Tidsskriftet A 2/2019

Page 1

Null null Null

2/2019


Arkitektenes fagforbund (AFAG) er fagforbundet for deg som studerer arkitektur, landskapsarkitektur, interiørarkitektur, design eller tilsvarende. Vi jobber for gode lønns- og arbeidsvilkår for arkitekter og designere i Norge. Som studentmedlem hos oss kan du være sikker på at vi ivaretar deg som student og når du skal ut i arbeidslivet. I tillegg til dette får du gratis forsikring inkludert i ditt medlemskap. Se flere av våre fordeler og meld deg inn på www.afag.no

post@afag.no

www.afag.no

tlf.: 23 33 24 80


innhold Leder og fra arkivet

04

Hva skjer, A?

06

Tellus

08

Å forsvinne

10

Katastrofale detaljer

11

Forglem meg ei

16

L’appel du vide

20

Nattastrofe

22

Hans Christies gate 20a

24

Spøkelsesbyene i Kina

28

Til verdensrommet

32

Designerens ark

40

Kranglekroken

42

Fjerneverdig

44

Redaksjonen anbefaler

48

Bibliotekhjørnet

49

forside Fornavn Mellom Etternavn


4


Punktet hvor alt og ingenting møtes Null kan betegne en verdi, eller kanskje heller fraværet av verdi. Null er også en fullendt sirkel, en klesstørrelse, et frysepunkt. Null er det blanke arket, null er en visjon; det er drømmen om nullutslippshus og Vegvesenets mål om veier uten trafikkulykker. Null er en farge, #00000 er svart. Null er et sentrum, en begynnelse, en ende; null er origo hvor aksene møtes, nivået hvor alle høyder måles ut fra.

linn sofie olsen linnso@tidsskriftet.no ansvarlig redaktør

fra arkivet: A (1996) utgave 1, side 30

I år åpnet Snøhettas eksklusive undervannsrestaurant i havkanten på Lindesnes. Den har fått navnet «Under» og tittelen som verdens største restaurant under havnivå. For noen snaue tusenlapper kan du spise 18-retters lokalprodusert mat hele fem og en halv meter under havoverflaten. Dette med forutsetning om at du har god tålmodighet; den internasjonalt omtalte restauranten har venteliste ut sesongen (og sannsynligvis neste også). Med «Under» demonstrerer Snøhetta muligheten for og appellen ved arkitektur under nullnivå i Norge. Arkitektur under nullnivå er kanskje noe morgendagens arkitekter må ta mer eller mindre stilling til. Spesielt nå med tanke på at nullnivået stiger; polene smelter og havet tar sakte inn over lavtliggende bebyggelse. Klimastreiken i mars synliggjorde engasjementet til landets unge befolkning. Streiken får oss til å tenke på at vi alle har et ansvar for å ivareta kloden vår. Nullutslippshus, plussbygg og «powerhouses» har vært byggebransjens bidrag til denne samfunnsmessige bevisstgjøringen. Hva ord som «nullutslipp» og «klimavennlig» egentlig innebærer er ikke enkelt å svare på. Byggeprosessen er en prosess med mange ledd. Det viser seg at mye skal være på plass for å få denne klimakabalen til å gå opp.

5


TEMAKVELDER PÅ LITTERATURHUSET

NTNU RESTORE NTNU Restore er en nyoppstartet frivillig organisasjon som ønsker at vi studenter skal kaste litt mindre, og gjenbruke litt mer. De har derfor åpnet for at studenter som er ferdige i Trondheim kan plassere de brukte tingene og møblene sine på et lager før de forlater byen i vår, slik at nye studenter kan hente disse i høst og gi tingene et nytt liv. Godt initiativ! Mer informasjon finnes på facebooksiden til NTNU Restore.

facebook: litteraturhuset i trondheim, foto av tove hellem

BYVANDRING Bli med på byvandring med Trondheims byantikvar Mette Bye onsdag 5. juni. Vandringen går gjennom Midtbyen, og handler om hvordan man kan ta vare på de kulturhistoriske kvalitetene her, samtidig som man legger til rette for byutvikling. Interessert? Møt opp utenfor Vår Frue kirke kl. 18.

trondheim2030.no

OPPDATERINGER

13. juni – Kulturmiljøer og kulturhistorie i byutviklingen, om hva slags rolle de kulturhistoriske elementene spiller i byutvikling.

tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no

Hva skjer, A? 6

15. mai – Byen som laboratorium for ønsket byutvikling, om erfaringene fra prosjektet Trondheim bylab.

facebook: ntnu restore

Denne våren arrangerer Litteraturhuset i Trondheim en serie temakvelder om byutvikling. Formålet med temakveldene er å belyse viktige verdier og kvaliteter som skal til for å skape en god by, sett fra ulike fagfolks perspektiv, og de arrangeres som ledd i kommunens arbeid med byutvikling. Blant foredragene som holdes er disse:


REKO-RING TRONDHEIM

smabrukarlaget.no

Bli med i facebookgruppa «REKORINGEN Trondheim». Der legger produsentene ut hva de tilbyr neste runde. Bestill og møt opp på utleveringa som foregår på parkeringa på IKEA Leangen.

trdevents.no

Er du opptatt av lokalprodusert mat fra småskalaprodusenter? Bondeog småbrukarlaget introduserte REKO-ringer for første gang i Norge i 2017, som en del av prosjektet Matnyttig. Nå har Trondheim fått sin egen ring. REKO står for Rettferdig Konsum og innebærer at man kjøper varer direkte fra lokalmatprodusenten uten mellomledd.

