Tidsskriftet A 1/2014

Page 1

tid

1/2014




- Vi er den nye generasjonen arkitekter. Som medlemmer i NAL kan vi påvirke våre rammebetingelser. ANETTE HELSTAD, STUDENTMEDLEM

Bli studentmedlem du også! Norske arkitekters landsforbund (NAL) jobber for å fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser. NAL er en viktig rådgiver og tilrettelegger for gjennomføring av arkitektkonkurranser i Norge og prosjektleder for WildCard-ordningen. I tillegg arbeider vi med en rekke forbildeprosjekter innen miljø og bærekraft. Våre magasiner presenterer det fremste innen norsk arkitektur og oppdaterer deg på siste nytt innen fagfeltet.

Som arkitektstudent får du en rekke fordeler: -

8 utgaver av Arkitektur N og 11 utgaver av Arkitektnytt per år - rett i postkassen Alle utgaver av Norske arkitektkonkurranser Fri bruk av NALs bibliotek og databaser Adgang til å søke NALs stipender og legater Studentrabatt på utvalgte kurs og konferanser Fri adgang til lokalforeningenes møter Tilbud om ordinært medlemskap når mastergraden er fullført Gunstige medlemsfordeler på produkter hos Eplehuset, Ventelo og Gjensidige

Studentmedlemskap kun kr 785,- pr år

Søknadsskjema og mer informasjon finner du på arkitektur.no


INNHOLD

Mindre tid på det som betyr noe / 1962, nr 2. side 4. / 05 leder og fra arkivet til a

Studentprosjekter / Arkitekturskolene Nasjonal arkitektur Studentprosj/ekter / Arkitekturskolene / Utstillinger / Politikk / 06 oppdateringer Tid å vere / 10 artikkel Hvem trekker i trådene? / 12 kommentar

Om det midlertidige / 20 artikkel Steder å bruke tid / 23 artikkel Til boksearkitekturen: Adjø / Bygningsfysikk i Bakevja / 28 debatt Genom parken, genom konsten / 30 tekst Mørkegjemsel / 32 artikkel Den fjerde dimensjon / 36 essay Tar tiden på talenter / 38 artikkel Kampen om kvadratmeterne / 40 kommentar Kanalplast og kulturell ballast / 44 omtale E det arkitektur? / 46 kranglekroken Arkbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Vilde Løwenborg Blom


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


leder og fra arkivet til a

mathias midbøe ansvarlig redaktør

arkivet 1964, nr 2. side 4.

MINDRE TID PÅ DET SOM BETYR NOE Arkitektstudenter bruker mest tid på studiene av alle studentene i Norge. Det er resultatet fra nokuts studiebarometer for 2013. Arkitekter skal være gode på å se helheten. Er det å tilbringe mye tid på tegnesalen det som skal til? Å drive aktivt med idrett, politikk, eller benytte seg av kulturtilbud er òg god investering i utdanningen. Hvordan skal en arkitekt klare å tegne en hyggelig kafé om vedkommende aldri har tatt seg tid til å dra på kafé? Hvordan forstå hva slags bygg samfunnet trenger om man kun leser overskriftene til Dagbladet? Det kan komme mye bra ut av å bruke mindre tid på arkitektur og mer tid på andre ting. Da blir vi bedre samfunnsborgere, bedre arkitekter og ikke minst, får vi et rikere liv

.

LEDER OG FRA ARKIVET TIL A

05


oppdateringer

STUDENTPROSJEKTER / ARKITEKTSKOLENE / NASJONALT / UTSTILLINGER / POLITIKK tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu, hanna@tidsskrifteta.no og nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no

STUDENTPROSJEKTER tove jansson på biblioteket I anledning Tove Janssons hundreårsjubileum planlegges et byggeprosjekt på Peter Egges plass utenfor Trondheim Folkebilbioteks hovedfilial. Plassen er nå lite innbydende, og håpet er å skape nytt liv. Det er førsteårsstudentene på arkitekt ved ntnu og Trondheim Folkebibliotek som samarbeier om prosjektet, som tar sikte på å stå ferdig til Tove Janssons fødsselsdag 9. august.

trestykker 2014 Det er i 2014 duket for studentworkshopen TreStykker sitt sjette prosjekt, denne gang i regi av trondheimsstudenter. Med mål om at deltakerne skal få større innsikt i byggeprosessen og en ny kunnskap om materialer, har studentene slått seg sammen med Helen & Hard arkitekter. TreStykker 2014 skal skape en ungdomspark på Ørlandet, som skal være startpunktet for områdets videre utvikling. I år er også landskapsarkitekturstudenter velkomne. Prosjektet har to faser: Designetappen foregår i slutten av april, mens selve byggingen finner sted i månedsskiftet juli/august. brekstad, ørlandet. trestykker.no

tove jansson 1956. wikipedia.org

06

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 6–9


ARKITEKTSKOLENE

fellesforelesninger på ntnu Etter et rolig semester er fellesforelesningene ved Fakultet for Arkitektur og Billedkunst i Trondheim igjen oppe og går. Med navn som Helen & Hard og lpo Arkitekter, kan forelesningsrekken legge opp til både fascinasjon og kritisk diskusjon.

urombergen.tumblr.com

ny tegnesal på bas Bergen Arkitekthøgskole utvikler stadig sine lokaler. Studentene flytter nå opp i toppen av den omfangsrike siloen. Det skal innføres store vindusflater i den massive betongen, og studentene vil få en tegnesal med god utsikt over Bergen by og Sandviken. Det hele skal gi arkitektene «både innsikt og utsikt» samtidig som de skaper ny arkitektur. I fjor oppgraderte skolen biblioteket. I tillegg til å nesten doble tegnesalkapasitet i år, tar bas sikte på å utvikle kantinen og uteområd eneinnen utgangen av 2014. Følg med videre på bas.org

line frøyland

urom: ungdomsrom Studentene i andreklasse på Bergen Arkitekthøgskole jobber sammen med Bergen Offentlige Bibliotek med utformingen av en ny ungdomsavdeling på biblioteket. Prosjektet har fått navnet urom, en variant av ordet ungdomsrom. Studentene utforsket hva et bibliotek kan være og hvordan det kan bli mer attraktivt. De har involvert lokale i prosessen ved hjelp av idédugnader med tegning og leire. Utformingen har foregått i årets to første måneder, og byggingen finner sted senere i vår.

OPPDATERINGER

07


steinar skaar. statens vegvesen

NASJONALT nasjonale turistveger Statens veivesen har satt i gang med nok en runde med Nasjonale turistveger. 18 veistrekninger i det ganske land skal gjøre Norge mer tilgjengelig også utenfor de store byene, og i denne omgang skal det utformes 60 nye turistvegpunkt. Utlysningen søker etter «nye, unge formgivere/arkitekter», men den tidligere øvre aldersgrensen på 40 år er opphevet. Du kan altså være ung og lovende selv etter midtlivskrisa. Idékonkurransen holdes med prekvalifiserte team i månedsskiftet mai/juni.

norges arkitekter I februar ble rapporten om mulighet for sammenslåing av Norges arkitektorganisasjoner ferdig. Dermed er vi ett skritt nærmere en mulig ny hverdag for fagorganiserte studenter.

UTSTILLINGER ekstra: visningsrom for utøvende kunst Det eksperimentelle teaterhuset Avant Garden har opprettet en scene for utøvende kunst. Med slagordet «Ekstra is extraordinary!» tar de sikte på å være energiske, eksplosive, endeløse og emosjonelle. Det vil være to seanser denne våren, som vil omfatte performance, musikk og dans. For informasjon se avantgarden.no. 1. april og 8. mai ekstra, regi av avant garden (trondheim).

ingrid saltvik faanes

08

HANNA MALENE LINDBERG OG NIKOLAS S. RØSHOL

teigen – brutalt? doga.no

brutalt? det 20. århundrets arkitektur Med nesten hundre år i bransjen har Teigen Fotoatelier opparbeidet seg en ekstensiv katalog av arkitektur- og stedsfotografier. Med utstillingen «Brutalt?» utforsker de sammen med Norsk Form og Dextra Photo arkitekturfotoet som kunstverk, og spør hvordan et foto i seg selv kan gi verdi til et bygg.

20.februar- 23. mars norsk design- og arkitektursenter (oslo).


regeringskvartalet plan. hans martin frostad halleraker

arkitekturtenkning gjennom to århundrer Nasjonalmuseet åpner en ny permanent utstilling på Nasjonalmuseet – Arkitektur i Oslo. I forbindelse med 1814-jubileet vil de vise hvordan tenkningen rundt arkitektur har forandret seg de siste 200 årene. De spør seg hvordan arkitekters endrede arbeidsmetoder har hatt innvirkning på vår arkitektoniske kultur og historie. Utstillingsmaterialet favner Christian Heinrich Grosch, Arne Korsmo, Erling Viksjø, Sverre Fehn og Snøhetta, og ser på hvordan ideene deres viser seg i bygde verk.

blindern modell, 1936. bryn og ellefsen

kommer i 2014 nasjonalmuseet – arkitektur (oslo)

POLITIKK regjeringskvartalet rive eller bevare? Høyblokkas framtid er fortsatt uavklart. Etter konseptsutvalgsutredningen gjennomført av Metier, Opak og lpo arkitekter ble det lagt fram fem alternativer til gjenreising av regjeringskvartalet i juni, og anbefalt at blant annet høyblokka og Y-blokka ble revet. I februar kvalitetssikret Dovre Group og Transportøkonomisk institutt utredningen, og satte nok en gang regjeringskvartalet på dagsorden, med beskjed om at bevaring av høyblokka kan være dobbelt så dyrt som først antatt. Riksantikvaren er en av flere som har ytret seg for at høyblokka skal bli stående. eller noe helt annet? Galleri 0047 vil løfte debatten ut fra den polariserte debatten om å rive/ bevare, og har sendt ut en åpen invitasjon til kunstnere, arkitekter og interesserte. Målet er å vise fram visjoner og ideer til gjenbruk og videreutvikling av Høyblokka i Regjeringskvartalet. I invitasjonen skriver de: «Vi er på jakt etter midlertidige prosjekter, som Eriksen Skajaas prosjekt for urban birøkt[...] og mer permanente ideer og løsninger; visjoner langt hinsides det funksjonelle, eller pragmatiske løsninger, skisser og prosjektforslag.» De håper å motta tanker i alle former, men primært visuelle, da det hele skal munne ut i utstillingen «Høyblokka revisited», som vil stå fra 27. mars til 11. mai. Et utvalg av forslagene vil også bli publisert i Arkitektur N. Frist for å sende inn forslag er 17. mars. 27.mars–11. mai galleri 0047 (oslo)

mer frihet? Vår nye kulturminister presterte i februar å lage stor ståhei med et par telefonsamtaler. Thorild Widvey hevder hun kun ønsket å «få informasjon» om uttalelsene til avtroppende museumsdirektør Pontus Kyander i Trondheim kunstmuseums vårprogram. Her beskrives FrP som et «farlig nasjonalistparti» som «bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheter og likhet». Det skrikes ut av både kultur- og politikkinteresserte, som ser tilbake på Widveys tidligere ord om «kunstnerisk frihet» og mål om at «kulturtilbudene utvikler seg nedenfra og opp». Ikke den beste starten på «Frihetsreformen»

OPPDATERINGER

09


artikkel tekst/ andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ vilde løwenborg blom, kunststudent., ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

TID Å VERE eit menneske, i eit rom, på ei tidslinje.

