennomgått store endringer. På 1980-tallet minner filmene om nyhetenes skildringer av forstedene. Forstedsungdommen er fremmede, unyttige og en kilde til problemer. Filmene viser ungdommer som er overlatt til seg selv, arbeidsledige og ofre for rasisme. Dermed får de problemer med å integreres og havner i kriminalitet, forklarer Wagner. Grunnlag for forsoning I løpet av 1990-tallet skjer en overraskende og radikal endring. Det tegnes et mer humant bilde med elementer av håp. Filmene framstiller ungdommene som kreative ressurser, som talentfulle breakdansere og hverdagshelter. – Filmene etablerer et grunnlag for en forsoning mellom det øvrige Frankrike og disse forstedene. De viser at forstedene er en kilde til kreative ressurser, sier Wagner, som trekker fram filmen Le défi (utfordringen) fra 2002 som et eksempel på den positive skildringen av forsteder som dominerer etter 2005. Den handler om en dansegruppe som vinner konkurransen om å få representere Frankrike i breakdans-VM.

Språkdetektivene: Forskergruppa i mellomengelsk ved Universitetet i Stavanger analyserer tekster fra perioden 1100–1500. De løser stadig nye gåter i sitt arbeid, som sikter på en nyskriving av språkhistorien for denne perioden. Prosjektleder for gruppa er Merja Stenroos, som er professor i engelsk språkvitenskap. I denne spalten presenterer hun og andre i gruppa noen av de mystiske ordene de møter i forskningen sin.

Tekst I Ida Gudjonsson



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

11


Forskning Korleis undervise elevar som gøymer seg bak pc-en og heile tida vekslar mellom Word, Facebook, Delicious, YouTube, Wikipedia og Twitter? Lærarkvardagen har endra seg totalt dei siste fem–ti åra. Lesevitskapforsking ved UiS gjev ny kunnskap om ein ny tekstkultur på frammarsj.

Digital undervisning  Det er fredag på ein vidaregåande skule. Læraren skriv opp ti oppgåver på tavla, og elevane tastar dei inn i word-dokumenta på dei berbare maskinene sine. Samstundes googlar dei svara på Internett, og idet læraren set punktum for den siste oppgåva, har elevane alt funne fram til løysinga, skrive eller limt det inn i word-dokumenta og publisert dei ferdigløyste oppgåvene på It’s learning. Leksa som dei skulle ha med seg heim over helga, er alt gjort og lasta opp då det ringjer ut.

Ny klasseromssituasjon Det er store skilnader mellom korleis det var for berre ti år sidan, og no i klasserommet.

12

I UniverS Nr. 1 – 2010

Elevane i den vidaregåande skulen sit med kvar si berbare maskin og har oppe kva program som helst utan at læraren nødvendigvis kan halde oppsyn med det. Både elevar og lærarar – for ikkje å seie læreplanar, lærebøker og lærarutdanningane – har dei siste åra vorte utfordra når det gjeld å finne ut korleis ein skal ta i bruk dei digitale ressursane på best mogleg måte i klasserommet. – Mange lærarar held seg oppdaterte og er flinke til å trekkje den digitale kunnskapsutviklinga inn i undervisinga. Men skulen i dag manglar forståing og verktøy samt støtte i læreplanar og eksamensforskrifter for å møte den digitale

tekstkulturen som er på frammarsj, seier Arne Olav Nygard. Han er stipendiat i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger. For tida observerer han elevar og den digitale tekstbruken deira i skulekvardagen på to ulike vidaregåande skular. Han har gjort fleire intervju og følgjer enkelte elevar gjennom sosiale medium som Facebook og ulike bloggar. Forskaren har blant anna merka seg at elevane i løpet av ein skuledag vekslar mellom mange ulike lese- og skrivesituasjonar. Eleven kan i den eine augneblinken svare på eit spørsmål frå læraren, i den andre fyre av ei melding på Facebook til ein ven og den tredje sende ein sms til far sin.


forskning

– No er det på tide at skulane endrar tekstsynet. Begrepa frå papirverda gjeld ikkje lenger. Stipendiat Arne Olav Nygard meiner at det burde ha vore langt meir strukturerte og målretta ordningar, slik at lærarane fekk vidareutdanning på dette feltet. – Når det gjeld nordiskfaget, som er det viktigaste utdanningsgrunnlaget for norsklærarar i den vidaregåande skulen, så har det skjedd svært lite. Ingen av universiteta har i dag eit nordiskfag som dekkjer dei digitale tekstane godt nok, seier forskaren.

– Når eleven skriv eit svar til læraren, tek ho omsyn til verdisystema til skulen og læraren og bruker akademiske formuleringar – formuleringar ho har lært på skulen. Når ho skriv ei melding på Facebook, er det med stutt kommentar, forkortingar og med smilefjes. Og når ho skriv heim, er det gjerne utan smilefjes og med heilt andre kodar enn dei som blir brukte til vener. Dette er tre forskjellige tekstar skrivne i tre ulike situasjonar i ein og same klasseromstime. Men det er berre den eine teksten som er direkte knytt til undervisninga, og som får anerkjenning frå læraren, fortel Nygard.

Læraren er likevel eksperten På kort tid har Twitter, Facebook, Nettby, YouTube og MySpace vorte ein del av kvardagen til den yngre generasjonen – også i skuletida. Ikkje rart at læraren blir ei sinke i den digitale verda. – Det stemmer ikkje, seier Nygard og avlivar ein myte. – Det er ikkje slik at elevane kjem inn i klasserommet og tek rotta på læraren. Elevar flest er flinke på eit smalt felt. Dei kan spele nokre spel og er kjappe deltakarar i sosiale medium. Men ber du dei om å løyse ei oppgåve der dei skal bruke kjelder, kan det hende dei manglar kunnskap om korleis ein søkjemotor fungerer. Det nyttar nemleg ikkje å google seg fram til all verdas kunnskap. Skal ein vere ein god informasjonssøkjar på nettet, krevst det både språkleg presisjon og allmennkunnskap. Og her kjem læraren inn med sin ekspertise. Nygard kjenner til fleire lærarar som er aktive når det gjeld å ta i bruk det nye digitale kunnskapsfeltet. Då har han meir å utsetje på norskeksamen, som han meiner er eit kroneksempel på ein anakronisme. – På ein norskeksamen skal ein sitje i eit avlukka rom i fem timar og løyse ei kompleks problemstilling utan at ein får innspel eller får diskutert saka med andre. Skulen måler kor godt elevane meistrar ein fiktiv sjanger, men måler ikkje den tekstkompetansen som er viktig, nemlig evna til å finne informasjon, vere kritisk til kjelder, setje saman teksten på ein god måte og samarbeide om teksten. Tekst og tekstskaping er sosiale storleikar, og det aspektet forsvinn heilt i eksamensstilen. Skulen kan ikkje lenger oversjå at det å skrive og lese er kopla til det sosiale, teknologiske og historiske, meiner forskaren.

På tide å endre tekstsynet Nygard påpeiker at skulane tradisjonelt har skilt mellom god lesing og dårleg lesing, god skriving og dårleg skriving. Korleis ein ser på dette, er mellom anna knytt til teknologien og til verdiar i samfunnen. – No er det på tide at skulane endrar tekstsynet. Begrepa frå papirverda gjeld ikkje lenger. Skulane må bli meir opptekne av at kunnskap blir ordna i nye samanhengar, med følgjer for korleis vi tenkjer om lesing og skriving, meiner Nygard. Forskaren er særleg oppteken av at elevane deltek i ein stor og rik tekstkultur som skulen ikkje har språk for slik det er i dag. – Vi kan ikkje lenger sjå på tekst og kunnskap som noko låst, slik det har vorte gjort all den tid lagring og spreiing av kunnskap har skjedd i form av trykt materiell, forklarer Nygard. Han viser til at no for tida skjer mykje av lagringa og spreiinga av kunnskap digitalt, og at dei digitale tekstane har den eigenskapen at dei er i stadig endring og utvikling. Nygard nemner blant anna Wikipedia, som er brukarstyrt, og der kven som helst kan definere og samarbeide om å skape kunnskap over tid. – Klypp-og-lim-praksisar er vanlege tekstpraksisar blant ungdom i dag. Dette må ikkje automatisk bli sett på som dårleg tekstpraksis, men tvert imot bli teke på alvor ved å gje dei rette utfordringane. Ber du elevane om ein analyse av Faderen, veit du kva du får. Som norsklærar kan ein heller vurdere andre oppgåvetypar. Ein kan til dømes gje oppgåver der elevane må samanlikne og vurdere. Då kjem dei ikkje unna med å reprodusere gammal lærdom, seier forskaren, som har forelese om den

Lesevitskapforskarar: Stipendiatane Arne Olav Nygard og Magne Rogne forskar på digital tekstkultur i skulen.

unge digitale tekstkulturen for lærarar på skular rundt om i heile landet dei siste to åra.

Lærarane manglar støtte Som del av doktorgraden sin i lesevitskap ved UiS har Magne Rogne analysert læreplanar med særleg vekt på tekstomgrepet i norskfaget. Han konkluderer med at norskfaget har endra seg i takt med samfunnsutviklinga når det gjeld kva type tekstar det er viktig å arbeide med, men at læreplanane er svake når det gjeld krava til det å meistre digital tekstproduksjon. – Den digitale tekstproduksjonen i norskfaget er ikkje i samsvar med utviklinga i samfunnet generelt. Det er få krav om at elevane skal produsere digitale tekstar, til dømes ein blogg, og slik vere deltakarar i tekstkulturen, fortel forskaren. Om Rogne i artikkelen «Mot eit moderne norskfag» finn at læreplanane er noko svake, så er det endå verre stilt med lærebøkene, som ein annan artikkel i avhandlinga tek føre seg. – Lærebøkene ignorerer nærmast feltet digitale tekstar, seier Rogne. Han meiner at digital tekstforståing og kunnskap om digital tekstbruk må mykje tyngre inn i lærarutdanningane. Han viser til at etterutdanningsreforma knytt til Kunnskapsløftet skulle sikre at lærarane vart skodde for å møte den digitale tekstkulturen. Men det har skjedd berre i liten grad. Rogne

Tekst I Karen Anne Okstad Foto I Elisabeth Tønnessen, Karen Okstad Frå stil til blogg  

13

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning Digital tekstkultur i skulen

FA K

TA

Elevane ved vidaregåande skular har i dag hatt tilgang til pc gjennom heile skulelivet sitt. Det er likevel mykje som står att før ein kan seie at skulen fullt ut nyttar dei moglegheitene som dei digitale ressursa gjev. Fleire stipendiatar ved lesevitskap ved UiS kan gje oss ei betre forståing av digitale tekstar og digital tekstbruk og kva som står på spel når vi går frå den trykte tekst- og kunnskapsteknologien og meir og meir over til den digitale tekstkulturen. Forskarane hjelper blant anna til med nye teoretiske omgrep for å hanskast med eit heilt nytt tekstomgrep og ein ny kunnskapsteknologi.

Lesevitskap ved UiS

TA

FA K

Frå stil  til blogg

Studiet i lesevitskap, literacy studies på engelsk, tek føre seg alle aspekt ved bruken av tekst i samfunnet og famnar i så måte breiare enn dei tradisjonelle universitetsfaga nordisk og litteraturvitskap. Universitetet i Stavanger var blant dei første forskarmiljøa i Noreg som saman med nynorsk skriftkultur i Volda såg utover dei tradisjonelle teoretiske grensene og danna eit studium i literacy tidleg på 2000-talet.

Då norsklærar Leif Harboe byrja med blogging i norskfaget, byrja elevane å skrive meir.  Leif Harboe er norsklærar på Bryne vidaregåande. Og ein av dei som ikkje nøler med å ta i bruk digitale læremiddel. – Eg er oppteken av elevproduksjon og at elevane skal ta i bruk samansette tekstar. Bloggen er til dømes eit interessant tilskot til ein norsklærar si verktykasse. Då elevane mine fekk utfordringa å lage ein fagblogg i norskfaget, oppdaga eg at dei byrja å skrive meir enn før. – Korleis forklarer du det? – I bloggen skriv elevane med ein annan type motivasjon enn når dei skriv ein skulestil, som dei gjer seg ferdig med i løpet av nokre få timar og leverer inn berre for å få ein karakter. Med blogg er det annleis. Då produserer dei over tid ein type digital tekst som er «rikare». Teksten opnar for innspel frå andre, ikkje berre læraren. Elevane koplar sin eigen tekst til andre tekstar ved hjelp av hyperlenker, og teksten vert multimedial ved at han innkapslar bilete, video, animasjonar og tidsliner og liknande, fortel Harboe.

14

I UniverS Nr. 1 – 2010

Harboe lærer elevane smarte og rasjonelle arbeidsmetodar. Og han tipsar elevane om nyttige verkty og viser dei korleis dei kan organisere si eiga læring og utvikle leseteknikkar på nettet.

Norsklærar Leif Harboe sin blogg: http://leifh.blogspot.com

Leif Harboes tips til nyttige nettstader for norsklærarar: http://delicious.com http://www.nb.no/bokhylla Leif Harboe

Digitale bøker Sjølv bruker Harboe læreboka i berre om lag tjue prosent av timane. Elles baserer han seg i stor grad på nettbaserte ressursar, til dømes Nasjonalbiblioteket si digitale bokhylle, som har tilgjengeleggjort titusenvis av nyare verk, både faglitteratur, diktsamlingar og skjønnlitteratur. – Der ei lærebok berre har plass til tekstfragment og kortare tekstar, kan den digitale bokhylla tilby heile tekstar til det tekstarbeidet vi gjer i norskfaget. Det har eg sansen for, fortel norsklæraren.

http://korrekturavdelingen.no http://ndla.no http://www.sprakrad.no http://www.nynorsksenteret.no http://www.netvibes.com/#General V i l d u vi t e m e i r ? Arne Olav Nygard, Institutt for kultur- og språkvitskap, UiS, tlf.: 51 83 15 27 e-post: arne.o.nygard@uis.no blogg: http://www.arneolavnygard.com/blog Magne Rogne, Institutt for kultur- og språkvitskap, UiS, tlf.: 51 83 13 59 e-post: magne.rogne@uis.no


forskning Når alle lærarane held same standard, skapast meir ro og disiplin i skulen. Det viser ein nyleg publisert studie frå Senter for åtferdsforsking (SAF).

Betre læringsmiljø med Respekt  Med SAF sitt program Respekt skal

skulane blant anna ta føre seg konsentrasjonsvanskar, disiplinproblem og mobbing. Respekt-programmet har som mål å auke kvaliteten på læringsmiljøet til elevane og å redusere problemåtferd i barne- og ungdomsskulen. Det blir lagt vekt på at alle vaksne skal vere tydelege omsorgspersonar som samtidig stiller krav. Når dei vaksne må gripe inn, skal dei gjere det på ein varm, tydeleg og respektfull måte. Den nye studien viser at elevane i 2007 rapporterte om monaleg betre tilsyn, og at lærarane grip inn meir enn dei gjorde i 2002. Elevane meiner at dei har fått betre fagleg støtte og meir oppmuntring generelt frå lærarane. Undersøkinga blei gjennomførd fem gonger frå 2002 til 2007, og hovudtendensen er klar: Forbetringa i støtta, oppfølginga og tilsynet frå lærarane som blei dokumentert i løpet av programperioden, heldt seg eller blei endå betre i perioden fram til 2007. Resultata blei publiserte i tidsskriftet Educational Psychology hausten 2009.

Oppsiktsvekkjande funn Fyrsteamanuensis Sigrun K. Ertesvåg ved SAF fortel at forbetringane som elevane rapporterte om, heldt seg stabile eller blei endå betre etter at den aktive perioden i programmet var over. – Litt forsiktig kan vi seie at dette er oppsiktsvekkjande. Hovudtendensen i

studiar både nasjonalt og internasjonalt er at verknaden minkar eller forsvinn heilt når programperioden er over. Derfor er det oppmuntrande å sjå at programmet gir effekt på lang sikt, fastslår ho. Ertesvåg trur dei gode resultata kjem som følgje av systematisk og langsiktig satsing på kompetansen til lærarane. Dette gjeld både klasseleiing og handtering av problemåtferd som disiplinproblem, konsentrasjonsproblem og mobbing.

organisasjon. Undersøkinga kan tyde på at ei kollektiv satsing er viktig for utviklinga til den einskilde læraren. Det gjer òg skulen mindre sårbar for tap av kompetanse når enkeltlærarar sluttar. Når kompetansen ligg i heile kollegiet, gir det grunnlag for vidareutvikling etter at programperioden er over. Det er ein nødvendig føresetnad for langsiktig effekt, meiner ho.

Mange vil ha Respekt Seksti skular i Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Nordland har delteke sidan 2006. I år tek nye skular og kommunar fatt på den to og eit halvt år lange programperioden. Pågangen frå skular og kommunar som ønskjer å delta, er så stor at SAF i augneblinken må seie nei til fleire skular. No blir det jobba med digitalisering av programmet, slik at fleire skular kan delta. Respekt-programmet blir evaluert kontinuerleg på bakgrunn av forsking og tilbakemelding frå skular og kommunar som deltek.