ÅPENT KERAMIKKVERKSTED Er du glad i leire eller har lyst til å bli det? Steinerskolen på Ila har åpent keramikkverksted hver tirsdag og torsdag kl 18-21. Man kommer og går som man vil og forplikter seg ikke til noe ukentlig oppmøte. Pris per time er 150 kr for voksne, og det hele foregår i det gule bygget som er en del av Steinerskolen på Ila.

SOMMERHILSEN FRA A Tiden for prosjektinnlevering nærmer seg med stormskritt, og for mange er kanskje stressnivået litt vel høyt. Vi håper at denne utgaven av A får deg til å koble av en liten stund, og husk – snart er det sol, sommer og ferie. I mellomtiden ønsker vi lykke til med alt av innleveringer og eksamener, og håper alle får en fin sommer. Vi er tilbake med nye utgaver til høsten!

7


8


9


På tide å gå i null?

tekst/ ingrid åsbø sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no illustrasjon/ line blom salvesen, designstudent, line@tidsskrifteta.no

Hva gjør en arkitekturstudent som vil kjempe miljøkampen på den grønne sida? Vi vet godt at det første steget er å starte med oss selv. Redusere personlig forbruk, ha med egen kaffekopp på Stripa, kildesortere alle modeller, skrive ut minst mulig og ta toget hjem i ferien i stedet for å fly. Likevel, på samme tid som vi sykler dit vi skal og dusjer kortere, er det lov å tenke større. Vi overtar en sliten klode med feber og mange andre skavanker, og på denne kloden står byggebransjen for 40 % av alle CO2-utslipp. Flaks for oss er det at akkurat vi kan påvirke disse tallene, siden vi tross alt skal formgi bygninger i mange tiår framover. Vi hører stadig at nullutslippshus og grønne bærekraftige nabolag er tiltak som kan bidra til å redusere tallene. Det er på tide å sette seg skikkelig inn i sakene. 10 steg mot nullutslippsbygg Hva innebærer det at noe er et nullutslippshus? Vi hører med ei som har mer kompetanse rundt klimavennlige bygg enn de fleste. Inger Andresen er ansatt på NTNU og har en doktorgrad i integrert energidesign fra NTNU og en mastergrad i «Building energy systems» fra University of Colorado. Hun underviser blant annet i masterkurset Sustainable Architecture og forsker på å finne ut hvordan vi kan lage bygninger med lavt klimaavtrykk. – Et nullutslippshus er et bygg som gjennom sin levetid kompenserer for sine klimagassutslipp knyttet til produksjon, oppføring og drift, forklarer Andresen. – Det er ikke mulig å bygge noe som helst uten å forårsake noen klimagassutslipp, siden all ressursbruk i dag medfører utslipp, fortsetter hun. Poenget med et nullutslippshus er altså at det skal kompensere for sine utslipp ved hjelp av produksjon av fornybar energi. NTNU-forskeren fortsetter med at det er en vanlig myte at et nullutslippsbygg ikke gir noen utslipp. – Man prøver likevel å redusere utslippene så mye som mulig, ved å velge materialer og løsninger med lavt klimafotavtrykk.

10


10. fornybar el 9. fornybar varme 8. materialvalg 7. mĂĽling og regulering 6. passiv klimatisering 5. effektivt lys og utstyr 4. dagslys og sol 3. varmeisolasjon og tetting 2. plassering, orientering og form 1. prosess og kompetanse

11


12


Hva skal man ha i bakhodet hvis man tar fatt på oppgaven å utforme et hus som ikke skal sette noen klimaspor i et langtidsperspektiv? Andresen presenterer en pyramide med tiltak som reduserer klimagassutslipp som kan hjelpe oss med å sortere hva som bør gjøres først og sist. Overraskende nok kommer produksjon av elektrisitet og varme helt på toppen av denne. Det er altså ikke bare å slenge på solcellepanel på taket i siste del av prosjekteringsfasen for at det endelige regnestykket skal gå i null. – Aller først legger man inn tiltak for å redusere arealet av bygget, så ser man på materialer med lavt klimafotavtrykk, god varmeisolasjon og utnyttelse av passiv sol og dagslys. Videre kommer effektiv ventilasjon, oppvarming og kjøling, og helt til slutt kan man se på utnyttelse av fornybar energi, som varmepumper og solceller, forklarer hun. Kanskje er det en idé å ta i bruk denne pyramiden på neste prosjekt? hus endrer folk Som arkitekter og arkitektstudenter kan vi designe hus som går i null. Like mye kan vi være med å endre vanene til beboerne og brukerne i husene. Inger Andresen er også sterkt engasjert i det internasjonale forskningsprosjektet ZEB (zero emission buildings) som har et pilotprosjekt på Gløshaugen. I et nullutslippshus har mennesker i ulike aldre og livssituasjoner fått prøve å leve i en klimavennlig forskningsbolig, en såkalt «Living Lab». – Det mest overraskende funnet i Living-Labeksperimentet var at folk innså at de kunne greie seg med mindre, forteller hun. Og det er kanskje nettopp det vi er avhengige av at folk innser i dag. Nullutslippshus er uansett et godt tiltak – og enda bedre blir det hvis brukerne av det velger å bytte ut garasjen med en kjøkkenhage.

