Issuu on Google+

#1 17/10-08 NOK 0,-


Tema, min generasjon •

Forside illustrert av Esben S. Titland

Layout av Tim Oudenstad timpop@gmail.com

Tilstand

Zeitgeist: bloggerprofil, jente, kaukasoid, 20’s printscreenet av Audun Mortensen Http://iwanttopromotemyselfbet ter.blogspot.com

Å snakke om generasjoner av Sigurd Jorem

Hipsterdebatten er over av Arne Borge

Trondheim av Preben Bang

Duncan av Kristoffer Kjølberg

Generasjon X-faktor av Oda Bhar Http://bharfot.wordpress.com

Illustrasjon av Streck Http://stiftet.wordpress.com

Anakronistisk Friminutt av Jo

Brochmann •

WATCHED TWO EPISODES OF BRITISH ‘HIDDEN CAMERA’ ON A NORWEGIAN CHANNEL IN BRITAIN ON MY BIRTHDAY ALONE THAT’S HOW I ROLL av Audun Mortensen

JOslo-Tags av Jo Brochmann

Dialoglyrikk av Preben Bang

Redaksjonen har en flat struktur og består av Preben Bang, Jo T. Brochmann, Arne Borge og Sigurd Jorem.

Tilstand Det kan være fristende å være lite selvhøytidelige når vi nå etablerer et tidsskrift. Det kan være enkelt å sette av 10, 15, 20 (...) prosent av den totale tekstproduksjonen til fraser som modererer utsagn; selvironiske


vittigheter som spenner beina på argumentene vi forsøker å stable opp. Vi kan få dvaske polemiske diskusjoner med andre magasiner og slå oss til ro med at vi operer innenfor det såkalte ’kulturfeltet’, hvor man tilsynelatende er uenige, men egentlig bare fornøyde med å leve i sin egenkonstruerte (og stort sett subsidierte) sfære av bookingbyråer, litteraturmagasiner, plateselskaper og gallerier. Vi kan også hevde at konsumerbare ’kulturopplevelser’ har en så sterk egenverdi at disse formenes innhold spiller liten rolle, som at ’Hallo i Uken’ er skarp satire og ’My Little Pony’ et søtt band. Eller vi kan ta den motsatte posisjonen. Vi kan være bitre og forbanna på alt som smaker av ’alternativitet’ og skjule våre komplekser bak et angrep mot intellektualisme, alkoholisme, trender og elitisme, fordi vi føler oss maktesløse overfor ’smalere’ uttrykk. Vi kan påstå at Justin Timberlake er det mest interessante som skjer i samtidsmusikken, gå til forsvar av Galleri Sand, mene at Dagbladet Magasinet skriver intelligent på en måte som folk forstår, eller hevde at fenomener som blogging i seg selv er meningsløse og ’teite’. Slik kan vi bli enda en aktør som, uansett hvilken side vi velger, bidrar til å opprettholde denne konstruerte ordvekslingen. Slik kan ’samfunnsdebatten’ få enda en parasitt som i mangel på substans gjemmer seg bak

vittige fraser og naivistiske kommentarer, på bekostning av den forvirrede hop som daglig forgiftes av selvhevdende, usympatiske tekster med et menneskefiendtlig språk. Så hvor står vi? Uavhengig? Selvsagt, men det har samtlige papirpublikasjoner hevdet i århundrer, uavhengig [sic!] av hvorvidt aksjonærer eller ideologier har definert deres innhold. Dette ordet betyr i praksis lite eller ingenting. Viktigere er det å stå på utsiden, observerende og eklektisk, uten å la seg rive med av flåsete ordvekslinger uten innhold. ((((((På en pressevisning for en ny, norsk film kommer ’anmelderkorpset’ onsdag formiddag, og etter filmen prøver de usikkert å hale ut av hverandre hva de burde mene for å parafrasere hverandre neste dag. Skal man ha integritet i dag, bør man plassere seg i et sosialt eksil.)))))) Derfor handler ikke dette om å ikke ta seg selv eller omgivelsene på alvor. Selv om det kunne vært fristende, så er det like fruktbart som en banan plassert mellom overleppa og nesa. JEG!


