Page 1

gaffel Ψ Psykologisk studenttidsskrift ved UiO. 40 NOK

Nummer 01/09. 40 KRONER

ISBN 9781890401719

LSD I PSYKOTERAPI : ET NORSK TILBAKEBLIKK INTERVJU MED TO STORE : Elizabeth Loftus & Ellen Langer

9 781890 401719

SELVMORDSFOREBYGGING | BOKANMELDELSER | NETTIPS | M.M.


Leder

BUDSJETTKUTT

NEDSKJÆRINGER eller OBLADI, APATI, LIFE GOES ON?

DET ER IKKE BARE FINANSMARKEDENE som opplever en krise i disse dager. Kanskje var Psykologisk institutts regnskapsunderskudd et betimelig frampek på hva vi alle hadde i vente. Fjoråret begynte med en real akademisk hangover. Etter at alle rakettene som ble skutt opp i 2007 hadde landet i 2008, og champagneflaskene kun var verdt sin vekt i glass, viste instituttets saldoutskrift et eneste langt, rødt tall på rundt 9 millioner kroner – et underskudd som også i år vil føre til en svekkelse av utdannelsen vår. PENGEMANGELEN HAR FLERE ÅRSAKER. For 2008 ble Universitetet i Oslo tildelt mindre penger over statsbudsjettet enn det som var forventet. Pengestrømmen til SV-fakultetet ble strammet inn med 11,5 millioner, og kabalen gjorde at Psykologisk institutt fikk 4 millioner mindre enn budsjettet regnet med. I tillegg til dette hadde instituttet et etterslep på rundt 5 millioner - delvis grunnet feilaktige beregninger av pensjonsutbetalinger, delvis grunnet ansettelser og innkjøp til eksisterende og nyopprettede forskningslaboratorier. Universitetet er en kunnskapsbedrift, men ingen vanlig bedrift av den grunn. Man kan ikke bare avskjedige ansatte når tidene blir stramme.

66

Dersom man sammenligner de fire profesjonsbyene, virker det som om Oslo-studentene nå utdannes til å bli “best uten ball”.

99 KVANTITETSMESSIG ER IKKE KUTTENE så synlige. Undervisningstimer og studiepoengene er stort sett de samme som før. Men ser man på kvaliteten av studieopplegget, er det ingen tvil om at psykologistudenter i Oslo nå sitter igjen med en dårligere utdannelse enn hva man har kunnet være stolt over tidligere. Det er nemlig ikke forelesningene dine som koster instituttet mest. Det er de praktiske øvelsene. Veiledningen og kvalitetskontrollen. Et eksempel på det sistnevnte er at karakterene nå er borte som dugg for solen siden man ikke har penger til å kvalitetssikre med to sensorer. DET SOM KANSKJE ER MEST urovekkende er at de kliniske praksisfagene – de fagene som skal trene fremtidige psykologer i klinikerrollen – har blitt påvirket av underskuddet. 7. semesterfaget ”Forpraksis voksne” er kuttet kraftig. En av ferdighetene du skal utvikle i dette kurset er, som emnebeskrivelsen sier, en ”[...] grunnleggende kompetanse i å

2

GAFFEL # 01/09

kunne gjennomføre et første møte med en klient, og bidra til å skape en arbeidsallianse med klienten”. Loddtrekning plukker ut cirka 1 av 5 studenter som skal administrere tre psykologiske tester med en klient. Resten av gruppen ser seansen på video. Størsteparten av kullet får altså ikke prøve seg. Når forpraksis i førstelinjetjenesten på 8. semester har falt bort i tillegg, lover det ikke godt for ferdighetstreningen. Omrokkeringer i fag og praksisopplegg, gjør at flere studenter som skulle få muligheten til å trene seg i klientmøter, nå i stedet ser de på tv-skjermen. De havner i et slags ”observasjonsteam”. Ledelsen sier at opplegget gir tilsvarende læring som før, men de fleste studenter skjønner at dette ikke er tilfellet. Rollespill og videodiskusjoner blir ikke helt det samme som et faktisk klientmøte. HVA GJØR DET MED UTDANNINGEN når bare 1 av 5 på kullet får prøve seg i klientsituasjonen, mens resten ser seansen på video? Et det greit at flertallet av psykologstudentene ikke får sin første kliniske ferdighetstrening før etter ni semester med undervisning? Det er kanskje vanskelig å rope at utdannelsen vi får ikke er ”forsvarlig”, men det er ikke vanskelig å si at den er avstumpet. Dersom man sammenligner de fire profesjonsbyene (Bergen, Oslo, Tromsø, Trondheim), virker det som om Oslo-studentene nå utdannes til å bli best i teorien – eller ”best uten ball”. OVER 9 MILLIONER skal innspares i løpet av de neste tre årene. Kanskje har vi psykologistudenter blitt så vant til å få fagene matet med teskje, at også en drastisk forringing av studiekvaliteten svelges med ukritisk likegyldighet? Eller kanskje er det bare slik at universitetsbyråkratiet er for tungrodd til at studentengasjementet blir hørt? Har vi noe vi skulle ha sagt? I dette nummeret av Gaffel kan du lese et leserinnlegg fra en av de engasjerte studentene i sakene. Kanskje det kan være en vekker. ^

Tidsskrift for Norsk Psykologforening har i utgave nummer 3, 2009, en interessant artikkel om studentterapeuters bekymringer knyttet til behandlerrollen. Resultatene er hentet fra 6. semesterstudenter ved Universitetet i Bergen (tilsvarende 8. semester i Oslo).


Innhold

GAFFEL NR. 01/09

-

7-

7)

INNHOLD

MEDARBEIDERE

+ SMÅSAKER Nettips, poesi og andre anbefalinger.

REDAKTØRER FOR NUMMERET Andreas Segrov, ansvalig redaktør Mads Friberg, medredaktør Ida Holth, medredaktør

- STIPENDIATEN Jan Egil Nordvik har tro på hjernens plastisitet. / MINDFULNESS & MOTIVASJON Intervju med Harvard-professoren Ellen Langer om hvordan vi kan oppleve verden på nytt. Hver dag. +OPERANT OPPDRAGELSE Ble Skinners datter virkelig oppdratt i et operantkammer? - PSYKEDELISK BEHANDLING Om Modum Bads LSD-behandling på 1960- & 70-tallet. 7) DRONNING ELIZABETH Elizabeth Loftus-intervjuet fritt fra hukommelsen. 7- SELVMORD & FOREBYGGING To eksperter angriper forestillinger om temaet. * LESERINNLEGG Studiekutt ved UiO rammer psykologutdannelsen.

BIDRAGSYTERE Mads Friberg Martin Matre Sigrid Skeide Ellen Hoel Ida Holth Andreas Tvedt Segrov Alexander Aarvik Tonje Strømmen Anders Johan Hansen Ingeborg N. Rosenberg Chris Kaaring (Takk til Arne Olav L. Hageberg ogTidsskrift for Norsk Psykologforening for bilder av Ellen Langer.) OM GAFFEL Gaffel utgis med støtte av Kulturstyret, Psykologisk institutt & Fagutvalget, samt Norsk Psykologforening. Tidsskriftet trykkes av Lobo Media.

+ BOKANMELDELSER Én bok om hukommelse. Én om kommunikasjon.

www.tidsskriftetgaffel.com Telefonkontakt: 4114 4047 Mail: tidsskriftet.gaffel@gmail.com Gaffel trenger alltid bidragsytere. Ta kontakt dersom du vil skrive for oss. Du finner retningslinjer for tekstbidrag på våre hjemmesider (www.tidsskriftetgaffel.com). 3


Inspirasjon

PÅ PAPIR & NETT

4]WT[ceP][XV\P]]

Diktet er gjengitt med tilatelse fra Det Norske Samlaget

Olav H. Hauge regnes som en av de store norske lyrikere i etterkrigstiden. Han debuterte i 1946 med diktsamlingen Glør i oska, og ga siden ut nærmere 20 bøker med dikt. Hauge var fruktdyrker i Ulvik i Hordaland, hele livet. Han skrev om det dagligdagse; naturen han jobbet i og nære ting han hadde et forhold til, men også om det som skjer i og mellom mennesker. Om diktningen sin sier han:

Dei møttes – uvisse um dei skulde helsa Men ho helsa då, gjekk nokre steg jamsides, ein er ikkje kjend med alle etter det er myrkt. Enno var ho ung, bleken i augo like svart

“Grunnmotivi er vel stort sett dei same heile tidi; ein er den ein er, so lenge ein lever. Det kan nok vera at eg med åri har vorte litt minder egosentrisk og teke til å sjå andre menneske og tidi me lever i. Tematikk er sjølvsagt eit mangfaldig emne.” (Bergens Tidende, 1981).

Ordi fall som søkkje frå kvar si båtripe med åpen sjø imillom

Diktet Møte er gjengitt i sin helhet her. Et dikt som synes å fange noe av det usagte i møter mellom mennesker, følelser og opplevelser hvor språket ofte kan komme til kort. Hauges ordvalg er imidlertid noe av det fineste vi har lest på en stund. En påminner om at akademisk fagspråk ikke nødvendigvis er den eneste (eller beste) måten å beskrive menneskets livsverden på.

“Møte”

Fyrst etterpå merka han at dei hadde fløkt seg saman i djupet ein stad, der straumane saug yver løynske tangskogar og bråe stup Kor var ho var! Og snøgg til å kutta Men han hadde då taumstubben og ongulen hennar, um han ikkje skyna eit bergingstog fra eit menneske

Tidsskriftanbefaling Journal of environmental psychology MILJØPSYKOLOGI, ELLER KANSKJE BEDRE kjent som “environmental psychology”, har ikke mottatt den brede interessen i Norge enda. Kanskje er vi bare litt seint ute. I dag er miljøpsykologiens tanker og ideer imidlertid stadig oftere en del av arkitektenes planskisser, også her hjemme. FELTET ER LANGT FRA NYTT. Allerede på 1950-tallet ble det gjort systematiske forsøk på hvordan interiøret på sykehus kunne virke mer helsebringende, og forskere som Maslow og Bruner har begge gjort studier av miljøpåvirkning. Feltet er blant annet knyttet til fenomenologi, og et viktig fokus er å belyse hvordan miljøer skaper og påvirker opplevelser. Journal of Environmental Psychology retter seg mot forskere og andre som er interessert i “the transactions and interrelationships between people and their sociophysical surroundings”. Her kan du lese mer om alt fra arkitekturpsykologi til jobbmiljø og studier av folks holdninger ovenfor naturen. Hva er optimal temperatur i jobbmiljøet? Blir vi sure av betong? Alt dette og mer til i Journal of Environmental Psychology.

4

GAFFEL # 01/09


Inspirasjon

PÅ PAPIR & NETT

Nettsidetips www.wefeelfine.com

INSPIRASJON FRA MADS FRIBERG PÅ NETTSIDEN SOM GÅR under navnet We feel fine står det proklamert: ”We feel fine is an exploration of human emotion on a global scale”. Hvordan? Ved å søke i intenettes offentlige, men ofte personlige sfære - nemlig bloggene. SIDEN AUGUST 2005 har det nettbaserte prosjektet samlet følelsesord fra en lang rekke blogger. Folkene bak prosjektet har utviklet en algoritme som hvert femte minutt søker blant blogger på internett etter ord som inneholder ordene ”I feel” og ”I am feeling”. Når algoritmen finner slike setningsledd, hentes hele setningen og følelsen identifiseres (for eksempel trist, glad, nedtrykt etc). Siden blogger som regel er skrevet i standariserte maler, kan algoritmen hente ut informasjon om kjønn, alder, geografi og så videre. RESULTATET ER EN FØLELSESDATABASE med mange millioner følelser, som øker i forrykende tempo med 15-20 000 pr dag. Prosjektet har utviklet en rekke både stilfulle og kreative sorteringsmuligheter fra databasen, hvor du kan se stemningen i et gitt geografisk område grafisk, eller søke inn spørsmål som ”er europere mer triste i dag enn amerikanere?”, ”Er menn mer lykklige enn kvinner?” eller ”Hva er den representative følelsen i Oslo i uke 2?”. Klikk deg inn på www.wefeelfine.com og søk i all verdens følelser!

The Teaching Company www.teach12.com

TTC ER ET AMERIKANSK FORETAK som siden 1990 har tilbudt audiobøker med ulike forelesningsserier. TTC fokuserer på det øverste prosentilet av USAs beste professorer. Derfra velger de ut foredragsholderne sine basert på blant annet formidlingspriser vedkommende har mottatt og studentavisoppslag som professorene har fått på grunn av sine formidlingsevner. I snitt velges det ut 1 professor per 5000. I TTCs ARKIV FINNER DU interessante serier innen religion, retorikk, psykologi, filosofi, historie og politikk, for å nevne noen. Prisene varierer fra rundt 250 kr til svimlende 1400 kr. Noen ganger skulle man nesten tro at de oppfordret folk til å gå inn på www.PirateBay.org og søke på ”TTC” for å få en oversikt over hva som er lagt ut.

NPFs nye nettsider www.psykologforeningen.no

I ÅR ER DET 75 ÅR siden psykologforeningen ble etablert. Bursdagsbarnet feirer seg selv, og oppdaterer nettsidene (en helt vanlig måte å feire bursdag på i disse dager). Oppdateringen av nettsidene har tatt tre år, og sidene fremstår nå i større grad som en ressursside i forhold til tidligere. VURDERING: Oversiktlig og lett å finne frem i. Det naturlige utgangspunkt for fremtidige og nåværende psykologer når man skal finne relevant infomasjon om yrkesutøvelse og videreutdanning. En side som også kan anbefales til pårørende og mennesker som trenger informasjon for hvordan gå frem når man trenger hjelp.

Wefeelfine.com

5


Forskning

STIPENDIAT TIL VEGGS

NAVN

Jan Egil Nordvik ALDER

35 år STILLING

Stipendiat ved Center for the Study of Human Cognition, UiO

HVA FORSKER DU PÅ?

HVA HÅPER DU FAGFELTET DITT KAN BIDRA MED PÅ SIKT?