hva venter vi på? Forskningen har kommet langt når det gjelder hus som skal ha et nøytralt eller positivt klimaregnskap, og nå pågår det et stort prosjekt som ser på mulighetene rundt nullutslippsnabolag (ZEN). Mange private og offentlige aktører er med på den grønne bølgen. Andresen viser til Oslo kommunes strategi der alle offentlige bygg skal være plusshus, og at det gjennom Futurebuilt-programmet er blitt realisert en rekke bygg (se www.futurebuilt.no). Med andre ord ligger svært mye for våre hender og blyanter. Andresen er i alle fall tydelig i sin tale, på spørsmålet om hva en arkitektstudent med ønske om ei grønnere framtid burde gjøre: – Benytt utdannelsen til å lære mest mulig om bærekraftige bygg, som kan anvendes når dere kommer ut i praksis!

13


14


Før Venezia vükner foto/ mats langeid, arkitekturstudent, mats.langeid@hotmail.com

15


16


17


18


19


tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no illustrasjon/ line blom salvesen, designstudent, line@tidsskrifteta.no 20


Fargeløs forandring Da jeg var liten var barnerommet mitt knallgrønt Byttet til et nytt rom, det var lysegrønt I noen år

16 år gamle meg var klar for forandring Hvitt rom, ny start, et tomt lerret Kritthvite vegger, kritthvitt tak Den hviteste parketten det var mulig å oppdrive Alt akkompagnert av hvite møbler fra IKEA

Angrer nok litt på det nå Ikke at det føles som et sykehusrom Men likevel Så hvitt hadde det vel ikke behøvd å være Jeg kunne i det minste beholdt furupanelet i taket

21


Moglegheita til å starte frå null tekst / elise brandsvik skeide, arkitekturstudent, elise@tidsskrifteta.no illustrasjon/ andrea wolstad, arkitekturstudent, andrea@tidsskrifteta.no

22

Okei, dette er tingen: menneske likar å bu i by. Byar likar at menneske bur i dei. Sånn er det, slik har det alltid vore, og slik kjem det vel sikkert alltid til å vere. I alle fall dersom vi skal tru på dagens sci-fi filmar. Og dersom dette er slik verda er, må vi jo ha byar å bu i. Så menneska gjer det menneska kan best – nyttar pengar. Og vipps var det byar å bu i. Eller ikkje eigentleg vipps då, men relativt raskt kan det jo gjerast. Spesielt dersom ein hoppar elegant over ordentlege arkitektkonkurransar og surrar saman ein slags byplan når ein fyrst er i gong. Der er menneska gode. Men kva skjer når ein legg solide slagplanar for å etablere nye byar? Og korleis er dette forskjellig frå gjenoppbygging av øydelagde byar?


Etter andre verdskrig var byen Dresden i Tyskland totalt øydelagd. Amerikanske og britiske bombefly hadde sleppt 2400 tonn høgeksplosive stoff og 1500 tonn brannbomber over byen i laupet av to dagar og netter i februar 1945. Dette førte til ein enorm brann med vindar på tornadostyrke som feia over heile byen og varte i ei veke. Tal på omkomne var usikre, og ein kan lese alt ifrå 25 000 til 300 000, men det som var sikkert var at gamlebyen Dresden var totalt øydelagd. Så byrja oppryddinga. Frivillige, arkitektar og byplanleggarar tok til arbeidet med å rydde bort alt skrotet og å finne ut korleis ein skulle byggje opp att byen. På slutten av 1700-talet hadde August den 2., inspirert av den franske Ludvig 14., byrja oppgåva med å lage ein hovudstad som skulle imponere, og hadde kosta på byen mange flotte barokke bygg. Det var difor naturleg for innbyggjarane i Dresden å ynskje seg at byen vart gjenreist i same stil. Frå den nye tyske kommunistiske regjeringa var eit ynskje om ein sosialistisk og moderne by. Dette førte til at det vart røyst fleire sosialistiske boligblokker i utkanten av byen. Heldigvis vart fleire bygningar i sentrum av byen bygd opp att i sin kjende barokke stil, basert på gamle bilete og stein som vart funne i ruinane. Av desse var Semperoperaen som var teikna av ein av 1800-talets viktigaste arkitektar, tyske Gottfried Semper. Eit anna viktig bygg var Frauenkirche, som stod i ruinar som eit minne om bombinga heilt til fallet av Berlinmuren, og som vart restaurert frå 1993 av og stod ferdig i 2005. Dresden er ein by som både er tru mot og stolt av historia si som barokk kunst- og kulturby, og har lenge hatt tilnamnet «Firenze ved Elben». Som ein kontrast til dette har vi ein annan europeisk by som også vart hardt bomba, men i byrjinga av krigen. Dette er Rotterdam i Nederland. Ein hamneby som vart teken av nazistane så tidleg som 14. mai 1940. Heile sentrum av Rotterdam vart jamna