Kollektiv satsing avgjerande Forsking viser at den største verknaden kjem når det blir satsa på problemløysing på skulenivå, ikkje berre i den einskilde læraren sitt klasserom. – Det er fleire årsaker til dette. For å få autoritet er læraren delvis avhengig av at skulen har ein felles standard for åtferd som elevane kjenner til, og som lærarane kan vise til når dei grip inn. Når elevane veit at dei får same reaksjon uavhengig av kva lærar dei møter i friminuttet eller timen, verkar dette førebyggjande på uro og disiplinproblem, seier Ertesvåg. Ho understrekar at ei kollektiv kompetanseheving blant dei tilsette er heilt avgjerande for at effekten av program som Respekt skal vare over tid. – Her ligg den største utfordringa for skulane. Dei har lenge utvikla tiltak retta mot elevane, men dei har mykje mindre erfaring med utvikling av skulen som

Tekst I Thomas Bore Olsen og Trude Havik Foto I INGRAM V i l d u vi t e m e i r ? Sigrun K. Ertesvåg, Senter for åtferdsforsking UiS, tlf.: 51 83 29 31 e-post: sigrun.ertesvag@uis.no



15

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

Vil ha nye tanker i dusjen Norge må tenke nytt om Legionella, hevder forskere ved IRIS. En toårig studie konkluderer med at dagens metoder for smittereduksjon koster mye, men gir liten effekt.  I samarbeid med Stavanger kommune har forskningssjef Ragnhild Wiik og hennes kolleger de to siste årene sett på hvordan legionellabakterien oppfører seg i kommunale dusjanlegg. Målet har vært å finne effektive og rimelige metoder for å gjøre det trygt å dusje. – En mer helhetlig forståelse av risikobildet gjør det enklere å foreslå behandlingsopplegg som er tilpasset brukernes helsetilstand, sier Ragnhild Wiik, forskningssjef ved International Resarch Institute of Stavanger (IRIS). Prosjektet er satt i gang av Stavanger kommune, som også finansierer det. På bakgrunn av litteraturstudier, intervjuer med firma som tilbyr metoder for reduksjon av legionellasmitte, statistisk analyse av kimtallsdata og bakterielle tester av vann fra dusjanlegg konkluderte forprosjektet med at

16

I UniverS Nr. 1 – 2010

det er viktig å skille mellom funnbasert kunnskap og synsing når det gjelder legionellabakterien.

Tvil om behandlingsmåte – Vi oppfatter at norske myndigheters holdning til Legionella i stor grad er basert på logikk og i for liten grad på fakta, sier Wiik. Legionellatiltak i vannanlegg i norske bygg styres i dag av Folkehelseinstituttets veiledning for forebygging av legionellasmitte. Også Stavanger kommunes driftsrutiner tar utgangspunkt i disse anbefalingene. – Vår gjennomgang indikerer imidlertid at de anbefalte tiltakene er lite funnbaserte. Den norske veiledningen baserer seg på internasjonale veiledninger, men ingen av disse bygger på sikker dokumentasjon. Det hersker rett og slett usikkerhet om hva som

er den beste behandlingsmåten for å kontrollere legionellavekst i vannsystemer, sier Wiik. Hun erkjenner at tiltakene som anbefales, er faglig logiske ut fra den kunnskapen Folkehelseinstituttet har hatt fram til nå. – Men at noe er logisk, betyr ikke at det nødvendigvis er sant, bare at det er følgeriktig, konstaterer Wiik.

Varmtvannsskylling uten effekt – Folkehelseinstituttet anbefaler i dag varmtvannsskylling, noe vi mener ikke har noen risikoreduserende effekt slik opplegget praktiseres, sier Wiik. Varmebehandlingen går ut på at varmt vann spyles gjennom rør, ledninger og dusjhoder i fem minutter. Tanken er at det varme vannet skal drepe legionellabakteriene, som vokser best mellom 20 og 50


forskning

– Det hersker rett og slett usikkerhet om hva som er den beste behandlingsmåten for å kontrollere legionellavekst i vannsystemer. Ragnhild Wiik, forskningssjef ved IRIS grader, og at kimtallet for vannet skal synke. Et høyt kimtall betyr at vannet inneholder mye organisk materiale, og høyt kimtall kan bety større risiko for at legionellabakterien vil trives. Samtidig er varmtvannsskylling en ressurskrevende metode med tanke på energi, drifting og kostnader. Den medfører også indirekte kostnader fordi vanndampen skader bygningene. – Vi ser at kimtallene raskt stiger igjen etter en varmtvannsskylling. Allerede etter et par dager er tallene tilbake på samme nivå som før spylingen, forteller IRIS-forskeren.

Ny og rimeligere metode Kimtallene som legges til grunn for tiltak, er problematiske i seg selv. – Den vanligste måten i dag for å teste for Legionella er å ta vannprøver og finne kimtall. Det er fordi det har vært vanlig å tenke at en høy konsentrasjon av bakterier generelt indikerer tilstedeværelse av Legionella. – Vi har studert samvariasjon mellom kimtall og Legionella pneumophila gjennom siste halvdel av 2009. Et entydig resultat herfra er at høyt kimtall overhodet ikke er en indikasjon på Legionella. En av konklusjonene våre er derfor at å måle kimtall alene er en upålitelig metode for å teste for Legionella, forteller Wiik. Forskerteamet fra IRIS har derfor utviklet en ny metode for påvisning av Legionella. Den er enkel å utføre, rask, rimelig og basert på ISO-standarden for påvisning av bakterien. – Metoden medfører verken sentrifugering eller filtrering av vannprøvene, og den er derfor langt rimeligere å benytte enn eksisterende metoder, sier Wiik. Hun presenterte den nye metoden for et lydhørt publikum på en konferanse i Trondheim nylig, og hun opplever at det er stor interesse for metoden.

kimtalltvil: – En av konklusjonene våre er at å måle kimtall alene er en upålitelig metode for å teste for Legionella, sier Ragnhild Wiik.

Resultatene viser at filtre ikke har noen effekt i denne type anlegg. Forskerne har registrert en tendens til at vannet i dusjer med filter har noe høyere kimtall enn vann som er ubehandlet. For å forstå dette er det viktig å være klar over at anlegget ikke er sterilt i utgangspunktet, heller ikke den delen av det som kommer etter filteret. En hypotese er at bakteriene får gode vekstforhold etter filteret fordi filteret gir trykkreduksjon og dermed mindre bevegelse i vannet. Forskerne har også sett på hva som skjer når det ikke brukes spesielle vannrensingstiltak. Resultatene tyder på at spesielle tiltak vanligvis ikke er nødvendige ved regelmessig bruk av dusjene. Helst bør dusjene brukes flere ganger i uken.

Viktig å la vannet bevege seg IRIS-forskeren mener at i stedet for varmtvannsskylling er det mer hensiktsmessig å sørge for bevegelse i vannet. – Det er det stillestående vannet i dusjhoder, rør og tanker som utgjør hovedproblemet i dusjer med hensyn til legionellasmitte. Stillestående vann fører til oppvekst av bakterier og dannelse av biofilm. Hovedkonklusjonen vår i prosjektet er at det er viktig å koordinere temperatur og bevegelse i vannet. Det er blant annet veldig viktig å sørge for at vannet i varmtvannsberederne holder høy nok temperatur. Og tiltak som fremmer bevegelse av vannet, hindrer bakteriene i å «klore seg fast» og formere seg. I stedet spyles de ut fortløpende, forklarer Wiik. Hun forteller at kimtallet i vannet går fort ned når en dusj åpnes. Ved å tappe vekk det første vannet som kommer ut av dusjhodet, og la det renne litt har man allerede oppnådd en stor reduksjon i kimtallet. For å hindre spredning av aerosoler, bitte små fine vanndråper, bør man holde dusjhodet nær avløpet. Dette er tilstrekkelig så lenge det ikke er snakk om et utbrudd med stor bakterieoppblomstring.

Rørsystemet kan gi smittefare Som en del av studien har forskerne gjort kimtallsanalyser av dusjprøver samlet inn i løpet av en toårsperiode. Dette er de ordinære dusjprøvene som kommunen tar i egne bygg. Resultatene tyder på at plasseringen av blandebatteri og valg av rørmateriale har betydning for kimtallene. – Vi har grunn til å tro at typen rørsystem har mye å si for om det oppstår legionellasmitte, sier Wiik. Resultatene fra hovedprosjektet er ikke publisert ennå. Tekst I Anja Kristin Bakken Foto I Elisabeth Tønnessen V i l d u vit e m e r ? Ragnhild Wiik, avdeling for samfunnsog næringsutvikling, IRIS, tlf.: 51 87 50 96 e-post: ragnhild.wiik@iris.no

Filter gir ingen reduksjon Forskerne har installert membranfiltre på en skole og et sykehjem i kommunen for å se hvilke effekter dette har. Disse filtrene er slik at porestørrelsene skal være mindre enn de minste bakteriene.

forskning gir endring 

Kimtall er et mål på antall levende bakterier, i dette tilfellet i vannet. Konsentrasjon av bakterier måles ofte som kimtall pr. ml. En biofilm er en mer eller mindre tykk hinne av bakterier og andre mikroorganismer som er festet til en overflate.

Legionellose er fellesbetegnelsen på legionærsykdom og Pontiac-feber, som forårsakes av bakterier av arten Legionella pneumophila. Bakteriene finnes naturlig i vann, men er kun farlige for mennesker dersom vi puster dem inn via fine, svevende vanndråper (aerosoler). Det er hovedsakelig mennesker med redusert immunitet som er mottakelige for legionellose. Det har vært to store utbrudd av legionellose i Norge. I 2001 døde syv mennesker i Stavanger, mens elleve mennesker døde i 2005 i Sarpsborg–Fredrikstad-området.

FA K

FA K

TA

Hva er Legionella?

TA

Hva er kimtall og biofilm?



17

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

Forskning gir endring Stavanger kommune følger ikke lenger de anbefalte rutinene fra Folkehelseinstituttet når det gjelder å forebygge mot Legionella. Kommunen har endret rutinene basert på resultatene fra forskningsprosjektet.  Bakgrunnen for at Stavanger kommune satte i gang dette forskningsprosjektet sammen med IRIS, er at en mann som ble syk i 2007, sannsynligvis var smittet av Legionella i Tastahallen. – Det overrasket oss, og det ble raskt klart at rutinene i Tastahallen ikke var i tråd med veiledningen til Folkehelseinstituttet, forteller smittevernoverlege Max Jens Holm i Stavanger kommune. Etter hendelsen i Tastahallen innførte Stavanger kommune nye rutiner, i tråd med anbefalingene i Folkehelseinstituttets veiledning. Samtidig mottok kommunen en rekke tilbud på ulike tiltak for forebygging av legionellasmitte og så et behov for å vurdere kvaliteten på de ulike tiltakene. – Sammen med IRIS har vi prøvd ut ulike metoder, og konklusjonene så langt er at de ulike tiltakene som er tilgjengelige, synes å ha begrenset effekt. Følgelig trenger vi heller ikke bruke verken økonomiske eller menneskelige ressurser på dem, sier Holm.

Færre kimtallsprøver Prosjektleder i Stavanger Eiendom, Espen Svendsen, forteller at Stavanger kommune har endret på sine rutiner for Legionellaforebygging, basert på resultatene fra forskningsprosjektet. – Kommunen har valgt å droppe regelmessige kimtallsprøver og gjennomføring av varmtvannsflushing. I stedet kommer det inn nye forebyggingsrutiner som dusjanleggene skal følge. Det vil bli laget egne oppstartsrutiner to ganger i året for bygg som ferielukkes.

– Vi opplever en faglig uenighet mellom IRIS og Folkehelseinstituttet når det gjelder hvordan legionellabakteriene vokser i rørsystemene. Truls Krogh, Folkehelseinstituttet

18

I UniverS Nr. 1 – 2010

Legionella- og kimtallsprøver vil bli utført halvårlig for utvalgte bygg som bad og helsebygg. Rutinen med rensing og kloring av dusjhoder- og slanger kvartalsvis vil beholdes. Kommunen innfører egne rutiner for dusjanlegg ved sykehjemmene og bygg med døgnkontinuerlig drift. Det vil også være særskilte gjennomspylingsrutiner for anlegg som brukes mindre enn en gang per uke, og for anlegg som brukes mindre enn en gang per måned, forklarer Svendsen. I tillegg vil kommunen fokusere på rørsystemene og intensiverer fjerning av blindrør. – Vår oppfatning er at rutinene som Folkehelseinstituttet anbefaler i dag ikke samsvarer godt nok med nytten av tiltakene og bruken av anleggene. Rutinene lar seg gjennomføre, men vi er bekymret for virkningsgraden med bakgrunn fra resultatene i pilotprosjektene. Fra kommunens perspektiv må vi avveie sannsynligheten for at noe skal skje, mot mulig risiko. Vi mener naturlig nok at de valgene kommunen har gjort ifht nye rutiner er fullt ut gode nok, og gjennom forskningsprosjektet med IRIS kan vi dokumentere grunnlaget for våre valg, sier Espen Svendsen.

Ønsker å minimere smittefaren Dersom Stavanger kommune skal følge Folkehelseinstituttets veiledning vil driftsutgiftene knyttet til forbygging av legionellasmitte ligge mellom 12 og 15 millioner kroner i året. – Dette er mye penger når vi har begrenset tro på effekten av tiltakene. Det er viktig at vi bruker resurssene på tiltak som reduserer risikoen, og som er evidensbaserte. Gjennom prosjektene har en fått dokumentert at det blant annet er nytteløst å måle på kimtall i dusjanlegg når en ikke vet hvordan kimtallet oppfører seg i slike anlegg. Det vet vi mye mer om nå og derfor slutter vi å ta dem. Derfor er det kjekt å kunne være med på det prosjektet vi nå har gjennomført med IRIS, og opparbeide oss ny kunnskap som gir et bedre beslutningsgrunnlag, , sier Svendsen. Han understreker at det er nokså uvanlig av en kommune å kjøre et slikt prosjekt.


forskning

– Hele bakgrunnen for prosjektet er en oppriktig frykt for at rutinene som anbefales i veiledningen fra Folkehelseinstituttet, ikke er gode nok.

Espen Svendsen, prosjektleder i Stavanger Eiendom hadde et tilleggsregime for å hindre biofilmdannelse, sier Krogh. Folkehelseinstituttet er også skeptiske til de nedtrappede klorings- og renserutinene til kommunen. – Vi avventer erfaringene fra Stavanger og opprettholder inntil videre vår anbefaling om minimum kvartalsvis rensing og kloring av dusjhoder og -slanger, sier han.

– Vi gjør ikke dette for å tjene økonomisk på det. Men om resultatet av forskningen blir at vi kan bruke rimeligere metoder, så vil det spare kommunen for penger som kan brukes til andre ting, sier Svendsen. Kommunen er opptatt av at brukerne av de kommunale dusjene skal føle seg trygge. – Hele bakgrunnen for prosjektet er bekymring for at rutinene som anbefales i veiledningen fra Folkehelseinstituttet ikke reduserer risikoen for smitte. Vår oppgave er å sørge for at faren for å bli smittet av Legionella i kommunale anlegg skal være så lav som mulig. – Vi har ikke løst alle gåter i denne saken, men vil jobbe videre og spisse rutinene etter hvert som vi øker kunnskapen, avslutter Svendsen.

Dagens praksis ikke god nok Det er derimot mer enighet å spore når det gjelder varmtvannsskylling og kimtallsanalyser. – Vi finner også at effekten av varmtvannsskylling er kortvarig, og vi har fått mange tilbakemeldinger om at dette er en prosedyre som er vanskelig å praktisere godt, forteller Krogh. Risikovurdering gjøres i dag ved kimtallsanalyse. Folkehelseinstituttet deler oppfatningen i stavangermiljøet om at dette med dagens praksis ikke er en god metode for å måle risiko. – Vi har ingen tro på å analysere kimtall alene, og vi ser heller ingen klar samvariasjon mellom kimtall og Legionella. Men i et rengjort ledningsnett vil kimtallsbakterier danne seg først og følgelig være en indikasjon på eventuell biofilmdannelse, forklarer Krogh.

Faglig uenighet

Tekst I Anja Kristin Bakken

Påbud eller frivillig?

TA

Forebygging av legionellasmitte reguleres i dag blant annet av Forskrift om miljørettet helsevern og Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu. Her pålegges eier og driver av virksomheter eller eiendommer som kan ha innvirkning på helse, å hindre spredning av Legionella. Folkehelseinsituttet har utarbeidet en veiledning i forebygging av legionellasmitte som gir anbefalinger til anleggseiere og tilsynsmyndigheter som skal følge opp regelverket.

FA K

Foto: Folkehelseinstituttet

Smittevernoverlege Holm forteller at kommunen har overbrakt forskningsresultatene og de påfølgende konklusjonene til Folkehelseinstituttet. – Det er særlig punktene om kimtallsprøver og varmtvannsskylling vi har problemer med å se verdien av. Vi ser ingen hensikt i å opprettholde disse rutinene slik de er anbefalt fra Folkehelsinstituttet, siden vår konklusjon er at det er bruken av anlegget som er det viktigste, sier han. Folkehelseinstituttet på sin side er ikke helt enige i alle konklusjonene fra Stavanger. Truls Krogh, avdelingsdirektør i avdeling for vannhygiene, bekrefter at Folkehelseinstituttet har mottatt informasjon fra Stavanger kommune om de endringene som kommunen gjennomfører i forebyggingsregimet sitt, og de foreløpige forskningsresultatene fra prosjektet med IRIS. – Vi har gitt tilbakemeldinger til kommunen om dette. Vi opplever en faglig uenighet mellom IRIS og Folkehelseinstituttet når det gjelder hvordan legionellabakteriene vokser i rørsystemene. Folkehelseinstituttet mener derfor at med de nye rutinene til Stavanger kommune vil det være en risiko for at det kan være en rest av legionellabakterier igjen i rørene etter tapping, siden all biofilmen trolig ikke vil skylles ut. Fra vår side skulle vi derfor gjerne sett at Stavanger kommune 

19

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

GRAVFORVIRRING: Arkeologene Olle Hemdorff og Eva Thäte forsker på funn av eldre gjenstander i yngre graver. Øksen fra steinalderen og perlen fra jernalderen er funnet i samme grav på Avaldsnes.

Tordensteinmønsteret – Finner man noe én gang, er det tilfeldig. Finner man noe to ganger, er det rart. Finner man noe tre ganger, er det et mønster, sier arkeologene Olle Hemdorff og Eva Thäte.

 I 2005 undersøkte arkeologene en grav på Avaldsnes på Karmøy, antatt fra yngre jernalder, det vil si fra 600 til 1000 e.Kr. Avaldsnes er rikt på fornminner. Funn vitner om et område som har vært et maktsentrum helt tilbake på 300-tallet. Arkeolog Olle Hemdorff ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger var ansvarlig for en rekke utgravinger på Avaldsnes i perioden 1993–1994 og 2005–2006: – Det ble tidlig klart at graven var blitt utsatt for plyndring. Massene i graven var rotet om på og inneholdt mursteins- og porselensfragmenter fra nyere jordlag, sier Hemdorff.

