Page 1

4/2016

overgang




Foto: Thomas Ekström

BEDRIFTER SOM TAR MILJØET MED I REGNESTYKKET VIL BLI FREMTIDENS VINNERE. Enova investerer i energi- og klimaløsninger Les mer på www.enova.no om hvordan din bedrift kan få støtte til energi- og klimatiltak.


INNHOLD

Mellom alt det andre / 05 leder og fra arkivet

Studene// ///Kva skjer, A? / 06 oppdateringer Å utvide horisonten / 08 intervju By(gg)delar / 11 illustrasjon Kunst og arkitektur / 12 essay

Altea / 15 fotoreportasje Arbeidet / 18 hovedreportasje Ove / 22 ei lita historie Skikkelig SlumSløye fisk i badekaret / 26 artikkel Snarveier / 28 illustrasjonsreportasje Fra lesesalen til tegnebordet / 32 essay Skyskraparen / 34 kommentar

Et kjærlighetsbrev til museet for samtidskunst / 38 kjærlighetsbrev Til de eldre / 40 essay Klimakteriet / 42 en liten tullete tekst Høyt og lavt / 44 dikt

Get off my lawn / 46 kranglekroken ARKbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Tiina Tinouscha Nilsson


leder

MELLOM ALT DET ANDRE Den skapende arkitekten skal ta hensyn til både den store helheten og de minste detaljene. Marco Frascari skriver at når det kommer til arkitektur finnes detaljene i leddene - i overgangen fra en ting til en annen. I årets siste nummer av Tidsskriftet A tar vi for oss nettopp dette, og setter ordet overgang i kontekst. Arkitekturhistorien florerer av ulike faser som har vokst fram av reaksjoner på samfunnet, og tidligere verdier. Noen ganger er det nødvendig med forandring, at ting utvikler seg, for at verden skal gå videre. Man kan jo undre seg over om vi befinner oss i en slik overgang akkurat nå, når vår rolle er fanget mellom å være kunstner og ingeniør. I nyere tider har det oppstått en slags identitetskrise rundt hva en arkitekt er og burde være. Mange av våre ferdigheter kan lett bli erstattet av ny teknologi, men det er likevel en enighet om at vi har kvaliteter og egenskaper som går forbi dette. Det finnes en stor fleksibilitet i det å være arkitekt: yrket vårt tangerer hundre andre - så kanskje vi egentlig har en fordel. Jeg tror ikke det trenger å være negativt å måtte redefinere seg i ny og ne.

6

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 4-5

kimberly wolf ansvarlig redaktør

Ting kan forandre seg på ett sekund, eller aldri i det hele tatt. Som arkitekturstudenter kan vi velge og vrake når vi bestemmer hvordan vi vil ha fremtiden. Vi har friheten til å si at vi vil fokusere på transformasjon av gamle bygninger. Eller skyskrapere. Hvem vet? Kanskje vi til slutt ender opp med å bli byggingeniører, hele gjengen. Det ligger mye underholdning i spekulasjoner, men det er veien til målet som er mest interessant. Overgangen er rommet, det lille øyeblikket, som finnes mellom bygninger. Men hva skjer egentlig der?


fra arkivet

Fra tidsskriftet A sitt arkiv: A (1964), nr. 2. side 2

LEDER OG FRA ARKIVET

7


oppdateringer

KVA SKJER, A? tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no og ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no

save the date 10. desember er årets eksamensfest. Her ventast mykje moro, og ei skikkelig utblåsing før dei siste eksamenane står for tur. Håpar de har lagt av datoen og får ei super feiring! aho works studio exhibition 14. til 18. desember er det utstilling på AHO kvar semesterets studentarbeid innanfor design, arkitektur og landsskapsarkitektur skal visast fram. Her kan ein vente seg mykje forskjellig og interessant arbeid. Den er open for alle mellom 10.00 og 16.00, så om du er i nærleiken, sjekk det ut då vel! For meir informasjon: aho.no

ntnu.no

jacob jordaens, the king drinks

utdanningskvalitet Her om dagen publiserte me nok eit innlegg på tidsskriftet.no om masterkursa til arkitektur ved NTNU. Lite engasjerande og dårlig prioritering er nokre av stikkorda her. Me i redaksjonen synast alltid det er viktig å setje fokus på utdanninga, og også kunne reflektere kritisk rundt den. Det blir inga endring utan at me som studentar sei i frå. Har du eit synspunkt i denne debatten som du sitt og gneg på? Send inn innlegg til redaksjonen@tidsskrifteta.no 8

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 6–7


diplomutstilling Sida det no i eksamenstida ikkje skjer så veldig mykje, får de ein liten godbit om kva som skjer etter jul i tillegg. Tida begynner å tikke ned til ny diplomutstilling. Med vernissage 12.januar klokka 18.00, skal utstillinga stå i Sentralbygg 1, 2 etg, til 19.januar. Definitivt verdt å ta ein kikk på når den tid kjem.

faglig input utanfor faget Litteraturhuset i Trondheim sin serie “Professor på café” har nådd nummer 5 i rekka. 8. desember kjem Lars Slørdal og skal diskutere “sex, drugs and rock and roll - med hovedvekt på drugs”. Visst ikkje det er ein lokkande tittel, så veit ikkje me!

ta deg ein pause frå eksamensstresset ...Og kom i julestemning medan du først er i gang! Når du kjenner det blir for mykje med alt som skal gjerast, og du ikkje får gjort noko av det, då kan det vere på tide med ein pause. Kva betre kan du då gjere enn å sjekke ut Trondheims julekulturliv. Kjente og kjære Putti Plutti Plott har fire førestillingar i Olavshallen 6. og 7. desember. Trøndelag teater har såtte opp Juleevangeliet i ny drakt, med det spanande namnet “Juleevangeliet - The Smash Hit Musical”. Etter det redaksjonen kan tolke, er dette ei langt mindre barnevenleg førestilling, og kan godt nyttast om ein treng ein meir artig og mindre nostalgisk pause. Den visast frå 18. november. Meir info sjekk ut putti.no og trondelag-teater.no

lykke til og god jul! Heilt til slutt vil me også ønske lykke til i eksamenstida og god jul til alle stressa sjeler der ute. Snart er det over og juletida kan nytast for fult, tenk på det!

KVA SKJER, A?

9


intervju tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, ntnu, elinem@tidsskrifteta.no foto/ christel hilmo, fotograf, christel@tidsskrifteta.no

Ă… UTVIDE HORISONTEN om utveksling

www.chalmers.se

10

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 8-10


Hvert år reiser utallige håpefulle studenter på utveksling. De drar til ukjente byer og land, med store forventninger i bagasjen. Et utvekslingsopphold representerer en viktig overgang som oppleves forskjellig fra person til person, og her er det flere faktorer som spiller inn. Alt fra skolehverdag til bosted er avgjørende i opplevelsen av et semester eller år utenlands. Vi har tatt en prat med to utvekslingsstudenter om deres opplevelser så langt. til og fra ntnu Tora Vollset studerer opprinnelig arkitektur ved NTNU, men er nå på utveksling ved Chalmers Tekniska Högskola i Gøteborg. Hun forteller om hvorfor hun valgte akkurat denne skolen: - Det var mange tilfeldigheter som førte til at jeg søkte meg til Chalmers, men også noen bevisste tanker. Det er selvfølgelig umulig å vite hvordan en skole er før man faktisk går der, men jeg hadde en idé om at Chalmers hadde et mer bevisst og aktivt forhold til hvordan man kan arbeide med bærekraft i arkitektur, og at de utnytter muligheten det er å være en del av en teknisk høyskole i større grad enn vi får til på Gløshaugen.

opplever man at undervisningen og skolearbeidet på utvekslingsstedet foregår på en annen måte enn det man er vant til hjemmefra. Özgur har gjennom sine måneder i Norge kjent på dette. Hva har for deg vært den største overgangen så langt i utvekslingen? - I det ene kurset mitt har vi to assistenter og tre eller fire lærere, og en forskjell fra Sveits er at her er også assistentene involvert i tilbakemeldingene. Dette er et stort pluss for meg, fordi ved skolen min i Sveits gjør assistentene mer administrativt arbeid, men her er de også der for deg og hjelper deg med prosjekter. Det at man har flere lærere kan være litt vanskelig. I Sveits har du kun én professor som evaluerer prosjektet ditt, mens her er det fire, så man får veldig mange tilbakemeldinger. Dette er positivt, men kan oppleves som litt for mye noen ganger. Her har man god tid til å snakke med professorene, men på skolen min i Sveits har man kanskje 15 eller 20 minutter til å snakke med dem, og så har man ikke anledning resten av uken.

