Tidsskriftet A 4/2014

Page 1

arkitektur og fiksjon

4/2014


N ET

H

Y

Skjønnheten og uværet.

Weber VentiGuard. Et komplett fasadesystem for norsk klima. Er det noe dette landet har nok av, så er det vær. Er det noe vi har for mye av, så er det bygningsskader på grunn av alt været. Og mer vil det bli. Været blir våtere og vinden tøffere. Vi må rett og slett lære oss å beskytte bygningene våre bedre. Weber VentiGuard er et enkelt, hurtig og rimelig fasadesystem – en totrinns ventilert tetting. Det gir en varig og sikker beskyttelse mot vær og vind og en vedlikeholdsvennlig, pusset fasade som ikke lar en slåsskamp med værgudene gå ut over utseendet. Weber leverer gjennomprøvde, vakre og vedlikeholdsvennlige fasadesystemer for alle kjente klimautfordringer.

weber-norge.no

|

Vi gjør hardt arbeid lettere


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

LEDER OG FRA ARKIVET 

07


Minus er det nye pluss Den største fordelen med REDAir ® FLEX ventilert fasadesystem er det vi har fjernet. For det første; kompleksiteten. Borte er også kuldebroer som gir energitap og en tidskrevende installasjon. Alt dette takket være vårt spesialutviklede isolasjonsprodukt som fungerer som bærende element og som understøtter de fleste bærende konstruksjoner. REDAir FLEX gir deg enkelhet uten kompromiss. Ta en nærmere titt på REDAir: www.rockwool.no/REDAir


INNHOLD

Demonenes tilbakekomst / 04 leder og fra arkivet

Studene// /// Kunst og design / Studentarbeid / Utstilling / Konkurranse / 06 oppdateringer Litteratur og sted / 10 intervju Yaroslava / 18 text

Villa Karius og Villa Baktus / 20 omtale Scenografi / 22 fotoreportasje Mennesker forkledd som bygninger / 30 artikkel Skikkelig slum Fremtiden / 32 artikkel Arkitektur og stjernekrig / 38 essay Eksepsjonelt eksperimentelt / 40 kommentar Fancy fasader og dekorativt dilldall / 42 fjerneverdig Umenneskelig grühet / 44 omtale Brød og sirkus / 45 studentarbeid This is all fiction / 46 kranglekroken Arkitektureventyr / 47 bibliotekhjørnet

Forside Vilde L. Blom og Hanne Dahl Geving


leder

maria wyller ansvarlig redaktør

DEMONENES TILBAKEKOMST Utdrag fra Demonenes tilbakekomst (2004), en veldig upublisert, ganske så langdryg roman, skrevet av Maria (11). Jeg så meg rundt. Jeg var i et digert rom, hvis man kunne kalle det et rom da. Hall eller sal hadde nok passet bedre. Gulvet jeg lå på var sjakkrutete i svart og rødt. Rommet hadde grå steinvegger med masse utskjæringer av slanger og forvridde ansikter. Rommet var slettes ikke noe hyggelig, men fantastisk på samme måte. Jeg syntes jeg kunne høre svake stemmer og så meg rundt, men jeg var mutters alene. Stemmene kom fra veggene! Jeg gikk mot dem og la øret mot den kalde steinen. Det kom innenfra! Jeg tok øret vekk og så meg om. I endeveggen var det en dør, og jeg gikk mot den. Døren var også av stein og den var prydet med rundinger i et merkelig system. Midt på døren var det to

04

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014

steinhåndtak. De var også prydet med rundinger, men her var det små sirkler inni òg. Jeg dro i håndtaket og gikk videre inn i en ny hall. Hallen var ikke stor. Veggene var grå her og, og det var en grå dør – helt lik den i det forrige rommet. Jeg åpnet den og gikk inn. Det neste rommet jeg kom inn i var fantastisk, mildt sagt. Gulvet var lyseblått og veggene var hvite med malte bilder av løver og blomster og andre vakre ting. - Hvor kunne jeg være? tenkte jeg. Dette rommet var minst like stort som det andre, men på en måte omvendt. Jeg tenkte på det mørke rommet og grøsset da jeg kom på stemmene. Her var det helt stille. Jeg kunne bare høre den raske pusten min, men ellers var det ikke så mye som en flue som summet rundt i rommet. Det å beskrive arkitektur er en øvelsessak.


fra arkivet

fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1996), nr. 1. side 2 fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1964), nr. 2. side 1.

FRA ARKIVET 

05


oppdateringer

KUNST OG DESIGN / STUDENTARBEID / UTSTILLING / KONKURRANSE tekst/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no

KUNST OG DESIGN nye pass I februar i år inviterte Politidirektoratet og Kripos til en konkurranse for nytt design av norske pass. «Det norske landskap» av Neue Design Studio stakk av med seieren. På stempelsidene er Geirangerfjorden avbildet, og UV-lys avdekker nattehimmel og nordlys.

psfk.com

06

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 6–9


STUDENTARBEID bro over vågen i bergen Studenter ved kunst- og designhøgskolen i Bergen (khib) har bygd en 24 meter lang trebro over Vågen i Bergen sentrum. khib opplyser: «Brokonstruksjonen baserer seg på å bruke så tynne og lette materialer som mulig.» Broa måtte imidlertid stenge ett døgn etter åpning på grunn av vind, og Bergen kommune beordret vakthold, skriver Bergens Tidene.

kjetil helland, khib

babel bok: ny butikk i trondheim Babel Bok er en uavhengig kunstbokhandel inne på Babel Visningsrom for Kunst på Buran. Babel er et «eksperimentelt visningsrom for internasjonalt tilreisende kunstere og andre utprøvende prosjekter.» tor./fre. 14–18, lør./søn. 12–16 mellomveien 4 (trondheim).

babelbok.no

OPPDATERINGER

07


UTSTILLING drabantbyene I disse dager har Oslo Museum en utstilling om drabantbyene, med ønske om å nyansere det noe negative ryktet de har fått gjennom årene. Utstillingen tar for seg utbyggingen av drabantbyene og drabantbyen som bolig- og livsform. tirsdag til søndag, kl. 11–16 bymuseet i frognerparken (oslo).

britt renee melhus

åpning av transark Den 19. november åpnet Transark, et nytt senter ved arkitekturutdanningen ved ntnu. Initiert av Gro Rødne og Bjørn Otto Braaten er målet å «utforme en utdanning som i større grad svarer på grunnleggende utfordringer i vår tid» ved å «undersøke hva som skjer i læringsprosessen som omdanner studenter til arkitekter». 19. november ntnu (trondheim).

nyebilder.no

08

INGEBORG STAVDAL OG AMUND M. ROLFSEN


KONKURRANSE guggenheim i helsinki Solomon R. Guggenheim Foundation har i år utlyst en arkitekturkonkurranse for det nye Guggenheim i Helsinki. Hundrevis av forslag er sendt inn. Du kan gå inn på nettsiden og sjekke ut alle «blobsene».

designguggenheimhelsinki.org

designguggenheimhelsinki.org

designguggenheimhelsinki.org

OPPDATERINGER

09


intervju tekst/ hanna malene lindberg, litteraturstudent, ntnu, hanna@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no

LITTERATUR OG STED omgivelser i det skjønnlitterære. Ord er byggesteiner. Vi konstruerer bygg, men vi konstruerer også litterære virkeligheter. Vi speiler verden eller beskriver noe som aldri kunne blitt realisert. På de følgende sidene har noen norske forfattere reflektert over sin tilnærming til sted, i dagliglivet og i litteraturen.

[...] så er Høybråtenveien der, den begynner i rundkjøringa og strekker seg hele veien langs kirkegården og frisøren og husene og de parkerte bilene og hundene og joggerne og lyktestolpene og epletrærne og det stedet der noen har klipt hull i gjerdet og der katten alltid sitter, den som gjemmer seg under biler så du bare ser de lysende øya om kvelden, og hele veien ut til Lørenskog er Høybråtenveien, og jeg bor der, i den ene enden av den bor jeg og jeg har et vindu med rosa gardiner og en tapet med blomster på og en skjøt rett over senga som jeg pirker på, den løsner mer og mer for hver måned som går og til slutt skal vi pusse opp og rommer mitt blir hvitt, tapetet fjerna lag for lag, i store strimler i Høybråtenveien 23K. furuset (2013) kapittel: det jeg flytter fra, det jeg tar med meg

linn strømsborg 1986, furuset Hvor viktig var stedet for Furuset og Roskilde? Stedene har endt opp med å være viktige i bøkene mine, men det var aldri meninga mens jeg jobbet med dem. Med Roskilde, så visste jeg hele tida at rammen var festivalen, og at teksten skulle begynne med at de dro og slutte med at de dro hjem igjen, men det er jo en bok som handler om en vennegjeng som har vært der mange ganger. Det går linjer ut av stedet og til minner dem imellom,

10

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 10–17

samtidig som stedet ble veldig viktig for historien, og stedet ble også nesten en slags karakter i boka. Roskilde handler om en vennegjeng på festival, og det kunne vært en hvilken som helst festival. Furuset handler om Eva og vennene hennes som vokser opp på et lite sted der noen vil bort og noen vil bli. Jeg ville si noe om det å vokse opp og å forsøke å bli voksen, ikke egentlig så mye om stedene der man gjør disse tingene.