20 I

UniverS Nr. 1 – 2010

Plyndring av graver var svært utbredt på 1800-tallet og faktisk lovlig. Det var først med kulturminneloven i 1905 at det ble straffbart for lekfolk å undersøke, for ikke å si plyndre, kulturminner. Den tyske arkeologen Eva Thäte er for tiden på forskerbesøk ved Arkeologisk museum. Hun er også gjesteforsker ved Universitetet i Chester i England. Samarbeidet med Hemdorff begynte i 2003, da Thäte kom til Stavanger i anledning et doktorgradsarbeid om gjenbruk av forhistoriske gravanlegg. Hemdorff betegner seg som en praktisk arkeolog. Han liker seg best når han har hendene i jorden. Thäte er på den andre side mer teoretisk anlagt.

– Vi har et aldeles strålende samarbeid, synger de to i kor.

Øks og perler Duoens siste forskningsarbeid omhandler funn av eldre gjenstander i yngre graver. Og i graven på Avaldsnes fant forskerne blant annet syv vakre glassperler i fyllmassene. – I yngre jernalder var glass det vanligste materialet man laget perler av, og man finner derfor ofte glassperler i manns- og kvinnegraver fra denne perioden. Kvinner bar perlene i snor rundt halsen og fikk gjerne flere perler med seg i graven enn menn. Funnet av de syv perlene gjorde at vi antok


forskning

ØKS MOT LYN: Våre forfedre var overtroiske. Grønnsteinøksen kan ha blitt plassert i graven for å beskytte den avdøde mot lynnedslag.

at det var en kvinnegrav vi undersøkte, sier Hemdorff. – Men så finner vi sannelig en øks av stein! Den lå i det samme jordlaget som noen av perlene. Øksen er fra steinalderen og er over fem tusen år eldre enn perlene. Det er en såkalt grønnsteinsøks. Alle andre spor tydet på at røysen var fra jernalderen, og at det var en kvinne som var gravlagt, så hvorfor lå det da en eldgammel øks fra steinalderen i graven?

Ikke tilfeldig I de siste tre tiårene er det blitt dokumert funn av gjenstander som er typiske for steinalderen – flintflekker, flintavslag, kvarts, økser og mer til – i yngre gravanlegg. – Denne dokumenteringen startet dessverre først på 1970-tallet. Fram til da var verken arkeologer eller gravplyndrere oppmerksomme på disse gjenstandene. Gjenstandene ble rett og slett ansett som ubetydelige og uten arkeologisk verdi. Det er først nå vi begynner å få nok data til analyser, og det er blitt gjort såpass mange funn av steinalderartefakter i yngre graver at vi kan si at det danner et tydelig mønster, sier Thäte. Hun viser til et godt eksempel fra Sogndal, hvor man fant en steinøks inne i en urørt steinkiste fra 400-tallet. – Øksen må ha blitt lagt der intensjonelt. Andre funn i Skandinavia gjør mønsteret tydeligere. I Halland i Sverige er det funnet en gravplass med nesten hundre graver fra yngre jernalder hvor det er registrert bearbeidet flint i nesten hver eneste grav, sier Hemdorff. Tar man utgangspunkt i funnomstendighetene rundt graven på Avaldsnes, og tar i betrakning disse andre eksemplene, er det lite sannsynlig at øksen havnet i graven ved en tilfeldighet. Og hvis øksen ikke havnet i

graven ved en tilfeldighet, hvorfor ble den lagt der?

steiner, ikke ville bli truffet av lynnedslag, sier Hemdorff. Forestillingen om at stein faller fra himmelen ved lynnedslag, er kjent verden over. Den kan i alle fall finnes i romertiden, og den er blant annet knyttet til gjenstander som meteorer, flintøkser fra steinalderen og forsteinede kråkeboller. – En flintøks kunne ifølge folketroen beskytte mot lynnedslag, og fungere som en slags lykkeamulett, sier Thäte. I Nord-Europa var den hedenske forestillingen om tordenguden Tor som kaster hammeren når det lyner, svært utbredt. Den kunnne finnes helt opp til 1800-tallet. – Tors oppgave var å beskytte guder og mennesker mot ondskap og kaos, og man trodde derfor at Tors steiner beskyttet hus og folk. Det er to ting som later til å være viktige i valg av tordensteiner: formen måtte ligne på en øks eller en hammer, det vil si en slipt stein eller flint, eller steinen måtte ha «flammende» egenskaper, som jo flint og kvarts har, sier Hemdorff.

Overtro og antikviteter Det er tre teorier om hvordan øksen endte i jernaldergraven: Den kan ha vært en gravgave, den kan ha vært en del av begravelsesritualet, eller den kan ha vært lagt der av plyndrere. De to arkeologene finner det ikke sannsynlig at øksen ble lagt i graven som gave. – Typiske gravgaver er gjenstander fra hverdagslivet som skal brukes i etterlivet: husgeråd, våpen, spinnehjul, smykker og mer. En gammel øks passer ikke inn i gravgodset, sier Hemdorff, som er overbevist om at slike funn viser hvor overtroiske også vikingene var. På den andre side antar forskerne at folk i jernalderen hadde et bevisst forhold til gjenstander fra eldre tider, og dermed til forhistorien sin. – Menneskene oppfattet trolig eldre gjenstander som en arv fra forfedrene. Gjenbruk av gamle gravhauger til nye graver tyder på dette. Det eksisterte nok en slags mytologisk forestilling om at gravhaugene var minner fra en fjern fortid, men når det er sagt, forteller kilder at gjenbruk av gravhauger hadde en dobbeltfunksjon: Foruten å gi gravplass til de døde, var det også en legitimering av eiendom og rettigheter. Man påberopte seg kontroll over et område ved å gravlegge familien på et gravanlegg som man hevdet var ens forfedres, forklarer Thäte.

Fallos og fertilitet – Både økseformen og flintsteinen, som ble brukt til å lage ild, kan assosieres med fertilitet. Torshammeren har også en klar tilknytning til fruktbarhet og velstand. Hammeren representerer en fallos som befrukter jorden, noe som også 

Tordensteiner fra himmelen Forskerne tror en mer sannsynlig teori er at folk i forhistorien var overtroiske, og at øksen ble lagt i graven som en del av begravelsesritualet. – Man trodde at lynet i seg selv skapte tordensteiner, og at personer som eide slike 

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

21


Forskning

PLYNDRING: Avaldsnes på Karmøy er rikt på fornminner. Bildet viser plyndringsgraven foran den vakre Olavskirken fra år 1250.

tillegger den en apotropeisk verdi, det vil si at den har evner som kan avverge ondskap og ulykker, forklarer Thäte. Siden folk forestilte seg at tordensteiner kom til jorden ved lynnedslag, kan det tenkes at steinen inkorporerte noe av lynets egenskaper eller hadde evnen til å skape et sterkt lys. – Her er det igjen et klart mønster. Vi finner i stor grad eldre artefakter av flint i de yngre gravanleggene. Ildslagingssteiner hadde sterk symbolsk kraft. De skapte ild og ble ansett som betydningsfulle gjenstander. På samme tid kan de symbolisere lynets kraft, sier Hemdorff.

Øksen på Avaldsnes Men så: tilbake til øksen i gravanlegget på Avaldsnes og spørsmålet om hvorfor den lå i den plyndrede graven. – Tar man i betraktning hvor utbredt forestillingen om tordensteiner var helt fram til 1800-tallet – og hvor utbredt overtro var –, er det ikke usannsynlig at gravplyndrerene etterlot seg en beskyttende amulett for å veie opp for misgjerningen sin. Man åpnet tross alt opp en gravhaug og begikk haugbrott. Kanskje man håpte at øksen ga beskyttelse mot den dødes ånd og gjenferd, sier Hemdorff.

22 I

UniverS Nr. 1 – 2010

Rotete grav: – Det ble tidlig klart at graven var blitt utsatt for plyndring. Massene i graven var rotet om på og inneholdt fragmenter fra nyere jordlag, sier Hemdorff og Thäte.

Flere undersøkelser av graver og hus med artefakter som ikke passer inn, og sammenligninger av data fra ulike steder vil trolig gi et enda tydeligere mønster. Én ting er sikkert, sier forskerne: – Tordensteiner har så absolutt en arkeologisk verdi.

Tekst I Siri Pedersen Foto I S  iri Pedersen, Terje Tveit og Arkeologisk museum, UiS V i l d u vi t e m e r ? Olle Hemdorff, Arkeologisk museum, UiS tlf.: 51 83 26 70, e-post: olle.hemdorff@uis.no


forskning

Finner fortid i fjæra Kunnskap om vindretninger og bølgeforhold kan fortelle arkeologene hvor våre forfedre ferdes til sjøs og ankret opp. En ny metode skal endelig gi kulturminner i fjæresteinene oppmerksomhet.  – Arkeologien har gode tradisjoner når det

gjelder å verne områder på land. Kulturminner under vann og i fjæra er derimot blitt stemoderlig behandlet og fått lite oppmerksomhet regionalt og nasjonalt. Det er synd, for i fjæra og under vann befinner det seg fortøyningsspor, anløpsplasser, brygger, tufter, naust og bautasteiner. Disse kulturminnene kan fortelle oss mye om den maritime kulturen i forhistorien, blant annet om ferdsel og mobilitet, sier Marianne Nitter. Hun er meteorolog ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger og særlig opptatt av de maritime kulturminnene

– Vi vet rett og slett ikke hvor mange maritime kulturminner som finnes. Og det er vanskelig å verne noe som ikke er lokalisert og dokumentert, sier Nitter.

langs kysten vår. I samarbeid med marin arkeolog Endre Elvestad ved Stavanger Sjøfartsmuseum og geolog Lotte Selsing ved Arkeologisk museum har hun forsket på verneprognoser og vernestrategier for maritime kulturminner. – Maritime kulturminner er utsatt. Havet stiger, båttrafikken øker, og ekstremvær er blitt vanligere. Høyere bølger og høyere frekvens av stormflo kan resultere i at kulturminnene i fjæra blir vasket ut og forsvinner, sier Nitter. Registrering av kulturminner under vann og i kystsonene kom sent i gang i Norge.

Rom for klima For å lokalisere og dokumentere kulturminnene på land og i fjæra har meteorologen Nitter introdusert et nytt begrep. – Begrepet klimarom er inspirert av arkeologenes landskapsrombegrep og brukes til å kommunisere abstrakte meteorologiske fenomener inn i arkeologien for å oppnå en felles språklig plattform, sier Nitter.  

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

23


Forskning

+

Jernalderens fartøyer kunne anløpe svært grunne steder, som i dag er uaktuelle havner for annet enn småbåter. Mange anløp som ble brukt i vikingtiden og tidlig middelalder, gikk ut av bruk i løpet av 1300- og 1400-tallet på grunn av at skipene ble for store og stakk for dypt. Klimarombegrepet er særlig nyttig når de eldste ledene og anløpshavnene skal lokaliseres. Med klimarom-metoden kan forskerne bestemme bølge- og vindklima i en fjord. De kan også se på vindens strøklengde, det vil si den strekningen på sjøen som vinden uhindret får virke over, for å bestemme bølgehøyden. Ut fra beregninger av vind og bølger kan

24 I

UniverS Nr. 1 – 2010

Klima og vær Begrepene vær og klima brukes om hverandre. Klima er gjennomsnittsværet de siste tretti til hundre år. Været er den daglige oppfattelsen av regn, vind, sol og så videre. Når frekvensfordelingen på typer vær endrer seg over tid, kan man snakke om klimaendringer. Klimaendringene er både menneskeskapt og naturlig skapt. Klimaendringer er svært variable regionalt. Norge deles inn i flere klimaregioner med ulike framtidige prognoser for hver region og med varierende grad av sårbarhet. De menneskeskapte klimaendringene har forhistoriske røtter. Økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen begynte for mange tusen år siden, da menneskene begynte å hogge ut skogen og naturens evne til å ta opp CO2 ble redusert. Dyrking av rismarker ga også utslipp av metan, som er en drivhusgass.

TA

Vind og bølger kan vise lei

forskerne kartlegge og lokalisere anløpsplasser som i dag ikke lenger er i bruk. Nitter, Elvestad og Selsing har for eksempel studert ledene for kryssing av Karmsundet og Boknafjorden og brukt strøklengdemetoden for å finne ut hvilke leder som er gunstige å følge når vinden blåser fra forskjellige retninger. Ved å studere bølge- og

FA K

Hun påpeker at begrepet er ment å knytte arkeologi og meteorologi tettere sammen. Et klimarom defineres som et område der temperatur, nedbør, vindretning og vindstyrke er ensartet. Området er videre avgrenset av topografi og vegetasjon, som setter rammer for ulike værfenomener. Hvordan man avgrenser et klimarom, avhenger av værfenomenets tidsperspektiv, det aktuelle klimaparameteret man ønsker å relatere klimarommet til – for eksempel temperatur, nedbør eller vind –, og til sist de topografiske linjene i landskapet. De tre parametrene er gjensidig avhengige av hverandre. – Et klimarom vil kunne endre seg raskt i takt med parametrene. For eksempel kan vindretningen skifte i løpet av minutter, eller vegetasjonens sammensetning kan endre seg i løpet av noen sesonger. Eksempler på klimarom i lokalmiljøet kan være en dal, et skogholt, en fjelltopp, et vann, en fjord eller en skråning, sier Nitter.

vindklimaet slik finner de også fram til de lune havnene. – Tar man utgangspunkt i enkelte anløpshavner og deretter strøklengde og klimarom, ser man at havnen er logisk plassert ut fra den vindretningen som forekommer med størst frekvens. På denne måten kan vi også analysere oss fram til eksakt hvor det er smart å ankre opp i østavind, forklarer Nitter. – Vi kan også finne de optimale forholdene for forhistoriske anløpsplasser, som i de fleste tilfeller vil være der bølgeforholdene er gunstigst. På disse stedene vil sannsynligheten være størst for å finne kulturminner, forklarer Nitter. Forskerne har for eksempel funnet at to anløpsplasser som ligger noen få titalls meter fra hverandre på Bukkøy på Avaldsnes i Karmsundet, har ulikt bølgeklima, og de to anløpsplassene er sårbare for forskjellige vindretninger. Vind fra øst er kritisk for den ene anløpslassen, og vind fra sør for den andre. Forskerne kan analysere seg fram til i hvilken klimaperiode de ulike anløpsplassene har vært mest gunstige, og følgelig også hvilke kulturminner som kan finnes på stedet.

Strategier for vern Elvestad, Selsing og Nitter er bekymret for tilstanden til maritime kulturminner nasjonalt. Derfor har de utarbeidet detaljerte prognoser for vern. – Havnivåforskere har laget verneprognoser for år 2050 og 2100 som åpenbart er dystre. Havnivået vil stige på grunn av den globale oppvarmingen, og det vil skje en endring i det maritime miljøet. Hvordan skal vi da ta vare på kulturminnene? spør Nitter.


forskning

=

– Ut fra beregninger av vind og bølger kan forskerne nå finne maritime kulturminner som ikke tidligere er lokalisert og kartlagt. Meteorolog Marianne Nitter

V i l d u vi t e m e r ? Marianne Nitter, Arkeologisk museum, UiS tlf.: 51 83 26 66, e-post: marianne.nitter@uis.no

Som meteorolog omdefinerer Marianne Nitter naturvitenskapelige begreper for å bruke dem i arkeologifagets humanistiske betraktninger om våre forfedre. Marianne Nitter har en doktorgrad i klima og er meteorolog ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Hun er trolig den eneste meteorologen i Norden som er ansatt i et Meterolog arkeologisk miljø. Ved Marianne Nitter museet inngår hun i en tverrfaglig stab på 22 vitenskapelig ansatte. Som meteorolog bistår Nitter arkeologene med å avdekke de lokalklimatiske forholdene i forhistorien. Hun kan også finne fram til maritime kulturminner ved hjelp av klimaanalyser. – Det er mange faglige forbindelser mellom meteorologien og arkeologien, men da helst indirekte via geologens eller botanikerens analyser og arbeider. Naturvitenskapelige begreper må omdefineres for å brukes i arkeologens humanistiske problemstillinger, sier Nitter, som har erfart at det eksisterer en begrepsbarriere mellom fagene som gjør det utfordrende med kunnskapsoverføring. – I det tverrfaglige miljøet på Arkeologisk museum har vi muligheten til å ta humanistiske perspektiver inn i den tradisjonelle naturvitenskapelige tilnærmingen. Kunnskap om hvordan mennesker har føyd seg 

etter og vært opptatt av vær og klima i forhistorien, får større plass. Menneskets kulturhistorie har ikke en selvfølgelig plass i naturvitenskapen. Vårt tverrfaglige samarbeid bidrar til å utvikle nye metoder på tvers av disipliner, sier Nitter.

Hva bestemmer været? Landskapet har stor betydning for hvordan været oppleves. Været er en sum av åtte faktorer:  breddegrad  storstilt sirkulasjon  årstidsvariasjon  klimaregion (Vestlandet, Østlandet)  generell topografi (kyst, indre fjordstrøk, innland, fjellstrøk)

 lokal topografi (flatt, hellende, kupert)

 overflateegenskaper (vann, skog, vegetasjonløst, sand)

 tidsperiode Som en konsekvens av at disse åtte faktorene er forskjellige fra lokalitet til lokalitet, vil også dag-til-dag-variasjoner i temperatur, nedbør og vind variere innenfor et relativt lite område som Rogaland.