Nettopp NTNU og Gløshaugen er valget for mange utenlandske studenter som kommer til Norge på utveksling. Özgür Üstel er en av disse. Den sveitsiske studenten tilbringer høstsemesteret i Trondheim, hvor han går et masterkurs i prosjektering av boliger. Han er i gang med sitt siste år som arkitektstudent, en utdanning han opprinnelig tar ved Luzern Hochschule i Lucerne i Sveits. Her bor han i et hus på Byåsen sammen med seks andre, noe som utgjør en kontrast til den ene romkameraten han hadde i Lucerne.

Özgür påpeker at den største forskjellen mellom arkitektutdanningen i Sveits og i Norge er arbeidsmengden. - Stressnivået er ikke like høyt som i Sveits. Jeg er roligere og mer avslappet. Her har jeg fri i helgene, noe jeg faktisk bare opplevde å ha på begynnelsen av semesteret i Sveits, sier studenten. Som trekker frem en tur til Bergen og Pstereo-festivalen på begynnelsen av semesteret som noen av de beste opplevelsene fra utvekslingsåret så langt.

mindre arbeid, mer oppfølging Undervisningen og det rent akademiske er et svært essensielt aspekt ved ethvert utvekslingsopphold, det sosiale og kulturelle er vel så viktig. Kanskje

nye impulser Tora tror at arkitektudanningene ved Chalmers og NTNU er bygget opp ganske likt, og har derfor ikke opplevd en like stor overgang ved å begynne ved den svenske skolen. - Den Å UTVIDE HORISONTEN

11


foto:privat

største forskjellen er kanskje at jeg studerer med mange internasjonale studenter. I kurset jeg går er vi omtrent 30 studenter, og det er kun fem av oss som har studert de tre første årene ved Chalmers.

Videre forteller Tora om hvordan hun har fått innblikk i andre perspektiver og synspunkter på arkitektur enn dem hun var kjent med fra undervisningen på NTNU. - Det beste med utvekslingen så langt har vært å oppleve at en arkitekturutdanning kan se annerledes ut enn den vi har i Trondheim. Jeg har møtt professorer med helt andre forbilder enn man finner på NTNU, og kanskje fått styrket troen på at jeg selv kan bestemme hva jeg synes er bra. I løpet av tre år på NTNU har jeg ofte blitt fortalt at man kan forme sin helt egen mening om hva arkitektur skal være. Likevel har jeg opplevd at de ansatte ved fakultetet til en viss grad deler mange holdninger til faget og at det finnes en slags konsensus om hva som er den gode arkitekturen. Ved Chalmers har jeg funnet eksempler på ideer som klart skiller seg fra tankene ved NTNU, og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, gir det meg en følelse av større valgfrihet. 12

ELINE MOGEN

Hvilke forskjeller og likheter mellom NTNU og Chalmers opplever du i undervisningen? - Kurset jeg har valgt legger mye større vekt på digitale verktøy enn det jeg har opplevd i Trondheim. Jeg tror ikke dette gjelder alle masterkursene ved Chalmers i like stor grad, men jeg har blitt hevet inn i mye nytt når det gjelder det digitale. Temaet for kurset er fremtidens lagringsløsninger, og i løpet av semesteret skal vi bygge en lagringsløsning i fullskala blant annet ved hjelp av roboter som former plastark. Utvekslingsopplevelsene til Tora og Özgür er forskjellige, men begge anbefaler andre studenter å dra på utveksling i løpet av studietiden. Som Tora forteller, kan et utvekslingsopphold bidra til at man får utvidet sitt syn på faget man studerer, et syn som kanskje i stor grad er formet av den skolen man opprinnelig har studert ved. I tillegg gir et utenlandsopphold nye perspektiver, bekjentskaper og opplevelser. Dette er noe begge utvekslingsstudentene trekker frem som positive elementer ved det å dra på utveksling, og er verdt å bemerke seg dersom man tenker på å gjøre det samme.


illustrasjon

BY(GG)DELAR tekst/ mari mostrøm nilsen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no illustrasjon/ nadia buer haugen, arkitekturstudent, ntnu, nadia@tidsskrifteta.no

Når ein går frå bydel til bydel, merkar ein forskjell? Frå Møllenberg til Bakklandet, når er ein i Midtbyen? Volum, tettleik, flyt og materialitet, kanskje ein faktisk merkar det. Ei svak grense som snik seg på. Det første bryggehuset, det siste trehuset, det mellomste murbygget. Ta ein kikk neste gong du er ute og går, ser du skiljet?

BY(GG)DELAR

13


essay tekst/ malin dalby borger, arkitekturstudent, ntnu, malin@tidsskrifteta.no illustrasjon/ camilla voutilainen nordbø, masterstudent i illustrasjon, khio, camillanordboe@gmail.no

KUNST OG ARKITEKTUR og begge deler

Ingen har stått midt i Peterskirken i Roma og beundret arkitekturen uten å nevne kunsten. Arkitektur. Kunst. Begrepene rommer det aller meste, hvis du vrir og vender og drar litt på dem. Likevel er noen fagfolk innen arkitektur og kunst strenge på at arkitektur ikke er kunst, og at kunst ikke er arkitektur. Hvorfor det? Det står jo i flere oppslagsverk at arkitektur er en type kunst. Gjennom historien har kunst og arkitektur hatt en tett relasjon. En hel del av oldtidens gjenværende arkitektur står som noen av de største kunstverkene verden har sett. Å være både kunstner og arkitekt har ikke vært uvanlig. Man brukte det ene yrket i det andre. Vi ser eksempler på dette både i Michelangelos skulpturer og i Rafaels utsmykninger og ornamenter. Dagens arkitektur mangler ofte begge. I nyere tid har vi få arkitekter som også kaller seg kunstnere, men det finnes noen. Le Corbusier er en av få som turte å gi seg selv begge titlene. Som en av de mest berømte arkitektene innen moderne

14

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 12–14

arkitektur har han trukket sterke paralleller mellom maleriene sine og arkitekturen. Mange vil hevde at Le Corbusiers arbeider er kunstverk, uavhengig av om man snakker om bygningene eller maleriene. hva er hva? Kunst er et stykke godt arbeid som andre skal utvikle følelser rundt. Man skal tenke og spekulere. Kunsten skal gi noe til følelseslivet vårt. Den skal utfordre oss og måten vi tenker på. Derfor tar kunsten i nåtiden ofte opp samfunnsrelaterte temaer. Arkitektur er av de aller fleste sett på som kunsten å formgi og prosjektere en bygning. Arkitekter vil med det de gjør tilføre noe positivt til omgivelsene, og samfunnet. De vil skape noe som mennesker vil trives i og som gir en god opplevelse. På en måte kan man si at kunstneren kommenterer det samfunnet arkitekten former. I bunn og grunn er hovedforskjellen på kunst og arkitektur funksjonaliteten. Et stykke kunst har som funksjon å få deg til å føle noe spesielt, det skal få deg til å undre og stille spørsmål. Arkitektur har


ARTIKKEL TITTEL

15


som funksjon å få deg til å ha det behagelig, i et godt utformet rom. Arkitekten og kunstneren skal ha kunnskap om ulike ting for å lykkes. Der arkitekten skal ha en formening om spenn, bæring og utforming, og hva slags rom mennesket trives i, skal kunstneren kunne noe om utførelse og teknikk, og om hva som vekker følelser hos mennesket i dagens samfunn. Hva gjør at man ikke kan kombinere disse funksjonene? Kunstneren og arkitekten Maya Lin har sagt “Å skape kunst er som å skrive et dikt og å skape arkitektur er som å skrive en bok”. hvor går skillet? Om man skal bryte ned definisjonen av kunst, vil vel i bunn og grunn kunst være noe som er spennende og interessant å se på og oppleve. Er det ikke nettopp det arkitektur er? En spennende og interessant opplevelse, om gjort på riktig måte? På den andre siden argumenterer mange for at kunst ikke er arkitektur, med at arkitektur involverer menneskekroppen i mye større skala enn den gjør i kunst. Det er her det såkalte skillet mellom arkitektur og kunst skal gå. Men hva med kunstinnstallasjoner man kan gå, stå og sitte i? Hva med dem? Er de ikke gjennomtenkte nok? Ikke romlige nok? Er det stoltheten til arkitekten som snakker?