med jorda, og i staden for å nytte dette som eit minnesmerke, såg dei på det som ei anledning til å bygge opp att ein heilt ny by og til å løyse store urbane utfordringar. Oppryddinga tok til raskt etter øydelegginga, og allereie 18. mai 1940 hadde byarkitekten Witteveen fått i oppgåve å skissere ut ein oppbyggingsplan. I laupet av krigsåra vart ikkje mykje gjort, anna enn å rydde vekk restane av dei øydelagde bygga og nytte dette som fyllmasse i elva for å lage eit større sentrum. Då krigen endeleg tok slutt, var innbyggjarane i byen klare for å ta tilbake byen sin, og kvart år feirar dei Construction Day den 18. mai for å markere stoltheit og fellesskapet si vilje til å røyse byen att. I dag er Rotterdam ein draum for undersøkjande og nyskapande arkitektar, lokale så vel som internasjonale. Etter Witteveen sin nye byplan, som var klar allereie 10 dagar etter bombinga grunna frykt for at nazistane skulle utarbeide sin eigen plan, skulle byen byggjast opp att med tanke på betre trafikkflyt med breie gater og avvikling av slummane ved å legge til rette for betre levestandard i nybygg. Rotterdam hadde ikkje vore spesielt anerkjent for si vakre bykjerne, noko som hadde innverknad på avgjersla om at berre tre bygg vart gjenreist av dei 144 byggja som kunne reddast. Etter kritikk frå både businessmenn og arkitektar vart byplanen til Witteveen kasta i 1942, og det vart utarbeidd ein ny plan som vart signert av assistenten hans, Van Traa. I denne nye planen, kalla The Basic Plan, la Van Traa berre todimensjonale føringar i form av infrastruktur og sonekart. Som ein kontrast til Witteveen sin byplan, gav denne meir plass til moderne og funksjonell arkitektur. På denne måten fekk byen utvikle seg slik han hadde behov for, og som eit resultat av dette vart Europa si fyrste bilfrie gate, De Lijnbaan, opna. 23


Inndeling av sentrum med offentlege aktivitetar som shopping og underhaldning i bykjerna, boligområde som omkransa bykjerna, fabrikkar og verksemder i eigne område og eit levande og aktivt hamneområde rundt Nye Maas, resulterer i at Rotterdam vert prega av ein silhuett av høghus mot himmelen, karakteristiske bruer som knyt bydelar saman og eit opent sentrum. Renier de Graaf, ein av arkitektane i OMA, skildra Rotterdam som eit resultat av mange ulike, arkitektoniske overtydingar gjennom tidene. Dette inneber alt frå «modernismen frå etterkrigstida, humanismen frå syttitalet, postmodernismen frå åttitalet, høghusa og den kompakte bykjerna frå nittitalet og haldninga frå årtusenskiftet om at alt er lov». På denne måten kan ein lett lese historia til byen gjennom bygningsmassa, og ein får ei større forståing for dei tilsynelatande tilfeldige arkitektoniske verka. Desse vidt forskjellige måtane å byggje opp at byar på gjev grobotn for diskusjon. Kva er rett måte å byggje opp att ein by på? Og kva skal til for å lage ein god by å bu i? Dette er ikkje spørsmål eg har tenkt til å svare på. Mykje grunna mangel på kompetanse, men også fordi det er revnandes likegyldig for artikkelen. Det som er interessant er derimot resultatet. Begge byane, med sine forskjellige føresetnader og moglegheiter, vart bygd opp frå botnen av. Dresden med si flotte, barokke bykjerne som vitjar om ei stolt fortid, og Rotterdam, med ein sprek og fargerik arkitektur som ser framover. Kva som er rett å gjere når ein startar frå null er ikkje lett og svare på, men ein ser at begge måtar resulterer i byar med integritet og livskvalitet.

