Vi hadde samlet oss på idrettsbanen. Et tjuetalls menn og kvinner i ulike aldersgrupper. De fleste sto og pratet. Slappet av. Enkelte foretok noen siste justeringer på sykkelen. Senket setet noen millimeter. Sjekket at det var nok luft i dekkene. Bare Are Tveiten tok seg bryet med å varme opp. Av Svein T. Landa Framnes
PÅSKEKRIM
Han trippet rundt på gressmatta. Strakk seg ut. Han hadde rullet først over målstreken seks av de seks gangene rittet hadde blitt arrangert. Ikke dår lig av en mann som for lengst hadde passert seksti. Men det sa kanskje mest om resten av feltet. I utgangspunktet var rittet et rent sosialt arrange ment for ansatte i kommunen. En koselig tur med lavt gir og enda lavere turtall. Et par mosjonister hadde ambisjoner om å prestere en bedre tid enn på fjordårets ritt. De andre var fornøyde så lenge de klarte å fullføre. Are Tveiten var den eneste som brydde seg om å vinne. Selv hadde jeg satt meg et helt annet mål. Jeg hadde kommet inn på tanken et par år tidligere. Bakgrunnen var næringsparken som da var under planlegging. Tveiten hadde vært den i kommunestyret som var den største pådriveren for prosjektet. Han klarte nærmest egenhendig å ødelegge et av de fineste naturområdene i distrik tet. En høy pris å betale for noen skarve kroner i kommunekassa. Enkelte mente at Tveiten burde ha blitt kastet ned fra Skarpnuten for et slikt svik.
Hun smilte. Mens de fleste stilte med det de hadde av utstyr, hadde Tveiten spandert på seg en rådyr landeveissykkel og en nesten like dyr knallgul bekledning. – Har du sett den hjemmelagede energidrikken hans? spurte Ingvild. Jeg nikket. En brun og tyktflytende gugge. – Skulle gjerne visst hva han putter i det skvipet, lo hun. – Jeg hadde ansvar for å kjøre ut drikke til stasjonene i år. Den stanken kommer til kjennes i bilen min i flere dager. – Ut fra ansiktuttrykket hans da han drikker, er det neppe grunn til misunnelse. – At han gidder. Fatter ikke at han vil seg selv så vondt. Arrangøren varsler at knallpistolen ble ladet. Jeg rullet fram til startlinja. Sikret meg plassen til ven stre for Tveiten. Prøvde å ta ham i hånden. Han var for fokusert til å ense gesten. Kanskje like greit. Sekunder senere gikk startskuddet. Tveiten tråkket til. Jeg gjorde det samme. Feltet lå ikke
Tour de décès Det ble med pratet. Folk flest eide ikke handlekraft. De var late. Jeg hadde selv vært i den kategorien mesteparten av livet. Lat og feig. Men det var aldri for sent å skjerpe seg. Som sykkelklubbens motto sa: Kom deg opp av sofaen, din gris! Da det hadde begynt å bli snakk om et nytt prosjekt, var tiden inne. Tveiten ville gjøre et vernet kystområde om til hyttefelt. En uberørt perle som hele bygda brukte til friluftsliv skulle ikke bare ødelegges, men attpåtil invaderes av rike Oslo-folk. Det kunne ikke skje. – Klar til dyst? Spørsmålet kom fra Ingvild. Jeg kjente henne ikke godt. Jeg visste bare at hun jobbet i resepsjo nen på rådhuset og at hun var den klart beste trente kvinnelige rytteren. Men som med de fleste andre til stede hadde vi minst to ting til felles. Vi var alle interesserte i syk ling og vi var alle under mindre begeistret for Are Tveiten. – Ikke så klar som enkelte andre, sa jeg.
side 30 IPorsanger 1 - 2017
samlet i mer enn noen hundre meter før flere av rytterne begynte å falle fra. A llerede før vi var nede på fylkesveien hadde en ledergruppe på seks etablert seg. Likevel var ikke tempoet høyere enn at hvem som helst kunne klare å holde følge. Jeg la meg bakerst i gruppa. Foreløpig gjaldt det å spare krefter. På et eller annet tidspunkt måtte jeg riste dem av meg. Om jeg klarer å holde helt inn til mål, spiller ingen rolle. Så lenge jeg opparbeider meg en solid luke før vi var halvveis. Planen var ukomplisert. På den seks mil lange løypa hadde det blitt satt opp tre drikkestasjoner. En mer enn i fjor grunnet det varme været. I hoved sak var det snakk om ubemannede plastbord med frukt, sjokolade og noen dunker med energidrikk man kunne fylle opp drikkeflaska med. For de fles te var dette godt nok. Men om man ikke nøyde seg med det blå skvipet som selges på sportsbutikken, kunne man få arrangøren til å kjøre ut private flas ker. Av alle de påmeldte var det bare fire stykker som har benyttet seg av tilbudet: Heltvik-brødrene som konsekvent holdt seg til svart filterkaffe, Reid un, sykepleieren som aldri hadde blitt observert drikkende annet enn vann fra springen (ikke så mye smakstilsetning som en isbit unnet hun seg), og selvfølgelig Tveiten.