Tidsskriftet A1/2019

Page 1

iscenesatt 1/2019


Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu


innhold Fra arkivet og leder

02

Hva skjer, A?

04

Ulevd liv til salgs

06

Scenografi

10

Å selge en livsstil

14

Den fjerde veggen

20

Estetikk og formidling

24

God complex

30

Å ta regien i en fortellende by

32

Det arkitekturspesifikke

38

Powerhouse Brattøra

42

Redaksjonen anbefaler

46

Bibliotekhjørnet

47

Teiknesalfeber

48

omslag Quynh Lan Truong


fra arkivet: A utgave 1 (1964), side 9 4


De siste ukene har diskusjonen rundt Lambda utløst sterke reaksjoner både i og utenfor arkitektmiljøet, nå som bygget i Bjørvika har begynt å ta form. Forslaget som ble valgt i konkurransen for rundt ti år siden ble fremstilt som et «lystårn» med store vindusflater og fasadeplater i bølget glass. Det vi derimot ser nå er en massiv grå kloss, et resultat av at det i 2011 ble besluttet at aluminiumsplater skulle brukes i fasaden i stedet. Dette har utløst diskusjoner om hvordan arkitekter fremstiller prosjektene sine i visualiseringer, og om ordene som blir brukt til å beskrive dem.

eline mogen ansvarlige redaktører

Når stykket spilles ut

Arkitekten kan ses på som en regissør. Han eller hun har makt til å fortelle en historie om hvordan noe kan bli, før det faktisk er bygget. Enkle plantegninger kan være vanskelig å leve seg inn i, for både kollegaer og ikke-arkitekter. Da blir ofte renderinger og andre visualiseringer viktige redskaper for å formidle det aktuelle prosjektet. Dette gir disse visualiseringene mye makt og de som lager dem mye ansvar, da det

er disse tegningene som danner grunnlag for folks forventninger til det som blir bygget. Men hvor går egentlig grensene for hva som er greit å tegne og ikke? Hvor realistisk bør man være? Og i Lambdas tilfelle, hvor renderingene det nå snakkes om viser et tidlig materialforslag, kan man egentlig der holde arkitekten ansvarlig for at sluttproduktet ikke stemmer overens med tegningene?

quynh lan truong ansvarlig redaktør

I Lambda-tilfellet kan man si at det opprinnelige manuset til arkitekten ikke har blitt fulgt til punkt og prikke. Eksterne faktorer som klima og økonomi har i vårt samfunn mer makt enn manuset i seg selv, og arkitekten kan dermed ikke klandres for å ha løyet. Men når manuset som blir skrevet – før eksterne faktorer har spilt inn – iscenesetter en urealistisk situasjon, bør arkitekten ikke bli overrasket når publikum ikke svarer med stående applaus etter at stykket er blitt fremført. 5


Hva skjer, A? OPPDATERINGER tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no

VÅRENS GJESTEFORELESNINGER Trondhjems Arkitektforening (TAF) arrangerer en gjesteforelesningsserie i samarbeid med fakultetet også dette semesteret, hvor arkitekter fra både inn- og utland kommer til Trondheim. Forelesningene holdes diverse steder i byen på torsdager kl. 19, og påfølgende fredag på Gløshaugen. Se programmet for å finne ut når de enkelte forelesningene holdes.

bilde: facebook.com/arkitektrevyen

REVY FOR TREDJE GANG For tredje år på rad har arkitektrevyen blitt arrangert på Nyhavna. Manifesto begeistret med sang, skuespill, stikk til landets politiske situasjon og selvfølgelig intern arkitektstudenthumor. En tradisjon vi håper vil vare i mange, mange år!

bilde: ntnu.no

bilde: trdevents.no

DO NOT GO GENTLE Trondheimskunster Håkon Bleken fylte 90 år i januar, og i den anledning vil Trondheim kunstmuseum hylle ham med en utstilling av bilder fra hele hans karriere. Utstillingen «Do Not Go Gentle» er et samarbeid med Henie Onstad Kunstsenter, og den kommer til TKM Bispegata 23. Mars. Utstillingen står til 1. september. 6


bilde: arkitektur.no

RØROSSEMINARET 2019 3. - 5. mai arrangeres Rørosseminaret, som samler arkitekter fra hele verden til noen dager med arkitekturfeiring på Røros. Seminaret har blitt arrangert av Trondhjems arkitektforening siden 1988, og holdes annethvert år. Årets seminar er det 17. i rekken. På programmet står blant annet gjester som Zhang Ke fra Standardarchitecture i Kina og Carin Smuts fra Sør-Afrika. Disse skal også holde gjesteforelesning ved NTNU, så man får dem med seg selv om man ikke skal til Røros! PS: Ønsker du å se forelesningene som ble holdt i 2017? De kan ses på Vimeo.

TRONDHEIM JAZZFESTIVAL 8. - 12. mai er det tid for Trondheim Jazzfestival. Festivalen ble første gang arrangert i 1980, og har gjennomgått en rekke endringer siden. Jazzfest består i dag av 50 - 70 årlige arrangementer, og organisasjonen samarbeider tett med musikkmiljøene ved NTNU. Et av årets høydepunkter, konsert med Emilie Nicolas i Nidarosdomen, er dessverre utsolgt, men om man holder øynene åpne for billetter er det også mange andre spennende artister som gjester Trondheim i mai. Sjekk ut programmet på jazzfest.no!

bilde: jazzfest.no

bilde: facebook.com/arkitekturn

HUNDREÅRINGER Flere viktige institusjoner i arkitekturverdenen fyller 100 år i år. I 1919 ble Bauhaus-skolen grunnlagt i Weimar i Tyskland. Selv om skolen ble stengt i 1933 har den hatt enorm innflytelse på og betydning for moderne arkitektur, håndverk, kunst og design. Her hjemme er tidsskriftet Arkitektur N – tidligere Byggekunst – jubilant. Byggekunst ble altså lansert på en tid hvor det skjedde store fremskritt innen den moderne arkitekturen, og på den måten tok også Norge del i denne utviklingen. I hele år vil Arkitektur N se tilbake på 100 år med norsk arkitekturhistorie, samtidig som de vil fortsette å publisere aktuelle prosjekter. 7


8


Ulevd liv til salgs tekst/ ingrid åsbø sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no foto/ quynh lan truong, arkitekturstudent, lan@tidsskrifteta.no

I et dødt landskap fritt for innlevelse, blant reoler, traller, plast og papp, navigerer folk i alle aldre seg fra hylleplass til hylleplass. Noen innser mens de finner fram til riktig produkt, at de omringes av overraskende mange ting. Flatpakkede, stablede ting som venter på å bli med dem hjem, og om noen år byttes ut med noe nytt og bedre. De vurderer i et ørlite sekund om de burde ha handlet brukt i stedet. Kanskje sofaen hjemme likevel tåler enda et år. Men følelsen er forbigående. De har jo en plan – enige, inspirerte og klare for å starte noe nytt og bedre. Brukt kan vurderes en annen gang, og plassmangel er ingen bekymring – hengere kan faktisk leies gratis. Lykken skal kjøpes nå, og den er blå og gul. Den blå-gule lykken kommer fra oven. For i etasjen over det anonyme plukk-hent-og-kjør-meg-heleveien-hjem-lageret, finnes en helt annen verden. En lysere og bedre tilværelse hvor man kan glemme tid, sted, og at totalsummen av for mange småkjøp blir stor. I andreetasjen på IKEA er et univers av iscenesatte hjem, hytter, stuer, åpne kontorlandskap og kjøkken, klare for å begeistre. Begeistre så mye at til og med selvbetjeningslageret i underetasjen virker som et håndterbart hinder. Runden man blir ledet gjennom er kjent for de fleste. Den har få muligheter for avskjæringer og leder oss gjennom tusenvis av kvadratmeter med utstillinger. Utstillinger der eksperter har gjort alt i sin makt for at vi i stedet for en samling av enkeltprodukter med en prislapp,

skal se hva slags liv disse tingene kan gi oss. Praktisk og lettvint liv, bærekraftig og grønt liv, sofistikert og sosialt liv, familieliv, hytteliv og urbant liv. Et bredt utvalg livsstiler og levemåter er presentert, og det gjenstår bare for oss å velge hvem vi vil være. Enkelt og greit, sant? Kanskje trenger vi hjelp til å løse tidsklemma. Et av de første hjemmene vi blir geleidet gjennom – bestående av entre, bad, kjøkken og stue – er tilpasset en kjernefamilie med høyt livstempo. Fargevalget er helsvart og det er ikke ryddet plass til unødvendig pynt. I stua er det installert en romaskin på veggen og alt av ledig plass er viet til oppbevaring. På snikskryttavla på kjøkkenet henger beskjeden «Husk å vaske sykkeldrakt» sammen med ei imponerende merittliste oppnådd på sykkel fra Trondheim til Oslo. I denne familien er det ikke rom for å kaste bort tid på å flytte ting når det skal tørkes støv – heller ikke på å lete etter sykkelutstyr. Et hjem som hjelper deg å spare sekunder er enhver aktiv families drøm, og det er åpenbart at boksene for lagring vil gi dem marginene som trengs – både i landeveisritt og i hverdagen. Og skulle man spare for mange sekunder i løpet av en dag, egner de praktiske boksene seg garantert til oppbevaring av disse også. Tidsklemmer håndtert på feil måte kan lett resultere i stress. Ro, harmoni og en grønn hverdag er et motsvar til det hektiske og travle. Som den ultimate kontrast til det svarte og praktiske hos tidsklemmefamilien, 9