TA

Tekst I Siri Pedersen Foto I Arkeologisk museum, UiS Endre Elvestad

Meteorolog-arkeologen

FA K

Forskertrioen mener at Riksantikvaren må ta hensyn til analyser som viser at erosjonsendringer i sedimentene endres raskere enn antatt, og at varsler om havstigning betyr krav om verneprognoser som strekker seg lenger enn hundre år fram i tid. – Riksantikvaren bør utføre sårbarhetsanalyser av de mest utsatte maritime kulturminnene, slik at risikoområder kartlegges og følges opp med forslag til sikring og tiltak. Videre bør minnene miljøovervåkes, sier geolog Lotte Selsing. – Det er to måter man kan bevare maritime kulturminner på. Den ene måten er å grave ut kulturminnene, og den andre er å bevare in situ, det vil si på stedet. Noen kulturminner blir bevart og forseglet naturlig, ved avsetning av yngre forseglende sedimenter. Kunstig forsegling er derimot lite anvendt, men det kan være en strategi for vern av maritime kulturminner, sier Selsing. En annen eller supplerende metode er å plassere ut en bølgeabsorbator, noe som kan være aktuelt der sjøen stiger til nivåer som medfører at bølgevirksomheten påvirker kulturminnet. Forskertrioen arbeider videre med verneprognoser og -strategier for maritime kulturminner. De har nå flyttet blikket helt tilbake til bronsealderen, da majestetiske gravhauger nær kysten fungerte som navigasjonsmerker for sjøfolk.

25

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

Ser fiskens framtid

På tre sekunder kan stipendiat Rune Melberg forutsi hvor mye en oppdrettsfisk veier om 18 måneder. Doktorgradsavhandlingen hans kan gjøre oppdrettsbransjen mer effektiv og miljøvennlig.

økonomiske faktorer tas da med. Når dette legges inn i et spesialutviklet dataprogram, kan man simulere halvannet års vekst på tre sekunder. På toppen av det hele kan en av komponentene i modellen kjøres direkte mot data fra fiskemerder for å beregne hvor sulten fisken er. Sammen med informasjon fra sensorer i merdene kan dette brukes til å automatisere fôringen.

De fleste har sett oppdrettsanlegg i norske fjorder og spist produktene som oppdrettsnæringen leverer. Likevel vet de fleste av oss kanskje ikke så mye om hva som egentlig skjer nede i merdene. Oppdrettsfisken har egentlig det samme livsløpet som villfisken ute i naturen. Lakseeggene blir klekket og utvikler seg til småfisk i ferskvann, og deretter vokser

Simuleringsverktøy  I avhandlingen har Melberg nemlig laget en modell som kan gjøre livet til en fiskeoppdretter mye enklere. Modellen består av flere komponenter som hver tar for seg et av stegene i produksjonen av oppdrettsfisk. Det er mulig å kombinere alle disse og simulere hele prosessen, fra fiskerogn til ferdig butikkprodukt. – Ett av hovedmålene med simulatoren er å kunne planlegge hva som vil skje med fisken under ulike forutsetninger, sier Melberg, som er stipendiat ved Institutt for data- og elektroteknikk. Én del av modellen tar for seg vekstperioden mens fisken er i merdene. Alt fra sjøtemperatur og vannkvalitet til fôrtype og

26 I

UniverS Nr. 1 – 2010

Oppdrett av fisk er blitt stor industri her til lands. Norge er i løpet av de siste tiårene blitt verdens største eksportør av laks og ørret. Næringen blir stadig mer avhengig av kunnskap for å holde seg konkurransedyktig og oppfylle miljøkrav. Derfor er forskning viktig. Det er dette som er bakgrunnen for Rune Melbergs prosjekt. Da IT-mannen skulle ta doktorgrad, ville han bidra til å lage et teknologisk hjelpemiddel for oppdrettsbransjen. Med utgangspunkt i eksisterende programvare utviklet Melberg et skreddersydd simuleringsverktøy for næringen. Tester har vist at prognosene man får ut av modellen, stemmer svært godt med virkeligheten.

DATA: Sensordata som måler ulike forhold i merdene blir overført trådløst fra denne boksen til et sentralt datasystem på oppdrettsanlegget.


forskning

 1  793: De første forsøkene med befruktning av atlanterhavslaks settes i gang i Tyskland.  1  912: De første oppdrettsanleggene for regnbueørret etableres i Norge, men kommersiell blir virksomheten først i 1960-årene. Lave priser førte etter hvert til at produsentene gikk over til laks.  1  970-tallet: Nye teknikker, for eksempel flytende sjøbur, tas i bruk. Oppdrett av laks blir vanlig i Norge, Skottland, Chile og Canada.  1  996: For første gang produseres det mer oppdrettslaks enn det blir fanget villaks.

 O VERVÅKER: Erfarne fiskeoppdrettere ser på livet i merdene, for å kunne å vurdere hvor sulten fisken er.

 2  009: Norge eksporterer laks og ørret til en verdi av 25,6 milliarder kroner. Produksjonen av oppdrettslaks på verdensbasis var i fjor nesten 1,5 millioner tonn, og Norge sto for hele 58 prosent av dette.

 F ORSKER I FELTEN: Stipendiat Rune Melberg har vært mye ute i felten i løpet av doktorgradsarbeidet sitt. Her er han på et oppdrettsanlegg i Ryfylke.

 2  010: Hver dag blir norsk sjømat brukt i 27 millioner måltider på verdensbasis.

 M ATMASKIN: Matpellets blir blåst ut til fisken gjennom roterende fôrspredere.

FA K

TA

Kilder I G.A. Knapp m.fl.: The great salmon run og Eksportutvalget for fisk / Kontali Analyse

fisken opp i saltvann. Forskjellen er selvsagt at oppdrettsfisken begynner livet i utklekkingskar og ferskvannstanker for så å bli satt ut i merder i sjøen. Der lever de på et avgrenset område og får maten kastet til seg fra båt eller matingsanlegg. Laksen bruker 12–18 måneder på å nå slaktevekt, som er rundt fem kilo.

Viktig å mate riktig Halve kostnaden med norsk lakseoppdrett er utgifter til fôr. For næringen samlet sett utgjør dette mange milliarder kroner i året. Det er med andre ord mye penger å spare på å effektivisere matingen, men lett er det ikke. Fiskens appetitt varierer med blant annet sjøtemperaturen og kvaliteten på vannet. Feil mengde fôr får uheldige konsekvenser. For lite mat stresser fisken og hemmer veksten. Overmating fører til at dyrebart fôr går tapt og legger seg på havbunnen eller blir spist av villfisk. Det er uheldig både økonomisk og miljømessig. Hastigheten på matingen spiller også inn. Det er for eksempel viktig ikke å fôre for raskt når strømmen er sterk, for da blir mange av matpelletsene ført ut av merden før laksen rekker å spise dem.

Et annet problem er at det vokser grønske på notmaskene. Jo mer de tettes til, jo mindre blir vanngjennomstrømmingen i merdene. Det gir dårligere tilgang på oksygenrikt vann til fisken, som da ikke klarer å ta til seg fôret like godt. På den annen side koster det penger å renske nøtene. Simulatoren kan beregne hvor ofte man bør gjøre det, basert på målinger av oksygennivået i vannet og fiskens evne til å ta til seg fôr under ulike forhold. Modellen kan også operere med ulike fôrtyper, som kan ha ulik kostnad og energiinnhold. Simulatoren kan derfor hjelpe ledelsen ved anlegget med å vurdere ulike fôringsstrategier og på forhånd anslå når fisken blir stor nok til å slaktes. Informasjon fra simuleringer kan også gi bakgrunn for å vurdere konsekvensene av miljømessige faktorer og sykdom. – Hvis noe endrer seg underveis i sesongen, er det veldig enkelt å legge de nye verdiene inn i modellen og se hvilke konsekvenser det får for helheten, sier Melberg.

fisken fra merdene, sende den til slakteri og sørge for at det finnes kjøpere til fiskekjøttet, krever mye planlegging. Modellen kan brukes til dette, men den kan også simulere ulik organisering av selve slakteprosessen på fabrikken. Modellen kan brukes til å finne flaskehalser i produksjonen og, ikke minst, simulere produksjonen etter at de er fjernet. Risikostyring er et annet bruksområde. Man kan for eksempel simulere konsekvensene av at en maskin går i stykker. – Jeg håper jeg har utviklet noe som kan bli nyttig for bransjen. Modellen kan også brukes til å lage et mer automatisert system for fôring, hvor man får maksimal vekst og minimalt fôrforbruk. Det vil til syvende og sist gi en mer bærekraftig produksjon, sier Rune Melberg, som disputerer i løpet av våren.

– Nyttig for bransjen

Rune Melberg, stipendiat ved Institutt for data- og elektroteknikk, UiS e-post: rune.melberg@uis.no

Tekst I Leiv Gunnar Lie Foto I 1P V i l d u vi t e m e r ?

Én av komponentene i modellen tar for seg slakteprosessen. Prosessen med å hente opp 

27

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning Nye disputasar ved UiS Det teknisk-naturvitskaplege fakultetet: David Häger disputerte 5. februar 2010 med avhandlinga Stochastic Modelling for the Analysis of Operational Risk in Financial Institutions. Her lanserer Häger ein alternativ modell for å vurdere operasjonell risiko i bankvesenet. Modellen kan hjelpe bankar med å vurdere kor mykje pengar dei skal ha i tapsreserve. Luca Del Villano disputerte 17. desember 2009 med avhandlinga Studier om nedbrytbare kinetiske hydratinhibitorer. Eit nytt miljøvenleg såkalt kinetisk hydratinhibitor-produkt (KHIprodukt) med høg nedbrytbarheit har vorte patentert og ferdig utvikla i doktorgradsarbeidet. Kjemikaliet blir no prøvd ut av oljeindustrien. Siktemålet er å forhindre plugging i oljeog gassledningar i miljøsensitive område. Saule Shaidullovna Sagandykova disputerte 15. desember 2009 med avhandlinga Effekten av direkte utanlandsinvesteringar på mottakarlandet: Case Kazakhstan. Forskinga hennar støttar teorien om at direkte utanlandsinvesteringar har ein positiv effekt på løningar og økonomisk vekst. I ein større samanheng bidreg forskinga med ein teoretisk basis for utvikling av investeringsstrategi for mottakarland. Tor Henry Omland disputerte 14. desember 2009 med avhandlinga Utfelling av partikler i ikke-Newtonske væsker. Doktorgradsarbeidet har bidrege til ei auka forståing av partikkelsedimentering. Det har òg vorte utvikla nye metodar for å måle partikkelsedimentering i borevæsker. Både den auka forståinga og bruken av dei nye målemetodane kan betre tryggleiken i boreoperasjonar. Ratnayake Mudiy Chandima Ratnayake disputerte 8. desember 2009 med avhandlinga Styring av industrielle systemers integritet: Bærekraftighet, balansert ytelse og organisasjonell tilpasning. Forskinga bidreg med ein formell mekanisme for å analysere avstanden mellom målsette integritetsprestasjonar og oppnådde prestasjonar i industri som gjer store investeringar i produksjonsanlegg og -utstyr, og som òg bruker mykje kapital på drift og vedlikehald av dei. Xueli Gao disputerte 7. desember 2009 med avhandlinga Design for produksjonsytelse, pålitelighet, vedlikeholdsvennlighet og arktiske forhold. Doktorgradsarbeidet presenterer ein ny metode for å predikere reparasjonstid under arktiske driftstilhøve. Funna i avhandlinga hennar kan gje auka produksjon i kostnadskrevjande industri.

Det humanistiske fakultetet: Erik Paulsen disputerte 19. februar 2010 med avhandlinga Social passivity among pupils in junior high school: Antecedents, perceptions of the learning environment and consequences for academic achievements. Avhandlinga prøver å gje ei betre forståing av skolekvardagen til sosialt passive elevar i ungdomsskolen. Liv Larsen Stray disputerte 8. desember med avhandlinga Motor problems in Children with ADHD and clinical effects of Methylphenidate as assessed with the MFNU. Motorisk funksjonsnevrologisk

28 I

UniverS Nr. 1 – 2010

dagens

doktor

Navn:

David Häger (29)

Fagområde: Risikostyring og samfunnssikkerhet Arbeidsplass: Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging, UiS

– Hva handler doktorgraden din om? – Jeg prøver å gi et bidrag til forbedret risikostyring i bankene. Doktorgradsarbeidet går ut på å utvikle et verktøy som styrker koblingen mellom operasjonell risikoeksponering og tiltak for å styre risiko. Operasjonell risiko er karakterisert av sjeldne hendelser med potensielt store påfølgende tap. Ett eksempel på en slik hendelse er da den franske banken Société Générale i 2008 tapte 40 milliarder norske kroner som et resultat av at en ansatt gikk ut over sine fullmakter. I ettertid har det vist seg at organisatoriske og operasjonelle forhold i banken lot dette skje, noe vi også har sett i lignende hendelser tidligere. Banker trenger systemer som sikrer dem mot slike tap. Dagens modeller baserer seg på hendelsesdata, men ekstreme hendelser er såpass sjeldne at det fins et svært begrenset datagrunnlag. Vi har i stedet valgt å bygge videre på en annen metode, som baserer seg på scenarioanalyser.

– Hva har du funnet ut? – Vi har utviklet en modell som fanger opp sammenhengen mellom sikkerhetstiltak og krav til risikokapital for operasjonell risiko. I dette ligger også en analyse av mulige sikker-

undersøking (MFNU) har vorte utvikla over ein 25-årsperiode basert på kliniske erfaringar frå undersøkingar av barn med konsentrasjonsvanskar og hyperaktivitet (ADHD). MFNU vart utvikla for å vise at desse barna også har vanskar med å regulere spenningar i muskulaturen, noko som lett kan oppfattast som åtferdsvanskar. Avhandlinga legg fram vitskapleg dokumentasjon av metoden. Anita Gjermestad disputerte 2. desember 2009 med avhandlinga Skjøre samspill. En deskriptiv og fortolkende studie av barn med dyp utviklingshemming og deres nærpersoner i barnehage og skole. Emnet for studien er det dyadiske samspelet mellom barn med djup utviklingshemming og nærpersonane deira i barnehage og skule. Fem barn med kvar sin nærperson inngår i arbeidet og har vorte observerte, intervjua og filma på skulen eller i barnehagen over ein periode på eit halvt år.

hetsrisikoer i organisasjonen. For eksempel kan svært gode bonusordninger innebære en risiko for at det utvikler seg en kultur for uforsvarlig risikoeksponering av banken, både med og uten ledelsens velsignelse, for å oppnå kortsiktig profitt som genererer høye bonuser. Dette var en viktig årsak til finanskrisen.

– Hvordan kan denne kunnskapen komme til nytte? – Hvis bankene klarer å styre den operasjonelle risikoen sin bedre, kan det føre til mindre tap for bankene. Når vi ser hvor store tap finanskrisen førte med seg, er det heller ingen tvil om at samfunnet som helhet kan lide store tap som følge av mangelfull risikostyring i bank og finanssektoren. Så langt viser modellen lovende resultater når det gjelder å fange opp og beskrive årsaksbildene som fører til ekstreme banktap, og når det gjelder å predikere fremtidige tap. Vi har simulert ulike situasjoner, og det ser ut til at modellen genererer den beslutningsstøtte industrien trenger, i tillegg til at den tilfredsstiller nye kapitaldekningsregler innført 1. januar 2007. Jeg tror vi er på god vei til å levere løsninger som bankene kan benytte seg av i fremtiden.

Disputasar på andre doktogradsprogram: Anne Grete Jenssen disputerte 3. desember 2009 med avhandlinga Brukermedvirkning i sosialtjenesten. En studie av sosialarbeidernes perspektiv. Avhandlinga utforskar moglegheitene for å styrkje brukermedverknaden i sosialtenesta. Åse Elisabeth Vagli disputerte 18. desember 2009 med avhandlinga Behind closed doors: Exploring the institutional logic of doing child protection work. Avhandlinga tek utgangspunkt i barnevernsarbeidet som eit produkt av dominerande samfunnsmessig makt, kunnskap og institusjonelle føringar. Forskinga til Vagli gjev innsyn i dei grunnleggjande og skjulte kunnskapspremissane for barnevernsarbeidet.


forskning

DANSER BUDSKAPET: Dans- og dramagruppen ved University og Ghana har med økonomisk støtte fra et NUFU-prosjekt som Universitetet i Bergen deltar i, satt opp en forestilling om hiv og risikoatferd. Gjennom muntlig fortelling og tradisjonell dans tar de opp tema som gir særlig de unge forståelse på en ny måte. Gruppa reiser rundt i landlige områder i Ghana.

Helseprogrammer bygger ned overtro Over en tredjedel av befolkningen i Ghana tror aids skyldes hekseri. Store, langsiktige helseprogrammer har imidlertid ført til at fattige ghanesere med lav utdanning lettere aksepterer medisinske forklaringer på hiv/aids.



29

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


Forskning

– Flere kampanjer viser at internasjonale organisasjoner ikke har forstått afrikanernes tenkemåte Knud Knudsen, sosiolog og professor

PÅ AIDS-KONFERANSE: Professor Knud Knudsen i samtale med Charles Dzradosi, som er leder i Unicef i Accra. De var begge med på et seminar om hiv/aids på området til University of Ghana.

 Sett med vestlige øyne virker overtroen

dypt forankret i befolkningen, i Ghana som i mange andre afrikanske land. En vanlig oppfatning er at sykdom, død og lidelser skyldes hekseri. Over en tredjedel av befolkningen mener at slike onde makter også kan forklare spredning av hiv/aids. – I møte med ghanesiske kolleger kom jeg borti problemstillinger som umiddelbart virket vanskelige å forstå, sier professor og sosiolog Knud Knudsen ved Universitetet i Stavanger. – Vanligvis er omfanget av aids større i områder hvor folk har dårlige levekår. De nordlige regionene i Ghana har tradisjonelt vært fattigere enn regionene i sør, med lavere inntekter, lite utdannelse og høy andel analfabeter. Likevel har mennesker i Upper East-regionen bedre innsikt i de faktiske smittemekanismene bak denne grusomme epidemien, sier Knudsen.

Undersøkelse av helse- og levekår Sammen med den ghanesiske doktorgradsstudenten Phyllis Antwi har Knud Knudsen skrevet en artikkel som senere i år publiseres i tidsskriftet Global Health Promotion. Her har de gått gjennom en helse- og levekårsundersøkelse fra 2003 med over 10 000 respondenter. Både menn og kvinner i alderen 15–49 var representert. – Ghana demographic and health survey er svært kostbar og delvis finansiert med internasjonale midler. Undersøkelsen er omfattende, og den gir et helt unikt datagrunnlag når vi skal prøve å forstå ghaneseres holdninger og praksis i forhold til aids, sier Knudsen. Undersøkelsen kartlegger fruktbarhet og familieplanlegging i Ghana, men også hvilken bevissthet og oppførsel innbyggerne

30 I

UniverS Nr. 1 – 2010

HEKSEN HANNAH: Mange ghanesere tror på hekser. Hannah ble stemplet som heks fordi hun var enslig og barnløs, og hun levde utstøtt i sitt eget nærmiljø. Hannah døde i fjor sommer.