Furuset er bare et sted med en benk å sitte på, en skole å gå til, en kiosk å kjøpe smågodt på og ringeklokker der venna dine bor. Men boka ble også, uten at jeg visste det selv da jeg skrev, en kjærlighetserklæring til dette stedet som jeg faktisk trodde jeg hata. Å skrive om det gjorde at jeg forsto det bedre. Og jeg skjønte, som Eva også skjønte etterhvert, at det ikke er stedet det er noe galt med. Det er bare et sted, det er du som er den samme, kjedelige jenta uansett hvor du bor – innimellom. Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer som med å skrive ut omgivelsene? Det er karakterene som kommer først, og mange av scenene jeg skriver kunne jo foregått hvor som helst. Men det gjør jo også noe med disse folka jeg finner opp at de er der jeg plasserer dem, og at de kommer fra de stedene jeg bestemmer. Jo i Furuset er han som aldri vil flytte derfra. Hvis Furuset handla om New York, så hadde kanskje Jo vært han som ville flytte ut på landet – til Wisconsin i stedet. Det vet jeg ikke, for han ble som han ble. Og det er jo stedets feil, på en måte.

Har du endret syn på omgivelser ved å prøve å beskrive dem? Jeg prøver kanskje å finne historier i ting jeg før ville tenkt var ubetydelige. I Furuset er jo en benk, snarveien mellom blokkene og hvordan det ser ut der når det snør veldig viktig – i hvert fall for meg. Dette var ikke ting jeg tenkte et sekund ekstra på under oppveksten. Men da jeg skulle skrive historier som passa inn der, så fant jeg ting jeg kunne feste historiene til. Lyden av heisen i oppgangen til Nina, grusen under skoa når snøen har smelta, alle bussene som kjører forbi Granstangen borettslag hver eneste dag. Det var disse tinga som dukka opp i minnene mine da jeg skulle skrive, hvis noen hadde spurt meg og bedt meg fortelle om stedet, så hadde jeg aldri nevnt noe om dette. Da hadde jeg sagt at det er et lite sted med et lite senter, ganske grått og trist, mye blokker, men det var fint der også. Så det handler jo om å tolke stedet, eller det handler om å finne alle de vanlige tinga som kan bli til en tekst eller enda en historie. u

LITTERATUR OG STED

11


Våren 1952. Sommeren 1952. Høsten 1952. Seinhøsten 1952. Langsomt blei huset reist. Langsomt fikk det et utseende som viste at nå var en av Håkon Nylands drømmer i ferd med å bli virkelighet. Så stolt en husbygger må være når han ser at hans eget arbeid blir virkelighet foran øynene på ham! At alt slitet, alle de finurlige operasjonene, all planlegginga, alt strevet med å skaffe seg rimelige materialer, alle ryktene man hører om at der og der og der kan man skaffe det og det og det. All beinflyinga, all syklinga rundt for å forhøre seg, for å fikse det hele så rimelig som mulig. Alle de tusen slagene med hammer. All spikeren som skal spikres i. Alle plankene som er blitt frakta på sykkel opp Knardalsbakken, bunt for bunt. Alle tingene som skal til. Golvbelegget. Isolasjonsmaterialer. Det pinlig nøyaktige forskalingsarbeidet, før reisverket ennå er kommet opp, og man befinner seg ute på et tomt jorde, opptatt med det reneste puslespill, hvor ingenting skal bli overlatt til tilfeldigheten. Hvor langt fram det kan virke da! Våren 1952. 25. septemberplassen (1974)

dag solstad 1941, sandefjord. Ser du en sammenheng mellom litteratur og arkitektur? Begge deler er komposisjoner. Men formålet med komposisjonen er veldig forskjellig. Arkitektens formål er å tilfredsstille en byggherres ønske, mens en forfatter jobber for å tilfredsstille sine egne intensjoner ett hundre prosent. Om verden og tingene (1966): «Jeg følte at dette mennesket måtte komme ut i verden, møte de andre, men jeg forsøkte å komme til dette møtet gjennom en introspektiv form, en slik kommer man ikke ut i verden, ut i den faktiske sanselige verden, Norge, Europa, Jorden anno 1966. For når jeg skrev om

Tenker du på den samme måten fortsatt? Jeg kan stå inne for veldig mye av det. Jeg ville ikke brukt de samme ordene, men jeg har nok den samme innstillingen, den samme måten å nærme meg virkeligheten på. Da jeg begynte å skrive handlet det mye om å beskrive indre virkeligheter. Men et tre er ikke et symbol på et eller annet, det er et faktisk tre. Det har jeg vært opptatt av hele tiden, å være konkret. Jeg har jobbet mye med dette å ville bli forfatter. Jeg brukte et år for å prøve å skildre et løv som skjelver. Så lærte jeg at det ikke går, man må gå rundt det. Så enkelt er det. Man kan ikke gå rett på.

hus, var det ikke hus for eksempel i Schweigaardsgate i Oslo, men mitt sinns hus, når jeg skrev om trær, var det ikke trærne for eksempel langs Karl Johan, men mitt sinns trær, ja det var mitt sinns trær selv om jeg hadde skrevet at det var trærne langs Karl Johan, for trærne langs Karl Johan hadde jeg aldri hatt noen tillit til, aldri trodd ordentlig på.»

12

HANNA MALENE LINDBERG

Er det viktig for deg som forfatter å plassere skriften stedsmessig? Ja. Jeg skrev en roman fra Halden (25. septemberplassen, journ.anm.) da jeg bodde der. Jeg hadde egentlig begynt på en helt annen bok, en bok uten sted. Men det klaffet aldri, det var først da jeg landet ordentlig at det ble noe, at det kunne bli en bok.


Hvorfor benytter du deg av beskrivelser av omgivelsene? Det er kulisser. Og jeg ønsker å navngi kulissene mine. Jeg føler at det først blir ordentlig når jeg gjør det. Jeg har skrevet en rekke togreiser, og da skriver jeg alltid hvor toget går. Hva det farer forbi. Togreiser i Telemark, Vestfoldbanen. Men jeg vet ikke så mye om hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Hvordan er forholdet mellom karakterene og rommet? Når jeg plasserer personer i et rom, betyr rommet like mye som personene; samspillet er viktig. Det er derfor personene i romanene mine begir seg så mye ut og rundt, fordi rommet de er i ikke passer til deres intensjoner.

sympati. Men at du skal få sympati med bygg… Nei, jeg tror ikke man får sympati med arkitektur. Jeg jobbet en gang med den der plassen i Berlin… Potsdamer platz. Når jeg virkelig kikket på den så jeg hvor billige materialene de hadde lagt inn var. Det ser kaldt og estetisk ut på avstand, men så ser du etter og ser at de har lagt matter og sånn på en billig måte. Så man får ikke mer sympati av å beskrive. Nesten omvendt. En gang gikk jeg bortover ved Østbanen og så på Postgirobygget. Og så tenkte jeg at «Er det ikke snart på tide å rive det, det er stygt som bare faen.» Når et bygg har stått i 30 år og man fortsatt synes det er ille, kan man rive det. Man kan stemme over det, og om man ikke vil rive det kan det stå til evig tid. u

Har du endret syn på noe arkitektonisk fordi du har jobbet med å beskrive det skriftlig? Jeg tror det skjer mer når du jobber med å skrive ut karakter. De skjønner du mer av etter hvert som du jobber med dem, du får

LITTERATUR OG STED

13


Alexa tisser på seg når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå helt hjem, hun var jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger på fem bussholdeplasser. Men nå er vi bare litt forbi senteret, vi er ikke halvveis engang. Jeg spurte jo om det var greit å gå. Og hun klatra opp på barnehageporten og åpna kjettingen og sa ja da mamma. Nå sier hun ingenting, men hun begynner å gå bredt med beina, og jeg veit hun fryser. Det er jo desember. Refleksen hennes dingler under boblejakka. Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen. Men jeg kan ikke snike, ikke med henne, for hun ser alt jeg gjør, hun ser på meg hele tida, og hvis vi går inn bakdøra, bråstopper hun foran automaten og sier: –Har vi billett, mamma? Og blokkene glitrer, og Alexa vagger, og bilene bråker, og lyktestolpene er fulle av tusjbokstaver, jeg husker Alex skreiv navnet mitt sånn, bak idrettsahallen, og jeg sier ikke noe om tissinga, men jeg veit at når vi kommer hjem, skynder hun seg inn på badet og lukker døra, og om noen dager finner jeg den trusa, krølla sammen, nederst i skittentøykurven, sånn er hun, sånn går det, sånn er hun. Men jeg orker ikke se på at hun vagger på den måten. –Vi får ta bussen, sier jeg. Hun kikker opp. –Ja, sier hun. -Det er kanskje litt bedre. Vi snur. Senteret skinner. De har pynta det med lys på kryss og tvers, det skal forestille en gave. Da tar Alexa hånda mi og stopper. En gutt står foran oss. Han smiler, vi er kanskje like gamle, han er pen. Han holder en pappkopp i hånda. –Kunne dere ha hjulpet meg med noen småpenger? sier han. «la stå» fra vinternoveller (2014)

ingvild rishøi 1978, lambertseter og kjelsås Du sier du slet med å plassere hovedpersonene i «Vi kan ikke hjelpe alle» så vi kunne se det for oss – er det å male et indre bilde målet ditt når du skriver? Jeg ønsker at leseren skal se handlingen i novellene mine tydelig for seg. Ofte fungerer det best å velge en detalj, så bygger leseren sitt eget indre bilde rundt den detaljen. Jeg kan for eksempel beskrive en sofapute og leseren ser for seg en hel stue, og jeg slipper å beskrive hvordan bordet er plassert i forhold til lenestolen. Men da jeg skreiv denne teksten, sleit jeg. Jeg ville at teksten skulle foregå ved et ekte senter, at senteret skulle ha et navn. Til slutt valgte jeg Linderud senter og Riksvei 4w, men akkurat der er det masse rare av- og påkjøringer, og jeg ønsker absolutt ikke at leseren skal måtte kjenne til veiplanlegginga rundt Linderud senter for å kunne

14

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 10–17

få noe ut av novella. De første leserne jeg viste den til, klarte ikke å se for seg hvor den foregikk. Så jeg skreiv om flere ganger, men jeg er ikke sikker på om jeg har fått det til nå heller. Ønsker du å gi oss et bilde av din virkelighet eller få oss til å gjenkjenne vår egen? Som regel ønsker jeg bare at leseren skal ha et tydelig bilde i hodet, men jeg trenger ikke ha full kontroll på det. Bare i visse tilfeller, som det over, er det viktig akkurat hvordan ting er i forhold til hverandre, og da sliter jeg alltid mye mer, særlig fordi jeg har så ekstremt dårlig stedsans, eller spasial intelligens, som jeg tror det heter. Jeg går meg vill hele tida, og hvis jeg skal forklare noen veien til noe, skjønner de aldri noenting.


Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer som med å skrive ut omgivelsene? Ja, litt på samme måte. Jeg beskriver små konkrete ting, og håper at leseren skal skape en hel person rundt de tingene. Er det å plassere folk på faktiske steder viktig for deg? I den første boka mi foregikk to av novellene på Kjelsås, der jeg er fra. Det angrer jeg litt på, jeg skulle ønske den var mer generell, på en måte. Jeg prøver mer og mer å ikke plassere personene helt konkret, fordi da får jeg ofte problemer med geografien. Plutselig er veien liksom enveiskjørt, og så rakner hele plottet mitt. Men i dette om Linderud senter, så ville det være rart om hun ikke nevnte senteret ved navn, for det gjør man alltid i Oslo. Så da måtte det være et helt konkret sted.

Memorerer du i bilder eller ord? Jeg husker replikker godt, de kan jeg ofte gjengi ganske presist. Og så husker jeg i nærbilder, aldri oversiktsbilder. Det har vel med stedsansen å gjøre. Stedsansen gjør forresten også at det er en del litteratur jeg har problemer med. For eksempel leser jeg noen gamle bøker, av Mikkjel Fønhus, som beskriver store naturlandskap i Norge, og av Helge Ingstad, som levde blant indianere i Amerika. Jeg faller helt av lasset når de prøver å forklare geografien, med stepper og stup og nord og sør og det ene bakom det andre. u

LITTERATUR OG STED

15


Jeg satte meg på senga, visste ikke om det var de hvite veggene, eller de altfor fargeglade gardinene, eller de døende, som vi jo alle er, eller bare at ingen var glade for å se meg, det skal så lite til for å vippe meg av pinnen. Jeg måtte forklare resepsjonsdamen hvem jeg var, at jeg skulle bo her, hun trodde først jeg var en pårørende. Hun ga meg romnøkkelen uten å se på meg, og da jeg spurte om det var noen måltider i løpet av dagen, sa hun at middagen allerede hadde vært, de spiser så tidlig på landet. Pappa som kaller meg et bunnløst sluk, mamma som sier «min sultne datter», jeg snudde meg vekk, men resepsjonisten så allerede en annen vei. monstermenneske (2012)

kjersti annesdatter skomsvold 1979, haugerud Da jeg skrev den første boka mi, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, trengte jeg et lite og oversiktlig univers. Hovedpersonen bor i en blokkleilighet i Groruddalen i Oslo, og det er så å si bare her hun oppholder seg. Verden befinner seg på den andre siden av kikkehullet, og ingen ser inn til henne. Jeg hadde en klar forestilling om hvordan leiligheten så ut, fordi den var lik den første leiligheten jeg selv bodde i. Vi flyttet før jeg fylte tre år, ergo skal jeg strengt tatt ikke kunne ha noen minner derfra. Kanskje husker man klarere ting som man er blitt fortalt, gjentatte ganger, fra man er liten, fordi det får fortellingens form. Da jeg skrev neste bok, Monstermenneske, visste jeg at en roman kan være hva som helst, og fordi den skulle romme så mye, ble stedene viktige for meg, som

16

HANNA MALENE LINDBERG

holdepunkter. Hvert kapittel er knyttet til et bestemt sted. Romanen beveger seg fra mikrokosmos til makrokosmos, fra en sykeseng i en kjeller, til helt ut i universet. Den nyeste romanen min, 33, foregår i Irland, Frankrike og Norge, som et triangel. Stedene er angitt fordi forfatterne Samuel Beckett, Louis-Ferdinand Céline og Kjersti Annesdatter Skomsvold kommer derfra. Men romankarakterene Samuel, Ferdinand og K. er festet i språket mer enn i geografien; jeg stoler på språket som et slags tilholdssted i denne romanen. Nå forestiller jeg meg at jeg vil skrive en ny roman, som kan fungere som en bruksanvisning for byggingen av et hus. Hvert kapittel beskriver en hendelse som jeg ønsker skal foregå i dette huset, og så må huset bygges slik at denne hendelsen kan finne sted.


det er ikke byen som får deg til å trykke på send det er ikke byen som får deg til å tenke at alt som skjer etter tolv ikke skjer at alt du gjør fort heller ikke skjer og sletter beviset i utboksen bykjernene er like med avgangstavler, ingen bor i knutepunktet sier man her slutter byen, eller vannes den ut som en samtale som ender uten at noen finner på en unnskyldning eller sier jeg må gå stockholm sier (2010)

victoria durnak 1989, haugenstua og rælingen I alle bøkene mine er stedet handlingen utspiller seg en del av rammeverket. Diktsamlingen Stockholm sier handler om ei jente som flytter til Stockholm for å studere kunst. Da hun ankommer er hun alene med byen. Med arkitekturen og infrastrukturen. Hun tilbringer mye tid utendørs: sykler, tar på bygninger og måler avstander. Hun vil delta i byen, ikke bare være en kunde, eller en gjest. Hun prøver å føle seg hjemme og ta vare på byen, tenker på vennene hun har reist fra, lengter etter å ta vare på nye venner eller aller helst en kjæreste. Jeg prøver aldri å beskrive arkitektur. Det er mer som at handling og sted ikke kan skilles fra hverandre. I diktene mine jobber jeg med situasjoner hvor handling og sted er likestilt, fordi det er sånn jeg opplever verden. Sånn sett opptrer et utsnitt av steder i tekstene mine. Subjektive, ja. Men mange subjektive erkjennelser er felles. Står du på gulvet har du som regel taket over deg, en dør eller et vindu rett fram, og alle de tingene utgjør bygget. Men arkitektur er noe annet enn litteratur – arkitekten må hanskes med tyngdekraften, vann og

ofte store budsjetter. Samtidig er begge disipliner ulike former for hukommelse. Er det Oskar Hansen som mener at det kun er arkitektur som kan påvirke oss, sosialt og politisk? Jeg har like stor tro på litteraturen og kunsten, og kan føle meg mer maktesløs i møte med arkitekturen, fordi det er vanskelig (umulig) for meg å endre den. Jeg kan bare endre hvordan jeg bruker steder, men når jeg møter byggeplasser og plakater for kommende bygg er jeg nødt til å akseptere dem. For meg er det viktig at kunst (og arkitektur) knytter meg til virkeligheten heller enn å støte meg vekk fra den. De fleste bygg ser vi bare fra utsiden. Litteratur oppmuntrer til det motsatte. Tror det var noen kunstnere i New York som arrangerte byvandringer der publikum hver uke, eller måned, eller hva det var, fikk bli med opp i skyskrapere og inn i gjemte, storslåtte banketthaller og andre rom. Det var et fint prosjekt synes jeg, for det er en skremmende og eggende tanke: Hva skjer inni alle byggene vi passerer?

LITTERATUR OG STED

17


text text and illustration/ sara solana, artist and photographer, sara@tidsskrifteta.no

YAROSLAVA

18

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 18–19


She is taking it and falling asleep. By the time she wakes up again, the membrane will be all over, with this cold smell. She takes another squared orange from the black machine, and heads to the car. The streets are moist, the sky is white, the brownstones sleep. She left the car open. Inside, a small frog is in the passenger seat. She looks to the front. She looks to the frog again. It is not there anymore. The whole car is covered by dry red. She is awake now.

YAROSLAVA

19


omtale tekst/ magnus knusson, arkitektstudent, ntnu, magnus@tidsskrifteta.no foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

VILLA KARIUS & VILLA BAKTUS ikke bare tannpine

prosjketopplysninger arkitekter: Karius og Baktus byggeår: 1954 stil: Strømlinjeformet brutalisme

I Jens’ nedre tannrekke ble det i etterkrigsårene oppført to boliger av tannokkupantene som i senere tid har blitt kjent som Karius og Baktus. Villa Karius og Villa Baktus var de eneste enhetene som ble ferdigstilt i et større planlagt utbyggingsfelt bestående av eneboliger i rekke. Grunnet uenigheter med landeier, ble boligene revet og karienes utbyggingsplaner for både øvre og nedre tannrekke skrinlagt. Til tross for at villaene ble revet kort tid etter ferdigstillelse har de hatt stor innvirkning på kariearkitektur verden over. Villa Karius og Villa Baktus ble forankret i grunnen via røtter, og omkranset av sement for økt stabilitet. Røttene var utført i en stiv, men porøs masse kalt dentin, et svært praktisk materiale å arbeide med, da det lett kan omformes. Dentinet sprang ut fra røttene for å utgjøre den såkalte kronen. Rommene ble smakfullt og minimalistisk innredet, men den utstrakte bruken av dentin ga akustikkproblemer, særlig i Villa Karius.