16

MALIN DALBY BORGER

Det finnes ytterpunkter i kunst og arkitektur som ikke kan sammenlignes. Det er bygget mye arkitektur som ikke på noen måte kan kalles kunst, som for eksempel 60- og 70-tallets drabantbyer. Kontrasten er byggene som oppfyller alle kravene for et kunstverk. Peterskirken i Roma er kanskje en av de vakreste eksemplene. De samme ytterpunktene finner du i all type kunst. Det meste av kunst har ingenting å gjøre med arkitektur, men det finnes kunst som ligger helt i gråsonen mellom de to. Maya Lins Wave Field og Arne Quinzes The Sequence er gode eksempler på nettopp det. Det er her argumentene om at arkitektur aldri kan være kunst, og kunst aldri kan være arkitektur, brister. En kunstner kan lage arkitektur uten å ha en mastergrad i konstruksjon og materiallære, og en arkitekt kan lage kunst uten å bruke malepensel. Ofte når det bygges nye offentlige bygg i dag, sier lover og regler at en god slant av pengene i budsjettet må settes av til kunst. Hvorfor kan ikke arkitekturen være kunsten i seg selv? Å snakke om arkitektur uten å ta i betraktning hvilken estetisk verdi den har, er på mange måter meningsløst. Hvorfor la arkitektur bare være arkitektur når den også kan være kunst? La definisjonen av arkitektur og kunst være vide og lange, og la dem gå over i hverandre. Det er i gråsonen det vakre skjer.


fotoreportasje foto/ marte kittang, fotografistudent, nffs, marte@tidsskrifteta.no

ALTEA espaĂąa ARTIKKEL TITTEL

17


18

MARTE KITTANG


ARTIKKEL TITTEL

19


hovedreportasje tekst/ julie gaby berger, arkitekturstudent, ntnu, juliegb@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, arkitekturstudent, joana@tidsskrifteta.no

ARBEIDET det ferdige produkt

20

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 18–21


«Teori er for meg noe jeg oversetter til bilder av ferdige arbeider. Jeg teller skruer, spiker og løpemeter av materialer, jeg teller timer. Jeg lager en film i hodet av hvordan jeg skal bygge dette, en film der prosjekteringen er manuset. (…) Når jobben er gjort er beskrivelsen glemt, den er ikke viktig lenger. Tegningene er forbindelsen mellom råloftet, og loftet som bolig.» Utdrag fra “En snekkers dagbok”, av Ole Thorstensen. Et stadig større gap mellom det akademiske og det praktiske preger dagens byggeri. Arkitekten og ingeniøren er i liten grad tilstede på byggeplass, og håndverkeren har forsvinnende liten innvirkning på prosjekteringen i et byggeprosjekt. I sitt mye omtalte essay “De manuelle” publisert i Morgenbladet i 2014, kritiserer Ole Thorstensen det norske samfunnets manglende respekt for det manuelle arbeidet. Tømrermesteren beskriver en virkelighet der hans kompetanse blir oversett og underkjent, til fordel for ingeniørens akademiske tyngde. Vi strekker oss i dag etter det vi kaller kunnskapssamfunnet, og det kan virke som den teoretiske kunnskapen veier tyngre enn den praktiske.

teori og praksis - uløselig sammenknyttet I håndverkerens arbeid forenes den teoretiske og praktiske kunnskapen. Tyngdekraften er ikke lenger en vag idé, men noe som kan knuse en stortå. Mens man på tegnebordet har mulighet til å rette opp feil med nye revisjoner av tegninger, kan en feil under bygging ha store konsekvenser, for eksempel i form av materialkostnader. Oppdages ikke feilene underveis i arbeidet, kan de få alvorlige konsekvenser senere, i form av lekkasjer og råteskader, eller at taket svikter, fordi detaljene i konstruksjonen ikke ble utført riktig. Det manuelle arbeidet krever derfor en inngående kunnskap om teorien som ligger bak, i kombinasjon med en praktisk forståelse. Dette kan også snus på hodet: den teoretiske kunnskapen som vi kan tilegne oss ved å lese i bøkene, er ervervet gjennom praktisk erfaring. Det er en gjensidig avhengighet mellom teori og praksis. Sagt på en litt annen måte; ideen er ikke virkelig før den legemliggjøres i det fysiske produkt, men uten ideen ville ikke det endelige produktet funnet sted. Tømreren kan ikke lage noe uten tegningen, og uten tømreren er tegningen bare noen streker på et papir, som representerer en idé.

ARBEIDET

21


arbeidet som verdiskapning Karl Marx hevdet at kapitalismens vektlegging av effektivitet førte til en fremmedgjøring. I kapitalismen er arbeidskraften noe man selger på det åpne marked. Det produseres for profitt, og effektivitet er derfor i fokus. Dette fører til en arbeidsdeling, der hver arbeider er spesialisert og produserer en liten del av det ferdige produktet. På denne måten mister hvert menneske forståelsen av prosessen som leder frem til produktet. Marx mente derfor at mennesket i jaget etter effektivitet mister sin iboende kontakt med naturen. Han insisterte på at det er det fysiske arbeidet som faktisk er verdiskapende. Gjennom arbeidet blir råmaterialene tilført en verdi. Verdiskapningen som det fysiske arbeidet utgjør starter likevel ikke på byggeplassen, men med at noen har en idé. Arkitekten og ingeniørens jobb er å gi ideen en form, samt å tenke gjennom prosessene som gjør at de ulike elementene kommer sammen og utgjør det endelige byggverket. Arbeidet kan først finne sted når prosessen er tenkt ut. 22

JULIE GABY BERGER

prosessens betydning Industrialiseringen og globalisering har også bidratt sterkt til denne fremmedgjøringen. Bekymringen for industrialiseringens betydning for håndverkstradisjon og hverdagsliv, er imidlertid ikke ny. Arts & Crafts bevegelsen vokste frem rundt 1880, som en reaksjon på industrialiseringen. Walter Crane, en sentral skikkelse innenfor bevegelsen, mente at selve arbeidet var det som kunne forsone kunst og hverdagsvirkelighet. Gjennom arbeidet gjøres natur om til kultur; mennesket bearbeider det naturlige om til å bli bruksgjenstander. Bruksgjenstandene er en del av hverdagsvirkeligheten, og deres utforming gir oss muligheten til å forstå de prosessene som er forutsetningen for den kulturen de er en del av.


faglig stolthet Arkitekturprosjekteringen, ingeniørens beregninger, den industrielle produksjonen på fabrikk, og til sist håndverket er alle viktige ledd i prosessen som leder til et ferdig byggverk. Samtidens byggeskikk med betongdekker og stålsøyler, tildekket av gips, er klare vitner om tidens jag etter effektivitet, og tendens til å skjule. Slik vil våre byggverk stå igjen etter oss, og fortelle noe om den virkeligheten de ble til i, og er en del av. Dersom håndverket gjøres mer synlig, og prosessen som ligger bak mer lesbar i det endelige resultat, så kanskje det kan bidra til å gjenopprette den faglige stoltheten både til håndverkeren, og til arkitekten og ingeniøren. Vi bør strebe etter å være et kunnskapssamfunn der praktisk arbeid og tenkning er likeverdig, og tett sammenknyttet.

«Jeg ser hvordan bærebjelkene passer inn der de skal, de nye med de gamle, og så gjemmes det bort bak gips og ingen vil se det igjen før om femti eller hundre år. Da står det kanskje en som meg der, med en film i hodet som går døgnet rundt. Denne kollegaen min i framtiden er annerledes enn meg, men likevel ganske lik. Kanskje han eller hun tenker noe godt om meg uten å kjenne meg, fordi arbeidene som blir synlige når ting rives ser bra ut. Det jeg har gjort er gjort med omsorg, og det er synlig for den som vil og kan se, en gang i framtiden. Det er jo slik jeg ser på loftet nå, og slik jeg tenker om dem som bygde det.» Utdrag fra “En snekkers dagbok”, av Ole Thorstensen. Kilder: Thorstensen, Ole (2015) En snekkers dagbok. Pelikanen forlag Thorstensen, Ole (2014) ‘De manuelle’, Morgenbladet, 21.08.2014, sidetall Høeg, Elida (2015), Praktiske bekymringer. Tilgjengelig fra: https://morgenbladet.no/aktuelt/2015/10/praktiske-bekymringer (hentet 30. oktober 2016) Bull, Knut A. (2009), Modus Operandi. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

ARBEIDET

23


eisjanger lita historie type tekst/ mari mostrøm tekst/ fult nilssen, navn,arkitekturstudent, tittel, skole, mail@tidsskrifteta.no ntnu, marimn@tidsskrifteta.no foto/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no fotoillustrasjon/ fult navn, tittel, mail@tidsskrifteta.no

ARTIKKEL TITTEL undertittel

OVE I overgangen finn ein Ove. Gangande over i undergangen, der er Ove. Kvar kjem han i frå, kvar har han vore? Kven er Ove?

