__MAIN_TEXT__

Page 1


DETTE DREPER OSS


TIGER GARTÉ

DETTE DREPER OSS Roman


Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Omslagsdesign: Henrik Koitz/www.koitz.dk Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,75 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5438-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.


Til Erik og Maria I mine dypeste bølgedaler vil min kjærlighet til dere aldri bli noe mindre.


DEL 1

«I naturen finnes verken premier eller straff, kun konsekvenser.» R.G. Ingersoll


Kapittel 1

August 2020 Det er helikopterdrønnet som vekker oss. Fatter er oppe først, han røsker i meg her jeg ligger i hengekøya, roper: – Nå kommer dem! Nå kommer dem for faan, Samuel, nå kommer dem! Jeg prøver å sette meg opp, ser inn i det vanvittige blikket hans. – For helvete, Samuel, kom deg i klærne og forbered evakuering! Magen min har slått seg vrang, og den ramme lukta av svette og skitt driver opp fra hengekøya mi. Angsten har tatt strupegrep igjen, bobla i meg gjennom natta. Jeg ser meg rådvill rundt i hytta, hører den tunge spinningen til helikopterrotoren et sted langt der oppe, over presenningen, hytta vår som skulle ligge så skjult i terrenget at ingen kunne oppdage oss. – Hører du for faan ikke hva jeg sier? roper fatter. – Kommer du ikke nå, er vi ferdige! Jeg klyver opp av køya i ørska, vipper meg over kanten og setter føttene ned på de kalde steinhellene. Skjelver, fatter røsker i meg igjen. Han er vill i blikket, verre enn han pleier. Jeg er som en oppskremt hund, vet ikke hvor 9


jeg skal plassere beina. Jeg må prøve å roe meg, gjøre det vi har terpa på mange ganger. Selv om kroppen er støl og sultefôret, tar det ikke mange sekundene før jeg har fått på meg dyreskinnene og lærskoa. Fatters formaninger ringer i ørene mine. Evakueringsstrategi og utføringsteknikk. Gjennom sprekkene i veggene ser jeg at det er lyst ute, de må ha begynt letinga allerede ved daggry. Kanskje har de gått gjennom skogen og over fjellet i natt for å speide etter bålet vårt. – Jeg tar kniven, stønner fatter idet han strener forbi soveavlukket mitt, – så tar du buene. Fort, vi må dekke til hytta enda mer! Møt meg på baksiden. – Ok, sier jeg. Kroppen stritter imot, men jeg vet at vi må gjøre dette. Skjule oss, ikke bli oppdaga. Fatter er villig til å drepe for dette. Kanskje blir jeg selv drept om det oppstår en konfrontasjon mellom oss og dem. Buene henger fra ei grein på veggen ved bålplassen vår. Lufta er tørrere her i fellesområdet, bedre for buene og komposittblandingen i pilene. Pilspissene har vi kvesset kvasse som barberblader. Fatter kommer hastende mot meg med den svære bowiekniven ute av sliren. Han har matrester i skjegget, har sikkert grafsa til seg noe av det tørka rådyrkjøttet. Jeg håper han har tatt med noe til meg også. Helikopterduringa kommer nærmere, støyen fra rotorbladene dundrer mellom trekronene, jeg kjenner vindkastene fra dem gjennom glipene i veggen foran meg. Som kald g-kraft mot kroppen. Men fremdeles ser vi ingen ting. Forhåpentlig har ikke de sett oss heller. Hytta vår. Jorda vår. 10


– Granbaret, Samuel! Fatter freser, vinker med den nakne, sotede høyrehånda. Kvalmen stiger lynraskt i meg, som i en utskytingsrampe på tivoli, og jeg kjenner den beske smaken av oppkast nederst i spiserøret. Jeg følger etter fatter. Halter på den ene foten, som har dovna bort. Jeg kaldsvetter og er svimmel, går ustødig etter han. Han stikker bak hjørnet på den lafta hytteveggen, gir seg til å hive fram granbarkvister som jeg lemper videre oppå taket av spent presenning. Med så mye kvist og granbar kan det gå hull i presenningen som vi kanskje aldri får bøtt, men det er bedre enn å bli oppdaga, bedre enn å bli drept. Drønnet fra helikopteret forplanter seg som tunge amboltslag i kroppen. Jeg kjenner trang til å kaste opp, bli kvitt denne kvalmen. Vurderer nesten å overgi meg, kapitulere, men jeg vet at fatter ville klikka da, at han vil forsøke det som trengs for å hindre meg. Det gjør meg livredd, redd for mitt eget liv her oppe i denne bortgjemte skogsglenna. Jeg hjelper fatter, vi svetter og sliter, kaver og puster tungt. Jeg snubler i bensinkanna til aggregatet. Kommer meg opp igjen. Må unngå søkelyset til helikopteret som fortsatt henger på himmelen. Vi har ikke klart å stikke av likevel, ikke kommet oss unna uten å legge igjen spor. Nå må de ha funnet oss, etter snart seks måneder. Vi er ikke en del av samfunnet lenger, kan de ikke bare la oss være i fred?! Nesten alt granbaret er kasta på taket da fatter roper: – Søk dekning ved berget bak hytta! Snik deg forbi steinen og vær klar til å flykte videre gjennom skogen. Uten noe mat eller annen oppakning. 11