Zeitgeist: bloggerprofil, jente, kaukasoid, 20’s - printscreenet av Audun Mortensen


Å snakke om generasjoner - av Sigurd Jorem

Klarhet er en dyd som bør bestrebes når man ønsker å formidle noe. Det følgende er en ytelse med klarhet som mål. Dette nummeret av Jeg! har min generasjon som tema. For å nå klarhet over hva som spesifikt menes når det her er generasjonen (vår egen generasjon) som tematiseres, og ikke minst av behov for selvkritikk, problematiserer jeg her begrepets rekkevidde og fruktbarhet. En opplysende – om enn utilstrekkelig – klargjøring er at ’generasjon’ betegner de som lever omtrent samtidig. Ideen om en generasjon favner altså videre enn ideen om en alderskohort, som eksklusivt befatter de født samme år. Men det er ingen lunde hensikten med denne tematikkritikken å avfeie generasjonsbegrepets fruktbarhet på grunnlag av den flytende overgangen mellom generasjoner. Tvert om: Det gir gevinst å snakke om generasjoner nettopp fordi de ikke konstitueres av noe så banalt som felles fødselsår. Med andre ord må det finnes en annen bindende faktor som besørger innmaten i konseptet. Denne involv-

erer kultur. Omgang med de samme kulturelle uttrykkene og erfaring av de samme historiske tilstandene er det som knytter medlemmene av en generasjon sammen under merkelappen. Jeg utelukker ikke med dette at det finnes andre måter å snakke om generasjoner på, som når man snakker om generasjonstrinn i en familie, men disse andre måtene (hvis de kan legitimt danne egne kategorier) er uinteressante i denne første utgaven av Jeg!. Når vi da har valgt for tema noe så ikke-vulgært subjektivt som min generasjon, ønsker vi å formidle noe om en gruppe som er mer eller mindre løst tilknyttet oss selv. Altså en slags felles bevissthet. Denne måten å bestemme en generasjon på er sensitiv for mønstre av sosiokulturell stratifikasjon: Kulturfattige medlemmer av en generasjon må regnes med, men de er på ingen måte bestemmende for generasjonens karakter. Dette er et problem med å snakke om generasjoner. Generasjonen får sin karakter fra den privilegerte sfæren av samfunnet; fra de som vil skape nye stilarter og væremåter som kan skille dem fra tidligere generasjoner. Dette


er samtidig en måte å skille seg fra andre på samme alder, fra de som er med i generasjonen, men som ikke gir karakter til den. Ikke mindre, når man vil si ting om en generasjon er man nødt til å anta en eller annen slags enhet innenfor generasjonen. Vi må se bort fra ulikhet mellom grupper for å kunne si noe interessant om generasjonen. En stringent konstruksjon av generasjonen er ikke på sin plass. Man må kunne snakke om den bevisstheten som fostres av – hold dere fast – internettbruk, eller for den saks skyld om desentrering av det sosiale livet på nye arenaer. Om ikke alle omfattes av eller kjenner seg igjen i de generasjonsspesifikke tankene luftet mellom disse permene, sikrer jeg oss herved fra urimelig kritikk ved å utnevne det til et godt utgangspunkt for å snakke om sosial eksklusjon eller desintegrasjon. JEG!


Hipsterdebatten er over - av Arne Borge

Tekstproduksjonen rundt hva som definerer en ’hipster’, enten som ’vittige’ ’how-to-know’-bøker, rasende gratismagasininnlegg eller selvdefinerte hipsterblogger, er svært stor. Det kan virke som om det er nødvendig å forholde seg til begrepet for å ’henge med’, og derfor hører man også ordet brukt med de merkeligste konnotasjoner og fortegn, med usikre smil og angst for konfrontasjon. Dette leder til deprimerende møter mellom mennesker, og jeg vil derfor argumentere for et språk uten unødvendig upresise fraser: Uten bruken av ordet ’hipster’, som har blitt en parasitt på språket og bevisstheten vår. Følgende problemstillinger vil ikke bli drøftet i artikkelen: - Bruken av Rayban-kopier innendørs - Palestinaskjerfets stadig minkende symbolverdi. - Hvorvidt ’indie’ kan være en sjanger. I informasjonsskrivet til studentmediekvelden på Chateau Neuf, 13/8-09, kan man lese følgende: ”Vi begynner kvelden med en panelsamtale om

hipstermediene. Trengs de? Er det god journalistikk? Hvorfor skriver alle om de samme platene og de samme bytrynene?” i Det er fristende å gjøre det enkelt for seg selv og svare systematisk på hver enkelt setning. (Ja vel. Nei. Nei. Fordi journalistene kommer rett fra videregående, kjenner hverandre og har en begrenset horisont.) Dette løser ingenting. Etter ’panelsamtalen’ skulle publikum komme opp og stille spørsmål. Det gjorde de ikke. I stedet kom de opp og uttrykte sitt raseri mot ’hipsterne’, ikke rettet mot noen spesielle, selvsagt. Noen debatt ble det heller ikke, da det ikke fantes noen potensielle motdebattanter siden ingen egentlig ble stilt til ansvar. Dette er oppsummerende for de fleste ’diskusjoner’ som oppstår rundt begrepet. Som Adbusters ii, skrev i sommer , kan man gjerne være på en fest full av hipstere, men man er ingen hipster selv. Førstepersonshipsteren oppstår bare på ironiske premisser, og da med et fårete smil. Hvilken hensikt har da dette, enten man velger å angripe eller forsvare betegnelsen?