Den tyske filosofen Martin Heidegger hevda at mennesket uavbrutt tenker i tid. Tida ligg som basis for all vår tankeverksemd. Dette er eit filosofisk standpunkt som er vanskeleg å bevise. Det er kanskje ikkje det viktigste. Prinsippet om kausalitet seier at ei årsak har ein verknad, ein konsekvens. Her snakker vi altso om hendingar som skjer etter kvarandre. På denne måten er mennesket meistrar på å sette ting i samanheng og gi det kronologisk rekkefølgje. Mykje av dette går av seg sjølv, tenk til dømes over teksten du les. Dette ordet gir liten meining om det ikkje var fordi at det stod etter dei førre orda.

lese kvart hakk og kvar flis. Fordi vi forstår hendingane som har forma denne stabben. I dag er bruk av naturlege material ofte svært avgrensa. I stor grad omgir vi oss med industrielt tilverka material. Ofte er det ikkje mogleg å lese desse materiala. Korleis blir mennesket påverka av dette? Vår logikk bygd på kausalitet kan bli svekka av material som ikkje viser ein fatteleg samanheng mellom årsak og konsekvens. Der fortida ikkje har set sine spor på omgivnadene, blir det kanskje vanskelegare å tru på at vi sjølv set spor etter oss?

på ei tidslinje Det har blitt hevda at ein av premissane for mennesket sin suksess er vår evne til å fantasere. Dette har utvikla oss fram til dei meisterlege, allsidige problemløyserane vi er i dag. Evna til å sjå årsak og konsekvensar, kombinerast med forståing av att desse skjer i rekkefølgje. Mennesket greier på denne måten å forstå rekkefølgja på hendingar både framover og bakover i tid. Heidegger seier «It is language that tells us about the nature of a thing.» På same måte som vi les og snakkar, har også eit material eit språk. Ein kan lese eit materiale, ofte utan å tenke over det. Tenk kva ein kan få av underbevisst kognitiv stimulans berre av ein hoggestabbe. Ei ustanseleg rekkje av årsak og verknad. Du kan nesten

eit menneske Forsking på våre fysiske omgivnader og deira påverking på oss var lenge underprioritert i psykologien. Det fysiske miljøet sin betydning for ein person sin identitet var i stor grad ignorert fram til 1970-talet. No føreligg det etterkvart store mengder forsking på området. Dette er eit tverrfaglig område der forsking blir gjort frå fleire faglege grupper. Arkitektar, psykologar og geografar er blant dei gruppene som forskar på fysiske omgivnad, stad, menneske og relasjonen mellom desse. Sosial identitetsteori omhandlar korleis vi som menneske lærer å sjå oss sjølv i relasjon til andre medmenneske og grupper. Sentralt i denne teorien er at mennesket instinktivt vil skaffe seg, og oppretthalde, eit positivt sjølvbilete. Litt forenkla

10

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 30–31


kan vi seie at vi gir grupper vi er ein del av, positive verdiar. Dersom vi opplever at vårt positive sjølvbilde ikkje kan oppretthaldast i gruppa vi er ein del av, vil vi søke andre grupper. Dette kan overførast til stedsidentitetsteori, som går ut på at vi ser oss sjølv i relasjon til våre omgivnader. Stader med negative verdiar ønskjer vi ikkje å bli assosiert med, medan vi gjerne søker stader vi opplever som positive.

Ein kan lese eit materiale, ofte utan å tenke over det. i eit rom Heidegger skriv i sitt essey Building, dwelling, thinking at mennesket er uløyseleg knytt til det å bu. Han peiker på at «å bygge» (bauen), «å være» (bin), og «nabo» (nachbar) alle stammer frå det samme ordet: «buan» som på engelsk oversettast til «to dwell». På norsk kan vi seie «å bebo» eller «å bli værende». Dette kan vere frikopla frå eit fysisk rom, meir ein tilstand. Vi «bebor» verden ved å lage ting, bygge og dyrke. På denne måten etablerer mennesket haldepunkt, sorterer vår eksistens og resten av verden rundt det bygde. Heidegger seier dette er like essensielt for mennesket sin eksistens og identitet som det å tenke. Han trekk fram at ein før oftast

bygde heimen sin sjølv, og peiker indirekte på ein vesentleg mangel ved moderne byggeindustri. I dag bygger få husa sine sjølv, men dei fleste ønskjer å innreie sjølv. Ein kjenner seg kanskje ikkje heime før ein har lagt sitt preg på bustaden. Vi kjenner industrien og arkitekturen godt nok til å vite at ein bustad ikkje er så spesiell. Masseproduserte ikea-møblar finnast i omtrent kvar heim. Malte gipsplater er som regel standard i dei fleste nye norske bustadprosjekt. Dersom vi skal tru psykologien så vil dei like romma og omgivnadene over tid gjere oss meir lik kvarandre. Forholdet til tid og identitet er to viktige punkt ved det å vere menneske. Dei står i samanheng med våre fysiske omgivnader. Vi må kanskje legge til rette for at folk i større grad får oppleve spor av tid og fortid, og orientere sin identitet etter desse. Vi kan la brukarane forme meir av designet, så stadane blir ein større del av deira identitet. Dei må få moglegheit til sjølv å sette spor, og «bebo» verda dei er ein del av

.

Der fortida ikkje har set sine spor på omgivnadene, blir det kanskje vanskelegare å tru på at vi sjølv set spor etter oss?

TID Å VÆRE

11


kommentar tekst/ jonas peter falck, ark.stud., ntnu, jonas.falck@tidsskrifteta.no og magnus knutsson, ark.stud., ntnu, magnus@tidsskrifteta.no illustrasjon/ maria wyller, ark.stud., ntnu, maria@tidsskrifteta.no og william fairminer, ark.stud., ntnu, william@tidsskrifteta.no

HVEM TREKKER I TRÅDENE? hvordan byggherrer og politikere påvirker arkitekturen

Høsten 2013 tok rundt 170 unge mennesker fatt på arkitektstudiet i Norge. Med høye forhåpninger trapper vi opp første skoledag klare til å ta verden med storm. Vi ser frem til en lysende karriere. Vi skal løse sosiale problemer med kløktig byplanlegging, og bekjempe klimaproblemer med bærekraftig arkitektur. Ikke minst skal vi lage steder der folk trives. Vi skal redde verden med arkitektur. Tror vi. arkitekten mister sin påvirkningskraft De fleste av oss vil møte en annen virkelighet. Det er mange arkitekter med gode ideer, men det skorter på å få ideene realisert. Mye av årsaken ligger i at politikere og byggherrer skal ha sagt sitt før et byggeprosjekt får springe ut fra tegnebrettet. Et vanlig krav er at alt skal bli gjort så billig som mulig. Da blir det mye middelmådig arkitektur som egentlig ingen ser ut til å like. Dagens arkitekter er barn av sin tid, og det er fremdeles modernismens arkitektoniske formverden som dominerer. Kritiske innvendinger om modernismen har blitt reist før. Når arkitekten i tillegg blir

12

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 14–21

detaljstyrt av byggherrer og politikere blir stilen stilt i et desto dårligere lys. En arkitekt må selvsagt ta hensyn til byggherrer og økonomiske rammer. Slik har det stort sett alltid vært. Arkitektdiktatoren er på ingen måte et ideal. Men at arkitektens oppgave er redusert til å fungere som en nikkedukke for offentlige etater og utbyggere er heller ikke ideelt. en upopulær arkitektur Resultatet av byggebyråkratiet ser vi rundt oss overalt hvor vi ferdes. I Oslo har innbyggerne klaget så mye på den nye arkitekturen at Plan og bygningsetaten så seg nødt til å gi ut en liste med vellykkede utbyggingsprosjekter 1 som skulle vise folk hvor fint alt egentlig er . For det som bygges i dag er ikke særlig populært hos den gjengse befolkning. Rette linjer, monotone flater, asymmetri og fravær av dekor er modernistiske hjertebarn. Forsterket av billige materialer, slurvete håndverk og kortsiktig planlegging utgjør det mye av den nye arkitekturen som er blottet for klassisk sjarm. Det viser seg nemlig at tradisjonelle bygninger er blant de mest attraktive og prestisjefylte, og w


ARKITEKTER BLIR NIKKEDUKKER

13


14

JONAS PETER FALCK OG MAGNUS KNUTSSON


som er viktig er koblingen mellom en oppfattelse av samtiden og bygningen. Hensynet til hva folk faktisk liker har en tendens til å forsvinne.