MÅLRETTET ARBEID: Doktorgradsstudent Phyllis Antwi har skrevet artikkelen sammen med Knud Knudsen. Hun bruker Upper East-regionen som eksempel på at målrettet innsats over tid hjelper.

har når det gjelder aids og andre seksuelt overførbare sykdommer. Det ble også spurt om folks forestillinger om hvordan hiv/aids kan smitte. Rapporten gir dermed et utgangspunkt for å vurdere innbyggernes oppfatning sett i forhold til moderne medisinsk kunnskap.

nok synes synd på dem uten at det trenger å rokke ved opplevelsen av hekseri som en brutal realitet, forteller Knudsen. – Men i undersøkelsen sier jo mange at de er kristne eller muslimer? – Ja, og her lever ghanesere typisk i to verdener samtidig, både den nye og den gamle. De kan gjerne kle seg opp i finstasen og gå i kirken søndag formiddag, som skikkelige kristne, eller være gode muslimer som ber fem ganger om dagen. Samtidig holder de fast ved tradisjonell tro fra gammel tid. De lytter til presten, men også til medisinmannen. Blir man syk, trenger ikke legen å være den første man søker. Litt karikert: Her i Norge kommer Snåsa-mannen på fjerdeplass, men i Ghana er det ofte der man starter, forteller Knudsen.

Underkommunisert faktor Knudsen mener troen på hekseri i forbindelse med aids er en underkommunisert faktor i utviklingen av gode helseprogrammer. Uten at folk forstår hvordan smitte faktisk overføres, er det vanskelig å drive effektivt opplysningsarbeid. – Hekseri betviles normalt ikke. For ghanesere flest er det en realitet. Kvinner som er erklært hekser, blir gjerne utstøtt og sendt til egne landsbyer. Vanlige folk kan


forskning Belastning på helsevesenet Selv om Ghana er et av de bedre stilte landene når det gjelder hiv/aids, er likevel problematikken omfattende. – Aids-raten i Ghana er på rundt tre prosent, noe som er relativt lavt sammenlignet med andre land sør for Sahara. Men i Afrika dør menneskene ofte av sykdommen. Det har også en negativt forsterkende effekt. Aids rammer sjelden de små og de eldre, men heller menn og kvinner mellom 25 og 40 år. Resultatet kan bli landsbyer hvor de eldre oppfostrer barna mens mye av den lokale økonomien stagnerer, sier Knudsen. Hiv/aids er også en belastning på helsearbeidere. Afrikanske land mister dyktige leger på grunn av krevende arbeidsforhold og fordi de heller vil til London og New York, hvor de kan få bedre jobber og tjene mye mer. Også helsesystemet sliter. Moderne medisinsk hjelp er svært dyr, og det er diskusjoner både om hvordan man skal behandle, og hvem som skal dekke kostnadene.

Godt eksempel til etterfølgelse Knud Knudsen konstaterer at det hersker stor uenighet blant internasjonale forskere og hjelpeorganisasjoner om hvordan hiv/aids kan bekjempes i Afrika. Likevel ser både han og medforfatter Phyllis Antwi at det stadig jaktes på gode eksempler. – Phyllis har lang erfaring som helseadministrator og lærer og jobber ved School of Public Health. Hun bruker Navrongo og Upper East som et eksempel på at målrettet innsats over tid virker. Funnene kan være med på å lære oss hvordan vi bedre kan bruke helseopplysning, sier Knudsen. Han mener at helseopplysning i afrikanske land lenge har vært preget av vestlig ovenfraog-ned-tenkning. Flere kampanjer viser at internasjonale organisasjoner ikke har forstått afrikanernes tenkemåte. – Dansegrupper av typen vi så i Ghana, har vist seg som et effektivt alternativ, særlig når de unge skal nås. Som et land med historisk sett høy grad av analfabetisme har Ghana sterke muntlige fortellertradisjoner. Her bruker de dette sammen med tradisjonell dans for å drive helseopplysning i landlige strøk, sier Knudsen. Og forstår man tankesettet, er det kanskje lettere å nå fram.

– Her i Norge kommer Snåsa-mannen på fjerdeplass, men i Ghana er det ofte der man starter.  Knud Knudsen, sosiolog og professor God erfaring gir mer åpenhet Forklaringen på at de fattige områdene i nord har større tro på moderne kunnskap, er at de har erfaringer med medisinske tiltak som virker. I Upper East-regionen ble det satt i gang langsiktige helseprogrammer for befolkningen flere år før aids kom med full tyngde. I 1987 startet et prosjekt i Kassena-Nankana-distriktet hvor de skulle se på virkningen av utdeling av A-vitaminer. Dette fikk særlig god virkning for barn med diaré, luftveisinfeksjoner og meslinger. Belastningen på helsetjenestene gikk også ned. Tiltak med sykepleiere i helseomsorg var også med på å redusere barnedødeligheten med 60 prosent i forhold til sammenlignbare områder. – Når nye programmer skal settes i gang, er det avgjørende med aksept hos lokale

høvdinger og landsbyens fremste. Når folk har erfart at den vitenskapelig baserte medisinske modellen virker, aksepterer de den, sier Knudsen.

Færre informasjonskanaler i nord Også tilgangen på informasjon skiller nord og sør. – Hovedstaden Accra er en storby med tv-reklame og utrolig mange budskapsbringere. Slik er situasjonen i byområdene i sør. I nord er det derimot liten konkurranse om oppmerksomheten til vanlige folk. Det blir på en måte som på Jæren på sekstitallet. Den gang hørte de fleste på landbrukshalvtimen. I det nordlige Ghana sendes radioprogrammer som baker inn viktig helseopplysning. Der er radioen det sentrale massemediet, forteller Knudsen.

Tekst I Janet Molde Hollund Foto I Elin Folgerø Styve V i l d u vi t e m e r ? Knud Knudsen, Institutt for medie-, kulturog samfunnsfag, UiS e-post: knud.knudsen@uis.no



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

31


Forskning

I rapporten Barnvernet på ny kurs beskrives barnevernstjenesten som en skjult form for fattigomsorg. Blir barnevernet tvunget til å kompensere for manglende tilbud i det øvrige kommunale tjenestetilbudet?

32 I

UniverS Nr. 1 – 2010


forskning

Er barnevernet en skjult fattigomsorg?  Antallet barn som er i kontakt med

barnevernet, øker år for år. Ofte består tiltakene av praktisk hjelp, rådgiving eller avlastning. Rene økonomiske tiltak er også vanlig, for eksempel dekning av plass i barnehage eller på SFO og dekning av utgifter til fritidsaktiviteter. Rapporten Barnevernet på ny kurs viser at barnevernet i mange tilfeller har gitt hjelp etter at NAV og helsetjenesten ikke har hatt noe tilbud. Brukerfamiliene tilhører ulike sosiale lag, men har i overveiende grad lav inntekt og svak tilknytning til arbeidsmarkedet. – Flere foreldre forteller at barnet ikke ville gått i barnehage eller på SFO hvis det ikke var for at barnevernet dekker det, sier Ingunn Studsrød, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger (UiS), og deltaker i det nasjonale forskningsprosjektet Det nye barnevernet. Til sammen har 723 foreldre deltatt i undersøkelsen. Det er den største intervjubaserte undersøkelsen som har blitt gjort om barnevernets brukere i Norge.

Tillit til barnevernet Informantene i undersøkelsen opplyser at tilliten til barnevernet ble større etter at de selv kom i kontakt med dem. – At tilliten blir større etter hvert kan ha mange forklaringer. I mediene framstilles ofte saker hvor foreldre og barnevernet er uenige. Det dannes et inntrykk av at barnevernet ofte tar barna fra foreldrene. Sjelden blir det skrevet om sakene hvor foreldrene går til veiledning, får økonomisk hjelp eller får hjelp til å komme i kontakt med andre etater. De fleste sakene til barnevernet er av forebyggende karakter eller rene hjelpetiltak, sier Studsrød. Ifølge rapporten opplyser barnevernet at 26,6 prosent av foreldrene selv tar kontakt. – Også når barnevernet har registrert at meldingene kommer fra andre, kan foreldre ha en følelse av at de har vært med. For eksempel kan skolen ha tatt opp med dem at de mener det er lurt å ta kontakt med barnevernet. Så kan foreldrene oppleve at de

selv tar kontakt fordi de har blitt informert i forkant og har sagt ja til at skolen kan kontakte barnevernet. At de føler de har vært med, kan bidra til at de føler mer tillit til barnevernet, sier Ingunn T. Ellingsen, stipendiat ved Institutt for sosialfag ved UiS og forsker på prosjektet. Professor ved Institutt for sosialfag Elisabeth Willumsen er prosjektleder for arbeidet med Det nye barnevernet på UiS. Hun mener det er bra at så mange tar kontakt med barnevernet. – Det viser at de har tro på at de kan få hjelp, sier hun. I tidsrommet fra 1996 til 2006 økte barnevernets tiltak med 43 prosent. Antallet undersøkelser barnevernet gjør, har økt. En undersøkelse vil her si at barnevernet på bakgrunn av en melding fra foreldre, offentlige institusjoner eller andre, undersøker og vurderer om det er grunn til å iverksette tiltak. Antallet hjelpetiltak har økt nest mest. Når barnevernet iverksetter hjelpetiltak, er det foreldrene som har ansvar for barnet og får hjelp i omsorgsutøvelsen. Typen tiltak som har økt minst, er omsorgstiltak, det vil si tiltak hvor kommunen overtar omsorgen for et barn, og hvor barnet bor i fosterhjem eller institusjon.

barn med problemer i barnehagen enn det som blir meldt fra til barnevernet.

Mangler diagnose Bare 16 prosent av barn og unge i materialet har en diagnostisert psykisk lidelse, noe som er lavt sett i lys av funn fra andre land. Det kan ha flere forklaringer. Det kan bety at undersøkelsen har en skjevhet i utvalget, på den måten at det er færre barn som har problemer, enn det som faktisk er tilfelle i barnevernet. En annen grunn kan være at barn mangler diagnose. I undersøkelsen blir foreldrene bedt om å vurdere barnas fysiske og psykiske helse. En femtedel av foreldrene som ble intervjuet, mente at barna deres hadde en ikke-diagnostisert psykisk sykdom. – Når vi sammenligner med andre land, er andelen barn med dårlig fysisk og psykisk helse der noe høyere. Det kan bety at foreldrene har rett i sine vurderinger om at såpass mange av barna har det vanskelig selv om de ikke har en diagnostisert lidelse, sier Studsrød.

En velferdstjeneste Forskerne i prosjektet Det nye barnevernet beskriver barnevernet som en velferdstjeneste som samarbeider med skolen og med sosial- og helsetjenester. For eksempel kan det bli nedsatt ansvarsgrupper med representanter fra ulike profesjoner i tillegg til brukeren. De gjør en helhetlig vurdering av barnets eller ungdommens behov. I løpet av 1990-tallet ble tjenesten i Norge mer orientert mot forebygging og barnevelferd. Bare et mindretall av familiene er preget av akutt risiko for barna, omsorgssvikt eller avvikende asosial adferd hos barn. – I dag har vi et bredere perspektiv, som i større grad inkluderer forebygging, sier Willumsen.

Få melder Offentlig tilsatte har plikt til å melde bekymring til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller blir utsatt for andre former for omsorgsvikt, eller det viser alvorlige adferdsvansker. Andelen meldinger fra barnehager og helsestasjoner er så lave som 4,2 og 9,3 prosent. – Særlig lavt er antallet bekymringsmeldinger vi får inn fra barnehager. Samtidig som det er bra at mange foreldre tar kontakt selv, er det et problem om institusjonene lar være å melde fra, sier Knut Redalen, fagkonsulent i barnevernstjenesten i Stavanger kommune. Ut ifra estimater basert på normalbefolkningen, er det grunn til å tro at det er flere

Tekst I Ida Gudjonsson Foto I INGRAM

Gjør barnevernet bedre  

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

33


Forskning

Gjør barnevernet bedre I prosjektet Det nye barnevernet har Universitetet i Stavanger samarbeidet tett med barnevernstjenesten. Målet med det er å gjøre forskningen mer anvendelig.  I prosjektet har ansatte i kommunen vært

nøkkelpersoner som har bidratt med å informere tjenesten og forskerne, rekruttere informanter og gjennomføre intervjuer i andre tjenester. Tidligere har feltet bare hatt tilløp til praksisgenerert forskning av den typen som tas for gitt innenfor andre felt, som psykiatri og psykologi. Margaret Riley og Knut Redalen er begge fagkonsulenter i Stavanger kommune. De

mener samarbeidet mellom UiS og kommunen kommer begge parter til gode. – Barnevernstjenesten vil få mer forskningspreg, og universitetet vil få mer innsyn i hvordan virkeligheten er, sier de. Nyttig forskning UiS-professor Elisabeth Willumsen har også stor tro på samarbeidet. – Forskningen kan bli mer nyttig når vi går ut i praksisfeltet. Barnevernstjenesten vil få mer innsikt i brukernes behov og kan endre tjenesten. Ofte ser man at det blir gjort mye god forskning på et felt, men at kunnskapen ikke blir anvendt i praksis. Vi har et ønske om at dette prosjektet kan gjøre barnevernstjenestene bedre, sier hun. Kollega Ingunn Studsrød er enig og forklarer videre:

– Når vi har utviklet spørreskjemaene sammen, har vi tatt opp temaer som barnevernstjenesten mener er viktige. Det gjør at resultatene lettere kan tilbakeføres til barnevernstjenesten, sier hun.

Det nye barnevernet Nasjonalt forsknings- og utviklingsprosjekt Noen av spørsmålene som belyses i prosjektet, er:  Hvem er brukerne?  Hvilke behov ligger til grunn for bistand?  Hvordan imøtekommer barne- og familietjenestene behovene? Foreldre som har vært i kontakt med barnevernet, har svart på en undersøkelse som inneholder både åpne og lukkede spørsmål. Innsamlingen av svar ble gjort i form av muntlige intervjuer. Kommunene som deltar i prosjektet, er: Bodø, Rana, Namsos, Trondheim, Molde Notodden, Vestre Toten, Sandnes og Stavanger.

TA

FORDELAKTIG SAMARBEID: Samarbeidet mellom Stavanger kommune og Universitetet i Stavanger kan være en stor fordel i undervisninga på barnevernspedagog- og sosionomutdanningen, mener Ingunn Studsrød, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved UiS.

FA K

VIL BEDRE BARNEVERNET: – Vi har et ønske om at dette prosjektet skal gjøre barnevernstjenesten bedre, sier Elisabeth Willumsen, professor ved Institutt for sosialfag ved UiS.

Prosjektansvarlige er: Professor Elisabeth Willlumsen ved UiS, professor Edgar Martinsen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, professor Willy Lichtwark ved Nordlandsforskning og professor Halvor Hauske ved Høgskolen i Lillehammer.

UiS tilbyr ny bachelor i sosiologi

Matematikkdidaktikk på deltid

UiS arrangerer realfagsseminar

Hausten 2010 startar UiS opp bachelor i sosiologi. Studentane kan velje fordjuping i sosiologi eller spesialisere seg i personalleiing. Fram til no har UiS hatt tilbod om bachelor i samfunnsfag med personalleiing og årseining i sosiologi. No skal det meste frå personalleiing ivaretakast, samtidig som ein får ei fordjuping i sosiologi. Bachelorprogrammet i sosiologi går over tre år og gir totalt 180 studiepoeng.

Det humanistiske fakultet ved UiS tilbyr nå master i spesialpedagogikk og master i matematikkdidaktikk også som deltidsstudium. Dette har lenge vært etterspurt av studenter og arbeidsgivere i offentlig sektor. Deltidsstudiene går over fire år og passer for lærere i førskole, grunnskole, videregående skole og andre utdanningsgrupper i denne sektoren, som allerede er i jobb, men som ønsker å utvikle seg videre.

UiS er arrangør for Realfagsseminaret 2010. Hovedfokus for årets seminar er rekruttering til realfag og internasjonalisering. Seminaret arrangeres 10.–12. mai 2010 på UiS og på Hotell Atlantic i Stavanger sentrum. Den siste dagen av seminaret blir avholdt på Vitenfabrikken i Sandnes. Kontaktperson for arrangementet er Marit Håvardsholm ved Det teknisknaturvitenskapelige fakultet.

34 I

UniverS Nr. 1 – 2010


forskning

Charterferie er mer enn sol og sand Dr. Jens Kr. Steen Jacobsen mener at man ikke kan skjære alle charterturister over én kam. Ifølge reiselivsforskeren er det kraftig overforenklet å si at de som tar pakketurer til Middelhavet om sommeren kun er ute etter sol og sand. Selv de som skal til Hellas og Spania, har ulike ønsker.  Nordmenn elsker å reise. De vil bort fra

hverdagen. For noen er det ikke skikkelig ferie før de er kommet ut av det skandinaviske språkområdet. Mange ønsker også å oppleve strender og stabilt sommervær, og da blir chartertur fortsatt ofte løsningen. – Charterturer er folkelige feriereiser, og de som drar på slike reiser, blir ofte sett ned på og oppfattet som en ensartet masse. Vi ville finne ut om det virkelig er slik at alle pakketurister er opptatt av det samme, og om det finnes mønstre i reiseønskene deres, sier Jens Kr. Steen Jacobsen ved Norsk hotellhøgskole ved Univesitetet i Stavanger. Sammen med kollega Graham M.S. Dann publiserte han nylig artikkelen «Summer holidaymaking in Greece and Spain: Exploring visitor motive patterns» i tidsskriftet Anatolia: An International Journal of Tourism and Hospitality Research.