Kommentarfeltet printscreenet fra en bildeserie på oslonights.no kan være nyttig for å vise hvor galt det kan gå. iii

’Jørgen’ representerer her et klassisk eksempel på kategorien ”surgmaget, post-ironisk” kommentator, som tross sin åpenlyse forakt for hele fenomenet, velger å investere tid i å dele sine meninger. Han lenker dessuten til en hipsterkritisk artikkel fra Adbuster (som jeg også har referert til). Innenfor ’hipsterdebatten’ kan man kanskje (spekulativt) tenke seg at ’Jørgen’ representerer dem som slår ned på ikke-politisk bruk av palestinaskjerf og det faktum at innendørs bruk av solbriller svekker synsmulighetene. (Denne rasjonaliseringen av klesplagg og accesories vil i de fleste tilfeller slå tilbake på en selv,

men det er en annen ’diskusjon’.) ’Anonym’ faller inn i kategorien old school-ironisk, og med åpningen ’oooh’ etterfulgt av ’jævla hipster’, posisjonerer han seg langt unna ’Jørgen’. Det kan virke som han prøver å latterliggjøre ’Jørgen’s engasjement, noe som kan forsvares helt til vi begynner å tenke på ’Anonym’s egen tilstedeværelse. ’elise’ representerer mye av det jeg finner deprimerende i denne ordvekslingen. Ved å først ta del i ’debatten’ og deretter slette sitt bidrag, står hennes digitale spor igjen som en forvirret kommentar i et mylder hun angrer på at hun deltok i. Vi kan bare spekulere i hva hun først skrev. Kanskje hun, som meg, poengterte ’Jørgen’s mulighet til å styre unna nettstedet og finne seg en viktigere kamp å kjempe. Kanskje hun kritiserte ’anonym’ for å ikke stå fram med fullt navn i en så kontroversiell uttalelse, eller kanskje hun bare ville gi et kompliment til et en t-skjorte fra bildeserien. Poenget er uansett at hun angret, hun slettet kommentaren sin, og ble deltakeren som i ettertid fant sine bidrag for dårlige. ’elise’ er, som alle andre i denne ordvekslingen, et offer, uansett hvilken side hun havner på.


Det går en ond sirkel her, uavhengig av antall (selv)bevissthetslag. I forvirrende nivåer av ironi fortsetter vi å definere og angripe hverandre, og nører opp under det velkjente (ironiske?) selvhatet som blomstrer på blogger skrevet av og for hvit middelklasseungdom iv, som blindet av en lite troverdig relativisme konstruerer irrelevante ordvekslinger, fremfor å ta del i en mer seriøs ’verdikamp’. Dette fører til apati og selvbedrag og leder oss vekk fra et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i dag: Hvorfor er vår generasjon i ferd med å vokse opp som visjonsløs og usympatisk? Det er et annet alvorlig aspekt ved denne hipsterdefineringen. I dette fraværet av substans sier vi implisitt at det å være i opposisjon, det å representere noe annet, er bare en midlertidig fase, nærmest et skuespill, før vi ’trer inn i de voksnes rekker’, og forholder oss til de mest absurde banaliteter (bensinavgifter, god stemning, kulturelt påfyll, julebord etc.) som om dette er konsepter vi ikke kan gjøre noe med. Som om vår egen framtid allerede er ferdig utmeislet og utenfor vår kontroll. I stedet for å ta tak i dette, markerer vi vår innholdsløse opposisjon gjennom flås som selv reaksjonær gammelmannsvisdom kan slå sprekker i. (Skjerp deg, gutt!) Smaker ikke hele denne ordvekslingen litt flaut i møte med

dem som ikke forholder seg til den? I stedet for å innbille seg selv at det er en verdikamp som utkjempes her, og deretter angripe (eller forsvare) alt som oppfattes ’hipstersk’, ligger løsningen i å overse hele ordvekslingen. Vi burde unne oss selv å etterstrebe en mer oppriktig og empatisk væremåte. Etterord Mitt første møte med ordet var i min lokale ten-sing-gruppe hvor jeg vokste opp. Vår ungdomsleder var en ressurssterk, kjekk 23-åring, velkledd, velartikulert og med urbane referanser. Vi sa til ham, alltid med et ’smil på lur’ riktignok, at han kunne ’komme seg tilbake til Oslo og drikke kaffe latten sin’. Ja, vi sa faktisk dette, men vi var ganske unge den gangen, og i tillegg var det rundt 2001, og mange etablerte kontinentale konvensjoner (som espressobasert kaffe, web2.0 og ’kudos’) hadde ikke rukket å innta vår hverdag. Vi fant også ut at han jobbet som bartender. Kameraten min kalte ham en hipster, og etter hvert gjorde jeg det selv, for jeg tenkte at det var beskrivelsen på en som var eller ville være ’hip’ og kul, slik jeg også fortsatte å bruke merkelappen senere. Vi så veldig opp til ham, og når jeg tenker etter gjør jeg det fremdeles. Jeg har møtt ham i ettertid og funnet ut at baren han jobbet i, og delvis også drev, var Internationalen, og selv om jeg ikke tror han


