Page 1

etikk med arkitektblikk

2/2014


Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTOver halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no


ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

VERSJON PĂ… MYARCHICAD.COM ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.


- Vi er den nye generasjonen arkitekter. Som medlemmer i NAL kan vi påvirke våre rammebetingelser. ANETTE HELSTAD, STUDENTMEDLEM

Bli studentmedlem du også! Norske arkitekters landsforbund (NAL) jobber for å fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser. NAL er en viktig rådgiver og tilrettelegger for gjennomføring av arkitektkonkurranser i Norge og prosjektleder for WildCard-ordningen. I tillegg arbeider vi med en rekke forbildeprosjekter innen miljø og bærekraft. Våre magasiner presenterer det fremste innen norsk arkitektur og oppdaterer deg på siste nytt innen fagfeltet.

Som arkitektstudent får du en rekke fordeler: -

8 utgaver av Arkitektur N og 11 utgaver av Arkitektnytt per år - rett i postkassen Alle utgaver av Norske arkitektkonkurranser Fri bruk av NALs bibliotek og databaser Adgang til å søke NALs stipender og legater Studentrabatt på utvalgte kurs og konferanser Fri adgang til lokalforeningenes møter Tilbud om ordinært medlemskap når mastergraden er fullført Gunstige medlemsfordeler på produkter hos Eplehuset, Ventelo og Gjensidige

Studentmedlemskap kun kr 785,- pr år

Søknadsskjema og mer informasjon finner du på arkitektur.no


Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


INNHOLD

Plan A / 07 leder

Studentpe 1968, nr. 2, forside og bakside / 07 fra arkivet Studentpe Festivaler / Konferanser / Workshop / Politikk / 08 oppdateringer Myspace, my ass / 12 fjerneverdig Dare to care / 14 feature

Jubilere eller ignorere / 20 kommentar Snøhetta og ulven / 22 intervju Forandring fryder / 26 fotoreportasje Skikkelig slum / 34 artikkel Moglegheit til å leve eit demokratisk liv / 38 kommentar Å reise vekk for å hjelpe / 40 artikkel Hvorfor gjør vi det? / 42 debatt Byen e vår / 43 omtale Forlatt kultursatsing? / 44 omtale Plastic fantastic / 46 kranglekroken Arkbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Mari Synnøve O. Gjertsen


leder og fra arkivet

arkivet til a 1968, nr. 2, forside og bakside

maria wyller ansvarlig redaktør

PLAN A Tidsskriftet a har i løpet av det siste året gjenoppstått, og har blitt noe veldig spennende. Det er viktig for oss studenter å ha et talerør, der vi kan uttrykke og utforske våre ideer. a er i dag en liten røst i debatten, men vi er der, og jeg synes tiden er inne for å lage mer bråk. Vi kan kanskje ikke måle oss med journalister i tidsskrifter som Arkitektur n og Arkitekturnytt når det kommer til erfaring og kunnskap om arkitektur, men vi er unge og naive og det kommer ikke disse erfarne arkitektene og journalistene til å bli igjen. Vi er studenter, og det betyr at vi kan teste de villeste ideer, og vi har lov til å gjøre feil. Dette skal vi utnytte. Hvem, hva og hvor skal Norge være om 50 år? For å få til en god samtale er det noen som må våge å starte den. Det mener jeg er as viktigste oppgave.

LEDER OG FRA ARKIVET 

07


oppdateringer

FESTIVALER / KONFERANSER / WORKSHOP / POLITIKK tekst/ hanna malene lindberg, arkitektstudent, ntnu, hanna@tidsskrifteta.no og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no

WORKSHOP

tubakuba.tumblr.com

prosjekt sørenga bro Sørenga bro er restene etter en bilbro som ble revet i 2011, som nå står og skuer ut over Middelalderparken i Oslo. Den halve resten står der ved en feiltakelse, og skeiv, industriell og sjarmerende pirrer broa tankene om hvor hovedstaden er på vei. Dette skal arkitektstudentene ved aho se på i en workshop som er planlagt å gå av stabelen 2.–6. juni. Potensialet i denne betongutstikkeren har man sett lenge, og Sørenga bro var midlertidig åpen allerede høsten 2013. Nå åpnes den nok en gang. Norsk design- og Arkitektursenter og Bymiljøetaten holder broa åpen fra juni til november. Om du vil nyte sensommeren vet vi allerede at det blir gratis utekino med gamle Oslofilmer på broa 30. august - det er nok til å få ethvert gammelt Oslohjerte til å banke litt ekstra. juni–november middelalderparken (oslo).

tubakuba I Bergen har studenter fra bas i samarbeid med Barnas Byrom laget et annerledes overnattingssted på toppen av Fløyen. Studentene ønsker å legge til rette for at andre enn friluftsfriskusene tar naturen i bruk. Prosjektet er dimensjonert for familier med to til tre barn, og overnatting er gratis. Du kan følge utviklingen av hele prosjektet på tubakuba.tumblr.com/ 08 

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 8–11


meta.morf Meta.Morf er Trondheims biennale for kunst og teknologi, som arrangeres for tredje gang. I år er festivalens tema «Lost in transition». Arrangementene og utstillingene finner sted over hele Trondheim, og tar for seg «de konstante og evige endringsprosessene vi observerer på alle nivåer i universet».

FESTIVALER 1. mai–1. juni metamorf.no (trondheim).

marnix de nijs/ exploded views 2.0

remidafestivalen – med barn i sentrum ReMida senter for kreativt gjenbruk er et kultur- og miljøsenter der man utveklser tanker om utdanning og bærekraftig utvikling. Her er avfall mer enn avfall. Nå er senteret fem år gammelt, og det feires med historiens andre ReMidafestival. Den første gikk av stabelen i 2012, og var en stor suksess. Denne gangen flytter festivalen fra Svartlamon og inn til Midtbyen hvor de vil ta i bruk ubrukte butikklokaler. Mer informasjon er å finne på ReMidas facebooksider. 7. juni_23. november venezia (italia). gert weigelt/ bauhaus scenekunst

menneske-rom-maskin Henie Onstad kunstsenter stiller ut Bauhaus’ eksperimenter innen scenekunst. Her viser de hvordan det nye forholdet mellom menneske og teknologi som fulgte etter første verdenskrig ble satt på prøve. 22. mai–21. september heine onstad kunstsenter (høvikodden).

veneziabiennalen Etikk og samfunnsspørsmål er i tiden, og årets nordiske bidrag til Veneziabiennalen, som denne gangen blir kuratert av Norge, handler om nordisk bistandsarkitektur på 60-, 70- og 80-tallet. Tittelen er Forms of Freedom, og hovedkurator Nina Berre sier at de med dette vil sette «arkitekturen inn i de politiske rammene som gjorde den mulig».

david keith jones/ kenyatta international conference center

24. mai–14. juni midtbyen (trondheim).

OPPDATERINGER 

09


POLITIKK

kit.ntnu.no

masterutstilling uten lokaler Da masterstudentene ved Kunstakademiet i Trondheim manglet lokale til sin avgangsutstilling, flyttet de kunsten sin fra Trondheim by til Munkholmen i protest. Til Under Dusken sier Philip Buer Elvegård at «Vi håper avgangsutstillingen blir et uttrykk for det manglende samarbeidet mellom kunstakademiet og kunstmuseet og at det blir lagt merke til.»

daniel ewald/ magasinetkote.no

norges arkitekter; to be or not to be Etter at styret for nla foreslo en sammenslåing av afag, nal og nil til Norges Arkitekter, har vi ventet i spenning på responsen. I slutten av mars kom det fram at årsmøtet i nil var enstemmig for sammenslåing, mens nla stemte klart mot. Avtroppende leder i nla mente folk stemte basert på følelser, ikke fornuft. Det må i allefall kjempes en følelsesladd og spennende kamp om Norges Arkitekter skal se dagens lys.

10 

HANNA MALENE LINDBERG OG INGEBORG

marius meli / trondheim kunstmuseum

med fortid innen formidling Trondheim Kunstmuseum har fått ny direktør – den svenske Johan Börjesson. Den 44 år gamle kunsthistorikeren uttaler at «Trondheim Kunstmuseum er et museum med en omfattende samling, hvor min forgjenger Pontus Kyander har begynt et spennende arbeid med utstillinger med internasjonalt preg. Jeg vil fortsette Trondheim kunstmuseums orientering mot internasjonal samtidskunst og belyse samlingen i lys av samtiden.»


KONFERANSER futurebuilt-konferansen 2014: klima for innovasjon? Hvis du kjenner at livet etter eksamensinnleveringen ble tomt og uten de store spørsmålene, kan du dra på Futeurebuilt-konferansen 2014 med den fengende ordspilltittelen «Klima for innovasjon?». Som student betaler du 1500 kroner for to dager hvor det blir sett nærmere på hvordan klimaendringen krever at vi tenker nytt rundt byutvikling og arkitektur. 4.–5. juni futurebuilt.no (asker kulturhus)

haugen/zohar arkitekter

nekunnskap.no

oslo urban arena Oslo er en av de hurtigst voksende regionene i Europa, og den 18. til 19. juni skal dette settes på agendaen. ne Kunnskap og Oslo Metropolitan Area inviterer mektige eiendomsaktører til å presentere diverse byutviklingsprosjekter i Osloregionen. Blant foredragsholdere finner vi blant andre Rom Eiendom, Oslo s, dnb og redaktør for Monocle, Tyler Brülée. Det skal arrangeres Pecha Kucha-battle om tittelen «Norges beste masterplannere» der mange kjente arkitektkontor skal delta. Det er dyrt å delta, men studenter betaler halv pris og slipper unna med kroner 1225.