24


Referanser: Post-war reconstruction Community Rotterdam (u.å.) Plan Witteveen, the first reconstruction plan. Tilgjengeleg frå: https:// wederopbouwrotterdam.nl/en/articles/plan-witteveen (Henta 16. april 2019) Post-war reconstruction Community Rotterdam (u.å.) The Basic Plan by Van Traa. Tilgjengeleg frå: https://wederopbouwrotterdam.nl/ en/articles/basic-plan-van-traa (Henta 25. april 2019) Rotterdam Celebrates the City! (u.å) 75 years of post-war reconstruction in Rotterdam. Tilgjengeleg frå: http://www.rotterdamviertdestad. nl/media/1725/rvds-factsheet-web-eng.pdf (Henta 14. april 2019) Whitey, P. (2017) A Breaf History Of Dresden, Germany. Tilgjengeleg frå: https://theculturetrip.com/europe/germany/articles/a-briefhistory-of-dresden-germany/ (Henta 14. april 2019)

25


tekst og foto/ linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no

26


0 Nullpunkt Point blank Stillstand Er tilbakegang En begynnelse Har en slutt Halvveis Er glasset halvtomt Eller halvfullt Snart er vi i mĂĽl Snart er det slutt

27


28


29


30


31


32


33


34


35


Det tomme lerretet robert rauschenbergs white paintings

REPRISE FRA A#3 2014 tekst / elin stømner, kunsthistoriestudent, elinstoemner@gmail.com

Da Robert Rauschenberg stilte ut sine White Paintings i 1953 skapte det forvirring blant kunstpublikummet. De helt hvite maleriene brøt mot tidens kunstkonvensjoner på flere måter, blant annet ved at de tilsynelatende manglet innhold og ikke viste til den håndverksmessige kvaliteten kunsten ifølge tradisjonen skulle inneha, men i stedet konfronterte betrakteren med en ren og glatt overflate rensket for billedlige elementer. Etter andre verdenskrig gjorde tilstrømningen av europeiske krigsflyktninger at sentrum for kunst og kultur for første gang ble etablert i USA, nærmere bestemt i New York. Innen malerkunsten dominerte den abstrakte ekspresjonismen, tydelig influert av europeiske stiler som ekspresjonismen og surrealismen. De fremste aktørene var blant andre Jackson Pollock, Willem de Kooning og Mark Rothko, hyllet av både publikum og kritikere for sine fargesterke og ekspressive malerier med minimale antydninger til illusjon og figurasjon. Den toneangivende kunstkritikeren Clement Greenberg fant den abstrakte ekspresjonismen som et prakteksempel på den modernistiske utviklingen, der indre spenninger mellom form og innhold drev maleriet mot et flatere og mer selvrefleksivt uttrykk. Han så den modernistiske kunsten som uttrykk for mediespesifisitet, der enhver kunstform skulle dyrke sitt eget medium og dettes særpreg. Innen maleriet var dette den todimensjonale flaten, og med sine nonfigurative og dekkende malerier uten dybdeillusjon ble den abstrakte ekspresjonismen det ypperste innen modernistisk kunst så langt. 36


37


38


Den unge Robert Rauschenberg stilte i 1953 ut noen verk som brøt sterkt med samtidens konvensjoner. Her presenterte han blant annet White Paintings, som ikke kunne vise til den autentiske og ekspressive spontaniteten de abstrakte ekspresjonistene viste i sine malerier. De hvite maleriene var nettopp det, lerret malt hvite med en glatt og jevn overflate uten antydninger til penselstrøk, linjer og illusoriske elementer. Maleriene var satt sammen av flere paneler med lik form og størrelse, hengt opp i symmetriske og ryddige konstellasjoner. White Paintings er slik ikke ett enkeltstående verk, men en betegnelse på flere mulige sammensetninger av hvite malerier av Rauschenberg i denne perioden. fravær av elementer Monokrome malerier var ikke noe nytt innen kunsten. Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet hadde forskjellige kunstnere eksperimentert med billedflaten og dens innhold, og fjernet flere og flere tradisjonelle maleriske elementer for å finne fram til et nytt uttrykk. Allerede i 1918 hadde Kazimir Malevitch malt White on White, et hvitt, kvadratisk maleri med et kvadrat i en annen vinkel malt oppå i en annen nyanse hvitt. Også amerikanske kunstnere samtidige med Rauschenberg malte monokromer eller malerier med få farger der figurasjon og billedlige elementer var utelatt, som for eksempel Barnett Newman med sine zips og Mark Rothkos color field-malerier. I motsetning til Rauschenbergs malerier ble disse ofte fulgt av en skriftlig forklaring fra kunstneren der de i halvreligiøse og metafysiske termer ble forklart som endepunktet eller begynnelsen av selve maleriets historie. Det kan virke som at jo mindre kunstnerne velger å male inn i bildet, desto mer finner de det nødvendig en skriftlig dokumentasjon ved siden av. Robert Rauschenberg var fåmælt rundt sine hvite lerreter, og det lille som er uttalt er å finne i korte setninger her og der i brev sendt til gallerister og kolleger. Rauschenbergs utstilling ble møtt med spredte reaksjoner. Noen så på Rauschenbergs kunst som rent dada-oppgulp og mente det var et destruktivt og nihilistisk framstøt mot kunstverdenen. De fleste så på de hvite lerretene som en vits. Heller ikke Greenberg syntes White Paintings hadde noe for seg. Han unnlot å kommentere utstillingen frem til en artikkel flere år senere, der han skrev at Rauschenbergs hvite lerreter rett og slett var dårlig

kunst. Selv om maleriets mål ifølge Greenbergs modernismeteori var å være mest mulig konsentrert om flaten , var det ikke nok bare å spenne opp et hvitt lerret. For at det skulle være god kunst måtte det inneholde en viss grad av illusjon, så lenge det ikke ga hentydninger til romlig illusjon. De fleste avfeide slik Rauschenbergs hvite lerreter som umodne og useriøse, som noe som ikke helt passet inn noen steder.