la skjul på sin religiøse tro, følte han kanskje at han levde et slags dobbeltliv de onsdagene han tok lokaltoget ut til vår menighet mens han hørte på en egenkomponerte mixteiper på SONY MZ-R700 v. JEG! http://studio.studentersamfundet.no/program/event/2815 www.adbusters.org/magazine/79/hipster.html iii Oslonights.no er en nettside som fotografer mennesker som tilsynelatende legger en viss prestisje i valg av klær og signalene/assosiasjonene/referansene disse plaggene er ladet med. Dette utdraget er hentet fra http://oslonights.blogspot.com/2008/08/dj-anonymousjuicy-club-bl-saturday.html Jeg ble en gang fotografert til denne nettsiden. Noe utilpass svarte jeg ja og stilte meg affektert opp. Fotografen var en sommervikar og bildet kom aldri på trykk. Dette står igjen som en av de tristeste opplevelsene i livet mitt. iv http://stuffwhitepeoplelike.com/ v http://www.minidisc.org/part_Sony_MZ-R700.html i

ii

Trondheim

- av Preben Bang Jeg sitter i en park. Det er en håndfull fine slike. Jeg sitter i én. Alene. Jeg teller mer enn 40 sekunder mellom hvert menneske. Ikke så rart, det er midt på dagen. Folk er på jobb. Mennesker passerer. Solide og relativt kjedelige. En og annen med rare bukser eller en rar hatt. Som jeg vil snakke med. Jeg tør ikke. Og jeg har ikke lyst. Av og til går to mennesker sammen. Jeg merker på kroppen at jeg befinner meg omtrent så langt i ytterkanten av vestlig sivilisasjon, Gud bevare den, som det er mulig å komme. Slik virker

det for meg. Jeg: den gamle vinen som har blitt ny. Eller den nye vinen, bare drukket opp. Jeg tenker at det var lettere å flytte hit enn det var å flytte til hovedstaden. Det er to år siden nå. Jeg rakk å bli glad i byen, men da jeg først kom var det vanskelig. Tomt. Det gikk noen dager, så ble Oslo hverdagen. Den er verken stor eller farlig. Det tar det ikke lang tid å finne ut av. Men ”ikke lang tid” er også tid. Jeg må nok være eldre nå. For Trondheim er verken


stor eller farlig. Det fant jeg ut med en gang. Heller ikke spesielt trist. I seg selv. Ingen rumenere kommer bort til meg og spør meg om penger eller hva jeg holder på med. Jeg tenker at jeg bor i en kjedelig liten fitteprovins. Så blir jeg sur. En Osloprovinsiell fjott som trenger å peke på alle måtene den mindre byen er mindre på. Han vil jeg ikke være. Jeg kan ikke ligne på en slik tosk. Jeg tenner en røyk for å prøve å føle meg kul og kompromissløs. Det virker ikke. Jeg føler meg bare dårlig. Så jeg tar en snus fordi jeg har lyst på snus. Og jeg føler meg vanlig. Hvilken idiot som helst kan snuse. Det krever noe stort å røyke sigaretter i parken nedenfor Gløshaugen. Men det gjør meg altså kvalm. Kanskje er jeg vanlig. Nå går jeg mot byen. Jeg har aldri likt slike brede gater. For mye rom. For mye frihet, for mange biler. Jeg ser hva det koster for en kebab. Det irriterer meg å bo i en by hvor jeg ikke får billig kebab. Så irriterer det meg at det irriterer meg. Jeg ser meg isteden rundt og tenker at jeg bor i en by som ser bra ut. Det ser bra ut med brede gater. Men jeg liker det altså ikke. Passerer butikker og kommer på at jeg ikke har kjøpt meg et nytt plagg på lang tid. Gjør det ikke nå heller. Jeg kjøper en sjokolade. Det er en slags