20

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 20–21

Av både praktiske og estetiske årsaker ble begge villaene kledd i ren emalje, hovedsakelig bestående av mineralene hydroksylapatitt og kalsiumfosfat. Som byggemateriale har emalje mange av de samme konstruktive egenskapene som betong. Det er et særdeles slitesterkt materiale, men vil knuses ved kraftige støtpåkjenninger. Emaljen vil også korrodere når den utsettes for oksiderende syrer og annen forurensning. Da vil den gå fra kritthvit til ulike varianter av kremfarget latte. For å unngå dette kreves regelmessig vedlikehold. Nevnte svakheter tatt i betraktning, er emalje likevel et optimalt materiale for beskyttelse mot syreskader og andre lokale klimapåkjenninger som kjennetegner det orale miljøet. I tråd med de ledende ideene i etterkrigsårene ble Villa Karius og Villa Baktus svært nøkternt utført. Fasadene var fullstendig strippet for plakk og ornamentikk, og utstrålte en form for simpel eleganse der de på mastodont vis steg fram i landskapet. De bar preg av sin funksjon som beskyttelse for utenforstående farer, noe som resulterte i et lukket og innadvendt arkitektonisk uttrykk. Likevel var lysforholdene gode, særlig når Jens gapte. Ved å kombinere den massive brutalismen


med strømlinjeformede bevegelser, har Karius og Baktus blitt beskyldt for å bedrive ren blobarkitektur. Paralleller har blitt dratt mellom deres festningsaktige, men organiske uttrykk, og bygningene man finner i Midtøstens kasbaher. Dessverre skulle det vise seg at konstruksjonene ikke klarte å stå imot angrep utenfra. Da det ble kjent at Karius og Baktus på ulovlig vis hadde slått seg ned på privat grunn, ble tannlegen umiddelbart kontaktet for å sanere boligfeltet. Da okkupantene forsøkte å gå i dialog med både landeier, mora hans og den utøvende makt fremstod alle partene som lite imøtekommende for nye innspill og kompromisser. På brutalt vis ble villaene jevnet med jorden. Karius og Baktus har ikke bare skrevet seg inn i arkitekturhistorien med sin nyskapende bruk av materialer og unike tilnærming til sted. Ruinene

Ruinene står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over. står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over. Om det finnes noen arkitektoniske løsninger som tilsier at Villa Karius og Villa Baktus skulle kunne stå imot borens herjinger vites ikke. Det er derimot klart at fornyelse i form av total sanering ikke er sosialt bærekraftig. Om man har lært noe av Karius og Baktus’ dystre skjebne er det at man må ta tak i utfordringene ved rota. Man må først og fremst forhindre at nødvendigheten av kariearkitektur oppstår, noe som gjøres ved regelmessig tannpuss.

VILLA KARIUS OG VILLA BAKTUS

21


fotoreportasje foto/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, johannes@tidsskrifteta.no tekst/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no

SCENOGRAFI hele verden i en svart boks

22

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.22–29


På bakrommet står de. Fasadene, papptrærne, vindusrutene, og de store hodene av pappmasje. Rammel og skrot.

SCENOGRAFI

23


24

JOHANNES L. F. SUNDE


P책 scenen danner de illusjonen. Andre land, byer og steder oppst책r og forsvinner. Vi er der.

SCENOGRAFI

25


26

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 22–29


Rommet skapes av handlinger. Menneskene handler. Rommet forandres.

SCENOGRAFI

27


28

JOHANNES L. F. SUNDE


Sceneteppet g책r ned. Vi er tilbake i salen. Ut av karakter. Applaus!

SCENOGRAFI

29


artikkel tekst/ eirik strand, arkitektstudent, ntnu, eirik@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta.no

MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER om rom og sted i hukommelsen

I hukommelsen er arkitekturen poetisk. Den er farget av enkeltindividets opplevelse: Det fenomenologiske. Den er ikke objektiv, den fremstår ikke i form av planløsninger eller målbare dimensjoner. Den er et sanseinntrykk. Sansene tegner bilder i hukommelsen, men sansene tegner ikke bilder med linjal. Likevel er stedene vi husker virkelige. Vi kan besøke dem igjen, men de vil ikke føles like hver gang vi er der. Sansene dikter på virkelighetens lerret og forener arkitekturen i en kombinasjon av realitet og fantasi.

30

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 30–32


barndomsminner I essayet A Way of Looking at Things begynner Peter Zumthor med å beskrive hvordan minner fra hans barndom er sterkt knyttet til arkitekturen slik han kjenner den. Han forteller om hvordan han opplevde sin tantes kjøkken som barn: «Atmosfæren i dette rommet har blitt stående uadskillelig forbundet med min forståelse av et kjøkken.» Videre presiserer han at disse minnene av arkitektonisk opplevelse fra tiden før han hadde en faglig forståelse av arkitektur er av stor betydning for ham: «Minner av denne typen inneholder de sterkeste arkitektoniske erfaringer jeg kjenner til. De er reservoarer av atmosfærer og bilder i arkitekturen, som jeg utforsker i mitt virke som arkitekt.» Minnene former våre ideer om arkitektur. Zumthor husker et spesifikt kjøkken: Dette har blitt stående i hans hukommelse som et forbilde for alle fremtidige kjøkken. visuell arkitektur I boken The Eyes of the Skin tar Juhani Pallasmaa et oppgjør med det han kaller okularsentrisk arkitektur: Synets arkitektur. Han mener det visuelle har altfor stor betydning i dagens samfunn, og at dette gjenspeiles i arkitekturen. Vi ignorerer de andre sansene til fordel for synet slik at vi står igjen med en platt, livløs og billedlig arkitektur. «Øyets dominans, samt undertrykkelsen av de andre sansene skyver oss i retning av fremmedgjøring, isolasjon og det overfladiske.» Han baserer dette på synets evne til å gjøre oss til tilskuere: «Synet skiller oss fra omverden, mens de andre sansene forener oss med den.» Den tyske filosofen Martin Heidegger belyser også dette synspunktet i essayet Building Dwelling Thinking: «Når vi snakker om relasjonen mellom mennesket og rommet høres det ut som mennesket sto på den ene siden, og rommet på den andre. Men rommet er ikke noe mennesket står overfor. Det er hverken et eksternt objekt eller en indre opplevelse. Det er ikke slik at det finnes mennesker, og over og rundt dem rom.» arkitektonisk opplevelse Sansenes samvirkning i arkitektoniske opplevelser manifesteres i hukommelsen. Måten arkitektur fremstår i minnet er fenomenologisk; opplevelsen av arkitekturen

domineres ikke av det visuelle. I hukommelsen er vi løsrevet fra okularsentriske vrangforestillinger, og ser arkitektur i refleksjon av oss selv. Pallasmaa skriver: «En mektig arkitektonisk opplevelse eliminerer støy og vender bevisstheten mot det indre; til vår eksistensielle erfaring og følelse av tilværelse.» realitet og fantasi I essayet The Rooms of Memory ser Pallasmaa i likhet med Zumthor tilbake til sin barndom. Han assosierer arkitekturen i renessansemalerier med minner fra barndommens uskyldige fantasiverden: «Maleriene tar meg tilbake til scener fra barndommen der fantasien utspilte seg: Dette var ikke tause rom, for de hvisket til meg om lekens begynnelse.» I maleriene Pallasmaa beskriver fremstår arkitekturen i en poetisk dimensjon, han understreker dette ved å stille seg det enigmatiske spørsmålet: «Er ikke disse scener og malte landskap – i virkelighet – mennesker forkledd som bygninger?» Han belyser et annet aspekt ved dette temaet i essayet The Geometry of Feeling, hvor han forklarer at barndomsminnene er fri for målbare detaljer, mens sanseinntrykket og følelsen av arkitekturen består: «Jeg husker ikke lenger detaljene av tak eller ildsteder i bygg fra min barndom, men når jeg hører regnet tromme mot himlingen, kjenner jeg fremdeles en følelse av velbehag i kroppen; eller når jeg kommer inn – kald og forfrossen – minnes jeg varmen fra ildstedet.» Arkitektur er en del av hukommelsen både i poesi, og i de erfarte rom og steder; en kombinasjon av realitet og fantasi.