Jeg løper i ryggen på fatter, støtter meg mot berget, kjenner de skarpe steinflakene rispe opp underarmen min. Svettelukta til fatter setter seg i nesegangene mine. Adrenalinet har gjort munnen helt tørr og etterlatt seg en metallisk blodsmak, som om jeg hadde en gammel mynt i kjeften. Vi legger oss under noen skakkvokste bjørker i lia. Evakueringspost 1. Så godt som dekket av de gulgrønne bladene, med ryggen mot det stålkalde berget. Svetten og den våte hinna på steinen klistrer meg til den og sender tunge kuldestøt gjennom kroppen. Det er like før jeg hyperventilerer, og vi sitter så nær hverandre at jeg kjenner fatters tunge hjerteslag mot meg. Jeg knuger det slitte tøystykket jeg har i lomma, klamrer meg til tanken om at mamma også er med på dette.


Skriveboka Jeg har bestemt meg for å trosse fatter. Jeg vil bruke tid til å skrive, noe han mener er bortkasta. Han har aldri skjønt poenget med det. Jeg hører han bråke ute i fellesrommet på hytta akkurat nå. Kanskje har han oppdaga at jeg skriver, og skal demonstrere for meg at han ikke liker det. Når jeg skal skrive ned merkedagene i livet mitt, vil jeg gjøre det skikkelig og gå helt tilbake til begynnelsen. Men det er liksom to begynnelser, to begynnelser på det som førte oss hit, og jeg tror jeg vil begynne med den som er kortest unna i tid. 2019: Jeg hadde nettopp fylt seksten da fatter tok meg med til denne delen av skogen første gang. Han kalte den skauen. Det var i oktober, og regnet var kaldt og seigt i ansiktet, slik det ofte er rett før snøen kommer. Fatter sa ikke hva vi skulle, men jeg fikk følelsen av at det var viktig for han å komme akkurat hit, til denne skauen, hvor han tydeligvis allerede hadde lagt planer. Etter at mamma døde og vi blei aleine, hadde han blitt enda alvorligere, villere og mer innbitt. Bildene av hva vi gjorde her, den første gangen, står fram som branntårn bak øynene mine. Sikkert fordi alt var så nytt, uopplevd. Skogen er aldri den samme på to forskjellige plasser.

13


Fatter hadde gått først ut av bussen på stoppet på Korsvoll, traska oppover asfaltveien i retning skoggrensa. Vi gikk forbi den første dammen, med vanlige familier som campa med bål og pølsegrilling. Noen hadde satt opp telt, andre hadde kun stukket oppom, og barna kasta pinner uti vannet som de prøvde å få tak i igjen. Fatter kikka mistenksomt på dem, som om han veide fram og tilbake om de kunne skape trøbbel for oss seinere. – Jeg skjønner det ikke, sa han. – Folk som trur de kjenner naturen bare fordi de kan overnatte én natt ute. Etter hvert hadde vi gått så langt innover skogsveien at det var timevis siden sist vi hadde sett folk. Jeg la merke til at fatter begynte å rette seg opp i ryggen og virkelig ta ledelsen, ta ansvaret for oss. Jeg tror han hadde savna det. Å dra nordover mot skogen igjen, søke opp mot høydene. Vi var ofte i marka, men jeg merka på fatter at dette var annerledes, at det ikke bare var en «tur», men begynnelsen på noe. Vi tok av fra skogsveien, gikk over ei myr, så gjennom tett skog. De våte greinene piska meg i ansiktet etter at de slapp taket i fatter. Bakken var gjørmete, og de lave hikingskoa våre surkla i det sugende underlaget. Vi hadde gått lenge uten å si noe da fatter kikka ned på føttene sine. Han så morsk ut, og jeg antok at han ville banne, men i stedet sa han: – Du må venne deg til det, Samuel. Dette er ingen fornøyelsespark. For å overleve i naturen må vi bli en del av den. Jeg vet ikke hvor lenge vi gikk innover i den stadig tettere skogen, men det må ha vært flere timer. Fatter sjekka kompasspila jevnlig. Vi hadde ikke pakka med oss mye vann eller mat, jeg tror fatter ville prøve litt hva vi tålte, eller kanskje helst hva jeg tålte, før vi måtte snu. Han testa mye på den tida, målte og styra. Det var noe på gang. Stadig stoppa han og tenkte, delte av og til tankene sine.