Spørreskjema før avreise Turistene ble intervjuet på åtte lufthavner i Norge før avgang til 16 lufthavner i Hellas og Spania i løpet av den utvidede sommersesongen fra april til oktober. Folk som skulle til egne feriehus eller firmaleiligheter, ble utelukket fra studien slik at den bare omfatter rendyrkede charterturister. Forskerne fant fire tydelige feriemønstre, som de kalte «stedsopplevelse og ettertanke», «familiesamvær, romantikk og avslapping», «strandliv og behagelig klima» og «natteliv og nye bekjentskaper».

To tredeler av de spurte la vekt på familiesamvær, mens noen færre var opptatt av romantisk ferie med sin partner. Nærmere en firedel var av opptatt av natteliv. 56 prosent av de spurte besøkte sitt reisemål for første gang, og 40 prosent hadde høyere utdanning.

kontakt med lokalbefolkningen, sier Jacobsen.

Charter som utgangspunkt Selv om Internett har gjort det enklere å reise og få oversikt over transport og overnatting, velger ganske mange likevel charter når de skal på sommerferie til middelhavsområdet. Og disse turistene kommer fra alle samfunnslag. – Charterreise i skoleferien er langt fra billig. Derfor er det gjerne folk som har ganske god råd, som har lite tid til planlegging, eller som ikke har så mye erfaring, som velger charter. Å reise direkte betyr også en del. Men mange har liten eller ingen kontakt med turoperatøren etter at de er kommet til reisemålet. Da ordner de opp selv, sier Jacobsen. Han forteller også at proffe reisende heller bruker guidebøker enn Internett, fordi bøkene er kvalitetssikret. Mye av det man kan finne på Internett er ikke til å stole på, selv om det er en del å hente, for eksempel kundevurderinger av hoteller.

Utdannelse De med høy utdannelse la mest vekt på opplevelse av særpregede steder, familiesamvær og romantikk, mens de med lav utdannelse satte uteliv høyere på lista. De med lav utdannelse ønsket også i større grad å møte andre ferierende fra hjemlandet. – Men her er det nok av betydning at mange med lav utdannelse er ungdommer som ennå ikke er gamle nok til å ha fått høyere utdannelse, sier Jacobsen.

Forskjell på Hellas og Spania De som reiste til Hellas, var særlig opptatt av strender og å oppleve spesielle steder. De satte også større pris på å reise omkring og å møte lokalbefolkningen. Turistene som skulle til Spania, var mer opptatt av familiesamvær. – Noe av dette henger sammen med at kystområdene i Spania er svært utbygd og har mistet mye av særpreget. Atskillige steder i Hellas har klart å bevare sin karakter. Mange spanjoler kan lite annet enn spansk, og det kan være en forklaring på at turistene i Spania ikke er så opptatt av

Tekst I Janet Molde Hollund Foto I Elisabeth Tønnessen Vi l d u v i t e m e r ? Jens Kr. Steen Jacobsen, Norsk hotellhøgskole UiS, e-post: jens.s.jacobsen@uis.no



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

35


portrettet

Utfordreren Marie Smith-Solbakken er ikke redd for utfordringer. Hun oppsøker dem. Som firebarnsmor, som forsker og som leder.

36 I

UniverS Nr. 1 – 2010


portrettet

– Noen ble nok litt provosert av at vi bare kunne gjøre det: Seile av gårde fra alt.

I

nstituttleder Marie Smith-Solbakken har hatt en tøff tid i det siste. Siden forslaget om å legge ned språkfagene ved Institutt for språk- og kulturstudier ved UiS kom før jul, har hun hver dag på jobb møtt fortvilte og sinte medarbeidere. – Jeg opplevde det som en belastning. Det var et personlig nederlag å ikke kunne beskytte medarbeiderne mine, sier hun. Men så, i februar, vedtok UiS-styret å beholde årsstudiene i de tre fremmedspråkene spansk, fransk og tysk, mens bachelorprogrammene i tysk og fransk ble lagt ned. Språkkompetansen skulle beholdes, men i en annen form. Instituttlederen er glad for vedtaket og konstaterer: – Det var nødvendig med en omstilling. Instituttet skal nå integrere språkfagene i andre utdanninger og lage en plan for å få inn språkfag i lektorutdanningen, lærerutdanningen og andre utdanninger på UiS. Instituttlederen er optimistisk. Hun har vært ute i hardt vær før, både til lands og til vanns.

Lang spiretid Marie Smith-Solbakken stiftet bekjentskap med det regionale utdanningstilbudet på Rogaland distriktshøgskole. Hun tok forberedende, nordisk og historie grunnfag i perioden 1978 til 1982 uten at det ga direkte gjenlyd. Hun strøk i grammatikk. – Jeg ble ikke seriøs student før jeg ble mor, i tiden på NTNU, etter å ha vært middelhavsfarer på distriktshøgskolen. Så seriøs ble hun at hun fikk stipend fra Norges forskningsråd i forbindelse med hovedfaget og tok del i humanistisk orientert arbeidslivsforskning sammen med fagpersoner fra universitetene i Oslo, Bergen og NTNU. Den faglige satsingen gjorde hun samtidig som hun var styremedlem i Studentsamskipnaden og redaktør i studentavisen Under Dusken. Da Fridtjov meldte sin ankomst, ble han Under Duskens yngste redaksjonsmedlem og et naturlig innslag i layouthelgene på Duske-hybelen. Slik ble røykeloven innført på den lille hybelen på Studentersamfundet, lenge før den trådte i kraft ellers i samfunnet.

Oljehistoriker og rusforsker Til en smule forbauselse i NTNU-miljøet valgte familien å flytte fra Trondheim i 1988. Marie kom inn i Rogalandsforskning

nedbygging. For meg ble det til slutt et verdispørsmål. Det endte med at hun gikk fra stillingen. I 2002 var firebarnsmoren tilbake i Rogalandsforskning. Hun legger ikke skjul på at det har vært tøft å kombinere morsrolle med en forskertilværelse. – Jeg kjenner på smerten over at jeg i enkelte perioder ikke har vært til stede for ungene mine. De har hatt en mamma som til tider har vært fjern. Samtidig har jeg også måttet være økonomisk med tiden min. Jeg har måttet si nei til mye for å kunne prioritere ungene mine. Da får det heller være at jeg ikke har lest alle bøkene jeg skulle ha lest.

takket være professor Jan Erik Karlsen. Så fulgte en intens periode. Marie SmithSolbakken disputerte i 1997 med avhandlingen Oljearbeideren: Historien om cowboyer og rebeller. Samme år kom hun ut med et bokverk om norsk oljehistorie sammen med Helge Ryggvik. Og som om ikke det var nok, var 1997 også det året hun publiserte boka Narkotikamiljøet sammen med Else Tungland. Med hektisk aktivitet på mange fronter var det ikke rart at arbeidet med doktorgraden skred en smule langsomt frem i perioder. Det toppet seg påsken 1996 da medveileder Jan Erik Karlsen krevde daglige møter fra kvart over to til tre om hva Marie hadde fått gjort siden dagen før. Han dro hjem fra hytta i Sirdal til Rogalandsforskning (RF) for å holde sin del av avtalen. – Det sier noe om tiden i RF. Jeg ville virkelig unt alle innen akademia og forskning å ha vært innom Rogalandsforskning på slutten av 1980- og 1990-tallet. Vi befant oss i en oppbyggingsfase preget av gründerånd, og jeg kom i kontakt med fagpersoner der som nå er med på å prege UiS. – Vi samarbeidet, byttet prosjekter og utviklet grunnleggende kollegiale relasjoner. Vi lærte å forske i team på tvers av fagdisipliner. Nå ga denne kollegialiteten seg utslag i så mangt. Marie Smith-Solbakken var klar til disputas i 1997, men klesskapet var ikke spesielt stort eller motepreget. – Før disputasen åpnet Aslaug Mikkelsen klesskapet sitt og lånte meg ikke bare en, men to drakter. Med andre ord opptrådte jeg i lånte fjær, men jeg må innrømme at jeg følte meg vel.

Familien til havs I 2005 utfordret familien på seks skole, arbeidsgivere og A4-livet og dro på et halvt års seiltur som til slutt endte på Kanariøyene. De to yngste barna var med hele veien. For å realisere seilturen solgte de aksjer, tok opp lån og sa farvel til hverdagslivet. – Noen ble nok litt provosert av at vi bare kunne gjøre det: seile av gårde fra alt. Jeg fikk et avbrudd i karrieren som kostet litt, men likevel er det noe av det viktigste jeg har gjort i livet. Vi trengte å bruke tid på barna. Det var et fantastisk fellesskap å seile med mottoet «tiden er vår egen». Vi pratet med hverandre, levde tett på naturen og kjente kreftene til havet. Da de krysset Biscayabukta og nærmet seg Nord-Spania, fikk de storm. De valgte å ikke stampe mot været og kreftene, men følge naturens luner. Etter tre–fire døgn, roet det seg, men da hadde de kommet langt inn i bukta. – Vi var slitne og lykkelige da vi kom i land. Og på kaia stod foreldrene mine. Nærheten til naturen ble en spore til at hun vurderte en retur til akademia. Hun hadde fått tid til å tenke. Marie søkte instituttlederjobben, fikk den og begynte 1. januar 2007. – Jeg ble utrolig glad da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde fått stillingen. Jeg hadde lyst til å være med på å bygge universitetet til jeg ble pensjonist. Det er hun nå i gang med både som instituttleder og forsker, og det går en meget gjenkjennelig rød tråd gjennom forskningsarbeidet hennes, som har vakt oppsikt på nasjonalt nivå. 

Personaldirektør i en tøff tid I 1998 tok hun et langt sprang fra akademia til en helkommersiell tilværelse som personaldirektør i oljeserviceselskapet Eurest. – Doktorgraden var i havn, og jeg sto med et tilbud fra Eurest om ny jobb. Jeg var i en fase med tre små barn – og nummer fire etter hvert også på vei. Men det var fristende med mer enn doblet lønn og ny firmabil. Jobben ble en helt annen enn hun hadde forventet. Hun kom til en organisasjon som krevde omstillinger i en tid med historisk lav oljepris, og som måtte kutte kostnader med 25 prosent, flytte fire hundre personer og si opp ansatte. Det ble en konfliktfylt tid. – Jeg var vant med å bidra til å bygge opp, ikke gå inn i en posisjon som tilsa 

37

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


portrettet Utfordrer meninger – Jeg er opptatt av de svake i samfunnet og jeg blir trigget av ofre, sorg, depresjon, tvang og skam, sier Smith-Solbakken. Hun har blant annet deltatt i samfunnsdebatten om narkotika, der hun har gått inn for avkriminalisering av narkomane. – De strenge straffene har vist seg å gi liten effekt. Over en tredjedel av de innsatte i norske fengsler er narkotikadømte. I samtaler vi foretok med de innsatte, gikk det frem at de ikke ønsket en endring i straffeutmålingen, siden høye straffer er med på å sikre høye og stabile priser i narkotikamarkedet. Det må skje en dreining fra behandling og straff av aktørene til kontroll og regulering av markedet. Det er varen som må jages, ikke brukeren, sier rusforskeren. Da hun kom ut med narkotikaboka for femten år siden, ble standpunktene for å avkriminalisere narkomane møtt med taushet. Dette synet har etter hvert fått bred støtte. Nylig gikk høyesterettsdommer Ketil Lund ut i Aftenposten og gikk klart inn for avkriminalisering – Det er først nå vi får gjennomslag. Men standpunktet er ingen nyhet. Kriminolog Nils Christie har også ment dette i årevis, men offentligheten har ikke tålt å høre det før nå, sier Smith-Solbakken. Nå er hun med i et programområde for samfunnsvitenskapelig rusforskning ved UiS. Her har Hildegunn Sagvaag og Harald Høie stått sentralt i en ny evaluering av ansattes vilkår og bruken av fengselet som en læringsarena. Rapporten Rett kurs – ut av fengselet fikk oppmerksomhet fra selveste justisminister Knut Storberget.

Utforsker tabuer i historien Marie Smith-Solbakken utfordrer ikke bare gjengse meninger, men utforsker også der det gjør mest vondt: det vi har fortrengt og ønsker å glemme. I forskningsprogrammet Memory Studies arbeider hun og noen av forskerkollegene særlig med krigsminner. Høsten 2009 kom boken Krigsminner. Sola krigsgraver, skrevet av Smith-Solbakken og Alexandre Dessingué ved UiS og HansJørgen Wallin Weihe ved Høgskolen i Lillehammer. – Vi er vant til å lese om mesterfortellingene, seierherrenes versjoner. Vårt prosjekt dreier seg om ofrene for krigen. Denne delen av krigsfortellingen er mindre betont, og den er nok mindre salgbar, men ikke mindre interessant. Dette er en forsømt del av historieforskningen, forklarer forskeren. Forskergruppa publiserte i høst en artikkel om fortielsen av jøders heltedåder og skjebner under krigen. – Tåler vi bare å se Max Manus-filmer? Vi må ta et oppgjør med dette nå, hvis ikke går det inn i en kollektiv glemsel, sier

38 I

UniverS Nr. 1 – 2010

JENTEJUNTAEN: Ut av Under Dusken-redaksjonen oppsto et jentefellesskap som har fulgt hverandre siden tidlig åttitall. – «Juntaen» har vært et viktig nettverk for meg, sier Smith-Solbakken.

Smith-Solbakken og tenker blant annet på at det i Stavanger var 23 jøder da krigen brøt ut. Tre gutter greide å rømme, resten ble arrestert av Stavanger-politiet og sendt til Auschwitz, der de ble gasset i hjel. En av guttene som greide å rømme, ble navigatør og deltok på de alliertes side seinere i krigen. Han døde i kamp, men det finnes ingen gravstøtte eller minnesmerke over ham her. Det finnes heller ingen minnesmerker etter de 23 jødene som bodde i Stavanger. – Hvorfor har vi ikke en minnestein i Stavanger over byens jøder som ble deportert og drept? Det dreier seg om en massehenrettelse. Jeg tror det er for skamfullt, det er for vondt, det er noe vi ikke vil huske, og derfor står det i fare for å bli glemt. Det går inn i den kollektive glemselen, sier forskeren som påpeker at antisemittisme ikke er forbeholdt Tyskland i mellomkrigstid og krigsårene, den uhyggelige ideologien hadde mye større omfang i tid og rom.

minneforskning: Forskergruppa i Memory Studies gransker minnene våre. Her er Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe på Sola krigskirkegård.

Stolt leder og mormor Språkfagstormen har lagt seg, og instituttlederen har fått oversikten over rammene: – Jeg er utrolig stolt av instituttet vårt, som har så mange dyktige fagfolk. Vi har fått til så mye! Vi har to programområder for forskning, North Sea Language og Memory Studies som begge har en internasjonal orientering og bygger opp under kompetansen vår innen tekstkultur og doktorgradsprogrammet vårt i lesevitenskap. Vi har nylig etablert en lektorutdanning og satser på lærerutdanning i videregående skole. Vi står overfor en omstilling når det gjelder språkfagene, og vi må forholde oss til et kjempetøft budsjett, men vi skal fortsette å trekke i samme retning og gjøre instituttet attraktivt for så vel studenter som lærerkrefter, sier instituttlederen engasjert. Marie er en like stolt leder som hun er stolt mormor for tiden. Og lykkeligst er hun når hun samler sine nærmeste rundt leirbålet i hagen – sommer som vinter. Tekst I Egil Rugland Foto I Elisabeth Tønnessen/Privat

Stormfullt: Familien tok familien ut på seiltur da det stormet som verst.


kronikk

Havnivåendringer og krisemaksimering Willy Fjeldskaar er professor II i geologi ved Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger.

 For å vekke verdenslederne til handling

la utenriksminister Jonas Gahr Støre og USAs tidligere visepresident Al Gore fram en ny, angivelig oppsiktsvekkende rapport i forbindelse med klimamøtet i København. Rapporten Melting snow and ice: A call for action ble laget av Norsk Polarinstitutt i Tromsø på oppdrag fra Støre og Gore. Hva ønsket Støre og Gore å formidle med denne rapporten? Jo, at smeltingen av Grønlandsisen og isen i Antarktis og Himalaya skjer langt raskere enn ekspertene trodde for bare få år siden. Den raske smeltingen fører til at havnivået stiger stadig raskere. Rapportens hovedbudskap ble framstilt slik i mediene: «Havet vil stige 1–2 meter.» Men er det slik at det observeres en stadig økende smelting?

Ikke økende smelting Det er nylig publisert en artikkel om rekonstruksjon av overflatetemperatur på Grønland fra 1840 til nåtid. Den viser at Grønland har hatt en økende overflatetemperatur de siste 25 årene, men at overflatetemperaturen var høyere rundt 1930 enn den er i dag, og at dagens temperaturøkning er lavere enn i tidligere perioder (Box et al., 2009). En nylig publisert studie av avsmeltingen på Grønland hevder, basert på simuleringer, at avsmeltingen sør for 70. breddegrad skyldes havets påvirkning av isfronten, og at smeltingen vil opphøre så snart isfronten har trukket seg tilbake til høyereliggende områder (Nick et al., 2009). En ny studie viser at issmeltingen i Antarktis sommeren 2008–2009 var den laveste som er observert gjennom 30 år med satellittmålinger (Tedesco & Monaghan, 2009). I klimapanelets rapport hevdes det at isbreene i Himalaya vil smelte innen år 2035. Dette har blitt en pinlig sak for panelet, og det innrømmes nå at påstanden ikke var basert på vitenskapelig forskning. I november 2009 publiserte den indiske regjeringen en forskningsrapport som konkluderer med at isbreene i Himalaya på ingen måte har vist tegn til noen unormal årlig tilbaketrekning de siste årene.