prioritering. Jeg drar til universitetet. Høyskolen. Passerer rotete arkitektur før jeg går inn i et av byggene og finner meg en plass. Setter meg ned og studerer. Grunnen til at jeg er her. Jeg tenker på at jeg håper på en stor karriere. Jeg håper på makt, status og penger. Vet at jeg ikke er alene om det. Tenker at de er streberhorer og håper jeg ikke er slik. Jeg kikker opp og ser at jeg i hvert fall ikke ligner så mye på de som sitter rundt meg. Men de ser snille ut. Så kanskje burde jeg lignet mer. På veien hjem trener jeg. Løfter vekter og håper på en flott kropp. Når jeg går fra ett apparat til et annet prøver jeg å gå på en måte som ikke får meg til å se ut som en fyr som trener ofte. Jeg dusjer. Jeg drar. Jeg tar en omvei innom en pub for å kjøpe en sigarett. Jeg venter med å røyke den til jeg kommer hjem. På kjøkkenet tenner jeg den mens jeg tenker på alt jeg kunne ha gjort i en by som denne. Så tenker jeg litt på de tingene jeg ikke kan gjøre i en by som denne. Jeg røyker ferdig. Åpner vinduene. Får vekk lukten. Jeg går på rommet mitt og spiller gitar mens jeg tenker at jeg gleder meg sånn akkurat passe til i morgen. JEG!


D U N C A N


D U N C A N


Generasjon X-faktor - av Oda Bhar

Jeg prøver å skrive om min generasjon. Det går ikke bra. Jeg lider av generasjonsskrekk. Hvem er de? Eller vi, om jeg skal regne med meg selv. Noen sitter med grå tinninger et sted og bestemmer, med makt og pengesekk i håndbevegelsene. Jeg har like mye til felles med dem som ei skilpadde med ei øks. Og jeg er ikke øksa, for å si det sånn. Andre har fått nedoverrynker og overdimensjonerte øyne av for mye lytting – de jobber i helsevesenet. Eller hva med de snertne karrierejentene som spiller ABBA Gold på vorspiel og synger karaoke med stålampa som mikrofon? Jeg er ikke dem heller. Første gangen en generasjon blir samlet på ett sted – når er det? På skolen. Og neste gang? På gamlehjemmet. Begge gangene blander andre seg helst ikke inn, og begge gangene er sjansen like stor for å ende som aldersmessig karikatur. Jeg kan regne med at disse folkene, i generasjon X eller Y eller hva den nå heter, denne ironiske dessertgenerasjonen, blir skjebnen min på nytt. De er den ukjente faktoren i aldersangsten min.

Men inntil da holder jeg stand. Og antakelig burde jeg trene mentalt. Det blir hardt å stå imot på gamlehjemmet, når alderssegmentet mitt kommer trekkende med mixteipene sine, Like a Virgin og Born to be Wild, og spiller videokassetter med Åpen Post i dagligstua, før de ber personalet lese høyt for oss om Jarle Klepp. Noen kommer til å flytte inn med årganger av Natt&Dag i permer, sitte foran jubileumsprogrammene på tv og nikke mildt, ja, han der Audun Vinger, det var en god gutt. Nei, jeg kan ikke skrive denne teksten. Jeg får mareritt om natta. Kanskje kommer den ironiske generasjonen til å bli den første uten nostalgi. Eller har vi gjort det verste unna før vi blir 40? Alle bøkene og filmene med samtaler om gamle tyggismerker burde tyde på det. Men jeg tviler. Er det noe jeg har lært, på den tross alt korte tida jeg har rukket å tilhøre en generasjon – en som ikke bare er forvirra (selv om jeg fortsatt er det), men sitter i en slags posisjon, og ser motebildet gjenta seg fra et tiår vi kan huske, riktignok forvrengt og over-


drevet, men likevel gjenkjennelig – er det noe jeg har lært om tid og trender, så er det at hva som «kommer igjen», «holder seg», hva som blir en generasjons markør er sjelden det du håper når du sitter hoven på et nachspiel og tenker at denne poplåta har vi snart hørt for siste gang, at den kommer til å dø som ei flue, mens det vi liker blir framtidas klassikere, ja, snart får vi hevn, snart kommer alle andre til å

skjønne hva vi mener. Nei, dessverre. Slik går det ikke. Det du hater nå blir skjebnen din i flere omganger. Den kommersielle musikken. De dumme programlederne. Filmene og tv-seriene som ergrer deg nå. Det er godt du ikke vet dette ennå. Da ville du fått mareritt om natta. Omtrent som meg.


vi vil jeg

vil vi


Tegn din egen h책nd her


WATCHED TWO EPISODES OF BRITISH ‘HIDDEN CAMERA’ ON A NORWEGIAN CHANNEL IN BRITAIN ON MY BIRTHDAY ALONE THAT’S HOW I ROLL - av Audun Mortensen

woke up, drank water, ate bread and cheese separately, drank coffee, changed default home page on my internet browser to gmail, pressed the refresh button, none unread inbox items, pressed the refresh button once more, none unread inbox items, talked about the unstable internet connection with my room mate, imagined myself saying ‘our conversations lack entertaining and intellectual content, it’s not my fault,’ then he asks ‘who’s fault is it then?,’ pressed the refresh button, i say ‘i don’t know, you tell me,’ then it gets out of hand and we start screaming and throwing interior decoration at each other, drank water, none unread inbox items, met an israeli female in the hall way who once told me they don’t have any