14


– Skogen kan stå her evig, men mennesket klarer seg ikke like lenge, sa fatter, og jeg funderte på hva han mente med det. Vi kom ut på en liten bergtopp, hvor landskapet åpna seg og vi kunne se mange kilometer framfor oss og panorere nærmere 360 grader. Vi snudde oss rundt, snubla nesten i hverandre før fatter stoppa opp og fant fram en kikkert fra sekken. Han la den inntil de rynkete øyekrokene sine. Sto lenge, justerte fokuset. Så ga han kikkerten til meg, tredde løkka rundt halsen min så det kilte i nakkegropa. Pekte den inn for meg. Inne i det sirkulære zoom-bildet kunne jeg se ei åpen glenne, midt inne i skauen, flere kilometer unna, der trærne omkransa et ganske bart område på rundt femti ganger femti meter. Cirka en halv fotballbane. Noen tuer og småbusker var det, og området lå i ei slak skråning med en del berg. Det var flatt og åpent der, men likevel ganske gjemt fra både skogen og lufta. Fatter kremta bak meg. Jeg tok kikkerten litt til siden. Fatter strøk seg over skjeggstubbene og så ut som han tenkte hardt. Jeg hørte hjertet hans slå tungt under den slitte vadmelsjakka han hadde kjøpt på et bruktutsalg. Hvis det ikke var mitt eget hjerte, da, det var ikke så lett å skjelne. – Dit kunne vi flykta og bosatt oss, sa han plutselig. Det var vel da jeg virkelig skjønte at han mente alvor med å ta valg som ville endre livet for oss begge. – Er du sikker? spurte jeg. – Sett deg ned. Vi satte oss på noen torvtuster under ei høyreist gran som ga ly. Fatter tok opp noen A4-ark han hadde brettet to ganger og stappa ned i baklomma på jeansene sine. De var krøllete i kantene, men han hadde ingen problemer med å forklare hva som sto der.

15


– Se her, sa han og pekte på arkene med den store, uttørka pekefingeren sin. – Dette er dokumenter jeg har fått tak i, som beviser at landet vårt ikke er forberedt på en krisesituasjon i det hele tatt. At vårt eget rike land ikke er i stand til å ta vare på oss, Samuel, om ting skulle gå gærent. Dette har vi jo snakket om før. Da det hadde gått noen sekunder, og jeg fremdeles ikke visste helt hva jeg skulle si, fortsatte han ivrig, med blikket låst i mitt. – Vi står i fare for å gå tom for drikkevann i byen, og det har skjedd allerede, husker du ikke alle restriksjonene i fjor sommer? Jeg nikka. – Det var bare så vidt kommunen redda seg, og det var fordi det kom store nedbørsmengder kun noen dager seinere. Hva om et land skulle gå til krig mot oss, Samuel, tror du folk sitter med slike matrasjonslagre som vi har hjemme? Nei! Slettes ikke, og når folk mangler vann og mat, da blir de paniske, og plyndringa begynner. Og tenk på atomtruslene som stadig henger over oss. For ikke å glemme pandemiene, du husker vel svineinfluensaen, eller fugleinfluensaen som var på nippet til å bryte ut, hvis det bare hadde eskalert litt mer, så hadde vi befunnet oss i en situasjon vi ikke hadde klart å håndtere. Det vil si, vi hadde klart å håndtere det, for vi er forberedt, preppa, for dette. Men andre er det ikke, og de vil prøve å stjele fra oss. Og derfor skal vi leve for oss selv, Samuel. – Jeg skjønner, sa jeg. – Vi må bare være ordentlig forberedt når vi først gjør det. Igjen la jeg merke til stoltheta han hadde over seg, som jeg ikke hadde sett på mange år. – Forberedt på å ta reisen i flere dagsetapper. Vi trenger ikke så altfor mye. For hva er mottoet vårt, Samuel? – Du trenger ikke eie mer enn det du kan bære på ryggen når du løper for livet.

16


– Nettopp! Du er med meg på dette, ikke sant, Samuel? Hadde jeg svart «nei», ville så mye blitt annerledes. Men da var mamma allerede død, og jeg hadde ikke så mye annet enn fatter å leve for, eller noen andre å leve sammen med. Og jeg så at han mente alvor. At dette virkelig var viktig for han. At jeg betydde noe for han. At han var redd for meg. Jeg hadde ikke bestandig sett det. Det var slik det begynte. Jeg stolte på han igjen. Så jeg svarte det eneste som jeg så noe trygt og bedre i for meg selv også: – Ja. Det var ikke høyt, og jeg sa det ikke særlig bestemt heller. Men det var som den ørlille ekstra belastningen på avtrekkeren på et fininnstilt våpen, som får eksplosjonen til å skje og alt til å forandre seg.


Profile for tigergarte

"Dette dreper oss"  

I begynnelsen av mars 2020 forlater 16 år gamle Samuel alt og flytter ut i skogen sammen med faren for å overleve truslene om dommedag. Fare...

"Dette dreper oss"  

I begynnelsen av mars 2020 forlater 16 år gamle Samuel alt og flytter ut i skogen sammen med faren for å overleve truslene om dommedag. Fare...

Advertisement