førmodernistiske bydeler er de mest populære2. Spesielt populære er bygninger der det opprinnelige preget er ivaretatt og gamle bygningsmasser og detaljer er holdt i hevd. hensyn til tidsånden Det er mulig å se tilbake på arkitekturen som har blitt laget før, og lære hvorfor den faller så godt i smak sammenlignet med den nye. I dag undersøker psykiatere nettopp dette. Nevrobiologene Moshe Bar og Maital Neta skriver at «[...] psykologisk har det vist seg at de fleste foretrekker dekorerte flater fremfor ensartede og buede former fremfor skarpe og harde, i tillegg til store vinkler, høye tak innvendig og spisse tak utvendig.»3 Kort sagt gir psykologenes informanter støtte til tradisjonell arkitektur. Likevel står arkitekter og politikere standhaftig på den moderne stilen. Som Alexander Ibsen og Christopher Rådlund skriver i En sort bok om arkitektur: «Om noen skulle ønske seg tradisjonelle bygninger og bydeler, blir de møtt av den faglige innvendingen om at dette tilhører en annen tid og at det vil bli feil i den vi nå befinner oss i.»4 Det er ingenting som gir høyere status i arkitektkretser enn en bygning som representerer et sant uttrykk for sin tid. Det spiller ingen rolle om bygningen er stygg eller vakker, om den er elsket av folket eller ikke; det

boliger ingen vil ha Det er illevarslende når selv arkitektene ikke kunne tenke seg å flytte inn boligene de har laget. Bygninger er preget av monotone fasader med innganger der man kommer inn i sterile oppganger med lysstoffrør i taket. Det virker som at de ulike utbyggingsprosjektene forsøker å overgå hverandre i å klemme inn så mange rom som mulig på minst mulig areal, sett bort fra badene, som grunnet krav for universell utforming er mer enn store nok. Kjøkkenet er redusert til en vegg i stua, eller i bestefall klemt inn i et mørkt avlukke mellom gangen og badet. I stedet for å oppmuntre til god matlaging, frister det heller å lage noen enkle poseretter som skaper minst mulig søl. Å plassere krydderplanter i noe kjøkkenvindu kan man bare glemme. Både vegger

Det blir mye middelmådig arkitektur som ingen ser ut til å like. og dører er tilsynelatende laget av papp, og om man fra tid til annen skulle ønske å strekke litt på seg risikerer man å skitne til det lave taket med fingeravtrykk. Lider man av den mildeste form for klaustrofobi er nye leiligheter ikke å anbefale. Med andre ord er det langt fra slik arkitekten så for seg byggene sine under studiene. w

ARKITEKTER BLIR NIKKEDUKKER

15


16

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 14–21


Vi skal redde verden med arkitektur. Tror vi.

pengene rår Arkitekter jobber i dag innenfor stramme økonomisk rammebetingelser. Av alle hensyn som skal tas er kanskje dette faktoren som har størst innflytelse på arkitekturens kvalitet. Boligprosjekter legges ut på anbud, og ofte er det det billigste forslaget som vinner. Da blir det ikke all verdens kvalitet på det som bygges. Det hindrer imidlertid ikke folk fra å flytte inn i de nye boligkompleksene eller bedrifter fra å flytte inn i høye glassklosser. Og folk betaler blodpris, ikke på grunn av arkitekturen, men fordi de er glade for å få en fot inn på boligmarkedet og fordi det ligger prestisje i å ha et moderne kontorbygg i sentrum. Man blir lurt til å tro at arkitekturen og byplanleggingen er vellykket. Folk strømmer jo til. hensyn til miljøet Den sparsommelige byggevirksomheten får konsekvenser på flere områder enn bare det estetiske. I en tid der klimaproblemene har blitt diskutert til det kjedsommelige, lager vi arkitektur som er langt fra bærekraftig. Boligkomplekser blir konstruert for å ha en levetid på noen få tiår. Byggherrer og politikere er opptatt av kortsiktig gevinst. Bygninger som skal restaureres blir strippet ned til bare konstruksjonsskjelettet og får en ny fasade som er like dårlig som den gamle. Ikke så mye som en gipsplate blir gjenbrukt; arkitektur blir sett på som en forbruksvare. Det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere. w

ARKITEKTER BLIR NIKKEDUKKER

17


Arkitektdiktatoren er på ingen måte et ideal.

lær av tiden Riktignok skal ikke arkitekturen utformes likt i dag som for hundre år siden, men vi må heller ikke avfeie det gamle helt. Det er ikke umoderne å snu seg tilbake. Bygningers kvalitet bør ikke vurderes utfra hvor billige de er eller hvor godt de representerer vår tidsepoke. De to viktigste kjennetegnene på vellykket arkitektur er hvor godt en bygning tåler tidens tann og hvilken evne den har til å tilpasse seg omgivelsene. Både det som er der fra før og det som kommer senere. Den britiske filosofen Roger Scrunton sa en gang at all arkitektur er offentlig kunst. Arkitektur er den eneste kunstformen man ikke kan stille seg likegyldig til. Den er umulig å velge bort, slik man kan med et maleri eller en film som ikke interesserer oss. Arkitektur handler om stedsforankring og identitet. Den former alt fra våre daglige bevegelser til våre livsløp. Paul Goldberger har påstått at «[...] ingen annen kunstform har større sosialt ansvar enn arkitektur.»

studiet i det hele tatt. Å komme ut i arbeid og oppleve at en skisse som ser fantastisk ut på tegnebrettet ender opp som noe helt annet kan være vanskelig å svelge. Man kan ikke legge all skyld på modernismen alene, og det er neppe gode ideer vi har for lite av. Problemet er at det er så mange kompromisser som inngås at arkitekten må vinke farvel til bygget han egentlig ville lage. Er det ikke fornuftig å ta hensyn til menneskers ønsker framfor politikere og utbyggeres krav? Man kan forsøke å komme kravene i møte uten å være en nikkedukke. Ingen ser ut til å ta ansvar for det som bygges i dag, selv ikke arkitektene. Men vi har muligheten til å sette ned foten. Det kan være noe å tenke på for alle de 170 håpefulle studentene som begynte i høst

tikk og fravel Vi arkitektstudenter befinner oss i toppsjiktet når en regner antall timer norske studenter ukentlig setter av til studiene. Fra dag én læres vi opp til å grave oss langt inn i oss selv, til kriker og kroker vi ikke visste eksisterte, for å finne de smarteste løsningene på oppgavene vi står ovenfor. Mange vil med hånden på hjertet si at de legger sjelen sin i det. Uten å ha en glødende lidenskap for faget skal det vanskelig gjøres å komme seg gjennom

1. Plan- og bygningsetaten, 2013. God boligfortetting i Oslo. http://www.plan-og-bygningsetaten.oslo.kommune. no/getfile.php/plan-%20og%20bygningsetaten%20 (PBE)/Internett%20(PBE)/Dokumenter/plan/God_ boligfortetting_i_Oslo_eksempelsamling.pdf, 02.02.2014.

18

JONAS PETER FALCK OG MAGNUS KNUTSSON

.

Sluttnoter

2. og 4. Ibsen, A. Z. og Rådlund, C., 2012. En sort bok om arkitektur - Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg. 1. utgave. Oslo: Dreyers forlag, side 86 og 100. 3. Bar, M. og Neta, M., 2006. Humans prefer Curved Visual Objects. Psychological Science 17, nr. 8, side 645–648.


ARKITEKTER BLIR NIKKEDUKKER

19


artikkel tekst/ eirik strand, stud.ark., ntnu, eirik@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hilde nessa, stud.ark., ntnu, hilde@tidsskrifteta.no

OM DET MIDLERTIDIGE «hva er poenget med å bygge noe, dersom det bare skal ødelegges igjen?»

Det er sommer. Jeg er en dråpe i et folkehav som har tatt plass i slitne, hullete, gaffateipreparerte, men komfortable campingstoler i en innhegning i utkanten av en diger gresslette. Det er trangt om plassen, regn i lufta, gjørmete, og hundre forskjellige høyttaleranlegg spiller hver sin musikk samtidig. Presenningstelt er spent opp mellom stålgjerder som danner uoversiktlige stier gjennom kaoset. Under teltene er det enda flere folk, samt et sammensurium av bagger, sekker, soveposer, teltposer, og latterlige mengder øl. Det er frydefull stemning, og en knitrende spenning i luften. Jeg reiser meg fra stolen, henger meg på gjerdet og ser over hodene på forsamlingen mot den store, foreløpige tomme gressletta. Snart åpnes portene, snart skal denne gressletta bli vårt nye hjem. I ni dager skal vi være her. Vi skal leve og bo, synge og danse, feste og feire, samles og skilles. Vi skal oppleve noen av våre livs beste konserter. Her kommer Roskildefestivalen. roskildefestivalen i danmark arrangeres hvert år i månedsskifte juni og juli. Med over 100.000 tilreisende, og en befolkningstetthet høyere enn i Shanghai, kan dette gjerne omtales som verdens største midlertidige byprosjekt. Det er ingen

20

EIRIK STRAND

tvil om at et slikt prosjekt krever mye arkitektonisk arbeid. Organisering og utforming av bo-områder, matområder, fasiliteter, butikker, boder, og andre installasjoner er essensielt for at festivalen skal gå sin gang. For ikke å snakke om selve konsertområdet med ikke mindre enn ni scener, den største med en kapasitet på 60.000. Danske Jes Vagnby Arkitektur & Identitet har vært stedsarkitekter for festivalen siden 1999. Møtet mellom mennesker står i sentrum for utformingen av festivalområdet, og de har en visjon om at festivalen skal være «[…] et inkluderende frirom som festivalgjestene kan involvere seg i på eget initiativ, og dermed være med på å skape festivalen». Roskildefestivalen er et fremragende eksempel på moderne midlertidig arkitektur. store arrangementer trenger ofte arkitekter. Det planlegges i flere måneder, og når tiden endelig er inne skal de heldige deltagende ha de beste muligheter for å oppleve arrangementet. I en slik prosess legger arkitekturen grunnlaget for gode minner. Andre ganger kan arkitekturen i seg selv være arrangementet. Siden midten av det 19. århundre


har det blitt satt opp verdensutstillinger. Disse utstillingene skal speile samtidens solskinnsside og storhet, og prise teknologiske fremskritt og høykultur. 6 millioner mennesker besøkte den første offisielle verdensutstillingen i 1851 i London, som stilte ut Joseph Paxtons berømte Crystal Palace. Palasset i glass og støpejern er kanskje verdens mest kjente midlertidige arkitekturprosjekt. Etter utstillingen ble palasset demontert, flyttet og gjenbygget i forstaden Sydenham, hvor det ble stående til det brant ned i 1936. Slutten på The Crystal Palace synes likevel ikke å være nådd, for i dag planlegges det å bygge en replika av originalbygget fra utstillingen i 1851. I følge The Guardian (3.okt. 2013) skal kinesiske ZhongRong Group ha investert 500 millioner pund i gjenoppbyggingen av palasset, som skal stå ferdig i 2018. arkitekturen er pen, vis, klassisk, nyskapende, idiotisk, djevelsk, dramatisk, naiv, frastøtende, praktfull, dyster, bemerkningsverdig og anonym.