24

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, X, 2016, 201X, S. S. 22–25 X–X


Eit par små føter, dei fyrste skoa. Ein umåteleg styrke skjer gjennom, frå den minste tåa, til den vesle nasa. Midt ute på golvet reiser eg meg. Eg sjanglar, men får fotfeste. Dei små føtene får fotfeste. Eg kjenner eit steg, eg tar eit steg!

Nedanfor føtene mine er undergrunnen. Eit stort ruvande hol. Ei hard og skummande elv. Ein ny moglegheit. Livet er ikkje verdt det. Alt slukar meg. Eg er der allereie. Kvifor ikkje?

Beatrice sitt hår fell ned som ein foss. Ned langs dei vakre, henslengte skuldrene. Ho er så fin. Det kriblar i beina. Ho sit på ein benk, eg ikkje langt i frå. Vinden ruskar i håret, tar tak i ei side i boka hennar. Ho kvepp til. Ei lita sjokkbølgje går gjennom kroppen hennar. Ho er den finaste eg har sett. Det kriblar.

ARTIKKEL TITTEL

25


Brått åpnar auga seg. Sveitten piplar. Pusten finnast ikkje. Eg hikstar etter oksygen. Kroppen vil ikkje røre seg. Eg er paralysert. Kvar er eg? Kvar var eg? Eg ser, ser rundt meg. Alt er kvitt. Kva skjedde? Eg hugsar ei eng, ei vakker, solsikkedekt eng. Alt var så stille, eg låg der aleine. No er eg ingenstads. Alt er kvitt. Eg kjenner ingenting, anna enn lungenes skrik etter luft. Med eitt vonar eg noko langt bak i tomheita, ein skikkelse, ein farge, eit gråleg omriss. Det er Beatrice. Eg er ikkje aleine.

26

FORFATTER


Pappa. Pappa. Eg skal bli. Eg klarar ikkje tenke. Eg er ikkje berre lengre, eg skal bli. Eg kjenner munnen min vri seg til eit smil. Eg er glad, sjølvsagt er eg glad! Magen vrir seg med munnen. Er eg glad? Frykta spreier seg, men gleda er der også. Pappa. Pappa. Eg skal bli.

Øyrene mine heng ikkje med lengre. Dei er blitt store, med grå hår stikkande ut. Dei klør, men eg klarar ikkje gjere noko med det. Det svir. Ting er ikkje som dei var. Alt er flytande, det smakar ikkje lengre. Alt er i sakte film, hofta verkar. Øyrene høyrar gjennom noko, men orda når meg ikkje likevel.

ARTIKKEL TITTEL

27


artikkel tekst/ oda sivesind holthe, arkitekturstudent, ntnu, oda@tidsskrifteta.no illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

SLØYE FISK I BADEKARET

Hvem skal bo i boligen du tegner? Hvor kommer de fra? Hvem er de? For en arkitekt er dette viktige spørsmål å stille seg når man tegner boliger. Kanskje er svarene på spørsmålene enklere å fatte hvis man tegner boliger i Norge, for Ola Nordmann som du kjenner nokså godt. Ihvertfall tror du at du gjør det. Men hva skjer når arkitekter skal tegne for andre kulturer enn sin egen? Svarene på spørsmålene blir enda viktigere. Man må lære kulturen å kjenne for å kunne tegne stedsspesifikk og kulturspesifikk arkitektur, som er tilpasset klimaet den står i og menneskene som skal bo der. Historien viser imidlertid at arkitekter ikke alltid har tatt disse hensynene, men i stedet krevd at kulturen tilpasset seg arkitekturen. Arkitekter har gjennom tidene tegnet for andre kulturer enn sin egen. Ofte har det vært kolonier som har måttet gjennomgå en tilpasning til kolonimaktens standarder, også når det gjelder arkitektur. Slik har arkitekturen vært et virkemiddel for å utøve makt, for å innføre vestlige boligidealer og byidealer. Dette har medført en mangel på respekt for kulturen til stedet man bygger på, og en holdning som forteller at våre idealer er bedre enn deres. Det er en grunn til at kulturen finnes, og det er viktig å lære av historien. Arkitekturen kan også være med på å ødelegge kulturer. Hvor og hvordan vi bor påvirker hvordan vi er i stand til å leve. Boligen er en del av vår kultur, og formes av naturens utfordringer og menneskenes behov og levebrød. 28

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 26–27

blokk p Grønland var koloni under Danmark mellom 1721 og 1953. Øya fikk selvstyre i 1979, men Danmark fortsatte å ha stor innflytelse. Kulturen på Grønland har vært karakterisert av fiske, og arkitekturen av fargerike trehus med saltak. På slutten av 1970-tallet ønsket danske myndigheter å flytte grønlendere fra de tradisjonelle fiskelandsbyene til moderne boliger i hovedstaden, Nuuk. Man ville bevege seg mot kommersielt fiskeri, og bort fra tradisjonell kajakkfiske, og sterke og berømte jegere. Dette medførte store omveltninger i en kultur som hadde eksistert i århundrer. Fabrikker til å behandle fisken ble anlagt i hovedstaden, og folk flyttet dit for å finne arbeid og for å ta utdannelse. Landsbyene ble tømt for mennesker, og grunnleggende tilbud som prest og butikk ble lagt ned. Landsbybeboerne måtte flytte fra sine trehus med utsikt over havet til betongblokker i hovedstaden. Boligene og byen ble en barriere mellom folket og livet de hadde vært vant til i tusener av år. Det arkitektoniske resultatet var modernistiske blokker i betong, uten tilknytning til konteksten de befant seg i. En av blokkene, Blokk P, en 200 meter lang betongblokk bestående av 320 leiligheter, ble et symbol på Danmarks styre over Grønland. Blokken huset på ett tidspunkt én prosent av Grønlands befolkning. Følgene av denne rotløse arkitekturen som ikke hadde gjort noen tilpasninger til grønlendernes


kultur var dramatiske. Inngangsdører som ikke var brede nok til å gå inn med vinterklær, lite lagringsplass for jakt og fiskeutstyr, og det eneste stedet det var plass til å sløye fisk var i badekaret. En arkitektur som ikke bar noe preg av å skulle huse grønlandske fiskere, og som ikke maktet å forene fremskritt med tradisjon. Blokk P er nå revet. mental helse Konsekvensene av moderniseringsprosessen og urbaniseringen ble tragiske. Grønland har i dag den høyeste selvmordsraten i verden, og det er ingen overdrivelse å si at alle på Grønland kjenner til noen som har tatt selvmord. I den danske regjeringens øyne hadde fiskelandsbyene primitive og utilstrekkelige boliger, og hensikten var sikkert god når man ønsket å tilby moderne sanitærfasiliteter og kjøkkenløsninger. Man forutså ikke tapet av identitet dette kom til å medføre. Grønlendernes kultur ble i stor grad eliminert i løpet av en generasjon. Etter flyttingen til byen og blokkene brøt mange familier sammen, og mange voksne mistet kontakten med sin identitet. Dette medførte stor forekomst av rusproblemer, familievold og en oppvoksende generasjon midt imellom. En generasjon som ikke kunne identifisere seg med verken den moderne bykulturen eller den tradisjonelle jakt- og fiskekulturen. Selvmord ble for mange utveien.

Dette vitner om hvor stor effekt arkitektur kan ha på vår mentale helse. Man kan spørre seg om vi som arkitekter vet nok om dette temaet. Kanskje burde arkitekter utdannes med større vekt på fag som psykologi og antropologi, slik at vi opparbeider oss verktøy til å forstå menneskene vi bygger for. I en stadig mer globalisert verden vil man som arkitekt i enda større grad ha mulighet til å tegne bygg for andre kulturer. Det er viktig at vi ikke gjentar feilene fra historien, men istedet erkjenner at arkitekturen, når alt kommer til alt handler om mennesker. Kilder: 1. Garcia, D. (2012) View from Nuuk, Greenland. Tilgjengelig fra.: https://www.architectural-review.com/archive/view-from-nuukgreenland/8628210.article (Hentet: 31.10.2016) 2. Hersher, R. (2016) Selvmord i Grønland: Det er ikke mørket, som dræber dig. Tilgjengelig fra: http://www.npr.org/sections/goatsan dsoda/2016/09/23/494262888/selvmord-i-gr-nland-det-er-ikkem-rket-som-dr-ber-dig (Hentet: 31.10.2016)

SLØYE FISK I BADEKARET

29


illustrasjonsreportasje illustrasjon/ maja håkansson, arkitekturstudent, ntnu, majahaa@stud.ntnu.no

SNARVEIER

30

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 28–31


SNARVEIER

31


32

MAJA HÃ…KANSSON


SNARVEIER

33


essay tekst og illustrasjon/ hanne barriteau siiri, arkitekturstudent, ntnu, hannebs@tidsskrifteta.no