Fraværet av narrativ og kompositoriske elementer skaper et rom som kan fylles på ny og på ny

Andre så på de hvite lerretene som et etterlengtet og nødvendig tilskudd i en tid der det meste allerede hadde blitt gjort innen maleriet, og så de hvite lerretene som et nødvendig og frigjørende steg for å få i gang kreativiteten innen kunsten igjen. Den samtidige kunstneren Allan Kaprow var henrykt etter å ha sett de hvite maleriene. Han mente den abstrakte ekspresjonismen hadde tømt maleriet for muligheter. Det meste var allerede blitt gjort, maleriet hadde blitt dratt til sin ytterste grense og Kaprow hevdet framtidig malerkunst ikke kunne bli noe annet enn halvdårlige etterligninger av det som allerede var blitt gjort. De hvite maleriene virket frigjørende og framtidsrettede, skrev Kaprow i et essay om eksperimentell kunst, og pekte fram mot et uunngåelig sammenbrudd av de kunstneriske konvensjoner og grensene mellom de forskjellige kunstformer. Kaprow ble senere kjent for sine happenings og miljøer, som gjerne blir sett som opptakten til installasjonskunst og performance som utover 60-tallet ble mer og mer anerkjente og velbrukte uttrykksformer innen kunsten. samspill mellom verk og betrakter Hvordan skal betrakteren forholde seg til et tilsynelatende tomt kunstverk, der det ikke finnes noen spor etter hverken kunstneren eller billedlige elementer? De fraværende interne spenningene og innholdet i maleriene gjør at omgivelsene og de eksterne elementene blir ekstra tydelige. Slik vil lys, skygger og små partikler kunne bli synlige på 39


billedflaten, og bidra til å påvirke maleriets karakter. Dette tilfører lerretene temporale og flyktige aspekter, og gjør at verket er under konstant forandring. Meningsdannelsen blir en stadig pågående og uuttømmelig prosess. Som en følge av dette er det ikke opp til kunstneren hva utfallet blir, siden omgivelsene og deres påvirkning ikke kan forutses. Rauschenberg har ikke distansert seg fra sitt eget verk bare ved å la være å male inn spesifikke elementer, men også ved å slippe kontrollen over hvordan det oppleves i etterkant.

Barthes skriver i Forfatterens død at forfatteren som sådan er en konstruksjon, og å lese en tekst i lys av opphavsmannen bare vil begrense dens muligheter. Teksten er i stadig flyt, og en endelig mening eksisterer ikke. Den meningen som kan finnes er den som skapes hos mottageren i møte med teksten og ikke i dens opprinnelse. Avslutningsvis skriver Barthes at en slik tankegang vil framkalle forfatterens død, men at dette er prisen som må betales for leserens fødsel og for å sikre skriftens framtid.

Umberto Eco skriver i Poetics of the Open Work om hvordan kunsten til all tid reflekterer verdenssynet for øvrig i samfunnet, og hvordan nyere tendenser innen både kunst og vitenskap i større grad favner om det usikre og tilfeldige. Selv om han her fokuserer mest på musikk, drar han også paralleller til andre kunstformer som maleri og litteratur. Poenget hans er at komponister i den siste tiden har latt den enkelte utøver bestemme sluttformen på stykket i større grad, ved at komponisten i stedet for å fiksere et ferdig stykke med nøye angitte toneverdier og rekkefølge på de ulike satsene, gir fra seg et utgangspunkt eller en slags veiledning til hvordan stykket skal framføres. Stykkets karakter blir ikke avgjort av hvordan komponisten velger å sette det sammen, men av hvordan utøveren velger å framføre det – og at dette kan være vidt forskjellig fra gang til gang.

Robert Rauschenbergs hvite lerreter blir fortsatt ofte sett på som et mislykket blad innen den modernistiske kunsten, og har fått lite oppmerksomhet i forhold til hans senere arbeider. Likevel bryter de på flere måter så voldsomt med den modernistiske logikken at de fortjener å bli satt i en annen sammenheng. Deres flyktige, uforutsigbare og temporale aspekter peker for eksempel fremover til samtidskunstens kunstuttrykk som i større grad utfolder seg i tid og rom, og blandingsteknikker tar over for den strenge mediespesifikke fokuseringen. Slik som forfatterens død var nødvendig for å sikre tekstens framtid ifølge Barthes, kan det virke som at kunstnerens distansering fra eget verk var nødvendig for å sikre kunstens framtid. Rauschenbergs tomme lerreter opprettholder heller ikke det strenge skillet mellom kunsten og livet, men lar de hverdagslige elementene bli en del av uttrykket og oppslukt i kunsten.