OPPDATERINGER 

11


fjerneverdig

MYSPACE, MY ASS tekst/ mikkel e. h. frengstad, arkitektstudent, ntnu, mikkel@tidsskrifteta.no foto/ tor christian meling, arkitektstudent, ntnu, tor.christian@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

prosjektinformasjon adresse: klæbuveien 52, trondheim prosjektperiode: 2007–2011 status: ferdigstilt prosjekttype: nybygg bygningstype: studentboliger miljøstandard: passivhusstandard (ns3700/3701) byggherre: studentsamskipnaden i trondheim (sit) arkitekter: link signatur | mek architects (madrid) arbeidstittel: myspace

Flere bygg kunne vi fint klart oss uten. Mange har fått velfortjent kritikk, mens noen regelrett har voldtatt omgivelsene og gått fri. Teknobyen studentboliger er ett av disse. Prosjektet var sågar nominert til Statens byggeskikkpris 2012, men ettersom god arkitektonisk utforming er ett av kravene vant det naturligvis ikke. strandet sjøku Det første som svir i øynene er formen. Arkitektene har trolig diskutert om de skulle tegne en boks eller et tradisjonelt trehus og endt opp med et kompromiss. Det er tilfeldige vinkler og skråtak over en lav sko. Resultatet smaker verken fugl eller fisk; kanskje sjøku. La oss håpe det ligger bygningsfysiske årsaker bak, for det er verken visuelt tiltalende utenfra eller praktisk innvendig med delvise skråtak. Fasadene mot Elgeseter gate og Klæbuveien er svartmalte og nesten uten vinduer. Det er fascinerende hvordan bygningen totalt ignorerer den eksisterende urbane strukturen ved å snu ræva til de to gateløpene og heller henvende seg mot nyanlagte Abels plass, som for øvrig er rimelig stusselig. Enten mangler arkitektene typologiforståelse fullstendig eller så har de valgt å gi faen.

12 

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 12–13

regulert til allmennunyttige formål Kommunen må også ta sin del av skylden. Et håpløst reguleringsvedtak sier at vinduer mot Elgeseter gate ikke skal kunne åpnes fordi gaten er en vei. Arkitektene tenker; «da lukker vi veggen her og på motsatt side mest mulig og klæsser på noen latterlige kuøyevinduer». Kommunen har også regulert to lokaler i første etasje til næringsformål. Det ene stod tomt i halvannet år før en trafikkskole flyttet inn. Det andre står tomt fortsatt. Dette medfører store økonomiske tap for Studentsamskipnaden, som eier bygget.

Resultatet smaker verken fugl eller fisk; kanskje sjøku. kaninkasser og stalinkjøkken Inne er alt som forventet; gips, linoleum, litt bjørkefinér og ukontrollert bruk av knæsjgul farge i et desperat forsøk på å gjenopplive det sterile og anemiske. Rommene er heller ikke noe å rope hurra for. Opptil 24 boenheter knødd inn i hver etasje er synonymt med korridor. Langs denne ligger 110 kaninkasser, 6 av dem for par. Kjøkkenet med sin uendelige størrelse og nitriste innredning er som et lite stykke Sovjet. Hver beboer har sitt nummererte kjøleskap som de aller nådigst får lov til å personifisere med noen magneter og post-it-lapper. Like koselig er den 220 kvm store stuen, som etter arkitektenes egen beskrivelse er uten romlig definisjon. Valget står altså mellom gedigent oppholdsrom og knøttliten hybel. Det forutsetter at de som bor der er sosiale dyr. Kanskje helst så sosiale at de aldri er hjemme.


MYSPACE, MY ASS 

13


feature text/ hanna malene lindberg, student of architecture, ntnu, hanna@tidsskrifteta.no and nikolas s. røshol, student of architecture, ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no photo/ mathilde nicoline bergersen, student of art, ntnu, mathilde@tidsskrifteta.no

DARE TO CARE on ethics and architecture

The architecture profession is extensive, and drawing the borders of our responsibility will always be an ongoing discussion. “Visiting Birkenau is the most horrifying experience I’ve had as an architect. The watchtowers are beautiful. If you take away everything else and look at them as mere constructions, they are very subtle,” says Hans Skotte, professor at the Department of Urban Design and Planning at ntnu’s Faculty of Architecture and Fine Arts. He tells us that unless we take a stance on what is right and wrong we may end up like the engineers and architects of Nazi Germany, creating beautiful, but cruel architecture. “If we understand architecture merely as a compilation of beautiful forms in sustainable material, then of course we come out differently than if we look upon architecture as a contribution to the public good.” moral guidelines Most Norwegian architects are obliged to abide by nal’s ethical guidelines. They span over seven thematics, most of which deal

14

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 14–19

with the architects’ relation to employer and colleagues, copyright and advertisement. The second section, however, deals with the architects’ societal responsibility. This section was added to the guidelines in 2005. Per Rygh, nal’s head of competitions and writer of their guidelines, explains that they didn’t see the need to establish an explicit set of rules concerning the architect’s societal responsibilities earlier. “This doesn’t mean that architects were indifferent to their role in society, it was simply taken for granted,” Rygh continues. He tells that there has been a significant increase in Norwegian architects’ awareness of their social responsibilities, and that NAL found it natural to include a section about this in their guidelines. alteration of the architect’s mindset In the essay “Ja takk, begge deler: Arkitekten som samfunnsaktør”, or “Yes please, both: The architect as a societal force”, Lisbeth Harboe of the Oslo School of Architecture investigates how architecture as a profession has changed over the past decades. After


the Second World War architects were a major force in molding the society. However, during the eighties and nineties, architects largely resigned from their social role. In 1973, the Italian architect Manfredo Tafuri argued that the politically critical architecture belonged to the past, and that the architect should focus on creating actual, physical environments. Harboe writes: “For Tafuri this was the drama of the contemporary architect: ‘To see architecture obliged to return to pure architecture, to form without utopia; in the best cases, to sublime uselessness.’ Tafuri heavy-heartedly disclaimed utopian potential from architecture and withdrew the social responsibilities from the architect.” Peter Eisenmann and Zaha Hadid are examples on contemporary pure-form arcitects and Harboe argues that they embrace a purely formal way of doing architecture.

“it’s not my duty” During the construction of Hadid’s al-Wakrah stadium in Qatar for the 2022 World Cup, more than eight hundred migrant workers have lost their lives, but the British-Iraqi architect disclaimed all responsibility: “I think that’s an issue the government – if there’s a problem – should pick up,” Hadid said. She continued arguing that safety on a building site is not the architect’s responsibility, and that she “cannot do anything about it because I have no power to do anything about it.” Per Rygh tells that nal wouldn’t give unconditional support if a Norwegian architect had responded to a construction accident in the same way as Hadid. “In situations like these there are, of course, u

DARE TO CARE

15


– meant to be a voice in the contemporary debates – and some with work which transcends from strictly being architecture, like Eriksen Skajaa Architects’ magazine Pollen.

factors beyond the the architect’s control,” Rygh says. He adds that in accordance to Norwegian health and security regulations, the architect is responsible for the design, and if the design makes the construction process dangerous, the architect is responsible for that risk. “But the Hadid case is absolutely one of interest,” Rygh adds. Hans Skotte and Elena Archipovaite, assistant professor at ntnu’s Department of Urban Design and Planning, on the other hand, scoffs at Hadid’s statements. Both Skotte and Archipovaite agree that Hadid had the power to intervene and help prevent these incidents.

Young architects have stopped regretting their loss of power. a new generation There are reasons to be optimistic about the direction of architecture today. In the essay “Yes please, both: The architect as a societal force” Harboe writes that during the past decades young architects have stopped regretting their loss of power, and instead made themselves a societal force. She accredits some of this to the Rotterdam based architect Rem Koolhaas and his office oma, Office for Metropolitan Architecture. In mapping the actual urban situation and exploring and assessing possible interventions based on these mappings, they have gained high grounds in design situations. The new generation of architects has shown their engagement by what work they are doing, and how they do it. Some with temporary projects

16

HANNA MALENE LINDBERG OG NIKOLAS S. RØSHOL

perceiving the potential in architecture “To view architecture as a societal force is a vital part of creating ethical environments. If you look at architecture as a social strategy, these things more or less emerge by themselves,” say Hans Skotte and Elena Archipovaite. Then we can rise above the questions of workethics – like ownership of architectural work – and instead assess works on the merit of their public good. “Some things are detrimental to public interests, and some are not: Some projects are better for the society,” Skotte states. Many architects have taken a stand on how architecture should be used in the political environment of today’s society. The Istanbul riots last summer were the results of this. When the Turkish government was going to bypass public opinion and demolish the Gezi Park at the Taksim Square to build a shopping mall, architecture and urbanism students had to take action. Their protest was a catalyst for riots across Turkey, not only to protest against bad urban planning decisions, but also against a thoroughly dysfunctional regime. challenging traditional roles Chinese architect Wang Shu, the 2012 Pritzker Architecture Prize Laureate, took a stance when he was tasked to redesign the Zhongshan Road, the main axis of Hangzhou city. He was expected to tear the street down and rebuild it from scratch. Shu employed his power as a renowned architect and the power of public opinion and made simple interventions in the already existing environment. The result is a sensual street, showcasing the history of its buildings. u


DARE TO CARE

17


Both Bakklandet and Ilsvikøra, picturesque parts of Trondheim with small wooden houses built for workers, have been threatened by demolition. Bakklandet was in 1963 decided to be the grounds of a new highway. The municipality bought many of the houses in the area cheaply, and let them decay. Later on the municipality argued that many of the houses had to be torn down because of lacking maintenance. In 1970 they launched Norsk Veiplan II. The plan suggested to demolish 50 houses to make space for the highway. Another 100 would be unfit to live in because of noise and pollution, and 300 apartments, shops and handicraft workshops would have had to be abandoned. The inhabitants of the area were against these plans, and three architects at ntnu made an alternative plan where they wanted to reduce traffic and refurbish the neighborhood. debating architecture There is an ongoing debate about Elgesetergate in Trondheim, which is planned to become an environmentally friendly avenue. The current plan is to tear down three old residential buildings along the street to make way for cars and bicycles. Elgesetergate 30 b, an old jugend style building, is one of these. The demolition of this building has engaged architecture students and professors to express their opposition through the exhibition constant.decay, debates in the newspapers and public discussions. But which functions do these debates serve? passing by consciousness Per Rygh from nal states that the participation of architects in debates in the newspapers and on other platforms function mainly as a discussion starter. He stresses that it is important to show that there are different opinions even in the architectural society, and that different

18

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 14–19

voices get heard. Skotte and Archipovaite says that raising people’s awareness is essential when it comes to political, sustainable and ethical matters. “There are lots of discussions going on, but it is kept within the architecture family,” Archipovaite states. To make architecture sustainable, architects need to understand their societal responsibility. Per Rygh says that nal’s set of ethical guidelines alone does not make the difference in the architects’ midsets that he had hoped for: “Most architects probably don’t have the guidelines hanging by their desks.” discussing morals Hans Skotte and Elena Archipovaite agree that a set of predefined rules cannot be the answer: “It’s about discussing what is ethical, and what is not, rather than to present a set of rules” Skotte says. There are many fora for this discussion, but the first one should be in the architectural education: “We have to get the discussion going where ethics are on the agenda.” Rygh agrees that even though ethics is important for architects, it shouldn’t be a separate course in the architectural education: “Architecture is a vast field, and there are many topics you don’t have explicitly in the curriculum. If we were to put yet another topic into the education, some other vital element – like drawing or construction – would have to give way.” “Ethics should be part of a methodology course,” Archipovaite proposes. In several other institutions architecture and engineering students have to go through a separate course on ethics. Archipovaite thinks it would be better to implement ethics in the existing courses: “There are already courses at the school where ethics should be a notable module.”


change through failings We can hope the architectural mindset is on an upswing toward a socially responsible future. Throughout the world architects are using their power and expanding their means of influence to make the societies of tomorrow better than today. To change how we perceive architecture and the architects’ responsibility, talking is not enough. The way we look at our responsibility in society has deep roots, and Skotte and Archipovaite state that only one thing really brings change: “Change of the this magnitude seemingly only take place in the aftermath of gross accidents, mistakes or failures. This is how peoples’ mindsets are altered.”

“Some things are detrimental to public interests, and some are not: Some projects are better for hans skotte the society.”

Endnote Bull, I og Næss, I. E. (1985) Bakklandet lever! Oslo: Universitetsforlaget as

DARE TO CARE

19


kommentar tekst/ magnus knutsson, arkitektstudent, ntnu, magnus@tidsskrifteta.no illustrasjon/ maria wyller, arkitektstudent, ntnu, maria@tidsskrifteta.no

JUBILERE ELLER IGNORERE ja, vi elsker hottentott 15. mai åpnet den heftig debatterte Kongolandsbyen. Kunstnerne bak prosjektet, Ali Fadlabi og Lars Cuzner, må til stadighet stille opp i media for å forsvare kunstverket. En rekke kulturpersonligheter har gått ut og hevdet at dette er et kunstverk man aller helst ikke ønsker å se realisert. Har prosjektet livets rett? agenda utover provokasjon I anledning grunnlovens hundreårsjubileum i 1914 ble det arrangert en omfattende utstilling i Frognerparken, og i den forbindelse konstruerte man en fiktiv kongolandsby. Et titalls senegalesere ble fraktet opp til det kalde nord slik at nysgjerrige nordmenn kunne få bedre kjennskap til livet på den kongolesiske landsbygda. Det er denne landsbyen som nå skal gjenskapes hundre år senere. Fadlabi og Cuzners mål med utstillingen er å sette fokus på norsk rasisme og selvgodhet. Mange vil hevde at en slik fordomsfull og generaliserende utstilling av afrikanere har skjedd en gang for mye. Artist og skribent Hanna Kvam er en av de som har engasjert seg i debatten. Hun har uttalt at hendelsen er noe vi bør glemme. Det er tydelig at mange synes at prosjektet er nedverdigende og sårt, samtidig vil det være lite konstruktivt å skyve det man ikke liker under et teppe. Det finnes mindre støtende virkemidler å ta i bruk for å sette fokus på de mørke sidene av det norske samfunnet. Samtidig er debatten som har oppstått i kjølvannet av prosessen rundt

20

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S.20–21

Kongolandsbyen et bevis på at provokasjon har fungert for å sette norsk rasisme på agendaen. hva er sosialt akseptabelt? Selv trodde jeg at jeg var hardhudet nok til aldri å la meg provosere av et kunstverk. Kongolandsbyen er det derimot umulig å stille seg likegyldig til. Virkemidlene tatt i bruk er langt over grensen for hva som er sosialt akseptabelt. Samtidig må man huske at dette ikke er noen form for sosialt eksperiment eller folkeopplysning, á la Norsk Folkemuseum. Det handler ikke om Kongo, men om norsk rasisme. Til tross for den hårreisende innpakningen, er temaet som tas opp uhyre viktig. Hele prosjektet fremstår etisk feil og tematisk riktig på samme tid. politisk ukorrekt Sensur av kunst er på ingen måte et ideal. På en annen side snakker vi i dette tilfellet om et kunstverk støttet av statlige midler. At flere uttrykker at de finner landsbyen støtende er noe både koro (Kunst i Offentlige Rom red.anm) og arrangørene må ta til betraktning. Med tanke på all furoren som har oppstått rundt landsbyen er det bemerkelsesverdig lite informasjon i media om hvordan prosjektet faktisk skal realiseres. Skal det være en eksakt replika av landsbyen fra 1914? Hvordan vil interaksjonen mellom senegaleserene og de besøkende fungere? Kunstnerne bak prosjektet avslører såpass lite at det får en til å tenke at det kanskje ikke skal konstrueres noen landsby i det hele tatt. Bare


det å annonsere for offentligheten at man skal stille ut afrikanere i Frognerparken har satt budskapet deres på dagsorden. Det blir enda mer ubegripelig at staten er villige til å betale for en slik innpakning. rasisme på norsk At rasismen ulmer like under overflaten er ikke alltid like lett å spore om man selv ikke er dens offer. Nyhetene er fulle av historier om hvordan innvandrere sliter med å komme inn på jobb- og boligmarkedet, og om rasistisk motivert vold. I stedet for å ta problematikken innover seg, velger vi å se en annen vei. Ingen reagerer når våre egne ledere åpent snakker om å busse hele folkegrupper ut av landet vårt. Vi har tillatt at det i politiske debatter som omhandler temaet innvandring utelukkende blir ført en diskurs der ikke-norske først og fremst blir omtalt som en byrde for samfunnet. Det eksisterer en oss-dem-mentalitet som på mange måter er fullstendig unaturlig og konstruert. norsk selvgodhet Vår identitet er bygget på historier om personer som har utført heltemodige handlinger for nasjonens frihet, og om kvinner og menn som på demokratisk vis har kjempet for rettferdighet. Vi er etterkommere av helter som Gunnar Sønsteby, Einar Gerhardsen og Christian Magnus Falsen, som har lagt grunnlaget for det vi i dag kaller verdens beste land. Når vi skal beskrive det typisk norske snakker vi varmt om

Det eksisterer en oss-dem-mentalitet som er fullstendig unaturlig og konstruert.

dugnadsånd, likestilling, demokrati og friluftsliv. Vi lever våre liv i en rus av selvtilfredshet. Så fort Norge får positiv oppmerksomhet i utlandet er det førstesidestoff i landets aviser. Om noen utenfra peker på noen negative sider av vår kultur lukker vi derimot ørene for all kritikk. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal forholde oss til det faktum at det kanskje ikke er typisk norsk å være god. Historiebøkene har elegant hoppet over de mørke kapitlene i vår historie, deriblant Kongolandsbyen i 1914. Når den nå rekonstrueres vil den fungere som en lyskaster på en mørk side av vår egen historie og samtid. Landsbyen vil være et viktig bidrag til grunnlovsjubileet der den vil stå omringet av selvgodhet og nasjonalisme. Jeg er ikke i tvil om at den vil ha større slagkraft enn de avisoverskriftene vi har blitt så vant til å scrolle forbi. Selv blir jeg klam i hendene og får tegn til spasmer i ansiktet bare ved tanken på å skulle iaktta verket. Faren er derimot at vi i nasjonalistisk rus under feiringen av oss selv ikke vil være i stand til å ta til oss Fadlabi og Cuzners budskap. Da vil det hele i så fall framstå ubeskrivelig groteskt.

JUBILERE ELLER IGNORERE

21


intervju tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hilde nessa, arkitektstudent, ntnu, hilde@tidsskrifteta.no

SNØHETTA OG ULVEN et intervju om å jobbe for og mot det uetiske

Kjetil Thorsen var med på å starte suksessen Snøhetta. Arkitekturen deres er i dag blitt et statussymbol som også undertrykkende regimer i Midtøsten vil smykke seg med. Ved å ta på seg prosjekter i slike samfunn brer arkitektens ansvar seg inn i hans dypeste verdigrunnlag. Med disse prosjektene følger det enorme etiske dilemmaer. Likevel velger Snøhetta å gå inn med den tro at arkitektur kan forandre samfunn. Er dette virkelig tilfelle? Kan man jobbe under forhold som generer så vanskelige etiske spørsmål uten å få noen vonde avgjørelser på samvittigheten? Dere er et arkitektkontor som er opptatt av sosialdemokratiske verdier. Likevel velger dere å ta prosjekter i samfunn hvor det er brudd på menneskerettigheter, korrupsjon, diskriminering og undertrykkelse. Hvordan legitimerer dere å ta oppdrag i slike regimer? Det er det samme man har sagt i alle samfunnslag når det er snakk om å jobbe for endring. Etter min oppfatning bør man involvere seg. Vi prøver gjennom våre prosjekter å bidra til denne endringen. Dette gjør vi for eksempel med King Abdulaziz Centre for World Culture i Saudi Arabia hvor kultur på mange måter er et ukjent begrep. Her skal vi få bygget landets første kino. Det er viktig for oss fordi det gir publikum tilgang til et medium som i

22

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 22–25

Kjetil Trædal Thorsen – f. 1958. Utdannet sivilarkitekt ved Technischen Universität Graz, Østerrike. En av grunnleggerne av og partner i arkitektkontoret Snøhetta. Snøhetta – Startet i 1987. Samarbeidskontor mellom arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og grafiske designere. Kontorer i Oslo og New York. Fikk sitt gjennombrudd da de vant konkurransen om biblioteket i Alexandria 1989 og operaen i Oslo i 2000. Har i dag opparbeidet stor internasjonal suksess og annerkjennelse. King Abdulaziz Centre for World Culture – Dhahran, Saudi Arabia. 2007–2015. Kultursenter med auditorium, kino, utstillingshall, bibliotek, museum og arkiv.

utgangspunktet er utilgjengelig. Det finnes kvinnelige filmskapere og filmregissører som jobber for å få sitt budskap ut, og de trenger en arena. For å få til det trenger de verktøy og støttespillere. Dette handler om hvilken side av diskusjonen man gir støtte gjennom det man gjør. Det er ikke sånn at om et regime bryter menneskerettighetene på ledernivå så er det ensbetydende med at alle i landet forsvarer hvordan regimet håndterer sitt ansvar. Det går an å være en støtte for den andre røsten, den som ønsker en likeverdutvikling av samfunnet. I et samfunn hvor kvinner ikke får kjøre bil, av og til ikke gå gjennom samme dør som menn, er det viktig å tegne et hus med felles inngang.


Tror dere at deres prosjekter, for eksempel i Saudi Arabia, vil være med å bringe noen av de verdiene vi har fra vårt samfunn videre? Jeg kan ikke svare sikkert, men det er hensikten. Det er derfor vi har valgt å gå inn. Vi ser allerede gjennom byggeprosessen, involveringen og hvem som sitter i førersetet i forskjellige beslutningsorganer, at det er en viss liberalisering. Biblioteket i Alexandria inntok noe av den samme funksjonen som kulturbærer, og ble viktig i samfunnsutviklingen.

Kan dere se i ettertid at det har fungert? Ja, det fungerte veldig bra. Biblioteket i Alexandria ble også viktig i forbindelse med opprøret i Egypt. Ikke minst når der gjelder utdanning, forholdet til sosiale medier og nettilgang generelt. Det var en av grunnene til at Alexandrias befolkning slo ring rundt biblioteket under revolusjonen for å beskytte det mot hærverk. Det er noe i kulturen vår som kan gå i spissen for utviklingen av et samfunn. Vi føler at det er riktig av oss å gå inn og støtte de aktivitetene som sloss for de verdiene vi deler. I stedet for å gå inn, kunne dere ha boikottet? Jeg respekterer den metoden fullt ut, for de som måtte tenke at det er en bedre måte å gjøre det på. Arkitekturens virkemiddel er mer evolusjonær enn den er revolusjonær. Man må bruke arkitekturen for det den er, som et verktøy i en langsiktig endring. u

SNØHETTA OG ULVEN

23


Er det derfor dere i hovedsak gjør offentlige bygg? Vi bruker kulturen, kulturinitiativ og kulturaktivitet som noe av det viktigste for håndteringen av endringsstrukturene. Vi mener at den har mulighet til å gå i bresjen og være apolitisk, mindre pragmatisk enn mange av de andre virkemidlene man har. Det betyr ikke at verdien av kunsten, kulturen eller arkitekturen i seg selv forsvinner. Det betyr bare at den er veldig brukbar som virkemiddel.

24

alice lødemel sandberg

Er det noen prosjekter dere har valgt å si nei til av etiske grunner? Det er det både i Norge og andre steder. Det kan være basert på forskjellig typer innsats eller holdninger for det man har tenkt å oppnå. Det kan være relatert til oppdrag vi føler vi ikke ville løst på en god måte eller relatert til samfunnet rundt. Det kan være spesielle typer, for eksempel former for fengsel, som vi ville ha problemer med å gjennomføre. Finnes det valg dere har tatt som du i ettertid kjenner ubehag ved? Nei, absolutt ikke, men det kan komme. Jeg synes de eksemplene vi har holdt på med nå og de tingene vi har gjort for forskjellige politiske regimer, for eksempel fiskemarkedet i Oman, er viktige oppgaver. Vi er med på å styrke helt bestemte holdninger og helt bestemte aktiviteter i de landene vi går inn. Men jeg er fullstendig klar over at det finnes veldig mange forskjellige synspunkt. Vi samlet inn flere for å ha en samtale rundt problematikken knyttet til Saudi Arabia før vi gikk i gang med prosessene. Det er klart det er flere synspunkter på hvordan man skal håndtere en slik sak, og vårt er at vi tror vi kan bidra positivt.


«Arkitekturens virkemiddel er mer evolusjonær enn den er kjetil thorsen Revolusjonær.»

Har dere opplevd korrupsjon i deres prosjekter som dere har vært klar over at dere er en del av? Nei, det har vi heldigvis sluppet. De prosjektene vi har vært involvert i, hvor vi visste at det ville kunne skje, er prosjekter hvor det ville dukke opp forslag om utbetaling og korrupsjon. Da har vi tatt en absolutt nullholdning. Det har fungert bra for oss, vi ble likevel bare ansett for å være de naive nordmennene som ikke vet om korrupsjon. En slags uvitenhet for alt annet enn det som er innenfor normen. Så finnes det jo tilgrensende miljøer. Sammenhenger som ligger langt unna vår kontroll og som vi har liten innflytelse på. De vil være vanskelig for oss å etterprøve for å se om det har skjedd ting som ikke er helt riktige. Kjenner dere ansvar for at funksjoner også lenger ut i systemet går riktig for seg? Det gjør vi på de fleste prosjekter. Når det gjelder barnearbeid, hvem som får betalt for hva, hvordan de er organisert. Alt som ligger innenfor grensesnittet til arkitektur, bygging, håndtering, priser, tilrettelegging, innholdsmessig programmering og hvordan det skal driftes. Det ligger i våre hender. Men det er ikke vi som velger direktørene av disse institusjonene til sist. Parallelt med alt det vi foretar oss finnes det også et politisk spill. Det er klart det er et dilemma å befinne seg oppi det, så det man da må gjøre er å være forebyggende nok.

Har dere kontroll på arbeidsforholdene til de som er involvert i byggeprosjektene? Nei, det har vi ikke alltid, men vi har kontroll på innføringen av det som blir anbudsmaterialet. På biblioteket i Alexandria, som er tilsvarende mye av det vi har gjort nå i Saudi Arabia, var tilrettelegging for arbeidskraft viktig. Det vil si at regulering av arbeidstid, tilgang til toaletter og rent vann ligger i arbeidskontrakten, sikkerhetsrutiner på byggeplassen, at det skal være gelender så folk ikke ramler. Nettopp dette at ingen skulle dø på vår byggeplass. Det fikk vi til. Alt dette høres veldig rosenrødt ut, men det er det ikke alltid, det er klart. Det er vesentlige menneskerettslige brudd, mange steder i verden i økonomiens, i liberaliseringens og samfunnets tjeneste. Det er feil. Men det man kan kontrollere, skal man kontrollere. Er det viktig for dere å bidra når dere vet dere kan? Ja, men det handler også om å gi makt til andre, fordi arkitekturverktøyet har det i seg. Det er snakk om en institusjon av betydning. I Saudi Arabia er det snakk om et bibliotek, en konsertsal, et museum og kunstutstillinger. I sommer stilte de ut en picasso for første gang i Saudi Arabias historie. Og det er en kjempeattraksjon, det ene Pablo Picasso-bildet, et bilde av en gyngestol. En befolkning på 60 millioner mennesker har aldri sett en ekte picasso. Så det er klart det gjenstår litt arbeid. Arkitektur og etikk er et interessant tema. Det er et veldig relevant tema. Relevant i Norge fordi vi blir ansett for å være så moralsk forpliktende. Alt vi foretar oss er veldig politisk korrekt, men i mange sammenhenger er for mye politisk korrekthet med på å forhindre egenutvikling hos andre. Det handler hele tiden om en form for generøsitet. Det samme som at folk går på operataket. Ikke fordi det er så himla fint, men det er en ålreit tur og du har muligheten til å gå på taket av et operabygg. Det handler mye om generøsitet, tilrettelegging og tilgjengelighet. Vi har et globalt ansvar. Akkurat som vi har et globalt ansvar når det gjelder miljø har vi et globalt ansvar når det gjelder menneskerettighetene.

SNØHETTA OG ULVEN

25


f

r o an r d f y er

26

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 26–33


d r in g fotoreportasje tekst/ jonas peter falck, arkitektstudent, ntnu, jonas.falck@tidsskrifteta.no foto/ vilde løwenborg blom, kunststudent, ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

Arkitektur omgir oss og vedgår oss. Hver dag er vi timesvis hjemme, på skolen og på jobb. For noen er det én og samme sak. Hvor stor betydning omgivelsene har for oss varierer. For noen betyr det litt, for andre betyr det alt.

FORANDRING FRYDER

27


thora storm videregående skole I skolegården står det fem benker nesten på rekke. På den midterste sitter to jenter og nyter vårsolen. Erikka og Kristine er snart ferdig med sitt andre år på skolen. Det er lenge nok til å mene noe om omgivelsene sine. «Skolen er nesten majestetisk utenfra, men innenfor er det helt motsatt,» forteller Kristine. Hun snakker om små klasserom, slitne vegger og dårlig luft. «Også er det lite samlingsplasser,» skyter Erikka inn. «Lærerne låser klasserommene i friminuttene og vil gjerne at alle skal gå ned i kantinen i kjelleren. Men der er det så trangt at folk heller sitter i gangene eller går ut i byen.» I skolegården er det satt opp midlertidige brakker for å få plass til alle elevene. Jentene forteller at brakkene har de beste klasserommene, selv om de ikke er så fine på utsiden. «Vi trives jo godt her, men jeg tror finere omgivelser vil motivere elevene enda mer,» sier Kristine før de to jentene må løpe til neste time. Neste år går ønsket i oppfyllelse. Da flytter skolen til et nytt bygg noen minutter fra det gamle. Et bygg som elevene fikk stemme frem.

28

jonas peter falck


ÂŤVi trives jo godt her, men jeg tror finere omgivelser vil motivere elevene enda mer.Âť

FORANDRING FRYDER

29


trondheim fengsel Knapt et kvarter utenfor sentrum ligger Trondheim fengsel. Tommy (44) er innsatt på lukket avdeling, og han snakker ivrig om stedet han tilbringer all sin tid. «Jeg har sittet her i 14 år, men stedet er helt likt som da jeg kom. Eller, det er ikke sant. De har jo lagt nytt gulv,» sier han med glimt i øyet idet han drar en bit av linoleumsgulvet. «Det avisene skriver om at norske fengsler er som å bo på hotell er tull. Hvis det var sånn hadde ikke folk satt fyr på cella si hver uke. Fine omgivelser og arkitektur forandrer ikke at det er et fengsel, men det kan hjelpe på humøret til folk.» Han trekker frem det nye fengselet i Halden som et godt eksempel. Cellen til Tommy er enkelt innredet med seng, skrivebord og klesskap. På veggene flasser det av maling, og listverket er i ferd med å løsne nede ved gulvet. «Vi trenger ikke et helt nytt fengsel. Et malingsstrøk og noen blomster hadde gjort mye. Toalett på cellen hadde vært himmelen.» Én time hver dag, fra klokken ti til elleve, får de innsatte være ute i luftegården, en liten asfaltplass med murer rundt, og en benk med plass til to personer. Tommy sier at han egentlig trives i fengselet, men at stadig mer slitte omgivelser ikke hjelper på livskvaliteten til de innsatte. «Kom tilbake om ti år, så skal dere se at det er helt likt her.»

30

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 26–33


«Fine omgivelser og arkitektur forandrer ikke at det er et fengsel, men det kan hjelpe på humøret til folk.»

FORANDRING FRYDER

31


trondhjems hospital I kafeen på Trondhjems hospital sitter fem venner på sine faste plasser. Hver dag klokken tre har de avtalt med de ansatte at det skal settes frem kaffe og noe å spise. Ingvarda (91) har bodd i seniorleilighet på hospitalet i seks år. «Vi stortrives her,» er det første hun utbryter. Og de andre nikker erkjennende. Hun følger oss gjennom gangene på det som tidligere var et sykehjem. Veggene er dekket av kunst, noe er hennes egne verker. Hun viser stolt frem hjemmet sitt, der hun har alt hun trenger. Kjøkken, stue, bad og soverom har hennes personlige preg. «Og i fellesarealene byttes blomster og gardiner ut med årstidene,» smiler Ingvarda. Selv om vennegjengen trives, er det flere som savner stedet de bodde før. «Aller mest savner jeg en hage å stelle i,» sier en av damene. «Selv etter å bodd her i to år klarer jeg ikke å venne meg helt til dette stedet.» Mannen ved siden av forteller at han før bodde på 180 kvadratmeter, og at det var en vanskelig overgang å flytte til en leilighet som er en femtedel så stor. «Men for all del, vi har det jo flott her,» avslutter han.

32

jonas peter falck


«Aller mest savner jeg en hage å stelle i.»

FORANDRING FRYDER

33


artikkel tekst/ katarina harbækvold, arkitektstudent, ntnu, katarina@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no

SKIKKELIG SLUM hvordan sikre bærekraftig urban utvikling?

34

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 34–37


Vi blir stadig flere mennesker på jorda, og stadig flere søker inn til byene. Med utviklingen følger overbefolkning, fattigdom og illegal bebyggelse. Økende framvekst av slum blir sett på som en av de største sosiale og miljømessige utfordringene i vår tid. Hva blir gjort, og hva skal til for å sikre bærekraftig urban utvikling? Hvordan skal byene våre se ut i framtiden? byene vokser I dag bor halvparten av verdens befolkning i byer, og andelen antas å øke til to tredjedeler innen 2050. Det betyr en vekst på 200 000 mennesker hver dag. Overbefolkning og skjev økonomisk fordeling presser byens fattigste ut i randsonene til trange, ofte ulovlige, slummer der mange lever under det vi vil kalle umenneskelige forhold. I dag bor en sjettedel av verdens urbane befolkning i slum, og fenomenet eskalerer. Innen 2050 vil det være en tredjedel, og veksten vil være enda sterkere i utviklingsland, hvor en stor andel av befolkningen fortsatt er bosatt på landsbygda. De siste årene har det vært en økende bevissthet rundt denne tendensen, og et ønske om å sikre bærekraftig urban utvikling på verdensbasis. Store ressurser er lagt ned i forebygging og oppgradering av eksisterende slumområder. En viktig drivkraft i dette arbeidet har vært fns tusenårsmål. Punkt sju fastsetter at man skal jobbe for å «sikre miljømessig bærekraftig utvikling», og to av undermålene her omhandler slum og fattigdom. hva er slum? Favela, slum, barrio, chawl, shanty town, ghetto, villa miseria – slumbebyggelse fremtrer i ulike varianter og har mange betegnelser – de fleste med negativt fortegn. Akkurat som fattigdom

er slum et komplekst og mangfoldig begrep, og det har vært vanskelig å sette en klar definisjon. fns bosetningsprogram, un-Habitat, peker på overbefolkning, dårlig tilgang på rent vann, sanitæranlegg og infrastruktur, samt dårlige og usikre boforhold som viktige indikatorer på slumområder. Det er disse forholdene som er søkt bedret i fns målsetning om å «forbedre levekårene for minst 100 millioner mennesker som bor i slumområder innen 2020.» Dette målet er allerede nådd med mer enn det dobbelte, og andelen mennesker i verden som bor i slum har sunket totalt. Likevel har antallet som bor i slum økt med mer enn 200 millioner på 20 år. Det betyr at utfordringene knyttet til utvikling av slum fortsatt er like store, og økende.

Planlegginga av nye «bærekraftige byer» gir ikke noe til de svakeste i samfunnet. bygger for de rike Utfordringene med befolkningsvekst og slum kan virke overveldende og uhåndterlige. Det er tydelig at man ikke klarer å stoppe utviklingen slik situasjonen er i dag, og at enkeltprosjekter på lokalt og nasjonalt nivå ikke er nok. Kanskje det er på tide å stille nye spørsmål. Kan vi, ved hjelp av god arkitektur og planlegging, sikre alle mennesker gode og verdige levekår i byene, og samtidig bevare jordens ressurser? Når fn og verdenssamfunnet jobber for en «bærekraftig urban utvikling», hva slags utvikling er egentlig det? Hvilke forbilder streber vi etter, og er de virkelig bærekraftige? u

SKIKKELIG SLUM

35


Dagens arkitektur- og byplankonkurranser gir det brutale svaret: Nei. Arkitektur er i dag et privilegium forbeholdt de rike, og planlegging av nye «bærekraftige byer» gir ikke noe til de fattigste i samfunnet. Ett eksempel er det omstridte «Eko Atlantic City» i Lagos, Nigeria. Her planlegges og bygges skinnende nye motorveier, avansert infrastruktur og høye skyskrapere med boliger bare de rikeste har råd til. Lagos' fattigste tvinges fra byen og ut på vannet, og den flytende slummen Makoko er i dag hjem til om lag hundre tusen mennesker. De sosiale og økonomiske skillene blir stadig større, og gjenspeiler seg i måten byene utvikler seg. Vi bygger byer for de rike, ikke for de fattige – som jo er flertallet av befolkningen! Så lenge forbildebyen er en by som ikke inkluderer de svakeste i samfunnet og som stadig krever mer plass, penger og ressurser, vil slummer alltid eksistere, og vokse.

Mye vil ha mer, og nivået av lykke står på stedet hvil. lykkeparadokset Vi har bygd opp samfunnet vårt rundt materiell lykke, et samfunn der suksess er vekst, fremgang – og forbruk. Finnes det noe slikt som materiell lykke? Flere studier peker på et misforhold mellom penger og lykke, i det minste fra et nivå der man har nok til å klare seg. Innbyggere i vestlige land har mer penger, bedre helse og større frihet enn noen gang tidligere – men vi blir ikke lykkeligere. Charles Montgomery skriver om dette paradokset i boken Happy City: Transforming our lives

36

katarina harbækvold

through urban design. Han forklarer fenomenet med det han kaller «hedonistisk tredemølle»: Jo mer penger vi tjener, jo fler materielle goder vi får tilgang til og jo bedre livskvalitet vi oppnår – desto høyere krav stiller vi. Mye vil ha mer, og nivået av lykke står på stedet hvil. Så hva trenger vi egentlig for å være lykkelige? Hvor mye er nok? Den britiske designeren og tv-personligheten Kevin McCloud er en av mange som har latt seg fascinere av det sosiale livet i slumområder, og setter i dokumentaren Slumming it søkelyset på forholdene i Dharavi i Mumbai, en av verdens største og mest konsentrerte slummer. Her bor nærmere en million mennesker innenfor et område på et par kvadratkilometer. Menneskene i Dharavi lever i ekstrem fattigdom, og de færreste barna som vokser opp her har en framtid utenfor slummen. McCloud poengterer at tross omstendighetene virker ikke slumbeboerne nedstemte, de virker tvert i mot glade. Lykkelige. McCloud er ikke alene om slike observasjoner, og hvis vi sammenlikner med vår egen flate lykkekurve kan det virke som at vi i Vesten har mistet noe i vår streben etter materiell velstand. Ofte blir det pekt på menneskets behov for sosial stimuli. I en slum lever menneskene tett på hverandre, familiegenerasjoner er samlet og man samarbeider om oppgavene. Det er forståelse, tillit og samhold, og grunnleggende sosiale behov blir dekket. I vårt eget samfunn glir vi stadig lenger fra hverandre, og ensomhet er blitt en folkesykdom. Kanskje er det alt vi trenger – hverandre?


Kanskje er det alt vi trenger – hverandre?

slum som forbilde? Verdenssamfunnet står overfor store miljømessige utfordringer i årene som kommer, og utformingen av livet i byene blir utvilsomt en viktig oppgave. FNs målsetninger sier noe om de miljømessige sidene ved framveksten av slum, men ingenting om sosial bærekraft. Kanskje er det to sider av samme sak? Stor sosial ulikhet og skjevt fordelte ressurser hindrer i dag en bærekraftig utvikling av urbane områder. Resultatet blir en elite som stadig forbruker mer, og en stadig større andel som blir tvunget til å bosette seg i helsefarlige slummer. Denne eliten er oss, og vi vet at ikke alle kan leve slik vi gjør. Likevel fortsetter vi å strebe etter mer luksus. Vi trenger nye urbane forbilder: Hvordan kan vi leve på en måte som er bra for alle? Kanskje vi arkitekter og planleggere har noe å lære av selvgrodde samfunn og slummer. Ikke av arkitekturen, heller ikke av kvaliteten på bygningene eller levestandarden, men av samholdet, organiseringen og hvordan man kan klare seg på svært begrensede ressurser. I Caracas i Venezuela ruger et levende eksempel på et slikt samfunn. Torre David, «Davids Tårn», er en av verdens få vertikale slummer, hvor nærmere tre tusen mennesker har funnet husly i en forlatt og uferdig bankbygning. Enkle boliger definert av lette vegger fyller den 45 etasjer høye betongkonstruksjonen med liv, og gir hundrevis av familier nødvendig ly og sikkerhet. Man har utviklet avanserte systemer for transport og elektrisitet, og det har vokst fram enkle butikker, verksteder og andre fasiliteter. Samfunnet her fungerer faktisk så bra at det etter un-Habitats indikatorer ikke kan defineres som slum, selv om menneskene her er fattige og bosetningene

ulovlige. Det nye Torre David er i ferd med å bli en del av bystrukturen, og dermed permanent. Bankbygget Torre David ble aldri ferdigstilt på grunn av kollaps i den venezuelanske økonomien, og står som et symbol på kapitalismens og hedonismens fall. Bygningen har i dag fått en ny bruk, som tjener en helt annen del av befolkningen. Tårnet har en sentral plassering i byen, er plassbesparende, og viser hvordan man ved enkle arkitektoniske grep kan bidra til å skape gode og trygge rammer rundt fattige menneskers liv. Hvis man skal få til dette i framtidens byer, og unngå videre vekst av helse- og miljøfarlig slum, må alle lag av befolkningen inkluderes i planleggingen.

Kilder Montgomery C.: Happy City, Transforming our lives through urban design (2013). 1. utgave. New York: Ferrar, Straus and Giroux. Brillembourg, Klumpner, David: Informal vertical settlements (2013). The Challenge Of Slum: Global Nation Human Settlements Programme (2003). Earthscan Ldt. Fn.no, Øgstad I.: Verdens Urbaniseres Med Ekspressfart (2008). www.fn.no/aktuelt/nyheter/nyhetsarkiv/befolkning/ verden-urbaniseres-i-ekspressfart (25.05.14). Fn.no: Status Tusenårsmål 7 (2013). www.fn.no/tema/fnstusenaarsmaal/sikre-miljoemessig-baerekraftig-utvikling/ status-tusenaarsmaal-7 (25.05.14). Fn.no: Urbanisering og slum (2013). www.fn.no/tema/befolkning /urbanisering/urbanisering-og-slum277 (25.05.14). Wikipedia.org: Eko Atlantic City (2014), www.en.wikipedia.org/ wiki/eko_atlantic (02.04.14)

SKIKKELIG SLUM

37


kommentar tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, andreas@tidsskrifteta.no foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

MOGLEGHEIT TIL Å LEVE EIT DEMOKRATISK LIV grunnlova feirer 200 år

Det er 200 år sidan 112 menn samla seg på Eidsvoll. Deira virke desse hektiske vårdagene skal i år feirast med brask og bram. At representantane frå dei tre nordlegaste fylka ikkje nådde fram i tide, er eit godt bilete på demokratiet Norge anno 1814. Det var neppe nokon av Eidsvollsmennene som trengte ei rampe då dei skulle opp på podiet for å signere den nye grunnlova. demokratiet og verdiane Frank Aarebrot gav i sitt maratonforedrag «200 år på 200 minutt» ei historie om utviklinga av demokratiet i Norge. Som Aarebrot påpeika viser Noreg si historie dei to siste hundreåra at utviklinga av eit fungerande demokrati ikkje er noko som skjer over natta. Dessutan er det ikkje verket til ein lita gruppe menneske, men eit resultat av eit pågåande felles prosjekt. Grunnlova av 1814 gav 14 prosent av mennene i Norge stemmerett. Det skulle ta nesten 100 år før stemmeretten vart allmenn. Forsamlingsfridom var der ikkje før konventikkelplakaten vart oppheva i 1842. Kvinnekamp og kamp for homofile sine rettigheitar har lært oss at det framfor alt tar tid å endre haldningar i eit samfunn. Kva er arkitekturen si rolle i utviklinga av eit demokratisk samfunn? Vi legger ofte verdiar til vårt

38

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 38–39

bygde miljø. Då Regjeringskvartalet var utsatt for bombeattentatet 22.juli 2011 vart dette i seg sjølv, av mange oppfatta som eit angrep på vårt demokrati. Det bygde miljøet speglar også samfunnet, og fortel oss noko om kva som er normalen. I 1920 vart det installert dametoalett i Stortingsbygningen. Då kunne kvinner og menn debattere med like avslappede blærer. Så seint som i 2006 gjennomførte ein større arbeid på Stortinget for å tilrettelegge for rullestolbrukarar. Dersom det skal ta like lang tid som det tok før riket var klar for ein kvinneleg statsminister, vil vi få vår første statsminister i rullestol i 2067. arbeid for menneskerettigheitane Inger Marie Lid ved Høgskulen i Oslo og Akershus skriv i eit essey i Morgenbladet nr. 12, 2014 at det er felleskapet si plikt å anerkjenne funksjonshemma som likestilte og likeverdige borgarar. Ho skriv at Menneskerettighetsutvalget, det såkalla Lønningutvalget, arbeider med ein ny paragraf, nr 98. Denne skal vere eit generelt vern mot diskriminering, ein funksjon som fram til no ikkje har funnest i Grunnlova. Eit av utvalet sine forslag seier «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig


En demokratisk plass: Piaza del Campo, Siena, Italia.

Arkitekturen må ikkje følgje etter endringane i samfunnet, men kan vere det som endrar samfunnet.

forskjellsbehandling. Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, religion, livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre lignende vesentlige forhold ved en person». Som medmenneske har vi ei stor utfordring i å jobbe mot diskriminering. Eit menneske sin moglegheit til deltaking og likeverd kan sikrast eller avskrivast i våre bygde omgivnader. Dette handlar om meir enn universell utforming. Arkitektur kan vere eit verktøy for å bryte ned fysiske barrierar, så vel som sosiale og kulturelle

holdningar. Arkitekturen må ikkje følgje etter endringane i samfunnet, men kan vere det som endrar samfunnet. Den kan bidra til mindre diskriminering og styrke demokratiet. Ved å invitere til dømes ulike grupper innvandrarar, asylsøkarar og religiøse til medverknad kan vi gi folk ein moglegheit til å vere med å forme samfunnet, og lage møtestader som kan auke deltakinga og følelsen av å bli inkludert. Korleis vil vi delta i å forme morgondagens demokrati? Quote: «…deltaking og likeverd kan sikrast eller avskrivast i våre bygde omgivnader.»

MOGLEGHEIT TIL Å LEVE EIT DEMOKRATISK LIV 

39


artikkel tekst/ eirik strand, arkitektstudent, ntnu, eirik@tidsskrifteta.no illustrasjon/ emma b. jones, landskapsarkitektstudent, slu, alnarp, emmabjones.com

Å REISE VEKK FOR Å HJELPE om workshoparbeid i utviklingsland

I dag ser vi at stadig flere arkitekter melder seg inn i kampen for en bedre verden, og ønsker å bruke sin kompetanse til å ta del i humanitært arbeid. Gjennom byggeprosjekter i utviklingsland får arkitekten bruk for sin faglige kunnskap i en ny sammenheng. For studenter blir det ofte aktuelt å ta del i disse prosjektene gjennom workshoparbeid. Dette er en mulighet studentene har til å få erfaring med feltarbeid, komme bort fra tegnesalen og oppleve et byggeprosjekt. Det er viktig å være kritisk til workshoparbeid i utviklingsland. Det dreier seg ikke lenger om et fiktivt skoleprosjekt eller en arkitektkonkurranse. Fallhøyden er stor, og konsekvensene vil ramme de som har lite fra før. Fokuseres det nok på dette? «forståelsen av å bygge, ved å bygge» Arkitektkontoret tyin tegnestue har fått internasjonal anerkjennelse for sine arbeider i vanskeligstilte samfunn. De lager sosial bærekraftig arkitektur ved å gi lokalbefolkningen en følelse av eierskap til bygget.

40

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 40–41

Dersom lokalbefolkningen føler tilhørighet til prosjektet vil det både bli brukt og holdes ved like. Dette gjør forarbeid svært viktig: Man må forstå kulturen og skape noe den lokale befolkningen kan være stolte av og føle seg som en del av. tyins Andreas Gjertsen forteller om viktigheten av å erfare feltarbeid på kroppen. Han er positiv til at det arrangeres workshoper som lar studenter ta del i disse prosjektene, og mener det ligger et stort læringspotensial i dette. Det er en ektehet over arbeidet som man aldri oppnår i et scenario på tegnesalen. Motstanden man møter er reell, og man får kjenne på ansvaret man har som arkitekt i en byggeprosess. Det handler om «forståelsen av å bygge, ved å bygge.» Gjertsen forklarer at å skulle skape god arkitektur i et vanskeligstilt samfunn krever profesjonelt arbeid: «Vi ønsker å gå inn i disse oppgavene som fagfolk med fokus på det vi kan: arkitektur, og ikke bli drevet av personlige bånd eller trå inn i en verden av sentimentalitet.»


uforutsigbarhet i arbeidet Høsten 2012 ble det arrangert en workshop i Dehradun i India med arkitektstudenter fra ntnu, England, Nederland og India. Workshopen var en del av Project Chander Nagar, et samarbeidsprosjekt mellom workshop architecture og veldedighetsorganisasjonen Nanhi Dunya. Oppgaven gikk ut på å bygge et multifunksjonelt klasserom for barn. Thomas Skinnemoen, arkitektstudent på tredje årstrinn ved ntnu, var en av deltakerne på workshopen. Han forteller at det var svært lærerikt å være en del av prosjektet, men at resultatet ble annerledes enn det de hadde ambisjoner om. Det var en oppstykket byggeprosess, og på grunn av uforutsette endringer underveis, samt et litt anstrengt forhold til arrangøren Nanhi Dunya, ble ikke resultatet like bra som forventet. Derimot hadde prosjektet stor verdi med tanke på å vise tilstedeværelse og omsorg for barna som skulle bruke klasserommet: til tross for at det ikke nådde opp til potensialet, ble prosjektet svært godt mottatt.

Kanskje er det empatien som er det viktigste for at prosjektet skal lykkes? forventninger og ydmykhet Det er mye å lære av å starte byggeprosjekter i utviklingsland. Det handler om å være bevisst de kulturelle forskjellene, og tilnærme seg oppgaven med respekt, ydmykhet og varsomhet. Kanskje er det empatien som er det viktigste for at prosjektet skal lykkes? At evnen til å forstå kulturen, og å forstå din egen rolle som arkitekt er det vitale i et byggeprosjekt. Det er ingen tvil om at uten forståelse for situasjonen kan konsekvensene bli svært negative for de som allerede lever under press. Cameron Sinclair fra Architecture for Humanity presiserer det på denne måten: «There is nothing worse than going in to a community and say: ‘Look! we are giving you a present, and in exchange you have to work for free’.»

Å REISE VEKK FOR Å HJELPE

41


debatt

HVORFOR GJØR VI DET? tekst/ kristin solhaug næss, arkitektstudent, ntnu, studio:beta

Det finnes mange måter å lære arkitektur på. På fakultetet vårt lærer vi å generere arkitektur basert på hvordan mennesker bruker den, ikke bare hva det er og hvordan det ser ut. Vi gjør få, større prosjekter i reell kontekst. Vi er dedikerte, og jobber ekstremt mye i forhold til andre studenter. Hvorfor gjør vi det? Vi lærer oss å kritisere hverandre og prosjektene vi gjør, men spørsmålet er om vi er like kritiske til vår egen læring. Vi bruker ifølge en undersøkelse 43 timer i uka på skolearbeid. Dette vil for de mange si 43 timer i uka på ett eneste prosjekt. Et prosjekt som ender ut i en kort tilbakemelding og en bokstavkarakter. Hvorfor gjør vi det? Det finnes mange måter å lære arkitektur på. Man kan ikke lære alt på tegnesalen, det handler om så mye mer. Det er nå vi har muligheten til å teste ut arkitektur. Det er nå vi kan eksperimentere. Det er nå vi kan feile. Det er nå vi har alle ressursene fritt tilgjengelig. Da er det veldig dumt om skoleprosjektene blir for altoppslukende. Da går ikke tiden opp. Mange har tatt steget ut for å realisere egne prosjekter allerede som studenter. Ildhus-prosjektet som skal bygges i Hardanger i sommer er bare et av mange. Generelt er det ikke tvil om at slike prosjekter gir verdifull praksis og et stort læringsutbytte, men husker vi i tillegg å stille spørsmålet om hvorfor vi gjør det? Som priviligerte studenter har vi alle tilbudene foran oss; et fakultet som stiller med verdifull kompetanse om designprosessen, et studentmiljø som støtter opp om engasjerte studenter, og fritidstilbud som gir rom for perspektiv. Behov for et halvår fri for å

42

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014

reise litt? Null problem, flerfoldige har gjort det før deg! Med andre ord ligger alt til rette for å ta tak i vår egen læringssituasjon. Så hvorfor gjør vi det ikke ? Vi må lære oss å ha videre perspektiv, se verden og samfunnet utenfor tegnesalen vår. Se at verden ikke faller sammen om vi ikke får god karakter på eksamen, se at det er andre ting som er viktigere å ta fatt i. Se at vi som arkitektstudenter har sjansen til å angripe verden og engasjere oss i den. For noen betyr det å bygge et naust eller en paviljong, for andre betyr det å engasjere seg i samfunnsdebatter eller tegne ut en byplan på hjemstedet fordi den som eksisterer er tullete. Vi må lære oss til å spørre hvorfor, ikke bare hvordan. Uansett hva man bruker tiden sin på, tror jeg at fokuset på prosessen er avgjørende for det vi lærer. Vi må lære oss å være kritiske. Kritiske til alt vi gjør. Kritiske til prosjektene våre , kritiske til oss selv, kritisk til de rundt oss og kritisk til egen tidsbruk. Det er ikke sånn at om du bruker dobbelt så lang tid på et prosjekt, så blir det dobbelt så bra. Vi må lære oss å reflektere. Reflektere over valg vi tar, prosjekter vi gjør og verdiene som ligger bak. Vi må lære oss å reflektere sammen. Vi må skape diskusjoner som ikke bare handler om layout i ark 4, men som går mellom studenter fra flere kull. Diskusjoner som kan trigge andre innfallsvinkler og kanskje åpne opp for ny innsikt. Vi må være villige til å dele kunnskap. Refleksjoner gjort rundt et lite byggeprosjekt gjort av førsteklassinger kan trigge en prosess hos en masterstudent som jobber med byplan. Vi må lære oss å spørre hvorfor.


omtale

omtale

BYEN E VÅR tekst/ matilde sundquist, arkitektstudent, ntnu, matilde@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mikael fløysand, illustratør, mikael.floysand@gmail.com

«Eg e ute av døren før min mor våkner / 90bussen i halvsyvtiden ser solen våkner / byen bader i solstråler»

denne byen e vår – lars vaular

Rapperen Lars Vaular ga i oktober 2013 ut sitt femte album: 1001 Hjem. Tretten låter forteller tretten historier om hans liv, og hans venner. Det er ikke dagens Vaular som trer fram i fortellingene. 1001 hjem handler om hvordan Vaular og gjengen vokste opp. Låtene forteller om en gjeng tenåringsgutter som har et unikt samhold der hjembyen deres, Bergen, spiller en viktig rolle. Uvanlig mange kjente navn springer ut fra denne vennegjengen. Hvem har ikke hørt om Leo Ajkic, John Olav Nilsen og Sondre Lerche? Dvelingen ved hvor, og hva, de kommer fra, er en fellesnevner i arbeidet til disse artistene. Jeg tar meg i å undre: Hvem er disse menneskene og hva har Bergen hatt å si for dem? Hvor mye kan én by forme ett menneske? Samtidig med albumet ble nettsiden 1001hjem.no opprettet. Her finner du et tegnet utsnitt av Bergen. Om man trykker utvalgte steder på bildet får man opp nye tegninger som viser innholdet i låtene. Man kan trykke på ulike gjenstander. Mye forskjellig dukker opp. Vaulars forhold til Bergen kommer tydeligst fram i «Denne byen e vår» . Linken fører oss til en benk vendt mot en utsikt. Klikker du på det

ødelagte videokameraet ved siden av benken. får du se musikkvideoen: En gjeng gutter skater i de trange gatene nedover mot byen. Noen faller, andre gjør ikke det. Det skjer ikke noe vesentlig. Guttene bare henger. Klikker du deg inn på det forfalne hotellet, finner du et intervju der Vaular snakker om karakterene i «Offer» . «De er unge mennesker som står foran en stor utfordring,» sier Vaular før han snakker videre om å skape seg en identitet. Radiohiten «Nonsens» er den åpne boka, slengt på bakken i en slitt forhage. «vet ikkje kordan / alle sammen ble som de ble / men så lenge vi gir simultant faen / i alt annet / e det bare meg og deg». Kanskje er det nettopp denne rasjonelle tankegangen som har formet vennegjengen? De sperret ut det som ikke betydde noe, og konsentrerte seg om det viktigste: hvem og hvor de var. «Eg kommer ned så hardt / du kan gå under hvis du e for svak / denne byen e vår no.» 1001 Hjem beskriver en naiv, men sammensveiset gjeng tenåringer som forsøker å skape seg en identitet. Albumet skildrer hvordan de finner sin plass gjennom hverandre, i Bergen. Resten av verden finnes ikke. «For evig, helt siden lenge siden har eg alltid trodd at tiden e vår / det eneste eg tviler på / e om verden noengang kommer til å forstå.»

BYEN E VÅR

43


omtale tekst/ jonas kyllenstjerna pettersen, arkitektstudent, ntnu, jonas@tidsskrifteta.no foto/ william fairminer, arkitektstudent, ntnu, william@tidsskrifteta.no

FORLATT KULTURSATSING? kristiansten festning

Følelsen man får når man sitter og dingler med beina utfor muren ved Kristiansten Festning bør oppleves. Dette punktet gir full oversikt over alt fra Hovedbygningen på Gløshaugen til Nidarosdomen og helt ut til Munkholmen. Er det klar himmel får man de siste varme strålene i ansiktet før solen går ned over Byåsen, og med ekstra flaks kan man oppleve dansende, lysegrønt nordlys på himmelen få timer senere. strategisk plassering Likevel var det ikke med tanke på disse halvmagiske øyeblikkene at byggeprosjektet Festningen ble startet i 1682, etter ordre fra kong Christian V. På høyden rett ovenfor Bakklandet er festningen strategisk plassert. Den er en fysisk mur mellom vår tidligere hovedstad og våre ikke alltid like snille naboer i øst. Det hvite tårnet, donjonen, står med sine tre etasjer og fire meter tykke murvegger som en vokter over hele Trondheim sentrum. Den har flere vinduer, eller skyteåpninger, i hvert etasje. Disse er formet som en trakt, slik at en skytter inne i donjonen kan dekke et bredt område samtidig som han er minst mulig eksponert. Det monumentale festningstårnet er dekket av hvitkalket gråstein.

44

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014, S. 44–45

sivilt bruk Festningen er fortsatt en viktig bygning i Trondheim idag. I 2001 ble det bestemt at fesningen skulle få en sivil profil og forvaltes videre av Nasjonale Festningsverk, en enhet i Forsvarsbygg som forvalter historiske, inaktive militære områder for Forsvarsdepartementet. Festningen skal heretter representere Trondheims kultur, næringsliv og historie, samtidig som den skal være et sted for rekreasjon. Derfor er festningen åpen på sommerstid, og er man heldig kan man komme over en guidet omvisning. Man kan oppleve en militærhistorisk utstilling i donjonen, eller være vitne til salutt på kongelige fødselsdager eller ved kongelig visitt. Den tidligere kommandantboligen på området har nå matservering, og noen av de gamle kasemattene (underjordiske dekningsrom til beskyttelse av soldater, ammunisjon og forsyninger red. anm.) leies ut til private arrangementer. grønn rekreasjon Området rundt festningsverket, populært kalt Festningsparken, brukes flittig hele året. Men hvis man ser bort fra selvorganiserte aktiviteter er det ikke tydelig at festningen skal være et område for rekreasjon. Hvilke krav burde man


kunne stille til et område dedikert til sivilt flerbruk? Det er kun noen få benker i tre, tilfeldig plassert utover parkens vestside, og et par brukbare griller i området. Er dette nok til å kunne kalle festningsparken et sted for rekreasjon? Kan en tavle med informasjon, lokalisert ved hovedporten, og en sommeråpen utstilling i tårnet tilfredsstille kravene til kulturformidling? Formidler cafeen i kommandantboligen næringslivet i Trondheim? Jeg er ikke overbevist.

brutte løfter Det vi står igjen med er et anlegg som er åpent for befolkningen, men som ikke gir det som forventes. Til tross for at Festningen siden 2009 har blitt restaurert for over 60 millioner kroner, ser jeg fortsatt ingen tilrettelegging i henhold til det som ble lovet i 2001. Tar vi til takke med grønt gress og grusstier, eller krever vi mer av et offentlig rom for kultur og samvær?

ansvarsfraskrivelse? Slik jeg opplever det er den nye «sivile profilen» som er tilegnet Kristiansten Festning en altfor enkel form for ansvarsfraskrivelse. Det som kunne vært et tilrettelagt samlingssted for en hel by fremstår heller som fragmentert. Det er ingen synlig kobling mellom anleggets forskjellige deler, og det er heller ingen troverdig plan for videre bruk. Sommeren 2013 ble det riktig nok vedtatt at Festningsparken skulle være tilgjengelig som konsertarena frem til 2016 som en prøveordning, men dette virker for meg som tomme ord. Som nærmeste nabo har jeg fortsatt ikke opplevd live-musikk fra parken, og ikke har jeg hørt om noen konsertplaner heller. En prøveordning har ingen verdi dersom ingenting prøves.

FORLATT KULTURSATSNING?

45


kranglekroken

PLASTIC FANTASTIC! tekst og illustrasjon/ lisa ekhorn, arkitektstudent, ntnu, lisa@tidsskrifteta.no

«Æ syns klinsik stil kan vær fint, sånn at du bare frys når du kommer inn.» «Det syns ikkje eg, i alle fall ikkje når alt e bare hvit.» «Hvite rom kan vær fint» «Ja, eg har ikkje sagt at det ikkje lika hvite rom, men..» «Jo, det trur æ du syns.» «Nei, men det kan vær stygt og det e ikke svare på alt iallfall!». «Æ syns det brukes alt før lite plastikk.» Eg får litt sjokk, «HÆÆ? Nei. Det mein du ikkje. Tenk deg et hus i plastikk!» Men Daniel like å sjokker, «JA, det kunne æ tænkt mæ, plasstøpt hus i plast. Plastikk e jo ikke nå dårligere enn glass. Plastikk har et ufortjænt dårlig rykte!» «Plastic fantastic», skyt Andreas ironisk inn. «Førr det første e det jo et miljøsvin» Sei eg, men det er ikke noe problem for Daniel, «Neinei, resirkulert plastikk. Plastikk træng et løft. Syns du plastikklampe kan vær fint?» Daniel ser på Mari, som svara: «Ja, men jeg sier ikke jeg ikke liker plastikk, men tror ikke jeg ville bodd i et plastikkhus.» «Det trur æ!» «Det hadde vært mye finere å bo i et tre- eller stenhus. Eller papir. Papir heller enn plastikk.» Eg støtta Mari 100%, «Det e syntetisk, kunstig, eg kjenn eg bynn å frys innvendig. Man førstår det ikkje.» Daniel vil ikke hør på det øret «Det e misforstått at man trur man forstår materiala». «Men jeg tror det er noe biologisk som gjør at man trekkes mot naturlige materialer.» Daniel ser oppgitt på Mari, «Har du gått på steinerskola? Æ trur det e for du vet historien

46

TIDSSKRIFTET A, UTG. 2, 2014

bak naturlige materiala. Plastikk treng en historie. En romantisk fortelling. Plastposa omgjort til byggematerie, murstein støpt i plastikk.» Vi ser oppgitt på Daniel, «Det er jo lego da.» «Og det e fortsatt uforståelig plastikk det e støpt i.» «Men alt e jo laga gjennom en prosess. Koffer må man skjønn kordan man laga nå? Da kan du ikke ha ventilasjonsanlegg i hus bare fordi du ikke forstår korsn det funger.» «Ja, det e derfor du skal ha naturlig ventilasjon.» «Plast e vældi kjipt når det brenner» Skyt Andreas inn. «Ja, og ventilasjonsprinsipper er jo egentlig ganske enkle å forstå» legg Mari til. «Og kor ofte sett du å ser på et ventilasjonsanlegg? Når du ser et materiale som er knytta til naturen så får du en stimulans underbevist. Alle handlinger har en årsak, når du ser et spor eller hakk, så vet du at noe har skjedd. Når det ikke e nån spor eller hakk, så får du ingen underbevist stimulans,» fortsett Andreas, og Mari legg til: «Man får ikke lyst å ta på plastikk, man får lyst å ta på stein og tre!» Men Daniel gir ikke opp. «Enn støvla da, lika du ikke støvla, vil du heller ha tresko?» «Støvla e jo praktisk, men det e ikkje vakkert, eg vil heller se på tresko enn støvla, og vest eg ska sett i ro, vil eg heller ha på tresko enn støvla. Ville du heller gått med plastpose enn ullgenser?» «Og vet du hvor gærne folk blir av å sitt på glattceller?» «Du kan bygge plasthus, og vi tre og stein hus.» «Hoff, vi kan jo ikkje avslutt med det, vi må jo få Daniel avplastifisert!» «Ja, vi får sette han på glattcelle en stund.»


bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ kjersti lie, kjersti.lie@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

Nærmest en moralistisk ingress Etikk? Moral? Det første som dalte ned i denne gamle damens hode, var noe arkbib absolutt ikke anbefaler. Jeg tenkte på enkelte bibliotekgjesters bruk av lokaler og litteratur. Noen ble nok interesserte nå. Mener hun umoral? Sussing blant reolene? Nei, hun mener ikke suss, men snus (og epleskrotter) blant bøkene; markeringstusj og understreking i dem; bøker som ikke returneres i rett tid, fordi akkurat du vil ha akkurat denne pensumboka hele semesteret – de andre kan kjøpe den selv. Kanskje handler ikke dette om moral, men om mangel på solidaritet – med dem som rengjør våre lokaler og med medstudenter og andre som også trenger vår litteratur? – Nei da, gamlemor. Du tenker for smått. Dette handler verken om etikk eller moral. Det handler om dårlig oppdragelse, sa ungdommen til meg. Alltid skal dere skylde på oss foreldre… etikk og … estetikk; bærekraft; globalisering; universell utforming; bevaring Flere av våre bøker (trykte og e-) ser på etikk relatert til ulike aspekter ved arkitektur og planlegging, for å synliggjøre ulike verdivalg og valgmuligheter: owen, graham (ed.): architecture, ethics and globalization Tips fra herr Owen: «Selv om muligheten for å påvirke den globale utviklingen er liten, og vi ikke kjenner våre sjanser for å lykkes, er vår etiske plikt ikke bare å skape arkitektur, men å finne måter å utvikle samfunnet og utvide folks nettverk på – et lokalt inngrep ad gangen».

papanek, victor: the green imperative En av heltene fra min egen studietid. Han døde i 1998, men bøkene hans lever godt. Han oppfordrer designere og arkitekter til bevisst å innlemme etikk i sin tenkning og prosjektering; unngå bruk av knappe og ikkefornybare ressurser; ikke designe «duppeditter» for «duppedittene»s skyld; bryte den onde sirkelen av forbruk – og være klar over forskjellen mellom iøynefallende markedsføring og god design. spector, tom: the ethical architect : the dilemma of contemporary practice Hva kjennetegner en god bygning – eller en god arkitekt? Er det grenser for en arkitekts etiske eller juridiske ansvar i en byggeprosess der arkitektur spiller en stadig mindre rolle? Spector drøfter dette og mer til… Det kan være vanskelig å velge blant alle lærde bøker om moral & etikk & arkitektur i våre hyller. Da kan det være greit å finne en som visstnok skal fungere som et overlevelsesskrin: fisher, thomas: architectural design and ethics: tools for survival (t.o.m. med noen få illustrasjoner!) I forbindelse med lanseringen av dette nummeret av a, stiller vi ut bøker om emnet i arkbib. Velkommen!

BIBLIOTEKHJØRNET

47


TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu Tor Christian Meling (arrangementansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

avtroppende styremedlemmer Mathias Midbøe (ansv. red., styreleder), Nikolas Søfting Røshol (nestleder, jour.ansv.) journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas Magerøy, Jonas Kyllenstjerna Pettersen, Katarina

TAKK TIL

Harbækvold, Magnus Knutsson, Jonas Peter Falck, Feliks Ulvåen Isaksen, Lisa Ekhorn, Matilde Sundquist, Eirik Strand, Kristian Ormhaug. fotografer og illustratører Vilde L. Blom, Mathilde N. Bergersen, Lisa Ekhorn,

Vi i A vil rette en spesiell takk til vår avtroppende Arkbib-bibliotekar, Kjersti Lie, som alltid har møtt oss med entusiasme, om det gjelder litteraturanbefalinger, skriverier eller et ‘hei’ i gangen.

William Fairminer, Hilde Nessa.

layout Henriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forside Mari Synnøve O. Gjertsen

Annonser Markedsansv.: Simen Andreas Aas annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 1000 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Vi takker også Anette Morvik Robberstad.


Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring • Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk hjelp • Lønnsstatistikk Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no


Tidsskriftet A 2/2014  

Etikk med arkitektblikk

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you