Tidsskriftet A2/2020

Page 1

RUSLE

2/2020

1


TRONDHEIM SPEKTRUM (2020) © illustration: LINK arkitektur / Brick Visuals

EUROPE’S LARGEST MULTI-ARENA FOR SPORTS, CULTURE AND BUSINESS LINK arkitektur is proud to present the new multi-purpose stadium Trondheim Spektrum, designed for professional sports leagues, live concerts and trade shows!

2


innhold Leder og fra arkivet

04

Hva skjer, A?

06

At rusle og leve

08

Forskjellige ruslere

16

Kva har du eigentleg på heimstaden din?

18

Mobil arkitektur

24

Produktivt surr

26

Bakgårdssightseeing

30

Rusledikt

38

En introspektiv rusletur

40

Kranglekroken

42

Fjerneverdig

44

Redaksjonen anbefaler

48

Bibliotekhjørnet

49

forside Anne Marte Gjørvad

3


4


Rusleruslerusle

elise brandsvik skeide ansvarlig redaktør

Det er andre tider. Vi snakkar om COVID-19 heilt til det tyt ut gjennom øyrene på oss. Vi snakkar så mykje om COVID-19 at vi blir lei. Likevel kjem vi til å snakke om det i denne utgåva av A. ‘Kva kan eg som enkeltperson gjere for at vi skal kome oss gjennom dette på best mogleg måte?’ spør du kanskje. Dette har vi i redaksjonen prøvd å gje eit svar på. Det felles svaret vi kom fram til var ‘rusle’. Eit ord som fort kan blandast med ‘gå’. Men det er likevel ikkje det same. Når ein går skal ein som oftast noko. Ein er på veg ein stad. Til ei viss grad målretta. Men rusling. Rusling har ei heilt anna hensikt. Målet er ikkje å kome seg til ein bestemt stad, og i alle fall ikkje på raskast mogleg måte. Heilt ufrivillig og fryktelig brått hende eit temposkifte i samfunnet frå rask gange til nettopp rusling, noko vi meistrar i varierande grad. Når nokon i framtida ser tilbake på korleis Tidsskriftet A handterte koronakrisa, finn dei mest truleg ikkje noko banebrytande informasjon. Dei kjem ikkje til å finne spådomar om ein postpandemisk arkitektur eller diskusjonar om kva som skjer med rolla vår som arkitektar etter dette. Det dei kjem til å finne er forteljingar frå studentar som har hatt tid til ettertanke og refleksjon. Studentar som stoppa opp. Såg seg rundt. Og rett og slett rusla. Velkomen til å rusle med oss gjennom magasinet.

fra arkivet a3, 1993 5


er ombruk en omvei til sirkulærøkonomi? når: 20. mai, kl. 09.00-10.00 hvor: på nett, se Facebook-arrangement

Byggenæringen er blant de enkeltnæringene som genererer størst andel av det samlede avfallet i Norge, og andelen har økt de siste årene. Samtidig er ombruk av byggevarer høyt på agendaen i næringen. På webinaret presenteres rapporten ”Samfunnsøkonomisk analyse av avfall fra nybygg, avfallsgjenvinning og ombruk”, JM deler sine erfaringer med å redusere avfall fra nybygg og DiBK presenterer en konkurranse om reduksjon av avfall. Webinaret er gratis, men du må melde deg på. Bruk billettlenken.

digital inspirasjonskveld med fargedagny når: 20. mai, kl. 18.00-19.00 hvor: på nett, se Facebook-arrangement

Hva skjer med kreativiten om du maler soverommet ditt gult? Hvordan bruker man farger på best mulig måte, og hva sier de? Bli med på en kveld der alt handler om farger, med den anerkjente fargedesigneren Farge-Dagny! Arrangementet finner du på facebook.

koifargestudio.no/om/

Hva skjer, 6


quiz hver tirsdag og fredag Online quiz hver uke, tirsdag og fredag, klokka 20.

A?

facebook.com/innendorsquiz

VIRTUELL HJEMMEPUBQUIZ! I påvente av at den altfor lange, litt dølle katastrofefilmen vi lever i blir ferdig, livestrømmer quizmasters Hasse Hope og Christopher Pahle allmennquizen sin fra stua. Eventer på siden. Dann et lag og bli med, din nørd!

virtual design festival når: 15. april til 30. juni arrangør: Dezeen

Dezeen, et online arkitekt-, interiør- og designmagasin, arrangerer verdens første online designfestival. Arrangementene spenner fra intervjuer med arkitekter til online omvisninger på museum. dezeen.com/2020/04/30/fritz-hansen-vico-magistretti-vdf-talks/

sommerferie!!! når: veldig snart

Det blir sommer i år også, om enn litt annerledes enn vi hadde sett for oss. Heldigvis har vi et helt fantastisk vakkert land, og kanskje blir vi litt bedre kjent med det denne sommeren. Vi i redaksjonen ønsker dere en fantastisk sommer!

