Page 1

P A T R I K

S Ü S K I N D

HISTORIEN OM EN MORDER

PARFYMEN


Parfymen


1. opplag 2011 Orginaltittel: Das Parfum. Die Geschichte einers Mürders Copyright © 1985 Diegones Verlag, Zürich Design: © 2011 Toril Kristensen Norsk utgave © 1986, 2001, 2006H og 2011. Aschehoug & Co. (W.Nygaard), Oslo www. Aschehoug.no Satt med 10/12 pkt Calisto MT, regular Papir: 100g Congveror Texture Laid Printed in Germany GGP Media GmpH, Pöbneck, 2011 ISBN 978-82-03-20985-7


P

A

T

R

I

C

K

SÜSKIND

HISTORIEN OM EN MORDER

PARFYMEN


DEL 1


I

KAPITTEL 1

FRANKRIKE LEVDE PÅ 1700-TALLET EN MANN SOM VAR EN AV DE MEST GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSENE I DENNE EPOKEN, DA DET ELLERS IKKE VAR MANGEL PÅ GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSER. Han het Jean-Baptiste Grenouille,

og når hans navn ikke er like kjent som navnene til andre geniale uhyrer som for eksempel de Sade, Saint-Just, Fouchè, Bonaparte osv., skyldes det sikkert ikke at Grenouille var bedre enn disse mørkemenn hva angår selvovervurdering, menneskeforakt, umoral, kort sakt udugelighet, men heller den kjensgjerning at hans geni og eneste ærgjerrighet begrenset seg til et område som ikke etterlater seg spor i historien – til luktens flyktige rike. På den tiden vi snakker om nå, var byene preget av en stank vi moderne mennesker neppe kan forestille oss. Det stinket av gjødsel i gatene og av urin i bakgårdene, trappeoppgangene stinket av råttent treverk og rotteskitt, kjøkkenene av bedrevet kål og fårefett; i de dårlige utluftede stuene stinket det av mugg og støv, i soveværelsene av skitne laken, fuktige dyner og den kvalme odøren fra potter. Ovnene luktet det svovel av, garveriene spredte stanken av etsende lut og slakterhusene stinket av koagulert blod. Menneskene luktet det svette og uvaskede plagg av, fra munnen kom lukten av dårlige tenner og fra magen eimen av løk, de eldre stinket av gammel ost, sur melk og all slags sykdommer.

11


Det stinket av elvene, av markedsplassene og kirkene, det stinket under broene og i palassene, bonden stinket, det samme gjorde presten og håndverkssvennen og mesterens kone; hele adelen stinket det av, endog kongen luktet som et rovdyr og dronningen som en gammel geit – enten det var sommer eller vinter. På 1700-tallet hadde man ikke funnet opp noe middel mot bakteriers oppløsende virkning, så det fantes ingen form for menneskelig aktivitet, enten den var skapende eller nedbrytende, intet uttrykk for spirende eller døende liv, som ikke var ledsaget av stank. Og selvsagt var stanken verst i Paris, for Paris var den største byen i Frankrike. Og i Paris var det igjen et sted der stanken var særdeles infernalsk, mellom Rue aux Fers de la Ferronnerie, nemlig Cimetière des Innocents. I åtte hunder år hadde man brakt de døde hit, fra sykehuset Hôtel-Dieu og fra de omliggende menigheter, i åtte hundre år hadde man dag etter dag kjørt frem dusinvis av kadavre og gravd dem ned i lange grøfter, i åtte hundre år hadde man lagt knokler på knokler, lag på lag, i fellesgravene og knokkelskurene. Det var først senere, like før den franske revolusjonen, etter at enkelte graver var rast sammen og stanken fra den overfylte gravlunden fikk beboerne i strøket til ikke bare å protestere, men gjøre opprør, at gravfeltet ble stengt; det ble gravd opp millioner av benrester og hodeskaller ble flyttet til Montmartres katakomber, og det ble åpnet en markedsplass for matvarer på stedet. Det var her på kongerikets mest stinkende sted, Jean-Baptiste Grenouille ble født 17. Juli 1738, en av årets varmeste dager.

12


I

KAPITTEL 2

FRANKRIKE LEVDE PÅ 1700-TALLET EN MANN SOM VAR EN AV DE MEST GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSENE I DENNE EPOKEN, DA DET ELLERS IKKE VAR MANGEL PÅ GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSER. Han het Jean-Baptiste

Grenouille, og når hans navn ikke er like kjent som navnene til andre geniale uhyrer som for eksempel de Sade, Saint-Just, Fouchè, Bonaparte osv., skyldes det sikkert ikke at Grenouille var bedre enn disse mørkemenn hva angår selvovervurdering, menneskeforakt, umoral, kort sakt udugelighet, men heller den kjensgjerning at hans geni og eneste ærgjerrighet begrenset seg til et område som ikke etterlater seg spor i historien – til luktens flyktige rike. På den tiden vi snakker om nå, var byene preget av en stank vi moderne mennesker neppe kan forestille oss. Det stinket av gjødsel i gatene og av urin i bakgårdene, trappeoppgangene stinket av råttent treverk og rotteskitt, kjøkkenene av bedrevet kål og fårefett; i de dårlige utluftede stuene stinket det av mugg og støv, i soveværelsene av skitne laken, fuktige dyner og den kvalme odøren fra potter. Ovnene luktet det svovel av, garveriene spredte stanken av etsende lut og slakterhusene stinket av koagulert blod. Menneskene luktet det svette og uvaskede plagg av, fra munnen kom lukten av dårlige tenner og fra magen eimen av løk, de eldre stinket av gammel ost, sur melk og all slags sykdommer.