Prosjektet mitt er innenfor feltet kognitiv rehabilitering etter ikke-medfødt hjerneskade. Rehabiliteringen går ut på å bedre kognitiv fungering. Pasientene kan være alt fra slagpasienter til trafikkskadde. Mer spesifikt undersøker jeg effekten av ulike innlæringsteknikker og gjenopptrening av alt fra hukommelse og oppmerksomhet, til problemløsning, visio-spatiale evner og eksekutivvansker.

På sikt håper jeg at forskningen kan bidra til at personer med ervervet hjerneskade får et bedre behandlingstilbud. En av ideene bak prosjektet har for eksempel vært å se på betydningen av å komme tidlig i gang med sytematisk og målbevisst kognitiv trening etter en hjerneskade.

HVA GJORDE AT DU BLE INTERESSERT I DETTE I UTGANGSPUNKTET?

Innenfor dette området er behandlingstilbudet utilstrekkelig. I dag tilbyr man stort sett behandlingsopplegg der man skal lære å tilpasse seg den ervervede hjerneskaden; både den rammede og de rundt må i hovedsak kun akseptere omfanget av skaden, og lære seg å leve med den. De siste årene har man sett et større fokus på hjerneplastisitet (hjernens tilpasningsevne, red.anm.). Det er nå mer optimisme rundt muligheten for også å kunne behandle i alle fall noe av selve svikten – ikke bare kompensere og tilrettelegge.

HAR DU ALLTID TENKT PÅ AT DU SKULLE BLI FORSKER?

Jeg har tenkt på det i mange år, ja. Interessen merket jeg mens jeg gikk på profesjonsstudiet. Styrken med forskning er at man har et godt verktøy for å forstå hva som kan fungere klinisk, noe som speiles i de senere årenes fokus på evidensbasert praksis. Jeg har vært veldig klar på at det ikke handler om å ”gjemme seg” fra pasientene – for pasientkontakten i prosjektet mitt er utrolig givende – men det er også givende å tørre å etterprøve behandlingen vi gir. Og friheten til fagutvikling, som forskning gir, den har man i mye mindre grad innenfor klinikken. Jeg anbefaler veldig å tenke at det ikke bør være noe motsetning mellom forskning og klinisk praksis. Man må se hvor nært de egentlig henger sammen.

HVA HAR DU FUNNET SÅ LANGT?

HVA GJØR DU NÅR DU IKKE FORSKER?

Enkelte innlæringsteknikker viser seg å være spesielt fordelaktig ved nedsatt arbeidshukommelse. Den videre utfordringen ligger særlig i hvordan dette eventuelt kan overføres til behandling. Jeg samarbeider med Kristine Walhovd og Anders Fjell innenfor det arbeidet de gjør på strukturell MR (hjerneavbildningsmetode, red.anm.) og hjerneorganisk endring, hvor tanken er å se om, og eventuelt hvordan, hjernen endrer seg strukturelt som følge av kognitiv trening. Finner vi at det er mulig, så hadde det vært veldig...vel, spesielt.

Ja, hva skal jeg si til det. For å være ærlig så er forskningen så gøy at det er lett å bruke mye ekstra tid på det. Men hvis du skal ha et kort svar? Hva gjør jeg da? Hehe... Hm... [tenkepause] Oj... Det personlige spørsmålet ble faktisk det vanskeligste. Vel, forskningen fører til et mer generelt engasjement for mennesker og samfunnet. Men du tenker avkobling? Hm... ^


Studentenes egen bokhandel

Butikken er ikke akkurat din, men den er eid av studentene gjennom SiO. Akademika ble opprettet av studentene i 1952 fordi man ønsket god og rimelig tilgang til pensumlitteratur, faglitteratur, skjønnlitteratur og alt annet man har bruk for i studiene. Det betyr at du er med på å bestemme, både som kunde og som student. Vår målsetting er kort og godt å sørge for at du får det du trenger, og bidra til å gjøre studiehverdagen litt enklere. Høres ikke det greit ut?

www.akademika.no


FOTO: Arne Olav L. Hageberg


Intervjuet

MINDFULNESS

– There shouldn’t be boxes Ellen Langer knytter sammen buddhisme og psykologi til sin egen form for “mindfulness”. Gaffel møtte idealisten og drømmeren på besøk i Oslo - på en konferanse om motivasjon. TEKST ELLEN HOEL & SIGRID SKEIDE FOTO SIGRID SKEIDE & ARNE OLAV L. HAGEBERG

Gaffels reportere hadde store forventninger til de fotografiske mulighetene Ellen Langer kunne by på. En spennende dame som henne på en kongress om motivasjon - det måtte jo bli en fargerik opplevelse! Det tok noen sekunder før vi forsto at den litt spedbygde dama med gråspettet hår, kledd i løssittende svart fritidsantrekk og med fotformsko, faktisk var Ellen Langer i egen person. Men heldigvis forsvant det meste av skuffelsen da vi oppdaget at hennes fremtreden er like herlig karismatisk som påkledningen var herlig kjedelig. Fra scenen snakker Ellen Langer med den retoriske tyngden til en presidentkandidat, og med de store ordene til en predikant. Ethvert argument fremsettes naturlig overbevisende og avrundes med en velklingende punchline. De få gangene hun står stille, er det med armene utslått og med et intenst blikk ut mot publikum, et blikk som later til å undersøke om alle har skjønt den fulle rekkevidden av det hun nettopp sa. Det er rett og slett ikke mulig å lytte passivt til Ellen Langer. Hun understreker stadig seg selv med små tankeeksperimenter for å poengtere hvor tankeløst vi aksepterer gamle, ”vedtatte” sannheter. - Hvor mye er én pluss én? Vi skjønner fort at dette er et lurespørsmål, og sitter et øyeblikk og vrir hodene våre for å finne et annet svar enn to - uten særlig hell. Langer smiler lurt, og spør: - Hvor mye er én tyggis pluss én tyggis? ”OPPMERKSOMT NÆRVÆR”

Denne teksten bør nok innledes med en liten advarsel: Vi innrømmer det. Vi er som nyfrelste hippier etter å ha møtt denne dama. Etter dette møtet, vårt første dypdykk i Langers verden, har vi i tatt i bruk ordet mindfulness i diskusjoner om alt fra kaffe til Kafka. Og det er ikke bare oss. Mindfulness er i vinden: Et kjapt søk på Google resulterer i cirka 2 700 000 treff, og begrepet var et gjennomgående tema på psykologikongressen. Men hva betyr egentlig dette litt ulne begrepet mindfulness? Et godt norsk ord finnes foreløpig ikke, men norske psykologer oversette gjerne med ”oppmerksomt nærvær”. Begrepet er opprinnelig hentet til psykologien fra buddhistiske tekster, og innebærer å vie oppmerksomhet mot sine egne tanker, følelser og motiver. Oppmerksomt nærvær oppnås i den terapeutiske tradisjonen blant annet gjennom meditative teknikker. Mindfulness-meditasjon har vist seg å være effektiv for håndtering av stress, angst og smertetilstander, depresjon, tvangstanker, og en rekke somatiske lidelser.

ELLEN LANGER Langer (f. 1947) er professor i psykologi ved Harvard. Hun tok Ph.D. ved Yale i 1974. I september 2008 var hun hovedtaler på psykologikongressen, med tema “motivasjon” Hun har blant annet forsket på “illusion of control”, aldring, beslutningsteori og “mindfulness”. I tillegg til å forske og undervise, er Langer en ivrig kunstmaler. I 2005 kom boka On Becoming an Artist: Reinventing Yourself Through Mindful Creativity. Ellen Langers hjemmeside: http://www.wjh.harvard. edu/~langer/index.html

DIN VENSTRE PEKEFINGER

På 70-tallet var Ellen Langer den første kvinnen som fikk fast engasjement ved Harvards psykologiavdeling, hvor hun for tiden jobber som professor. Langer er blant annet kjent for sin forskning på temaer som beslutningstaking, aldring, og på begrepet som hun kom til Norge for å fronte, nemlig mindfulness. Ellen Lan-

9


Intervjuet

MINDFULNESS

DEN ÅRLIGE PSYKOLOGIKONGRESSEN HADDE MOTIVASJON SOM TEMA. VI SPURTE NOEN AV DELTAKERNE:

HVA BETYR MOTIVASJON FOR DEG?

CHRISTINE KOTH

UNDERHOLDER PÅ KONGRESSEN

- Oj, for et vanskelig spørsmål. Nei, nå må jeg tenke meg om altså. Jeg er så ofte motivert! Tror mye handler om å sette seg mål. Motivasjon skapes liksom når man prøver noe, skjønner du? Det å bli forstått er veldig viktig for motivasjon. Det gjelder egentlig både humor og alvor. Det kan være latter fra publikum eller en annen form for ”connection” som man får med andre mennesker. Det er veldig motiverende å føle seg respektert og å få sjanser, og kanskje spesielt å bli utfordret på en positiv måte av andre mennesker.

ger er imidlertid ikke den mest konvensjonelle dama i bransjen, og har utviklet sin egen forståelse av begrepet. Mindfulness på Langer-måten, om du vil, handler kort fortalt om å være oppmerksom på endringer og nye aspekter ved omgivelsene dine. Det handler om å kjempe imot våre naturlige kategoriseringstendenser, hoppe bukk over innøvde tankemønstre og gjenvinne nysgjerrigheten på livet. Heller enn å rette oppmerksomheten innover i introspektiv meditasjon, oppfordrer Langer oss til å se omverden med nye briller. Det handler om kreativitet, lek og ren og skjær livsglede. Vil du prøve en liten demonstrasjon? Ta den venstre pekefingeren din og hold den helt stille foran deg. Hold oppmerksomheten mot den, stirr på den så lenge du kan uten å tenke på noe annet. Hvor lenge greier du det før du lar deg distrahere av andre ting? Når du lar deg distrahere, glir du gradvis tilbake til ”mindlessness”. Mindlessness defineres av Langer som å ”holde ting stille” - den menneskelige tendensen til å gå på autopilot. Å bekjempe mindlessness, mener Langer, er ikke så vanskelig som man skulle tro. Det første man må gjøre er rett og slett å begynne å legge merke til nye ting. Forsøk nå å se på fingeren din igjen, men denne gangen se etter noe nytt med den, noe helt unikt som du ikke har lagt merke til før. Noe

66

Annerledeshet er ikke bedre eller dårligere enn noe annet. Det er bare annerledes. Ellen Langer

99 som gjør at akkurat dette er din venstre pekefinger, ikke en hvilken som helst finger på en hvilken som helst hånd til en hvilken som helst person. Vi vedder på at fingeren din ble litt mer interessant og ganske mye lettere å holde oppmerksomheten mot. Tenk deg nå at du løfter blikket og overfører denne tankegangen til hele verden rundt deg. På vei ut døren om morgenen når du er stresset og tenker på en ugjort oppgave; Hvilke lukter møter deg? Hvordan er lyden av fotsålen mot bakken? Hvordan føles det når du kjenner etter hvor stresset i kroppen sitter, og deretter forsøker å kanalisere den kalde morgenluften gjennom dette knutepunktet? Det handler om å vende på perspektivene. I forhold til terapisituasjonen kan du på samme måter spørre deg: Hvordan kan pasienten og jeg sammen forstå denne situasjonen i et nytt lys? AVVIK

La oss si at du langt på vei er enig med Langer i at denne formen for mindfulness kan gi oss noe: Hvordan kan fremtidige terapeuter benytte seg av dette perspektivet? Ikke overraskende har Langer noen meninger om dette. For det første, sier hun – imponerende tydelig mellom tyggingen av et stort skolebrød og hyppige kaffeslurker – må man som terapeut jobbe litt med sin egen innstilling. Vi terapeuter har en tendens til automatisk å vurdere våre klienters atferd som maladaptiv, uten at vi nødvendigvis har noen grunn til det. Hun svelger, og fortsetter: - Vi må forsøke å se pasientens problemer i et nytt lys, og spørre oss selv; er dette virkelig et problem? Et godt kontrollspørsmål kan være om du ville tolket det likt hvis din vellykkede nabo gjorde det samme? Her er Langer inne på noe essensielt ved vår forståelse av avvik: våre konsepter om normalitet defineres ikke alltid av atferden eller egenskapen i seg selv, men hvilke konsekvenser det får i et gitt samfunn til en gitt tid. Det som vir-

10

GAFFEL # 01/09


NYTENKENDE: Ellen Langer, professor i psykologi ved Harvard University, er en engasjert forsker, foreleser og kunstner. Foto: Sigrid Skeide.

ker hemmende i én situasjon, kan vise seg å være fordelaktig i en annen. Tenk deg for eksempel at du skal være med å leke ”halen på grisen”. Hvem ville du valgt å ha på laget ditt – en seende eller en blind? Som Langer sier: - Annerledeshet er ikke bedre eller dårligere enn noe annet. Det er bare annerledes. Enhver mindful person med interesse for psykologi har forhåpentligvis allerede generert en hel haug med motargumenter til en slik forenklet forståelse av avvik. For det er liten tvil om at det faktisk finnes noe som er bedre enn noe annet innen psykisk helse. Det å være lykkelig er rett og slett bedre enn det å være deprimert. Men betyr dette at Langers utrettelige perspektivtaking har begrensede bruksmuligheter? I følge Langer vil en mindful terapeut kunne stille spørsmål som gjør at klienten ser situasjonen sin fra nye sider. Vi må finne andre måter å se på lidelsen på, for jo flere alternative synspunkt vi har,

jo mindre hold er det i hvert alternativ. PERSPEKTIVTYRRANIET

En kritikk av denne tankegangen vil naturligvis være at vi plutselig kan befinne oss handlingslammede i et endeløst perspektivtyranni, hvor mulige fortolkninger og handlinger ikke bare er utallige, men også jevngode. Hvordan finner man fotfeste i en slik verden? Langer mener at det ikke er de objektive sannhetene som er utgangspunktet for å stå støtt på jorda. Snarere tvert imot. Det er det unike, det som er annerledes i enhver situasjon som skal veilede våre valg og oppfatninger. ”We want to be confident, but uncertain”, sier hun. For det er først når man kan akseptere at man aldri kan være sikker, at man kan ha tiltro til gyldigheten av sin egen opplevelse. Videre er hun av den oppfatningen at en mindful holdning til verden gjør at vi ikke trenger å vurdere noe som bra eller dårlig – vi bare ser på andre mennesker som annerledes.