FRA LESESALEN TIL TEGNEBORDET et møte med arkitekturstudiet

Etter fullført vitnemål var jeg som 18-åring klar for å komme meg ut i verden. Ettersom jeg ikke visste hva jeg ville utdanne meg som, bestemte jeg meg for å studere noe jeg visste jeg var flink til. Fikk strake femmere i fransk, så da falt valget på en bachelor i fransk på NTNU. Problemet var at det ikke holdt med å bare like den vitenskapelige delen av språket, halve studiet handlet om fransk historie og kultur, og jeg bestod så vidt det første året. Da fant jeg ut at det kanskje var greit å bytte, og fikk godkjent overgang til en bachelor i kunsthistorie. Etter en litt knotete studieovergang kom jeg ordentlig inn i faget; jeg hoppet opp fra laveste til høyeste karakter etter ett semester og følte at jeg hadde funnet min plass i akademia. Da det nærmet seg slutten på bachelorgraden stod jeg overfor valget mellom å gå videre med en master og mest sannsynlig gå uten fast jobb i flere år, eller å gå over til et annet studie med bedre jobbutsikter. Jeg hadde fått sansen for arkitektur etter å ha analysert talløse fasader, hadde alltid vært en kreativ person, og tenkte at arkitektyrket ville passe meg. Grunnet manglende realfag og liten lyst til å studere 5 år til i Norge søkte jeg meg inn i hjemlandet England, og godtok studieplassen jeg fikk fra University of Brighton. 34

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 32–33

Overgangen fra kunsthistorie ved NTNU til arkitektur ved University of Brighton var enorm. Plutselig hadde jeg blitt strippet for selvsikkerheten og kontrollen jeg hadde ved NTNU. Jeg satt ikke lenger på lesesalen og koste meg med en tykk bok om postmodernistisk kunstteori. Jeg fikk brått alle slags oppgaver og innleveringer innenfor konstruksjonslære, design og teknisk tegning kastet på meg. Jeg følte meg igjen som den forvirrede og uvitende 18-åringen på franskstudiet igjen. Jeg hadde en ny by, skole og mennesker å bli kjent med. Det første året befant jeg meg daglig i et rom med nesten 100 andre studenter med varierende interesse for arkitektur, hvorav en betydelig del var greske og kyprioter som var veldig glad i å sitte sammen og snakke gresk. Det var også et par mannsjåvinistiske typer som gjorde gruppeoppgaver til en pine, i tillegg til en håndfull personer som visstnok trodde at arkitektur kunne læres ute på byen. Lærerne våre underviste parallelt ved UCL Bartlett, og kjørte samme autoritære undervisningsstil hvor man som student ble redusert til en ussel liten mark. De hadde lite til overs til de som ikke produserte haugevis med arbeid til de to veiledningstimene vi hadde i uka, og


en av lærerne unngikk å komme med ros fram til prosjektet var ferdig. Arkitektur føltes i begynnelsen som en slags overlevelseskamp hvor kun de mest dedikerte og utholdende kunne overleve. Og det kan man si at det var; over halvparten av de som begynte i samme kull som meg enten strøk eller ble skremt bort fra faget. Det tok meg 2 år og en god lærer i tredjeåret før jeg følte at jeg klarte å levere ordentlig gode prosjekter. I kunsthistorie handler det kort fortalt om å lære seg å lese, analysere og å skrive godt. Jeg gikk også formgivingsfag på videregående, så jeg følte jeg ville ha noe kontroll på studiene, men tok altså grundig feil. Jeg hadde ikke forventet å føle meg så dum som jeg gjorde til tider, eller at jeg ville være så stresset som jeg var da jeg hadde crits og bare ventet på å bli slaktet av lærerne. Jeg hadde heller ikke forventet at min oppfatning av verden og meg selv ble endret gjennom bachelorgraden min slik den gjorde. Studiet tok ikke knekken på meg, og selv om jeg synes uttrykket

“det som ikke dreper deg gjør deg sterkere” bare er tull, så vil jeg si at bachelorgraden min modnet meg litt. Arkitekturstudiet i England er ikke for pyser. Det kreves ikke bare at man lærer seg og videreutvikler en rekke ferdigheter, men også at man lærer seg å reflektere over og forstå seg selv på en helt annen måte. Dette er noe jeg ikke ville lært på samme måte om jeg fortsatte på kunsthistorie. I dag holder jeg på å fullføre mastergraden min, og iblant tenker jeg tilbake på den første tiden i Brighton og smiler litt for meg selv. Arkitektur er et fag med en læringskurve som er både lang og bratt; man fortsetter å lære langt ut i arbeidslivet. Til tross for at overgangen fra kunsthistorie til arkitektur til tider var smertefull, setter jeg pris på alt jeg har lært og hvor faget vil og allerede har tatt meg. Jeg vet fortsatt ikke helt hva slags arkitekt jeg ender opp med å bli, men etter erfaringen jeg hadde førsteåret i Brighton vet jeg at jeg fint vil overleve overgangen fra universitetet til arbeidslivet.

FRA LESESALEN TIL TEGNEBORDET

35


kommentar tekst/ ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frøydis jensen kolseth, arkitekturstudent, froydis@tidsskrifteta.no

SKYSKRAPAREN byens fingeravtrykk

Dei ruvar og irriterer. Dei spreier frykt, glede og undring. Dei står der og tilsynelatande trassar alt av fysiske lovar naturen kastar på dei. Slankt, sterkt og frekt. Du har sett dei, du tenkjer kanskje ikkje over det, men dei har sett sitt avtrykk på verda og på himmelen. dei høgaste Guinness rekordbok lærte meg tidleg at det å ha lengst negler, køyre fortast, ete mest pizza og bygge høgast, det er stas. I mange timar kunne eg liggje og sjå på bilete av langhåra menn, langskjegga kvinner, meterlange baguetter og store dyr. Kvart år fekk eg ei ny bok i julepresang, kvart år måtte eg lese om menneske sine nyaste bragder, og kvart år måtte eg sjekke om vi hadde klart å bygge høgare enn i fjor. Fem år gamle meg hadde lita fortståing for tid og byggeprosess. I 1999, då eg var snaue meteren, sto Petronas Twin 36

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 34–37

Towers oppført som verdas høgaste. Med sine 452 m, var dei ikkje berre høgast i Kuala Lumpur, men òg i det kjente univers. Eg hadde jo sett høgare ting før (les fjell), men tanken på noko så høgt og menneskeskapt gav meg lysta til å pakke den litle raude kofferten min og dra til Malaysia, eller bli ingeniør. Sidan den gongen har verda fått åtte nye superskyskraparar, der den kjente Burj Khalifa på heile 828 m rangerast som nummer 1. Gratulerer Dubai, fem år gamle meg ville vore stornøgd og nok ein gong vurdert å flytte, uansett kor varmt det måtte vere. På lista over høgaste bygningar finn vi òg One World Trade Center (541 m), Trump International Tower (423 m) og Empire State Building (381 m). Noreg med


Nexanstårnet (120 m), kjem ikkje i nærleiken av topp 100 ein gong, men vi er jo òg eit land med ei kyrkje frå mellomalderen på topp fem, så kva kan vi forvente. dei første Før 1800-talet, var dei fleste høge bygningar gudshus (tårnet i Babel satt kanskje litt djupt i menneskesinnet?). Skulle ein byggje høgt, blei rom ofte små, mørke og lite attraktive, spesielt for nokon som berre kunne finne seg ein isolert gard på den fortsatt folkesette landsbygda. Tegl som så lenge hadde vore pådrivar for stor og mektig arkitektur, vart plutseleg ein stoppar, fysikken tillét det ikkje. Det var først då den Industrielle revolusjon gjorde sitt inntog at vi byrja å sjå eit faktisk behov. Menneske trengte pengar til vanlege menneskelege ting, og måtte difor ha ein jobb. Jobb var plutseleg berre å få i byane då jordbruken vart meir og meir maskinstyrt. Så satt vi der med smog i lungene, sot i hatten, 10000 menneske utan tak over hovudet og ikkje minst skjegget i postkassa.