13


Det stinket av elvene, av markedsplassene og kirkene, det stinket under broene og i palassene, bonden stinket, det samme gjorde presten og håndverkssvennen og mesterens kone; hele adelen stinket det av, endog kongen luktet som et rovdyr og dronningen som en gammel geit – enten det var sommer eller vinter. På 1700-tallet hadde man ikke funnet opp noe middel mot bakteriers oppløsende virkning, så det fantes ingen form for menneskelig aktivitet, enten den var skapende eller nedbrytende, intet uttrykk for spirende eller døende liv, som ikke var ledsaget av stank. Og selvsagt var stanken verst i Paris, for Paris var den største byen i Frankrike. Og i Paris var det igjen et sted der stanken var særdeles infernalsk, mellom Rue aux Fers de la Ferronnerie, nemlig Cimetière des Innocents. I åtte hunder år hadde man brakt de døde hit, fra sykehuset Hôtel-Dieu og fra de omliggende menigheter, i åtte hundre år hadde man dag etter dag kjørt frem dusinvis av kadavre og gravd dem ned i lange grøfter, i åtte hundre år hadde man lagt knokler på knokler, lag på lag, i fellesgravene og knokkelskurene. Det var først senere, like før den franske revolusjonen, etter at enkelte graver var rast sammen og stanken fra den overfylte gravlunden fikk beboerne i strøket til ikke bare å protestere, men gjøre opprør, at gravfeltet ble stengt; det ble gravd opp millioner av benrester og hodeskaller ble flyttet til Montmartres katakomber, og det ble åpnet en markedsplass for matvarer på stedet. Det var her på kongerikets mest stinkende sted, Jean-Baptiste Grenouille ble født 17. Juli 1738, en av årets varmeste dager.

14


I

KAPITTEL 3

FRANKRIKE LEVDE PÅ 1700-TALLET EN MANN SOM VAR EN AV DE MEST GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSENE I DENNE EPOKEN, DA DET ELLERS IKKE VAR MANGEL PÅ GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSER. Han het Jean-Baptiste Grenouille,

og når hans navn ikke er like kjent som navnene til andre geniale uhyrer som for eksempel de Sade, Saint-Just, Fouchè, Bonaparte osv., skyldes det sikkert ikke at Grenouille var bedre enn disse mørkemenn hva angår selvovervurdering, menneskeforakt, umoral, kort sakt udugelighet, men heller den kjensgjerning at hans geni og eneste ærgjerrighet begrenset seg til et område som ikke etterlater seg spor i historien – til luktens flyktige rike. På den tiden vi snakker om nå, var byene preget av en stank vi moderne mennesker neppe kan forestille oss. Det stinket av gjødsel i gatene og av urin i bakgårdene, trappeoppgangene stinket av råttent treverk og rotteskitt, kjøkkenene av bedrevet kål og fårefett; i de dårlige utluftede stuene stinket det av mugg og støv, i soveværelsene av skitne laken, fuktige dyner og den kvalme odøren fra potter. Ovnene luktet det svovel av, garveriene spredte stanken av etsende lut og slakterhusene stinket av koagulert blod. Menneskene luktet det svette og uvaskede plagg av, fra munnen kom lukten av dårlige tenner og fra magen eimen av løk, de eldre stinket av gammel ost, sur melk og all slags sykdommer.

15


Det stinket av elvene, av markedsplassene og kirkene, det stinket under broene og i palassene, bonden stinket, det samme gjorde presten og håndverkssvennen og mesterens kone; hele adelen stinket det av, endog kongen luktet som et rovdyr og dronningen som en gammel geit – enten det var sommer eller vinter. På 1700-tallet hadde man ikke funnet opp noe middel mot bakteriers oppløsende virkning, så det fantes ingen form for menneskelig aktivitet, enten den var skapende eller nedbrytende, intet uttrykk for spirende eller døende liv, som ikke var ledsaget av stank. Og selvsagt var stanken verst i Paris, for Paris var den største byen i Frankrike. Og i Paris var det igjen et sted der stanken var særdeles infernalsk, mellom Rue aux Fers de la Ferronnerie, nemlig Cimetière des Innocents. I åtte hunder år hadde man brakt de døde hit, fra sykehuset Hôtel-Dieu og fra de omliggende menigheter, i åtte hundre år hadde man dag etter dag kjørt frem dusinvis av kadavre og gravd dem ned i lange grøfter, i åtte hundre år hadde man lagt knokler på knokler, lag på lag, i fellesgravene og knokkelskurene. Det var først senere, like før den franske revolusjonen, etter at enkelte graver var rast sammen og stanken fra den overfylte gravlunden fikk beboerne i strøket til ikke bare å protestere, men gjøre opprør, at gravfeltet ble stengt; det ble gravd opp millioner av benrester og hodeskaller ble flyttet til Montmartres katakomber, og det ble åpnet en markedsplass for matvarer på stedet. Det var her på kongerikets mest stinkende sted, Jean-Baptiste Grenouille ble født 17. Juli 1738, en av årets varmeste dager.