Litteratur Mysite.pratt.edu: Heidegger M. (1951,) Building Dwelling Thinking (28.10.14). http://mysite.pratt.edu/ Pallasmaa J. (1985), The Geometry of Feeling, (1985) The Rooms of Memory’. I: Mackeith, P (red.) Encounters: Architectural essay. Helsinki: Rakennustieto Oy, s. 87 – 110 Pallasmaa J. (1996), The Eyes of the Skin: Architecture and the Senses, 3.utg. 2012. Chichester: John Wiley & Sons Ltd Aarome.org: Pallasmaa J. (2013), Voices of Tranquility: Silence in art and architecture (01.10.14). http://www.aarome.org/ Zumthor P. (1988), A Way of Looking at Things. I: Zumthor P. (red.) Thinking Architecture. Basel: Birkhäuser, s. 9-26

MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER

31


artikkel tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitektstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

FREMTIDEN arkitekturens utopier og dystopier

Når vi nevner utopi og arkitektur går tankene til Ebenezer Howards hagebyer eller skyskraperene til Le Corbusier. Hvis vi går inn i ordets definisjon er ikke disse utopier, men fremtidsvisjoner og reformbevegelser. De var utopiske i hvordan de tok tak i samfunnet og introduserte en idealisert samfunnsmodell. Men de ble presentert som realiserbare alternativer til samtidens fysiske omgivelser, noe en utopi ikke er. Den virkelig utopiske og dystopiske arkitekturen finner vi i litteratur og film hvor de forblir ideer og advarsler. Det finnes en forskjell på den dystopiske og utopiske arkitekturen, og arkitekturen skildret i utopiske og dystopiske verk. KVINNEN I ROMMET

43

ordene vi bruker Thomas More introduserte ordet utopi i boka De Optimo Reipublicae Statu deque

32

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 32–37

Nova Insula Utopia i 1516. Boka er en kombinasjon av fiksjon og politisk filosofi hvor More introduserer leseren for et ukjent samfunn, øya Utopia. Gjennom beskrivelsen av Utopia sitt styresett beskriver More det han ser på som et ideelt samfunn. I Utopia arbeider alle sammen i et jordbrukssamfunn hvor ingen eiendom er privat, men deles av alle. Denne nye samfunnsstrukturen er en kritisk kommentar til samtidens England og Europa. Ordet utopia stammer fra gresk og er satt sammen av ou, «ikke» og topos, «sted», med suffikset ia, som indikerer et stedsnavn. Direkte oversatt får vi da «ikke-sted». På engelsk vil ordet uttales likt som Eutopia, hvor prefikset eu på gresk betyr «godt». Slik kan utopia bety «godt sted». Thomas More påpeker


dette: «Wherfore not Utopie, but rather rightely my name is Eutopie, a place of felicitie.» Med denne doble oversettelsen beskrives Utopia både som et godt sted og et ikke-sted. Utopia er et perfeksjonert, men uoppnåelig samfunn. Med prefikset eu kan man sette et regelrett antonym med prefikset dys, «dårlig». Slik får vi Dystopia, et sted hvor alt er så ille som mulig. Det verst tenkelige styresett. utopi eller fremtidsvisjon? Med disse definisjonene til grunn kan man trekke paralleller lenger tilbake enn Thomas More sitt Utopia. Platons idealstat presenterer som navnet tilsier, en ideell samfunnsmodell. Senere skal Platon ha prøvd å få modellen innført i Siracusa uten hell. Himmelens

Paradis vil for noen fremstå som en utopi, mens den for andre anses som en realitet. Når utopien begynner å forholde seg til et sted, og fremlegges som noe reelt, faller den utenfor definisjonen av en utopi. arkitekten og utopien Arkitekten har i stor grad latt seg friste til å gjøre utopien realiserbar. Ønsket om å gjennomføre sine ideer ligger i arkitektens natur. Denne driven etter å realisere gjør at arkitekten mister det utopiske. Våre første kjente arkitekturutopister, Ebenezer Howard og Le Corbusier, begynner begge med utopiske planer for en ideell samfunnsmodell uten tilknytning til sted. Senere ønsker de å realisere sine utopier. Med postmodernismen mistet arkitekten også sin

FREMTIDEN

u

33


interesse for samfunnsansvar og blir kun designer og formgiver. Dagens utopier bærer preg av å hverken presentere et ideal, en samfunnsmodell, eller å frigjøre seg fra stedet. de store forandringene som trigger oss Det er i stor grad omveltninger i samfunnet som skaper grobunn for utopiene og dystopiene. Den første bølgen kommer med den industrielle revolusjonen: En total omstrukturering fra naturalhushold til arbeider og arbeidsgiver. Fra jordbruk og håndverk til urbanisme og fabrikkproduksjon. I England økte andelen av befolkningen som bodde i byer fra 17 % i 1801 til 72 % i 1891.Den enorme tilstrømningen til byene resulterte i forferdelig boforhold og store helseproblemer hos arbeiderklassen. utopien som ble hagebyen Det var dette Ebenezer Howard ønsket å løse. Slik han så det eksisterte det to alternativer, town og country: To ulike samfunnsformer som begge byr på problemer og muligheter. Howard introduserte et tredje alternativ, town-country, satt sammen av det beste fra de to. «There are in reality not only, as is so constantly assumed, two alternatives – town life and country life – but at third alternative, in which all the advantages of the most energetic and active town life, with all the beauty and delight of the country may be secured in perfect combination; […]» (Howard, 1989: 45). I boka Garden Cities of To-morrow fra 1898 introduserer Howard hagebyprinsippet. Planene han tegner er både utopiske i form og innhold. Howard så for seg at hver by i stor grad vil være selvstendig, men en reorganisering av samfunnet i et nettverket av hagebyer vil sammen lede til kooperativ sosialisme og bryte med kapitalismens strenge grep. Gjennom the Garden City Assosiation ville Howard

34

ALICE LØDEMEL SANDBERG

realisere sin utopi, men med alle ulike aktører som måtte involveres for å realisere prosjektene ble ikke hagebyen kooperative slik Howard hadde sett for seg. I hagebyene slik vi kjenner dem har kun en liten rest av Howards ideer overlevd virkelighetens prøvelser. Våre hagebyer er forsteder for middelklassen og ikke selvdrevne byer for arbeiderne. utopien som ble skyskraper Etter århundreskiftet fortsetter teknologien og dens muligheter å vise seg. Fremtidsoptimismen livnærer seg på hver nye oppfinnelse. Som en foregangsmann for samspillet mellom teknologi og arkitektur finner vi Le Corbusier. I boka The City of Tomorrow, opprinnelig Urbanisme, fra 1925 presenterer han sine ideer for en moderne by. Ideene utarbeidet for A Contemporary City brukte han i et forslag til sanering av et område i Paris, Plan Voisin fra 1925. Prosjektet A Contemporary City er i modernismens ånd en modell som skal kunne plasseres i en hvilken som helst kontekst. «[…] I have assumed an ideal site to begin with. My object was not to overcome the excisting state of things, but by constructing a theoretically water-tight formula to arrive at the fundamental principles of modern town planning. Such fundamental principles, if they are genuine, can serve as the skeleton of any system of modern town planning; being as it were the rules according to which development will take place.» (Le Corbusier, 1925:164). De visuelle fremstillingene slår oss som utopiske. 60 etasjer høye skyskrapere med plass til 300 personer per dekar. Men for Le Corbusier var dette reelle og ønskede prinsipper for hvordan vi skulle bygge den moderne byen. Han mente at de historiske byene måtte saneres, for at man så kunne bygge opp den moderne byen etter den nye tidens krav.


arkitekturutopier i kunst, litteratur og film Ideene til Ebenezer Howard og Le Corbusier fikk feste og har hatt betydning for ettertiden. Men det er i kunst og litteratur vi finner utopiene som aldri skjedde. Er det i disse uttrykksformene utopien kan være fri fra virkeligheten? Er ikke arkitekturen i stand til å utrykke fantasien og kompleksiteten som ligger i utopien? Den nederlandske billedkunstneren Constant Nieuwenhuis jobbet fra 1956 til 1974 med konseptet for en anti-kapitalistisk fremtidsby, New Babylon. Henri Lefebvre forklarer navnet slik, «New Babylon – a provocative name, since in the Protestant tradition Babylon is a figure of evil. New Babylon was to be the figure of good that took the name of the cursed city and transformed itself into the city of the future.» New Babylon var et post-revolusjonært samfunn fremstilt etter situasjonistenes ideer. Situasjonistene var politisk og kunstneriske radikale som stod for sosialismens overtagelse av det

kapitalistiske samfunn. Nieuwenhuis ser for seg New Babylon som et samfunn med total autonomi, hvor behovet for å arbeide er byttet ut med et nomadisk liv av kreativ lek. Selvrealisering og selvtilfredshet var hans mål. Alle deler av miljøet, og slik arkitekturen, skal kunne bli kontrollert og omstrukturert spontant. Nieuwenhuis bruker den frie leken kunsten inviterer til, dens uttrykkelseskraft og den rollen den kan spille i en politisk debatt. Den amerikanske forfatteren Ernst Callenbach ga i 1975 ut den utopiske roman Ecotopia hvor han beskriver et økologisk forsvarlig samfunn, som en reaksjon på samtidens miljøbekymringer. I litteraturen har man mulighet til å gå inn i det fiksjonelle samfunnet og oppleve i detalj hvordan det er å leve i det. Flere eksempler finnes også på dystopier i litteraturen med blant annet George Orwells overvåkningssamfunn i 1984 eller William Goldings selvgrodde samfunn i Fluenes Herre. Fritz Lang sin film Metropolis fra 1927 viser en u

FREMTIDEN

35


dystopisk fremtidsvisjon av det moderne samfunnet. I Metropolis er samfunnet blitt sterkt klassedelt. De fattige bor under bakken og deres eneste rolle i samfunnet er å arbeide ved maskinene for de rike som nyter et liv i luksus over bakken. Byen styres med kald rasjonalitet og mennesker er blitt redusert til maskiner. Filmen tar oss med inn i universet, i de visuelle kulissene og den opplevde fortellingen. hva med dystopiene, har de også skjedd? I de sovjetiske planleggingsideologiene fra 1920-tallet finner vi disurbanismen. Byen framstod som kapitalismens verk og var ikke ønskelig i en planleggingsideologi på kommunismens grunnlag. Forslaget var derfor å spre befolkningen over hele Sovjetunionen i båndstrukturer. Befolkningen ville plasseres langs veier i naturlige og rurale miljøer og busses inn til arbeid i krysningspunktene mellom veiene. Denne spredningen av befolkningen og oppløsning av byen ser vi resultater av i dag. I mellomlandet mellom by og land har industri og bolig etablert seg strukturløst.