Den er også en hel del andre ting. Du kan finne arkitektur der du ikke forventer å finne den, noen ganger kan du til og med finne den uten å vite det. for å se temaet midlertidig arkitektur fra et annet perspektiv kan man ta et blikk på et kontroversielt og vanskelig tema, der arkitektur kommer som en nødvendighet fremfor en luksuriøs glede. Det er omstridt om dette egentlig kan kalles arkitektur, og det faller ikke innenfor den konvensjonelle bruken av ordet. Likevel, en flyktningleir, til tross for sin negative, triste, råe og utrivelige framtoning, besitter såpass mange arkitektoniske kvaliteter at det er vanskelig w

OM DET MIDLERTIDIGE

21


Du kan finne arkitektur der du ikke forventer å finne den, noen ganger kan du finne den uten å vite det.

ikke å leke med tanken om at dette også er en form for midlertidig byggekunst. Leiren er et samfunn i perioden den eksisterer. Med nødhjelp fra organisasjoner som fn, Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, care m.fl. bygges og planlegges disse leirene med de midler man har tilgjengelig. unicef wash* spesialist Kitka Goyol forteller i en video fra sommeren 2013 om forarbeidet til en syrisk flyktningleir i Azraq, Jordan. Med et håpefullt ønske om å ha habile boforhold i leiren, sier Goyol: «We limit the number of settlement tents within an area to make it more homely.» I tillegg bygges det et vannforsyningssystem der vannet transporteres i rør fra leirens høyeste punkt, til vannstasjoner lenger ned. En godt utviklet flyktningleir som denne kan bedre livssituasjonen til svært mange mennesker. The New York Times (13. feb 2014) beskriver en annen syrisk flyktningleir i Kili, Tyrkia, som verdens fineste flyktningleir. Her bor flyktningene i brakker, med tilgang nødvendige fasiliteter. Den sveitsiske arkitekten Manuel Herz advarer mot utbredelsen av slike leirer. Behovet for å finne en umiddelbar, permanent løsning blir mindre når leveforholdene blir bedre og leiren mer selvstyrt. I Sahrawi-leirene i Algerie har dette ført til at flyktningleirer fra 1975 fortsatt er befolket. Problemet er ikke akutt nok.

22

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2013, S. 26–29

Leiren er et samfunn i perioden den eksisterer.

det er ikke alltid tid eller ressurser tilgjengelig for å bygge flyktningleirer der det er behov. Noen ganger overdøver ropet om hjelp alle svar. På bilder i nyhetene og aviser ser vi alvoret i de verste situasjonene. Et fattig gjørmehelvete befolket av fortvilte, utsultede, desperate mennesker. Som en forvridd, uforstående tanke av en by gror det fram et slumområde der folk må finne et sted å bo. Om enn så midlertidig, om enn så dårlig, upersonlig, kald og frastøtende, er dette eneste form for hjemsted for svært mange mennesker. En ussel, men like fullt, en del av dette hellige vi kaller arkitektur. For hva er vel arkitektur om ikke et hjem?

.

*

Chief of Water, Sanitation, and Hygene


bildereportasje tekst/ alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no foto/ mathilde nicoline bergersen, kunststudent, ntnu, mathilde@tidsskrifteta.no

STEDER Å BRUKE TID

benk I noen parker kan man, hvis man teller skritt mellom benkene, oppdage at det er nøyaktig femti skritt mellom hver benk. Du går femti skritt og en ny benk dukker opp. Benken står ikke der fordi det er akkurat der du vil sitte, men noen fant ut at med så mange benker, og så mange skritt mellom hver benk, så blir det passe mengde benker, passe tetthet av benker. Så setter du deg på benken, og ser rett inn i en busk. Ikke en veldig fin busk, ikke en veldig spesiell busk, bare en helt ordinær busk. Om benken hadde stått fem skritt bortenfor ville du sett forbi busken og ned til elva, hadde benken vært snudd kunne du sett på alle de artige joggerne i stedet. Det er ikke viktig, så lenge det er akkurat femti skritt mellom hver benk.

STEDER Å BRUKE TID

23


togstasjon Når jeg skal ta tog kommer jeg en halvtime for tidlig, i tilfelle bussen ikke kommer, eller billettautomaten henger seg opp, noe som ennå ikke har skjedd. I tillegg er toget stort sett forsinket grunnet feil på togsettet eller problemer med signalanlegget. Og om du skal bytte tog på veien er det ikke uvanlig at det første toget er forsinket, så du ikke rekker det andre toget, som ikke er forsinket. Så sitter du der, på en altfor hard benk, med en kioskroman og en flatklemt bagett med kun et hint av skinke og forsvinnende lite salat, og der må du bare pent sitte.

24

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 39–43


bussholdeplass Jeg lurer på hvor mange som sitter på bussholdeplassen i Kongens gate i løpet av en dag. Noen vil ikke sitte, men står. Noen er bare en kjapp tur innom, der de løper over krysset, tar en pen sving innom holdeplassen og hopper på bussen. Noen kommer, ser seg forvirret rundt, stirrer på tidstabellen og går like forvirret videre. En blind mann kom seg ikke på den bussen han skulle. En dame i telefonen glemte å gå av. En gutt tar bussen bare fordi det er så gøy. En gammel mann setter seg foran, så han kan prate med bussjåføren. Jeg tror ikke busskuret i Kvål opplever så mange forskjellige rumper og fjes. Jeg tror busskuret i Kvål ser de samme hver dag. Det er nok også fint.

STEDER Å BRUKE TID

25


venteværelse på legekontor Legen min kommer alltid en halvtime for sent. Da lurer jeg på om det er noe feil med kalenderen hennes, eller om pasienten hun har før meg er veldig syk og trenger ekstra tid. Jeg tror egentlig ikke det, jeg tror hun er hekta på Candy Crush. I tillegg pleier jeg å grue meg til å gå inn til legen. Jeg øver meg på hva jeg skal si sånn at hun forstår at jeg er syk, men ikke en svekling av en pingle som løper til legen når hun får en unormal rykning i øyelokket. Jeg er veldig lei av de hvite veggene på det legekontoret. Jeg synes de kunne hengt opp noe kunst, så kunne jeg fått noe ut av den halvtimen de tvinger meg til å sitte der. Kanskje kunne jeg vokst litt som menneske av å se på den kunsten. Og ikke grudd meg så mye.

26

ALICE LØDEMEL SANDBERG


rasteplass Kanskje én gang i livet skal du kjøre fra Oslo til Trondheim. I en bil med plass til fem, ikke så mye mer. Men så har man bagasje til fem, mat til fem, dynejakker til fem, puter til tre og spypose og tørkerull i tilfelle. Det er ganske langt fra Oslo til Trondheim, 495 km, noe som tar minimum seks timer og 18 minutter. Da kan man ha lyst til å stoppe. Ikke i veikanten hvor bilen står på skakke med en som kaster opp på venstre side og en som løper for å tisse til høyre. Helst et hyggelig sted, med en benk og et bord så man kan spise litt. Men når du endelig ser en rasteplass kjører du litt lenger, for å finne en som er enda litt hyggeligere.

STEDER Å BRUKE TID

27


debatt

KJÆRE BOKSEARKITEKTUR: ADJØ tekst/ john haddal mork, stud.ark., ntnu

Kvifor skal all arkitektur som vert produsert vere bokser med trespiler? Er det grunna bob (Bjørn Otto Braathen, professor ved ntnu, red. adm.) sitt karismatiske og manipulerande plastelinaregime eller grunna at me då slepp å utfordre oss? Det enkle er ofte det beste blablabla… Men den tida er forbi. Corbissen vrir seg i grava, men det som tidlegare har vore rasjonelt er snart irrasjonelt. Søyler, betongdekker og forferdelige gipslettveggar har lenge vore enkelt å bygge, men snart er det enklare og meir rasjonelt å skape vakre kvelv, relieff i veggane og dobbeltkrumme former. Kvifor? 3d-printeren sjølvsagt. Nøkkelen ligg i at me igjen snur opp ned på kva som er verdifullt. Som i før-industrialisert tid vil materiala igjen verte det verdifulle og arbeidskraft nesten gratis. Me som arkitektar går no inn i eit paradigmeskifte der det rasjonelle vert irrasjonelt, og me vil kanskje skape ein moderne versjon av barokken igjen. Sjå berre Michael Hansmeyer - realiteten vil vonleg verte noko meir dempa, men han viser kva som er mogleg. Skal me då fortsette å leike oss med plastelina eller skal me ta røyndomen innover oss?

.

28

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014


BYGNINGSFYSIKK I BAKEVJA tekst/ amund rolfsen, stud.ark., ntnu

Høstsemestret i andreklasse ved arkitektur på ntnu går studentene gjennom faget bygningsfysikk. Et i utgangspunktet viktig emne med stor relevans for arkitekturfaget. Kjennskap til materialer, fysiske egenskaper og bygningsdetaljer er av åpenbare årsaker svært viktige. Problemene oppstår når relevansen forsvinner grunnet uengasjert undervisning, og utdatert eksamensform. I forrige nummer av tidsskriftet A kunne vi lese om blant annet forholdene mellom arkitekter og ingeniører. Om fordommer, og avkreftelser av disse. I tillegg ønsket alle deltakerne i paneldebatten ved lanseringen av nummeret, sterkere samarbeid og større grad av tilnærming. Alle var enige i at gjensidig interesse for faget, og tidlig involvering i prosjekter er det viktigste for en slik tilnærming. Da er det trist at det i en utdanningssituasjon mangler en slik interesse. Det kan virke som de ansvarlig for bygningsfysikk ser på faget som en byrde. En jobb der de tilfeldigvis har blitt de uheldige utvalgte. De som tar en for laget, og ofrer seg i krigen mot de svevende arkitektene. Selvsagt er det satt på spissen, men når problemene som blir lagt fram i en evalueringstime noteres ufrivillig bak øret med en useriøs mine, kan en spørre seg om det faktisk er tilfelle. utvikling av faget er et av de største problemene vi kan se. Det å gjøre ting slik en alltid har gjort er ofte det enkleste, men langt ifra det beste. I bygningsfysikken virker det som alle er klare over de problemene som eksisterer uten at det gjøres noe med det. Et uoversiktlig kompendium, og fire timer med forelesning på en dag er begge elementer som begrenser studentenes interesse. Sistnevnte forårsakes trolig av logistiske grunner, men det bør være mulig å unngå. Fokuset må være på læring, og da er fire kontinuerlige timer med forelesning dødelig for arkitektstudenter. Spesielt når timene er fylt med