particular national dish, said hello, pressed the refresh button, falafel?, no that was false, none unread inbox items, even though i promised myself to neither utilize the term ‘indie pop’ nor listen to it ever again one year ago, i listened to ‘indie pop,’ and when my room mate asked me what i listened to i answered ‘indie pop,’ pressed the refresh button, bought water, drank it, read arendt’s ‘on violence,’ pressed the refresh button, imagined myself saying to her face when she was employed at the new yorker ‘you’re a cunt,’ pressed the refresh button, felt less ‘grown up,’ felt more peaceful inside, drank water, pressed the refresh button, none unread inbox items, ate vegetarian dinner alone, tried to look ‘busy’ and ‘intellectual,’ pressed


the refresh button, drank water, avoided eye contact with other people, even my room mate, even when he sat next to me and tried to make conversation, he eye contacted me ‘nonstop,’ drank water, pressed the refresh button, none unread inbox items, thought about squirrels, felt peaceful inside, thought ‘they are cute and they look human,’ ‘human all too human,’ who am i quoting?, pressed the refresh button, arendt? kant? jamie oliver? oliver james?, none unread inbox items, drank water, pressed the refresh button, how come squirrels look both human and cute?, drank water, most people look terribly ugly, it’s a ‘logical rape,’ pressed the refresh button, that was a nietzsche quote by the way, drank water, never mind that wanker, pressed the refresh button, went to bed, pressed the refresh button, fell a sleep, pressed the refresh button, none unread inbox items, pressed the refresh button once more, none unread inbox items, pressed the refresh button once more, none unread inbox items, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, none unread inbox items, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more,

pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more,


pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the

refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the


refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh

button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, pressed the refresh button once more, none unread inbox items whatsoever i didn’t copy-paste ‘pressed the refresh button once more’ i typed every letter with the greatest possible tenderness you must trust me on this one. JEG!


[ JOslo-Tags ]

JOslo-Tags er spalten hvor du får de-facto-fakta om hva som er hot og funny av tags i Oslo. Sjøl er jeg blant de fresheste tagerene i landet, og ved siden av brutish den skarpeste analytikeren i dyreparken. Det er fett, for tagging er noe alle konfronteres med og som mange liker å mene noe dumt om. Her lærer dere hva som egentlig er dealen. Hva som er schtilig og hvorfor. Jeg skjønner sjølsagt at mange hater på dritten, for det meste ække pent, og du ba ikke om å få apestreker på papp-containeren din. Men disse tinga er som regel heller ikke meininga. Lærer du å forstå tagging på dets egne premisser, vil du se at det er en egen greie som lever sitt snåle lille liv utafor, men også sammen med, andre kulturdiskurser. Med andre ord; få det hue ditt klart for no breaking news. Først ut er Pax, den mest notoriske, mystiske og hysteriske writer’n i Oslo for tida. I sentrum er det få om noen som kan måle seg i kvantum tags (vanlig tusj- eller sprayskrift) og throw-ups (raskt spraya doble bokstaver; en slags skisse-piece). Mengde er like essensielt i graffiti som andre plasser; man blir sef mer ståka på å

smugtitte i JO Nesbøs ”Hodejegerne” når den står laina opp i hundretall på Norli (når var du sist i bokbutikken?). Og Pax kan godt lese Nesbø. Grunnen til at jeg er så ståka på Pax’ern er nemlig den sjukt rare bredden hans. Det er lissom en shit load ’nuffsaid-kioskromaner, en del bra-plaint Nesbø, men også ganske mye breakthrough sch-to-the-ilig shit. Utenom bredden gir det props at han slår shæ løs på steder med høy risiko for å bli ferska. Risken proover at duden bak grooven har baller, og verket fylles dermed med historiskbiografisk street cred. Faren gjør sitt også på verket sjæl. Det skjer at pul meg i snuten dukker opp, og da må man må kutte dritten på midten og baile. Halvt verk. Skjer egentlig veldig sjeldent! Tror jeg… Anyways blir pirke-flid umulig, og det er fet fordi nitidig graffiti (som folk flest digger og kaller ekte kunst), ca. er like spennende som mora di. I.e. fett nok, men litt slapt i lengden. Det yoe med at ting må gå unna, er spenninga og allsidigheten det gir uttrykket. Det er mye av grunnen til at mange av boyza digger hardere å studere søppelkasser, enn å stirre seg blinde på forseggjorte/ferdigkonstru-