Data fra isbreene viser altså ingen tegn til akselererende tempo i avsmeltingen. Hva så med havnivået? Observeres akselererende havnivåstigning?

skjer med isen på Grønland og Sydpolen, og den generelle kunnskapen om hvordan temperaturøkning vil påvirke store isbreer, er ganske mangelfull. Vi er imidlertid ikke helt uten viten om hvordan økt temperatur vil påvirke isbreene. Vi har historiske data fra Grønland og om avsmelting etter siste istid. Vi kjenner til at det var betydelig varmere på Grønland i vikingtiden enn det er i dag. Arkeologiske utgravninger på Grønland har avdekket et fullt utviklet og avansert jordbruk som grønlenderne i dag bare kan drømme om. Det er funnet spor etter mange hundre gårder både på Øst- og Vest-Grønland. Bare på de sørvestlige bosetningene er det funnet spor etter flere klostre og et titalls kirker i tillegg til to hundre gårder (Ross, 1997). Dette betyr at det var et helt annet klima på Grønland enn i dag, men det var ikke høyt havnivå! Over den siste million år har vi hatt mange istider som har gjort at havnivået har forandret seg mye. Den siste istiden i Nord-Europa og Nord-Amerika hadde sitt maksimum for cirka 20 000 år siden. Deretter begynte havnivået å stige raskt som et resultat av at de kolossale ismassene begynte å smelte. Totalt steg havnivået med cirka 130 meter. Kan vi lære noe av det som da skjedde? Maksimaltemperaturen etter siste istid var høyere enn i dag, og mengden is var tre ganger så mye som vi har idag, men likevel steg ikke havnivået med mer enn 10 millimeter i året. Hvis vi sammenligner med vår egen tid, så må vi kunne si at det er fullstendig usannsynlig at vi skal oppleve en stigning i havnivået på 1–2 meter i løpet av hundre år. Det vi har sagt ovenfor, gjelder det globale havnivået. Vi må legge til at dette er et gjennomsnitt for hele kloden; havnivåendringene vil variere både regionalt og lokalt. Det skyldes at issmelting vil føre til endringer i tyngdekraften, og at bevegelser av den faste jord (for eksempel landhevning) også påvirker det lokale havnivået. Det er en utrolig vanskelig sak å lage pålitelige prediksjoner om framtidas havnivå. Jeg mener vi må avvente til vi ser noen tydelige trender både i avsmeltingen og i havnivåendringene. Mens vi venter på dette, kan vi kanskje alle reflektere over om følgende utsagn er nyttig: «Those who have knowledge, don’t predict. Those who predict, don’t have knowledge.» (Lao Tzu, kinesisk poet, 500-tallet f.Kr.).

Ikke stigende havnivå Bakgrunnen for at det er så mange som påstår at det er økende havnivåstigning, er at man sammenligner satellittmålinger de siste 15 år med tidevannsmålinger som dekker mer enn 100 år. Dette blir feil, fordi man sammenligner observasjoner som ikke kan sammenlignes. Satellittmålingene gir omtrent dobbelt så stor havnivåendring som tidevannsmålinger. Hvis vi sammenligner data som virkelig er sammenlignbare, så ser vi tydelig at det ikke er akselererende havnivåstigning. Tidevannsmålinger viser at havnivået steg mye raskere for 50 år siden enn det gjør nå (1,45 mm per år) (Holgate, 2007). Satellittmålingene viser at havnivået har steget saktere de siste seks–sju årene (2,5 mm per år) enn de forutgående ti årene (3 mm per år) (UNEP; United Nations Environment Programme, 2009). Konklusjon: Påstandene om at havnivået stiger raskere enn før, stemmer ikke med observasjonene.

– Det er fullstendig usannsynlig at vi vil oppleve en stigning i havnivået på 1–2 meter i løpet av hundre år Vi vet for lite Så til prognoser om framtidens havnivå. Prognosen for havnivåstigning de neste hundre årene har, merkelig nok, ikke fått noen framtredende plass i «Støre-rapporten». En liten graf som er hentet fra en vitenskapelig artikkel (Grinsted et al., 2009) viser en stigning på 110 ± 20 cm. En annen publikasjon gir derimot en prognose på bare 23 ± 5 cm for havnivåstigning i løpet av dette hundreåret (Khandekar, 2009). Det finnes flere andre publiserte prognoser, prognoser som dekker hele spekteret fra nesten ingen havnivåstigning til mer enn 1 meter for de neste hundre årene. Hva skyldes det at prognosene spriker så mye? Avgjørende for prognosene er hva som



39

UniverS Nr. 1 – 2010 I  


undervisning

Sjukepleia Sjukepleiarstudentar i praksis ved Sola Distriktspsykiatriske Senter (Sola DPS) er inkluderte i arbeidsmiljøet og blir høyrde på lik linje med andre tilsette. Sidan dette er ein rettleiingspost, er forholda lagde ekstra godt til rette for studentane. UiS er først ute i landet med eit slikt tilbod innan psykiatrien.  – Universitetet i Stavanger har i alle år

vore førande på metodikk for rettleiingspostar for sjukepleiarstudentar. Institutt for helsefag har seks slike postar som sørgjer for ekstra god oppfølging av studentane, og hausten 2009 blei me dei første i landet som fekk rettleiingspost i psykiatri, seier instituttleiar Kari Vevatne.

Tett samarbeid På ein rettleiingspost er det eit tett samarbeid mellom student, lærar og praksisstad. Det krev mykje av tida til læraren, praksisstaden får fleire studentar enn vanleg og terskelen for rettleiing er lågare. – Det blir sett av tid til rettleiing på førehand, og me blir kalla inn. Viss me treng rettleiing, er det berre å be om det. Me er studentar på personalplan, så rettleiinga og kompetansen me får overført, er heilt unik, seier student Kai Abrahamsen.

Open avdeling I løpet av åtte veker jobbar tredjeårsstudentar på sjukepleiarutdanninga tilsvarande ei 80 prosent stilling. Ein arbeidsdag kan mellom anna innebere samtalar, behandlingsmøte, rapportar og medisinering. Sola DPS er ei open avdeling og har pasientar som slit med til dømes schizofreni og angst. Nokre er veldig sjuke, medan andre stort sett klarer seg sjølve. Målet er at pasientane skal få eit godt liv på utsida, så senteret legg gjerne opp til aktivitetar som kan vere aktuelle når dei kjem ut igjen. Det er ikkje uvanleg med korkje handleturar eller eit besøk i helsestudio.

Meir enn student – Det er veldig annleis å vere i praksis her, for me blir veldig inkluderte i miljøet og tekne inn i varmen. Eg blir ikkje berre ein

40 I

UniverS Nr. 1 – 2010


undervisning

rstudentar med innflytelse

 lærer om medikament: veronica Fon har lyst til å jobbe innan psykiatrien. I praksis får ho under rettleiing vere med på å dele ut og administrere medikament.  SAMTALAR: Når pasientane samtykkjer får praksisstudentane vere med på behandlingssamtalar. Her er Elfrida Håstø saman med kontaktsjukepleiar Jørn Arne Idsal.

student som står som eit ekstra namn på tavla, men ein del av personalet, seier student Karianne Karlsen Thu. Thu meiner praksisen er utviklande, og at det er mange følelsar dei blir tvinga til å takle. – Eg tek utfordringar eg ikkje hadde teke om eg ikkje hadde blitt pusha til det. Eg føler meg på lik linje med kontaktsjukepleiaren. Også psykiatrar og legar ser på meg som ein av personalet og spør meg kva eg tykkjer. No skal eg i eit behandlingsmøte der vi skal snakke om mitt syn på pasienten. Det er skummelt, men spennande og utviklande, seier Thu.

Godt læringsmiljø Studentane jobbar som regel saman to og to. Dei går tett saman med kontaktsjukepleiarane, som held seg meir i bakgrunnen. – Nokre gonger er det vanskeleg å ikkje gripe inn, men ein blir veldig bevisst på si eiga rolle som sjukepleiar og korleis ein handterer prosedyrar og rutinar, seier konktaktsjukepleiarane Jørn Arne Idsal og Camilla Norland. Dei har vore rettleiarar i nesten eitt år, og dei føler dei får god kontakt med studentane. Læringsmiljøet er bra, og

terskelen for å undre seg, stille spørsmål og komme med konstruktiv kritikk er låg.

å stivne. Når me har ein lærar frå UiS her så ofte, får me moglegheit til å kombinere erfaringane i praksis med teoretisk ballast, seier Jon Vidar Strømstad, som er assisterande avdelingssjukepleiar på post B.

Imponert over utviklinga Universitetslektor Anne Margrethe Kinn Aasland er rettleiar, og kilometerlista viser at ho ofte er på Sola DPS. To dagar i veka er ho der fast. Då rettleier ho kontaktsjukepleiarane, utviklar metodar og prøver å lage eit godt læringsmiljø. Dette blir FoU-tid i praksisfeltet. – Eg er imponert over kor mykje som skjer i løpet av dei åtte vekene dei er i praksis. Studentgruppa utviklar seg, og eg ser at dei blir tryggare. Dette seier mykje om motivasjonen til studentane, men like mykje om miljøet. Dei må lære ting, og samstundes finn dei ut mykje om seg sjølve. Her møter dei kjenslemessige utfordringar, og ein vil uansett møte seg sjølv i døra. Dette er utviklande for alle arenaer i livet, seier Aasland.

Har fått meirsmak Veronica Fon er ein av dei utplasserte studentane. Det ekstra ansvaret på praksisplassen har på ingen måte skremt ho vekk. Allereie då ho byrja på sjukepleiarutdanninga, hadde ho ein tanke om å jobba innan psykiatrien. – Heile familien arbeider med dette, så eg må nesten berre eg òg, smiler Fon. – Eg har høyrt mange historiar og har alltid synst det høyrest spennande ut. Eg tenkjer kanskje på vidareutdanning i psykiatri, og eg vil gjerne jobbe med rus, seier ho. Tekst I Janet Molde Hollund Foto I Elisabeth Tønnessen

Bevisst arbeidsplass Dei tilsette ved Sola DPS jobbar svært bevisst for å vere ei verksemd som legg vekt på læringskultur og utvikling. – Tanken er at me utviklar oss sjølve gjennom å ha studentar, og me ønskjer ikkje

Vi l d u v i t e m e i r ? Anne Margrethe Kinn Aasland, Institutt for helsefag, UiS, tlf.: 51 83 41 93 e-post: anne.m.aasland@uis.no 

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

41


formidling

Histo Siden de første sivilisasjoner har mennesket hatt matematikk. Likevel gikk det flere tusen år før vi klarte å forestille oss tallet 0. Hvorfor er det så vanskelig å forstå ingenting? Og hvorfor er den lille sirkelen så viktig?  Historien til 0 er like fascinerende som

den er betydningsfull. Og gjennombruddet for nullen kom med en formålsløs lek med tall. Men la oss ta det grunnleggende først. – Matematikken står på to føtter: Bokføring og geometri, innleder Paul Papatzacos, professor ved Institutt for matematikk og naturvitenskap ved UiS. Norsk-kyprioten underviser blant annet i matematisk historie og har holdt foredrag om dette lille intet. Fra sitt kontor i femte etasje har Papatzacos utsikt mot Hafrsfjord og innflygingen til Stavanger lufthavn. Et fly er på vei inn mot Sola, og vi kan bare tenke oss hvor mange ettall og nuller som raser gjennom datamaskinene om bord i flyet, i tårnet og på flyplassen. Bare tur- og taksametersystemet i drosjebilene som venter utenfor, består av teknologi vi vanskelig kan tenke oss kunne bli konstruert uten forståelse av begrepet 0.

Tallsystem for 3800 år siden Som så mye annet, begynner denne historien i Mesopotamia. De første sivilisasjonene i dagens Midtøsten brukte bokholderi for å holde telling med varer på lager. Og de brukte geometri for å måle opp landområder slik at de kunne holde styr på hvem som eide hva. – Den gang trengte de ikke tallet null. Det var ikke behov for å skrive ned at man hadde null varer på lager, sier professor Papatzacos. Likevel hadde de første byene i Mesopotamia allerede rundt 1800 f.Kr. et tallsystem ikke ulikt det vi har i dag. Altså et posisjonsverdisystem, der tallsymbolene har en verdi som avhenger av plassen de står på. Men systemet var kronglete, siden det verken inneholdt null eller komma. Riktignok brukte de et mellomrom i stedet for null, men dette

42 I

UniverS Nr. 1 – 2010


åpnet for misforståelser. Leseren kunne ikke vite om det manglet noe, eller om det var et vanlig mellomrom mellom to tall. Man måtte som regel gjette seg til hvilket tall som var skrevet ut fra sammenhengen. Likevel ble mellomrommet brukt i 1600 år, så systemet må ha fungert noenlunde bra. Først 200 f.Kr. ble den opplagte løsningen funnet. Man innførte et tegn i stedet for et mellomrom, det vi kan kalle et intet-tegn. – Det er likevel påfallende at tanken om tallet null har hatt en usedvanlig vanskelig fødsel. I Mesopotamia ble aldri intet-tegnet noe annet enn en indikasjon om at «i denne posisjonen er det ingenting», forklarer Papatzacos.

Savnet et ord Likevel viser historiske kilder at noen regnemakere må ha følt at de manglet noe. En bokholder fra oldtidsbyen Susa skrev: «20 minus 20 ... du vet.» Null ble faktisk ikke definert som et tall før ca 600 e.Kr. Da skrev den indiske astronomen og matematikeren Brahmagupta seg inn i historien. Han sa at 0 kunne brukes som et hvilket som helst annet tall. Samme mann innførte også negative tall. Likevel skulle det ta nye 800 år før ideen fikk gjennomslag. Brahmagupta gjorde nemlig noen grunnleggende feil. Blant annet sa han at 0 delt på 0 er lik 0, noe som kan ha ført til at hele forestillingen om null som tall ble forkastet. Dette ser vi klart et par hundre år senere da den persiske matematikeren Al Khwarismi innførte det indiske tallsystemet i den arabiske verden. Brahmaguptas 0 ble tatt med, men bare som et intet-tegn uten tallegenskaper. Slik fortsatte det gjennom hele middelalderen. Når matematikere i 1500-tallets Italia løste tredjegradslikninger, brukte de kun geometri. Datidens løsning er derfor en imponerende prestasjon, hvor den ukjente i tredje potens (x3) ses på som volumet til en kube.

Ingen kan få æren Men da man skulle løse fjerde- og femtegradslikninger, var de geometriske metodene ubrukelige. Hvordan tenker man i fire eller

fem dimensjoner? Matematikerne måtte legge fra seg geometrien og konsentrere oppmerksomheten om tall og deres egenskaper. I denne prosessen oppfant man nulltallet på nytt. Man hadde nemlig behov for nullens helt spesielle egenskaper. – Hadde datidens mennesker noe praktisk behov for å løse disse avanserte likningene? – Nei. Historikerne er enige om at det handlet om matematisk spekulasjon og intellektuell prestisje, sier Paul Papatzacos. – Så hvem skal ha æren for nulls endelige gjennombrudd? – Jeg skulle ønske det var én stor matematiker som fant opp 0 i Europa, men det finnes ingen slike navn i de historiske kildene. Begrepet om et null-tall utkrystalliserte seg gjennom flere personers bidrag over tid, deriblant Chuquet, Napier og Descartes. Det er litt skuffende at vi ikke har ett navn å henge noe så viktig på, sier professoren.

Viktigheten av å finne opp 0-tegnet kan aldri overdrives. […] Ingen enkeltstående matematisk nyvinning har vært mer potent for den generelle framdriften av intelligens og kraft.



George Bruce Halsted

Å dele på null […] gjør det mulig å bevise, matematisk, hva som helst i universet. Du kan bevise at 1 + 1 = 42, og derfra kan du bevise at J. Edgar Hoover er et romvesen, at William Shakespeare kom fra Usbekistan, eller at himmelen har røde prikker.

Charles Seife i Zero: The Biography of a Dangerous Idea

Tallet forarget

En dyptgripende og viktig idé

Når vi ser tilbake på historien, kan verdien av å ta i bruk tallet 0 knapt overvurderes. Datamaskiner, mobiltelefoni, romraketter, statistisk analyse og avansert ingeniørkunst – dette og mer til er det umulig å forestille seg uten nullen. Tallet forarget både Aristoteles, kirken og mange matematikere. Det har også bidratt til praktisk hodebry, som for eksempel da datamaskinene skulle klare overgangen til år 2000. Paul Papatzacos mener at matematikkens historie bør være obligatorisk for alle som vil studere matematikk. – Alle som har hatt litt matte på videregående, har fått presentert en del ganske vanskelige begreper innen analyse, for eksempel derivasjon, med forventningen om at de skal absorbere disse på kort tid. Forventningen er temmelig urettferdig når man vet at det tok mer enn 200 år å utvikle disse begrepene. Dessuten, mens utviklingen pågikk, gjorde betydelige matematikere som Fermat og Newton ganske horrible feil, som for eksempel å dele null med null! Tekst

Sagt om null

orien om 0

formidling

som nå framstår som så enkel for oss at vi overser dens sanne prisverdighet.

Pierre-Simon Laplace

Poenget med null er at vi ikke trenger den i dagliglivets gjøremål. Ingen går ut for å kjøpe null fisk. Den er på en måte den mest siviliserte av alle kardinaler, og dens bruk er bare presset på oss av behovet for kultiverte tankesett. Alfred North Whitehead

Et flott og vidunderlig tilfluktssted for den guddommelige ånd – nesten et amfibium mellom å være og ikke være.