bygningsdetaljer fra byggforsk, og generelt lovverk. Kall oss gjerne allergiske mot det knusktørre, men burde det ikke være ideelt å lære den grunnleggende teorien først? Da kan en bruke den som basis for utvikling av nye detaljer og løsninger som både holder seg innenfor fysikkens rammer, og det arkitektoniske uttrykket. Denne formen for verdiskapning bør ses på som det mest essensielle. Når vi endelig får prøve å anvende denne teorien som en inkludert del av arkitektfaget, er det i en inneklemt semesteroppgave, der en skal gjennom mye på kort tid. Langt fra ideelt i et læringsperspektiv. Det er likevel gledelig at vi har denne oppgaven, og kanskje er en løsning å gi den større plass. Samt å ha mindre versjoner av den som øvingsoppgaver. For her settes studentene på prøve ved å detaljere egne arkitektoniske løsninger med hjelp av ingeniørene. Potensialet er stort, men savnet av engasjement er også her litt for framtredene. Et samarbeid med byggstudentene kunne også gjort mye for faget. når studentene skal evalueres og eksamen står for tur, består lesingen for de fleste i å printe ut så mye materiale som mulig. I en eksamen der alle hjelpemidler er lovlige er dette så og si uunngåelig. Dette er nok ikke intensjonen, men anvendelse av teorien viker dessverre for bruken av gamle løsningsforslag. Derfor blir en vurdert i hvor godt en finner fram i sine egne papirer, og ikke forståelsen av faget. Det må være et tankekors når nesten 60 prosent får toppkarakter. Når faget nå er over for oss i andreklasse, er det på strak vei inn i glemmeboken. Mye på grunn av problemene det står overfor. Så er det lov å håpe at en i fremtiden kan få større utbytte av den unike kompetansen som ntnu har innen ingeniørfagene, og at nye fagansvarlige tar denne muligheten på alvor. Samarbeid står med det igjen som det viktigste

.

BYGNINGSFYSIKK I BAKEVJA

29


tekst

GENOM PARKEN, GENOM KONSTEN tekst/ daniel hansen, kunststudent, ntnu foto/ vilde løwenborg blom, kunststudent, ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

De rörde sig genom parken, och med dem rörde sig parken. Alen bredde ut sig framför dem, de stora träden sträckte sig mot himlen precis som de gjort då det var vinter och precis som de gjort då det var vår. Då de rörde sig genom parken verkade det som om att den stod stilla, som om att det var de som rörde sig. Det verkade som om att parken skulle finnas kvar, evigt stilla, till skillnad från dem. När de väl var framme vid den stora dammen var de nästan utmattade av tanken. Parkens kvävande pilträd var så stora, och de var så små; Även om de visste att någon annan, i någon annan tid, hade planterat träden och sett dem växa. Och även om de visste att parken skulle förgås, precis som staden, så kände de sig små. Parken väntade i sin tur på dem, utan dem kunde den inte finnas. Den fanns just för att de rörde sig genom den, just för att de kände sig små. De skapade parken då de färdades genom den; och deras respektive park skulle dö med dem. Utan dem fanns det inget som skilde mellan Pildammsparken och Arktis vida isar. Men då de rörde sig genom parken så kände de sig alltjämt små. Såsom parken fanns konsten för att den blev sedd av de som rörde sig genom den. De som rörde sig genom parken skapade en ny park då de upptäckte nya delar, då de upplevde något nytt. De skapade en ny förståelse för parken såsom de skapade en ny förståelse för konsten. Med den nya förståelsen måste den gamla dock förgås; den föregående konsten, och den föregående parken, förlorade då sitt värde. Tiden är parkens största hinder, med tiden kommer även parkerna förgås

.

30

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S.22–23


Och även om de visste att parken skulle förgås, precis som staden, så kände de sig små.

GENOM PARKEN, GENOM KONSTEN

31


artikkel tekst/ ingeborg stavdal, stud.ark., ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no foto/ vilde løwenborg blom, kunststudent, ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

MØRKEGJEMSEL finner vi mørke i enden av tunnelen?

I tiden da den tyske arkitekten Albert Speer bedrev arkitektonisk utforming av Berlin, var han særlig inspirert av ideen om «the Value of Ruin». Det er en romantisk tanke om at det storslåtte og mektige skal minne om storhet selv når kun ruinen står igjen. Arkitekturen betraktes på tvers av flere tidsperspektiv, av ulik utstrekning og betydning. Trender forandrer seg, og ulike stilarter markerer tidens gang. I løpet av 24 timer indikerer solen overganger mellom natt og dag. Gardiner, vinduer og stearinlys bruker vi til å fortrenge disse naturlige og konstante forandringene i rommet rundt oss. Noen steder varer natten i mer enn 40 dager, og gradene holder seg under null. Mørketid. Jordens rotasjon er det ingenting vi kan gjøre noe med, og det speiles i arkitekturen. Verden er en mangfoldig plass, og et hus på Sicilia er ulikt et hus i Oppdal. Samtidig er det få forskjeller mellom lekeplassene på stranden i Copacabana og lekeplassen i Kråkeslåttet barnehage i Tromsø. Arkitektur skal tilrettelegges for vær og miljø, men hvilke andre aspekter ved arkitekturen tilpasses

32

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 26–29

livet vi erfarer nord for polarsirkelen? På hvilken måte tar vi hensyn til mørke og kulde i utformingen av arkitekturen utover det å skape rom hvor vi enklest mulig kan skjule oss fra det? skinnlys Louis Kahn sa en gang at «a room is not a room without natural light»1. Han hadde opplagt ikke tilbragt mye tid i Nord-Norge. Han, som mange andre arkitekter, baserer mye av sin arkitektur med utgangspunkt i dagslys. Sollyset har en sentral rolle for romfølelsen. Arkitekt og førsteamanuensis ved ntnu, Bjørn Otto Braaten, var i perioden 1994–2000 deleier i arkitektkontoret 70grn i Tromsø, en by der nettene blir lange og kulda setter inn tidlig i oktober. Han har en optimistisk tilnærming og forteller at innfallsvinkelen for kontoret var å spille på kvalitetene som ligger på nevnte breddegrad. Som han sier selv: «Det er noen kvaliteter i mørket som er veldig interessante med tanke på arkitektur, og det er etter min mening, en oppgave for arkitekten å framkalle disse i stedet for å pakke seg inn og ønske seg til Hawaii.» w


w

MØRKEGJEMSEL

33


Han forklarer at paradoksalt nok det lyset som er noe av det fineste ved mørketida. Stjernehimmelen og det unike nordlyset stjeler oppmerksomhet fra den kalde, mørke permafrosten. Slik fryd for øyet må man hente inn i rommet. Tromsøkontoret Blå Strek tegnet prosjekter på 80-tallet med et bevisst fokus på nettopp dette. Et av prosjektene inneholdt blant annet et boktårn uten vinduer, kun med glasstak. Blikket styres mot en innramming av stjernene.

Gjennom arkitekturen utsetter man seg for en økende eksponering, hvor kan man tilslutt gjemme seg. skyvedør Da 70grn deltok i en konkurranse om en kirke i Tromsdalen, tegnet de et bygg hvis mål blant annet var å fremkalle det spesielle lyset i mørketida. Dette innebar også en fantastisk effekt fra solen i tidsperioden den nekter å forsvinne og en eksponering av overgangene fra grønt til gult løv. Slik går arkitekturen direkte i interaksjon med årstidene. Det å invitere inn det som er ute er forsåvidt ikke

34

INGEBORG STAVDAL

noen ny idé. Japanske hus lenge har hatt en tradisjon med en indre hage, som integreres inn i huset om skyvedørene åpnes på full gap, og man kan invitere lyset og årstidene inn. En flott tanke til tross, er det ofte et ønske om det motsatte som preger folks idé om komfort og livskvalitet. Vi lukker døren, tenner i peisen og kjøper vekkerklokker med naturlig dagslys. hudens øyne Et overdrevet fokus på det visuelle representerer for mange en negativ utvikling i den moderne arkitekturen. Hvorfor føler vi behovet for å konstant omgi oss med vinduer? Braaten sier seg enig i at om arkitekturen blir mer som et bilde, en tv-skjerm ment for en tilskuer, kan det hemme andre sanseinntrykk: «Det som blir forflatende i arkitekturen er det selvfølgelige.» Samtidig mener han det er en essensiell forskjell mellom det å se på ting, og å ta det visuelle inn. Dette er et tema Juhani Pallasmaa tar opp i boken The Eyes of the Skin. Han problematiserer en form for visuell transe, en lobotomering som følge av sterke visuelle virkemidler. Når Arkitekten Le Corbusier hevder at «I exist in life only if I can see,» tyder det


på et paradigme innen arkitekturen som en fanebærer for billedkunst. Susan Sontag formulerer et nytt syn på verden som en samling potensielle fotografi. Hva med å skape mer rom for andre sanseintrykk, og på den måten motvirke visuell dominans? Mørketiden i nord danner et godt utgangspunkt for nettopp dette. Når lyset blir verdifullt og eksklusivt settes det mer pris på. Det blir et spørsmål om prioritering, hva setter man høyest, de visuelle kvalitetene, eller et deilig sted å oppholde seg? mørket i enden av tunnelen Folk som liker mørket eksisterer også. Man søker sammen, og det skaper rom for å dyrke den intime følelsen. Det visuelle virker på en annen måte, det vekker en annen form før følsomhet. Tyrkiske bad, Hamam, er prakteksempler på mørke plasser man oppsøker for avslapning og rekreasjon. Ofte senket under bakken, med minimal belysning, forsterkes gode følelser som følge av varmt vann, steingulv, damp og «privathet». Den motsatte effekten oppleves i svømmehallen der den ene langveggen ofte består av glass, og vinterens kulde inviteres helt inn til marg og bein. Å skape en illusjon av vinter på et sted man går rundt i badetøy

er et brutalt virkemiddel som markerer et standpunkt om hvorvidt det visuelle eller det funksjonelle vektlegges. Gjennom arkitekturen utsetter man seg for en økende eksponering, hvor kan man til slutt gjemme seg? å utfylle Helst vil jeg ligge på en gressplen i solen, hvor mine sanser blir tilfredsstilt av det naturlige og organiske som naturen tilrettelegger for oss. På toppen av en slik lykkekurve er behovet for arkitektur minimalt. Vinteren og mørketidsdepresjonen gir derimot større utfordringer. Det handler om en bevisstgjøring av det som ikke er der. Å ikke alltid tilføre det som ikke er der. Heller akseptere dets fravær, og like at det ikke er der. Eller så kan arkitekturen tilføre det som mangler. Sommer i vinter. Vinter i sommer. Lys i mørket. Mørke i lyset

.