også sin hake; erte piecer. bokstaviDe hever usene kan bli øyenbryna og for schtøgge sier: Jøss, dro og kjipe. Og han P-en opp speedikus må der?! Crack være mye av ass! Funny forklaringa shit. Eller: på at Paxicus oiski kaposhki: har forundermol-schmud gjort til at det lig mange monotone gikk så kjapt. FIG. 2: Molkjip. Hva er vitsen? og kjeldelige Det er med tags. Mange av tags som med disse er så uinspirerte at det ikke er post-moderne kunst: det er vel så mulig å skjønne hvordan de oppstod, viktig at det er interessant og artig, som i f. 1, 2, 3 og 4. Men spes f. 2! som at det er så jævli vakkert. Der du Du ser trolig ikke at denna er kjipere kanskje blir begeistra og viser meg en f. 3. Men i 3’ern prøver han ikke, han tag som faktisk var fin, fordi den har vil bare pisse på gatehjørnet sitt og klare, billige linjer, så sier jeg at jeg komme seg videre, og det er stræit. digger dritten av å spankulere gjenMen 2-ern faller bare mellom alle nom Oslos gater med mr. oldepappa stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, og lære graffitinytt. Der du derimot ikke fin, ikke morsom, bare litt kjipt ser kluss, ser BOS funny nyanser og rask-klassisk. Dvs. bokstavene er innovasjon. Når det er sagt, så er handverk på vei inn igjen i taging som (uinteressant) gammeldags graffitiske, uten annen nyvinning i kunstdiskusjen for enn litt slurv. Her står øvrig, og sjæl har jeg det forøvrig PAX-1, alltid vært litt oldepapsom leses PAX-ONE, pa i trynet mitt. et old-school truck Men tidsklemma har som innebærer bestemt FIG. 3: PAX


form entall av nicket. For eksempel ville faren din bli Han-som-er-lei-avha-seg-med-søstra-di-One. Men det kule med at han har så mange tags hvor kisen bak forsvinner fordi ingen kan se noe motiv, er at tagsa blir latt til seg sjæl. Og dermed lever de på egenhånd. 100 kjipe PAXER titter ned på dei fra Oslos murvegger, og du kan ikke gjøre annet enn å bry deg om dem. Morn igjen, PAXISH; Hva f i annen skjer’a? PAX er i seg sjøl et rimelig dølt navn. Som de fleste tagsa hans: litt under midt på treet. Det er lissom latinsk for fred, men symbolverdien skal vi nok gi langt f to the anus i. Like

FIG. 1: Klassisk PAX. Lever sitt eget liv. trolig som at mannen PAX er sånn passe intelligent, så tok han navnet fordi det kan skrives på mange artige måter. Det gjør han også: PAX, PAKS, PACS, PAQS. Han tar det også enda lengre og kaller seg for eksempel PAXER (f.5). Throw-upen som gliser 10 ræ fra flest

Oslo-vegger, er den du variasjoner av i f.6, 7 og 8. Der står det bare PC, trolig et ordspill på PAC-MAN (som kusen må sies å være), fordi

FIG. 5: PAXER. Ganske funny. Igjen original både i storelsesforhold og synkronpoler. Sjekk rundingen over; det er et klassisk grafitielement som har blitt slengt oppå uten at noen veit om det er ironi eller genuinitet. C-en har to øyer og en gapemunn. Som du ser varierer han på subtilt og uspennende-spennende vis mellom det runde (f. 6 og 7) og en halvfin litt kantete greie (f.8). Skål! Du får også en annen throw-up opp i fjeset med f.9. Her står hele navnet hans: PACS (eller PCCS! Så abstrakt kan kunster’n tillate seg å være.), og denne gangen har hele bunten fått personal attitude. Bare så det er sagt: fjes og dyr er i skuddet grafiti-Norge, og PAX er en av gutta som mest aktivt har fronta hærligheta. Props. Men la oss kutte det ne til det som er den viktigste grunnen til at PAX er


FIG. 6: Throw-up: PC (PAC-MAN). Ok. Tusen av den er det åkke som. Fetest at øya går i 8-tall.

FIG. 7: Throw-up: PC (PAC-MAN). P’en sover, mens C’en er pist og punktumet med i tida. Sjekk rundingen over OGS...

FIG. 8: Throw-up: PC (PAC-MAN). Her er formen ny, mens den originale åpne munnen er bevart. Sjekk på streka så kjapt det har gått!