STINE DAHL ØDEBY & MARI H. ØYEN PSYKOLOGSTUDENTER

- Det er et vanskelig spørsmål å svare enkelt på, men det er ting som gjør at man føler glede. Mestring gjennom å sette seg mål og oppnå dem kan være veldig motiverende. - Kjærligheten er også en sterk motivasjonsfaktor!

11


Intervjuet

MINDFULNESS

HVA BETYR MOTIVASJON FOR DEG?

KÅRE WILLOC ÅPNINGSTALER

- For meg er det er vel det ustoppelige samfunnsengasjementet som ligger til grunn for min motivasjon. Jeg greier ikke holde opp å ergre meg over at mennesker fortsetter å gjenta de samme gamle feilene. Jeg tror det er essensielt å kunne sette pris på det gode man har. Man tror kanskje at svært mye penger fremmer livskvalitet og motivasjon, men det er nok ikke helt slik det henger sammen.

Også mye av urettferdigheten vi ser rundt oss kan forklares gjennom disse tankeløse vurderingene ifølge Langers filosofi, slik som ran, voldtekt, tyveri og mord. Langer mener at man kan forstå slike grusomme handlinger som forsøk på å oppnå makt, og dette har vi behov for først når noen har fått oss til å føle oss små og maktesløse. Mindreverdighetsfølelser sprer seg som ild i tørt gress i et samfunn som blindt aksepterer konvensjonene som bestemmer hva som er bra og dårlig. – Hvis alle bare var genuint mindfulle, forteller Langer ivrig og drømmende, ville vi hatt en

66

En mindful tilnærming gir mental fleksibilitet og refleksjonsrom gjennom å åpne for flere perspektiver, også i pressede situasjoner. Ellen Langer

99

verden der annerledeshet ble verdsatt. Forskjeller ville blitt applaudert og gjort nytte av. En verden som ikke vurderer er en verden som bare skaper vinnere. Og en verden av vinnere er ikke redd for innovasjon og fremskritt! Langer smiler bredt, og tar en stor bit av skolebrødet. Før hun har svelget blir hun ivrig igjen og fortsetter: – Måten å bli kvitt stereotypier og fordommer er ikke å si at alle er like. Det er å si at ingen er like! Det er fordi det er kategorien som påvirker atferden, ikke motsatt. Neste spørsmål? STORE SPØRSMÅL

FRODE THUEN PROFESSOR I PSYKOLOGI

- Jeg motiveres av å lære ny kunnskap, og å formidle og dele det med andre, fordi jeg har troen på psykologiens relevans. Det er så flott å jobbe med det som angår folk flest, og det er virkelig motiverende å gi mennesker kunnskap som de kan bruke mens de lever livene sine.

spørsmålstegn ved dem, stadfester hun, og forklarer hvorfor: – En mindful tilnærming gir mental fleksibilitet og refleksjonsrom gjennom å åpne for flere perspektiver, også i pressede situasjoner. Det er ikke bare i iscenesatte eksperimenter vi ser at det å glemme å stille det enkle spørsmålet ”hvorfor?” kan ha farlige konsekvenser. I dagens samfunnet glemmer vi nesten at lover og regler er bestemt av menneskene selv. Vi forholder oss til dem som om de er skrevet i stein – som om de representerer en ”objektiv sannhet”. En slik mindless

- Hvordan kan disse tankene kaste nytt lys over de klassiske ”ondskapsstudier” som lydighetsstudiet til Milgram og Zimbardos fengselsstudie? spør vi videre, og er nysgjerrig på hvor mye Langer mener mindfulness kan forklare. Dr. Langer, som også underviser i sosialpsykologi, har naturligvis tenkt på dette før. – Hadde man instruert forsøkspersonene [i disse studiene] til å være mindfulle på forhånd, ville de aldri godtatt instruksjonene uten å sette

konformitet er ikke bare hemmende for samfunnsutviklingen, men er også kilde til usikkerhet for hvert enkelt individ, mener Langer. Det er lett å føle seg underlegen hvis man tror man er den eneste som ikke har forstått hvordan verden henger sammen. Det er først når vi innser at virkeligheten består av subjektive og sosiale konstruksjoner, at vi kan oppleve virkelig frihet. Hvis du blir presentert for et bilde av virkeligheten som ikke passer, finn et annet. – Psykologisk makt kommer gjennom å være fleksibel, sier hun. Og, som Langer poengterer, mennesket er konstruert slik at vi ønsker å finne fakta som bekrefter våre hypoteser. - Hvis vi spør oss selv: ’Hvorfor kommer jeg ikke til å få det til?’ vil mange av oss relativt automatisk finne svar på det. Men det samme gjelder dersom vi øver oss på å spørre annerledes – ’hvorfor kommer jeg til å få det til?’. Langer fortsetter: ”What is possible is probably only limited by the questions you ask. So ask big questions!”


Intervjuet

MINDFULNESS

UTENFOR BOKSEN

Endelig kommer tiden for å spørre vår nye heltinne om hvordan mindfulness kan overføres til læring og utdanning. Vi vet nemlig at Langer er opptatt av pedagogisk psykologi, og blant annet har skrevet en bok som heter ”Tenksom læring”. – Dagens skolemetoder legger i stor grad opp til pugging og overlæring av kunnskap. Barna lærer ’de riktige’ svarene – men å tro at de riktige svarene finnes, er per definisjon mindless, ifølge Langers oppfatning. – Barn bør få lov til å stille spørsmål og bevare sin undring.” Et viktig aspekt ved dette er såkalt betinget læring. Ikke i Pavlovs eller Skinners’ forstand, men på den måten at det riktige svaret på spørsmålet avhenger av omstendighetene. I dagens opplæring stiller læreren spørsmålene og elevene svarer, men dette bør snus på hodet, mener Langer. Elevene bør lære å spørre. Ved å vektlegge undring og mindfulness vil læringen bli både morsommere og enklere, og ikke minst vil eleven sitte igjen med en psykologisk fleksibilitet som kan gjøre livet mindre skummelt og mer spennende. Vi forutser at hun i samme anledning også har sitt å si om opplæringen av dagens psykologer. Synes det burde legges mer vekt på å tenke ”outside the box”? Ellen Langer svarer på sin sedvanlige avbrytende måte, punchlineaktig, men med den største naturlighet: ”There shouldn’t be boxes.” Som Ellen Langers utopiske drøm viser kan mindfulness overføres til stort sett alt i livet fra fødsel til død. Ikke overraskende finnes det blogger, bøker, filmer og foredrag om mindfulness knyttet til alt fra lederskap til jogging. Men vi tipper likevel at mange av dere, som de gode akademikere dere er, fortsatt sitter med en skeptiker i magen og lurer på om dette ikke egentlig er en gammel gave i nytt innpakningspapir. Eller som en av kongressdeltakerne mumlet under foredraget: ”Dette høres litt

Rema 1000 ut.” Vi tolker det dit hen at han tenkte: ”Har vi ikke hørt dette før?” Kunne vi ikke bare byttet ut ordet mindful med for eksempel ”kreativ” i hele denne teksten, og den ville hatt den samme meningen? Langer repliserer: - Ordet ’kreativitet’ med alle dets konnotasjoner er ferdig fordøyd og har for lengst fått en konvensjonell mening. Ordet i seg selv oppfordrer derfor til mindlessness. Gammelt nytt eller ei, Langer og hennes disipler vil nok fortsette å spre det glade budskap i årene som kommer. ^

OTTAR H. KRUSE

PSYKOLOG

- Det er fantastisk fint når man kan dele glede og gjøre noe for andre så de også blir glade. Det handler om å se lyst på livet og ikke grave seg ned. Hvis man alltid kan dra noe positivt ut av det man opplever får man det mye bedre. Dessuten: husk å alltid leve i nuet, for du kan aldri gå tilbake. Hvis du elsker noe eller noen – elsk det der og da!

TRE BØKER AV LANGER Mindfulness (1990) Da Capo Press 256 sider The Power of Mindful Learning (1998) Da Capo Press 192 sider On Becoming an Artist (2006) Reinventing Yourself Through Mindful Creativity Ballantine Books 288 sider

13


Kuriosa

B.F. SKINNER

Rykteboks Hvorfor henge seg opp i traurige faktaopplysninger når den menneskelige fantasi kan diske opp langt mer interessante versjoner av virkeligheten? TEKST MARTIN MATRE ILLUSTRASJON INGEBORG N. ROSENBERG

”Stemmer det ikke at Freud er psykologiens far, og alt dere sysler med hviler på hans tankegods? Så du sier at psykologi ikke er pseudovitenskapelig synsning, som stort sett handler om ikke-målbare fenomener? Det har alltid vært min oppfatning at enhver praktiserende psykolog har to ledende forklaringsvariabler i sitt arbeid; sex og mor, eller helst en kombinasjon av disse.” Slike forestillinger har etter hvert blitt så vanlige at det kan synes som en kamp mot vindmøller å forsøke å korrigere dem. Mytene har vokst seg større enn virkeligheten. Når det er sagt, kan det være mye moro med disse mytene også. Så i stedet for å hisse seg opp over kommentaren ”Hva er det du sier – bruker vi mer enn ti prosent av hjernen?”, kan et tips til neste gang være å supplere vedkommendes arsenal av psykologimyter. SENSASJONSPRINSIPPET

Hva kan så tenkes å ligge til grunn for at slike myter danker ut den mer presise versjonen av virkeligheten, gang etter gang? Da hukommelsesforskeren Fredric Bartlett satte seg fore å forklare hvorfor den menneskelige hukommelse fra tid til annen svikter, var et av prinsippene at ny informasjon ofte fordreies i retning av det konvensjonelle. Når man hører en fortelling der fenomenet seljakt nevnes i en bisetning, er sjansen stor for at du ikke vil huske historien dersom seljakt sjelden forekommer der du bor. Men mye kan tyde på at det finnes et annet forklaringsprinsipp, som trekker i motsatt retning, nemlig en dreining av informasjon i retning av det spektakulære. Dette er egentlig noe alle som har lest en sladrespalte allerede vet. Dersom jeg tenker meg godt om skjønner jeg at det er svært usannsynlig at Richard Gere har måttet oppsøke en lege for å få en rotte fjernet fra rektum. Men helt sikker på at det ikke har skjedd kan jeg ikke være. I sladderens verden er det ofte slik at dersom historien bare er god nok kan all sannsynlighetsberegning gå og ta seg en bolle. Hvor denne tendensen til å kaste all sunn fornuft over bord for å holde liv i en god historie stammer fra er ikke godt å si, men at menneskeslekten setter pris på en god røver hersker det ingen tvil om. OPPDRATT I ET OPERANTKAMMER?

En helt uvanlig myte oppsto i kjølvannet av en artikkel om den kjente atferdspsykologen B. F. Skinner som sto på trykk i magasinet Ladies Home Journal. Her kunne man lese om den kjente psykologens egen oppfinnelse, en barneseng de14

GAFFEL # 01/09

signet for å lette morens arbeidsbyrde. Artikkelen var illustrert med innretningen, sammen med bildeteksten ”Baby in a box”. Mer skulle tydeligvis ikke til for å så frøene som skulle gi opphav til myten om at Skinner oppdro sin datter Deborah i et operantkammer, etter modell av sine forsøk med duer og rotter. Nå stemmer det at Skinner faktisk fikk konstruert en slik seng. Men i følge forfatteren Laureen Slater nøyde ikke far Skinner seg med å la barnet sove i den. I boken ”Opening the Skinner Box” skriver hun om hvordan han holdt datteren fanget i boksen i to fulle år, der han utførte eksperimenter på henne – naturligvis med straff og belønning som en konsekvens av alle hennes gjerninger. Senere skal den voksne Deborah - som utviklet psykoser av den traumatiske behandlingen - ha saksøkt sin far, for så å begå selvmord i en mørk bakgate i Billings, Montana. Saftige saker dette. Og naturligvis det reneste pølsevev. Deborah Skinner, nå Deborah Skinner Buzan, så seg nødt til å offentlig dementere disse ryktene i the Observer etter at denne (respektable) London-avisen hadde trykket en bokanmeldelse av Slaters bok. I artikkelen, titulert ”I was not a lab rat”, forteller hun at hun ikke selv husker sine første leveår (som boken altså gjengir), men hun hevder å ha hatt en normal og lykkelig barndom, helt fri for traumer. “There’s the story that after my father ‘let me out’, I became psychotic. Well, I didn’t. That I sued him in a court of law is also untrue. And, contrary to hearsay, I didn’t shoot myself in a bowling alley in Billings, Montana. I have never even been to Billings, Montana.” KJED MEG IKKE MED FAKTA!

Det er fristende å si at du ikke er ordentlig kjent før et saftig rykte om deg er på frifot. Og jo mer kjent du er, jo mer myteomspunnet blir du gjerne. Omdømmet til både Mark Twain og Paul McCartney har sannsynligvis profittert på en for tidlig annonsering av deres dødsfall. Veldig mange går også rundt og tror at Walt Disneys lik er frosset ned i påvente av teknologi som kan vekke ham opp igjen. Derfor skulle det bare mangle at ikke også psykologiens storheter skal få ha sine myter. Hvorvidt akkurat denne videreformidles eller ikke, får bli opp til den enkelte. For å sitere den tyske ukebladsjournalisten som ble konfrontert med sannhetsgehalten i sin artikkel om Kronprinsesse Mette Marits femte tvillinggraviditet; ”Det er en god historie. Og den kunne vært sann.” ^


36<.('(/,6. %(+$1'/,1* TEKST IDA HOLTH (ALEX AARVIK - RESEARCH) FOTO MODUM BAD & PRIVAT/DUE-TØNNESSEN

ILLUSTRASJON: LSD-molekylet C20H25N3O


Tilbakeblikk

LSD i PSYKOTERAPI

MODUM BAD: Slik det så ut på begynnelsen av 1970-tallet. Behandlingssenteret var kjent for banebrytende behandling, slik som bruken av LSD i psykoterapi.