Kilder 1. Louis I. Kahn: The Making of a Room, Arthistory. http://www.arthistory.upenn.edu/themakingofaroom/catalogue/section7.htm, 28.01.2014.

MØRKEGJEMSEL

35


essay tekst/ jonas kyllenstjerna pettersen, stud.ark., ntnu, jonas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ emma b. jones, landskapsarkitektstudent, slu, alnarp, emmabjones.com

DEN FJERDE DIMENSJON en verden bygget på tid

Hvilket forhold man har til tiden avhenger av hvem man er, i hvilken kultur man har vokst opp og i hvilket samfunn man lever. Tiden er mye på en gang. Den tilpasser seg hver enkelt, samtidig som den er overordnet oss alle. Det at du har tatt deg tid til å lese dette tidsskriftet er et godt tegn. Det betyr at du fortsatt ikke er helt overveldet av tidspresset som til enhver tid ligger og klemmer på samvittigheten. Du er én av få. Alt for mange mennesker lar seg stresse av tiden. Tiden som bare går og går, men som aldri kommer til døra. Tiden er skyld i en av verdens farligste sykdommer. Den er skyld i at utallige mennesker lider av innbilt tidsmangel. De har for mye som skal gjøres. Tiden strekker ikke til. De lever i et samfunn som er bygget på effektivitet, hurtighet og forutsigbarhet. tiden som linje og som kurve Tiden er grunnsteinen for det vestlige samfunn. Per definisjon gjør den at alt ikke skjer på én gang. At du leser dette ordet før du leser det neste. At alt skjer som punkter på en tidslinje. Vesten har en lineær tidsoppfatning. Vi ser på tid som en akse der man kan legge inn handlinger som tidligere har skjedd og handlinger som skal skje. Tiden som noe målbart – som noe forutsigbart. Denne forutsigbarheten fører med seg en følelse av kontroll. Et holdepunkt i en ellers tilfeldig hverdag. Hemmer avhengigheten av å kontrollere fremtiden evnen til å leve i nåtiden?

36

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 34–35

Ikke alle kulturer ser tiden som lineær. Det vanligste alternativet er den sykliske. Tiden beveger seg i en sirkel, og alt vil med jevne mellomrom gjenta seg. På samme måte som regelmessigheten i døgnet, året og menneskelivet vil det være en regelmessighet i tiden. I Det gamle testamentet kan vi lese følgende om den sykliske tidsoppfatningen: «Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det finnes ikke noe nytt under solen».(Fork. 1.9) når tiden stopper Et annet syn på tid er teorien om at den er avhengig av handlinger for å gå. Dersom ingenting skjer, vil tiden stoppe. Dette kjenner vel alle seg igjen i – tiden går saktere når man kjeder seg. Religionsforskeren John Mbiti1 har forsøkt å forklare teorien om hendelsestid med følgende eksempel: «Det sitter en afrikaner under et tre uten å gjøre noe. En europeer som kommer forbi, vil si at han «kaster bort» tiden. Men det gjør han ikke, for så lenge intet skjer, er det ingen hendelse, det er «ikke-tid», og følgelig er det intet å kaste bort!» Eksempelet kan riktignok problematiseres hvis vi legger til at europeeren som kommer forbi er på vei til butikken. Da vil man oppdage at tiden går som følge av europeerens handletur, samtidig som den ikke går som følge av at intet skjer av interesse for afrikaneren. Er det mulig at tiden både går og ikke går samtidig?


tiden følger inntrykk Jeg har fundert over dette med tid, og er ikke enig med afrikaneren under treet. Hvorfor går tiden mye raskere nå enn den gjorde før? Hvorfor virker veien tilbake fra hytta alltid mye kortere enn veien til hytta? Jeg har konkludert med at tiden avhenger av inntrykk. Som ung har man mye å se. Tiden går sakte som følge av prosesseringen av nye inntrykk. Som gammel har man sett alt. Det er lite å prosessere, og tiden går. Tilsvarende har man veien til hytta friskt i minnet når man er på vei hjem. Alt er kjent – det er ingen nye inntrykk. Reisen oppfattes som kortere og tiden må da ha gått fortere. Hvis tidsoppfatningen avhenger av inntrykk vil man kunne påvirke tiden ved å tilrettelegge inntrykkene. Hvis man har en daglig rutine uten variasjon vil mengden nye inntrykk være liten, og tiden vil dermed gå fort. Dagene flyter i hverandre. Hvis man derimot lever uten regelmessighet vil inntrykkene være flere og tiden vil gå saktere. opplevelser og omgivelser Er det slik at variasjonen i inntrykkene vi får, avhenger av både opplevelser og omgivelser? Går tiden raskere i omgivelser som ikke stimulerer til nye inntrykk? Vil funkis-hus der samtlige vegger er hvite, taket hvitt, dørene hvite og hvitevarene hvite faktisk være så ensformige at tiden rett og slett akselererer innenfor husets vegger? At mengden nye inntrykk ikke er så stor etter fire timer foran tv-en? At selv ikke å flytte

seg fra den hvite stua til det hvite kjøkkenet gir nye inntrykk. Er det derfor vi opplever en mangel på vår dyrebare tid?

«Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje.» fork. 1.9 tiden som alt og ingenting Det er ikke så lett å vite om tiden er lineær, sirkulær eller avhengig av handlinger. Om man kan påstå at tiden har en fart – at den kan gå raskt eller sakte. Om man i det hele tatt kan tilegne tiden evnen å gå. Har vi mennesker egentlig en forståelse av tiden, eller famler vi i mørket? Utifra det vi kan erfare skjer handlinger etter hverandre; tiden må kunne beskrives som en tidslinje. I tillegg ser vi en tydelig regelmessighet i omgivelsene våre – er ikke tiden da sirkulær? Tiden vil uansett avhenge av handlinger og inntrykk. To mennesker på samme sted kan ha vidt forskjellige oppfatninger av tiden der og da. Én kan påstå at tiden flyr av gårde, mens en annen kan ha den lengste dagen i sitt liv. Det er tydelig at jeg egentlig ikke vet noe særlig mer om tiden enn at den er mer fleksibel enn jeg først hadde trodd… Og det tok ganske lang tid å finne ut av

.

Kilder 1. Mbiti, S. John. African religions & philosophy (1969), Heinemann. ndla, Tid som kontekst – kommunikasjon og kultur 1. Dahl, Øyvind, nrk. http://ndla.no/nb/node/57835 [10.02.2014].

DEN FJERDE DIMENSJON

37


artikkel tekst/ feliks ulvåen isaksen, stud.ark., archip, praha, feliks@tidsskrifteta.no foto/ 120 hours

TAR TIDEN PÅ TALENTER 120 hours

120 Hours er en arkitekturkonkurranse av og for studenter. De siste årene har det vært stadig økende oppmerksomhet rundt konkurransen og dens tre grunnleggere. «Vi snakket om at det var lite konkurranse og kritisk tenkning på skolen, og fikk lyst til å lage et forum som kunne løfte fram flinke studenter – de som gir litt ekstra» forteller Hans Martin Halleraker, en av 120 Hours-grunnleggerne. Nå er konkurransen over, og et utall studenter fra hele verden har hatt 120 intensive timer bak seg, samt en nervepirrende juryeringsprosess. Noen er erfaringen rikere, og andre har i tillegg kunnet slå hendene sammen og gripe rundt penger, heder og ære. Men hvordan startet det hele, og hva var det som fikk ArchDaily til å presse ut en sak i uken om en konkurranse fra lille Norge? øl og ambisjoner Brainstormingen rundt det som skulle bli 120 Hours fant sted over et par øl på Grünerløkka. Hva skulle til for å engasjere studentene? Et tidsskrift, en serie forelesninger, eller kanskje en konkurranse? «Det kunne egentlig vært hva som helst, det hadde ikke trengt å være en konkurranse, men det var det vi bestemte oss for til slutt. Så prøvde vi å

38

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 32–33

finne ut hva som utgjør en god konkurranse.» Hva skal motivasjonen være? Er et løfte om faglig utfordring nok til at studenter over hele verden bruker fem dager på dette? «Vi trengte en solid pengepremie, men vi ville også at folk skulle få muligheten til å vise seg frem. Derfor måtte vi få tak i en god jury.» Jo bedre jury, desto mer oppmerksomhet, og dermed mer prestisje. Dette er nøkkelen til oppmerksomhet, mener Halleraker. Han stadfester at høye ambisjoner har vært viktige i prosessen, og for de deltagende lagene. «Målet er å bli en slags Pritzker for studenter.»

«Vi fikk lyst til å lage et forum som kunne løfte frem flinke studenter»

hans martin halleraker

120 konseptuelle timer «Det fantes studentkonkurranser da vi startet opp, men for oss gjaldt det å finne et format som passet studenthverdagen. Jeg tror det var avgjørende for suksessen vår den første tiden at formatet passet såpass godt til studenttilværelsen.» På fem dager skal studentene klekke ut gode idéer og produsere materiale som skal imponere toppsjiktet av arkitekturverden. «Det


er et stramt skjema, og det skaper en utfordrende ramme for å tenke ut spennende konsepter.» Konkurransen er konseptuell. Det innebærer at man får en problemstilling, og ut fra denne skal levere en konseptuell løsning. Dermed får man muligheten til å jobbe på et overordnet nivå, hvor tekniske smådetaljer ikke er så viktig. Dette åpner dører for spekulering og eksperimentering.