36

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 32–37

Dystopier er mye brukt i dagens russiske litteratur. Russerne lever i et isolert, maktutdøvende og frihetskrenkende land. Den russiske befolkningen går og venter på at boblen skal sprekke. I sin post-atomkrigsroman Metro 2033 (2005) beskriver Dmitry Glukhovsky et samfunn i undergrunnen. Glukhovsky oppdaget at metroen i Moskva er verdens største tilfluktsrom og stasjonene er bunkere. Bak veggene er det tunneler, passasjer og flere bunkere. Mesteparten av metroen i Moskva ble bygd som en konsekvens av atomkrigredselen. I Metro 2033 lever de overlevende i små samfunn på de ulike metrostoppene. Dmitry Glukhovsky ser selv på romanen sin som et mulig framtidssenario. «I do not think of Metro 2033 as sience-fi or fantasy, it is definitely a dystopia. An analysis of the russian society under certain circumstances.» (Glukhovsky, 2014, Bokprogrammet nrk) Flere eksempler på bygde omgivelser fremstår som virkeliggjorte dystopier. Boligprosjektet PruittIgoe i St. Louis, Missouri fra 1954 viser hvor galt


det kan gå. I overbefolkede St. Louis prøvde man å redde den dårlige bosituasjonene ved å sanere slummen og bygge et prosjekt med offentlige boliger som moderne høyhus. Etter ferdigstillelsen begynte levekårene i området å synke og prosjektet ble internasjonalt kjent for sin fattigdom, kriminalitet og segregering. Prosjektet ble revet på 70-tallet. Kowloon Walled City, opprinnelig et kinesisk fort i Hong Kong, ble okkupert av 2000 flyktninger i 1947 og befolkningen økte til 33.000 på det meste. Byen ble regnet som det tettest bebodde området i verden med 1200 innbyggere per dekar. Byen ble revet i 1994. på vei mot en dystopi? Vår samtid preges av tre sterke krefter. For det første lever vi i dag i en globalisert verden. Hele vår klode er samlet i et nettverk av politikk, økonomi, produksjon, arbeidskraft og diskusjon. For det andre lever vi i en klimakrise. Kloden har fått nok. Konsekvensene av hva vi gjør vil være katastrofale. For det tredje opplever vi at menneskeheten vokser i enorm fart. Dagens utopier skildrer overlevelsesarkitekturen i dette kriserammede samfunnet. Løsninger på hvordan vi kan bo i dette dystopiske miljøet. For eksempel i Anthony Lau sitt prosjekt Flooded London. For å løse problemet med et stigende havnivå og en økende befolkning ser Lau for seg en utvidelse av London på Thames Estuary, satt til 2030. «The future of human habitation and expansion is obliged to adapt to living on water.» Prinsippet Lau legger fram er å gi nytt liv til skip og oljeplattformer

som er ute av drift ved å konvertere dem til boliger tilpasset en livstil på vann. «[…]the inhabitants will live alongside the natural cycles of nature and the rhythms of the river and tides.» (Feireiss, 2011: 76). Hva hvis vi kunne bestemme fremtiden? Hvilket miljø er det vi skaper for neste generasjon? Hvilke omgivelser er det vi vil leve i? Hvis vi kunne velge. Hvilket samfunn ville vært det beste? Er det fremtiden eller fortiden vi drømmer om? Vil vi gjenskape noe som har vært eller etablere noe helt nytt? Hva hvis krisen inntreffer, hva da? Hvordan ser verden ut etter at havnivået har steget eller atombomben har smelt? Er vi rustet til å overleve? Hvordan skal vi tilpasse oss? Hvilke ideer og verdier er våre viktigste? Hvordan kan fremtiden se ut? Hva hvis… Referanser TheOpenUtopia.org: Introduction (29.10.14). Theopenutopia.org/ full-text/introduction-open-utopia/ Phonetic-blog: Utopia and dystopia (23.10.14). Phonetic-blog.blogspot. no/2009/03/utopia-and-dystopia.html Icup.org: Watson, C. (1993), Trends in world urbanisation (23.10.14). Icup.org.uk/reports%5cicup601.pdf Howard, E. (1989), Garden Cities of to-morrow. Faber Paperbacks Le Corbusier (1925), The City of Tomorrow Members.chello: Constant (25.10.14). Members.chello.nl/j.seegers1/ situationist/constant.html Lang, F. (1927), Metropolis. USA Feireiss, L. (2011), Utopia Forever: Visions of Architectur and Urbanism. Berlin: gestalten nrk.no: Bokprogrammet nrk (24.10.14). tv.nrk.no/serie/bokprogrammet/ MKTF01000114/04-02-2014 Wikipedia, Situasjonisme, Sovjet urban planning ideologies of the 1920s, Pruitt, Kowloon Walled City

FREMTIDEN

37


essay tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, ingvild@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG en reise gjennom arkitekturen i star wars

Hvis du kunne velge hvilken som helst destinasjon, hvor ville du dratt? Mitt svar er kanskje utenom det vanlige. Aller helst ville jeg tatt en tur med stjerneskipet til Han Solo og Chewbacca. Eller til en av de gamle byene på planeten Naboo, eller jedi-tempelet på Coruscant, eller kanskje til romstasjonen Dødsstjernen – mange muligheter det er, som Yoda ville sagt. Det er ikke den såpeoperaliknende handlingen, eller de sjarmerende effektene i de eldste filmene fra George Lucas’ filmsaga som fascinerer meg aller mest. Det er fullt mulig å nyte filmene uten å følge med på handlingen. Det som skjer i bakgrunnen er underholdende nok i seg selv. Arkitekturen og scenografien generelt, selv på 70-tallet, er verdt de tretten timene alene. George Lucas har skapt alt fra en svevende by i skyene, til en undersjøisk by ved navn Otoh Gunga. God arkitektur i film er viktig. Filmen må inneholde rom som gjør det mulig for publikum å leve seg inn i den verdenen skuespillerne

38

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 38–39

befinner seg i. Spesielt i en serie som Star Wars. Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka. Serien inneholder mye og forskjellig arkitektur som er med på å sette stemningen. Lucas’ designteam spiller på kjente assosiasjoner med farger, lys og rom. De spisse skyskraperne på Coruscant får horisonten på byen til å likne en nålepute med stjerneskipene sirkulerende rundt seg. Og med mangelen på grøntarealer i skyggene fra de gigantiske bygningene, kan det hele minne litt om en overdreven karikaturtegning av New York. De samme, kjente elementene finner vi igjen i byen Theed på Naboo. Denne byen har elveløp som Venezia og bygninger som likner forvridde versjoner av Hagia Sofia i Istanbul, bygget utelukkende i grønt og beige. Hjemmet til Anakin Skywalker, ørkenplaneten Tatooine, er faretruende lik den tunisiske ørkenen, med en og annen droide spredt rundt om. Stedene hvor vi finner heltene våre er med andre ord i stor grad inspirert av arkitektur


vi kjenner fra vår egen planet Tellus. Vi assosierer det med noe kjent – borte bra, hjemme best. På den annen side er imperiet omgitt av militære konstruskjoner. Det er minimalistisk, upersonlig og grått. Drar man den litt lenger kan man se hvor enkelt kreativ design kan brukes som et instrument i krig og et våpen for masseødeleggelse. Dødsstjernen er en konstruert klode. Den er både en romstasjon og et supervåpen med kapasitet til å ødelegge en hel planet. Dødsstjernen inneholder shoppingsentre, parker og puber. I tillegg er det fullt mulig å bo der. Kanskje er det ikke så rart at den ble kåret til den beste Star Wars-konstruksjon av Architects’ Journal i 2009. Men denne enorme konstruksjonen har én feil, og denne feilen spiller en av hovedrollene i den originale filmserien. Jeg mener at Star Wars er et av de beste eksemplene på hvor viktig det er med god arkitektur i fiksjon. Det var noe i det totalt fremmede og dødskule universet, som sparket i gang en interesse for arkitektur. Kanskje var det lettere å åpne øynene

Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka.

for noe litt fremmed, istedenfor den kjedelige veien man går hver dag. Det er fascinasjonen for den fiktive verdenen som førte til at jeg til slutt endte opp som arkitektstudent – og veldig glad for det jeg er. Kilder 1. Architectue.about: Carven, Jackie. Star Wars Architecture (03.11.14). Architecture.about.com/od/greatbuildings/ss/ starwars_3.htm 2. Architectsjournal.co.uk: Pallister, James. Top 10: Architecture of Star Wars (ptII) (01.11.14). Architectsjournal. co.uk/story.aspx?storyCode=5203477

ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG

39


kommentar tekst/ jonas peter falck, arkitektstudent, ntnu, jonas.falck@tidsskrifteta.no

EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT eksempler til etterfølgelse

Forbildene er mange i arkitektverdenen, og som student blir man presentert for en rekke kjente navn. Rekken er imidlertid kjedelig og kort. Arkitektstudenter trenger referanserammer som inneholder mer enn pyramider, Eiffeltårnet, Snøhetta og bildesøket «nice architecture» på Google. Eksperimentelle arkitekter tenker i fri dressur, og tegner arkitekturfantasier og utopier. De inspirerer på en annen måte enn tradisjonelle arkitekter. De minner oss på å tenke utenfor den berømte boksen, og nesten uten unntak er prosjektene så vanvittige at de aldri blir bygget. Det handler om å se mulighetene og glemme begrensningene. byer på ben Archigram var en av de mest kjente og fargerike arkitektgruppene på 1960-tallet. Inspirert av tiårets protestgenerasjon, reklame, tegneserier og romfart, skapte de en radikal og eksperimentell poparkitektur som opponerte mot konservative levesett og strenge bystrukturer. Prosjektet deres The Plug-In City fra 1964 er en by i konstant endring, der boligkapsler flyttes rundt av enorme kraner og plugges inn i en sentral