Gottfried Leibniz

Kilde I Wikipedia

I Leiv Gunnar Lie

Illustrasjon I Ingund Svendsen 

UniverS Nr. 1 – 2010 I  

43


formidling

Opphavet til meining John Roscoe The picture theory of language: A philosophical investigation into the genesis of meaning Edwin Mellen, 2009

Filosof John Roscoe ved Institutt for kultur- og språkvitskap ved UiS har

e y n

skrive ei bok om opphavet til lingvistisk meining. Her knyter han saman to grunnleggjande tankar i språkfilosofien som kan sjå ut til å stride mot einannan. Den fyrste er at ei setning er eit bilete av det ho handlar om, og den andre at filosofen har sagt det som kan seiast om meininga til ei setning, når han har skildra språkspelet ho høyrer heime i. Det ein forstår med

bøker

Karbonlagring som politisk lim Oluf Langhelle og James Meadowcroft Caching the carbon: The politics and policy of carbon capture and storage Edward Elgar, 2009

I boka Caching the carbon: The politics and policy of carbon capture and storage studerer forfattarane Oluf Langhelle og James Meadowcroft politikk, politikkutforming og argument knytte til karbonfangst (CCS) i åtte ulike land i tillegg til EU. – Det primære formålet med CCS er å redusere utslepp av klimagassar. Det er òg andre viktige argument for å nytte teknologien. Karbonfangst gjer det mogleg for land med store reservar av fossil energi å utnytte desse, sjølv i ei framtidig karbonavgrensa verd. CCS vil i eit slikt perspektiv vere viktig for energitryggleik, og det vil kunne sikre arbeidsplassar og økonomisk vekst, forklarer Oluf Langhelle, som er professor ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved UiS. Saman med James Meadowcroft, som er professor ved Carleton University i Canada, diskuterer han i boka korleis argument om CCR er blitt brukte i klimadebatten i ulike land. – I Noreg har karbonfangst fungert som politisk lim i den forstand

44 I

UniverS Nr. 1 – 2010

at det har bygt bru over energipolitiske skiljelinjer i norsk politikk, skiljelinjer mellom målsetjingar for innanlands bruk av gass og gasskraftverk på den eine sida og klimapolitiske målsetjingar på den andre. I andre land har andre omsyn spelt ei større rolle, blant anna i Storbritannia og Tyskland, der eit mogleg framtidig underskot på elektrisitet og energitryggleik har spelt ei viktig rolle i debatten, seier Langhelle. Caching the carbon sluttar med tre framtidsscenario. I det første har vi framleis eit fossilbasert energisystem i 2050, og CCS er ein etablert og utbreidd teknologi. I scenario nummer to blir CCS nytta i nokre land, mens andre bruker mest fornybar energi. I det tredje scenarioet er det hovudsakeleg fornybar energi som blir brukt, og CCS har blitt nisjeteknologi. Tekst I Ida Gudjonsson

«spel» i denne samanhengen, er ein type sjølvavgrensande, regelbunden aktivitet, og Roscoe prøver å sameine desse to tankane ved å oppfatte eit språkspel som eit spel med den naturlege meininga som berre bilete har. Dei språkspela som ligg bak menneskespråk, er skildra i detalj, og resultatet er ein teori som tilbyr heilt nye perspektiv på logikken knytt til tid og modalitet.

Regionane på frammarsj Rune Dahl Fitjar The rise of regionalism: Causes of regional mobilization in Western Europe Routledge, 2009

I løpet av dei siste førti åra har regionar vorte stadig viktigare i Vest-Europa, både som styringseiningar og som kjelder til politisk mobilisering. Rune Dahl Fitjar, som er seniorforskar ved IRIS, skriv i boka The rise of regionalism: Causes of regional mobilization in Western Europe om kvifor regional identitet er sterkare i nokre regionar enn i andre, og kvifor regionale elitar tidvis prøver å mobilisere ålmenta til støtte for ein regionalistisk dagsorden. Han spør seg kvar regionalismen er mest utbreidd og prøver å talfeste graden av regionalisme. Forfattaren definerer regionalisme som ein regional identitet som har politisk betydning ved at ein vurderer folkesetnaden i ein region som ei gruppe med visse felles interesser som dei bør fremje.

Ny modell I boka utviklar Fitjar ein modell som forklarer variasjon i regionalisme mellom regionar og i ein og same region over tid. Han gjer òg utfyllande greie for ulike årsaker til regionalisme. Forfattaren har brukt ulike metodar for å utvikle modellen, men tek blant anna utgangspunkt i ein kvantitativ studie av 212 vesteuropeiske regionar. Han tek føre seg utviklinga internt i dei ulike regionane, og han ser på endringar over tid med omsyn til økonomisk utvikling, partisystem, globalisering og grad av europeisk integrasjon. Fitjar prøver deretter ut modellen på Skottland og Rogaland. I utgangspunktet har Rogaland låg grad av regionalisme, medan han for Skottland sin del er mykje høgare. Forfattaren finn at sjølv om Skottland og Rogaland på mange område er svært ulike, er faktorane som gjev grunnlag for regionalisme i dei to regionane over tid like. Ikkje minst har begge opplevd ei oppvakning i kjølvatnet av økonomisk vekst. Boka byggjer på Rune Dahl Fitjar si doktorgradsavhandling Prosperous peripheries: Cross-sectional and longitudinal explorations of the determinants of Regionalism in Western Europe, som han disputerte over ved London School of Economics i 2007. Tekst I Anja Kristin Bakken


formidling

Matte i alle fag Skal ein rekne i samfunnsfag, kroppsøving og RLE? Ja, seier læreplanen. Boka Å regne i alle fag fortel korleis. Å regne i alle fag er noko så sjeldant som ei fagbok i matematikk som er skriven av forfattarar frå mange ulike fagmiljø. Og det er naudsynt. – Om eg som matematikar skulle skrive åleine om rekning i RLE, ville det fort ha blitt eit matematikkperspektiv, og berre det. Når eg har med meg ein representant frå faget RLE, kan eg lettare sjå tema frå fleire sider, fortel førstelektor Janne Fauskanger ved Universitetet i Stavanger. Saman med førsteamanuensisane Elin Reikerås og Reidar Mosvold har ho vore redaktør for boka. – Vi har derfor henta inn fagfolk frå forskjellige fag, og dei har skrive tekstane saman med forfattarane med matematikkbakgrunn. Dette gjer vi for å

REDAKTØRAR: Førstelektor Janne Fauskanger og førsteamanuensisane Elin Reikerås og Reidar Mosvold står saman om boka Å regne i alle fag

trendar i rekneopplæringa. Andre del handlar om rekning i eit fleirfagleg perspektiv. – Denne boka er eit viktig verktøy for lærarstudentar og lærarar på alle nivå i norsk skule, men ho vil vere nyttig for alle som er opptekne av matematikk i skulen, seier Fauskanger. Å rekne er ei av dei grunnleggjande ferdigheitene i Kunnskapsløftet. Boka er ein del av ein serie bøker. Det er laga bøker både om lesing og skriving, munnlege og digitale ferdigheiter i tillegg til rekning. Tekst I Trond Egil Toft

unngå ei einsidig matematikkvinkling, samstundes som vi ivaretek det matematikkfaglege på ein god måte, sier Fauskanger.

Kva skjer i hovudet? Første del av boka er sett av til matematikkfagleg stoff som spenner frå kva som skjer i hovuda på oss når vi reknar, via ulike regnestrategiar til meir overordna perspektiv, der lesaren finn ei oversikt over historiske

Litteraturens nytte Atle Skaftun Litteraturens nytteverdi Fagbokforlaget (2009)

Atle Skaftun er førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Institutt for kultur- og språkstudier og ved Lesesenteret ved UiS. Han har tidligere utgitt Knut Hamsuns dialogiske realisme (2003) og Å kunne lese (2006) og har skrevet artikler om litteratur og lesing.

Hva dreier boka seg om? Boka tar utgangspunkt i at legitimeringsgrunnlaget for skjønnlitteraturens plass i skolen er under press i det nye norskfaget. Internasjonale sammenlikninger av skoleprestasjoner sammen med nye teoretiske impulser former skolepolitikk, læreplaner og pedagogisk praksis og favoriserer virkelighetsrelevans og nytte knyttet til livet utenfor skolen. Boka tar

Styrkjer medvitet om vandring Finn Tveito Det vandrande mennesket Novus forlag, 2010

Det at nokre av forfedrane våre reiste seg opp på to, var medverkande til at hjernen vart større og til at arten menneske oppstod. At det å gå er så vesentleg for eksistensgrunnlaget vårt, er det få som tenkjer på. Som regel gjer vi bruk av føtene utan å tenkje over kor viktig denne aktiviteten er. Med boka Det vandrande mennesket ønskjer førsteamanuensis ved UiS Finn Tveito å få oss til å sjå på gåaktiviteten som ei rørsle som ikkje berre gjer oss i stand til å sanse og observere omgjevnadene, men som i seg sjølv genererer både tankekraft og energi som mennesket treng for å leve. Forfattaren har teke for seg mange tekstar i ulike sjangrar, frå romantikken med sitt idealistiske syn på det å vandre og fram til vår tids vandremåtar.

alle tekster er det. Alle tekster kan leses som ytringer fra en bestemt posisjon i en bestemt hendelse. Skjønnlitterære tekster hører også hjemme i en bestemt historisk situasjon, men de er samtidig skrevet med tanke på å konstruere et helhetlig univers innenfor tekstens rammer. I dette ligger det en særegen nytteverdi for skolens arbeid med å skape bevissthet om kommunikasjon, om relasjoner mellom stemmer og om hvordan vi forholder oss til hverandre i og med språket.

for seg noen sentrale begreper i tenkningen som ligger til grunn for de nye læreplanene i skolereformen Kunnskapsløftet – literacy, diskurs og ferdighet – og beskriver arbeidet med litteratur i skolen i lys av slike rammer. Boka er slik sett et forsøk på gjennomtenke litteraturundervisningens mål og mening på nye premisser.

Hvem vil ha nytte av å lese boka? Boka rommer perspektiver på norskfaget og leseopplæringen i skolen etter Kunnskapsløftet og retter seg slik sett mot nåværende og framtidige norsklærere på alle nivå og mot lærerutdannere. Boka er samtidig et forsøk på å plassere den litterære analysen og litteraturundervisningen inn i en tekst- og lesevitenskapelig ramme. På den måten kan den kanskje leses med utbytte av fagfolk og studenter også utenfor lærerutdanningene.

Hva tilfører boka fagfeltet den omtaler? Boka presenterer og demonstrerer også en måte å arbeide med skjønnlitteratur på som er et mulig svar på de mange utfordringene norskfaget generelt og litteraturfaget spesielt står overfor. Dialogisk diskursanalyse demonstreres og diskuteres i tilknytning til en rekke teksteksempler. Utgangspunktet for denne måten å lese på er spørsmålet hvem sier hva, og hvordan? Skjønnlitterære tekster er ytringer som

Tekst I Karen Anne Okstad



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

45


formidling

SPOR i jord Gjenstand: Beger med gresk innskrift Funnet:

På Tu i Klepp i 1882

Datering: Eldre jernalder, ca 325–475 e.Kr. Utstilt: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Konsertkalender våren 2009 – Institutt for musikk og dans, UiS

Funn fr a fortiden

MARS Torsdag 18. mars kl 19.30 Vårofferet – SSO/UiS, Institutt for musikk og dans Stavanger Konserthus – Entré kr 280/240/180 Tirsdag 23. mars kl 19.30 Konsert med Unge musikere Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

APRIL Tirsdag 6. april kl 12.30 Mestermøte – studentpresentasjoner 1301, Bjergsted – Gratis adgang Tirsdag 20. april kl 12.30 Mestermøte – studentpresentasjoner 1301, Bjergsted – Gratis adgang Søndag 25. april kl 14.00 Kammermusikk med klaver Skur 2, Skansekaien – Entré kr 50/Gratis adgang Tirsdag 27. april kl 19.30 Carnaval – klaververker av R. Schumann Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

Haute couture på Arkeolo

Drikk og lev lykkelig!  Begeret ble funnet i en stor gravhaug fra jernalderen sammen med et spyd, en trebøtte og spillebrikker av ben. Glasset er laget i overfangsteknikk, det vil si at det består av to lag glass. Først er det ytterste blå glasset blåst, og deretter er det grønne glasset blåst inn i det blå. Begeret er trolig laget i Midtøsten. Noen år etter at begeret ble funnet var arkeolog Gabriel Gustafson på besøk på museet. Gustafson er kjent som arkeologen som gravde ut Osebergskipet. Mens han beundret begeret, oppdager han noe som ingen før han har sett: Det er en inskripsjon på begeret! Skriften sitter på de blå kvadratene øverst på glasset. Gustafson skrev om oppdagelsen i år 1900: ”De opphøiede ruder er forsynede med indslebne streger, som giver bokstavform, og at altsaa bægeret bærer en indskrift rundtom randen. (...) denne indskrift var gresk, og der var ingen vanskelighed ved at læse den, skjønt nogle bokstaver nu mangler. Der har staaet, noget frit oversat: Drikk og lev lykkelig.” Før glasset ble lagt i graven, må det ha vært en stor del av livet på Tu. Tu var en storgård – antakeligvis med en gildehall hvor det ble holdt store gjestebud. Da har kanskje glasset blitt båret fra gjest til gjest med drikke, hvilket var en høytidelig og viktig handling den gangen. Og hvem vet – kanskje de har reist glasset til en skål med samme salutt som begeret predikerer: Drikk og lev lykkelig! Foto I Terje Tveit Kilde I Siv Kristoffersen, Arkeologisk museum, UiS

46 I

UniverS Nr. 1 – 2010

I moteverda betyr haute couture klede og kreasjonar spesiallaga med eksklusiv saum til kunde eller modell. Kva skal eit arkeologisk museum med noko så nymotens?  – Eg er inspirert av ornamentikk frå

bronsealderen, avslører tekstilkunstnar Gunnar Fon, og ein aner ein samanheng mellom mote og arkeologi ganske umiddelbart. Fon, som blant anna er engasjert som kostymemakar på Den Norske Opera, blei så fascinert av bronsealderutstillinga Solens reise, som blei vist på Arkeologisk museum i 2009, at han rett og slett laga ein tekstilkreasjon og -installasjon med utgangspunkt i

bronsealderen sin ornamentikk. No skal kreasjonane stillast ut på same museum. Utstillinga har fått namnet Solens gudinner: Haute couture av Gunnar Fon. – Utstillinga blir vigd klede til kvinner laga etter haute couture-tradisjonen, og ho består av handsydde drakter, spesialdesigna til rundt femten modellar som faktisk arbeider på museet, fortel Fon.

Nupereller og den evige syklusen Fon bruker den gamle knuteteknikken nupereller, der ein dobbeltknute blir gjenteken mange gonger slik at det blir til bogar og ringar. – Eg slår eit slag, eller skal vi seie ein knute, for nuperellene. Det er på mange måtar mitt varemerke. Det er ei utfordring å freiste å fornye ein gammal teknikk og skape interesse for handverket i dag. Målet er å


formidling

MAI Tirsdag 4. mai kl 12.30 Mestermøte 1301, Bjergsted – Gratis adgang Søndag 9. mai kl 14.00 Operakafé Skur 2, Skansekaien Entré kr 50/Gratis adgang 10. mai–11. juni Eksamenskonserter Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

kunst

Oksiderte skulpturer

på c ampus

Ola Enstad : Pedagogisk skulptur (1988)

JUNI Lørdag 12. juni kl 18.00 Avslutningsseremoni Lille konsertsal, Bjergsted – Gratis adgang

gisk museum

 A RTIGE KNUTAR: Knuteteknikk med nupereller speler ei vesentleg rolle i Fons design.  ny utstilling: utstillinga Solens gudinner med kreasjonar av tekstilkunstnar Gunnar Fon opnar 24. april på Arkeologisk museum

modernisere uttrykket til nuperellene og gjere det til eit eige kunstnarisk uttrykk, seier Fon. I Solens gudinner blir nuperellene brukte til å framstille solforma og solsyklusen og den evige syklusen til døgnet. Her er drakter laga til natta, morgonen, dagen og kvelden. Utstillingsområdet vil bli delt inn i soner som framstiller tider på døgnet ved hjelp av inventar og lyssetjing. Det skal òg vere mogeleg for gjestene å prøve nokre av kreasjonane. Arkeologisk Catwalk: Søndag 30. mai blir det vist 15 kreasjonar frå Solens gudinner på catwalken på Arkeologisk museum. Tekst

I Siri Pedersen

Collage/Foto I Gunnar Fon

skulle klare å forløse hver enkelt skulptur. Men de kom ut og fikk sin plass, noen inne, de fleste utenfor. Med tiden vil det korroderte stålet oksidere og forvitre. Menneskelige og arkitektoniske former vil forandre seg. Men kunstverket vil ganske sikkert beholde sin kraft og stadig ha noe å si dem som tar seg tid til å se. Pedagogisk skulptur er et temmelig upåaktet hovedverk i Ola Enstads produksjon, men det er ganske enestående i norsk kunsthistorie.

 I foajeen ved Tjodhallen i Kjølv Egelands hus står en skulpturgruppe av Ola Enstad. Det vil si, bare to av de ni skulpturene står inne, de andre syv står utenfor glassveggen. Hvorfor er de plassert slik? De hører da sammen? De er like høye, laget av samme materiale. Og de er plassert systematisk, med like mellomrom, på en blank, sort, kvadratisk flate. Men de er ikke helt like. De fire hjørneskulpturene ser ut som bygningsdeler fra en bygning med kraftig utkragende gesims. De tre midterste skulpturene har tydelig kvinnelige former, mens de to på hver side kan oppfattes som arkitektoniske og menneskelige på samme tid. Tenker vi oss alle skulpturene samlet, utgjør de en kvadratisk stålblokk. Michelangelo mente at den ferdige skulpturen lå latent i marmorblokken; kunstneren måtte bare hente den ut. Jeg vet ikke om dagens kunstnere tenker slik. Men Ola Enstad måtte i alle fall slite for å bringe sine skulpturer frem i lyset. Han skar i stålblokken med skjærebrenner, uten helt å vite hvordan han

Foto I Elisabeth Tønnessen

Hild Sørby er professor i kunsthistorie ved UiS. I denne spalten presenterer hun arkitektur og kunstverk på campus.



UniverS Nr. 1 – 2010 I  

47


Returadresse: UiS 4036 Stavanger

B

HVA HAR DU TENKT Å BLI? RÅDVILL? ELLER HELT BOMBESIKKER? Universitetet i Stavanger tilbyr 12 ulike studieretninger med en rekke studieprogrammer som gir spennende muligheter:

HELSE- OG SOSIALFAG

MEDIEFAG

HISTORIE OG KULTUR

MUSIKK OG DANS

HOTELL OG REISELIV

REALFAG

IDRETT

SAMFUNNSFAG

INGENIØR OG SIVILINGENIØR

SPRÅK OG LITTERATUR

LÆRERUTDANNINGER

ØKONOMI

www.uis.no/studietilbud

Profile for University of Stavanger

Nytt UniverS 1-2010  

Eksternmagasin fra Universitetet i Stavanger

Nytt UniverS 1-2010  

Eksternmagasin fra Universitetet i Stavanger

Profile for univers
Advertisement