«Det kunne vært hva som helst; et tidsskrift, forelesninger, en konkurranse.»

hans martin halleraker

toppjury En jury med anerkjente profesjonelle har bidratt til å gi konkurransen det lille ekstra. En god jury bidrar til mye publisitet, og kan gi potensielle deltakere ekstra motivasjon. Når omas lederkvinne Ellen Van Loon står og kikker en over skulderen er der vanskelig å ikke kjenne det kile i magen. internasjonal oppmerksomhet 120 Hours tok sine første steg i Oslo, og begynte som et prøveprosjekt der norske studenter var målgruppen. Men selv om Norge var startpunktet spredte nyheten seg som ild i tørt gress. Plutselig dukket det opp bidrag fra både Sverige og Danmark. Etter hvert har den internasjonale responsen økt eksponentielt.

I fjorårets konkurranse, hvor Geiranger var prosjektområdet, var det over 700 påmeldte lag og mer enn 200 innsendte prosjekter fra over 40 land. Det å ha Norge som plattform har vært et bevisst valg, forteller Halleraker. Norge er et lite land med mye spennende arkitektur, og i senere tid har arkitektkontor som det folkekjære Snøhetta satt Norge på arkitekturkartet. Dette ønsker også 120 Hours å bidra med. Årets prosjekt tar utgangspunkt i Øyafestivalens flytting til Tøyenparken i Oslo. veien videre Fra begynnelsen av var mulighetene mange, og framover ligger det mange valg. 120 Hours vant hundre tusen kroner av vinnerne av Kulturquiz på nrk, og de vil komme til god bruk. «Pengene blir brukt på videreutvikling av nye konsepter, og slike ting som nettsider og så videre. Vi har lyst til å prøve nye ting,» sier Halleraker. 120 hours har satt i gang en forelesningsrekke, 120 Talks, og utviklingen av nye konsepter er fortsatt i startfasen. Alt dette skal siktes inn mot en nettportal. Her skal forelesninger, diskusjoner og annet samles for å gi studenter bedre tilgang til kunnskap, og muligheten til å i større grad ta utdanningen i egne hender. Det er med dette, som så mye annet i 120 Hours, at man må smøre seg med en god dose tålmodighet og kjenne på forventningene. Mer fra 120 blir det garantert

.

120 HOURS

39


40

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 10–13


kommentar tekst/ matilde sundquist, stud.ark., ntnu, matilde@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsen, stud.ark., ntnu, mari@tidsskrifteta.no

EN KAMP OM KVADRATMETERNE om å kutte ned på forbruket

Byene er framtiden. Det er her teknologien som gjør det mulig å realisere passiv- og nullutslippshus utvikles og prøves ut. Det er i byene drømmene om et bærekraftig samfunn skal bli virkelighet. Teknologien har allerede kommet langt. Vi har utviklet en rekke high-teck-dingser som reduserer energibehovet i arkitekturen. Arkitekturprofessor Harald N. Røstvik, med spesialisering innenfor bærekraft, skriver i Bergens Tidene at «Det som er utfordringen er å se det enda større bildet – den urbane eller rurale kontekst og å levere relevante helhetlige løsninger som avdekker bred forståelse for sammenhenger». Neste skritt mot bærekraftdrømmen er å forstå konteksten arkitekturen vår står i. fotavtrykk Bærekraft handler om kvadratmeterne. Diplomoppgaven til Trond H. Hagen og Lars S. Selviken ved ntnu våren 2013, hevdet at vi ved å halvere boarealet, halverer forbruket. I Norden er det mye fokus på min bil, min hytte, mitt hus, med

stakittgjerde rundt. Og helst et mål med hage også. Vi vet at vi må bruke mindre energi, og vi har teknologien som skal til for å gjøre oss energieffektive. Nå er det forbruket vi må ta tak i. I følge Røstvik handler det nå om sosial bærekraft, holdbarhet og mindre transportbehov. I dag skal vi transporteres mellom arbeidsplassen, hjemmet og feriestedet. Tiden raser og stedene krever vedlikehold. Ikke alle klarer å ta hånd om både hus, hytte, bil og båt. Eiendommene mister verdi, og levetiden forkortes. I tillegg til at vi må transporteres mellom eiendommene våre, ender vi med å måtte rive eller skrape, i steden for å resirkulere. georgetown og singapore Velferden har brukog-kast-samfunnet som konsekvens. Men må disse to gå hånd i hånd? I Georgetown i Malaysia bor folk tett i små slitte betonghus. De har høyere toleranse for forfall enn vi har i Norden. Resultatet er at byen fremstår mindre velstående. Noen mil sørover, i Singapore, lever befolkningen mer velstående enn franskmenn. w

BÆREKRAFT

41


Singapore er strukturert på en helt annen måte enn både Norden og Georgetown. Høy befolkningstetthet og en turbulent historie som ikke tillot Singapore å være et selvstendig land før for femti år siden, gjør at arkitekturen bærer preg av funksjonalismen. Skyskrapere og signalbygg utgjør Singapore sitt bybilde. Selv om mange av skyskraperne har en utpreget 60- og 70-talls look, er forfall ikke å se. Singaporerne bygger storslagent og varig. Denne tendensen ser man også tegn på i Georgetown. Opp blandt de slitte lave betonghusene, skyter et og annet postmodernistisk bygg opp. Mitt inntrykk er at arkitekturen i Georgetown nå gjennomgår en oppgradering, de er i ferd med å tilpasse seg det morderne samfunnet. Likevel lar

42

MATILDE SUNDQUIST

de betonghusene stå til de forgår, før de erstatter dem med høyteknologiske bygg. Arkitekturen er mer holdbar: Bruk-og-kast-samfunnet er ikke integrert i arkitekturen, slik det er i Norden. Det er dette som virkelig er intressant. Teknologien er tatt i bruk, nå tar de steget videre. Høy befolkningstetthet har gjort at singaporerne har bygd i høyden. Dette har de også begynt med i Georgetown: Det opprinnelige sanitære nettverket tvang byens beboere til å klumpe seg sammen, noe de tar med seg inn i det moderne samfunnet. Å organisere seg til byer har vært utfordrende i Georgetown og Singapore. Men de har fått det til å fungere. Resultatet er korte avstander og en infrastruktur som gjør det vanskelig, og svært kostbart, å breie


Neste skritt mot bærekraftdrømmen er å forstå konteksten arkitekturen vår står i.

på kvadratmeterne. Korte avstander gjør det unødvendig med bil. Hytte, feriested, er ikke et tema. I Georgetown kombinerer mange hjem og arbeidsplass. et bærekraftig velferdssamfunn I Singapore og Georgetown bygger de for mer enn femti år, og bor på få kvadratmeter. Samtidig lever de i et velferdssamfunn. Med robuste øko-skyskrapere og samfunn med en kompakt infrastruktur hvor transport ikke er et større tema er det er ingen tvil om at de lever langt mer bærekraftig enn vi gjør i Norden. Skyskrapere er kanskje ikke veien å gå i Norden, og Singapore og Georgetown er ikke hundre prosent bærekraftige. Men vi har noe å lære. Teknologien i seg selv holder ikke. Som

Røstvik skriver, for å oppnå et bærekraftig samfunn, er ikke teknologi som hjelper oss å spare energi nok. Mentaliteten må endres. Et bærekraftig samfunn kan bare nås gjennom en kombinasjon av energibesparende teknologi, infrastruktur som minimerer behovet for transport og mer robust arkitektur som kan stå i mer enn femti år. For å få dette til må arkitektene løfte øynene enda litt høyere når de prosjekterer: flere aspekter må tas stilling til. Likevel, det viktigste steget på veien er å finne en annen måleenhet på velferd enn antallet kvadratmeter

.

BÆREKRAFT

43


omtale

KANALPLAST OG KULTURELL BALLAST atelier ilsvikas lokaler i spikerfabrikken, prosjektleder gro rødne i agraff, 2010. tekst/ asbjørn hammervik flø, ark. stud., ntnu foto/ julie fosse, ark. stud., ntnu, julie@tidsskrifteta.no

Iladalen ligger i skyggen av Steinberget og tre store høyblokker fra 70-tallet. Her renner Ilabekken ut i fjorden. Den ble åpnet i 2006 etter nesten 100 år i rør. På vestsiden av bekken ligger Ilsvika. Det tidligere industriområdet har blitt en av Trondheims tettest bebygde boligområder. Mellom Ila og nybyggene ligger den lille bakkebygrenda Ilsvikøra. Her holder ivrige lokalpatrioter stand mot utbyggere og øvrigheten, som ivrige lokalpatrioter gjør. På bysiden av Ilabekken ligger Ila. Ved utløpet til Ilabekken lå Trondheims Nagle- og Spigerfabrik, stiftet i 1897. Der det tidligere ble laget spiker og andre industriprodukt, lages nå kunst og kultur. Samvirket Atelier Ilsvika har siden stiftelsen i 2000 drevet et kreativt kontorfelleskap for kulturarbeidere, først i det gamle Mellageret lenger ute i Ilsvika, og nå i Spikerfabrikken. spikerfabrikken En kjede av bygg danner et kileformet kvartal rundt en trang gårdsplass. De bærer preg av flere forskjellige byggedatoer, ombygginger og klattvise påbygginger, mappene fra byggesakskontoret fyller en hel tralle. Atelier Ilsvikas lokaler ligger i et teglbygg med store glassvindu mot Ilabekkparken. Fasaden er noe anonym, et tydelig bruksbygg i tegl fra forrige århundreskifte. En enkel skilttavle viser vei til selve inngangen rundt bygget, inn i bakgården og opp en mørk trapp. Jeg ringer på den låste innerdøren, og blir sluppet inn i et stort og luftig allrom. Hele atelieret er samlet til lunsj rundt et langbord. Prosjektleder for ombyggingen av Spikerfabrikken

44

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014, S. 44–45

var Gro Rødne, som i sin tid var med å grunnlegge Agraff. Hun kan fortelle at prosjekteringen var preget av utstrakt brukermedvirkning, og at det var et sentralt premiss at brukerene kan få sette sitt preg på lokalet. Dette får jeg se i praksis når Marte Willumsen fra Agraff viser meg rundt. Hun innrømmer at lokalene forandrer seg så ofte at det er litt vanskelig å holde oversikt over hva som er hvor til enhver tid. organisering En samlende våtromskjerne deler den dobbelhøye salen inn i et stort allrom mot sør og et mindre oppholdsareal med tekjøkken mot nord. Langs østfasaden er det innredet kontorer og arbeidsplasser over boder og annet ekstraareal. Her jobber fotografer, kunstnere, journalister og modellbyggere oppunder kraftige takbjelker i betong. En leider i metall leder over til et møterom over våtromskjernen. Det hele har en røff, delvis selvgjort, industriell karakter. At samvirket består av ulike folk i de kreative bransjene, gjør at lokalene får et eklektisk personlig preg. På andre siden av midtgangen er takhøyden også utnyttet. Her ligger modellverksted, keramikkovner og andre grovrom på 1. plan, mens 2. plan er innredet til hvilerom, systue og lagerplass. Her må du bøye deg under takbjelkene, men når du først er oppe føler du deg trygg og bortgjemt. røff estetikk Til tross for at bygget er røft og industrielt, har det likevel en personlig og varm