kontinuerlig meningsdannelse De åpne kunstverkene får nærmest uendelige muligheter i fremtreden og tolkning. Den tilsynelatende tomheten de hvite lerretene eller stillheten gir blir et mulighetsrom som ikke setter begrensninger for hva som kan legges i verket. Det avgjørende blir ikke verkets interne innhold og samspillet mellom de billedlige elementene, men samspillet mellom verk og betrakter, påvirket av de eksterne faktorene. De hvite lerretene kan være meditative rom, avspeilinger av omgivelsene, et rom for betrakteren å projisere sine tanker og følelser, eller nesten hva som helst. Fraværet av narrativ og kompositoriske elementer skaper et rom som kan fylles på ny og på ny. Meningsskapelsen blir forskjøvet fra kunstneren til betrakteren. Dette er også i tråd med nyere tolkningstradisjoner der verket ikke lenger skal leses i lys av kunstneren og dennes biografi, men som et frittstående og uavhengig verk som står i et relasjonelt forhold til betrakter. Roland

Referanser Barthes R. (1994) ‹‹Forfatterens død›› s. 49-54. I: R. Barthes I tegnets tid – Utvalgte artikler og essays. Oslo: Pax Eco U. (2004) ‹‹The Poetics of the open Work›› s. 167-175. I: C. Cox og D. Warner (red.) Audio Culture – Readings in Modern Music. London: Continuum Greenberg C. (2004) ‹‹Den modernistiske kunsten›› Oslo: Pax Joseph B. W. (2000) White on White, Critical Inquiry 27, s. 90-121 Kaprow A. (2003) ‹‹Experimental Art›› s. 66-80. I: A. Kaprow Essays on the Blurring of Art and Life. Los Angeles: University of California Press Bildekreditering 1. Installation view of Robert Rauschenberg’s White Painting [three panel] (1951). Photo: Dorothy Zeidman, 1991, courtesy the Robert Rauschenberg Foundation; © Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by VAGA, New York, NY. 2. Rauschenberg, White Painting [three panel], 1951; Collection SFMOMA, © Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by VAGA, New York, NY; photo: Ben Blackwell 3. White Painting [seven panel], 1951. Collection of the artist.

40


41


42


43


Streikebryteri KRANGLEKROKEN tekst / anne marte gjørvad, arkitekturstudent, annemarte@tidsskrifteta.no illustrasjon/ kaja linnea teichroeb, arkitekturstudent, kaja@tidsskrifteta.no

Sola skinner over Trondheim en fredag formiddag og det er vårfølelse i byen. De aller fleste er på jobb og skole på denne tiden, men ikke alle. I nærheten av Trondheim Torg kan man høre sangen fra folkemengden som har samlet seg. Power to the people! ’cause the people got the power. Tell me: can you hear it? It’s getting louder every hour. Power! Power! – Dette er meningsløst! utbryter Andreas oppgitt. – At skolebarn streiker for klimaet er greit nok, men ingen bryr seg om en gjeng studenter dropper forelesning når det kun er oss selv det går utover og eksamen blir den samme uansett, fortsetter han. – Men da har du jo ikke skjønt det! stønner Pernille. – Hele poenget er jo å få politikerne til å innse at hvis de ikke gidder å investere i fremtiden vår snart, så er det ikke noe poeng for oss å gjøre det heller. – Jo, men hvis vi vil påvirke politikerne så kan vi, i motsetning til skolebarna, bruke stemmeretten vår, svarer Andreas, tydelig ikke overbevist. – Skulle tro alle i klassen bare tar en hvilken som helst unnskyldning for å stå over Form og farge.

44


Power to the people! ’cause the people got the power. Tell me: can you hear it? ’cause we’re singing even louder. Power! Power! – Det er jo tydelig at det ikke er nok å bruke stemmeretten sin når man ser hvordan situasjonen er i dag, svarer Pernille bestemt. – Tiden for sparepærer og kalde dusjer er forbi, vi trenger politisk handlekraft. Og når NTNU sine ansatte har flydd 1670 ganger rundt jorda i 2018 alene, er det viktig at vi studenter sender et klart signal om at vi ikke synes dette er greit, fortsetter hun, noe revet med. – 1670 ganger? Er det sant? spør Andreas tvilende og noe satt tilbake. – Ja, det sto i Adressa, bekrefter Pernille selvsikkert. Poooweeeer to the people. ’cause the people got the power. – Men uansett da, vi har jo kommet såpass langt i utdannelsen at vi heller kan fullføre den nå også bruke kompetansen vår til å utrette mer for kloden enn hva vi gjør ved å møte opp på det her gamle torget hver fredag. Jeg kommer i hvert fall ikke neste gang. Tell me: can you feel it? We’re getting stronger by the hour. Power! Power!

45


ABSTRACTSUNDAY Denne ettertraktede illustratøren setter av tid hver søndag til å eksperimentere med ulike visuelle konsepter, og publiserer mye av det på denne kontoen. Farger og mixed-media brukes på en beundringsverdig måte. Illustrasjonene er som regel enkle, men veldig effektfulle.