7


At rusle og leve tekst og foto/ frida mjelle rønning, arkitekturstudent, frida@tidsskrifteta.no

«Vi rusla nu bærre», var det jeg fikk til svar da jeg som barn lurte på hvor langt og hvor lenge vi skulle gå. Et til tider kjipt svar, da jeg ofte hadde lyst til å vite når jeg igjen kunne sette meg ned i sofaen og spille Gameboy, eller løpe bort til skolegården for å leke med vennene mine. Min mor var veldig glad i akkurat dette svaret, og brukte det flittig da vi var ute og gikk, enten i byen eller utenfor allfarvei. Å rusle er ikke bare et tempo eller puls på laveste sone. Å rusle er en mentalitet hvor målsetting og press er lagt til sides, hvor man er åpen for det som kommer og villig til å la det skje. Om det er til fots eller på ski, i by eller til fjells, om man har et årvåkent blikk eller går i sine egne tanker – stien blir til mens man rusler. Kanskje bestiger man høye fjell, eller i beste fall får man seg en tur rundt nabolaget og ser at hestehoven har begynt å springe ut.

8


9


10


Vi spenner på oss skiene, sikter oss inn på en topp og legger ut på tur. Om uværet som truer i horisonten kommer for nært kan vi alltids rive av fellene, snu og kjøre ned i tide. Når man rusler er det ikke den endelige destinasjonen som dikterer hvordan turen blir - det er kvaliteten på turen opp og ned. Likeglad om man plantet føttene på en topp eller ikke.

11


12


13


14


Å nyte fjellene, havet og den friske luften på en bortgjemt strand, alene og isolert. I en tid hvor alt kan virke kaotisk, og maktesløsheten rår. Det er lett å la seg fortape i nyhetene og avmakten, angre på det man gjorde eller tenke på alt man ikke vil få gjort. «Aa nej, det er bedre at rusle og leve» skriver Hamsun i diktet Om hundrede aar er alting glemt. Så la oss rusle av gårde og håpe på det beste – at vinden snart vil snu. Vi skal puste med magen, leve i nuet og verdsette alt det vi ellers ikke ser når det stadig går for fort.

15


16


17


Kva har du eigentleg

tekst og foto/ brage årøen, arkitekturstudent, brage@tidsskrifteta.no

I desse rare tider har vi nordmenn fått eit spesielt behov for å spasere, spankulere, rusle, daffe, reke, tusle, promenere, loffe og gå. Det er nokså merkverdig at når vi nordmenn får beskjed om holde oss inne, reagerer vi med å gå meir enn aldri før. Og når endåtil Noregs nasjonale tvangsrusledag, 17.mai, vert kraftig redusert er det klart vi må kompensere. Kva får vi eigentleg ut av all denna gåinga, utanom å snakke meir om korona med våre medspankulantar? Er vi flinke nok til å vere tilstades med naturen, menneska og ikkje minst, arkitekturen?

18


pĂĽ heimstaden din? 19


For å sjå nærare på problemet, zoomar vi oss inn på Vestlandet, stikk nasa midt i det gamle Sogn og Fjordane, dreg ho så langt vest ein kjem, og ender ein opp i min heimstad, Florø. Denne Vestlandsmetropolen på heile 8925 innbyggjarar har alt frå verdas lengste sildebord til vannsportsfestivalen med det frekke navnet ‘Våt moro’. Her er med andre ord ikkje mangel på noko. Kystmuseet i Florø ligg i enden av ein av fleirfoldige turstiar i kommuna. Dette er eit bygg alle i min vesle by har et forhold til på ein eller annan måte, men som svært få tek seg tid til å sjå nøye på. Når det mot formodning blir diskutert i lokalavisa, vert det raskt referert til som «det styggeste bygg som noen gang er bygd i strandsonen i Sogn og Fjordane» . Etter eit halvt år ved arkitektutdanninga har undertegna drege på seg ei alvorleg yrkesskade, og som ein direkte konsekvens av dette fått eit heilt anna syn på dette rare, artige, morosame og ganske unike bygget. Museet er teikna av Svein Hatløy og Kåre Frølich, der fyrstnemnde er grunnleggjar av Bergen arkitektskule og faktisk tidlegare redaktør i vårt eige tidsskrift. Museet består av to ganske like bygg, med fasader kledd i skifer, tømmer og grøn blikk. Ved fyrste augekast kan det kanskje sjå ut som materiala er drege rett opp frå fjøra - dei høyrer til på staden og er eit nikk til dei karakteristiske nausta vi finn langs kysten. Nordaustfasada endrar materiale brått og brutalt i skiljet mellom skrålagd bordkledning og skifer - nett som det uforutsigbare vestlandsklimaet. Aust- og vestfasadene er kledd igjen med ganske augesåre 80-talls mintgrønne blikkpanel. Fargen skrik ikkje akkurat vestlands kystkultur, men er ein frekk måte å vise fram tradisjonell bruk av blikk i sjøbygg. 20

«det styggeste bygg som noen gang er bygd i strandsonen i Sogn og Fjordane»


21


Sjøfasadene på sørvestsida har enorme veggar med ubehandla kledning. Ei gråslitt fasade som toler naturkreftene som herjer så langt vest.

22


I bunn og grunn er dette et bygg det ligg mykje tanke og planlegging bak, som den gjennomsnittlege lokalinnbyggjaren ikkje tenkjer så mykje over - noko som kanskje er eit kjenneteikn på god stadstilpassa arkitektur. Sidan Covid-19 har sendt mange av oss arkitektstudentar heim, kan det vere lurt å ta ein titt på kva du eigentleg har på heimstaden din. Har den kommunale brunosten av eit bygg i byen din nokon unike og gjennomtenkte kvalitetar? Eller kanskje er rutebilstasjonen eit brualitstisk ikon? Ver litt på utkikk no når du er heime!

23


24


25


Produktivt surr OM JAK-BARBERING OG SYKKELSKURING

tekst/ petter alexander husvik, arkitekturstudent, alexander@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ylva seierstad , arkitekturstudent, ylva@tidsskrifteta.no

26


30 dager fikk jeg til å skrive denne artikkelen. Så hvorfor leverer jeg den tre dager etter fristen? Jeg prokrastinerer. Eller gjør jeg egentlig det? Jeg føler at jeg er veldig produktiv og gjør mye, likevel leverer jeg ting sent. Du har sikkert opplevd det samme til tider. Så hva er det vi egentlig driver med? Vi er alle utsatt for eksterne distraksjoner, men det største hinderet i veien er en selv. Ved å prokrastinere stiller du deg selv opp mot veggen. Det medfører stress og kan ende i dårlig utført arbeid. Men det er ikke bare latskap og mangel på disiplin som gjør at vi prokrastinerer. Vi prokrastinerer også ved å ubevisst lure oss selv til å tro at vi er produktive. Ved å fokusere på mindre viktige oppgaver eller ting som er irrelevante, prokrastinerer vi også indirekte. Ved å forstå hvordan og hvorfor vi gjør det, kan det bli enklere å forbedre seg. Eller, det kan i det minste gi deg kule begrep for å sette ord på de periodene du ikke gjør noe fornuftig. «Det skal jeg ikke gjøre igjen», har du sikkert tenkt etter å ha ventet til siste liten med å begynne på en oppgave eller etter å ha hatt et lynkurs rett før eksamen. «Studentsyndromet» er å bevisst utsette arbeid til siste liten. Tidspresset kan bidra til økt fokus og avledninger blir lettere å unngå - du har rett og slett ikke mulighet til å bruke tid på avledninger. Stress kan ha positiv effekt på ytelse, men spekteret hvor stress hjelper og ikke er en ulempe er snevert og er vanskelig å kontrollere (Izmailov, Korneva & Kozhemiakin, 2016). Det er også vanskelig å estimere hvor lang tid man trenger. Hofstadter’s lov sier at «det tar alltid lenger tid enn du forventet, selv når du tar til betraktning Hofstadter’s lov». Det kan hjelpe å utsette en oppgave, men du har fort gjort deg selv en bjørnetjeneste. Å ha for mye tid på en oppgave kan også ha negative konsekvenser. Parkinson’s lov sier at «arbeid strekker seg til å fylle tilgjengelig tid». Når vi har en frist så strekker vi arbeidet utover tidsrammen og selv enkle oppgaver som kunne blitt gjort på kort tid, kan bli

mer omfattende med lenger tidsramme. En studie fant ut at grupper som fikk god tid til å utføre en enkel oppgave opplevde oppgaven som vanskeligere enn grupper med kortere frist (Zhu, Bagchi & Hock, 2018). Møtt med en lengre tidsfrist har vi forventninger om at det skal legges ned mer arbeid i oppgaven, selv når det ikke er nødvendig, og til og med når det ikke er mulig å gjøre det. Dette førte til at gruppen med lang tidsfrist hadde flere deltakere som ikke fullførte oppgaven, enn i gruppen med kort tidsfrist. Tenk deg et helt fiktivt scenario hvor du har tatt på deg en oppgave om å skrive en kort tekst for et tidsskrift om «yak-shaving» (jak-barbering). Du har god tid og tar relaterte emner til betraktning. Teksten blir fort et større prosjekt enn det du skrev deg opp på. Oppgaven blir mer kompleks, avskrekkende, og utsettes. Så hva er jak-barbering spør du? Jak-barbering har to definisjoner. Den første er en serie mindre oppgaver som er tilsynelatende nødvendig for å kunne utføre en større og viktigere oppgave. Det kan være ting som å lage en veldig detaljert gjøremålsliste, kategorisere materiale, endre på innstillinger i programvare eller tilrettelegge arbeidsplassen. Det blir fokus på alt rundt oppgaven, men ikke selve oppgaven. Jakbarbering kan også strekkes enda lenger ved at du, i det du skulle lage den gjøremålslisten, knekker blyanten. Du finner frem blyantspisseren, men den er full. Du tømmer den i søppelet og finner ut at også søppelbøtta er full og må tømmes. På veien ut snubler du nesten over en feiekost i innkjørselen. Du rydder hagen og innser at plenen burde klippes. Du drar frem gressklipperen, men den starter ikke og du må dra på bensinstasjon for å fylle bensin. Du er ikke lat, men du prokrastinerer. Egentlig burde du bare begynne på oppgaven og ordne det som er mindre viktig senere.

jak-barbering (verb) / jak: barbe:´riŋ: / 1. en aktivitet som er tilsynelatende nødvendig for å utføre en større, viktigere aktivitet 2. en aktivitet som gjøres for å unngå en viktigere aktivitet

27


Jak-barbering kan også brukes generelt for å beskrive en hvilken som helst produktiv aktivitet som gjøres for å unngå en viktigere aktivitet. Rett og slett produktiv prokrastinering. Dette samsvarer med teorier i psykologien om at mennesker ønsker rask belønning. Vi er villige til å bytte bort en stor premie i framtiden for mindre, hurtige premier nå. Vi maskerer de negative følelsene som oppstår når vi unngår den store oppgaven, med flere mindre mestringsfølelser. Tenk deg at du sitter og skriver, og det stopper opp. Du får ikke ned på papiret det du ønsker å si på en god måte. Uansett hvordan du vinkler det, blir det uklart. Dette oppleves som frustrerende og du blir usikker. Du reiser deg opp, rydder litt i stua, går i kjøleskapet og vrir på alle varene slik at etikettene peker samme vei. Du har gjort noe produktivt, tror du. Føles godt. Du trenger ikke å skrive mer nå. En annen måte vi indirekte prokrastinerer på er å fokusere på trivielle detaljer. I Parkinson’s Law, or the Pursuit of Progress (1958) beskriver Parkinson også sin lov om trivialitet. Han gir et eksempel på en fiktiv komité som skal godkjenne planer for et atomkraftverk. Komiteen bruker kort tid på å diskutere kraftverket, men henger seg opp i detaljene på et sykkelskur. Fra dette eksempelet kommer uttrykket «bike-shedding» (sykkelskuring) som har blitt popularisert i senere tid. Som arkitekter er sykkelskuring (verb) / sy´k:(ə)lsku:`riŋ / 1. meningsløs bruk av tid og energi på trivielle detaljer

detaljer viktig, men når du tenker deg om, hender det nok at du bruker unødvendig mye tid på detaljer. For eksempel å velge font til plansjen når du enda ikke har kommet opp med et konsept for prosjektet. Font er enkelt å utforske og konsept er vanskelig. Du fokuserer på trivielle detaljer og prosjektet utvikles ikke. Når noe oppleves som komplekst og utfordrende har vi en tendens til å sky vekk fra det. Til kontrast fra jakbarbering hvor vi da gjør andre ting eller ting relatert til oppgaven, så fokuserer vi heller på trivielle detaljer i oppgaven når vi sykkelskurer. Tenk deg et eksempel hvor du får en kommentar fra en redaktør om du kan skrive om et avsnitt og utdype et tema som du ikke er like godt kjent med. Du må finne mer informasjon og hvordan du skal flette det inn i teksten er en utfordring. Du utsetter den viktige delen av arbeidet og bruker heller tid på å endre setningsoppbygningen på enkelte setninger i teksten, uten å endre på meningen. Du har nå brukt enda mer tid på teksten uten å komme nærmere målet. Selv om vandringen fra begynnelse til slutt er full av omveier og holdeplasser, så kommer vi som regel i mål. Men når vi prokrastinerer, jak-barberer eller sykkelskurer tror vi at vi gjør det lettere for oss selv, men i virkeligheten gjør vi det bare vanskeligere. Når vi skyr vekk fra ubehag i øyeblikket ved å unngå det som haster og er vanskelig, flytter vi bare problemet lenger frem. Vi ender opp med å bruke lang tid på trivielle ting istedenfor å bare bite i det og få det som bør gjøres gjort. Utfordringene venter på deg uansett det er best å møte dem.

Referanser Izmailov, A., Korneva, D., & Kozhemiakin, A. (2016). Effective Project Management with Theory of Constraints. Procedia Social And Behavioral Sciences, 229, 96-103. doi: 10.1016/j. sbspro.2016.07.118 Parkinson, C. N. (1958). Parkinson’s Law, Or the Pursuit of Progress. London: John Murray. Zhu, M., Bagchi, R., & Hock, S. (2018). The Mere Deadline Effect: Why More Time Might Sabotage Goal Pursuit. Journal Of Consumer Research, 45(5), 1068-1084. doi: 10.1093/jcr/ucy030

28


29


30


BakgĂĽrdssightseeing tekst / elise brandsvik skeide, arkitektstudent, elise@tidsskrifteta.no foto/ guro reinaas, arkitekturstudent, guro@tidsskrifteta.no

31


Stader i byen du ikkje får gå. dører i byen du ikkje får opne. privat, seier dei. Javel, seier du.

32


33


34


sjü der ei opa dør kan eg gü inn? sikkert ikkje eg gjer det likevel unnskuldinga er som alltid at eg studerer arkitektur javel seier dei javel

35


Eg er ute og gür inn ei opa dør her var det stort og tomt

36

slik som elles i byen men det gjer ikkje noko for eg er ute og gĂĽr


37


tekst/ emily hochlin sjøgren, arkitekturstudent, emily@tidsskrifteta.no illustrasjon/ kaja linnea teicheroeb, arkitekturstudent, linnea@tidsskrifteta.no

Barn rusler. De har tid til å observere. Det er faktisk det deres eksistens går ut på. Se og herme, ta på og smake, lytte og observere.

Voksne rusler sjelden. Verbet er stort sett byttet ut. Skynde seg og rekke. Puste, pese, måle. Skritt og pulstopper noteres ned. Alt må gjøres med vinning Voksne burde se og lære mer av barn.

Eldre rusler også. Likheten mellom eldre og barn er ganske stor, selv om de synger på forskjellige vers. En på første og en på siste. En ser alt for første gang og en for siste. Kunsten de deler er at de greier å ta seg tid. De setter pris på de små bildene vi rusler i hver dag.

38


Heldigvis virker det som vi har blitt tvunget til å ta oss tid nå. Noe som var en glemt kunst for mange av oss har nå begynt å blomstre i skyggen av en pandemi. Vi får bare håpe at vi kan fortsette med ruslinga etter dette også. For det er viktig å ta seg tid til å se, løfte blikket og ta inn omgivelsene våre i denne rare lille verden, på rusletur.

39


En introspektiv rusletur tekst og illustrasjon/ anne marte gjørvad, arkitekturstudent, annemarte@tidsskrifteta.no

et karanteneprosjekt

40


dag 1

dag 5

For å ikke hoppe inn i et nytt prosjekt med hodet først og ende opp med å bli helt overveldet og motløs, startet jeg med en rolig, guidet, 7 minuters meditasjonsøkt. Det burde jo være ganske overkommelig?

For dagens økt er det mantraer som står på agendaen. Den erketypiske meditasjonsformen. Jeg klarer ikke å legge vekk skepsisen helt. Får vel gi det et forsøk. Aheeeeem... aheeeeem... aheeeeem... ahheem - jeg lurer på om ’ahem’ene alltid følger pustens rytme? ”Ah” kommer liksom uansett på innpust og ”hem” på utpust? Det gir jo litt mening. Kanskje? Jeg vet ikke.

Surprise surprise, det var det ikke. Det viser seg at å sitte helt stille i 7 minutter når du har et prosjekt som skal inn om 2 uker og du ikke aner hva du skal gjøre enda, føles ganske meningsløst. Men jeg gir meg ikke så lett. Fokuser på pusten. Inn på 6 sekunder, ut på 4. Man blir jo ganske avslappet av dette, faktisk. Nesten så man kan kjenne at stresset slipper litt tak, eller det er vel bare musklene i tinningen som slapper av. Nei vent, fokuser på pusten. Inn på 6, 5, 4, 3, 2, 1. Ut på 1, 2, 3, 4. Inn på 6, 5, 4, 3... Der var de sju minuttene gått alledrede. Samboeren min kommer inn på rommet og spør hva jeg driver med.”Mediterer” svarer jeg. ”Åh, virket det?” spør han.

dag 2 Stemmen i videoen snakker om å være ”den mest potente versjonen av seg selv”. Hva menes egentlig med det? Er det det man oppnår med meditasjon? Hva ønsker jeg egentlig å oppnå med dette? Det er jo veldig behagelig å sitte lent mot en myk pute og ikke gjøre noe i 10 minutter, men hva får jeg ut av det? Meditasjon er jo en ganske utbredt greie. Da kan det vel ikke bare være en slags urgammel forgjenger til dagens ’self love’- og ’treat yourself’-fokus? Plutselig er tiden ute og jeg glemte fullstendig å fokusere på det tredje øye.

dag 7 Jeg fokuserer intenst på området rett under nesen, ovenfor leppene, imens jeg prøver å ikke kjenne etter om det klør. Foreløpig går det bra. Poenget er at hvis jeg kjenner på en følelse så skal jeg bare erkjenne den, og la den passere. Det er vanskeligere å slappe av i dag, som om det er en konstant summelyd rundt meg. Det er jo ikke det. Hvorfor føles det sånn da? Er jeg stressa? Kanskje fordi jeg har første veiledning på lenge i dag, etter å ha latt alt som har med skole forsvinne litt i bakgrunnen, som følge av at sosial distansering begynte? Godt mulig. Det klør intenst på nesen. Men det er jo bare veiledning da, ikke sensur. Og sensur er jo egentlig også bare en slags veiledning, så det er ikke så skummelt det heller. Hm, det var jo ikke akkurat banebrytende, men nok så effektivt. Før jeg rekker å ta meg i det strekker jeg hånden opp og klør meg på nesen.

41


Blackboard collaborate tekst / linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tale skrøvset amundsen, arkitekturstudent, tale@tidsskrifteta.no

Per: Hallo, hører dere meg? Kari: Hei! Ola: Heisann, Kari! Kari: Hei! Kari: Per, er du der? Per: …. Ola: Jeg tror Per bruker Safari. Kari: Ja, det funker ikke. Per, du må bytte nettleser. Per kobler til… Per: Hei! Kari: Hallo! Ola: Hei! Per: Hører dere meg? Kari: Ja, nå må vi komme i gang her. Ola: Hva er det som bråker sånn? Kari: Det er bare mamma som støvsuger. Per: Ja, apropos det, når kommer du til Trondheim igjen? Kari: Jeg tror jeg blir hjemme til sommeren. Ola: HÆ? Hvorfor? Kari: Mamma lager så god mat, vi har det alltid så godt og varmt i huset og det er faktisk skikkelig koselig å sitte inne og se på TV.. Også savner jeg hunden min så fælt når jeg er i Trondheim.

Ola: Forsåvidt forståelig det, men Kari... er ikke du 24 år? Og har ikke du nettopp kjøpt leilighet på Ila? Kari: Jeg blir ikke 24 før i oktober. Og jo, men jeg sparer mye på strømregning og mat. Tenker at det å bo hjemme egentlig er en langsiktig økonomisk investering. Per: Ærlig talt skulle jeg ønske jeg bodde hjemme. Åttemanns-kollektivet mitt holder på å drive meg til vannvidd. Kari: Å? Per: Alle i kollektivet mitt har kjærester som alle er korona-faste hjemme hos oss. Det vil si at jeg nå bor i et 15-mannskollektiv... med TO bad. Ola: Men nå må vi faktisk komme i gang her, og Kari, kan du skru av mikrofonen? Den støvsuginga og hundebjeffinga gjør det vanskelig å høre. Kari: Jeg kan sette meg på vaskerommet i stedet. Ola: Hvor ble det av Per? Kari: Jeg hører han ikke lengre. Per, er du der? Per:... Per kobler til på nytt. Kari: Per, du må faktisk laste ned Chrome snart.

42


Det lønner seg å være fagorganisert under studietiden Det er ingen tvil om at det lønner seg å være organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som arkitektur- eller designstudent. I tillegg til å tilby markedets billigste studentforsikring, får du som studentmedlem tilgang på gratis rådgivning innen jus og karriere, invitasjoner til relevante kurs og sosiale arrangementer og tilgang på årlig lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger for studenter. På toppen av det hele kan du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. Studentmedlemskapet i AFAG koster fra kr 350,- i året inkludert forsikring. Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no

Gjør som 4900 arkitekter før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund

Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. AFAG har over 4 900 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, å yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgiverne og å arbeide for full sysselsetting. Arkitektenes fagforbund holder til i Arkitektenes Hus i Josefines gate 32 i Oslo. www.afag.no

43


44


Kill your darlings EN RUSLETUR I PROSESSUNIVERSET tekst og foto/ ida ericsson, arkitekturstudent, ida@tidsskrifteta.no

Kanskje er det coronaviruset, jeg vet ikke, men jeg befinner meg igjen på tur i byen for å unnslippe hjemmets fire vegger. Viruset har gjort den daglige situasjonen for de fleste mer grå, og for oss har alle spontane diskusjoner på tegnesalen blitt borte. Hjernen føles tom og veiledning venter. Jeg trøster meg med at dette er en del av prosessen og at de gode ideene vil sprute ut av ørene som et mirakel bare jeg anstrenger meg. Selvsagt skjer ingenting, ikke et eneste pip en gang. Den friske luften og det å se noen ansikter gjør likevel godt. Alle disse turene, og den spesielle situasjonen vi nå er i, får en til å fundere på hva som egentlig skjer under «prosessen». Et begrep som er litt vanskelig å få just grep om. På mange måter lik en rusletur der en ikke har planlagt sikkert hvor en skal. Jeg vet jo at jeg kommer tilbake, det finnes et liv etter deadline, men underveis kan turen ta meg mange steder. I hodet mitt dukker det opp et bilde av arkitektstudenten som ruller sin prosjektstein, likt Sisyfos, opp på fjellet gang på gang. En stein som representerer alle briljante ideer som raser ned rett før toppen er nådd. Målet er i seg selv et litt obskurt sted, gjemt i mørket bak de store skyene der oppe. Man klarer ikke helt å se hvilken vei som er best å gå eller hvilken kloss som skal bli med opp. Men det blir i hvert fall ikke noe ferdig prosjekt av å stå i ro, så jeg tar en av steinene og begynner å klatre. Etter det siste prosjektet og mange gjennomganger, kommer en innsikt smygende som jeg har hørt om mange ganger, men ikke riktig tatt innover meg. Er det viktigste vi har å lære det å gi slipp på steinen i tide, iblant for å starte på nytt? Med noen små pauser innimellom og hjelp fra andre? Det siste er riktignok en mangelvare i disse tider når en ikke naturlig har tilgang til “sine egne” i klassen og gruppa. Det er jo ganske interessant egentlig. Jeg innser nå som

det er tid til å reflektere over ting, at jeg kanskje ikke er helt klar over hva målet med prosjektet mitt faktisk er. Selve oppgaveteksten er krystallklar, det er ikke dét. Etter oppstart er motivasjonen som høyest, og man kaster seg over alt som finnes av materialer og inspirasjon - gjør research verdig en detektiv. Snakker med venner og medstudenter og får så mange spennende ideer og ser uante muligheter. Jøss, så bra dette kommer til å bli! En tenker så det knaker. Det der kjøkkenet ble jo etter en lang kamp verdig et glossy magasin som oser filosofi og mening med livet. Veileder kommer nok til å bli stolt. For en gangs skyld skal jeg slippe å stresse med å bli ferdig, og jeg sovner godt. Veiledning. Etter noen minutter med febril forklaring for en helt åpenbart forvirret veileder kommer det. Ok, ja ja, men hva er konseptet ditt da?.... Hæh? Det er jo det jeg har forklart det siste kvarteret nå? Veileder sukker og gir noen velmente hint om alle tingene en bør se litt nærmere på. Jeg skjønner at jeg ikke har løst oppgaven i det hele tatt. Men jeg har jo mitt perfekte kjøkken, så de der rommene skal jeg nok få ordnet. Og de tekniske problemene med ventilasjon og vannrør. Og skitten og ren sone. Nemas problemas, det er bare å brette opp ermene og ta nye tak. Og her kommer første omgangen av fjerneverdig: jeg må sløyfe badekar og den der gangen med pent lys som jeg er blitt så glad i. Det svir, men det er ingen annen utvei. Kanskje kan jeg bruke det senere på en annen måte. Kill your darlings har en jo hørt! Tilbake ved arbeidsbordet baller det på seg med utfordringer. Noen av problemene er løst, men nye større problemer har meldt seg. Slik fortsetter det i flere runder. Steinen dras opp og ruller ned igjen. Jeg har dog innsett at målet og fjellets hellige gral kanskje er just konseptet! Jeg burde 45


nok vite dette etter nesten to år. Får jeg bare løst det så ordner alt seg. Det der med konsept viser seg å være like vanskelig som prosessen. Jeg prøver å være flink student og forstå altså, etter utallige eksempler og forelesninger, men må tyst innrømme inni meg at det fortsatt er litt mystisk. Du føler det når du prøver å presentere prosjektet ditt for andre. Delene spiller ikke helt på lag. Tåken blir tykkere. Dagene går, mange ting går i vasken i takt med at de direkte motvirker alt jeg prøver å oppnå. Nå begynner innleveringsdato å rykke nærmere og ny veiledning står for døra. Triumferende forklarer jeg hvordan jeg nå fikk løst alle de tingene vi snakket om sist og hvor hardt jeg jobbet. Prøver kanskje å overbevise meg selv mer enn andre. Nå er alt perfekt, eller i hvert fall OK og jeg kan begynne å sette sammen alt det som skal lages for selve rapporten. Veileder stirrer spørrende tilbake. Å nei… Jeg bestemmer meg for at nok er nok. Resten av dagen trenger jeg å gjøre noe hyggelig. Slik fortsetter dagene med toppturer og bratt rulling utfor fjellet, til innsikten endelig treffer meg med full kraft. Helt typisk 5 dager før innlevering. Jeg har jo glemt bort hva oppgaven handler om. Jeg har blitt blendet av mine yndlingsløsninger og fikse ideer. Og for første gang ser og hører jeg blokka fremfor meg hyle ut, i sinne. “Jeg har masse muligheter, men for guds skyld, jeg har også noen begrensninger som du må hjelpe meg med! Se på konteksten jeg befinner meg i! Hallo?! Drit i “Drømmebolig”fantasiene dine! Det er ikke deg dette handler om, du skal hjelpe meg og det kommer med noen premisser”. Et ekte wake-up call. En potet egner seg bedre til potet- enn Waldorfsalat. Det dunkle løses så opp til gryende morgen og jeg tror jeg skjønner hva som menes med å spørre rommet om hva det vil. Eller så har jeg sovet for lite, drukket for mye kaffe og begynner å bli gal. Jeg begynner å snakke til prosjetet, nesten som en gammel venn ­– og det er da jeg innser at det definitivt er leggedags. Etterfølgende morgen er travel, men bedre enn 46

forrige uke. Nå som jeg faktisk føler at jeg ser det som ikke fungerer i prosjektet er det ingen vei tilbake. Den store slakten foregår hele dagen for å fjerne alt det som er just fjerneverdig. Et steinras der oppå fjellet, og så ser jeg at det jo er den firkantede blokken som skal være med meg opp. I en slik situasjon kan en lett få for seg at alt arbeid hittil har vært til ingen nytte. Men sånn er det jo heldigvis ikke. For en må kanskje lære seg å leve med alle disse rundene med plan, snitt, valg og fjerning av “Darlings”. Akseptere at dette gir et godt grunnlag for å lære å kjenne prosjektet sitt bedre. Og nå åpenbærer det seg en rytme og logikk i materialet fremfor meg. Det stemmer jo ikke overens med det jeg laget før i det hele tatt! Det må vekk. Selv det fine drømmekjøkkenet. Jeg prøvde å klemme inn en kuleformet kloss i det firkantede hullet. Men alle de runde steinene kan jeg likevel bruke, for nå har jeg jo lært masse om hva som ikke fungerer i dette prosjektet. Og runde steiner ruller raskt og fint bort når en endelig klarer å gi dem opp. Til slutt er prosjektet levert. Deadlines kommer med den store fordelen at en bare må gi slipp, og jeg er mest lettet over å faktisk ha lagd noe. Skissene ble ikke slik jeg ønsket, og jeg ser flere ting jeg burde gjort annerledes. Men jeg klarte i hvert fall å slippe noen steiner på veien. Selv de som var mine elsklinger. Skyene har skingret seg på toppen, jeg nådde ikke helt opp til soloppgang denne gangen heller. Men jeg tror at hver runde opp og ned gir kroppslig erfaring om hva konsept faktisk betyr og at selve prosessen å nå opp ikke er ment å være en perfekt idé, eller en rett sti. Neste gang klarer jeg kanskje å dra med flere av de riktige klossene og kvitte meg med de som ikke fungerer tidligere. Men, men, det blir jo spennende å høre om lærer og sensor er enig med meg i neste uke. Kanskje har jeg tatt helt feil. Men intuisjonen min sier det var riktig med alle endringer, så det kan jeg leve med. Læringsprosessen ruller i hvert fall videre.


47


instagram.com/one_house_per_day/

@one_house_per_day, instagram

På tide å opparbeide seg digitale ferdigheter? Denne youtubekanalen reklamerer med å vere det beste stedet for å lære seg ‘Architectural Representation’. Her finner du tips til flerfoldige måter å presentere arkitektur på!

koifargestudio.no/kois-corona-fargeskole/ 48

fantastisk forvandling, nrk NRKs beskrivelse: Dansk serie. Den danske arkitekten og formgiveren, Ane Cortzen, besøker noen av de mest fantastiske eksemplene på arkitektonisk forvandling.

tv.nrk.no/serie/fantastisk-forvandling

koi’s corona-fargeskole

showitbetter, youtube

Redaksjonen anbefaler

youtube.com/channel/UC_eRv_Rzr671BaKFtpYSi4A/videos

Stikk ditt virituelle hode innom denne instagrammen for daglig arkitektonisk påfyll presentert gjennom lekre pennetegninger.

Ønsker du et kreativt prosjekt og fylle dagene med? Hva med å gi studentboligen et nytt og fargerikt uttrykk? I så fall kan du få noen nye tips og triks i fra KOIs Coronafargeskole! KOI Fargestudio arrangerer online fargeskole med oppgaver og leksjoner om temaer som hva er farge?, hvilken farge passer hvor? og hvordan får man til en varig fargepalett? Selv skriver KOI at hensikten med skolen er å gjøre unntakstilstanden vi er inne i litt mer fargerik, og også å gjøre hjemmet ditt så trivelig som det kan bli, nå som vi alle tilbringer så mye tid hjemme. Kurset ligger tilgjengelig på nett og er helt gratis!


ARKbib Anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

DIGITAL ARKITEKTURVANDRING I disse moderne pandemitider har vi heldigvis tilgang til masse digitale ressurser når fysiske bibliotek er stengt. Arkitektur er imidlertid ikke det fagfeltet som har mest tilgjengelig av e-bøker eller e-tidsskrifter, noe som er ekstra merkbart nå. Men det finnes NOE. Mange vet sikkert at Nasjonalbiblioteket (nb.no) har digitalisert og tilgjengeliggjort en enorm mengde norske bøker, aviser og tidsskrifter. Normalt er ikke alt dette tilgjengelig utenfor Nasjonalbibliotekets lokaler, men i anledning Koronaen har de utvidet tilgangene for flere brukere. Er du student eller vitenskapelig ansatt ved NTNU kan du logge deg inn med Feide (NTNU-brukeren din) for å få tilgang. I tillegg har vi databasene som studenter og ansatte ved NTNU kan bruke. Via disse kan man få fatt i en betydelig mengde digitale artikler og andre ressurser – så lenge man husker å bruke NTNUs VPN-tjeneste. Men for deg som ikke bare vil lese om- og se bilder av arkitektur, du som savner å besøke andre byer, andre land og utforske lokal arkitektur vil jeg tipse om databasen OnArchitecture. Du finner den i databaselisten eller gå rett til onarchitecture.com (husk VPN). OnArchitecture gir deg mulighet til å gå på en lite interaktiv, men likevel interessant digital arkitekturvandring rundt i hele verden. Kort oppsummert inneholder basen videoer av forskjellig arkitektur, ofte med ekstra tekstlig info, lesetips og nyttige eksterne lenker. Basen rommer også mange intervjuer med kjente arkitekter. Du kan for eksempel reise til Sao Paoulo, Brasil og få en omvisning i Lina Bo Bardis Valeria Cirell House, eller til Hokkaido, Japan og se hvordan Amanogawa-broen av Rintala Eggertson passer inn i landskapet. Eller hva med å høre hva Barbara Buser (Denkstatt) har å si om bærekraft, gjenbruk og transformasjon? Basen er lett å navigere og søke i. Er du ikke ute etter noe spesifikt, men har bare lyst til å kikke? Da kan du fort bla deg igjennom alt innholdet under «Directory». Her kan du se hvilke arkitekter og arkitektkontor de har intervjuet eller har filmet arbeidene til. Du kan også lete igjennom innholdet etter land eller bygningstype. Det er i tillegg mulig å søke i basen, for eksempel på spesifikke arkitekter, bygninger eller begrep. Kanskje temaet akkurat du er interessert i blir diskutert i et av arkitektintervjuene?

foto: onarchitecture.com 49


redaksjon

til bidragsyterne

Elise Brandsvik Skeide (ansv. red., styreleder) Linn Sofie Olsen (ansv. red., avtroppende) Anne Marte Gjørvad (layoutansv., nestleder) Ingrid Åsbø Sondov (jour.ansv.) Frida Mjelle Rønning (foto- og ill.ansv.) Siri Frøystein (foto- og ill.ansv., avtroppende) Ingrid Kvisle Abildsnes (nettsideansv.) Tale Skrøvset Amundsen (styremedlem)

Vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

journalister Alexander Husvik, Anne Marte Gjørvad, Brage Årøen, Elise Brandsvik Skeide, Emily Hochlin Sjøgren, Frida Mjelle Rønning, Ida Ericsson og Linn Sofie Olsen fotografer og illustratører Anne Marte Gjørvad, Guro Reinaas, Ida Ericsson, Ingrid Kvisle Abildsnes, Kaja Linnea Teichroeb, Siri Frøystein, Tale Skrøvset Amundsen og Ylva Seierstad layout Anne Marte Gjørvad, Elise Brandsvik Skeide, Ingrid Kvisle Abildsnes, Alexander Husvik, Tale Skrøvset Amundsen forside Anne Marte Gjørvad, arkitekturstudent, annemarte@ tidsskrifteta.no llustrasjon s. 18-19 Ingrid Kvisle Abildsnes, arkitekturstudent, ingrid@ tidsskrifteta.no llustrasjon s. 24-25 Siri Frøystein, arkitekturstudent, siri@tidsskrifteta.no

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser Elise Brandsvik Skeide redaksjonen@tidsskrifteta.no

kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 150 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

takk til Stine Thordarson Moltubakk,

50


Foto: Anne Jørgensen Bruland Foto: Torstein Lund Eik

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu

51


52


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.