Fra 1962 til 1973 behandlet Modum Bad Nervesanatorium 379 personer med det psykedeliske stoffet LSD. Den kontroversielle behandlingen skulle gi pasienten et dypdykk inn i sin egen underbevissthet og en mulighet til å oppnå åndelig erkjennelse. - JEG SÅ TONENE VANDRE oppover, som vanndråper som

danset på spissen før de strømmet ned og omga meg. Dråpene hadde en fantastisk gyldenbrun kastanjefarge. Det var nydelig, forteller psykolog Bernt Due-Tønnessen på telefonen fra Sørlandet. - Jeg beveget meg på tvers av tiden hvor et sekund var som en evighet. Det går egentlig ikke an å formidle opplevelsen i ord. Som psykologistudent på midten av 60-tallet, med sommerjobb på Modum Bad Nervesanatorium, fikk Due-Tønnessen prøve LSD. I et lite og spartansk møblert rom satte overlege Gordon Johnsen på en av Beethovens fiolinkonserter. Tonene fra fiolinene akkompagnerte den vordende psykologen inn i en helt ny og fargerik verden hinsides tid og rom. I dag, 40 år etter, jobber Due-Tønnessen som psykolog ved et familiekontor i Arendal og bor på en gård utenfor Lillesand. Jeg får snakke med ham en fredag ettermiddag like etter den ukentlige tennisøkten. Opplevelsen fra kjellerrommet på Modum Bad for nesten 40 år siden framstår fremdeles som et av de mest betydningsfulle øyeblikkene i hans liv. Han beskriver erfaringen som en unik opplevelse av ”Guds kjærlighet og uendelighet”. - Det var meget utvidende. Livet, meg selv og Gud var en slags større enhet.

teller at man var åpen og intellektuelt nysgjerrig i forhold til medikamenter på denne tiden fordi vitenskapen hadde gjort store fremskritt innenfor feltet. - Tenk! Fram til mellomkrigstiden i Norge drev man med varme bad for å roe ned pasienter, og man brukte tvangstrøyer i behandlingen av mennesker med psykiske lidelser. Det de hadde av medisiner var meget spinkelt, forklarer Due-Tønnessen. – Men så kom de tunge medikamentene, som Ataraxiagruppen, som ga god effekt ved tyngre psykiske lidelser. På 60-tallet hersket det en veldig optimisme i forhold til hva medikamenter kunne bidra med. Due-Tønnessen er opptatt av å poengtere at noe som i dag kan virke ekstremt kontroversielt, ble på 60-tallet sett på med et åpent og optimistisk sinn.

IDEALISME

Tenkningen rundt hva som var god psykoterapi dreiet seg om å komme i dybden på mennesket. I stedet for symptombehandling ville man komme de ubevisste mekanismene til verks. Due-Tønnessen forklarer at det på Modum Bad rådet en grunnleggende ”dynamisk tenkning rundt mennesket og terapi”: - Man så for seg at traumer og minner lå gjemt i personens underbevissthet. I terapi var det viktig å bygge opp tillitsforholdet og trenge igjennom forsvarsmekanismene. Mange drev for eksempel med hypnose, men det tok så lang tid! Man ville gjerne hjelpe flere enn de man klarte å hjelpe.

Før hippiebevegelsen hadde kommet til Norge og før samfunnet hadde mistet sin uskyld til narkotikamisbruk og avhengighet, satte man i gang med LSD-behandling av psykiske lidelser ved Modum Bad Nervesanatorium. Året var 1962. Inspirert av amerikanske erfaringer med den eksperimentelle behandlingsformen, så man nye og fantastiske muligheter med et middel som hadde gitt positive resultater i kombinasjon med psykoterapi. Bernt Due-Tønnessen for-

LSD kunne altså virke som den nye kongeveien til det ubevisste. Og på Modum Bad var de ikke redde for å prøve ut det nyeste innen behandlingsformer. Dette innebar også at behandlerne selv, inkludert studenter med sommerjobb, skulle åpne seg opp for nye innsikter gjennom førstehåndserfaring med det sprengkraftige stoffet. - Det hersket en vilje til å prøve ut og fornye tenkningen,

17


Tilbakeblikk

LSD i PSYKOTERAPI

LSD (LYSERG-SYRE-DIETYLAMID)

- LSD er et stoff som opprinnelig utvinnes av soppen meldrøye og som fortrinnsvis vokser som parasitt på rug- og andre kornplanter.

UTFORSKENDE TERAPI: Bernt Due-Tønnesen fikk prøve LSD da han som ung psykologistudent hadde sommerjobb på Modum Bad. Opplevelsen har betydd mye for ham i etterkant.

hvor hele mennesket var i sentrum. Modum var et idealistisk sted, og overlege Gordon Johnsen tok mange sjanser i forhold til den stuerene psykiatrien. Han var en modig mann. Vi holdt for eksempel på med psykodrama og dans som egenutvikling. Vi ønsket åpenhet, og vi ønsket å gi pasienter muligheter til å komme seg videre. Fordi egenutvikling var viktig, var det mange terapeuter som selv prøvde LSD. - Det var en fargerik tid, minnes Due-Tønnessen med et smil i stemmen. ”NARKOANALYSE”

Historien om LSD som et middel for innsikt og erkjennelse begynte med den sveitsiske kjemikeren Dr. Albert Hofmann. I 1938 syntetiserte han for første gang lyserg-syre-dietylamid, men oppdaget imidlertid ikke stoffets psykedeliske egenskaper før han fikk det i seg ved en tilfeldighet fem år senere. Det skulle vise seg at LSD var et av de mest potente psykedeliske stoffene som noensinne hadde blitt fremstilt kjemisk. En dose på størrelse med et saltkorn viste seg å skape sterke emosjonelle og sanselige reaksjoner. En person som tar stoffet kan oppleve at sansene blander seg, og at det ordinære plutselig fremstår svært meningsfylt og ekstraordinært. Rusen kan gi brukeren kreativ innsikt og energi, men den kan også overvelde med skremmende syner og følelser. Psykiater Einar Kringlen bekriver det slik: “Alt oppleves sterkere, og omgivelsene er forandret. Vanligvis likegyldige ting som stolben og sofaputer kan oppfattes som helt spesielle fantastiske gjenstander. Noen opplever rene fargesymfonier, i blant opptrer en forandret kroppsoppfatning […].” Rike fantasier og endog erindrin-

18

GAFFEL # 01/09

- I 1938 begynte den sveitsiske forskeren Albert Hofmann å arbeide med meldrøye med det mål å lage en stimulant for respirasjons- og sirkulasjonssystemet. Samme år fremstilte han og hans kollega, Stoll, stoffet delvis syntetisk i laboratoriet til det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz. Det halvsyntetiske stoffet fikk navnet LSD25. - Ved hva Hofmann selv karakteriserte som et lykketreff, oppdaget han i 1943 for egen hånd stoffets sterke psykiske virkninger. - LSD påvirker kjemiske reseptorer på nerveceller som vanligvis binder serotonin. Serotonin er en nevrotransmittor som er involvert i systemer som har med atferd og persepsjon. Når hele serotoninsystemet påvirkes virker det inn på en rekke forhold som humør, sansning, kroppstemperatur, sult, seksualdrift og muskelkontroll. - Ved inntak av LSD er det vanlig at personen sanser virkeligheten annerledes. Man kan se utflytende farger og figurer, opplevelsen av tid kan opphøre. Mange erfarer at opplevelsen av selvet endres. Andre merker at sansene blander seg slik at man for eksempel ”ser” lyd og ”hører” farger, eller at man opplever flere ulike følelser på en gang. - Raske stemningsskifter kan forekomme, og det er ikke uvanlig at man opplever deler av LSD effekten som skremmende. Kilde: NIDA, National Institute of Health og Norges offentlige utredninger (NOU), 2001.


Tilbakeblikk

LSD i PSYKOTERAPI

GORDON JOHNSEN: Psykiateren som grunnla Modum Bad, og administrerte LSD under psykoterapi.

ger fra langt tilbake i barndommen kan dukke opp. Personen kan oppleve sin egen død, eller sin egen gjenfødelse. Kringlen vektlegger også de mulige negative konsekvensene: “Som regel bevarer individet sin innsikt i at opplevelsen er kunstig, men enkelte ganger kan det opptre vrangforestillinger, særlig av forfølgelsesnatur. Hyppig ser man depressive tendenser etter oppvåkningen. Av alvorlige komplikasjoner må nevnes utbrudd av panikk og aggresjon, samt forvirringstilstander.” Kringlen tilføyer også at både mord og selvmord har funnet sted etter inntak av LSD. Det er med andre ord ikke et uskyldig medikament behandlerne på Modum Bad ga seg i kast med.

Dr. Hofmann selv tok LSD hundrevis av ganger etter uhellet som han karakteriserte som ”et lykketreff”. Han var inntil sin død i fjor overbevist om at stoffet kunne brukes som et psykologisk hjelpemiddel for mennesket. Han la spesielt vekt på idéen om at LSD kunne hjelpe mennesket til å forstå sin rette plass i naturen, og dermed bidra til å dempe menneskets destruktive væremåte ovenfor skaperverket. Forhåpningene var altså store i forhold til hva det nye stoffet kunne gjøre med vår måte å se oss selv og verden på. Tanken ble videreført til den terapeutiske konteksten.

MODUM BAD Modum Bad i Buskerud er en landsdekkende institusjon for behandling av psykiske lidelser. Legen Gordon Johnsen grunnla behandlingssenteret i 1957 (den gang som Modum Bads Nervesanatorium). Klinikken har 127 pasientplasser, fordelt på seks avdelinger. Behandlingsområdene er bl.a. angst, spiseforstyrrelser, traumer, eksistensielle spørsmål og alvorlige samlivsproblemer. Modum Bad er kjent for å være en foregangsinstitusjon når det gjelder nye behandlingsformer. (Kilder: Wikipedia og Modum Bads egen hjemmeside)

I 1950 offentliggjorde forskerne Busch og Johnson sine første resultater med LSD som psykoterapeutisk hjelpemiddel. LSD så ut til å senke pasientens forsvar (som rigide tanke- eller følelsesmønstre), samtidig som den forsterket det terapeutiske forholdet mellom behandler og pasient. Forskerne fant at stoffet kunne gi pasienten en indre reise som var fylt med mening for dem. Ideen om å bruke slike stoffer i behandling var imidlertid ikke ny, men bygget på en tankegang fra tiden før og etter andre verdenskrig, hvor man behandlet krigstraumer med såkalt narkoanalyse (fritt oversatt fra ”narcoanalysis”). Behandlingsmetoden gikk ut på å benytte seg av effektene av de to anestetiske legemidlene amytal og pentothal, der stoffene ikke ble brukt til bedøvelse, men til å få fatt i mer ubevisste mekanismer hos personen. Og det var den psykoanalytiske behandlingen av de traumatiske minnene i etterkant av ruspåvirkningen som ga resultater, ikke rusen i seg selv. BEHANDLINGEN

Einar Johnsen, sønn av overlege Gordon Johnsen, skriver at de på Modum Bad skilte mellom to behandlingssituasjoner, den ”psykolytiske” og den ”psykodeliske” (Morgenbladet nr. 5, 1996). Den psykolytiske behandlingen gikk ut på å bearbeide fortrengt konfliktmateriale, ofte av traumatisk art, mens den psykodeliske behandlingen fokuserte mer på de transcendentale aspektene, der ukjente og kreative sider i personligheten skulle frigjøres.

19


Tilbakeblikk

LSD i PSYKOTERAPI

pasienter som led av tvangslidelser. - Disse menneskene var på en måte låst fast i sin utvikling, og hadde vanskeligheter med å flyte inn i den terapeutiske prossessen. Blant dem var det mange takknemlige pasienter, sier Due-Tønnessen. I følge en undersøkelse som ble gjennomført av Modum Bad selv, var 64% av pasientene som fikk LSD-behandling fornøyde med behandlingen. Einar Johnsen skriver: ”Denne gruppen pasienter hadde før denne behandlingen ingen aktuelle behandlingstilbud. Psykoterapi ved hjelp av LSD viste seg å bringe et gjennombrudd i behandlingen av denne gruppen, samt bringe en dypere forståelse i den dynamikk som lå bak sykdommen.” CIA

ALBERT HOFMANN: Kjemikeren som syntetiserte LSD i 1938, og som senere oppdaget dets virkning ved et “lykketreff” i 1943.