Når folk flest, spesielt dei som kan setje namnet sitt på utsida, skjønte at det låg prestisje og ikkje minst økonomisk vinning i høge bygg, vart det plutseleg ikkje spørsmål om kva ein skulle byggje med. Flammesikre stålbygg med teglfasade tok over i dei fleste store byer og tittelen «høgaste bygg» skulle bli ettertrakta fulgt med gratis skrytepoeng og muligheit for sal av suvenirar. Lenge låg dei fleste skyskraparane i USA, og om eg som femåring skulle gjette kvar det blir byggja flest skyskraparar i 2016, hadde eg i det minste sagt det Nord-Amerikanske kontinent. Eg hadde sjølvsagt tatt feil, Asia leder i dag statistikk på flest planlagde og ferdigstilte høge hus. Kanskje ikkje rart då det er det tettast folkesette kontinentet. Når ein ikkje får plass på sida av kvarandre, stablar vi oppå kvarandre, i god kapitalistisk stil.

I likskap med krig blei tilstanden med aukande slumområde ein ressurs for å finne nye innovative måtar å takle problemet på. Det aukande folketalet trengte ein reaksjon, som for mange kom i form av jern og ei jernkarbonlegering. Metall såg ut til å skulle bli redninga. Metall som jern og stål er gamalt nytt, men på grunn av ein omfattande framstillingsprosess vart det ikkje brukt i mykje anna enn våpen, våpen og meir våpen. Den aukande etterspurnaden på energi og maskinar gjorde at menneskeheita endeleg forstod potensialet til metalla. Korleis vi kunne byggje lengre, sterkare og ikkje minst, høgare. Det første stålskipet vart sjøsatt i 1821, den første brua av jern vart bygd allereie i 1781 og det første bygget laga med stålramme sto ferdig i 1885, i Chicago. men ikkje dei siste Det seiast at då William Le Baron Jenney presenterte planane for Home Insurance komiteen spurte dei kvar dei kunne finne døme på eit likt bygg. Jenney måtte svare at nei, det finst ingen andre, dette blir det første, og fleire skulle det bli. Skyskraparen på 55 meter blir sett på som starten på Chicago-skulen og verdas første skyskrapar. Ikkje dårleg for eit bygg som blei rive etter 46 år. SKYSKRAPAREN

37


teknologisk framgang Etter kvart som folk strøymde til byane, blei det meir og meir press på utbyggjarar. Folk skulle ikkje berre ha ein plass å bu, dei skulle òg ha ein plass å jobbe, ein plass å handle og muligheita til å ha ein plass å slappe av. Bygningane måtte igjen romme meir, bli høgare (skryterett) og helst bli mykje billigare. Stål er eit tungt material og for å nå nye høgder måtte nok ein gong tenkehatten på. Armert betong blei oppfunne allereie på 1850-talet, men pga. manglande kunnskap om utrekning var det ikkje før utpå 1900-talet at dei vart tatt i bruk for fullt. I dag blir dei fleste skyskraparar bygga i ei blanding av betong og armert betong. Når ingeniørane no hadde funne det perfekte material, var det berre nokre få andre problem som sto i vegen: Usikker grunn, heiser, frakt av betong, arbeidskraft, heisekranar, trykkforskjellar, vind, klima, osb, osb. Sa eg få? Eg meinte mange, veldig mange. Det verka som om to nye problem dukka opp kvar gong dei løyste eitt, men igjen, innovasjonen aukar kvar gong nokon vågar å tenke stort, det er pengar å tene og/eller menneske er i ferd med å døy.

I 2019 er det planlagt avduking av Kingdom Tower i Jeddah, Saudi Arabia. Tårnet skal med sine 1000 høgdemeter bli verdas høgste, åtte gonger høgare ein Noreg sitt stusselege bidrag, og ti gongar høgare enn Nidarosdomen. Du kan liggje Kingdom Tower ned på sørsida av Elgseter bru og toppen ville då ligge i enden av Prinsens Gate. Det er ganske mange trappetrinn. Som med krig og pest, trur mange at utfordringane vi løyser i eigedom og andre profittbaserte områder kan hjelpe oss å forstå og forbetre andre ‘nysgjerrigheitsbaserte’ områder. Ei løysing på det å frakte fleire hundre menneske opp 1000 m på under femten min kan til dømes vere karbon, då betong blir for tungt og må erstattast med noko lettare for at dette skal kunne skje. Karbon kan kanskje etterkvart hjelpe oss over kilometersgrensa og ut i verdsrommet ved hjelp av romheisar, noko fem år gamle meg hadde vore ganske gira på. For så vidt 21 år gamle meg òg. #GiOssRomheisar2k16. 38

ANE SOFIE KJELLAND


den moderne by Le Corbusier var kanskje inne på noko då han tenkte høgde og betong. Det er vanskeleg å sjå for seg ein storby utan desse ragande monstera av nokre bygg. Ein kan diskutere fram og attende om arkitekturen er god eller dårleg, om intensjonane bak er gode eller dårlege, men eg trur ikkje storbyar som New York, London eller Shanghai hadde gjort så stort inntrykk hadde dei vore lågare, uansett kor vakkert utsmykka dei hadde vore. Kanskje er det fordi vi kjenner oss så små til samanlikning? Kanskje er det fordi det ligg så mykje kunnskap bak? Hadde eg vist eit bilete av ein moderne skyline til ein person født på 1700-talet, hadde dei kanskje trudd det var ein annan planet dei såg, og ikkje fødestaden Beijing, Tokyo eller Colombo. Det hadde vore morosamt om eg kunne sjå eit bilete av same skyline om 200 år. Kvar er vi då? Du har sett dei der dei står som symbol for kva menneske er i stand til, kva vi gjer for å effektivisere, for å tene. Ragande som ein reaksjon på trengsle og samfunnet si utvikling. Kapitalismens høgborg ligg kanskje ikkje i USA lengre, men den er definitivt ein skyskrapar.

Kilder: 1. Collin Marshall 2015 The world's first skyscraper: a history of cities in 50 buildings, day 9 Tilgjengeleg frå: https://www.theguardian. com/cities/2015/apr/02/worlds-first-skyscraper-chicago-homeinsurance-building-history (henta: 03.11.2016) 2. Aaron Manby 2013 Tilgjengeleg frå: https://snl.no/Aaron_Manby (henta:03.11.2016) 3. Erlend Tageraas Lygre Her er Norges 5 høyeste bygninger 2016 Tilgjengeleg frå: 4. http://www.tu.no/artikler/her-er-norges-5-hoyeste-bygninger/345594 (Henta: 03.11.2016) 5. 100 Tallest Completed Buildings in the World by Height to Architectural Top 2016 Tilgjengeleg frå:https://skyscrapercenter.com/buildings (Henta:03.11.2016)

SKYSKRAPAREN

39


kjærlighetsbrev

ET KJÆRLIGHETSBREV TIL MUSEET FOR SAMTIDSKUNST tekst/ mina afsari- rad, arkitekturstudent, ntnu, mina@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frøydis jensen kolseth, arkitekturstudent, froydis@tidsskrifteta.no

Å, kjære beist av en bygning! Ikke lukk deg for meg! La deg igjen bli fylt med kreativitet, undring og mysterier! Ikke med cellekontor, kaffeslukere og begrenset telefontid! I hundre og ti år har du stått stødig på Bankplassen i dag er din skjebne ukjent i desember 2017 skal du tømmes dine skatter skal flyttes til Vestbanen hvem skal så få oppleve deg, bli glad i deg? Du var først fylt med stor verdi dine rom ble låst og forvaltet av få det klirret og raslet i mynter oag sedler dine granittvegger voktet en rikdom hva skal de vokte nå? Rik var du også da kunsten fikk fylle dine små avlukker, lange ganger og store rom med overlys du har vist oss skapelser i vakre omgivelser skjøre bilder, finurlige skulpturer og merkelige dufter det er denne siden av deg jeg har fått lov å oppleve sammen med andre som er nysgjerrige på vår samtids kunst Du er så mystisk og vakker slik! Marmortrappen slynger seg opp til andre etasje dine store dører skjuler hemmeligheter rom etter rom har jeg utforsket deg kommer andre til å sette like stor pris på deg i fremtiden? 40

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 38–39


Du er en juvel av granitt fra våre egne fjell – og du er like stø som dem! Din jugendstil tilhører en annen tid du er et fryst øyeblikk fra vår arkitekturhistorie hva skal fylle øyeblikket nå? I dag kan vi tre inn i denne tiden din nye bruk kan stanse vår tidsreise! Dine glatte flater, gylne kanter og utsmykkede dører skal berøres av lekne barnehender, inspirerte tegnere og eventyrlystne studenter, ikke av svette møte-hender, uhåndterlige diskusjoner, og stressede skeptikere det er ikke slik man best tar vare på deg du fortjener bedre enn det! Å, kjære beist av en bygning ikke lukk deg for meg! ikke bli enda en av byens vakre bygninger jeg ikke har tilgang til! La oss alle få gå rundt og beundre din skjønnhet, din stahet, din bestandighet for alltid! ET KJÆRLIGHETSBREV TIL MUSEET FOR SAMTIDSKUNST

41


essay tekst/ hannah hoem grelland, arkitekturstudent, ntnu, hannah@tidsskrifteta.no illustrasjon/ sina marie haave, arkitekturstudent, ntnu, sina@tidsskrifteta.no

TIL DE ELDRE

Hva hadde hendt dersom man plasserte 30 eldre damer og menn i en barnehage? Har de alt de trenger? Ville hverdagen vært mer preget av lek og utfoldelse? Hva skjer egentlig dersom man aldri flytter, blir værende i barnehagen gjennom både spedbarnsalder, ungdommen, voksenlivet og i livets eldre dager? Arkitekturen er på mange måter tilpasset livets ulike faser, og følger menneskets utvikling gjennom livet. Barnehagen legger vekt på lek, hvile, utfoldelse og sosiale samlingsplasser. Skolegården kan virke på samme måte for barnet. Det mer private ungdomsrommet tilfredsstiller ungdommens behov for en privat arena på veien mot å bli voksen. Etterhvert som voksenlivet for alvor trer inn, står man friere til å forme sitt eget bosted og sin egen hverdag. Hva med eldrehjemmet? Er dette egentlig god, tilpasset arkitektur? Er det tilpasset i det hele tatt?