FIG. 9: Throw-up: PACS evt. PCCS. Proover hvilken flink håndværker PAXUC kan være. Smud og artig dyrepark.


min mann i Oslo. Nemlig at han av og til går ut av seg sjæl og mekker opp et eller anna som bare er jævli bra. I f. 11 ser du en herlig hvit tag gjort med stødig strek - ikke noe drips og faenskap. Den er gjennomgående original og artig. P’en drar han bokstavelig talt (i fakkings to forstander!) jævli langt. Så føller en plain A, en hysterisk X som

sammen med bla. REKE og ALIO, (ALIO er åsså jævla aktiv men flatere enn PUKS i trynet sitt). OGS står for One Good Splif (bønne – for de som er, eller ikke er, grønnskollinger). Navnet sier vel sitt om at gutta, som Sjakkis i Dørti Oppland ”…henter inspirasjonen sin fra skvi og brennevin.” Et enda mer brukukski break-through

FIG. 11: OGS-PAXER. Fakkings konge. Skills. bokstavelig talt er helt konge (say no m to the WHAT!), så en funny E som slanger seg bort til en himla schtilig og rein R som korrelerer med P’en og bare baunser lungt av gårde mot det ukjente. Drit smudh, og alt i én strek. Det er på’n å blande mellom rolige og yoe bokstaver. I tilleg danner P-to the enis-huet O-en til en vertikal OGS. OGS er crewet til PAX, som han har

eksempel, er bilde f. 12. Jævla schtilig og maks utilgjengelig for bestefedre (les: dei sjæl og onkæ’n din). Hei og hå liksom. Fuck den er fet! Mange paralleller til 1’ern: P’en laxer tilbake, A’en tar det rolig, men det gjør så jævli lett ikke K’en som altså er en av de kuleste K’ene som er skapt gjennom verdenshistorien. Budskapet dens er ”Tjo-bing”, og siden den er


lagd i én strek, kan ikke folk som ikke kjenner PAKS fra før skjønne om det er en K eller R, eller om det i det hele tatt skal forestille noen av delene, eller en bokstav over hugguet! I tillegg ståker jeg bare hardt på at den er så i farta med hele seg: fakkings postmodernisme på sitt sprekeste! Det hele avsluttes strålende med en herlig S som også krysskjører seg sjøl så det er hardt å si hvor man har den hen. Den eksemplifiserer også på en nydelig måte hvordan postmoderne taging mikser harde og myke former, og at denne kombon ikke bare resulterer i kaos, men også i bent frem fine

ting. Etter S-en kommer ei stjerne som er lagd litt trist med vilje; hva mer kan man ønske seg?! I tillegg baserer altså denna parademarsjen av hærlige bokstaver seg på innbarka formelle-taggeelementer. Det er jævla essensielt, for da blir det lissom ikke Jonas på 3 år som har hatt en velsigna dag med Carandage-fettstiften på barnehageveggen. Detta er innsikt og talent, blanda med ytterpunktene av PAX’ obskure fantasi. Denna tagen er altså et enestående eksempel på top-notch taging, og også samtidig, nødvendigvis, på at folk flest ikke forstår hva god taging er.

FIG. 12: PAKS. Say no m to the OH!!

Med det setter vi punktum med en feit marker. Nasse Nuff to the said!

JEG!


Dialoglyrikk

- av Preben Bang -- Hei! Jeg hadde sex i går. -- Så kult for deg. Hvem var det? -- En jente jeg møtte i går. På fylla. - - Ok. Var hun hyggelig? - - Nei, hun var dum i hodet. Men hun hadde en guddommelig kropp og et tilnærmet perfekt ansikt. Hun hadde fine dråpeformede silikonpupper – det må ha vært en utmerket kirurg – og deilige fyldige lepper. Hun var slank og veltrent, med en nydelig rumpe. Hun røkte sigaretter som en filmstjerne, bare mer elegant enn noen filmstjerne. Hun hadde på seg en tettsittende rød kjole som oste av klasse. Hun syntes at jeg var kul og mektig og vi nøt hemningsløs sex sammen. - - Så bra. - - Ja. -- Er det greit om jeg får ligge med henne? Eventuelt en søster. -- Nei, du får ikke ligge med henne. Og søsteren hennes har Downs syndrom. -- Faen. - - Ja. Denne runden vant jeg.


Vil du abonnere på Jeg! ? Abonnementets omfang er på fire nummer og løper fom #2. Pristabell: Norge EØS (÷ Norge) Verden (÷ EØS)

NOK 40,gratis! NOK 100,-

(fri porto!) (vi beregner porto og du betaler) (fri porto!)

Betalingsinformasjon får du på epost. Send til jegutropstegn@gmail.com.

http://jegutropstegn.blogspot.com/


Tema for #2 er jenter. Til #2 får ikke jenter bidra. Hvis du er jente og vil bidra lyder tipset vårt: pseudonymitet. Bidrag sendes til jegutropstegn@gmail.com og må ikke nødvendigvis være temarelaterte. Frist for innsending er 4. nov, kl 19. #2 er til salgs fra midten av nov.

JEG! ER ET ULISENSIERT TIDSSKRIFT OM SAMTID, KULTUR OG POLITIKK SOM BLANT ANNET HAR TIL HENSIKT Å AVDEKKE FORDERVEDE FRASER, LØGNBEFENGTE YTRINGER OG TVILSOMME KONVENSJONER. JEG! VIL FREMME KUNST OG SANNHET.


Jeg! #1