Einar Johnsen skriver: ” Først etter lengre tids innledende behandling ble det gitt en seanse med LSD, som regel i doser mellom 50 og 100 mikrogram. På bakgrunn av denne behandlingsseansen ble det så besluttet om behandlingen skulle videreføres. Under behandlingsseansen med LSD var alltid terapeut og sykepleier tilstede. Behandlingsseansen som varte i 4-6 timer ble ofte avbrutt med et legemiddel, av og til chlorpromazin, av og til et barbiturat. Pasienten ble så samme ettermiddag og kveld gjort gjenstand for inngående samtale, nedskriving av opplevelsen og i de følgende ukene til bearbeidelse av det stoff som hadde kommet frem under seansen.” I en offentlig rapport skrevet på bestilling av regjeringen Stoltenberg i 2001, står det imidlertid at om målet var å bryte helt igjennom pasientens forsvar ble større doser fra 300 til 2000 mikrogram benyttet. Poenget syntes da å være en form for ”død og gjenfødelse” i form av sterke åndelige innslag, i tillegg til gjenopplevelser av traumer og konflikter fra barndommen og senere i livet. Men visste man egentlig konsekvensene av LSD-behandlingen på denne tiden? I nyere tid har det kommet kritikk fra flere hold i forhold til om denne behandlingen var etisk forsvarlig. Due-Tønnessen forteller at til å begynne med ble behandlingen gitt til mange ulike pasientgrupper, men etter hvert ble de mer restriktive i forhold til hvem som fikk ta LSD. Utviklingen gikk mot å tilby stoffet hovedsaklig til

20

GAFFEL # 01/09

Psykolog Joar Tranøy er en av dem som har engasjert seg i saker som handler om overgrep i psykiatrien, og mener at LSD behandlingen føyer seg inn i denne historien. Tranøy mener at LSD ble brukt på psykiatriske pasienter og krigsbarn i forbindelse med forskning eller i militær hensikt, som i visse tilfeller var sponset av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. På 1950- og 60-tallet hadde CIA flere programmer for å utvikle nye metoder for bevissthets- og atferdskontroll. Innenfor disse programmene eksperimenterte de blant annet med LSD, et stoff de forhåpningsfullt betegnet som et potensielt ”sannhetsserum”. CIA-programmene involverte også støtte til eksterne forskningsmiljøer, og av særlig interesse var psykiatriske rapporter som baserte seg på ideen om at LSD var i stand til å bryte ned etablerte atferdsmønstre. Hvis dette var tilfelle åpnet LSD for muligheten til omprogrammering eller hjernevasking av potensielle agenter, avhoppere og krigsfanger. Ikke et dårlig hjelpemiddel i en tid der de ideologiske frontene i verdenssamfunnet sto steilt mot hverandre. I 2001 fikk Helsedepartementet i oppgave å utrede om det var belegg for disse alvorlige påstandene, blant annet fremsatt av Tranøy, og en granskningskommisjon brukte to år på å saumfare gamle arkiver både i Norge og USA. Sluttrapporten konkluderte med at det ikke var noe som tydet på at LSD-forsøkene i Norge hadde vært av uetisk karakter, sett med datidens øyne, og fant heller ikke belegg for at CIA hadde sponset den norske forskningen. Kommisjonens leder, Kirsti Strøm Bull, karakteriserer behandlingen som ”utprøvende”, og videre at ”det heftet usikkerhet ved stoffets virkeområde, terapeutiske effekt og bivirkninger”. Allikevel hevder hun at det ikke er holdepunkter for å si at pasientens beste ikke var overordnet. Hun understreker at det ikke har ligget i kommisjonens mandat å vurdere behandlingen og de virkningene den har hatt på pasientene.


Tilbakeblikk

LSD i PSYKOTERAPI

ILLEGALT

- LSD var omstridt og derfor sluttet man med slik behandling, uttalte Strøm Bull til Dagbladet (17.12.2003). På Modum Bad ble LSD brukt i behandlingsøyemed helt fram til 1973, men da var det slutt. 379 personer hadde til da prøvd behandlingen. Da stoffet begynte å distribueres ulovlig på gateplan på 60- og 70-tallet, fikk bruken av LSD uheldige konsekvenser. Noen mennesker kunne forbli og gikk inn i en såkalt LSD-psykose. Slike fatale konsekvenser gjorde det vanskelig å forsvare den utprøvende behandlingsformen. Også på politisk nivå var krigen mot narkotika i gang og det alternative behandlingsopplegget på Modum Bad måtte skrinlegges. Due-Tønnessen har selv jobbet med rusmisbrukere da den første bølgen av marihuana kom til Norge, og har sett hva misbruk av medikamenter kan føre til. Han har også sett eksempler på folk som aldri har ”landet” etter å ha tatt LSD på egenhånd. – Da det ble gitt LSD på Modum Bad var det alltid noen til stede under forløpet. Noen som du kunne snakke med og som hjalp deg til å bearbeide ting som dukket opp under behandlingen. Hvem du er, eller hva du har med deg i bagasjen, vil påvirke opplevelsen du får. Bærer du på traumer vil dette kunne dukke opp, og ikke alle hadde en like god opplevelse som den jeg hadde, forklarer han. På 70-tallet dreiet fokuset seg også bort fra selvutvikling, og over til en orientering mot symptombehandling i psykiatrien. Psykologene ble mer opptatt av klassifikasjon og biologiske årsakssammenhenger ved psykiske lidelser enn eksistensielle selvutviklingsprosjekter, og dermed var LSDkapittelet i norsk psykiatri forbi. RENESSANSE

Siden 70-tallet har vitenskapelig forskning på hallusinogeners effekt på hjernen blitt et tabuområde for enhver forsker som vil opprettholde et godt rykte samt økonomisk støtte. Den eksentriske psykologen og forkjemperen for bruken av psykedelia i behandlingssammenheng, Timothy Leary, har antagelig gjort mer skade enn nytte med sitt utrettelige engasjement for saken. I kjølvannet av hans virksomhet har det fulgt beskyldninger om forfalskning av data og forskningsresultater. Men, tross dårlig rykte, har man i de siste par årene kunnet observere en økt interesse for dette omdiskuterte forskningsområdet. I fjor godkjente helsemyndighetene i Sveits å sette i gang med det første medisinske prøveprosjektet med LSD på over 35 år. Også i Israel og USA har flere universiteter satt i gang forskningsprosjekter på ”psykedelisk” behandling. I det nye sveitsiske studiet er målet med LSD-behandlin-

gen å gi pasienter med dødelige sykdommer en måte å forsone seg med sin kommende bortgang. Eksperimentleder Griffiths forklarer: ”Arbeidshypotesen er at hvis psilocybin (virkestoffet i blant annet fleinsopp, red. anm.) eller LSD kan gi erfaringer som er av stor personlig betydning og av spirituell signifikans [...] vil [pasienter med dødelige sykdommer] forhåpentligvis være i stand til å møte sin skjebne på en fullstendig annerledes måte, ved å omforme noe av den psykologiske angsten som ofte oppstår side om side med sykdommen”. Ved å ”utvide bevisstheten” i behandlingssekvensen er tanken at pasienten vil kunne se sine tanker og følelser fra et nytt perspektiv og på denne måten få en bedret kvalitet på livet de fortsatt har. Eksperimentet tar opp tråden fra studier som ble gjennomført på 1960-tallet og vil bygge videre på tanken om LSD som et frigjørende middel. Så får vente vi se om den sveitsiske forskningen kan gi nye bidrag til diskursen om det ubevisste. ^

KILDER http://www.truthout.org/article/psychological-benefits-hallucinogens-tested New York Times, 30. April, 2008: Albert Hofmann, the Father of LSD, Dies at 102: http://www.nytimes.com/2008/04/30/world/ europe/30hofmann.html?_r=2&ref=world&oref=slogin Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Lysergsyredietylamid Debattrekke i Morgenbladet, 1996, om bruken av LSD behandling i Norge. Utredning avgitt til Helsedepartementet: Granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning på mennesker. En granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i Norge i perioden 1945 – 1975, 17.12.2003, Oslo.

VIDERE LESNING Marks, John: The search for the Manchurian Candidate. CIA and Mind Control. The secret history of the Behavioral Sciences, (W. W. Norton & co 1977/1991) Lee, Martin A. & Shlain, Bruce: Acid Dreams. The Complete Social History of LSD; The CIA, the Sixties and beyond (Pan Books 1992). Albert Hofmann: My problem Child Aldous Huxley: The doors of perception and heaven and hell within Dokumentarserie: The beyond within. Dokumentarrekken gir en innføring om Albert Hofmann, Timothy Leary, Ram Dass og Aldous Huxley og de andre psykedeliske pionerene. Finnes på YouTube.com.

21


EL

1_\[[V[T2YVGNORaU ”Fortrengte minner” finnes ikke, mener en av verdens fremste hukommelsesforskere, Elizabeth Loftus. Gjennom fire tiår har hun eksperimentert med den menneskelige hukommelse og konklusjonen er klar: du skal ikke tro på alt du husker. TEKST & FOTO MADS FRIBERG ILLUSTRASJON IDA HOLTH


Intervjuet

ELIZABETH LOFTUS

TENK TILBAKE PÅ BARNDOMMEN din. Husker du den gangen du ville finne ut hvordan det var å sykle ordentlig fort? Ned den bakken? Og hvordan hullet i veien kom så brått på at du ikke hadde sjans til å svinge unna, og du skrubbet opp kneet og albuen så du begynte å blø? Denne historien er muligens ikke din historie. Men hvis vi hadde supplert med et par manipulerte bilder av deg, med plaster på arm og kne, og i tilegg fortalt noen andre historier vi vet du har opplevd? Statistisk er det da rundt 25% sjanse for at du faktisk ville husket, og kunne gitt oss utfyllende detaljer rundt historien. Selv om den ikke er din.

Den amerikanske forskeren Elizabeth Loftus er blitt verdenskjent for forskning som viser at vi mennesker kan huske ting som aldri har skjedd. Hukommelsen er rekonstruerende av natur, ifølge Loftus. Hendelser i livene våre kobles sammen, manglende

66

I’ve always had a dream to be a private detective. Elizabeth Loftus

99

informasjon fylles ut, inntrykk konsolideres og relateres til oss selv. Resultatet kan bli såkalte falske minner: en erindring du opplever som ekte, men som ikke har opphav i egen erfaring. Et typisk Loftus-eksperiment foregår omtrent som historien beskrevet innledningsvis: forskerne allierer seg med forsøkspersonens familie, og får tilgang til bilder og historier fra forsøkspersonens barndom. Det diktes opp en hendelse som ikke har funnet sted og forskerne manipulerer et bilde av den fiktive hendelsen. Forskerne forteller deretter om ulike hendelser fra personens barndomm ut i fra bildene. Noen historier er ekte, mens noen er falske, og forsøkspersonene blir så bedt om å utbrodere informasjonen om hendelsene. I rundt en fjerdedel av tilfellene supplerer altså forsøkspersonene med detaljer fra de oppdiktede hendelsene, og er overraskende sikre på de fingerte opplevelsene. Da har de dannet seg et falskt minne.

ELIZABETH LOFTUS Professor i psykologi og juss ved University of California, Irvine. Tok sin PhD ved Standford. Skrevet 22 bøker og over 450 vitenskaplige artikler. Det meste innenfor hukommelsesforskning og såkalte falske minner. Mottok nylig et æresdoktorat fra Universitet i Oslo.

Gjennom fire tiår har Loftus publisert en rekke artikler basert på slike eksperimenter. Hun har vært ekspertvitne i kjente rettssaker (blant annet O.J. Simpson-saken) og ikke minst blitt kjent for sitt syn på terapi og fortrengte minner. Høsten 2008 var hun i Norge for å motta æresdoktorat ved Universitetet i Oslo, og tidsskriftet Gaffel fikk etter intens transantlantisk kommunikasjon avtalt et intervju. Vi sitter i fjerde etasje på Psykologisk institutt, avdeling for kognitiv psykologi, og gjør oss klare. Loftus kommer rett fra en tretimers forelesning og tar plass i avdelingens lilla sofa. Etter et lett fuktig håndtrykk setter vi båndopptakeren på opptak og går i gang. >- Er du populær blant amerikanske aktorer? Loftus trekker umerkelig på smilebåndet. - Nei, ikke akkurat. Jeg møter en del motstand fra aktorer som ikke ønsker at jeg skal vitne i sakene deres. Jeg vitner jo som regel for forsvaret, og da spesielt i saker der aktoratet bygger saken på øyenvitner. Så spesielt populær er jeg nok ikke.

23


Intervjuet

ELIZABETH LOFTUS

HUKOMMELSESKRIGEN

‘Fortrengte minner’, sier terapeutene. ‘Suggesjon og manipulasjon’, sier Elizabeth Loftus. Striden, som i amerikanske medier ble døpt ”The memory wars”, ble et uttrykk for ulike forståelser av den menneskelige psyke og hukommelse. Striden sto mellom terapeuter i psykoanalytisk tradisjon og representanter for kognitiv hukomMINNER VS. FØLELSER: melsesforskning, med Loftus i Professor Svein Magnussen spissen. Terapeutene mente å ha avdekket fortrengte minner, ofte fremhever at Freud snakket om seksuelt misbruk i barndomom foretregning av følelser, men. Loftus og andre mente på ikke spesifikke minner. sin side at det ikke fantes bevis for at minner kunne fortrenges. Derimot, mente Loftus, var mange av de terapeutiske metodene brukt for å avdekke de fortrengte minnene skreddersydd til å skape falske minner (blant annet psykodrama). >- Er krigen over? - Nei. Media tok veldig tak i disse sakene på 1980- og 90tallet, og debatten ble spesielt synlig. Men etter hvert gikk media rett og slett lei av temaet. Skal dette blir en stor sak i dag, må den involvere en kjent person eller et spesielt høyt erstatningsbeløp, sier hun, og blir et øyeblikk helt stille. - Men det betyr ikke at debatten er lagt død. I dag har vi for eksempel overgrepssakene i den katolske kirken i USA hvor vi vet det er bevis for overgrep. I kjølvannet av disse sakene har det imidlertid kommet søksmål fra personer som mener de også er blitt misbrukt, men at minnet har vært fortrengt og først kommet frem igjen etter avsløringene. Fortrengte minner brukes her som et argument for oppfølgingssaker til ekte overgrep. Men jeg tror nok forsikringsselskaper vegrer seg for å ta tak i saker basert på fortrengte minner i dag. Og ikke minst har terapeuter har blitt mer forsiktige nå som de vet at de kan bli saksøkt, sier hun. > - Hvorfor tror du en del terapeuter fortsatt opererer med fortrengningsbegrepet? - Vel, det vet jeg ikke. Men jeg vil si at det nå er på tide å vurdere praksisen, repliserer hun behersket. - Terapeuter skal være klar over at de faktisk kan gjøre vondt verre i slike saker. Begrepet fortrengning har sitt opphav i Sigmund Freuds

24

GAFFEL # 01/09

psykoanalytiske teori som - i en rekke verk på begynnelsen av 1900-tallet - beskrev fortreningsmekanismene og muligheten for å gjenoppdage det fortrengte. Professor Svein Magnussen ved UiO sier til Gaffel at Freud først og fremst snakket om fortrengning av følelser – ikke spesifikke minner. Noen følelser kommer under såpass stort press i barndommen at de skyves ned og gjemmes vekk – følelsene fortrenges. I flere overgrepssaker har man derimot fokusert på at det er selve minnet som er blitt fortrengt. Rasjonalet for å snakke om fortrengning av denne typen er at slike minner er så smertefulle at de, på samme måte som med uakseptable følelser, skyves vekk og fortrenges. Videre må man tenke seg at det er mulig å ”samle trådene” slik at minnet igjen blir tilgjengelig. Problemet er at ingen har kunnet vise at noe har blitt fortrengt, for så å dukke opp igjen. Derimot er det godt dokumentert hvor lett det faktisk er å skape falske minner, og hvordan hukommelsen vår kan omforme stoff som ikke er personlig erfart, til noe ”selvopplevd”.