42

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 40–41

Da jeg var rundt 100 cm på sokkelesten, 4 år gammel og løp rundt i cherrox-støvler, hendte det ofte at jeg ikke ville dra hjem fra barnehagen. Barnehagen var verdens paradis. Da farfar, som kom langveis fra Ålesund til Oslo, skulle hente meg en ettermiddag, var min første tanke å gjemme meg så jeg kunne bli i barnehagen for alltid. Slik ble det altså ikke, og det er i etterkant egentlig ganske greit. Hva om jeg hadde forblitt i barnehagen resten av livet - hadde det fungert?


manglende familiemiddager og søndagsfrokoster. Leiligheten og privatboligen har et stort spekter av muligheter, og kan tilpasses ulike behov.

Vi mennesker har ulike behov ettersom alderen vår øker. I barnehagen er uterommet utformet slik at en skal kunne leke på ulike apparater og bruke fantasien til å finne opp nye leker på en plass uten designerte aktiviteter. Byggene er gjerne ikke alt for høye, slik at korte ben ikke skal føle at turen fra toalettet til lekestativet er et maraton. Innenfor barnehagens fire vegger finner man gjerne hvilesoner, lekeområder, matsaler, en tegnekrok og en yttergang. Dette er områder som er tilpasset alle de ulike aktivitetene et barnehagebarn fordriver i løpet av en dag. Hvem ville plassert sin lille gullklump innenfor fire rette betongvegger åtte timer om dagen? Livet har mange faser og vi har hele tiden ulike behov, spesielt i perioder med hyppige overganger. Arkitekturen skal vel være tilpasset oss i de forskjellige fasene? Det skulle kanskje være en selvfølge, ettersom arkitekturen er for og av mennesker. Når man begynner å forstå at man er voksen, har man allerede opplevd mengder av arkitektur som har lagt opp til, tilrettelagt og gitt rom for livets ulike faser. Et eksempel kan være kjøpesenteret, som fungerer som en samlingsplass for ungdommer som ønsker å være i sin egen verden, borte fra lærere og foreldre. Skolegården gir de samme mulighetene som barnehagens uterom og lekestativ gjør. Studentkollektivet tar vare på privatlivet samtidig som det åpner for å omgås andre hver dag, som en slags erstatning for

Tilbake til eldrehjemmet; mange eldrehjem er preget av lange, hvite ganger og små, mørke og trange rom. Det er på disse rommene ofte knapt plass til en seng, en TV og en lenestol for besøkende. Eldrehjemmet kan virke institusjonalisert og standardisert. Er dette kanskje en nødvendighet? Mange eldre trenger hjelp med hverdagslig stell, og det “typiske” eldrehjemmet legger til rette for at sykepleierne skal ha oversikt. Man har en god utnyttelse av plassen, og samtidig en praktisk planløsning. Men er det tilfredsstillende for de eldre? Når man bikker 80 år, har man levd et langt liv, og da har man gjerne utviklet en nokså kompleks personlighet. Hvorfor bygger vi da eldrehjem som hverken vektlegger personlig utfoldelse, eller legger til rette for aktiviteter? Livet skal vel fortsatt utforskes i en alder av 80? Kanskje er ikke arkitektur for de eldre prioritert i like stor grad? Har dette noe å gjøre med samfunnets syn på barn versus synet på de eldre? Kanskje er verdens barn viktigere i våre liv, enn de som snart skal forlate oss. Er det riktig? Må arkitektene ta ansvar og prosjektere bygg som er verdig mennesker med et langt og innholdsrikt liv bak seg? Jeg vil gjerne tilbringe mine siste år på kloden på et sted jeg ikke vil forlate, slik som i barnehagen. Jeg vil gjerne tilbake til øyeblikket da jeg gjemte meg for farfar bak den okergule, sørvendte veggen. Jeg vil ikke måtte gjemme meg for mine nærmeste fordi tiden er inne for å bo på et trangt, mørkt og trist eldrehjem. Arkitekturen har tilrettelagt for livet tidligere, så hvorfor ikke nå?

TIL DE ELDRE

43


en liten tullete tekst tekst/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no illustrasjon/ johannes laukeland fester sunde, fotograf, johannes@tidsskrifteta.no

KLIMAKTERIET

originalfoto av anders beer wilse

44

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 42–43


pre Atriet er fullt av unge menn som løper rundt og rundt hverandre. Tilsynelatende uten mening. Kanskje. Kanskje er det fraværet av mening som gjør at jeg stopper her og ser på. Jeg trenger jo ikke gå inn riktig enda? “er du her ennå? jeg venter inne i apodyteriet :)” Det var Kari. Kari er alltid først. Men jeg trenger jo ikke gå inn riktig enda? En tung, hul lyd følges av en stunds stillhet idet to unge menn løper i hverandre. De er søte disse, tenker jeg idet jeg beveger meg ut av atriet. Jeg kjenner det begynner å bli varmere allerede. peri Kari sitter og venter på den ene av de to radene med steinbenker. “Du ventet?” Kari nikker som om ventetiden har gjort henne klokere. Hun ser liksom litt overlegent bort på meg idet jeg kler av meg og overlater klærne til den ene capsarien som har stått anonymt og overvært fraværet av dialog. “Hvorfor lar du denne ta vare på klærne dine? Du får dem jo aldri igjen?” Kari skal alltid overdrive. “Det virker varmere i dag, ikke?” spør jeg for å få samtalen over på noe annet. “Jeg var i sudatoriet forleden”, svarer Kari. “Du aner ikke hvor varmt det var.” Jeg aner ikke hvor varmt det var. Sudatoriet frister ikke. “Frigidarium før tepidarium?” spør jeg Kari. “Alltid frigidarium før tepidarium”, smiler Kari tilbake, øyensynlig mye blidere. Hun er bevandret i thermaens verden, Kari, men har til gjengjeld humørsvingninger ulik noen andre. Frigidariet er kjølig. Kjøligere enn jeg husket, noe som får meg til å vurdere hvorvidt varmen i apodyteriet bare var inne i hodet mitt. Jeg skal til å spørre Kari, men tar meg i det. “Dette er like kaldt hver eneste gang”, sier Kari som om hun har lest tankene mine. Vi må videre.

Turen via tepidariet er rask i dag, den er som regel det med Kari. Kari skal alltid raskt videre. Jeg liker egentlig å ta meg god tid her. De røde mosaikkveggene og de sensible duftene gir alltid en indre ro lik den man hadde på baderommet som barn der man ligger på de varmelagte flisene med et håndkle under seg og et annet over. Kjenner fugene mellom flisene gjennom fibrene i håndkleet. Kjenner at jeg nesten blir i ett med rommet. Kjenner at jeg nesten blir i ett med meg selv. “Kan du ikke prøve å ligge litt lenger i dag?” Ingen svarer. Kari har allerede gått videre. Kari har allerede blitt varm. Jeg følger etter og kjenner varmen duse ned de resterende sansene mine. Det føles som om alt går i svart. post Tiden har vært relativ, men sansene våkner sakte til liv når jeg setter meg ned på steinbenken tilbake i apodyteriet. Den kalde, harde benken er velsignet konkret og føles som en slags livbøye idet verden som jeg kjenner den langsomt demrer. “Jeg blir liksom ikke like varm som før”, sier Kari nesten litt skuffet. Jeg vet ikke om jeg skal synes synd på henne eller om jeg er litt misunnelig. Jeg veksler et kjapt blikk med den ene capsarien mens Kari prøver å manøvrere seg inn i en altfor trang genser, og vi hører dampen forsvinne bak oss idet vi går mot lyset utenfor. Vi passerer de røykende damene på vei ut og Kari ser på meg. Det er det samme hver gang. “Hva er det?” “Bare en liten en?” Jeg ser tilbake på Kari. “For all del”, svarer jeg lett. “Jeg venter på deg i atriet”. Jeg er glad jeg blir like varm som før, tenker jeg med meg selv, idet to unge menn løper i hverandre med et smell. KLIMAKTERIET

45


dikt tekst/ kimberly wolf, arkitekturstudent, ntnu, kimberly@tidsskrifteta.no foto/ ruben ratkusic, arkitekturstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

HØYT OG LAVT

hvem kan bestemme hvordan du skal være “jeg puster for deg” tenk det at vinteren kunne være for varm

fylt med sensorer men ingen som sanser helt tette vegger men et virvar av lyder maskiner og ledninger i den evige sirkelen tappes for energi hvor fører det hen?