Redaksjonen anbefaler

KHROMA.CO Farger er helt fantastiske og samtidig så vanskelige og frustrerende å gjøre riktig. Khroma er en AI som gir deg uendelig med vakre fargepaletter basert på din egen smak. Lær opp nettsiden ved å trykke på de fineste fargene, nyt de fine fargekombinasjonene den gir deg og finn den perfekte paletten til ditt neste prosjekt!

ARKITEKTENS HAGE Sommeren er like rundt hjørnet og hva passer vel bedre enn å la seg inspirere av litt hagearkitektur? Arkitektens hjem har kommet med en ny episode, «Arkitektens hage», hvor vi møter landskapsarkitekt Rainer Stange. Kanskje er du så heldig at du har en hageflekk her i Trondheim du kan boltre deg i, eller du kan bli familiens sjefsgartner når du er hjemme på ferie.

46

SHOW IT BETTER Har du lyst til å heve arkitekturtegningene dine til et nytt nivå? Her kan du lære om et bredt spekter av typen tegninger og uttrykk, samt et mangfold av ulike digitale tegneverktøy. Kart med vannfarger, eksploderte aksonometrier eller plansjedesign – velg blant disse og mange flere.


tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no arkitektur- og byggbiblioteket

bilde: lars-mueller-publishers.com

ARKbib anbefaler EN FORTELLING OM TO BYER Alle byer må starte et eller annet sted – for eksempel som en beskjeden klynge med hus, til en visjonær utopi på tegnebordet. Langt flere byer enn man tenker over har av ulike grunner blitt bygget opp på kort tid. For eksempel som kompromiss i krangler om hvilken by som skal bli landets hovedstad (som Canberra), eller som en «enkel» løsning på kombinasjonen stor befolkningsvekst og utdatert infrastruktur. En helt ny by gir den fordelen med å kunne «starte på null», som for eksempel åpner for å forby biler og bygge kun for gående, syklende og kollektivtrafikk – noe som er vanskelig å snu om på i byer bygget for privatbilisme. I disse dager planlegges og bygges flere nye byer – spesielt i Asia og Midtøsten, men det finnes ikke mange bøker om disse (enda). To byer bygget opp fra ingenting som det derimot finnes rikelig med litteratur om er Brasilia og Chandigarh.

Boken jeg har plukket ut denne gangen, Brasilia – Chandigarh. Living with Modernity, består for det meste av fotografier av Iwan Baan, som viser hvordan disse to planlagte byene fra 50-60-tallet fremstår over 50 år etter at de stod ferdige. Her kan vi se hvordan menneskene har satt sine spor i byen og hvordan den blir brukt - i mange tilfeller sikkert på ganske annet vis enn arkitekter og myndigheter hadde sett for seg. Midt i boken venter et essay av forfatter Cees Nooteboom, som blant annet bruker Baan sine fotografier som utgangspunkt for å diskutere og reflektere rundt hvordan byer blir til og hvordan vi mennesker gjør byer til våre egne. Helt bakerst i boken er det viet plass til en historisk epilog om de to byene skrevet av kunst- og arkitekturhistoriker Martino Stierli. Originale planer og skisser ledsager teksten og sammen viser dette idealene og tankene som lå bak planleggingen av Brasilia og Chandigarh.

47


redaksjonen styret Linn Sofie Olsen (ansv. red.) Ingrid Åsbø Sondov (jour.ansv.) Anne Marte Gjørvad (layoutans.) Elise Brandsvik Skeide (nettsideansv.) avtroppende styremedlemmer Eline Mogen (ansv. red. og jour. ans.), Quynh Lan Truong (ansv. red. og layoutans.),Line Blom Salvesen (foto- og ill. ansv.), Nikolay Hjertaas (nettsideansv.), Magnus Troøyen (økonomiansv.) og Gunnbjørg Hole (sponsoransv.), skribenter Anne Marte Gjørvad, Eline Mogen, Elise Brandsvik Skeide, Ingrid Åsbø Sondov og Linn Sofie Olsen fotografer og illustratører Andrea Wolstad, Frida Kvernmo, Hege Akernes Olsen, Kaja Linnea Teichroeb, Line Blom Salvesen, Linn Sofie Olsen og Marina Skanche layout Anne Marte Gjørvad, Quynh Lan Truong og Sina Marie Haave forside Line Blom Salvesen, designstudent, line@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 6-7 Frida Kvernmo, arkitekturstudent, frida@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 30-33 Hege Akernes Olsen, arkitekturstudent, hege@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 40-41 Marina Skanche, arkitekturstudent, marina@tidsskrifteta.no

takk til Elin Stømner, Mats Langeid, Inger Andresen og Stine Thordarson Moltubakk

til bidragsytere vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser Gunnbjørg Hole og Jakob Olsen, annonse@broderskabet.no kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: GRØSET grafisk kommuniskasjon Trykkeriet er svanemerket Opplag: 300 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087


49


Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden tidsskrifteta.no 50

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.