66

Terapeuter skal være klar over at de kan gjøre vondt verre [...]. Elizabeth Loftus

99

PRIVATDETEKTIVEN

“I`ve always had a dream to be a private detective” har Elizabeth Loftus mange ganger uttalt. 1970-tallet var tiåret da hukommelsesforskere syslet med endeløse ordlister og meningløse stavelser i jakten på ny kunnskap. Teoretiske konstrukter som Baddeleys arbeidsminne genererte masse forskning, og man snakket om ”innkoding i fonologiske løkker” og ”begrensede kognitive ressurser”. Loftus utviklet imidlertid en mer praktisk tilnærming. Hun byttet ut ordstavelser med scenarioer som trafikkulykker og konstruerte dagligdagse situasjoner, hvorpå hun spurte folk hva de husket. I tilegg reiste hun et viktig teoretisk spørsmål: Hvis vi kan plante falske minner hos folk, hva sier det oss om hvordan hukommelsen fungerer? Vil det si at vi på sett og vis konstruerer våre egne minner? Loftus svarer delvis bekreftende på dette spørsmålet. I 1974 publiserte Loftus og John Palmer en studie hvor de viste hvordan det var mulig å manipulere hukommelsen gjennom hvilke ord som brukes i spørsmålformuleringen. De viste forsøkspersoner videoer av bilulykker, og spurte senere om de hadde sett om bilene enten ”smalt” i hverandre, eller ”traff” hverandre. En uke senere ble forsøkspersonene spurt om de hadde sett knust glass i veibanen på videoen, for eksempel fra bilrutene. Av de som ble spurt om de hadde sett


Intervjuet

ELIZABETH LOFTUS

bilene smelle i hverandre husket nesten en tredjedel av forsøkspersonene knust glass på bakken, mot nesten ingen i gruppen som hørte at bilene traff hverandre. Og forresten: det var ikke knust glass på bakken. Dette betyr at forsøkspersonene aktivt rekonstruerte et minne om hendelsene de hadde sett, som en følge av ordlyden i spørsmålene. De dannet et minne (knust glass) basert på hva de antok hadde funnet sted. Ordene ”smelle i hverandre” indikerer høy fart, som sannsynligvis resulterer i knust glass når bilene kolliderer. >- Var du forbredt på all oppmerksomheten de tidligste studiene dine fikk?

VIDERE LESNING Elizabeth Loftus & Katherine Ketcham (1994) “The myth of repressed memory” St. Marvin Griffin Forlag, New York Kenneth Gergen (2005). Social Construction.

- Nei, ikke i det hele tatt. Etter at vi publiserte var det mange som raskt viste interesse for feltet og publiserte egen forskning. Ikke lenge etter ringte advokater oss fra hele landet og var interessert i om dette kunne være relevant i deres saker. >- Du er jo også professor i juss. Var det i rettssalen du først ble interessert i hukommelsesfenomener? Loftus tenker seg om. - Da jeg begynte å forske på hukommelse hadde vi faktisk et veldig teoretisk fokus. Vi var blant annet opptatt av hvordan minner ble lagret i langtidshukommelsen, sier hun og slenger litt på den fyldige luggen. - Alt var veldig tørt, veldig teoretisk. Men etter hvert ble jeg mer interessert i å studere hukommelse i mer praktiske situasjoner. Så jeg tok kontakt med en venn av meg som er advokat, og tilbød meg å jobbe gratis mot at jeg fikk være med under rettssakene. Det ble begynnelsen på det hele. Senere har det ballet på seg. Ut ifra det første eksperimentet med trafikkulykken har Loftus raffinert eksperimentene, og planter stadig mer usannsynlige minner. Logikken er enkel: jo mer usannsynlig et gitt minne er, jo sikrere er man på at det er falskt. Forsøkspersoner har husket ballongferder de aldri har vært på, og at de gikk seg vill på kjøpesenteret som liten. Eller at de møtte en Bugs Bunny-figur i Disneyland (Bugs Bunny er ikke en av Disneys figurer, men skapt av Warner Bros.). Det siste er et eksempel på Loftus` nyere forskning, hvor de forsøker å få forsøkspersoner til å huske ting som umulig kan ha skjedd. Hukommelsesforskningen finner stadig nye veier, og hjerneavbildning har blitt et mye brukt verktøy. Muligens kan fusjonen mellom moderne metoder og endret rettspraksis lede til nye beviskrav? >- Vil man i fremtidens kunne kunne se forskjell på ekte og falske minner gjennom funksjonell hjerneavbildning? - På gruppenivå vil man nok kunne se forskjell i aktivering, altså ulike aktiveringsmønstre mellom grupper som henter frem ekte og falske minner. Men hvis man legger et vitne i scanneren og viser et våpen involvert i en kriminalsak mens man spør ’var dette våpenet du så?’, tror jeg ikke et spesifikt mønster vil lyse opp som indikerer et ekte eller falskt minne. Det finnes foreløpig ingen biologisk lakmustest for å skille ut et ekte fra et falskt minne, ifølge Loftus. Vi skrur av lydbåndopptakeren og takker for intervjuet. Det vil si, vi tror vi skrur av lydbåndopptakeren. Faktum er at vi aldri har skrudd den på. Hele intervjuet måtte derfor rekonstrueres fra hukommelsen. Men vi lover på tro å ære at vi har gjenfortalt så sannferdig som mulig. >

25


Samtalen

SELVMORD

Mørke tanker, mørke tall Hvert år dør det omtrent 240 personer i trafikken, mens over dobbelt så mange dør i selvmord. Trafikkulykker kan forebygges med sikkerhetsbelter, veidelere og airbager. Men hvordan kan vi forebygge selvmordene?

TEKST ANDREAS TVEDT SEGROV FOTO IDA HOLTH

26

GAFFEL # 01/09


Samtalen

SELVMORD

DET SPRAKER I PORTHØYTALEREN til Folkehelseinstituttets avdeling på Sagene. ”Ja?”, kommer det fra resepsjonisten noen etasjer opp. ”Vi har en avtale med Gudrun Dieserud”, sier vi, og like etter klikkes dørlåsen opp. I kontorlokalenes stilrene foajé sitter allerede det andre av våre to intervjuobjekter for dagen. I en sofa – delvis gjemt bak Folkehelsens overfylte fruktfat – titter Trond Jørgensen frem. Han smiler vennlig, humrer noen ord om at han alltid er nevrotisk tidlig ute, og strekker frem halvparten av et håndtrykk. I dag er tydeligvis intet unntak... Psykolog Gudrun Dieserud har i lang tid jobbet direkte med, og forsket på feltet selvmordsforebygging, selvmordsatferd og arbeid med etterlatte. Allerede i 1984 var hun med å bygge opp det som senere har blitt kjent som Bærumsmodellen innen selvmordsforebygging. Trond Jørgensen jobber som teamleder på Enheten for konsultasjonspsykiatri ved Aker Sykehus. I tillegg til å undervise om selvmordsforebygging på Høyskolen i Oslo fra tid til annen, er han videreformidler av en annen, men liknende modell – Akermodellen. Vi har dobbeltbooket oss for dagen for å snakke om selvmordsproblematikk med to som ikke bare har forsket på suicidalitet, men som også har førstehåndserfaring på feltet. Nå sitter intervjuobjektene som to oppvakte eksamenskandidater på andre siden av bordet, og venter på første spørsmål.

^ Har livet en verdi som overgår all lidelse?

GUDRUN DIESERUD Forsker (dr. psychol.) ved Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt. Psykologspesialist ved selvmordsforebyggende team, Bærum kommune. Pioner i arbeidet med behandlingskjeden kalt Bærumsmodellen.

De to smilende ansiktene får med ett et noe mer bekymret drag over seg. Sekundene går. GD: – Snakk om å gå rett på det store grunnleggende spørsmålet! TJ: Jørgensen summer seg omsider. – Min fundamentale holdning til det spørsmålet er at selvmord alltid er en dårlig løsning. Det finnes lindring og andre måter å løse disse problemene på som er adskillig bedre. GD: – Hvis du tenker på kriteriene man stiller for å kunne kalle et selvmord rasjonelt, innebærer det en realistisk vurdering av deg selv, din lidelse og muligheter for endring i fremtiden. Da er det stor forskjell på om du er sykelig døende og vet at du bare har 14 dager igjen å leve med uhelbredelig smerte, eller om du er 25 år, dypt opprørt, deprimert og sint, og tenker at livet ikke har noe å by på. Svaret på om det rasjonelle selvmordet finnes, er nok et ’ja’ i noe få, helt spesielle situasjoner. Men i de fleste situasjoner finnes det lindring. Det finnes intervensjoner som gjør at situasjonen kan se helt annerledes ut uken etter. ^ Debatten om selvmord er tilgrensende til debatten om aktiv dødshjelp. Hva tenker dere om at holdningene rundt disse temaene nå ser ut til å helle i mer aksepterende retning enn for 20-30 år siden? GD: – Jeg har en grunnleggende tanke i alt mitt arbeid: Vi skal gjøre livet levelig. Jeg fordømmer ikke selvmord kategorisk. Jeg kan forstå selvmord ved den ytterste lidelse. Men stort sett er det ikke det det er snakk om. Stort sett er suicidalitet et uttrykk for en ”trengt opp i et hjørne-oppfatning” som viser seg å ikke stemme. Som oftest bruker selvmordskandidaten en problemløsningsstrategi som er basert på en feilaktig oppfatning av seg selv, av omgivelsene, og ikke minst av ens fremtidige muligheter til å ha det bedre. Det er som regel en kortslutning som ligger bak en selvmordshandling.

TROND JØRGENSEN Oversykepleier og teamleder ved Enhet for konsultasjonspsykiatri ved Aker Universitetssykehus Enheten har som oppgave å utrede og vurdere selvmordsrisiko hos alle pasienter som blir innlagt etter villet egenskade. Underviser studenter ved Høyskolen i Oslo om selvmordsatferd.

27


Samtalen

SELVMORD

TJ: Jørgensen hever en kommenterende pekerfinger og ber om å få bygge videre på Dieseruds innspill. – Forskeren Mark Williams beskriver to motiver: ”fordi”, og ”for å”-motivene. En handling kan være utløst fordi mennesket føler seg helt fanget i sin smertefulle posisjon. Handlingen kan også ha blitt gjort for å påvirke omgivelsene, utagere raseri og så videre. Dette er imidlertid sjelden primærmotivet. Jeg har disse tingene i bakhodet når jeg møter selvmordsforsøkere. Dersom jeg ikke forholder meg til denne virkeligheten kan behandlingen fort gli over i moralisme. ’Nei, for en tåpelig måte å løse problemene sine på.’ Men hovedmotivet er oftest mangel på håp. Samtalene preges da ofte av aksept og empati, noe som gjør at jeg kan initiere håp.

66

Vi kunne ha skrevet en bok med sitater som selvmordsforsøkere har fått høre i møtet med helsevesenet, som kunne fått hver og én til å gråte. Gudrun Dieserud

99

^ Tenker dere at det alltid ligger en krise forut for en selvmordshandling? – Ja, sier Dieserud ubetinget, og minner om nestoren Edwin Shneidman som i 1985 formulerte ti definerende punkter for selvmord og selvmordsforsøk. Arbeidet hans var basert på studier av etterlattes brev, informasjon om den avdøde, og erfaringer fra psykoterapi. Arbeidet står i dag som en bauta innen suicidologien. – Det er relativt enkle grep som skal til for å redusere den psykiske smerten ved å leve, som Shneidman sier. Etter 25 års erfaring med oppfølging av selvmordsforsøkere i Bærum støtter jeg den påstanden fullt ut. Det forutsetter at man på korrekt måte går inn for å forstå den suicidale krisen, og ikke er moralistisk. Det er ikke uvanlig at selvmordsforsøkere blir møtt med moralisering i helsevesenet. ’Hvordan kunne du finne på noe sånt, du som har tre kjekke barn hjemme, god økonomi og en flott mann?’ Men smerten ved ikke å bli forstått kan være verre. Det psykiske helsevesenet er fullt av oppfatninger om at selvmordsforsøkere er ute etter å manipulere seg frem til ett eller annet. I virkeligheten er det nok stikk motsatt for de fleste. TJ: – Da jeg begynte på Aker Sykehus i 1995, fikk jeg en del klager fra pasienter som følte seg dårlig tatt imot. Jeg jobber i skjæringspunktet mellom legene, pasientene og psykisk helsevern, så jeg måtte tenke: Hvordan ser hverdagen ut for

28

GAFFEL # 01/09

en lege på akuttmottaket på et sykehus? Jo, kritisk syke mennesker blir innlagt, og legene og sykepleierne gjør sitt ytterste for å redde liv og gi behandling. Og så midt oppi dette kommer plutselig ”de selvforskyldte selvmordsforsøkerne”. Men etter at sykepleierne ble fulgt opp med undervisning, kompetanse og veiledning har vi ikke fått en eneste klage. Nå behandles selvmordsforsøkerne som verdig trengende. GD: – Når disse pasientgruppene tas på alvor, skjer det noe med avdelingen. Bærumsmodellen begynte allerede på 80tallet med sosionomgruppen i Bærum, som sa at de opplevde hjelpeløsheten og aggressiviteten til legene og sykepleierne ovenfor selvmordsforsøkere. Etter at vi laget et opplegg ved Bærum sykehus og kommunehelsetjenesten, har denne pasientgruppen blitt møtt på en helt annen måte. Og det er relativt enkle grep som skal til. – Vi kunne ha skrevet en bok med sitater som selvmordsforsøkere har fått høre i møte med helsevesenet, som kunne fått hver og én til å gråte. Dette er et felt som få fagfolk kan noe om, og da faller de ofte ned på primitive beskyttelses- og forståelsesmekanismer. Suicidalitet er for eksempel ikke det samme som psykisk sykdom. DEN SÅKALTE SYKDOMSMODELLEN på suicidalitet har utgangspunkt i en biomedisinsk tradisjon. Her sees suicidalitet som et uttrykk for mental sykdom som hovedsakelig behandles etter at problemet er åpenbart. Intervensjonene er rettet mot individet, og skal være av en nærmest kurerende karakter. Kritikken mot modellen går blant annet på at tiltakene ikke omfatter individets kontekst i tilstrekkelig grad, og at suicidalitet ikke behandles før man har nådd psykiatrien. Modellen er også preget av sterk stigmatisering.