DIY gjør det selv gjør det i kveld gjør det zeb zeb gjør det hva gjør du zeb?

hva er greien? high fashion tenk deg alle vil ha alt du vil ha overalt kan du ha uendelig store vinduer som dekkes til med gardiner

bare fordi du kan dette er jo fremtiden hva var galt med fortiden?

46

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 44–45



kranglekroken

GET OFF MY LAWN tekst/ solrun skiple fjær, arkitekturstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no illustrasjon/ jan trinh, arkitekturstudent, ntnu, jan@tidsskrifteta.no

Det er en vakker onsdags morgen i Graz. En gruppe arkitektstudenter sitter og tegner fasader på en hjørnekafe. Foran dem er en gammel bygård, med en stor, stengt, port. Anita ser lengtende på bygården. "Møøk, så ille tråki at den ene bygårn lærern menær vi burde se innsida av er stengt." Kåre stemmer med. "Jeg vet! Men hallo, det er jo privat eiendom, selvfølgelig får vi ikke gå inn å se." "Nei, men de kunne jo i væffal latt oss få komme inn å se, vi gikk opp og spurte pent se. Dette er jo det vi studerær, hvordan kan de nekte vårs det?" "Vel, spørre pent og spørre pent, du løp inn mens en bil kjørte ut porten…" "Og spurte pent, det ække sånn at jeg kunne ringe på eller no, det var den eneste måten!" "Kanskje, men det er jo som å spørre om å få gå inn i noen sin hage." "Ja, men hvorfor ente la meg gå inn i den haven? Den er ille svær ævv, og vi skulle ente gå inn å snoke i romma, vi vil jo bare se plassen inni, det er østerriksk kulturarv, og de har stengt alle ute fra´n? Hva gir døm rett til det?" "Det er privat eiendom, alle kan bestemme over sin egen eiendom." 48

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2016, S. 46

"Men folk kan jo respektere privat eiendom, men fortsatt dele. Sånn som på operataket, taket er offentlig rom alle kan bruke, men folk skjønnær at døm ente kan valse inn på scena for det. Og folk oppførær seg ånkli når døm er på operan. Det er bare litt vanlig folkeskikk som skal til, så burde det ikke være no problem å la non gå gjennom haven din." "Og det hadde funket enda bedre om operaen tok betalt, vi snakker arbeidsplasser, mer respekt og økonomisk fornuft." "Det er jo ente no kos." "Ikke vær så sikker på det, hvor fint hadde det ikke vært om du eide et stykke skog der ingen andre kunne komme inn, tenk deg hvor befriende det hadde vært." "Hoho, ja, ta en liten tur i skævven… Men det er jo ille tett å stenge andre mennesker ut av natturn." "Vel, life is a bitch." "Hvorfor ente life is a beach? En offentlig nudiststrand a gett." "Der alle respekterte hverandre, var venner, oppførte seg som engler? Da må du nok vente til du dør." "Øy døh, bare gi opp. Jeg er den som kommer til å få se innsida av den bygårn."


bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ stine thordarson moltubakk, arkitektur- og byggbiblioteket, stine.moltubakk@ub.ntnu.no illustrasjon/ eline thunes johansen, arkitekturstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

å bygge for livet Ulike aldersgrupper har ulike behov og ulike ønsker når det gjelder bolig. Naturlig nok, siden overgang til nye livsfaser krever forskjellige antall kvadratmeter og ulike planløsninger. Dette fører ofte til at barnefamilier bor ved siden av andre barnefamilier, eldre bor ved andre eldre, studenter med andre studenter, etc. Tendensen forsterkes helt klart av boligutforming som ikke tillater at vi kan bli boende samme sted gjennom flere livsfaser. Om det så skyldes alder, familieforøkelse eller handicap. Kan dette endres etter hvert som det stilles større krav til universell utforming og inkluderende design? Jeg har funnet tre bøker som angriper temaet fra litt forskjellige vinkler. den vanskelige alderdommen Litteratur om livsløpboliger og universell utforming ledsages ofte av smakfulle arkitekturfoto og ryddige plantegninger, men virkeligheten er langt fra like estetisk og ukomplisert. New Approaches to Housing for the Second Half of Life fokuserer på nettopp dette gjennom flere gode essays som diskuterer de såre, ubehagelige psykiske og fysiske aspektene ved aldring. Mange eldre sliter med ensomhet, sykdom, og det å skulle flytte fra eget hjem og inn på institusjon. Boken har altså hovedfokus på eldre, men flere av bidragsyterne fremhever at det å ta utgangspunkt i eldre sine behov er en bra

metode for å bygge for alle. I tillegg til essayene har boken også med noen analyser av realiserte boligprosjekter i Sveits og Tyskland. nye løsninger I Housing for People of All Ages finner vi masse eksempler på realiserte prosjekter, blant annet institusjonsbygninger, flergenerasjonsboliger og offentlige bygg. Dette går for det meste i tyske nybygg, som vises frem gjennom plantegninger, foto og byggdetaljer. I tillegg ledsages bildene av tekniske artikler med beskrivelser av konsept og nyttige tips for planarbeid. I det hele tatt en grei bok for å finne forholdsvis nyere europeiske eksempler på bygninger der man har fokusert på universell utforming for alle deler av livet. tilpassing av eldre bygg Boken Network Living. Architecture for All Generations har også mange eksempler på ferdige prosjekter, men med mer fokus på hvordan eksisterende bygg kan tilpasses krav til universell utforming. Boken tar blant annet for seg rehabiliteringen av et gammelt kloster og ombygging av en 60-talls villa. Innimellom all boligtransformasjon og –rehabilitering er det lagt inn flere essay. Disse handler blant annet om samfunnsutvikling, demografi og om endrende krav til byplanlegging i møte med en stadig eldre befolkning.

ARKBIB ANBEFALER

49


TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Kimberly Wolf (ansv. red., styreleder), ntnu Mari Mostrøm Nilssen (nestleder, jour.ansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Ane Sofie Kjelland (jour.ansv.), ntnu Sina Marie Haave (økonomiansv.), ntnu Sandra Elise Nylund (layoutansv.), ntnu Eline Thunes Johansen (foto- og ill.ansv.), ntnu Hanne Barriteau Siiri (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Malin Dalby Borger, Oda Sivesind

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Holthe, Solrun Skiple Fjær, Mina Afsari- Rad, Eline Mogen, Julie Gaby Berger og Hannah Hoem Grelland fotografer og illustratører Sara Solana, Ruben Ratkusic, Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Marte Kittang, Nadia Buer Haugen, Jan Trinh, Frøydis Jensen Kolseth, Christel Hilmo og Johannes Laukeland Fester Sunde layout

Hege Akernes Olsen og Caroline Kiær

forside Tiina Tinouscha Nilsson

Annonser Martine Elisabeth Kjøge, Sina Marie Haave og Erik Hjelle Carlson annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 750 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Erik Hjelle Carlson, Maja Håkansson, Camilla Voutilainen Nordbø, Tora Vollset og Özgür Üstel


REDAir® FLEX - like enkelt som det er genialt

ROCKWOOL REDAir FLEX er et ventilert fasadesystem til både nybygg og rehabilitering. Systemet har få komponenter og er enkelt å montere. Det heldekkende isolasjonssjiktet uten kuldebroer gjør at konstruksjonen blir slankere enn med en tradisjonell utlekting. Bygget blir bedre lydisolert og steinullens

brannhemmende egenskaper gjør REDAir FLEX også svært godt egnet til prosjekter med massivtre. Systemet har SINTEF Teknisk Godkjenning. Les mer om REDAir FLEX på www.rockwool.no/REDAir.


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.