40

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 40–41

megastruktur. The Walking City, fra samme år, er en stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer fritt av gårde på tynne teleskopben. Den er stedsløs, og kan slå seg ned der det passer innbyggerne. Felles for The Walking City og The Plug-In City er at de avfeier oppfattelsen om at en by må være ett sted. Den kan i stedet være en superorganisme. Byene legger til rette for et dynamisk nomadeliv, og redefinerer infrastrukturens rolle i byen. Archigram gikk rett i strupen på de formale og statiske drabantbytendensene som rådet i britisk modernisme på den tiden. Deres misnøye med den konvensjonelle arkitekturen gjorde at de drømte om alternative urbane scenarier. De fysiske umulighetene var underordnet. Archigram oppfordret oss til å tenke på hva vi trenger fra arkitekturen, og om den tradisjonelle tilnærmingen virkelig gir oss de beste løsningene. Det som startet som en samling urealistiske studentprosjekter ble inspirasjon for en ny generasjon arkitekter. Det kommer blant annet til syne i Pompidousenteret til Renzo Piano og Richard Rogers, og i de tidlige arbeidene til Sou Fujimoto. Selv i dag stråler Archigrams prosjekter friskt av mot og kreativitet.


relationalthought.wordpress.com/2012/07/29/1173/

arkitektur er krig Eksperimentell arkitektur som eget fagfelt ble etablert mye takket være Lebbeus Woods. Amerikaneren fullførte aldri studiet og realiserte ingen prosjekter, men kalte seg likevel arkitekt. Han studerte dannelsen av form, rom og lys gjennom tegning, modell og ord. I tillegg grunnla han en skole for eksperimentell arkitektur. Han skrev mye, tvilte på det meste og mente at arkitektur er krig og krig er arkitektur. Hans mest kjente prosjekter finner man i boken Radical Construction. Tegningene er politisk ladet og provokative. Han tar for seg scenarioer som Sarajevo etter krigen, San Francisco etter jordskjelvet og Havana etter handelsboikotten. Arkitektur etter krig, katastrofe og apokalyptiske tilstander. Woods ønsket ikke at ødelagte bygninger skulle restaureres til sin opprinnelige stand, heller ikke riving og nybygg. Begge disse prinsippene oppfordrer folk til å komme seg tilbake til livet slik det var før krigen. Det livet finnes imidlertid ikke lenger, og man må finne nye måter å leve på. Det mest økonomiske er at etterkrigsbyen bygges opp av restene fra det ødelagte. Woods tegninger viser spektakulære rom og strukturer som reiser seg opp fra krigsruiner.

En stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer fritt av gårde hypotetisk og inspirerende På mange måter minner eksperimentell arkitektur om science fiction, men det er en forskjell. Mens science fiction følger en historie fra start til slutt, er arkitekturprosjektene åpne. Åpne for at andre kan utvikle planene videre. Prosjektene har ubegrenset kapasitet for kollektiv fantasi, og potensiale for å bli virkeliggjort. De setter spørsmålstegn ved vår oppfattelsene av omgivelsene og hverdagslivet. Eksperimentell arkitektur er hypotetisk, men mer fascinerende enn det meste som bygges. Kilder Lebbeuswoods.com: Woods, L. (2011), War and Architecture: Three Principles (08.10.14). Lebbeuswoods.wordpress. com/2011/12/15/war-and-architecture-three-principles/ Woods, Lebbeus (1996), War and Architecture. New York: Princeton Architectural Press. Archdailt.com: Merin, Gili (2013), The Plug-In City / Peter Cook, Archigram (05.10.14). Archdaily.com/399329 ad-classics-the-plug-in-city-peter-cook-archigram/

EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT

41


fjerneverdig

FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL tekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, mikkel@tidsskrifteta.no foto/ maria wyller, arkitektstudent, ntnu, maria@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

I denne utgaven av fjerneverdigspalten skal vi diskutere hva som skjer når man med overfladiske grep forsøker å gjøre bygninger mer interessante enn de egentlig er. Som regel blir de mer iøynefallende enn de trenger å være. Først ut er TrønderEnergi sitt hovedkontor i Trondheim. Arkitektkontoret skriver i sin egen beskrivelse av Energibygget: «I prosessen med interiørprosjektet dukket ønsket om kunst i bygget opp og det ble besluttet at dette skulle integreres i bygget og på fasaden.»1 Det er tydelig at dette kom litt for sent. Den ønskede integreringen ser man lite til. Ett av påfunnene er en diger sirkulær lystavle som

42

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.42–43

har sugd seg fast på nordfasaden. I all sin påklistrede teknofascisme dekker den helt eller delvis seks vinduer, i en slags ny-manieristisk interaksjon. Det eneste positive er at tavla fint kan tas ned uten å etterlate et savn i fasaden Det er selvfølgelig viktig å tenke på fleksibilitet og framtidige eiere av bygget, men da kunne man heller holdt seg tro til konseptet med energisparing og fjernet hele greia. Et steinkast unna Energibygget ligger Scandic hotell Lerkendal. Som kollega Amund M.Rolfsen skriver i forrige utgave av A: «Fasaden er ikke direkte stygg, men den engasjerer ikke.» Vel, den er ikke direkte pen heller. Når bygget er minst dobbelt så


høyt som alt rundt seg, blir det minst dobbelt så ille når fasadeløsningen ikke fungerer. Det enkle er ofte det beste, men også det vanskeligste når man prøver å få til mer enn det forholdene tillater. Det blir som å sprite opp havregrøten med piffikrydder for å gjøre den mer spiselig. Feilkoblingen ligger ikke i å lage havregrøtarkitektur. Havregrøt er ålreit nok innimellom. Problemet er at man forsøker å skjule manglende kokkeleringsevner ved å tilsette en smaksforsterker. Det hjelper lite når smaken ikke er særlig verdt å framheve.

ett og samme kvartal. De fleste av byggene i Barcode kunne fylt en fjerneverdigspalte alene med sine desperate forsøk på å stikke seg ut. Kanskje like greit å samle alt på ett sted, så den ene slår den andre i hjel.

Det blir som å sprite opp havregrøten med piffi-krydder for å gjøre den mer spiselig. Kilder

Heldigvis er det alltid noen som har det verre. I Oslo, byen alle elsker å hate, har de dusinet fullt i

1. Tegn3.no: Energibygget (03.11.14). Tegn3.no/ prosjekter/energibygget/

FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL

43


omtale

UMENNESKELIG GRÅHET en forvirret manns møte med det moderne tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no

Filmen Playtime åpner med skyer som beveger seg fritt over en blå himmel før en høyreist bygning i stål og glass bryter inn i synsfeltet. Etter hvert avsløres et helt landskap av identiske bygninger. Åpningssekvensen setter stemningen for den franske filmskaperen Jacques Tatis spillefilm fra 1967. Tati spiller selv rollen som den forvirrede protagonisten herr Hulot, en franskmann som sliter med å forstå og finne frem i en moderne verden. Filmen er et humoristisk skråblikk på hvordan vi utformer omgivelsene våre og hvor vanskelig det er å være menneske i et samfunn der løsningen på alle problemer virker å være ny teknologi og større, mer avanserte systemer. Den nye teknologien vi sier forenkler hverdagen, blir i Tatis film et hinder som vanskeliggjør livene våre og umuliggjør grunnleggende menneskelige interaksjoner. knute på tråden Playtime sentrerer rundt en rekke ulike karakterer og deres liv i det moderne Paris, blant annet herr Hulot som skal ha et møte i en kontorbygning, men aldri finner frem. Menneskene i Playtime greier ikke å snakke ordentlig sammen fordi det alltid kommer tekniske hindre i veien for at de skal treffes. Plutselig står herr Hulot i en heis uten å vite at det er en heis, og den fører ham vekk fra mannen han skulle snakke med. Det er enkelt å relatere til Hulots usikkerhet i møte med ukjente systemer. Tati peker på en følelse av å hele tiden henge litt etter. En følelse vi kjenner på også i dag, med teknologi som alltid blir såkalt bedre og raskere.

44

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.44–45

imdb.com: jaqcues tati, playtime (1967), © 1967 specta films

De fysiske omgivelsene i Playtime fremstår som uforståelige, umenneskelige og overlesset med høyteknologiske løsninger. Det er en labyrint av identiske stål- og glasskonstruksjoner, landskap av uendelig gjentagende kontorbåser, en jevn strøm av mekaniske stemmer over høyttaleranlegg, blinkende signallys og mennesker som vandrer rundt og utfører meningsløse arbeidsoppgaver. Vi befinner oss i en verden av gråtoner, der menneskene som bryter med det grå og homogene blir fremmedelementer. Alt dette gir filmen en særegen estetikk som både er tiltrekkende og avskrekkende på samme tid. en hyllest til detaljen Playtime har en fantastisk detaljrikdom, i hver eneste scene foregår det hundre ting på en gang. Tati bruker overraskende virkemidler for å lede oppmerksomheten vår mot små detaljer som ellers ville forsvunnet i virvaret av handling. Mye av humoren i filmen ligger her. Når en glassdør knuser, og det eneste som er igjen av døra er et stort håndtak, blir dørmannen ved sin lest, og beveger håndtaket frem og tilbake når folk skal inn. Tatis Playtime er en fest av en film der vi innlemmes i et surrealistisk univers av komiske detaljer preget av en uro og bekymring for fremtiden. Bygningene er bygget for roboter og ikke mennesker, og omgivelsene er formet med tanke på effektivitet for de store massene heller enn for enkeltmenneskets frihet til utfoldelse. Det ligger en kompleksitet i Playtime som gjør den verdt å se igjen og igjen.


studentarbeid

BRØD OG SIRKUS en forvirret manns møte med det kreative studiet tekst og foto/ mats heggernæs, arkitektstudent, ntnu, mats@tidsskrifteta.no

En workshop. Jeg har fått 15 minutter til å lage en modellskisse. Jeg har nettopp begynt i 1. klasse på arkitektstudiet. Hva er en workshop? Hva er en modellskisse? «Jeg valgte dette studiet fordi det virker som en god kombinasjon mellom realfag og noe mer kreativt.» Nå er jeg her – smertelig/hjertelig klar over fraværet. Jeg har bare 15 minutter. Det er vel bare å begynne. 15 minutter Jeg skal lage en abstrakt modell av et landskap bestående av busker, stein og lyng. Hvilket materiale skal jeg bruke? Først prøver jeg bølgepapp. Det viser seg at det tar for mye tid å få papp til å etterligne kupert landskap. Materialet er ikke medgjørlig for en fyr med lite tålmodighet. Jeg har ikke god tid. Pappen forkastes. 12 minutter igjen Jeg har fått gode tips om å bruke papirpose. De sier at det ser organisk ut når det har vært sammenkrøllet. Jeg river av en bit av posen og fester den møysommelig til underlaget av modellen. Jeg har brukt alt for lite materiale til å lage det lille berget jeg forsøker å etterligne. Papiret er for stramt til at jeg kan gjøre noe med det. Jeg river hull i posen midt på modellen for å få nok luft under papiret. Helvete. Nå har jeg laget et gigantisk hull i landskapsmodellen min. 7 minutter igjen Skulle jeg lage landskap i tillegg til en konstruksjon oppå dette landskapet? Jeg har ikke engang begynt å tenkte på hva jeg skal bygge. Er det ikke konstruksjonen som er det viktigste? Jeg glemmer helt at vi kan ordne på modellene senere. Prosessen suger meg inn.

5 minutter igjen Svetteproduksjonen begynner å ta seg opp kraftig. Klassisk tegn på stress. Skal jeg kjøpe leire? Men jeg har ikke tid til å gå på butikken. Nå må jeg må få av meg genseren før svetten går gjennom t-skjorten. Hvilket materiale etterligner best den myke lyngen jeg forsøker å formidle? «Hva gjør du, Mats?» «Jeg lager landskapsmodell av et seterbrød fra kiosken. Tror det kan bli jævlig bra.» Sagt med den største selvfølgelighet. Jeg er endelig en arkitekturstudent.

BRØD OG SIRKUS

45


kranglekroken

tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, andreas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunststudent, tiinanilssons@gmail.com

«Dersom eg berre kunne gått inn i ein simulator som leste tankane mine, tenk så enkelt det hadde vert å lage ein bra modell!» Andreas bryt stilla på bordet etter eit kvarter med konsentrert modelliming. «Ka du mein?» spør Lisa og legg mobilen fråverande ned i ein dam av trelim. «Jo, ein data som berre les tankane dine, og teiknar det du ser for deg. Og så blir det simulert i et rom. Som i Inception.» «Æ ha ikkje sett den, men skjønn ka du mein! Som en modell av en drøm du bærre kan gå rett inn i. Det hadde vert dritkult! Og om du ikke lika handtaket på en dør eller nå, så bare tenke du på det til det e sånn du vil!» Lisa ser ut som om ho er klar for å hoppe rett over på ein tverrfaglig doktorgrad i programmering og nevrovitenskap. «Jeg syns nesten det høres litt skummelt ut. Hva om du får mareritt?» seier Mari og ser ut som ho prøver å kvesse blyanten med blikket. «Det greier du vel å unngå så lenge du er våken. Det blir jo som ein dagdrøm, berre det at du kan vise den fram til eit publikum.» forklarer Andreas, og medgir: «Men ein skal passe seg litt, ja. Det blir flaut om det plutselig står masse lettkledde skalafigurar rundt på hushjørna.» «Har du klær på skalafigurene dine?» flirer Mari og har tydelegvis funne ut at

46

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014

kvesser er eit eigna reiskap til å kvesse blyanten med. «Det beste er at du får ein datamodell som det ikkje er motstand i. Ikkje lenger kriging i Archicad eller Revit!» Men Mari har følgt med i timen i snart fire år: «Jeg tror det fort kan bli et problem. For om det ikke er noe motstand vil det ikke skapes noe nytt i prosessen.» «Det e sant» seier Lisa og ser ut som nokon har slått ho i sjakk. «Det du får ut e liksom akkurat det du har i hode. Alt vil vere en kopi eller sammensetning av nåkka du har sedd før.» «Ja, det er jo lettare å tenke seg ting ein har sett før enn å komme på nye ting» erkjenner Andreas. «En hver fiksjon har vel rot i en virkelig greie. En må bare bearbeide det på en eller annen måte, til det blir noe nytt.» seier Mari. «Det du seier kan bety at fiksjon er noko som skjer. Resultatet kan holdast fast med tanken, bli delt og kjent av fleire, og blir på den måten ein slags verkelegheit?» undrar Andreas. «Sorry, e datt av.» seier Lisa, endeleg ferdig med å fjerne trelim frå mobilen. Andreas fortsetter: «Når vi lager ein modell eller perspektiv av eit prosjekt gjer vi det for å overbevise andre eller oss sjølv. Vi seier til og med at vi prøver å få andre til å tru på prosjektet. Det verkar jo som vi prøver å skape ein felles verkelegheit?» Det blir stille eit augeblikk. «Jeg vet ikke om det nødvendigvis gjør det gjeldende for all fiksjon.» seier Mari med eit tenkande uttrykk i andletet. «E vil i alle fall ikke ha nåkka sånn maskin. Det kan jo vær vi ikke får bygd nåkka, fordi folk bærre kan tenk sæ det huset dem ønske sæ.» Lisa er plutselig skremt av tanken. «Åå, eg trur ikkje du treng å bekymre deg. You know, this is all fiction.»


bibliotekhjørnet

ARKITEKTUREVENTYR tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

Arkitektur og fiksjon, altså? Praktisk nok fikk jeg temaet i fanget samtidig som boken Fairy Tales: When Architecture Tells a Story kom i postkassen. Boken er resultatet av en konkurranse med følgende enkle kriterier: 1. Skriv et arkitektureventyr. 2. Design det. Det er bred enighet i tiden om at kommunikasjon er viktig. Også arkitekter må bli bedre på å formidle; ikke bare til oppdragsgiver, men også til andre som skal leve med arkitekturen. I Fairy Tales kritiseres den kjedelige arkitekturen som kun er sin funksjon – den sier ikke noe mer utover denne. Det samme gjelder arkitektur som skjuler mangelen av sjel bak skinnende fasader og falske historier. Arkitekter må evne å formidle et genuint og universelt budskap! Men hvordan gjør man egentlig dette? Kan man kanskje lære noe av hvordan arkitektur brukes i fiksjon? arkitektur forteller noe! Innen fiksjon kan arkitekturen brukes som virkemiddel for å forsterke et budskap. Eksempelvis i fremtidsdystopier som Terry Gilliams Brazil (1985) og Fritz Langs

Metropolis (1927), hvor ruvende futuristisk arkitektur fremhever hvor lite og ubetydelig mennesket er i en totalitær stat. Eller i Jan Morris’ Hav – en reisebok fra et land som ikke eksisterer. Her beskrives arkitekturen for å virkeliggjøre verdenen og sette fantasien i sving hos leseren. Vi kan se den for oss selv om vi aldri har vært der. Fairy Tales viser flere eksempler på hvordan fiksjonens virkemidler kan brukes bevisst av arkitekter for å dyrke frem og kommunisere sine ideer, hvordan tekst og bilder brukes for å skape forståelse hos leseren. Kun de som har gjort det skarpest i konkurransen er med i boken. De fremviser et bredt og kreativt mangfold av historiefortelling, blant annet gjennom noveller, dikt og tegneserier. bare starten? 2013 var det første året konkurransen ble arrangert, og i disse dager er runde nummer to i gang. Jeg håper at både arkitekter og studenter lar seg inspirere til å eksperimentere med ulike måter å kommunisere design på. Kanskje ved hjelp av disse eventyrene om arkitektur? Du finner boken og filmene hos arkbib.

ARKITEKTUREVENTYR

47


TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Amund M. Rolfsen (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus Knutsson, Jonas Peter Falck, Magnus Knutsson, Tora Vollset, Mats Heggernæs, Hanna Malene Lindberg, Eirik Strand. fotografer og illustratører Vilde L. Blom, Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving, Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Tiina Tinouschka Nilsson, Anders W. Solhøy, Sara Solana.

layout Henriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forside Vilde L. Blom og Hanne Dahl Geving

Annonser Markedsansv.: Olaf Godtland Røe annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Ola Djupvik, Martin Miguel Almagro Tonne, Jonas Krøvel, Stine Thordarson Moltubakk og Eileen Garmann Johnsen.


Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring • Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk hjelp • Lønnsstatistikk Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no


Attraktive og pene overflater. Lys, lysere, lysest. Fiks ferdig! Og samtidig: Redusert energibehov og bedre totaløkonomi. Unicon utnytter betongens estetiske og tekniske kvaliteter, og dens unike mulighet til å skape et variert arkitektonisk uttrykk.

M i l j øs e r t i f i s e rt i N S - E N I S O 1 4 0 0 1

unicon.no

TRB kommunikasjon

LYS, MØRK, RU, GLATT, ROLIG, SPRELSK, RUSTIKK...


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.