^Er dette grunner gode nok til at sykdomsmodellen ikke kan brukes til å forklare selvmord og selvmordsforsøk i tilstrekkelig grad? At vi må inkludere også andre ting? TJ: – Hvis vi ser på depresjoner: Hvor mange er det som dør i selvmord som følge av alvorlig depresjon? Tallet er ikke høyere enn 4-6 %. Det vil jo si at rundt 95 % av de med depresjon ikke tar livet sitt. Så da kan vi ikke si at depresjon fører til selvmord. Mange av disse har opplevd alvorlige hendelser i livet, men de aller fleste tar jo ikke livet sitt. Jeg ser på psykisk lidelse som en faktor, men det kan ikke forklare hele bildet. Man tar ikke livet sitt fordi man har en depresjon, det må noe mer til. Selvmordsprosessen er komplisert og kan aldri forstås på en lineær måte. Jeg tenker at tilgang på sosial støtte, og evnen til å ta imot nødvendig støtte, er et viktig parameter. GD: Dieserud påpeker en av sykdomsmodellens svakheter


Samtalen

SELVMORD

KUNNSKAPSFOKUSERTE: Gudrun Dieserud og Trond Jørgensen mener at informasjonsarbeidet rundt selvmordsatferd kan redde liv.

med et eksempel: – Jeg har nå et forskningsprosjekt der jeg vil intervjue cirka 120 etterlatte etter “lyn fra klar himmelselvmord”. Disse har aldri tidligere hatt psykiatrisk behandling, aldri tidligere hatt selvmordsforsøk, ingen av dem er ensomme, og ingen mangler sosial støtte. Dette er superyterne i samspill med sine omgivelser, og det er helt andre forhold vi snakker om. Shneidman så på disse superyterne – ”the gifted” – de som er over det vanlige begavet. De har gjerne vært superflinke, sosiale midtpunkt som folk har forventet store ting av hele veien. Og etter hvert blir det kanskje forventet mer enn vedkommende kan leve opp til. Plutselig kan de få en brist i en nær relasjon, eller en trussel om tap, og at man i egne øyne ikke blir verdsatt lenger på andre arenaer. Dette er også suicidalitet, sier Dieserud, og uttrykker dermed at sykdomsmodellen ikke fanger opp bredden i problematikken. ^ Selvmordsstatistikken viser overraskende høye selvmordstall blant eldre mennesker. Likevel er det kun én fagperson (journ. anm. Ildri Kjølseth) som forsker på dette i Norge. Kan dette komme av at tapet av et ungt liv oppfattes som mer tragisk? GD: – Helt klart. Hvis du ser på en så enkel ting som obduksjonsfrekvensen for Bærum, så er den høy fordi politiet der har råd til det. Men ikke når avdøde har fylt 65

år. Vi ser den ene dødsmeldingen etter den andre på klare selvmord for disse. Er de obdusert? Nei! ’Det er ikke så farlig med de gamle.’ Det er klart at det verdirangeres ulikt! ETTER Å HA KOMMET INN PÅ selvmordsstatistikk, om hva den forteller og utelater, dukker begrepet ”villet egenskade” opp. Villet egenskade kan defineres som en ikke vanemessig handling med ikke-dødelig utgang. Intervjuobjektene tydeliggjør viktigheten av å skille mellom disse begrepene i suicidologien. Hvert år innlegges tusenvis av mennesker i Norge som følge av villet egenskade. Men villet egenskade innebærer ikke nødvendigvis suicidal intensjon. ^ Hva er forbindelsen mellom suicidalitet og villet egenskade? GD: – Villet egenskade behøver ikke har noe med suicidalitet å gjøre. Jeg vil tippe at rundt 1 av 100 har en plan og dødsintensjon ved villet egenskade. Spør du de om de noensinne har tenkt på å ta livet sitt svarer de ’ja’, men spør du de om de vil ha hjelp sier de også ja. Men hvis du er en habituell selvskader og har hatt 20 møter med et somatisk akuttmottak, så kan faktisk den 21. gangen være et selvmordsforsøk. Så når vi får inn en selvskader på Bærum Sykehus, da setter vi oss ned, hele teamet, for å vurdere grundig om det er suicidal intensjon denne gangen eller ikke.

29


Samtalen

SELVMORD

SVINGNINGER: Vurderingen av selvmordsrisiko har kort bruksverdi, sier Trond Jørgensen. Den er aldri statisk.

RESSURSER www.selvmord.no. Ressursside med informasjon om organisasjoner, litteratur, filmer, tidsskrifter, etterlatteforeninger m.m. E. Shneidman: Definition of Suicide. Wiley & Sons, 1985 A.A. Leenaars: Psychotherapy with Suicidal People, A person-centered approach. Wiley & Sons, 2004

TJ: – Men selvmordsforskeren Keith Hawton viser jo at faren for død øker med antall episoder... GD: - Selvskading uten suicidal intensjon er jo i seg selv en utypisk atferd for et menneske som ikke greier å forholde seg til sin egen indre spenning annet enn ved å skade seg. De har forhøyet dødsrisiko i forhold til normalbefolkningen. Men det er flere ting vi snakker om her. Noen tror at man først gjør ett selvmordsforsøk, så gjør man nummer to, nummer tre, og så dør man. Men i Bærum så jeg på selvmordere i forhold til selvmordsforsøkere over en 12-årsperiode. Bare 15 % av selvmorderne hadde vært innom sykehuset med tidligere selvmordsforsøk. Ved selvmordsforsøkerne var det bare 2,3 % av alle selvmordsforsøkerne i perioden 1984-1996 som tok livet av seg. ^ Hvordan arbeider dere med etterlatte etter selvmord? TJ: – Vi kaller inn de pårørende og forsøker å snu hver stein i vårt eget arbeid. Var det noe vi burde ha gjort annerledes? Noe av det viktigste er å sørge for støtte, og ivareta personene som var involvert. GD: – Vi i Bærum har laget et tilpasset opplegg for arbeidet med etterlatte. De pårørende må bli aktivt kontaktet, også den som har funnet avdøde selv om denne ikke nødvendigvis er en del av familien. Deretter inviterer vi alle inn – enten til et kontor eller vi går hjem til folk. For dem som fant avdøde jobber vi helst på dødsstedet. Rasjonalet bak dette er at et dødssted forbindes med kraftige emosjoner, som Dieserud mener at de pårørende best kan hjelpes gjennom ved å være sammen med dem der det skjedde. – De som finner avdøde står i stor fare for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og forlenget sorg, i tillegg til andre symptomer på psykisk sykdom. Når

30

GAFFEL # 01/09


Samtalen

SELVMORD

66

Det er ikke nødvendigvis slik at pasienten ønsker å dø, men at smerten er så stor at man ikke orker å leve. Trond Jørgensen

99

et menneske brått forsvinner, kan familien noen ganger også sitte igjen med mange praktiske og økonomiske oppgaver som må løses. Ved Folkehelseinstituttet arbeider vi med en veileder for arbeid med etterlatte, på oppdrag fra Helsedirektoratet. Den kommer forhåpentligvis ut nå i 2009. ^ Hvilke myter er det dere ønsker å ta fatt i på selvmordsfeltet? TJ: – ’Det er bare et rop om hjelp’. Dette stemmer som regel ikke. Det handler mer om å føle seg så fanget, og at smerten oppleves som så stor at man ikke holder den ut. Og at man ikke ser noen lettelse. Det er ikke nødvendigvis slik at pasienten ønsker å dø, men at smerten er så stor at man ikke orker å leve.

grupper. Dette må ikke blandes sammen med støttegrupper, der det primære fokuset er likemannsstøtte. Dette er selvsagt positivt. Vi må skille mellom profesjonell bistand og sosial støtte. Etterlatte trenger begge deler. – Det er en myte at selvmord er like. Man kan ikke sette et menneske med schizofreni, som hører stemmer, i samme bås som en mann med kjærestebrudd og bunnløs gjeld. Heller ikke det å samle familiemedlemmer i sorggrupper er udelt positivt, sier Dieserud. Det er et hån å ta inn barn ned mot 5 år i fagledede barnegrupper når de har mistet mor, far eller søsken ved selvmord – det er et svik fra fagfolks side. Små barn skal ivaretas, men det skal gjøres av andre voksne hvis foreldrene til barnet er slått ut av sjokk og sorg. Når det

>>> forts.

GD: – Det er heller et rop om ’hjelp meg til å komme ut av denne situasjonen’. Andre myter handler om at det er farlig å snakke om selvmordstanker, at de som snakker om å begå selvmord ikke vil gjøre det, at det ikke skjer i ”de beste familier” og at de som begår selvmord som regel har hatt en psykisk sykdom. Disse tingene stemmer simpelthen ikke, påpeker Dieserud innstendig. DET ER GJERNE EN FORESTILLING om at sorggrupper kan være et positivt bidrag i sorgprosessen. Dieserud har et ambivalent forhold til sorggrupper. Etter hun har lagt ut om fordelene slike grupper noen ganger kan ha, spør jeg henne:

^ Hvordan kan sorggrupper noen ganger fungere mot sin hensikt? GD: – Uten kryssende innspill kan man bli sittende å gjenta det samme budskapet om og om igjen. Som en dame en gang sa til meg: ’Her kan jeg komme og få gjentatt historien min uten at jeg blir korrigert’. En annen ting er at det å høre andres selvmordsfortellinger kan føre til retraumatisering av ens egen opplevelse. Og her mener Dieserud at siden hver selvmordsfortelling er så unik, og av så privat karakter, kan slike fortellinger sjeldent sammenlignes. GD: – Forskning viser også bedre effekt for skreddersydde tiltak tilpasset den enkeltes situasjon, enn for ordinære sorg-

31


Samtalen

SELVMORD

kommer til tenåringer, derimot, kan sorggrupper ledet av fagfolk være bra. – En annen myte som bør konfronteres er den veldig vanlige, selvbebreidende tanken om at man selv gjorde noe dumt ovenfor avdøde rett før selvmordshandlingen. ’Jeg var litt sur i går og spurte ikke hvordan hun hadde det.’ Folk flest vet ikke at et selvmord er et resultat av et livsløp – sjelden eller aldri av en bemerkning fra dagen før. Men bemerkningen kan bli den siste dråpen i et nesten fullt beger. ^

BÆRUMSMODELLEN * Igangsatt i 1983 * Samarbeidsmodell mellom Bærum sykehus og Bærum (og Asker) kommune for oppfølging av selvmordsforsøkere og deres pårørende, samt oppfølging av etterlatte etter selvmord * Fokus på tidlig intervensjon overfor selvmordsforsøkere og ”berørte parter” (sykehus/legevakt) * Behandlingskjede der helsesøster i kommunehelsetjenesten fungerer som ombud i forhold til oppfølgingstiltak for selvmordsforsøkere * Kontakten skal opprettholdes i minst 12 måneder etter at tjenestene er etablert * Arbeid med etterlatte ved selvmord koordineres av psykologen i teamet. * Kontakt: Psykolog Mette Rasmussen. 67 50 32 43 (08:00 – 15:30)

AKERMODELLEN * Igangsatt i 1997 * Forpliktende samarbeid mellom medisinsk mottak, Enhet for Konsultasjonspsykiatri, og de bydelene som sogner til Aker Sykehus * Én psykiatrisk sykepleier i hver bydel har avsatt 20% av arbeidstiden til å jobbe med selvmordsforebygging. Når selvmordsforsøkere blir registrert hos Aker, blir det sendt ut en melding til den psykiatriske sykepleieren som oppsøker pasienten fysisk dagen etterfor videre oppfølging * Enhet for konsultasjonspsykiatri: 22 89 49 73 (08.00-15.30)


Leserinnlegg

BUDSJETTSITUASJONEN

Kutt vi ikke har råd til Psykologisk institutt ved UiO er inne i en vanskelig økonomisk periode. Undervisning kuttes og vordende psykologer mister viktig praksiserfaring. Instituttstyrerepresentant Erling Rognli beskriver i dette leserinnlegget hva som er gjort, og hva som kan gjøres videre. TEKST ERLING ROGNLI PSYKOLOGSTUDENT & INSTITUTTSTYREREPRESENTANT

Det er dårlige tider i universitetssektoren. Hvileskjærene har hopet seg opp og budsjettene holder ikke tritt med kostnadsutviklingen. De fleste studieretninger merker sparekniven, og profesjonsstudiet i psykologi er dessverre ikke noe unntak. Psykologstudenter på alle nivåer har merket kutt i undervisningen sin. De aller mest skuffede og frustrerte er antagelig de som har mistet praksis, men de er neppe alene om sin frustrasjon. For eksempel vil tap av muligheten til å benytte eksterne veiledere på hovedoppgaven hindre mange i å fritt forfølge sine faglige interesser i studiets siste fase. Som student er det lett å bli sint og forurettet under slike forhold. Det er endatil rimelig; vår utdanning vil ha mangler og hull uavhengig av om disse kuttene blir rettet opp om et år eller to. Som studenttillitsvalgte er vi tydelige på at den nåværende situasjonen er uakseptabel. Vi har imidlertid vært nøye på å ta kampen på det riktige nivået. Som de fleste

SOM STUDENTER STÅR vi i en friere posisjon enn de fleste andre involverte. Den skal vi fortsette å utnytte for å legge press på politiske myndigheter, selv om det innimellom oppleves som å padle motstrøms i sirup. Vi gir ikke opp, og vi som arbeider aktivt med dette vet at det er en stor studentmasse som er villige til å gi lyd fra seg dersom vanlige politiske prosesser ikke fører frem. Vi forsøker først med argumenter, for de er gode nok i seg selv, men dersom alvoret ikke når inn får vi alle sammen komme oss ut foran Stortinget og forklare hvorfor nedprioritering av psykologutdanning er en fryktelig dårlig idé. Vi er ikke alene heller. Studentene er ikke de eneste på instituttet som er misfornøyd med tingenes tilstand. Vi har forbundsfeller på medisin og odontologi, fremtidige kolleger vi deler behandlingsansvaret i helsevesenet med. Vi har en fagforening som deler vår bekymring og støtter oss fullt ut.