Eksteriøret: Selvgjort er velgjort? Et hjemmelaget skilt opplyser om hva som nå produseres i de gamle fabrikklokalene.

sjarm. En rekke røde detaljer spiller på lag med den gjennomskinnelige røde kanalplasten som er brukt i bodene, og i kontorveggene over er det brukt fargeløs kanalplast som skjermer for innsyn, men slipper rikelig med lys inn til fellesområder og trafikkareal. Det meste av innvendige arbeider er utført som enkle stendervegger, bortsett fra kraftige ståltrapper mellom nivåene. En bar i allrommet er kledd i fargerike, antagelig egenproduserte, keramikkfliser. stadig forandring Det er selvfølgelig noen utfordringer med å transformere et gammelt industribygg i mur og betong til kontorer for åndsarbeidere. Selv om man har satt inn moderne dobbelglassvindu på innsiden av de gamle, blir det kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Solavskjerming mellom nytt og gammelt glass har hjulpet endel, men det er ikke perfekt. Det viktigste med bygget er kanskje ikke de fysiske omgivelsene, men at Atelier Ilsvika er et samvirke som lar mennesker møtes på tvers av fagretninger, og eksponeres for nye ideer og innfall. Landskapsarkitekt Jan Løvdal har vært med siden Atelier Ilsvika ble startet i 2000, og etter 14 år kan han fremdeles fylle en hel lunsjsamtale med det evige spørsmålet: «Hva er kunst fornoe?» Jeg blir imponert over størrelsen og mengden av fellesareal. Marte Willumsen forteller at dette også er en utfordring for samvirket. Å balansere mellom fornuftig bruk av fellesarealer og areal som gir

Kontorene: Bærer tydelig preg av å være rom for personer som har mye på gang.

inntekter kan være vanskelig for et kollektiv hvor ikke alle har samme økonomiske forutsetninger. Lokalene blir løpende tilpasset etter endring i behov og ønsker. Kanskje er det disse brytningene som gjør at Atelier Ilsvika ble kåret til årets Samvirkebedrift i 2013. Og kanskje er det også derfor det er mindre viktig at ikke alt fungerer som et strømlinjeformet og effektivt kontorbygg. Det er følelsen av et lokale med stor faktisk og billedlig takhøyde og rom for forandring som gjør Atelier Ilsvika vellykket

.

KANALPLAST OG KULTURELL BALLAST

45


kranglekroken

E DET ARKITEKTUR? tekst og illustrasjon/ lisa ekhorn, ark.stud., ntnu, lisa@tidsskrifteta.no

Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere.

«Arkitektur e livsnødvendig, mens kunst e sjølrealisering», sier Daniel bastant. «Men arkitektur kan vell også vær sjølrealisering?» påstår jeg. «Da grense det mot kunst.» «Kan det ikkje gå over i hverandre, det treng jo ikkje vær ei tydelig grense på alt» «Nei, ikkje ei klar, men eg vil ha ei grense», sier Andreas. Han vil ha orden. «Folk må forholde seg til arkitektur, men kunst må man ikkje forholde seg til,» sier han, med vekt på må. «Det spørs ka du definer som kunst», sier jeg, og prøver vagt å tale kunstens sak, men Daniel er ikke nådig. «Det er rætt og slætt bullshit spør du mæ». «Nei, nu snakka du bullshit!» «I det menneske begynte å sette pinner på kvarandre, for å skape skjul, eller ka søren det va, så begynte dei å forholde seg til arkitektur. Og det gjorde de av nødvendigheit. Det var livsnødvendig», sier Andreas, og prøver å holde diskusjon saklig. «Du sir det e det samme som et hus.» «Nei, det sa han ikke.» «Jo, alt som e bygd.» «Nei, mye som e bygd.»

46

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2014

« Et 3D installasjons-kunstverk e vell arkitektur?» «Men ein 3D installasjon e ikkje nødvendig, det e sjølvrealisering,» mener Andreas. «Selvrealisering, da tænke æ egosime», sier Daniel med en bestemt mine. «Neei, tenk behovpyramiden. Kunst på toppen og arkitektur på bunn.» «Æ e ikke sikker på at alt som e rom e arkitektur.» «Arkitektur e jo vanskeliare enn kunst, det ska vær design, poetisk, men samtidig ha en funksjon», sier jeg og tror jeg er smart. «Men kunst kan ha en funksjon!» nestenroper Daniel. «Men det må jo ikkje ha ein funksjon.» «Tss, my arkitektur har itj funksjon.» Det blir stille, og jeg bryter stillheten: «Det huse som går, til han Sami, e det arkitektur?» «Nei, kanskje det ligg på grensa mellom arkitektur og kunst.» «Næi, det e kunst. Det har ingen funksjon anna enn å provosere!» hevder Andreas. «Men va det ikke arkitektur, de husan?» «Jo, når dei sto på bakken og eit menneske kunne bruk det!» Daniel still et avgjøranes spørsmål, «Blir ikke et rom arkitektur før et menneske bruka det?» «Ja, der har vi det! Når et bygd sted blir brukt av menneske e det arkitektur!» Vi står der som tre lyspærer og er veldig fornøyd, helt til jeg bryter ut: «Neeeei, vi kan jo ikkje bli enig i kranglekroken!!» og vi innser at vi har et problem

.


bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ kjersti lie, kjersti.lie@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

Tid – et emne til å bli riktig filosofisk av. Einsteins fjerde dimensjon. Tiden vi aldri får nok av. Tiden som påvirker oss og omgivelsene i lett gjenkjennelige tegn, som rynker og hålke og hestehov. Tiden kommer til uttrykk på flere vis i bibliotekets samlinger; spesielt når man sammenligner innholdet i publikasjoner fra mange eller få år tilbake – og de som kommer smellferske fra trykkeriet; eventuelt ikke kommer derfra i det hele tatt, men bare finnes digitalt og kan leses på en eller annen innretning for den slags. Bla i tidsskrifter fra 2014, 1994 og 1914, så ser dere lett hva jeg mener. Dagens anbefalinger handler om tid på ulike vis. Alle arkitekturhistoriebøkene har selvsagt et viktig element av tid, enten de begynner med «Allerede de gamle grekere …» eller starter på 1900-tallet eller senere: sigfried giedions Space, time and architecture er en klassiker fra 1941, en klok, filosofisk – og omfattende – arkitekturhistorie. Vel verdt å lese/bla i. Med tiden følger også samfunnsendringer – og med dem, endrede behov for produksjonsbygninger, lagerbygninger og annet: jan jörnmarks barske “bildebøker” Övergivna platser og Övergivna platser två, viser hvordan travle bygninger fra en annen tid i dag står tomme, gjerne med en forlatt kurv, krakk eller hanske, som om utviklingen – og tiden – har gått for raskt til at man fikk med seg alt ut i samtiden. Andre og mer oppløftende bøker om hva man kan

Hull: Goldsworthy, Andy. Passage (2007): Thames & Hudson. Bildene ble tatt i mars 1997.

oppnå ved å transformere «umoderne» bygninger for dagens behov, finnes i mengder. Gamle industribygninger blir kunstsentre; sikkert til sin store forvirring; siloer blir studentboliger – og funkisrestauranter rehabiliteres til å bli – funkisrestauranter. david littlefield og saskia lewis har skrevet en bok om å lytte til gamle bygninger: Architectural voices: listening to old buildings. Den inneholder en del interessante tanker – og vakre bilder. Jeg ser den har vært mye utlånt, men den tåler mange utlån til. andy goldsworthy er en av favorittene; en kunstner som bevisst bruker tiden i sine land artprosjekter. Vi har flere bøker som viser hans store, tidkrevende prosjekter, der han gjør bruk av snø, løv, kvist og kvas og andre aldeles naturlige, men lett bortblåsbare og smeltende bestanddeler – og tiden er medskapende. Goldsworthy dokumenterer prosessen fra prosjektet er nytt – til det er … borte. Praktfulle bøker! bernd og hilla becher har laget flere bøker om industrisamfunnets bygninger og ruiner. Gjennom sine sobre sort/hvitt-fotografier sier de oss noe om bygningstypologi, arkitekturfotografering og – tid. God tid!

. BIBLIOTEKHJØRNET

47


TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Mathias Midbøe (ansv. red., styreleder), ntnu Nikolas Søfting Røshol (nestleder, jour.ansv.), ntnu Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu Tor Christian Meling (arrangementansv.), ntnu journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas Magerøy, Jonas Kyllenstjerna Pettersen, Katarina Harbækvold, Magnus Knutsson, Ingeborg Stavdal, Jonas Peter Falck, Feliks Ulvåen Isaksen, Lisa Ekhorn, Matilde Sundquist, Eirik Strand, Daniel Evensen. fotografer og illustratører Maria Wyller,

TIL BIDRAGSYTERNE Krav til innlevert materiale Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og referanseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord. Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte. Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og forfatterens navn. Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen Referansehenvisning i teksten skal være med forfatternavn, publiseringsår og ev. med sidetall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at… Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekkefølge til slutt i teksten og settes opp slik: Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunikativen Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue: De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B. Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi – pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13 Illustrasjoner; grafisk framstilling, tabeller og lignende skal sendes sammen med manuskriptet som bilde. Teksten sendes som vedlegg til redaksjonen@tidsskriftetA.no eller per post til Tidsskrfitet A c/o, ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.

Vilde L. Blom, Mathilde N. Bergersen, Lisa Ekhorn, William Fairminer, Hilde Nessa. diverse Kristian Ormhaug.

layout Henriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forside Vilde Løwenborg Blom

Annonser Markedsansv.: Simen Andreas Aas annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 1000 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Kjersti Lie, Asbjørn Hammervik Flø, Daniel Hansen, Emma B. Jones, og debattantene som deltok i lanseringen av A#3/13.


Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring • Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk hjelp • Lønnsstatistikk Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no



Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.