16


I

KAPITTEL 4

FRANKRIKE LEVDE PÅ 1700-TALLET EN MANN SOM VAR EN AV DE MEST GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSENE I DENNE EPOKEN, DA DET ELLERS IKKE VAR MANGEL PÅ GENIALE OG AVSKYELIGE SKIKKELSER. Han het Jean-Baptiste Grenouille,

og når hans navn ikke er like kjent som navnene til andre geniale uhyrer som for eksempel de Sade, Saint-Just, Fouchè, Bonaparte osv., skyldes det sikkert ikke at Grenouille var bedre enn disse mørkemenn hva angår selvovervurdering, menneskeforakt, umoral, kort sakt udugelighet, men heller den kjensgjerning at hans geni og eneste ærgjerrighet begrenset seg til et område som ikke etterlater seg spor i historien – til luktens flyktige rike. På den tiden vi snakker om nå, var byene preget av en stank vi moderne mennesker neppe kan forestille oss. Det stinket av gjødsel i gatene og av urin i bakgårdene, trappeoppgangene stinket av råttent treverk og rotteskitt, kjøkkenene av bedrevet kål og fårefett; i de dårlige utluftede stuene stinket det av mugg og støv, i soveværelsene av skitne laken, fuktige dyner og den kvalme odøren fra potter. Ovnene luktet det svovel av, garveriene spredte stanken av etsende lut og slakterhusene stinket av koagulert blod. Menneskene luktet det svette og uvaskede plagg av, fra munnen kom lukten av dårlige tenner og fra magen eimen av løk, de eldre stinket av gammel ost, sur melk og all slags sykdommer.

17


Det stinket av elvene, av markedsplassene og kirkene, det stinket under broene og i palassene, bonden stinket, det samme gjorde presten og håndverkssvennen og mesterens kone; hele adelen stinket det av, endog kongen luktet som et rovdyr og dronningen som en gammel geit – enten det var sommer eller vinter. På 1700-tallet hadde man ikke funnet opp noe middel mot bakteriers oppløsende virkning, så det fantes ingen form for menneskelig aktivitet, enten den var skapende eller nedbrytende, intet uttrykk for spirende eller døende liv, som ikke var ledsaget av stank. Og selvsagt var stanken verst i Paris, for Paris var den største byen i Frankrike. Og i Paris var det igjen et sted der stanken var særdeles infernalsk, mellom Rue aux Fers de la Ferronnerie, nemlig Cimetière des Innocents. I åtte hunder år hadde man brakt de døde hit, fra sykehuset Hôtel-Dieu og fra de omliggende menigheter, i åtte hundre år hadde man dag etter dag kjørt frem dusinvis av kadavre og gravd dem ned i lange grøfter, i åtte hundre år hadde man lagt knokler på knokler, lag på lag, i fellesgravene og knokkelskurene. Det var først senere, like før den franske revolusjonen, etter at enkelte graver var rast sammen og stanken fra den overfylte gravlunden fikk beboerne i strøket til ikke bare å protestere, men gjøre opprør, at gravfeltet ble stengt; det ble gravd opp millioner av benrester og hodeskaller ble flyttet til Montmartres katakomber, og det ble åpnet en markedsplass for matvarer på stedet. Det var her på kongerikets mest stinkende sted, Jean-Baptiste Grenouille ble født 17. Juli 1738, en av årets varmeste dager.

18


Boken bak filmen! Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i Paris og vokser opp under harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro: Han har ingen lukt! Til gjengjeld har han en luktesans så velutviklet at han kan finsortere selv de flyktigste dufter. Han blir selvfølgelig verdens mest geniale parfymemaker. Hva han ellers blir? Et uhyre! En gud? Med denne frodige og fargerike debutromanen vakte Patrick Süskind internasjonal sensasjon. "Parfymen" kan oppleves på mange plan: som en gruoppvekkende kriminalhistorie, en lattervekkende satire, en kulturhistorisk fortelling og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. "... så utrolig original og nifst godt fortalt at uhyggen kommer krypende oppover ryggen på leseren som en skorpion." Tinic Talén, VG "... en mesterlig skildring av førrevolusjonens Paris sett under en usedvanlig synsvinkel, nemlig via nesen ... en mesterlig roman på et høyt kunstnerisk nivå!" Gunnar Spilling, Vårt Land.

Profile for Toril Kristensen

Parfymen  

Parfymen av Patrik Süskind

Parfymen  

Parfymen av Patrik Süskind

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded