Page 1

2/2013


innhold

leder / 2 arkivet / 3

oppdateringer Bærekraft / Utstilling / Kåseri / Foredrag / Studentprosjekt / 4 Ideene er vår tids forbilder / 8 innlegg Forbilde bak alt / 12 essay

bildereportasje Gi meg arkitektur som forsvinner / 18 Å fly igjen / 26 kommentar Det er ikke størrelsen som teller / 28 artikkel Gamle forbilder i en ny verden / 30 kommentar Morgendagen/ 32 kommentar A Dialogue of Minds / 34 Verdi i hverdagen / 38 omtale kranglekroken Korr e Gaudi si æ? / 40 bibliotekhørnet Arkbib anbefaler / 41

Forside William Fairminer


leder

mathias midbøe ansvarlig redaktør

Det er mye å undre seg over som arkitektstudent. Jeg har undret meg over forbildene i arkitektverdenen. Vi blir presentert for mange kjente arkitekter som åpenbart har betydd mye for fremgangen og utviklingen innen faget. Det som er fellesnevneren for alle disse arkitektene er at de har arbeidet med problemstillinger og utfordringer knyttet til en helt annen verden enn den vi har i dag. Våre nåværende helter har tegnet vakre bygg, benyttet nye teknikker og materialer, og flere har laget arkitektur for et mer rettferdig samfunn. I takt med at verden har utviklet seg har arkitekturfaget blitt stadig mer komplisert. Vi må fortsatt ta med oss alle idealene om funksjonalitet, estetikk og samfunnsrelevans fra historien, men vi må se verden under ett. Det betyr at våre handlinger og prosjekter lokalt må settes i et globalt perspektiv. Vi må kjempe for en livsstil som ikke går på bekostning av andre, tenke større, både geografisk og tidsmessig. Det store lappeteppet av forskjellige hensyn å ta når en skal skape arkitektur er om mulig større enn noen gang. Det gjør oppgaven å skape god arkitektur mer utfordrende, men også mer spennende. Få har prøvd og enda færre har fått det til. Den røde løperen er klar. Om du er arkitekt nok for oppgaven gleder jeg meg til å ha nettopp deg som forbilde.

2

tidsskriftet a, utg. 2, 2013


arkivet

a-arkiv 1962, nr. 1. side 2. / 1964, nr 2. side 2. / 1963, nr 1. side 2.

arkivet

3


oppdateringer

bærekraft / utstilling / kåseri / foredrag / studentprosjekt tekst/ jonas kyllenstjerna pettersen og tor christian meling

bærekraft paradokser innen bærekraft er et prosjekt førsteklassinger ved aho får bryne seg på i forbindelse med Oslo arkitekturtriennale. Studentene har bygget et gulv mellom doga og kulturkirken Jakob, som har fått navnet «plattformen». Her kan du hver tirsdag og fredag i uke 38. til 42. oppleve forelesninger, installasjoner, diskusjoner og presentasjoner. Om du ikke befinner deg i nærheten av Oslo, men ønsker å følge med, har prosjektet en egen blogg på plattformen.tumblr.com.

oslo arkitekturtrienalle er en festival om arkitektur og byutvikling som arrangeres hvert tredje år. Triennalen ble avholdt første gang i 2000 og årets triennale er den femte i rekken. «Bak den grønne døren» er årets tittel, og trienallen omhandler arkitektur og ønsket om bærekraft. Kuratorer fra det belgiske arbeidsfellesskapet Rotor har i denne anledning samlet inn 600 objekter som inneholder påstand om bærekraft fra over 200 arkitektkontorer, selskaper og miljøorganisasjoner verden rundt. Sammen vil disse objektene utgjøre en samling som utstilles på doga frem til 1. desember

zeeshan-elahi aziz nikolas s. røshol

4 

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 4–7


utstilling constant. decay. er en stor utstilling i regi av Rake visningsrom. Gruppeutstillingen er bygget opp av omkring tjue kunstnere, alt fra arkitekter til skribenter, og finner sted i Elgesetergate 30 gjennom hele oktober. Utstillingen har som mål å gi den gamle bygården et siste krampetrekk av liv før den skal jevnes med jorden for å gi plass til Elgeseter miljøgate.

trygve ohren

ntnus egne kunstnere Alex Booker og Jostein Kirkerud lar også hovedstadens innbyggere få en smak på sitt talent gjennom en utstilling på Galleri Vulkan i Oslo. Utstillingen er ment å illustrere samspillet mellom estetisk formkultur og praktisk virkelighet, og varer fra 12.– 30. oktober.

oppdateringer 

5


nikolas s. røshol

anette robberstad

Studentprosjekt

anette robberstad

samarbeidsprosjekt med uka Førsteårsstudenter ved ntnu jobber med sitt årlige byggeprosjekt i 1:1. I år samarbeider de med kulturfestivalen uka, og studentene bygger entreen til barneteateret med temaet monsterom. Paviljongene blir stående i høyskoleparken ut uka.

studenter samarbeider med pst Fjerdeog femteårsstudenter ved bas i Bergen holder for tiden på med prosjektet «The City Between Security and Freedom». Prosjektet foregår i samarbeid med blant andre pst, Norsk sikkerhetsmyndighet og arkitekturfirmaet cowi og går ut på å finne løsninger og gjøre sikkerhetstiltak for alle scenarier vi kan tenke oss. Eksempler kan være terroraksjoner og krigssituasjoner. Studentene analyserer områder hvor disse tenkte situajonene finner sted, og hovedstaden er mye brukt. Dette er et viktig tema å ta tak i, og studentene er tilkalt av pst for å tenke utenfor boksen, komme på nye ideer og muligheter. I forbindelse med prosjektet har studentene vært på forelesning hos cpni, Center for Protection of National Infrastructure, sammen med pst, og de skal reise til Israel og Palestina. Prosjektet varer hele høstsemesteret.

6 

jonas kyllenstjerna pettersen og tor christian meling


foredrag ted talks - ideas worth spreading er et konsept der forskjellige internasjonale eksperter holder foredrag i et selvvalgt tema. Hver eneste presentasjon filmes og legges ut på ted.com. Blant daglige nyheter og tusenvis av lagrede presentasjoner finner du garantert noe for din smak, som Michael Greens foredrag «Why we should build wooden skyscrapers». Kanskje er det i toppen av et slikt bygg vi alle jobber om noen års tid?

nikolas s. røshol

kåseri mandagskåserier har gjennom september blitt holdt på Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg, og fortsetter ut november. Hit inviteres alt fra arkeologer til forfattere og prosjektledere for å holde kåserier, på mandager klokken 13:00. Årets siste kåseri –«Fra industri til kulturfabrikk om Atelier Ilsvika»– holdes av førsteamanuensis ved ntnu Gro Rødne, og kunstner Brit Dyrnes den 25. november.

mari synnøve o. gjertsen

oppdateringer 

7


innlegg tekst/ alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hilde nessa

Ideene er vår tids forbilder hvilke forbilder preger arkitekturen i dag?

Det er sjelden jeg hører arkitekter snakke om sine store forbilder, men de snakker om ideer og verdier. Er det ideene og verdiene som preger samfunnet vi er en del av, som er forbilder for vår arkitektur? Kanskje er det fordi jeg er en del av denne epoken selv, men jeg har problemer med å se rådende stilfenomen eller forbilder i dagens arkitektur. Jeg finner heller at den gjenspeiler alle de ideene samfunnet vårt baserer seg på. Miljøet vi vokser opp i etterlater visse ideer i oss. Jeg vil her ta for meg noen av de ideene jeg finner mest interessante i det nordiske samfunnet. Stemmer det at disse ideene også er forbilder for arkitekturen?

«I believe in God, only I spell it Nature.» Frank Lloyd Wright ideen om naturen som det vakreste Ved å prosjektere i landskapet omformer vi det, vi forandrer horisonten. Arkitektur er en direkte inngripen i naturen. I dag opplever jeg en stor bevissthet rundt arkitekturens tilstedeværelse i landskapet. Et av Norges fremste kontorer, Snøhetta, har fra starten

8

tidsskriftet a, utg. 3, 2013, s. 8–11

bestått både av bygnings- og landskapsarkitekter. De har sitt grunnlag i dette, at bygningen skal ta utgangspunkt i landskapet. Gjennom en nettutvidelse av Lousiana Museum of Modern Art publiserer lousiana.dk en serie med videoer om kunst og kultur. I en video om Snøhetta beskriver arkitekt Kjetil Trædal Thorsen, en av grunnleggerne av Snøhetta, det unike som landskapet er. «Landscapes are a massive force. You can never, ever beat a landscape.»1 Landskapet virker på oss på en måte vi ikke kan ignorere. Både naturens landskap og det urbane landskap etterlater avtrykk i vår adferd og våre minner. Vi er i et konstant samspill med våre fysiske omgivelser. «So there is no wonder that nature is a very strong inspiration for things you want to create yourself. […] It is everything you will call a masterpiece. You never get to that as an architect, but you have to look at it in order to be inspired.»2 Det å ta utgangspunkt i naturen som inspirasjon er noe jeg hører ofte. Kanskje er det naturlig å oppsøke den, slik vi gjør på våre fridager, når vi til daglig skiller oss fra den.


«Modern architecture does not mean the use of immature new materials; the main thing is to refine materials in a more human direction.» Alvar Aalto ideen om miljøet i krise Vi ser til naturen for inspirasjon. Men med vårt overforbruk og egoisme er naturen i ferd med å ødelegges. Vi vet det. Det er så etablert i min bevissthet at det ikke kan overses, vi har et ansvar for fremtiden. Byggingen av passivhus har eskalert de siste årene og regjeringen har som mål at alle hus som bygges fra 2015 skal følge passivhusnivå. Regjeringens mål speiler et samfunn hvor miljøvennlig arkitektur har blitt den nye standarden. I sin bok Ten Shades of Green tar arkitekt og skribent Peter Buchanan for seg miljøutfordringen, som han omtaler som «the most overwhelmingly urgent crisis facing mankind»,3 og arkitektens

rolle i dette. Arkitekten har et ansvar for å handle i denne krisen. Det krever en bevisstgjøring av hvor alvorlig denne krisens konsekvenser er og bygningsindustriens enorme negative bidrag. «Nevertheless, because buildings inevitably impact upon and transform the environment, and because they both express and help shape the lifestyles and values of our culture, buildings and their architects have an immense role to play in the pursuit of sustainability.»4 Buchanan skrev dette i 2000, 13 år senere er vi fortsatt ikke i nærheten av å senke ødeleggelsesraten. Likevel mener jeg vi ser en miljøbevissthet som har spredd og etablert seg i arkitekturen, at ideen om miljøvennlig bygging er i tiden.

ideene er vår tids forbilder

9


«A modern, harmonic and lively architecture is the visible sign of an authentic democracy.» Walter Gropius ideen om demokratiet som det ideelle system Det styresettet vi velger å basere samfunnet vårt på er også av interesse for arkitekturen. Vi er del av et demokrati som vi aksepterer som den mest velfungerende styreformen. I stedet for at vår demokratiske tankegang ligger i underbevisstheten til arkitekten, er det mange arkitekter som går bevisst inn for å skape en demokratisk arkitektur. Frank Lloyd Wright hyllet det amerikanske og omfavnet en uformell, individuell og demokratisk livsstil, hvor huset reflekterte eierens selvstendighet.5 Le Courbusier sin arkitektur var sosialistisk og tok sikte på en rasjonell livsstil med en kontrollerende autoritet. Han var sterkt bevisst arkitektens mulighet til å forme menneskets livsstil. Arkitekturen er moralsk, og det er arkitektens ansvar å forvalte dette på en god måte.6 Arkitekturteoretikere har lagt et grunnlag for ideer som fortsatt er gjeldende. Demokratiske ideer kan man finne i en arkitektur som er tilgjengelig. Arkitektur som er for alle og slik benyttes for å skape samhold, møtesteder og

10

alice lødemel sandberg

fellesskap. Denne arkitekturen er operaen i Bjørvika et eksempel på. Kjetil Trædal Thorsen bekrefter i nevnte videointervju at Snøhetta vil være en ambassadør for den nordiske sosialdemokratiske modellen. Han påpeker at arkitekturen og arkitekten er en del av samfunnet, og må være med på å utvikle det.

«Une maison est une machine-à-habiter.» Le Corbusier ideen om at alt skal være så effektivt som mulig Et velfungerende demokratisk og industrialisert samfunn legger til rette for en høyere hastighet. Arkitekturen påvirkes av samfunnet. Byggebransjen fungerer, masseproduksjon eksisterer og infrastrukturen legger til rette for arbeidseffektivitet. Derfor bygger vi fortere, ikke kun fordi vi kan, men fordi vi vil. Vi forventer hurtig ferdigstillelse, når vi kommer tilbake neste morgen står bygget ferdig. Det er en forventning om at bevegelse i bygget skal være tidsbesparende. Arkitekten må ha programmet klart, tenkt gjennom alle transportetapper og gjeldende bevegelsesmønster. Det skal gå fort. Effektivitet tilsvarer òg at det skal være billig, -billig er bra. Kjapt, trygt og billig. I dette bruk-ogkast-samfunnet har arkitekturen nå etablert seg.


Fotnoter 1 og 2. channel.louisiana.dk/video/sn%C3%B8hettamemories-architectural-landscapes , 30.09.2013. 3. Buchanan, P, Ten Shades of Green – Architecture and the natural world, The Architectural Leage of New York, New York, 2005, p. 10. 4. Buchanan, P, Ten Shades of Green – Architecture and the natural world, The Architectural Leage of New York, New York, 2005, p. 12. 5. Hearn, FM, Ideas that Shaped Buildings, The MIT press, Cambridge, Massachusetts, 2003, p. 207. 6. Hearn, FM, Ideas that Shaped Buildings, The MIT press, Cambridge, Massachusetts, 2003, p. 212.

Arkitektur hvor arkitekten har mistet armer og ben i kampen mot pengesekken. Stadig tar jeg meg selv i å tenke at mange av disse byggene skytes opp uten holdbarhet i konstruksjon og estetikk. Jeg finner ikke et ønske i bygget om å bli stående.

«Architecture is the very mirror of life. You only have to cast your eyes on buildings to feel the presence of the past, the spirit of a place; they are the reflection of society.» Ieoh Ming Pei  ideen om individet Samfunnet og arkitekturen lever i symbiose, dette er ikke noe nytt. Har ikke samfunnets ideer til alle tider formet arkitekturen like mye som menneskelige forbilder? Og er ikke de menneskelige forbildene kun representanter for samfunnets ideer? I innledningen hevder jeg at vi i dag har byttet ut forbilder i form av personer med forbilder i form av ideer og verdier. Det blir naivt å tro at vår tid har brutt ut av heltedyrkelsen. I denne artikkelen har jeg referert til både gamle og nye menneskelige forbilder, likevel vil jeg holde fast ved at det er et skifte i vår tid. En stadig utvikling i definisjonen av individet kan ligge til grunn. Vi utvikler stadig nye metoder for å skille individet fra massen. Jeg tror ideen

om det unike individet har fått en ny betydning i vår tid. Akkurat som vi lager oss en facebookidentitet snekrer vi sammen vår virkelige identitet. Vi henter inspirasjon fra andre, stjeler og lager oss en person vi vil være. Vi er opplært til å være kritiske og selvstendige. Vi skal ikke la oss styre og bli påvirket av andre. Det vi skaper skal ha rot i vårt reflekterte sinn. Et sinn som ironisk nok bare er en ny sammensetning av eksisterende ideer. Ideene til tidligere arkitekturteoretikere eksisterer fortsatt som ideer i oss. Men hos arkitekten i dag blir selvplukkede erfaringer, impulser, kunnskap og verdier en større drivkraft i det som skapes. Da kan arkitekturen bli hva som helst. Den blir i større grad individskapt og egen. Men at ideer skaper individer. Individer skaper arkitektur. Ideer skaper arkitektur. Det er ikke noe nytt.

ideene er vår tids forbilder

11


essay tekst / andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no foto / vilde løwenborg blom

forbilde bak alt kan vi sikre at forbilda vi vel oss varer? kvar hentar vi forbilda i dag? kvifor er vi sĂĽ opptatt av forbilde?


«[...] i mennesket sitt evige søk etter forbilde, ligg trua på at vi ein gong skal finne det perfekte.»

Gjennom den bygde historia har mennesket alltid latt seg inspirere av forbilde. Eit forbilde kan vere det einaste som gjeld i ein periode, berre for å i neste epoke bli avfeia som galt. Kan vi sikre at forbilda vi vel oss varer? Kvar hentar vi forbilda i dag? Kvifor er vi så opptatt av forbilde? Og kva skal vi gjere for å bli dratt fram som forbilde på arkitekturskuler om 2000 år? søket etter forbilda Som arkitektstudent er det ikkje sjeldan vi høyrer at vi må lese om, sjå etter, besøke og teikne bygg. Det er ei evig liste med bygg som skal besøkast og betraktast, kjente byar og gatar som skal vandrast og kjente arkitektar som skal utforskast og forståast. Så skal vi kjenne etter, finne oss sjølv og utvikle oss blant alle desse formene og tankane. Det kan minne om å vakse opp. Som barn blir vi gjennom heile oppveksten presentert for personar som i større eller mindre grad får ein påverknad på oss. Nokre av dei viktigaste forbilda er foreldra våre. Vi vil leve opp til deira forventningar, samanlikne oss med og anerkjennast av dei. Det gjeld og i arkitekturskulen der ein alltid har søkt å overgå sine forløparar eller bryte med dei.

14

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 12–17

ny kurs Brot med dei gamle forbilda representerer ein av dei tilbakevendande store omveltingane i arkitekturhistoria. Når dei vedtekne forbilda misser tillit, tvingast mennesket ut på jakt etter nye. Desse kan finnast lenger tilbake i tida, i andre personar eller i andre kulturar. I kryssingspunktet mellom handverkarar som arbeida med tre og forbilde frå Europa oppsto stavkyrkjene. Romarane henta greske søyler og sette dei inn i sin eigen byggeskikk. Ny arkitektur oppstår der nye forbilde blir tekne i bruk. Forbilda er nødvendig for mangfald og utvikling. individet og saueflokken Det er vanskeleg å samlast om felles forbilde i arkitekturen i dag. Arkitektar har forskjellig smak og det synast på det som blir bygd. Min påstand er at vi i dag bygger hus som individualistar. Det er ikkje godt å seie noko om stilretninga i dag, som alle er einig i. Det er få, eller ingen normer for korleis ein villa, bygård eller hytte skal sjå ut. Vi ønskjer å få realisert våre eigne draumar og trur på enkeltmennesket sin evne til å ta eigne val. Kanskje vi ikkje treng forbilde lenger, men kvar enkelt veit best sjølv? Dersom ein ser på


«Eit forbilde kan bli sterkt der det er mange dårlege forbilde. Om vi ser på noko som god arkitektur, er det eit resultat av at det også finnast dårleg arkitektur.»

massemedia og forbrukarsamfunnet er inntrykket eit anna. Gjennom reklame, internett, tv, film og spel utsett vi oss for stadig påverknad. I den verda der individualitet er sett i høgsetet, er det ikkje ende på folk som skal fortelje oss kva vi skal gjere. Paradoksalt nok kan det sjå ut som forbilda er viktigare og påverkar oss meir enn nokon gong. heltar og antiheltar Ei amerikansk bok med namn Heroes: What they do and why we need them prøver å forklare og sette lys på mange av spørsmåla rundt heltar og forbilde. Heroes brukast litt vidare enn det norske omgrepet heltar. Det handlar også om reelle, nære personar i livet til folk. Den trekk blant anna fram ein spesielt viktig funksjon i bygginga av eit forbilde. At ein antihelt er avgjerande for ein helt sin eksistens. Eit forbilde kan bli sterkt der det er mange dårlege forbilde. Om vi ser på noko som god arkitektur, er det eit resultat av at det også finnast dårleg arkitektur. I løpet av dei siste 100 åra har omveltingane i arkitektonisk formspråk og stilepoke, kome hyppig og kraftig. Stilretningane har kome som reaksjonar på den førre epoken, gjerne

som kritikk og ønske om å ta avstand frå forgjengarar sine forbilde. Sterke antiheltar har i sin tur skapt sterke heltar. For i mennesket sitt evige søk etter forbilde, ligg trua på at vi ein gong skal finne det perfekte. Men all erfaring tilseier at det neste forbildet sjeldan er betre enn det førre. Det er som om forbilda aldri heilt strekker til. Dei som fortel oss kva vi skal gjere i dag, blir bytta ut med nye i morgon. Djupast søkjer vi det udøydelege som aldri går av moten, men leiter berre blant det døydelege vi blir servert av verda. Kor kan vi finne det udøydelege? 0ne house, one vision Eit bygg i dag blir gjerne bygd med ein visjon og ønsket om å nå nokre mål. Vi kan kalle det at vi bygger ut frå visse ideal. Dersom bygget blir trekt fram som forbilde, kan det vere som estetisk forbilde, men også som forbilde på gode ideal. For arkitektar kan det vere stor avstand mellom det estetiske forbildet og det idealistiske forbildet. Måten ein arkitekt tenker på kan gjere han til eit viktig forbilde, utan at arkitekturen blir eit forbilde for god arkitektur. Le Corbusier blir enno sett

forbilde bak alt

15


«Paradoksalt nok kan det sjå ut som forbilda er viktigare og påverkar oss meir enn nokon gong.»

på som ein av dei verkeleg store arkitekturteoretikarane gjennom tidene. Tankegodset har påverka den vestlege arkitekturen djupt og påverkar enno. Men sjølve arkitekturen og prosjekta han teikna har hatt meir variable resultat å vise til. Noko har fått ikonstatus, medan anna er blitt stempla som fiasko. Dette synet varierer ut frå betraktar og ettersom prosjekta har eldast. Det syner oss skiljet mellom arkitekturen og idealet. ideen og sirkelen Lat oss samanlikne dette med Platon sitt skile mellom ideen om ein sirkel og sirkelen. Ideala kan jamførast med ideen som ikkje lar seg materialisere. Det uoppnåelege vi berre kan tenke oss. I det vi omsett ideala til eit bygg skaper vi noko som kan vere eit forbilde. Som med alle andre forbilde veit vi at bygget ikkje kan vere godt på alle aspekt. Men idealet kan vi utan atterhald beskrive som godt eller dårleg. I Bergen skal Bergen og Omegn Boligbyggelag (bob) i samarbeid med ingeniørbedrifta sweco og arkitektene i Artec bygge eit hus, som oppfinnsamt nok fortsatt går under namnet «Verdens høyeste trehus». Det er planlagt ferdig

16

angreas magerøy

i løpet av 2014 og målet er blant anna å skape eit forbildeprosjekt for bygging med tre i norske byer. Eit av ideala dei arbeider mot er bærekraft. No kan det vere at enkelte ting ved huset ikkje nødvendigvis innfrir alle forhåpningar, men idealet bærekraft er udøydeleg og kan aldri skuffe. ideal som varer Noko arkitektur har aldri slutta å fascinere. Etter meir enn to tusen år er arkitekturen under den greske antikken enno høgaktuell som arkitektonisk studie. Berre at dei har fått stå så lenge er grunn nok til å undersøke tankegodset nærmare. Og kanskje er det nettopp at dei har fungert som forbilde som har late dei stå så lenge. Kva forbilde hadde desse arkitektane? Vi kjenner historia. Grekarane utvikla arkitekturen sin rundt tal og forhold mellom desse. Vi veit at dei også henta inspirasjon frå samtidige verk og arkitektar, men dei delte dette udøydelege idealet om matematikken som utgangspunkt. Og dei lot det gjennomsyre heile arkitekturen. I gotikken vart arkitekturen i lik grad gjennomsyra av eit ideal. I dei gotiske katedralane handla


alt om lys. Alle teknikkar vart tekne i bruk og kombinert for å sleppe meir lys inn i kyrkjerommet. Resultatet var mektig arkitektur med eit ufatteleg mangfald, men med tydelege trekk ein kan kjenne att gjennom fleire hundre år i store delar av Europa. i dag Vidare har ideala alltid vore der, med større eller mindre grad av tilslutting. Det har sjølvsagt også eksistert fleire ideal parallelt. Det at fleire ideal eksisterer er eit premiss for individualiteten i samfunnet i dag. Individualitet kan og vere det idealet nesten alle lever etter i dag. Då kan vi hevde at dei individuelle bygga godt representerer vårt samfunn og tida vi lever i. At individualitet er vårt ideal, på same måte som lyset for den gotiske arkitekturen. Men har vi latt det gjennomsyre arkitekturen? Og er dette idealet vi vil fortsette å bygge etter? Vi er ute etter dei gode forbilda, som gir mangfald og noko å bygge vidare på. Men vi veit at eit forbilde ikkje er godt på alle aspekt. Vi treng og eit ideal. Vårt felles udøydelege mål som vi samlar oss om, utforskar og lar gjennomsyre arkitekturen.

forbilde bak alt

17


«Det viktigste man gjør som student er kanskje å definere sitt eget syn på hva arkitektur er.»

bildereportasje

gi meg arkitektur som forsvinner tekst / alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no foto / mathilde n. bergersen

Du vet den brutale naturen? Den storslåtte, sublime, skremmende naturen. Den naturen som slår, skriker, sluker.

Du vet den uovervinnelige naturen? Den ville, vakre, voldsomme naturen. Den naturen som hviler, vokser, vinner.

Du vet den nådige naturen? Den milde, modige, mektige naturen. Den naturen som kan mistes.

18

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 18–25


gi meg arkitektur som forsvinner

19


Ser ikke. Lytter ikke. LĂŚrer ikke.

Mennesket vil aldri vinne. Mennesket vil aldri seire. Mennesket vil aldri forstĂĽ.

Naturen er oss overlegen. Naturen er vĂĽr herre. Naturen vil overleve oss.

20

bildereportasje


gi meg arkitektur som forsvinner

21


Vil utkonkurrere den. Bryte med den. Slakte, drepe, kvele den.

Arkitekturen glemmer den. Kjemper mot den. Krenker, spotter, hater den.

Gi meg arkitektur som banker, hogger, hamrer. Bratte fjell som skyter opp fra havet. Et kraftfullt rop til himmelen.

22

bildereportasje


gi meg arkitektur som forsvinner

23


Vil utkonkurrere den. Gi meg arkitektur som gjemmer, skjuler, dekker. Mose grodd over gamle steiner. Hvor vinden glir uberørt over.

Gi meg arkitektur som lever, puster, ånder. Bølgene sliper en ensom klippe. En følelse i fjæra.

Arkitekturen glir inn. Forsvinner. Naturen består.

24

bildereportasje


gi meg arkitektur som forsvinner

25


kommentar tekst/ nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ bjørg helene andorsen

å fly igjen hvordan kan vi gjennvinne det tapte?

Fra øyeblikket vi entrer studiesituasjonen, får arkitektstudentene vite om alle begrensningene som omrammer oss. Det fortelles om tek-10, hvordan forskriftene kun legger opp til allerede utprøvde, og sjeldent optimale, løsninger. Vi får høre om byggherrene og boligspekulantene som utenkelig kan ha gode hensikter, og om hvordan de overkjører oss om vi ikke bruker refleksvest og ser til begge sider før vi krysser veien. Hvordan skal vi kunne reise oss fra nederlaget det later til at vi har lidd? For å kunne svare på det, må vi starte med å se hvordan vi led det til å begynne med.

26

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 26–27

Slik jeg ser det, visner tilliten til arkitekten etter modernismens inntog. Samfunnet gir arkitekten spillerom, men i større grad enn før samsvarer ikke arkitektens intensjoner med det bygde verk. Arkitekturen fremstår som usosial og skadelig, som i Brasilia og Chandigarh. Samtidig så grep modernismen tak i tidens utfordringer, og var villig til å endre virkeligheten for å komme videre. Dette motet til å kaste seg ut i en ny verden ser ut til å ha svunnet hen hos dagens arkitekter. I første setning i 1967-utgivelsen av


«Intensjoner i arkitekturen», forteller NordbergSchulz at «arkitekten er inne i en uklar og vanskelig situasjon.» Han forteller i løpet av få avsnitt at verken folket eller myndighetene har tillit til at arkitekten er kvalifisert og villig til å fatte de beslutningene som må tas. Selv arkitekten, forteller han, har ikke tillit til arkitekten. Situasjonen er uendret siden den tid. å leve i redet Senere har arkitektene kun fått spillerom på det rent formale i byggepraksisen. Vi har enten ikke vært villige til, eller ikke fått tillatelse til, å gjøre reelle endringer i samtiden. Det er klart at vi kan sminke byggene våre annerledes enn tidligere – estetikken varierer, men de viktige endringene uteblir. Dette er problematisk på flere plan. Ett sted problemet viser seg er i arkitektens synkende selvfølelse og integritet. Situasjonen fjerner den en gang iboende viljen til å mene og å tørre. Nå virker det som at arkitekten finner en kjølig komfort i underkastelse. Risikoen for å brenne seg er for stor til at arkitekten tør å reise seg. Vissheten om at «det bare er sånn» lar oss finne tilfredshet i apati. Dette får følger når verden trenger at arkitekten viser vei. I dag er de menneskeskapte klimaendringene i ferd med å etterlate en vingeklippet jord til fremtidige generasjoner. Dersom arkitektene

ikke gjør annet enn å bøye seg for utdaterte idealer er ikke stupet langt unna. Idealet om enebolig er ikke forenelig med befolkningen vi har. Å kjøre bil til kjøpesenteret ødelegger planeten pol for pol. å spre vingene Vi er nødt til å gjenvinne makt. Vi må heve oss over utdaterte idealer og se at de leder vei mot en dystopi. Vi må forsøke å skape utopien det snakkes så mye om, men ingen tør gå mot. Vi må vise at det kan gjøres, vise at vi enda kan sveve. Fortiden har allerede vist det. Det som tidligere ble sett på som dårlig arkitektur hvor mennesket hadde problemer å leve, er i ferd med å bli tatt i bruk som arkitektene tenkte fra starten; Le Corbusiers bomoduler i Marseilles Cité radieuse er i ferd med å bli et kulturelt sentrum. Dette motet til å skape en ny virkelighet er helt nødvendig – om arkitekten bare beveger seg mot utopien, vil mennesket følge. Om vi tør kjempe for disse endringene, reise oss over konvensjoner og populisme, vil vi gjenvinne integritet og tillit. Makten til å bane vei. For å gjøre dette må vi trenge ut av boblene vi lever i, ut i offentligheten og debatten om fremtiden. Vi må bygge oss mot en utopi. Med tiden kan det hende at samfunnets idealer og forbilder overlapper med en bærekraftig fremtid, og det hele vil være verd kampen.

Å fly igjen

27


artikkel tekst/ magnus knutssont, stud.ark., ntnu, magnus@tidsskrifteta.no

Det er ikke størrelsen som teller hva gir workshoparbeid oss som vi ikke lærer på universitetet?

Utstyrt med blyant og verktøykasse rømmer stadig flere arkitektstudenter tegnesalene for å delta på workshoper. Hva gir workshoparbeid oss som vi ikke kan lære på universitetet? Hva karakteriserer workshoparkitektur? Som fersk arkitektstudent har jeg forsøkt å orientere meg i et mylder av ulike prosjekter for å finne ut av hva dette egentlig går ut på. Om man higer etter å ta del i en workshop er mulighetene mange. Profesjonelle og studentdrevne kontorer gjennomfører stadig prosjekter der man som arkitektstudent kan delta, både innenfor og utenfor landets grenser. unik læringsprosess Hilde Nessa, som arbeider med et prosjekt for tyin Tegnestue på Lista utenfor Farsund, er ikke i tvil om at hun vil oppfordre arkitektstudenter til å engasjere seg. «I motsetning til å være i praksis på et arkitektkontor eller på en byggeplass, får man en unik mulighet til å både observere og ta del i prosessen fra idémyldring og design til bygging», forteller hun. Selv uten mye erfaring vil man få muligheten til å forme prosjektet. «Som student er det veldig lærerikt å arbeide i felten.

28

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s.28–29

Her kan man observere hvordan det man bygger fungerer i omgivelsene, og hvordan materialene blir påvirket av lokale forhold.» Daniel Evensen, som reiste med Gyaw Gyaw til Thailand, påpeker at man får en bedre forståelse av det romlige ved å selv delta i byggeprosessen. Å kunne arbeide med ferdig utdannede arkitekter, samt utveksle ideer og kunnskap med lokalsamfunnet, har gitt ham et nytt perspektiv på hvordan vi arbeider her hjemme. «Ved å arbeide i en kultur man ikke kjenner får man innsikt i en annen måte å arbeide på.» sier han. en blyantstrek for en bedre verden Det virker ikke som om det er noen tvil om at workshoparbeid er en nyttig erfaring å ha med seg videre i arkitektstudiet, men? Man bygger konstruksjoner som skal tas i bruk, noen bare i et par dager, andre i flere generasjoner. Vilde Kjærsdalen var med å lede TreStykkers bygging av lekeområdet Knabben i Nordnesparken i sommer. I motsetning til tradisjonelle lekeplasser der barn blir fortalt hva de skal gjøre, oppfordrer deres lekeanlegg barna til selv å finne ut hvordan området kan brukes. Kjærsdalen


«[...] har workshoparbeidet noen nytte utover det faktum at det er en god læringsprosess for unge studenter?»

daniel evensen (gyaw gyaw)

line ramstad (gyaw gyaw)

snakker varmt om følelsen man får av å oppleve barn utfolde seg i et lekeanlegg man selv har både tegnet og bygd, og forteller at estetikk kom et godt stykke ned på lista over prioriteringer da anlegget

«[...] dette handler om så mye mer enn bare utforming av bygninger.»

line ramstad (gyaw gyaw)

skulle bygges. Om man tar en titt på prosjektene til tyin Tegnestue vil man merke seg at dette handler om så mye mer enn bare utforming av bygninger. Det handler om å snakke et visuelt språk som lokale forstår, kortreiste materialer og historie. At man ved hjelp av arkitektur finner løsninger på fundamentale utfordringer. Utveksling av idéer og kunnskap står sentralt. Debatter viet til arkitektur i media i dag er ofte knyttet til krangling, politikk på høyt nivå og milliardsummer. Workshoparkitektur handler om det stikk motsatte. Det handler om samarbeid, bærekraft og frivillig engasjement. Selv om man arbeider i liten skala kan det man gjør ha mye å si for at de som tar det i bruk skal få en bedre hverdag. Man trenger ikke mye plank for å kunne utrette noe genialt.

det er ikke størrelsen som teller

29


kommentar

gamle forbilder i en ny verden drømmen om eneboligen tekst/ katarina harbækvold, stud.ark., ntnu, katarina@tidsskrifteta.no illustrasjon/ maria wyller

Som arkitektstudenter blir vi lært opp til å synes at kuber er vakre og rå betong sexy. At saltak hører hjemme på Havråtunet og panelkledning likeså. Ute i den virkelige verden derimot, ønsker Ola og Kari Nordmann seg fortsatt et tradisjonelt hjem i landlige omgivelser. Hvor får vi våre forbilder fra, og hvem bestemmer hva som er riktig for vår tid? Er våre forbilder bærekraftige i møtet med en ny verden? I sommer hadde jeg praksisjobb hos et typehusfirma. En ofte uglesett bransje, som de fleste gjerne forbinder med «koselige» illustrasjoner av saltak, hvitmalt panel og en litt for stor og velstelt hage. Grunnen er enkel: Det er dette som selger.

30

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 30–31

Det er dette folk vil ha. Mitt hus, min hage. Mitt, mitt, mitt. Med stakittgjerde rundt. Både salgstall og undersøkelser viser at tross høye bolig- og tomtepriser, er eneboligen fortsatt livsprosjektet til folk flest. Ser vi på stilpreferansene har heller ikke de endret seg særlig mye de siste hundre år – til typehusarkitektenes store fortvilelse. eneboligen eller fortetting? En staselig bolig har alltid vært et statussymbol. En stor, velstelt og helst nybygd enebolig gir signaler om økonomisk og sosial velstand, og ser ut til å være en del av «pakka» alle nordmenn streber for å oppnå. Boligrapporten Future Living fra 2012 bekrefter


dette. I fremtiden ønsker fortsatt over halvparten av befolkningen å bo i en enebolig, samtidig som førtifem prosent vil bo i en by. Dessuten vet vi at det er boligmangel i Norge, og den samme rapporten anslår et behov for 39 000 nye boliger per år de neste årene for å holde tritt med ventet befolkningsvekst og sanering. Det er tall vi er langt fra å oppnå. Boliggapet øker – og det samme gjør prisene. En trenger ikke være rakettforsker – eller arkitekt – for å forstå at dette ikke harmonerer. Befolkningsvekst og urbanisering krever fortetting, og da er ikke enebolig med hage løsningen. Likevel bygges det ut eneboligfelt i stor stil – og så lenge det er et marked for det, vil det være vanskelig å unngå. hva er bærekraftig? Nå sitter jeg ikke her og sier at det norske folk er dumme eller lite samfunnsengasjerte. Nei da, vi bryr oss da alle om miljøet. Ferdighusbransjen selger sine palass som «energieffektive og miljøvennlige», og ganske snart kommer passivhusstandarden og presser de tekniske kravene ytterligere. Da må jo alt være i orden? Ola og Kari vil også gjerne bygge passivbolig, så lenge det ser ut som et «vanlig» hus. Fortetting er de også positive til, men den plasskrevende villaen vil de fortsatt ha. Dette vet utbyggerne, og det kan få uheldige konsekvenser. Et skrekkeksempel er et nylig utbygd felt i Svebergmarka nord for Trondheim, hvor kjøpernes boligpreferanser og utbyggerens økonomiske interesser åpenbart har fått styre prosessen. Resultatet

har blitt et salig kaos av innklemte, hvite fasader vridd i alle retninger - som om man hadde kopiert alle nordmenns drøm mange ganger og kastet det utover i en haug. Her får man praktisk talt naboens garasjetak inn på soverommet, og utsikt rett inn i den andre naboens vegg. Noe særlig til hage ble det heller ikke plass til. Hva er igjen av den landlige sjarmen da? Den tradisjonelle villaen trenger plass, og det har vi ikke lenger. Men hva hjelper det når Ola og Kari synes flatt tak er stygt? skap nye forbilder! I undersøkelsen om stilpreferanser i Future Living får moderne arkitektur dårlig oppslutning, og overraskende nok er det unge mennesker som i størst grad foretrekker tradisjonell stil på sin framtidige bolig. Dette vitner om et gap mellom arkitekter og ikke-arkitekters forbilder, et gap som kanskje alltid har eksistert. Er det slik at mannen i gata henger etter utviklingen, eller er det arkitektene som ikke lykkes i å skape en boform som appellerer mer enn hus og hage? Til syvende og sist handler det ikke om hva vi synes er stygt eller pent – eller hvilken stil som er riktig å bygge i vår tid. Det er formen på boligen som er foreldet, måten vi bor og lever våre liv på. Det hjelper lite med passivhusstandard hvis vi skal fortsette å bygge boliger slik vi gjør i dag: Arealkrevende enheter, stadig lenger unna bykjernen, som spiser av naturområder og fører til økt transportbehov og energibruk. Eneboligen er ikke lenger et bærekraftig forbilde i byene, og det er opp til oss som spirende arkitekter å skape nye. Hvordan skal vi leve i framtiden?

Kilder Elnan, K. (2012) Futur Living V. Morgendagens boligpreferanser. Prognosesenteret as

gamle forbilder i en ny verden

31


kommentar

morgendagen tekst/ matilde sundquist, stud.ark., ntnu, matilde@tidsskrifteta.no foto/ julie fosse

Klimakrisen er noe som må tas på alvor. ntnu, aho og bas har ansvaret for morgendagens arkitekter, og dermed også ansvaret for at framtidens arkitektur følger en bærekraftig retning. Hva gjør skolene for å sikre et bærekraftig samfunn? Førsteårsstudenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, aho, studerer motsetninger innenfor bærekraftig utvikling gjennom prosjektet bærekraftparadokser. Eksempler på paradokser er diskusjonen mellom trivsel og utforming i energieffektive bygg. Bærekraftparadokser arrangeres i forbindelse med Oslo Arkitekturtriennale, oat. Triennalen er en festival om arkitektur og byutvikling. Bak den grønne døren – arkitektur og drømmen om bærekraft er tittelen på årets triennale. 600 påstått bærekraftige objekter fra 200 arkitektkontorer og miljøorganisasjoner verden over utgjør utstillingen. Utstillingen ønsker ikke å sette fokus på hva som er bærekraftig eller ikke, men snarere hva andres oppfatning av bærekraftbegrepet er: «[...] der noen rister på hodet og mener at begrepet bærekraft har mistet sin betydning, hevder andre at det aldri har vært viktigere.»

32

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 32–33

står det på oats nettside oslotriennale.com. aho deltar i tillegg med en seminarserie som tar for seg eksempler på hvordan bærekraftspørsmålet undersøkes i forskning og undervisning ved skolen. Bergens arkitekthøgskole også er innvolvert i triennalen. Cecilie Andersson, rektor ved bas, forteller at studentene har skapt en vegg som er isolert med biprodukter fra garnproduksjon. Hvorfor er ikke arkitektutdannngen ved ntnu også representert på Triennalen? manglende synlighet Etter å ha studert ved ntnu i ett år, har jeg sett svært få studentprosjekter som fokuserer på klimautfordringene vi står ovenfor. Først i andre årstrinn i kurset bygningsfysikk lærer vi noe om passivhus – bygninger der målet er å begrense et byggs varmetap. Det lille vi har hørt om passivhus i dette kurset, er det eneste jeg har møtt av grønn arkitektur så langt i studiet. Gjennbruk er en del av tektonikkurset

«Hvorfor reiser ikke Norges to største utdanningsapparater innen arkitektur spørsmålet om bærekraft i større grad?»

«600 påstått bærekraftige objekter fra 200 arkitektkontorer og miljøorganisasjoner verden over utgjør utstillingen.»


til bas. Dette er en del av programmet holdbar som er infiltrert i kurs gjennom hele studieforløpet. bas oppfordrer studentene til å velge miljøvennlige alternativer under workshops og prosjekteringsoppgaver. aho har valgfrie kurs som innholder miljøsatsing i form av energieffektivitet, materialbruk og urbanisme. Utover det virker det som ahos miljøsatsing er tilsvarende hva vi møter i grunnutdanningen på ntnu: Læren om energieffiktivitet i andreårstrinn, intet mer, intet mindre. Hvorfor reiser ikke Norges to største utdanningsapparater innen arkitektur spørsmålet om bærekraft i større grad? Selvsagt skal bærekraftig arkitektur være gjennomarbeidet i hele utdanningsprogrammet, ikke bare tangere enkeltkurs. Ta ansvar! Morgendagen spiringer ut herifra! nullutslipp i horisonten? ab-fakultetet ved ntnu har en bærebjelke for klimautfordringene: Zero Emission Buildings, zeb; et senter som forsker på nullutslippshus. Nullutslippshus integrerer fornybare energikilder slik at byggets samlede energibruk dekkes av bygget selv. Jeg studerte arkitektur i ett år

før jeg hørte at zeb eksisterte. Dekan Fredrik Shetelig sier at miljøsatsningen til ab-fakultetet uttrykkes i måtene vi jobber med arkitekturen på, at det ligger i forskningsprosessene og undersøkelsene vi gjør. «Det er ikke så eksplisitt i studiet,» sier Shetelig. Hvorfor ikke? Når jeg så spør Fredrik Shetelig om han som ny dekan har noen ambisjoner om å øke fakultetets satsing på miljøvennlige løsninger, er det nettopp zeb han trekker frem. «Vi må finne nye løsninger for å integrere teknologi i arkitekturprosjekteringen,» sier han. «Svaret på spørsmålet ditt er integrasjon.» Fredrik Shetelig håper på å kunne gjøre zeb mer åpent slik at senteret kan integreres i kursene og gjøre at satsningen på klimautfordringene kommer tydeligere til uttrykk i arkitektutdanningen. Klimakrisen er noe som må tas på alvor nå, ikke om noen år. Jeg vil lære om bærekraftig arkitektur; vite hvordan vi kan bruke materialer om igjen heller enn å kaste dem; studere hvordan vi kan redusere co2-utslipp per person – ikke per kvadratmeter. Forstå hva som ligger i begrepene byøkologi og klimafelt. Jeg vil våkne i et bærekraftig samfunn. Jeg vil stå opp til morgendagen.

morgendagen

33


dialogue text/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hannamalene@tidsskrifteta.no illustration/ mari synnøve opheim gjertsen

A dialogue of minds pallasmaa and buchanan on architecture, education and progress

In the essay series «The big rethink», Peter Buchanan reconsiders almost all aspects of the architectural world today. He wants us to ask what will make us truly happy, and by acting on that, create a better world. Juhani Pallasmaa urges us to use all five senses, and more, when studying architecture. He thinks that the development of the individual is of great importance in architectural educations. These two minds met in Trondheim and at Røros to share their insight with students and architects alike, and we got to tag along. on the brink of collapse What is your main concern about the architectural world today? B: We’re going through one of the biggest changes in history. A change that forces you to think again, to rethink everything. I find that architects haven’t really grasped what’s going on, and are consequently unable to orient themselves. There is a lot of good architecture being made but it’s not shaping the future. Sustainability is still being handled just as a technological issue, to do with cutting down on consumption, stopping

34

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 34–37

pollution, when it should be a way of thinking. P: Everyone, including politicians, are so busy getting everything back on track. From my point of view, the quicker the whole thing collapses, the better. It is clearly a suicidal path we’re on, just look at the way people talk about the financial crisis; no one has pointed out the real problem, the idea of perpetual growth. How can an ideal economy be based on an idea that is an impossibility by common sense? B: Part of the problem is that we’re only looking at the problem. Not only are we being asked to give things up, but also told to make a huge leap forward into something unkown. And that is the problem. If we had a vision of what we should leap forward to, it would be much easier. That’s how psychotherapy works, you don’t focus on the problem, you focus on what you want. We’re not imagining a better world that we can step towards. In Norway, sustainable architecture has become something of a trend. Isn’t there a change going on? B: Maybe, but the approach to the environment


«I don’t think there’s a strong correspondence between education and real talent in the profession.» pallasmaa

«[...] the computer is only a karaoke machine.» buchanan

«If you look at the education, it’s all nonsense.» pallasmaa

is still technical. Sustainability is still «What do we do?» when «Who do we have to become?» should be the question. We have tools and huge amount of knowledge that we’re not using. without visions and utopias P: Politicians used to be visionaries. But they have, as architects, lost this position. They have played their game foolishly. Architects today have become shortsighted businessmen. How did that happen? I think architects have lost their autonomy as thinkers. Part of their job have been to think on behalf of others. The history of architecture is the history of differing utopian views on how to formulate the future. I haven’t seen a project like that in a long time. B: I am a bit more tolerant on architects. I think

that just to survive is a problem as an architect. If you have an office with the capacity to dream – you have to chase work just to keep it alive. I think it’s the academia that has sold out. The schools, that’s where the ideas are not coming from. They have the time and resources, but even so, practice is taking utopia much more seriously, because of the competition. What should architects do? B: To get back their status and position is a long term goal. Firstly, they have to understand what is going on historically. what do we learn? B: In Britain, the elite schools are in deep trouble. If you look at the education, it’s all nonsense. Both the studio work and the theory courses. Interestingly though, when you ask leading edge offices where they hire staff from, it is

a dialogue of minds

35


«[...]there is too much focus on the discipline of architecture and too little on the psychology of doing architecture.» pallasmaa

«Lying on your deathbed, what really mattered to you?» buchanan

from those schools. And if you say «But the education is nonsense!» The say «Yeah, but they teach them to work hard. We can teach them architecture.» Are there any exceptions? P: I don’t think there’s a strong correspondence between education and real talent in the profession. From my point of view it depends much more on individual qualities. The real focus in education should always be the personality, individuality of the student. There should be a certain combination of insecurity and self-pride. That’s the kind of personality that creates something. In most of the schools I know, there is too much focus on the discipline of architecture and too little on the psychology of doing architecture. Is the use of the computer in architecture design making us focus too much on the appearance of a project? B: You have to remember; the computer is only a karaoke machine. If you draw something stupid the machine can make it look beautiful, but it is still rubbish. I call it «the

36

hanna malene lindberg

sunset effect». New technology exaggerates the faults of the previous era, but it will pass. P: And image is an essential concept in the arts. Memory and conception is after all based on images, not words. Academia relies too much upon words, instead of embodied images and experiences, which are much more primary. B: Human intelligence came firstly through the hand, through manipulating things. Words came later. The hand was crucial in the development of our intelligence. what do we want to be? P: The American biologist Edward Wilson claims that the biggest problem of humanity is that we don’t know who we are and what we want to be. B: Yes, and Thomas Berry says that the key to sustainability is to redefine what it means to be human. Until we do that, we’re not going to succeed. Technology is definitely important, but we need something more. We’ve known we have been heading towards crisis for a long time.There have just been


«There is a lot of good architecture being made - but it’s not shaping the future.» pallasmaa «It is clearly a suicidal path we’re on.» pallasmaa «The schools, that’s where the ideas are not coming from.» buchanan

«The quicker the whole thing collapses, the better.» pallasmaa

done nothing, always thought much too narrowly. The question we must ask ourselves is who we want to be, how we want to live in the world, and what is going to make us deeply, deeply happy? Lying on your deathbed, what really mattered to you? If we could live like that, we would be much less destructive. P: One of the conceptions of modern life is weakening of the causality. Everything is becoming smooth and polished and ariconditioned. We are not facing what differences there are in changes in temperature and seasons. We should be enjoying

that while becoming part of those bigger cycles. B:We have to rethink whether comfort in the end is a lack of sensation.

peter buchanan (1942), architect, urbanist, writer, critic, lecturer and exhibition curator. juhanni uolevi pallasmaa (1936), Finnish architect and professor of architecture at numeros schools.

a dialogue of minds

37


omtale

verdi i hverdagen tekst/ amund rolfsen, stud.ark., ntnu foto/ madeleine refvem bongard

Dagligvarehandling er i de fleste tilfeller en aktivitet vi kaster oss ut i av ren nødvendighet. En aktivitet som ikke har for vane gi en opplevelse av stedet, eller bygget som omslutter varene vi er ute etter. Arkitekturen har vært fraværende. Men nå har Rema 1000 åpnet den første i sitt slag av dagligvarebutikker tegnet av stjernene i Snøhetta. Den ligger i Kroppanmarka i Trondheim, og planen er at dette skal være en prototyp. En mal som skal brukes for oppføring av flere butikker rundt om i landet. Spørsmålet er om Snøhetta har klart å blåse liv i hverdagsarkitekturen. inngangspartiet er den eneste delen av prototypen der det skal være mulig med variasjon. Her er meningen at det skal brukes lokale materialer, og trekke inn et mer stedsbestemt uttrykk. Derfor er det ikke overraskende at det er her den største spenningen ligger. En høy trefasade bryter med den ellers tilsynelatende generiske butikk-kledningen, og gir umiddelbart opplevelsen av at det er noe mer enn en enkel Rema 1000. Det er innbydende nok til å forkaste daglig handling som et nødvendig onde, og gjøre det til noe lystbetont. Da er det også gledelig at logoen er gjort nøytral og hvit, slik at treet ikke blir forkludret av glorete farger. Videre går treet over i et inngangsparti i oransje, og med det klare skillet mellom trefasaden og resten av inngangen er det riktig med en farge. Der fargene i logoen ikke bare er forstyrrende, men direkte upassende, markerer det

38

tidsskriftet a, utg. 2, 2013, s. 38–39

her et klart skille. Sammen med de oransje veggene er det brukt en god andel glass, og det er mulig å se inn i butikken fra utsiden. Det er likevel noe smått irriterende ved fargen. For her er det et tydelig underliggende kompromiss. Snøhetta er redde for å satse, og gi en følelse som får håret til å kaste seg bakover, mens Rema er redde for å skremme kundemassen. Jeg måper ikke, og jeg går ikke forbi uten å gi fargen en eneste tanke. Det er nok målet. Å ha akkurat nok, eller mangle litt for mye, men en skal ikke se bort fra at når vinteren kommer, er den oransje fargen det beste en kan møte i et inngangsparti. resten av eksteriøret er preget av en blanding av stålkledning, og transparente plater. Sistnevnte er flyttet over hyllehøyde i butikkdelen, mens de er nede på vanlig vindushøyde i personal- og lagerdelen. Noe som er litt skuffende, for kundene har vel egentlig også behov for lys. Lys i hodehøyde. Igjen er kompromissene mellom Snøhetta og Rema 1000 synlige, men dagslyset inne i butikken er likevel byggets største styrke. Det både reduserer energibruken med hensyn på belysning, og gir sårt tiltrengt dagslys i en bransje som skyr det som pesten. Handlingen blir en langt mer trivelig opplevelse. Det er nesten religiøst når sola treffer inn på tomatene i grønnsaksdisken, og uansett hvor en går inne i butikken vil en skimte en flik av lyset utenfra. Både fra tak og vegg. Selv om vi lever i et land med lange perioder


«Jeg verdsetter ikke mangelen på eksperimentell butikkinnredning, men jeg ser poenget.»

uten mye dagslys er det viktig å utnytte det vi har når vi kan. Snøhetta har mestret å bringe dette inn i dagligvarehandlingen, og den som sitter igjen med fortjenesten er kunden (og sikkert også Rema 1000). interiøret ellers har tydeligvis vært det området hvor arkitekten har fått minst spillerom. Her har Rema 1000 klare retningslinjer, og varene er sortert og plassert som i hvilken som helst annen butikk. Dette er en forventet situasjon og at den ene veggen har kledning av tre kommer som en positiv overraskelse. Jeg verdsetter ikke mangelen på eksperimentell butikkinnredning, men jeg ser poenget i at det skal være relativt enkelt, oversiktlig, og ha høy vareeksponering. Dette er noe Rema 1000 har holdt på med lenge. De er eksperter, og selv om det hadde vært gøy å se hvordan det kunne ha blitt med litt løsere snipp, er det greit.

«For når jeg rusler mellom posesupper og makrell i tomat, føler jeg det. Trivselen.» hele prosjektet har hatt en klar energiprofil, som ikke bare kommer til uttrykk i lysinnslippene, men også i form av dører og lokk på kjøl og frys. I tillegg har de fire energibrønner der de henter varme, eller kulde fra. Alt dette er noe de stolt poengterer skriftlig rundt om i butikken. Det er skamløst, men fokuset er utvilsomt riktig. Det er også noe smått

befriende å stå i kø ved kassen, og ha mulighet til å se ut på trær, hus, og andre mennesker enn de som står foran deg med full handlevogn. Selv om vinduene til å se ut av ikke er mange, er de plassert på det riktige stedet.

«Det er nesten religiøst når sola treffer inn på tomatene i grønnsaksdisken.» i samarbeid med Snøhetta har Rema 1000 heldigvis gjennomført endringer i oppføringen av sine butikker. Hvis dette er begynnelsen på en ny trend, er det svært gledelig. De enkle og billige varehusene blottet for estetikk kan ha sett sitt endelikt, men det er dessverre tidlig å spå. Rema 1000 går uansett foran som et godt eksempel, og beviser at den billige hverdagsarkitekturen ikke trenger å være synonymt med dårlig estetikk. For når jeg rusler mellom posesupper og makrell i tomat, føler jeg det. Trivselen. Trivselen i en dagligvarebutikk. En smått utopisk følelse, og det er ikke på grunn av varene. Det er helheten og idéen. Idéen om at det er viktig, og mulig å skape grei arkitektur ut av det hverdagslige. At det er Norges fremste eksportør av arkitektur som gjør det er også med på å skape oppmerksomhet rundt prosjektet. Dette kan åpne opp for et nyere marked for arkitekter, og Snøhetta har her med sin slagkraft pløyd marka for andre. Resultatet er på ingen måte revolusjonerende, men viktigheten av en slik handling kan ikke understrekes nok.

verdi i hverdagen

39


kranglekroken

korr e gaudi si æ? tekst og illustrasjon/ lisa ekhorn, stud.ark., ntnu, lisa@tidsskrifteta.no

Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere.

«Æ syns arkitektur skal få lov å provoser, det e jo en så liten boks før ka som e «kul» arkitektur før tia, å det e jo drit kjedelig! Bare se på han Fredrik, han har sekkert aldri tegna en vinkel i sitt liv,» si Daniel med en overlegen og veldig bestemt mine, han kan iallefall provoser! «Tss.. det blir fort som når man kjøp en signalgul genser på h&m, den e kanskje kul med første øyekast, men den blir fort stygg!» svara eg, og trur eg har vært smart, men eg blir fort satt på plass. «Syns du all skal gå i grått? e det festlig?» «Det har eg vell aldri sagt, det finnes jo andre farga enn grått og signalfarga, eg lika farga og variasjon. Men vektiare e kanskje at man burde bruk materiala som har kvalitet, som ikkje e så plastisk, bearbeida, og steril at du har null sjans å forstå de. Materiala som gir nå på det følelsesmessige planet, og som vara. Når det gjeld klær, så e de så billig at det ikkje e nå krise om du må kjøp en ny genser. Men et hotell, iallefall i den størrelse, e ikkje bare å bruk og kast.» Eg tar en pustepause, mens Daniel kjør på; «Til og med moderne kirka e jo blitt kjedelig-kvadratisk! Korr e Gaudi si æ? Trur det har my med at arkitekta ikke har så my formingsevne, vi trene jo bare på å lag boksa - det blir vi flink på. 90% av det vi

40

tidsskriftet a, utg. 2, 2013

lage e boks. Det e ingen som lær oss nå anna.» Eg kjenn eg får løst å putt Daniel i en liten boks og lås igjen. «Har du sedd det førsteklassen har laga? Bare boks kanskje?» «Tss.. bare vent, etter tre år e alt av form avlært, da e det bare boks!» Daniel himla med øyan og ser oppgitt på meg. Andreas e tom i blikke. «Det e iallefall ikke sant, se på masterprosjektan, det e ikke bare boks, å so what om det e det! Ska vi etterlign naturen, det klar vi ikke uansett, vi får mye større effekt med å skap kontrasta til den.» Daniel e ikke nådig i dag; «Naturen i byen mene du? Kontrast til nabobygge?» «Du mein man ska lag en fake natur i byen?!» «Æ mene at Gudi lage fin arkitektur selv om den e organisk.» «Ja det e kanskje fint, men om du går i en skog, får du minst like stor opplevelse. Uansett kor hardt vi prøva klar vi ikkje å etterlign naturn.» «Vi kan jo prøv.» «Nei, det ska vi drit i! Vi kan inkluder, abstraher og skap kontrasta og tydeliggjør naturen. men laga natur blir bare plastikk, dessuten har vi både himmel og skya og sol og jord og vann og trær i de alle de byan som eg har vært i allefall!» Andreas e stum, og tenker på fuglane.»


bibliotekhjørnet

ARKBIB anbefaler tekst/ kjersti lie, kjersti.lie@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket foto/ william faiminer

… 2394 heltebøker, eller gjør vi egentlig det?

A-tema denne gang er «forbilder». I de siste 25 årene har «forbildelitteratur» vært et satsningsområde for arkbib, etter ønske fra faglærerne, så der har vi mye å bidra med. Hvis vi søker i bibsys, som –blant annet– er en oversikt over bøkene ved ntnu ub, får vi en liste med 2394 bøker om de store gutta – og jentene – innen arkitektur. Avgrenser jeg på kvinnelige arkitekter, blir svaret et annet. Da har vi bare 46 bøker å by på. En av årsakene kan være at vi ikke lenger skiller på menn og kvinner når vi registrerer nye bøker, men vi vet at svaret også er at vi har langt flere bøker om gutta, heltene, forbildene. De står og ruver med brede rygger. I jubileumsåret for norske kvinners stemmerett, kan det være interessant å fokusere på damene:

både ved Tegneskolen i Oslo og ved nth, fra 1910, men svært få av dem arbeidet som yrkesaktive arkitekter etter endt utdannelse. I dag er det minst like mange kvinnelige som mannlige arkitektstudenter ved de norske arkitektskolene, men kvinneandelen lå på bare rundt 10% helt frem til midten av 1980-tallet. Ennå ved overgangen til det 21. århundre var det få kvinnelige arkitekter som var godt synlige. Mange velger fortsatt å arbeide i offentlig forvaltning eller som ansatte i private firmaer, fremfor å ha egen praksis med lederansvar, lange dager og usikker økonomi. (Kilder: Findal (2004) Mindretallets mangfold : kvinner i norsk arkitekturhistorie – og Wikipedia-artikkelen «Arkitektyrket i Norge», som jeg tør vise til, fordi jeg i stor grad har skrevet den selv!)

hvorfor har vi 2348 flere bøker om gutta? Tidligere var arkitektyrket et typisk mannsyrke. Ingen kvinner er nevnt i den norske arkitekturhistorien før 1900-tallet. Den tiden det var byggmestrene som var arkitekter, satte laugsprivilegiene en stopper for kvinnene. Den militære veien til yrket var heller ikke åpen for dem. Først da arkitektyrket ble en profesjon basert på akademisk utdanning, ble faget åpnet for kvinner. I Norge fikk kvinnene adgang til arkitektskolene,

hvem er de 46? De er Zaha Hadid, Eileen Grey, Léonie Geisendorf, Carme Pinõs, Kristin Jarmund, Wenche Selmer … og 40 til. Selvsagt finnes det mange, mange flere, dere har f.eks. noen av dem som lærere, vi har bare ikke bøker om alle. men det er skrevet artikler, mange artikler, on- og offline – om spennende kvinnelige arkitekter. Vi hjelper dere gjerne med å finne dem. Kanskje finner du et forbilde – eller flere? Velkommen til arkbib!

bibliotekhjørnet   41


takk til

til bidragsyterne

Lars Fasting og Svein Hatløy, Astrid Sandvik og Kjersti Lie, Erling Andreas Gaard Perdersen, Amund Rolfsen, Arkitektenes Linjeforening, Studentrådet ab, og Anette Helstad.

Krav til innlevert materiale

Redaksjon Mathias Midbøe (ansv. red., styreleder), ntnu Nikolas Søfting Røshol (nestleder, jour.ansv.), ntnu Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu Tor Christian Meling (arrangementansv.), ntnu Kristine Glenna Kragset, Alice Lødemel Sandberg, Andreas Magerøy, Bjørg Helene Androsen, Hanne Hammerseth, Katarina Harbækvold, Kristian Ormhaug, Magnus Knutsson, Ingeborg Stavdal, Matilde Sundquist, Jonas Kyllenstjerna

Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og referanseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord. Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte. Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og forfatterens navn. Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen Referansehenvisning i teksten skal være med forfatternavn, publiseringsår og ev. med sidetall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at… Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekkefølge til slutt i teksten og settes opp slik: Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunikativen Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue: De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B. Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi – pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13 Illustrasjoner; grafisk framstilling, tabeller og lignende skal sendes sammen med manuskriptet som bilde.

Pettersen, Jonas Peter Falck, Feliks Ulvåen Isaksen, Olaf Godtland Røe, Mathilde N. Bergersen, Maria Wyller, Vilde L. Blom, Eirik Strand, Lisa

Teksten sendes som vedlegg til redaksjonen@tidsskriftetA.no eller per post til ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.

Ekhorn, Madeleine Refvem Bongard, William Fairminer, Hilde Nessa, Daniel Evensen. Forside William Fairminer Annonser Markedsansv.: Simen Andreas Aas

tidsskriftet a www.tidsskriftetA.no

annonse@tidsskriftetA.no Kontanktinformasjon Adr.: Arkitektenes Linjeforening, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektenes Linjeforening issn 1894-1087

42

tidsskriftet a, utg. 2, 2013

A er et tidsskrift driftet av av arkitektstudenter, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.


VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER? Er du engasjert i studiet? Er du engasjert utenfor studiet? Vet du om noen andre som er det? Vi ønsker å høre fra deg som har tanker eller meninger om utdanningen, om arkitektur, bygg eller andre relevante og beslektede temaer.

Ta kontakt eller send inn ditt bidrag til redaksjonen@tidsskriftetA.no


ønsker din bedrift å nå ut til norges fremtidige arkitekter landskapsarkitekter? ÅogNÅ UT TIL

ARKITEKTER OG ?

ing ved NTNU, og distribueres på RIFT Å NÅ UT TIL n ideell arena for din bedrift til å r og landskapsarkitekter GE ARKITEKTER OG ER?

orening ved NTNU, og distribueres på er en ideell arena for din bedrift til å tekter og landskapsarkitekter Tidsskriftet A utgis av Arkitektenes

Linjeforening ved ntnu, og distribueres på ntnu, bas, aho og umb. Tidsskriftet a er en ideell arena for din bedrift til å gjøre seg kjent hos morgen-dagens arkitekter og landskapsarkitekter.

Ta kontakt allerede idag for å bli kontaktet av oss før neste utgivelse av tidsskriftet A, eller dersom du har spørsmål om annonsering!

av oss før neste utgivelse av tidssannonse@tidsskriftetA.no nnonsering!

ktet av oss før neste utgivelse av tidssetA.no om annonsering!

sskriftetA.no

DIN ANNONS HER ? DIN

ANNONSE HER ?


Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVER Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no


ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

RSJON PĂ… MYARCHICAD.COM ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg tilgang til: • Gratis reise- eller ulykkesforsikring • Rådgivning innen lønns- og jobbtilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk bistand • Lønnsstatistikk • Reisestipend Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no


Tidsskriftet A 2/2013  

Tidsskriftet A 2/2013 Tidsskriftet A er produsert av studenter ved de norske arkitekt -og kunstskolene, og har som mål å engasjere og beviss...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you