er boligen på motsatt side av gata hvit, luftig og lys. I dette hjemmet – med stue og kjøkken – sykles det også, men det er i byen, med kurv og kun tre gir. Her lever den bærekraftige familien. Gulvet er i furu, møblene – som er i samme serie som de hos naboen – er hvite, og på en reol er det anlagt en liten grønn plantasje. Bærekraft, luft og tid til å leve kan kjøpes – for eksempel gjennom et par trehyller med plass til så mange planter og romaner man bare vil. Kanskje et deilig ullpledd gjør at vi heller blir hjemme og bruker tid med de som er viktigst i livene våre? Eller vi kan skaffe oss de lyse og luftige lingardinene, som vi kan trekke til side når vi vil skue ut på gata på naboene som haster forbi og ikke skjønner at lykke ikke kan kjøpes for penger. Uavhengig av livstempo; alle har behov for å trekke seg tilbake. Mot slutten av romvandringen, dukker den opp: sørlandshytta. Lavtliggende, med lysbeiset kledning, rød takstein og et håndmalt dørskilt som ønsker oss velkommen. Veggen som omslutter hytta er tapetsert med en fantastisk utsikt med trær, holmer og skjær. Det er ingen tvil. Dette er idyll. Ved den store glassdøra som skiller kjøkken og skjærgård, står et par gummistøvler og en hortensia, og på det runde cafébordet like ved, har noen glemt en kaffekopp. Inne er det lyst, men samtidig intimt og lavt under taket. På kjøkkenet er det et stativ hvor man kan sette oppvasken til tørk, for på hytta vaskes det opp for hånd. Det er jo nærmest opplest og vedtatt at det er sånn vi vil ha det på ferie. Tid til å drikke kaffe, tid 10

til å vaske opp, tid til å ligge på den store treseters sofaen. Dessverre kan ikke IKEA garantere at vi arver noen hytte av dem. Når vi derimot gjør det, av noen det er mer naturlig å arve noe fra, har varehuset alt som trengs for å gjøre hytta enda mer hyttete. Og frykt ikke: Hvis du er uheldig og aldri overtar noe paradis i strandsonen, hjelper garantert betjeningen deg med hvor du kan få tak i sørlandstapeten. Den kan også gjøre sin nytte. Hvilken livsstil skal man velge? Selvsagt kan man være bærekraftig og travel. Ja, det er helt lovlig å ha svarte vegger og fortsatt være planteentusiast og klimaredder. Men IKEA gjør det veldig enkelt og ryddig for oss i sine ensidige fremstillinger. Og de vet at det funker. Alle detaljene – fra huskelapper til sko på trappa – gjør at det hele oppleves som ekte. Vi lar oss rive med, lever oss inn i utstillingene og tenker hvor fint vi kunne fått det hvis dette var våre hjem. For selv om vi innerst inne vet at vi ikke kommer til å få mer tid til å gå på ski bare vi får et nytt og supereffektivt kildesorteringssystem under vasken, eller at parforholdet vil berges av et sammenleggbart spisebord, vil vi så gjerne tro at det er nettopp sånn. Så vi slår til, frakter hjem og skrur sammen. Etter noen måneder, år eller tiår, er det fremdeles noe som mangler. Heldigvis har alt en levetid, og omtrent på dette tidspunktet er det passende med en ny leting etter lykke. Det er ikke noe spørsmål om hvor turen går.


11


12


13


14


15


tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no og andrea wolstad, arkitekturstudent, andrea@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hege akernes olsen, arkitekturstudent, hege@tidsskrifteta.no

«Du måtte ut før for å vær der det skjer. No e de ingen som henge uti gata nokke mer, tenk om alt de impulsive vil forsvinne fordi alle satt hjemme og gjømte se inne. Blir man overraska i dag, så e man pina’d heldig. For alt virka planlagt og nøye koordinert, alle sammen e pålogga, men e alle informert?» «Ta gata, ho står der tom. Ikkje bruk opp tia di innpå et rom. Ta gata, ho står der tom. Ikkje kjør gjennom gata som et fantom»

Teksten over synges av et reggaeband fra Sunnmøre idet strobelysene treffer publikum. Et beskrivende scenario av dagens generasjon X, hvor alle sitter på hver sin mobil, koblet til internettet, og fra hverandre. Betongen kjennes hard under fotsålen idet vibrasjonene forflytter seg fra forsterkeren ut mot det avlange rommet og når stålbjelkene i taket. Den tidligere tomme lagerhallen med tilknytning til bussentralen og en ellers stusslig aviskiosk på hjørnet, går nå under navnet «Terminalen – Ålesunds nye musikkscene». Noen år senere blir enda en lagerhall tatt under vingene til MOMENTIUM AS, en gründerbedrift med en fot i underholdningsvirksomhet og ett ben tungt plantet i en verden av investorer og næringsliv. Denne gangen var det de gamle tollager-lokalene på Stornespiren som fikk kjenne på Ålesunds friske bris i form av renovering. «Et inkluderende Mikrobryggeri» var slagordet idet innmaten ble revet ut og vintagemøbler flyttet inn. Det å kunne kjøpe seg en kvalitetsburger og nyte en lokalbrygget øl opplevdes som en stor kontrast til hva det tidligere bylivet hadde å tilby i nattetimene – nemlig en bakt potet og en halvtam solo fra Seven Eleven på hjørnet. Var reggaebandet Mahogni forut sin tid da de i 2016 skrev sangen «Ta Gata»? En sang hvor spørsmålet omkring byutvikling og delaktighet blir slående idet enda en by blir lagt under for kniven for det kosmetiske inngrepet kalt «kulturfremming» som i teorien skal gagne oss alle. 16


Kultur kan sees på som et fotavtrykk av menneskers aktivitet i samfunnet. En dyrking av en gitt periodes kunst, litteratur, religion og normer. En dyrking som etter en tid skal gjenspeile en oppnåelse. Hva har vi som et felleskap fått til i denne tidsperioden? Hvordan vil vi huskes og defineres? Vi snakker altså om identitet. For de fleste av oss vil dette være synonymt med rollene man har i samfunnet, enten man er en mor, en datter, en bror, en snekker, en lærer eller en venn. «Vi blir til i møte med hverandre», sa psykiater Finn Skårderud da han snakket om vår jakt på identitet i dagens samfunn, der det å være og bli sett som et menneske som har en plass og en tilhørighet er viktige brikker for å skape en identitet. Om vi retter blikket utover kan en se på denne tilhørigheten i et byperspektiv. For det er en hårfin linje mellom identitet som noe særegent, til ordets egentlig betydning «idem» som betyr å være det samme – en generisk replikasjon av et ideal. På slutten av 1990-tallet dukket «Bilbao-effekten» opp som et begrep, og det å satse på kulturinstitusjoner som en merkevare for å generere økonomisk vekst ble et verktøy for utvikling av identitet. Bilbao, som ligger i området Baskerland i Nord-Spania, var på 1980- og 1990-tallet preget av dårlig økonomi, arbeidsledighet og nedgangstider i industrien, samt terrorangrep utført av den baskiske frigjøringsgruppen ETA. De baskiske myndighetene ønsket en fornyelse av byen. En strategi for dette ble lagt, hvor det blant annet ble satset på å gi byen et nytt «image» basert på kreativitet, kunst og kultur. For å oppnå dette måtte man endre de fysiske omgivelsene. Anerkjente arkitekter ble hyret inn for å revitalisere byen, blant annet britiske Foster + Partners som tegnet byens nye metrosystem. Det ble også inngått et samarbeid med The Solomon R. Guggenheim Foundation i New York.

I 1997 åpnet Guggenheim-museet i Bilbao, et bygg som over natten skulle vise seg å sette Bilbao på kartet. Den massive titaniumskledde bygningen sto som et glitrende slott på elvebredden, og etter en påfallende vekst i økonomi og turisme ble Frank Gehrys ikoniske bygg transformert til en vare, masseprodusert og klar for salg. Det skal påpekes at det er flere faktorer enn kun museet som skal ha æren for Bilbaos tilsynelatende suksess. Situasjonen i Bilbao var rett og slett unik, og tiltakene ble utført på rett sted til rett tid. Likevel er det Guggenheim-museet som har fått stå som selve bildet på byfornyelsen. Per 2017 hadde museet tiltrukket seg 19 millioner besøkende, hvorav 70 prosent var fra utenfor Spania. De økonomiske konsekvensene av turismen har vært store, og har vist hvordan kulturell kapital tiltrekker økonomisk kapital. Den økte turismen har ført til en rekke arbeidsplasser innenfor næringer som transport, restaurantvirksomhet og hotelldrift. Byer over hele verden ville ha en bit av Gehrys slott, og fenomenet har både blitt applaudert og kritisert. Nå var det ikke lenger bare mennesket som skulle fråtse i varer og tjenester for å pynte på sin identitet. Nå skulle også byen få plukke fra øverste hylle for å slette alle sine spor. Dog kan man stille seg spørrende til hvem denne veksten egentlig er for? For hva skjer med befolkningens tilhørighet når en sakte men sikkert mister sin plass rundt byens nypolerte kulturelle bord? Når turistenes bidrag til lommeboken overskygger beboernes egentlige ønsker og behov?

Turisme er en relativ ustabil industri, og realiteten er at mange av jobbene knyttet til turistindustrien er lavtlønnede. Byfornyelsesprosjekter som i Bilbao genererer ofte kun en liten andel høyt betalte jobber innen kultur, mens flesteparten av de nye arbeidsplassene er gjerne lavt betalte jobber innenfor servicenæringen. Enkelte kritikere mener Bilbaoeffekten er synonymt med å ødelegge identiteten til et område for å bygge nytt, og å gjøre dets 17


innbyggere om til servicemedarbeidere i en global turistnæring. Dette er en prosess som kan forstås som gentrifisering, og det er nettopp dette som kan sies å ha vært situasjonen i Bilbao. Turisme blir et luftslott som i høysesong genererer økonomisk vekst, men punkterer idet hverdagen treffer og konsekvensene begynner heller å forsterke enn å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene som allerede eksisterer i en by.

Det å merkevarebygge en by ved å satse på kultur er blitt prøvd i mange byer de siste tjue årene, blant annet i Perth, Aarhus og Hong Kong, i håp om å oppnå de positive sidene ved Bilbao-effekten. Den nederlandske arkitekten og teoretikeren Rem Koolhaas beskriver et likende fenomen i sin tekst The Generic City fra 1998. Han påpeker hvordan byer ønsker å merkevarebygge seg selv for å skille seg ut. Oppskriften kan virke enkel; man hyrer inn en «starchitect» til å tegne et ikon, som blir selve bildet på byen. Men dette gjør egentlig bare byene likere og likere – de blir generiske. Det å prøve å opprette en merkevare basert på byens identitet oversimplifiseres, og man ender i stor grad opp med de «samme» prosjektene over hele verden, mens byens egentlige identitet neglisjeres. «Kulturprosjektet Sørsiden» heter prosjektet som viser til en reguleringsplan som tydelig setter en grense for hvordan Ålesund skal utvikle seg, en grense på 100 000 kvm for å være nøyaktig. En svart strek markerer området som skal løftes fra grunnen, og en kan undres på hva som skjer med resterende 100 000 kvm av byen, og hvilken «grunn» det i det hele tatt er snakk om. Ifølge saksfremlegget vil årets julegave «(...) åpne opp for nye muligheter, skape møteplasser og spennende synergier mellom ulike 18

aktører, samt mellom flere grupper av brukere. Nærhet til Kulturkvartalet og Ålesund Bibliotek, samt andre kulturelle og kreative næringsetableringer i området, vil området gjøres til en viktig fellesarena for eksisterende og nye kulturtilbud i fremtiden». Videre er det listet opp en rekke kriterier for hvordan den nye kulturhavnen bør være. Lune og skjermede områder som kan brukes hele året, samlingssteder, sitteplasser, kaféer (flere) og store panoramavinduer er oppskriften på suksess. Listen er endeløs, og det virker nærmest som en reklame for Nivea, men istedenfor å love deg et ungdommelig fjes og et rynkefritt liv, loves det et vitalt og urbant byrom innpakket i et blomstrende felleskap. Om rynkekremen ikke fungerer vet man i hvert fall at man har 14 dagers angrerett på sin side, men hvor kan man gå når livsstilen ikke holder mål? Når urbaniteten du ble lovet ikke møter deg, og de «sosiale møteplassene» nok en gang ender opp med å bli ubrukte gressmatter med røde plastikkstoler som skriker etter oppmerksomhet?

Det er ikke bare i kulturprosjektet Sørsiden vi finner honnørord som «vitale byrom», «urbane gater» og «levende felleskap». «Fjordbyen Oslo» er et av flere prosjekter hvor aktørenes språkbruk pryder forsidene. Hvor illustrasjonene viser til padlende mennesker i solnedgangen og friske grøntområder. Og her er det ikke de flytende kajakkene som er problemet, for de fleste forstår at disse ikke kommer med på kjøpet. Det er heller de offentlige kvalitetene som loves, men som ikke kan garanteres. Og kanskje burde de det. For hvis vi skal spille det store markedsføringsspillet, burde vi ikke følge reglene? Der det å forme en by burde være forbeholdt de som bruker byen, og ikke de som tjener på at byen blir brukt. Kanskje skal vi ta det et steg videre, og snakke om retten til byforhandling. For Sørsiden er


ikke alene om behovet etter et «vitalt» byrom. Det er ikke til å stikke under stol at byen har gått fra å være en skinnende jugendstilperle, til en sprukken juvel på mindre enn ti år. Om det er hovedveien som skjærer gjennom byen, kjøpesenteret som dominerer østsiden eller nedleggelser av sentrale møteplasser som er den vippende årsaken er vanskelig å si – det er en helhetlig resiprokkobling hvor alle faktorene påvirker hverandre.

Man kan ikke redusere byens problem til én enkel likning, der kaféer og restauranter blir det eneste svaret på byliv. For til tross for at kulturinstitusjoner, merkevarekjeder og kaféer er med på å generere aktivitet, er det også med på å fjerne aktivitet, nettopp ved å selektivt legge fokus på hvilke områder som skal gjenopplives. Det er en hjerte-lunge-redning som består av kompresjoner i form av fortetning,

og innblåsing av nye kulturinstitusjoner. Så selv om forslaget vil forhindre at bykjernen dør, vil det paradoksalt nok forsterke at den visner i kantene. Vi stirrer rett inn i en utvikling som er gjennomsyret av design med lite rom for individualitet og et blikk på hva byen faktisk trenger. Der verken dårlig vær eller isete fortauskanter eksisterer. Der sosiale problemer er feiet vekk, og møteplasser er hvor enn du finner et tre og en benk. Det virker som om det å planlegge for byens fremtid handler mer om å følge en oppskrift enn om å følge med på behovet i tiden. Det blir en profileringsstrategi for turisme. Eller en konkurranse hvor det å være den nye «globale kompetansebyen» står øverst på listen. Eller i dette tilfellet, den nye kulturbyen. En utvikling som sakte men sikkert vasker ut byens identitet, litt etter litt, bygg for bygg. Helt til vi sitter igjen med en kritthvit skjorte som ikke tilhører noen i det hele tatt, men som vi blir fortalt skal passe for oss alle, og som i realiteten kun passer for de som allerede har slipset og skoene som hører til. 19


Om vi retter blikket tilbake på Bilbao ser vi at ringvirkningene av byfornyelsesstrategiene store. Boligprisene i sentrum av Bilbao steg kraftig som følge av utbedringsprosessene på 1990-tallet, noe som tvang mennesker som opprinnelig hadde bodd sentrumsnært til å måtte flytte mot utkanten av byen. I fornyelsesplanen for byen handlet det om å lokalisere tomtene som hadde potensiale til å bli utviklet. Dette var primært tomter sentralt i byen og nærme Nervión-elven som renner gjennom Bilbao. Sentrum av byen ble utviklet på bekostning av andre og fattigere områder i byen, og de sosiale forskjellene ble enda tydeligere. I dag kan Bilbao sees på nærmest som en scene, hvor det «nye» renoverte sentrum med sitt yrende kulturliv frontes i forgrunnen, mens bakteppet gjemmer den gamle bydelen med tomme lokaler, forsømte nabolag og øde gater. Da er det kanskje for sent å stille seg spørrende til om alt som glitrer egentlig er gull, når de med matchende skjorter, sko og slips sitter i sitt luftslott i sentrum og skuer ned på utkanten av byen hvor resten av befolkningen vandrer rundt med en ny skjorte som ikke riktig sitter som den skal. 20

Bilbao-effekten brukes i utgangspunktet som et positivt begrep, i den betydning at man vil oppnå den samme oppblomstringen av turisme og økonomi som i Bilbao, men begrepet har også sin skyggeside. For hva er det egentlig som kan redde en by fra undergangen? Å generere turisme og økonomi utenfra, eller å satse på tiltak som mer direkte berører innbyggerne i den aktuelle byen? Det virker som om det bare blir viktigere og viktigere for byer å bygge opp en merkevare for å skape et kulturelt image, mer enn for å tjene byens lokalbefolkning. For hva skjer med Vestsiden i Ålesund hvor den tidligere Latinskolen lå, nå som den legges ned til fordel for en kulturskole? Hva skjer med bakeren på Skatefluen hvor pensjonistene møtes på morgentimene for å slå av en prat? Hva skjer med jugendstilbyggene som allerede sliter med å holdes i live? Hva skjer med byen når prosjektet for å skape kultur går på bekostning av den kulturen som allerede er der?


Så vi spør igjen; hvor sender vi inn klagen når de røde plastikkstolene kun brukes på solfylte dager, i en by hvor det regner 70 prosent av tiden, med en gjennomsnittstemperatur på 15 grader i juli? Når de store panoramavinduene blir et symbol på en indirekte utestenging, som en andregrads gentrifisering der ingen presses ut, men kun noen få får komme inn? Hvor finner jeg angreretten på å bo i en by som ikke lenger er for alle, men kun noen få? Hvor resten blir stående som et barn utenfor et butikkvindu på julaften, med blanke øyne stirrende inn i noe de aldri får ta del i? Der gavene er fasilitetene, vinduet er prisene, og barnet er alle gruppene som ikke regnes som den nye kultureliten. Kanskje handler det ikke lenger om byutvikling, men om ansvarsutvikling. For det er riktig det Mahogni spør om idet de synger «Alle e pålogga, men e alle informert». For til tross for at vi alle er mer pålogget enn noensinne før, betyr ikke dette at vi ser hva som foregår. Kanskje er det på tide å vende blikket vekk fra den glitrende scenen og se bak teppet hvor vi alle sitter fast i en clickbate-industri hvor en pyntet identitetsfremming har blitt den nye normen. Hvor det å scrolle hjernedødt gjennom Instagram og trykke like på alt som glitrer skjer på automatikk. Det er enklere å sende inn kremen fordi rynkene kom tilbake, enn å stille seg spørrende til om alt som glitrer egentlig er gull. Det er enklere å sende inn skjorten som sitter litt for trangt rundt halsen, enn å stille seg spørrende til hva som egentlig skjedde med det vitale bylivet som ble lovet. Så kanskje er det på tide å vende hodet opp fra skjermen og se på hva som foregår rundt oss. For byen er fortsatt for alle, selv om den planlegges rundt få. Det er på høy tid at vi tar gata på alvor og finner oss en plass rundt forhandlingsbordet.

Referanser: Beck, U. Willms, J. Pollack, M. (2000) Conversation with Ulrick Beck. New Jersey: Wiley Publishing. Cook, W. (2017) The Bilbao effect: How 20 years of Gehry's Guggenheim transformed the city. Tilgjengelig fra: http://www.bbc.co.uk/ programmes/articles/1HL3drXNNWQVq7tpC6pMRsJ/the-bilbaoeffect-how-20-years-of-gehrys-guggenheim-transformed-the-city (Hentet 12. desember 2018). Dickson, A. (2017) Is the Bilbao effect on urban renewal all it's cracked up to be?, The Australian Financial Review. Tilgjengelig fra: https://www.afr.com/news/world/europe/is-the-bilbao-effecton-urban-renewal-all-its- cracked-up-to-be-20171211-h02fru (Hentet: 11. desember 2018). Heathcote, E. og Vicario, L. (2017) Is the Bilbao effect over?, Apollo. Tilgjengelig fra: https://www.apollo-magazine.com/is-the-bilbaoeffect-over-guggenheim/ (Hentet: 11. desember 2018). Koolhaas, R. (1998) The Generic City. Kultur og folkehelseutvalg. (2017) K002 Sørsidebygget i Ålesund – Byggeprogram (KF-17/17). Tilgjengelig fra: https://einnsyn. mrfylke.no/motedag/index/2412 (Hentet 11. desember 2018) Michael, C. (2015) The Bilbao Effect: is 'starchitecture' all it’s cracked up to be? A history of cities in 50 buildings, day 27, The Guardian. Tilgjengelig fra: https://www.theguardian.com/cities/2015/ apr/30/bilbao-effect-gehry-guggenheim-history- cities-50buildings (Hentet 11. desember 2018). Monje, P. M. M. og Vicario, L. (2005) Another Guggenheim Effect? Central city projects and gentrification in Bilbao, i Atkinson, R. og Bridge, G. (red.) Gentrification in a Global Context. London: Routledge. Sassen, S. (1991) The Global City United Kingdom: Princeton University Press. Smith, N. (1996) The New Urban Frontier: Gentrification and the Revanchist City. United Kingdom: Routledge. Sæter, D. S. (2017) Sørsida vil skape eit mangfaldig og kunnskapsrikt kulturliv

21


22


23


24


25


Estetikk og formidling HVA HAR WES ANDERSON OG ARKITEKTURSTUDENTEN TIL FELLES?

26


tekst/ linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frida kvernmo, arkitekturstudent, frida@tidsskrifteta.no

Wes Anderson er et navn som fremkaller mange assosiasjoner. Pastelltunge fargepaletter, futura-font og idiosynkratisk produksjonsdesign. Wes Anderson er mer enn bare et regissørnavn, det har blitt en betegnelse på en spesifikk og gjenkjennelig stil. Å se en Wes Andersonfilm er på mange måter som å titte inn i et dukkehus, et perfekt, gjennomestetisert skoeske-univers hvor ingenting er tilfeldig. I arkitekturstudiet har grafiske fremstillinger fått større og større betydning, særlig i sammenheng med overgangen til det digitale. Digitale tegneverktøy og adobepakken har blitt like grunnleggende i utdanningen som blyant og papir. Slik er tiden vi lever i. Jeg finner ofte meg selv sittende foran inDesign, klikkende frem og tilbake mellom to fonter for å se hvilken av dem som best gagner prosjektets grafiske profil. Som arkitekturstudenter er det ikke filmen, men plansjen, som er vårt medium hvor vi formidler en historie. Et spørsmål vi kan stille til både Wes Anderson og arkitektstudenten er hva det estetiske gjør med selve historiefortellingen. Tilfører det historien verdi, eller leder det oppmerksomheten vekk fra den? Hvis vi stripper vekk prosjektets vakre grafikk, eller filmens omhyggelige kinematografi og produksjonsdesign, hva gjenstår? 27


Tid brukt på å justere fonter, farger og vakre digitale fremstillinger er tid man kunne ha brukt på prosjektering.

Naturligvis er den grafiske fremstillingen viktig for hvordan vi leser et prosjekt. En ryddig layout kan gjøre produktet mer lesbart, og dermed også mer forståelig. Det man kan reagere på er fokuset på at det grafiske skal være så vakkert, stilrent, plettfritt. Tid brukt på å justere fonter, farger og vakre digitale fremstillinger er tid man kunne ha brukt på prosjektering. Her kommer salgsaspektet inn. Hvis man skal være virkelig reduksjonistisk, og kanskje en smule kynisk, kan man se på arkitekten som en selger. Vi skal fremstille et produkt til salgs. Dersom prosjektet ikke appellerer til oppdragsgiver, står vi uten jobb. Det vi kan bidra med i en produksjonsprosess er tross alt ikke livsviktig for selve prosjektet. Byggingeniører og anleggsarbeidere kan fint bygge et beboelig hus. Det vi kan gjøre er å tilføre prosjektet verdi, da særlig estetisk verdi. Dette kan igjen overføres til filmverdenen. Filmen er i første rekke et visuelt medium. Det er naturlig at den visuelle utformingen er med på å påvirke hvordan vi forstår fortellingen. Den estetiske utformingen kan for eksempel være med på å skape kontekst, og etablere tid og sted. I Isle of Dogs brukes arkitektur inspirert av arkitekt Kenzo Tange og den japanske metabolismen til å fremstille et retrofuturistisk Japan. Den japanske metabolismen var en fremtidsrettet og utopisk bevegelse som oppsto i Japan på 60- og 70-tallet. Produksjonsdesigner Paul Harrod fortalte i et intervju med Dezeen at de, gjennom inspirasjon fra metabolismen og tradisjonell japansk kunst, ønsket å skape en troverdig fremstilling. De ønsket at filmens univers skulle føles japansk. 28

WES ANDERSON • Amerikansk filmregissør og forfatter • Slo gjennom med Rushmore i 1998, har siden laget filmer som Fantastic Mr. Fox (2009) og Moonrise Kingdom (2012) • Kjent for en idiosynkratisk stil, med tydelig fokus på det estetiske; fargepaletter, komposisjon og setdesign

Et viktig grep i Wes Andersons visuelle filmstil er såkalt materiell synekdoke. Dette er et begrep som omhandler hvordan karakterer kan beskrives og kanskje til og med avsløres gjennom observerbare detaljer; gjenstander, steder, klesplagg som definerer personlighet, relasjoner eller konflikter. I Moonrise Kingdom brukes dette grepet til å beskrive Suzy, en av hovedkarakterene. Suzy er en ung jente med vanskelige familierelasjoner, på vei inn i tenårene. Hun bestemmer seg for å rømme hjemmefra med den unge speiderkjæresten sin, Sam. Historien om denne unge og naive kjærligheten og flukten som følger står sentralt i filmen. Gjennom filmen bærer Suzy rundt på en koffert, pakket med få av hennes viktigste eiendeler; kikkertene, bøkene, en saks for venstrehendte, katten sin og en boks kattemat. Kofferten blir symbolsk for deres flukt, og hver av spesielle gjenstandene den inneholder er med å kartlegge Suzy som karakter.


29


Scener i akryl. Side 24 fra «Isle of Dogs» (2018), side 27 og 28 fra «Moonrise Kingdom» (2012).

30


Lik arkitekturen er filmen både en kunstform og et objekt til salgs. Kanskje filmens utseende gjør noe med tilgjengeligheten, hvordan det appellerer til det store publikum? Estetisk kvalitet kan sies å være en objektiv egenskap. Skjønnhet er et universelt språk, og det som er skjønt tiltrekker oss. Dette har vært grunnleggende kunnskap siden de første sivilisasjonene oppsto. I de tidligste eksemplene på arkitektur finner vi symmetri og visuell balanse. Wes Andersons filmer opererer etter de samme reglene. Wes Andersons filmer kan i utgangspunktet sies å være ganske sære, kanskje mer rettet mot et nisjepublikum enn for den gjengse kinogåer. Likevel har filmene hans relativt stor kommersiell suksess. Dette gjelder særlig de nyere filmene som Moonrise Kingdom (2012), The Grand Budapest Hotel (2014) og Isle of Dogs (2018). Det er verdt å merke seg at det er disse som, av Andersons filmer, har størst fokus på det visuelle. I filmens tilfelle kan man argumentere med at kinematografien er en historie i seg selv. Filmen er ikke kun manuskriptet og handlingsforløpet, men en kompleks sammensetning som til sammen utgjør et åndsverk. De ulike bestanddelene påvirker hverandre, og i Wes Andersons tilfelle brukes det visuelle til å beskrive karakterer og bygge opp under handlingsforløpet. I prosjektering kan en ryddig fremstilling gjøre prosjektet lettere å lese, mens en vakker grafisk fremstilling kan hjelpe å fremme prosjektet i møte med oppdragsgiver. Man kan likevel konkludere med at det er selve fortellingen, det som formidles, som er viktigst.

Referanser: Renée, V. (2018) 17 Trademarks of Wes Anderson’s Idiosyncratic Filmmaking. Tilgjengelig fra: https://nofilmschool. com/2018/03/17-trademarks-wes-andersons-idiosyncraticfilmmaking (Hentet 3. mars 2019) Yalcinkaya, G. (2018) Wes Anderson’s Isle of Dogs film sets influenced by metabolist architecture. Tilgjengelig fra: https://www.dezeen. com/2018/03/28/wes-anderson-isle-of-dogs-sets-metabolistarchitecture-paul-harrod-interview/ (Hentet 3. mars 2019) 31


32


33


Å ta regien i en fortellende by INNLEGG tekst, foto og illustrasjon/ tobias ruus, arkitekt, tobruus@gmail.com

Ordet iscenesettelse betyr, ikke overraskende, å sette noe i scene. Tilsynelatende handler begrepet på en og samme tid om noe helt grunnleggende og noe helt forbudt i arkitekturfaget. På den ene sida kan det tolkes som det å sette noe i gang, eller kanskje snarere å holde regi på en visjon – et forespeilet narrativ. Man kan argumentere for at vår jobb som arkitekter helt grunnleggende går ut på å sette ut scenografien som menneskenes kultur skal utspille seg i.

mennesket, samfunnet og rommet Dersom vi tar utgangspunkt i samfunnets grunnleggende bestanddel – enkeltmennesket – kan vi kanskje finne et utgangspunkt for en slik debatt. Enkeltmennesket er relativt fritt, og ønsker seg også en frihet. Hun vil bo et sted hun kan trives, hun vil ha en enkel reisevei til daglige gjøremål og hun vil ha et bredt tilbud av arbeid, aktiviteter og underholdning. Samtidig har hun ikke minst friheten til å la være å ta del i det tilbudet som finnes. Hun kan også selv ta initiativ når hun øyner en mulighet til noe nytt. Hun står som en aktiv deltaker i sitt liv, og dermed i samfunnet – i den grad samfunnet er samhandlingen mellom enkeltmennesker.

På den andre sida ligger det imidlertid i oss et dypt tillært ønske om å kunne tilby omgivelser som stikker dypere enn kulisser. En kulisseby kan man se for seg helt konkret, i en overført betydning eller som en ubestemt følelse av falskhet og av å bli lurt av omgivelsene. Felles er det at kulissebyen av natur føles hul og tom i kontrast til «den ekte byen», der bylivet utspiller seg naturlig.

Det sosioromlige er skjæringspunktet mellom det sosiale rom – generelle og spesielle samfunnsnormer, eller på en måte samfunnet i seg selv – og det fysiske rom – de målbare arealer med sine volumer, mellomrom, passasjer og barrierer.

Det er altså ingen tvil om at man kan se på arkitektens rolle som en slags iscenesetter. Man kan tenke seg at det handler om å finne en balanse, men man kan også ganske enkelt se for seg at det heller handler om at arkitekten i sitt virke må være sin rolle bevisst i sin iscenesettelse av menneskesamfunnet. Skal han være en visjonær regissør eller en scenograf? Skal han skrive manus selv, eller er det noen andre som gjør det?

I det sosioromlige finnes det en kobling mellom den frihet – de invitasjoner og avvisninger – som setter rammene for enkeltmenneskets liv, og dermed for hele samfunnets livsførsel, og de fysiske strukturene som arkitekter og andre plasserer ut. Mange, blant andre Jan Gehl, har prøvd å beskrive hvordan de fysiske omgivelsene påvirker det sosiale. Det sosioromlige er en mulig forklaring på hvorfor det virker.

34


Den fortellende byen Tobias Ruus

Byen har opp gjennom historien på flere forskjellige måter, mer eller mindre direkte, blitt omtalt og forklart som en scene for samfunnslivets utfoldelse. Jane Jacobs skrev for eksempel om gatas ballett, en 90 lokalsamfunnets forestilling med gata som scene. Det er imidlertid vanskelig å omtale dette vrimlende mylderet som noe som er iscenesatt. Samfunnet går sin gang uansett. Det trenger ikke å observeres, det trenger ikke å spilles ut, og at det har fulgt et planlagt mønster hører de ytterste sjeldenhetene til. Bylivet er imidlertid noe annet. Det må oppleves, eller snarere er det noe opplevd. Det må ha et publikum, men publikum er også selv deltakere. Ved å ta byen i bruk, utsettes vi for utallige fortellinger både om fortid, samtid og framtid. Disse narrativene står skrevet over alt – både i de fysiske omgivelsenes fastere og løsere symbolmiljø og i

enkeltmenneskenes sedvanlige eller sporadiske Artefaktenes symbolikkobservatører gir byen et komplekst bevegelser. Somulike deltakende tar vi symbolmiljø – en rik og mangfoldig fortelling? sanseinntrykkene inn og tolker dem individuelt. Først da, når samfunnets vrimmel sanses og fortolkes av den sansende kan gatas ballett finne sted. Men det er altså som regel ingen som har satt det i scene. Slik kan man kort forklare hvordan byen er fortellende, som et medium bærer den med seg utallige narrativer i alle sjangre. Vi leser dem hele tida, men skriver dem samtidig også selv inn i det komplekse nettverket. Som regel skjer dette underbevisst, men kanskje er det her mulig å se for seg arkitektens rolle? Som en bevisst kurator og formidler av byens narrativer? Men kan han opptre som en forteller med byen som sitt medium – som regissøren som setter gatas ballett i scene? 35


Mennesker

Generelle samfunnsnormer

Potensiale

Det fysiske rom

Utnyttet potensiale Indirekte eller ikkeomgivelsesmessige anliggende

Registrert, men uutnyttet potensiale

Potensialets domene (robusthet)

Effektive omgivelser (realisert potensiale)

Stanford Andersons diagram for forholdet mellom menneskesamfunnet og det fysiske rom. En modell for det sosioromlige. 36

Latente omgivelser (urealisert potensiale)


det latente og det effektive Stanford Anderson gir i sin bok On Streets en modell for det sosioromlige, og dermed kanskje et utgangspunkt for å kunne bearbeide det. Det fysiske rom som helhet beskrives der som en robusthet – potensialets domene – som omfatter både latente og effektive omgivelser, eller henholdsvis urealisert og realisert potensiale. De effektive omgivelsene tilsvarer overlappet mellom samfunnsnormene og det fysiske rom, og består ikke bare av det rommet som er utnyttet, men også av det potensialet som er oppfattet og registrert av samfunnet, men fortsatt ikke utnyttet. En stor andel av det fysiske rom kan imidlertid være latent, og altså gjemme helt uregistrert potensiale.

I enhver effektivisering av det fysiske rom står man i fare for å legge bånd på store mengder latens, i og med at fortellingene som fortelles utelukker andre. Dette kan kalles instrumentalitetens problem. Instrumentale grep legger bånd på det fysiske rom, og vanskeliggjør registreringa av det latente – om det er noe latens igjen i rommet i det hele tatt.

Det fysiske rommet kan endres – potensialet utnyttes og latensen øke og minke – og med det endre menneskenes oppfattelse av det. Oppfattelsen er i stor grad kollektiv – intersubjektiv – og kan ses som et uttrykk for byen som fortellende medium, men også som en prosess som kan legge bånd på fleksibiliteten. Vi kan utforske og registrere det latente rommet, lese fortellingene som er å finne i det, og med det utvide de registrerte omgivelsene. Ved å forandre det fysiske rom, i stort og smått, kan vi være med på å definere hva som kan leses ut av rommet, og vi kan endre forholdet mellom det det latente og det effektive. I et slikt perspektiv, der det er mulig å påvirke det sosioromlige, må vi altså nødvendigvis også til en viss grad være i stand til å ta regien for samfunnets utfoldelse, nettopp ved å ta byens fortellinger i betraktning og så skrive inn våre egne.

Er det i å registrere det latente eller i å effektivisere det registrerte vi skal finne vår rolle? Iscenesettelsen blir på en måte det sistnevnte, mens registreringa blir noe annet. Med Andersons sosioromlige modell som utgangspunkt kan man tenke seg at de to sammen med det å bygge latent rom er tre grunnleggende arkitektoniske oppgaver.

Man kan altså se det for seg som et mål å ivareta mest mulig latens. Ikke for å unngå å la sin fortelling bli skrevet inn, men tvert i mot for å ivareta enkeltmenneskenes frihet – deres nysgjerrighet og evne til å fantasere ny bruk og tolkning – og deres mulighet til å fortolke og fortelle et annet narrativ i omgivelsene.

En by bygget etter disse prinsippene vil kunne ta mange former, alt ettersom hvordan rollene fordeles. Dersom den enkelte, subjektive arkitekt, byggherre eller politiker tar styringa i en av de arkitektoniske oppgavene vil vi kunne finne nye og inspirerende måter å bygge tradisjonelle arkitektoniske programmer. Om det intersubjektive samfunnet settes i høysetet vil byen imidlertid kunne bli fleksibel på en måte vi har vanskeligheter med å se for oss. 37


grasrot eller visjonær I den fleksible byen vil enkeltmennesket styre showet – ikke bare i sitt eget liv, men i stedsproduksjonen. Den enkeltes personlige appropriasjon av rommet må forhandles med naboen, og forståelsen og videreformidlinga – i fysisk eller sosial form – vil måtte nyfortolkes. Slik gir man ikke bare stedsproduksjonen til enkeltmennesket, men til samfunnet som helhet. Arkitekten kan også her finne sin plass, men kanskje mer som en megler eller ekstern konsulent i et byliv der samfunnet selv har både manus, regi og er skuespillere. Like gjerne kan arkitekten, eller en annen visjonær, altså selv ta regien og skrive manus, men likevel la kollektivets individer spille hovedrollen. Ved å forstå de sosioromlige fortellingene som legger føringer for samfunnet og gir det fysisk form kan det kanskje lykkes oss som arkitekter å iscenesette samfunnsutfoldelsen. Ved å lese, fortolke og gjenfortolke narrativene som spiller seg ut i byen kan vi kanskje skrive nye fortellinger etter vår egen visjon, og ta regien på samfunnsførselen. Det vil ikke være enkelt, men det er allerede flere bevegelser som tar utgangspunkt i en narrativ måte å formgi omgivelsene. Raumlaborberlin er et eksempel på en gruppe som behandler byen – både byvev og bygninger – som et vedvarende eksperiment som både formidler en fortid, forespeiler en framtid og forholder seg til samtid. Taktisk urbanisme, som for eksempel beskrevet i boka med samme navn av Mike Lydon og Anthony Garcia, er et annet eksempel. Her blir små, men presise, grep i byen aktivt og bevisst benyttet for å oppnå et større mål. Man prøver altså å formidle store narrativer med enkle virkemidler – ved for eksempel å arrangere festivaler, vandringer, 38

urbane pikniker eller konserter – og dermed så spirer og forme byenes retning i sitt bilde. Det viser seg at det nytter. At man ved å forestille seg en retning og fortelle en liten del av en fortelling kan sette i gang noe større, som kan tolkes og tas opp i en kollektiv oppfattelse og fortelling om byen. Disse formene for formidling ved aktivisering og formgivning kan i stor grad beskrives som nedenfraog-opp-metoder som tillater grasrota å påvirke de større linjene i de fysiske rommenes utvikling. Men arkitekten, som i utgangspunktet ikke representerer grasrota, kan kanskje benytte seg av noe av det samme i sin søken etter å styre samfunnets retning. Den eneste konstanten i bylivets besetning er individene som spiller det ut. Enten de selv står for regi og manus eller om det er arkitekten eller noen andre som gjør det, er det verdt å være bevisst på det. Om vi ikke følger med, forstår, registrerer, fortolker og forteller blir vi fratatt kontroll og henvist til scenografer i en zombie-urbanistisk kulisseby. Og for å bruke opp siste rest av metafor kan vi avslutte med å slå fast at det uansett er skuespillerne som trekker publikum.

Referanser: Anderson, Stanford. (1986). People in the Physical Environment: The Urban Ecology of Streets. I S. Anderson (Red.), On Streets (s. 1-9). Cambridge (MA): MIT Press. Aspen, Jonny & Pløger, John. (2015). Den vitale byen. Oslo: Scandinavian Academic Press. Gehl, Jan. (2010). Byer for mennesker. København: Bogværket. Jacobs, Jane. (2000). The Death and Life of Great American Cities. London: Pimlico. Lydon, Mike & Garcia, Anthony. (2015). Tactical Urbanism: Short-term Action for Long-term Change. Washington (DC): Island Press.


Den fortellende byen Tobias Ruus Byen trenger ingen teoretisk forklaring på hvorfor den lever. Kanskje er en teoretisk tilnærming til tema derfor fåfengt. Kanskje er det kun som deltaker man kan forstå.

Byen trenger ingen teoretisk forklaring på hvorfor den lever. Kanskje er en teoretisk tilnærming til tema derfor fåfengt. 39 Kanskje er det kun som deltaker man kan forstå.

16


INNLEGG tekst og prosjekter/ fredrik lund, professor i arkitektur ved ntnu, studiofredriklund@gmail.com

Det arkitekturspesifikke Her om dagen satt jeg med et nummer av bladet Byggekunst fra 1995 i hendene. Det handlet blant annet om Jørn Utzon’s andre hus på østkysten av Mallorca; Can Feliz, et lite tilbygg av Knut Hjeltnes, og Sejimas første hus; et underlig hus bestående av to sirkelslag inne i hverandre. Men bladet gav meg en sterk følelse av at dette, det er et blad for arkitekter. Det kan jeg ikke akkurat si om Arkitektur N for tiden. Jeg synes det minner mer om et sosionomtidsskrift, eller et temaforskningsblad, en slags saklighetsog fornuftskatalog.....og ja, jeg bruker det faktisk på en annen måte enn det er tiltenkt. Jeg tar det fram når jeg ikke får sove. Det fungerer utmerket.

Det får meg til å tenke på Luis-Fernández Galiano, den mangeårige redaktøren for Arquitectura-Viva. Dette er et spansk tidsskrift. Ingen fare for å sovne. Og Galiano, han uttalte for en del år siden at hans målsetting som redaktør, ville bli å lage et tidsskrift så inspirerende som mulig:....«for å få lyst til å skape etterpå»;....... og: «slik at nakkehårene reiser seg for hver gang man blar om». Dette synes jeg han klarer fantastisk godt. Dessuten tar han hele tiden inn ikke-spanske prosjekter; «for å holde spenningen oppe», som han sier (og det sier jo endel om ambisjonsnivået, når man har alle Spanias vanvittig gode arkitekter å ta av).

villa h ( hus med hemmelig atrium ) 40


villa lm ( hus med to nivåer )

Forøvrig har vi et annet spansk tidsskrift; El Croquis (norsk: skissen), og to japanske; A+U (architecture and urbanism) og Japan Architect, som er like fantastiske. Jeg råder alle til å lese disse fire, og så kan man tenke; ....«it’s all l’ll ever need». Når man leser disse jevnlig får man en sterk følelse av hva arkitektur er, kan være, og fremfor alt.....hvor fantastisk faget vårt er. Man kan nemlig drømme om (og jeg er helt overbevist om at det vil skje), at i en ikke særlig fjern framtid, vil samfunnet vårt innse at arkitektur er mye viktigere enn vi har trodd. At vi ikke har forstått hvor viktig det er. Eller rettere, at vi har glemt det. Selv tror jeg så ubegripelig mye på arkitektur, at jeg mener et godt hus; et arbeidssted der man trives, eller en by man elsker; simpelthen er et annet liv! Hvis man elsker stedet sitt; elsker å komme dit, sette på kaffen og prate med

en venn, .....det er en annen verden! Derfor er vi, arkitektene, gjennom vår kunnskap om hva som skaper denne trivselen, og vår evne til å bruke denne kunnskapen i det vi lager, samfunnets egentlige verdiskapere. For omvendt kan man jo si; at den vantrivselen som ble bygget etter andre verdenskrig (og vi fortsetter å bygge), etter ideen om å bygge billig, hvor arkitektene allierte seg med rasjonaliteten og med entreprenørene, og kastet sitt eget fag overbord i samme slengen, ja det er det dyreste vi noengang har bygget. For samfunnet, og for menneskene. På en arkitektskole er noe av det viktigste å lære; at uten det inspirerte arkitekturprosjektet blir det ingen gode, sterke, utfordrende, friske og vakre prosjekter. Det finnes jo bare en motor som kan lage god arkitektur: DET INSPIRERTE ARKITEKTURPROSJEKTET. 41


Det er selvfølgelig en del andre faktorer å tenke på......men uten det......blir alt ingenting. Det finnes jo så uendelig mange eksempler på at det hjelper bare ikke; hvor mye man enn jobber og hvor mange detaljer man enn tegner, om ikke prosjektet er idemessig inspirert, med en klar og presis tanke bak. Og dette bringer meg tilbake til Galiano: hans vilje til å inspirere, gjennom det han publiserer. På en arkitektskole; er det etter min mening en umulighet å lage en kjedelig undervisning eller et kjedelig kurs. Det gir ingen mening. Om ikke skolen skaper en inspirerende og givende undervisning, bør den nedlegges. Det er gøy å lage arkitektur. Det er helt utrolig spennende!!! Hvis ikke er noe galt. Veldig galt. Alarmklokkene bør ringe høyt. Sejima sa det så presist for noen år siden, da hun tørt kommenterte hvorfor det finnes så mange dårlige nye prosjekter rundt omkring i verden: «because of lack of joy in the making». Eller sagt på en annen måte; arkitektur er et fantastisk, ubegripelig spennende fag....hvis ikke undervisningen er

akkurat like spennende, klar, skarp, presis, utfordrende og befatter seg med innlevelse, humor og overskudd og blir isteden til en slags: no presicion/no direction (slik vi ser på de skandinaviske skolene for tiden), og det ikke kommer noe inspirert og med skikkelig internasjonalt nivå ut av det hele, ja da......da er det skolen og lærerstaben det er noe alvorlig galt med.....og iallefall ikke studentene. Og her kommer det skumle, for man kan jo lure litt. Lure når ledelsen på NTNU (ja, også på fakultetet for arkitektur og design) ofte uttaler at den vil lage et universitet på høyeste internasjonale nivå, og det samtidig blir pålagt å bruke mer og mer og mer tid til å kontrollere, kvalitetssikre, rapportere, evaluere og karaktersette undervisningen og dens mål. Man skal altså, på en rasjonell og saklig måte, sikre og nærmest lovfeste seg fram til en god undervisning. Vel, la meg fortelle Gunnar Bovim og Fredrik Shetelig m. fl...... at det blir ikke et universitet på høyeste internasjonale nivå av dette. Det blir vel kanskje ikke engang et universitet.

villa ll ( hus med 2 lange rom ) 42


villa m ( hus med arkade og indre hage )

Påstand: alle virkelig gode universitet er gode fordi de skaper rom for uforbeholden entusiasme; fordi de våger å hengi seg totalt til faget sitt, og spesielt til homo ludens (det lekende mennesket); begi seg ut i ukjent terreng; stole på nysgjerrigheten, inspirasjonen og gleden ved å skape og forske. Ja, nettopp gleden, den herlige entusiasmen, den smittende barnslige fasinasjonen. ....og alle dyktige arkitekter vet og har forstått at det hjelper så lite å gå bak å kontrollere. Det hjelper faktisk ingenting, om ikke alt unnfanges og foregår i en fagelektrisk tilstand av glede og en stemning av inspirasjon. Det er noe helt annet som skal til. Her er et par eksempler; ..... jeg hørte Sverre Fehn forelese en gang hvor han snakket om Hedmarksmuseet på Hamar, og han pekte på den buede betongrampen i borggården og sa: «det er først når mennesket kommer opp, over naturen; .....at han virkelig ser den».

Eller når Alberto Campo Baeza forteller om horisonten og innrammingen, og om solens møte med formen. Med en pasjon og en fasinasjon for faget så han lyser som solen selv. Og når Erik Gunnar Asplund snakket om sitt favorittord i arkitektur, (og sa han alltid tenkte på det i sitt skapende arbeid); det mystiske og hemmelighetsfulle: forventning. Sou Fujimoto som forteller med vakker innlevelse om sin filosofi om hulen og redet, to forskjellige ideer om rom; og å ta i bruk og innrette seg i rom. Eller når Ard de Vries forteller om Valkenberg; og sier at eiketreet og sandsteinen bare er der som en stillferdig ramme om livet; de forlanger ingenting. Dette er det arkitekturspesifikke; den undrende, lekende, erkjennende, inspirerte og søkende tilnærmingen. Det er den som er vår drivkraft. 43


Powerhouse Brattørkaia FJERNEVERDIG tekst/ magnus troøyen, arkitekturstudent, magnust@tidsskrifteta.no foto/ thomas klungland, arkitekturstudent, thomas@tidsskrifteta.no

PROSJEKTINFORMASJON adresse: Brattørkaia 17 byggeår: 2017 arkitekt: Snøhetta I april 2017 startet byggingen av et 40 meter høyt kontorbygg på Brattørkaia i Trondheim. Bygget skulle være et såkalt «Powerhouse», et hus som produserer mer energi enn det bruker. I utgangspunktet er dette et spennende miljømessig og arkitektonisk konsept, men på Brattørkaia virker det som om Snøhetta har brukt miljøhensyn som en brekkstang for å bygge langt høyere og større enn hva omgivelsene tåler. Powerhouse Brattørkaia er Norges største plusshus, og ambisjonene er at bygget gjennom levetiden skal generere mer energi enn det som blir brukt, også når man regner med konstruksjon og avhending. Bygget er tegnet etter premisset om at design følger miljø, og dette skaper en helt ny form for arkitektur. På Brattøra er det optimal utnyttelse av sollyset som har skapt formen på bygget. Solkraft og annen fornybar energi, kombinert med et lavt energiforbruk, sørger for at dette blir et plusshus. Utbyggerne skryter av god arbeidskomfort, og trekker frem hvordan lokalene har utsikt over Trondheimsfjorden og Munkholmen. Her oppstår det imidlertid et dilemma. Hvis kontorlokalene har utsikt over Munkholmen og Trondheimsfjorden, hvordan blir da utsikten for de som befinner seg på baksiden av bygningskroppen? 44


”Fjerneverdig: adj, motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)”

En befaring på området avslører raskt et misforhold mellom husets størrelse og hva omgivelsene tåler. Powerhouse på Brattørkaia er rett og slett alt for stort, og spesielt høyt, til å stå på en så fjordnær tomt i Trondheim. I byplansammenheng blir Powerhouse et stort problem, og da hjelper det heller ikke at huset bidrar minimalt til å skape det folkelivet på Brattøra kommunen så sårt lengter etter. Bygningskroppen er massiv, introvert, har lange døde fasader og bidrar lite til å skape den aktiviteten og folkelivet arkitektene skryter av gjennom illustrasjonene sine. Tidligere ordfører i Trondheim, Marvin Wiseth, uttalte for noen år siden at Powerhouse blir som en Berlinmur mot fjorden. Det har han helt rett i, men det blir urettferdig å bare skylde på Powerhouse. De siste årene har det poppet opp flere enorme volumer i det samme området, og alle bidrar til å redusere kontakten mellom Trondheim og fjorden. Det kan virke som om hele området mangler en langsiktig strategiplan, og at man behandler hvert prosjekt hver for seg uten å tenke på de langsiktige omgivelsene for området. Man lar seg sjarmere av store ord og flotte illustrasjoner, men lar være å sette dem i en byplansammenheng. Resultatet er enkeltbygg som ikke forholder seg til hverandre, og som hver for seg fremstår som enkeltstående enorme volum som bygger en stadig sterkere barriere mellom Trondheim og fjorden. Nedover Søndre gate i Trondheim har det i mange år vært en flott siktlinje ut mot Trondheimsfjorden og Fosenalpene. Denne har de siste årene gradvis forsvunnet mer og mer, og når Powerhouse nå bygges midt i denne siktlinjen forsvinner den helt. Dette bidrar til å gi Trondheim en helt annen skyline. Vi ser ikke lenger fjord og fjell, nå er det et gullbelagt hotell, et enormt Powerhouse, Rockheim og snart en stor togstasjon som danner Trondheims skyline. 45


slik svarer snøhetta Denne kritikken kan kanskje oppleves litt urettferdig. I seg selv er Powerhouse et utrolig spennende konsept, både miljømessig og arkitektonisk. Men det har alt for store dimensjoner til å ligge der det ligger. Derfor er det interessant å høre Snøhettagrunder Kjetil Trædal Thorsen svare på kritikken mot Powerhouse med å sette kontekst opp mot miljø. Han forklarer at husets form utelukkende er basert på et miljøperspektiv, og at hensynet til konteksten bevisst har blitt nedprioritert. I 2017 uttalte Thorsen følgende til Adresseavisen: 46

«Av og til må form følge miljøperspektiv, og kanskje ikke stå så mye i kontekst med resten av området. Hvis vi mener noe med de nye klimamålene, må vi innse at nye forhold trekkes frem. Så får vi vurdere hva som er viktigst: Konteksten eller at det er miljøvennlig». Her blir det imidlertid nærliggende å spørre seg: Hvorfor ikke begge deler? Er det umulig å bygge et powerhouse som også tar hensyn til kontekst? Dersom man studerer andre Powerhouse-prosjekter,


ser man flere eksempler på prosjekter hvor arkitekten har lykkes med å ta hensyn til kontekst uten at det går ut over de miljømessige ambisjonene. På Brattørkaia virker det som om miljøperspektivet blir brukt som en unnskyldning for å sprenge alle rammer og stenge igjen mot fjorden. Det virker som om alt fokuset på energi og effektivitet tar fokuset bort fra byutvikling. Men i motsetning til hva Thorsen uttaler, burde det være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Hadde man ikke hatt miljøaspektet å vise til, er det vanskelig å tro at Snøhetta hadde fått lov til å bygge et så massivt volum. Powerhouse har en høyde langt over reguleringsbestemmelsene, men Snøhetta mente huset måtte være så høyt for å utnytte solenergien. Med de premissene som ligger bak prosjektet burde man heller funnet en annen tomt. I fremtiden bør alle hus ha en ambisjon om å være plusshus. I dag står eiendom for rundt 40% av all energibruk og utslipp globalt, og Powerhouse kan være et veldig verdifullt virkemiddel for å kutte utslipp. Derfor er det skremmende å høre hvordan Kjetil Trædal Thorsen setter miljøaspektet opp mot byutvikling. Klarer man ikke å ta hensyn til begge? Jeg tør ikke tenke på hvordan fremtidens byer vil oppleves om arkitektur utelukkende skal handle om miljø og ikke kontekst.

Referanser: Byantikvaren sterkt kritisk til Powerhouse (2017).Tilgjengelig fra https://www.adressa.no/pluss/nyheter/2017/01/08/Byantikvaren-sterkt-kritisk-til-Powerhouse-på-Brattøra-14026766.ece (Hentet 1. mars 2019) Mener Powerhouse har sjarmert seg gjennom (2017).Tilgjengelig fra https://www.adressa.no/pluss/2017/01/11/Mener-Powerhouse-har-«sjarmert-seg-gjennom»-14042411.ece (Hentet 1. mars 2019) Prosjekter (2019). Tilgjengelig fra https://www.powerhouse.no/ prosjekter/ (Hentet 26. februar 2019)

47


bilde: tv.nrk.no

THE SQUARE Denne Gullpalme-vinneren fra 2017 regissert av svenske Ruben Östlund, er en artig satire som skildrer høyst menneskelige reaksjoner under pinlige omstendigheter. Vi følger Christian, kurator på et moderne kunstmuseum i Stockholm ved perioden rundt oppsetningen av en ny installasjon, The Square, som spiller på tillit og mistro. Filmen kan oppleves litt lang, men inneholder flere geniale enkeltscener. Kan ses på NRK TV.

48

ACCIDENTALLYWESANDERSON En instagramkonto med bilder av virkelige steder og øyeblikk som kunne ha vært stillbilder fra en Wes Anderson-film. Scroll deg gjennom kunstferdige bilder preget av symmetri, lekkert saturerte fargepaletter og annet som gjenspeiler Wes’ idiosynkratiske stil.

HUSIMELLOM Husimellom – En reise i norsk arkitektur av Peter Butenschøn, tar leseren med på en reise gjennom den norske arkitekturhistorien. Hva slags hus har vi tradisjonelt bygget her i landet, og hva forteller bygningene oss om hvem vi er og hvem vi kan bli? Butenschøn tar opp alt fra historie til boligpolitikk og byplanlegging i boken, og får leseren til å se på våre bygde omgivelser på nye måter. bilde: fpress.no

Redaksjonen anbefaler

bilde: carlotta cerchier

EVERYTHING IS ALIVE I denne podcasten blir hverdagslige gjenstander brakt til live gjennom improviserte intervjuer. Du kan blant annet høre Cola-boksen Louis, heisen Ana eller ballongen Ano fortelle om livet sitt og hvordan verden oppleves fra deres ståsted. Menneskets interaksjon med helt vanlige gjenstander vil aldri være det samme igjen.


bilde: bloomsbury.com

ARKbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no arkitektur- og byggbiblioteket

FILMARKITEKTUR Hva har arkitektur og film med hverandre å gjøre? De aller fleste regissører bruker arkitektur og interiør aktivt for å fortelle sine historier og for å underbygge spesifikke narrativ, enten de bruker eksisterende bygg eller om de får designet og bygget kulisser som skal gjøre jobben. En regissør som er kjent for å gjøre spesielt grundig arbeid med å finne riktige omgivelser for sine filmer er amerikanske David Lynch. Dette er en regissør som evner å skape foruroligende stemninger ved hjelp av både lyd, vinkler og utsnitt, og ikke minst ved hjelp av rom, interiør og arkitektur. En trapp er ikke bare en trapp, til og med plassering av møbler i et rom kan få dem til å virke truende, og vi aner at noe helt forferdelig venter rundt hjørnet bak den amerikanske dineren. Hvordan får han til dette og hva kan det fortelle oss om hvordan vi mennesker oppfatter rom og steder?

bilde: press.uchicago.edu

bilde: amazon.com

The Architecture of David Lynch er en bok med utspring i PhD-avhandlingen til Richard Martin. I denne boken prøver han å finne hvilke tanker om arkitektur Lynch sine verk bekrefter - og forkaster. Filmene hans er ikke kjent for å levere lett tilgjengelige budskap, så Martin prøver også å avdekke hva annet vi kan finne mens vi strever med å forstå disse. Boken er basert på et mangfoldig akademisk arbeid, uten at den er tunglest. Martin bruker blant annet teori fra byplan- og arkitekturfeltet, samt perspektiver fra studier av film, moderne kunst og litteratur. Lynch benytter seg av symbolske steder og objekter som er umiddelbart identifiserbare for betrakteren, som det (tilsynelatende) trygge nabolaget, det grå fabrikkområdet, den gamle kinoen eller den åpne landeveien. Boken er ikke kronologisk strukturert, men heller strukturert rundt disse symbolske rommene som Lynch bygger opp og manipulerer: småbyen, byen, hjemmet, veien, scenen og rommet. Disse velkjente stedene bruker Lynch for å spille ut anspente sosiale relasjoner, noe som fører til en sammenfletting av det psykologiske og fysiske rom. I det hele tatt interessant lesning om man har sett og latt seg fascinere av noe David Lynch har laget. For deg som derimot har null interesse for David Lynch, men som likevel vil lese om arkitektur og film så finnes det heldigvis flere bøker om temaet. Hva med en bok om en annen legendarisk regissør, The Wrong House: the Architecture of Alfred Hitchcock? Eller den mer generelle The Architecture of the Screen. Essays in Cinematographic Space?

49


Teiknesalfeber KRANGLEKROKEN tekst/ elise brandsvik skeide, arkitekturstudent, elise@tidsskrifteta.no illustrasjon/ sina marie haave, arkitekturstudent, sina@tidsskrifteta.no

Det er ein nydeleg vinterdag i Trondheim. Sola skin og over natta har det kome eit tynt lag med nysnø. På Gløshaugen sit det fire arkitektstudentar på ein teiknesal. Lufta er full av friskt sparkelstøv og isoporkuler. Rundt dei er tonnevis av rot i store, slitne hyller. Kristin ser lengtande ut eitt av dei lukka vindauga. «ÅÅÅÅÅÅÅ. Då eg søkte arkitektstudiet var det ikkje DETTE eg såg for meg», utbryt ho. Håvard ser undrande på henne. «Kva i alle dagar såg du føre deg då? Å sitje ute og teikne kvar bidige dag?» «Nei, eg veit ikkje, men i alle fall ikkje dette», sukkar ho misnøgd. Ingvild ser dagdrøymande ut vindauget. Ein kan sjå at tankane hennar ikkje lenger er på teiknesalen. «Store luftige rom med MYKJE dagslys. Hyller som går over heile veggar og alt er organisert i bokser og ingenting ligg på feil plass. Ein draum. Ein utopi». Kristin gjev henne eit skrått blikk. «Kva med fungerande pultar? Lys som ikkje slår seg av og på som det vil? God ventilasjon?» «Neeeh», Ingvild dreg på det. «Det blir vel for mykje å be om». Ho smiler lurt. 50

Peter, som heilt til no har vore oppslukt av ei teikning, melder seg på samtalen. «Men er det ikkje rart korleis det vert laga valdsame renderingar av heile livsstilar, og så sit dei fleste arkitektar sikkert på kontor som held same standard som salane våre? Korleis kan vi forvente at dei skal teikne gode rom når dei aldri får oppleve det?» Han ser oppgitt på dei. Når responsen let vente på seg utbryt han; «Men HALLO. Trur de Frank Gehry teikna museet i Bilbao i ei støvhòle som dette?!» han gestikulerer valdsamt med heile lengda av dei litt for lange armane. Håvard ser dust på han. «No kan det vere Gehry har litt større budsjett...» «Kanskje du har eit poeng, faktisk», nikkar Kristin, «er det ikkje eit teikn når 90 prosent av bidrag til arkitektkonkurransar inneheld kids med ballongar? Eg meiner, du finn ALLTID ein kid på speed med alt for monge ballongar i renderingane». «Kanskje dei óg har teiknesalfeber», flirer Ingvild. «Har du sendt inn nominasjon for årets nyord til Språkrådet eller? Tvilsamt at det vert ein hit, vi berre er her litt for mykje», svarar Peter og held fram med teikninga si. Ingvild vert plutseleg veldig nysgjerrig på teikninga. «Ikkje veit eg», flirar ho, «men det ser ut som om du har det». Dei andre lener seg over pultane for å sjå nærare på teikinga til Peter. Og sant nok, den flotte teikninga av eit rekkehus har ei opa planløysing på akkurat same måte som teiknesalen. Og lengst bak i rommet ser dei ein teiknepult. Øydelagd, sjølvsagt.


Arkitektenes fagforbund (AFAG) er fagforbundet for deg som studerer arkitektur, landskapsarkitektur, interiørarkitektur, design eller tilsvarende. Vi jobber for gode lønns- og arbeidsvilkår for arkitekter og designere i Norge. Som studentmedlem hos oss kan du være sikker på at vi ivaretar deg som student og når du skal ut i arbeidslivet. I tillegg til dette får du gratis forsikring inkludert i ditt medlemskap. Se flere av våre fordeler og meld deg inn på www.afag.no

post@afag.no

www.afag.no

tlf.: 23 33 24 80 51


redaksjonen styret Eline Mogen (ansv. red., jour.ansv.) Quynh Lan Truong (ansv. red., layoutansv.) Linn Sofie Olsen (jour.ansv.) Line Blom Salvesen (foto- og ill.ansv.) Nikolay Hjertaas (nettsideansv.) Magnus Troøyen (økonomiansv.) Gunnbjørg Hole (sponsoransv.) skribenter Andrea Wolstad, Eline Mogen, Elise Brandsvik Skeide, Ingrid Åsbø Sondov, Magnus Troøyen og Linn Sofie Olsen fotografer og illustratører Alexandra Christea, Frida Kvernmo, Hege Akernes Olsen, Håvard Gismerøy Ekker, Jøran Pettersen, Quynh Lan Truong, Sina Marie Haave og Thomas Klungland layout Anne Marte Gjørvad, Quynh Lan Truong og Sina Marie Haave omslag Quynh Lan Truong, arkitekturstudent, lan@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 10-13 Jøran Pettersen, byggstudent, joran@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 20-23 Håvard Gismerøy Ekker, arkitekturstudent, havard@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 30-31 Alexandra Cristea, arkitekturstudent, alexandra@tidsskrifteta.no

takk til Fredrik Lund, Tobias Ruus og Stine Thordarson Moltubakk

52

til bidragsytere vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

tidsskriftet a www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser Gunnbjørg Hole og Jakob Olsen, annonse@broderskabet.no kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: GRØSET grafisk kommuniskasjon Trykkeriet er svanemerket Opplag: 300 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087



tidsskrifteta.no


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.