66

VI SKAL IKKE GLEMME at Riksrevisjonen i en fersk rapport retter skarp kritikk mot kvaliteten på psykisk helsevern for voksne i Norge. Tidligere har det samme kontrollorganet hatt lite pent å si om tilbudet til barn og unge med behov for psykisk helsehjelp. Det er store uløste oppgaver innen norsk psykisk helsevern. De største av alle ligger antagelig innen oppfølging, rehabilitering, forebygging og lavterskeltilbud. Det er derfor et sterkt og økende behov for nettopp den kompetansen psykologer forvalter, den kompetansen som blir til ved landets profesjonsstudier i psykologi. Dermed er kvaliteten på disse utdanningene ikke noe man kan ta seg råd til å kutte ned på. Nå gjelder det bare å få hamret den forståelsen inn i det politiske miljøet. Jeg tror vi kan få det til. ^

Vi skal ikke glemme at Riksrevisjonen i en fersk rapport retter skarp kritikk mot kvaliteten på psykisk helsevern i Norge.

99

studenter forstår er det er ikke instituttets vonde vilje som er årsaken til alle kuttene. Det er rett og slett mangel på finansiering. Det finnes ikke penger til å drive undervisningen slik som før. AT KVALITETEN PÅ STUDIET svekkes på grunn av pengemangel er en svært lite langsiktig helsepolitikk. Vi har derfor valgt å henvende oss til de ansvarlige myndighetene for å advare mot konsekvensene av utdanningens økonomiske situasjon. Sammen med studenter fra medisin- og odontologistudiene har vi sendt brev til Helse- og omsorgsdepartementet hvor vi forklarer den vanskelige situasjonen disse utdanningene er i og krever et møte for å drøfte mulige løsninger.

33


Bokanmeldelser KOMMUNIKASJON

MICHAEL TOMASELLO

Origins of Human Communication MIT Press (MA), 2008, (393 sider) ANMELDT AV ANDERS JOHAN HANSEN

MICHAEL TOMASELLO ER professor ved Max Planck instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig. Hans forskning omhandler sosial kognisjon, sosial læring, og kommunikasjon sett fra komparative, kulturelle og utviklingsmessige perspektiver. Han er spesielt interessert i kommunikasjon hos småbarn fra 0 til 4 år samt aper (til sammenligning for øvrig). Kjent for sin forskning på delt/felles intensjonalitet, beveger han seg innen felt der forskere som Stephen Von Tetzchner, Lars Smith og Stein Erik Ulvund fra Universitetet i Oslo har gjort seg bemerket. BOKA ORIGINS OF HUMAN Communication baserer seg på hans Jean Nicod forelesninger i Paris fra 2006. Temaet er kommunikasjon, og han er spesielt ute etter å trekke fram det unike ved menneskets måte å kommunisere på.

34

GAFFEL # 01/09

Evolusjonsperspektivet som benyttes i boka blir av mange karakterisert som provoserende og originalt. Tomasello argumenterer for at det må være en sammenheng mellom fundamentale strukturer i menneskelig kommunikasjon (et prosjekt opprinnelig utarbeidet av Paul Grice), og de strukturer som ligger til grunn for menneskers samarbeidsvillighet (”cooperation”). Disse strukturene skiller seg fra Noam Chomskys antagelse om at mennesker innehar medfødte strukturer for tilegnelse av basal grammatikk (”language aqcuisition device”) som grunnlag for språkutviklingen. Han legger også i motsetning til Chomsky, stor vekt på språkets kommunikative aspekter. Sjelden eller aldri, hevder Tomasello, finnes samarbeidsvillighet for samarbeidets skyld hos andre dyrearter enn mennesker. Aper kan kommunisere på mange måter, men kommunikasjonen vil ikke være drevet av noe annet enn det enkelte dyrs intensjon om å bruke andre for å selv oppnå noe. Da er det altså tale om en kommunikasjon der hver og en ser på andre aktører som sosiale verktøy, med andre ord en type Machiavellisk intelligens. Slike hypoteser underbygges ved å sammenligne barn og andre primaters kommunikasjonsferdigheter. Med slike komparative analyser mener Tomasello å finne støtte for at menneskebarn tidlig innehar evnen til å kommunisere kvalitativt forskjellig fra andre primater, der hensikten er noe mer enn bare intensjonen om egen vinning. FORSKNINGEN SOM FREMLEGGES gir ikke bare leseren innblikk i fagfeltet som diskuteres i boka; De kreative metoder og interessante tolkninger som beskrives gir også et godt innblikk i hvordan forskere systematisk går til verks for å teste egne og andres hypoteser ved blant annet systematisk replisering. Boken krydres i tillegg med en rekke tankeeksperimenter og eksempler fra hverdagen som er med på å øke forståelsen når resonnementene blir noe mer utilgjengelige (som f. eks. ”Du vet at jeg vet at du vet at jeg vet, med mindre du vet at jeg vet at jeg ikke vet så du holder det skjult”). TOMASELLO OG HANS medarbeideres teoretiske prosjekter som blant annet omhandler kulturell kognisjon er interessant å se i lys av anerkjente bidrag i pedagogisk og psykologisk faglitteratur, fra blant andre Lev Vygotskij, Jerome Bruner og Barbara Rogoff. En kan se en videreføring av Vygotskijs sosiohistorisk-kulturelle teori, i tillegg til dette skal Tomasellos teori kunne benyttes av profesjonelle som jobber direkte med barns språktilegnelse og utvikling. Ved å benytte seg av prinsipper som ”sonen for proksimal utvikling” (ZPD), og ”stillasbygging” (”scaffolding”) vil for eksempel Tomasello være aktuell i ulike intervensjonsdesign som har som mål å bedre barns språklige utvikling. BOKA ORIGINS OF HUMAN Communication er en teoretisk bok, men er likevel ikke stringent nok til å kalles en klassisk faglitterær tekstbok. Dette kan være fordi boken bygger på en forelesningsrekke og i så måte bærer et noe mer muntlig preg. Det har og blitt gjort plass til flere digresjoner av humoristisk art. En sitter likevel igjen med en tanke om at boka kunne vært skrevet på en noe mer økonomisk måte i forhold til sideantallet. Videre blir kontrasterende teoretiske perspektiver noe nedprioritert og unyansert fremlagt. Alt dette tatt i betraktning gir boka en god leseropplevelse, og den er et godt utgangspunkt for de som vil ha en generell innføring i Michael Tomasellos teoretiske ståsted. ^


Bokanmeldelser HUKOMMELSE

ODDBJØRN BY

Memo: Den enkleste veien til bedre hukommelse Kagge, 2007, Lydbok (papir: 167 sider) ANMELDT AV TONJE STRØMMEN

I NOVEMBER I FJOR ga Schrödingers katt oss Memoskolen på NRK1, der Kari og Ola Nordmann lærte seg måter å tøye hukommelsen på. Serien er basert på norgesmester i hukommelse, Oddbjørn Bys bok om hukommelsesteknikker. Men er triksene virkelig verdt å lære seg? SOM ENHVER PSYKOLOGISTUDENT har jeg lært meg et par hukommelsestriks opp gjennom årene. Jeg har vært en flittig bruker av tegninger og assosiasjoner for å forsøke å lære meg psykologipensumet på rams. Jeg har laget ord ut i fra forbokstavene til viktige nøkkelord – såkalte akronymer – og satt dem sammen til morsomme, egenkomponerte ord. Jeg antar at en stor del av Gaffels lesere har vært innom liknende teknikker. Spørsmålet derimot, er hvor mye man faktisk husker når eksamen er overstått.

Mye blir utvilsomt glemt. Oddbjørn By, forfatter av boken Memo, er flere ganger norgesmester i hukommelse. Han mener at du ved hjelp av enkle hukommelsesteknikker ikke bare vil huske ting til eksamen, men klare å ha informasjonen lettere tilgjengelig også i fremtiden. Hovedprinsippet er å assosierere den nye informasjon med det man allerede har lagret i langtidshukommelsen. Dette høres kanskje ikke særlig revolusjonerende ut, noe forfatteren også gjør et poeng av. Teknikkene er delvis hentet fra antikkens tenkere, noe har By lært av andre hukommelseseksperter, mens enkelte av metodene har han kommet frem til selv. MENTALE ”REISERUTER” KAN være et viktig hjelpemiddel for å huske bedre. Ved å se for deg en fysisk reiserute du kjenner godt – for eksempel fra hjem til jobb – kan du lage ”stoppesteder” langs ruten og plassere noe du skal huske der. Skal du memorere de ti største landene i verden etter befolkningsantall, kan du for eksempel begynne med å se for deg en gitarspillende meksikaner med sombrero ved utgangsdøren din (land nummer 10 på listen). Deretter kan du se for deg en japansk samurai som fekter med sverdet sitt ved postkassene (land nummer 9) og så videre. Informasjonen er enklere å huske dersom assosiasjonen din er i bevegelse, som i de nevnte eksemplene. Teknikken skal kunne benytte på mange former for informasjon, blant annet årstall, historiske hendelser og navn. MANGE AV TEKNIKKENE krever en del arbeid, men etter at det elementære har kommet på plass, skal teknikkene være lette å ta i bruk, og veldig effektive. Er man i tillegg flink til å assosiere og visualisere kan innkodingen gå som en lek. Jeg leste til en kvantitativ metodeeksamen under anmeldelsen av Memo, og øvde meg da på å plassere ulike statistiske begreper rundt om i leiligheten min. Blant annet står det noen former på kjøkkenet – formativ indeks – og det henger en refleks på gangen – refleksiv indeks. Vips kunne jeg notere meg for fem nye vektall! MEN HVORDAN ER DET å lære disse teknikkene ved å høre på iPod’en? Denne lydboken krever konsentrasjon og oppmerksomhet. Det anbefales ikke å lytte mens man gjør andre ting. Når man skal høre på en lydbok i over tre timer, er det også et viktig moment at stemmen er behagelig å høre på, men samtidig ikke så behagelig at det blir søvndyssende. Nå kan ikke denne lydboken lyttes på som en skjønnlitterær lydbok, og får dermed litt andre spilleregler enn vanlige lydbøker. Stemmen til Oddbjørn By er behagelig å høre på, men litt monoton til tider. Dersom du ikke følger med kan du fort miste tråden. Jeg gikk fort lei av å høre for lenge om gangen, og måtte derfor korte ned lyttesekvensene. Siden Memo presenterer deg for enkelte hukommelsesoppgaver underveis vil jeg nok anbefale papirutgaven. Da kan du styre tempoet ditt mer selv. ^

35


TRE FRA KALENDEREN blckli

]fi\[iX^

bfe^i\jj

LØRDAG 4. APRIL KL 21:00

ONSDAG 29. APRIL KL. 19:00 PS!-foredrag med Arnhild Lauveng

7.-10. JULI

Norges beste improvisatører gir deg teatersport

Litteraturhuset Billettsalg (150,-) fra 20:00

Forsamlingssalen på Psykologisk institutt

Radisson SAS Plaza Hotel, Oslo Kongressenter, og Clarion Hotel Royal Christiania

TeatersportOslo er for første gang kommet til vestkanten. Harald Eia, Jan-Paul Brekke, Helen Vikstvedt og Thorbjørn Harr inntar Litteraturhuset med improvisert teater. Alt er improvisert, ingenting er planlagt. Derfor kan du være med på å prege forestillingen. Ta med en bok eller et litterært tidskrift du vil ha en nytolkning av, eller bare kom for å se Norges beste improvisatører i aksjon på Litteraturhuset. Billetsalget starter fra 20.00.

Arnhild Lauveng er en psykolog med en helt spesiell erfaing: Hun har selv i mange år vært pasient i psykiatrien. Opplevelsen har blitt til flere bøker og foredrag. I 2007 mottok hun Psykologforeningens årlige formidlingspris. Hun besøker nå sitt gamle institutt, og vil holde et foredrag for kommende psykologer og andre interesserte basert på egne erfaringer. Som vanlig ved PS!-kveldene, blir det rom for spørsmål og diskusjon i etterkant av foredraget.

Den 11. Europeiske Psykologikongressen

Temaet for kongressen lyder: “A rapidly changing world – challenges for psychology” Foredragsholdere er blant andre Philip Zimbardo og Paul Costa. I tillegg arrangeres det en rekke foredrag og workshops med kjente navn. Pris for studenter: 1100,www.ecp2009.no for mer info.

LESERBIDRAG: Psykologistudent Chris Kaaring tok dette fotografiet (etterbehandlet av Sigrid Skeide). Takk for bidraget!

Neste nummer kommer høsten 2009 med fokus på “kulturpsykologi”. Det er også åpning for andre slags tekster! Se innholdsfortegnelsen for info om bidrag.

Tidsskriftet Gaffel nr. 1 2009 vol. 3  

Studentjournal Psychology

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you